Oppsummering

Utvalget viser til at dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift ikke påvirker det “indre marked” og ser derved ikke begrunnelsen for å avvikle ordningen. Utvalget vurderer at dagens ordning med differensiert arbeidsgiveravgift har mange gode egenskaper som regionalpolitisk virkemiddel og bør beholdes. Dersom en likevel må gå bort fra dagens ordning, anbefales at en opprettholder en generelt virkende ordning basert på generelle regler som er enkle å kontrollere og tilpasse seg. Generelle virkemidler er næringsnøytrale og har lavere administrasjonskostnader enn selektive virkemidler. Det vil i tillegg gi mer stabile rammebetingelser enn selektive virkemidler som hvert år tas opp til behandling i statsbudsjettet. Stabilitet i rammebetingelsene er viktig med hensyn til virkemidlenes troverdighet og dermed effekt og effektivitet.

Utvalget behandler i liten grad selektive virkemidler som alternativ til differensiert arbeidsgiveravgift. Innenfor samme provenyramme vil dette tilsi en sammensetning av en rekke ulike selektive tiltak i et strukturfond. Effektene av en slik omlegging er vanskelig å forutsi da det vil avhenge av denne sammensetningen. Dette gjelder også alternativet med å øke inntektsrammene til distriktskommuner innenfor samme provenyramme. Det vil gi kommunene handlefrihet til å forme ulike tiltakspakker der det er vanskelig å si noe generelt med hensyn til effekt og effektivitet. Innenfor EU har strukturfond vært benyttet overfor tilbakestående områder med relativt dårlig utbygd infrastruktur innen transportsektoren. Infrastrukturtiltak har derfor vært dominerende innenfor disse fondene. Det er grunn til å forvente en lavere marginal nytte av transportinvesteringer i Norge enn i disse områdene. Dette vil også gi liten fleksibilitet i virkemiddelet og overfokusere kjøp av transporttjenester som kilde til problemet. Utvalget mener en evt. effektvurdering av selektive tiltak innenfor rammen av strukturfond krever en ny utredning.

Utvalget har konsentrert drøftingen til alternative tiltak innenfor rammen av generelt virkende ordninger, fra de mer bedriftsrettede (differensiert arbeidsgiveravgift) til sterkt personrettede virkemidler (bostøtte). Disse alternativene har ulike egenskaper.

Alle tiltakene vil ha effekter for tilpasningene i arbeidsmarkedet. Det er grunn til å vente at effekten vil påvirkes av om mekanismen starter på arbeidsgiver- eller arbeidstakersiden. Differensiert arbeidsgiveravgift vil ha større effekt på sysselsetting enn redusert personskatt, som på sin side har den viktige tilleggseffekten at det i større grad kan forventes å påvirke personers flyttebeslutninger. Differensiert moms vil dels virke personrettet og dels bedriftsrettet. Differensiert arbeidsgiveravgift kan også ha karakter av å være et personrettet virkemiddel i den grad en ser en overvelting av fordelen i økt lønn. Redusert marginalskatt og studielånavskriving utformet som stipend vil gi et mer målrettet tiltak overfor tilgang på kompetansearbeidkraft i distriktene, mens borgerlønn i første rekke vil påvirke flytteadferd. Et virkemiddel som er rettet mot bruken av arbeidskraft slik som differensiert arbeidsgiveravgift, vil tilgodese de grupper der arbeidskostnadene er relativt høyest, dvs. innenfor tjenesteytende næringer generelt, og spesielt innenfor kompetanseintensive tjenesteytende næringer.

Folks bosettingspreferanser er sammensatte og komplekse. Beslutninger om å flytte blir påvirket av næringsstruktur samt kulturelle og individuelle forhold i et samspill som vil variere over tid. Usikkerhet rundt flyttebeslutninger har betydning for hva en mener er kilden til problemet. Det er ikke lett å finne alternative virkemidler med de samme egenskaper som differensiert arbeidsgiveravgift dersom kilden til problemet er sysselsetting og mangfold i sysselsetting. Dersom en mener hovedkilden til problemet ligger i flyttebeslutningene, kan det være en styrke i de personrettede virkemidlene. En omlegging til alternative generelle virkemidler som differensiert moms og redusert personskatt, vil ha usikker og negativ effekt på bedriftenes lønnskostnader. Dette kan gi overgangsproblemer. Generelt vil en overgang til mer personrettede tiltak ramme de som i dag høster de største fordelene av differensiert arbeidsgiveravgift, – dvs. små og mellomstore bedrifter innenfor tjenesteytende næringer samt kommuner og fylkeskommuner. For å dempe overgangsproblemene kan en ta i bruk pakker av ulike generelle tiltak, tilsvarende ordningene i tiltakssonen. For eksempel kan en sette i gang overgangsordninger der differensiert arbeidsgiveravgift trappes gradvis ned samtidig med en tilsvarende opptrapping av differensiert inntektsskatt. Dessuten kan kommunene gis kompensasjon for bortfallet av differensiert arbeidsgiveravgift via tilsvarende økte overføringer innenfor inntektsfordelingsystemet. Utvalget vil likevel understreke at differensiert arbeidsgiveravgift vurderes å ha de beste egenskaper. En overgang til selektive virkemidler eller en transportstøtteordning vil etter utvalgets vurdering ikke ha tilsvarende treffsikkerhet overfor kilden til problemet.