5 Nordisk rett
Både Danmark, Sverige og Finland har fått ny lovgivning på skipssikkerhetsområdet i løpet av de siste ti årene. Dansk og svensk rett har mange likhetstrekk med norsk lovgivning på området, mens finsk rett har en litt annerledes løsning med kobling til sjøloven. Utvalget har derfor sett hen til dansk og svensk rett i forbindelse med revisjonen av sjødyktighetsloven. Nedenfor redegjøres det for sentrale områder av dansk og svensk rett om sikkerhet for skip og havmiljø. Redegjørelsen vil vise at utvalgets forslag til ny skipssikkerhetslov, jf. kapittel 6 og 7, i hovedtrekk bygger på de samme prinsipper som dansk og svensk lov på området.
5.1 Danmark
5.1.1 Innledning
Den danske loven heter «Lov om sikkerhed til søs» og omfatter mer enn bare sikkerhet på skip. For eksempel kan det med hjemmel i loven gis regler om «søvejsregler, fartrestriktioner og ruteforløb», jf. § 6 nr. 2. Lov om sikkerhed til søs ble gitt i 1998 og trådte i kraft 1. mars 1999. Samtidig ble «Lov om skibes sikkerhed m.v.» og «Lov om skibsfartens betryggelse» opphevet.
Det har blitt gjort enkelte endringer i lov om sikkerhed til søs, slik at den nå gjeldende versjonen er fra 26. juli 2002, jf. LBK nr 627 av 26/07/2002.
Loven er en typisk fullmaktslov. Den er kort og oversiktlig og regulerer de viktigste spørsmålene i selve loven, mens det overlates til økonomi- og ervervsministeren å gi nærmere regler. Den slår sammen flere områder til en bestemmelse, for eksempel gjelder § 2 både bygning, utstyr og drift av skip, forebygging av terrorhandlinger, arbeidsmiljø og forurensning. Hovedreglene om forurensning fra skip er gitt i «Lov om beskyttelse af havmiljøet», LOV nr 476 av 30/06/1993, jf. punkt 5.1.7 nedenfor.
I det følgende gjennomgås enkelte viktige deler i loven.
5.1.2 Lovens anvendelsesområde
Loven får anvendelse på danske skip, jf. § 1 første ledd. For krigsskip og troppetransportskip gjelder likevel bare enkelte av lovens bestemmelser. I § 1 tredje ledd fastsettes at økonomi- og erhvervsministeren kan gi regler om at loven og forskrifter gitt i medhold av den helt eller delvis skal få anvendelse på utenlandske skip i dansk havn, i dansk sjøterritorium, i de eksklusive økonomiske soner samt på dansk kontinentalsokkelområde og fiskeriterritorium. Ved forskrift av 26/08/1999 er loven og forskriftene utstedt i medhold av den gitt anvendelse på utenlandske skip i dansk havn, i dansk sjøterritorium og i de eksklusive økonomiske soner, så langt det er forenlig med folkeretten.
5.1.3 Nærmere om tilsyn
I lov om sikkerhed til søs reguleres tilsyn m.v. i kapittel 6.
Paragraf 17 første ledd fastslår at økonomi- og ervervsministeren er øverste administrative myndighet. I annet ledd delegeres administrasjonen til Søfartsstyrelsen. Den har til oppgave å påse at loven følges (nr. 1), godkjenne skip og utstede sertifikater og annen dokumentasjon (nr. 2) og holde seg orientert om utviklingen innenfor lovens område og medvirke til forbedringer av skip samt deres utstyr og drift (nr. 3). 1 Videre gis hjemmel til å fastsette regler om klageadgangen (nr. 8).
Paragraf 18 gir Søfartsstyrelsen hjemmel til å påby at forhold i strid med loven eller regler eller avgjørelser fastsatt i medhold av den, skal bringes i orden.
Paragraf 19 første ledd gir Søfartsstyrelsens medarbeidere rett til å gå om bord i ethvert skip for å utføre oppgavene sine. Annet ledd pålegger rederen, skipsføreren og maskinsjefen å yte nødvendig bistand ved tilsynet. Tredje ledd gir plikt for Søfartsstyrelsens medarbeidere til å sørge for at skipet ikke blir unødig oppholdt.
Paragraf 20 første ledd gir hjemmel til å fastsette regler om innberetningsplikt i forbindelse med skips anløp til danske eller utenlandske havner. Denne bestemmelsen kom inn i loven ved lov 8. mai 2002 nr. 277 og gjennomførte endringer i direktiv 95/21/EF. Annet ledd fastsetter en plikt for politi, toll- og havnemyndigheter samt arbeidstilsynet til å orientere Søfartsstyrelsen dersom de får kjennskap til forhold som strider mot loven eller regler fastsatt i medhold av den. Tredje ledd pålegger leger å orientere arbeidstilsynet ved mistanke om personskader om bord på skipet.
5.1.4 Nærmere om forvaltningsmessige reaksjoner
Regler om tilbakeholdelse og anløpsforbud er gitt i kapittel 5.
Paragraf 14 er hovedregelen om tilbakehold. Etter første ledd kan Søfartsstyrelsen tilbakeholde skipet som følge av feil eller mangler ved skrog, maskineri, sikkerhetsutstyr, plassering av ballast og last, bemanning eller av andre grunner forbundet med fare for ombordværendes sikkerhet eller helse, eller fare for forurensning av havet, dersom skipet går til sjøs eller fortsetter seilasen.
Etter § 14 annet ledd kan Søfartsstyrelsen tilbakeholde skip dersom det mangler de foreskrevne sertifikater, dokumenter eller utstyr, og hvis rederen, skipsføreren eller den som handler på disses vegne, hindrer Søfartsstyrelsen i å utøve sine plikter.
Etter § 14 tredje ledd første punktum skal avgjørelsen om tilbakeholdelse meddeles skipsføreren eller rederen med opplysning om grunnene for tilbakeholdelsen. Vilkårene for frigivelse av skipet skal også meddeles.
Paragraf 14 tredje ledd annet punktum fastsetter at frigivelsen av skipet kan betinges av at den som utsteder skipets sertifikater har kontrollert og bekreftet at sertifiseringen kan opprettholdes. Denne regelen er ment som et ledd i effektiviseringen av kontrollen med om utenlandske skip overholder ISM-koden. Tanken er at skipets flaggstat eller en av flaggstaten godkjent organisasjon gjennomgår sikkerhetsstyringssystemet for så å bekrefte eller avkrefte om sertifiseringen kan opprettholdes. 2
Paragraf 14 fjerde ledd gir hjemmel til å treffe forholdsregler for å hindre skipets avgang.
Paragraf 15 første punktum gir rett for Søfartsstyrelsen til å utstede anløpsforbud der dette er hjemlet i EU-regler eller i internasjonale bestemmelser. Regelen kom inn i loven i 2002 for å gi hjemmel for administrativ gjennomføring av direktiv 2001/106/EF om endring av direktiv 95/21/EF om havnestatskontroll. Annet punktum fastsetter at Søfartstyrelsen under visse omstendigheter likevel kan gi tillatelse til anløp til en bestemt dansk havn.
Paragraf 16 første ledd fastsetter at det bare er ansatte i Søfartsstyrelsen som har myndighet til å tilbakeholde skip. Havnefogder kan likevel få midlertidig tillatelse til dette. Etter annet ledd kan Søfartsstyrelsen informere andre om skip som er blitt tilbakeholdt eller har fått anløpsforbud. Tredje ledd gir hjemmel for økonomi- og ervervsministeren til å fastsette nærmere regler om tilbakeholdelse og anløpsforbud. Etter fjerde ledd kan Søfartsstyrelsens avgjørelse om tilbakeholdelse eller anløpsforbud bringes inn for «ankenævnet for søfartsforhold». Dette er regulert i kapittel 7.
5.1.5 Nærmere om straff
Lov om sikkerhed til søs har som nevnt et videre anvendelsesområde enn det som følger av sjødyktighetsloven og utkast til ny skipssikkerhetslov. Nedenfor gjennomgås kort de straffebestemmelser som er knyttet til skips sikkerhet.
Paragraf 28 nr. 1 rammer den som overtrer §§ 9-13 eller § 19 annet ledd. Paragrafene 9-13 er kapitlet om alminnelige plikter for de enkelte aktørene i loven, § 19 annet ledd pålegger reder, fører og maskinsjef å yte Søfartsstyrelsen nødvendig bistand ved tilsynet. Paragraf 28 nr. 2 rammer den som tilsidesetter vilkår knyttet til tillatelse, dispensasjon eller godkjennelse etter loven. Paragraf 29 nr. 3 setter straff for den som ikke etterkommer forbud eller påbud meddelt i loven, eller i forskrifter utstedt i medhold av loven.
Paragraf 29 første ledd rammer den som foranlediger grunnstøting, forlis eller annen sjøulykke ved grov feil eller grov forsømmelse i tjenesten. Annet ledd rammer bl.a. skipsfører som på grov måte eller gjentatte ganger navigerer eller behandler skipet i strid med godt sjømannskap. Tredje ledd gjelder beruselse i tjenesten for den som fører skipet eller for øvrig utfører arbeid om bord som er av vesentlig betydning for sikkerheten. Fjerde ledd gir hjemmel til å fradømme retten til å gjøre tjeneste som skipsfører, styrmann eller maskinmester enten for et begrenset tidsrom eller for alltid.
Paragraf 30 første ledd gjelder forsømmelse av hjelpeplikten i tilfelle skipssammenstøt og forsømmelse av å opplyse om skipets radiokallesignal, navn etc. Annet ledd rammer den som forlater skipet dersom vedkommende innså eller burde innsett at det ville medføre fare for menneskeliv eller skipet.
Paragraf 31b gir hjemmel for politiet eller Søfartsstyrelsen til å tilbakeholde skipet dersom det er skjedd overtredelse av bestemmelser gitt i medhold av § 3 nr. 3, dvs. om skipsjournaler i forbindelse med forurensning.
Paragraf 32 gjelder straffutmålingen. Tredje ledd gir anvisning på momenter som skal ivaretas ved utmåling av bot, dersom det ikke har skjedd konfiskering av utbytte. Fjerde ledd er hjemmelen for å gi regler om straff i forskriftene.
5.1.6 Nærmere om arbeidsmiljø
I Danmark reguleres arbeidsmiljø til sjøs først og fremst av lov om sikkerhed til søs og av sømandsloven (lov 19. september 1995 nr. 766). Den danske arbeidsmiljøloven (lov 29. juni 1998 nr. 497) gjelder bare sjøfart og fiske for så vidt angår lasting og lossing av skip, samt verftsarbeid om bord på skipet, jf. arbeidsmiljøloven § 3 annet ledd nr. 1 og 2.
I lov om sikkerhed til søs § 3 fastsettes at ervervsministeren kan gi regler om arbeidsgivers plikter i forbindelse med arbeids- og levevilkår om bord (nr. 5) og om skips sikkerhets-, brann- og redningstjeneste, helsemessige forhold, arbeidsmedisinske undersøkelse mv. (nr. 6). I kapittel 11 er det bestemmelser om arbeidsmiljøråd (verneombud) og arbeidsmiljøtjenester.
Den danske sjømannsloven ligner i stor grad på den norske. Her er det regler om ansettelsesavtalen, herunder regler om beregning av lønn og om sykdom, om skipstjenesten og om tvister. Dessuten er det et eget kapittel om på- og avmønstring (kapittel 4 a). Mønstring var tidligere regulert i egen lov, men ved lov 19. desember 1992 nr. 1004 ble mønstringsloven opphevet. Sømandsloven § 54 har regler som pålegger den som leder arbeidet om bord å sørge for at sjømannen er tilstrekkelig beskyttet mot ulykker og helseskadelig påvirkning.
Danmark har en egen lov om hviletid for sjømenn, lov 21. juni 2002 nr. 515 (for fiskere nr. 516).
5.1.7 Lov om beskyttelse af havmiljø
I dansk rett er forurensning til sjøs regulert i en egen lov, lov 30. juni 1996 nr. 476 om beskyttelse af havmiljø. Loven omfatter forurensning fra skip, luftfartøyer og plattformer. Loven implementerer MARPOL-konvensjonen i dansk rett og gir regler om bl.a. olje (kap. 2), flytende stoffer som transporteres i bulk (kap. 3), stoffer og materiale i emballert form, containere m.v. (kap. 4), faste stoffer som transporteres i bulk (kap. 5), kloakk (kap. 6), avfall (kap. 7), mottaksanlegg (kap. 8) og dumping (kap. 9).
5.2 Sverige
5.2.1 Innledning
I Sverige trådte ny «Fartygssäkerhetslag» i kraft 5. juni 2003 (2003:364). Den gamle fartygssäkerhetslagen fra 1988 (1988:49) ble samtidig opphevet. Bakgrunnen for lovrevisjonen var et ønske om å modernisere hele loven, forenkle den og bringe den i overensstemmelse med det internasjonale regelverket Sverige er bundet av.
De aktuelle forarbeidene er SOU (Statens offentliga utredningar) 2000: 16, «Införlivande av vissa direktiv om fartygssäkerhet» og SOU 2001: 17, «Översyn av fartygssäkerhetslagen». Den første SOUen var en delbetenkning og gjaldt endringer av fartygssäkerhetslagen som var nødvendige for å få svensk lov i overensstemmelse med EF-retten og internasjonale konvensjoner. Den andre SOUen omhandlet hele fartygssäkerhetslagen. Grunnlaget for den nye fartygssäkerhetslagen ble lagt ved SOU 1996: 182 «Handlingsprogram för ökad sjösäkerhet».
Den svenske loven er grundig og stedvis ganske detaljert. Selv om den er grundig, omtales den likevel som en rammelov i forarbeidene. Et eget delegasjonskapittel angir hva det kan gis nærmere forskrifter om.
Kravene til skip er delt opp i to kapitler. Allmenne regler for bruk av skip står i kapittel 2, mens de særskilte kravene som gjelder for visse fartøy står i kapittel 3. De allmenne kravene omhandler bl.a. at skipet skal være sjødyktig og bemannet på en betryggende måte, samt at lasting og lossing skal foregå i betryggende former. Videre skal rederivirksomhet bedrives på en slik måte at sjøsikkerheten opprettholdes, samt at mennesker, miljø og eiendom blir beskyttet. De særskilte kravene fastsetter at skip av en viss størrelse eller skip som brukes til en viss type befraktning, må ha sertifikat. Videre er det krav om lastelinjer og sikkerhetsbesetning. Kapitlet med de særskilte kravene er ment å fungere som en sjekkliste for hva den nye loven krever for at et skip skal være i drift.
Loven utdypes av en rammeforskrift, «Fartygssäkerhetsförordning» (2003:438), bestående av 10 kapitler.
Forurensning til sjøs reguleres i «Lag om åtgärdar mot förorening från fartyg», jf. punkt 5.2.7 nedenfor.
I det følgende gjennomgås enkelte viktige deler av fartygssäkerhetslagen.
5.2.2 Lovens anvendelsesområde
Lovens § 1 gjelder anvendelsesområdet. Loven får anvendelse på alle fartøy som anvendes til sjøfart innen Sveriges sjøterritorium samt på svenske fartøy som anvendes til sjøfart utenfor sjøterritoriet. Loven får også anvendelse på svenske rederier og på utenlandske rederier som driver sjøfart med svensk fartøy eller anvender annet fartøy til sjøfart innen Sveriges sjøterritorium. Loven får imidlertid bare anvendelse så lenge det ikke strider mot allment anerkjente folkerettslige grunnsetninger. Når det gjelder orlogsfartøyer (krigsskip), får loven bare anvendelse når regjeringen bestemmer det.
5.2.3 Nærmere om tilsyn
Fartygssäkerhetslagen regulerer tilsynet i kapittel 5. Kapitlet har 31 paragrafer. Nedenfor nevnes enkelte bestemmelser. Tilsynet er delt inn i fire forskjellige typer «tillsynsförrättningar», nemlig «besiktning», «inspektion», «värdstatskontroll» og «rederikontroll».
Paragraf 1 fastsetter at «Sjöfartsverket» utøver tilsyn med loven og forskrifter gitt i medhold av den angående fartøyets utrustning, drift, lasting, lossing og sikkerhetsorganisasjon (nr. 1), sikring av last som ennå ikke er ført om bord (nr. 2), rederiets sikkerhetsorganisasjon (nr. 3) og arbeidsmiljøet om bord (nr. 4). Inspeksjoner utøves også av «Kustbevakningen» i den utstrekning Sjöfartsverket i samråd med Kustbevakningen beslutter det.
Paragraf 3 regulerer tilsyn fra klassen. Er dette gjort av godkjent organisasjon, har det samme gyldighet som om det var gjort av Sjöfartsverket.
Paragraf 5 gir regler om når besiktelser skal holdes. Besiktelser skal holdes bl.a. for å undersøke skipets sjødyktighet (nr. 1), om det er egnet til passasjerskip (nr. 2) og om skipets sikkerhetsorganisasjon stemmer overens med rederiets sikkerhetsorganisasjon.
Paragraf 6 første ledd fastsetter at skip som bygges på svensk bestilling og som skal ha sertifikat, skal besiktes innen det tas i bruk.
Paragraf 7 fastsetter at skip skal besiktes ved større ombygninger, reparasjoner eller fornyelser, eller om det har vært utsatt for skade som har betydning for sjødyktigheten.
I §§ 8-10 reguleres inspeksjoner. Tilsyn med utenlandske skip er regulert i § 9 første ledd.
Paragrafene 11-15 gjelder kontroll av ro-ro passasjerskip og hurtigbåter som frakter passasjerer i vanlig trafikk. Bestemmelsene ligner mye på reglene i besiktelsesdelen, men er noe mer detaljerte.
Paragraf 16 regulerer rederikontrollen. Tilsynet skal undersøke om sikkerhetsorganisasjonen tilfredsstiller kravene i kapittel 2 § 9 om at rederivirksomhet drives slik at sjøsikkerheten opprettholdes og mennesker, miljø og eiendom beskyttes.
I §§ 17-19 gis regler om selve «tilsynsforretningene». Vedkommende som gjennomfører tilsynet har adgang til skipet, jf. § 17 første ledd. Tilsynet skal skje uten at skipet blir unødig oppholdt, jf. § 17 annet ledd. Politiet, tollvesenet etc. er pliktige til å bistå tilsynsmyndighetene og gi opplysninger som er nødvendige for tilsynet.
I §§ 20-25 gis pliktene for rederen m.fl. Rederen og skipets eiere er ansvarlig for at skipet gjennomgår tilsyn, jf. § 20 første ledd. Paragraf 20 annet ledd fastsetter at rederen og skipsføreren skal yte tilsynsmyndighetene nødvendig bistand. Paragraf 21 gjelder det samme i forhold til tilsyn av rederivirksomheten.
I §§ 26-28 reguleres når tegninger av skipet skal gis til Sjöfartsverket.
5.2.4 Nærmere om forvaltningsmessige reaksjoner
De forvaltningmessige reaksjonsmidlene er regulert i kapittel 6; innskrenkninger i retten til å anvende skip. I det følgende gjennomgås de viktigste bestemmelsene. Svensk lov kaller tilbakehold «förbud mot resa».
Paragraf 1 første ledd fastsetter når skipet kan få «reiseforbud». Dette gjelder dersom det er grunn til å tro at skipet ikke er sjødyktig, det er brist i vernet av helse og beskyttelse mot ulykker, skipet er feil lastet eller ballastet, har for mange passasjerer eller ikke er betryggende bemannet, rederiet eller skipet ikke oppfyller kravene i sikkerhetsstyringssystemet, eller dersom bestemmelsene i loven om hviletid for sjømenn ikke overholdes, se kapittel 6 § 1 pkt. 1 til 7. Annet og tredje ledd gir hjemmel til å forby bruk av visse redskaper, lokaler, arbeidsprosesser og -metoder og stoffer, istedenfor tilbakeholdelse av skipet. Dette er andre former for forvaltningsmessige reaksjonsmidler som verken er regulert i sjødyktighetsloven, utkast til ny skipssikkerhetslov eller i dansk lov. Reaksjonsmidlene skal være mindre inngripende enn tilbakehold.
Paragraf 2 fastsetter at skipet også kan holdes tilbake dersom skipet ikke gjøres tilgjengelig for «tillsynsförrätning», dvs. at tilsynet hindres i å gå om bord, eller hvis skipet mangler sertifikat.
Paragraf 3 angir grunner som gjør at skipet skal få reiseforbud i motsetning til § 1 hvor det kan få slikt forbud. Skipet skal få reiseforbud dersom det mangler dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon for rederi og skip, om et brudd som angitt i § 1 fører til umiddelbar fare for liv, skipet, dets besetning eller passasjerer, eller om skipet ikke er utrustet med et fungerende ferdsskriversystem, jf. første ledd pkt. 1 til 4. Annet ledd gir hjemmel til å oppheve forbudet dersom det er nødvendig for å unngå overbelegg i inspeksjonshavnen. Etter tredje ledd kan tilsynet tillate at fartøyet fortsetter til nærmeste egnet havn for reparasjon etc. Tilsynet kan også la skipet fortsette, men med påbud om at feilen skal være rettet innen 30 dager.
Paragraf 5 fastsetter at svenske havner kan forbys å ta imot et skip dersom skipet har fått anløpsforbud til svensk havn. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 11.4 i direktiv 95/21/EF om havnestatskontroll.
Paragraf 6 fastsetter at skip som nevnt i kapittel 5 § 11, dvs. ro-ro passasjerskip og hurtigferger i vanlig trafikk, skal forbys å gå i slik vanlig trafikk dersom visse krav ikke er oppfylt eller dersom flaggstaten uten å samrå seg med Sjöfartsverket har utferdiget dispensasjonssertifikat etter regel I B/12 (a) (vi) i SOLAS 1974 eller etter IMOs internasjonale kode for hurtigferger.
Paragraf 7 legger myndigheten til å treffe beslutninger etter kapitlet til Sjöfartsverket eller annen myndighet som regjeringen bestemmer. Beslutningen skal nevne grunnene for tilbakeholdelsen og de tiltak som må gjøres for at skipet kan få seile igjen.
Paragraf 8 fastsetter en måneds frist på å gi reiseforbud etter innledende besiktelse av fartøy i kapittel 5 § 11.
Paragraf 9 fastsetter at reiseforbudet eller anløpsforbudet for skip som befinner seg i svensk sjøterritorium skal meddeles til politiet, toll- og losvesenet, Kustbevaktningen og berørte havner. Politiet og Kustbevaktningen kan treffe tiltak for å forhindre overtredelse av forbudet, og tollvesenet kan ikke gi tillatelse til avgang. Paragraf 9 siste ledd har en særregel for svensk skip i utenlandsk havn.
5.2.5 Nærmere om straff
Straffekapitlet i svensk lov er relativt detaljert. Nedenfor følger en kort gjennomgang av bestemmelsene. Straffebestemmelsene er inndelt etter strafferammene. Det bemerkes at disse strafferammene stedvis er mye lavere enn i norsk og dansk rett på området. Skyldkravet er forsett eller uaktsomhet.
Paragraf 1 gjelder overtredelser som kan medføre bøter eller fengsel i høyst ett år.
Dette kan idømmes ved brudd på bestemmelser i kapittel 6 – begrensninger i retten til å bruke skipet, jf. punkt 5.2.4 foran.
Paragraf 2 gjelder overtredelser som kan medføre bøter eller fengsel i høyst seks måneder:
Nr. 1: Rammer den som gir uriktige opplysninger for å få dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon eller et sertifikat, eller for å få varigheten av slikt dokument eller sertifikat forlenget.
Nr. 2: Rammer reder eller skipsfører som bruker skip til sjøfart uten å ha dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon eller sertifikat e.l.
Nr. 3: Rammer reder og skipsfører som bruker skipet i strid med bestemmelse i dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon.
Nr. 4: Rammer reder og skipsfører som bruker skipet uten at det har nødvendige fribordsmerker.
Nr. 5: Rammer reder og skipsfører dersom visse personer ansettes av andre enn rederen eller eieren.
Nr. 6: Rammer skipsfører som bruker skipet i strid med bestemmelser om bemanning og sikkerhetsbemanning.
Nr. 7: Tilsvarende bestemmelse som i sjette ledd, men med reder som ansvarssubjekt.
Nr. 8: Rammer reder eller eier som ikke sørger for at skipet eller rederivirksomheten gjennomgår tilsyn.
Nr. 9: Rammer den som ikke bruker los når han er forpliktet til det.
Nr. 10: Rammer den som overtrer plikt i forskrift om å betale gebyr til tilsynet.
Paragraf 3 gjelder overtredelser som kan medføre bøtestraff:
Nr. 1: Rammer skipsfører som bruker skipet i strid med forskrifter om lasting.
Nr. 2: Rammer reder eller skipsfører som overtrer forskriftsbestemmelser om registrering av ombordværende på passasjerskip.
Nr. 3: Rammer skipsfører og maskinsjef som ikke gjør det nødvendige før skipet og maskineriet gjøres sjøklart.
Nr. 4: Rammer skipsfører som forsømmer å gi nyansatte på skipet kjennskap om skipet, grunnleggende sikkerhetsbestemmelser eller plikter ved sjøulykke.
Nr. 5: Rammer skipsfører som bruker skipet i strid med bestemmelser om bemanning og sikkerhetsbemanning, jf. § 2 nr. 6, men her med uaktsomhet som skyldkrav.
Nr. 6: Tilsvarende bestemmelse som i nr. 5, men med reder som ansvarssubjekt.
Nr. 7: Rammer den som tjenestegjør på skip som skipsfører, teknisk sjef eller ansvarlig for vakt uten å inneha de nødvendige kvalifikasjonene.
Nr. 8: Rammer skipsfører som overtrer regelen om at mindreårige ikke skal jobbe om bord.
Nr. 9: Rammer skipsfører som ikke sørger for tilstrekkelig kost og vann.
Nr. 10: Rammer skipsfører som beordrer arbeid i strid med verneombuds beslutning om stans pga. fare for de ombordværendes liv og helse.
Nr. 11: Rammer den som forsømmer sin plikt til å gi tegninger til Sjöfartsverket og til å sørge for at dokument om godkjent sikkerhetsorganisasjon, tilsynsbok, sertifikater etc. er om bord.
Nr. 12: Rammer reder og befal som ikke bistår tilsynsmyndighetene og ikke gir opplysninger.
5.2.6 Nærmere om arbeidsmiljø
Skip var tidligere ikke omfattet av den svenske arbeidsmiljøloven (med unntak av krigsskip), men i forbindelse med ny fartygssäkerhetslag ble også arbeidsmiljøloven (1977:1160) gjort gjeldende for skipsfarten. Loven gjelder nå enhver virksomhet hvor arbeidstakere utfører arbeid for arbeidsgivers regning, jf. § 2 første punktum. Begrunnelsen for at arbeidsmiljøloven nå også skulle gjelde skipsfarten, var at EU de siste årene hadde kommet med en rekke arbeidsmiljødirektiver som både gjelder forhold på land og til sjøs. Dessuten var forskjellene mellom arbeidsmiljøet til sjøs og til lands mindre enn før. Riktignok måtte man fremdeles ha enkelte særregler om arbeidsmiljøet til sjøs, men disse ville være såpass få at det ikke lenger var nødvendig å unnta skipsfarten 3 fullstendig fra arbeidsmiljøloven. Pga. behovet for enkelte særregler, ble det besluttet å gi et eget kapittel i fartygssäkerhetslagen om arbeidsmiljø på skip. Fartygssäkerhetslagen kapittel 4 gir utførlige regler om arbeidsmiljø til sjøs. Her er det regler om bl.a. innredningen om bord, om kost, om skipsførers plikter og om verneombud.
Den svenske sjømannsloven (1973:282) inneholder regler om tjenesteavtalen, mønstring, sjømannens krav på hjemreise og lønn og pleie ved sykdom, samt om arbeidet om bord på skipet.
I tillegg til dette har Sverige «Lag om vilotid for sjömän» (1998:958).
5.2.7 Lag om åtgärder mot förorening från fartyg
Når det gjelder det ytre miljø og forurensning fra skip, er regler om dette gitt i en egen lov; «Lag om åtgärder mot förorening från fartyg» (1980: 424). Loven ble oppdatert i forbindelse med at det ble gitt ny fartygssäkerhetslag. Loven gir regler om bl.a. forbud mot forurensning fra skip (kap. 2), om mottaksanlegg for avfall fra skip (kap. 3), om fartøys konstruksjon m.m. (kap. 4), om dagbøker (kap. 5), om tilsyn (kap. 6), om forvaltningsmessige reaksjonsmidler i form av vannforurensningsavgift (kap. 8) og om straff (kap. 10). Her redegjøres kort for vannforurensningsavgiften og enkelte straffebestemmelser.
Lovens kapittel 8 har regler om «vattenföroreningsavgift». Vannforurensningsavgiften skal ilegges dersom noen av forbudene mot utslipp av olje fra skip i kapittel 2 er overtrådt, og utslippet ikke er ubetydelig, jf. § 1 første ledd. Det samme gjelder dersom et slikt utslipp ikke har blitt begrenset så langt det er mulig, jf. § 1 annet ledd. Systemet med vannforurensningsavgift gir tilsynelatende en effektiv håndhevelse. Størrelsen på vannforurensningsavgiften skal fastsettes under hensyntagen til hvor omfattende utslippet er og størrelsen på skipet, jf. § 3.
Kapittel 10 regulerer straffansvarsbestemmelsene. I det følgende nevnes enkelte bestemmelser.
Paragraf 1 rammer den som bryter mot forbud i kapittel 2 § 2 første ledd, dvs. forbudet mot å slippe ut olje, og mot kapittel 2 § 4, som fastslår at dersom skadelige utslipp skjer, skal utslippet begrenses så langt det er mulig.
Paragraf 2 rammer skipsfører eller «annat befäl», dersom de ikke har ført det tilsynet som er nødvendig for å forhindre utslipp.
Paragraf 4 nr. 1 rammer den som unnlater å levere avfall som inneholder olje eller andre skadelige stoffer til mottaksanlegg. Paragraf 4 nr. 3 rammer den som overtrer forskrifter om dagbøker, håndtering av skadelig avfall og om rapporteringsplikt.
Paragraf 5 gjelder straff i forhold til bl.a. avgift i forbindelse med mottak, uriktige opplysninger ved sertifikatsutstedelse eller forlengelse og meldeplikt for avfall.
5.3 Finland
Finland fikk ny «Lag om tillsyn över fartygssäkerheten» (fartygssäkerhetslagen) i 1995 (17.3.1995/370). Loven gjelder i hovedsak tilsyn med skip. I forhold til skips sjøsikkerhet, sikker drift og styringssystem (ISM), gjelder det som står i sjøloven eller som bestemmes i medhold av den, jf. fartygssäkerhetslagen § 3. Også reglene om skipsførerens og rederens ansvar for fartøyet står i sjøloven. Dette er et noe annet system enn i Norge, Danmark og Sverige.
Fartygssäkerhetslagen får anvendelse på fartøyer som brukes til handelssjøfart i finsk sjøterritorium samt på finske fartøyer utenfor finsk sjøterritorium, jf. § 4 nr. 1. Loven får også anvendelse på de nevnte fartøyers finske redere samt utenlandske redere som driver handelssjøfart på finsk sjøterritorium, jf. § 4 nr. 2. Loven gjelder ikke for forsvarets fartøy, såfremt disse ikke anvendes i allmenn trafikk for befordring av passasjerer eller last, jf. § 4 nr. 3.
Fartygssäkerhetslagen inneholder ingen bestemmelser om skipsførers eller rederiets ansvar for fartøyets sjødyktighet. Slike bestemmelser finnes i sjøloven.
Tilsynet med loven administreres i Finland av Sjöfartsverket. De nærmere reglene om når Sjöfartsverket kan utføre tilsyn og i hvilket omfang fremgår av lovens §§ 6 og 7. Kort sagt kan inspeksjon gjennomføres dersom fartøyet mangler nødvendige sertifikater og dokumenter, ved antagelse om at fartøyet ikke er sjødyktig eller dersom det for øvrig ikke oppfyller krav i loven eller i bestemmelser gitt i medhold av den eller bestemmelser som er bindende for Finland gjennom internasjonale avtaler. Sjöfartsverkets reaksjonsmidler er pålegg, innskrenkning i fartøyets drift eller av utrustning samt tilbakehold, jf. §§ 12 og 14.