3 Lønnsutviklingen i senere år

• Den gjennomsnittligeårslønnsveksten fra 2001 til 2002 er anslått til 5,7 prosent mot 4,8 prosent året før.

• For enkeltgrupper er årslønnsveksten fra 2001 til 2002 beregnet til 5,0 prosent for industriarbeidere i NHO-bedrifter og til 6,1 prosent for industrifunksjonærer. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen har veksten også vært 5,0 prosent. I forretnings- og sparebanker og forsikring under ett er lønnsveksten beregnet til 6,2 prosent. I NAVO-bedrifter samlet anslås lønnsveksten til 5,4 prosent. I NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene anslås veksten til 5,5 prosent og i helseforetakene til 5,3 prosent. For ansatte i staten og kommunene (inklusive fristilte stillinger) er lønnsveksten anslått til henholdsvis 5,9 prosent og 6,0 prosent. I skoleverket inklusive skolepakke II er veksten anslått til 8,2 prosent.

• Gjennomsnittlig overheng til 2003 anslås til 2,7 prosent. Dette er 0,9 prosentpoeng høyere enn til 2002 og 0,2 prosentpoeng høyere enn til 2001. For industriarbeidere er overhenget beregnet til 1,9 prosent og for heltidsansatte industrifunksjonærer til 3,1 prosent. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen er overhenget beregnet til 1¼ prosent og for ansatte i forretnings- og sparebanker og forsikring under ett til om lag 2 prosent. I NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene kan overhenget anslås til 1,7 prosent og til 2,0 prosent i helseforetakene. Samlet for NAVO-bedrifter anslås overhenget til 1,9 prosent. For ansatte i staten og kommunene (inklusive fristilte stillinger) anslås overhenget til henholdsvis 3,8 prosent og 2,2 prosent. I skoleverket inklusive skolepakke II er overhenget anslått til 5,3 prosent.

• For flere grupper ble det allerede under lønnsoppgjøret våren 2002avtalt tillegg i 2003 . Dette gjelder bl.a. for ansatte i kommunene, i helseforetakene og i HSH-bedrifter i varehandel. I kommunene utgjør allerede avtalte tillegg i 2003 om lag 2¼ prosentpoeng som bidrag til årslønnsveksten i 2003. I helseforetakene utgjør avtalte tillegg for 2003 om lag 3¼ prosentpoeng. For HSH-bedrifter i varehandelen utgjør bidraget til årslønnsveksten i 2003 om lag 1¾ prosentpoeng og for arbeidere i NHO-bedrifter om lag¼ prosentpoeng. Under ett kan allerede avtalte tillegg i 2002 for 2003 anslås til å bidra med om lag ½ prosentpoeng til årslønnsveksten i 2003.

• Lønnsoverhenget til 2003 og tarifftilleggene våren 2003 samt særskilte tillegg for enkeltområder avtalt i 2002 for 2003, gir et bidrag tilårslønnsvekst fra 2002 til 2003 som varierer fra om lag 2¼ prosent til om lag 5¼ prosent for hovedgrupper av lønnstakere. I tillegg kommer bidraget fra lønnsglidningen som tradisjonelt varierer mellom nær null til om lag 2 prosentpoeng. Medregnet bidrag fra lønnsglidningen i 2003, vil samlet lønnsvekst fra 2002 til 2003 vise langt mindre spredning for hovedgruppene enn det lønnsoverhengene og tarifftilleggene (inklusiv særskilte tillegg) isolert sett gir inntrykk av.

• Fra 2001 til 2002 har det vært en ytterligere tilnærming mellomkvinners og menns gjennomsnittlige lønnsnivå i de fleste tariffområder/hovedgrupper utvalget har tall for. Størst har tilnærmingen vært for industriarbeidere i NHO-bedrifter, HSH-bedrifter i varehandel, skoleverket og i kommunene. For heltidsansatte kvinner under ett utgjorde gjennomsnittlig lønn 86,0 prosent av gjennomsnittlig lønn for menn i 2002 mot 85,9 prosent i 2001 og 85,4 prosent i 1997.

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 5,4 prosent fra 2001 til 2002 mot 7,2 prosent fra 2000 til 2001. Lønnsveksten fra 2001 til 2002 varierte fra 4,3 prosent for toppledere i foretak med 100-249 ansatte/lønnsforhold til 8,2 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold. For den fjerdedelen som tjente best i de store foretakene med over 250 ansatte/lønnsforhold, var lønnsveksten 7,3 prosent mot 21,9 prosent i 2001.

3.1 Lønnsutviklingen for hovedgrupper av lønnstakere

Beregningsutvalget legger i dette kapitlet fram statistikk og beregninger som gir et hovedinntrykk av lønnsutviklingen fra 2001 til 2002. Det gis dessuten anslag på lønnsoverhenget til 2003 for ulike grupper og en oversikt over allerede avtalte tillegg for 2003 under lønnsoppgjøret i 2002. I dette kapitlet gis det også en oversikt over lønnstilleggene i 2003 for en del grupper. En mer detaljert oversikt over resultatene av mellomoppgjøret i 2003 gis i vedlegg 2.

Årslønnsvekst for hovedgrupper

Beregningsutvalget presenterer tall for gjennomsnittlig årslønn både for heltidsansatte, dvs. arbeidstakere som har utført et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid og gjennomsnittlig lønn per årsverk. Det siste begrepet omfatter både heltids- og deltidsansatte der deltidsansatte er regnet om til heltidsekvivalenter. Beregningene av lønnsnivå og lønnsvekst er ført fram til 2002 og gjengis i tabellene 3.1 og 3.2. Begge tabellene bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. Lønnsbegreper og grunnlaget for beregningene av lønnsvekst og lønnsnivå omtales kort i boks 3.1. For mer detaljert omtale vises til vedlegg 3.

Statistisk sentralbyrå har fra og med 1997 foretatt en full omlegging av lønnsstatistikken i privat sektor. En har fått en individbasert statistikk som per i dag dekker alle lønnstakere med unntak av primærnæringene, og som er sammenliknbar mellom næringer. Det er tall etter den nye lønnsstatistikken for årene 1997-2002.

Av tabellene 3.1 og 3.2 framgår lønnsutviklingen i noen store forhandlingsområder det siste tiåret. Det har jevnt over vært en økende veksttakt i perioden fram til 1997-98. Særlig var lønnsveksten høy fra 1997 til 1998. I 1999 og 2000 avtok veksttakten med unntak av for ansatte i skoleverket i 2000. Samlet økte lønnsveksten fra 2000 til 2001. Ansatte i kommunene (eksklusiv sykehusene), statsansatte og ansatte i finanstjenester (forretnings- og sparebanker og forsikring under ett) hadde lavere lønnsvekst i 2001 enn året før, mens bl.a. ansatte i skoleverket og heltidsansatte industrifunksjonærer i NHO-bedrifter hadde høyere lønnsvekst. Den forholdsvis sterke lønnsveksten i skolesektoren i 2000 og 2001 skyldes spesielle tillegg, jf. omtale av lønnstilleggene i boks 3.4.

Fra 2001 til 2002 er årslønnsveksten i de store forhandlingsområdene beregnet til 5,0 prosent både for arbeidere i industrien i NHO-bedrifter og for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen. For statsansatte kan veksten anslås til 5,9 prosent og for kommuneansatte (inklusive fristilte stillinger) til 6,0 prosent. For heltidsansatte industrifunksjonærer i NHO-bedrifter har veksten vært 6,1 prosent. I NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene anslås årslønnsveksten til 5,5 prosent og i helseforetakene 1 til 5,3 prosent. For NAVO-bedrifter samlet anslås veksten til 5,4 prosent. Den høyeste gjennomsnittlige lønnsveksten fra 2001 til 2002 blant gruppene i tabellene 3.1 og 3.2 har det vært blant ansatte i skoleverket med 8,2 prosent og i finanstjenester med 6,2 prosent. Skolepakke II (jf. boks 3.3 for omtale av skolepakke II) bidro til å trekke opp årslønnsveksten med om lag 3 prosentpoeng i skoleverket i 2002.

I tabell 3.3 har en beregnet gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle grupper og for tre hovedsektorer:

• ansatte i industrien

• ansatte i varehandel

• ansatte i offentlig forvaltning

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 2001 til 2002 er anslått til 5,7 prosent mot 4,8 prosent året før. For ansatte i industrien i tabell 3.3 vises lønnsutviklingen både for ansatte i NHO-bedrifter og for industrien totalt. Om lag ¾ av sysselsettingen i industrien er i NHO-bedrifter. Tabellen viser at samlet over perioden 1992-2002 har lønnsveksten vært noe svakere for offentlig forvaltning enn i industrien i NHO-bedrifter. Lønnsveksten i industribedrifter i alt har samlet for perioden 1998-2002 var omtrent identisk med veksten i NHO-bedrifter selv om veksten har vært noe forskjellig i enkelte år.

I tabell 3.4 er årslønnsveksten de siste årene for hovedgruppene i tabellene 3.1 og 3.2 splittet opp i bidrag fra overheng, bidrag fra sentralt fastlagte tarifftillegg og bidrag fra lønnsglidning gjennom året. I offentlig sektor har bidraget fra lønnsglidningen i perioden ligget i størrelsesorden 0-0,8 prosentpoeng i året. For gruppene i privat sektor har det variert mellom 1 og knapt 3 prosentpoeng unntatt for industrifunksjonærer. For store grupper industrifunksjonærer avtales ikke sentrale tillegg. For disse avtales alle tillegg lokalt, blant annet som resultat av lokale forhandlinger. Dette medfører at all lønnsendring for disse betraktes som lønnsglidning i henhold til Beregningsutvalgets definisjon av dette.

Tallene i tabell 3.4 for industriarbeidere, staten, skoleverket og kommunene er basert på lønn per årsverk. For de andre er det lønn for heltidsansatte.

3.2 Lønnsutviklingen etter utdanning

I tabell 3.5 vises lønnsutviklingen for heltidsansatte utdanningsgrupper etter næring i perioden 1997-2002. Tabellen er framkommet ved å koble lønnsstatistikken mot registeret over befolkningens høyeste utdanning. Tabellen viser at andelen med ulike utdanningsnivåer varier mellom gruppene. I industri, bygg- og anlegg og i varehandel hadde i 2002 i overkant av 80 prosent utdanning på grunnskolenivå og videregående skolenivå (inklusiv fagutdanning) som høyeste utdanning. Blant statsansatte var andelen 46 prosent og blant kommunale- og fylkeskommunale ansatte 56 prosent (inkluderes deltidsansatte var andelen 68 prosent), mens det bare var 4 prosent i skoleverket.

Samlet for alle utdanningsgruppene viser tabell 3.5 at den høyeste lønnsveksten i perioden 1997-2002 har det vært blant ansatte i skoleverket med knapt 40 prosent. For statsansatte har veksten vært 33,4 prosent og for kommuneansatte vel 29 prosent. For de andre gruppene i tabell 3.5 har lønnsveksten vært rundt 30 prosent i perioden 1997-2002.

Utdanningsgruppene med til og med 4 års utdanning og mer enn 4 års utdanning på høyskole eller universitet i industrien, i skoleverket og i varehandelen har hatt høyere lønnsvekst enn tilsvarende utdanningsgrupper i kommunene, bygg- og anleggsvirksomhet, finanstjenester og i staten i perioden 1997-2002. Materialet sier ikke noe om i hvilken grad dette dreier seg om samme typer utdanning eller fag. Ansatte med fagutdanning har hatt relativ sterk vekst i bygg- og anleggsvirksomhet.

Tabell 3.5 viser videre at det er betydelige lønnsforskjeller for samme utdanningslengde mellom de ulike næringer/sektorer og at det er stor forskjell i lønnsnivå mellom utdanningsgrupper med samme lengde på universitets- eller høyskoleutdanning mellom privat og offentlig sektor. Det er også betydelige lønnsforskjeller på de som er registrert med fagutdanning mellom offentlig og privat sektor. Det vises også til vedleggstabell 9.11. De lønnsforskjeller en ser mellom sektorene/næringene for ansatte med samme lengde på utdanningen, kan skyldes flere forhold som bl.a. ulik type utdanning, ansiennitet, alder og andelen kvinner og menn.

3.3 Deltidsansatte

Vedleggstabell 9.13 viser lønnsnivå og lønnsutvikling per heltidsekvivalent for deltidsansatte i enkelte næringer i privat sektor. Per heltidsekvivalent utgjorde gjennomsnittlig lønnsnivå i 2002 for deltidsansatte 91 prosent av nivået for heltidsansatte i bygg- og anlegg, 86 prosent i industrien og 73 prosent i finanstjenester og varehandel. Det er stor forskjell mellom disse næringen med hensyn til andelen deltidssysselsatte. Andelen er høyest i varehandel. Lønnsnivået og lønnsutvikling for deltidsansatte i varehandel kan derfor være sterkere påvirket av strukturendringer enn i de andre næringene.

3.4 Lønnsutviklingen i enkelte tariffområder

3.4.1 Lønnsutviklingen for industriarbeidere i NHO-bedrifter.

• For INDUSTRIARBEIDERE steg lønn per årsverk (både heltid og deltid) fra 2001 til 2002 med 5,0 prosent, om lag den samme veksten som året før, som var 4,9 prosent.

For NHO-bedrifter bygger lønnsveksten for kalenderåret 2002 på lønnssum og timer for de første 9 månedene av året, lønn per 1. oktober og en forutsetning om at dette nivået gjelder fram til 31. desember samme år, på samme måte som for sammenligningsperioden i 2001. Lønnstillegg som kommer etter 1. oktober betyr forholdsvis lite for årslønnen i kalenderåret.

Denne forutsetningen har større betydning for lønnsoverhenget. I den grad lønnsoverhenget inn i et år blir satt noe for lavt, vil bidraget fra lønnsglidningen i løpet av året bli desto høyere.

Gjennomsnittlig timefortjeneste for de 9 første månedene av 2002 lå 4,8 prosent høyere enn for tilsvarende periode året før, mens veksten fra 1. oktober 2001 til 1. oktober 2002 var 5,9 prosent. Året før var disse relasjonene motsatt ved at vekstprosenten for de 9 første månedene var 5,2 prosent og veksten fra 1. oktober 2000 til 1. oktober 2001 var på 4,3 prosent. Hovedårsaken til dette er at gjennomsnittlige tarifftillegg var større og ble gitt fra et noe senere tidspunkt gjennom det forbundsvise tariffoppgjøret i 2002, enn gjennom det sentrale tillegget i 2001.

Gjennomsnittlige tarifftillegg våren 2002 økte lønnen med 2,8 prosent mot 1,1 prosent i 2001, inklusive skifttillegg og andre tillegg som er klassifisert som uregelmessige tillegg. Tarifftilleggene som ble gitt med ulik virkningstidspunkt i 2002, bidro til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 med 2,0 prosent. Med fradrag av lønnsoverhenget fra året før på 1,3 prosent var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 1,7 prosent, mot 2,2 prosent de to foregående årene.

Lønnsoverhenget inn i 2003 er beregnet til 1,9 prosent. Avtalte tarifftillegg per 1. april 2003 bidrar til årslønnsveksten med om lag 0,4 prosent fra 2002 til 2003, slik at lønnveksten fra 2002 til 2003 er 2,3 prosent før bidraget fra lønnsglidningen i 2003. Gjennomsnittlig lønnsglidning for de siste 5 årene er 1,9 prosent og 1,7 prosent i 2002. På grunn av den beregningsmetoden som blir brukt med basis i lønnstall frem til 1. oktober respektive år, kan lønnsoverhenget være noe undervurdert og bidraget fra lønnsglidningen noe overvurdert.

Tabell 3.6 viser utviklingen i timefortjenesten, fordelt på tariffmessig lønnsøkning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn og kvinner) fra samme kvartal året før.

De gjennomsnittlige tarifftilleggene, inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til (totale nivåtillegg):

3.4.2 Lønnsutviklingen for andre arbeidergrupper i NHO-området.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET innenfor NHO-området var det en årslønnsvekst fra 2001 til 2002 på 5,3 prosent mot 5,2 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeid innenfor sten-, jord- og sementarbeid, bygge- og tømmermestere, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestere, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagermestere o.l. Gruppen består i hovedsak av to tariffavtaler, Fellesoverenskomst for byggfag (ca. 2/3) og Tariffavtale for elektrofag (ca.1/3).Den første gruppen hadde en lønnsvekst på 5,9 prosent og den andre gruppen 4,0 prosent.

Etter flere år med lav gjennomsnittlig lønnsvekst for byggevirksomhet før 1994, var det en jevnt stigende lønnsvekst frem til 1998/99 (om lag 8 prosent fra 4. kvartal 1997 til 4. kvartal 1998). Fra 1998 har lønnsveksten stabilisert seg på 5 - 6 prosent. Lønnsveksten fra 1. oktober 2001 til 1. oktober 2002 var 6,0 prosent mens vekstraten for de første 9 månedene av 2002 var 5,1 prosent.

I 2002 var nivået på de gjennomsnittlige tarifftilleggene for arbeidere innenfor byggevirksomhet om lag som for industriarbeidere. Tarifftilleggene inklusive generelt tillegg, minstelønnssatser, akkordtariffer etc., økte gjennomsnittlig lønn med 2,6 prosent i 2002.

I 2003 ble ikke gitt sentrale tarifftillegg i de tariffavtalene som omfattes av byggevirksomheten. Den gjennomsnittlige lønnsveksten i bransjen styres imidlertid i større grad av typen arbeidsoppdrag, hvor man også har akkordbestemt avlønning etc.

Samferdselsektoren (arbeidere) i NHO-området omfatter blant annet rutebilsektoren, spedisjonsfirmaer, godstransport, og i noe mindre grad grossistbedrifter, oljeselskaper, ambulansefirmaer m.v. Fra 2001 er også innenriks sjøfart med i veksttallene.

Fra 2001 til 2002 var det en lønnsvekst totalt for sektoren på 5,4 prosent. Veksten fra 1.oktober 2001 til 1.oktober 2002 var på 6,7 prosent mens tilsvarende vekst for de 9 første månedene av 2001 til de samme månedene i 2002 var på 5,0 prosent.

I 2003 ble det i gjennomsnitt gitt et tarifftillegg på ca.2 kr/t, som betyr om lag 1¼ prosent bidrag til årslønnsveksten. Tilsvarende gjennomsnittlige tarifftillegg i de forbundsvise tarifforhandlingene i 2002 var mellom 6 og 7 kr/time. Sammen med et høyt lønnsoverheng vil lønnsveksten fra 2002 til 2003 for arbeidere innenfor NHO-bedrifter for samferdselsektoren ligge på om lag 4½ prosent før lønnsglidning. Med lavere tarifftillegg i 2003 forventes det at veksten vil bli noe lavere inn i 2004.Det er imidlertid store strukturelle endringer i sysselsettingen mellom grupper innenfor sektoren, som isolert kan bidra til usikkerhet i anslaget.

Rutebilsektoren, som omfatter noe under halvparten av gruppen, hadde en vekst på 5,3 prosent fra 2001 til 2002, mot en vekst året før på 4,6 prosent.

Usikkerheten i fordelingen av overheng og lønnsglidning er større i denne sektoren enn i andre, pga. strukturelle endringer i sammensetningen av arbeidskraften.

For arbeidere innenfor oljevirksomhet, offshorevar årslønnsveksten fra 2001 til 2002 8,5 prosent. Lønnsveksten fra 1.oktober 2001 til 1.oktober 2002 var 9,6 prosent, mens lønnsveksten for de 9 første månedene i 2001 til de samme månedene av 2002 var 8,1 prosent.

En spesiell usikkerhet i denne bransjen har vært periodiseringen av tillegg og om tilleggene var kjent ved innrapporteringstidspunktet per 1.oktober de respektive årene.

3.4.3 Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For industrifunksjonærene (heltid) i NHO-bedrifter, økte årslønn fra 2001 til 2002 med 6,1 prosent, mot 5,3 prosent året før.

Lønnsveksten for industrifunksjonærene (som utgjør vel 50 prosent av alle funksjonærer innenfor NHO-området) viser en noe tiltakende lønnsvekst gjennom 2002.

Lønnsveksten for de første 9 måneder av 2002 i forhold til tilsvarende periode av 2001 økte med 6,0 prosent, mens tilsvarende året før var 5,4 prosent. Lønnsveksten for ”siste lønnsperiode” ved rapporteringstidspunkt, som i praksis betyr fra ca. 1. oktober 2001 til ca. 1. oktober 2002 var 6,6 prosent, mot 4,8 prosent året før.

Materialet viser at veksten for identiske funksjonærer (dvs. de samme funksjonærene er med i begge årene som sammenlignes) har en noe lavere lønnsvekst enn totalen. Ettersom det har vært en netto nedgang i sysselsettingen for de fleste grupper, kan den økende lønnsveksten skyldes strukturelle endringer i sysselsettingen ved at funksjonærer med lavere lønn har redusert sin andel noe.

Beregnet lønnsoverheng for industrifunksjonærer inn i 2003 var 3,1 prosent, mot 2,5 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 2003 er om lag på linje med gjennomsnittet for de siste 5 årene.

Gjennomsnittlig vekst for alle funksjonærer i NHO-området var 5,6 prosent fra 2001 til 2002.

I NHO-bedrifter utgjør funksjonærgruppene utenfor industri i antall om lag det samme som industrifunksjonærene. Disse består av funksjonærgrupper innenfor bergverk, skogbruk, fiskeoppdrett, kraftforsyning, oljevirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, samferdsel, kunnskap- og undervisning og personlig og forretningsmessig tjenestevirksomhet i hovedsak innenfor renholdsbedrifter, vaktselskaper, bemanningsbedrifter og IKT-bedrifter. Funksjonærer innenfor oljevirksomhet og kraftforskyvning trekker sammen med industrifunksjonærer gjennomsnittet opp, mens særlig funksjonærer innenfor bygge- og anleggsvirksomhet og privat personlig og forretningsmessig tjenesteyting trekker gjennomsnittet ned.

Det er også store endringer i gruppenes relative betydning fra 2001 til 2002, men også innenfor enkeltgrupper som for eksempel flybransjen, kraftforsyning og forretningsmessig tjenesteyting har det vært store endringer i datamassen. Innenfor flybransjen skyldes dette i hovedsak store endringer i sammensetningen av funksjonærgruppene, mens for kraftforsyning og forretningsmessig tjenesteyting skyldes dette en betydelig økning i antall medlemsbedrifter innenfor NHO-området.

Funksjonærene i NHO-området har jevnt over lønnsreguleringer (anslagsvis over 50 prosent per 1. juli) senere i året enn arbeiderne, hvor store deler av lønnsveksten skjer fra april måned. Dette forholdet bidrar isolert til at funksjonærene i NHO-området har et høyere lønnsoverheng enn arbeidere, selv med om lag samme årlig lønnsvekst.

Det samles ikke lenger inn data om reguleringstidspunkter i løpet av året (siste gang 1997). Sammenstillingen mellom lønnsnivåene per 1. oktober og "hittil i år" (3 første kvartaler) gjør at man kan beregne kalenderårslønnsveksten. Som i andre områder, har man forutsatt ingen endringer etter 1. oktober. Bonus er med i tallene, mens overtid ikke er med.

Industriarbeidere og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter under ett både (heltid og deltid)

Det er store forskjeller i lønnsnivå og lønnsvekst mellom arbeidere og funksjonærer. Tallene for funksjonærer omfatter også ledere.

Statistikken for funksjonærene har hittil bare omfattet heltidsansatte. Det foreligger nå statistikk for funksjonærer hvor også deltid er med og inngår som heltidsekvivalenter på samme måte som for arbeidere. Også for funksjonærer kan det være ulike arbeidstidsordninger. Dette er det tatt hensyn til i den grad bedriftene har innberettet dette i datamaterialet.

Tallmaterialet nedenfor sammenvekter arbeidere og funksjonærer innenfor industrien og det vil fra år for år være mulig med entydige vektsett mellom arbeidere og funksjonærer fra innrapporterte årsverk til NHOs register og/eller ved en tilpasning, se boks 3.3.

Innenfor NHOs industribedrifter (både heltid og deltid) utgjør funksjonærene ca. 41 prosent av årsverkene og ca. 50 prosent av lønnssummen. Basert på denne forutsetningen er årslønnsveksten fra 2001 til 2002 for funksjonærer og arbeidere under ett i NHOs industribedrifter beregnet til 5,6 prosent.

Lønnsoverhenget inn i 2003 er beregnet til 2½ prosent og tarifftilleggene for arbeidere vil for hele totalgruppen bety 0,2 prosentpoeng.

Under forutsetninger om 50/50-fordeling av lønnssummen mellom arbeidere og funksjonærer i hele perioden, har bidraget fra lønnsglidningen for alle ansatte i NHOs industribedrifter vært 2,4 prosentpoeng i gjennomsnitt for de siste 5 årene. Bidraget fra glidningen har variert mellom 1,6 og 3,1 prosentpoeng i perioden.

3.4.4 Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

Lønnsoppgjøret i hotell- og restaurantvirksomhet i 2002 endte i konflikt. Etter en streik som varte i 33 dager ble partene bl.a. enige om følgende tillegg for fastlønte:

• Det gis et generelt tillegg på kr. 2,75 og et lavtlønnstillegg på kr. 2,- per time til alle. Alle med minst fire års praksis får ytterligere kr. 2,- i timen på minstelønnssatsene. Alle med fagbrev får kr. 2,- i timen på minstelønnssatsene. Dessuten ble tilleggene for ubekvem tid økt og gitt for lengre tidsperioder. Tilleggene ble gitt senest fra 19. mai.

Fra 2002 ble det gjennomført en omlegging av statistikkinnsamlingen for hotell- og restaurant ved at lønnsbegreper, periodisering av statistikkperioden etc. ble endret. Veksttallene for hotell- og restaurant i utvalget er fram til 2001 basert på arbeidstakere med yrker innenfor Riksavtalen mellom LO og NHO. Disse klassifiseres som arbeidere. Om lag 95 prosent av disse er fastlønnede, mens resten får sin lønn bestemt ved prosent av omsetning.

Lønnsveksten for fastlønnede arbeidere (dvs. eksklusive prosentlønnede servitører) var 5,8 prosent fra 2001 til 2002. Fra 1. oktober 2001 til 1.oktober 2002 var veksten 7,2 prosent, mens veksten for 9 måneder av 2002 i forhold til de samme månedene i 2001 var 5,3 prosent.

Sammen med overhenget til 2002 for fastlønte beregnet til 2,0 prosent og de sentrale tilleggene i 2002 gir dette en årslønnsvekst på 5,6 prosent fra 2001 til 2002, inklusive et garantitillegg fra 1. oktober 2002 på kr. 1,30 per time. Bidraget fra lønnsglidningen for denne gruppen var 0,2 prosentpoeng.

Lønnsbegrepet for hotellbransjen er nå det samme som for øvrige områder. Statistikken viser et skift oppover i lønnsnivå i forhold til tidligere statistikk. Noe skyldes uregelmessige tillegg som blant annet består av søndagstillegg, nattillegg og kveldstillegg, mens tidligere statistikk innsamlet av NHO bare inkluderte søndagstillegg. Bonus er ny lønnskomponent. I tillegg er en del som tidligere var klassifisert som prosentlønte, innrapportert med fast lønn pluss bonus eller en kombinasjon av fast lønn og en bevegelig lønnskomponent. Statistikken har andre referanseperioder for lønnsdata og er også en utvalgsundersøkelse. Dette kan bety at sammensetningen av datamaterialet kan være endret.

Veksten for de prosentlønte var for 9 måneder av 2002 i forhold til 9 måneder av 2001 3,9 prosent. For denne gruppen måles lønnen bare over 9 månedersperioder.

I tillegg er 20 prosent av de ansatte innenfor området klassifisert som funksjonærer. Disse inngår i funksjonærområdet for NHO totalt.

I hotell- og restaurantvirksomhet ble det under mellomoppgjøret i 2003 gitt et lavlønnstillegg fra 1. april på kr. 2,85 per time til alle fastlønte.

Overhenget til 2003 for fastlønte beregnet til 1,8 prosent og lavlønnstilleggene i 2003, gir en årslønnsvekst på 3,6 prosent fra 2002 til 2003. I tillegg kommer eventuelt garantitillegg fra 1. oktober 2003 og lønnsglidningen. Lønnsglidningen er vanligvis lav eller tilnærmet null. Pga. strukturelle endringer har lønnsglidningen i enkelte år vært negativ.

I finansnæringen 3 ble det våren 2002 avtalt et generelt tillegg på 3,45 prosent, dog slik at det ble gitt minimum 10 000 kroner og maksimalt 17 593 kroner på lønnstabellen fra 1. mai. Dette bidrar til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 med 2,5 prosent. Ifølge Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble det i medlemsbedriftene i disse områdene under ett gitt lokale tillegg per 1. juli 2002 på 1,75 prosent inklusive engangstillegg på om lag 0,7 prosent. Det foreligger ikke opplysninger om lokale tillegg 1.1.2002, men lokale tillegg har ligget i størrelsesorden 0,7 prosent i gjennomsnitt på dette tidspunktet. Dette er lagt til grunn ved beregning av årslønnsveksten fra 2001 til 2002.

Ifølge lønnsstatistikken for 2002 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte i forretnings- og sparebanker med 7,2 prosent og i forsikringsvirksomhet med 6,9 prosent fra 1. september 2001 til 1. september 2002. For disse to områdene under ett var veksten 7,1 prosent. I denne perioden har lønnsglidningen bidratt til lønnsveksten med om lag 3¼ prosentpoeng i områdene under ett.

På grunnlag av lønnsstatistikken for 2002 og lønnstilleggene i 2002, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2001 til 2002 til 6,3 prosent for heltidsansatte i forretnings- og sparebanker, til 6,0 prosent i forsikringsvirksomhet og til 6,2 prosent for områdene under ett.

I mellomoppgjøret våren 2003 ble det avtalt tillegg som utgjør 0,8 prosent fra 1. mai og som bidrar til årslønnsveksten fra 2002 til 2003 med 0,5 prosentpoeng.

For næringen under ett som omfatter noen flere grupper 4 enn forhandlingsområdet 5, gir overhenget til 2003 beregnet til om lag 2 prosent og de avtalte tilleggene i 2003, en årslønnsvekst på om lag 2½ prosent fra 2002 til 2003. I tillegg kommer lokale tillegg og annen lønnsglidning (strukturendringer). I 2002 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lønnsglidningen 2,1 prosentpoeng. Bidraget har også vært 2,1 prosentpoeng i gjennomsnitt i perioden 1998-2002.

For forhandlingsområdet er overhenget til 2003 beregnet til 1,8 prosent. Lønnsglidning/avtalte (lokale tillegg) anslås til 1,6 prosent. Lønnstilleggene per dato 1. mai utgjør gjennomsnittlig om lag kr. 2 560 eller 0,55 prosentpoeng som bidrag til årslønnsveksten. Årslønnen er lavere for forhandlingsområdet enn for hele næringen, om lag kr. 320 000 mot kr. 367 800 for heltidsansatte i hele næringen.(Jf. tabell 3.1)

I varehandel ble det i lønnsoppgjøret våren 2002 mellom Handel og Kontor (HK) og HSH bl.a. enighet om et generelt tillegg på kr. 3,- og et tillegg på kr. 2,- per time fra 1. april på enkelte minstelønnssatser. Videre ble fagarbeidertillegget økt med kr. 1,- og ytterligere med kr. 1,- per time 1. april 2003. Tilleggene i 2002 bidrar til årslønnsveksten med 2,3 prosentpoeng. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2002. Det ble også inngått en avtale mellom Handel og Kontor og Samfo som ga tilsvarende tillegg. Overenskomsten mellom HSH og HK er den største og dekker om lag 10 000 organiserte arbeidstakere, men er retningsgivende for langt flere.

Dessuten ble partene enige om at garantitillegget i HK/HSH-avtalene per 1. februar 2003 gjennomføres med at alle ansatte får et tillegg på kr. 3,- per time.

I varehandel ble det videre inngått avtaler for grossistbedriftene mellom Norsk Transportarbeiderforbund og HSH. HSH har også inngått avtaler med Privatansattes Fellesorganisasjon og EL og IT-forbundet.

I følge lønnsstatistikken for 2002 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte for varehandelen under ett med 5,1 prosent fra 1. september 2001 til 1. september 2002. For heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen var lønnsveksten i samme periode 5,2 prosent.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2002 og lønnstilleggene i 2002, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 2001 til 2002 til 5,0 prosent for heltidsansatte i HSH-bedrifter i varehandelen.

For varehandelen totalt kan årslønnsveksten 2001-2002 beregnes til 4,7 prosent. For engroshandel har den vært 4,6 prosent og for detaljhandel 6,2 prosent. Dette er basert på utvalgets standardiserte beregningsopplegg for varehandel. For varehandelen totalt er motorkjøretøytjenester med i lønnsveksttallet. Denne gruppen trakk ned total lønnsvekst for varehandel under ett i 2002. Gruppen er ikke med i lønnsveksttallet for HSH-bedrifter i varehandelen.

I varehandel ble det i mellomoppgjøret våren 2003 mellom LO og HSH enighet om at det på Landsoverenskomsten for Handel og Kontor fra 1. april gis et tillegg på kr. 1,25 per time (203 kr. per måned) på minstelønnssatsene 1 til 5 og på ungdomssatsen på Landsoverenskomsten (butikkene), samt på bransjeavtalene. Tillegget omfatter 25 prosent av området. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2003.

På grossistoverenskomsten for Norsk Transportarbeiderforbund ble det fra 1. april gitt et tillegg til alle arbeidstakere på kr. 1,50 per time. De andre avtalene i området fulgte modellen fra LO/NHO-oppgjøret med lønnstillegg til de lavest lønte, se vedlegg 2.

I oppgjøret mellom Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund/ Prifo, YTF, Farmasiforbundet og Norges Funksjonærforbund og HSH ble det ført parallelle forhandlinger med LO/Handel og Kontor. Det ble avtalt følgende tillegg gjeldende fra 1. april 2003:

• I overenskomstområdet for funksjonæravtalene, kontoroverenskomsten og reiselivsavtalen ble overenskomstenes minstelønnssatser trinn 1-5 samt ungdomssatsen hevet med kr. 1,25 per time. (Kr. 203,- per mnd.)

• I overenskomstområdet for Grossistavtalene gis alle arbeidstakere et tillegg på kr. 1,50 per time.

• I overenskomst mellom HSH og YS/ Farmasiforbundet ble arbeidstakere som er omfattet av overenskomstområder med gjennomsnittslønn fra 85 og opp til 95 prosent av industriens gjennomsnitt gitt et tillegg på kr. 1,95 per time. Alle minstelønnssatser og personlige lønninger i overenskomsten forhøyes med det overnevnte tillegg.

For HSH-bedrifter i varehandel gir overhenget til 2003, tillegg for i år avtalt i 2002 6 og lavlønnstilleggene fra 1. april 2003 en lønnsvekst på om lag 3¼ prosent fra 2002 til 2003. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 1,7 prosentpoeng, mens bidraget i gjennomsnitt har vært 1,6 prosentpoeng i perioden 1998-2002.

3.4.5 Lønnsutviklingen i offentlig sektor

For statsansatte ble Arbeids- og administrasjonsdepartementet, LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Stat, Akademikerne og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon den 1. mai 2002 enige om ny hovedtariffavtale for perioden 1. mai 2002 – 30. april 2004. Avtalen hadde følgende hovedpunkter:

• Med virkning fra 1. mai 2002 gis det et tillegg på hovedlønnstabellen på kr. 7 500 opp til og med lønnstrinn (ltr.) 30, og et prosentvis tillegg på 3,1 prosent fra og med ltr. 31 til og med ltr. 70, og et fallende kronetillegg fra ltr. 71 på kr. 14 800 til ltr. 79 på kr. 13 200.

• Det skal føres sentrale justeringsforhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 1,5 prosent per dato med virkning fra 1. august 2002.

• Det skal føres lokale forhandlinger innenfor en ramme på 1,9 prosent per dato med virkning fra 1. september 2002. På grunn av lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere, forhandles det innenfor 0,1 prosent per dato av lønnsmassen.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet førte også forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene ble enige om de samme tilleggene.

Lønnsstatistikk for 2002 viser at månedsfortjenesten for heltidsansatte økte med 6,6 prosent fra 1. oktober 2001 til 1. oktober 2002.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2002 og de avtalte tilleggene i 2002, er årslønnsveksten beregnet til 5,9 prosent per årsverk fra 2001 til 2002. Lønnsglidningen bidro med 0,7 prosentpoeng.

I mellomoppgjøret 2003 for statsansatte ble Arbeids- og administrasjonsdepartementet, LO Stat, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund - Stat, Akademikerne og Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon den 1. mai enige om at det ikke skal foretas lønnsreguleringer per 1. mai 2003. Det skal heller ikke foretas sentrale justeringsforhandlinger eller lokale forhandlinger i inneværende år.

Videre ble partene enige om en reguleringsbestemmelse, se vedlegg 2.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har også ført forhandlinger med Norges Ingeniørorganisasjon og Norges Farmaceutiske Forening der partene ble enige om samme løsning som hovedsammenslutningene i staten.

Overhenget til 2003 i staten er beregnet til 3,8 prosent. I tillegg kommer lønnsglidning. I 2002 var bidraget fra glidningen til årslønnsveksten 0,7 prosentpoeng, mens det gjennomsnittlige bidraget i årene 1998-2002 var 0,6 prosentpoeng.

De tilleggene som ble gitt i staten i 2002 er også gjeldende for skoleverket.

Lønnsstatistikk for 2002 viser at månedsfortjenesten for heltidsansatte i skoleverket økte med 10,5 prosent fra 1. oktober 2001 til 1. oktober 2002.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2002 og de avtalte tilleggene i 2002, er lønnsveksten per årsverk inklusiv skolepakke II beregnet til 8,2 prosent fra 2001 til 2002.

På grunnlag av særavtale mellom UFD og berørte lærerorganisasjoner (skolepakke II) fikk lærerne bl.a. ett lønnstrinn fra 1. januar 2002 og de fikk ytterligere to lønnstrinn fra 1. august 2002. Skolepakke II bidro til årslønnsveksten 2001-2002 med om lag 3 prosentpoeng.

Mellomoppgjøret i staten i 2003 er også gjeldende for skoleverket.

I boks 3.4 gis det en oversikt over lønnstilleggene i skoleverket siden 1. mai 2000.

Overhenget til 2003 i skoleverket er beregnet til 5,3 prosent og til 3,4 prosent eksklusiv skolepakke II. I tillegg kommer lønnsglidning. I 2002 var bidraget fra glidningen til årslønnsveksten i størrelsesorden ¼ - ½ prosentpoeng, mens det gjennomsnittlige bidraget i årene 1998-2002 har vært ¼ prosentpoeng.

I det kommunale tariffområdet endte hovedoppgjøret 2002 med brudd i forhandlingene mellom KS på den ene side og LOs forhandlingssammenslutning, Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund på den annen side. Det ble imidlertid oppnådd enighet mellom KS og Akademikerne.

For organisasjonene utenom Akademikerne gikk oppgjøret til mekling. Den 24. mai ble det satt fram et meklingsforslag, som senere ble vedtatt med følgende hovedpunkter:

• et generelt tillegg på kr. 6 000,- fra 1. mai

• økt minstelønn fra 1. mai for ufaglærte, fagarbeidere og høyskoleutdannede og ytterligere økning i minstelønnen etter 10 års ansiennitet fra 1. juli 2003, se vedlegg 2 i NOU 2003:10 for nærmere detaljer.

• en pott på 0,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. mai

• en pott på 1,5 prosent til lokale forhandlinger per 1. januar 2003

Akademikerne var som nevnt ikke i mekling, men har i ettertid sluttet seg til meklingsforslaget. Under meklingen ble en også enige om et forslag til nytt lønnssystem som Akademikerne godtok allerede under forhandlingene. Her fristilles rundt 10 prosent av stillingene. Disse fristilte stillingene er ikke omfattet av det generelle tillegget, de nye minstelønnssatsene eller de avsatte pottene til lokale forhandlinger. De skal få all lønn fastsatt lokalt.

Eksklusiv de fristilte stillingene gir de avtalte tilleggene i 2002 et bidrag til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 på om lag 4½ prosentpoeng. Inklusiv de fristilte stillingene er bidraget 4 prosentpoeng.

På grunnlag av foreløpig lønnsstatistikk for 2002 og de avtalte tilleggene i 2002 anslår utvalget årslønnsveksten fra 2001 til 2002 til 6,0 prosent inklusive fristilte stillinger. Lønnsglidningen bidro til årslønnsveksten fra 2001 til 2002 med 0,7 prosentpoeng. Eksklusiv fristilte stillinger var lønnsveksten 6,1 prosent.

I det kommunale tariffområdet ble KS, LOK, YS-K og UHO enige om at det ikke skulle gis sentrale lønnstillegg i 2003 utover det som allerede var avtalt for 2003 i lønnsoppgjøret i 2002.

Lønnsoverhenget og de avtalte tilleggene i 2002 for 2003 gir eksklusiv de fristilte stillingene, en lønnsvekst fra 2002 til 2003 på om lag 4½ prosent. Inklusiv de fristilte stillingene var bidraget fra glidningen 0,7 prosentpoeng i 2002, mens den var 0,3 prosentpoeng eksklusiv fristilte stillinger. Det gjennomsnittlige bidraget fra lønnsglidningen i årene 1998-2002 (eksklusiv fristilte stillinger) var 0,3 prosentpoeng.

I Oslo Kommuneble det i 2002-oppgjøret ikke avtalt tillegg som skulle iverksettes i 2003. Etter mekling i mellomoppgjøret 2003 ble partene enige om å anbefalt følgende tillegg fra 1. mai:

• Minstelønnsnivået ble hevet fra kr. 173 800 til kr. 197 300. For noen arbeidstakere utgjør tilleggene kr. 21 200. Det ble gitt et generelt tillegg på 0,9 prosent til alle lønnstrinn i Oslo kommunes lønnstabell dog slik at ingen tilegg ble lavere enn kr. 3 000. Mellom lønnstrinn 22 og 40 ble det gitt et ytterligere differensiert kronetillegg varierende fra kr. 100 til kr. 3 600. Fra lønnstrinn 22 til 40 utgjør tilleggene totalt mellom kr. 3 100 og kr. 6 600. Fra lønnstrinn 43 til 80 utgjør tilleggene mellom kr. 3 200 og kr. 6 000.

3.4.6 Lønnsutviklingen i NAVO-området

I tråd med forhandlingsmodellen i NAVO forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom NAVO og hovedorganisasjonene og er felles for alle virksomheter innenfor overenskomstområdet. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden lokale arbeidstakerorganisasjoner.

I NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene ble det i lønnsoppgjøret i 2002 på A-nivå gitt kr. 2,75 per time eller kr. 5 363 per år. På B-nivå ble det gitt noe varierende tilegg.

For helseforetakene kom NAVO, LO, YS og UHO etter mekling til enighet om:

• ansatte som er organisert i LO, YS og UHO får et generelt tillegg på kr. 6 000 fra 1. mai

• det avsettes en pott på 0,5 prosent med virkning fra 1. mai 2002 og 1,5 prosent med virkning fra 1. januar 2003 til lokal fordeling.

• det innføres minstelønnsstiger for de forskjellige yrkesgruppene i helseforetakene med garantibestemmelser som sikrer ytterligere økning fra 1. juli 2003. Endringene er tilsvarende de som ble avtalt i KS-området.

• Norsk Sykepleierforbund har inngått en produktivitetsavtale som åpner for å inngå lokale avtaler om utvidet arbeidstid og/eller avtale om ekstraordinært arbeid for å redusere ventelister og bruk av overtid. Ordningen skal være frivillig og gir lønnsmessig uttelling.

For Sammenslutningen av Akademikere i NAVO (SAN) ble det ikke avtalt sentrale tillegg. Det ble oppnådd enighet om at lønnsendring for disse gruppene forhandles lokalt og gjøres gjeldende fra 1.4.2002. De lokale avtalene varierer i innretning.

For Akademikerne i NAVO ble det med unntak av for Den Norske Lægeforenings (DnLF) medlemmer, ikke gitt sentrale generelle tillegg. Lønnstilleggene for disse gruppene forhandles lokalt og er avtalt med virkning fra 1.4.2002.

For DnLF ble det sentralt avtalt:

• nye minstelønnssatser

• enkelte satser for ubekvemstillegg

• endringer i arbeidstidsbestemmelsene

I tillegg har det vært gjennomført lokale forhandlinger. For DnLF ble det avtalt at alle endringer skulle skje med virkning fra 1.1.2003 samt at det ikke skulle føres ytterligere forhandlinger i avtaleperioden fram til 1.4.2004. Legene står for ca. 1/6 av lønnssummen i helseforetakene. Legene fikk tilleggene på 9,5 prosent 1.1.2003. Tarifftilleggene dekker tillegg både i 2002 og 2003.

På grunnlag av lønnsstatistikk for 2002 og de avtalte tilleggene i 2002 anslår utvalget årslønnsveksten fra 2001 til 2002 til 5,5 prosent for NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene, til 5,3 prosent i helseforetakene og til 5,4 prosent samlet for NAVO-bedrifter.

I mellomoppgjøret 2003 ble det på A-nivå mellom NAVO og LO Stat og mellom NAVO og YS NAVO enighet om følgende tillegg fra 1. april 2003:

• Til alle arbeidstakere med en årslønn lavere enn 238 000 gis det et tillegg på kr. 5 557,50 per år

• Til alle arbeidstakere med en årslønn lavere enn 266 000 og lik eller høyere enn kr. 238 000 gis det et tillegg på kr. 3 802,50 per år

• De sentrale partene var enige om at ved lokal enighet i de ulike virksomhetene kunne man redusere eventuelt utsette disse tilleggene

På B-nivåene det gitt varierende tillegg i de ulike virksomhetene.

På grunnlag av overhenget inn i 2003 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike verksomhetene, kan lønnsveksten anslås til knapt 3,5 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 2002 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 0,5 prosentpoeng.

For helseforetakene har NAVO, LO, YS og UHO kommet til enighet om at det ikke skal gis tillegg verken på A- eller B-nivå utover de tillegg som ble avtalt i 2002 og gitt med virkning fra hhv 1.1 og 1.7. 2003.

Det er gjennomført lokale forhandlinger mellom helseforetakene og lokale arbeidstakerorganisasjoner tilknyttet Akademikerne (eksklusive Dnlf) og SAN-helse. Den norske legeforening omfattes ikke av disse forhandlingene i år.

På grunnlag av overhenget inn i 2003 og de avtalte tilleggene for 2003 i 2002 kan lønnsveksten anslås til om lag 5¼ prosent fra 2002 til 2003. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen null.

3.4.7 Lønnsutviklingen for toppledere i privat næringsvirksomhet

• Toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold hadde i gjennomsnitt en lønnsvekst på 5,4 prosent fra 2001 til 2002 mot 7,2 prosent fra 2000 til 2001. Til sammenligning er gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett ifølge Beregningsutvalgets anslag 5,7 prosent fra 2001 til 2002. Lønnsveksten fra 2001 til 2002 varierte fra 4,3 prosent for toppledere i foretak med 100-249 ansatte/lønnsforhold til 8,2 prosent i foretak med over 250 ansatte/lønnsforhold. For den fjerdedelen som tjente best i de store foretakene med over 250 ansatte/lønnsforhold var lønnsveksten 7,3 prosent mot 21,9 prosent i 2001.

• Det er stor forskjell både i lønnsnivå og lønnsvekst mellom toppledere i små og mellomstore foretak og i de store foretakene. Særlig markert har forskjellen i lønnsvekst vært i perioden 1997-2001, se tabell 3.7.

• Innen de store foretakene var det i 2001 en forholdsvis liten gruppe toppledere som trakk opp gjennomsnittlig lønnsvekst. Tallene for 2002 tyder på at dette ikke har gjort seg gjeldende i samme grad i 2002, se tabell 3.9.

• Det er få kvinnelige toppledere i privat næringsvirksomhet. Det er om lag 11 prosent kvinnelige toppledere i foretak med over 25 ansatte/lønnsforhold og de tjente i 2002 gjennomsnitt om lag 70 prosent av det mannlige toppledere gjør.

Utvalget presenterer i dette avsnittet opplysninger om lederlønn fra følgende kilder:

• Skattedirektoratets lønns- og trekkoppgaveregister (LTO) for årene 1995-2002.

• aksjeselskapers årsregnskaper (noter i regnskapet) til Brønnøysundregisteret om lønn og annen godtgjørelse til administrerende direktør/daglig leder for årene 1995-2001.

Det vises til boks 3.5 for nærmere omtale av datagrunnlag, lønnsbegrep m.m.

1. Lønnsutviklingen for identiske ledere i aksjeselskaper og i allmenne børsnoterte selskaper etter LTO-registeret

Utvalget har i dette avsnittet sett på lønnsnivå og lønnsutvikling etter to lønnsbegreper:

• Det første omfatter utbetalt lønn og annen kontantgodtgjørelse,dvs. lønn og honorarer m.m. for arbeid som ikke er utført som ledd i selvstendig næringsvirksomhet og skattepliktige og trekkpliktige naturalytelser som ikke er opptjent som ledd i selvstendig næringsvirksomhet, jf. boks 3.5.

• Det andre er et utvidet lønnsbegrep som i tillegg til postene i første strekpunkt også omfatter fordel ved kjøp av aksjer til underpris.

Fordel ved erverv og fordel ved salg/innløsning av opsjoner i arbeidsforhold er med i det første lønnsbegrepet, men hittil har fordelen ikke latt seg skille ut som egen post. Fra og med 2002 er imidlertid fordelen registrert på egen kode i LTO. Fordel ved kjøp av aksjer til underpris har vært registrert på egen kode og har således vært behandlet særskilt. Det første lønnsbegrepet er i store trekk det samme som vi bruker ellers i kapittel 3. Det inneholder imidlertid en del naturalytelser som ikke er med i lønnsbegrepet, slik det anvendes i lønnsstatistikken og f.eks. i tabellene 3.1 og 3.2. Naturalytelsene utgjør en liten andel, om lag 0,3 prosent av lønn og honorarer i gjennomsnitt, og er dermed av liten betydning for lønnsnivå og lønnsutvikling.

I LTO-registeret er det ingen opplysninger om stilling, noe som gjør det vanskelig å skille ut administrerende direktør/daglig leder i selskapene. “Leder” er definert som den personen i hvert foretak som har høyest utbetalt lønn både i 1995 og 1996, i 1996 og 1997 osv., jf. boks 3.5. Det kan ikke utelukkes at en på denne måten i noen tilfeller har fått med personer som har høy lønn pga. sin spisskompetanse uten å være toppleder. Utvalget tror ikke dette er noe stort problem.

Lønnsnivået for identiske ledere i foretak med 25 ansatte og over er lavere i LTO-materialet enn i Brønnøysundregisteret. Det skyldes i hovedsak at det er flere lønnsforhold enn ansatte, dvs. at det er med noen flere mindre foretak i tabell 3.7 enn i tabell 3.12 (som viser tall fra Brønnøysundregisteret). En kan derfor ikke direkte sammenlikne lønnsnivå for ledere som er sortert etter henholdsvis antall ansatte og antall lønnsforhold.

Tabell 3.7 viser at sammenliknet med 1995-96 var det en tiltakende lønnsvekst fra 1996 til 1997 for toppledere etter LTO-registeret. Fra 1995 til 1996 hadde identiske ledere i foretak med over 25 lønnsforhold gjennomgående en lønnsvekst på om lag 6-7½ prosent, mens veksten var om lag 6-9 prosent fra 1996 til 1997.

Fra 1997 til 1998 var lønnsveksten for toppledere i de minste foretakene (25-49 lønnsforhold) lavere enn året før, 6,2 prosent mot 7,3 prosent. Denne gruppen omfatter over halvparten av lederne tabellen dekker. For topplederne i de andre størrelsesgruppene var lønnsveksten høyere i 1998 enn året før. Særlig gjaldt dette for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold som hadde en vekst på 18,1 prosent fra 1997 til 1998.

Fra 1998 til 1999 var lønnsveksten 16,5 prosent for ledere i foretak med over 250 lønnsforhold. For de andre størrelsesgruppene varierte lønnsveksten fra om lag 5½ til om lag 11 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var 5,1 prosent fra 1998 til 1999.

Fra 1999 til 2000 har gjennomsnittlig lønnsvekst avtatt for toppledere i alle foretaksstørrelsene under 250 lønnsforhold og i størrelsesgruppene 25-49 og 50-99 lønnsforhold var veksten om lag som for gjennomsnittet av lønnstakerne. I foretak med over 250 lønnsforhold hadde toppledere like høy gjennomsnittlig lønnsvekst i 2000 (16,8 prosent) som året før.

Fra 2000 til 2001 var lønnsveksten fortsatt sterk for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold, 14,2 prosent mot 16,8 prosent året før. For størrelsesgruppen 100-249 lønnsforhold var lønnsveksten 11,3 prosent i 2001 mot 6,4 prosent året før. I foretak med 25-49 og 50-99 lønnsforhold var lønnsveksten henholdsvis 5,8 og 4,3 prosent i 2001.

Fra 2001 til 2002 er lønnsveksten for toppledere i gjennomsnitt noe lavere enn for lønnstakere under ett, 5,4 prosent mot 5,7 prosent. Lønnsveksten fra 2001 til 2002 varierte fra 4,3 prosent for toppledere i foretak med 100-249 lønnsforhold til 8,2 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold.

I perioden 1995-2002 har lønnsveksten i gjennomsnitt for lønnstakere vært 40,5 prosent eller 5,0 prosent per år. For topplederne har lønnsveksten i denne perioden vært til dels langt sterkere. I de enkelte størrelsesgrupper har lønnsveksten variert fra om lag 48 prosent for topplederne i foretak med 25-49 lønnsforhold til om lag 128 prosent for lederne i de største foretakene. For den siste gruppen var lønnsveksten særlig sterk fra 1997 til 2001 med en samlet vekst på 83,4 prosent.

Tabell 3.8 viser lønnsnivå og lønnsutvikling når en inkluderer fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i materialet.

Tabell 3.8 viser at i 1997 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mest for lederne i de større foretakene. Ved å inkludere fordel ved kjøp av aksjer til underkurs i lønnsbegrepet økte gjennomsnittlig lønnsvekst fra 9,2 prosent til 11,0 prosent for ledere i foretak med 100-249 lønnsforhold og fra 8,0 prosent til 9,5 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold, jf. tabellene 3.7 og 3.8.

Fordelen ved kjøp av aksjer til underkurs vil i hovedsak svinge i takt med utviklingen i aksjekursene. I 1998 har fordelen for de gruppene som er med i tabell 3.8 i gjennomsnitt betydd mindre enn i 1997, noe som gir lavere vekst fra 1997 til 1998 enn når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs holdes utenom lønnsbegrepet. F. eks. ble veksten for toppledere i foretak med over 250 lønnsforhold redusert fra 18,1 til 17,0 prosent når fordel ved aksjekjøp til underkurs inkluderes i lønnsbegrepet.

Både i 1999, 2000 og 2001 betydde fordel ved kjøp av aksjer til underkurs mindre for lønnsveksten til toppledere enn i 1997 og 1998 i alle størrelsesgrupper. Gjennomsnittlig lønnsvekst var uendret eller endret seg lite når fordel ved kjøp av aksjer til underkurs ble inkludert i lønnsbegrepet. I 2002 trakk fordel ved kjøp av aksjer til underkurs opp gjennomsnittlig lønnsvekst noe for toppledere i foretak med 100-249 lønnsforhold og noe ned for toppledere i foretak med 25-49 lønnsforhold. For de andre gruppene hadde det mindre betydning for lønnen i 2002.

I boks 3.6 kommer en nærmere inn på opsjoner og kjøp av aksjer til underkurs og den skattemessige behandlingen.

I tabell 3.9 er topplederne i foretak med over 250 lønnsforhold rangert etter stigende lønnsnivå. Det er 122 ledere i hvert kvartil. Tabell 3.9 viser at lederne i 4. kvartil har en gjennomsnittslønn på vel 2,1 mill. kroner i 2002 og at veksten har vært 7,3 prosent fra 2001 til 2002 mot 21,9 prosent året før. I de andre kvartilene varierte lønnsveksten fra 8,8 til 9,6 prosent i 2002 og fra 6,8 til 8,9 prosent i 2001.

Tabell 3.10 viser at det er få kvinnelige administrerende direktører/daglig ledere i foretak med over 25 lønnsforhold. Andelen varierte i 2001 fra 12,5 prosent i størrelsesgruppen 25-49 lønnsforhold til vel 5 prosent i foretak med over 250 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsnivå i 2002 (ekskl. fordel ved kjøp av aksjer til underkurs) for kvinnelige toppledere var om lag 70 prosent av mannlige topplederes i størrelsesgruppen 25-49, om lag 68 prosent i størrelsesgruppene 50-99 og 100-249 lønnsforhold og om lag 72 prosent i den største gruppen. I gjennomsnitt tjente kvinnelige toppledere om lag 70 prosent av mannlige i alle foretak med over 25 lønnsforhold. Gjennomsnittlig lønnsvekst fra 2001 til 2002 var også lavere for kvinner unntatt for toppledere i størrelsesgruppen 100-249 lønnsforhold.

2. Tall fra Brønnøysundregisteret

Lønnsbegrepet som skal brukes i årsregnskapene til aksjeselskaper (noter til regnskapet) og som skal innberettes til Brønnøysundregisteret, er hjemlet i regnskapsloven §7-31, hvor det bl.a. heter:

”Det skal opplyses om de samlede utgifter til henholdsvis lønn, pensjonsforpliktelser og annen godtgjørelse til daglig leder og medlemmer av styret og bedriftsforsamlingen. Det skal opplyses om godtgjørelse til revisor og hvordan godtgjørelsen er fordelt på revisjon og andre tjenester.

Det skal opplyses om arten og omfanget av forpliktelser til å gi daglig leder eller leder av styret særskilt vederlag ved opphør eller endring av ansettelsesforholdet eller vervet. Tilsvarende gjelder avtaler om bonuser, overskuddsdelinger, opsjoner og lignende til fordel for daglig leder eller leder av styret”.

Dette er et omfattende lønnsbegrep og skal i prinsippet omfatte all godtgjøring til toppledere, herunder fordel ved opsjoner, fordel ved kjøp av aksjer til underkurs og naturalytelser. Det vises tall både for alle og for identiske ledere, dvs. ledere som er med i materialet to år etter hverandre.

Mange aksjeselskapene oppgir ikke lønn til administrerende direktør/daglig leder i årsregnskapene. Også for de større foretakene er det mange som ikke følger opp regnskapslovens krav på dette punktet. Det er derfor knyttet en del usikkerhet til tallene fra Brønnøysundregisteret, men i hovedsak gir de samme inntrykk av lønnsnivå og lønnsutvikling for toppledere som tallene fra LTO-registeret.

Gjennomsnittlig lønnsutvikling for alle administrerende direktører/daglige ledere fra 1995 til 2001 har variert en del etter foretaksstørrelse, jf. tabell 3.11. I 1996 og 1997 varierte lønnsveksten mellom i underkant av 3 og 8 prosent, mens den var mellom om lag 7 og 14 prosent i 1998. I 1999 økte lønnsveksten ytterligere og varierte fra om lag 9 til knapt 16 prosent. I 2000 avtok lønnsveksten. Den varierte fra om lag 2 prosent i de miste foretakene til om lag 10½ prosent i de med over 250 ansatte. Fra 2000 til 2001 økt lønnsveksten igjen i alle foretakstørrelsene under 250 ansatte og varierte mellom om lag 7 og 9 prosent. For administrerende direktører/daglige ledere i de største foretakene var lønnsveksten gjennomsnittlig 14,5 prosent i 2001.

Den sterkeste gjennomsnittlige veksten i perioden 1995-2001 under ett har det vært for toppledere i foretak med over 250 ansatte og i foretak med 100 til 249 ansatte. I årene 1998 til 2000 var lønnsveksten spesielt sterk for ledere i foretak med over 250 ansatte med henholdsvis 14,2, 15,8 og 10,4 prosent. I 2001 var veksten 6,0 prosent. Gjennomsnittlig lønnsvekst for lønnstakere under ett var til sammenlikning 6,2 prosent fra 1997 til 1998, 5,1 prosent fra 1998 til 1999, 4,4 prosent fra 1999 til 2000 og 4,8 prosent fra 2000 til 2001.

Tabell 3.11 viser at det var 5 853 ledere med oppgitt lønn i 2001 i foretak med 25 ansatte og over. Antall ledere i statistikken blir redusert til 4 824 (jf. tabell 3.12) når en går fra alle til identiske, dvs. ledere som var med både i 2000 og 2001. Avhengig av hvilke foretaksstørrelser en ser på, var lønnsveksten for identiske ledere i foretak med over 25 ansatte om lag 6-8 prosent i 1996, om lag 5½-10 prosent i 1997, om lag 10 til knapt 17 prosent i 1998 og om lag 11 til 22,5 prosent i 1999. I 2000 var lønnsveksten mellom 6,5 og om lag 10 prosent og i 2001 mellom 9 og 14,5 prosent.

3.5 Lønnsoverhenget

3.5.1 Innledning

Lønnsoverhengene i tabell 3.13 er regnet ut for tariffområder og/eller organiserte bedrifter. Det veide gjennomsnittet omfatter noen flere grupper, jf. fotnote 1 til tabell 3.13. Informasjon fra den kvartalsvise lønnsindeksen viser en viss lønnsvekst for noen grupper i privat sektor fra september/oktober og ut året som hittil ikke har vært fanget opp av beregningsoppleggene. Utvalget har derfor satt i gang et arbeid for å se på om kvartalsstatistikken kan brukes til å beregne lønnsvekst og overheng for tariffområder. Dette arbeidet kan medføre at tallene for lønnsvekst og overheng de siste to-tre årene kan bli revidert for enkelte tariffområder. En slik revisjon vil ikke påvirke størrelsen på lønnsveksten sett over flere år, men kan gi en annen fordeling av lønnsveksten mellom år og dessuten gi en endret fordeling mellom overheng og bidrag fra lønnsglidning i det enkelte år.

3.5.2 Lønnsoverhenget 1999-2003 og allerede avtale tillegg for 2003 i noen store forhandlingsområder

Utvalget anslår gjennomsnittlig overheng til 2003 til 2,7 prosent. Dette er 0,9 prosentpoeng høyere enn til 2002 og 0,2 prosentpoeng høyere enn til 2001. Overhenget til 2003 varierer fra 1¼ prosent for ansatte i HSH-bedrifter i varehandelen til 5,3 prosent i skoleverket, jf. tabell 3.13.

For flere grupper ble det allerede under lønnsoppgjøret våren 2002 avtalt tillegg i 2003. Dette gjelder særlig for ansatte i kommunene, i helseforetakene og i HSH-bedrifter i varehandel. I kommunene utgjør allerede avtalte tillegg i 2003 om lag 2¼ prosentpoeng som bidrag til årslønnsveksten i 2003, mens avtalte tillegg for 2003 utgjør om lag 3¼ prosentpoeng i helseforetakene. For HSH-bedrifter i varehandelen utgjør bidraget til årslønnsveksten i 2003 om lag 1¾ prosentpoeng og for arbeidere i NHO-bedrifter om lag ¼prosentpoeng

3.6 Mellomoppgjøret 2003 – inntektspolitisk samarbeid

Regjeringen og organisasjonene i arbeidslivet drøftet i Kontaktutvalget den 22.01.2003 den økonomiske situasjonen i forkant av lønnsoppgjøret i 2003. Det ble oppnådd enighet om en felles plattform for å sikre at den samlede lønnsveksten i 2003 tilpasses utfordringene i konkurranseutsatt næringsliv og arbeidet for full sysselsetting. Uttalelsen fra Kontaktutvalget er gjengitt i vedlegg 4. I vedlegg 2 er gjengitt det svarbrev statsministeren sendte partene som svar på et brev fra LO og NHO under meklingen for privat sektor.

På bakgrunn av regjeringens vedtak av 31. januar 2003 om å overføre forhandlingsansvaret for lærerne til kommunene, fattet et ekstraordinært styremøte i UHO samme dag vedtak om at grunnlaget for det avtalte inntektspolitiske samarbeid i 2003 dermed ikke lenger var tilstede.

UHO trådte inn igjen i det inntektspolitiske samarbeidet etter at det den 13. mars bl.a. var blitt enighet om et opplegg som klargjør prosedyrer og innhold på viktige områder i forbindelse med overføringen til kommunene av forhandlingsansvaret for lærerne.

3.7 Lønnsvekst fra 2002 til 2003 i noen forhandlingsområder

I de store forhandlingsområdene er det gitt ingen eller moderate sentrale tillegg i årets mellomoppgjør. For flere grupper ble det i fjor avtalt tillegg for 2003, bl.a. i KS-området, helseforetakene og i varehandel. Lønnsutviklingen fra 2002 til 2003 vil for de fleste grupper i stor grad være bestemt ved tilleggene ved oppgjørene i fjor (overheng og avtalte tillegg i fjor for i år) og bidrag fra lønnsglidningen i 2003. For nærmere oversikt over mellomoppgjørene i 2003 vises det til vedlegg 2.

I staten er det ikke foretatt sentrale lønnsreguleringer per 1. mai 2003. Det er heller ikke avsatt potter til sentrale justeringsforhandlinger eller lokale forhandlinger i inneværende år. Overhenget til 2003 i staten er beregnet til 3,8 prosent. I tillegg kommer lønnsglidning. I 2002 var bidraget fra glidningen til årslønnsveksten 0,7 prosentpoeng, mens det gjennomsnittlige bidraget i årene 1998-2002 var 0,6 prosentpoeng.

I KS-området gis det heller ikke sentrale lønnstillegg i 2003 utover det som allerede var avtalt for 2003 i lønnsoppgjøret i 2002. Lønnsoverhenget og de avtalte tilleggene i 2002 for 2003 gir, eksklusiv de fristilte stillingene, en lønnsvekst fra 2002 til 2003 på om lag 4½ prosent. Inklusiv de fristilte stillingene var bidraget fra glidningen 0,7 prosentpoeng i 2002, men den var 0,3 prosentpoeng eksklusiv fristilte stillinger. Det gjennomsnittlige bidraget fra lønnsglidningen i årene 1998-2002 (eksklusiv fristilte stillinger) var 0,3 prosentpoeng.

I skoleverket ble det heller ikke gitt sentrale lønnstillegg per 1. mai 2003. Som for statsansatte er det heller ikke avsatt potter til sentrale justeringsforhandlinger eller lokale forhandlinger i inneværende år. Overhenget til 2003 i skoleverket er beregnet til 5,3 prosent og til 3,4 prosent eksklusiv skolepakke II. I tillegg kommer lønnsglidning. I 2002 var bidraget fra glidningen til årslønnsveksten i størrelsesorden ¼ - ½ prosentpoeng, mens det gjennomsnittlige bidraget i årene 1998-2002 var ¼ prosentpoeng.

For HSH-bedrifter i varehandel gir overhenget til 2003, tillegg for i år avtalt i 2002 og lavlønnstilleggene fra 1. april 2003 en lønnsvekst på om lag 3¼ prosent fra 2002 til 2003. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 1,7 prosentpoeng, mens bidraget i gjennomsnitt har vært 1,6 prosentpoeng i perioden 1998-2002.

For finansnæringen gir overhenget til 2003 og de avtalte tilleggene en lønnsvekst på om lag 2½ prosent fra 2002 til 2003. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 2,1 prosentpoeng. Bidraget i gjennomsnitt i årene 1998-2002 har også vært 2,1 prosentpoeng. For forhandlingsområdet bank og forsikring gir overhenget til 2003 og de avtalte tilleggene en lønnsvekst på vel 2¼ prosent.

For industriarbeidere i NHO-bedrifter kan lønnsoverhenget til 2003 og lavlønnstilleggene fra 1. april 2003 anslås til 2¼ prosent. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten 1,7 prosentpoeng. I årene 1998-2002 har det gjennomsnittlige bidraget fra lønnsglidningen vært 1,9 prosentpoeng.

I NAVO-bedrifter eksklusiv helseforetakene gir overhenget til 2003 og de avtalte tilleggene gitt i forhandlingene i de ulike verksomhetene en lønnsvekst på knapt 3½ prosent fra 2002 til 2003. I tillegg kommer lønnsglidningen. I 2002 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 0,5 prosentpoeng.

For helseforetakene er det ikke avtalt lønnstillegg verken på A- eller B-nivå utover de som ble avtalt i 2002 for 2003. Lønnsoverhenget til 2003 og de avtalte tilleggene for 2003 i 2002 gir en lønnsvekst på om lag 5¼ prosent fra 2002 til 2003. I 2002 var bidraget fra lønnsglidningen null.

3.8 Lønnsutviklingen for kvinner og menn

Utvikling i lønnsforskjeller mellom kvinner og menn (heltidsansatte)

Tabell 3.14 viser lønnsutviklingen for heltidsansatte 7 kvinner og menn i en del hovedtariffområder. Tabellen tar utgangspunkt i TBUs årslønnsbegrep, jf. boks 3.1.Tabellen viser gjennomsnittlig årslønn for kvinner som andel av gjennomsnittlig årslønn for menn samt gjennomsnittlig årslønn for kvinner og menn i 2002.

Tabellene 3.15, 3.16 og 3.17 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på henholdsvis næring, utdanning og alder. Her har man tatt utgangspunkt i SSBs statistikk for gjennomsnittlig månedsfortjeneste for det totale antall heltidsansatte i Norge og multiplisert det om til årslønn. Det presenteres også et samletall for de totale lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på denne statistikken.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn kan avspeile forskjeller i utdanning og stillingsplassering. Ulike konkurranseforhold sektorer og bransjer imellom kan sammen med ulik sysselsettingsfordeling mellom kvinner og menn, også bidra til å forklare en del av forskjellene i lønn. Dessuten kan strukturendringer, som er omtalt i boks 3.2, påvirke utviklingen. Lønnsforskjellene som omtales i dette avsnittet vil derfor uttrykke ”bruttoforskjeller”. I NOU 2000:4 vedlegg 5, presenteres analyser som belyser lønnsgapet mellom kvinner og menn nærmere. Hovedkonklusjonene fra disse analysene er at lønnsforskjeller mellom kvinner og menn innenfor samme område i stor grad henger sammen med ulik stillingsplassering 8.

Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn kan imidlertid også avspeile ulike former for lønnsdiskriminering. Vi kan her skille mellom det man kaller stillingsdiskriminering (ulik adgang til stillinger), direkte diskriminering (ulik lønn for likt arbeid) samt verdsettingsdiskriminering (kvinnedominerte yrker blir mindre verdsatt enn mannsdominerte yrker) jf. NOU 2000:4 vedlegg 5.

Utviklingen fra 2001 til 2002 på en del store forhandlingsområder

Når det gjelder utviklingen i lønnsforskjellene fra 2001 til 2002 (tabell 3.14) har vi hatt en tilnærming i alle områder bortsett fra for industrifunksjonærer i NHO-bedrifter hvor det har vært 1,5 prosentpoeng tilbakegang og på forretnings og sparebanker og forsikring hvor det har vært en liten tilbakegang. Størst har tilnærmingen vært for industriarbeidere i NHO-bedrifter, HSH- bedrifter i varehandel, skoleverket og kommunene.

I hovedgruppene i tabell 3.14 nedenfor er det fortsatt forholdsvis store variasjoner i størrelsen på lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. Imidlertid er disse gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I gruppen industriarbeidere er stillingsstrukturen relativt enhetlig, mens den er mer sammensatt blant annet i forretnings- og sparebanker og forsikring og i kommunene.

De største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har vi i forretnings- og sparebanker og forsikring og industrifunksjonærer i NHO-bedrifter.

Lønnsforskjellen mellom alle heltidsansatte kvinner og menn

Når vi veier alle gruppene sammen, får vi et samletall som uttrykker de totale lønnsforskjellene mellom kvinner og menn (tabell 3.15). I 1997 var heltidsansatte kvinners gjennomsnittslønn (totalt utbetalt lønn eksklusiv overtid) 85,4 prosent av heltidsansatte menns gjennomsnittslønn. I 2002 var andelen 86,0. Utvalget tar også sikte på etter hvert å legge fram totaltall inkludert deltidsansatte.

Lønnsforskjeller etter næring

Tabell 3.15 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på næring etter SSBs standard for næringsgruppering. Vi ser her at vi har minst lønnsforskjeller mellom kvinner og menn for skoleverket, bygg og anleggsvirksomhet og kommunene. Størst lønnsforskjeller har vi innenfor finanstjenester, forretningsmessig tjenesteyting og helseforetak. Når vi ser på utviklingen fra 1997-2002, ser vi at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn har økt på enkelte områder (kraftforsyning, bygge- og anleggsvirksomhet, finanstjenester, staten og helse og sosialtjenester i privat sektor. For de andre områdene har vi hatt en tilnærming mellom kvinner og menns lønninger.

Tabell 3.15 viser som nevnt næringer etter SSBs standard for næringsgruppering hvor også uorganiserte virksomheter er med, mens tabell 3.14 viser hovedtariffområdene. Når vi sammenligner disse to tabellene kan utviklingen bli noe forskjellig innenfor den enkelte gruppe. F.eks. på industrien er funksjonærer og arbeidere samlet i SSBs klassifisering, mens den er delt i tabell 3.14. Ser vi på hotell og restaurantvirksomhet er det bare arbeidere som er med med i tabell 3.14, mens både funksjonærer og arbeidere i tillegg til uorganiserte virksomheter er inkludert i tabell 3.15.

Lønnsforskjeller mellom kvinner og menn fordelt på utdanning

Tabell 3.16 viser kvinners lønn som andel av menns fordelt på utdanning. Vi ser at det er minst lønnsforskjeller på de laveste utdanningsnivåer, dvs. på grunnskolenivå og videregående skolenivå.

Størst lønnsforskjeller har vi på ansatte med universitet eller høgskoleutdanning til og med 4 år. Her har heltidsansatte kvinner i 2002 en lønnsandel på 80,4 prosent i forhold til menn. Fra 1997 –2002 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn økt for alle utdanningsnivåer bortsett fra for gruppen universitet eller høgskoleutdanning til og med 4 år hvor den er den samme. Fra 2001 til 2002 har det også vært en økning i lønnsforskjellene for alle grupper bortsett fra for heltidsansatte med universitet eller høyskoleutdanning til og med 4 år hvor det har skjedd en tilnærming.

Vedleggstabell 9.14 og 9.15 viser kvinners lønn som andel av menns gruppert etter næring som hovedgruppe, utdanning som undergruppe og vice versa. Når vi ser på utviklingen fra 1997- 2002 for disse to vedleggstabellene, ser vi at det har vært størst tilnærming mellom kvinner og menn for ansatte med universitetsutdanning utover 4 år i kommunene, ansatte med videregående skole herav også fagutdannede i skoleverket og ansatte med høyskole/universitet inntil 4 år i industri og varehandel. Det må imidlertid bemerkes at det er et brudd i serien i kommunene hvor ansatte i somatiske og psykiatriske sykehus ikke lenger er inkludert fra 2001.

I samme periode har det vært en økende lønnsforskjell på alle utdanningsnivåer med unntak av heltidsansatte med mer enn 4 års universitet- eller høyskoleutdannelse i bygg- og anleggsektoren og i finanstjenester. Lønnsulikheten har også økt innenfor alle utdanningsgrupper i staten. I staten er det flere brudd i statistikken som har påvirket tallserien.

Hvis vi tar utgangspunkt i de ulike utdanningsnivåene (vedleggstabell 9.15), ser vi at for heltidsansatte med utdanning på grunnskolenivå er det kommunal- og fylkeskommunal virksomhet og staten som har minst lønnsforskjellermellom kvinner og menn. For heltidsansatte med utdanning på videregående skolenivå finner vi minst lønnsforskjeller i bygg og anleggsvirksomhet og kommunal virksomhet. For ansatte med fagutdanning, har vi minst lønnsforskjeller i kommunal virksomhet og industri. For ansatte med til og med 4 års høyskole/universitetutdanning er det skoleverket, kommunal virksomhet og staten hvor lønnsforskjellen er minst. For ansatte med universitet og høyskoleutdanning utover 4 år har skoleverket og kommunene de minste lønnsforskjellene.

Generelt innenfor alle utdanningsnivåer finner vi de største lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i finanstjenester.

Lønnsforskjeller fordelt på alder

Tabell 3.17 viser kvinners lønn i forhold til menns fordelt på alder. Her er lønnsforskjellen stigende dess eldre de ansatte er med unntak av de over 60 år. For perioden 1997 til 2002 har lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for alle aldersgrupper utenom de eldste og de yngste blitt noe redusert. For aldersgruppen 55 år og eldre og for den yngste aldersgruppen har lønnsforskjellene økt i denne perioden.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom kvinner og menn utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs. om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Fordelingen av de lokale tilleggene.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved mellomoppgjørene våren 2003 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor. Nærmere omtale av mellomoppgjørene i 2003 finnes i vedlegg 2.

Privat sektor

Mellomoppgjøret i LO/NHO-området i 2003 ble gjennomført som et samordnet oppgjør. Det ble ikke gitt sentrale generelle tillegg. Det ble imidlertid gitt lønnstillegg fra 1. april til de lavest lønte med kr. 2,85 per time til arbeidstakere på overenskomster der gjennomsnittlig årslønn lå under 85 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Her utgjør kvinner nær 60 prosent av årsverkene mot i overkant av 20 prosent for området totalt. Kr. 1,95 per time ble gitt til arbeidstakere på overenskomster der gjennomsnittlig årslønn lå fra 85 prosent og opp til 95 prosent av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn, og også her utgjør kvinner en større andel enn i området i alt. Dette gir – som en følge av høyere kvinneandel i lavere lønte bransjer - oppgjøret en likelønnsprofil. Mens 40 prosent av alle i LO/NHO-området fikk tillegg, gjaldt dette 70 prosent av kvinnene.

I varehandel mellom LO og HSHble det på Landsoverenskomsten for Handel og Kontor fra 1. april gitt et tillegg på kr. 1,25 per time (203 kr. per måned) på minstelønnssatsene 1 til 5 og på ungdomssatsen på Landsoverenskomsten (butikkene), samt på bransjeavtalene. Tillegget omfatter 25 prosent av området. Utover dette ble det gitt et garantitillegg fra 1. februar 2003.

På grossistoverenskomsten for Norsk Transportarbeiderforbund ble det fra 1. april gitt et tillegg til alle arbeidstakere på kr. 1,50 per time. De andre avtalene i området fulgte modellen fra LO/NHO-oppgjøret med lønnstillegg til de lavest lønte. På YS/HSH-området ble det også inngått avtaler med tilsvarende lønnstillegg.

Finansforbundet og Finansnæringens Arbeidsgiverforening ble enige om lønnstillegg for alle som tjener under kr. 400 000, men med størst tillegg for de som tjener opp til kr. 245 000.

Offentlig sektor

I det statlige tariffområdet ble det ikke gitt sentrale lønnsjusteringer per 1. mai 2003. Det ble heller ikke avsatt potter til sentrale justeringsforhandlinger eller lokale forhandlinger.

I kommunene gis det heller ikke sentrale lønnstillegg i 2003 utover det som ble bestemt i 2002 for 2003. Partene har i tillegg inngått en bestemmelse om at tariffområdets beregnings- og statistikkutvalg skal kartlegge lønnsmessige forskjeller mellom kvinner og menn, med spesiell vekt på mannlige og kvinnelige ledere og fagledere, samt eventuelle lønnsmessige forskjeller i uttelling for etter- og videreutdanning.

For NAVO-området utenom helseer det gitt lønnstillegg til arbeidstakere med årslønn lavere enn 266 000.

For helseforetakene har NAVO, LO, YS og UHO kommet til enighet om at det ikke skal gis tillegg utover det som ble avtalt i fjor for 2003.