1 Innledning og sammendrag

1.1 Utvalgets sammensetning og mandat

1.1.1 Utvalgets sammensetning

Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppnevnte i august 2002 et utvalg for å utrede behovet for og hensiktsmessigheten av statsforetaksformen og alternative selskapsformer for statlige virksomheter.

Utvalget har hatt følgende sammensetning:

• Professor dr. juris Inger-Johanne Sand, Universitet i Oslo, leder

• Førsteamanuensis Knut Boye, Norges Handelshøyskole

• Seniorrådgiver Øystein Solheim Lien, Det norske Radiumhospital

• Professor Inger Johanne Pettersen, Høyskolen i Bodø

• Advokat Asle Aarbakke, advokatfirmaet Bugge, Arentz-Hansen & Rasmussen

Statskonsult har ivaretatt sekretariatsfunksjonen for utvalget. Sekretariatet har bestått av Sidsel Søvik (sekretariatsleder), Tone Ibenholt, Janne K. Kjøllesdal og Tone Skarpsno (sekretær).

Arbeids- og administrasjonsdepartementet oppnevnte i januar 2003 en referansegruppe som skulle bistå utvalget i å fremskaffe nødvendig bakgrunnsmateriale. Samtlige departementer ble invitert til å delta med en representant i gruppen.

Referansegruppen har bestått av representanter fra følgende departementer:

• Finansdepartementet

• Fiskeridepartementet

• Forsvarsdepartementet

• Justisdepartementet

• Kommunal- og regionaldepartementet

• Kultur- og kirkedepartementet

• Landbruksdepartementet

• Miljøverndepartementet

• Nærings- og handelsdepartementet

• Samferdselsdepartementet

• Sosialdepartementet

• Olje- og energidepartementet

• Utdannings- og forskningsdepartementet

• Utenriksdepartementet

1.1.2 Mandat

Utvalgets mandat er gitt i Arbeids- og administrasjonsdepartementets notat av 22. august 2002. Departementet foretok i brev av 27. januar 2003 til utvalgets medlemmer og sekretariat en endring i det opprinnelige mandatet ved at det ble innarbeidet en oppdatert henvisning til endring i statsforetaksloven pr. 1. januar 2003 om opphevelse av det statlige garantiansvaret, jf. Ot.prp. nr. 13 (2002–2003), Innst. O. nr. 45 (2002–2003) og Besl. O. nr. 43 (2002–2003). Det ble samtidig gjort endringer i referansegruppens sammensetning.

Utvalget er, etter nevnte endringer, gitt følgende mandat:

”Utvalget skal foreta en gjennomgang og beskrivelse av former for statens organisering av sin virksomhet, med særlig vekt på aksjeselskaps- og statsforetaksmodellen. Gjennomgangen skal bygge på eksisterende utredninger, og forutsettes ikke å være mer detaljert enn hva som er nødvendig for å vurdere særtrekkene ved hver av tilknytningsformene.

Videre skal utvalget vurdere behovet for og hensiktsmessigheten av statsforetaksformen generelt. Behovet for å ivareta samfunnsøkonomiske eller sektorpolitiske hensyn endres over tid. Dette skyldes blant annet at myndighetenes opprinnelige motivasjon for å eie, i dag kan sikres gjennom andre styringsvirkemidler som vedtekter, lovreguleringer, konsesjoner, statlig kjøp av tjenester samt subsidier og avgifter. Utvalget må legge til grunn at Stortinget har opphevet reglene om statens garantiansvar og bestemmelsene om en egen insolvensprosedyre i statsforetaksloven fra 1. januar 2003 for å bringe loven i samsvar med EØS-avtalen artikkel 61 (1) om statsstøtte, jf. Ot.prp. nr. 13 (2002–2003), Innst. O. nr. 45 (2002–2003) og Besl. O. nr. 43 (2002–2003).

I de senere årene har det vært en tendens i etablering av såkalte særlovsselskaper, som følge av at staten har funnet både aksjeselskaps- og statsforetaksformene uhensiktsmessige. Utvalget skal vurdere behovet for, og eventuelt komme med et konkret forslag til, en ny selskapsform for organisering av statlig virksomhet som tilfredsstiller statens behov på en bedre måte enn dagens ordninger. Dersom utvalget finner at noen av de problemene som er blitt løst ved opprettelse av selskaper ved særlov kunne vært løst ved en annerledes og/eller utvidet bruk av fullmakter i forvaltningsorganer, skal utvalget gi en konkret beskrivelse av hvordan fullmaktene eventuelt kunne ha vært brukt.

Som alternativ til eventuell ny selskapsform skal utvalget vurdere hvorvidt staten gjennom mer aktiv bruk av vedtekter, lovreguleringer, konsesjoner, statlig kjøp av tjenester samt subsidier og avgifter kan utøve sitt eierskap gjennom eksisterende eierformer.

Utvalget må beskrive administrative og økonomiske konsekvenser basert på vurdering av totalkostnader ved forslagene som legges frem.

Statskonsult forestår sekretariatsfunksjonen for utvalgsarbeidet. Det opprettes en referansegruppe for utvalget med en representant fra hvert departement, under ledelse av Arbeids- og administrasjonsdepartementet. Utvalgets vurderinger og eventuelt forslag til ny selskapsform skal legges frem for departementet senest innen utgangen av oktober 2003.”

1.1.3 Utvalgets arbeid

Utvalget startet sitt arbeid i oktober 2002, og har hatt i alt 15 møter. Det har i tilknytning til utvalgsmøtene vært arrangert egne møter med representanter for ledelsen i et utvalg statsforetak og statlig eide selskaper. Utvalget har hatt møter med ledelsen i følgende foretak og selskaper:

• Statskog SF, 11. februar 2003

• Selskapet for industrivekst SF (SIVA), 11. februar 2003

• Statnett SF, 13. mars 2003

• Enova SF, 3. april 2003

• Norges statsbaner AS (NSB), 29. april 2003

• Avinor AS, 29. april 2003

Utvalget har gjennom disse møtene fått verdifull informasjon om bakgrunnen for dagens organisering og om virksomhetenes erfaringer når det gjelder organisasjonsform, styringspraksis og etablering av rutiner for kontakt med eier.

Utvalget har invitert fagpersoner utenfor utvalget til å holde innlegg om utvalgte temaer av særskilt interesse for utvalgets arbeid. Det har vært holdt særskilte temamøter om:

Statsbudsjettutvalgets innstilling, Nærings- og handelsdepartementets arbeid med statsstøtteproblematikken, politikk for statlig eierskap, corporate governance og helseforetaksreformen.

Det har vært avholdt tre møter mellom referansegruppen og utvalget. Møtene i referansegruppen har vært konsentrert om følgende temaer:

• Departementenes, særlig eierdepartementenes, erfaringer med statsforetak og særlovselskaper og behovet for slike organisasjonsformer

• Eierdepartementenes erfaringer med styring av statsforetak og særlovselskaper og hvordan kontakten har vært praktisert

• Departementenes eventuelle behov for en fast organisasjonsform mellom aksjeselskapsformen og organisering innenfor staten (forvaltningsorgan)

Departementene har både bidratt med nyttig informasjon gjennom deltakelse i referansegruppen og ved skriftlige innspill i forbindelse med møtene. Representanter fra departementene har også medvirket i særskilte temamøter.

1.2 Oppbygging av rapporten

Utvalget har tatt utgangspunkt i en oppdatert beskrivelse av organisering og tilknytningsformer i staten og av hvilke virkemidler staten bruker for å nå politiske målsettinger innenfor de aktuelle samfunnsområdene. Kapitlene 2 til og med 6 utgjør den beskrivende delen av rapporten. Beskrivelsene bygger på tilgjengelig skriftlig materiale, supplert med muntlig informasjon i møter med utvalgte foretak/selskaper og representanter for departementene.

I kapittel 2 er det redegjort for hovedtrekk i den forvaltningspolitiske og statsselskapsrettslige utviklingen de siste 10 til 15 årene. Kapitlet inneholder en omtale av sentrale forvaltningspolitiske dokumenter og gjennomførte reformer i statsforvaltningen og en beskrivelse av utviklingstrekk og trender med hensyn til markedsorientering og etablering av statlige virksomheter som selvstendige rettssubjekter. Avslutningsvis inneholder kapitlet en kort omtale av statsforetaksloven og forholdet til EU- og EØS regelverket.

I kapittel 3 er det gitt en beskrivelse av de ulike formene for organisering av statlige virksomheter med vekt på å beskrive rammene for statsmyndighetenes styringsmuligheter og de statlige virksomhetenes handlefrihet innenfor hver av formene. Organisering både innenfor og utenfor staten er beskrevet (forvaltningsorgan, statsaksjeselskap, statsforetak, særlovselskap, helseforetak og stiftelse). Hovedvekten er, i tråd med utvalgets mandat, lagt på presentasjonen av statsaksjeselskapsformen og statsforetaksformen.

Valg av tilknytningsform er ett av flere virkemidler som staten rår over i styringen av enkeltsektorer og -virksomheter. De ulike virkemidlene brukes ofte i kombinasjon. I kapittel 4 gis en oversikt over de virkemidlene som staten har til rådighet for styring av statseide virksomheter. Utvalget har i sin fremstilling funnet det hensiktsmessig å skille mellom henholdsvis rettslige-, organisatoriske- og økonomiske virkemidler.

Etter EU-regelverket og EØS-avtalen er det i utgangspunktet opp til den enkelte medlemstaten å bestemme den konkrete organiseringen av ulike virksomheter, men regelverket vil kunne ha betydning for måten ulike samfunnsmessige tjenester kan organiseres på. Dette gjelder blant annet reglene om forbud mot statsstøtte i EØS-avtalens artikkel 61 og bestemmelsene i artikkel 59 om offentlige foretak og tjenester av allmennøkonomisk betydning. Kapittel 5 inneholder en nærmere beskrivelse av statsforetaksloven og forholdet til EU- og EØS-regelverket, herunder en gjennomgang av de særskilte bestemmelsene om unntak fra regelverket, og av selskapsrettslige og forvaltningspolitiske konsekvenser av forbudet mot statsstøtte. Kapitlet inneholder også en særskilt redegjørelse for bakgrunnen for endringene i statsforetaksloven og norske myndigheters posisjoner i forhold til ESA (EFTA Surveillance Agency) i sakens anledning.

I kapittel 6 er det gitt en beskrivelse av dagens statsforetak, basert på en nærmere gjennomgang av det enkelte foretakets formål og oppgaver, finansiering og begrunnelsen for den selskapsrettslige reguleringen. Tilsvarende beskrivelser er gitt av virksomheter som er organisert ved særskilt lov og av et utvalg statsaksjeselskaper. Flere av virksomhetene som i dag er organisert som statsforetak eller aksjeselskaper har tidligere vært organisert som forvaltningsbedrifter. Utvalget har med henvisning til dette funnet det naturlig å innarbeide en kortfattet beskrivelse også av dagens forvaltningsbedrifter. Bruken av stiftelser er belyst ved eksempler. Til slutt i kapitlet er det gitt en beskrivelse av organisering og styring av helseforetakene og forslag til fremtidig organisering av universiteter og høyskoler.

Kapittel 7inneholder utvalgets vurderinger og anbefalinger.

I kapittel 8 behandles økonomiske og administrative konsekvenser.

I vedlegg 1 er det inntatt en kort omtale av modeller for organisering av statlige virksomheter i et utvalg land som det kan være naturlig å trekke sammenligninger med.

1.3 Sammendrag og anbefalinger

1.3.1 Bakgrunn for statsforetaksloven og senere endringer i loven

Utgangspunktet for dagens lov om statsforetak er NOU 1989:5 En bedre organisert stat (Hermansenutvalgets innstilling). Bakgrunnen for opprettelsen av Hermansenutvalget og for utvalgets forslag og anbefalinger, var et behov for å endre rigide og detaljstyrende rettslige organisasjonsformer innenfor staten og for å lage et mer ryddig og konsistent sett av rettslig selvstendige organisasjonsformer. Flere virksomheter, spesielt innenfor samfunnsmessig tjenesteyting og infrastruktur, hadde inntil da vært organisert innenfor staten som ordinære forvaltningsorganer eller som forvaltningsbedrifter. Både fra overordnede myndigheter og fra virksomhetene selv, var behovet for omorganisering satt på dagsorden.

Når det gjaldt organisering av næringsvirksomhet, var utvalgets hovedsynspunkt at selskapsform burde velges når staten engasjerte seg i næringsvirksomhet på et økonomisk og forretningsmessig grunnlag. Utvalgets flertall (hele utvalget med unntak av ett medlem) så det som ønskelig med en differensiering av selskapsform etter hva slags karakter det statlige næringsengasjementet hadde. Flertallet foreslo å organisere statlige næringsengasjementer i hovedsakelig to selskapsformer: statsaksjeselskap og en egen statsselskapsform basert på en modernisering av statsselskapsloven av 1965. Sistnevnte selskapsform representerte den gangen en mellomform mellom forvaltningsbedrift og statsaksjeselskap.

Hermansenutvalgets forslag om en ny selskapsform ble fulgt opp ved at det ble nedsatt et nytt utvalg; Statsselskapslovutvalget, med mandat å utarbeide utkast til en ny statsselskapslov. Forslag til ny statsforetakslov ble fremmet for Stortinget i 1991 og vedtatt samme år. Av forarbeidene til loven går det frem at statsforetaksformen i særlig grad var tenkt anvendt for næringsvirksomhet som var viktig i sektorpolitisk sammenheng.

Statsforetaksloven trådte i kraft i 1992. Lovens § 4 annet ledd fastslo at konkurs og gjeldsforhandling ikke kunne åpnes i et statsforetak, og at staten ved oppløsning hadde ansvar overfor kreditorer som ikke hadde fått dekket sine krav direkte fra statsforetaket. Reglene om statens garantiansvar og bestemmelsene om en egen insolvensprosedyre i statsforetaksloven ble opphevet fra 1. januar 2003. Endringene var begrunnet i behovet for å bringe statsforetaksloven i samsvar EØS-avtalens forbud mot statsstøtte. Endringene innebar at viktige særtrekk ved statsforetaksloven ble fjernet.

1.3.2 Forvaltningspolitisk utvikling

De forvaltningspolitiske utviklingstrekkene som det ble pekt på i NOU 1989:5, har i stor grad fortsatt frem til i dag.

Et hovedtrekk ved de statlige omstillingene siden slutten av 1980-tallet er at det er gitt større frihetsgrader innenfor staten og at virksomhetene er skilt ut i selvstendige rettssubjekter. Et annet viktig trekk er utvikling av supplerende virkemidler for regulering. Resultatet er videre økonomiske og administrative fullmakter for en rekke forvaltningsorganer, oppretting av nye, mer fristilte organer, delegering av myndighet til ytre-/lavere organer i forvaltningshierarkiet og utskilling av virksomheter i rettslig selvstendige enheter. Arbeidsdelingen mellom offentlig sektor og privat sektor er i endring.

Viktige tiltak innenfor forvaltningen har vært gjennomført ved endringer i det statlige budsjettssystemet og statens økonomireglement, og gjennom politiske vedtak som har åpnet for en mer fleksibel og individbasert personal- og lønnspolitikk. Endringer i budsjettsystemet og utvidet delegering av budsjettfullmakter fra overordnet forvaltningsnivå til den enkelte statlige virksomheten har generelt bidratt til større økonomisk handlefrihet for den enkelte virksomheten. Parallelt med endringene i budsjettsystemet har det skjedd en tilsvarende utvikling i statens personal- og lønnspolitikk. Endringer i avtaleverket har i løpet av 1990-tallet åpnet for en mer fleksibel lønnsfastsettelse med et sterkere innslag av markedstilpasning.

Bruk av mer markedsrettede organiserings- og styringsformer har blitt mer fremtredende. Utviklingen er ikke særnorsk, men fremstår som en klar utviklingstrend i mange OECD-land. Utviklingen har flere årsaker. Delvis har den vært forårsaket av teknologiske endringer som har gjort det umulig å opprettholde flere av de statlige monopolene, og delvis skyldes den endringer i internasjonale rammebetingelser og da særlig EØS-avtalens bestemmelser. Utviklingen skyldes også en tro på at marked og konkurranse vil gi en mer effektiv produksjon av tjenestene enn produksjon innenfor offentlig sektor. En viktig del av argumentasjonen for bruk av mer selvstendige organisasjonsformer har vært behovet for en klarere ansvarsplassering, og for et klarere skille mellom regulering og tilsyn på den ene siden, og tjenesteproduksjon på den andre siden.

Det har de senere årene blitt rettet stadig større oppmerksomhet mot mulige uheldige konsekvenser av en sammenblanding av statens ulike roller. Dette gjelder særlig rollen som eier i forhold til rollen som regulator og tilsynsmyndighet. Utviklingen har gått i retning av at styring via eierposisjon i mange tilfeller har blitt mindre viktig for å nå politiske mål, mens styring ved bruk av andre virkemidler er blitt viktigere. Bruken av selvstendige organisasjonsformer skjer i dag i betydelig grad i kombinasjon med ulike andre virkemidler så som materiellrettslig regulering, vedtekter, kjøp av tjenester, regulering av virksomhetenes økonomi og markedsbetingelser, avtalestyring, kontaktmøter mellom eier og virksomhet med videre. Dette bidrar til å skape et mer komplekst bilde av offentlige organisasjonsformer, offentlig regulering og eierstyring.

1.3.3 Selskapsetablering og bruken av selskapsformer

Fra 1990 og frem til i dag har det vært foretatt en rekke omorganiseringer til rettslig selvstendige organisasjonsformer, spesielt av de tidligere forvaltningsbedriftene. Noen av virksomhetene er også blitt splittet opp i flere enheter og er omorganisert flere ganger.

Ved valget mellom statsaksjeselskap, særlovorganisering og statsforetak har graden av markedsbasering av virksomheten og av forretningsmessige premisser hatt betydning. Der disse faktorene har vært dominerende er vanligvis statsaksjeselskapsformen blitt valgt. Statsforetaksformen har blitt mindre anvendt enn opprinnelig forutsatt.

Følgende seks virksomheter var pr. 1. januar 2003 organisert som statsforetak:

Statnett, Statkraft, Statskog, SIVA, Medinnova og Enova. Medinnova er vedtatt omdannet til aksjeselskap med virkning fra 1. januar 2004. Med unntak av Enova, er samtlige foretak etablert tidlig på 1990-tallet. SIVA og Medinnova var tidligere organisert etter lov om visse statsbedrifter av 1965, mens Statnett og Statkraft var organisert som forvaltningsbedrifter. Statskog var organisert som et ordinært forvaltningsorgan. Statens kantiner var statsforetak en periode, men er nå aksjeselskap og delprivatisert.

De fleste statlig eide selskapene er organisert som statsaksjeselskaper. Flere av selskapene som ble etablert som statsaksjeselskaper på 1990-tallet, er blitt delprivatisert eller det foreligger planer om (del)privatisering. Dette gjelder selskaper der det ikke er noen særskilt sektorpolitisk begrunnelse for å opprettholde eierskapet. Det er også et trekk at forvaltningen av eierskapet for en del av disse selskapene er overført fra sektordepartement til Nærings- og handelsdepartementet.

Særlovsorganisering er blitt brukt i noen tilfeller på 1990-tallet der det har foreligget helt spesielle sektorpolitiske hensyn, som for eksempel ved etableringen av SND. Den ble også benyttet i forbindelse med omdanningen av NSB og Posten Norge. Særloven var her knyttet til at de ansatte beholdt sine rettigheter som statstjenestemenn. NSB og Posten ble i 2002 omdannet til statsaksjeselskap.

1.3.4 Organisering av statlige virksomheter

Forvaltningsorganerer hovedformen for organisering av statlig virksomhet. Forvaltningsorganer er i utgangspunktet omfattet av det regelverket som gjelder for statsforvaltningen, herunder Stortingets bevilgningsreglement, regelverket for økonomiforvaltningen i staten, offentlighetsloven og forvaltningsloven. De tilsatte er statstjenestemenn underlagt tjenestemannsloven og tjenestetvistloven. Forvaltningsorganer kan instrueres løpende av overordnet myndighet. Statsbudsjettet og de årlige tildelingsbrevene vil inneholde mer detaljerte krav og instruksjoner til det enkelte forvaltningsorganet.

Det enkelte forvaltningsorganet kan gis unntak fra administrative lover, forskrifter og andre regler gjennom særskilte fullmakter. Fullmaktene kan være av faglig, økonomisk eller personalmessig art. Det skilles gjerne mellom følgende tre undergrupper av forvaltningsorganer:

• ordinære forvaltningsorganer

• forvaltningsorganer med særskilte fullmakter

• forvaltningsbedrifter

Det er i første rekke fullmaktene innenfor økonomiområdet som har dannet utgangspunkt for kategoriene. Oppmykingen av det statlige budsjettsystemet har bidratt til at forskjellene mellom de ulike underformene med hensyn til økonomisk handlefrihet i praksis har blitt mindre.

Den rettslige reguleringen av statlige virksomheter som er organisert som egne rettssubjekter vil avhenge av den organisasjonsformen som er valgt. Selvstendige statlige virksomheter vil kunne organiseres som:

• statsaksjeselskaper, det vil si statlig heleide aksjeselskaper organisert etter aksjeloven med de særbestemmelsene som loven setter for statsaksjeselskaper

• statsforetak organisert etter statsforetaksloven

• særlovselskaper organisert etter egne lover

• helseforetak organisert etter helseforetaksloven

• stiftelser organisert etter stiftelsesloven

Det som skiller den rettslige organiseringen som statsforetak fra statsaksjeselskaper er særlig følgende:

• Statsforetaksformen forutsetter at staten eier hele foretaket, jf. statsforetakslovens § 1. Dersom andre skal trekkes inn på eiersiden, må foretaket oppløses, og et nytt selskap etableres. Dette kan representere en barriere mot del- eller helprivatisering.

• Etter statsforetakslovens § 23 har statsforetakene skriftlig foreleggelsesplikt for eier i saker som antas å være av vesentlig betydning for foretakets formål eller som i vesentlig grad vil endre virksomhetenes karakter.

• Statsforetaket skal sende styreprotokoll til eier, jf. statsforetakslovens § 24.

Særlovselskap er ingen egen selskapsform, men benyttes som betegnelse på enkeltstående selskaper som er regulert i egen lov, som også inneholder særskilte organisatoriske regler. Aksjelovens bestemmelser kan helt eller delvis gjøres gjeldende.

Gjennom helseforetaksloven har man siden 2002 fått en ny tilknytningsform for en avgrenset gruppe virksomheter organisert etter lov om helseforetak. Helseforetaksloven er utarbeidet med utgangspunkt i statsforetaksloven, men har en rekke særbestemmelser som er tilpasset sektoren og de særskilte styringsbehovene som foreligger.

Statlige virksomheter kan også organiseres som stiftelser. Stiftelsen er en selveiendeenhet. Den eies verken av staten eller av private rettssubjekter. En stiftelse kan derfor ikke styres ved instruksjon eller fra eierposisjon, men gjennom særskilt lovgivning, krav nedfelt i vedtekter i forbindelse med etableringen, adgang til å oppnevne styre/styremedlemmer og løpende finansiering gjennom statlige tilskudd eller kjøp av tjenester knyttet til utføring av spesifikke oppgaver.

Behovet for ulike organisasjonsformer og den nærmere utformingen er avhengig av flere forhold og vurderinger. Dette inkluderer blant annet de aktuelle virksomhetenes formål og oppgaver, virksomhetenes grad av markedsbasering, og ulike former for offentlig regulering av de aktuelle virksomhetene, spesielt reguleringen av virksomhetenes økonomi.

1.3.5 Bruk av supplerende virkemidler for å variere og utfylle anvendelsen av rettslige organisasjonsformer

Valg av tilknytningsform er ett av flere virkemidler som staten rår over i styringen av enkeltsektorer og virksomheter. Utskilling av virksomheter i egne selvstendige rettssubjekter som selskaper og foretak, innebærer at styring gjennom forvaltningshierarkiet ikke lenger er mulig. For å kompensere for dette er det tatt i bruk flere virkemidler for å sikre at samfunnsmessige formål og hensyn blir ivaretatt. Spennvidden i bruken av supplerende virkemidler har bidratt til å skape mer hensiktsmessige organisasjonsformer for virksomheter som både er markedsbaserte og skal ta samfunnsmessige hensyn.

Lovgivning og bruk av tilsynsorganer

Lovgivningen regulerer virksomheter blant annet gjennom myndighet til å gi konse-sjoner og tillatelser og ved bestemmelser om kontroll og tilsyn. Statlige tilsynsorganer gjennomfører tilsynet. Både generell lovgivning og sektorlovgivning kan bidra til en hensiktsmessig regulering av selvstendige enheter.

En sterkere vektlegging av regulering gjennom lovgivning fra politiske myndigheter, konsesjoner til utøvende virksomheter og bruken av tilsynsorganer, er blant annet en konsekvens av ønsket om å gjennomføre et klarere skille mellom de ulike funksjonene som offentlige myndigheter kan ha, og å bedre kvaliteten på ulike tjenester gjennom bedre tilsyn og kontroll. Hver enkelt funksjon skal kunne utføres mer habilt og presist ut fra de hensynene som den enkelte funksjonen skal ivareta.

Statens kjøp av tjenester

I kombinerte virksomheter og/eller virksomheter som er i endring, har statlig kjøp av tjenester blitt et viktig virkemiddel for å kunne opprettholde de delene av tjenestene som ikke kan drives forretningsmessig og som det er av samfunnsmessig interesse å opprettholde. Det inngås i hvert tilfelle en kontrakt som nærmere spesifiserer hva som skal leveres og til hvilken pris. Der det er flere aktuelle leverandører, skal anbudskonkurranse benyttes.

I forhold til statsstøttereglene er det avgjørende at formålet for tjenestene dekkes av de unntakene som gjelder. Det er også et krav i forhold til statsstøttereglene at den kompensasjonen som gis, ikke skal overstige kostnadene ved tjenestene. Dette muliggjør kombinasjoner av markedsbasert virksomhet og utføring av samfunnsmessige oppgaver innenfor ett og samme selskap eller foretak.

Avgiftsfinansiering eller regulering av inntekter

Virksomheter som skal ivareta samfunnspålagte oppgaver, kan også styres ved at prisen og inntektstaket reguleres. Virksomheter som ivaretar samfunnsmessige oppgaver og som er funksjonelle monopoler av praktiske årsaker, finansierer i en del tilfeller sin virksomhet ved avgifter. Ved en slik regulering av inntektsnivået kan virksomhetens omfang og økonomi også til en viss grad planlegges og dimensjoneres.

Kontraktstyring

Avtaleinstrumentet innebærer at det foregår tosidige forhandlinger om hva som skal ytes, de nærmere betingelsene for og prisen på ytelsene. De politiske myndighetene står imidlertid helt fritt i sine endelige avgjørelser av hva de bestiller og aksepterer som pris. Det er derfor ikke frie forhandlinger på samme måte som mellom to private parter. Bruken av avtaler gir likevel i form en viktig fleksibilitet. Avtaler kan også bidra til en større grad av løpende prosesstyring ved bruk av klausuler om reforhandlinger og dialog.

Ulike former for eierstyring og bruk av vedtekter

Den formelle eierstyringen av statsselskaper og statsforetak skjer gjennom vedtak i generalforsamlingeller foretaksmøte.

Staten som eier kan bruke sin myndighet til å styre ved å utforme og spesialtilpasse vedtektene for de enkelte selskapene eller foretakene. Det kan for eksempel dreie seg om å presisere hva slags saker som skal legges frem for et departementet som eier, og hva slags oppgaver selskapene/foretakene skal ivareta. Flere statsselskaper har den såkalte § 10-bestemmelseni sine vedtekter. Det innebærer at styret skal forelegge for generalforsamlingen alle saker som antas å ha politiske eller prinsipielle sider og/eller kan få vesentlige samfunnsmessige eller samfunnsøkonomiske konsekvenser. Denne bestemmelsen vurderes som nyttig for gjensidig informasjon, men det ser ikke ut til at den har resultert i en aktiv bruk av instruksjonsmyndigheten.

For statsforetakene er det fastsatt ved lov at alle saker av vesentlig betydning for foretakets formål eller som i vesentlig grad vil endre virksomhetens karakter, skal forelegges skriftlig for departementet, jf. statsforetakslovens § 23 annet ledd. Denne bestemmelsen må antas å fange noe videre enn § 10-vedtekten. Styreprotokollene i statsforetak skal også rutinemessig sendes til eierdepartementet.

Kombinasjoner av eierstyring, avtaler og regulering

I de møtene utvalget har hatt med representanter for ulike statsselskaper og statsforetak og med representanter for departementene, er det blitt klart at formene for eierstyring og for kontakt mellom eier og virksomhet varierer en del. Formelle og mer uformelle styringsformer og kontakter kombineres i betydelig grad. I tillegg til generalforsamling/foretaksmøte brukes kontaktmøter 2–3 ganger i året mellom departementet og selskapets ledelse.

Kontakt og informasjonsutveksling ut over generalforsamlinger og formell eierstyring benyttes spesielt for selskaper og foretak som har samfunnspålagte oppgaver, og som har en regulert økonomi ved fastsettelse av avgifter, kjøp av tjenester eller lignende.

Kombinasjonen av eierstyring, kontraktstyring og regulering ved lov kan gi en betydelig kontaktflate mellom virksomhetene og departementene som representanter for statlige myndigheter. I noen tilfeller er disse ulike styringsfunksjonene spredt mellom flere departementer (og direktorater). I andre tilfeller er de samlet. Det kan være et problem at informasjon og styrings- og reguleringsmuligheter kombineres i ett departement fordi de kan påvirke hverandre på uheldige måter. Utvalget ser fordeler ved å skille klarere mellom de ulike funksjonene som statlige myndigheter har, men ser også at det i noen tilfeller kan være hensiktsmessig å samle dem. Det gjelder spesielt når virksomhetenes særlige samfunnsoppdrag og dermed deres faglige eller innholdsmessige side står sentralt.

1.3.6 EØS-avtalen og forbudet mot statsstøtte

EØS-avtalen utgjør en viktig rammebetingelse for etatenes organisering og finansiering av samfunnsmessige tjenester og infrastrukturer. Avtalen regulerer ikke valg av organisasjonsformer i offentlig sektor direkte, men forbudet mot statsstøtte er en premiss for finansieringen av visse virksomheter. Alle tjenester av økonomisk art omfattes av statstøttereglene, men for tjenester av allmenn økonomisk art kan det gjøres unntak fra statsstøtteforbudet i avtalens artikkel 61.

Konkurransereglene, herunder reglene om forbud mot statsstøtte i EØS-avtalen svarer til reglene om dette i EU-traktaten. De sistnevnte har vært utviklet over tid i EU og i betydelig grad også gjennom EU-domstolens avgjørelser. Reglene gjelder for alle virksomheter som er i konkurranse, jf. EØS-avtalens artikkel 61. Det er tolket slik at alle virksomheter som utfører økonomiske tjenester omfattes. I artikkel 59 er det bestemmelser om at også det som kalles ”offentlige foretak” omfattes av reglene om forbud mot statsstøtte, det vil si virksomheter drevet av eller eid av det offentlige med en viss grad av autonomi, og som kan defineres å være i en konkurransesituasjon. Artikkel 59 nr. 2 inneholder et unntak. Statstøtteforbudet gjelder likevel ikke når det hindrer virksomheter som er pålagt å utføre tjenester av allmenn økonomisk art fra å utføre disse oppgavene.

Forbudet mot statsstøtte rammer også alle potensielle statsstøtteordninger. Ved vurderingen av statsforetaksloven ble det ikke ansett som nødvendig at det enkelte foretak konkret hadde oppebåret en fordel. Det var tilstrekkelig at det potensielt sett var mulig ved statsforetakslovens system.

1.3.7 Variasjonen i virksomheter som ivaretar samfunnsmessige oppgaver og er markedsbaserte

Utvalget har gjennom møter med virksomhetene og studier av aktuelle dokumenter, dannet seg et bilde av organisering og styringspraksis i statsforetakene, særlovselskapene og en del av statsaksjeselskapene, jf. kapittel 1.1.3. Dette har vært med på å danne bakgrunn for utvalgets forståelse for virksomhetenes art og valg av tilknytningsform.

I henhold til mandatet har utvalget vurdert behovet for og hensiktsmessigheten av ulike statsselskaps- og statsforetaksformer, og da spesielt statsforetaksloven og anvendelsen av ulike særlover. Det er organisasjonsformer for virksomheter som ligger mellom ordinære myndighetsutøvende virksomheter og rent markedsbaserte virksomheter som er vurdert. Utvalget har ikke ansett det som en del av sitt mandat å vurdere behovet for statlig eierskap, og i hvilke tilfeller det i så fall er behov for statlig heleide eller deleide aksjeselskaper. Helseforetaksformen og forslagene til nye organisasjonsformer for høyere utdanning er også holdt utenfor utvalgets vurderinger og anbefalinger.

Flere av de virksomhetene som det kan være aktuelt å organisere som rettslig selvstendige statlig eide enheter, utfører tjenester med samfunnsmessig betydning. De kan være helt eller delvis markedsbaserte, men skal samtidig ivareta samfunnsmessige hensyn eller oppgaver. Både bruken av markedet, de samfunnsmessige oppgavene og offentlig regulering vil kunne variere betydelig. Utvalget mener at nøyaktige beskrivelser av følgende kriterier, vil kunne bidra til bedre avgjørelser om hva slags rettslig selvstendige organisasjonsformer staten bør ha:

• virksomhetenes bruk av markedet, det vil si om de helt eller delvis drives etter bedriftsøkonomiske kriterier

• offentlig regulering av den enkelte virksomheten; rettslig og organisatorisk

• offentlig regulering av virksomhetenes inntekter ved fastsettelse av avgifter, tak på inntekt, kjøp av tjenester, lån eller andre overføringer med videre

• på hvilken måte og i hvilken grad virksomhetene skal ivareta samfunnsmessige hensyn eller samfunnspålagte oppgaver

Utvalget har lagt vekt på å identifisere virksomhetstyper som kan plasseres mellom den rene forvaltningsmessige statlige organiseringen og den rene markedsorganiseringen. Utvalget foreslår følgende inndeling i ulike typer av virksomheter som det kan være behov for å organisere selvstendig i den foreliggende situasjonen:

• virksomheter som drives helt ut etter bedriftsøkonomiske kriterier, men som er gjenstand for en generell rettslig regulering

• virksomheter som i utgangspunktet drives etter bedriftsøkonomiske kriterier, men som samtidig skal ta visse samfunnsmessige hensyn for hele eller deler av virksomheten eller ivareta bestemte samfunnsmessige oppgaver, og som derfor kan være både generelt og mer spesielt regulerte (gjennom sektorlovgivning)

• virksomheter som primært skal levere bestemte samfunnspålagte oppgaver og derfor må etterleve nærmere bestemte krav til kvalitet, og som derfor også kan være mer omfattende regulert og styrt både rettslig og økonomisk

I tillegg til de tre ovennevnte virksomhetstypene skal det nevnes to andre kategorier som hver på sin måte har betydelige innslag av institusjonell autonomi og markeds- eller markedslignende mekanismer. Disse inngår ikke i utvalgets hoveddrøftinger og vurderinger, men er tatt med for å vise spekteret i virksomhetstyper mellom stat og marked:

• Den nye loven om helseforetak innebærer at spesialisthelsetjenestene og alle norske statlige sykehus nå er organiserte gjennom fem regionale helseforetak som i loven beskrives som rettslig selvstendige foretak eid av staten.

• Universiteter og høyskoler er i dag organisert som forvaltningsorganer med særskilte fullmakter. Videre bestemmelser er gitt i lov om universiteter og høyskoler. Det foreligger nå forslag fra et statlig oppnevnt utvalg om omorganisering av sektoren.

Utvalget har holdt disse virksomhetene utenfor den mer generelle diskusjonen om bruk av selvstendige organisasjonsformer i staten. Begge sektorene er omfattende og spesielle, samtidig som de har stor samfunnsmessig betydning. De er regulert gjennom særlovgivning med en betydelig sammenheng mellom organisatoriske regler og innholdsmessige regler for den respesktive sektoren. Utvalget mener at for slike sektorer kan særlovgivning være hensiktsmessig.

Det offentlige bidrar også i betydelig grad til finansiering av kunstneriske og kulturelle virksomheter. Slike virksomheter er ofte organisert som selvstendige selskaper eller stiftelser og driver i et marked, men i mange tilfeller med underskudd. Utvalget har ikke gått nærmere inn på de spesielle utfordringene som kan foreligge for denne gruppen, da det vil være mer knyttet til virksomhetenes art enn til organisatoriske forhold.

1.3.8 Utvalgets anbefalinger

Statens behov for rettslig selvstendige selskaps- og foretaksformer

Utvalget har lagt vekt på at de statlig drevne eller eide virksomhetene som i dag er rettslig selvstendig organiserte, er en betydelig og sterkt variert gruppe av virksomheter, der mange driver med sentrale og samfunnsmessige tjenester og infrastrukturer. Noen av disse drives i det helt vesentlige ut fra bedriftsøkonomiske kriterier. Andre har en mer blandet økonomisk struktur med betydelig avhengighet av offentlige reguleringer i form av avgiftsfastsettelser, kjøp av tjenester eller andre økonomiske overføringer. Noen av virksomhetene er pålagt å ivareta bestemte oppgaver som kan løses på en ordinær markedsbasert måte. Mange av virksomhetene er også omfattet av en betydelig innholdsmessig regulering. Noen er helt ut konkurranseutsatte og konkurrerer med andre bedrifter. Andre har helt eller delvis faktiske eller funksjonelle monopoler for viktige sider ved sin virksomhet, eller de er pålagt å ivareta bestemte oppgaver. Utvalget har lagt vekt på å komme frem til klarere og mer forutberegnelige mønstre for organiseringen av selvstendige virksomheter eid av staten Det er også lagt vekt på å komme frem til et sett av organisasjonsformer som sannsynligvis vil kunne fungere over tid og er rimelig robuste i forhold til endringer av virksomhetene.

Statsaksjeselskapsformen

Utvalget er enig i at statsaksjeselskapsformen egner seg for virksomheter som skal drive bedriftsøkonomisk. Statsaksjeselskapsformen er en kjent organisasjonsform. Det gir forutsigbarhet for de som bruker den, og de som samarbeider med selskapene. Utvalget foreslår ingen endringer i den nåværende statsaksjeselskapsformen. Det konstateres at flere statsaksjeselskaper har den såkalte § 10-bestemmelsen i vedtektene. Det innebærer at de har en plikt til å forelegge eier gjennom generalforsamlingen; ”alle saker som må antas å ha politiske eller prinsipielle sider av betydning og/eller kan få samfunnsmessige eller samfunnsøkonomiske virkninger”.

Behovet for en statlig selskapsform ved siden av statsaksjeselskapsformen

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall når det gjelder behovet for en statlig selskaps- eller foretaksform ved siden av statsaksjeselskapsformen. Utvalget er imidlertid enig om at det ikke foreligger andre hensiktsmessige alternativer for en ny statsselskapsform enn en eventuell videreutvikling av statsforetaksformen.

Flertallets syn:

Utvalgets flertall (medlemmene Lien, Pettersen og Sand) mener at det ut fra den foreliggende variasjonen i typer av oppgaver som det kan være aktuelt å organisere rettslig selvstendig, vil være hensiktsmessig å opprettholde to former for statsselskaper:

• statsaksjeselskapsformen, for de virksomhetene som i det vesentlige driver bedriftsøkonomisk

• en noe endret og tilpasset statsforetaksform, for de virksomhetene som primært ivaretar samfunnspålagte oppgaver og derfor driver innenfor langt mer markedsregulerte rammer

Utvalgets flertall har lagt vekt på følgende hovedargumenter:

• den foreliggende variasjonen i typer av oppgaver der det kan være aktuelt å bruke rettslig selvstendige organisasjonsformer, herunder at noen av virksomhetene ivaretar samfunnspålagte og spesielle oppgaver som ikke kan drives helt ut etter bedriftsøkonomiske hensyn, men som er økonomisk regulert eller mottar økonomiske overføringer fra staten for å utføre oppgavene

• bredden i og betydningen av de ulike samfunnsmessige oppgavene som disse skal ivareta, og det behovet for kontakt til eierdepartementet som dette kan tilsi, og som utvalgets gjennomgang av virksomhetene har vist at eksisterer

• den betydelige direkte og indirekte økonomiske reguleringen av noen av disse virksomhetene og deres inntekter eller inntektsgrunnlag, i tillegg til den øvrige offentligrettslige reguleringen

• behovet for klarhet i anvendelsen av statlige selskapsformer, og for robusthet i det settet av selskapsformer som er til disposisjon og behovet for å unngå bruk av særlovsorganisering

Utvalgets flertall foreslår at det gjøres følgende tillegg i statsforetaksloven:

• Det tas inn i loven en bestemmelse som presiserer lovens bruksområde for ”virksomheter som ivaretar samfunnspålagte oppgaver”.

• Det presiseres at alle planvedtak for fremtidig virksomhet samt regulære planer for det neste året og halvårsmeldinger skal sendes vedkommende departement sammen med styreprotokollene (lovens § 24 tredje ledd).

• Det tas inn en bestemmelse om en plikt til å avholde kontaktmøter med eier i tillegg til foretaksmøtene.

Disse endringene vil bidra til å markere at statsforetaksformen skal anvendes på virksomheter som ivaretar samfunnsmessige eller samfunnspålagte oppgaver. Utvalgets flertall legger til grunn at samfunnsmessige og samfunnspålagte oppgaver normalt vil forutsette en mer omfattende regulering og kontakt med myndighetene enn det som vil være tilfelle for de aller fleste statsaksjeselskaper som i større grad driver etter fullt ut bedriftsøkonomiske kriterier.

Forskjellene innenfor gruppen av virksomheter som det kan være aktuelt å organisere selvstendig, har etter flertallets syn betydning for virksomhetene og for hvordan disse virksomhetene styres. Utvalgets flertall legger vekt på at disse forskjellene er så vidt viktige både for forholdet mellom eier og virksomhetene og for forholdet til samfunnet for øvrig, at de bør reflekteres i en viss bredde i de rettslige organisasjonsformene og synliggjøres utad ved at to statsselskapsformer opprettholdes. De økonomiske reguleringene av virksomhetenes inntekter i form av statlig fastsettelse av avgifter, budsjettbetingelser, tak på samlet inntekt, kjøp av tjenester, lån fra staten, formidling av statlige garantier, overføring av eiendommer med videre, innebærer en viktig forskjell med hensyn til betingelsene for å drive virksomhetene og for forholdet til staten som eier, sammenlignet med virksomheter som er fullt ut markedsorienterte.

Dette har en så vidt stor betydning for de virksomhetene det angår, at dette må anses å innebære en form for statlig medansvar for at virksomhetene skal kunne ivareta sine formål på en forsvarlig måte.

Bredden og variasjonene i virksomhetenes art markeres bedre ved at det gis regler om to selskapsformer på lovnivå. Den mer omfattende kontakten med eier- og eventuelt reguleringsdepartementet vil fremstå som mer synlig og ryddig ved at reglene om dette er gitt i lov enn om de bare er gitt ved vedtekter.

En ny statsforetaksform uten bruk av generelle statlige garantier, men mer spesifiserte regler om rapportering til departementet, bør kunne brukes for virksomheter som i hovedsak ivaretar samfunnspålagte oppgaver, og som derfor har en delvis regulert inntektsside, og som for øvrig er markedsorienterte innenfor de rammene som er gitt. For de virksomhetene som i dag er organisert som statsforetak vil det også være en praktisk fordel å kunne fortsette med den organisasjonsformen som de har.

Etter de endringene som er gjort i statsforetaksloven med utgangspunkt i statsstøtteforbudet i EØS-avtalen, vil konkurs være en reell mulighet for statsforetakene. Statsforetaksformen bør derfor heretter ikke anvendes på virksomheter som myndighetene ønsker å skjerme fra en konkurssituasjon. Da er forvaltningsorganformen med særskilte fullmakter det hensiktsmessige alternativet. Det bør likevel føyes til at virksomheter som er økonomisk regulert på måter som er beskrevet ovenfor (og som inkluderer de fleste statsforetakene i dag), har en større mulighet til å forutsi sine økonomiske rammebetingelser enn fullt ut markedsorienterte virksomheter. Selv om konkursmuligheten antas å være reell, kan den være mindre sannsynlig enn for markedsbaserte aktører. Utvalgets flertall kan derfor ikke se at de endringene som er gjort i statsforetaksloven i 2002, gjør denne formen mindre egnet for de virksomhetene som i dag er organisert slik.

Utvalgets flertall anser at to statsselskapsformer gir staten en bedre mulighet til også å bruke rettslig selvstendige organisasjonsformer ved organiseringen av sentrale samfunnsmessige tjenester eller infrastrukturer. Forekomsten av to selskapsformer vil således kunne lette og understøtte forvaltningspolitisk reform- og moderniseringsarbeid. For noen av disse tjenestene kan det være motforestillinger mot å bruke en ren statsaksjeselskapsform som normalt assosieres med virksomheter som er drevet ut fra bedriftsøkonomiske kriterier. Statsforetaksformen innebærer også en større avstand til salg eller delprivatiseringer av virksomhetene. Statsforetaksformen kan dermed gi mer stabile rammebetingelser for slike virksomheter enn statsaksjeselskapsformen. Sentralt i begrunnelsen for å opprettholde en særlig statsforetaksform ved siden av statsaksjeselskapsformen, står betydningen av de samfunnspålagte oppgavene og den offentlige reguleringen av økonomiske rammebetingelser. Dermed understrekes behovet for en stabil og offentlig forankret eierrolle.

Utvalgets mandat omfatter ikke spørsmålet om å vurdere behovet for omdanning av enkeltvirksomheter og -selskaper. Utvalgets flertall vil likevel peke på at gjennomgangen av trekk ved formål, oppgaver og rammevilkår for dagens forvaltningsbedrifter, statsforetak, særlovselskaper og statsaksjeselskaper som opererer mellom stat og marked, viser at det ut fra utvalgets typologisering er flere virksomheter enn dagens statsforetak som det vil kunne være mulig eller formålstjenlig å vurdere organisert innenfor en revidert statsforetaksmodell.

Utvalgets flertall legger vekt på at opprettholdelsen av statsforetaksformen vil gjøre det enklere å unngå bruk av særlovsorganisering.

Mindretallets syn:

Utvalgets mindretall (medlemmene Boye og Aarbakke) mener det ikke er tilstrekkelig behov for å opprettholde en særskilt statsforetaksform og vil derfor foreslå at dagens lov om statsforetak oppheves.

Reglene om at det ikke kunne åpnes konkurs i statsforetak, og de tilknyttede reglene om statens ansvar for udekkede forpliktelser under avvikling av et foretak, var tidligere et karakteristisk kjennetegn ved denne selskapsformen. Statens behov for å kunne drive virksomhet gjennom selskaper organisert som egne rettssubjekter uten trussel om konkursåpning, var da også i sin tid en viktig del av begrunnelsen for at statsforetak overhodet ble etablert som en egen selskapsform. Når de nevnte reglene nå er opphevet, har statsforetaksformen mistet sitt kanskje viktigste særtrekk, samtidig som en viktig del av begrunnelsen for å ha statsforetak som en egen selskapsform ikke lenger er til stede.

Statsforetaksloven ble i sin tid utformet etter mønster av den dagjeldende aksjeloven av 1976, med særreglene for statsaksjeselskaper, som i dag gjenfinnes i aksjeloven av 1997. Det har dermed alltid vært betydelige likheter mellom regelverket for statsforetak og regelverket for statsaksjeselskaper. Dette inntrykket er nå ytterligere forsterket gjennom opphevelsen av de nevnte reglene i statsforetaksforetaksloven, som representerte én av de viktigste forskjellene mellom de to regelsettene. Etter mindretallets syn gjenstår nå kun mindre betydningsfulle forskjeller, som dessuten kan nøytraliseres gjennom bruk av hensiktsmessige vedtektsbestemmelser og/eller instrukser. Etter mindretallets syn, vil for eksempel en bestemmelse som i statsforetaksloven § 23 annet ledd, om styrets plikt til å forelegge visse saker for eierdepartementet, kunne implementeres i et statsaksjeselskap på én av de nevnte måtene dersom det anses ønskelig. Graden av likhet mellom regelverket for statsaksjeselskaper og regelverket for statsforetak, er i seg selv et argument mot å opprettholde to regelsett.

Mindretallet deler flertallets syn på at staten i visse tilfeller har et særlig behov for styring og/eller finansiering av visse offentlige virksomheter. Ettersom de rettslige rammebetingelsene for statsforetak og statsaksjeselskaper i utgangspunktet er svært like, kan imidlertid mindretallet ikke se at statens muligheter til å realisere slike målsettinger påvirkes av om det ene regelsettet – statsforetaksloven – oppheves.

Utvalgets mindretall kan ikke slutte seg til flertallets syn om at det er behov for statsforetaksformen fordi staten i visse tilfeller skal kunne markere at en virksomhet ikke skal drives markedsorientert. Statlig virksomhet er uansett svært mangfoldig, og enten man har én eller to former for statsselskaper til rådighet, vil hver selskapsform nødvendigvis måtte romme et vidt spekter av forskjelligartede virksomheter. En ordning med to selskapsformer er i noen grad egnet til å tilsløre dette mangfoldet, ved at det skapes inntrykk av at statens virksomhet lar seg inndele i visse hovedkategorier. En ordning med to selskapsformer vil dessuten kunne virke misvisende ved at virksomheter som er nært beslektet fremstår i forskjellig ham. Etter mindretallets syn unngås slike problemer dersom man lar statsaksjeselskapsformen være det eneste alternativet. På denne måten vil omverdenen måtte være klar over at statsaksjeselskapene er en svært heterogen masse, og man vil ved etableringen av et selskap ikke sende ut bestemte signaler om virksomhetens art med videre, annet enn at det er ønskelig at virksomheten drives i selskapsform.

Etter mindretallets syn er det videre et moment at statsaksjeselskapsformen er langt mer kjent enn statsforetaksformen, og derfor enklere å forholde seg til for folk flest. Dette er samtidig en fordel for vedkommende selskap, ikke minst internasjonalt. Også dette forholdet tilsier at man ikke viderefører den lite kjente formen statsforetak.

Mindretallet legger endelig en viss vekt på at statsforetaksformen hittil i relativt liten grad har vært benyttet i praksis, og det til tross for at formen inntil nylig har hatt visse særtrekk som burde gjøre den egnet til visse former for statlig virksomhet. Mindretallet avstår fra å spekulere i årsakene til dette, men anser det lite trolig at formen vil bli mer attraktiv i fremtiden etter at de nevnte særtrekkene er blitt borte. Å opprettholde en lov av marginal praktisk betydning fremstår som lite hensiktsmessig, og også dette forholdet tilsier derfor at statsforetaksformen bringes til opphør.

Bruk av særlovsorganisering

Et samlet utvalg anbefaler at særlovsorganisering som rettslig organisasjonsform for fremtiden unngås. Bruken av særlovsselskaper er etter utvalgets vurdering generelt sett uhensiktsmessig, delvis fordi mange variasjoner av statsselskapsformen kan bidra til rettslig usikkerhet, og delvis fordi det gjør bruken av statsselskapsformer uoversiktlig. Ved regulering i særlover kan det lettere oppstå usikkerhet om alle sider ved den rettslige organiseringen er gjennomtenkte, og det kan lett virke uoversiktlig for selskapenes samarbeidspartnere. Fordelene ved å bruke særlovsorganisering er imidlertid at man lettere kan skreddersy en organisasjonsform for den enkelte virksomheten. Utvalget kan ikke se at behovet for særlovsorganisering er så stort at fordelene oppveier ulempene.

Særlovsorganisering innenfor helse og høyere utdanning er holdt utenfor her. Begge sektorene er omfattende og samfunnsmessig viktige. Særlovsorganisering har preg av å være en særskilt tilpasset sektorregulering. Utvalget mener at for så spesielle og omfattende sektorer kan særlovtilpassede organisasjonsformer være hensiktsmessig. Utvalget har ikke vurdert de konkrete reformene.

Utvalget viser til at de ulike rettslige, økonomiske og organisatoriske virkemidlene vil kunne supplere de generelle organisasjonsformene og derved bidra til den nødvendige variasjonen og tilpasningen av organisasjonsformene. Materielle særregler vil kunne gis i de lovene som regulerer området. Det kan også gis supplerende bestemmelser i vedtektene for det enkelte selskapet eller foretaket. Utvalget legger til grunn at de eksisterende særlovsselskapene vil kunne omorganiseres til statsaksjeselskaper eller statsforetak uten store problemer, og kan ikke se at det foreligger sterke grunner for å opprettholde særlovsorganiseringene.

Statlige myndigheters bruk av stiftelsesformen

Utvalget legger til grunn at stiftelsesformen kan være aktuell for virksomheter med behov for en stor grad av faglig eller kunstnerisk basert autonomi og avstand til myndighetene, og med stor grad av stabilitet i virksomhetene over tid. Utvalget anbefaler at stiftelsesformen bør unngås brukt for virksomheter der det er behov for en viss styring, og der det kan være aktuelt med omstilling og endringer av virksomheten. Stiftelsesformen anses normalt ikke som et realistisk eller hensiktsmessig alternativ når staten driver næringsvirksomhet.

Forvaltningsbedriftsformen

Utvalget ser positivt på den utviklingen som har vært med en økt bruk av økonomiske og administrative fullmakter innenfor forvaltningen. Den økte bruken av fullmakter innenfor staten, utviklingen av nettobudsjetterte forvaltningsorganer og en opprettholdelse av statsforetaksformen, tilsier etter flertallet av utvalgets mening, at det bør vurderes nærmere hvorvidt det er behov for å opprettholde forvaltningsbedriftsformen.

1.3.9 Økonomiske og administrative konsekvenser

Utvalgets anbefalinger er basert på en prinsipiell drøfting av behovet for en standardisert selskapsform i tillegg til statsaksjeselskapsformen. De administrative og økonomiske konsekvensene av anbefalingene vil avhenge av hvordan forslagene blir fulgt opp i praksis ved en nærmere gjennomgang og vurdering av tilknytningsform og alternativ virkemiddelbruk for konkrete virksomheter.

Dersom flertallets forslag følges, vil de nåværende statsforetakene kunne fortsette. Dersom mindretallets forslag følges, må statsforetakene omorganiseres. Utgiftene til dette vil neppe være betydelige.

Det har ligget utenfor utvalgets mandat å komme med anbefalinger om valg av tilknytningsform for konkrete virksomheter. Utvalget har ikke foretatt noen beregning av mulige administrative og økonomiske konsekvenser av de prinsipielle anbefalingene.