1 Innledning

1.1 Sammendrag

I denne innstillingen vurderes unntakene for religiøse trossamfunn fra likestillings­lovens forbud mot kjønnsdiskriminering og arbeidsmiljølovens forbud mot diskriminering av homofile ved ansettelser.

Videre i dette kapitlet, kapittel 1, g jøres det rede for formålet med unntaksreglene, debatten om dem og forslag som har vært fremmet om oppheving. Utvalgets sammen­setning, mandat og arbeid presenteres. Utvalgets mandat har vært å vurdere opp­heving av de særlige unntaksreglene for trossamfunn i likestillingsloven og arbeids­miljø­loven.

I kapittel 2 redegjør utvalget for relevante internasjonale menneskerettighets­konvensjoner om religionsfrihet og retten til ikke-diskriminering. Konvensjonene gir ikke klare svar på spørsmålet om lovgivers handlingsrom med hensyn til adgangen til å oppheve eller innskrenke unntakene for religiøse trossamfunn. Utvalget har særlig fokusert på Den europeiske menneskeretts­konvensjon artikkel 9 om religionsfrihet og artikkel 14 om diskriminering. Utvalgets vurdering er at det er problematisk å oppheve unntaks­adgangen for trossamfunn i sin helhet, slik at religiøse trossamfunns autonomi helt settes til side for å sikre kvinner og homofile et effektivt vern mot diskriminering. En viss kjerne av autonomi knyttet til religiøse forhold, også når det gjelder forholdet til kvinner og homofile, må legges til grunn. Når det gjelder spørsmålet om hvor vid unntaksadgangen skal være, har lovgiver et visst slingringsmonn. Her vil det være særlig viktig at både hensynene bak diskriminerings­forbudene og religionsfriheten er vektlagt i lov­givnings­prosessen.

I kapittel 3 gjøres det rede for relevante EU-direktiver. EUs likestillingsdirektiv (76/207/EØF) har forbud mot kjønnsdiskriminering i arbeidslivet. Det kan etter artikkel 2 nr. 6 gjøres unntak fra forbudet når kjønn er et vesentlig og avgjørende yrkesmessig krav. Norge er bundet av direktivet gjennom EØS-avtalen og unntaksadgangen for trossamfunn må derfor på arbeidslivets område ikke gå lenger enn direktivet tillater. EUs ramme­direktiv (2000/78/EF) om likebehandling i arbeids­forhold nedfeller et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering mv. Dette direktivet er ikke en del av EØS-avtalen. Norge har likevel valgt å implementere direktivets krav. Direktivet åpner i artikkel 4 nr. 1 for unntak der seksuell orientering er et vesentlig og avgjørende yrkesmessig krav. Direktivet har i tillegg en bestemmelse i artikkel 4 nr. 2 som gir adgang til forskjellsbehandling for kirker og andre organisasjoner som baserer sin etikk på religion eller tro. Det kan i medhold av denne kreves at de ansatte er lojale mot organisasjonens etikk. Det er uklart i hvilken grad denne bestemmelsen åpner for at trossamfunn kan stille krav om at de ansatte ikke lever i homofilt samliv.

I kapittel 4 gjøres det rede for norsk gjeldende rett. Det gjøres først rede for Grunnloven § 2 om religionsfrihet. Bestemmelsen må fortolkes i lys av religions­friheten etter Den europeiske menneskeretts­konvensjon artikkel 9 og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter artikkel 18. Religions­friheten er også regulert i lov om trossamfunn. Religionsfrihet innebærer for det første en livssyns- og trosfrihet for den enkelte, dvs. retten til å ha eller ikke ha en religion eller et livssyn av ethvert innhold. Denne tros- og tankefriheten er ubegrenset både etter norsk og internasjonal rett. Fri religionsutøvelse betyr for det andre en rett til å praktisere religionen eller livs­synet. Dette innebærer blant annet en rett til å melde seg inn eller å tre ut av trossamfunn etter eget ønske. Det innebærer også en rett til alene eller sammen med andre å leve ut sin tro og gi uttrykk for den gjennom religiøse seremonier, handlinger og forkynnelse, og også å velge sine religiøse ledere etter de kriterier og fremgangsmåter som følger av religionen. Denne retten er ikke ubegrenset og er på flere områder begrenset i lovgivningen. Religionsfriheten er en rett for den enkelte og for trossamfunnet som sådan. Det er det kollektive aspektet, trossamfunnets religionsfrihet, som kommer i konflikt med retten til ikke-diskriminering og som er innstillingens tema.

Deretter gjøres det rede for forbudet mot diskriminering og de særlige unntakene for trossamfunn som er tema for innstillingen.

Likestillingsloven § 3 forbyr diskriminering på grunn av kjønn. Forbudet gjelder på alle samfunnsområder. Indre forhold i trossamfunn er imidlertid unntatt fra lovens virkeområde, jf. § 2. Utvalget gjør rede for forarbeider og håndhevingsorganenes praksis om fortolkningen av unntaket, og viser hvordan bestemmelsen fortolkes innskrenkende i forhold til ordlyden. Unntaket gjelder kun handlinger som er en del av religionsutøvelsen; trossamfunnet som sådan er ikke unntatt fra loven. Forskjellsbehandlingen må være begrunnet i trossamfunnets religiøse lære. Kjerneområdet for unntaket er religiøse ritualer, religions­undervisning og valg eller ansettelse av religiøse ledere, prester og lærere.

Arbeidsmiljøloven § 13-1 forbyr diskriminering på grunn av seksuell orientering i arbeids­forhold. I § 13-3 tredje ledd gjøres det unntak for religiøse trossamfunn, som etter nærmere betingelser har rett til å la være å ansette personer på grunn av homofil samlivsform. Forskjellsbehandlingen må være begrunnet i trossamfunnets religiøse lære. Ansettelse av religiøse ledere, prester og lærere i trossamfunn ligger i bestemmelsens kjerneområde. Unntakets anvendelse på andre stillinger eller på ansettelse i stillinger i virksomheter som drives av religiøse trossamfunn eller som har et religiøst formål, er mer usikkert.

Både etter likestillingsloven og arbeidsmiljøloven gjelder det generelle unntak for saklig forskjellsbehandling fra forbudet mot diskriminering. Unntaket fra forbudet mot kjønnsdiskriminering etter likestillingsloven er ulovfestet. Unntaket i arbeidsmiljøloven fra forbudet mot diskriminering på grunn av seksuell orientering er lovfestet i § 13-3 første ledd. Forskjellsbehandlingen må begrunnes konkret. Det er i begge tilfeller tale om en meget snever unntaksadgang. Unntakene skal fortolkes i samsvar med EUs likestillingsdirektiv (1976) artikkel 2 nr. 6 og EUs rammedirektiv artikkel 4 nr. 1. På grunn av de lovfestede særunntakene har disse generelle saklighetsreglene etter gjeldende rett ikke praktisk betydning for religiøse trossamfunn med hensyn til de spørsmålene utvalget vurderer.

I kapittel 5 gjøres det rede for rettstilstanden i Sverige, Danmark, Finland og Storbritannia. Det gjøres rede for relevante diskrimineringsregler og eventuelle særlige unntak fra diskrimineringsforbudene som trossamfunn kan påberope seg.

I kapittel 6 gis det en oversikt over noen av de største trossamfunnene i Norge, og deres lære og praksis med hensyn til kvinner og homofile. Oversikten viser at spørsmål om kjønnsroller og homofili er et tema i de fleste trossamfunn. Ulike former for forskjellsbehandling av kvinner eller homofile begrunnes ut fra trossamfunnets religiøse lære. Lokale norske trossamfunn inngår ofte i globale nettverk eller institusjonaliserte hierarkier, hvor reformvedtak må følge nøye spesifiserte prosesser.

Den norske kirke er et trossamfunn, samtidig som kirken står i en særstilling blant trossamfunnene på grunn av statskirkeordningen. Kirken står også i en særstilling fordi det store flertallet av befolkningen i Norge er medlemmer. Det har av disse grunner vært et særlig fokus på Den norske kirke i diskusjonen om unntaksreglene i likestillingsloven og arbeids­miljø­loven. Kvinner har i dag adgang til alle stillinger og posisjoner i Den norske kirke. Spørsmålet om homofile prester og homofilt samliv er et vanskelig tema for kirken. På Kirkemøtet i 2007 ble det vedtatt at homofile som lever i parforhold nå kan inneha vigslede stillinger. Men det er opp til hver enkelt biskop og det enkelte ansettelsesorgan å bestemme om personer som lever i homofilt samliv skal kunne ansettes og vigsles.

I kapittel 7 gjør utvalget rede for sine vurderinger av spørsmålet om oppheving av de særlige unntaksreglene. Utvalget har delt sin vurdering i tre hovedspørsmål: 1) Spørsmålet om adgangen til religiøst begrunnet forskjellsbehandling av kvinner og homofile bør oppheves, 2) spørsmålet om trossamfunnenes adgang til forskjells­behandling kan hjemles i generelle saklighetsregler, og 3) spørsmålet om oppheving eller endring av de særlige unntaksreglene.

Utvalget har i sin vurdering av trossamfunnenes adgang til å forskjellsbehandle kvinner og homofile lagt vekt på hensynet til trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi på den ene siden, og hensynet til likestilling og likebehandling for kvinner og homofile på den andre siden. Unntaksadgangen er vurdert i lys av den samfunns- og rettsutviklingen med hensyn til kvinner og homofiles stilling vi har sett i Norge. Utvalget legger særlig vekt på det signalet som unntakene gir til samfunnet og til kvinner og homofile, om likestilling og likeverd. Det at trossamfunn har en uttrykkelig adgang til å forskjellsbehandle kan virke krenkende og legitimere forskjellsbehandling, og således få ringvirkninger også på andre samfunns­områder.

Utvalget legger samtidig vekt på at det ut fra Den europeiske menneskeretts­konvensjon, vil være problematisk å oppheve unntaksadgangen for trossamfunn i sin helhet. Utvalget mener at det er behov for en viss unntaksadgang for å verne en kjerne av trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi, som lovgiver ikke kan eller bør gripe inn i. Utvalget mener også at det i praksis vil være vanskelig å få gjennomslag for likebehandlingskravene i mange trossamfunn. Videre vil det å ta bort unntaks­adgangen slå forskjellig ut for de forskjellige trossamfunnene. Utvalget anbefaler derfor at det fortsatt skal gjelde unntak for trossamfunnenes religionsutøvelse.

Utvalget mener at trossamfunns adgang til religiøst begrunnet forskjellsbehandling kan hjemles i generelle saklighetsregler. Utvalget gjør rede for hvilken adgang til forskjellsbehandling som vil følge av de generelle saklighetsreglene hvis de særlige unntaksreglene ble opphevet. Hovedvilkårene er at forskjellsbehandlingen har et saklig formål, at den er nødvendig og at den ikke er uforholdsmessig inngripende for den eller de som forskjellsbehandles. Forskjellsbehandling som er begrunnet ut fra trossamfunnets religiøse lære, må regnes å ha et saklig formål. Kravet til kjønn eller seksuell orientering må være et nødvendig kriterium i religions­utøvelsen. I arbeids­forhold betyr dette at kravet til kjønn eller seksuell orientering må være nødvendig for utøvelse av arbeidsoppgavene. Det kan reises tvil om hvor langt det å stille krav til ansattes samlivsform kan sies å falle inn under dette kravet. Videre må forskjells­behandlingen ikke være uforholdsmessig inn­gripende. Dette forholdsmessighetskravet er et vilkår som ikke følger av ordlyden i dagens særlige unntak og som heller ikke innfortolkes. En oppheving av de særlige unntaksreglene vil dermed føre til at den unntaks­adgangen som trossamfunnene har i dag vil innsnevres.

Etter utvalgets vurdering bør unntakene for trossamfunn ikke gå lenger enn det som er helt nødvendig av hensyn til religionsfriheten og den autonomi trossamfunnene må ha i relasjon til denne. Utvalget mener også at reglene bør være de samme for alle tros­samfunn. Det vil si at det ikke bør være egne regler for Den norske kirke.

Utvalget har kommet til at unntaksadgangen for trossamfunnenes religionsutøvelse primært bør hjemles i generelle saklighetsregler fremfor særlige unntaksregler. Siden likestillingsloven og arbeidsmiljøloven er ulikt oppbygget, bør imidlertid dette spørsmålet vurderes separat for de to lovene.

Utvalget foreslår at unntaket i arbeidsmiljøloven § 13-3 tredje ledd oppheves. Utvalget har lagt vekt på at bestemmelsens ordlyd er uklar og må fortolkes innskrenkende. Utvalget mener at den materielle unntaksadgangen bør innskrenkes i forhold til gjeldende unntaksregel i arbeidsmiljøloven § 13-3 tredje ledd. Det bør heller ikke være en egen unntaksregel bare for tros­samfunn, i tillegg til den generelle saklighetsregelen i § 13-3 første ledd. Trossamfunnenes adgang til forskjellsbehandling på grunn av seksuell orientering hjemles i stedet i den generelle, og strengere, saklighetsregelen i § 13-3 tredje ledd.

Utvalget foreslår at det fortsatt skal være lovfestet et særlig unntak for trossamfunn i like­stillingsloven. Utvalget viser til at det ikke er lovfestet noe generelt unntak for saklig forskjells­behandling (unntak fra forbudet mot direkte diskriminering), slik som arbeidsmiljøloven § 13-3 første ledd. En lovfesting av dette unntaket i likestillings­loven vil ha virkninger generelt på alle samfunnsområder, og ikke bare på det området som utvalgets vurdering i denne omgang omfatter. Utvalget har innenfor de rammer det har hatt til rådighet ikke hatt mulighet til å vurdere slik lovfesting i sin fulle bredde. Samtidig mener utvalget at det er utilfredsstillende å overlate spørsmålet om trossamfunnenes adgang til å forskjells­behandle på grunnlag av kjønn til en ulovfestet saklighetsvurdering. Det er derfor nødvendig å opprettholde en særregel på dette området inntil utvalget har hatt anledning til å vurdere likestillingsloven generelt. Dette vil utvalget komme tilbake til i sin neste utredning.

Utvalget mener imidlertid at det er behov for å endre ordlyden i likestillings­lovens unntaks­regel for trossamfunn. Unntaksadgangen bør fremgå mer presist av lov­teksten enn i dag. Dagens unntaksregel skal ut fra forarbeider, hånd­hevings­organenes praksis, EUs likestillingsdirektiv og internasjonale menneskerettigheter fortolkes inn­skrenkende. Lovteksten er knapp og gir ikke dekkende veiledning om unntakets rekkevidde. Utvalgets erfaring er at unntaks­adgangen ofte oppfattes som videre enn den faktisk er.

Utvalget mener at det bør fremgå klart av likestillingsloven at trossamfunn som sådan ikke er unntatt fra loven, men at unntaket kun gjelder religionsutøvelsen, dvs. forskjellsbehandling som er religiøst begrunnet. Videre bør det fremgå av lovteksten at kravet om et bestemt kjønn må være nødvendig ut fra trossamfunnets lære. Det bør fremgå av lovteksten at forskjellsbehandlingen ikke skal være uforholdsmessig inngripende overfor den eller de som forskjellsbehandles. Når det gjelder ansettelser, mener utvalget at lovteksten bør si noe om hva slags tilknytning stillingene og arbeids­oppgavene må ha til trossamfunnenes lære, for at det skal være tillatt å forskjells­behandle på grunn av kjønn. Utvalgets forslag innebærer en inn­skrenkning av gjeldende unntaksregel, i samsvar med EUs likestillingsdirektiv artikkel 2 nr. 1.

Kapittel 8 inneholder utvalgets lovforslag og kommentarer til fortolkningen av lov­teksten.

I kapittel 9 fremgår det at lovendringene ikke vil få administrative eller økonomiske konsekvenser av betydning for tros­samfunnene eller det offentlige.

1.2 Bakgrunn

1.2.1 Likestillingslovens unntak fra forbudet mot kjønnsdiskriminering

Etter likestillingsloven § 3 er diskriminering av kvinner og menn ikke tillatt. Loven gjelder ifølge § 2 første ledd alle samfunnsområder, med unntak av indre forhold i trossamfunn. Loven og unntaksbestemmelsen er fra 1978.

1.2.1.1 Vedtakelsen av loven i 1978

Under arbeidet med loven ble indre forhold i trossamfunn unntatt fra lovens virkeområde for «å beskytte de områder hvor lovgiver ikke bør gripe inn» (Ot.prp. nr. 33 (1974-1975) punkt 3.1 side 19). I høringsnotatet var det foreslått unntak for trossamfunn ut fra hensynet til religionsfriheten. Blant høringsinstansene var det ingen som uttrykkelig gikk i mot dette forslaget. Forbruker- og administrasjonsdepartementet begrunnet unntaket slik:

«Grunnlovens § 2 slår fast at enhver har rett til fri religionsutøvelse i Norge. Departementet finner at det stemmer best med Grunnlovens § 2 om forhold omkring selve religionsutøvelsen i trossamfunn, holdes utenfor lovens virkeområde. På denne bakgrunn er det (...) foreslått at loven ikke skal gjelde for indre forhold i trossamfunn, dvs. for spørsmål som har nær sammenheng med selve religionsutøvelsen.» (Ot.prp. nr. 33 (1974-1975) punkt 3.1.3 side 24).

I høringsnotatet var det foreslått at unntaket ikke skulle gjelde Den norske kirke. Forbruker- og administrasjonsdepartementet kom imidlertid til at Den norske kirke og andre trossamfunn burde likestilles, blant annet på bakgrunn av høringsrunden. Forslaget om at unntaket ikke skulle gjelde Den norske kirke ble kritisert av Kirke- og undervisningsdepartementet og biskopene, som fremhevet at kirken religiøst sett er et eget trossamfunn med religiøse normer kvalitativt på linje med de frikirkelige trossamfunn (Ot.prp. nr. 33 (1974-1975) punkt 3.1. side 24).

Unntaket skulle gjelde religiøst begrunnet forskjellsbehandling ved ansettelser av prester, klokkere mv, religionsundervisning, religiøse begivenheter og andre sider av trossamfunnenes religionsutøvelse (Ot.prp. nr. 33 (1974-1975) punkt 3.1.3 side 24-25). Stortingets sosialkomité ga uttrykk for at det må «være klart at det som etter vanlig teologisk oppfatning anses for å være såkalte lærespørsmål, ikke blir berørt av denne lov» (Innst. O. nr. 55 (1977-1978) side 12).

1.2.1.2 Revisjonsforslag

Unntaket har blitt kritisert fra flere hold opp gjennom årene. Blant andre har det tidligere Likestillingsombudet og det nåværende Likestillings- og diskrimineringsombudet ved flere anledninger tatt til orde for at de særlige unntaksreglene bør oppheves.

Da kirkeloven ble vedtatt, fremmet et mindretall i Kirke-, utdannings- og forskningskomiteen (representantene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) følgende forslag:

«Det henstilles til Regjeringen å foreslå endring av likestillingsloven § 2 første ledd, slik at det ikke gis unntak for utnevninger og tilsettinger innenfor Den norske kirke.» (Innst. O. nr. 46 (1995-1996) punkt 2.2.7).

Flertallet (representantene fra Senterpartiet, Høyre og Kristelig folkeparti) mente derimot at det burde overlates til de kirkelige organene å føre videre likestillingspolitikken etter intensjonene i likestillingsloven. Representantene fra Høyre og Kristelig Folkeparti understreket

«at det i arbeidet med kyrkja si ordning har vore lagt vekt på å godkjenne Den norske kyrkja som eit trudomssamfunn. I respekt for dette, og av di det innanfor Den norske kyrkja sjølv er delte meiningar særskilt om presteteneste for kvinner, er det desse medlemene si meining at ein ikkje bør oppheva unntaksreglane i jamstillingslova.» (Innst. O. nr. 46 (1995-1996) punkt 2.2.7).

Da likestillingsloven ble revidert i 2002 hadde Barne- og familiedepartementet i sitt høringsnotat ikke foreslått endringer i unntaksbestemmelsen. Flere høringsinstanser kommenterte likevel unntaket. Oslo biskop, Hamar biskop, Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Norsk helse- og sosialforbund mente at unntaket ikke burde gjelde ansettelser og utnevnelser i Den norske kirke. Bjørgvin biskop mente derimot at unntaket burde videreføres, både for Den norske kirke og for andre tros­samfunn. Landsforeningen i Norge (LO) og Arbeiderpartiet mente at unntaks­regelen burde oppheves for alle trossamfunn. LO etterlyste en nærmere drøftelse av forholdet mellom likestillingsloven og retten til religionsfrihet.

Barne- og likestillingsdepartementet fremmet ikke forslag om endringer, men uttalte at spørsmålet skulle utredes i samråd med kirken og sendes på høring høsten 2001 (Ot.prp. nr. 77 (2000-2001) punkt 1.3 side 8). Noen slik utredning er ikke gjennomført.

Forslaget om å ikke gjøre endringer i likestillingslovens virkeområde fikk flertall på Stortinget. Medlemmene i Familie-, kultur og administrasjonskomiteen fra Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti viste til at

«unntaksbestemmelsen må blant annet ses i sammenheng med Grunnloven § 2 første ledd, som sikrer retten til fri religionsutøvelse, og bestemmelsene om religionsfrihet i internasjonale menneskerettighets­konvensjoner, jf for eksempel Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9. Den norske kirke, som ett blant mange trossamfunn i Norge, omfattes av unntaksbestemmelsen i likestillingsloven.»(Innst. O. nr. 37 (2001-2002) i komiteens merknader til § 2).

Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti foreslo å oppheve unntaket slik at loven skulle gjelde for alle trossamfunn, inkludert dissentersamfunn og Den norske kirke.

1.2.2 Arbeidsmiljølovens unntak fra for­budet mot diskriminering av homofile

Det er etter arbeidsmiljøloven § 13-1 første ledd forbudt å diskriminere i ansettelses­forhold blant annet på grunn av seksuell orientering. Etter § 13-3 tredje ledd kan det legges vekt på homofil samlivsform ved ansettelser i religiøse trossamfunn.

Uttrykket homofil i arbeidsmiljøloven omfatter både homofile menn og lesbiske kvinner. Utvalget bruker for enkelthets skyld den samme terminologien i denne innstillingen.

1.2.2.1 Vedtakelsen av forbudet mot diskriminering i 1998

Arbeidsmiljøloven fikk i 1998 et forbud mot å legge vekt på homofil orientering og samlivsform ved ansettelser (§ 55A i arbeidsmiljøloven av 1977, videreført i § 13-1 i arbeidsmiljøloven av 2005). Kommunal- og arbeidsdepartementet hadde foreslått et forbud mot etnisk diskriminering (Ot.prp. nr. 16 (1997-1998) jf. Ot.prp. nr. 67 (1996-1997) punkt 8 side 39). Stortinget mente imidlertid at det var behov for et diskrimineringsvern også for homofile (Innst. O. nr. 27 (1997-1998) punkt 7.2 side 11).

Samtidig ble det gjort unntak for religiøse trossamfunn. Unntaket ble begrunnet med en henvisning til at det skulle være mulig å videreføre gjeldende praksis i Den norske kirke og andre trossamfunn:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, legger til grunn at unntaksbestemmelsene i dagens § 55 A første ledd sikrer at bl.a. religiøse trossamfunn, herunder Den norske Kirke, har full anledning til å innhente opplysninger om seksuell legning til søkere så lenge organisasjonen selv har slike krav knyttet til enkelte stillinger ut fra organisasjonens formål. Til stillinger der slike særlige krav iht. paragrafens første ledd er gjort kjent i utlysing av stillingen, skal heller ikke forbudet mot diskriminering pga seksuell legning i paragrafens andre ledd gjelde»(Innst. O. nr. 27 (1997-1998) punkt 7.2 side 11).

Under debatten om lovforslaget i Stortinget ble unntaket noe nærmere begrunnet av flertallet. Ivar Østberg (Kristelig folkeparti) uttalte i Odelstinget 19. februar 1998:

«Unntaksbestemmelsene som allerede er i loven, må også videreføres (...) når det gjelder religiøse trossamfunn. Det vil være urimelig å frata noen muligheten til selv å kunne velge hvem de skal ansette når det gjelder å arbeide for samfunnets målsettinger og regler.»

Det ble fremhevet at unntaket skulle gjelde Den norske kirke så vel som andre trossamfunn. Erna Solberg (Høyre) uttalte:

«Da vi behandlet saken, satte vi også opp spørsmålet om å inkludere de homofile i loven som et vesentlig poeng, men begrenset selvfølgelig av at vi mener Den norske kirke faktisk dreier seg om religion og er et religiøst samfunn. Jeg får av og til en følelse av at når man ønsker å gjennomføre alle mulige slags lover også for Den norske kirke, glemmer man at det er et religiøst samfunn, at det har visse teologiske sider ved seg. Man glemmer at Stortinget har sagt at kirken skal ha et stort indre selvstyre. Da kan man ikke gjennomføre alle regler som gjelder ellers i samfunnet, også for Kirken. Det mener vi er riktig også i forholdet til homofile. Når vi innfører forbud mot diskriminering på grunnlag av homofil legning og samliv, betyr det ikke at vi skal gjøre det gjeldende for religiøse samfunn hvor det pågår en debatt om forholdet til lærespørsmålene knyttet til homofili.»

Inge Lønning (Høyre) uttalte i debatten i Lagtinget 19. mars 1998:

«Det politiske problem som har ligget under striden om utformingen av lovparagrafen, er hvorvidt det er Stortingets oppgave gjennom lovgivningen å gripe inn i de indre forhold i trossamfunn for å dekretere hvilken praksis disse skal føre. Hvis man skal være konsekvent på dette punkt (...), ville det innebære at stortingsflertallet også måtte vedta at for eksempel den romersk katolske kirke, som er det største kirkesamfunn i verden, må opphøre med å diskriminere kvinner når det gjelder adgangen til embeter i denne kirke. Ved et slikt vedtak ville den norske nasjonalforsamling skille seg ut som virkelig enestående i denne verden.

(...)

Det er viktig å innse at av og til er der kolliderende hensyn – i dette tilfellet hensynet til religionsfriheten på den ene siden og hensynet til ønsket om minst mulig diskriminering i alle sammenhenger på den andre siden. (...) man er nødt til å foreta en avveining mellom de ulike hensyn.»

Det var stor uenighet om unntaket i Stortinget. Mindretallet (Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) mente at loven ikke på denne måten burde legitimere forskjells­behandling i trossamfunnene. Her kan siteres Signe Øye (Arbeiderpartiet) som uttalte følgende i Odelstinget 19. februar 1998:

«Hvis myndighetene ikke skal gi klare signaler om at diskriminering ikke tolereres, vil dette kunne forstås som en stilltiende aksept av slike holdninger og handlinger. (...) Alle mennesker er like mye verdt, både i og utenfor Kirken, og derfor burde også diskrimineringsvernet i forhold til homofile være likt.»

Unntaket skulle ifølge Odelstingets vedtak omfatte både homofil legning og homofil samlivsform. Dette ble endret i Lagtinget. Det ble vist til at Odelstingets vedtak faktisk ville bety at loven ville tillate religiøst begrunnet forskjellsbehandling også på grunn av homofil legning , noe som gikk lenger enn det som var praksis i Den norske kirke, jf. debatten i Lagtinget 12. og 19. mars 1998 og Besl. L. nr. 2 (1997-1998).

1.2.2.2 Revisjonsforslag

I St.meld. nr. 25 (2000-2001) «Levekår og livskvalitet for lesbiske og homofile i Noreg» la regjeringen Stoltenberg I frem forslag til en rekke tiltak som skal bedre situasjonen for homofile. Blant annet ble det foreslått å oppheve arbeidsmiljølovens unntaksregel:

«Seksuell orientering skal ikkje vere til hinder for tilsetjingar i Den norske kyrkja. Regjeringa går inn for å oppheve unntaksreglane i arbeidsmiljølova § 55A om homofili for Den norsk kyrkja.»

(St.meld. nr. 25 (2000-2001) side 125).

Flertallet i Stortingets familie-, kultur- og administrasjonskomite (alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) var imot regjeringens forslag. Flertallet uttalte at forslaget var fremmet

«uten at de prinsipielle spørsmål dette reiser drøftes overhodet. Forslaget vitner om manglende forståelse for kirkens uavhengighet som trossamfunn, og manglende respekt for at kirken som et trossamfunn selv må avklare slike spørsmål.

Dette flertallet mener at et slikt diktat overfor kirken som foreslått, mot sin hensikt også kan virke negativt på den debatten som føres i kirken om disse spørsmålene.

Dette flertallet viser til at Regjeringens forslag bare omfatter kirken, og ikke andre trossamfunn. Det gis ingen klar begrunnelse for denne forskjellsbehandlingen, som ikke kan skyldes annet enn at Regjeringen mener den som en følge av statskirkeordningen har en særlig rett til å overprøve kirkens organer i trosspørsmål. Det er også et paradoks at Regjeringen samtidig vil beholde unntaket for kirken når det gjelder adgangen til å forskjellsbehandle på grunnlag av kjønn ved ansettelse.

Dette flertallet legger vekt på at kirkens uavhengighet i åndelige spørsmål må respekteres, og går derfor mot Regjeringens forslag»(Innst. S. nr. 254 (2000-2001) punkt 2 side 30-31).

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti støttet forslaget. Det ble understreket

«at en endring av § 55A ikke innebærer at Den norske kirke pålegges å ansette homofile i vigslede stillinger. Det vil fremdeles være Kirken som ansetter dem som de finner mest skikket, men kirken vil ikke lenger kunne diskriminere mellom homofile og heterofile med samme teologiske grunnsyn.» (Innst. S. nr. 254 (2000-2001) punkt 2 side 31).

Arbeidslivslovutvalget la i NOU 2003: 2 frem forslag til nye regler om diskriminering i ansettelsesforhold som skulle implementere EUs rammedirektiv (2000/78/EF, se kapittel 3.2). Forbudet mot diskriminering på grunn av homofil legning og samlivsform ble endret til et forbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering og utvidet til å gjelde alle sider av ansettelsesforholdet (Ot.prp. nr. 104 (2002-2003), gjeldende § 13-1 og § 13-2). Utvalget foreslo at det særlige unntaket for trossamfunn skulle opp­heves. Hensynet til religionsfriheten og trossamfunnene var ifølge utvalget til­strekkelig ivaretatt i den generelle unntaksregelen som åpner for forskjells­behandling der dette er nødvendig for utøvelse av arbeid eller yrke (gjeldende § 13-3 første ledd). Utvalget viste til at det etter direktivet er adgang til å opprettholde nasjonale regler eller nasjonal praksis som tillater ulik behandling på grunn av en persons religion eller livssyn, for stillinger knyttet til kirker eller andre offentlige eller private organisasjoner som bygger sin etikk på religion eller livssyn. Det ble også vist til direktivets fortale punkt 24 som gir uttrykk for respekt for den status kirker og religiøse organisasjoner har i medlemsstatenes nasjonale lovgivning. Utvalget kom til at det var tilstrekkelig med en generell unntaksbestemmelse for å hjemle en videreføring av gjeldende unntaksadgang vedrørende religiøse trossamfunn:

«Utvalget finner (...) grunn til å anta at direktivets bestemmelse ikke er til hinder for å opprettholde gjeldende unntaksbestemmelser i arbeidsmiljøloven (...) som gjelder ved utlysning av stilling og ansettelser i kirker og andre religiøse trossamfunn. Utvalget har imidlertid kommet til at det er tilstrekkelig med en generell unntaksbestemmelse for de tilfeller der det faktisk er avgjørende at en arbeidstaker har/ikke har en av de i artikkel 1 nevnte egenskaper [seksuell orientering mv.] for å kunne utføre det arbeidet vedkommende settes til. I dette legger utvalget til grunn at utkastet § 54 D nr. 1 også kan hjemle en videreføring av gjeldende unntaksbestemmelse vedrørende religiøse trossamfunn.» (NOU 2003: 2 punkt 11.6.2 side 46).

Av de høringsinstansene som kommenterte unntaksregelen var det flere som støttet utvalgets forslag, blant annet LO, Akademikerne og Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH). LLH mente at trossamfunn ikke burde stå i en særstilling med lavere terskel for forskjellsbehandling enn andre virksomheter, og at unntaksregelen var i strid med Norges internasjonale forpliktelser. Kultur og kirkedepartementet, Kirkens arbeidsgiverorganisasjon, Indremisjonsforbundet, Bjørgvin biskop, Kristne friskolers forbund, Kirkerådet og Norsk Luthersk misjonssamband var derimot kritiske til å oppheve den særlige unntaksregelen (Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) punkt 8.4.4 side 39 og 42).

Arbeids- og administrasjonsdepartementet (Regjeringen Bondevik II) foreslo å videreføre det spesielle unntaket. Det ble vist til de negative reaksjonene i høringsrunden der det hadde blitt uttrykt bekymring for at en videreføring av det spesifikke unntaket i gjeldende rett i form av tolkning av et generelt unntak, ikke i tilstrekkelig grad vil kunne ivareta et eventuelt behov for å forskjellsbehandle på grunn av homofil samlivsform i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn (Ot.prp. nr. 104 (2002-2003) punkt 8.4.5.5 side 42). Forslaget fikk flertall i Stortinget uten nærmere begrunnelse. Medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti (mindretallet) mente imidlertid at den særlige unntaks­regelen ikke burde videreføres fordi den er for vidt formulert og i strid med EUs rammedirektiv. Den generelle unntaksbestemmelsen ville være tilstrekkelig for å ivareta et eventuelt behov for å forskjellsbehandle på grunn av homofil samlivsform i stillinger knyttet til trossamfunn. Mindretallet la til grunn at

«EUs rammedirektiv kun hjemler forskjellsbehandling begrunnet i seksuell orientering, når målet er legitimt og kravet står i et rimelig forhold til dette. Disse medlemmer er av den oppfatning at det vil være å gå for langt å unnta samtlige stillinger knyttet til religiøse trossamfunn hvor det i utlysningen stilles krav til legning, fra diskrimineringsforbudet. Det avgjørende vil være om stillingen er såpass spesiell at det vil være legitimt å stille krav til en spesifikk legning eller samlivsform. Disse medlemmer mener at dette ikke kan være tilfelle for samtlige stillinger knyttet til religiøse trossamfunn.

(...)

Videre omhandler EUs rammedirektiv spesifikt situasjonen til kirker og andre offentlige eller private organisasjoner hvis etikk er basert på religion eller tro. Under visse omstendigheter kan ulik behandling på grunn av religion eller tro aksepteres, forutsatt at direktivet i øvrig overholdes. Det er kun religion eller tro som er nevnt som grunnlag for forskjellsbehandling, ikke seksuell orientering.» (Innst. O. nr. 52 (2003-2004) punkt 5.6.2.3).

1.3 Utvalgets mandat og sammen­setning

Regjeringen Stoltenberg II uttaler i Soria Moria-erklæringen at den vil utrede bortfall av unntakene i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven (Plattform for regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet 2005-2009, kapittel 18).

Regjeringen besluttet i statsråd 1. juni 2007 å nedsette et utvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering, ratifikasjon og inkorporering av Den europeiske menneskeretts­konvensjon tilleggsprotokoll nr. 12 om diskriminering og grunnlovs­bestemmelse om vern mot diskriminering (med mindre en grunnlovs­kommisjon opp­nevnt av Stortinget får i oppdrag å utrede dette). Utvalget har frist for å legge frem sin innstilling innen 1. juli 2009.

Utvalget fikk i tillegg i oppdrag å utrede bortfall av de unntak fra diskriminerings­forbudet som likestillingsloven og arbeidsmiljøloven i dag har for religiøse tros­samfunn. I mandatets punkt 3 står det at

«Utvalget skal vurdere bortfall av unntaket fra diskrimineringsforbudet for religiøse trossamfunn som i dag finnes i likestillingsloven § 2 første ledd og arbeidsmiljøloven § 13-3 (3), jf. regjeringens tiltredelseserklæring kapittel 18. Bortfall av unntaket må vurderes i lys av Grunnloven § 2 og internasjonale menneskerettigheter om religionsfrihet og retten til ikke å bli diskriminert. Utvalget skal levere en delutredning om dette spørsmålet innen 1. januar 2008.»

Utvalget har følgende medlemmer:

• Hans Petter Graver, professor, Oslo (leder)

• Hege Brækhus, professor, Tromsø

• Ronald Craig, post.doc., Bærum

• Marius Emberland, førsteamanuensis, Oslo

• Bera Ulstein Moseng, seniorrådgiver, Oslo

• Mona Næss, senioradvokat, Asker

• Tolle Stabell, assisterende regjeringsadvokat, Røyken

• Ann-Marit Sæbønes, direktør, Oslo

• Jan Tøssebro, professor, Trondheim

Utvalget ligger under Barne- og likestillingsdepartmentet. Frem til 18. oktober 2007 lå utvalget under Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Sekretariatet ble overført til Barne- og likestillingsdepartementet den 1. januar 2008.

Utvalgets sekretær har vært prosjektleder Elisabeth Vigerust i Arbeids- og inkluderingsdepartementet (Barne- og likestillingsdepartementet fra 1. januar 2008).

1.4 Utvalgets arbeid med delinn­stillingen

Utvalget har hatt fem møter.

Utvalget hadde den 29. august et møte med representanter for flere av de store trossamfunnene i Norge. Møtet var lagt opp som en uformell og åpen dialog om lære og religiøst begrunnet praksis med hensyn til homofiles og kvinners stilling i trossamfunnene. Utvalget ønsket å vite om og eventuelt hvordan og i hvilke sammenhenger kvinner eller homofile blir behandlet annerledes enn menn eller heterofile i de ulike trossamfunnene, og hva som er begrunnelsen for den aktuelle praksisen. På dette møtet var det også en dialog om unntaksadgangen og de særlige unntaksreglene fra trossamfunnenes perspektiv.

Førsteamanuensis Berit Thorbjørnsrud ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo har på oppdrag fra utvalget gjort en utredning om de største trossamfunnene i Norge sin lære og praksis med hensyn til kvinner og homofile (med unntak av Den norske kirke). I utredningen kommer hun også inn på organiseringen av de ulike trossamfunnene. Utredningen er grunnlaget for oversikten i kapitlene 6.2 til 6.17. Thorbjørnsrud holdt et innlegg om disse spørsmålene på utvalgets møte den 15. oktober.

Førsteamanuensis Marius Emberland ved Det juridiske fakultet ved Universitetet i Oslo har på oppdrag fra utvalget gjort en utredning om lovgivers handlingsrom etter Den europeiske menneskerettskonvensjon. Kapittel 2.3 bygger på denne utredningen.

For å sikre at berørte interesser blir involvert i prosessen, har Arbeids- og inkluderingsdepartementet opprettet en referansegruppe med representanter for ulike diskrimineringsgrunnlag, arbeidslivets parter og Fornyings- og administrasjonsdepartementet. Utvalget har hatt et innledende møte med referansegruppen om utvalgets samlede mandat. Følgende organisasjoner er representert i referansegruppen:

• Akademikerne

• Antirasistisk Senter

• Arbeidsgiverforeningen Spekter

• Ensliges Landsforbund

• Fornyings- og administrasjonsdepartementet v/Arbeidsgiveravdelingen

• Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)

• Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

• HIV Norge

• Kompetansesenter for urfolks rettigheter

• Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM)

• KS

• Kvinnefronten

• Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

• Landsforeningen for overvektige

• Landsorganisasjonen i Norge (LO)

• Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

• Menneskerettsalliansen

• MIRA-senteret

• Norges Kvinne- og familieforbund

• Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

• Reform – ressurssenter for menn

• Samarbeidsforumet av funksjonshemmedes ­organisasjoner (SAFO)

• Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

• Statens råd for funksjonshemmede

• Statens seniorråd

• UNIO

• Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Utvalget har en egen hjemmeside: www.regjeringen.no/diskrimineringslovutvalget.