6 Rettsregler og etisk ansvar i forretningsmessig forvaltning av statlige midler

6.1 Innledning

Etiske retningslinjer for Petroleumsfondet vil gå ut over det som kan sies å være statens og fondets rettslige forpliktelser. Det kan neppe ut fra gjeldende rett i dag stilles særlig vidtgående krav til at fondet skal ta hensyn til etikk i sine investeringer og i sin forvaltning. Det er heller ikke aktuelt å fastsette etiske forpliktelser som rettslige krav til forvalteren gjennom lov eller forskrift. Utvalget legger til grunn at de etiske retningslinjer vil bli fastsatt av departementet som en instruks til Norges Bank.

Selv om det ikke er snakk om rettslige krav, kan det likevel være av interesse å se på forholdet mellom gjeldende rett og krav til etikk i statlig økonomiforvaltning og forretningsførsel. I utgangspunktet er det et klart skille mellom rettsregler og etikk. Rettsregler er normer som håndheves av statlige institusjoner. Innholdet av rettsreglene kan bestemmes av staten både i forkant ved lovgivning og enkeltbeslutning og i etterkant gjennom autoritativ tolkning. Overtredelse av rettsreglene blir møtt med sanksjoner som gjennomdrives av statlige institusjoner gjennom tvang. I noen av tilfellene er sanksjonene av offentligrettslig karakter som straff, pålegg eller tap av posisjon eller stilling. I andre tilfeller kan overtredelse møtes med krav fra private og resultere i dom på opphør av en krenkelse, oppfyllelse av et krav eller erstatning for en skade. Etiske normer på sin side er også sosiale, men ikke knyttet til statlige institusjoner. Staten har ikke myndighet til å fastlegge innholdet av etiske normer og sanksjonerer heller ikke overtredelse av dem. Derfor finnes heller ikke samme muligheter til entydig å fastlegge innholdet av hva som er god etikk som til å fastlegge innholdet av en rettslig forpliktelse. Innholdsmessig faller heller ikke retten og etikken nødvendigvis sammen. Det kan av og til være etisk å bryte loven, og det regnes som god lovgivningspolitikk ikke å forby ved lov alt som er uetisk. Som regel er det slik at etikken tilsier at loven følges, samtidig som det å følge loven ofte ikke er tilstrekkelig til at en handling fremstår som etisk. Det er for eksempel både ulovlig og uetisk å skade en annen person. Det er imidlertid (bortsett fra i særlige tilfelle) ikke ulovlig å la være å hjelpe en skadet person. En slik unnlatelse vil imidlertid ofte være uetisk.

Etikken og retten utgjør således to atskilte normative ordner. Likevel finnes det forbindelseslinjer mellom dem. I enkelte tilfeller knyttes innholdet av rettslige forpliktelser til etiske bedømmelser av en handling. Rettsregler som på denne måten får sitt innhold fastlagt gjennom etiske eller moralske bedømmelser, kalles rettslige standarder. Typiske eksempler er regler som henviser til «god forretningsskikk», «urimelige avtalevilkår» og krav til aktsomhet. I slike tilfelle enten forbyr rettsreglene en uetisk opptreden eller påbyr en etisk opptreden. At avtaleloven åpner for at domstolene setter til side urimelige avtalevilkår, innebærer ikke at domstolene generelt kan gå inn å justere avtaler slik at de blir mest mulig rimelige og balanserte. Denne regelen er med andre ord et eksempel på forbud mot uetisk opptreden. På den annen side har vi en regel som regnskapsloven § 4–6 som bestemmer at registrering av regnskapsopplysninger og utarbeidelse av årsregnskap skal foretas i samsvar med god regnskapsskikk. Denne bestemmelsen er et påbud om etisk opptreden.

I det følgende gis en oversikt over rettsregler som regulerer markedsaktørers opptreden i forhold til etiske krav knyttet særlig til sosiale hensyn og miljøhensyn. Dette gir en bakgrunn for å vurdere hvilke krav som i dag kan stilles til Statens petroleumsfond og hvilken handlefrihet fondet har til å ta etiske hensyn i forvaltningen.

Det er et generelt utgangspunkt at statlige midler skal forvaltes på en forretningsmessig måte med sikte på å oppnå størst mulig avkastning. Dette fremgår for Statens petroleumsfond av forskriften § 2, hvor det står at «Norges Bank skal søke å oppnå høyest mulig avkastning på plasseringene i utenlandsk valuta innenfor de begrensninger som følger av forskriften og de retningslinjer som er gitt i medhold av denne». Lignende formuleringer finnes også i annet statlig regelverk for fondsforvaltning, se for eksempel Folketrygdfondets reglement § 5 som fastsetter at «styret har ansvaret for at fondets midler anbringes med sikte på best mulig avkastning under hensyntaken til betryggende sikkerhet og den nødvendige likviditet.» Tilsvarende regler gjelder også for andre sider av forvaltningen av statlige ressurser. Lov om offentlige anskaffelser § 1 bestemmer at «loven og tilhørende forskrifter skal bidra til økt verdiskapning i samfunnet ved å sikre mest mulig effektiv ressursbruk ved offentlige anskaffelser basert på forretningsmessighet og likebehandling.»

Slike krav til effektivitet og lønnsomhet har bakgrunn i at statlige organer forvalter offentlige verdier på vegne av fellesskapet. Disponering over offentlige midler til forskjellige samfunnsmessige formål besluttes for staten av Stortinget i statsbudsjettet. Ethvert avvik fra en effektiv og forretningsmessig forvaltning anses som en disponering som må ha grunnlag i en bevilgningsfullmakt.

Rammene for forvaltningen av offentlige midler settes for det første av de spesielle regler som gjelder for vedkommende formue, aktivitet eller organ og for det andre av Stortingets bevilgningsvedtak. For det tredje fremgår rammer for forvaltningen av de rettsregler som gjelder generelt for offentlig virksomhet, og endelig av generelle rettslige begrensninger for økonomisk aktivitet bl.a. i skattelovgivningen, konkurranselovgivningen og regler om økonomisk kriminalitet. Innenfor disse generelle og spesifikke rammene, skal forvaltningen ta sikte på å oppnå størst mulig lønnsomhet. Sagt på en annen måte, avvik fra lønnsomhetsmålet i forvaltningen må skje på grunnlag av de rammer som gjelder og ikke på grunnlag av beslutninger truffet under forvaltningen uten grunnlag i disse rammene. Dette innebærer som utgangspunkt at dersom det ikke er fastsatt egne krav til å forvalte verdier ut fra spesielle etiske kriterier, er det ikke grunnlag for å avvike fra lønnsomhetskravet. Som vi skal se straks nedenfor, må det imidlertid gjøres visse modifikasjoner i dette utgangspunktet.

6.2 Generelle regler om sosialt ansvar i næringsvirksomhet

6.2.1 Innledning

Det finnes i de generelle regler som gjelder, visse krav til avvik fra rene lønnsomhetsbetraktninger. Slike regler finnes både i forhold til økonomisk aktivitet generelt, enten den utøves av private eller offentlige aktører, og i regler som spesifikt kommer til anvendelse for offentlige aktører.

Når det gjelder generelle rettslige rammebetingelser for økonomisk aktivitet, finnes selvsagt en rekke spesifikke begrensninger for lovlig opptreden i markedet. I det følgende ser vi bort fra disse. Av større interesse i vår sammenheng, er regler som setter direkte eller indirekte krav til at virksomhetene skal forfølge andre mål enn lønnsomhet i sin virksomhet, mål som kan sies å være av sosial eller etisk art sammenlignet med økonomiske effektivitetskrav. Reglene kan sies å pålegge virksomheten å ta og utøve et sosial ansvar, både ved å holde seg innenfor de rettslige rammer som gjelder for deres virksomhet, men også ved å strekke seg ut over de rettslige minstekrav.

6.2.2 Internkontroll

Et viktig eksempel på slike rettslige forpliktelser er plikten til internkontroll. Krav til internkontroll er fastsatt i en rekke lover 1 . Kravet er nærmere utdypet i internkontrollforskriften (forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter). Internkontroll er systematiske tiltak som skal sikre at virksomhetens aktiviteter planlegges, organiseres, utføres og vedlikeholdes i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av lovgivningen. Gjennom krav om systematisk gjennomføring av tiltak, skal internkontroll fremme et forbedringsarbeid i virksomhetene innen arbeidsmiljø og sikkerhet, forebygging av helseskade eller miljøforstyrrelser fra produkter eller forbrukertjenester og vern av det ytre miljø mot forurensning og en bedre behandling av avfall, slik at målene i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen oppnås. Siden målene i disse lovene aspirerer mot stadige forbedringer av det indre og ytre miljø og med sikte på å redusere skade, innebærer internkontrollkrav at virksomhetene skal ha interne mål og styringssystemer som streber mot sosiale og miljømessige mål i tillegg til økonomisk lønnsomhet («triple bottom line»). I kommentarene til forskriften sier departementet at «det er helt sentralt at internkontroll integreres i overordnet styring og planlegging av virksomheten. Stadig flere virksomheter er i dag opptatt av å gjøre forholdet til det ytre miljø til en del av bedriftens organisasjonsstrategi og profil, og internkontroll er et instrument som kan utnyttes for å styrke dette arbeidet innad i bedriften».

Internkontrollplikten gjelder all aktivitet som går inn under de nevnte lovene, også statlig forretningsvirksomhet, og vil dermed også gjelde for Norges Bank. De konkrete lovene regulerer imidlertid i liten grad rollen til en investor på en slik måte at internkontrollkravet legger føringer på porteføljeforvaltningen til Statens petroleumsfond. Poenget i denne sammenheng er imidlertid bare å illustrere at det finnes visse generelle krav til sosial ansvarlighet i markedet.

6.2.3 Regnskapsloven

Et annet regelsett som kan illustrere krav til sosial ansvarlighet, og som vil ha interesse for en investor i norske selskaper, er reglene i regnskapsloven § 3–3 om årsberetningens innhold. Denne bestemmer at det i årsberetningen skal gis opplysninger om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives og dessuten bl.a. om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for dette. Det skal opplyses særskilt om sykefravær, skader og ulykker. Det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene. Det skal videre gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

Et annet eksempel på krav til sosialt ansvar er Norsk RegnskapsStiftelses krav til miljørapportering i sin Foreløpig Norsk RegnskapsStandard for Årsberetning. Her slås det fast at formålet med redegjørelsen er å gi et grunnlag for å vurdere den virksomhet foretaket driver i en miljømessig sammenheng, og å gi et bilde av selskapets miljømessige forpliktelser og utviklingsmuligheter. Det bør fremgå av redegjørelsen hvilke ambisjoner og mål foretaket har på miljøområdet og hvilke miljøkrav som foretaket venter seg fra myndigheter, kunder og leverandører. Kravet til redegjørelsen i årsberetningen bør ses i sammenheng med om virksomheten utarbeider en egen miljørapport. Detaljeringsgraden i årsrapporten vil derfor påvirkes av de opplysninger som gis i en slik miljørapport.

6.2.4 Miljøinformasjon

I den nye miljøinformasjonsloven gjelder krav til åpenhet om miljøinformasjon vedrørende private og offentlige virksomheter. I tillegg er det fastsatt en bestemmelse som innebærer at virksomhetene ikke kan se bort fra miljøforhold bakover i kjeden hos underleverandører, også når disse befinner seg utenfor Norge. I § 16 slås det fast at rett til miljøinformasjon også gjelder påvirkning på miljøet som følge av produksjon eller distribusjon av produkter utenfor Norges grenser, i den grad slik informasjon er tilgjengelig. En virksomhet som får spørsmål om slike opplysninger skal rette forespørsel til foregående salgsledd dersom dette er nødvendig for å besvare kravet. Selv om denne regelen ikke går spesielt langt med hensyn til å ansvarliggjøre virksomheter i forhold til miljøbelastning hos deres underleverandører, vil den i følge Ot.prp. nr. 116 (2001–2002) støtte opp om en livssyklustilnærming og øke bevisstheten om hvordan forbruket i Norge påvirker miljøtilstanden andre steder i verden. Slik sett vil den støtte opp om et bredere miljøengasjement og etisk forsvarlig forbruk. Forbruk og næringsliv i Norge er basert på omfattende import, og økt kunnskap og bevissthet om miljøvirkningene av vårt forbruk bør også inkludere virkninger som inntrer utenfor Norges grenser.

6.3 Særlige regler for det offentlige

6.3.1 Offentlige anskaffelser

De regler som er omtalt hittil, er slike som gjelder for all aktivitet og som krever at foretak har oppmerksomhet rettet mot sosiale forhold og miljø og som stimulerer til at virksomhetene utøver et sosialt ansvar. I tillegg gjelder enkelte særregler for staten. For offentlige anskaffelser har vi regler om miljøhensyn i lov om offentlige anskaffelser § 6 om ressurs- og miljøbevisste anskaffelser. Bestemmelsen fastslår at staten og kommuner under planleggingen av den enkelte anskaffelse skal ta hensyn til livssykluskostnader og miljømessige konsekvenser av anskaffelsen. Loven gjelder også egne rettssubjekter som er kontrollert av offentlige organer og som tjener allmennheten og ikke er av industriell eller forretningsmessig karakter. Bestemmelsen er en oppfølgning av miljøpolitikken slik den er trukket opp av Stortinget. Ved at offentlige oppdragsgivere etterspør miljøvennlige produkter og tjenester vil man kunne fremtvinge et større utvalg av mindre miljøbelastende og mer ressurs- og energieffektive varer og tjenester. Dette vil igjen kunne påvirke produksjons- og forbruksmønsteret i en mer bærekraftig retning. Økt fokus på miljøhensyn i innkjøpsprosessen kan også bidra til at det offentlige reduserer miljøproblemer som følge av egen virksomhet. Bestemmelsen tar med andre ord sikte på å redusere miljøbelastninger knyttet både ved det offentliges egen virksomhet og ved virksomheter lenger bak i anskaffelseskjeden.

6.3.2 Saklighet, likebehandling og god forretningsskikk

Det offentlige er også underlagt generelle forvaltningsrettslige regler om krav til saklighet og likebehandling. Et av de eldre eksemplene på dette fra rettspraksis er at en kommune ikke kunne legge vekt på at en restaurant sto i konflikt med fagforeningen i spørsmålet om fastsettelse av åpningstid. Slike generelle saklighetskrav gjelder også ved disposisjoner av forretningsmessig karakter og fører for eksempel til at det offentlige ikke står like fritt i sin ansettelsespolitikk eller til å nekte forretningsforbindelse. Antakelig innebærer ikke reglene om myndighetsmisbruk andre føringer på offentlig forretningsvirksomhet enn dem som er formulert i lov om offentlige anskaffelser § 5 som bestemmer at «oppdragsgiver skal opptre i samsvar med god forretningsskikk, sikre høy forretningsetisk standard i den interne saksbehandling og sikre at det ikke finner sted forskjellsbehandling mellom leverandører.» I forarbeidene til denne bestemmelsen er det uttalt at den nedfeller enkelte grunnleggende prinsipper som ivaretar hensynet til rettssikkerhet og som allerede må anses å følge av alminnelige prinsipper om forsvarlig saksbehandling, anbudsrettslige prinsipper og prinsipper som følger av EØS- avtalen. I en slik form må saklighetskravet også gjelde egne rettssubjekter som kontrolleres av det offentlige, selv om de er av forretningsmessig karakter.

Disse reglene innebærer at det offentlige har mindre frihet enn private aktører til å vektlegge andre forhold enn de som tjener ren forretningsmessig lønnsomhet. For det offentlige vil krav til nøytralitet, saklighet og god forretningsskikk fremstå som rettslige forpliktelser, der de for det private må anses som forpliktelser av mer etisk karakter. Avvik fra denne typen mer etiske forpliktelser kan likevel også for private aktører få rettslig betydning, fordi de er bygget inn i generelle regler som regulerer opptreden i forhold til konkurrenter og kontraktsparter, som for eksempel markedsføringsloven § 1 som bestemmer at det i næringsvirksomhet ikke må foretas handling som strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom, eller som er urimelig i forhold til forbrukere eller som for øvrig strider mot god markedsføringsskikk.

Det vil likevel kunne være en forskjell mellom hvilke konsekvenser brudd på god forretningsskikk vil kunne få for private og offentlige aktører. For private aktører vil konsekvensen av å overtre kravet til god forretningsskikk kunne føre til at en konkurrent kan ha rett til å kreve handlingen stoppet eller få krav på erstatning for eksempel der en virksomhet A i strid med god forretningsskikk har utnyttet et forretningskonsept som er utviklet av virksomhet B.

Siden kravet til god forretningsskikk gjelder som et generelt prinsipp for offentlig forretningsvirksomhet, vil det i tillegg til slike privatrettslige reaksjoner kunne gjøres gjeldende reaksjoner på offentligrettslig grunnlag for den som er ansvarlig for bruddet, og den ansvarlige statsråd vil kunne måtte gå av på grunn av sitt parlamentariske ansvar. Dette ble demonstrert etter Kings Bay ulykken på Svalbard i 1962. Et nyere eksempel har vi i Stortingets granskning våren 1994 som følge av at en agent for salg av produkter fra forsvarsmateriellbedriften Raufoss A/S var anklaget for korrupsjon i Storbritannia (Innst.S.nr. 187 (1993–1994) – vedrørende I, Myndighetenes kontrollvirksomhet for norsk våpeneksport og II, Etiske retningslinjer for markedsføring av våpen og oppfølging av slike nasjonalt og internasjonalt). Her la komitéflertallet til grunn at Stortinget kan kontrollere etiske sider ved statlig forretningsdrift. Mindretallet, Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon, understreket at bedriften Raufoss A/S ikke var anklaget for noen ulovlig virksomhet og mente at det ikke tilligger Stortinget å kontrollere virksomheten i Raufoss A/S, dets styre eller forretningsdrift.

I korrespondanse med komiteen uttalte Nærings- og energidepartementet at det «på helt generelt grunnlag (vil) understreke hvor viktig det er at norske industribedrifter i sin eksportvirksomhet er oppmerksom på og overholder både norske og andre lands lovbestemmelser, og allment aksepterte etiske regler. Bedriftene må være oppmerksom på at lovbestemmelser og praksis kan være forskjellig fra land til land». Komiteen anmodet Regjeringen «om å vurdere fastsettelse av allmenne forretningsmessige etiske retningslinjer for statlige etater, departementer, direktorater som inngår større kontrakter, slik f.eks. styret i Raufoss A/S nå nedtegner etiske normer og gjør disse kjent for medarbeiderne, såvel som kunder og leverandører. Når staten utøver et aktivt eierskap i selskaper hvor staten er eneeier eller betydelig aksjonær bør det også legges vekt på disse forhold. Dette kan bl.a. skje i forbindelse med utvelgelse av styremedlemmer og medlemmer til bedriftsforsamlinger.»

6.4 Særlig om Statens petroleumsfond

De regler og saker som er gjennomgått her, viser at selv om statlig forvaltning skal ta sikte på lønnsomhet og å maksimere overskudd, står statlige forvaltere ikke fritt til ensidig å forfølge dette målet ut fra en forestilling om at alle handlinger som ikke eksplisitt er rettslig forbudt, kan utføres der de ut fra økonomiske betraktninger er lønnsomme. For det første gjelder det visse generelle krav til å bygge inn sosiale og miljømessige hensyn i virksomheten og å rapportere om disse. For det andre er statlig virksomhet forpliktet til å følge allmenne, dvs. ikke-rettslig fastsatte normer for saklighet, god forretningsskikk og allment akseptert etikk. Disse utgangspunktene gjelder også for forvaltningen av Statens petroleumsfond. Det betyr at forskriften § 2 om at «Norges Bank skal søke å oppnå høyest mulig avkastning på plasseringene i utenlandsk valuta innenfor de begrensninger som følger av forskriften og de retningslinjer som er gitt i medhold av denne» må leses med den underforståtte tilføyelse «samt de generelle krav som gjelder til saklighet, god forretningsskikk og allment akseptert etikk».

Hva disse begrensninger nærmere innebærer for Statens petroleumsfond på grunnlag av dagens rettstilstand i forhold til utvalgets mandat, kan være noe usikkert. Det er helt på det rene at begrensningene gjelder for Norges Banks egen virksomhet, bl.a. i forhold til ansatte, oppdragsmottakere og kontraktspartnere for øvrig. Det vil ikke være i samsvar med kravet til god forretningsskikk om fondet skulle forskjellsbehandle sine eksterne forvaltere på usaklig grunnlag.

Når det gjelder investeringspraksis og porteføljeforvaltningen, er svaret mer usikkert. Dagens forskrift legger føringer på bankens investeringsunivers og eierskapspraksis. Finansdepartementet er imidlertid bundet av overordnede retningslinjer som forskriftsmyndighet og det kan teoretisk sett tenkes at de rammer forskriften setter er for snevre i forhold til de forpliktelser fondet har. Også det forhold at Stortinget ved flere anledninger har diskutert etiske standarder for fondet kan ha betydning for vurderingen. Stortinget har vært kjent med at fondet forvaltes etter rene finansielle kriterier uten at det er gitt pålegg til regjeringen om å endre på dette. I Stortingets behandling av Revidert nasjonalbudsjett 1999 – Innst. S nr. II (1998–1999) understreket komitéflertallet fondets rolle som finansiell investor, og advarte «mot en utvikling der det legges føringer på Petroleumsfondet som kan gjøre det til en form for strategisk investor for å oppnå andre mål enn å sikre statens og fellesskapets finansielle sparing». Flertallet mente også at det var betenkelig å innføre andre krav til Petroleumsfondet enn for forvaltningen av statens formue i form av for eksempel direkte eierskap og Folketrygdfondet innenlands. På den annen side har det gjentatte anledninger vært bred støtte for å utvikle metoder for å sikre en etisk standard for forvaltningen av fondet. Det må på dette grunnlag være på det rene at departementet ikke i dag har noe mandat til på egen hånd å utvikle etiske retningslinjer for forvaltningen som går ut over det å oppnå størst mulig avkastning i henhold til god investorskikk. På den annen side kan det ikke være utelukket å ta etiske hensyn i forvaltningen i den utstrekning dette er i overensstemmelse med god investorpraksis i langsiktig forvaltning.

En viktig faktor for bedømmelse av fondet vil således være det som måtte finnes av «god investorskikk» i forhold til spørsmålet om etiske hensyn i forvaltningen. I den utstrekning det måtte utvikle seg en oppfatning i bransjen om at god investorsskikk for den typen forvaltning som Statens petroleumsfond utøver, krever en aktiv oppfølgning overfor viktige selskaper i porteføljen med hensyn til å konstatere selskapenes soliditet i mål- og styringssystemer (corporate governance), må fondet anses forpliktet til en slik oppfølgning. Det må også være klart at i den utstrekning god investorskikk tillater siling eller oppfølgning av selskaper i porteføljen med sikte på deres forhold til det omkringliggende samfunn når det gjelder miljøpåvirkning og sosiale krav, må en slik oppfølging anses tillatt for fondet innenfor rammen av dagens forskrift.

Slik tilstanden i bransjen synes å være i dag, gir en vurdering av fondets forpliktelser og friheter i forhold til gjengse oppfatninger om god investorskikk Petroleumsfondet og Finansdepartementet en rimelig stor grad av frihet. Det kan neppe være slik at fondet og departementet ut fra kravet til god forretningsskikk kan ha veldig vidtgående eller spesifikke forpliktelser til å utelukke eller søke å påvirke selskaper som selv ikke opptrer på en etisk måte overfor samfunnet. Det er likevel ikke umulig å argumentere for at forpliktelsene går noe lengre enn det som i dag gjøres ved uttrekksmekanismen og Miljøfondet. På det nåværende tidspunkt vil en slik argumentasjon antakelig ikke vinne frem, bl.a. fordi oppfatningen om at god investorsskikk tilsier at det tas etiske hensyn i forvaltningen foreløpig har liten utbredelse i bransjen. På den annen side kan forskriften og de generelle kravene til forvaltning av offentlige midler ikke stenge for at det foretas filtrering av porteføljen for å motvirke at fondets midler knyttes til ulovlig eller ikke etisk næringsvirksomhet, eller at det utøves aktiv påvirkning av selskaper i porteføljen. Så lenge det ligger innenfor rammene av god investorskikk å gjøre dette, må det også sies å ligge innenfor rammene av det mandat som er gitt for forvaltningen av fondet i loven og forskriften. Generelle regler både innenfor Norges internasjonale forpliktelser og nasjonale offentligrettslige regler kan likevel stille visse krav til måten dette gjøres på både med hensyn til forankring, transparens og prosedyrer.