8 Utgifter til tannhelsetjenester

8.1 Innledning

Det offentlige engasjementet for tannhelsetjenester definerer i lov om tannhelsetjenesten grupper av befolkningen som skal være et særlig offentlig ansvar og gis vederlagsfrie eller subsidierte tannhelsetjenester. Folketrygdens formål er bl.a. å kompensere for særlige utgifter ved sykdom og skade som ikke dekkes av annen lovgivning. Slik sikres spesielle grupper ytelser til tannbehandling gjennom folketrygden. Til sist er det et ”sikkerhetsnett” gjennom sosialstønad til tannbehandling. Ellers gjelder prinsippet om privat finansiering (pasientenes egenbetaling) av tannhelsetjenester.

Utgifter til tannhelsetjenester finansieres i hovedsak på følgende måter:

Offentlig finansiering

• Fylkeskommunenes utgifter til den offentlige tannhelsetjenesten

• Trygderefusjoner (folketrygden)

• Sosialstønad til tannbehandling

Privat finansiering

• Pasientenes egenbetaling (av tjenester som det offentlige subsidierer)

• ”vanlige voksnes” normale tjenesteforbruk (uten noen offentlig subsidiering)

8.2 Totale utgifter til tannhelsetjenester

Fylkeskommunenes netto utgifter var 1,34 milliarder kroner i 2003 (KOSTRA-tall) 1 . Pasientinntekter kan anslås til 350 mill. kroner ut fra tidligere år.

Det finnes ikke eksakte tall for brukernes egenbetaling til tannbehandling. Det må baseres på anslag, men det gir en indikasjon.

I 1990 ble det private forbruket til tannhelsetjenester anslått till 2,7 milliarder kroner. Det tilsvarer 3,6 milliarder 2003-kroner. Fra 1995 till 2004 er honorarene i privat praksis steget 69 prosent (se 5.3). Et lavt anslag kan være å anta at økningen fra 1990 til 2003 har vært den samme. Ut fra en slik betraktning blir brukernes egenbetaling 6,1 milliarder kroner. I tillegg kommer brukernes egenbetaling der behandling skjer i offentlig tannhelsetjeneste. Samtidig må trygdeutbetalinger/sosialstønad trekkes fra.

En annen betraktning er at gruppen voksne over 20 år utgjør 3,2 mill. personer. Anta at 80 prosent har vært hos tannlege og brukt i gjennomsnitt 2300 kroner. Det gir et tilnærmet samme resultat som over.

Utgifter til tannhelsetjenester fremkommer i tabell 8.1. Tabellen viser at den privatfinansierte andelen er ca. 75 prosent av utgiftene, og den har vært økende. Det er ikke store endringer i utgifter til offentlige tannhelsetjenester (8.1). Derimot har det vært betydelig økning av folketrygdens utgifter til tannbehandling (8.2).

8.3 Fylkeskommunenes utgifter

Overføringen til fylkeskommunene er en del av rammetilskuddet fra staten. Figur 8.1 viser utviklingen i fylkeskommunenes utgifter. Fra en netto reduksjon på 1990-tallet har det vært en økning de siste årene (KOSTRA-tall). I 2003 var netto utgifter 1,34 milliarder kroner.

8.4 Privat finansiering

Egenbetalingen er anslått til knapt seks milliarder kroner. Det er en betydelig økning fra 1990 da anslaget var 2,7 milliarder kroner (= 3,6 milliarder 2003-kroner).

Betraktningene nedenfor er fra Grytten, Skaug og Holst, ”Endringer i utgifter og honorarer for tannbehandling i 1995 - 2004”. Fra 1995 til 2004 steg utgiftene til tannbehandling fra 1275 kroner til 2253 kroner, en utgiftsøkning på 76,7 prosent. I samme tidsrom steg honorarene i privat praksis med 69 prosent. Den årlige veksten har vært jevn i hele perioden fra 1995 til 2004. Undersøkelsen viser at økningen i utgiftene nesten helt skyldes økning i priser. Dette betyr at det gjennomsnittlige konsumet av tannhelsetjenester per innbygger har vært nesten konstant fra 1995 til 2004. Økningen i pasientenes egenbetaling er i hovedsak økning i privatpraktiserende tannlegers honorarer.

Det finnes ingen data som kan si noe entydig om hva som kan forklare prisveksten. To sannsynlige forklaringer er at honorarene har økt som følge av økte investeringer i praksis, og som en følge av endret behandlingsprofil. Det kan heller ikke utelukkes at priskonkurransen svikter. Det er også slik at når en klient først har utviklet et forhold til en bestemt tannlege, skal det mye til for å skifte tannlege. Tilknytningen er derfor relativt lite prissensitiv når kontakten først er opprettet.

Tabell 8.2 viser den enkelte innbyggers utgifter til tannbehandling i 2004. 65 prosent hadde utgifter mindre enn 1500 kroner. Det er mindre enn egenandelstak 1 (tak 1 i 2004 = 1550 kroner) for helsetjenester. Utgiftene varierte med husholdningsinntekt, men det var ingen statistisk signifikans mellom husholdningsinntekten og kostnadene per besøk.

I artikkelen drøftes prinsipper om egenbetaling. I diskusjonen om pasientbetaling i tannhelsetjenesten er det relevant å skjelne mellom den helsepolitiske smertegrense for hva folk skal betale av egen lomme, dvs. egenandelstak, og om inntektsforskjeller genererer vesentlige ulikheter i tannhelsetjenesteforbruk. Det konkluderes slik: ”Den foreliggende undersøkelsen har vist at husholdningsinntekten ikke har betydning for behandlingsvolumet når man først går til tannlegen, i tillegg er det liten forskjell i etterspørselen mellom inntektsgruppene.” Videre: ”I seg selv svekker dette begrunnelsen for å innføre en universell trygdeordning for tannhelsetjenester. Hovedkonklusjonen som fester seg etter mange års forskning, er at den privatfinansierte tannhelsetjenesten ikke synes å generere særlige forskjeller i etterspørsel og forbruk av tannhelsetjenester ut fra inntekt for det store flertallet av voksenbefolkningen.”

8.5 Folketrygdens finansiering av tannbehandling

Lov om folketrygd har bestemmelser om finansiering ved tannbehandling:

• § 5-6. Tannlegehjelp Trygden yter stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom. Stønaden ytes etter fastsatte satser. Departementet gir forskrifter om stønad etter denne paragrafen.

• § 5-22. Bidrag til spesielle formål Trygden kan yte bidrag til dekning av utgifter til helsetjenester når utgiftene ikke ellers dekkes etter denne loven eller andre lover. Departementet gir forskrifter om ytelse av bidrag.

• Yrkesskade – etter folketrygdlovens kapittel 13 har et medlem rett til ytelser fra trygden når vedkommende blir rammet av yrkesskade.

• Krigspensjon – for personer som kommer inn under lov om krigspensjonering, blir tannbehandling ansett som sykebehandling.

Stønad til tannbehandling er hjemlet i ”Forskrift om stønad til dekning av utgifter til undersøkelse og behandling hos tannlege for sykdom”.

Trygden yter stønad til dekning av utgifter til følgende former for undersøkelse og behandling som utføres av tannlege ved tannsykdommer, munnsykdommer og kjevesykdommer:

1. Operative inngrep

2. Behandling av sykdommer i munnens og kjevens bløtdeler

3. Periodontittbehandling

4. Taking av prøver til laboratorieundersøkelser (mikrobiologi, patologi, biokjemi og hematologi)

5. Røntgenundersøkelser

6. Undersøkelse og behandling av temporomandibulær dysfunksjon ved hjelp av bittskinne

7. Forebyggende tiltak og nødvendig tannbehandling hos medlem med sjelden medisinsk tilstand

8. Kjeveortopedisk behandling

9. Behandling som følge av ganespalte

10. Behandling av traumatiske tannskader hos medlem som lider av epilepsi, cerebral parese og andre lignende tilstander

11. Omfattende behandling hos medlem med sjelden medisinsk tilstand

12. Behandling i forbindelse med kreft i munnhulen

13. Infeksjonsforebyggende behandling

14. Rehabilitering av tannsett med protetisk behandling som følge av tap av tenner på grunn av marginal periodontitt.

Stønad til tannbehandling

I 2004 ble det utbetalt 573,9 mill. kroner i stønad/refusjoner. Stønader omfatter bl.a. pliktmessige ytelser, stønad til tannregulering og pasienter med sjeldne medisinske tilstander. Pasienter med sjeldne medisinske tilstander fikk refundert 11,7 mill. kroner. Utgifter dekket ved yrkesskade (8 mill. kroner) og personer med krigspensjon (15,6 mill. kroner) inngår i totalsummen.

Bidrag til tannbehandling var 93,8 mill. kroner i 2004. Størstedelen av bidragene er tannbehandling som følge av ervervede lidelser (se vedlegg 1). Totalt utgjorde stønad og bidrag til tannbehandling 667,7 mill. kroner.

Stønad til kjeveortopedi er den største delen med 328,5 mill. kroner i 2004. Utgiftene øker betydelig. Fra 2003 til 2004 var økningen 28 prosent. Økningen fra 2003 til 2004 må til en viss grad ses i sammenheng med omlegging av oppgjørsordningen fra 1.6.2004. Dette hadde betydning for periodiseringen av utgiftene.

8.5.1 Utvidelse av folketrygdens stønadsordninger til tannbehandling

Folketrygdlovens § 5-6, stønad til tannbehandling

1998

• For 1998 ble det bevilget tre millioner kroner til refusjon for grupper med sjeldne medisinske tilstander. Det ble bevilget ytterligere fem millioner kroner for 1999 (= 8 millioner helårs­effekt).

2002

• Det ble innført søskenmoderasjon ved kjeve­ortopedisk behandling (tannregulering). Ordningen innebærer at i familier med to eller flere søsken med behov for kjeveortopedi, økes den prosentvise refusjonen f.o.m. det andre barnet fra hhv. 75 prosent til 90 prosent og fra 40 prosent til 60 prosent.

Mai 2002

• Refusjonsordningen for periodontitt ble utvidet ved at eksisterende takster ble hevet. Rehabilitering ble ikke innført pga. manglende dokumentasjon.

• Kravet om forhåndsgaranti ved periodontittbehandling falt bort.

2003

• Innføring av egenandelstak-2-ordningen (fysikalsk behandling ved behandling hos fysioterapeut med driftsavtale med kommunen, opphold ved godkjent opptreningsinstitusjon og behandlingsreiser til utlandet i regi av Rikshospitalet samt enkelte former for refusjonsberettiget tannbehandling).

• Ved behandling av 2003-budsjettet (høsten 2002) vedtok Stortinget at 50 mill. kroner skulle holdes av til innføring av refusjon for rehabilitering ved tap av tannsettet som følge av periodontitt.

• Egenandelstaket for tak-2-ordningen er satt til 4500 kroner (3500 kroner fra 2005).

• 1.1.2003: Forskriften til § 5-6 ble vesentlig endret med omlegging av takstsystemet – ikke minst pga. innføringen av tak-2-ordningen med modernisering og oppjustering mht. kirurgitakster, laboratorie- og røntgentakster og periodontittbehandling.

• 1.3.2003: Ytterligere revisjon og vesentlig oppjustering av takstene til de former for tannbehandling som inngår i tak-2-ordningen.

• 1.10.2003: Innføring av stønad til rehabilitering på grunn av periodontitt.

• juli 2003: Rikstrygdeverket utarbeidet mønsteravtaler for direkte oppgjør mellom trygden og tannleger. Hensikten er at pasienten skal slippe å legge ut for den delen av tannlegehonoraret som trygden refunderer.

2004

• 1.6.2004: Nytt stykkprisbasert takstsystem for kjeveortopedibehandling. Tannpleiere fikk henvisningsrett til kjeveortoped.

• 01.07. 2004: Opprettelse av takster for implantatbehandling ifm. rehabilitering på grunn av periodontitt. Formål var å gi en bedre geografisk spredning av tilbudet.

2005

• Forskrift og ”Generelle regler og takster for offentlig stønad til tannbehandling” – jf. Rundskriv I-16/2004 mht. endringer.

Folketrygdlovens § 5-22, bidrag 1998

• Bidrag til tannbehandling utvidet til å omfatte utskifting av tannrestaurering ved fjernreaksjoner og full dekning (etter offentlig takst) av tannbehandling for pasienter med kreft i munnhulen.

2001

• Tilbakevirkende kraft: 1. juni 2000. Full dekning etter § 5-22 av nødvendig tannbehandling som innebærer implantater, fast eller avtakbar protetikk som følge av tenner trukket som ledd i infeksjonsforebyggende behandling (2 mill. kr som bidrag for 2002).

2002

• Tilskudd til kirurgisk behandling som utføres på de odontologiske fakultetene.

2005

• Kreft i munnhulen og Infeksjonsforebyggende overført fra § 5-22 til § 5-6. Det innbærer en sterkere rettighet for pasienten. Alle disse pasientene fikk imidlertid full dekning til tannbehandling etter offentlige takster.

8.6 Sosialstønad til tannbehandling

I 1990 rettet Helsedirektoratet en forespørsel til sosialkontorene i alle kommunene. 294 kommuner svarte. Det ble anslått at kommunenes sosialstønad til tannbehandling var 30–35 mill. kroner. Lignende forespørsel er ikke gjort senere. Omregnet til 2003-kroner tilsvarer det i underkant av 50 mill. kroner.

Det antydes nå et beløp på 100 mill. kroner. Det kan godt være rimelig ut fra økningen som ellers har skjedd i takstutvikling.