7 Retningslinjenes etiske grunnlag

7.1 Innledning

Med utgangspunkt i mandatet skal retningslinjene omfatte forhold relatert til miljø, menneskerettigheter og andre sosiale forhold. Siden det kan hevdes at Petroleumsfondet «tilhører» det norske folk, bør retningslinjene ha en klar demokratisk forankring. Retningslinjene bør gjenspeile allmenne holdninger til hva som er riktig og galt innenfor disse områdene og bygge på prinsipper med bred tilslutning i den norske befolkningen.

Forsøk på å utlede norske verdier er beheftet med en rekke prinsipielle og metodiske problemer som det er redegjort nærmere for i utvalgets innstilling.

Retningslinjene for forvaltningen av Petroleumsfondet er i dag forankret i vedtak fattet av Stortinget. Innføringen av etiske retningslinjer i forvaltningen må forankres i stortingsvedtak. For å utlede et verdigrunnlag som skal ligge til grunn for retningslinjene, virker det også nærliggende å bygge på vedtak fattet av Stortingets flertall.

Med dette som utgangspunkt finnes det flere muligheter til å identifisere verdigrunnlag som kan gis anvendelse på selskapers virksomhet. Et mulig verdigrunnlag er norske verdier slik de reflekteres i norsk lovgivning. Også fra hovedlinjene i norsk utenrikspolitikk kan det utledes et verdigrunnlag med grunnlag i vedtak og konsultasjoner i Stortinget. Endelig kan veiledning finnes i retningslinjer som anerkjente organisasjoner har etablert, eller initiativer der også næringslivet har deltatt, eller en kombinasjon av disse.

Nedenfor gis en kort gjennomgang av alternative verdigrunnlag for utforming av etiske retningslinjer for Petroleumsfondet.

7.2 Norsk lovgivning

Et mulig utgangspunkt er lovgivningen som regulerer norske selskapers virksomhet. Valg av dette utgangspunktet vil tilsi at Petroleumsfondet ikke skal være investert i virksomhet som hadde vært ulovlig dersom den hadde vært drevet i Norge. Den relevante norske lovgivningen er omfattende og omfatter en rekke pålegg som savner en etisk begrunnelse, og bestemmelser der begrunnelsen primært er av en annen art. Et utgangspunkt i norsk lovgivning må derfor begrenses til å omfatte lovgivningen innen de områder som ut fra mandatet anses særlig relevante, dvs. miljø, menneskerettigheter, arbeidstaker- og sosiale forhold.

Også et slikt presisert utgangspunkt vil kreve tillempning, ettersom norske miljø-, bedrifts- og arbeidsmiljøbestemmelser er mer vidtrekkende enn det som er rimelig, ønskelig eller praktisk mulig å anvende som retningsgivende overfor samtlige selskaper i Petroleumsfondets investeringsunivers. Retningslinjer basert på norsk lovgivning vil derfor måtte baseres på et utvalg lovbestemmelser som antas å gjenspeile særskilt grunnleggende verdier som er relevante i forhold til utvalgets mandat. Å bruke norsk lovgivning som utgangspunkt kan bli oppfattet som et forsøk på å gjøre egne verdier universelt gyldige.

Utvalget er på bakgrunn av vurderingene ovenfor kommet til at norsk lovgivning ikke utgjør noe egnet grunnlag for etiske retningslinjer. Det tillegges for helhetens skyld at Petroleumsfondet, uavhengig av etiske retningslinjer, er forpliktet til å overholde de norske lovbestemmelser som direkte begrenser adgangen til å investere i utlandet. Dette gjelder blant annet begrensninger som følger av internasjonale sanksjoner gjennomført i norsk rett og straffelovens forbud mot hvitvasking og finansiering av terroraktiviteter, se nærmere nedenfor under avsnitt 3.1.

7.3 Norsk utenrikspolitikk

Et annet mulig utgangspunkt som peker i retning av et allment verdigrunnlag, er den norske utenrikspolitikken. Hovedlinjene i utenrikspolitikken er langsiktige, omfattet av bred konsensus og bygger på beslutninger fattet gjennom vedtak og konsultasjoner i Stortinget.

En fremstilling av hovedmålsetningene og verdigrunnlaget i norsk utenrikspolitikk er gitt i innledningen til Utenriksdepartementets kapittel i statsbudsjettet. Her heter det bl.a. om de verdibaserte delene av utenrikspolitikken:

Det er utvalgets oppfatning at en generell henvisning til norsk utenrikspolitikk som verdigrunnlag for retningslinjene gir begrenset veiledning. Bare deler av utenrikspolitikken er verdibasert, mens andre deler er innrettet mot å forfølge norske strategiske, ressursmessige og økonomiske interesser. Den norske utenrikspolitikken omfatter derfor en rekke målsetninger som ikke har noen relevans for Petroleumsfondets investeringsbeslutninger.

Ettersom Petroleumsfondet er et statlig fond, vil investeringsbeslutninger fattet på grunnlag av etiske retningslinjer i noen tilfelle kunne oppfattes som utøvelse av norsk utenrikspolitikk. Det er derfor et selvstendig poeng at retningslinjene utformes på en måte som ikke er i motstrid med hovedlinjene i utenrikspolitikken. Dette kravet til konsistens innebærer som et minimum at folkerettsstridige investeringer skal unngås. Dette hensynet ivaretas i dag av uttrekksmekanismen (se vedlegg 10). Innføringen av etiske retningslinjer innebærer imidlertid en ambisjon om etisk atferd utover det lovmessige. Fra avståelse fra ulovlige og folkerettslige investeringer kan linjen trekkes til å anse Petroleumsfondet som et offensivt virkemiddel for å realisere norske utenrikspolitiske målsetninger.

En slik ambisjon vil måtte undergis en effektivitetsbetraktning i forhold til andre virkemidler som er tilgjengelige for å fremme disse målsetningene. Utvalget antar at flertallet av våre utenrikspolitiske målsetninger ivaretas bedre ved eksisterende virkemidler enn ved å legge føringer på Petroleumsfondets investeringsstrategi. Eksempelvis må det antas at den norske utviklingspolitikken inneholder mer effektive virkemidler for å bekjempe fattigdom enn de som tilbys gjennom en etisk forvaltning av Petroleumsfondet. På samme måte må Norges målsetning om å fremme respekten for menneskerettigheter og en internasjonal rettsorden som hovedregel antas best realisert gjennom tradisjonelle diplomatiske virkemidler og det internasjonale samarbeid Norge tar del i. Også demokratihensyn og hensynet til finansiell avkastning taler mot på generelt grunnlag å anse Petroleumsfondet som et offensivt virkemiddel i utenrikspolitikken.

Forvaltningen av Petroleumsfondet bør etter utvalgets oppfatning imidlertid samsvare med og understøtte overordnede norske utenrikspolitiske målsetninger i den utstrekning forvaltningen effektivt kan tjene en slik hensikt . Med sikte på å identifisere noen slike overordnede målsetninger er det nedenfor foretatt en gjennomgang av enkelte grunnlag og regelsett som ligger til grunn for den norske utenrikspolitikken. Utenrikspolitikken kan, som et resultat av Norges folkerettslige forpliktelser, i tillegg til å utgjøre et mulig verdigrunnlag, også sette grenser for hvilke investeringer Petroleumsfondet lovlig kan foreta. En gjennomgang av noen relevante slike folkerettslige beskrankninger er gitt i avsnitt 3.1 nedenfor.

7.3.1 Folkerettslige beskrankninger

Som hovedregel har Norges folkerettslige forpliktelser få implikasjoner for Petroleumsfondets investeringsvirksomhet. Deler av folkeretten inneholder imidlertid visse beskrankninger som direkte eller indirekte begrenser adgangen til å investere i utenlandske selskaper. Slike beskrankninger kan følge av internasjonale sanksjonsregimer som er gjennomført i norsk rett. I tillegg kan konvensjoner med vidtgående forbud mot medvirkning eller med bestemmelser som forplikter Norge til å fremme en ønsket utvikling, unntaksvis legge føringer også på investeringsvirksomhet. Begrensninger kan også følge av folkerettsinstrumenter som regulerer rettsstillingen i visse områder, herunder havområder og områder med omstridt eller blandet jurisdiksjon.

Det anses å ligge utenfor utvalgets mandat å gi en uttømmende oversikt over de begrensninger folkeretten setter for Petroleumsfondets investeringer. I dag utelukkes selskaper hvis man gjennom investeringer i disse selskapene bryter Norges folkerettslige forpliktelser. Norges folkerettslige forpliktelser følger blant annet av internasjonale konvensjoner Norge er part i. Det er ikke nødvendigvis sammenfall mellom alminnelige internasjonale forbud og det som er forbudt for Norge. For de fleste menneskerettighetskrenkelsers vedkommende er det bare de som forekommer innenfor norsk jurisdiksjon som fører til ansvar for Norge. Enkelte andre internasjonale konvensjoner har et slikt innhold at brudd som foregår utenfor norsk jurisdiksjon, kan føre til at Norge blir ansvarlig for bruddet. Bare unntaksvis er disse konvensjonene formulert slik at de kan begrense partenes adgang til å investere i utenlandske selskaper, selv om disse selskapene har virksomhet i strid med konvensjoner investorlandet har undertegnet.

Som hovedregel vil Norges folkerettslige forpliktelser følgelig ikke medføre begrensninger på Petroleumsfondets finansielle investeringer. Fra dette utgangspunktet gjelder som nevnt enkelte unntak. I tillegg kan hensynet til lojal oppfølging av folkeretten tilsi at det utvises tilbakeholdenhet med hensyn til visse former for investeringer.

Nedenfor er det gitt noen eksempler på folkerettslige regler som setter forbud mot, eller legger føringer for, statlige investeringer.

Forpliktelser som følger av Norges medlemskap i FN

Gjeldende sanksjonsregimer vedtatt av FN setter skranker for investeringer og økonomisk samkvem. Pr. juni 2003 er det med hjemmel i lov om gjennomføring av bindende vedtak av FNs Sikkerhetsråd gitt forskrifter om sanksjoner mot Irak, Somalia, Liberia, og Sierra Leone.

Videre er det ved forskrift av 22. desember 1999 innført sanksjoner mot Taliban, Usama Bin Laden, Al-Qaida og tilknyttede personer og enheter. Sanksjonene er begrensede og målrettede, og omfatter finansielle sanksjoner, reiserestriksjoner, våpenembargo og forbud mot teknisk assistanse og opplæring for militære formål. De personer og enheter som sanksjonene rettes mot, er angitt på en særlig navneliste utarbeidet av FN.

Det kan videre reises spørsmål om ønskeligheten av investeringer i selskaper med virksomhet i ikke-selvstyrte, omstridte eller okkuperte områder. Basert på en konkret vurdering av området og virksomhetens art kan det være grunn til å vise tilbakeholdenhet med slike investeringer. Utenriksdepartementet har eksempelvis i ett konkret tilfelle frarådet investeringer i selskaper med virksomhet på kontinentalsokkelen utenfor Vest-Sahara.

FNs havrettskonvensjon av 1982, implementeringsavtalen om «Området» av 1994 og FN-avtalen om fiske på det åpne hav av 1995

FNs havrettskonvensjon av 1982 gir statene suverene rettigheter over marine ressurser i de økonomiske sonene og på kontinentalsokkelen. Implementeringsavtalen av 1994 fastsetter dessuten detaljerte regler for investeringer og aktivitet i det såkalte «Området» på havbunnen. Norge er folkerettslig forpliktet til å sikre at norske investeringer i selskaper som driver aktivitet i andre staters økonomiske soner og på sokkelen skjer i samsvar med Havrettskonvensjonens jurisdiksjonsregler og de regler som konvensjonen og Den internasjonale havbunnsmyndigheten setter for virksomhet i «Området». Det samme gjelder for fiskefartøyer og selskaper som opererer disse på det åpne hav eller i andre staters økonomiske soner. Både havrettskonvensjonen og FN-avtalen, samt partsforhold som følger av Norges deltakelse i regionale ressursforvaltningsorganisasjoner, forplikter Norge til å samarbeide med andre stater om en forsvarlig ressursutnyttelse.

Aktivitet knyttet til rettigheter og plikter etter Havrettskonvensjonen i områder som ennå ikke har oppnådd full uavhengighet eller annen selvstyrestatus anerkjent av FN, skal skje til beste for territoriets befolkning. Ved tvist om et territoriums suverenitet skal det holdes konsultasjoner mellom partene med hensyn til utnyttelse av marine ressurser. I disse konsultasjonene skal det fundamentale prinsipp være det ikke-selvstyrte områdets interesser. Videre må ikke utøvelsen av rettigheter etter konvensjonen prejudisere noen av partenes posisjoner og heller ikke skje på en måte som risikerer å hemme en endelig løsning av konflikten.

Uavgrensede marine områder (Barentshavet, Svartehavet, Det kaspiske hav)

Næringsaktivitet i uavgrensede områder der jurisdiksjonsspørsmålene ikke er avklart gir opphav til særlige spørsmål. Dette løses ofte gjennom kontrakter med jurisdiksjonsklausuler eller ulike «fellesarrangementer» i forhold til den konkrete lisens slik som det f.eks. er vanlig i Det kaspiske hav. Investeringer i selskaper som opererer i slike områder bør undergis en konkret vurdering.

Forpliktelser som følge av tilslutning til EUs handels- og sanksjonstiltak

Det er gitt lovhjemmel (ved lov av 27. april 2001 nr. 14) for norsk gjennomføring av handels- og sanksjonstiltak vedtatt av EU. Hjemmelen har så langt ikke vært benyttet. Norge har imidlertid på politisk grunnlag og i medhold av lov av 25. juni 1999 nr. 43 vedtatt tiltak mot den føderale republikken Jugoslavia som i det vesentlige er i samsvar med EUs sanksjoner. Tiltakene påbyr frysing av midler i Norge som tilhører navngitte personer, samt forbud mot å investere i Jugoslavia til fordel for de nevnte personer eller å gjøre midler tilgjengelig for disse.

Norge har siden 1996 vært tilsluttet EUs felles holdning til Burma (Myanmar) . Denne fastsetter bl.a. våpenembargo, frystiltak, suspensjon av ikke-humanitær bistand, samt oppfordring til stopp av turistreiser til Burma.

Utenriksdepartementet har nylig fremlagt en odelstingsproposisjon om særlige tiltak mot Zimbabwe . Norge har allerede med hjemmel i eksisterende lovgivning gjennomført flere tiltak i samsvar med de internasjonale straffetiltakene mot Zimbabwe. Formålet med det aktuelle lovforslaget er å etablere et rettslig grunnlag for også å kunne fryse eventuelle midler som personer i Zimbabwes lederskap måtte ha i Norge.

Antarktistraktaten og Miljøprotokollen av 1991

Miljøprotokollen til Antarktistraktaten av 1991 forbyr enhver aktivitet knyttet til mineralressurser i Antarktis i uoverskuelig fremtid. Investeringer i selskaper som driver slik virksomhet i Antarktis, kan derfor ikke tilrås. Det samme gjelder selskaper som ønsker å drive virksomhet i strid med Antarktis-traktatens formål, herunder kravet om at all virksomhet skal være sivil. Også forøvrig setter Miljøprotokollen begrensninger som bl.a. kan komme i konflikt med økende turistvirksomhet i dette området. Norge er en av nasjonene som har fremmet territorielle krav i Antarktis. Norske interesser kan derfor tilsi økt norsk aktivitet både på Antarktis fastland og i marine områder, men denne aktiviteten må være i samsvar med det internasjonale forvaltningsregimet.

Menneskerettighetskonvensjoner

Menneskerettighetene regulerer individets rettigheter overfor staten og statens forpliktelser overfor individet. Som utgangspunkt er statens forpliktelser knyttet til handlinger overfor personer innenfor deres jurisdiksjon. De personer som arbeider i eller berøres av selskaper som Petroleumsfondet investerer i, vil normalt befinne seg utenfor Norges grenser og derfor ikke være under norsk jurisdiksjon. Statene har ikke noen umiddelbar forpliktelse til å sikre gjennomføringen av menneskerettighetene i andre land. Statenes menneskerettslige forpliktelser omfatter heller ikke plikt til å unnlate medvirkning til andre staters brudd på menneskerettighetene. Eventuelle indirekte bidrag til andre staters slike brudd via investeringer utgjør således ikke brudd på Norges konvensjonsforpliktelser.

På enkelte områder modifiseres imidlertid dette utgangspunktet. Enkelte konvensjoner inneholder forpliktelser til internasjonalt samarbeid på bestemte områder som kan tilsi at statene også har et ansvar for fremme av menneskerettighetene på andre staters territorium.

En vil vanskelig kunne påvise brudd på slike bestemmelser om internasjonalt samarbeid. Bestemmelsene er normalt generelle og angir ikke konkret hvilket omfang eller innhold det internasjonale samarbeidet skal ha. Dessuten betyr ikke mangelfullt samarbeid på ett felt at kravet til samarbeidet generelt ikke er oppfylt. Det vil likevel kunne hevdes å være inkonsistent å bruke statlige midler til å investere i virksomhet man har en forpliktelse til å inngå samarbeid om å bekjempe. Bestemmelser om plikt til samarbeid kan derfor være ett argument i en helhetsvurdering av konkrete investeringer.

Også en konvensjons formål kan være et argument for at statene anses for å ha et visst ansvar for å fremme menneskerettighetene også utenfor statens territorium. En lojal oppfyllelse av en konvensjons formål vil kunne tilsi at man også tilstreber å handle i tråd med konvensjonsbestemmelsene i forhold til norsk innsats på andre staters territorium. Selv om det vanskelig kan påvises brudd på forpliktelsene som følge av investeringer, kan formålsbestemmelser være et argument som tilsier at bestemte investeringer ikke bør foretas.

Nedrustningskonvensjoner

Mange nedrustningskonvensjoner setter kun forbud mot bruk, eventuelt også overføring, av visse våpentyper. Forbudet kan gjelde generelt eller kun i visse situasjoner. Disse vil etter sitt innhold ikke innebære rettslige forpliktelser i forhold til Petroleumsfondets investeringer.

De nedrustningskonvensjonene som vil kunne innebære aktuelle rettslige forpliktelser, er de som inneholder bestemmelser som også setter forbud mot utvikling og produksjon. Særlig sentrale vil de konvensjoner være som etablerer et klart ansvar for medvirkning til slik utvikling og produksjon.

Eksempler på internasjonale nedrustningskonvensjoner som anses relevante i forhold til Petroleumsfondets investeringer er Konvensjon om forbud mot bruk, lagring, produksjon og overføring av antipersonellminer og om ødeleggelse av slike miner (Minekonvensjonen) av 3. desember 1997, Konvensjon om forbud mot utvikling, produksjon, lagring og bruk av kjemiske våpen samt tilintetgjørelse av slike våpen (Kjemivåpenkonvensjonen) av 13. januar 1993, og Konvensjon om forbud mot utvikling, fremstilling og lagring av bakteriologiske (biologiske) våpen og toksinvåpen samt tilintetgjørelse av slike våpen (Biovåpenkonvensjonen) av 10. april 1972.

De sentrale bestemmelsene i disse konvensjonene er i denne forbindelse forbudene mot å utvikle og produsere våpen som er i strid med konvensjonen, kombinert med meget vidt formulerte medvirkningsbestemmelser.

Konvensjonene har en meget vidtrekkende ordlyd som sikter mot å omfatte alle grupper av aktører fra produksjon til bruk. Videre har man gjennom den vide formuleringen av konvensjonenes medvirkningsbestemmelser søkt å omfatte ikke bare medvirkning etter tradisjonell juridisk definisjon, men også det å bistå, oppmuntre eller påvirke noen til å delta i konvensjonsstridig aktivitet.

Utviklings- og produksjonskriteriet retter seg mot den som foretar denne aktive handlingen. Det antas at man her i noen utstrekning vil måtte legge en vesentlighetsvurdering til grunn, slik at ikke enhver perifer involvering omfattes. På bakgrunn av det som er anført ovenfor, må det imidlertid legges til grunn at det skal lite til for å oppfylle kriteriet. Når det gjelder medvirkningskriteriet, omfatter bestemmelsen den som «på noen som helst måte» bistår, oppmuntrer eller påvirker noen til å fremstille miner, kjemiske eller biologiske våpen. Sett på bakgrunn av bestemmelsenes formål, taler mye for at investeringer på eiersiden må anses som medvirkning i konvensjonenes forstand.

Det legges etter dette til grunn at investeringer gjennom Petroleumsfondet i visse virksomheter kan rammes av medvirkningsforbudene i de tre ovennevnte konvensjoner.

Miljøkonvensjoner og alminnelig folkerett på miljøområdet

Internasjonal miljørett er både traktatbasert og sedvanebasert. Den sedvanebaserte miljøretten pålegger trolig ikke den enkelte stat rettslige forpliktelser ut over statens eget territorium. Dette gjelder også i tilknytning til områder som anses som menneskehetens felles arv. Med hensyn til slike områder kan det imidlertid reises spørsmål om mer etiske og prinsipielle betraktninger tilsier at man ikke investerer i virksomheter som kan skade disse ressursene.

Miljøkonvensjoner kan være bilaterale, regionale eller globale, og rette seg mot et vidt spekter av miljøproblemer. Miljøproblemets karakter vil til en viss grad innvirke på formuleringen av forpliktelsene, og på spørsmålet om forpliktelsene gjelder ut over en stats egen jurisdiksjon. Utgangspunktet er imidlertid at statene kun forplikter seg til å sikre gjennomføringen av konvensjonsforpliktelsene innenfor eget territorium.

Til dette utgangspunktet finnes imidlertid visse unntak og modifikasjoner. Et klart unntak er miljøkonvensjoner som eksplisitt pålegger partene forpliktelser også på andre parters territorium. Et eksempel på dette er Konvensjonen for beskyttelse av verdens kulturarv art 6 (3), som forplikter partene til å avstå fra tiltak som direkte eller indirekte kan skade beskyttet natur- eller kulturarv. Investeringer vil trolig kunne anses som tiltak i henhold til denne bestemmelsen. Investeringer i selskaper som ved sin virksomhet kan skade beskyttet natur- eller kulturarv, vil etter omstendighetene kunne anses som et brudd på Norges forpliktelser etter konvensjonen.

Biodiversitetskonvensjonen art 4 (b) innebærer at konvensjonsbestemmelsene for hver part vedrørende «processes and activities, regardless of where their efforts occur, carried out under its jurisdiction or control» gjelder «within the area of its national jurisdiction or beyond the limits of national jurisdiction». Konvensjonens art 7 (c) pålegger partene en forpliktelse til å «identify processes and activities which have or are likely to have significant adverse impacts on the conservation and sustainable use of biological diversity and monitor their effects.» I den grad investeringer har eller kan ha «significant adverse impacts on the conservation and sustainable use of biological diversity», har Norge en plikt til å overvåke effektene av investeringene. Ettersom Petroleumsfondets eierandeler i det enkelte selskap er svært begrenset, kan fondets investeringer neppe sies å utløse noen slik overvåkningsplikt.

Det kan hevdes at også andre typer bestemmelser må innebære en viss modifisering av hovedregelen om at statene i utgangspunktet kun forplikter seg til å sikre avtalegjennomføringen på eget territorium. Mange miljøkonvensjoner har bestemmelser om internasjonalt samarbeid . Slike bestemmelser kan tolkes i retning av at statene har et visst ansvar for å fremme avtalens formål i andre stater og/eller i områder utenfor noen stats jurisdiksjon. Dette reduserer likevel ikke de andre statenes ansvar for egen gjennomføring. Det vil imidlertid være vanskelig å påvise brudd på bestemmelser om internasjonalt samarbeid, da denne typen bestemmelser normalt er vage med hensyn til hva samarbeidet konkret skal innebære.

I samme kategori kommer en miljøavtales formål . Dersom man ønsker å gjennomføre formålet på en lojal måte, vil det kunne bety at Norges opptreden på andre staters territorium og i områder utenfor noen stats jurisdiksjon bør skje i samsvar med bestemmelsene i avtalen. Det vil imidlertid neppe kunne fastslås avtalebrudd på denne bakgrunn.

Anti-terror instrumenter

Kriminalisering av terrorhandlinger og av finansiering av terrorhandlinger, samt effektive tiltak for å hindre at økonomiske midler tilflyter terrorister utgjør kjernen i FNs rettslige virkemidler mot terrorhandlinger.

Ni internasjonale FN-konvensjoner og to protokoller som rammer ulike typer av terrorhandlinger, er trådt i kraft. Norge er part i samtlige. Disse omhandler blant annet flykapring, sikkerhet på flyplasser, forbrytelser mot internasjonalt beskyttede personer, bortføring, fysisk beskyttelse av kjernefysisk materiale, maritim sikkerhet og sikkerhet på innretninger på kontinentalsokkelen. Konvensjonene forplikter partene til enten selv å straffeforfølge de handlinger som rammes, eller å utlevere den mistenkte til en annen statspart som anmoder om utlevering.

FNs internasjonale konvensjon av 9. desember 1999 om bekjempelse av finansiering av terrorisme er det seneste folkerettslige instrument på dette feltet og inneholder nye elementer. Konvensjonen trådte i kraft for Norge i august 2002. Mens de øvrige terrorismeavtalene i FNs regi retter seg direkte mot utførelsen av ulike terrorhandlinger, tar denne konvensjonen sikte på å bekjempe finansieringen av terrorhandlinger. Konvensjonen pålegger statene å gjøre det straffbart direkte eller indirekte forsettlig å bringe til veie eller samle inn midler i den hensikt at de skal brukes til å utføre en handling som rammes av noen av de ni globale avtalene om bekjempelse av terrorisme. I tillegg forplikter partene seg til å gjøre det straffbart forsettlig å finansiere enhver annen handling som har til formål å forårsake død eller alvorlig legemsskade på sivile, når hensikten er å tvinge, true eller presse en regjering eller en internasjonal organisasjon til å utføre eller avstå fra en handling. Det er ikke påkrevd at midlene som er stilt til rådighet eller samlet inn, faktisk har blitt brukt til å utføre terrorhandlinger. Likestilt med fullbyrdet overtredelse rammes forsøk på slik overtredelse og flere former for medvirkning.

I forhold til Petroleumsfondets investeringer innebærer konvensjonens forbud mot terrorfinansiering at forsettlige investeringer i selskaper som har til formål å utøve terrorvirksomhet, rammes av konvensjonens bestemmelser. Siden det ikke eksisterer børsnoterte selskaper med formål å drive terrorvirksomhet, er imidlertid dette ikke av praktisk interesse for Petroleumsfondet.

Mer usikkert er imidlertid spørsmålet om eventuelle investeringer av Petroleumsfondet i bedrifter som delvis eies av terroristgrupperinger kan ansees som indirekte finansiering av terrorhandlinger eller medvirkning til dette.

Utgangspunktet for vurderingen er at konvensjonen kun rammer forsettlig fremskaffelse eller innsamling av midler i den hensikt eller med kjennskap til at midlene skal benyttes til terrorhandlinger. Dette innebærer at investeringer i selskaper der man ikke vet om terrornettverk har eierandeler i selskapet ikke rammes av bestemmelsene. I motsatt fall kan det ikke utelukkes at investeringer vil kunne rammes av konvensjonens forbud om indirekte å fremskaffe midler med kjennskap til at midlene skal benyttes helt eller delvis til å utføre terrorvirksomhet. Problemstillingen antas imidlertid ikke å være særlig praktisk, da både sikkerhetsrådsresolusjon 1373 og konvensjonen selv forplikter statene til å identifisere og båndlegge aktiva tilhørende personer som bedriver terrorvirksomhet.

Korrupsjon

Norge har undertegnet og ratifisert OECDs konvensjon mot bestikkelser av utenlandske tjenestemenn av 21. november 1997. I løpet av 2003 vil Norge ratifisere Europarådets strafferettslige konvensjon mot korrupsjon av 27. januar 1999. OECD-konvensjonen gjelder personer under norsk jurisdiksjon og har følgelig ingen relevans i forhold til utenlandske investeringer. Europarådets konvensjon inneholder bestemmelser om internasjonalt samarbeid, noe som gir visse forpliktelser også for handlinger på andre staters territorium. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med hvitvasking. Det vil likevel trolig være vanskelig å påvise brudd på bestemmelsene om internasjonalt samarbeid. Korrupsjonsproblematikken vil, også av finansielle grunner, normalt inngå i vurderinger av konkrete investeringer.

7.3.2 Internasjonale konvensjoner som grunnlag for etiske retningslinjer

Utover spørsmålet om folkerettslige beskrankninger på investeringsvirksomhet oppstår spørsmålet om forpliktelsene Norge har påtatt seg ved tiltredelse til internasjonale konvensjoner, kan utgjøre et mulig verdigrunnlag for utforming av etiske retningslinjer for Petroleumsfondet. I forhold til utvalgets mandat er det særlig relevant å ta utgangspunkt i konvensjonene som regulerer miljø, menneskerettigheter, arbeidstakeres rettigheter samt styre og ledelse av selskaper.

Folkeretten regulerer forholdet mellom stater. Dette innebærer at folkeretten ikke skaper juridiske forpliktelser for private rettssubjekter som selskaper eller investeringsfond. Folkeretten som uttrykk for interesseavveininger mellom stater gjør det vanskelig å avlede handlingsnormer for markedsaktører fra folkerettslige kilder. Internasjonale konvensjoner konkretiserer på den annen side hva som ligger innenfor rammen av en internasjonal konsensus med hensyn til minstekrav som bør stilles til respekt for grunnleggende rettigheter globalt, og de standarder som bør gjelde for beskyttelse av miljøet og menneskers liv og helse.

7.3.2.1 Menneskerettigheter

Fremme av menneskerettigheter utgjør en overordnet norsk politisk målsetning og dermed et naturlig verdigrunnlag for etiske retningslinjer. Blant mange internasjonale menneskerettighetsinstrumenter synes det naturlig å ta utgangspunkt i Verdenserklæringen om menneskerettighetene av 1948. Erklæringen omfatter de fleste universelle menneskerettighetene og står i en særstilling hva angår legitimitet. Alle FNs medlemsland anses for å ha sluttet seg til prinsippene i Verdenserklæringen.

I årene etter at Verdenserklæringen ble vedtatt, arbeidet man i internasjonale fora som FN og Europarådet med å vedta rettslig bindende konvensjoner om menneskerettighetene. Dette arbeidet resulterte bl.a. i de to FN-konvensjonene om henholdsvis politiske og sivile rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter av 1966 og Den europeiske menneskerettighetskonvensjon i 1950. Disse tre konvensjonene med protokoller er inkorporert i norsk rett gjennom menneskerettsloven av 1999 og er gitt forrang framfor norsk lovgivning ved motstrid. De peker seg derfor også ut som naturlige utgangspunkt som grunnlag for etiske retningslinjer.

Disse tre konvensjonene inneholder forpliktelser for statene til å sikre og respektere alle individers rettigheter på en rekke områder. De omfatter f.eks. retten til liv og forbud mot vilkårlige eller utenrettslige henrettelser, forbudet mot tortur og nedverdigende eller umenneskelig behandling eller straff, forbud mot tvangsarbeid og slaveri, forbud mot vilkårlig og urettmessig frihetsberøvelse og varetekt, garantier om en rettferdig og forsvarlig rettergang, forbud mot tilbakevirkende lover og bruk av straff uten lovhjemmel, retten til privatliv, religions- og livssynsfrihet, ytrings- og talefrihet, organisasjonsfrihet, rett til valgdeltakelse ved frie og hemmelige valg, forbud mot diskriminering pga. kjønn, rase, religion mv., retten til utdanning, helse, arbeid og sikkerhet på arbeidsplassen og retten til å danne og være med i fagforeninger for å nevne noen av de mest sentrale rettighetene. Mange av rettighetene har ikke bare verdi i form av garantier for den enkelte borger, men er også forutsetninger for demokrati som politisk system.

Andre menneskerettighetskonvensjoner det er naturlig å nevne her, er FN-konvensjonene om barns rettigheter, kvinners rettigheter, tortur og rasediskriminering, ILO-konvensjonen om urfolks rettigheter, og Europarådskonvensjonen om nasjonale minoriteter. Disse konvensjonene inneholder mer spesifiserte regler på sine respektive områder og utfyller de tre førstnevnte konvensjonene på en rekke områder. Det eksisterer videre en lang rekke andre internasjonale konvensjoner innenfor menneskerettighetsområdet. Norge er part i langt de fleste av disse. De gir derfor uttrykk for et visst etisk grunnsyn fra den norske stat. 1

Menneskerettighetskonvensjoner og tekster av tilsvarende type kan være vanskelig å omsette direkte i handlingsnormer for markedsaktører. Tekstene retter seg primært til stater og politiske aktører og ikke mot selskaper. Flere av de tema som omfattes av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene, er imidlertid konkretisert gjennom retningslinjer og prinsipper for selskaper utarbeidet av internasjonale organisasjoner. Det er redegjort nærmere for innholdet i slike retningslinjer nedenfor i avsnitt 4.

7.3.2.2 Våpen og internasjonal humanitær rett

Internasjonale konvensjoner som forbyr visse typer våpen, og konvensjoner om hvordan ulike aktører skal opptre i krig og konfliktsituasjoner, kan utgjøre aktuelle grunnlag for etiske retningslinjer. Det er i utgangspunktet humanitære hensyn som ligger til grunn for rettslige begrensninger i adgangen til å bruke ulike våpen, ammunisjon og krigføringsmetoder. Derfor kalles denne delen av folkeretten internasjonal humanitær rett, og det er beskyttelse mot unødige lidelser for både soldater og sivilbefolkning som er begrunnelsen for utviklingen av slike regler 2 . På dette feltet kan man derfor si at etikken og rettsreglene i stor grad er sammenfallende.

Disse reglene, som bl.a. er nedfelt i de fire Geneve-konvensjonene av 1949 og deres to tilleggsprotokoller av 1977, samt en rekke særlige konvensjoner som regulerer ulike våpen- og ammunisjonstyper, er også i hovedsak rettet til stater, men i noen grad også til ikke-statlige parter i en konflikt. På samme måte som annen folkerett er de ikke rettet mot selskaper eller virksomheter. I den grad reglene tar sikte på å beskytte individer fra overgrep, kan man likevel hevde at selskaper bør forsøke å opptre slik at de ikke blir medansvarlige for brudd på internasjonal humanitær rett. Slik medvirkning kan tenkes å forekomme på ulike måter. Etter annen verdenskrig ble f.eks. personer fra selskaper som Krupp og andre dømt for medvirkning til forbrytelser mot menneskeheten fordi hadde forsynt utryddelsesleirene med gass og bidratt til finansieringen av utryddelsene.

Videre kan selskaper tenkes å være inne i konfliktområder hvor de tjener penger på krigsforbrytelser eller andre overgrep mot sivilbefolkningen. Det arbeides nå med å ta ut tiltale mot flere selskaper som var involvert i diamanthandel i ly av borgerkrigen i Sierra Leone. Selv om ikke selskaper er part til konvensjoner, kan de altså likevel på samme måte som enkeltpersoner bli strafferettslig ansvarlige for brudd på internasjonal humanitær rett. Men selskapers opptreden i slike situasjoner kan lett oppfattes som klart uetiske lenge før man når terskelen for straffeansvar.

Man kan også tenke seg at selskaper kan være involvert i produksjon av våpen eller ammunisjonstyper som er forbudt etter den internasjonale humanitære retten. Petroleumsfondets investeringer i et selskap som produserte antipersonell landminer ble trukket ut fordi man anså at dette var brudd på antipersonellminekonvensjonens medvirkningsbestemmelse. Men selv uten den typen medvirkningsbestemmelser vil man kunne legge til grunn at investeringer i visse våpentyper er uetiske, selv om de ikke strengt tatt er i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Et eksempel på at Norge har en klar etisk holdning til et våpen uten at dette våpenet er forbudt, er arbeidet fra norsk side internasjonalt mot klasebomber.

De etiske problemstillingene med hensyn til produksjon av visse typer våpen og forholdet til den internasjonale humanitære retten er nærmere omtalt i vedlegg 9 om negativ filtrering og vedlegg 10 om uttrekksmekanismen.

7.3.2.3 Arbeidstakerforhold

Den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen, ILO, arbeider for å fremme sosial rettferdighet og internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og arbeiderrettigheter. ILO utformer konvensjoner og anbefalinger og setter minimumsstandarder for fundamentale arbeidstakerrettigheter. Disse omhandler avskaffelse av tvangsarbeid, rett til organisering og forhandlinger, barnearbeid, og forbud mot diskriminering. I tillegg er det fastsatt en rekke andre standarder og anbefalinger som regulerer et vidt spekter av arbeidstakerforhold. ILO har identifisert åtte konvensjoner som særlig sentrale og som fundamentale for rettigheter i arbeidslivet, uavhengig av den enkelte stats utviklings- og industrialiseringsnivå. Oppfyllelse av disse rettighetene regnes som en forutsetning for gjennomføring av de øvrige arbeidstakerrettighetene. De åtte konvensjonene omfatter fire områder, nemlig tvangsarbeid, organisasjonsfrihet, barnearbeid og diskriminering. 3

Konvensjonene om tvangsarbeid definerer og fastsetter forbud mot tvangsarbeid og bruk av tvangsarbeid som sanksjonsmiddel mot politisk opposisjonelle. 4 Konvensjonene om organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger omhandler retten til å etablere fagforeninger, til å forhandle kollektivt og til beskyttelse mot å diskriminere fagforeningsrepresentanter eller hindre dem i å utføre sitt fagforeningsarbeid. 5 Konvensjonene om barnearbeid omhandler forbud mot de verste former for barnearbeid (definert som slaveri, prostitusjon og pornografi, illegale aktiviteter, spesielt produksjon og handel med narkotika og for øvrig arbeid som er farlig for barns helse, sikkerhet og moral.) Dessuten settes minimumsalder for barnearbeid: Barn under 18 år skal ikke utføre arbeid som setter helse eller sikkerhet i fare, inkludert nattarbeid. Barn under 15 år skal ikke utføre arbeid som kan være til skade for deres utdanning. 6 Konvensjonene om diskriminering omhandler forbud mot diskriminering av arbeidstakere på grunn av rase, hudfarge, kjønn, religion, politisk eller sosial tilhørighet og nasjonalitet og fastsetter retten til lik lønn for likeverdig arbeid. 7

I forbindelse med selskapers mulige ansvar i forbindelse med menneskerettighetskrenkelser er det også her viktig å nevne ILOs konvensjon om urfolks rettigheter som bl.a. skal bidra til å sikre urfolks tradisjonelle levevei og kultur. 8

ILOs fundamentale arbeidstakerrettigheter er internasjonalt anerkjente, selv om en del land ikke har ratifisert alle konvensjonene. De er i mange sammenhenger mer relevante for selskaper enn mange andre internasjonale konvensjoner, ettersom de i stor grad omhandler arbeidstakerrettigheter. ILOs trepartserklæring om grunnleggende prinsipper for multinasjonale selskaper inngår også som et grunnlag i flere av de frivillige retningslinjer som omtales i avsnitt 4.

7.3.2.4 Miljø

Det finnes en rekke internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler som Norge har sluttet seg til innenfor ulike områder som luftforurensninger og klimaendringer, havforurensninger, ferskvann, avfall, naturvern og kulturminnevern og mer generelle miljøforhold. 9 I tillegg finnes det mange andre internasjonale konvensjoner og avtaler som berører andre land og regioner og andre forhold enn de som er omtalt her, og som Norge ikke har sluttet seg til, hovedsakelig fordi de har liten relevans for norske forhold.

Avtalene er dels regionale og dels globale. Regionale miljøavtaler opprettes for områder som har likeartede miljøproblemer og som kan løses i fellesskap. De mest omfattende internasjonale miljøreglene finnes innenfor EØS-området. Miljøavtalene rundt Nordsjøen og innenfor FNs Economic Commission for Europe (ECE) er også utviklet langt i retning av felles handlingsforpliktelser. Globale avtaler opprettes der utslipp eller inngrep i ett land rammer de fleste andre land uansett beliggenhet. Dette gjelder klimapåvirkning, skader på det stratosfæriske ozonlaget, utslipp av en rekke miljøgifter og på lang sikt, tap av biologisk mangfold uansett hvor det finner sted.

Som hovedregel må tiltak under avtalene bekostes av dem som forårsaker skadene og hvert land må sikre at deres lovverk, avgiftsordninger og rammebetingelser for øvrig fremmer de målene de slutter seg til. For å få i gang prosjekter i Øst-Europa og utviklingsland som stimulerer til mer miljøvennlige løsninger har de globale miljøavtalene egne bestemmelser om hvordan prosjektene under avtalene skal finansieres. Nedenfor er noen av miljøkonvensjonene kort beskrevet.

Konvensjoner om klimaendringer og langtransporterte luftforurensninger

FNs konvensjon om klimaendringer (1992) er en rammekonvensjon som etablerer mål og prinsipper for hvordan stater skal adressere klimaendringer og utslipp av drivhusgasser. Den gir et institusjonelt rammeverk for videre forhandlinger og videre utvikling av klimakonvensjonen, herunder også kontroll med implementeringen. Kyoto-protokollen (1997) setter forpliktende mål for landenes reduksjon av klimagasser og pålegger partene å implementere virkemidler og tiltak for å nå målene. Nasjonale myndigheter kan benytte seg av ulike tiltak, bl.a. mekanismene for felles gjennomføring (Joint Implementation), den grønne utviklingsmekanismen (clean development mechanism) og handel med utslippskvoter, for å få kreditt for utslippsreduksjoner som gjennomføres i andre land til en lavere kostnad enn hjemme.

Konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensninger (1979) omhandler slik forurensning som bidrar til sur nedbør, eutrofiering, dannelsen av bakkenært ozon og spredning av miljøgifter innenfor ECE-regionen Den er siden blitt utvidet med 8 protokoller, bl.a. to miljøgiftprotokoller, Protokoll om persistente organiske forbindelser ( P ersistent O rganic P ollutants, POP) og Protokoll om tungmetaller. Protokollene innebærer forpliktelser til å innføre henholdsvis utfasing, restriksjoner og reduksjonsmål for 16 POPer og tungmetallene kvikksølv, kadmium og bly.

Konvensjoner som regulerer produksjon, forbruk av og handel med spesifiserte produkter

En rekke konvensjoner regulerer produksjon, forbruk av og handel med spesifiserte stoffer eller ressurser, slik som f.eks. Wien-konvensjonen for å beskytte ozonlaget (1985) og den tilhørende Montreal-protokollen om vern av ozonlaget fra 1987. Montreal-protokollen konkretiserer statenes forpliktelser med konkrete mål om tidspunkt for reduksjon og stans av hvert enkelt ozonreduserende stoff. Utviklingslandene har 10 års utsettelse for sine utfasingsplaner i forhold til kravene for industrilandene. Montreal-protokollen har en økonomisk støtteordning til U-land, Det multilaterale fond, som skal bistå landene økonomisk og teknisk med utfasing av ozonreduserende stoffer.

Rotterdam-konvensjonen, også kalt PIC-konvensjonen (Prior Informed Consent), av 1998 regulerer informasjon og forhåndssamtykke i handel med visse farlige kjemikalier. Prinsippet er at intet land må eksportere farlige kjemikalier og pesticider uten mottagerlandets samtykke. Konvensjonen er viktig i arbeidet med en bedre global kontroll med farlige kjemikalier. Hensikten er først og fremst å forhindre uønsket eksport av disse kjemikaliene til utviklingsland.

Stockholm-konvensjonen om persistente organiske miljøgifter fra 2001 er en global konvensjon som er opprettet for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter (POPer). Konvensjonen innebærer forpliktelser til å fase ut 12 av de farligste POPene, blant annet PCB og dioksiner. På sikt vil flere POPer kunne bli innlemmet i konvensjonen. Konvensjonen er svært viktig i arbeidet med å stanse tilførslene til miljøet av noen av de farligste kjemikaliene.

Basel-konvensjonen om kontroll av grensekryssende transport og behandling av farlig avfall (1989) med tilleggsdokumenter og protokoller har som hovedformål å redusere grensekryssende transport av farlig avfall til et minimum. Konvensjonen skal også bidra til miljømessig forsvarlig behandling av avfall, samt minimere generering av farlig avfall og støtte utviklingsland i miljømessig forsvarlig behandling av farlig avfall og annet avfall som dannes. Konvensjonen forbyr transport av farlig avfall til OECD land. Forbudet er ikke trådt i kraft internasjonalt, men er gjennomført av flere land, herunder EU.

Konvensjoner med formål å beskytte arter, leveområder og landskap

Det er fastsatt en rekke konvensjoner der formålet er beskyttelse av arter, leveområder, landskap eller kulturminner. Den mest sentrale konvensjonen er konvensjonen om biologisk mangfold, som er den første globale avtale om vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold. Avtalen er en rammekonvensjon som tar sikte på å oppnå videre oppfølging gjennom forhandlinger om oppfølgende forpliktelser for partene, men inneholder også konkrete forpliktelser. Konvensjonen har tre likeverdige målsettinger som er bevaring av biologisk mangfold, bærekraftig bruk av biologiske ressurser og en rimelig og likeverdig fordeling av fordelene som følger av utnyttelsen av biologiske ressurser. På hvilken måte partene gjennomfører konvensjonens bestemmelser, overlates i stor grad til partene selv, men et sentralt punkt er at partene skal sørge for integrering av ansvaret i de ulike sektorene for å nå konvensjonens målsettinger. Konvensjonen slår fast statenes suverene rett til sine biologiske ressurser, men de er også ansvarlige for å bevare sitt eget biologiske mangfold og for å benytte de biologiske ressursene på en bærekraftig måte. Viktige tema i konvensjonen er også eiendomsrettigheter til biologisk mangfold, herunder patentspørsmål, og sikkerhet ved bruk av og handel med genmodifiserte produkter. Bestemmelsene under konvensjonen er blant annet videreutviklet gjennom etablering av en egen protokoll som omhandler sikkerhet ved bruk av og handel i genmodifiserte organismer, den såkalte Cartagena-protokollen.

Cartagena-protokollens formål er å bidra til å sikre tilstrekkelig beskyttelse ved overføring, håndtering og bruk av levende genmodifiserte organismer (GMO) som kan ha skadelige effekter på vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold og menneskelig helse. Protokollen fokuserer særlig på grensekryssende overføring av genmodifiserte organismer og etablering av systemer for merking og gjenkjenning av GMO i internasjonal handel. Protokollen anses også som viktig for U-landenes mulighet til å regulere handelen med GMO til og fra landene. 10

CITES (Convention on International Trade of Endangered Species), også kalt Washington-konvensjonen, trådte i kraft i 1975 for å regulere den internasjonale handelen med ville dyr og planter som står i fare for å bli utryddet. Konvensjonen spesifiserer hvilke arter og deres produkter hvor handel er forbudt eller sterkt begrenset for å sikre artenes overlevelse, og for hvilke arter det skal følge med et opprinnelsessertifikat eller eksporttillatelse ved innførsel.

Listen over konvensjoner og avtaler er ikke fullstendig, men reiser etter utvalgets oppfatning likevel noen problemstillinger knyttet til bruken av miljøkonvensjoner som grunnlag for utformingen av etiske retningslinjer. De sentrale spørsmålene er:

• Er det mulig å bruke konvensjonene som grunnlag for å stille krav til selskaper som Petroleumsfondet skal investere i?

• Hvilke typer konvensjoner er i så fall egnet til dette?

• Hva skal tilsi at det foreligger brudd i forhold til konvensjonene?

Utgangspunktet for at miljøkonvensjoner kan benyttes for å stille krav til selskaper, må være at konvensjonene regulerer miljøforhold som er direkte knyttet til selskaper, og som selskapene selv har kontroll over. Klimakonvensjonen f.eks. identifiserer at utslipp av drivhusgasser er et problem, men den regulerer ikke hvilke utslipp eller hvordan utslippene skal reduseres innen det enkelte land. Det er opp til nasjonale myndigheter å velge strategi og virkemidler. Det vil derfor være meget vanskelig å bruke konvensjoner med en slik utforming for å begrense utslipp knyttet til det enkelte selskap. I tilfellet med klimagasser kunne et alternativ være at Petroleumsfondet utelukker selskaper som har høye utslipp av drivhusgasser. Det vil imidlertid være vanskelig å definere et nivå for dette samtidig som det her vil være irrelevant og umulig å konstatere brudd på konvensjonen.

Konvensjoner som regulerer produksjon, forbruk og handel av spesifikke kjemiske stoffer og miljøfarlig avfall, vil derimot kunne være et konkret utgangspunkt for å stille krav. Det gjelder særlig protokollene som regulerer miljøfarlige stoffer, som Montreal-protokollen, Stockholm-konvensjonen og miljøgiftprotokollene under konvensjonen om langtransportert grenseoverskridende luftforurensninger. Her vil det være mulig å kontrollere brudd både i forhold til nasjonal lovgivning (som kan være strengere) og i forhold til internasjonal lov. Konvensjonene som har mål om utfasing, kan gi et grunnlag for å vurdere negativ filtrering, dvs. om selskaper som produserer slike stoffer skal utelukkes fra porteføljen.

Konvensjoner som tar sikte på å beskytte natur- eller kulturverdier vil kunne være aktuelle i forhold til utbygging eller utnyttelse av naturressurser, der begge deler vil kunne komme i konflikt med forhold som tas opp i disse konvensjonene. I forhold til internasjonal næringsaktivitet er konvensjonen om biologisk mangfold den mest kompliserte. Konvensjonen fastslår at hvert land disponerer over egne naturressurser, og brudd betinger at nasjonale myndigheter i respektive land har nedfelt konvensjonene i et nasjonalt lovverk. Det kan både være komplisert å definere krav basert på konvensjonen og vurdere i hvilken grad de brytes, dersom man ønsker å gå utover nasjonal lovgivning.

7.3.2.5 Tobakk og alkohol

Verdens helseorganisasjon, WHO, vedtok 21. mai 2003 rammekonvensjonen om forebygging av tobakksskader. Dette og andre initiativer innen WHO og nasjonalt viser en sterk og økende oppmerksomhet omkring de negative helse- og samfunnsmessige konsekvenser av tobakksbruk.

Konvensjonen er verdens første globale avtale som i sin helhet er viet tobakkskontroll. Norge har jobbet for en sterk konvensjonstekst med klare føringer og forpliktelser. Konvensjonen omhandler flere områder. Sentralt står forpliktelser til å innføre omfattende forbud mot tobakksreklame og bestemmelser om merking av tobakksvarer – et minimumskrav for helseadvarsler er 30 % av pakken. Andre tema er aldersgrensebestemmelser for salg av tobakk, informasjonstiltak til befolkningen om skadevirkningene av tobakk, betydningen av tobakksavgifter og internasjonal utveksling av informasjon og ansvarliggjøring av tobakksindustrien. 11

Når det gjelder alkohol, finnes det ingen bindende internasjonale avtaler rettet inn mot forbud eller redusert bruk av alkohol. Innenfor WHO er det etablert en egen arbeidsgruppe som arbeider med WHO’s globale strategi vedrørende alkohol (Task Force on Alcohol Policy). I tillegg er det tatt flere initiativer og iverksatt flere aksjoner for å adressere de særlig store alkoholproblemene i Europa. Det Europeiske Charter om alkohol ble vedtatt av medlemslandene i WHOs Europaregion i 1995 og gir mål og prinsipper for å forebygge alkoholmisbruk og for å beskytte spesielt unge mennesker mot konsekvensen av alkoholmisbruk. På sitt møte i Stockholm i februar 2001 vedtok WHOs Europaregion en erklæring om unge mennesker og alkohol, som fokuserer på drikkepress og direkte og indirekte skadevirkninger knyttet til alkohol og tiltak for å motvirke dette. 12 WHO er også i ferd med å innlede konsultasjoner med alkoholindustrien og andre interesserte parter for å vurdere tiltak for å redusere skadevirkninger ved bruken av alkohol. 13

Innenfor tobakk og alkohol er det bare konvensjonen om tobakk som gir en internasjonal forpliktelse for Norge som kan være relevant i forhold til Petroleumsfondet. Selv om konvensjonen forplikter stater, omhandler den forhold som har direkte relevans for tobakksprodusenter, spesielt når det gjelder merking og markedsføring av tobakksprodukter. Den kan derfor gi et grunnlag for å avgjøre om produsenter etterlever intensjonene i disse bestemmelsene. Konvensjonen kan også gi et grunnlag for å vurdere om tobakksprodusenter bør utelukkes fra Petroleumsfondet. For alkohol er det ikke etablert et tilsvarende grunnlag.

7.3.2.6 Korrupsjon

Et økende antall internasjonale konvensjoner retter seg mot korrupsjon og ulike former for grenseoverskridende økonomisk og annen kriminalitet. Det er innenfor rammen av OECD forhandlet en konvensjon mot bestikkelser av offentlige tjenestemenn. OECD har også utarbeidet en rekke retningslinjer med relevans i forhold til etisk økonomisk atferd. Europarådets medlemsland har vedtatt en sivilrettslig og en strafferettslig konvensjon mot korrupsjon. Norge er i ferd med å ratifisere disse og vil i denne forbindelse innføre et norsk straffebud som rammer korrupsjon. I FN forhandles for øyeblikket en anti-korrupsjons konvensjon. Konvensjonsutkastet favner videre tematisk enn eksisterende instrumenter og representerer trolig det mest omfattende forsøk på internasjonal normdannelse innenfor dette feltet.

Norge ratifiserte OECD-konvensjonen den 18. desember 1998. Som en følge av dette ble bestemmelsen om aktiv korrupsjon i strl. § 128 endret til også gjelde for utenlandske offentlige tjenestemenn og tjenestemenn i mellomstatlige organisasjoner. Pr. dags dato er alle OECDs 29 medlemsland konvensjonsparter, samt Argentina, Brasil, Bulgaria, Chile og Slovakia.

Formålet med konvensjonen er å innføre et globalt forbud mot korrupsjon ved å kriminalisere bestikkelser i forbindelse med internasjonale forretningstransaksjoner. Ved konvensjonen forplikter de deltagende stater seg til, på grunnlag av en felles definisjon av bestikkelse av utenlandske tjenestemenn, å betrakte sådan atferd som en straffbar handling og til å fastsette effektive, forholdsmessige og avskrekkende sanksjoner.

Konvensjonen retter seg mot den aktive part, dvs. den som bestikker. Et av hensynene bak konvensjonen, foruten bekjempelse av korrupsjon som et onde i seg selv, er å sørge for «a level playing field» for OECD-landene i forbindelse med konkurranse om kontrakter.

I konvensjonen defineres bestikkelse og hvilke handlinger konvensjonen rammer. Den fastslår også at medvirkning til bestikkelse og forsøk på bestikkelse er straffbart, og at foretak også kan holdes ansvarlige for aktiv korrupsjon. Det er straffbart å hvitvaske penger mottatt som bestikkelse, og konvensjonen har bestemmelser om krav til regnskapsførsel som skal hindre at bestikkelser blir dekket over i regnskapene. Prinsipielt er det de nasjonale reglene for etterforskning og påtale som skal gjelde. Konvensjonen pålegger partene å samarbeide om informasjon og rettshjelp, og angir retningslinjer for hvordan kontroll og oppfølging av konvensjoner skal skje, nasjonalt og sentralt i OECD. 14

7.3.2.7 Konklusjon

Internasjonale konvensjoner retter seg i all hovedsak til stater i egenskap av stater. Det vil si at de ikke skaper juridiske forpliktelser for private rettssubjekter som selskaper eller investeringsfond, og selskaper kan derfor generelt ikke bli holdt ansvarlig for brudd på konvensjoner. På den annen side gir konvensjonene en konkretisering av hva som ligger innenfor rammen av en internasjonal konsensus med hensyn til minstekrav som bør stilles til respekt for grunnleggende rettigheter overalt i verden, og de standarder som bør gjelde for beskyttelse av miljøet og menneskers liv og helse. De kan dermed være et utgangspunkt for å identifisere hvilke problemstillinger det er relevant å fokusere på når etiske retningslinjer for Petroleumsfondet skal utformes.

7.3.3 FNs tusenårsmål

Tusenårsmålene ble vedtatt på FNs generalforsamling i 2000. De har senere fått tilslutning fra Verdensbanken, Det internasjonale valutafondet (IMF) og OECD. Norge har i likhet med de øvrige av FNs medlemsland gitt politisk tilslutning til tusenårsmålene. Målene må anses som omforente målsetninger for global utvikling på mellomlang sikt og står i dag sentralt i det internasjonale utviklingssamarbeidet. Det kan derfor argumenteres for at målene bør utgjøre et mulig verdigrunnlag for etiske retningslinjer.

Tusenårsmålene omfatter:

• Fattigdom : Andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom i utviklingsland og andelen underernærte barn skal halveres i perioden 1990 til 2015

• Utdanning : Grunnutdanning til alle i alle land bør kunne gis innen 2015

• Likhet mellom kjønnene : Fremskritt i retning av mer likhet mellom kjønnene og økt innflytelse for kvinner bør bli demonstrert gjennom avskaffelse av forskjeller mellom kjønnene når det gjelder primær- og sekundærutdannelse innen 2005

• Spedbarns- og barnedødelighet : Dødeligheten for barn under 5 år bør reduseres med 2/3 i forhold til 1990 i hvert enkelt utviklingsland innen 2015

• Dødelighet blant mødre : Dødeligheten blant mødre bør reduseres med 3/4 mellom 1990 og 2015

• Reproduktiv helse : Tilgang til tjenester knyttet til reproduktiv helse bør gjøres tilgjengelig for alle i relevant alder gjennom landenes systemer for grunnleggende helsetjenester, og spredningen av HIV/AIDS skal ha begynt tilbakegangen ikke senere enn i 2015

• Miljø : Det bør være en gyldig nasjonal strategi for bærekraftig utvikling under utvikling eller iverksettelse i alle land innen 2005 for å sikre at den nåværende trenden med tap av miljømessige ressurser effektivt blir snudd både på globalt og nasjonalt nivå innen 2015. Andelen mennesker uten tilgang til rent vann bør minst halveres mellom 1990 og 2015.

Tusenårsmålene har karakter av politiske målsetninger og forplikter ikke FNs medlemsstater rettslig, men de gir uttrykk for hva FN anser som priorterte områder for global utvikling. Hva det internasjonale samfunnet legger vekt på, vil også kunne være en rettesnor for selskapers atferd og opptreden. Det er likevel vanskelig å omsette målene til konkrete handlingsnormer for selskaper. Flere av temaene som Tusenårsmålene tar opp, inngår imidlertid i frivillige prinsipper og retningslinjer for selskaper som er nærmere omtalt nedenfor i avsnitt 4.

7.4 Frivillige prinsipper, retningslinjer (Codes of Conduct) og standarder

Mange av de temaene som konvensjonene omhandler i forhold til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljø og korrupsjon, er reflektert i og konkretisert gjennom frivillige retningslinjer, såkalte Codes of conduct, for ansvarlig virksomhetsatferd på tvers av landegrenser og kulturer. Slike retningslinjer kan ofte ha stor praktisk betydning selv om de ikke er rettslig bindende. Det er utvalgets oppfatning at disse konkretiseringene kan danne utgangspunkt for de etiske retningslinjene for Petroleumsfondet.Gjennom dette sikrer man at blant annet de relevante menneskerettighets, arbeidstakerrettighets- og miljøkonvensjonene tematisk inngår i grunnlaget for retningslinjene, samtidig som man kan bygge på det arbeidet som er gjort for å omsette disse normene i konkrete handlingsregler for selskaper.

OECD har gjennomgått i underkant av 250 frivillige retningslinjer. 15 Disse varierer betydelig, både med hensyn til innhold og detaljeringsgrad og hvem som har utviklet retningslinjene. Oversikten inkluderer retningslinjer som selskaper selv har utviklet spesifikt for sin virksomhet, og disse utgjør ca. halvparten av retningslinjene, se figur 7.1. Mellomstatlige organisasjoner inkluderer FN, herunder UNCTAD og UNCED, 16 ILO, og OECD, mens kategorien NGOer og fagforeninger også inneholder retningslinjer utviklet av utdanningsinstitusjoner og myndighetsorganisasjoner i tillegg til frivillige organisasjoner

Kilde: OECD 2001: Codes of Corporate Conduct: Expanded Review of their Contents. Working Papers on International Investment Number 2001/6.

OECDs oversikt dekker OECD land fram til slutten av 1998. Flere initiativer og retningslinjer er kommet til etter dette. Oversikten gir likevel en indikasjon både på det store antallet retningslinjer som finnes, hvem som tar initiativ til utvikling av slike og hva retningslinjene adresserer. I oversikten dominerer miljø- og arbeidstakerforhold, men også forbrukervern, bestikkelser og korrupsjon vies betydelig oppmerksomhet. Enkelte tar bare opp ett enkelt aspekt (f.eks. miljø), mens andre adresserer flere. Enkelte er rettet mot spesielle bransjer eller sektorer, mens andre har selskaper som utgangspunkt.

Gitt det investeringsuniverset som Petroleumsfondet opererer i og at Petroleumsfondet er et statlig fond, vil det være viktig at retningslinjene:

• Er rettet mot selskaper

• Er globale, dvs. ikke rettet mot et spesifikt land eller en spesifikk bransje, dvs. at de kan anvendes av de fleste selskaper uavhengig av land og bransje

• Adresserer miljø, menneskerettigheter og /eller andre relevante sosiale spørsmål

• Bygger på internasjonalt aksepterte lover og normer

• Er utviklet i en prosess der flere parter og interessenter er involvert

• Har internasjonal aksept, ved at både innhold og organisasjoner som har utviklet disse, har internasjonal støtte

Med utgangspunkt i disse kriteriene har utvalget valgt å fokusere på følgende retningslinjer:

• FNs Global Compact

• OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

• ILOs trepartserklæring om prinsipper og retningslinjer for multinasjonale selskaper og sosiale hensyn

• FNs Underkommisjons utkast til retningslinjer for menneskerettigheter for flernasjonale selskaper

Disse retningslinjene har alle en forankring i mellomstatlige organisasjoner. Mange NGOer har også utviklet frivillige retningslinjer for næringslivet innenfor sine interessefelt. Den eldste blant disse er Global Sullivan Principles for Social Responsibility fra 1977, som i utgangspunktet ble utviklet for virksomheter i Sør-Afrika under apartheidsystemet, men som senere har blitt utvidet til generelle prinsipper for ansvarlig virksomhetsatferd. Amnesty International har utviklet «Human Rights Guidelines» for selskaper og for forvaltere av pensjonsfond. Den internasjonale føderasjonen av frie fagforeninger og dets internasjonale sekretariat (ICFTU/ITS) har utviklet en «Basic code of labour practice». Det internasjonale handelskammeret har utarbeidet «rules of conduct to combat extortion and bribery», og Transparency International, en NGO som arbeider mot korrupsjon i alle land, har sin egen «Checklist of good practice». Som OECDs oversikt indikerer kan listen gjøres mye lengre. Utvalget har valgt ikke å beskrive mange av disse retningslinjene nærmere her. Det skyldes ikke at innholdet i disse retningslinjene er irrelevant, men heller det faktum at mange av retningslinjene i stor grad overlapper hverandre, henviser til hverandre og delvis bygger på hverandre. Mange henviser også til f.eks. ILO-konvensjoner og FNs menneskerettighetserklæring. Innholdsmessig reflektere mange av NGOenes Code of Conduct de multilaterale retningslinjene.

7.4.1 Global Compact (FN)

Global Compact ble lansert av FNs generalsekretær Kofi Annan i Davos i januar 1999. Generalsekretæren utfordret her internasjonalt næringsliv til å samarbeide med FN om å sikre en bærekraftig internasjonal handel og bidra til at globaliseringen får positive konsekvenser for et flertall av verdens befolkning. Fem FN-organer har vært involvert i utviklingen av prinsippene, FN-sekretariatet, ILO, UNEP, UNDP 17 og FNs Høykommissær for menneskerettigheter. I tillegg har NGOer, arbeidstakerorganisasjoner, ICFTU 18 , næringslivsorganisasjoner, World Business Council for Sustainable Development, Det internasjonale handelskammer og andre nasjonale, regionale og sektorinitiativer bidratt.

Global Compact gir anvisning på ni overordnede prinsipper utledet fra FNs Verdenserklæring om menneskerettigheter, ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet og Rio-erklæringen om miljø og utvikling. Hvert av de ni prinsippene er utdypet med anbefalinger til selskaper om hvordan de kan gå frem for å implementere prinsippene.

Private selskaper er oppfordret til å forplikte seg til å etterleve prinsippene, noe blant annet Norsk Hydro og Statoil og et femtitalls andre internasjonale selskaper har gjort. Prinsippene stiller ikke krav til hvordan bedrifter skal dokumentere at de følger prinsippene. Selskapene oppfordres imidlertid til å rapportere om «Compact-relaterte aktiviteter» i sine årsrapporter og andre dokumenter.

Til forskjell fra konvensjonstekster og andre mellomstatlige instrumenter er Global Compact-prinsippene skrevet med selskaper som «subjekter». Dette gjør det mulig å utlede handlingsnormer for selskaper fra prinsippene. Samtidig gir forhandlingen og vedtakelsen av disse prinsippene i FN-systemet noe av den legitimitet og aksept som omgir de sentrale konvensjonstekstene. Fra norsk side er det uttrykt bred støtte til prinsippene.

Selve Global Compact-samarbeidet har fra giverland og NGOer m.fl. blitt kritisert for manglende overvåknings- og sanksjonsmuligheter for å sikre at prinsippene etterleves. Kritikere hevder at Global Compact tilknytning utnyttes av selskaper for markedsføringsformål uten at selskapenes praksis endres. Dette svekker mulighetene for å kunne følge med på om selskapene etterlever prinsippene og troverdigheten til prinsippene, noe som også FN selv har erkjent som en utfordring fremover. Fra FNs side har man holdt fast ved at samarbeidets frivillige karakter vanskelig lar seg forene med et tilsynssystem. Et effektivt slikt system lar seg heller neppe realisere. Det har også vært reist kritikk mot måten arbeidet organiseres og drives på fra FNs side. Dette har rammet samarbeidets omdømme og kan i noen grad også ha diskreditert selve prinsippene. Innholdsmessig må imidlertid prinsippene anses som bredt aksepterte normer for internasjonale selskapers atferd.

7.4.1.1 Nærmere om innholdet i prinsippene

Prinsippene er nærmere utdypet og forklart i en egen veiledning til Global Compact. 19

Principle 1: Businesses should support and respect the protection of internationally proclaimed human rights within their sphere of influence

Denne fastslår at bedrifter har et ansvar for å ivareta menneskerettigheter på arbeidsplassen og innenfor sin innflytelsessfære. Dette innebærer at bedrifer bør:

• Oppfylle lokal og internasjonal lovgivning

• Fremme rettssikkerhet og menneskerettigheter i stater hvor slik beskyttelse for individene ikke er tilstrekkelig

• Gjennom fremme av menneskerettigheter også bedre forbrukerrettigheter

• Vie oppmerksomhet til menneskerettigheter i leverandørkjeden og valg av forretningspartnere bør skje under hensyntaken til deres praksis på dette området

Videre gis det argumenter for hvorfor dette er viktig og anbefalinger til hvordan bedriftene kan gå frem for å implementere dette i organisasjonen.

Principle 2: Businesses should make sure that they are not complicit in human rights abuses

Her utdypes det hvordan medvirkning til menneskerettighetskrenkelser kan oppfattes og forekomme i en næringslivskontekst, med eksempler som refererer til flytting av lokalbefolkningen f.eks. ved utbygginger, bruk av sikkerhetsstyrker eller stilltiende aksept av brudd på menneskerettigheter og arbeidstakerrettigheter fra samarbeidspartnere. Betydningen av informasjon og åpenhet om virksomheten vektlegges også. Det beskrives noen mulige tiltak for hvordan bedrifter kan møte disse utfordringene, bl.a. viktigheten av å ha en strategi for å ivareta menneskerettigheter.

Principle 3: Businesses should uphold the freedom of association and the effective recognition of the right to collective bargaining

Dette utdyper hva organisasjonsfrihet og kollektive forhandlinger innebærer og begrunner hvorfor det er viktig, også ut i fra økonomiske hensyn. Det angis noen mulige strategier med konkrete anbefalinger til hva bedriftene kan gjøre på arbeidsplassen, ved forhandlingsbordet og i forhold til det lokalsamfunnet de opererer i.

Principle 4: Businesses should uphold the elimination of all forms of forced and compulsory labour

Det gis en nærmere beskrivelse av hva tvangsarbeid er og hva det innebærer basert på definisjonene i de relevante ILO-konvensjonene. I den grad de er berørt av dette, må bedrifter sette seg inn i de underliggende årsaker til tvangsarbeid, og bedriften må arbeide aktivt for å avskaffe tvangsarbeid. Det gis konkrete råd for hva bedriftene kan gjøre i en slik situasjon både på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet.

Principle 5: Businesses should uphold the effective abolition of child labour

I utdypingen av prinsippet problematiseres det hva barnearbeid er, hvorfor det oppstår og hvorfor bedrifter skal unngå barnearbeid. Definisjonen av barnearbeid er basert på ILO-konvensjonen om de verste former for barnearbeid. Mulige strategier for hvordan bedrifter skal gå frem for å unngå barnearbeid, også i leverandørkjeden, er beskrevet med forslag til konkrete tiltak på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet, herunder støtte til utdannelse og opplæring, helsearbeid og ernæring.

Principle 6: Businesses should eliminate discrimination in respect of employment and occupation

Det gis en gjennomgang av hva diskriminering er og i hvilke former det kan oppstå. Under strategier og tiltak legges det vekt på at diskriminering ikke må forekomme og at bedrifter bør utvikle en likestillingspolicy og tiltak som kan hindre dette. Eksempler på konkrete tiltak er gitt.

Principle 7: Businesses should support a precautionary approach to environmental challenges

Her tar man utgangspunkt i Rio-deklarasjonen om miljø og utvikling og definerer hva «føre var»-prinsippet er, og hva det innebærer. Dette er så relatert til næringslivets virksomhet gjennom «a business approach to the concept of precaution», der forebygging fremfor reparasjon og opprydding av miljøskader vektlegges. Man tar et livssyklus perspektiv på sin virksomhet og benytter seg av metoder som risikovurdering, livsløpsanalyser og konsekvensanalyser

Principle 8: Businesses should undertake initiatives to promote greater environmental responsibility

Bakgrunnen for dette prinsippet er utdypet med utgangspunkt i Agenda 21 der næringslivets rolle i en bærekraftig utvikling er tatt opp. Det beskrives hvilke strategier selskaper kan benytte seg av for å ta et større miljøansvar, herunder implementering av «føre var»-prinsippet i virksomheten, bruk av samme miljøstandard uavhengig av lokalisering, bidrag til teknologioverføring m.m.

Principle 9: Businesses should encourage the development and diffusion of environmentally friendly technologies

Det gis en forklaring på hva som menes med miljøvennlig teknologi, nødvendigheten av utvikling og spredning av slik teknologi (på et generelt grunnlag) og hvordan bedrifter kan benytte seg av dette. Her betones den forebyggende strategi, der teknologiforbedringer bør ta sikte på å hindre at miljøproblem oppstår gjennom endringer i produksjonsprosesser, substitusjon av innsatsfaktorer, produktendringer eller resirkulering. Videre beskrives forslag til hvordan bedriften kan gå frem for å gjennomføre dette.

7.4.1.2 Vurdering av Global Compact som et grunnlag for etiske retningslinjer for Petroleumsfondet

Global Compacts prinsipper og retningslinjer har selskaper over hele verden som målgruppe. De favner de fleste av områdene som er definert i utvalgets mandat, som arbeidstakerrettigheter, menneskerettigheter og miljø, og de har en bred internasjonal forankring, både gjennom FN-systemet og ved at de bygger på internasjonale konvensjoner og overenskomster. Norske myndigheter har uttrykt bred støtte til prinsippene.

Prinsippene er universelle, men utdypet og konkretisert med anbefalinger for hva selskaper skal legge vekt på og hvordan de kan ta hensyn til disse. I forhold til Petroleumsfondet, som investerer i et meget stort antall selskaper i mange ulike sektorer og geografiske områder, kan nettopp retningslinjene allmenngyldighet være en fordel som gjør at de kan anvendes uavhengig av sektor og bransje.

Det er opp til selskapene selv å velge hvor høyt listen skal ligge når det gjelder den faktiske etterlevelsen av prinsippene, og det er ingen håndhevelse av retningslinjene. Dette har vært kritisert blant annet fra mange NGOers side fordi de mener at mange selskaper som har sluttet seg prinsippene, ikke følger dem, og at det undergraver Global Compacts troverdighet. En måte å motvirke dette på er å stille krav til selskapenes rapportering. Global Compact har nylig inngått en samarbeidsavtale med Global Reporting Initiative (GRI) som gir retningslinjer for hvordan selskaper skal rapportere om økonomiske, miljømessige og sosiale forhold som har betydning for bedriften (se egen omtale i avsnitt 6.1). 20 Intensjonen er å skape en tettere kopling mellom prinsippene og selskapers rapportering om hvordan de etterlever dem.

7.4.2 OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper

OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper er anbefalinger fra regjeringer til flernasjonale selskaper som driver virksomhet i eller fra tilsluttede land. 21 I dag omfatter dette alle OECD-landene i tillegg til Argentina, Brasil, Chile og Slovakia. Retningslinjene er frivillige prinsipper og standarder for ansvarlig forretningsførsel på mange ulike områder i samsvar med gjeldende lover. Overholdelse av retningslinjene er frivillig for selskapene og kan ikke håndheves rettslig. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene, oppfordrer selskapene som driver virksomhet på deres territorier, til å overholde retningslinjene overalt der de driver virksomhet, samtidig som de tar hensyn til særlige forhold i hvert enkelt vertsland. Selv om det finnes mange regelverk for forretningsførsel som nå er offentlig tilgjengelige, er retningslinjene det eneste multilateralt anerkjente og detaljerte regelverket som regjeringer er forpliktet til å fremme. Regjeringene som er tilsluttet retningslinjene, skal altså fremme dem og oppmuntre til at de blir brukt overfor nasjonale selskaper. De skal opprette nasjonale kontaktutvalg som skal fremme retningslinjene og fungere som forum for alle saker som gjelder retningslinjene, herunder også anklager om brudd på retningslinjene.

Den institusjonelle rammen rundt retningslinjene består av to organer: Nasjonale kontaktutvalg og OECDs komité for internasjonale investeringer og flernasjonale selskaper (CIME).

De nasjonale kontaktutvalg har som oppgave å gjennomføre informasjonsvirksomhet, behandle forespørsler og drøfte med berørte parter alle saker som omfattes av retningslinjene, slik at de kan bidra til å løse problemer som måtte oppstå i denne forbindelse. Kontaktutvalgene skal årlig rapportere om sine aktiviteter og resultater til OECD (CIME). De har også muligheten til å offentliggjøre klagesaker der det ikke oppnås enighet mellom partene. Det norske kontaktutvalget er et samarbeidsorgan sammensatt av representanter for flere departementer, arbeidstakere (LO) og næringslivet (NHO).

CIME har som oppgave, jevnlig eller på forespørsel fra et tilsluttet land, å holde meningsutvekslinger om saker som omfattes av retningslinjene, og om erfaringene fra gjennomføringen av dem. Komiteen skal jevnlig invitere OECDs rådgivende komité for næringslivet (BIAC) og OECDs rådgivende komité for fagforeningene (TUAC) samt andre ikke-statlige organisasjoner til å uttrykke sine meninger om saker som omfattes av retningslinjene.

7.4.2.1 Forhold som retningslinjene adresserer

Innenfor rammen av nasjonal lovgivning gir retningslinjene frivillige prinsipper og standarder for ansvarlig forretningsførsel med hensyn til økonomiske, sosiale og miljømessige forhold. Retningslinjenes kapitler omhandler:

1. Begreper og prinsipper

2. Generelle politiske retningslinjer

   • Respektere menneskerettigheter og bidra til bærekraftig utvikling

3. Offentliggjøring av opplysninger

   • Gi informasjon om sin virksomhet, oppbygning, økonomiske situasjon og sine prestasjoner jevnlig

4. Sysselsetting og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker

   • Respektere de ansattes faglige rettigheter, samarbeide med de ansattes representanter og motarbeide barnearbeid og tvangsarbeid

5. Miljøvern

   • Ta tilbørlig hensyn til behovet for å verne miljøet og folks helse og sikkerhet

6. Bekjemping av bestikkelser

   • Ikke gi bestikkelser, fremme åpenhet og de ansattes bevissthet om selskapets politikk mot bestikkelser

7. Forbrukerinteresser

   • Gi opplysninger om produkter til forbrukerne og etablere rutiner for å løse forbrukertvister

8. Vitenskap og teknologi

   • Bidra til å overføre teknologi og kunnskap til vertslandet

9. Konkurranse

   • Avstå fra å inngå eller gjennomføre konkurransebegrensende avtaler mellom konkurrenter

10. Beskatning

    • Betale skatter til rett tid

Retningslinjene ble revidert i 2000 basert på innspill fra næringsliv, arbeidstakerorganisasjoner, myndigheter og frivillige organisasjoner, herunder World Wildlife Fund, Amnesty International og Friends of the Earth. Retningslinjene inneholder anbefalinger om avskaffing av barne- og tvangsarbeid som er basert på ILOs kjernekonvensjoner. Avsnittet om miljø oppfordrer flernasjonale selskaper til å øke sin miljøinnsats gjennom tiltak som forbedret intern miljøforvaltning, mer offentliggjøring av miljøopplysninger og bedret beredskapsplanlegging for innvirkninger på miljøet. For å bekjempe korrupsjon gir retningslinjene anbefalinger om hvordan selskaper skal unngå å bli involvert i korrupsjon, bl.a. gjennom bevisstgjøring av ansatte, ledelses- og kontrollsystemer og åpenhet om sin etiske policy. Når det gjelder forbrukervern, bør selskapene utvise god forretnings-, markedsførings- og reklameskikk og treffe alle rimelige tiltak for å sikre at varene eller tjenestene de leverer, er sikre og har god kvalitet gjennom bl.a. produktinformasjon og produktmerking, åpenhet og samarbeid med myndighetene om produktsikkerhet. Kapittelet om offentliggjøring og innsyn avspeiler OECDs prinsipper for virksomhetsstyring (Corporate governance) og anerkjenner og oppmuntrer til fremgang med hensyn til bedring av selskapers sosiale og miljømessige ansvarlighet. Det er også tatt inn en generell anbefaling om å respektere menneskerettigheter (konsistent med vertslandenes internasjonale forpliktelser).

7.4.2.2 Nærmere om generelle politiske retningslinjer (utdyping av pkt. 2 ovenfor):

Selskapene bør ta tilbørlig hensyn til den fastlagte politikken i de landene der de driver virksomhet, og ta hensyn til andre interessenters synspunkt. I denne sammenhengen bør selskapene:

1. Bidra til økonomisk, sosial og miljømessig framgang med sikte på å skape en bærekraftig utvikling

2. Respektere menneskerettighetene til dem som berøres av virksomheten deres, i samsvar med vertsregjeringens internasjonale forpliktelser

3. Oppmuntre til lokal kapasitetsbygging gjennom nært samarbeid med lokalsamfunnet, herunder næringsinteresser, og utvikle selskapets virksomhet på hjemme- og utemarkeder i samsvar med behovet for sunn handelspraksis

4. Oppmuntre til oppbygging av menneskelig kapital, særlig ved å skape muligheter for arbeid og ved å legge til rette for opplæringsmuligheter for arbeidstakere

5. Avstå fra å søke eller godta unntak som ikke er nevnt i lover eller forskrifter om blant annet miljø, helse, sikkerhet, arbeidsforhold, beskatning, økonomiske oppmuntringer eller andre forhold

6. Støtte og opprettholde gode prinsipper for foretaksledelse og utvikle og følge en god praksis med hensyn til foretaksledelse

7. Utvikle og følge effektive, frivillige praksisformer og ledelsessystemer som fremmer et forhold bygd på tiltro og gjensidig tillit mellom selskapene og samfunnene der de driver virksomhet

8. Fremme bevissthet om og overholdelse av selskapets politikk blant arbeidstakerne ved behørig formidling av denne politikken blant annet i opplæringsprogrammer

9. Avstå fra diskriminerende eller disiplinære tiltak mot arbeidstakere som i god tro gir opplysninger til ledelsen eller til vedkommende offentlige myndigheter om forhold som er i strid med lover, retningslinjene eller selskapets politikk

10. Oppmuntre, der det er praktisk mulig, forretningspartnere, herunder leverandører og underleverandører, til å følge prinsipper for forretningsførsel som er i samsvar med retningslinjene

11. Avstå fra enhver upassende innblanding i lokal politisk virksomhet.

Denne delen av retningslinjene omtaler selskapenes forhold til lokal lovgivning og gir i tillegg noen prinsipper for omfanget av selskapers ansvar for utviklingen i de lokalsamfunn de driver virksomhet. I kommentarene til retningslinjene vises det til forpliktelsen til å følge hjemlandets lover. Retningslinjene er ikke noen erstatning for og bør heller ikke anses å stå over lokale lover og forskrifter. Selskapene oppfordres til å ta i betraktning synspunktene til andre interesser i samfunnet.

Om målsetningen om bærekraftig utvikling sies det at den ikke bør stå i motsetning til selskapenes virksomhet og at forbindelsene mellom økonomisk, sosial, og miljømessig framgang er et viktig middel for å fremme denne. Selskapene oppfordres også til å respektere menneskerettighetene i samsvar med vertsregjeringenes internasjonale forpliktelser. Retningslinjene anerkjenner og oppmuntrer det bidraget som flernasjonale selskaper kan gi til lokal kapasitetsbygging.

7.4.2.3 Nærmere om offentliggjøring av opplysninger (utdyping av pkt. 3 ovenfor):

1. Selskapene bør forsikre seg om at de offentliggjør pålitelige og relevante opplysninger om sin virksomhet, oppbygning, økonomiske situasjon og sine prestasjoner jevnlig og innen rimelig tid. Disse opplysningene bør offentliggjøres for selskapet som helhet og eventuelt for forretningsområder eller geografiske områder. Selskapenes strategi for offentliggjøring av opplysninger bør tilpasses selskapenes art, størrelse og beliggenhet, samtidig som det tas tilbørlig hensyn til kostnadene, kravet til fortrolighet innen forretningsvirksomhet og andre konkurransehensyn.

2. Selskapene bør anvende høye kvalitetsstandarder for offentliggjøring, regnskapsførsel og revisjon. Selskapene oppfordres også til å anvende høye kvalitetsstandarder for ikke-økonomisk opplysning, herunder for eventuell opplysning om miljømessige og sosiale forhold. Det bør opplyses om hvilke standarder eller hvilken strategi som ligger til grunn for utarbeiding og offentliggjøring av både økonomiske og ikke-økonomiske opplysninger.

   Selskapene bør offentliggjøre grunnleggende opplysninger som viser navn, beliggenhet og oppbygning samt morselskapets navn, adresse, telefonnummer, viktigste tilknyttede selskaper og direkte og indirekte eierandeler i prosent i disse tilknyttede selskapene, herunder eierandeler dem imellom.

   Selskapene bør også offentliggjøre vesentlige opplysninger om:

   • Selskapets finans- og driftsresultater

   • Selskapets formål,

   • Store aksjonærer og stemmerett

   • Styremedlemmer og toppledere samt deres vederlag

   • Vesentlige forutsigbare risikofaktorer

   • Vesentlige spørsmål som gjelder arbeidstakere og andre interessenter

   • Ledelsesoppbygning og ledelsespolitikk.

3. Selskapene oppfordres til å offentliggjøre også andre opplysninger, blant annet:

   • Verdierklæringer eller erklæringer om forretningsførsel ment for offentliggjøring, herunder opplysninger om selskapets strategi for sosiale spørsmål, etikk og miljø og andre regler for atferd som selskapet følger. I tillegg kan datoene da disse erklæringene ble vedtatt, landene og enhetene som disse erklæringene gjelder for, og selskapets resultater i forhold til disse erklæringene også offentliggjøres

   • Opplysninger om systemer for risikohåndtering og etterleving av lover, og om erklæringer eller regler for forretningsførsel, opplysninger om forholdet til arbeidstakere og andre interessenter.

Denne delen av retningslinjene omtaler selskapenes plikt til å offentliggjøre relevante opplysninger om virksomheten. I sine kommentarer til retningslinjene vektlegger OECD at klare og fullstendige opplysninger om selskaper er viktig for mange ulike brukere, fra aksjeeiere og finansverden til andre aktører som arbeidstakere, lokalsamfunn, særinteressegrupper, regjeringer og samfunnet i sin alminnelighet.

Retningslinjene tar for seg offentliggjøring på to områder. Første sett med anbefalinger om offentliggjøring er identisk med punktene om offentliggjøring skissert i OECDs prinsipper om foretaksledelse. Retningslinjene oppfordrer også til rutiner for offentliggjøring eller kommunikasjon på områder der rapporteringsstandardene fremdeles er på utviklingsstadiet, for eksempel innen rapportering av sosiale, miljømessige, og risikomessige forhold, se nærmere i avsnitt 6 nedenfor.

Selskapene oppfordres til å gi lett og rimelig tilgang til offentliggjorte opplysninger og til å vurdere bruk av informasjonsteknologi for å nå dette målet. Kravene til offentliggjøring er ikke ment å legge urimelige byrder av administrativ eller kostnadsmessig art på selskapene. Det forventes heller ikke at selskapene offentliggjør opplysninger som kan sette deres konkurransemessige stilling i fare med mindre offentliggjøring kreves for å gi investorene fullstendige opplysninger og for å unngå å villede investorene.

7.4.2.4 Nærmere om sysselsetting og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker (utdyping av pkt. 4 ovenfor)

Selskapene bør, i samsvar med gjeldende lover og forskrifter og de rådende forhold mellom partene i arbeidslivet og praksis i arbeidsforhold:

1. 1. Respektere sine arbeidstakeres rett til å la seg representere av fagforeninger og andre rettmessige representanter for arbeidstakere og delta i konstruktive forhandlinger, enten enkeltvis eller gjennom arbeidsgiverorganisasjoner, med slike representanter med sikte på å komme fram til avtaler om arbeidsforhold

   2. Bidra til effektiv avskaffing av barnearbeid

   3. Bidra til avskaffing av alle former for tvangsarbeid

   4. Ikke forskjellsbehandle arbeidstakerne i saker om arbeids- eller yrkesforhold på grunnlag av rase, farge, kjønn, religion, politiske meninger, nasjonal tilhørighet eller sosial bakgrunn med mindre visse preferanser for arbeidstakernes egenskaper er i tråd med en fastlagt statlig politikk som har til hensikt å fremme økt likestilling på arbeidsmarkedet, eller gjelder arbeidets art

2. 1. Gi arbeidstakernes representanter de ressurser som kreves for å bidra til at det utvikles effektive tariffavtaler

   2. Gi arbeidstakernes representanter de opplysningene som kreves for å kunne føre meningsfylte forhandlinger om arbeidsforhold

   3. Fremme samråd og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og deres representanter om saker av felles interesse

3. Gi arbeidstakere og deres representanter opplysninger slik at de kan danne seg et pålitelig bilde av foretakets resultater eller eventuelt av selskapet i sin helhet

4. 1. Overholde standarder for arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker som ikke er mindre gunstige enn dem som følges av tilsvarende arbeidsgivere i vertslandet

   2. Treffe tilstrekkelige tiltak for å sikre arbeidervern og arbeidsmiljø i sin virksomhet

5. I sin virksomhet, så langt det lar seg gjøre, bruke og lære opp lokal arbeidskraft slik at de kan bedre sine kvalifikasjoner i samarbeid med arbeidstakernes representanter og eventuelt med vedkommende statlige myndigheter

6. Dersom det vurderes å foreta endringer i virksomheten som kan få store virkninger for arbeidstakernes levekår, særlig ved nedlegging av enheter som innebærer massepermitteringer eller masseoppsigelser, gi varsel i rimelig tid om slike endringer til arbeidstakernes representanter og eventuelt til aktuelle statlige myndigheter, og samarbeide med arbeidstakernes representanter og aktuelle statlige myndigheter for i størst mulig utstrekning å dempe de negative følgene. I lys av de særlige forholdene i hver enkel sak bør ledelsen gi slikt varsel før den endelige beslutningen tas. Andre fremgangsmåter kan også benyttes for å få til et meningsfylt samarbeid om å minske følgene av slike beslutninger

7. I forbindelse med forhandlinger med arbeidstakernes representanter om arbeidsvilkår eller når arbeidstakerne bruker sin rett til å organisere seg, ikke true med flytting av hele eller deler av en enhet fra vedkommende land eller overføre arbeidstakere fra selskapets enheter i andre land for på utilbørlig vis å påvirke forhandlingene eller hindre arbeidstakerne i å bruke sin rett til å organisere seg,

8. Legge forholdene til rette slik at arbeidstakernes representanter kan forhandle om tariffavtaler eller om spørsmål som gjelder forholdet mellom arbeidstakere og ledelsen, og tillate at partene drøfter saker av felles interesse med representanter for ledelsen som har myndighet til å ta avgjørelser i disse sakene.

I sine kommentarer til retningslinjene skriver OECD at kapitlet om sysselsetting og relasjoner mellom arbeidsgiver og arbeidstaker gjenspeiler de aktuelle bestemmelsene i ILO-erklæringen om grunnleggende prinsipper og rettigheter i arbeidslivet av 1998 og ILOs trepartserklæring om prinsipper for flernasjonale selskaper og sosiale hensyn av 1977. Se avsnitt 4.3 nedenfor.

De fire grunnleggende prinsippene og rettighetene i ILO-erklæringen av 1998, som også er inkludert i trepartserklæringen, fastsetter prinsipper på områdene avskaffing av barnearbeid, avskaffing av alle former for tvangsarbeid, likebehandling i arbeids- eller yrkesforhold og rett til organisering og frie forhandlinger. Listen over ikke-tillatte grunnlag for forskjellsbehandling, som er tatt fra ILO-konvensjon nr. 111 av 1958, gir uttrykk for at all sondring, utelukking eller favorisering på grunnlag av rase, hudfarge, kjønn, religion, politisk oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse er i strid med konvensjonen. OECD presiserer at listen over diskrimineringsgrunnlag i konvensjonen ikke er uttømmende. Det forventes at selskapene fremmer like muligheter for kvinner og menn med særlig vekt på like kriterier for utvelging, vederlag og forfremmelse og lik bruk av disse kriteriene. Videre forventes det at selskapene hindrer forskjellsbehandling eller oppsigelse på grunn av ekteskap, graviditet eller foreldreskap.

Både OECDs retningslinjer og ILOs trepartserklæring omhandler atferd som forventes av selskapene. Henvisningen til samrådsformer for medbestemmelse er tatt fra ILO-anbefaling nr. 94 av 1952 om samråd og samarbeid mellom arbeidsgivere og arbeidstakere på selskapsplan. Den samsvarer også med en bestemmelse i ILOs trepartserklæring om prinsipper for flernasjonale selskaper og sosiale hensyn av 1977. OECD påpeker videre at standarder for arbeidsforhold og forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker også omfatter lønns- og arbeidstidsordninger. Henvisningen til arbeidervern og arbeidsmiljø innebærer at flernasjonale selskaper forventes å følge gjeldende påbudte standarder og industrinormer for å minske faren for ulykker og helseskader.

7.4.2.5 Nærmere om miljøvern

(Utdyping av pkt. 5 ovenfor)

Selskapene bør innenfor rammen av lover, forskrifter og administrativ praksis i de land der de driver virksomhet, og under henvisning til aktuelle internasjonale avtaler, prinsipper, mål og standarder, ta tilbørlig hensyn til behovet for å verne miljøet og folks helse og sikkerhet, og generelt drive sin virksomhet på en slik måte at de bidrar til det overordnede målet om bærekraftig utvikling. Selskapene bør særlig:

1. Opprette og vedlikeholde et miljøforvaltningssystem som høver for selskapet, med blant annet:

   1. Innsamling og vurdering av tilstrekkelige og aktuelle opplysninger om de miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følgene av sin virksomhet

   2. Fastsetting av målbare mål og eventuelt mål for bedre miljømessige prestasjoner, herunder en jevnlig vurdering av om målene fortsatt er aktuelle, og

   3. Jevnlig overvåking og verifikasjon av utviklingen mot de miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige målene

2. Idet det tas hensyn til kostnader, kravet til fortrolighet innen forretningsvirksomhet og vernet av eiendomsretten til åndsverk:

   1. Gi offentligheten og arbeidstakerne tilstrekkelige og aktuelle opplysninger om mulige miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følger av selskapets virksomhet, som for eksempel kan omfatte en redegjørelse om framdriften i miljøarbeidet, og

   2. Kommunisere med og rådspørre i tilstrekkelig grad og til rett tid samfunnene som blir direkte berørt av selskapets miljø-, helse- og sikkerhetspolitikk og gjennomføringen av den

3. Vurdere å ta i betraktning i sin beslutningsprosess de forutsigbare miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følgene av selskapets prosesser, varer og tjenester gjennom hele deres levetid. Dersom den foreslåtte virksomheten kan få betydelige miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige følger, og dersom den må godkjennes av vedkommende myndighet, må det utarbeides en passende miljøkonsekvensanalyse

4. I samsvar med den vitenskapelige og tekniske oppfatningen av risikoen og i de tilfeller det er fare for alvorlig skade på miljøet, tatt i betraktning også folks helse og sikkerhet, ikke bruke mangel på full vitenskapelig sikkerhet som argument for å utsette kostnadseffektive tiltak som kan forebygge eller minske slik skade

5. Ha beredskapsplaner for å forebygge, dempe og begrense alvorlige miljøskader og helseskader som har oppstått på grunn av deres virksomhet blant annet i forbindelse med ulykker og nødssituasjoner, og rutiner for øyeblikkelig melding til vedkommende myndigheter

6. Kontinuerlig søke å bedre selskapets miljøprestasjoner, ved å oppmuntre, der det passer, til for eksempel:

   1. Bruk i alle deler av selskapet av teknologi og driftsmetoder som avspeiler standardene for miljøprestasjonene i den delen av selskapet som har de beste resultatene

   2. Utvikling og levering av varer eller tjenester som ikke skader miljøet unødig, er sikre å bruke på den måten det er ment, er energi- og ressursbesparende, kan brukes på nytt, kan gjenvinnes eller kan disponeres på en sikker måte

   3. Fremming av et høyere bevissthetsnivå blant kunder om de miljømessige følgene ved å bruke varene og tjenestene til selskapet, og

   4. Forsking på hvordan man på sikt kan bedre selskapets miljøprestasjoner.

7. Gi arbeidstakerne tilstrekkelig utdanning og opplæring i miljømessige, helsemessige og sikkerhetsmessige forhold, blant annet håndtering av farlige stoffer og forebygging av miljøulykker, samt mer allmenne områder av miljøforvaltning, for eksempel fremgangsmåter for å gjennomføre miljøkonsekvensanalyser, publikumskontakt og miljøteknologi

8. Bidra til å utvikle en miljømessig meningsfylt og økonomisk effektiv offentlig politikk, for eksempel gjennom samarbeid eller tiltak som vil øke bevisstheten om og vern av miljøet.

Kapitlet om miljøvern reflekterer, i henhold til OECD, stort sett prinsippene og målene i Rio-erklæringen om miljø og utvikling, Agenda 21 (som er innenfor rammen av Rio-erklæringen) og i Århus-konvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmenn deltaking i beslutningsprosesser og tilgang til rettsmidler i saker som angår miljøet og gjenspeiler standarder i andre instrumenter, for eksempel ISO-standarden for miljøforvaltningssystemer.

For å forbedre miljøprestasjonene kreves det en forpliktelse til en systematisk tilnærming og til en stadig forbedring av systemet. Et miljøforvaltningssystem gir den interne rammen for å kontrollere et selskaps miljøvirkninger og å integrere miljøhensyn i forretningsvirksomheten. Det bør omfatte aktiviteter og tiltak som tar sikte på å kontrollere både direkte og indirekte miljøvirkninger av selskapets virksomhet over lang tid, forurensningskontroll og ressursforvaltning. Å ha et slikt system på plass bør, i henhold til OECD, bidra til å forsikre aksjeeiere, arbeidstakere og samfunnet om at selskapet arbeider aktivt for å verne miljøet mot virkningene av selskapets virksomhet.

Flere instrumenter som allerede er vedtatt av ulike land tilsluttet retningslinjene, blant annet prinsipp 15 i Rio-erklæringen om miljø og utvikling, henviser til «føre var»–prinsippet. Selv om ingen av disse instrumentene er uttrykkelig rettet mot selskaper, er den grunnleggende forutsetningen i retningslinjene at selskapene bør handle så snart som mulig og på en forutseende måte for å unngå for eksempel alvorlige eller ugjenkallelige miljøskader forårsaket av deres virksomhet. Retningslinjene er ikke ment å gjenfortolke noe eksisterende instrument eller å skape nye forpliktelser eller presedenser for regjeringene. De er bare ment å anbefale hvordan «føre var»–tilnærmingen bør gjennomføres på selskapsplan.

Retningslinjene oppfordrer også selskapene til å arbeide for å heve miljøprestasjonene i alle deler av sin virksomhet, selv der dette kanskje ikke formelt kreves i eksisterende praksis i de landene der de driver virksomhet. For eksempel har flernasjonale selskaper ofte tilgang til teknologi eller driftsmetoder som ved anvendelse kan bidra til å heve miljøprestasjonene over alt. Å sikre at miljøet i de landene der flernasjonale selskaper driver virksomhet, også nyter godt av tilgjengelig teknologi, er et viktig middel til å bygge opp støtte til internasjonal investeringsvirksomhet mer generelt.

7.4.2.6 Nærmere om korrupsjon

Bekjemping av bestikkelser (Utdyping av pkt. 6 ovenfor)

Selskapene bør ikke, verken direkte eller indirekte, tilby, love, gi eller kreve bestikkelser eller andre urettmessige fordeler for å skaffe seg eller beholde forretninger eller andre utilbørlige fordeler. Selskapene bør heller ikke anmodes om eller forventes å gi bestikkelser eller andre urettmessige fordeler. Selskapene bør særlig:

1. Ikke tilby eller gi etter for krav om å betale offentlige tjenestemenn eller arbeidstakere hos forretningspartnere noen del av et kontraktsbeløp. De bør ikke bruke underleveranser, innkjøpsordrer eller konsulentoppdrag som middel til å kanalisere betaling til offentlige tjenestemenn, arbeidstakere hos forretningspartnere, eller til deres slektninger eller forretningsforbindelser

2. Forsikre seg om at vederlaget til dets representanter er passende og bare er for legitime tjenester. Dersom det er aktuelt, bør man føre en liste over representanter som er benyttet i forbindelse med transaksjoner med offentlige organer og statseide selskaper, og stille den til rådighet for vedkommende myndigheter

3. Gi mer innsyn i virksomheten som ledd i kampen mot bestikkelser og pengeutpressing. Man kan for eksempel forplikte seg offentlig mot bestikkelser og pengeutpressing og opplyse om ledelsessystemer som selskapet har vedtatt for å oppfylle disse forpliktelsene. Selskapet bør også fremme åpenhet og dialog med offentligheten for å øke dens oppmerksomhet om og samarbeid i kampen mot bestikkelser og pengeutpressing

4. Fremme arbeidstakernes bevissthet om og etterleving av selskapets strategi mot bestikkelser og pengeutpressing ved å kunngjøre denne strategien og ved hjelp av opplæringsprogram og disiplinærtiltak

5. Vedta ledelseskontrollsystemer som motvirker bestikkelser og korrupte framgangsmåter, og vedta rutiner for føring av finans- og skatteregnskap og revisjonsrutiner som hindrer at det kan opprettes uoffisielle eller hemmelige kontoer eller at det kan lages dokumenter som ikke på en rett og riktig måte beskriver de transaksjonene de gjelder

6. Ikke gi ulovlige bidrag til kandidater for offentlige stillinger, til politiske partier eller til andre politiske organisasjoner. Bidrag bør oppfylle alle krav til offentlighet og bør meldes til den øverste ledelsen.

I sine kommentarer til retningslinjene skriver OECD at fremgangen med å forbedre den politiske rammen og med å heve selskapenes bevissthet om bestikkelser som en ledelsessak har vært betydelig. OECD-konvensjonen om bekjemping av bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn er undertegnet av 34 land og trådte i kraft 15. februar 1999 (se egen omtale i avsnitt 4.2.6). Konvensjonen, sammen med anbefalingen om bekjemping av bestikkelser i internasjonale forretningstransaksjoner, som ble endret i 1997, og anbefalingen om retten til skattefradrag for bestikkelser til utenlandske offentlige tjenestemenn av 1996, er kjerneinstrumentene som medlemmene i antikorrupsjonsgruppen samarbeider på grunnlag av for å stoppe strømmen av bestikkelser som har som mål å få eller beholde internasjonale oppdrag. Et overvåkningsprogram er opprettet for å sikre effektiv og konsekvent gjennomføring og håndheving av konvensjonen.

7.4.2.7 Nærmere om forbrukerinteresser

(Utdyping av pkt. 7 ovenfor)

Når selskapene har med forbrukere å gjøre, bør de vise god forretnings-, markedsførings- og reklameskikk og treffe alle rimelige tiltak for å sikre at varene eller tjenestene de leverer, er sikre og har god kvalitet. De bør særlig:

1. Sikre at varene eller tjenestene de leverer tilfredsstiller alle avtalte eller fastsatte standarder for helse og sikkerhet for forbrukerne, blant annet helseadvarsler og produktsikkerhets- og produktopplysningsetiketter

2. Gi tilstrekkelig av relevante, nøyaktige og tydelige opplysninger om innholdet i, sikker bruk, vedlikehold, lagring og disponering av varene eller tjenestene til at forbrukerne kan ta beslutninger på grunnlag av disse

3. Opprette klare og effektive ordninger som kan behandle klager fra forbrukere, og som bidrar til rettferdige og hurtige løsninger på forbrukertvister uten utilbørlige kostnader eller byrder

4. Avstå fra påstander, fortielser og andre handlinger som er villedende, misvisende, svikaktige eller illojale, respektere forbrukernes privatliv og beskytte personlige opplysninger

5. Samarbeide fullt ut og åpent med offentlige myndigheter om å forebygge eller fjerne alvorlige farer for folks helse og sikkerhet som har oppstått på grunn av forbruk eller bruk av deres varer.

OECD peker på at forbrukerhensyn med sikte på å bidra til å øke forbrukernes helse og sikkerhet har fått økt betydning i lys av globaliseringen av markedsplassen og en økende elektronisk handel. Det ble derfor tatt inn et kapittel om forbrukerinteresser i revisjonen av retningslinjene. Ordlyden i dette kapittelet trekker på arbeidet til OECD-komiteen for forbrukerpolitikk og på arbeidet nedlagt i ulike enkeltstående og internasjonale regler for forretningsførsel (for eksempel reglene til Det internasjonale handelskammeret), FNs retningslinjer for forbrukerpolitikk og OECDs retningslinjer for forbrukervern i forbindelse med elektronisk handel.

Med hensyn til punkt nr. 5 ovenfor henvises selskapene til OECDs retningslinjer for beskyttelse av personlig integritet og internasjonal trafikk av persondata som et nyttig grunnlag for beskyttelse av persondata.

7.4.2.8 Vurdering av OECDs retningslinjer i forhold til etiske retningslinjer for Petroleumsfondet

Norge har i likhet med 33 andre land gitt sin tilslutning til retningslinjene og forpliktet seg til å fremme dem. Det betyr at retningslinjene har en formell forankring både i Norge og internasjonalt. Det betyr også at myndighetene gjennom sin tilslutning i prinsippet har forpliktet seg til å følge opp «sine» multinasjonale selskaper. Gjennom de nasjonale kontaktpunktene i hvert land finnes det en mekanisme som skal kunne fange opp brudd på retningslinjene, selv om den i praksis synes å være lite brukt.

På samme måte som Global Compact spenner også OECDs retningslinjer over et bredt spekter av relevante tema. De inkluderer retningslinjer for korrupsjon, miljø og sosiale forhold knyttet til relasjoner mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, samt forbrukerinteresser basert på internasjonale konvensjoner og overenskomster. Det tema som er minst konkretisert, er menneskerettigheter (utover arbeidstakerrettigheter).

Retningslinjene er ikke bindende for selskapene, og virksomheten skal vurderes ut fra lokale normer. Dvs. at lovgivningen i det landet som virksomheten opererer i, er minimumsstandard. Retningslinjene er relativt konkrete i sine anbefalinger om hvilke forhold selskapene skal adressere i ledelse og ledelsessystemer og først og fremst rettet mot multinasjonale selskaper. Også disse retningslinjene har vært kritisert av bl.a. NGOer på grunn av manglende oppfølging fra myndighetens side, at enkelte land har en mer rigid praksis enn andre for hvem som har klagerett på selskapene, og manglende innsyn i klageprosessene.

For Petroleumsfondet vil det være en fordel med retningslinjer som favner flere tema og som har en nasjonal og internasjonal forankring. OECD-retningslinjene vil på enkelte områder kunne supplere prinsippene i Global Compact.

7.4.3 ILO trepartserklæring om grunnleggende prinsipper for multinasjonale selskaper og sosiale hensyn

ILO skiller seg fra andre mellomstatlige organisasjoner ved at tre parter, statlige myndigheter, arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner er representert i de formelle styringsorganene. ILO trepartserklæring for multinasjonale selskaper ble vedtatt i 1977 og revidert i 2000. I henhold til ILO er trepartserklæringen det eneste settet av globale retningslinjer for strategi og praksis for næringsvirksomhet som myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner er enige om. 22

Retningslinjene er frivillige og har som mål å fremme sosial og økonomisk fremgang, og bidra til utvikling av arbeidsplasser i utviklingsland, herunder å skape forståelse for fundamentale prinsipper for arbeidstakerrettigheter, fremme sysselsetting og inntekt, fremme sosial beskyttelse og sosial sikkerhet og styrke dialogen mellom partene – myndigheter, næringsliv og arbeidstakere. I henhold til ILO utgjør retningslinjene et globalt minimumsnivå for forhandlinger om og forståelse av næringslivets investeringer, utforming av lover og politikk, fastsetting av felles mål og etablering av metoder for samråd og samarbeid mellom partene.

Erklæringen innholder anbefalinger rettet mot multinasjonale selskaper og myndigheter innenfor områdene:

• Sysselsetting

  • Fremme sysselsetting, spesielt i utviklingsland

  • Like muligheter for og lik behandling av arbeidstakere (ikke diskriminering)

  • Trygghet/sikkerhet for arbeidstakerne (security of employment)

  • Opplæring

• Arbeidstakerforhold og levevilkår

  • Lønn, goder og arbeidstakerforhold

  • Minimumsalder

  • Sikkerhet og helse

• Forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker

  • Rett til organisering

  • Rett til kollektive forhandlinger

Alle stater som er medlem av ILO, er pliktig til å rapportere om hvordan erklæringen implementeres. Rapporteringen er offentlig. Statene og organisasjonene i arbeidslivet kan be om klargjøring av punkter i erklæringen. Disse anmodningene blir diskutert av ILO under streng konfidensialitet for å bidra til deltakelse fra multinasjonale selskaper. ILO har ingen sanksjonsmuligheter overfor selskapene, verken i forhold til retningslinjene (som er frivillige) eller ILO konvensjoner som retningslinjene er basert på.

7.4.3.1 Nærmere om retningslinjene

Trepartserklæringen, som ble revidert i 2000, inkluderer ILOs fundamentale prinsipper og arbeidstakerrettigheter. I tillegg er den basert på en rekke andre, nærmere spesifiserte ILO- anbefalinger og konvensjoner som dekker helse og sikkerhet, arbeidstid, sosiale forhold, sysselsettingspolitikk, etc. Retningslinjene oppfordrer også alle partene til å respektere FNs menneskerettighetskonvensjon, samt internasjonale overenskomster vedtatt av FN og ILO knyttet til ytringsfrihet og organisasjonsfrihet.

Ifølge ILO er erklæringen ment å være en global målestokk for multinasjonale selskaper, arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner, og statlige myndigheter. Ordlyden i retningslinjene er relativt generell. Den gir overordnede anbefalinger for hva selskaper og myndigheter bør søke å arbeide mot innenfor de ulike områdene med henvisning til relevante ILO konvensjoner.

Employment

Employment promotion

• With a view to stimulating economic growth and development, raising living standards, meeting manpower requirements and overcoming unemployment and underemployment, governments should declare and pursue, as a major goal, an active policy designed to promote full, productive and freely chosen employment.

• This is particularly important in the case of host country governments in developing areas of the world where the problems of unemployment and underemployment are at their most serious. In this connection, the general conclusions adopted by the Tripartite World Conference on Employment, Income Distribution and Social Progress and the International Division of Labour (Geneva, June 1976) should be kept in mind.

• Paragraphs 13 and 14 above establish the framework within which due attention should be paid, in both home and host countries, to the employment impact of multinational enterprises.

• Multinational enterprises, particularly when operating in developing countries, should endeavour to increase employment opportunities and standards, taking into account the employment policies and objectives of the governments, as well as security of employment and the long-term development of the enterprise.

• Before starting operations, multinational enterprises should, wherever appropriate, consult the competent authorities and the national employers’ and workers’ organizations in order to keep their manpower plans, as far as practicable, in harmony with national social development policies. Such consultation, as in the case of national enterprises, should continue between the multinational enterprises and all parties concerned, including the workers’ organizations.

• Multinational enterprises should give priority to the employment, occupational development, promotion and advancement of nationals of the host country at all levels in cooperation, as appropriate, with representatives of the workers employed by them or of the organizations of these workers and governmental authorities.

• Multinational enterprises, when investing in developing countries, should have regard to the importance of using technologies which generate employment, both directly and indirectly. To the extent permitted by the nature of the process and the conditions prevailing in the economic sector concerned, they should adapt technologies to the needs and characteristics of the host countries. They should also, where possible, take part in the development of appropriate technology in host countries.

• To promote employment in developing countries, in the context of an expanding world economy, multinational enterprises, wherever practicable, should give consideration to the conclusion of contracts with national enterprises for the manufacture of parts and equipment, to the use of local raw materials and to the progressive promotion of the local processing of raw materials. Such arrangements should not be used by multinational enterprises to avoid the responsibilities embodied in the principles of this Declaration.

Equality of opportunity and treatment

• All governments should pursue policies designed to promote equality of opportunity and treatment in employment, with a view to eliminating any discrimination based on race, colour, sex, religion, political opinion, national extraction or social origin.

• Multinational enterprises should be guided by this general principle throughout their operations without prejudice to the measures envisaged in paragraph 18 or to government policies designed to correct historical patterns of discrimination and thereby to extend equality of opportunity and treatment in employment. Multinational enterprises should accordingly make qualifications, skill and experience the basis for the recruitment, placement, training and advancement of their staff at all levels.

• Governments should never require or encourage multinational enterprises to discriminate on any of the grounds mentioned in paragraph 21, and continuing guidance from governments, where appropriate, on the avoidance of such discrimination in employment is encouraged.

Security of employment

• Governments should carefully study the impact of multinational enterprises on employment in different industrial sectors. Governments, as well as multinational enterprises themselves, in all countries should take suitable measures to deal with the employment and labour market impacts of the operations of multinational enterprises.

• Multinational enterprises equally with national enterprises, through active manpower planning, should endeavour to provide stable employment for their employees and should observe freely negotiated obligations concerning employment stability and social security. In view of the flexibility which multinational enterprises may have, they should strive to assume a leading role in promoting security of employment, particularly in countries where the discontinuation of operations is likely to accentuate long-term unemployment.

• In considering changes in operations (including those resulting from mergers, take-overs or transfers of production) which would have major employment effects, multinational enterprises should provide reasonable notice of such changes to the appropriate government authorities and representatives of the workers in their employment and their organizations so that the implications may be examined jointly in order to mitigate adverse effects to the greatest possible extent. This is particularly important in the case of the closure of an entity involving collective lay-offs or dismissals.

• Arbitrary dismissal procedures should be avoided.

• Governments, in cooperation with multinational as well as national enterprises, should provide some form of income protection for workers whose employment has been terminated.

Training

• Governments, in cooperation with all the parties concerned, should develop national policies for vocational training and guidance, closely linked with employment. This is the framework within which multinational enterprises should pursue their training policies.

• In their operations, multinational enterprises should ensure that relevant training is provided for all levels of their employees in the host country, as appropriate, to meet the needs of the enterprise as well as the development policies of the country. Such training should, to the extent possible, develop generally useful skills and promote career opportunities. This responsibility should be carried out, where appropriate, in cooperation with the authorities of the country, employers’ and workers’ organizations and the competent local, national or international institutions.

• Multinational enterprises operating in developing countries should participate, along with national enterprises, in programmes, including special funds, encouraged by host governments and supported by employers’ and workers’ organizations. These programmes should have the aim of encouraging skill formation and development as well as providing vocational guidance, and should be jointly administered by the parties which support them. Wherever practicable, multinational enterprises should make the services of skilled resource personnel available to help in training programmes organized by governments as part of a contribution to national development.

• Multinational enterprises, with the cooperation of governments and to the extent consistent with the efficient operation of the enterprise, should afford opportunities within the enterprise as a whole to broaden the experience of local management in suitable fields such as industrial relations.

Denne delen av trepartserklæringen omhandler henholdsvis myndigheters og selskapers ansvar for å fremme sysselsetting, likestilling, jobbsikkerhet og yrkesopplæring. Disse forholdene omtales primært som et myndighetsansvar, men med en plikt for selskapene til å innrette sin virksomhet lojalt for å fremme de målsetningene som følger av offentlige tiltak på disse områdene.

Conditions of work and life

Wages, benefits and conditions of work

• Wages, benefits and conditions of work offered by multinational enterprises should be not less favourable to the workers than those offered by comparable employers in the country concerned.

• When multinational enterprises operate in developing countries, where comparable employers may not exist, they should provide the best possible wages, benefits and conditions of work, within the framework of government policies. These should be related to the economic position of the enterprise, but should be at least adequate to satisfy basic needs of the workers and their families. Where they provide workers with basic amenities such as housing, medical care or food, these amenities should be of a good standard.

• Governments, especially in developing countries, should endeavour to adopt suitable measures to ensure that lower income groups and less developed areas benefit as much as possible from the activities of multinational enterprises.

Minimum age

• Multinational enterprises, as well as national enterprises, should respect the minimum age for admission to employment or work in order to secure the effective abolition of child labour.

Safety and health

• Governments should ensure that both multinational and national enterprises provide adequate safety and health standards for their employees. Those governments which have not yet ratified the ILO Conventions on Guarding of Machinery (No. 119), Ionising Radiation (No. 115), Benzene (No. 136) and Occupational Cancer (No. 139) are urged nevertheless to apply to the greatest extent possible the principles embodied in these Conventions and in their related Recommendations (Nos. 118, 114, 144 and 147). The Codes of Practice and Guides in the current list of ILO publications on Occupational Safety and Health should also be taken into account.

• Multinational enterprises should maintain the highest standards of safety and health, in conformity with national requirements, bearing in mind their relevant experience within the enterprise as a whole, including any knowledge of special hazards. They should also make available to the representatives of the workers in the enterprise, and upon request, to the competent authorities and the workers’ and employers’ organizations in all countries in which they operate, information on the safety and health standards relevant to their local operations, which they observe in other countries. In particular, they should make known to those concerned any special hazards and related protective measures associated with new products and processes. They, like comparable domestic enterprises, should be expected to play a leading role in the examination of causes of industrial safety and health hazards and in the application of resulting improvements within the enterprise as a whole.

• Multinational enterprises should cooperate in the work of international organizations concerned with the preparation and adoption of international safety and health standards

• In accordance with national practice, multinational enterprises should cooperate fully with the competent safety and health authorities, the representatives of the workers and their organizations, and established safety and health organizations. Where appropriate, matters relating to safety and health should be incorporated in agreements with the representatives of the workers and their organizations.

Denne delen av trepartserklæringen omhandler arbeidsvilkår og oppstiller en plikt for multinasjonale selskaper til ikke å la lønnsnivået og vilkårene for ansatte være lavere enn gjennomsnittet for lik virksomhet i vertslandet. I fravær av et slikt veiledende lønnsnivå skal selskapene tilstrebe best mulige lønninger og arbeidsvilkår, og lønnen skal som et minimum kunne tilfredsstille arbeidernes grunnleggende behov. Når det gjelder helse, miljø og sikkerhet oppfordres selskapene til å opprettholde de høyest mulige standarder i samsvar med nasjonale krav.

Industrial relations

• Multinational enterprises should observe standards of industrial relations not less favourable than those observed by comparable employers in the country concerned.

Freedom of association and the right to organize

• Workers employed by multinational enterprises as well as those employed by national enterprises should, without distinction whatsoever, have the right to establish and, subject only to the rules of the organization concerned, to join organizations of their own choosing without previous authorisation. They should also enjoy adequate protection against acts of anti-union discrimination in respect of their employment.

• Organizations representing multinational enterprises or the workers in their employment should enjoy adequate protection against any acts of interference by each other or each other’s agents or members in their establishment, functioning or administration.

• Where appropriate, in the local circumstances, multinational enterprises should support representative employers’ organizations.

• Governments, where they do not already do so, are urged to apply the principles of Convention No. 87, Article 5, in view of the importance, in relation to multinational enterprises, of permitting organizations representing such enterprises or the workers in their employment to affiliate with international organizations of employers and workers of their own choosing.

• Where governments of host countries offer special incentives to attract foreign investment, these incentives should not include any limitation of the workers’ freedom of association or the right to organize and bargain collectively.

• Representatives of the workers in multinational enterprises should not be hindered from meeting for consultation and exchange of views among themselves, provided that the functioning of the operations of the enterprise and the normal procedures which govern relationships with representatives of the workers and their organizations are not thereby prejudiced.

• Governments should not restrict the entry of representatives of employers’ and workers’ organizations who come from other countries at the invitation of the local or national organizations concerned for the purpose of consultation on matters of mutual concern, solely on the grounds that they seek entry in that capacity.

Collective bargaining

• Workers employed by multinational enterprises should have the right, in accordance with national law and practice, to have representative organizations of their own choosing recognized for the purpose of collective bargaining.

• Measures appropriate to national conditions should be taken, where necessary, to encourage and promote the full development and utilization of machinery for voluntary negotiation between employers or employers’ organizations and workers’ organizations, with a view to the regulation of terms and conditions of employment by means of collective agreements.

• Multinational enterprises, as well as national enterprises, should provide workers’ representatives with such facilities as may be necessary to assist in the development of effective collective agreements.

• Multinational enterprises should enable duly authorized representatives of the workers in their employment in each of the countries in which they operate to conduct negotiations with representatives of management who are authorized to take decisions on the matters under negotiation.

• Multinational enterprises, in the context of bona fide negotiations with the workers’ representatives on conditions of employment, or while workers are exercising the right to organize, should not threaten to utilize a capacity to transfer the whole or part of an operating unit from the country concerned in order to influence unfairly those negotiations or to hinder the exercise of the right to organize; nor should they transfer workers from affiliates in foreign countries with a view to undermining bona fide negotiations with the workers’ representatives or the workers’ exercise of their right to organize.

• Collective agreements should include provisions for the settlement of disputes arising over their interpretation and application and for ensuring mutually respected rights and responsibilities.

• Multinational enterprises should provide workers’ representatives with information required for meaningful negotiations with the entity involved and, where this accords with local law and practices, should also provide information to enable them to obtain a true and fair view of the performance of the entity or, where appropriate, of the enterprise as a whole.

• Governments should supply to the representatives of workers’ organizations on request, where law and practice so permit, information on the industries in which the enterprise operates, which would help in laying down objective criteria in the collective bargaining process. In this context, multinational as well as national enterprises should respond constructively to requests by governments for relevant information on their operations.

Consultation

• In multinational as well as in national entrprises, systems devised by mutual agreement between employers and workers and their representatives should provide, in accordance with national law and practice, for regular consultation on matters of mutual concern. Such consultation should not be a substitute for collective bargaining.

Examination of grievances

• Multinational as well as national enterprises should respect the right of the workers whom they employ to have all their grievances processed in a manner consistent with the following provision: any worker who, acting individually or jointly with other workers, considers that he has grounds for a grievance should have the right to submit such grievance without suffering any prejudice whatsoever as a result, and to have such grievance examined pursuant to an appropriate procedure This is particularly important whenever the multinational enterprises operate in countries which do not abide by the principles of ILO Conventions pertaining to freedom of association, to the right to organize and bargain collectively and to forced labour.

Settlement of industrial disputes

• Multinational as well as national enterprises jointly with the representatives and organizations of the workers whom they employ should seek to establish voluntary conciliation machinery, appropriate to national conditions, which may include provisions for voluntary arbitration, to assist in the prevention and settlement of industrial disputes between employers and workers. The voluntary conciliation machinery should include equal representation of employers and workers.

Denne delen av trepartserklæringen omhandler forholdet mellom arbeidslivets parter og forplikter multinasjonale selskaper til å, som et minimum, overholde nasjonale regler. Organisasjonsretten oppstilles som en absolutt rettighet. Selskapene pålegges også innenfor rammen av nasjonal lovgivning å tillate kollektive forhandlinger. Det gis også retningslinjer for konsultasjoner mellom arbeidslivets parter og for tvisteløsningsmekanismer.

7.4.3.2 Vurdering av ILO trepartserklæring i forhold til etiske retningslinjer for Petroleumsfondet

ILOs trepartserklæring fokuserer på forhold som hører inn under ILOs ansvarsområde og bygger også på spesifiserte ILO-konvensjoner og anbefalinger. Det betyr i hovedsak forhold knyttet til sysselsetting, arbeidsvilkår og relasjoner mellom arbeidsgiver og arbeidstaker. Andre forhold som miljø, etikk, god virksomhetsstyring etc. er ikke inkludert, slik at disse retningslinjene er mindre omfattende enn Global Compact og OECD’s retningslinjer.

På samme måte som i de andre retningslinjene vurderes virksomheten til selskapene ut fra lokale normer ved at lovgivningen i det landet som virksomheten opererer i, er minimumsstandard. Retningslinjene er ikke bindende, og det er ikke etablert noe system for oppfølging av selskapene. Landrapportene som myndigheten avgir, synes mer å være en vurdering av om i hvilken grad det er konflikt mellom retningslinjer og nasjonalt lovverk. I forhold til Petroleumsfondet fokuserer retningslinjene bare på ett område. De er derfor mindre egnet som et selvstendig grunnlag for utforming av etiske retningslinjer, men vil eventuelt kunne benyttes som et tillegg til de andre retningslinjene, og i den grad forankringen i ILO har særskilt betydning. Det henvises til Trepartserklæringen både i OECD retningslinjene og i FNs forslag til prinsipper for menneskerettigheter for selskaper (se nedenfor, 7.4.4).

7.4.4 FNs underkommisjon for menneskerettigheter – utkast til erklæring om ansvar for flernasjonale selskaper

FNs underkommisjon for menneskerettigheter har utviklet et forslag til prinsipper/retningslinjer for hvordan flernasjonale selskaper og andre virksomheter skal ta hensyn til menneskerettigheter i land de er virksomme i. Forslaget, som denne beskrivelsen er basert på, (datert april 2003), skal etter planen behandles på underkommisjonens møte 30–31. juli 2003 i Geneve. 23

Forslaget er ment å etablere et forpliktende minimumsnivå for hva alle selskaper, uavhengig av størrelse, lokalisering eller bransje bør leve opp til. Forslaget er ment som et tillegg til FNs menneskerettighetserklæring og bygger på:

• En rekke globale og regionale konvensjoner på områdene menneskerettigheter, internasjonal humanitærrett, internasjonal strafferett, og miljø

• Frivillige retningslinjer og erklæringer fra internasjonale organisasjoner som FN, ILO, WHO og OECD, herunder ILOs trepartserklæring for multinasjonale selskaper, OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs Global Compact

• dessuten:

  • Bransjespesifikke intitativer (f.eks. Clean Clothes Campaign)

  • Rammeavtaler mellom multinasjonale selskaper og arbeidstakerorganisasjoner (f.eks. Tobacco and Allied Workers’ Association)

  • Retningslinjer som selskaper selv utvikler for sin virksomhet (F.eks. H&M Code of Conduct)

  • Retningslinjer utviklet av NGOer eller fagforeninger slik som Amnesty International Human Rights Guidelines for companies og the ICFTU Basic Code of Labour Practice.

7.4.4.1 Nærmere om prinsippene

Forslaget består av 8 hovedprinsipper, samt definisjoner. Hvert av hovedprinsippene inneholder underavsnitt der prinsippene er spesifisert, og retningslinjer for hva selskapene bør forholde seg til. I en kommentarutgave er disse prinsippene ytterligere utdypet og konkretisert. 24 Prinsippene omfatter:

A. Generelle forpliktelser (General obligations)

• Fastslår at selv om stater har det primære ansvaret for å sikre menneskerettigheter, har også selskaper en forpliktelse til å fremme internasjonale menneskerettigheter innenfor sitt virksomhetsområde og sin innflytelsessfære.

B. Retten til like muligheter og ikke diskriminerende behandling (Right to equal opportunity and Non-Discriminatory Treatment)

• Selskaper skal sikre like muligheter og behandling i den hensikt å fjerne all diskriminering basert på rase, hudfarge, kjønn, språk, religion, politisk oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse, sosial status, status som urfolk, funksjonshemming, alder (unntak for barn) eller andre forhold som ikke påvirker individets evne til å gjennomføre sin jobb.

C. Retten til personlig sikkerhet (Right to Security of Persons)

• Fastslår at selskaper ikke skal engasjere seg i eller tjene på krigsforbrytelser, forbrytelser mot menneskeheten, folkemord, tortur, forsvinninger, tvangsarbeid, gisseltaking, utenrettslige eller vilkårlige henrettelser, andre brudd på den internasjonale humanitære retten eller andre regler som tar sikte på beskyttelse av individer i folkeretten. I kommentarene er dette utdypet til at selskaper som produserer våpen eller tilbyr sikkerhetstjenester, aktivt skal motvirke at slike blir benyttet på en slik måte at menneskerettigheter brytes, og at selskaper ikke skal produsere våpen som er ulovlige i henhold til internasjonal lov.

• Selskapets sikkerhetstiltak, inkl. bruk av sikkerhetsstyrker, skal ta hensyn til internasjonale normer for menneskerettigheter og respektere nasjonal lovgivning i de land selskapene er virksomme. Dette er i kommentarene presisert til også å omfatte selskapets underleverandører, lisensinnehavere, kontraktører og andre som har avtaler med selskapet. Videre bør selskapene ha en dialog med myndighetene i vertslandet og andre interessenter om virkninger av selskapets sikkerhetsarrangementer for lokalsamfunnet.

D. Arbeidstakerrettigheter (Rights of workers)

• Setter krav til at selskaper ikke skal benytte seg av tvangsarbeid. Selskapene skal videre bidra til å eliminere barnearbeid, sørge for sunt og sikkert arbeidsmiljø og skal avlønne ansatte slik at de kan oppnå en verdig levestandard for seg og sine familier i forhold til lokale forhold. Selskaper skal også sikre retten til organisering og erkjenne retten til kollektive forhandlinger. Denne er i stor grad basert på bestemmelser slik de er presisert i ulike ILO konvensjoner. Det fremheves i kommentarene at selskaper har en spesiell forpliktelse til å ivareta arbeidstakerrettigheter i land som ikke har integrert slike rettigheter i nasjonal lovgivning.

E. Respekt for nasjonal suverenitet og menneskerettigheter (Respect for National Sovereignty Human Rights)

• Selskaper skal respektere internasjonale og nasjonale lover og regler, administrativ praksis, alminnelig rettsikkerhet, samfunnets interesser, utviklingsmål, sosiale, økonomiske og kulturelle strategier, herunder transparens, etterrettelighet og forbud mot korrupsjon. I kommentarene fremheves blant annet urfolks rettigheter, samt selskapenes plikt til å beskytte intellektuell eiendomsrett på en slik måte at den kan bidra til teknologisk innovasjon og teknologioverføring og til gjensidig nytte for brukere og produsenter av teknologien som kan lede til sosial og økonomisk velferd, herunder befolkningens helse.

• Selskaper skal ikke ta del i korrupsjon eller på utilbørlig vis dra fordel av personers politiske posisjon eller stilling hos myndighetene. Selskaper skal avstå fra aktiviteter som kan støtte, påvirke eller oppmuntre stater til å misbruke menneskerettigheter. Dette er i kommentarene utdypet som at selskaper skal være åpne på pengeoverføringer til myndighetene og ikke motta utbetalinger eller kompensasjon knyttet til utvinning av naturressurser uten at det er godkjent av den regjeringen som er anerkjent som «eier» av slike ressurser.

• Selskapene skal respektere sivile, kulturelle, økonomiske, politiske og sosiale rettigheter og bidra til at disse rettighetene realiseres, spesielt med hensyn til helse, mat og bolig. Selskaper skal også respektere andre rettigheter som retten til utdannelse, hvile og fritid, deltakelse i lokalsamfunnets kulturelle liv, samt sivile og politiske rettigheter som ytringsfrihet, religionsfrihet og trosfrihet. Selskaper skal avstå fra handlinger som kan hindre realiseringen av slike rettigheter. Dette avsnittet er basert på FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter samt overvåkningsorganenes tolkningsuttalelser 25 og WHO standarder.

F. Forpliktelser med hensyn til forbrukersikkerhet (Obligations with regard to Consumer Protection)

• Det fastslås at selskaper skal handle i samsvar med god forretningsskikk (fair business), også i forhold til markedsføring og reklame, og at de har et ansvar for produktsikkerhet og kvalitet for produkter og tjenester som selskapet leverer. De skal observere «føre var»-prinsippet, og de skal ikke produsere, markedsføre eller distribuere produkter som er skadelige eller potensielt skadelige for forbrukere. I kommentarene nevnes spesielt FNs Guidelines for Consumer Protection og relevante internasjonale standarder for markedsføringen av spesifikke produkter, som WHA International Code of Marketing of Breast-milk Substitutes og WHO Ethical Criteria for Medical Drug Promotion. Videre påpekes selskapenes spesielle ansvar i land som ikke har et tilstrekkelig lovverk til å ivareta forbrukernes krav på produktkvalitet og produktsikkerhet.

G. Forpliktelser med hensyn til miljøvern (Obligations with regard to Environmental Protection)

• Stiller krav om at selskaper skal følge nasjonale lover, regler og administrative praksis. I tillegg skal virksomheten drives i samsvar med internasjonale avtaler, prinsipper, mål og standarder relatert til miljø samt menneskerettigheter, allmennhetens helse og sikkerhet, bioetikk og «føre var»-prinsippet, og generelt mot målet om en bærekraftig utvikling. I kommentarene påpekes det at produsenter skal ta ansvar for helse- og miljøeffekter fra hele sin virksomhet, inklusive produkter som blir introdusert på markedet. De skal gjennomføre konsekvensanalyser og risikovurderinger og skal respektere «føre var»-prinsippet og prinsippet om forebyggende miljøvern (prevention principle). Selskapene skal ha miljøledelsessystemer og anvende beste teknologi for å minimere risiko for uhell.

H. Implementering

• Selskaper skal sette i verk interne prosedyrer og opplæring som sikrer at prinsippene blir implementert i virksomheten. Spesielt skal det legges vekt på de prinsippene som tar sikte på å gi beskyttelse. Selskapene skal påse at også deres underleverandører etterlever normene og påvirke andre virksomheter som de er i kontakt med til å gjøre det samme.

• Det forutsettes vider at FN eller andre internasjonale eller nasjonale organer skal kontrollere at selskapene etterlever retningslinjene. Denne kontrollen skal være uavhengig, åpen og ta hensyn til klager fra andre interessenter (inklusive NGOer) på at selskaper ikke etterlever retningslinjene. Selskapene skal selv sørge for periodisk evaluering og kontroll for å vurdere konsekvensen av sin virksomhet på menneskerettighetene beskrevet i prinsippene. I kommentarene foreslås det at FNs overvåkningskomiteer («human rights treaty bodies») kan overvåke gjennomføringen av retningslinjene gjennom etablering av ytterligere rapporteringskrav til statene. Videre mener man at FNs menneskerettighetskommisjon bør etablere en egen ekspertgruppe og spesialrapportører som kan ta imot informasjon om og gjennomføre tiltak over for selskaper som bryter retningslinjene. Selskaper bør også legge til rette for at arbeidstakere kan klage på selskapet uten at det fører til represalier.

• Nasjonale myndigheter skal etablere og håndheve det nødvendige lovgrunnlag og administrative rammeverk for at retningslinjene blir implementert av transnasjonale selskaper og tilknyttede selskaper.

• Selskaper skal sørge for rask, effektiv og tilstrekkelig kompensasjon til de som er blitt negativt berørt fordi selskaper ikke har etterkommet prinsippene.

7.4.4.2 Vurdering av FNs Underkommisjons prinsipper for transnasjonale selskaper i forhold til etiske retningslinjer for Petroleumsfondet

Prinsippene vektlegger menneskerettigheter knyttet til arbeidstakere og til lokalsamfunnet som selskaper er en del av. For eksempel er bruk av sikkerhetsstyrker omhandlet, men også korrupsjon, forbrukersikkerhet og miljøhensyn. Retningslinjene favner derfor relativt vidt, selv om fokus er menneskerettigheter i vid forstand. Prinsippene referer til ILOs trepartserklæring for multinasjonale selskaper, OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper og FNs Global Compact og bygger på bindende konvensjoner for menneskerettigheter, internasjonal humanitær rett og miljø i tillegg til frivillige retningslinjer utviklet av selskaper og NGOer (herunder Amnesty International), samt avtaler mellom selskaper og fagforeninger.

Prinsippene fastslår at internasjonal lovgivning og internasjonale instrumenter, slik de er vedtatt i FN-systemet, skal være en norm for selskapene. I tillegg skal selskapene selvsagt respektere den nasjonale lovgivningen i det landet som virksomheten opererer i. Retningslinjene beskriver konkret hvilke forhold selskapene bør adressere, og forholdene er ytterligere utdypet og detaljert i kommentarene. I forhold til andre retningslinjer er de meget ambisiøse med hensyn til selskapenes forpliktelser, men er samtidig konkrete når det gjelder problemstillinger i forhold til menneskerettigheter i vid forstand, som andre retningslinjer i liten grad berører.

Intensjonen med retningslinjene er å sette en forpliktende standard for hvordan selskaper og deres underleverandører skal ta hensyn til menneskerettigheter. Det er foreslått et formelt system for oppfølging av selskapene, og at retningslinjene blir integrert i statenes lovverk. Det er på den måten også knyttet høye ambisjoner til implementeringen og håndhevelsen av retningslinjene.

Forslaget til retningslinjer skal behandles i FN- systemet i juli 2003. Det er dermed ikke gitt at forslaget blir vedtatt i sin nåværende form. Man vet heller ikke hvilken tilslutning det vil få fra medlemslandene. For Petroleumsfondet kan retningslinjene gi et konkret utgangspunkt for vurdering av menneskerettighetsspørsmål og på den måten supplere andre retningslinjer. Hvorvidt retningslinjene bør utgjøre et mer forpliktende fundament for etiske retningslinjer, vil etter utvalgets oppfatning først kunne vurderes etter at forslaget er ferdig behandlet i FN.

7.5 Standarder og sertifisering

I tillegg til frivillige retningslinjer finnes det også standarder for hvordan selskaper skal ta hensyn til miljø og sosiale forhold i sin virksomhet. Dette er sertifiseringsstandarder som innebærer at bedriftens arbeid med slike spørsmål kan verifiseres av en uavhengig tredjepart, som regel en organisasjon som er akkreditert til å gjennomføre den type sertifisering.

ISO 14001, som er en global standard for miljøledelse i selskaper og organisasjoner, er en meget utbredt standard og er utstedt av Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen. 26 Standarden er ingen nivåstandard, dvs. at selskapet kan selv bestemme nivået i sin miljøstrategi (hvor høyt listen skal legges) utover lovgivningen og hvordan den skal utformes. Standarden stiller imidlertid krav til systemer og prosedyrer som sikrer at de kravene selskapet bestemmer seg for, faktisk etterleves, og den stiller krav til en stadig forbedring av selskapets miljøprestasjoner. OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper har basert sine krav til miljøvern på sentrale elementer i ISO 14001 standarden.

SA 8000, Social Accountability International Standard , er en global nivå- og prosedyrestandard som fokuserer på arbeidstakerrettigheter i selskapet og selskapets underleverandører. 27 Kravene er basert på sentrale elementer i ILO-konvensjoner, FNs menneskerettighetskonvensjon og FNs barnekonvensjon. Social Accountability International er en frivillig organisasjon og ansvarlig for standarden. Standarden er respektert av arbeidstakerorganisasjoner og frivillige organisasjoner som en seriøs standard for arbeidstakerrettigheter. Standarden har en mer begrenset utbredelse sammenliknet med ISO-standarden, men er særlig brukt av selskaper innen tekstil, sko og leketøysindustri med virksomhet i utviklingsland.

En tredjepartssertifisering gir en troverdighet og dokumentasjon for at selskapene som implementerer slike standarder, også lever opp til dem. Det vil likevel ikke være hensiktsmessig for Petroleumsfondet å stille krav om sertifisering i de selskaper som fondet er investert i. Til det er standardene for begrenset i omfang og i utbredelse. Selskaper som er sertifisert i henhold til slike standarder, vil imidlertid ha systemer på plass som sikrer at de også vil kunne etterleve de retningslinjer som fondet som eier vil stille til selskaper.

7.6 Rapportering av selskapers arbeid med menneske- og arbeidstakerrettigheter og miljø.

Tradisjonelt har investorer og eiere vurdert selskaper ut fra deres finansielle resultater på grunnlag av selskapets årsberetninger og annen tilgjengelig informasjon om selskaper. Når en investor i tillegg skal vurdere ikke-finansielle størrelser, som selskapets strategi og i forhold til viktige miljøutfordringer, menneskerettigheter, egne ansatte eller underleverandører, må informasjon om dette gjøres tilgjengelig.

For å fremskaffe slike opplysninger har mange fondsforvaltere og indeksforvaltere valgt å sende ut spørreskjema til bedriftene. Ettersom flere fond har begynt å anvende etiske kriterier, har antallet slike henvendelser til selskapene økt. Samtidig er henvendelsene i liten grad er koordinerte, hvilket krever en betydelig ressursinnsats fra bedriftenes side for å svare på til dels svært omfattende spørsmål.

I løpet av de siste par årene har en del selskaper i stedet lagt vekt på å rapportere ikke bare om finansielle resultater, men også om selskapets policy og resultater når det gjelder miljø og sosiale spørsmål. Det kan skyldes økende press fra omverdenen, ofte som resultat av spesifikke hendelser eller opptreden, men er også en konsekvens av at mange bedrifter ønsker å styrke sitt omdømme. Et godt omdømme og en god etikk er for mange selskaper blitt en viktig del av merkevarebyggingen og knyttes på den måten sterkt til konkurranseevne og selskapets finansielle resultater. Rapportering om bedriftens samfunnsvar, eller Corporate Social Responsibility (CSR), blir ofte kalt «Sustainability Reporting» eller «Tripple Bottom Line Reporting» – rapportering i henhold til den tredelte bunnlinjen – som inkluderer økonomi, miljø og sosiale hensyn.

Selv om denne formen for rapportering ennå er i sin spede begynnelse, er det rimelig å anta at den vil øke i omfang dersom flere eiere vurderer selskapers atferd knyttet til miljø og sosiale spørsmål som viktig for langsiktig lønnsomhet og økonomisk avkastning. En økende transparens og rapportering vil dessuten kunne bidra til at behovet for spørreundersøkelser fra investorenes side reduseres, og på den måten være en mer ressurseffektiv måte å informere på fra selskapenes side. Den økende floraen av frivillige retningslinjer for ulike aspekter ved selskapers atferd vil også øke behovet for å dokumentere atferd i den grad selskaper velger å slutte seg til slike ordninger.

En svakhet ved den rapporteringen som mange selskaper har gjennomført hittil, er at informasjonen ikke alltid er like relevant i forhold til de utfordringene som bedriftene har i forhold til miljø, arbeidstakere eller menneskerettigheter og at dokumentasjonen har vært av varierende kvalitet. I praksis har det derfor vært vanskelig å vurdere både de potensielle risikoer som selskapet står overfor, og hvor godt selskapet håndterer de faktiske utfordringene.

Mot denne bakgrunn har flere ulike organisasjoner tatt et initiativ til å utvikle retningslinjer for rapportering av bedrifters arbeid med bærekraftig utvikling. Den mest omfattende av disse er The Global Reporting Initiative, som er nærmere omtalt nedenfor. Men også andre organisasjoner, som for eksempel the World Business Council for Sustainable Development, har utviklet retningslinjer. I tillegg finnes det mange nasjonale og bransjespesifikke initiativ.

7.6.1 The Global Reporting Initiative (GRI) 28

GRI ble etablert i 1997 i USA av CERES – Coalition for Environmentally Responsible Economies i samarbeid med ideelle organisasjoner, næringslivet og andre institusjoner. GRI ble en uavhengig organisasjon i 2002 og har i dag kontor i Boston og Amsterdam. GRI er tilknyttet FN gjennom sin status som samarbeidende institutt med FNs miljøprogram, UNEP.

GRI er et frivillig rammeverk av retningslinjer for å måle og rapportere om en organisasjons arbeid innen området bærekraftig utvikling og ble etablert for å skape et felles, globalt rammeverk som kan gjøre selskaper og deres interessenter i stand til å vurdere atferd og resultater innenfor økonomi, miljø og sosiale forhold. GRI presiserer at retningslinjene (Sustainability Reporting Guidelines) ikke er en «Code of Conduct» eller en nivåstandard, men en standard for rapportering. Det er et verktøy for å måle og rapportere om selskapers bidrag og resultater over tid på en dekkende og sammenliknbar måte.

GRI-retningslinjene gir et sett med indikatorer som gjør det mulig å vurdere bedriftens arbeid på områder relatert til økonomi, miljø og sosiale forhold, der intensjonen er å supplere og styrke den tradisjonelle økonomiske rapporteringen.

Retningslinjene anbefaler at rapporteringen omfatter:

• Selskapets visjon og strategi for å bidra til en bærekraftig utvikling

• Selskapets profil, herunder organisasjon, virksomhet og interessenter

• Selskapets styringsstruktur og ledelsessystem

• Opplysninger om i hvor stor grad rapporteringen er i overensstemmelse med innholdet i GRI retningslinjene

• Måleindikatorer og resultater (Performance indicators) inndelt i økonomiske, miljø og sosiale indikatorer

Indikatorene dekker de økonomiske, miljømessige og sosiale dimensjonene i bærekraftig utvikling. Innenfor hvert område definerer GRI noen kjerneindikatorer som alle selskaper bør rapportere på, og noen tilleggsindikatorer som kan utdype rapporteringen, men som er valgfrie. De økonomiske indikatorene er knyttet til selskapets økonomiske betydning for interessentene og for samfunnet på lokalt, nasjonalt og globalt nivå. Eksempler på økonomiske indikatorer er rapporteringen av lønninger, pensjoner og andre ytelser til selskapets ledelse og ansatte, innbetalinger fra kunder og utbetalinger til underleverandører. På enkelte områder sammenfaller denne rapporteringen med konvensjonell finansiell rapportering.

Miljøindikatorene relaterer seg til selskapets innvirkning på naturen og øko-systemet, jord, luft og vann. Indikatorene omfatter blant annet miljøvirkninger av selskapets produkter og tjenester, ressursforbruk, forbruk av miljøfarlige stoffer og råvarer, utslipp av klimagasser og andre forurensinger, avfall, kostnader for miljøinvesteringer og dessuten bøter og straff for brudd på miljølovgivning.

De sosiale indikatorene omfatter organisasjonens innvirkning på det sosiale systemet som virksomheten opererer innenfor. Indikatorene er gruppert i tre kategorier: Forhold relatert til arbeidstakere, menneskerettigheter og mer generelle samfunnsmessige spørsmål knyttet til forbruker, lokalsamfunn og andre interessenter. Slik informasjon kan være vanskelig å kvantifisere, og der det er hensiktsmessig, etterspør GRI kvalitative beskrivelser.

Eksempler på indikatorer innenfor de ulike områdene er vist i tabell 7.1

GRIs retningslinjer utvikles løpende og kompletteres med spesifikke områder og bransjer. HIV/AIDS er et eksempel på et område der retningslinjene har skapt muligheter for å rapportere konsistent om et foretaks engasjement. Det er frivillig å benytte seg av GRIs retningslinjer, og selskapene kan velge om de vil anvende retningslinjer i sin helhet eller bare deler av dem. GRI stiller ingen krav om at selskapet skal endre sin atferd. Retningslinjene gir muligheter for å rapportere åpent om prosesser, aktiviteter og resultater innen de angitte områdene.

7.6.2 GRI og forholdet til Global Compact og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper

GRI og Global Compact besluttet i mars 2003 å forsterke sitt samarbeid. En viktig del av dette har vært å knytte Global Compacts ni prinsipper til områder og indikatorer i GRI-retningslinjene. En oversikt over dette finnes på GRIs internettsider. 29

OECDs retningslinjer for multinasjonale selskaper er utformet for å være operative retningslinjer som selskaper skal kunne etterleve. GRI betoner selv at det eksisterer sterke koplinger til OECDs retningslinjer og at GRI retningslinjene kan brukes for å dokumentere hvordan et selskap arbeider med de delene av OECD-retningslinjene som omhandler miljømessige og sosiale spørsmål.

Norges Bank kan i sin eierskapsutøvelse påvirke selskapene i Petroleumfondets portefølje til å rapportere åpent om hvordan de ivaretar hensynene til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, miljøspørsmål og kampen mot bestikkelser. GRI er et nyttig virkemiddel både for Norges Bank og for bedriftene til å standardisere krav til innholdet i rapporteringen. At selskapene rapporterer åpent om sine aktiviteter på de områdene som omfattes av GRI, vil i seg selv kunne øke deres oppmerksomhet og innsats og derfor bidra til oppfyllelse av mål som er satt i FNs Global Compact og OECDs retningslinjer for multinasjonale foretak.