2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger der en spesielt fokuserer på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden, mens det i avsnitt 2.4 redegjøres for en del trekk ved inntektsfordelingen for yrkestilknyttede og pensjonister.

2.1 Disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Husholdningenes disponible realinntekt gikk ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall opp med 6,7 prosent fra 2001 til 2002. Dette er hele 6,2 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001 og den høyeste veksten i disponibel realinntekt i hele perioden vi betrakter. Lønnsinntektene, netto formuesinntekter og stønadene fra det offentlige ga de største bidragene til inntektsveksten. Regnet per person gikk disponibel realinntekt opp med 6,0 prosent i 2002.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (Se boks 2.1 for en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren )

Figur 2.1 viser husholdningenes disponible inntekt som andel av disponibel inntekt for Norge, og som andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren. I 1999 steg oljeinntektene kraftig og veksten i husholdningenes disponible inntekt flatet ut, noe som bidro til at husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge falt. Denne utviklingen fortsatte i 2000 og 2001, med moderat til svak vekst i husholdningenes disponible realinntekt og kraftigere vekst i oljeinntektene. I 2002 ble oljeinntektene noe redusert i forhold til de to foregående årene, samtidig var det kraftig vekst i husholdningenes inntekter, noe som førte til at andelen økte. Husholdningenes andel av disponibel inntekt for Norge eksklusive driftsresultatet i petroleumssektoren har vist et jevnere forløp, med en nedadgående tendens i konjunkturoppgangen etter 1993 og fram til 1997. For perioden 1997 - 2000 viser nasjonalregnskapstall at denne andelen har ligget stabilt rundt 67 prosent. I 2001 sank andelen noe, grunnet lav vekst i disponibel inntekt i husholdningssektoren. I 2002 bidro den kraftige veksten i husholdningenes disponible inntekt for at andelen omtrent kom opp på nivå med andelene i perioden 1997-2000.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.1 viser husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster. Det har siden starten på konjunkturoppgangen rundt 1993 vært høy vekst i husholdningenes disponible realinntekt. Veksten var spesielt høy i årene 1996-1998. I perioden 1993-2002 var den gjennomsnittlige veksten 3,6 prosent per år. Ifølge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet økte husholdningenes disponible realinntekter med 6,7 prosent i 2002. Dette er hele 6,2 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001 og den høyeste veksten i hele perioden vi ser på.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Tabell 2.2 og 2.3 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1993-2002 1. Bidragene fra lønnsinntekter har jevnt over vært var store i de siste 9 årene med unntak av 2000 hvor bidraget var mer beskjedent. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser at vekstbidraget fra lønnsinntektene var på 26,7 milliarder i 2002, noe som tilsvarer 3,9 prosentpoeng. Dette er 1,3 prosentpoeng høyere enn lønnsbidraget i 2001, og 2,2 prosentpoeng høyere enn bidraget i 2000.

Offentlige stønader, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, har i perioden 1993-2002 gitt positive bidrag til veksten i husholdningenes disponible realinntekt. I perioden 1993 til 1995 var det gjennomgående en avtakende tendens i bidraget fra stønadsveksten. Nedgangen i antall arbeidsledige forklarer mye av denne utviklingen. Nasjonalregnskapstall viser imidlertid at bidraget fra offentlige stønader tok seg markant opp i 1996, og var da nesten på høyde med bidragene i begynnelsen på 1990-tallet. I perioden 1998-2001 var bidraget fra offentlige stønader gjennomgående høyt. Dette må ses i sammenheng med en økning i pensjonssatsene, vekst i antall pensjonister, samt innføring av kontantstøtteordningen i perioden. For 2002 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at posten ga et vekstbidrag på hele 14,2 milliarder kroner, som tilsvarer 2,1 prosentpoeng.

Bidraget fra skatt av inntekt og formuevil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. De negative vekstbidragene for årene 1993-2002 har sammenheng med realinntektsveksten som fant sted i denne perioden. Nasjonalregnskapet anslår at skatt av inntekt og formue bidro til å redusere veksten i husholdningenes disponible realinntekt med 9,1 milliarder 2002-kroner fra 2001 til 2002, tilsvarende 1,4 prosentpoeng.

Husholdningenes formuesinntekter består av renter på bankinnskudd, aksjeutbytte, beregnet avkasting på forsikringskrav og leieinntekter fra landeiendom. Formuesutgiftene består i all hovedsak av gjeldsrenter. Utviklingen i netto formuesinntekter bidro positivt til veksten i husholdningenes disponible realinntekter i perioden 1993-1998, blant annet som en følge av den sterke finansielle konsolideringen i husholdningene. I perioden 1998-2000 endret dette bildet seg noe. En markant økning i rentene i 3. kvartal 1998 bidro til en økning i husholdningenes netto renteutgifter. Denne utgiftsøkningen ble til en viss grad motvirket av at husholdningenes aksjeutbytte også økte, slik at posten ga et svakere positivt bidrag til den sterke veksten i husholdningenes disponible realinntekt i 1998. Det var en betydelig økning i netto renteutgifter i 1999. Inntektene fra aksjeutbytte økte ikke like mye, slik at posten netto formuesinntekter ga et negativt vekstbidrag på 0,8 prosentpoeng. Netto renteutgifter økte også i 2000, men aksjeutbytte økte også kraftig, noe som har bidratt til et positivt vekstbidrag fra netto formuesinntekter på 1,6 prosentpoeng. I 2001 viser foreløpige tall fra nasjonalregnskapet at posten ga et negativt bidrag til veksten i disponibel realinntekt på 2,8 prosentpoeng. Dette må ses i sammenheng med fortsatt høyere vekst i rentebærende gjeld enn i rentebærende fordringer, samt en nedgang i mottatt aksjeutbytte. For 2002 viser foreløpige nasjonalregnskapstall at endringene i netto formuesinntekter har bidratt med hele 14,9 milliarder 2002-kroner til veksten i husholdningenes disponible realinntekt, tilsvarende 2,2 prosentpoeng. Dette skyldes i hovedsak en antatt kraftig vekst i mottatt aksjeutbytte i 2002. Tallene for mottatt aksjeutbytte er imidlertid fortsatt svært usikre.

Disponibel realinntekt og antall personer

Inntektstall fra inntektsregnskapet for husholdningssektoren er summariske i den forstand at de ikke korrigerer for endringer i husholdningenes antall og sammensetning. Disponibel realinntekt regnet per person kan for 2002 anslås til i underkantkant av 160 000 kroner. Med omtrent 2,3 personer per husholdning (jfr. Folke- og boligtellingen 2001) blir gjennomsnittlig disponibel realinntekt per husholdning i underkant av 365 000 kroner. I tabell 2.4 vises årlig prosentvis vekst i disponibel realinntekt i husholdningssektoren regnet per person i perioden 1993-2002. I denne perioden har den gjennomsnittlige veksten i disponibel realinntekt per person vært på 3 prosent. For 2002 viser Beregningsutvalgets anslag en vekst på hele 6,0 prosent. Dette er hele 5,9 prosentpoeng høyere enn veksten i 2001, og den høyeste veksten i disponibel realinntekt per person i de siste 10 årene.

2.2 Vekst i reallønn etter skatt for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere hadde en gjennomsnittlig økning i reallønn etter skatt på 5,3 prosent fra 2001 til 2002. For hovedgrupper av lønnstakerne lå veksten mellom 3,7 og 7,1 prosent. Dette er en betydelig høyere reallønnsvekst for alle grupper sett i forholdet til året før.

Avsnitt 2.1 gjengir tall for husholdningenes samlede disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet, som i tillegg til lønnsinntekter bl.a. omfatter pensjonsinntekter, blandet inntekt (i hovedsak driftsresultatet fra næringsvirksomhet) og netto formuesinntekter, jf. boks 2.3. I dette avsnittet studeres inntektsutviklingen for ulike grupper lønnstakerhusholdninger, som har lønn som hovedinntektskilde. Den totale lønnsveksten, avhenger bl.a. av den tariffmessige lønnsøkningen det forhandles om under lønnsoppgjørene og av virkningen av lønnsglidningen. I tillegg vil skatter og økning i priser normalt bidra til at realverdien av den totale lønnsøkningen blir mindre enn økningen i det nominelle lønnstillegget. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Økningen i gjennomsnittlig reallønn 2 etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) var 5,3 prosent fra 2001 til 2002. Veksten i husholdningenes reallønnsinntekter, som i tillegg til lønnsveksten er påvirket av utviklingen i antall utførte årsverk, var 6,7 prosent i samme periode. Veksten i husholdningenes disponible realinntekt regnet per person var 6,0 prosent fra 2001 til 2002. 3

2.2.1 Nærmere om beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt fra 2000 til 2002 for hovedgrupper av lønnstakere

Reglene for beskatning av lønnsinntekt har i stor grad vært uendret i perioden 1992 til 2002. Maksimal skatt på alminnelig inntekt har vært 28 prosent i disse årene. Maksimal marginalskatt på lønn var 48,8 prosent i 1992, 49,5 prosent fra 1993 til 1998, 49,3 prosent i 1999 og har fra 2000 til 2003 vært 55.3 prosent. I de senere årene har det blitt vedtatt enkelte skattelettelser på lønnsinntekter gjennom økninger i bunnfradragene og lettelser i toppskatten. Skattesatser og inntektsgrenser mv. for inntektsårene 1999 til 2003 fremgår i vedlegg 9, tabell 9.1.

I tabell 2.5 legger Beregningsutvalget fram beregninger av utviklingen i reallønn etter skatt for hovedgrupper av lønnstakere fra 2000 til 2002. Det er i hovedsak tatt utgangspunkt i datamaterialet for årslønnsveksten som gjengis i tabellene 3.1 og 3.2.

Tabell 2.5 viser at lønnstakere som har hatt en årslønn og en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet for alle grupper, har fått en økning i reallønn etter skatt 4 på 5,3 prosent fra 2001 til 2002. Dette er en økning i veksten på 3,5 prosentpoeng i forhold til veksten fra 2000 til 2001. Økningen skyldes lavere prisvekst, økt lønnsvekst og lavere skatt på lønnsinntekter.

Vekst i reallønn varierer en del for de ulike gruppene uavhengig av den nominelle lønnsveksten. Dette har først og fremst sammenheng med lettelser i toppskatten i årene 2001 og 2002. For grupper som var/er innenfor toppskattegrensen vil høyere innslagspunkt i toppskatten slå ut i relativt høyere reallønnsvekst enn for grupper som i gjennomsnitt ikke har toppskatt. I 2000 og 2001 var innslagspunktet i toppskatten i trinn 1 hhv. 277 800 kroner og 289 000 kroner, mens grensen økte til 320 000 kroner i 2002. Videre vil lettelser i beskatningen gjennom endrede grenser, som for eksempel økt øvre grense i minstefradraget, gi ulike utslag for reallønnsveksten målt i prosent.

For industriarbeidere økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 3,7 prosent fra 2001 til 2002, mens økningen for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter var 5,4 prosent i samme periode. For kommuneansatte økte reallønnen etter skatt i gjennomsnitt med 4,6 prosent fra 2001 til 2002, mens veksten for statsansatte var på 5,0 prosent. For ansatte i skoleverket økte reallønnen etter skatt med 7,1 prosent i denne perioden.

Tabellen illustrerer at ansatte i HSH-bedrifter innen varehandelen har fått en vekst i reallønn etter skatt på om lag 3,7 prosent fra 2001 til 2002. I samme periode hadde ansatte innen finanstjenester tilsvarende en kjøpekraftsutvikling på om lag 5,6 prosent.

Beregningsutvalget har også sett på hva familietyper kan bety for kjøpekraftsutviklingen. I tabell 2.6 har en beregnet utviklingen i reallønn etter skatt for lønnstakere med en lønnsinntekt i 2002 på henholdsvis 275 000 kroner og 500 000 kroner. Beregningene er utført for enslige lønnstakere hhv. uten barn og med ett barn, for lønnstakere som forsørger ektefelle og to barn, og for ektepar der begge ektefeller arbeider og har to barn.

De generelle forutsetningene for beregningene er nærmere omtalt i boks 2.2. Utvalget har i beregningene i tabell 2.6 lagt til grunn en lønnsvekst på 4,8 prosent fra 2000 til 2001 og 5,7 prosent fra 2001 til 2002

Tabell 2.6 illustrerer hvordan kjøpekraften for noen utvalgte husholdningstyper, med og uten barn, påvirkes av skatteendringene fra 2001 til 2002. Med de forutsetningene som er valgt, varierer økningen i reallønnen etter skatt for de utvalgte typehusholdningene fra 3,2 prosent til 5,0 prosent i denne perioden. Økningen i reallønnen etter skatt er relativt høyest for husholdninger uten barn. Dette skyldes at barnetrygdsatsene er underregulert ift. lønnsveksten i perioden.

2.2.2 Kort om endringer i skatteregler for lønnstakere fra 2002 til 2003

Skattereglene for lønnstakere for 2003 gir i tillegg en viss skattelette i forhold til 2002. Dette skyldes hovedsakelig justeringer i minstefradraget og toppskatten. Innslagspunktet i trinn 1 i toppskatten er oppjustert med om lag 6,4 prosent til 340 700 kroner for klasse 1 og 364 000 i klasse 2, mens øvre grense i minstefradraget er økt med om lag 6,3 prosent til 45 700 kroner. I tillegg ble satsen i minstefradraget økt fra 23 prosent til 24 pst. Det særskilte fradraget i arbeidsinntekt (også kalt lønnsfradraget) ble holdt nominelt uendret på 31 800 kroner også fra 2002 til 2003. Lønnstakere med lavere inntekter, dvs. mottakere av lønnsfradraget, vil dermed få en viss skatteskjerpelse. Det vises til tabell 9.1 vedlegg 9 for en oversikt over skattesatser og grenser.

Det er også vedtatt andre endringer i skattereglene som kan påvirke lønnstakere. Fordel knyttet til utgifter til private behandlingsforsikringer og arbeidsgivers direkte dekning av ansattes behandlingsutgifter vil fra 1. januar 2003 bli skattefri. Tidsbegrenset uførestønad, som innføres fra 1. juli 2003, vil bli beskattet som vanlig lønn. Videre er fradraget for fagforeningskontingent økt fra 900 kroner til 1 450 kroner samtidig med at fradrag for gaver til frivillige organisasjoner er skilt ut som eget fradrag og økt fra 900 kroner til 6 000 kroner.

Barnetrygden er holdt nominelt uendret fra 2002 til 2003 og småbarnstillegget er vedtatt avviklet fra 1. august 2003. Kontantstøtten øker fra samme dato.

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 2000 til 2002

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 ½ for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden blir endret 1. mai hvert år gjennom en økning av grunnbeløpet i folketrygden, ev. også i kombinasjon med en oppjustering av særtilleggssatsene. Utviklingen i grunnbeløpet i folketrygden, minstepensjonene for enslige og ektepar og pensjonene til enslige fødte uføre/unge uføre i perioden 1.5.1993 til 1.5.2004 fremgår av tabell 9.2 i vedlegg 9.

Tabell 2.7 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue fra 2000 til 2002. Veksten i disponibel realinntekt var 1,6 prosent fra 2000 til 2001, mens den økte til 3,9 prosent fra 2001 til 2002 for både enslige og ektepar. Mye av veksten i disponibel realinntekt kan forklares med lavere prisvekst. I tillegg var veksten i G større fra 2001 til 2002 enn fra 2000 til 2001.

Pensjonister har rett på særfradrag for alder og uførhet mv. og betaler lav trygdeavgift på inntekter som ikke gir opptjening av pensjonspoeng. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer videre at minstepensjonister uten særlig formue eller inntekter utenom pensjon ikke skal betale skatt. Denne fordelen avtrappes gradvis ved økende inntekt.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin pensjonsinntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Økningen i utbetalt pensjon var 4,6 prosent fra 2000 til 2001 og 5,2 prosent fra 2001 til 2002.

Beregningene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For utviklingen i disponibel realinntekt for den enkelte pensjonist kan resultatet variere noe, avhengig av bl.a. pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.

2.3.1 Pensjonsregulering i 2003

Resultatet av pensjonsoppgjøret er at grunnbeløpet øker med 2 691 kroner til 56 861 kroner f.o.m. 1. mai 2003. Dette innebærer en økning i det gjennomsnittlige grunnbeløpet fra 2002 til 2003 på 5,1 prosent. Fra 1. mai 2003 økte grunnbeløpet for pensjonistektepar fra 0,75 G for hver ektefelle til 0,8 G. Dette innebærer at gjennomsnittlig minstepensjon for 2003 blir 100 356 kroner for enslige og 176 536 kroner for ektepar.

2.3.2 Kort om endringene i de særskilte skattereglene for pensjonister fra 2002 til 2003

Særfradraget for alder og uførhet ble holdt uendret fra 2002 til 2003. Grensene for skattefri nettoinntekt for pensjonister er oppjustert med den anslåtte lønnsveksten i 2003 til 85 200 kroner for enslige pensjonister og 138 300 kroner for ektepar.

Endringene i skattereglene for pensjonister innebærer at en enslig pensjonist i 2003 vil begynne å betale skatt på inntekter over 112 105 kroner. Tilsvarende vil et pensjonistektepar begynne å betale skatt på inntekter over 181 974 kroner. Dette er en økning på 6,4 prosent i forhold til 2002. Det er her lagt til grunn at pensjonistenes nettoformue ikke overstiger 200 000 kroner. Det forutsettes også at pensjonistene kun har pensjonsinntekt og kun standardfradrag.

2.4 Fordeling av inntekt

• Fra 1997 til 2002 har de 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,5 prosentpoeng til 18,7 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6.

• De 10 prosentene med høyest inntekt av de yrkestilknyttede - lønnstakere og selvstendige - har økt sin andel av kapitalinntektene fra 70,8 prosent til 82 prosent. En oppslitting av tallene viser at de 2 prosentene med de høyeste inntektene i 2001 hadde 64 prosent av kapitalinntektene mot 55 prosent i 1993.

• Fra 2000 til 2001 ble utdelt utbytte mer enn halvert, noe som gir en jevnere fordeling av samlet inntekt særskilt for yrkestilknyttede. Dette skyldes hovedsakelig den midlertidige skatten på utbytte i 2001.

Beregningsutvalget legger i dette avsnittet fram en del statistikk som kaster lys over fordelingen av inntekt for individer. Det er spesielt lagt vekt på å redegjøre for enkelte trekk ved fordelingen av arbeids- og kapitalinntekter.

2.4.1 Nærmere om fordelingen av lønnsinntekt før skatt for heltidsansatte

SSB har gjennomført en sammenveiing av lønnsstatistikkene på de ulike områdene i privat og offentlig sektor fra 1997 til 2002, dvs. at de har etablert et samlet lønnsnivå for alle lønnstatistikkene. Sammenveiingen gjør det mulig å analysere lønnsfordelingen og endringer i denne over tid på individnivå på tvers av næringer og tariffområder. Tallene som presenteres i dette avsnittet omfatter sammenveiingen av bare heltidsansatte lønnstakere. Lønnsbegrepet er det samme som benyttes i tabellene 3.1 og 3.2, dvs. avtalt utbetalt lønn, uregelmessige tillegg og bonus, men eksklusiv overtid.

Tabell 2.8 viser fordelingen av lønnsinntekt for heltidsansatte for årene 1997-2002. Den viser hvor stor del av den totale lønnsinntekten de ulike lønnsgruppene (desilene) mottar. I 2002 mottok de 10 prosentene (desil 1) med lavest lønn 6,1 prosent av de samlede lønnsinntektene. Desil 2 mottok 1,1 prosentpoeng mer. Deretter øker andelen med 0,5 - 1,0 prosentpoeng mellom hver desil inntil 9. desil, som mottar 12,8 prosent av samlet lønnsinntekt eller 1,7 prosentpoeng mer enn desil 8. De 10 prosentene med høyest lønnsinntekt (10. desil) mottok i 2002 18,7 prosent av samlet lønnsinntekt for heltidsansatte.

Fordelingen av lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere fra 1997 til 2002 viser en forskyvning i lønnsfordelingen over denne perioden til fordel for gruppene (desilene) med de høyeste lønningene. Gini-koeffisienten har økt fra 0,167 til 0,181 i denne perioden, se boks 2.3 for definisjon av Gini-koeffisienten. De 10 prosentene av lønnstakerne med de høyeste lønningene (desil 10), har økt sin andel av de totale lønnsinntektene med 0,5 prosentpoeng til 18,7 prosent og desil 9 har økt sin andel med 0,3 prosentpoeng til 12,8 prosent. Dette har særlig skjedd på bekostning av desilene 1-6. Det kan være mobilitet blant individene mellom lønnsgruppene i perioden. Fordelingen sier derfor ikke direkte noe om lønnsutviklingen for den enkelte.

Siste kolonne i tabellen viser den prosentvise endringen i gjennomsnittlig lønnsinntekt fra 1997 til 2002. Samlet sett økte gjennomsnittlig lønnsinntekt med 31,7 prosent. Det var økende lønnsvekst fra desil 1 til 10. De 10 prosentene med de høyeste inntektene hadde den største økningen med 35,3 prosent. Desilene 1 til 6 hadde alle en lavere vekst i lønningene enn gjennomsnittet og den laveste økningen hadde desil 1 med 24,7 prosent.

Kvinner er i større grad enn menn i de laveste desilene. I 2002 er 14 prosent av kvinnene og 8 prosent av mennene i desil 1. I desil 10 er 13 prosent av mennene og 4 prosent av kvinnene. I desilene 1-5 er 62 prosent av kvinnene og 45 prosent av mennene, se tabell 2.9. Fra 1997 til 2002 er andelen av kvinnene i det laveste desilet gått ned, mens den har økt i det øverste desilet.

Vedleggstabell 9.3 illustrerer fordelingen av lønnsinntekt (inkludert sykepenger og arbeidsledighetstrygd) blant lønnstakere for 1986, 1993 og 2001. Lønnsdefinisjonen er hentet fra selvangivelsesregisteret. Dette innebærer at bl.a. overtid, arbeidsledighetstrygd og enkelte naturalytelser er inkludert, dvs. et mer omfattende lønnsbegrep enn i tabell 2.8.

Fokus er også her på fordelingen og utviklingen i lønnsinntekt for heltidsarbeidende. I tallmaterialet (selvangivelsesstatistikk) har det i motsetning til i lønnsstatistikken ikke vært mulig å identifisere arbeidstiden til den enkelte. Analysen i vedleggstabell 9.3 er derfor avgrenset til individer med en lønnsinntekt som overstiger 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Vi får da i stor grad med de lavest lønte heltidsansatte både i stat, kommune og i den organiserte delen av privat sektor. Analysen vil også omfatte en del deltidsansatte, men disse vil i stor grad ha lønnsarbeid som hovedbeskjeftigelse. Andelen deltidsansatte som kommer med i gruppen, har trolig vokst utover på 90-tallet.

2.4.2 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede

I dette avsnittet ses det på sammensetningen og fordelingen av samlet inntekt for yrkestilknyttede. Gruppen vi studerer utvides i forhold til forrige avsnitt med selvstendig næringsdrivende. Analysen begrenses til individer med en yrkesinntekt (sum av lønnsinntekt og næringsinntekt) som minst utgjør 60 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Tabell 2.10 viser sammensetningen av de ulike inntektskomponentene i 1993 og 2001 etter at individene er sortert etter stigende inntekt etter skatt (desiler). Tabellen viser at lønnsinntekt er den viktigste inntektskilden for alle desilene, spesielt for desil 1 til desil 9. Lønnsandelen stiger for alle desilene fra 1993 til 2001. Andelen næringsinntekt er relativt høy for desil 1 og er fallende til desil 5 for begge årene. Deretter stiger andelen med samlet inntekt. Andelen næringsinntekt faller fra 1993 til 2001 for alle desilene.

For høyinntektsgruppene (spesielt desil 10) utgjorde kapital- og næringsinntekter en relativt stor andel av samlet inntekt både i 1993 og 2001. Kapitalinntektenes relative betydning har økt noe mens næringsinntektenes andel har sunket. Andelen som kapitalinntekt utgjør av samlet inntekt øker med økt inntekt i både 1993 og i 2001. For desil 10 er andelen kapitalinntekt redusert fra 26,8 prosent i 2000 til 15,5 prosent i 2001. Denne kraftige reduksjonen i forhold til foregående år kan forklares med bl.a. den midlertidige skatten på aksjeutbytte i 2001 og et fallende aksjemarked. Med unntak av desil 9 og 10 utgjør kapitalinntektene en noe mindre andel av de samlede inntektene i 2001 enn i 1993. Nedgangen i andelen må ses i lys av at renteutgiftene ikke er trukket fra i inntektsbegrepet vi benytter samtidig som at markedsrentene er noe lavere i 2001 enn i 1993. Desil 1 har en negativ andel, dvs. at de hadde et netto tap på sine kapitalplasseringer både i 1993 og 2001.

Tabell 2.10 viser også at samtlige desiler har økt andelen av samlet inntekt som betales i skatt fra 1993 til 2001. En del av denne økningen kan forklares med renteutviklingen og inntektsbegrepet vi nytter. Markedsrentene var noe lavere i 2001 enn i 1993. Ettersom renteutgiftene er fradragsberettiget trekker dette i retning av høyere skatt. Rentenedgangen har også bidratt til å redusere renteutgiftene. Ettersom renteutgifter ikke er tatt med i inntektsbegrepet vi studerer, vil dette bidraget til høyere inntekt bli borte og dermed også trekke i retning av at skatteandelen øker. En annen medvirkende årsak er at progressiviteten i beskatningen av lønn fører til at skatteandelene øker noe siden samtlige desiler har hatt en reallønnsøkning fra 1993 til 2001.

Tabell 2.11 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene. Desilenes andeler av lønnsinntekt-, næringsinntekt og overføringer endrer seg relativt lite mellom desilene fra 1993 til 2001. Den største endringen skjer for kapitalinntekter hvor desil 10 øker sin andel fra 70,8 prosent i 1993 til 82 prosent i 2001. Alle de andre desilene reduserer sin andel. Desil 10s andel av lønnsinntekter øker også. Samlet sett fører dette til at desil 10 øker sin andel av samlede inntekter etter skatt fra 20,9 prosent i 1993 til 21,3 prosent i 2001. Tilsvarende andel i 2000 var 24,3 prosent og det er grunn til å tro at reduksjonen fra 2000 først og fremst skyldes den midlertidige skatten på utbytte.

2.4.3 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter for yrkestilknyttede

Tabell 2.12 gir en oversikt over fordelingen av de ulike kategorier kapitalinntekter for yrkestilknyttede. I tabellen er de 10 prosentene med høyest samlet inntekt oppdelt videre i 5 grupper. De gjennomsnittlige kapitalinntektene øker systematisk med økende samlet inntekt. Kapitalinntektene øker markert fra 1. til 2. desil og fra 8. til 9. desil, og fra 9. til 10. desil ser vi at økningen er betydelig.

Inntektene av de fleste typer kapitalinntekter øker med økende inntekt, men det er noen unntak. Renteinntektene var i 2001 relativt like i desilene 1 til 8. De gjennomsnittlige renteinntektene var over 3 ganger så store i desil 10 som i desil 9. For de andre kategoriene av kapitalinntekter var forskjellene langt større. I 2001 var de gjennomsnittlige utbyttene under 1 200 kroner for desilene 1 til 8. Desil 9 og desil 10 hadde derimot henholdsvis om lag 2 900 kroner og om lag 49 900 kroner i utbytte. Realisasjoner av kapitalgevinst/tap viser nesten den samme fordelingen, men med noe lavere nivå. Andre kapitalinntekter, som blant annet omfatter leieinntekter, avkastning av pensjonsforsikring og enkelte næringsinntekter (opptjent utenbygds), viste et liknende mønster, men økningen fra 9 til 10 desil var klart mindre. Renteinntektene utgjorde den største andelen av kapitalinntekter for desilene 1 til 9, men utgjør en relativt lav andel av desil 10s kapitalinntekter.Renteinntektene i 2001 er noe høyere enn renteinntektene i 1993. Realinntektene fra de andre kapitalartene har i denne perioden økt noe. Økningen er sterkest for de 10 prosent rikeste enn for de andre gruppene. Det framgår videre at desil 1 til 9 hadde realisasjonstap, mens desil 10 hadde realisasjonsgevinst.

Oppsplittingen av 10. desil viser at det er de 2 prosentene (persentilene 99 og 100) med høyest inntekt som har de helt høye kapitalinntektene. I gjennomsnitt hadde personer i denne gruppen (som besto av om lag 35 000 personer) om lag 500 000 kroner i kapitalinntekter i 2001, noe som svarer til at denne 2-prosentsgruppen la beslag på om lag 64 prosent av de samlede kapitalinntektene. Dette er en økning på om lag 9 prosentpoeng fra 1993. Denne utviklingen skyldes hovedsakelig av at denne gruppen har økt sine inntekter fra utbytte og realisasjonsgevinster betydelig siden 1993. I tallmaterialet for 2001 er imidlertid kapitalinntektene for denne gruppen i gjennomsnitt bare halvparten av tilsvarende inntekter i 2000. Lønnsinntektene er noe høyere, mens utbytte og realisasjonsgevinster er redusert med om lag 70 prosent i forhold til 2000. Dette skyldes den midlertidige skatten på aksjeutbytte i 2001 og et fallende aksjemarked.

2.4.4 Nærmere om fordelingen av samlet inntekt etter skatt for pensjonister og trygdede

Tabell 2.13 viser desilenes andel av de ulike inntektskomponentene for pensjonister og trygdede. Samlet inntekt etter skatt har økt mer enn gjennomsnittet for desil 1 til 6, mens desil 7 til 10 har hatt en noe lavere vekst. Dette har ført til at inntektsforskjellene målt ved Gini-koeffisienten har blitt redusert fra 0,247 til 0,226. Dette er hovedsakelig på grunn av en utjevning i overføringene hvor desil 1 til 6 har fått økt andel overføringer, mens desil 7 til 10 har fått reduserte andeler.

Ellers viser tabellen at de fleste desilene, med unntak av desilene 1 og 10, har fått redusert andelene av de samlede kapitalinntektene som pensjonistene mottar. Dette har blant annet sammenheng med at pensjonister stort sett mottar renteinntekter. På grunn av noe lavere markedsrenter i 2001 har renteinntektene blitt redusert. Desil 10 mottar på den andre siden hovedsakelig andre kapitalinntekter som bl.a. aksjegevinster og utbytte.

De ulike gruppenes andel av pensjonistenes og de trygdedes inntekter etter skatt har ikke endret seg vesentlig fra 1993 til 2000.

Overføringer utgjør vel 85 prosent av pensjonistenes samlede inntekt i 2001 (se vedleggstabell 9.4). Tabell 2.14 viser utviklingen i overføringer fra 1993 til 2001 for inntektsdesilene. Det har vært en reell vekst i overføringene for alle desilene i gjennomsnitt. For desil 1 har veksten vært størst (38,5 prosent), mens desil 10 har hatt den laveste veksten (17,2 prosent) Hovedårsaken til utjevningen i inntektene kommer av økningen i grunnbeløpet i pensjonsytelsene, jf. avsnitt 2.3. I tillegg har særtillegget blitt økt flere ganger i perioden.

Overføringenes andel av samlet inntekt har ikke endret seg vesentlig siden 1993. Desil 1 har imidlertid fått en liten økning, mens desil 10 har fått en liten reduksjon i andelen av samlet inntekt. Desil 1 har i gjennomsnitt en andel i 2001 som overstiger 100 prosent, noe som skyldes negative kapitalinntekter.

2.4.5 Utviklingen i inntektsfordelingen i perioden 1993 – 2001

Figur 2.3 viser utviklingen i Gini-koeffisienten i perioden 1993 – 2001 for de to gruppene som er omtalt over og for fordelingen av lønnsinntekt før skatt, jf. vedleggstabell 9.3 Figuren viser at samlet inntekt etter skatt har vært betydelig mer ujevnt fordelt blant pensjonister enn blant yrkestilknyttede i perioden. Gini-koeffisienten er høyere for pensjonister enn for yrkestilknyttede i alle årene bortsett fra 2000. Fra tabell 2.11 og 2.13 framgår det at dette hovedsakelig skyldes at pensjonistenes yrkesinntekter (lønns- og næringsinntekter) er betydelig mer ujevnt fordelt enn blant yrkestilknyttede. Figuren viser videre at forskjellene i samlet inntekt etter skatt for pensjonister er blitt redusert fra 1993 til 2001, spesielt fra 1997 til 1998. Dette skyldes i hovedsak at grunnbeløpet økte relativt mye, og at særtilleggene økte, jf. omtalen i avsnitt 2.3. Gini-koeffisienten for pensjonister er redusert fra 0,247 i 1993 til 0,226 i 2001.

Fra 2000 til 2001 er det en reduksjon i Gini-koeffisienten for både pensjonister og yrkestilknyttede. Dette skyldes hovedsakelig en mer jevn fordeling av kapitalinntektene. Utbyttene i 2001 ble gjenstand for en midlertidig beskatning og som følge av dette ble utdelt utbytte i 2001 redusert kraftig i forhold til i 2000. Den midlertidige skatten på utbytte ble fjernet fra 2002, og det er derfor grunn til å tro at Gini-koeffisientene for yrkestilknyttede og pensjonister er spesielt lav i 2001.

Samlet sett økte forskjellene i samlet inntekt etter skatt for yrkestilknyttede fra 1993 til 2001. Gini-koeffisienten for yrkestilknyttede steg fra 0,210 i 1993 til 0,215 i 2001. Økningen var betydelig fra 1999 til 2000 hvor Gini-koeffisienten steg fra 0,220 til 0,241. Dette har sammenheng med den relativt kraftige økningen av 10.desils andel av kapitalinntektene, jf. tabell 2.11. I 2001 var fallet desto kraftigere og Gini-koeffisienten ble redusert med 0,025 til 0,215.

En kan ellers legge merke til at Gini-koeffisienten er høyere for fordelingen av samlet inntekt etter skatt, enn for fordelingen av lønnsinntekter før skatt. Årsaken til dette er at både kapitalinntekter og næringsinntekter er skjevere fordelt enn lønnsinntekter, i tillegg til at folk med høye lønnsinntekter ofte også har høye kapital- og næringsinntekter. Av grunner som beskrevet i avsnittene over er imidlertid fordelingen av kapitalinntektene jevnere i 2001 enn i 2000. Følgelig er ikke forskjellene i fordelingen av lønnsinntekt og i fordelingen av samlet inntekt store i 2001.

Fordelingen av lønnsinntekt før skatt ble litt jevnere i perioden 1993 – 1995. Gini-koeffisienten ble redusert fra 0,202 i 1993 til 0,200 i 1995. Etter 1995 økte imidlertid forskjellene noe. I 2001 var Gini-koeffisienten 0,212.

Kilde: Registerbasert inntektsstatistikk (1993 – 2001). Statistisk sentralbyrå.

2.4.6 Nærmere om fordelingen av kapitalinntekter mellom kvinner og menn

Fordelingen av kapitalinntekter mellom de ulike inntektsgruppene er relativt skjev mellom kvinner og menn. Figur 2.4 viser at denne forskjellen økte betydelig mellom 1993 og 1997 5, men er blitt redusert fram til 2001. Fra 1993 til 1997 mottok menn mesteparten av økningen i kapitalinntekter. I tillegg ble kvinners samlede kapitalinntekter redusert. Dette har sammenheng med at kvinner hovedsakelig mottok renteinntekter. Blant annet på grunn av redusert rentenivå ble renteinntektene nærmere halvert fra 1993 til 1997. Kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster, ble redusert fra om lag 32 prosent i 1993 til om lag 22 prosent i 1997. I perioden 1997 – 1999 har imidlertid renteinntektenes andel økt, samtidig som kvinner har økt sin andel av aksjeutbytte og aksjegevinster noe. I 1999 utgjorde kvinners andel av renteinntekter, utbytte og aksjegevinster om lag 27 prosent. Økningen i forskjellene i fordelingen av kapitalinntekter mellom menn og kvinner fra 1999 til 2000 skyldes først og fremst en markant økning i aksjegevinster for menn.

Den betydelige økningen i kvinners andel av kapitalinntektene fra 2000 til 2001 skyldes hovedsakelig det betydelige fallet i kapitalinntektene knyttet til aksjer. Kapitalinntektene fra aksjeutbytte og aksjegevinster, der kvinners andel er betydelig lavere enn tilsvarende andel for renteinntektene, utgjør dermed en mindre andel av samlede kapitalinntekter.

Skjevfordelingen mellom kvinner og menn kan være et resultat av at ulike inntektsorter er ulikt fordelt mellom ektefeller/samboere i husholdningene. Mens kvinner for eksempel mottar all barnetrygd/kontantstøtte i en husholdning, kan det være slik at menn hovedsakelig mottar kapitalinntektene. Samtidig kan menn stå for betaling av kapitalutgiftene. Siden kapitalutgifter ikke er med i denne statistikken vil dette kunne moderere bildet som er gitt i figur 2.4.

Kilde: Sjølvmeldingsstatistikk, Statistisk Sentralbyrå.