Del 2
Beskrivelse av vårt avfallsgenererende produksjons- og forbruksmønster

3 Utviklingen i produksjon, forbruk og avfallsmengder

Materialflyten i samfunnet påvirker miljøet i alle faser; under uttak, bearbeiding, transport og bruk. Satt på spissen er alle menneskeskapte miljøproblem koblet til uttak, bruk og avhending av naturressurser 1 .

3.1 Utviklingen i produksjonen – en status

I dette delkapittelet gis det en kort redegjørelse for hva vi mener med produksjon, hvordan denne utvikler seg over tid, og hvordan man innen produksjon har grepet fatt i avfallsutfordringen som del av miljøarbeidet.

3.1.1 Produksjonsfasen

Som vist i 2.4 må avfallsgenerering, og mulighetene for avfallsforebygging, ses i sammenheng med hvordan materialer og produkter strømmer gjennom økonomien i samfunnet. Her er det naturlig å benytte en vugge-til-grav betraktning, jf. figur 3.1.

Kilde: Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet – Program for industriell økologi.

Normalt deles livsløpet grovt sett inn i tre faser; produksjonsfasen, forbruksfasen og etterbruksfasen. Produksjonsfasen kan videre deles i materialutvinning, materialforedling og vareproduksjon. Under materialutvinning vil materialer og energi utvinnes fra fornybare eller ikke-fornybare kilder. Disse bearbeides videre frem mot produksjon av ulike primærprodukter, halvfabrikata, ferdigvarer og tjenester, som dernest distribueres, leveres og selges til sluttbruker.

I forbruksfasen forbrukes ulike varer og tjenester. I etterbruksfasen kan produkter inngå i ombruksløsninger, materialer i kasserte produkter kan resirkuleres, energi kan gjenvinnes, eller restavfall kan gis en sluttbehandling i de tilfeller ingen gjenvinning er mulig.

Ofte kalles en slik betraktning for en livsløpsbetraktning eller en verdikjedebetraktning, spesielt dersom man velger å følge et bestemt produkt fra vugge til grav, eventuelt tilbake til en ny «vugge», dersom hele eller deler av produktet gjenvinnes til ny produksjon.

I den stadig mer globaliserte økonomien foregår produksjonen innen en bestemt verdikjede ofte i mange land, som et nettverk av underleverandører, med tilhørende delproduksjon og transport av komponenter frem mot det ferdige produkt, som så selges videre til kunder i annen industri eller til sluttbruker i forbruksfasen.

Med «produksjon» menes all utvinning og bearbeiding helt tidlig i livsløpet og all distribusjon og handel senere i livsløpet, frem til tidspunktet for salg til sluttbruker. Forbruksfasen defineres dermed som atskilt fra produksjon.

En slik inndeling er uproblematisk for produksjon av tradisjonelle varer, men mer problematisk for produktene fra tjenesteytende næringer. Her foregår jo i realiteten deler av produksjonen og forbruket av tjenesten på samme sted og til samme tid, for eksempel levering av et teaterstykke, hårklipping hos en frisør, eller transport av personer innen kollektivtransport. Uansett, også et teaterstykke, frisørtjenester og kollektivtransport krever produksjonsmidler, og involverer mange produksjonsledd og aktiviteter før selve tjenesten faktisk leveres. For vårt formål defineres heretter produksjon som all aktivitet frem mot at varen eller tjenesten kjøpes og leveres til sluttbruker.

3.1.2 Utviklingen i norsk produksjon

Utviklingen i norsk produksjon er nær knyttet til bruttonasjonalproduktet (BNP). Fra 1978 til 1999 økte Fastlands-Norges BNP målt i faste basispriser gjennomsnittlig med 2,2 % per år, det vil si med nesten 60 % over perioden samlet. Samtidig har de enkelte næringenes relative betydning endret seg, slik at sammensetningen i bruttonasjonalproduktet har blitt en annen. I tillegg kommer verdien av oljen som utvinnes, og dens bidrag til økonomien.

Målt i løpende priser, er de vareproduserende næringenes relative betydning redusert fra 36 % av Fastlands-Norges BNP i 1978 til 26 % i 1999. Industri og bergverk er redusert fra 20 til 14 %. Andre vareproduserende næringer har gått ned fra 16 til 11 % (inkluderer blant annet jordbruk, skogbruk, fiske og fiskeoppdrett, kraftforsyning og bygg og anleggsvirksomhet).

Motstykket er en økning i privat og offentlig tjenesteyting fra 64 til 74 %. Her har offentlig forvaltning stått for den relativt sett sterkeste veksten, med en oppgang fra 18 til 22 %. Private tjenesteytende næringer ligger imidlertid ikke langt etter med en økning fra 46 til 52 %, og stod dermed ved utgangen av perioden for over halvparten av verdien av all produksjon i Fastlands-Norge (inkluderer blant annet varehandel, hotell- og restaurantvirksomhet, kommunikasjonstjenester, konsulenttjenester og bank- og forsikringstjenester).

Siden genereringen av avfall er svært forskjellig innen de ulike næringer, er det opplagt at disse utviklingstrekkene over tid også påvirker avfallssektoren betydelig. Endringer i de nasjonale mengder produksjonsavfall over tid er ikke derfor et direkte resultat av hvor mye flinkere eller dårligere man er til å unngå avfall, siden dette også vil påvirkes av strukturendringer i næringslivet, jf. endringene i figur 3.2. Uansett viser disse tallene den store betydningen av tjenesteytende næringer, som i dag utgjør ca. av BNP. Dette må få konsekvenser for hvordan man fokuserer avfallsforebyggende tiltak fremover.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

3.1.3 Avfall og produksjon i et bredere perspektiv

Det intuitive ville være å relatere avfallsgenereringen direkte til kilden hvor avfallet oppstår, og så se hvordan avfallsforebygging kan realiseres. Det er derimot ikke umiddelbart lett å overskue sammenhengene mellom produksjon og avfall 2 . For en detaljert beskrivelse av materialstrømmer og avfallsmengder i Norge, se 3.7.

Tekniske miljøanalyser ga positive resultater

I Norge ble det tidlig på 1990-tallet utført et stort antall «tekniske miljøanalyser» innen bedrifter i ulike bransjer, som en del av Statens forurensningstilsyns Program for renere teknologi. Hensikten med disse var å avdekke mulige, og helst lønnsomme, tiltak for reduksjon av avfall, utslipp og energiforbruk i bedriftene. Felles for disse analysene var at startpunktet for å kartlegge alle energi- og materialstrømmer inn og ut av bedriften, og innad i produksjonsprosessene, var basert på massebalansekriteriet 3 . Dermed fikk man god kjennskap til hvor og hvorfor avfall og utslipp oppstod, og hvilke mengder det var snakk om i forhold til samlet ressursinntak og produksjonsvolum.

Dermed fikk bedriftene også et verktøy for systematisk å redusere avfallsmengdene, og for å vurdere sin egen prestasjon i forhold til andre bedrifter innen samme bransje. Erfaringene var at det i utgangspunktet var svært få bedrifter som hadde god oversikt over materialstrømmene i forbindelse med produksjonsvirksomhet og avfallsgenerering, og svært sjelden som massebalanse over et år. Det viste seg at en slik oversikt var meget nyttig for å redusere mye unødvendig avfallsproduksjon.

Resultatene fra materialregnskap og materialstrømanalyser

På nasjonalt nivå har Statistisk sentralbyrå utviklet et avfallsregnskap som gir en detaljert og helhetlig beskrivelse av avfallsstrømmene i Norge. Dette regnskapet er anvendelig for å følge avfallsproduksjon og avfallsforebygging i et livsløpsperspektiv fremover. Det er imidlertid også behov for å følge produktene før de blir avfall, men her er det vanskeligere å benytte statistikken ettersom man bare har materialregnskaper for energi og skog. På 70- og 80-tallet arbeidet Statistisk Sentralbyrå med utvikling av flere materialregnskaper, men disse ble nedlagt i siste halvdel av 80-tallet.

I mangel av et dekkende materialregnskap for Norge er det av verdi å se på noen resultater fra tilsvarende arbeid i land vi kan sammenligne oss med. Nedenfor gjengis noen hovedresultater fra fem utvalgte industrialiserte land, basert på arbeider i regi av World Resource Institute 4 .

Tanken er at man skal kunne beregne de samlede materialstrømmene inn i økonomien i et land, som er summen av import og innenlands materialutvinning, og trekke fra tilsvarende på utstrømsiden. Man får da summen av alle materialutslipp fra produksjon og forbruk i form av utslipp til luft, jord eller vann. Noen hovedresultater fra dette arbeidet er:

• Både ressursforbruk og utslipp/avfall vokser i de fem landene. Disse industrielle økonomiene blir stadig mer effektive i deres bruk av materialer, men dette greier ikke å kompensere for den sterke økonomiske veksten i landene. Befolkningen forbruker stadig mer materielle varer og tjenester, noe som fører til at avfallsmengdene øker på tross av effektivisering og gjenvinning.

• Mellom 50 og 75 % av årlig input av materialressurser til ulike typer produksjon blir returnert som avfall og utslipp til omgivelsene i løpet av ett år. Resten akkumuleres i teknosfæren. Dette innebærer at det forsynes mer materialer inn i økonomien enn det som ledes ut av økonomien som utslipp og avfall. Man fortsetter dermed å «bygge landet», jf. 2.4, selv i høyindustrialiserte land som dette, i form av mer bygging enn riving innen bygninger og infrastruktur. I et «vedlikeholdssamfunn» rives det like mye som det bygges nytt, eller man fornyer kun deler av det eksisterende. Man er altså fjernt fra en slik vedlikeholdssituasjon, og dette betyr at man skyver foran seg en bølge av riving, og dermed en bølge av avfall, som før eller siden vil komme.

• Resultatene viser også at det er store innenlandske «skjulte strømmer» 5 , og for enkelte land er disse overraskende høye. Analysen viser ikke de utenlandske skjulte strømmene, men også disse må forventes å være store.

• Et interessant trekk er hvordan utslippene fordeler seg. Rundt 85–90 % av alle menneskeskapte utslipp er utslipp til luft. Av disse er CO₂ -utslipp dominerende, og de største bidragene kommer fra energisektoren. Utvalgets oppgave er primært knyttet til fast avfall, og disse mengdene er dermed langt mindre enn utslipp av stoffer til luft. Isolert sett kan det være ønskelig å redusere mengdene fast avfall, men hvis ikke materiell input til økonomien reduseres samtidig, risikerer vi bare å skyve utslippene over til luft. Noen problemer blir i så fall redusert, men nye blir skapt.

Konklusjonen er at avfall må vurderes i et systemperspektiv. Hele livsløpet må være med, både innenlands og utenlands, og suboptimalisering må søkes unngått ved at tiltak ett sted bare forskyver miljøproblemene til andre steder i systemet. Avfallsutviklingen over tid må vurderes, og det må tas hensyn til akkumulering av materialer innen systemet. Det er ønskelig med kretsløpsrettede tiltak, men viktigst er det å redusere input av materialer til produksjon innen systemet.

Dette krever derfor større oppmerksomhet omkring forebyggende strategier enn det som har vært vanlig inntil i dag, og man må se avfallspolitikken som en integrert del av produktpolitikken, forbrukspolitikk og annen miljøpolitikk i samfunnet. Parallelt med dette må selvsagt forsvarlig behandling av det avfall som faktisk blir produsert prioriteres, spesielt avfall som inneholder miljøfarlige stoffer.

3.2 Utviklingen i forbruket – en status 6

Utgiftsveksten er et uttrykk for velstandsutviklingen som har funnet sted de siste tiårene. Veksten i utgiftene har ikke vært like sterk for alle vare- og tjenestegrupper, og den faktiske sammensetningen av forbruket har endret seg betydelig.

Total forbruksutgift pr. gjennomsnittshusholdning er presentert i tabell 3.1.

Veksten i forbruket har først og fremst funnet sted på områder som er knyttet til husholdningene. Det gjelder spesielt områdene bolig, lys og brensel, og reiser og transport, som nå representerer de klart største utgiftspostene for husholdningene. Størrelsen på husholdningene har avtatt i perioden, noe som betyr at veksten i forbruksutgifter pr. person er sterkere enn pr. husholdning. Utgifter som i større grad er knyttet til de enkelte medlemmer av husholdningen som for eksempel mat, klær og sko viser ikke samme økning.

Mest markant er endringen i matvareutgiftenes andel. I perioden 1958 til 1997 sank matvareutgiftenes andel av det totale forbruket fra 39,9 % til 12,6 %. Det er en alminnelig erfaring at desto høyere inntekten blir, desto lavere prosentvis andel av inntekten brukes til matvarer. Husholdningenes tendens til å bruke en stadig mindre del av de totale forbruksutgifter til matvarer bekrefter dermed velstandsutviklingen. I tillegg har forbruket av mat på spisesteder økt. Hyppigere kafé- og restaurantbesøk er også en indikasjon på økt kjøpekraft hos forbrukerne.

Andelen som gikk til bolig, lys og brensel lå forholdsvis stabilt på 12–14 % de første 15 årene etter 1958. I 1997 lå andelen på 21,3 %.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, forbruksundersøkelsene.

Andelen av gjennomsnittshusholdningens forbruksutgifter til reiser og transport viste en kraftig økning fra 1958 til 1997 fra 6,7 % til 24,8 %.

Den materielle velstanden har økt betydelig i løpet av de siste tiårene og sammensetningen av forbruket er endret. Med dette bakteppet er det relevant å sette på dagsorden både diskusjon om forbruksnivå, sammensetningen av forbruket og ikke minst konsekvensene for miljøet.

3.3 Drivkrefter for økt produksjon og forbruk

3.3.1 Økt kjøpekraft

Det er et faktum at avfallsmengdene har økt på grunn av økt forbruk. Årsak-virkning kan diskuteres, men forbruket har økt som en følge av både økt befolkning og økt kjøpekraft, og kjøpekraften har økt som en følge av økt produktivitet. Den økte produktiviteten er igjen en kombinasjon av de kontinuerlige teknologiske og organisatoriske forbedringer (blant annet arbeidsdeling og økt handel) som finner sted på alle områder i samfunnet.

Kilde: Stortingsmelding nr. 8 (1999–2000)

Den økte produktiviteten tar vi enten ut i form av økt kjøpekraft, mer fritid eller ved at mer blir tilbake i bedriften og derigjennom styrker konkurranseevnen. I et samfunn hvor de fleste har dekket langt mer enn sine grunnleggende materielle behov, skulle man tro at mer fritid ville dominere det politiske klimaet fremfor økt kjøpekraft. Det kravet er til stede, men fortsatt synes kravet om økt kjøpekraft å ha prioritet. Hvorfor er det slik?

3.3.2 Fra behov til symbolverdi 7

Innen en tradisjonell forståelsesramme er forbruk rettet inn mot å tilfredsstille materielle behov. Utviklingen i forbruket de seneste tiårene gjør det i mange sammenhenger nødvendig med et supplerende perspektiv for å forstå forbrukets funksjon. Når knapphet er erstattet av materiell overflod, får forbruket mer og mer preg av å være identitetsskapende: Gjennom forbruket gir man signaler til omverdenen om hvem man ønsker å være og hvilke grupper man identifiserer seg med. Forbruket er med på å bygge opp forbrukerens identitet, og gi tilhørighet og mening i tilværelsen.

To til dels motstridende trekk preger utviklingen i den rike del av verden. På den ene side er samfunnet og dermed forbruket blitt mer heterogent, blant annet via fremvekst av ulike subkulturer, og forbruksvalg knyttet til gruppetilhørighet og påvirkning utenfra. På den annen side innebærer den moderne forbrukskulturen en form for global homogenisering, særlig markert ved at store verdensomspennende varemerker dominerer markedene i alle deler av verden. Sammenfattet betyr dette at geografisk avstand betyr mindre, mens kulturelle forskjeller betyr mer, for ulikheter i forbruket.

Parallelt kan det registreres at kjøpepresset gjennomgående øker, og at stadig flere områder av livet ser ut til å omfatte økonomiske transaksjoner. Områder som tidligere var forbeholdt den private sfære blir fylt av kommersielle tilbud, kjøp og salg, noe som delvis synes å ha sammenheng med at mange i hverdagen opplever en tiltagende knapphet på tid. Mange nye varer og tjenester er rettet inn mot å spare tid. På den annen side er tilbudet og konsumet av kommersielle – og tidkrevende – underholdningstjenester, spill, massemedia og lignende, i ferd med å fortrenge mange sosiale og kulturelle aktiviteter.

3.4 Materielt forbruk, livskvalitet og politiske mål

«Livskvalitet» er vanskelig å definere og måle, men følgende er en problematisering rundt materielt forbruk og livskvalitet som er basert på St.meld. nr. 40 (1998–99) Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet:

Forbruk har sammenheng med fordeling av ressurser, både internasjonalt og nasjonalt. Også i Norge er det mennesker som i kortere eller lengre perioder kan ha vanskeligheter med å få dekket sitt grunnleggende materielle behov. Likevel er det på sin plass å problematisere sider ved vårt forbruk i en situasjon hvor de grunnleggende materielle behov hos de aller fleste er tilfredsstilt. Nettopp når de grunnleggende materielle behov er tilfredsstilt er det viktig å fokusere på de kvalitative sider ved forbruket.

3.4.1 Synkende livskvalitet?

Én viktig vinkling er forbruk knyttet opp mot livskvalitet. Livskvalitet kan ikke måles i penger, men er snarere en individuelt opplevd «størrelse» som vil ha ulikt innhold for ulike mennesker. I prosjektet Norsk Monitor har Markeds- og Medieinstituttet foretatt intervju av et representativt utvalg i den norske befolkning med jevne mellomrom siden 1985. Materialet for tiårsperioden 1985–1995 indikerer at en markert økning i mengden av eiendeler ikke gjorde oss mer fornøyde. Det var flere i 1995 enn i 1985 som sluttet seg til påstanden «Jeg savner en del materielle goder for å kunne leve slik jeg ønsker». Den økte velstand i perioden har heller ikke ført til at flere gir uttrykk for at de føler seg lykkelige 8 .

Det samme materialet indikerer at det siden slutten av 1980-tallet har skjedd en dreining i materialistisk retning i folks holdninger, og spesielt er det de yngre aldersgrupper, og gutter i større grad enn jenter, som skårer høyt på materialisme-indeksen 9 .

3.4.2 Index of Sustainable Economic Welfare

Vekst i bruttonasjonalproduktet (BNP) har lenge vært sett på som et signal om samfunnsmessig fremskritt. Nasjonalproduktet pr. capita blir brukt som et mål på gjennomsnittlig levestandard. I forhold til bærekraftig utvikling, demokrati og livskvalitet hefter det imidlertid svakheter ved slike pengebaserte indikatorer. Selv om livskvalitet er vanskelig å måle fordi det er en mer subjektiv opplevelse, kan en rekke utviklingstrekk likevel indikere om livskvaliteten i samfunnet er økende eller synkende.

Mange forskere har foreslått å «korrigere» BNP slik at det blir et bedre mål for menneskelig velferd 10 . De har imidlertid ikke lykkes med å få dette godkjent av noe lands myndigheter. Et kjent eksempel er ISEW 11 (Index of Sustainable Economic Welfare). Denne tar hensyn til både økonomiske, sosiale og miljømessige faktorer ved å gjøre korrigering av BNP eksempelvis for ubetalt arbeid, ulik inntektsfordeling og kostnader ved luftforurensning. Beregninger er gjort både for Australia, Storbritannia og USA. For Storbritannia ble konklusjonen at velferden (ISEW) har holdt seg noenlunde konstant fra 1950 og fram til 1996. Dette står i kontrast til utviklingen i BNP som ble mer enn femdoblet i den samme perioden.

I en norsk undersøkelse 12 hevdes det at «samfunnskvaliteten» har gått kraftig ned fra 60-tallet og fram til i dag. I undersøkelsen er det tatt hensyn til forhold som omfang av vold, kriminalitet, selvmord, skilsmisser, rusmiddelbruk, barnevernsaker og lignende, for å få indikasjon på de negative faktorer som har innvirkning på den subjektive opplevelsen av livskvalitet. Ikke alle indikatorene er like gode. Noen sier antagelig mer om størrelsen på hjelpetilbudet enn om størrelsen på problemene. Andre er svært vanskelige å måle.

Kilde: FN

I FNs «Human development Index» sammenlignes grunnleggende velferdsforhold knyttet til levealder, utdannelse på ulike nivåer og inntektsnivå pr. innbygger som et uttrykk for innbyggernes reelle muligheter til valg og utfoldelse. Norge scorer høyest av alle land i verden på denne indeksen i år 2000 med Sverige, USA og Island på de neste plassene, jf. figur 3.5.

3.4.3 De politiske mål og budskap spriker

I Stortingsmeldingen om «Om forbrukerpolitikk og organisering av forbrukerapparatet» (nr. 40, 1998–99) står det: «Regjeringen er av den oppfatning at veksten i forbruket av knappe naturresurser i Norge og andre rike land ikke kan fortsette, og at en fortsatt sterk forbruksvekst ikke er forenlig med ønsket om en bærekraftig utvikling.» Og videre i samme melding: «Regjeringen ønsker å fremme et bærekraftig og solidarisk forbruksmønster – og derigjennom økt livskvalitet for den enkelte. Kjernen i forbruket bør ikke være å oppnå flest mulig ting, men heller nytten eller opplevelsen av de tjenester tingene kan yte. En dreining fra produksjon av varer til flere og bedre tjenester, med lavere ressursforbruk, vil kunne fremme både miljø- og forbrukerpolitiske mål. Livskvaliteten for folk flest kan opplagt bedres selv om ressursforbruket blir mindre.»

Stortingsmeldingen om «Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling» (nr. 58, 1996–97) sier at «den videre velferdsutviklingen må tas ut i form av goder som bidrar til bedret livskvalitet innen rammene av en bærekraftig utvikling.»

Disse utsagn står i kontrast til prognosen i Langtidsprogrammet 13 hvor økningen, spesielt i privat konsum, er markant, jf. tabell 3.2.

De ulike utsagn referert over representerer i utgangspunktet et politisk dilemma. Utsagnene representerer virkeligheten i samfunnet hvor flere mål, og til dels motstridende mål, søkes nådd samtidig. Det er en politisk utfordring å fremme en helhetlig politikk som ivaretar de ulike hensyn. Utfordringen ligger i å svekke koblingen mellom Langtidsprogrammets ønske om en produktivitetsøkning med tilhørende vekst i privat og offentlig forbruk, fra en tilsvarende økning i forbruket av jomfruelige naturressurser, og de miljøproblemer det kan forårsake.

3.5 Et ikke-bærekraftig ressursforbruk?

Georgius Agricolas traktat om gruvedrift fra år 1550: «Markene er rasert av virksomheten … skoger og lunder er hogd ned, fordi det er nødvendig med uendelige mengder treverk som byggmaterialer, til maskiner, og til smelting av metallene. Og når skogene og lundene er hogd ned, blir dyrene og fuglene utryddet … Når malmen blir renset, forgiftes vannet i bekker og elver så fisken enten blir drept eller jages bort.»

3.5.1 Et problem for naturen

Som beskrevet i 2.4.1 er jorden et lukket system. Termodynamikkens 1. hovedsetning gjelder: Ingenting forsvinner, ingenting kommer til 14 . Det er den samme materie som hele tiden er i stadig bevegelse, og som flyttes rundt, eller spres, av regn, vind og hav, eller omdannes til nye forbindelser og materialsammensetninger.

I tidsrommet 1950–2000 har blant annet følgende forandringer skjedd innenfor dette lukkede systemet:

• Verdensbefolkningen er mer enn fordoblet, fra 2,6 til 6,1 milliarder mennesker – og øker nå med en takt av rundt 80 millioner i året.

• Volumet av verdensøkonomien (BNP) er 7-doblet, fra 6,4 til 43,2 billioner 15 dollar – og med denne en betydelig økning i forbruket av både fornybare og ikke-fornybare ressurser og en betydelig økning av avfallsmengdene.

Denne veksten skjer eksponentielt. Trygve Haavelmo, vår nobelprisvinner i økonomi (1989), har uttalt at han, om mulig, ville ha brukt et kvarter til å forklare verdens ledere dynamikken i en eksponentialfunksjon. Grunnen til dette er at den eksponentielle veksten skjer innenfor et lukket system, og at det dermed er fysisk umulig at den kan fortsette over tid.

En beskrivelse av menneskehetens ressursbruk kommer fram i WWF-rapporten «Living Planet Report 2002» 16 . Her blir menneskehetens «økologiske fotavtrykk» beregnet ut fra det areal som trengs til dyrking og høsting av fornybare ressurser, areal til infrastruktur samt skogarealer til å absorbere CO₂ -utslippene. Rapporten konkluderer med at arealbehovet er doblet fra 1961 til 1999 og er nå 20 % over klodens totale biologiske kapasitet.

Kilde: World Wildlife Fund.

I dag overskrider vi antakelig jordens tålegrenser på en rekke områder. I vedlegg 2 er dette illustrert med noen eksempler.

3.5.2 Skjevfordeling mellom nasjonene

Vi har en begrenset klode, og utfordringen blir å ikke overskride jordens tåleevne. Dette er bakgrunnen for Brundtland-kommisjonens rapport «Vår felles framtid» fra 1987. Der defineres et bærekraftig forbruksmønster slik:

«En bærekraftig utvikling forutsetter en holdningsendring som oppmuntrer til et forbruksmønster som ligger innenfor det økologisk mulige og som vi alle kan oppnå.»

Norge tilhører en del av verden som har god tilgang på ressurser. I verdenssammenheng er det norske forbruket meget høyt. Forbruket pr. innbygger har økt jevnt i industrilandene; de siste 25 år med gjennomsnittlig 2,3 % pr. år. I andre land og regioner har forbruksveksten vært liten eller negativ. På verdensbasis har de rikeste 5 % av verdens befolkning 114 ganger så høy inntekt som verdens fattigste 5 % 17 .

3.5.3 Et annet syn

Fremstillingen over søker å sannsynliggjøre at vi står overfor en situasjon med ressursknapphet for ulike goder. I en rapport 18 til utvalget har Statistisk Sentralbyrå søkt å sannsynliggjøre et annet syn.

Rapportens hovedkonklusjon med hensyn til ressurser og bruk av avfall for å spare ressurser er som følger: «Avfall kan også være en ressurs. Det er imidlertid vanskelig å finne gode begrunnelser for å redusere uttakene av den type naturressurser som man prøver å spare gjennom avfallsforebygging. Videre kan effekten av å benytte avfall som erstatning for uttak av nye ressurser være neglisjerbar selv om mengden av den aktuelle avfallstypen er relativt stor i forhold til uttaket av naturressurser. Dette henger sammen med de spesielle tilbudsforholdene for mange naturressurser.»

Et større utdrag fra resonnementet bak denne konklusjonen er gjengitt i vedlegg 3. Under følger kun et utdrag av drøftingen rundt papir og skogressurser:

Avfall: Treavfall, papir og papp, Ressurs: skog

Politiske tiltak for å begrense uttaket av skog, for eksempel gjennom økt materialgjenvinning eller avfallsforebygging som antydet i utvalgets mandat, kan kanskje være berettiget dersom skog er en begrenset ressurs, dersom uttaket er vesentlig større enn tilveksten over tid, eller dersom det finnes andre eksternaliteter 19 knyttet til tømmerproduksjon som ikke ivaretas i markedet. Volumet av skog i Norge har økt betydelig gjennom mange år, da avvirkningen har vært lavere enn naturlig tilvekst. Volumet av skog under barskoggrensen er mer en fordoblet siden 1925 (Statistisk sentralbyrå 2001a), se figur 3.7. Den samme tendensen finner vi for europeiske skoger og skog generelt i den tempererte sone.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Vurdering : Mengdene papiravfall er relativt store i forhold til uttaket av skog. Dersom gjenvunnet papir og uttaket av norsk tømmer opererer på det samme markedet, vil gjenvinning av papir kunne redusere etterspørselen etter tømmer og dermed uttaket av skog. Men uttaket av skog i Norge og den tempererte sone generelt i dag representerer ikke et ressursproblem da skogsvolumet er, og lenge har vært, stigende. Problemer knyttet til netto tap av skog er relatert til regnskoger. Dessuten er det ikke alltid trivielt å bestemme substitusjonsgraden mellom et avfallsprodukt og et ressursuttak. For eksempel er det ikke opplagt at økt gjenvinning av papir i Norge vil erstatte uttak av norsk skog (type trevirke), eller av urskog i Brasil.

Tilsvarende vurderinger er i rapporten gjort for metaller, plast/olje, glass, mat og tekstiler. Disse er gjengitt i vedlegg 3.

3.5.4 Utvalgets vurdering av ressurstilgang vs. avfallsforebygging

Det er utvalgets vurdering at verden står overfor reelle ressursproblem, selv om tilbudsforholdene for enkeltressurser ikke nødvendigvis avspeiler en snarlig knapphet. Utvalgets vurdering er at prismekanismene bare delvis fanger opp de miljøproblemene vi står overfor, spesielt i forhold til naturens evne til å absorbere våre avfallsstrømmer. Det er også utvalgets vurdering at skjevfordelingen som eksisterer i verden ikke er bærekraftig. Den materielle levestandarden for store deler av verdens befolkning bør heves. Et slikt løft vil gi et stort press både på naturressursene (inkludert energiressursene) og klodens evne til å absorbere avfallsstoffer. Det forutsetter politisk vilje til omfordeling av ressurser og større fokus på livskvalitet og mindre fokus på materielt forbruk i de deler av verdens befolkning som i dag forbruker mest. Et av tiltakene for å få til dette løftet, er at den industrialiserte verden går foran i arbeidet med å utnytte ressursene betydelig bedre enn i dag. I et slikt perspektiv er våre bestrebelser på å svekke koblingen mellom økonomisk vekst og forbruket av jomfruelige ressurser, svært viktig.

3.6 Miljøpåvirkninger over hele livsløpet

Materialgjennomstrømmingen i samfunnet gir miljøpåvirkninger over hele livsløpet, eller verdikjeden. Ved uttak, bearbeiding, transport, bruk og avhending genereres avfall og lokale og globale utslipp. Mange av disse problemene ligger imidlertid ikke så klart i dagen når man kun fokuserer på avfallet, men i prinsippet er all menneskeskapt miljøpåvirkning koblet til uttak, bruk og avhending av naturressurser.

Norge har en åpen økonomi, med mye import, og vårt samfunn er sterkt påvirket av den økende globaliseringen. Noen konsekvenser av dette er at det importeres stadig flere produkter, både i form av halv- og helfabrikata. Dette betyr at miljøulemper knyttet til denne produksjon foregår utenlands, og i økende grad i utviklingsland. Parallelt med dette er det fortsatt miljøulemper forbundet med innenlands råvareuttak og produksjon.

Dersom vi makter å realisere avfallsforebygging i et vesentlig omfang, vil dette automatisk gi betydelige miljøgevinster i hele produksjonskjeden, både innenlands og utenlands, fordi avfallsforebygging i produksjonsfasen både vil gi generelt lavere forbruk av materialer og lavere forbruk av jomfruelige råvarer. Denne effekten er viktig, men ikke nødvendigvis så opplagt når man fokuserer på avfallet uten å se dette i et livsløpsperspektiv. Bruken av livsløpsvurderinger (LCA 20 ) eller andre verktøy for miljøsystemanalyse langs verdikjeden vil kunne avdekke denne type gevinster.

Et annet forhold er de såkalte «skjulte strømmer» som knytter seg til materialstrømmene i samfunnet, jf. 3.1.3. Nyere studier av materialstrømmer og avfallsproduksjon i flere industrialiserte land viser at omfanget av slike skjulte strømmer er betydelige (World Resource Institute 2000).

Gitt at man tar en livsløpsorientering som basis for avfallsforebygging må det legges vekt også på denne type gevinster. I forhold til rettferdig fordeling vil man måtte legge stor vekt på at avfallsforebygging i industrialiserte land, som Norge, vil utløse direkte miljøgevinster knyttet til både synlige som skjulte materialstrømmer i utviklingsland.

3.7 Materialstrømmer og avfallsmengder i Norge

3.7.1 Totale avfallsmengder 21

Tall fra Statistisk Sentralbyrås avfallsregnskap for Norge viser at de totale avfallsmengdene utgjorde om lag 8,5 millioner tonn i 2000 22 .

Det har vært en betydelig økning i avfallsmengdene over tid. Den totale avfallsmengden økte med drøyt 15 % fra 1993 til 2001 (figur 3.9), og går vi lenger tilbake i tid har økningen vært enda større. Avfallsstatistikken er imidlertid mangelfull langt tilbake i tid. Dette skyldes at man mangler registreringer av avfallet fra den tid da avfallet ble håndtert uten kontroll. Den lengste tidsserien for avfallsmengder har vi for husholdningsavfall, men også her er det stor usikkerhet når det gjelder de eldste tallene. Figur 3.8 vises utviklingen i husholdningsavfall pr. person i perioden 1974–2001. Gjennomsnittlig mengde husholdningsavfall pr. person økte i perioden fra 174 kg til 334 kg, en økning på om lag 92 %.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Veksten i avfallsmengdene har vært drevet av utviklingen i økonomien og andre utviklingstrender i samfunnet. Et av myndighetenes mål for avfallspolitikken er at denne sammenhengen mellom økonomisk utvikling og avfallsgenerering skal brytes, jf. 5.1. Figur 3.9 viser at vekstraten for avfallet har vært lavere enn veksten i økonomien i perioden fra 1993 til 2000. Det er imidlertid ingenting i tallene som tyder på noe brudd i sammenhengen mellom disse to, slik myndighetenes målsetting sikter mot.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Statistisk Sentralbyrå venter fortsatt vekst i avfallsmengdene i årene fremover, men at veksttakten vil være lavere enn i de foregående år. Veksten i husholdningsavfallet ventes å bli på 45 % i perioden 1995–2010. Til sammenlikning ventes næringsavfallet å øke med 16 % i samme periode, jf. tabell 3.3. Disse fremskrivningene er basert på makroøkonomiske beregningsmodeller samt forutsetninger om at det ikke skjer noen vesentlige endringer i virkemiddelbruk.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

3.7.2 Gjenvinning og sluttbehandling

Sluttbehandling er en fellesbetegnelse på deponering og forbrenning uten energiutnyttelse, og anses som miljømessig ugunstig sammenliknet med materialgjenvinning og forbrenning med energiutnyttelse. En av målsettingene for avfallspolitikken, jf. 5.1 er å sørge for at avfallet utnyttes. Målet er at ikke mer enn 25 % av generert mengde avfall skal sluttbehandles innen 2010. Figur 3.10 viser utviklingen i avfallsmengder og avfall til sluttbehandling. Mindre avfall gikk til sluttbehandling i 2000 enn i 1993, både i absolutt mengde og i % av generert mengde. Likevel er det langt fram til en oppnåelse av myndighetenes målsetting.

Den organiserte gjenvinningen av husholdningsavfall kom ikke i gang før utpå 80-tallet og har siden vist en svært positiv økning. I 2001 ble 45 % av husholdningsavfallet utsortert til gjenvinning (hovedsakelig materialgjenvinning). I tillegg ble 21 % av restavfallet energiutnyttet slik at den totale utnyttelsen utgjorde omkring 67 %.

Kilde: * Kakediagrammet i figur 3.11 gir et annet inntrykk av hvor avfallet oppstår enn tabellen fra Statistisk Sentralbyrå i vedlegg 1. Kakediagrammet er basert på 18–20 LCA analyser av ulike (globale) produkter, mens Statistisk Sentralbyrås statistikk er basert på norske forhold og er basert på all norsk produksjon. Den nærmeste forklaringen på forskjellen er derfor at norske forhold ikke er representativt og/eller at 18–20 LCA analyser tross alt ikke er stort nok til å gi et representativt inntrykk.

3.7.3 Hvor i produktets livssyklus genereres avfallet? 23

Som illustrert i figur 3.11 oppstår mesteparten av avfallet fra et produkt i sluttavhendingen av produktet, det vil si når det har utfylt sin funksjon hos brukeren. For produkter som er basert på jomfruelige råvarer som utvinnes fra malm og berggrunn, representerer også utvinningsfasen en viktig kilde til avfall. Selve produksjonen av et produkt skaper imidlertid relativt sett lite fast avfall. Dette innebærer at tradisjonelt næringsavfall fra vareproduksjon i bedrifter relativt sett utgjør en liten andel av avfallet (mindre enn 5–10 % av total mengde gjennom livsløpet), selv om det er dette ledd som ofte har fått størst fokus i for eksempel gjenvinningsprogrammene og renere teknologiprogrammene på 1980- og 90-tallet. Noe av bakgrunnen er selvfølgelig at avfallet her er konsentrert i større volumer, og ofte er lettere å sortere i rene strømmer. Konklusjon er at avfall først og fremst er en konsekvens av vårt forbruk, dernest av utvinning fra naturen, og i mindre grad fra produksjon.

3.7.4 Detaljert fordeling

I avfallsregnskapet til Statistisk sentralbyrå blir avfallet klassifisert etter fire kjennemerker. Disse er materialtype, produkttype, opprinnelse til sektor/næring og behandlings-/disponeringsmåte. Figur 3.12 viser de totale avfallsmengdens fordeling på disse kjennemerkene i 2000. Det er viktig å merke seg at de fire fordelingene i figuren og beskrivelsen under gjelder den samme totalmengden. En mer detaljert framstilling av avfallsmengdene er gjengitt i vedlegg 1.

Materialfordelingen viser at de viktigste materialtypene er metall (18 %), papir (16 %), våtorganisk avfall (13 %) og tre (12 %). Drøyt 40 % er organisk materiale som kan omdannes til metan ved deponering. Organisk avfall er i hovedsak velegnet til energiutnyttelse.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

En veldig viktig gruppe er spesialavfallet 24 som utgjør 630.000 tonn eller 7,5 % av avfallsmengden. Spesialavfall er spesielt interessant i relasjon til avfallsforebygging, fordi dette avfallet krever spesiell håndtering og innebærer dermed betydelige kostnader. Industrien genererte i alt 438.000 tonn spesialavfall i 1999. 50.000 tonn spesialavfall går til ukjent behandling. Av dette er trolig en vesentlig del ulovlig behandling. Tallmaterialet er imidlertid usikkert.

De største produkttypene i avfallet er produksjonsavfall (kapp og spill) som utgjør 30 % av totalmengden. Andre store produktgrupper er bygningsavfall (11 %), emballasje (8 %), trykksaker (8 %) og mat (7 %).

Avfallsregnskapet beskriver også hvilken i sektor eller næring avfallet oppstår. Det er vanlig å skille mellom husholdningsavfall som utgjør ca. 18 % av totalmengden og næringsavfall som er de øvrige 82 %. Av næringsavfallet kommer en stor del fra industrien (39 %) men også tjenesteytende næringer (10 %) og bygg- og anleggsnæringene (9 %) lager mye avfall.

De avfallsmengdene som er relevante i forhold til forurensning og andre miljøproblemer er nærings- og husholdningsavfall. Av dette avfallet utgjør husholdningsavfall omlag og næringsavfall . Første del av figur 3.12 viser sammensetningen av nærings- og husholdningsavfallet etter materialtype. Under «andre materialer» utgjør slam betydelige mengder organisk nedbrytbart avfall.

Som tidligere beskrevet går 54 % av avfallsmengden til sluttbehandling mens de øvrige 46 % blir utnyttet med material- eller energiutnyttelse. Dersom man ser mer detaljert på tallene blir ca. 25 % av totalmengden materialgjenvunnet, 23 % deponert, 10 % energiutnyttet og 7,5 % brent uten energiutnyttelse. Kompostering blir behandlingsmåte for drøyt 4 % av avfallet. De øvrige 31 % går til «Annen behandling». I dette ligger blant annet all forskriftsmessig behandling av spesialavfall. Kategorien rommer også store mengder bygningsavfall som brukes som fyllmasse, samt en stor gruppe der statistikken ikke har lykkes med å beskrive behandlingsmåten.

3.8 Ressurseffektivitet sett i forhold til Norges konkurransesituasjon

Tradisjonelt måles konkurranseevne i forhold til utviklingen av lønnskostnader per produsert enhet regnet i felles valuta. Selv små bevegelser i dette forholdet mellom land kan påvirke næringslivets konkurranseevne betydelig, siden lønnskostnader er en gjennomgående kostnad for hele samfunnets drift både i privat og offentlig sektor.

Likevel er det en økende forståelse for at mange faktorer påvirker denne konkurranseevnen på en dynamisk måte. Det gjelder undervisning og forskning, drift og omfang av offentlig sektor eller mer generelt at et samfunn benytter sine ressurser på en produktiv og lite ressurssløsende måte. I en åpen økonomi som den norske, preget av økende konkurranse og globalisering på stadig flere områder, vil det å sikre god ressursutnyttelse i virksomheten være en viktig faktor for å ivareta konkurranseevnen. Dette gjelder bruk av materialer og energi, så vel som arbeidskraft og kapital. I miljøstyringssystemer er bedre ressurseffektivitet gjerne det første som tas tak i. Samfunnets produktivitet kan også forbedres med mer rasjonell og mindre forurensende adferd. Om ikke annet så kan kostnadene for fremtiden bli mye lavere om forurensning ikke oppstår.

For næringslivet er det viktig at endringer i rammebetingelser og innføring av virkemidler skjer samordnet i et større økonomisk område, for eksempel innenfor EU og i EØS-området. Utvidelsen av EU gjør at et slikt regelverk i praksis vil omfatte nesten hele Europa, utenom Russland. Miljømessig vil effektene bli vesentlig større og mulighetene og markedet for å utvikle nye løsninger bli større med internasjonalt samordnet bruk av et eller flere virkemidler for å løse miljøoppgaver. Med økende globalisering øker også behovet for globalt regelverk og spilleregler. I en slik sammenheng vil EU kunne spille en større rolle enn hva enkeltland kan.

Den økte oppmerksomhet om virksomhetenes miljøarbeid både fra forbrukere, kunder, investorer og allmennheten generelt tilsier at effektiv og god ressursforvaltning, bl. a. i form av mindre avfall, blir en stadig viktigere konkurransefaktor som de norske virksomhetene må forholde seg til.

4 Hva skjer internasjonalt?

Det er ingen mangel på gode intensjoner når det gjelder avfallsforebygging, men det ser ut til at få land gir dette området høy prioritet.

4.1 Internasjonale organisasjoner

4.1.1 UNEP

UNEP, FNs miljøprogram, arbeider med avfallsrelaterte prosjekter på mange plan. Ett prosjekt går på å redusere de «økologiske fotavtrykkene» til våre forbruksmønstre. Det er utarbeidet en brosjyre, «The role of Product Service Systems in a sustainable society», hvor det ses på muligheten av å erstatte enkelte produkter med tjenester. Ved å gjøre forbruket mer immaterielt, vil avfallsgenereringen reduseres.

Idéen for prosjektet er at forbrukere i mange situasjoner ikke nødvendigvis etterspør produktet i seg selv, men heller den funksjonen produktet eller tjenesten gir. Ved å tilby en tjeneste og ikke et fysisk objekt, kan ressursbruken i noen tilfeller reduseres. UNEP ser fordeler ved systemet både for industriland og for utviklingsland.

Eksempler på områder der funksjonalitet enkelt kan selges kan være rengjøringstjenester, bilordningstjenester og hagestelltjenester.

4.1.2 OECD

Mens OECD tidligere hadde hovedfokus på teknologiske løsninger, dreide fokuset på 1990-tallet mer over på avfallsminimering, reduksjon ved kilden og resirkulering. I 1998 bestemte OECD at hovedfokus skulle rettes mot avfallsforebygging og forebyggende strategier. Det understrekes sterkt nødvendigheten av at myndigheter i medlemslandene innlemmer avfallsforebygging som et sentralt element i strategier for en bærekraftig utvikling. De fleste OECD-land har i dag opprettet programmer for avfallsforebygging, men konkrete resultater er foreløpig oppnådd i liten grad.

OECD erkjenner viktigheten av avfallsforebygging, og publiserte i 2000 en «Reference Manual on Strategic Waste Prevention», en hjelp til myndigheter som ønsker å sette i gang avfallsreduserende tiltak. Likevel innrømmer OECD at dette området ikke har blitt høyt nok prioritert. De fleste offentlige og private avfallsrelaterte investeringer i medlemslandene er fremdeles rettet mot resirkulering og behandling av avfall, ikke forebygging. Det antas også at uten omfattende tiltak for avfallsforebygging, vil den kommunale avfallsgenereringen i OECD-området trolig dobles de neste 20 år.

Foruten å fokusere på avfallsforebygging, arbeider OECD også med programmer både innen resirkulering og utvidet produsentansvar. I 2001 ble det publisert en «Guidance Manual for Governments» om utvidet produsentansvar. Den tar for seg både avfallsforebygging og design av produkter. I det videre arbeidet med utvidet produsentansvar, vil OECD fokusere mer på økonomiske implikasjoner, effektiv bruk av virkemidler og kost-nytte analyser.

OECD har også nylig satt i gang et omfattende arbeid med å utvikle indikatorer for avfallsforebygging, jf. kapittel 10.

4.1.3 European Environmental Agency – EEA

EUs avfallsstrategi danner grunnlaget for European Environment Agency’s (EEA) arbeid med avfallsforebygging.

«The Council of the European Union … reiterate its conviction that waste prevention should be first priority for all rational waste policy, in relation to minimising waste production and the hazardious properties of waste». 25

Samtidig påpeker EEA utfordringen i å initiere effektive tiltak som demper veksten i avfallet. Per i dag øker avfallsmengden jevnt i hele Europa.

EEA ser på avfallsforebygging som et langsiktig mål, som det vil ta tid å oppnå. Foruten at det må arbeides intenst med avfallsforebygging, må det samtidig arbeides med kortsiktige tiltak, som for eksempel resirkulering.

I det første arbeidsmøte til European Topic Centre on Waste – et fagsenter innenfor EEA opprettet av EU-kommisjonen – ble det laget en liste over de 10 viktigste problemområdene knyttet til avfall i Europa 26 :

1. mangel på informasjon og data

2. manglende fellesforståelse av avfallsdefinisjonen

3. manglende fokus på ren teknologi og avfallsminimering

4. mangelfull publikumsforståelse og -deltakelse i avfallsproblemene

5. manglende «EU-policy» for avfallsforebygging

6. økende avfallsproduksjon

7. mangel på pålitelig og sammenlignbar avfallsstatistikk

8. fortsatte tendenser til å velge billigste (og miljøskadeligste) avfallsløsning

9. fortsatt mange farlige stoffer i avfallet

10. manglende avsetningsmuligheter for sekundære råmaterialer

4.2 Eksempler fra noen land

4.2.1 Danmark

De siste årene har Danmark avsluttet to større programmer knyttet til avfallsminimering, men ingen om avfallsforebygging. Også i Danmark er fokuset i ferd med å flyttes fra renere produksjonsprosesser, til utvikling og avsetning av renere produkter.

Danmark har som mål å stabilisere de samlede avfallsmengder innen år 2004. I den forbindelse arrangerte Miljøstyrelsen, det «danske Statens forurensningstilsyn», en Avfallskonferanse i 2000. Hovedtema var hvordan man kan forebygge avfallsmengdene fremover. Innspill på konferansen danner grunnlaget for en nasjonal strategi for avfallsforebygging, som ennå ikke er ferdig.

På konferansen var det bred enighet om at koblingen mellom den stigende avfallsmengden og den økonomiske vekst må reduseres, og at avfallsforebygging må skje ut fra en helhetsorientering med fokus på de enkelte avfallsstrømmene og produkters livssyklus. En nasjonal avfallsstrategi må også ses i nær sammenheng med strategier for kjemikalier, energi og produktutvikling.

På konferansen var det størst tro på økonomiske og administrative virkemidler, blant annet i form av produktregulering, emballasjeinitiativer, avspeiling av miljøbelastning i produkters pris og bedre infrastruktur for returordninger og gjenbruk. Informasjonskampanjer ble sett på som mindre viktige.

Det ble besluttet å videreutvikle UMIP-metoden innen avfallssektoren, som baserer seg på livsløpsanalyser av produkter.

4.2.2 Sverige

Sverige har jobbet mye med gjenvinning og avfallsbehandling. I 1993 kom «Kretsløpsproposisjonen», og i 1994–99 ble det blant annet gjennomført et prosjekt for å redusere bruk av emballasje og øke resirkuleringen. Det er nylig publisert en rapport om dette kalt «Ett ekologiskt hållbart omhändertagande av avfall». I «Regeringens skrivelse om en miljöorienterad produktpolitikk», 1999/2000: 114 presenteres Sveriges strategi for integrert produktpolitikk. Høsten 2002 kommer Naturvårdsverket, det «svenske Statens forurensningstilsyn», med en rapport om integrert produktpolitikk. Sverige er generelt langt fremme med hensyn til tenkning og gjennomføring av dette temaet. Sverige har også en bred satsing på innføring av miljøledelse, ikke minst i statlige virksomheter hvor flesteparten nå har innført et miljøledelsessystem.

4.2.3 Tyskland

Fra 1991–1999 gjennomførte Tyskland et avfallsreduserende prosjekt «Producer Responsibility for Packaging Waste», som fokuserte på produsentansvar for emballasje. Evaluering viser at prosjektet bidro til å stimulere produsentene til kreativitet og nyskapning på emballasjeområdet, og at emballasjeforbruket faktisk sank. Nye løsninger var for eksempel lavere vekt på emballasjen, refill-pakker og konsentrater.

4.2.4 Storbritannia

Det statlige programmet Envirowise 27 gir næringslivet gratis rådgivning om avfallsminimering og lønnsomheten. Programmet utvikler informasjonsmateriell, og har for eksempel utgitt 200 tips for avfallsforebygging. Det tilbys også konsulenthjelp til virksomheter, blant annet til å få laget avfallsminimeringsplan. Gjennom effektivisering av bruk av råmaterialer hevder Envirowise at man kan spare så mye som £ 1000 per arbeidstaker per år.

Storbritannia har også ambisjoner om avfallsforebygging innen bygg- og anleggsektoren, jf.eksempelet» Minerals extraction and waste-related concerns».

4.2.5 Nederland

I Nederland er det på oppdrag fra miljøvernmyndighetene gjennomført er prosjekt innen produkt-tjeneste systemer (Product Service Systems), som har mange likhetstrekk med funksjonsøkonomi, jf. kapittel 7. Dette prosjektet er presentert i vedlegg 4.