1 Den samlede inntektsutviklingen

• 2002 var det femte året på rad hvor utviklingen i bytteforholdet ga sterkere impulser til veksten i disponibel realinntekt for Norge enn produksjonsutviklingen. Et fall i oljeprisen målt i norske kroner bidro ifølge reviderte nasjonalregnskapstall til at disponibel realinntekt for Norge ble redusert med 1,5 prosent fra 2001 til 2002, etter en meget lav vekst året før. Sterk vekst i 1999 og 2000 medfører likevel at nivået på disponibel realinntekt for Norge ligger 23 prosent høyere enn ved konjunkturtoppen i 1998 og nær 60 prosent høyere enn for 10 år siden. Produksjonsutviklingen ga et lite, men dog positivt bidrag til inntektsveksten i 2002. Man må tilbake til 1989 for å finne et mindre bidrag. Netto formuesinntekter fra utlandet var positiv for første gang på over 50 år, noe som bidro til positive vekstbidrag fra utviklingen i rente- og stønadsbalansen.

• Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at lønnskostnadene som andel av faktorinntekten i industrien økte markert fra 2000 til 2001, og Beregningsutvalget anslår at lønnsandelen i fjor kom opp i nær 83 prosent. I øvrige deler av markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge har lønnskostnadsandelen gått noe ned i den samme perioden. For markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge samlet har andelen vært forholdsvis stabil etter konjunkturtoppen i 1998, etter en klar økning i de foregående fire årene.

1.1 Disponibel inntekt for Norge

I de siste 5 årene har utviklingen i oljeprisen vært en helt dominerende faktor bak utviklingen i disponibel inntekt for Norge, mens produksjonsutviklingen i Fastlands-Norge hadde en tilsvarende rolle i de 5 foregående årene. Målt i dollar økte oljeprisen litt fra 2001 til 2002, mens den målt i norske kroner ble redusert med 10 prosent, og dette bidro til at veksten i disponibel inntekt for Norge ble meget beskjeden i 2002. Ifølge foreløpige nasjonalregnskaps-tall var inntektsøkningen fra 2001 til 2002 på knappe 5 milliarder kroner. Disponibel inntekt for Norge i 2002 var 1291,4 milliarder kroner eller om lag 284 500 kroner per innbygger.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt disponibel realinntekt for Norge med 1,5 prosent i 2002, etter en vekst på 0,4 prosent året før. Den svake utviklingen må ses på bakgrunn av en meget sterk vekst i de foregående to årene. I 2000 var veksten på over 17 prosent og i 1999 over 6 prosent.

Veksten i disponibel realinntekt kan splittes i bidrag fra henholdsvis innenlandsk produksjonsvekst (nettonasjonalprodukt i faste priser), endring i rente- og stønadsbalansen overfor utlandet og endring i bytteforholdet overfor utlandet ("terms of trade"). Vekstbidragene er vist i tabell 1.2, der bidraget fra produksjonsvekst er splittet opp i petroleumsvirksomhet og øvrige næringer.

Bidraget fra produksjonsveksten i petroleumsvirksomhetentil veksten i disponibel realinntekt for Norge ser ut til å ha vært ubetydelig i 2002, etter å ha gitt et bidrag på 0,7 prosentpoeng året før. Vekstbidraget fra produksjonsutviklingen i øvrige næringer var 0,8 prosentpoeng i fjor, som er det klart laveste siden slutten av 1980-tallet.

Oljeprisutviklingen er særlig viktig for utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet. I de siste to årene har fall i oljeprisen ført til svekkelse av bytteforholdet, etter at økte oljepriser i de to foregående årene resulterte i kraftig bedring. Bidraget til veksten i disponibel realinntekt for Norge fra bytteforholdsutviklingen var -3,1 prosentpoeng i 2002 og -2,0 prosentpoeng i 2001, mot 14,9 og 5,3 prosentpoeng i henholdsvis 2000 og 1999. Prisutviklingen på andre varer enn råolje og naturgass virket samlet sett svakt positivt i forhold til veksten i disponibel realinntekt for Norge i fjor, etter å ha bidratt i samme retning også i de tre foregående årene.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Oljeinntektene har bidratt til at Norge i 1996 kom over i en netto fordringsposisjon, og fordringene vokser. Vekstbidraget fra endringen i rente- og stønadsbalansen var 0,7 prosentpoeng i 2002, mot 0,2 prosentpoeng i 2001. Netto formuesinntekter til Norge i 2002 ser ut til å ha vært positive for første gang på over 50 år. At ikke vekstbidragene fra endringene i rente- og stønadsbalansen har vært større kan blant annet forklares av at utlendingers investeringer i Norge har vært konsentrert om rentebærende objekter, mens norske plasseringer i utlandet i større grad er preget av aksjekjøp, blant annet gjennom plasseringen av midlene til Statens petroleumsfond. Aksjeutbytte og kursgevinster blir dermed viktig for de samlede formuesinntekter for Norge. Løpende renteutbetalinger registreres i likhet med utbytte som en del av rente- og stønadsbalansen, mens kursendringer inngår i posten omvurderinger i kapitalregnskapet. Det at norske renter har ligget høyere enn rentene i utlandet har også bidratt til en relativt svak utvikling i rente- og stønadsbalansen.

1.2 Faktorinntekt, lønn og driftsresultat

Faktorinntekten gir uttrykk for den inntekten som tilfaller produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. Faktorinntekt beregnes som nettonasjonalprodukt (eller nettoproduktet for en næring) fratrukket netto produksjonsskatter, eller som summen av lønnskostnader og driftsresultat. Faktorinntekten for økonomien som helhet økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med 0,3 prosent i 2002, etter en vekst på 3,6 prosent i 2001 og hele 23,9 prosent i 2000. Forløpet domineres av utviklingen i petroleumssektoren. Eksklusiv petroleumsvirksomheten økte faktorinntekten med rundt 7 prosent årlig i 2000 og 2001 og 5 prosent i 2002.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte de samlede lønnskostnadene i Norge med 5,2 prosent i 2002, mot en vekst på 6,5 prosent i 2001 og 5,6 prosent i 2000. Timelønns-kostnadene har i de tre siste årene økt mer enn dette, mens antall utførte timeverk har blitt redusert. Driftsresultatet for økonomien som helhet falt i 2002 med 7,1 prosent, etter nedgang på 0,7 prosent i 2001. I 2000 økte driftsresultatet med hele 64,2 prosent. Dette forløpet er sterkt påvirket av utviklingen i petroleumssektoren. Driftsresultatet i petroleumsutvinning og rørtransport falt med 17,1 prosent i fjor og 7,5 prosent i 2001 etter å ha økte med 157,0 prosent i 2000. I de øvrige sektorene samlet økte driftsresultatet med 4,9 prosent i fjor, etter en vekst på 8,8 prosent i 2001 og 9,2 prosent i 2000.

1.3 Endringer i funksjonell inntektsfordeling

I tabell 1.5 og 1.6 og figur 1.3-1.5 vises tall for lønnskostnader og driftsresultat for hovedgrupper av sektorer for å belyse hovedtrekk ved utviklingen i den funksjonelle inntektsfordelingen.

Tabell 1.5 viser at mens de samlede lønnskostnadene i 2002 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var 717,1 milliarder kroner, var lønnskostnadene innenfor markedsrettet produksjon 488,2 milliarder kroner. Forskjellen utgjøres av lønnskostnadene i offentlig forvaltning, ideelle organisasjoner og produksjonen av boligtjenester.

Ved konjunkturtoppen i 1998 utgjorde lønnskostnadene i offentlig forvaltning 1 28,6 prosent av de totale lønnskostnadene. I de to påfølgende årene var andelen om lag uforandret, men har deretter økt. I 2000 og 2001 bidro imidlertid føringen av de påløpte lønnskostnadene knyttet til ferieutvidelsen i 2001 og 2002 til å redusere offentlig sektors lønnskostnadsandel. Dette fordi disse kostnadene i staten - som eneste sektor - i nasjonalregnskapet ikke har blitt registrert i det de påløper, men når feriepengene blir utbetalt. For 2002 stod offentlig sektor for 29,5 prosent av de samlede lønnskostnadene.

Industriens lønnskostnader som andel av de totale lønnskostnadene holdt seg stabilt rundt 17 prosent fra 1990 til 1997. I de fem siste årene har industriens andel sunket, og var i 2002 kommet ned i 14,5 prosent.

Driftsresultat(jf. tabell 1.6) påvirkes sterkt av den generelle konjunktursituasjonen i norsk og internasjonal økonomi, og viser derfor betydelig svingninger fra år til år. Prisene på en del norske eksportprodukter er spesielt konjunkturfølsomme, noe som fører til store fluktuasjoner i driftsresultatet for en del næringsgrupper. Bevegelsene i oljeprisen er av særlig betydning ettersom overskuddene i oljevirksomheten i perioder har utgjort en betydelig del av samlet driftsresultat i Norge.

I årene 1990 til 1995 utgjorde driftsresultatet i petroleumssektoren rundt 24 prosent av næringenes samlete driftsresultat. Markerte bevegelser i oljeprisen har bidratt til kraftige svingninger i denne andelen i de siste syv årene. Etter å ha vært oppe i 36,6 prosent i 1997, falt petroleumssektorens andel av samlet driftsresultat til 22,8 prosent i 1998, for deretter å øke til hele 53,9 prosent i 2000. Deretter har andelen falt noe ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall; til 49,6 prosent i 2001 og til 43,1 prosent i fjor.

Driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge økte ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall med knappe 7 milliarder kroner i 2001 og med noe under 19 milliarder i 2002, til 198,5 milliarder kroner. Endelige nasjonalregnskapstall viser at industriens driftsresultat i 2000 var 27,6 milliarder kroner, men det ble markert redusert i 2001. Beregningsutvalget anslår en svak nedgang i industriens driftsresultat i 2002, slik at driftsresultatet da var 6 milliarder lavere enn i 2000. Utviklingen kan i stor grad forklares av en stadig sterkere kronekurs, en svak utvikling på de norske eksportmarkedene og en forholdsvis høy vekst i lønnskostnadene.

Industriens andel av det samlete driftsresultatet i markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var i 2000 oppe i 15,9 prosent. Deretter har andelen blitt redusert til 12,4 prosent i 2001 og videre til 10,9 prosent i 2002 ifølge Beregningsutvalgets anslag. Utviklingen i driftsresultatet i industrien har tradisjonelt vært dominert av svingningene i de råvarebaserte sektorene. I de fire siste årene har det imidlertid også vært betydelige endringer i andre deler av industrien. Det ser ut til å ha vært en market bedring i driftsresultatet for verksteds- og skipsbyggingsindustrien i de siste to årene, men en kraftig nedgang for den råvarebaserte industrien. For industrisektorer som i stor grad leverer konsumvarer til hjemmemarkedet, var det en klar oppgang fra 1998 til 2000, mens nivået deretter ser ut til å ha vært forholdsvist stabilt. Det må understrekes at det er knyttet spesielt stor usikkerhet til nasjonalregnskapets foreløpige tall for driftsresultat etter sektor, og at revisjonene kan bli forholdsvis store.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Beregningsutvalget

Figurene 1.3 til 1.5 viser hvordan lønnskostnadene som andel av faktorinntekten har utviklet seg over tid for en del næringsgrupper. I markedsrettet virksomhet lå lønnskostnadsandelen på 1990-tallet forholdsvis stabilt på rundt 60 prosent (jf. figur 1.3). I 2000 falt andelen til 50 prosent, men har deretter økt litt. For 2002 er andelen anslått til 54,2 prosent. Utviklingen i driftsresultatet i petroleumsvirksomheten forklarer mye av endringene i denne andelen.

I markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1995 nede i 66,0 prosent. I de siste fem årene har andelen vært meget stabil rundt 70 prosent, og i 2002 var den ifølge foreløpige nasjonalregnskaptall 69,7 prosent.

Figur 1.4 viser utviklingen i lønnskostnadsandelen i industrien og i øvrig markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge. I industrien nådde lønnskostnadsandelen en bunn i 1995 med 74,8 prosent. I de to siste årene har den økt, og Beregningsutvalget anslår andelen til knappe 83 prosent i 2002. I øvrig markedsrettet virksomhet i Fastlands-Norge var lønnskostnadsandelen i 1993 nede i 62,3 prosent. Deretter økte lønnskostnadsandelen, og i 2000 var den oppe i 68,5 prosent. Etter å ha vært om lag uforandret i 2001 ser den ut til å ha falt om lag 2 prosentpoeng i fjor.

Figur 1.5 viser utviklingen i lønnskostnadene som andel av faktorinntekten for ulike deler av industrien. Etter 1994 har det vært en forholdsvis jevn nedadgående tendens i lønnskostnadsandelen i verkstedsindustrien, helt til 2000 da andelen økte kraftig og kom opp i overkant av 89 prosent. Lønnskostnadsandelen ser ut til å ha falt i de to siste årene, og Beregningsutvalgets anslår at den i 2002 var kommet ned på samme nivå som gjennomsnittet av siste halvdel av 1990-tallet. I råvarebasert industri er det spesielt store fluktuasjoner i lønnskostnadsandelen, noe som reflekterer konjunkturfølsomheten i denne virksomheten. Store prisendringer gir seg utslag i kraftige svingninger i faktorinntekten og driftsresultatet. I perioden 1995 - 2000 lå andelen i intervallet 60 - 70 prosent. I de to siste årene ser det ut til å ha vært en kraftig økning, slik at lønnskostnadsandelen i 2002 ifølge Beregningsutvalgets anslag var kommet opp i 90 prosent. I øvrig industri var det gjennom konjunkturoppgangen på 1990-tallet en jevn og sterk økning i lønnskostnadsandelen, og andelen nådde en topp i 1998 med knappe 86 prosent. Deretter falt andelen klart i to år, for så igjen å være forholdsvis stabil.

1.4 Den institusjonelle inntektsfordelingen

I dette avsnittet presenteres hovedtrekk i inntektsutviklingen i Norge etter institusjonell sektor. Det vises kun tall for total disponibel inntekt for de ulike gruppene av inntektsmottakere. I neste kapittel gis en nærmere presentasjon og analyse av inntektsutviklingen for husholdningssektoren.

Disponibel inntekt i offentlig forvaltning var ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall 500,7 milliarder kroner i 2002. Dette er i prinsippet det beløpet som i et gitt år er disponibelt for offentlig konsum og sparing. Sparingen kan enten være i form av netto realinvesteringer eller ved at det offentlige øker sine fordringer på andre sektorer (netto finansinvestering).

Offentlig forvaltning får normalt en stor del av sine inntekter fra oljevirksomheten. Lave oljepriser bidro til at offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge kom ned i 33,0 prosent i 1998. I de to påfølgende årene økte oljeprisen meget kraftig, og dette bidro til at andelen i 2000 kom opp i hele 42,2 prosent. Lavere oljepriser og redusert skatteinngang på grunn av den generelle konjunkturutviklingen samt skattelette og har deretter bidratt til en reduksjon i andelen, som i 2002 ser ut til å ha kommet ned i 38,8 prosent. Til tross for en viss nedgang i oljeprisene fra året før var statens samlede inntekter fra petroleumsvirksomheten i fjor i et historisk perspektiv, svært høye. Således var offentlig forvaltnings andel av disponibel inntekt for Norge i 2002 høyere enn noe år på 1980- og 1990-tallet.

Finansinstitusjonenes andel av disponibel inntekt for Norge har gjennomgående vært forholdsvis stabil i de 10 siste årene, på 1,5 - 2,0 prosent. Avvikene fra dette kan i stor grad føres tilbake til svingninger i overføringene fra Norges Bank til statsforvaltningen.

Ikke-finansielle foretaks andel av disponibel inntekt for Norge nådde en bunn i 1999 med 2,7 prosent. Deretter steg andelen, blant annet på grunn av oljeprisutviklingen, til 4,7 prosent i 2000 og 5,2 prosent i 2001. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt andelen i 2002 tilbake til 2,7 prosent. Nedgangen i oljeprisen, økte netto renteutgifter og den svake konjunktursituasjonen er noen momenter bak utviklingen.

Husholdningssektoren(inklusive ideelle organisasjoner) er den klart største av de institusjonelle sektorene målt ved disponibel inntekt. I andre halvdel av 1990-tallet har husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge svingt rundt 60 prosent, men falt i 2000 ned til 52,7 prosent og 52,2 prosent i 2001 før den i 2002 kom opp på 55,9 prosent. Sett i forhold til disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren, har husholdningenes disponible inntekt utgjort i overkant av 66 prosent i de seks siste årene, bortsett fra i 2001 hvor andelen var litt lavere.