5 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen i norsk industri forverret seg kraftig i 2001 og 2002. Dette skyldtes særlig en markert styrking av valutakursen, men også klart høyere lønnsvekst enn hos våre viktigste handelspartnere. Så langt i år har kronekursen svekket seg betydelig. Selv om det isolert sett bedrer den kostnadsmessige konkurranseevnen, oppveier det ikke den markerte svekkelsen de siste årene fram til årsskiftet.

• Etter en periode med forbedring av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1996, har timelønnskostnadene de siste seks årene økt klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Økningen i de relative timelønnskostnadene de siste fem årene er større enn nedgangen gjennom første halvdel av 1990-tallet. Fra 1997 til 2000 svekket kronekursen seg om lag tilsvarende økningen i relative lønnskostnader for norsk industri. Fra våren 2000 og fram til forrige årsskifte styrket imidlertid kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs seg med om lag 15 prosent, klart mer enn svekkelsen fra 1997 til våren 2000. Så langt i år har kronekursen svekket seg med 9½ prosent.

• Beregningsutvalget anslår en vekst i timelønnskostnadene i norsk industri på drøyt 6 prosent fra 2001 til 2002. IMF har nylig kommet med tall for lønnskostnadsveksten i industrien hos Norges viktigste handelspartnere. Når disse tallene veies sammen, anslås veksten i timelønnskostnadene hos handelspartnerne samlet til 3¼ prosent i 2002. Kronekursen styrket seg gjennomsnittlig med 7½ prosent fra 2001 til 2002, målt ved industriens effektive valutakurs. Samlet sett anslås derfor de relative timelønnskostnadene i felles valuta å ha økt med hele 11 prosent fra 2001 til 2002.

• Sammenliknbare tall som foreligger for arbeidere i industrien, indikerer at lønnskostnadsnivået i 2001 lå 25 prosent over gjennomsnittsnivået for de viktigste handelspartnerne målt i felles valuta. På bakgrunn av valutakursutviklingen og lønnsvekstanslagene for 2002, anslår Beregningsutvalget at denne forskjellen økte til 35 prosent i 2002.

• Tilgjengelig statistikk indikerer at timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg er klart høyere i Norge enn hos handelspartnere. Forskjellen er likevel klart mindre enn bare for industriarbeidere. Foreløpige beregninger for 2002 tyder på at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor i gjennomsnitt lå i størrelsesorden 23 prosent høyere enn for konkurrentene i de landene det var mulig å sammenligne med.

• Lønnsomheten i norsk industri har blitt forverret de siste årene. Denne forverringen mer enn oppveier forbedringen i lønnsomheten i første halvdel av 1990-tallet.

• I ettertid kan utviklingen i industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1989-1997 økte den tradisjonelle industriens markedsandeler på eksportmarkedene med 9 prosent. Siden har imidlertid markedsandelene falt betydelig. Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle industrivarer har falt jevnt og trutt i 20 år, bl.a. som følge av økt internasjonal arbeidsdeling.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale vare- og tjenestebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard en hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet overfor internasjonal konkurranse. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenrikshandelen. I en moderne økonomi er det hele tiden betydelige omstillinger, og et visst antall bedrifter og arbeidsplasser blir hele tiden lagt ned. Dersom Norge skal opprettholde den nødvendige størrelsen på industrien spesielt og konkurranseutsatt sektor generelt, må de bedrifter og arbeidsplasser som blir lagt ned erstattes av nye. For at dette skal kunne skje, må bedriftene og arbeidsplassene som etableres ha minst like god konkurranseevne som hos våre handelspartnere. En rimelig god utvikling i konkurranseevnen er derfor viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. I avsnitt 5.1 kommenteres utviklingen i hhv. lønnskostnader, kapitalkostnader og andre kostnader. I avsnitt 5.2 presenteres tall for produktivitetsutviklingen. I avsnitt 5.3 kommenteres utviklingen i lønnsomheten. For å antyde noe om mulige nivåforskjeller i industriens kostnadsmessige konkurranseevne mellom land, omtales de totale lønnskostnadsnivåene for arbeidere i industrien i Norge og i andre land i avsnitt 5.4. For andre kostnadskomponenter er det svært vanskelig å finne brukbare tall for nivåsammenlikninger. I avsnitt 5.5 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for industriprodukter hjemme og ute.

5.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Tabell 5.1 gir en oversikt over enkelte indikatorer for kostnadsutviklingen i norsk industri i forhold til handelspartnerne 1. Det understrekes at de angitte tallseriene ikke gir et fullstendig og presist bilde av utviklingen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, men en antydning om tendenser. En nærmere utdyping av de enkelte kostnadskomponentene og utviklingen i disse er gitt i avsnittene nedenfor.

5.1.1 Lønnskostnader

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i norsk industriproduksjon. Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort om lag 70 prosent de siste ti årene.

Tabell 5.2 og figur 5.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time i norsk industri og for våre viktigste handelspartnere siden 1980. Ved å ta hensyn til endringer i valutakursen, kommer en fram til endringer i relative timelønnskostnader i felles valuta 2. Tallene gir imidlertid ikke uten videre uttrykk for en enkel årsaks-virknings-sammenheng. For eksempel vil en svekkelse av den norske kronen kunne påvirke den generelle prisutviklingen og bedriftenes inntjening, som i neste omgang kan påvirke lønnsveksten 3.

I årene 1989-1996 økte timelønnskostnadene i gjennomsnitt mindre i norsk industri i enn hos handelspartnerne, etter at økningen hadde vært sterkere gjennom størstedelen av 80-tallet. Fra 1988 til 1996 falt relative timelønnskostnader i felles valuta med om lag 12 prosent. Fra og med 1997 har imidlertid timelønnsveksten for industriarbeidere vært klart sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Fra 1997 til 2000 økte de relative timelønnskostnadene i nasjonal valuta med 8½ prosent. Samtidig svekket kronen seg med nær 6 prosent. Målt i felles valuta økte de relative timelønnskostnadene dermed kun med 2½ prosent i denne perioden.

I 2001 og 2002 var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri fortsatt klart høyere enn hos handelspartene. Samtidig styrket kronekursen seg markert. De relative lønnskostnadene i norsk industri økte dermed kraftig målt i felles valuta. Timelønnskostnadene i norsk industri justert for endringer i antall virkedager økte med 5½ prosent i 2001, mens kronekursen styrket seg med 3 prosent. Tall fra IMF tyder på en vekst i timelønnskostnadene hos våre viktigste handelspartnere på 4 prosent i 2001. Målt i felles valuta økte dermed de relative timelønnskostnadene i norsk industri med 4½ prosent. Fra 2001 til 2002 økte timelønnskostnadene i norsk industri med 6 prosent. Til sammenlikning anslår IMF økningene i timelønnskostnader hos våre viktigste handelspartnerne til 3¼ prosent. Sammen med en styrking av kronen på 7½ prosent tyder foreløpige og usikre tall på at de relative timelønnskostnadene i norsk industri, målt i felles valuta, økte med 11 prosent i 2002. De relative timelønnskostnadene i norsk industri målt i felles valuta ser dermed ut til å ha økt med hele 16 prosent de to siste årene.

Som beskrevet i boks 5.2, vil en rekke faktorer kunne bidra til ulik utvikling i timelønnskostnadene og årslønnen, f.eks. endringer i overtid, antall virkedager og sykefravær. Mens endringer i antall virkedager jevnes ut over tid, og således ikke har betydning for den underliggende utvikling i relative lønnskostnader vis-à-vis utlandet, vil endringer i sykefravær, overtid, ferie mv. gi uttrykk for reelle bidrag til utviklingen i lønnskostnadene. Tabell 5.3 viser hvordan ulike faktorer har bidratt til avvik mellom lønn per normalårsverk og lønnskostnader per utførte timeverk i Norge. Pga. manglende data har det ikke vært mulig å gjennomføre tilsvarende dekomponering av lønnstallene for våre viktigste handelspartnere. Tallene i tabell 5.3 er beheftet med usikkerhet som følge av at anslagene for utvikling i overtid, skiftarbeid og trygde- og pensjonspremier (dvs. andre arbeidskraftkostnader i tabell 5.3) bygger på et svært foreløpig kildemateriale.

Beregningsutvalget lager ikke egne anslag for den framtidige lønnsveksten hos Norges handelspartnere. EU-kommisjonen 4 utarbeider imidlertid slike prognoser for de viktigste landene. Når disse veies sammen, anslås en vekst i samlede lønnskostnader per ansatt i industrien på 3½ prosent i 2003. Det knytter seg imidlertid stor usikkerhet til slike lønnsprognoser.

5.1.2 Kapitalkostnader

Ved siden av lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av kapital viktige for industrien. Det er enda vanskeligere å finne enkle, sammenliknbare tall her enn for lønnskostnadene. Tabell 5.4 gir imidlertid en framstilling av to indikatorer som kan antyde noe om utviklingen.

Som det framgår av tabell 5.4, har det vært forholdsvis store variasjoner fra år til år i rentedifferansen for kortsiktige pengemarkedsrenter, når en justerer for valutakursendringer. Gjennom det meste av 1990-tallet var det billigere, eller like billig, å låne i norske kroner som i en vektet kurv av handelspartnernes valutaer. Et unntak var 1992, da rentedifferansen var særlig stor i Norges disfavør som følge av uroen i det norske pengemarkedet før kronen begynte å flyte i desember 1992. Også i 1995 og 1999 var det klart dyrere å låne i norske kroner enn i gjennomsnittet av handelspartnernes valutaer. I 2000 var det nominelle rentenivået i gjennomsnitt om lag 2 prosentpoeng høyere enn hos våre handelspartnere. På grunn av svekkelsen av kronekursen var imidlertid rentedifferansen regnet i felles valuta om lag lik null. De to siste årene har det imidlertid vært klart dyrere å låne i norske kroner. Dette skyldes både en høy rentedifferanse og en betydelig styrking av kronekursen. I 2001 var rentedifferansen korrigert for endringer i valutakursen 6 prosent, mens den i 2002 var hele 12 prosent. Ettersom norske bedrifter har mulighet til å ta opp lån i utenlandsk valuta, vil utviklingen i rentedifferansen korrigert for endringer i valutakursen kunne overdrive forskjellen i lånekostnader mellom Norge og handelspartnerne.

Investeringsprisene i industrien økte noe mindre i norsk industri enn hos våre viktigste handelspartnere i perioden 1991-2000, både målt i nasjonal og i felles valuta. Tallene er imidlertid usikre og en bør derfor være forsiktig med å tillegge små endringer for stor betydning.

5.1.3 Andre kostnader

Industriens kostnadssituasjon påvirkes også av prisen på andre innsatsfaktorer enn arbeidskraft og kapital. Særlig er energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, av stor betydning for konkurranseevnen for viktige deler av norsk industri, jf. nærmere omtale i boks 5.1. Fra tabell 5.5 ser vi at elektrisitetskostnadene har vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Prisforskjellen ble redusert i perioden 1980-1989, før den økte fram til 1993. Fra 1993 har prisforskjellen blitt noe redusert igjen. De siste årene har norsk industri betalt om lag en tredel for sin elektrisitet av det industrien hos handelspartnerne har gjort. Den kraftige økningen i elektrisitetsprisene mot slutten av 2002 og inn i 2003 medfører trolig at denne andelen vil øke noe i år.

Bedriftenes transportkostnader er også av betydning for konkurranseevnen. En undersøkelse foretatt av Transportbrukernes Fellesorganisasjon tyder på at transportkostnadene i norsk industri utgjorde om lag 8 prosent av omsetningen i 1997. En tilsvarende undersøkelse for varehandelen tyder på at transportkostnadene i denne næringen utgjorde knapt 4 prosent av omsetningen i 1999. Tall fra AT Kearney, som omfatter både industrien, varehandelen og øvrige private næringer, tyder på at europeiske bedrifter i gjennomsnitt hadde transportkostnader tilsvarende drøyt 3 prosent av omsetningen i 1998. Tallene kan derfor tyde på at norske transportkostnader er høye i internasjonal sammenheng.

Tallene for utvikling i lønnskostnadene for industrien sier indirekte også noe om kostnadsutviklingen for de innsatsfaktorene som kjøpes i Norge. Det skyldes at lønnsutviklingen i industrien gjerne setter et visst mønster for andre næringer og dermed for prisene på de varene og tjenestene de leverer til industrien selv. For å utfylle dette bildet har tabell 5.6 også en framstilling av hvordan det generelle prisnivået i Norge utvikler seg i forhold til utlandet. Som indikator har en benyttet tall for konsumpriser i Norge og hos handelspartnerne, i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene. Over tid kan en imidlertid regne med at det er en viss parallellitet i prisutviklingen.

5.1.4 Rammebetingelser

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan bidra til å styrke industriens konkurranseposisjon. Lav og stabil konsumprisvekst samt stabilitet i valutakursutviklingen kan være viktig i denne sammenheng. I tillegg til at konsumprisveksten har vært relativt lav, viser tabell 5.6 at Norge gjennom flere år også har hatt en relativt stabil konsumprisvekst. De siste årene har prisveksten hos handelspartnerne gjennomgående vært lavere enn i Norge. I 2002 var derimot konsumprisveksten noe lavere i Norge enn hos våre viktigste handelspartnere. Merverdiavgiftsreformen i 2001 bidro til å trekke opp konsumprisveksten i 2001, mens den bidro til å trekke ned konsumprisveksten i 2002. I de fire første månedene av 2003 har prisveksten i Norge vært noe høyere enn hos våre viktigste handelspartnere. Dette skyldes i hovedsak en markert økning i elektrisitetsprisene i Norge.

Tallene i tabell 5.6 er basert på konsumprisindeksene i de enkelte land. Disse indeksene er ofte mindre egnet når en skal sammenlikne prisutviklingen mellom land, bl.a. fordi ulike komponenter av prisindeksen beregnes og vektlegges forskjellig. Basert på et enhetlig metodisk opplegg produseres det nå harmoniserte konsumprisindekser i alle EU-land, Island og Norge, som er bedre egnet til internasjonale sammenlikninger. En nærmere omtale av den harmoniserte konsumprisindeksen er gitt i vedlegg 7.

Betydningen av stabile rammebetingelser for næringslivet har vært en viktig grunn til at pengepolitikken i Norge gjennom mange år var rettet inn mot stabilitet i valutakursen. Utviklingen i den nominelle effektive valutakursen for utvalgte land viser at Norge, i likhet med Danmark og til en viss grad Sverige, lenge hadde en meget stabil valutakurs sammenliknet med bl.a. Storbritannia, Tyskland og USA, jf. figur 5.2. Dette reflekterer bl.a. at betydningen av å redusere usikkerheten omkring valutakursutviklingen er større i små og åpne økonomier enn i store økonomier med en relativt sett mindre konkurranseutsatt sektor. De siste tre årene har det imidlertid vært store bevegelser i den norske kronen. Fra mai 2000 til begynnelsen utgangen av fjoråret styrket den norske kronen, målt ved industriens effektive valutakurs, seg med hele 16 prosent, noe som isolert sett innebar en markert svekkelse av den kostnadsmessige konkurranseevnen. Så langt i år har kronekursen svekket seg med hele 9½ prosent. Kronekursen målt ved industriens effektive valutakurs er nå 4½ prosent svakere enn gjennomsnittet for fjoråret. Selv om dette isolert sett bidrar til å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen, oppveier det ikke den markerte svekkelsen en har hatt de siste årene. En nærmere omtale av utviklingen i den norske valutakursen er gitt i vedlegg 7.

Et godt samarbeidsklima mellom partene i arbeidslivet kan være et konkurransemessig fortrinn. At partene arbeider sammen for å løse felles utfordringer er viktig for å komme gjennom nødvendige omstillinger og tilpasninger. I januar i år kom partene i arbeidslivet med en felles uttalelse om situasjonen foran årets mellomoppgjør. Uttalelsen står det mer om i vedlegg 4.

Kilde: Norges Bank.

5.2 Produktivitetsutviklingen

Utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten er viktig for utviklingen i kostnader per produsert enhet. Det er imidlertid stor usikkerhet både i de norske og de utenlandske produktivitetstallene. I juni 2002 ble det publisert nye nasjonalregnskapstall for perioden 1991-2001. I de nye tallene ble produktivitetsveksten revidert kraftig opp, særlig innen en del tjenesteytende næringer. Innenfor industrien var det kun små endringer.

Arbeidskraftsproduktiviteten måles vanligvis som bruttoproduktet i faste priser delt på antall utførte timeverk. Tall for produktiviteten som er beregnet med utgangspunkt i bruttoproduktet viser en systematisk svakere produktivitetsvekst i norsk industri enn hos handelspartnerne. Særlig har svak produktivitetsutvikling i enkelte skjermede næringer, som forlag og grafisk industri, bidratt til den relativt lave produktivitetsveksten i norsk industri. Fra 1981 til 2002 var svekkelsen av relativ produktivitet i industrien sett under ett knapt 30 prosent. Måleproblemene knyttet til produktivitetstallene tilsier imidlertid at deler av denne svekkelsen ikke er reell, jf. også nærmere redegjørelse i Beregningsutvalgets rapport: NOU 1996:4. Dersom en ser på utviklingen i relativ produksjon per utførte timeverk er svekkelsen langt mindre enn om en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk. Fra 1981 til 2000 var likevel svekkelsen i relativ produktivitet i industrien målt på denne måten knapt 13 prosent. De siste årene tyder foreløpige nasjonalregnskapstall på at produktivitetsveksten i norsk industri har tatt seg noe opp.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen i norsk industri vært mer på linje med utviklingen hos handelspartnerne de siste 10 årene, jf. figur 5.4. Dette gjenspeiler at den relativt svake utviklingen i produktiviteten ifølge nasjonalregnskapstallene blir motvirket av en tilsvarende sterkere prisvekst på norske industriprodukter. Det kan være flere årsaker til at nasjonalregnskapstallene viser en sterkere prisutvikling for norske industriprodukter, bl.a.:

• Målemetodene i Norge og hos handelspartnerne kan være ulike.

• Det kan være at norsk industri i stor grad lager produkter der det er lite rom for produktivitetsvekst.

• Skjerming av deler av norsk industri kan gjøre det mulig å ha høyere prisvekst for å kompensere for lav produktivitetsvekst.

Dersom den høyere prisveksten på norske industriprodukter skyldes de to første forholdene, tyder det på at den relativt svake produktivitetsveksten i norsk industri ikke innebærer en tilsvarende svekkelse av konkurranseevne. Dersom den relativt sterke prisveksten skyldes at skjerming gjør at deler av industrien kan kompensere for svak produktivitetsvekst ved høy prisvekst, er det større grunn til bekymring.

En analyse av utviklingen i arbeidskraftsproduktiviteten i industrien med utgangspunkt i mer disaggregerte tall (dvs. tall for de enkelte industrinæringer) for Norge, Sverige og Tyskland tyder likevel på at norsk industri samlet har hatt en relativt svak produktivitetsutvikling på 1990-tallet. Undersøkelsen viser imidlertid at noe av produktivitetsforskjellen mellom norsk og svensk industri på 1990-tallet kan tilskrives forskjeller i produktsammensetning, jf. nærmere redegjørelse i beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17, vedlegg 6. Forskjeller i produktsammensetning ser imidlertid ikke ut til å kunne forklare produktivitetsforskjellen mellom norsk og tysk industri. Selv om analysen bygger på nasjonalregnskapstall etter ny standard (ENS95), som tar sikte på å redusere måleproblemer og metodiske forskjeller, hefter det fortsatt tvil ved om målemetodene faktisk er like i det norske og svenske nasjonalregnskapet. Dette har sin forklaring i at forskjellene mellom utviklingen i produksjonen og bruttoproduktet på næringsnivå er så vidt store målt i faste priser.

Tallene i tabell 5.7 viser videre at produktivitetsveksten den norske fastlandsøkonomien ifølge de reviderte nasjonalregnskapstallene har vært sterkere enn hos handelspartnerne gjennom 1990-tallet. Dette reflekteres også i at produktivitetsveksten i markedsrettet virksomhet har vært sterkere i Norge enn hos handelspartnerne. Store måleproblemer innebærer imidlertid at sammenlikninger i produktivitetsutviklingen mellom land må brukes med stor varsomhet. Måling av produktivitet i tjenesteytende næringer er enda mer komplisert enn for vareproduserende næringer, bl.a. fordi datainnhentingen til nasjonalregnskapet er mer ufullstendig. SSB har nylig gjennomført en tallrevisjon hvis formål bl.a. var å utvide mulighetene til å rapportere produktivitetsutviklingen for tjenesteytende næringer. De nye tallene viser en klart høyere produktivitetsvekst innen en del tjenesteytende næringer gjennom 1990-tallet enn de gamle tallene. Det gjenstår imidlertid mye arbeid rundt måling av produktivitet i tjenesteytende næringer, blant annet hvordan man skal måle kvalitetsforbedringer. Utviklingen i produktiviteten i tjenesteytende næringer er viktig fordi tjenesteytende næringer utgjør en stor og stadig økende andel av økonomien.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

Kilde: OECD, IMF og Statistisk sentralbyrå.

5.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser eller svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser eller sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og høyere lønnsomhet. For at det over tid skal investeres i nye lønnsomme arbeidsplasser i Norge må avkastningen på investert kapital i Norge være på linje med avkastningen utenlands. Kravet til lønnsomhet har trolig økt som følge av økt globalisering og sterkere internasjonal konkurranse. Selv om lønnsomhetsutviklingen i norsk industri ser ut til å ha vært noe svakere enn hos handelspartnerne siden 1995, er forskjellen langt mindre enn det utviklingen i relative lønnskostnader og produktivitet isolert sett skulle tilsi. Dette henger antagelig sammen med at norsk industri har opplevd raskere prisvekst for sine produkter enn for sine innsatsvarer, og dermed hatt en betydelig ”terms of trade”-gevinst i samme periode. Se for øvrig avsnitt 1.1 for nærmere omtale av utviklingen i bytteforholdet overfor utlandet de siste årene.

I dette avsnittet presenteres indikatorer for lønnsomhetsutviklingen, både i industrien og i øvrige næringer. En nærmere beskrivelse av de ulike lønnsomhetsmålene er gitt i boks 5.5.

5.3.1 Makroøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 9.6 i vedlegg 9 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i de to makroøkonomiske målene driftsresultatandel og kapitalavkastningsraten. For disse størrelsene foreligger det kun nasjonalregnskapstall fram til 2001. For industrien er det imidlertid beregnet størrelser også for 2002.

Tabellen viser at lønnsomheten gjennom de siste ti årene har utviklet seg noe ulikt mellom de forskjellige næringsgruppene. Industrien opplevde bedret lønnsomhet gjennom første halvdel av perioden, før lønnsomheten falt i siste halvdel. Nedgangen i lønnsomheten de siste årene må ses i sammenheng med en sterk lønnskostnadsvekst, relativt svak produktivitetsutvikling og en klar styrking av kronekursen. Innenfor varehandelen var lønnsomheten relativt stabil fram til 1997, før den avtok noe fram til 2001. I hotell- og restaurantnæringen falt lønnsomheten klart i 2001 etter å ha vært relativt stabil i de foregående årene. Innenfor post- og telekommunikasjon økte lønnsomheten fram til 1999, men har siden falt sterkt. I 2001 var både driftsresultatandelene og kapitalavkastningsratene svært lave. Innenfor forretningsmessig tjenesteyting har lønnsomhetsutviklingen vært relativt stabil de siste ti årene, mens den innenfor personlig tjenesteyting har økt noe.

Det er betydelig usikkerhet knyttet til sammenlikninger av lønnsomhetsutviklingen mellom land, blant annet som følge av at landene bruker ulike metoder for å beregne kapitalslitet. Ved å sammenlikne bruttotall kan en unngå noe av denne usikkerheten. Selv om sammenlikningen av lønnsomhetsutviklingen i Norge og hos handelspartnere baseres på bruttotall, vil det være usikkerhet som følge av måleproblemer knyttet til norske og utenlandske produktivitetstall, jf. boks 5.4.

I vedleggstabell 9.7 presenteres tall for lønnsomhetsutviklingen i perioden 1992-2001 for Fastlands-Norge og enkelte viktige land. Sammenlikningen tar utgangspunkt i lønnsomhetsmålet »brutto driftsresultatandel», definert som forholdet mellom brutto driftsresultat og totale faktorinntekter (=brutto driftsresultat + totale lønnskostnader).

Vedleggstabell 9.7 viser følgende trekk ved utviklingen i lønnsomheten i Norge sammenliknet med enkelte av våre handelspartnere:

• Fastlands-Norge hadde et fall i lønnsomheten i perioden 1995-2000 mot en mer stabil utvikling hos handelspartnere.

• Fastlands-Norge hadde i perioden 1995-2000 noe lavere lønnsomhet sammenliknet med et gjennomsnitt av handelspartnerne, men forskjellen er ikke veldig stor. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger.

• Også målt ved bruttodriftsresultatandelen har lønnsomheten i norsk industri avtatt noe siden midten av 1990-tallet. I samme periode har industrien i både Danmark, Finland og Tyskland vist økende lønnsomhet. I 2000 var lønnsomhetsnivået i norsk industri på samme nivå som i Tyskland, men klart lavere enn i både Danmark og Finland. Svekkelsen av konkurranseevnen for norsk industri i 2001 og 2002 trekker i retning av en ytterligere forverring i relativ lønnsomhet de to siste årene.

Lønnsomhetsforskjellene mellom Norge og enkelte av våre handelspartnere i perioden 1995-2000 må ses i sammenheng med bl.a. følgende forhold:

• En økning i relative timelønnskostnader

• En nedgang i relativ arbeidskraftproduktivitet

I den internasjonale sammenlikningen av lønnsomhetstall presenteres ikke tall for kapitalavkastningsrater fordi det per i dag ikke foreligger tall som gjør det mulig å beregne slike. Tall for kapitalavkastningsraten i ulike land vil trolig også være beheftet med betydelig usikkerhet som følge av at det er ulik praksis for å beregne forringelsen av realkapitalen mv. i nasjonalregnskapene.

5.3.2 Bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål

Vedleggstabell 9.8 viser lønnsomhetsutviklingen for industrien og andre næringer med utgangspunkt i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål.

Tabellen viser at lønnsomheten i industrien, målt ved driftsmarginen og totalrentabilitet, har falt etter 1995. Egenkapitalandelen (soliditeten) økte fram til 1999, men har siden falt noe tilbake. For varehandel, hotell og restaurant, samferdsel, forretningsmessig tjenesteyting og andre næringer utenom petroleumssektoren tyder tallene på en generell nedgang i lønnsomheten de siste fem årene fram til 2001. Egenkapitalandelen har sunket noe innenfor samferdsel og forretningsmessig tjenesteyting, mens den har vært relativt stabil innen varehandelen og innen andre næringer utenom petroleumssektoren.

Vedleggstabell 9.8 bekrefter inntrykket av fallende lønnsomhet innenfor industrien gjennom de siste fem årene. En ser også at lønnsomhetsforskjellene mellom ulike næringsgruppene er mindre målt ved de bedriftsøkonomiske målene.

Vedleggstabell 9.9 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1994-2001. 5

Mens lønnsomheten i norsk industri viste en synkende tendens i perioden 1995-2000, både målt ved driftsmarginen og totalrentabiliteten, var lønnsomheten relativt stabil i både EU og Japan. I USA økte lønnsomheten målt ved totalrentabiliteten, mens den var relativt stabil målt ved driftsmarginen. Lønnsomheten i norsk industri sank dermed relativt til lønnsomheten hos våre viktigste handelspartnere. I 2001 var det et kraftig fall i lønnsomheten i industrien i både USA og Japan, noe som trolig må ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Lønnsomheten falt også i norsk industri i 2001, men klart mindre enn i USA og Japan.

Egenkapitalandelen i norsk industri økte sterkere enn i både EU, Japan og USA i perioden 1995-1999. I 2000 og 2001 sank imidlertid egenkapitalandelen i norsk industri, mens den har vært om lag uendret eller steget noe i de øvrige landene. I 2000 var egenkapitalandelen i industrien lavere i Norge enn i både EU, Japan og USA.

5.4 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land.

Avlønningsformen for industriarbeidere har tradisjonelt vært timelønn. Endel industriarbeidere kan også ha fast månedslønn. I tillegg til den faste lønnen er arbeidstid innrapportert og omregnet til timefortjeneste og tatt med i sammenlikningene mellom land.

Lønnskostnadene består av lønn per arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f. eks. lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft. Konkurransevektene er de samme som ellers i kapittel 5. Nivåsammenlikningene omfatter nå ca. 97 prosent av landene brukt ellers i kapittel 5. Landene som ikke er med i de relative sammenlikningene, er Thailand, Singapore, Taiwan, Polen, Tsjekkia og Ungarn. Så langt man kan fremskaffe sammenliknbare tall for landene, vil man forsøke å ta disse inn i sammenlikningene. Sør-Korea er med i sammenlikningene fra 1985, mens hele Tyskland er med i tallene fra 1993.

Lønnskostnadsnivået for norske industriarbeidere for 2001 lå 25 prosent høyere enn gjennomsnittet regnet i norske kroner for våre handelspartnere som er med i tabellene 5.1 og 5.2 i vedlegg 5.

Fra 2001 til 2002 var det store endringer mellom land, særlig på grunn av endringene i valutakursene. For industriarbeidere er det lagt til grunn ulikheter i lønnsveksten mellom land fra 2001 til 2002 tilsvarende vekstanslagene for timelønnskostnadene for alle industriansatte som er benyttet i tabell 9.5 i vedlegg 9. For Norge har industriarbeidere hatt om lag 1 prosent lavere vekst enn det som ligger til grunn for tabell 9.5 hvor også funksjonærer er med. Vekstanslaget for norske industriarbeidere er derfor satt til 5,6 prosent og ikke 6,1 prosent som for arbeidere og funksjonærer totalt. Det er usikkert hvordan denne fordelingen er for andre land. Tallene indikerer hvilke retningen og størrelsesorden relative lønnskostnadene for industriarbeidere i forhold til enkeltland har beveget seg fra 2001 til 2002. Utvalget anslår at de tilsvarende relative lønnskostnadene for 2002 lå anslagsvis 35 prosent høyere enn konkurrentene. Dette er det høyeste relative lønnsnivået for norske industriarbeidere siden de første sammenlikningene i slutten av 60-årene.

Selv innenfor gruppen industriarbeidere er det store strukturelle forskjeller i sammensetningen av arbeidskraften mellom land. De strukturelle forskjellene er sannsynligvis mindre mellom de nordiske landene enn mellom for eksempel Norge og USA eller Japan. Slike strukturelle forskjeller har stor betydning når man velger hvilke næringer, yrker etc. man skal sammenlikne mellom landene. I tabell 5.8 er det satt opp relative nivåtall for noen grupper av land i forhold til norske industriarbeidere. Dette viser at relative nivåtall for norske industriarbeidere i forhold til gjennomsnittet i de nordiske landene økte fra 10 prosent høyere til 19 prosent høyere fra 2000 til 2001. Anslagene for 2002 tyder på en tilsvarende økning i 2002.

Mot gjennomsnittet for dagens Euroland har veksten i nivået vokst med 3-5 prosentpoeng hvert år i siste 5-årsperiode. I 2001 og 2002 har gjennomsnittlig lønnsnivå i de nordiske landene og Eurolandene nærmet seg hverandre og forskjellen mellom disse gruppene av land var 2 prosentpoeng i 2002.

Overfor enkeltland og overfor våre viktigste konkurrentland lå lønnsnivået for norske industriarbeidere i hele 90-årene blant de 2-4 landene(jf. tabell 5.1 i vedlegg 5) med høyeste lønnskostnadsnivå, sammen med Tyskland og tidvis Belgia og Sveits, og gjennomsnittsforskjellene mellom landene for øvrig ble mindre. Alle de europeiske land unntatt Storbritannia hadde i 2000 relativt lavere lønnskostnader enn 3 år tidligere, mens det for landene utenfor Europa var motsatt. I forhold til enkeltland og geografisk plassering var dette typiske strukturelle trekk mellom landene for siste halvdel av 90-årene frem mot 2000. Fra 2000 har dette bildet endret seg ved at de relative lønnskostnadene for norske industriarbeidere i felles valuta har kommet på et langt høyere nivå enn alle land i tabell 5.1 i vedlegg 5.

Strukturen på timelønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger per arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger per arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Mens bare Danmark hadde høyere lønn per arbeidet time enn Norge i 2001, hadde 9 land høyere indirekte personalkostnader per arbeidet time målt i norske kroner.

Sammenlikningene i tabell 5.8 gjelder bare arbeidere i industrien.

Funksjonærene for NHO-bedrifter i industri utgjør i Norge om lag 50 prosent av lønnssummen i sektoren. Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer landene imellom. Også fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere kan være svært forskjellig.

Utvalget vil i neste rapport vurdere sammenstilling av alle ansatte innenfor industri, med basis i tall for Eurostat. Ny statistikk fra EU-land muliggjør dette. Utvalget må vurdere denne statistikken og sammenliknbarheten også for ikke-EU-land.

Med utgangspunkt i beregnede tall fra Eurostat viser timelønnskostnadene for alle ansatte (både funksjonærer og arbeidere) i industri, bergverk, elektrisitets-, gass- og vannforsyning og bygg- og anlegg at lønnsnivå per time for disse næringene er klart høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Forskjellen er likevel klart mindre enn bare for industriarbeidere. Den opplagte hovedforklaring på dette er at de relative forskjellene for funksjonærer mellom Norge og konkurrentene er klart mindre. I figur 5.1 i vedlegg 5 viser summariske beregninger for 2002 at norske lønnskostnader per arbeidet time for alle ansatte i næringene ovenfor i gjennomsnitt lå i størrelsesorden 23 høyere enn konkurrentene i de landene det var mulig å sammenlikne med. For industriarbeidere alene lå vektet gjennomsnitt for tilsvarende land 32 prosent høyere. I forhold til sammenlikningen for industriarbeidere var det ikke mulig å sammenlikne tall for Canada, Sør-Korea og Sveits for alle ansatte på samme måte. Målet videre vil være en nærmere klargjøring av næringsdefinisjonene i sammenlikningene.(Se vedlegg 5.)

Kilde: Statistisk sentralbyrå

5.5 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

I ettertid kan en et stykke på vei avlese industriens totale konkurranseevne ved å se på utviklingen i markedsandeler ute og hjemme. Grunnlaget for dette er utdypet i boks 5.6.

Siden den økonomiske utviklingen er kjennetegnet ved økt internasjonal spesialisering, vil hjemmemarkedsandelene over tid falle trendmessig. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall har hjemmemarkedsandelene for hjemmekonkurrerende næringer vært om lag uendret de siste årene, mens det har vært en betydelig nedgang for de utekonkurrerende næringene. Samlet sett falt hjemmemarkedsandelene for de fleste industrivarer med 4½ prosent fra 2000 til 2002.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Foreløpige tall indikerer at eksportmarkedsandelen for tradisjonelle industrivarer falt med knapt 11 prosent fra 1997 til 2002. Siden 1990 har eksportmarkedsandelen samlet falt med om lag 6 prosent. Tapet av markedsandeler de siste årene er særlig markert for de såkalt utekonkurrerende næringene, som bl.a. produserer metaller, kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter. Innen verkstedsindustrien har eksportmarkedsandelen økt med hele 30 prosent siden 1990.