3 Historiske hovedtrekk og dagens situasjon

3.1 Kort historikk

Allerede i 1890-årene startet diskusjonen i de nordiske landene om nødvendigheten av at det offentlige satte inn tiltak for å forebygge og motvirke tannsykdommer hos barn. Den første offentlige tannrøkt ble organisert da Oslo kommune i 1910 innførte gratis skoletannpleie. Tannhelseproblemene var store, og lærerne klaget over at elevenes tannpine ødela undervisnin­gen.

Fra 1917 tok staten delansvar for finansieringen med vilkår om at tilbudet til skolebarna skulle være gratis. Det politiske spørsmålet var om tann­behandling skulle innlemmes i syketrygden eller om det skulle leveres tjenester. Dette var en av de første større politiske diskusjoner om kontantytelser kontra tjenesteytelser som sosialpolitisk virkemiddel. Det var et spørsmål om penger eller tjenester, om marked kontra offentlig monopol. Resultatet av Stortingets vedtak ble en offentlig organisert og finansiert tannhelsetjen­este med tjenesteyting som sosialpolitisk virkemiddel.

Etter 30 år var tilbudet ut over landet ujevnt fordelt. En fjerdedel av barna hadde fortsatt ikke noe tilbud. Kommunenes evne og vilje til å finansiere og organisere skoletannpleie for barna varierte sterkt. Imidlertid var ikke problemet bare begrenset til skole­barna. De private tannlegene hadde stort sett slått seg til i byene. I distrikts-Norge var det heller ikke tilfredsstillende tilbud til voksen­befolkning­en. Dette problemet så staten som sin oppgave å gjøre noe med. Lov om folketannrøkt ble vedtatt i 1949. De offentlige tannlegene skulle fordeles nasjonalt etter en landsplan. Staten tok ansvar for en mer likeverdig fordeling av offentlige tannleger, og fylkeskommunene erstattet primærkommunene som driftsansvarlig forvaltningsn­ivå. Adgang til offentlig tannhelsetjeneste skulle ikke lenger være avhengig av at folk bodde i store og sentrale kommuner. Staten bestemte når og hvor fort utbyggingen skulle skje i de enkelte fylker. Det var staten som styrte organiseringen og utbyggingen av folketannrøkta i takt med tilgangen på tannleger.

Mangel på tannleger truet med å lamme gjennomføringen av folke­tannrøkta. Da organiserte staten ekstraordinær utdanning av tannleger her i landet, og mange norske tannleger ble også utdannet i utlandet. I tillegg vedtok Stortinget en sivil tjenesteplikt for tannleger fra 1955, som varte fram til 1973. Omtrent 2000 nyutdannede tann­leger ble i denne perioden beordret til tjeneste i offentlige stillinger som ikke hadde ordinære søkere.

Ny lov om tannhelsetjenesten ble vedtatt i 1983, og trådte i kraft 1. januar 1984. Da ble resten av skoletannpleien integrert i den desentraliserte fylkeskommunale tannhelsetjenes­ten. Fylkeskommunene fikk ansvaret for hele den offentlige tannhelsetjenesten, og nye grupper fikk tilbud.

Hensikten med reformen fra 1984 var:

• å gi en bedre samordning av og styring med de ressursene som brukes i tannhelsesektoren

• å sikre at tannhelsetjenesten i tillegg til å behandle og forebygge på tradisjonelt vis, også forsøker å påvirke forhold i nærmiljø og samfunn for derved å fremme tannhelsen

• å forenkle eksisterende finansieringsordninger i tannhelsesektoren

• å gi en bedre geografisk spredning av tannleger til alle deler av landet

• å gi hjelp til vanskeligstilte grupper. I tillegg til barn og ungdom skal ulike vanskeligstilte grupper som f.eks. psykisk utviklingshemmede og langtidssyke, sikres et tilbud om organisert og oppsøkende tannlegehjelp

• å sikre også den voksne befolkningen adgang til tannlegehjelp

• å sikre også den voksne befolkningen adgang til tannlegehjelp

• å fremme tilpasningsdyktighet. Det legges opp til fleksible løsninger. Innkallingsrutinene skal kunne tilpasses variasjonene i behov hos de ulike målgrupper.

Fylkeskommunen fikk ansvar for at tannhelsetjenester, herunder spesialisttjenester, i rimelig grad var tilgjengelig for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i fylket. Offentlig tannhelsetjeneste og privat praksis skulle samordnes, men fylkeskommunene fikk ingen juridiske virkemidler eller forpliktelser for en slik samordning.

Den offentlige tannhelsetjenesten har ansvar for å gi regelmessig og oppsøkende tilbud til:

1. Barn og ungdom 0–18 år.

2. Psykisk utviklingshemmede i institusjon og hjemmeboende.

3. Grupper av eldre, syke og uføre i institusjon og hjemmesykepleie.

   Gruppene a–c får gratis behandling.

4. Ungdom som fyller 19 og 20 år i behandlingsåret.

   Betaler 25 prosent av takster fastsatt av departementet.

5. Andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere.

   Betaler egenandel bestemt av den enkelte fylkeskommune.

Særtrekket med loven er:

• den definerer hvem som har rettigheter ved at grupper i befolkningen er definert

• tilbudet skal være oppsøkende. Tjenesten har en aktiv rolle for å formidle tilbudet og sørge for at de som har rettigheter, gis mulighet til å få dem.

  Tannhelsetjenesten består av:

• en offentlig lov­forankret tannhelsetjeneste for barn/ungdom og andre prioriterte grupper finansiert av det offentlige.

• en markedsbasert tjeneste for voksne der finansier­ingen i hovedsak er egenbetaling. For privat praksis gjelder tilbud og etterspørsel, ingen regulering eller etableringsbestemmelser og fri prisfastsetting.

3.2 Utviklingen etter 1984

Departementet ga i 1990 Helsedirektoratet i oppdrag å foreta en vurdering av tannhelsetjenesten. Rapport om ”Tannhelsetjenesten i Norge” ble levert i 1992. Utredningen var i hovedsak konsentrert om den lovregulerte offentlig orga­niserte og finansierte tannhelsetjenesten på områdene organisering, økonomi og tilgjengelig­het. Det er denne delen av tannhelsetjenesten det foreligger mest kunnskap om.

Utredningen fra 1992 konkluderte med at de økonomiske utfordringene for den offentlige tannhelsetjen­esten hadde vært å tilpasse seg endrede økonomiske rammevilkår i flere av fylkeskommunene. Organisatorisk gjennomgikk den offentlige tannhelsetjenesten en betydelig reform på 1980-tallet med minimale problemer. Hovedproblemet for tannhelsetjenesten var rekrutterings- og stabilitetsproblem­er i den offentlige tannhelsetjenesten, mens privat praksis økte i volum.

Videre sa utredningen at fylkeskommunene hadde tatt sitt ansvar som de var pålagt i lov om tannhelsetjenesten (tilgjengelig­het og tilbud). Deknings­grad og omfang økte, flere nye grupper fikk tilbud, og flere fylker ga også tilbud ut over minimumskravene i loven.

Store organiserte tannhelsedistrikter var en styrke for å bedre tilgjengeligheten av tannhelsetjenester og håndtere ledighets- og stabilitets­pro­blemene når det gjelder personell, også økonomisk. En slik ”regionalisert” forvaltning har gitt bedre utnytting av personell­ressursene på tvers av kommune- og distriktsgrenser.

Konklusjonen i rapporten var at fylkeskommunen var et velegnet forvalt­ningsnivå for den offentlige tannhelsetjenesten.

3.2.1 Utvikling av omfanget i den offentlige tannhelsetjenesten

Tabell 3.1 viser antall under tilsyn (i hele tusen) og relativ fordeling (%) i den offentlige tannhelsetjenesten:

Antallet i gruppe a (0–18 år) var stabil fra 1985 til 1990. Deretter har den økt med elleve prosent til 92 000 personer i 2003. Gruppe b har økt med 60 prosent, fra 8000 til 13 000. Det kan skyldes bedre registrering i kommunene. Gruppe c er gått ned med ca. 17 000. Dette har med endringer i organisering i kommunene å gjøre. Strukturelle forhold i kommunene med at pasientene skal bo lengst mulig hjemme før de kommer på institusjon, fører til at færre får rettigheter til vederlagsfrie tannhelsetjenester i den offentlige tannhelsetjenesten. I absolutte tall har totaltallet økt med 160 000 personer. Økningen er i hovedsak gruppe a), gruppe b) og voksne.

3.2.2 Ressursfordeling mellom gruppene

Årlig rapporterer fylkeskommunene data til Statistisk sentralbyrå til bruk i KOSTRA 1 (= KOmmune-STat-RApportering). KOSTRA-tallene gir ingen informasjon om ressursfordelingen mellom gruppene, men flere fylkeskommuner har normeringer for tidsbruk pr. bruker innen de ulike gruppene. Opplysninger innhentet fra ti fylkestannleger har i gjennomsnitt slik fordeling per person under tilsyn:

• Barn og ungdom 0–18 år: 60 minutter

• Psykisk utviklingshemmede: 135 minutter

• Institusjonspasienter, hjemmesykepleie: 116 minutter

• 19–20-åringer: 55 minutter

Ut fra en slik betraktning blir fordelingen av ressursene mellom de ulike prioriterte gruppene i lov om tannhelsetjenesten slik tabell 3.2 viser.

Barn og ungdom (0–18 år) utgjør vel 80 prosent av ressursene som går med til de prioriterte gruppene. Dette er gjennomsnitt for landet.

De prioriterte gruppenes totale ressursandel er varierende utover landet. Innslaget av behandling av vanlig voksne betalende pasienter varierer med dekningsgrad av privat praksis. Det er en konsekvens av fylkeskommunenes tilgjengelighetsansvar for tannhelsetjenester.

3.3 Statens engasjement

Som det framgår av oversikten nedenfor, har statens engasjement for bedre fordeling og tilgjengelighet skjedd i hovedsak etter 2000.

3.3.1 Tiltak for å øke tilgangen på tannleger og geografisk fordeling av disse

De statlig finansierte tiltak for å bidra til økt tilgang på tannleger og geografisk fordeling av disse har vært konsentrert om følgende:

• prosjekt i Nord-Norge på 1990-tallet

• rekruttering av tannleger fra EØS-land (fra 1999 – fortrinnsvis Tyskland)

• kvalifisering av tannleger med utdanning fra land utenfor EØS-området (fra 1999)

• etablering av vikarordning for tannleger (fra 2000)

• utvidelse av tannlegeutdanningen i Norge med oppstart av grunnutdanning i Tromsø (fra høsten 2004)

• tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsetjeneste – tilskudd til utviklingstiltak i fylkeskommunal regi (fra 2004)

I perioden 1995–1997 ble det bevilget midler til et treårig prosjekt som skulle bidra til å styrke stabiliteten i de offentlige tannlegestillingene i Nord-Norge. Evalueringsrapporten ”Tannlegestabilitet og kvalitet i Nordnorsk tannhelsetjeneste 1995-1997” viste at tiltakene i prosjektet hadde liten effekt på stabiliteten.

I 2000 innledet departementet et samarbeid med Kommunenes Sentralforbund (KS) og Den norske tannlegeforening(NTF) om tiltak for å øke tilgangen på tannleger og bedre rekrutteringen til distriktene. På det tidspunkt hadde Universitetet i Bergen ved Det odontologiske fakultet startet et ettårig kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning fra land utenfor EØS-området. Samarbeidet ble fulgt opp gjennom etablering av vikarordning og oppstart av rekruttering fra EØS-land.

Rekruttering av tannleger fra EØS-land startet i 1999. På det tidspunkt hadde Aetat opparbeidet gode erfaringer med rekruttering av leger fra Tyskland og av sykepleiere, blant annet fra nordiske land. Rekrutteringen forutsetter at framtidig arbeidsgiver i Norge (fylkeskommunen) inngår avtale før vedkommende tannlege starter norskkurs. Fra 1999 til 2004 ble det rekruttert 176 tannleger fra Tyskland. Rekrutteringen videreføres i 2005 og 2006 ifølge Tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsearbeid (utgitt i september 2004).

Det ble avsatt midler til å etablere en vikarordning for tannleger i 2000. Denne ble iverksatt i 2001 og er planlagt videreført i perioden 2004–2006 ifølge Tiltaksplanen.

Kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning fra land utenfor EØS-området startet med fullfinansiering fra staten ved Universitetet i Bergen i 1999, og har fortsatt der hvert år siden. Hver høst tas det opp i gjennomsnitt åtte kandidater. Det er tildelt midler til oppstart av kvalifiseringsprogram ved Universitetet i Oslo og til forsøksordning med kvalifisering gjennom praksis i offentlig tannhelsetjeneste høsten 2003. Ifølge tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsearbeid er den statlige finansieringen av kvalifiseringsprogrammene planlagt videreført i perioden 2004–2006.

I forbindelse med behandling av innstillingen fra sosialkomiteen om samarbeid og styring – mål og virkemidler for en bedre helsetjeneste – ble det fattet et stortingsvedtak som ba regjeringen utrede framtidig tannlegebehov og tannlegeutdanning i Tromsø. Oppdraget ble gitt Universitetet i Tromsø sommeren 1998, og en innstilling ble oversendt departementet sommeren 1999. Etter høringsrunde og interne vurderinger i regjeringen ble forslag til tannlegeutdanning i Tromsø fremmet for Stortinget i revidert nasjonalbudsjett våren 2002 og omtalt i statsbudsjettet for 2003, med planlagt oppstart høsten 2004.

Stortinget anmodet regjeringen i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003 om å utarbeide en tiltaksplan for rekruttering av tannleger til offentlig tannhelsearbeid og til ubesatte stillinger i norske distrikter. Tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsearbeid ble ferdigstilt september 2004 og bygger på en arbeidsgrupperapport fra 2003. I tillegg til videreføring av igangsatte tiltak oppfordres det i planen til:

• endringer i klinikkstruktur

• mer hensiktmessig oppgavefordeling mellom tannhelsepersonell

• utvidelse av praksisperioden i studietiden

• informasjon om tannpleiers kvalifikasjoner

• informasjon om behov for hyppighet av tannhelsekontroller

• bred utredning på tannhelsefeltet

Tilskuddsmidler til utviklingstiltak og forsøksordninger i fylkeskommunal regi videreføres og økes i 2005. Det kan søkes om prosjektmidler som bidrar til mer effektiv oppgavefordeling, endret klinikkstruktur og praksissammenslåing, nye driftsavtalesystemer med ivaretakelse av offentlige oppgaver, fagutvikling, samarbeid mellom privat og offentlig sektor mv.

Øvrige rekrutteringstiltak som er igangsatt videreføres, og nye tiltak fremmet i tiltaksplanen trappes opp i perioden 2004–2006. Planen er utarbeidet i samarbeid med tannlegeforeningen, tannpleierforeningen og KS. De har gjennom signering av forordet forpliktet seg til å følge opp tiltakene i planen.

3.3.2 Kompetanseheving, spesialistutdanning og kompetansesentra

Etter en interpellasjon i Stortinget våren 1998 ba Stortinget regjeringen vurdere å fremme forslag om å opprette odontologiske kompetansesentra i alle helseregioner. Departementet ga Statens helsetilsyn i oppdrag å utrede dette i 1999. Rapport fra tilsynet om utdanning av spesialister og etablering av regionale odontologiske kompetansesentra forelå høsten 2000 og ble sendt på høring. Etableringen av kompetansesentra startet med tilskudd til etablering i Troms og utredning i Sør-Trøndelag i 2002. I 2003 ble det utredet muligheter for et slikt senter i Helseregion Sør, og i 2005 ble det besluttet å legge dette til Arendal.

I statsbudsjettet for 2002 ble det avsatt midler til de odontologiske lærestedene til drift av spesialistutdanning av tannleger og til forberedelse av desentralisert spesialistutdanning. Tilskuddsmidlene til spesialistutdanning ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen og desentralisert spesialistutdanning i Tromsø økes gradvis. Midler frigjort gjennom statlig driftstilskudd til spesialistutdanningen forutsettes benyttet til forskningsaktivitet. I 2005 er totalsum for tildeling til spesialistutdanning omkring 17 mill. kroner.

I 2003 ble det avsatt midler til å utvikle en videreutdanning for tannpleiere og avholde et prøvekurs i folkehelsearbeid for tannhelsepersonell. Tilskudd til samme formål videreføres i 2004 og 2005.

3.3.3 Utvidelse av pasientgrupper som er gitt rett til statlig finansierte tann­helsetjenester

I statsbudsjettet for 1998 ble det avsatt midler til kartlegging av tannhelseforhold hos grupper som antas å ha spesielle tannhelseproblemer. Det gjelder psykisk utviklingshemmede, eldre og uføre, kronisk syke og funksjonshemmede. På bakgrunn av dette ble det sendt på høring i 2000 et forslag om iverksetting av forsøksordning med fylkeskommunalt tannhelsetilbud til personer som får kommunal hjemmetjeneste.

I 2001 ble det avsatt midler til iverksetting av en toårig forsøksordning med utvidet tannhelsetilbud (FUTT) i Hedmark, Vest-Agder og Nord-Trøndelag. Målgruppen for forsøksordningen var personer som mottar andre kommunale hjemmetjenester enn hjemmesykepleie, personer innen psykisk helsevern, rusmiddelomsorgen, hjemmeboende eldre og syke, samt eldre og syke som kvalifiserer til slike tjenester, men som pleies av pårørende. FUTT-prosjektet ble avsluttet i 2003, men tilskudd til deltakende fylker videreføres inntil videre i påvente av beslutning om ordningen skal utvides til å bli landsdekkende. Sluttrapportene fra prosjektet viser at gruppene som fikk tilbud om tannhelsetjenester gjennom forsøksordningen, har et stort behandlingsbehov.

3.3.4 Forebyggende tannhelsearbeid

I 2002 ble det avsatt midler til å innlede et faglig samarbeid i Norden om forebyggende tannhelsearbeid. Den statlige støtten til et slikt nordisk samarbeid om kunnskapsbygging og utvikling innen forebyggende tannhelsearbeid ble videreført i 2003. Samme år ble det avsatt midler til et prosjekt som skal bidra til en bred satsing på forebyggende tannhelsearbeid i alle fylker gjennom bruk av veilederen ”Tenner for livet”.

3.3.5 Utvidelse av stønadsordninger fra ­trygden

Departementet startet i 1999 et arbeid med gjennomgang av lov om tannhelsetjenesten og regelverk for pasienter som har rett til gratis tannhelsetjeneste og kontantstøtte gjennom trygderefusjon. I 2000 sendte departementet på høring forslag til endringer i reglene om kontantstøtte gjennom trygderefusjon. Endringene beskrevet i kap. 8.5 og i vedlegg 1.

3.4 Tannhelsetjenesten i dag

3.4.1 Omfang av den offentlige tannhelse­tjenesten

Omfanget av den offentlige tannhelsetjenesten framgår av tabell 3.1. I 2003 omfattet det behandling av totalt 1,395 mill. personer. Av dette utgjorde barn/ungdom fram til 18 år 1,021 mill. personer. Det er 73 prosent av pasientene i den offentlig tannhelsetjenesten. Gruppen av eldre, uføre og langtidssyke i institusjon og hjemmesykepleie utgjorde 4,4 prosent.

Helsetilsynet utga i 2004 ”Tannhelsetjenesten i Norge – omfanget av den offentlige tannhelsetjenesten for de prioriterte gruppene og bemanningssituasjonen i tannhelsetjenesten” Rapport 5/2004. Helsetilsynet presiserer i hovedrapporten at den beskriver omfanget av den offentlige tann­helsetjenesten og ikke andre viktige forhold som innhold og kvalitet. Statistikken som er presentert i rapporten, kan ikke gi noe entydig svar på hvorvidt den of­fentlige tannhelsetjenesten i hvert fylke har oppfylt lovkravene for alle de prioriterte gruppene. Det er grunn til å understreke at statistikken ikke beskriver hvor mange personer som får et tilbud fra den offentlige tannhelsetjenesten, men hvor mange personer som tar imot tilbudet.

Helsetilsynet antar imidlertid at faren for at fylkeskommunen ikke gir et forsvarlig tilbud til de prioriterte gruppene, er størst i de fylkene hvor andelen under tilsyn ligger under landsgjennomsnittet, og at situasjonen i disse fylkene bør vurderes nærmere.

Andelen personer under tilsyn av den offent­lige tannhelsetjenesten viser store fylkesvise forskjeller. Statistikken viser tydelig at forskjeller mellom fylkene i bemanningssituasjonen ikke alene kan forklare fylkesforskjellene i tannhelsetjenestetilbudet til de priori­terte gruppene. Andre faktorer, for eksempel organisatoriske og geografiske for­hold, spiller sannsynligvis en rolle.

Tannhelsetjenestetilbudet i mange fylker til eldre, langtidssyke og uføre generelt, og spesielt til klienter som er mottakere av hjem­mesykepleie, gir særlig grunn til bekymring. Helsetilsynet finner det videre bekymringsfullt at andelen voksne under tilsyn ligger rundt eller over landsgjennomsnittet i ti fylker hvor andelen under tilsyn i en eller flere av de prioriterte gruppene ligger under landsgjennomsnittet. En slik profil er etter Helsetil­synets vurdering en indikasjon på at det kan foreligge avvik fra lovens krav om prioritering. Det er fylkeskommunens ansvar å påse og følge opp at lovens krav blir innfridd.

Det som er skrevet ovenfor, er Helsetilsynets vurdering. Vurderingene er ikke umiddelbart akseptert av fylkeskommunene. Fylkeskommunene har bl.a. et tilgjengelighetsansvar for voksenbefolkningen som skal ivaretas.

3.4.2 Personellsituasjonen

Helsedepartementet utga i 2003 rapporten ”Tannhelsetjenesten. Geografisk fordeling, hensiktsmessig oppgavefordeling og samarbeid mellom offentlig og privat sektor”. Noen sentrale momenter:

Tannleger

Tabell 3.3 viser utviklingen i tannlegemarkedet 2 fra 1985 til 2000 angitt i antall årsverk for offentlig tannhelsetjeneste og antall tannleger i privat sektor. For 2002 er både offentlig og privat sektor angitt i årsverk.

Tabellen viser:

• 2003: Antall årsverk tannleger inkl. spesialister, offentlig og privat: 3893, fordelt på offentlig sektor: 1047 og privat sektor: 2846.

• Fra 1985 til 2003 økte samlet antall tannlegeårsverk med 355 med liten topp i 2002.

• Antall utførte offentlige tannlegeårsverk i 2002 er 22 prosent lavere enn i 1985.

• Antall tannleger i privat sektor har økt med vel 400 fra 1985 til 2000, og 230 fra 2000 til 2003.

• Offentlig sektor utgjorde 38 prosent i 1995 og 27 prosent i 2003. Det innebærer en omfordeling av yrkesaktive tannleger fra offentlig til privat sektor.

Ledige offentlige stillinger

• Ledigheten i offentlige stillinger har økt jevnt fra fire prosent i 1985 til 13 prosent i 2002 og redusert til ti prosent i 2003.

I samme periode har fylkeskommunene innført en rekke tiltak: økt lønn, etableringstilskudd og nedskriving av studielån i deler av landet. Til tross for dette er ikke bemanningssituasjonen løst.

Fylkesvise variasjoner tannleger

• I perioden 1992–2003 har det vært vekst i privat sektor i alle fylkene.

• I offentlig sektor har 65 prosent av reduksjonen vært i de fem nordligste fylkene.

• Mangel på tannleger registrert som ledige stillinger og utskifting, har vært et stort problem i hele perioden fra 1985 i de nordligste fylkene.

Nytt er at dette nå også skjer i fylker lenger sør i landet. Dette innebærer at i deler av landet er tilgjengeligheten til tannhelsetjenester så god at det er mulig å kjøpe alle de tannhelsetjenester en kan tenke seg. Derimot er det i andre deler av landet slik at det er store utfordringer for å dekke de lovpålagte oppgavene som følge av mindre tilgjengelighet til tannhelsetjenester.

Tannleger fra andre land

Per 1. mai 2004 var det registrert 117 tannleger i den offentlige tannhelsetjenesten som var rekruttert gjennom Aetats helserekrutteringsprosjekt. Fra 1999 til 2002 ble det rekruttert om lag 70 tannleger. Det ble i 2003 rekruttert 58 tannleger i dette prosjektet og 48 tannleger i 2004. Om lag tolv prosent av tannlegene i den offentlige tannhelsetjenesten kommer fra Tyskland per mai 2004. I dag er anslaget ca. 150 tannleger fra Tyskland. Det er ca. 15 prosent av tannlegene i offentlig tannhelsetjeneste.

Statens autorisasjonskontor for helsepersonell (SAFH) innvilget i 2001 18 søknader om autorisasjon fra tannleger som har sin grunnutdanning fra land utenfor EØS-området. I 2002 var tilsvarende tall 16 og i 2003 12 stk. Dette betyr ikke nødvendigvis at alle har gjennomgått kvalifiseringsprogram. Dersom disse tannlegene har fått godkjent sin utdanning i andre EØS-land/EU, ville de automatisk få godkjenning også i Norge.

Det odontologiske fakultet i Bergen har siden 1999 drevet med kvalifiseringsprogram for tannleger med utdanning fra land utenfor EU/EØS. Per januar 2005 har 32 tannleger fått autorisasjon gjennom dette programmet.

Det odontologiske fakultet i Oslo startet opp kvalifiseringsprogram høsten 2003 med åtte kandidater. Av disse har pr. i dag kun fire fått sin autorisasjon. Høsten 2004 ble det tatt opp åtte nye kandidater i Oslo.

I 2003 startet et supplerende kvalifiseringsprogram i regi av Sosial- og helsedirektoratet. Fylkestannlegen i Hedmark er koordinator for programmet. Det ble tatt opp 13 kandidater det første året. Ytterligere sju kandidater ble tatt opp til programmet høsten 2004. Elleve av kandidatene har fått sin autorisasjon.

Dette innebærer at den offentlige tannhelsetjenesten er totalt avhengig av å rekruttere tannleger fra utlandet. Uten denne rekrutteringen ville virksomheten stoppet opp i deler av landet.

Tannpleiere

• Fra 1985 til 2002 økte antall tannpleierstillinger/årsverk samlet for begge sektorer med 78 prosent, fra 263 til 469 årsverk.

• I 2002 var det 367 tannpleiere i offentlig tannhelsetjeneste fordelt på 323 årsverk, i gjennomsnitt 0,88 årsverk pr. tannpleier. I 2003 var det 341 årsverk.

• I offentlig sektor har økning i antall tannpleiere delvis erstattet mangelen på tannleger og reduksjon i antall tannlegestillinger i et flertall av fylkene.

• Forholdstallet mellom tannleger og tannpleiere i offentlig sektor var 3,2:1 i 2003. I privat sektor var forholdstallet 20,0:1 i 2002.

3.4.3 Offentlig/privat tannhelsetjeneste

Fylkeskommunen kan inngå avtaler med privat tannhelsetjeneste for å gi tilbud til de prioriterte gruppene etter lov om tannhelsetjenesten. Det er imidlertid relativt lite omfang av slike avtaler. De omfatter ca. tolv årsverk. Offentlig tannhelsetjeneste er mest dominerende der privat praksis er minst i omfang. Rekrutteringsproblemer er velkjent, og det har heller ikke ført til økt privat deltakelse i løsning av prioriterte oppgaver. Årsaken er at bemanningssituasjonen er vanskeligst i distriktene.

3.4.4 Planlagte tiltak

I september 2004 ble Helsedepartementet, Kommunenes Sentralforbund, Norsk Tannpleierforening og Den norske tannlegeforening enige om ”Tiltaksplan for rekruttering til offentlig tannhelsearbeid”. Tiltakene er oppsummert i en tidsplan:

Tidsperioden 2004–2006 (trinn 1)

Følgende tilskudd videreføres:

Tilskudd til å rekruttere tannleger fra Tyskland (ev. andre EU-land) gjennom Aetat samt kvalifisering av tannleger med utdanning utenfor EØS-området, og tilskudd til spesialistutdanning av tannleger og til etablering av odontologiske kompetansesentra.

Tiltak som i tillegg forventes å ha effekt i løpet av denne perioden er:

Oppfordring fra helsemyndighetene til samtlige fylkeskommuner om å iverksette planlagte strukturendringer i klinikkforhold som kan bidra til annen oppgavefordeling mellom tannpleiere og tannleger slik at tannlegeressursene utnyttes effektivt.

Oppfordring fra helsemyndighetene i samarbeid med Den norske tannlegeforening og Norsk Tannpleierforening til tannleger og tannpleiere for å frigjøre tannlegeressurser.Informasjonsvirksomhet fra helsemyndighetene når det gjelder hyppigheten av nødvendige tannhelsekontroller og eget ansvar for tannhelsen.

Informasjon om tannpleieres kvalifikasjoner.

Tiltak med oppstart i denne perioden som vil ha effekt etter periodens utløp er planlegging av utvidelse av praksisperioden i tannlegestudiet fra tre/fem uker til tolv uker. Tilskudd til utvikling og igangsetting av samarbeidsmodeller mellom offentlig og privat sektor i regi av fylkeskommunene.

Tidsperioden 2007–2009 (trinn 2)

I denne perioden må effekten av tiltak iverksatt under trinn 1 og behovet for justeringer vurderes. Videre må det være et mål å gjennomføre ordninger med nye samarbeids- og driftsformer mellom offentlig og privat sektor som er startet opp under trinn 1. Til slutt vil det være aktuelt å planlegge og eventuelt gjennomføre de reformsystemer som er besluttet politisk basert på Seierstad-utvalgets innstilling. Mandatet for utvalget gir i oppdrag å vurdere hvordan personellressurser kan sikres til offentlige oppgaver ut over det som foreslås i arbeidsgrupperapporten, herunder vurdere eventuell regulering av tannlegemarkedet.

Tidsperioden fra 2010 (trinn 3)

På dette tidspunkt forutsettes at effekten av oppstart av tannlegeutdanningen i Tromsø i kombinasjon med kvalifiseringstiltak for tannleger fra utlandet kan sikre tilstrekkelig tilgang på tannlege­ressurser på landsbasis. Etablering av tannlege­-utdanningen i Tromsø i kombinasjon med utvidelse av praksisstudiet, samt helsemyndighetenes finansiering av spesialutdanning og etablering av regionale odontologiske kompetansesentra, vil ha bidratt til et betydelig faglig løft for hele tannhelsetjenesten.