6 Trossamfunn i Norge

I dette kapitlet gis det en oversikt over noen av de største trossamfunnene i Norge og deres lære og praksis med hensyn til kvinner og homofile i sammenheng med religions­utøvelsen. Oversikten i kapitlene 6.2 til 6.17 over andre trossamfunn enn Den norske kirke, bygger i all hovedsak på en utredning av Berit Thorbjørnsrud ved Universitetet i Oslo, som ble utført på oppdrag av utvalget.

Trossamfunn i Norge er regulert av lov om trossamfunn av 1969. Denne loven setter visse rammevilkår for alle trossamfunn i landet. Det viktigste med loven er at den fastslår friheten for slike samfunn til å virke i Norge, og oppretter en registreringsordning som forutsetning for å kunne motta tilskudd fra staten. Ut over dette stiller loven få krav til tros­samfunnene, og lar det være opp til dem selv hvordan de vil organisere seg, drive sin virksomhet og hvilke interne regler og reglementer som skal gjelde. Et formål med lov om trossamfunn er også å legge til rette for formell og reell likestilling mellom tros­samfunnene, herunder Den norske kirke.

Senere er menneskerettighets­lovgivningen gjort gjeldende som norsk rett, med bestemmelser om både individuell og kollektiv tros- og religionsfrihet, se kapitlene 2 og 4.1. Det siste innebærer retten til fri organisering av religiøs eller livssynsmessig virksomhet etter egne vedtatte standarder.

6.1 Den norske kirke

Den norske kirke står i en særstilling blant trossamfunnene i Norge på grunn av statskirke­ordningen. Kirken står også i en særstilling fordi det store flertallet, rundt 85 prosent, av befolkningen i Norge er medlemmer (tall fra 2003, jf. NOU 2006: 2 punkt 4.5.1 side 61). Det har av disse grunner vært et særlig fokus på Den norske kirke i diskusjonen om unntaksreglene i likestillingsloven og arbeidsmiljøloven, se kapittel 1.2.

Den norske kirke er et trossamfunn; den er derfor ikke noen vanlig del av statsforvaltningen. Kirken er omfattet av trossamfunnloven. Samtidig er Den norske kirke også en statskirke, og dermed tett integrert i staten. Den er underlagt Kongens (regjeringens) kirkestyre både i lærespørsmål, utnevnelser og andre saker. Ved Stortingets lovgivning (kirkeloven) er Den norske kirke detaljregulert på en måte som ville være prinsipielt og rettslig utenkelig dersom det gjaldt et annet trossamfunn.

6.1.1 Statskirkeordningen

Statskirkeordningen er blitt utredet en rekke ganger, sist i Gjønnes-utvalget NOU 2006: 2 «Staten og Den norske kirke». Dette utvalget beskriver hovedpunktene i statskirkeordningen slik:

«Kjernen i statskirkeordningen er at staten etter Grunnloven er pålagt særlige forpliktelser overfor den evangelisk-lutherske religion og er gitt utstrakt styringsmyndighet over Den norske kirke.

I formell forstand består statskirkeordningen av et sett rettsregler (i Grunnlov, lov og forskrift) som regulerer forholdet mellom offentlige myndigheter og Den norske kirke, og kirkens institusjonelle oppbygning og virksomhet. Tradisjonelt sett er statskirkeordningen det norske samfunnets modell for hvilken rolle majoritetsreligionen og det største trossamfunnet skal ha. Slik sett er statskirke­ordningen mer enn formelle regler for institusjonell styring. Ordningen har stor symbolsk og reell betydning både for Den norske kirkes virksomhet, for de andre tros- og livssynssamfunnenes vilkår og for samfunnet som helhet.

(...)

De sentrale elementene ved den norske statskirkeordningen er:

• Grunnloven § 2 annet ledd, om at den evangelisk-lutherske religion er «Statens offentlige Religion» med de føringer det legger.

• Grunnlovens regler om «Kongens kirkestyre» (§§ 4, 12, 16, 27 m.fl.), som gir Kongen (regjeringen) myndighet over Den norske kirkes liturgier og ordninger, og dermed også i denne sammenhengen over lærespørsmål, utnevnelser m.m.

• At Den norske kirke er regulert ved lov gitt av Stortinget (kirkeloven) og forskrifter gitt av Kongen i statsråd og departementet.

• At Den norske kirke i hovedsak er offentlig finansiert, over statsbudsjettet og kommunebudsjettene.

• At Den norske kirke sentralt ikke er et eget rettssubjekt, men i formell forstand en integrert del av norsk statsforvaltning, om enn på en særskilt måte.

(...)

Statskirkeordningen er først og fremst en formell organisasjonsform. Det reelle innholdet er blant annet at statlige myndigheter i stor grad kan styre Den norske kirke dersom de ønsker det. I praksis har det variert hvor sterkt Storting og regjering har ønsket å styre kirken, og i de senere tiår har Den norske kirke fått betydelig større selvstendighet. Dette har skjedd innenfor rammene av den formelle statskirkeordningen, som ikke er vesentlig endret.

Statskirkeordningen innebærer per definisjon en formell særbehandling av Den norske kirke fremfor andre tros- og livssynssamfunn. Den reelle forskjellen var opprinnelig svært stor, men det har skjedd en betydelig utvikling i retning av likebehandling mellom Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn.» (NOU 2006: 2 punkt 4.1 side 33).

Kirkeloven har som formål «å legge forholdene til rette for et aktivt engasjement og en stadig fornyelse i den evangelisk-lutherske folkekirke i Norge», jf. § 1. Kirkeloven bygger på Grunnloven, med detaljerte regler for hvordan kirkeordningen er bygd opp, hvilke organer kirken har, deres kompetanse, sammensetning, oppgaver og det innbyrdes forholdet mellom dem. Formelt sett har de alminnelige statsmaktene styrende funksjoner også for statskirken. Utenfor det statlige kirkestyret er Kirkemøtet det øverste representative organet i Den norske kirke. Det samles en gang i året, og uttaler seg om en rekke saker på vegne av kirken. Lærenemnda for Den norske kirke er et sakkyndig organ som ble etablert i 1988, for å sikre en behandling av læresaker som ivaretar det hensyn at kirken selv må få avgjøre spørsmål av teologisk art og karakter. Bestemmelsene i Grunnloven og kirkeloven er bare øverste del av et langt større og mer detaljert regelverk. 1

Dagens tiknytning mellom staten og Den norske kirke er svært sammensatt. Soknene i Den norske kirke har en stor grad av rettslig selvstendighet. Det er likevel ikke grunnlag for å betegne Den norske kirke på nasjonalt plan som et selvstendig rettssubjekt, som er atskilt fra staten. Kongen (regjeringen) er fremdeles øverste kirkestyre. Denne vurderingen har også vært lagt til grunn for utbyggingen av det kirkelige selvstyret i løpet av 1900-tallet, med blant annet opprettelsen av organer som Kirkemøtet, lærenemnda, bispedømmerådene og kirkelig fellesråd i kommunene. Delegasjonen av ansettelsesmyndighet for prestene (med unntak av proster og biskoper) til bispedømmerådene og liturgimyndigheten til Kirkemøtet er også en viktig del av dette bildet. Myndigheten som de spesifikt kirkelige organene har fått, er basert på delegasjon fra Kongens forvaltningsområde og fra Stortingets myndighetsområde.

Flertallet i Gjønnes-utvalget foreslår i NOU 2006: 2 at dagens statskirkeordning oppheves, og at det etableres en ny kirkeordning for Den norske kirke.

6.1.2 Lære og praksis

I det følgende gjøres det rede for kirkens lære og praksis med hensyn til ansettelse av kvinner og homofile til stillinger med forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner. Dette gjelder først og fremst vigslede stillinger, dvs. prester (inkludert biskop og prost), kateketer, diakoner og kantorer. Spørsmålet om vektlegging av homofilt samliv ved ansettelser kan også komme opp med hensyn til andre stillinger som har forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner, se nedenfor kapittel 6.1.2.2.

Det er to hovedkategorier av ansatte i Den norske kirke; presteskapet og de andre. Det store flertallet av prestene er statlig ansatte, dels ansatt av Kongen i statsråd som embetsmenn (biskoper og proster) og dels ordinære tjenestemenn ansatt av bispedømmerådene. Alle prester er statstjenestemenn som omfattes av tjenestemannsloven.

Biskopens ordinasjon eller vigsling er en forutsetning for å kunne arbeide som prest, diakon, kantor eller kateket. Prester ordineres, mens de øvrige yrkesgrupper vigsles. Det vil ofte være opp til den enkelte kirkemusiker om vedkommende ønsker en vigsling og dermed kan kalle seg kantor. Organister vigsles ikke. Det er biskopen alene som beslutter vigsling/ordinasjon eller ikke. Ved vigslingen/ordinasjonen avkreves det et løfte som gjelder både lære og liv. Biskopen fører tilsyn med prestenes lære og liv, jf. tjenesteordning for biskop § 1 første og andre ledd.

Ved ansettelse av prest som ikke er ordinert, må det tas forbehold om ordinasjon, jf. personal­reglement for prester § 10 nr. 1. 2 Biskopen tar sin beslutning etter en samtale med den som ønsker ordinasjon. Biskopene har også laget et forberedelsesprogram for teologiske kandidater som innebærer at kandidaten blir knyttet opp mot et konkret bispedømme og får tilbud om praksis, samtaler med biskopen mv. Opplegget er laget med sikte på at biskopen skal kunne få bedre kunnskap om de kandidatene han eller hun kan komme til å ordinere, og gi kandidatene kontakt med et spesifikt bispedømme. Biskopens ordinasjon og tilsyn skal utøves ut fra biskopens religiøse over­bevisning, og kan ikke overprøves eller settes til side av andre kirkelige organer. Det forut­settes imidlertid at et eventuelt avslag er tuftet på et saklig grunnlag. En som tidligere er ordinert i forbindelse med en annen stilling, tar ordinasjonen med seg i nye stillinger, også i andre bispedømmer. En biskop vil derfor normalt ha flere prester i sitt bispedømme som han eller hun ikke selv har ordinert.

Innstillingsrådet består av prosten, stiftdirektøren og en representant for tjenestemennene. Hvis det er uenighet i bispedømmerådet om en ansettelse, kan hvert medlem kreve saken avgjort av Kirkedepartementet. Søker som er forbigått kan ikke klage, jf. forvaltnings­loven § 3 andre ledd som sier at lovens regler om klage ikke gjelder ved ansettelser. Manglende klagerett er med andre ord ikke spesielt for Den norske kirke, men gjelder ansettelser i hele offentlig sektor.

Det er et kirkelig fellesråd i hver kommune som har arbeidsgiveransvar for de øvrige ansatte i kirken. Det finnes i tillegg enkelte menighetsråd som har ansatte, for eksempel i menighets­barnehager, i sykehjem, besøksledere osv.

Religiøst begrunnet forskjellsbehandling av homofile som ikke gjelder ansettelser, for eksempel spørsmålet om vigsling av homofile par, faller utenfor temaet for denne inn­stillingen og vil ikke bli behandlet. Det samme gjelder spørsmålet om forskjellsbehandling i kirken som ikke er religiøst begrunnet.

6.1.2.1 Ansettelse av kvinner i vigslede stillinger

Kvinner har formelt sett adgang til alle kirkelige stillinger. Innen kirken er det fremdeles noen som er motstandere av kvinnelige prester. Disse hevder på grunnlag av en fortolkning av Bibelen at kvinner ikke skal ha rett til å lære, forkynne og lede i kirken.

Inntil 1938 var de kirkelige embetene stengt for kvinner. Loven åpnet da for kvinnelige prester, men med adgang for menighetene til å reservere seg. 3 I 1956 falt menighetenes reservasjonsrett bort. Ordinasjonen av den første kvinne skjedde i 1961. Siden da har vi sett en jevn økning av kvinneandelen i presteskapet. Kvinneandelen blant ansatte i ordinær tjeneste som menighetsprest ligger nå på 19 prosent. 4 Når det gjelder institusjonsprester (sykehus osv.) er kvinneandelen høyere. Vi fikk landets første kvinnelige prost i 1988 og første kvinnelige biskop i 1993. I dag er tre av landets elleve biskoper kvinner. 5

Forskrift om tilsetting av menighetsprester slo tidligere fast at «kvinner og menn har lik adgang» til ansettelse i kirken. 6 Da denne forskriften ble vedtatt i 1988 valgte man med hensikt å ikke formulere seg mer kategorisk, for å samle ja og nei-siden i spørsmålet om kvinnelige prester. Kjønn skulle ikke være til hinder for å søke og å komme i betraktning. Likevel skulle det være adgang for de enkelte i ansettelses­organene til å fravike like­behandlingsprinsippet etter sin egen overbevisning. 7

Kultur- og kirkedepartementet uttalte følgende til ombudet i brev av 31. januar 1997:

«Når det gjelder forskriftens § 14 femte ledd spesielt hvor det heter at «kvinner og menn har lik adgang til tilsetting som prest», innebærer denne at forskjellsbehandling av kvinner og menn ikke er tillatt. Med «forskjellsbehandling» menes her det samme som i likestillingsloven § 3 andre ledd [nåværende andre, tredje og fjerde ledd].»

Den 24. november 2006 ble det fastsatt nytt personalreglement for prester i Den norske kirke. Reglementet har regler om ansettelsesprosessen og ansettelses­prosedyrene og trådte i kraft 1. mars 2007. Fra samme dato ble forskriften endret og alle bestemmelser som omhandlet ansettelsesprosessen ble opphevet. Forskriften inneholder nå bare kvalifikasjonskravene for ansettelse som prest. Personal­reglementet § 7 nr. 2 viderefører imidlertid reglene fra forskriftens § 14 femte ledd annet og fjerde pkt. med følgende formuleringer: «Behovet for representasjon av begge kjønn i prestekollegiet skal vektlegges» og «Kvinner og menn har lik adgang til tilsetting som prest.»

Etter kirkens egne regler er det altså ikke adgang til å legge vekt på kjønn ved ansettelser. Forskjellsbehandling i likestillingslovens forstand skal ifølge kirken selv ikke forekomme. Reglene gir imidlertid ikke kvinnelige søkere en individuell rett til ikke å bli diskriminert, i den forstand at brudd på reglene kan påberopes av den som er forbigått. Kvinner som forbigås av religiøse grunner kan med andre ord ikke gå til ombudet eller domstolene med en påstand om at forbigåelsen var i strid med likestillingsloven (såfremt forbigåelsen omfattes av unntaket i likestillingsloven § 2). Forbigått søker vil som nevnt heller ikke ha klageadgang etter forvaltningsloven. Forbigått søker vil derimot kunne gå til domstolene med en påstand om at forbigåelsen var usaklig. Det er imidlertid uklart hva utfallet av en slik sak vil bli.

Kirken har gjennom vedtak om likestilling på Kirkemøtet i 1990, 1993 og 1996 vist at den har et likestillingsengasjement. Kirkemøtet har blant annet uttalt et ønske om likelønnsfordeling i alle typer stillinger, og at man ønsket å stimulere kvinner til å søke proste- og soknepreststillinger. De fleste bispedømmene har hatt flere særskilte rekrutterings­tiltak, personaltiltak eller lederutviklingstiltak rettet inn mot kvinner. Kirkerådet vedtok i 1990 at alle soknepreststillinger burde utlyses med teksten «Kvinner oppfordres til å søke». Dette vedtaket har imidlertid i svært begrenset grad blitt fulgt opp i bispedømmene. 8 I Kultur- og kirkedepartementets tildelingsbrev til biskopene og bispedømmerådene for statsbudsjettet for 2007 fremgår det at Kirkerådet, bispedømmerådene og biskopene skal motivere og tilrette­legge for flere kvinner til tjeneste som menighetsprester og i lederstillinger i kirken.

6.1.2.2 Ansettelse av homofile i kirkelig tjeneste

Den norske kirke er delt i synet på homofilt samliv. På den ene siden står de som mener at personer som lever i homofilt samliv bør integreres fullt ut i kirkens liv. De mener at denne integreringen må omfatte ansettelser i alle kirkelige stillinger og tjenester som frivillige og lønnede medarbeidere. På den andre siden står de som ut fra sin teologiske overbevisning ikke kan tilrå homofilt samliv, med den konsekvens at de heller ikke kan tilrå at personer som lever i homofilt samliv ansettes som prester eller i andre stillinger med forkynnende, undervisende eller liturgiske funksjoner. Utviklingen i kirken har klart gått i retning av at stadig flere mener at homofile skal integreres fullt ut i kirken.

Det gjøres i det følgende rede for sentrale vedtak og uttalelser fra kirkens organer med hensyn til ansettelse av homofile. 9

Kirkemøtet fattet i 1995, 1997 og 2007 vedtak om homofilt samliv og kirkelig tjeneste. Bakgrunnen for vedtakene var en økende uenighet i de kirkelige organer om praksis med hensyn til ansettelser av personer som lever i homofilt samliv. På Bispemøtet i 1995 var det uenighet mellom biskopene. Flertallet var prinsipielt imot prester som lever i homofilt samliv. Mindretallet mente at personer i homofilt samliv ikke prinsipielt skulle avvises, men at en etter en vurdering blant annet av menighetens syn burde kunne ansette også prester som lever i homofilt samliv.

Verken Bispemøtets eller Kirkemøtets uttalelser er bindende for ansettelses­myndighetene.

Kirkemøtets vedtak i 1995 og 1997 bygger på en fortolkning av de bibelske skrifter som ble formulert av Kirkerådet på følgende måte:

«Guds ord taler klart om at det seksuelle samliv hører hjemme i ekteskapet mellom mann og kvinne. Homofilt samliv er i strid med skaperordningen, slik Skriften vitner om den, og denne grunntanke bekreftes dessuten av konkrete skriftord i Skriften. På denne bakgrunn kan seksuelt samliv mellom homofile ikke godtas som kirkens syn.»(Kirkerådets vedtak i sak 29/95).

Bispemøtet ga i 1995 også en uttalelse om samliv utenfor ekteskap. Et enstemmig bispemøte uttalte at det «ikke var forenlig med de krav kirken stiller til sine ansatte å etablere seg i samlivsforhold utenom et ordnet ekteskap». Uttalelsen gjaldt heterofile så vel som homofile samboerskap. Dette standpunktet praktiseres ikke konsekvent.

Kirkemøtet uttalte i 1995 at det

«finner ikke at det er gitt tilstrekkelig overbevisende teologiske grunner for at Den norske kirke kan endre sin nåværende praksis med hensyn til tilsetting av personer som lever i homofilt samliv [og at] kirkelige tilsettingsorganer og biskopene i sin embetsutøvelse innretter sin praksis i tråd med dette.» (Kirkemøtets vedtak i sak 15/95).

På Bispemøtet i 1997 var biskopene fremdeles uenige i synet på homofilt samliv og kirkelige tjenester. Spørsmålet ble drøftet som et etisk prinsippspørsmål og dermed som et lære­spørsmål som berører viktige grunnlagsproblemer av dogmatisk art. Bispemøtet ville imidlertid ikke definere det som et spørsmål som kirkens tro står og faller med, og uttalte at synet på homofilt samliv i seg selv ikke er av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken. Biskopene mente imidlertid at det for å ta vare på enheten i kirken var nødvendig at biskopene ikke etablerer særordninger, men at de opptrer på samme måte lojalt overfor Kirkemøtets vedtak. Det ble samtidig uttrykt forståelse for at

«slike saker kan arte seg forskjellig ut fra de lokale forhold, og at spørsmålet om tillit og om enhet eller en mulig splittelse i de respektive miljøer kan bedømmes ulikt fra sted til sted.»

I 1997 opprettholdt Kirkemøtet vedtaket fra 1995. Kirkemøtet la til grunn at «det er ulike syn i kirken på dette spørsmålet, og [ba] om at det blir utvist respekt for meningsforskjeller». Kirkemøtet sluttet seg også til Bispemøtets forståelse for at ansettelsessakene kan arte seg forskjellig ut fra de lokale forholdene og at spørsmålet om enhet eller en mulig splittelse kan bedømmes ulikt.

Kirkemøtet fattet følgende vedtak om de arbeidsrettslige konsekvensene av Kirkemøtets vedtak fra 1995 om homofilt samliv og kirkelig tjeneste (punkt 3-5):

«3. Kirkemøtet finner at personer som lever i homofilt samliv ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon eller kateket.

4. Kirkemøtet ber biskopene i sin embetsutøvelse og forvaltningsorganene i sin tilsettingspraksis legge disse synspunkt til grunn.

5. Også når det gjelder øvrige kirkelige stillinger som i hovedsak har forkynnende, undervisende og/eller liturgiske funksjoner, vil Kirkemøtet anbefale at ansettende organer legger foran nevnte hovedsynspunkt til grunn. Kirkemøtet slutter seg videre til Bispemøtets forståelse for at tilsettingssaker «kan arte seg forskjellig ut fra de lokale forhold og at spørsmålet om tillit og om enhet eller en mulig splittelse i de respektive miljøer kan bedømmes ulikt fra sted til sted». (Kirkemøtets vedtak i sak 8/97).

Kirkemøtets standpunkt var med andre ord at personer som lever i homofilt samliv ikke skal ansettes i vigslede stillinger. Dette gjaldt prester (inkludert biskoper og proster), kateketer eller diakoner. Etter at kantorer nå vigsles, ble de også omfattet av vedtaket.

Kirkemøtet anbefalte at kravet til samlivsform også ble lagt til grunn i forhold til andre stillinger som i hovedsak har forkynnende, undervisende og/eller liturgiske funksjoner. Dette gjelder for eksempel klokkere og kirketjenere. Det samme gjelder antakelig også ansatte i barnehager, daglig ledere, menighetssekretærer, barne- og ungdomsarbeidere og organister i den grad de har forkynnende, undervisende og/eller liturgiske funksjoner. Dette gjelder derimot antakelig ikke kirkegårdsbetjening, rengjørings­personale samt rent merkantilt eller administrativt personale. 10

Kirkemøtets vedtak er ikke bindende for ansettelsesmyndighetene. Kirkemøtet har kun en retningsgivende kompetanse overfor ansettelsesmyndighetene. Kirkemøtets vedtak ble ikke fulgt opp konsekvent. Flere biskoper la ikke 97-vedtaket til grunn for sin embetsutøvelse. Det er flere eksempler på at prester som lever i homofilt samliv er ordinert og ansatt. Tilsvarende gjelder forvaltningsorganers ansettelses­praksis. 11

I 1999 behandlet Bispemøtet spørsmålet om homofile i kirkelig tjeneste på nytt. Flertallet fastholdt Kirkemøtets vedtak fra 1997. Mindretallet mente at verken Kirkemøtet eller Bispemøtet kunne binde den enkelte biskop. De oppfattet vedtaket om at homofile ikke kan inneha vigslede stillinger som «et tidsbestemt kompromiss».

Lærenemnda vurderte spørsmålet om ansettelse og vigsling i 2006. Lærenemnda slo fast at homofile skal respekteres og inkluderes. Nemnda var imidlertid delt i vurderingen av homofilt samliv i partnerskap ut fra en samlet forståelse av de bibelske skrifter. Det var enighet i nemnda om at skriften etter sin ordlyd er klart avvisende til homoseksuelle handlinger. Det var imidlertid ikke enighet om hvordan den skal fortolkes i vår nåtidige situasjon. Den gruppen i nemnda som argumenterte for at kirken skal anerkjenne homofilt samliv, mente at kirken er forpliktet til å møte alle mennesker med nestekjærlighet, barmhjertighet og respekt. Denne gruppen mente at et ordnet, trofast og livslangt samliv i partnerskap mellom to personer av samme kjønn er etisk forsvarlig ut fra kristen etikk. Den andre gruppen, som mente at det ikke er grunnlag for å anerkjenne homofilt samliv, la vekt på det syn på skapelsen og ekteskapet som uttrykkes i Bibelen.

Etter luthersk lære kan og skal det skilles mellom det som er konstituerende for kirkens enhet og det som ikke er det. Et flertall i lærenemnda mente det er vanskelig, men ikke umulig, for kirken å leve med to syn på homofilispørsmålet uten at dette vil splitte kirken. Mindretallet mente at det er tale om «to uforenlige syn», og begrunnet det med at det andre synet, etter deres vurdering, ikke har en overbevisende teologisk begrunnelse.

Ved Bispemøtet i 2007 anbefalte seks av biskopene at vedtakene fra 1995 og 1997 ikke skulle videreføres. Flertallet mente at det likevel fortsatt burde være mulig for en biskop å la være å ansette prester som lever sammen med en annen av samme kjønn. Kirkens enhet i bekjennelsens forstand kunne ifølge flertallet bevares i en slik situasjon. Bispemøtets flertall anså også det "gamle" synet i homofilisaken for å ha kirkelig legitimitet, slik at dette med rette kan legges til grunn for biskopers og ansettelses­organenes forvaltningspraksis. Fem av biskopene mente at vedtakene bør bli stående og at kirken ikke kan leve med to ulike teologiske syn. De mente videre at det vil skape store spenninger internt i kirken om dette spørsmålet skal løses på lokalt plan.

På Kirkemøtet i 2007 var det flertall for å akseptere begge de teologiske synene på homofili­spørsmålet:

1. (...) Det er ikkje lenger like stor semje om premissane for vedtaka som gjeld homofile i partnarskap i vigsla teneste som det var i 1995 og 1997. Kyrkjemøtet finn det derfor vanskeleg å vidareføre som felles rådgiving det som var sagt i kyrkjemøtevedtaka frå 1995 og 1997.

2. Samtidig slår Kyrkjemøtet fast at det òg for framtida er kyrkjeleg grunngiving for ikkje å ordinere, vigsle, tilsetje eller gi tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap dersom biskop eller tilsetjingsorgan vurderer at det ikkje er i tråd med det som er kyrkja si lære og kyrkja sitt formål, og/eller av omsyn til aktuell(e) kyrkjelyd(ar).

3. Kyrkjemøtet understrekar at det i behandlinga av denne saka alltid har lagt til grunn at Den norske kyrkja er eit trussamfunn og derfor forstår ordningane sine for ordinasjon, vigsling, tilsetjing og tenestebrev som uttrykk for det trusgrunnlaget kyrkja har, òg når kyrkja har og praktiserer ulike syn i saker av slik karakter.

4. Kyrkjemøtet ber kvar einskild biskop om å ha ein føreseieleg praksis når det gjeld å ordinere/vigsle og skrive ut tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap. Ein ber biskopane samrå seg om korleis dei handterer eventuell ulik praksis.

Det følger av Kirkemøtets vedtak at homofile som lever i parforhold nå kan inneha vigslede stillinger i kirken. Men det er opp til hver enkelt biskop og det enkelte ansettelsesorgan å bestemme om personer som lever i homofilt samliv skal kunne ansettes og vigsles. Det betyr at flere bispe­dømmer kan komme til å åpne for ansettelser. Andre vil kunne fortsette å si nei.

6.2 Det mosaiske trossamfunn

Det mosaiske trossamfunn har ca 1 400 medlemmer i Norge fordelt på to menigheter i Oslo og Trondheim. Det mosaiske trossamfunn er definert som en ortodoks jødisk menighet, og tilhører dermed den retning som representerer Israels offisielle religionsform. Noen av medlemmene sympatiserer med mer reformvillige jødiske retninger. Menigheten er imidlertid definert som ortodoks ut fra et ønske om å skape et levedyktig jødisk miljø i Norge. Menighetens tilhørighet til ortodoks jødedom har konsekvenser for kjønnenes posisjon og for homofiles posisjon. Tilhørighet til ortodoks jødedom forplikter individet til å leve i pakt med den jødiske religiøse loven.

I den ortodokse jødedommen bygger læren om kjønn på at både kvinnen og mannen er skapt i Guds bilde. De har like stor verdi, men har forskjellige egenskaper og utfyller hverandre. De har derfor forskjellige religiøse forpliktelser og rettigheter. Kun menn kan bli rabbiner og kantor. Det er menn som har de aktive rollene i gudstjenesten. For at en gudstjeneste skal kunne avholdes må det være minst ti menn tilstede. Kjønnene oppholder seg i atskilte deler av synagogen.

En ortodoks rabbiner kan ikke være praktiserende homofil.

Det mosaiske trossamfunn i Norge kan ikke endre elementer i den jødiske loven. Eventuelle nytolkninger må skje i tråd med lovens retningslinjer, og for at de skal kunne godkjennes som ortodokse må de aksepteres av rabbinatet i Jerusalem. En menighet i Norge kan for eksempel ikke ansette en kvinnelig rabbiner og fortsatt gjøre krav på å være ortodoks. Definerer de seg i stedet som en menighet tilhørende reformjødedom kan de ansette kvinnelig rabbiner, men dette vil ha konsekvenser for medlemmenes rett til å inngå ekteskap med ortodokse jøder, og igjen for deres egne, og eventuelle barns, rettigheter i Israel. De vil ikke lenger automatisk bli godtatt som jøder av rabbinere i Israel og de vil måtte bevise sin «jødiskhet» for å kunne gifte seg der.

6.3 Den ortodokse kirke

Betegnelsen Den ortodokse kirke rommer en rekke selvstyrende kirker som representerer fortsettelsen av den byzantinske kirken eller østkirken. Det er i Norge seks atskilte ortodokse menigheter som tilhører ulike patriarkater (selvstendige kirker). De østlige kirkene har til sammen ca 6 000 medlemmer i Norge. De orientalsk ortodokse menigheter har til sammen ca 3-4 000 medlemmer. Når det gjelder kjønn og homofili vil de østlige og de orientalske kirkene ha mer eller mindre sammenfallende synspunkter. Disse ortodokse kirkene har felles liturgi, lære og kirkerett, det vil si hva ortodokse vil omtale som «den hellige Tradisjonen».

Læren om kjønnene bygger på at mann og kvinne er skapt av Gud som likeverdige, men forskjellige. Bare menn kan bli prester, diakoner, lesere eller inneha andre roller som gir adgang til å tjene ved alteret. Presten representerer Kristi ikon og siden Kristus ble inkarnert som mann, må også presten være en mann. Kvinnen representerer Jomfru Marias ikon og har andre funksjoner. Det henvises også til at Kristus omgav seg med mange kvinner, men utpekte bare menn som apostler. Det er også noen kjønnsspesifikke restriksjoner med hensyn til deltakelse i sakramentene.

Kirken definerer seksualitet som tilhørende det heterofile ekteskapet. Det er et sterkt negativt fokus på homofili i flere av de ortodokse kirkene. Det er ingen diskusjon om ordinering av homofile.

Alle menighetene i Norge tilhører patriarkater plassert utenfor landets grenser. Det er der prester ordineres og der de som skal tjene i Norge utpekes. Det er også de som tilbakekaller prester og eventuelt beslutter å frata en prest hans kanoniske (lovlige) status. En prest som for eksempel tillater en kvinne å tjene ved alteret vil etter all sannsynlighet bli fratatt sin prestestatus.

Det er en viss debatt i Den ortodokse kirke om muligheten for å ordinere kvinner. Debatten om kvinnelige prester har imidlertid fortsatt liten oppslutning. De som stiller seg positive til endring på dette punktet mener dette må skje gjennom ortodokse kanaler og i tråd med ortodokse regler. Reformer av den hellige tradisjonen må vedtas av de selvstendige kirkene på et felles kirkemøte – et konsil. For å diskutere helt andre – og for ortodokse mer presserende temaer – har man de siste 40 år forsøkt å arrangere et slikt konsil, men det har ennå ikke lykkes 12 .

6.4 Den katolske kirke

Den katolske kirke er verdens største trossamfunn. I Norge har kirken ca 100 000 medlemmer. På grunn av stor arbeidsinnvandring fra blant annet Polen øker antallet raskt. Kirken er utpreget flernasjonal og medlemmene har i dag bakgrunn fra flere enn 100 ulike nasjoner. Den katolske kirke i Norge inngår institusjonelt og organisatorisk i den globale katolske kirke og er derfor underlagt dens hierarkiske struktur hvis ledelse befinner seg i Vatikanet.

En prest i katolsk forstand er en mann som er viet til denne tjeneste av en katolsk biskop. Det anføres to hovedargumenter for at kvinner ikke kan vies til prestetjeneste. Det ene bygger på Kirkens forståelse av Bibelen og det faktum at Jesus disipler kun var menn. Den andre bygger på Kirkens forståelse av sin egen tradisjon. Den katolske kirke tror at presten skal synliggjøre Guds skapende ord Kristus, som valgte å åpenbare seg som mann, og som selv valgte menn til denne spesielle tjeneste for sin Kirke. Sentralt står feiringen av nattverden. Den katolske kirke tror ikke at nattverden bare er et minnemåltid, men et faktisk, reelt nærvær av den oppstandne Kristus. Nettopp for å kunne fylle denne funksjon ansees det som vesentlig at presten er mann. Dette er en metafor som benyttes av Vatikanet, men som bestrides av deler av kirken.

Selv om kvinner ikke kan vies til presteembedet kan de likevel inneha mange verv i Kirken. De kan for eksempel studere katolsk teologi, og ha stillinger i katolske institusjoner som professorer eller lærere i teologi. Både menn og kvinner kan ellers delta i de samme religiøse ritualer. Det er ikke mulig å gjennomføre reformer i Norge på et sentralt punkt som sakraments­forståelsen i forhold til kvinnelige prester.

I følge katolsk tro og tradisjon skal kirken si nei til alt utenomekteskapelig samliv – inklusive homofilt. Homoseksuelle handlinger blir forstått som «i seg selv ikke som målrettet» («intrinsically disordered») og de «kan ikke godtas under noen omstendighet». 13 Det skilles videre mellom homofili som seksuell orientering og homofilt samliv. Det som Den katolske katekismen fordømmer er homofilt samliv, og ikke seksuell orientering. Kirken advarer videre mot «urettferdig diskriminering» av homofile. 14 Det skal være en menneskerett å bli behandlet med verdighet, respekt og rettferdighet.

Da prester og nonner i følge katolsk tradisjon skal leve i sølibat, tillegges presters og nonners eventuelle homofile orientering i prinsippet ikke vekt ved denne type ansettelsesforhold.

6.5 Metodistkirken

Metodistkirken i Norge har 48 menigheter med til sammen 12 900 medlemmer. Kirken er tilsluttet et verdensomspennende fellesskap av metodistkirker. Det øverste internasjonale organ innen Metodistkirken er Generalkonferansen, der representanter fra hele verden møtes hvert fjerde år for å diskutere prinsipielle spørsmål av betydning for det globale fellesskapet.

Metodistkirken er en frikirke som har en sterk sosial profil og som kontinuerlig søker å forholde seg aktivt til konkrete samtidsutfordringer. Bibelen oppfattes å representere Guds vilje. Det understrekes likevel at Bibelens ord er talt inn i en konkret sammenheng og en konkret kultur, og at det derfor kan være vanskelig å avgjøre når Bibelens ord har evig og universell betydning, og når det er begrenset til den bestemte situasjon, det er sagt inn i.

Metodistene ordinerte Norges første kvinnelige prest i 1954 og i 1980 ble verdens første kvinnelige biskop ordinert i Metodistkirken i USA.

Metodistkirken anser homofile som likeverdige med heterofile, men den aksepterer, i prinsippet, ikke homofilt samliv og derfor ikke homofile geistlige. Homofili er et debattema innenfor Metodistkirken, og det er sterke grupper som kjemper for å endre kirkens prinsipielle syn. På Generalkonferansen i 2004 ble det drøftet et forslag om å endre kirkens regler om ordinasjon, som sier at homofilt samliv strider mot den kristne lære, til en uttalelse om at «det finnes ulike syn på dette spørsmålet». Forslaget fikk 33 prosent av stemmene, mens 67 prosent stemte i mot. Praktiserende homofile kan derfor fortsatt ikke ordineres. I Norge vedtok Metodistkirkens årskonferanse i 2007 en uttalelse om at det er ulike synspunkter på homofilispørsmålet innad i kirken.

Metodistkirkens offisielle syn kan ikke endres lokalt i Norge, og dermed heller ikke reglene for ordinasjon.

6.6 Det norske Baptistsamfunn

Norske baptister er organisert i menigheter som har samlet seg i Det norske Baptistsamfunn. I Norge er det ca 10 000 registrerte baptister, hvorav ca 5000 døpte (de praktiserer voksendåp). Baptister i mer enn 150 land, inkludert de norske, er i dag tilsluttet Den europeiske baptist­føderasjon og The Baptist World Alliance.

For baptistene står frihetsbegrepet sentralt; de kjemper for en allmenn personlig frihet, og for tanke-, ytrings- og religionsfrihet spesielt. Hver menighet oppfattes som en selvstendig enhet, som ikke aksepterer annen myndighet enn Jesus Kristus og hans ord. Baptistene definerer Bibelen som Guds inspirerte ord, gitt oss som et historisk dokument. Bibelen er eneste forpliktende autoritet, og det er opp til hver enkelt å utvikle sine kristne standpunkter på bakgrunn av Bibelen. Til tross for frihets­begrepets sentrale stilling innen baptismen, kan det likevel være strid om tolkningsspørsmål.

Kvinner kan ordineres som pastorer, men det er ikke alle baptistmenigheter i Norge som ønsker dette.

I Det norske baptistsamfunn representerer homofilt partnerskap et stridstema. Hovedstyret vedtok i 1995 en uttalelse om at Bibelen fordømmer homofilt samliv og at det derfor ikke er riktig at personer som lever ut sin homoseksualitet har lederoppgaver i menighetene eller i Det Norske Baptistsamfunn. Det er ifølge uttalelsen viktig at menighetene står for de etiske og moralske holdninger som finnes i Guds ord. Vedtaket ble opprettholdt etter en debatt på landsmøtet i 2000. I 2004 ble en homofilt samboende valgt til et verv i en menighet i Oslo. Saken endte med at menigheten ble ekskludert fra Det Norske Baptistsamfunn. Innad i baptistsamfunnet skapte denne saken debatt og det var flere som mente at ekskluderingen stred mot baptistenes spesielle fokus på menighetene som frie og uavhengige.

Landsmøtet i Norge kan vedta de reformer de ønsker. Hvorvidt dette vil få konsekvenser for Baptistforbundets medlemskap i de ulike transnasjonale organisasjonene de er tilsluttet, er usikkert.

6.7 Frikirken / Den Evangelisk ­Lutherske Frikirke

Frikirken er et landsdekkende kirkesamfunn med ca 21 000 medlemmer i Norge fordelt på 84 selvstendige menigheter. Teologisk er det liten forskjell mellom Den norske kirke og Frikirken; det er de samme lutherske bekjennelsesskrifter som tjener som læregrunnlag. Forskjellen ligger imidlertid i kirkeordningen ved at styre og ledelse i stor grad er overlatt «til kalte og innviede eldste.» Menighetene har stor grad av selvstendighet, men de er under tilsyn av sin geografiske krets eldsteråd og Frikirkens høyeste myndighet – synoden – som fatter endelige vedtak i saker som angår hele kirkesamfunnet. Frikirken anser både kirke og stat som ordninger villet av Gud, men den mener at den kirkelige og den borgerlige myndighet ikke må blandes sammen, og de forkaster derfor statskirkeordningen.

Frikirken anser alle troende som prester for Gud; deres prestetjeneste uttrykkes gjennom bønn, tilbedelse, diakoni og tjeneste i hjem og samfunnsliv. Denne allmenne prestetjeneste skal foregå i et samspill med de kirkelige embeter: pastor og eldste. Slike kirkelige embeter kunne tidligere bare innehas av menn, men i 2005 vedtok Frikirken at både kvinner og menn kunne inneha disse posisjonene. Frikirken definerer seg for øvrig som en bekjennelseskirke der de som bekjenner troen, og som ønsker å påta seg ansvar og forpliktelser i menigheten, skal ha styringsretten.

Frikirken viser til Bibeltekster hvor homoseksualitet avvises som i strid med Guds skapervilje og i strid med det sjette bud: Du skal ikke bryte ekteskapet. Slik Frikirken oppfatter det, vil derfor det å si ja til homoseksualitet innebære å si ja til det som i Bibelen omtales som synd. Frikirken aksepterer med andre ord ikke homoseksualitet eller homofilt partnerskap.

Frikirken er en norsk kirke, og reformer kan vedtas lokalt.

6.8 Adventistsamfunnet. Syvendedags adventistene

I Norge er det i dag ca 4 600 døpte adventister. Adventistene har menigheter i hele verden. Menighetene er samlet i The General Conference of Seventh-day Adventists. Organisasjonen er demokratisk oppbygd og det velges representanter som møtes hvert femte år. Det eksisterer flere atskilte adventistsamfunn, men det store flertall av adventister er Syvendags adventister.

Betegnelsen adventist henspeiler på deres sterke tro på Jesus snarlige tilbakekomst. Karakteristisk for adventistene er at de tror vi lever i endetiden. Adventistene fastholder en konservativ moral og de har et konservativt Bibelsyn. De tror imidlertid at Bibelen er skrevet av mennesker som var inspirert av Gud. Syvendedags adventistene har i all hovedsak en felles lære. Men mellom de ulike nasjonale / lokale menighetene kan det eksistere visse nyanser i tro og praksis. Dette skyldes at adventistene har som målsetting å være kulturelt relevante.

Adventistene tror at menn og kvinner ble skapt like. Det er imidlertid ikke enighet om hvorvidt kvinner kan ordineres som pastorer. I de skandinaviske land kan kvinner ordineres, men denne ordinasjonen aksepteres ikke som gyldig i alle andre land.

I prinsippet aksepterer adventistene verken homofilt partnerskap eller noen form for homofile seksuelle handlinger. I Norge er det forsatt umulig for personer som lever i homofile samliv å ha menighetsverv. Tradisjonelt har adventistene også hatt få åpne homofile medlemmer. Men i dag er det noen medlemmer som utfordrer det tradisjonelle konsensus.

Adventistkirken består av selvstendige menigheter som ønsker å være kulturelt relevante der de befinner seg, men som samtidig tilhører en verdensomspennende organisasjon, og har et sterkt ønske om å beholde denne som et sammenhengende trosfellesskap. Adventistene må dermed balansere mellom lokal selvstendighet og globalt fellesskap. Når det gjelder ordinasjon av kvinnelige pastorer har man i global sammenheng vunnet aksept for at man i Skandinavia ordinerer kvinner samtidig som adventister i en rekke andre land ikke aksepterer dette.

Når det gjelder aksept av homofilt praktiserende som geistlige og/eller vielse av homofile, kan det på det nåværende tidspunkt synes vanskeligere å skulle kunne etablere liknende kompromisser. Ikke minst fordi spørsmålet er særdeles kontroversielt, også blant norske adventister.

6.9 Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (Mormonerne)

Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige er et verdensomspennende kirkesamfunn med hovedkvarter i Salt Lake City, USA. Kirken har ifølge egne tall ca 4000 medlemmer i Norge.

Mormonerne mener det opprinnelige kristne evangelium gikk tapt, og at en gjenopprettelse derfor ble nødvendig. Denne kom gjennom amerikanske Joseph Smith, som ifølge mormonerne ble utvalgt av Gud til å gjenopprette kirken på jorda. Karakteristisk for mormonerne er at de tror på fortsatte åpenbaringer, nålevende profeter og de anerkjenner hellig skrift utenom Bibelen, som for eksempel Mormons Bok. Jesu Kristi Kirke av De siste Dagers Hellige praktiserer ikke demokrati, men har en organisasjonsmodell som likner mer på teokrati (gudestyre). Personer blir kalt til verv, og medlemmene blir bedt om å støtte dem. Kirken har derfor heller ikke åpne debatter om egen lære.

Kvinner blir ikke ordinert til prest. Medlemmer i kirken med homofil legning som viser at de ønsker å leve ut sin seksualitet eller leve i et homofilt parforhold, blir bedt om å vurdere sitt medlemskap.

Spørsmål angående ordinering av kvinner eller homofile tilhører trosgrunnlaget. Reformer vedrørende kirkens trosgrunnlag må vedtas av kirkeledelsen i Salt Lake City.

6.10 Jehovas vitner

Jehovas vitner i Norge oppgir å ha 10 000 aktive medlemmer. Inkludert barn, eldre og personer som av ulike grunner ikke kan forkynne, er tallet 15 000.

Jehovas vitner aksepterer ikke treenighetslæren, og de har utviklet en særegen teologi hvor endetidsforestillinger står sentralt. De aksepterer den enkelte nasjonalstats eksistens, men venter at «Gud i framtiden vil opprette sitt rike, som vil omfatte hele jorden.» Jehovas vitner er tilhengere av teokrati, og dette preger også deres interne organisasjon. De deltar derfor ikke i politikk. Men de er meget opptatte av lovlydighet. Jehovas Vitner baserer sin lære på Bibelen, som de mener er Guds ord. De oppfatter Bibelens ord bokstavelig, bortsett fra når uttrykksmåten eller sammenhengen tydelig viser at det skal oppfattes billedlig eller symbolsk. Jehovas vitner stiller høye moralske krav til sine medlemmer, og for stor avstand mellom hva de definerer som kristne normer og livspraksis aksepteres ikke. Homoseksuelle handlinger, på linje med utukt, misbruk av alkohol eller narkotika, tyveri eller løgn, er handlinger som det vil bli reagert mot.

Mann og kvinne er likeverdige. De er imidlertid skapt forskjellige. Mannen oppfattes generelt å ha egenskaper som gjør ham skikket til å være familiens overhode. Det er kun menn som kan fungere som tilsynsmenn i menighetene.

Homofile kan være medlemmer i Jehovas vitner hvis de avstår fra alle homofile seksuelle handlinger.

Jehovas vitner i Norge tilhører en verdensomspennende bevegelse med hovedkvarter i New York. Eventuelle omformuleringer av sentrale lærespørsmål må godkjennes av ledelsen.

6.11 Den kristelige menighet (Smiths Venner)

Den kristelige menighet (Smiths venner) er et internasjonalt kirkesamfunn som har sitt utspring i Norge. I dag har Den kristelige menighet troende i ca 50 land. Formelt medlemskap eksisterer ikke, men de anslår selv å ha tilslutning fra ca 10-12 000 i Norge.

Den kristelige menighet har et sterkt fokus på at det er mulig å seire over synd. Menigheten har et sterkt fokus på personlig tro, og på hver enkelt troendes mulighet til å leve et liv uten synd, i pakt med Guds ord slik dette er uttrykt i Bibelen. Bibelen anses som Guds uforanderlige ord, og som den ene, sanne rettesnor for liv og lære. Dette preger deres syn på homofilt partnerskap.

Begge kjønn er likeverdige overfor Gud, men de er forskjellige og har derfor forskjellige oppgaver i menigheten. En kvinne skal ikke være lærer i menigheten eller være mannens herre. Kvinnene skal ha noe på hodet når de ber eller vitner. Det er forstandere som leder gudstjenesten. Bare menn kan bli forstandere, men kvinner kan for eksempel tale til forsamlingene. Ideen om kjønnenes forskjellighet bidrar til at kvinner som regel er hjemmeværende med barn, særlig mens barna er små.

Menigheten aksepterer ikke homofilt partnerskap og heller ingen form for homoseksualitet. De anser homoseksualitet som naturstridig og i konflikt med Bibelens ord.

Menigheten har sitt hovedkvarter i Norge, men beslutninger må tas i samråd med representanter fra menighetene i andre land. Hver sommer samles Representantskapet – som har medlemmer fra ca 15 land – på et hovedstevne i Norge. Nye formuleringer av lærespørsmål vil naturlig bli diskutert der.

6.12 Pinsebevegelsen i Norge

I 2004 hadde Pinsebevegelsen om lag 45 800 registrerte medlemmer i Norge. I følge Pinsebevegelsen er 31 800 av disse pinsevenner, dvs. døpt. De øvrige er barn av pinsevenner, men ikke selv døpt. På verdensbasis er Pinsebevegelsen i sterk vekst, særlig i tredje verden.

Menighetssynet er kongregasjonalistisk, dvs. at enhver menighet i prinsippet representerer et uavhengig trossamfunn. De norske pinsevennene har imidlertid flere samlingsfora. Blant annet arrangeres det årlig en Predikantkonferanse hvor forkynnere og ledere diskuterer saker av felles interesse. Predikantkonferansen skal være rådgivende, ikke besluttende. I 1998 ble «Kontaktutvalget for pinsebevegelsen i Norge» etablert. Dette utvalget skal representere Pinsevennene utad og videreføre saker som er til behandling i Predikantkonferansen.

Det ulike syn blant pinsevenner når det gjelder kvinners posisjon, og det er opp til hver enkelt menighet hvordan de forholder seg til kjønn og lederskap. I mange menigheter kan både menn og kvinner fungere som pastorer og som eldste.

Homofilt samliv oppfattes som synd mot Guds vilje, og det er enighet om at «profilerte homofile» ikke kan ha verv eller lederansvar. Homofile kan imidlertid være medlemmer.

Siden hver menighet er uavhengig, kan reformer i norske menigheter tenkes.

6.13 Oslo Kristne Senter

Oslo Kristne Senter ble stiftet i 1985, av nåværende leder, pastor Åleskjær. Hovedkvarteret ligger på Kjeller utenfor Oslo, men tilhørende menigheter finnes også andre steder i landet. Samlet har de ca 3 500 medlemmer. Oslo Kristne Senter foretrekker betegnelsen evangelisk menighet, men aksepterer også å bli betegnet som tilhørende den nykarismatiske bevegelse. Oslo Kristne Senter ønsker å bryte ned barrierene mellom menigheten og folk. Oslo Kristne Senter fokuserer for øvrig på menighetsbygging, menighetsvekst og menighetsplanting. Det siste innebærer at de også arbeider med å plante menigheter i andre land.

Kvinner og menn anses som skapt forskjellige med hver sine nådegaver og hvert sitt kall, men samtidig som likeverdige partnere som skal fungere sammen i et team. Kvinner tillates å bli pastorer og det er kvinner med i eldsterådet.

Oslo Kristne Senter anser homoseksuelle handlinger som uforenlig med Bibelen. Homofile kan i prinsippet bli medlemmer. Hvis den homofile er villig til å inngå i en sjelesørgerisk prosess vil medlemskap ifølge Åleskjær kunne vurderes.

Reformer i Norge er i prinsippet mulig. Oslo Kristne Senter identifiserer seg imidlertid med den internasjonale karismatiske bevegelse, der det blant annet er en tendens til at mannen anses som overhode.

6.14 Muslimske menigheter

Det er i dag ca 90 muslimske menigheter i Norge med til sammen ca 70-80 000 medlemmer. Flertallet av disse menighetene tilhører muslimske bevegelser eller organisasjoner med hovedkvarter i andre land. De fleste menighetene organiserer medlemmer tilhørende samme etniske gruppe.

Kvinner og menn oppfattes som skapt likeverdige, men forskjellige. Kvinner og menn har de samme frelsesmuligheter, men de har ulike rettslige posisjoner i denne verden, og dette har igjen konsekvenser for deres plikter i ekteskap og familie og til en viss grad for deres rituelle plikter.

Kvinner kan fungere som bønneleder for kvinner, men kun menn kan lede en forsamling av begge kjønn. Rollen som imam i en moske – slik den er definert i Norge i dag – kan kun fylles av en mann. Kvinner og menn ber atskilt. Kvinner skal ikke gå i moskeen når de har menstruasjon. Kvinner forventes å dekke hodet i moskeen.

På samme måte som i kristendommen er homofili også omdiskutert i islam, og det er fordømt av mange lærde. For mange er det utenkelig å tillate en homofilt samlevende imam. Homofili har blitt et tema i den interne muslimske debatten i Vest-Europa.

Muslimene tilhører ikke et globalt sentralisert trossamfunn, men de er organisert i ulike transnasjonale organisasjoner eller bevegelser. Muslimer forholder seg også til sentrale læresteder og høyt respekterte lærde. Dette medfører at betydelige reformer ikke kan gjennomføres i Norge.

6.15 Hinduistiske trossamfunn

I Norge bor det mer enn 11 000 hinduer, mer enn 70 prosent av disse er tamiler fra Sri Lanka. Av de resterende kommer de fleste fra Nord-India og Øst-Afrika.

Hinduismen har ingen stifter, ingen enhetlig lære, ingen kirkeorganisasjon og er heller ikke basert på innholdet i en bok. Den kan føres tilbake til de eldste religiøse ytringer i Sør-Asia, består av et stort antall retninger med svært ulike læresystemer og har en stor mengde hellige tekster. Hinduismen er fleksibel; at noe sies i en hellig tekst, betyr ikke nødvendigvis at mennesket er bundet til en bestemt handlemåte.

I de sammenhenger hvor det trenges en brahmin må dette være en mann. Ved enkelte ritualer kan kvinner ha rituelt ansvar. Kvinner kan dessuten være nonner og/eller religiøse veiledere (guruer). En stor del av hinduers ritualer utspilles i hjemmet, og i disse har kvinner en fremtredende rolle.

Homofili utgjør ingen problemstilling i norsk hinduisme. Det er imidlertid tradisjoner i hinduismen for å forskjellsbehandle homofile. 15 Forståelsen har variert noe over tid. Ekteskapet mellom mann og kvinne oppfattes som normen for institusjonalisert samliv.

Endringer i hinduismen skjer ikke gjennom vedtak, men gjennom praksis over tid. I den grad et hinduisk trossamfunn forholder seg nært til en religiøs leder / veileder i for eksempel India, vil dette vanskeliggjøre lokale endringer.

6.16 Trossamfunn tilhørende sikhismen

Sikhene er en indisk religiøs-politisk minoritetsgruppe. Antakelig består ca. halvparten av den indiske immigrasjonen til Norge av sikher. I 2004 var tallet på indere og deres etterkommere ca 6 800. Av disse var ca 3 100 medlemmer i det registrerte sikhsamfunnet i Norge. Sikhene i Norge er hovedsakelig lokalisert rundt Oslo og Drammen.

Det legges til grunn at kvinnen og mannen utfyller hverandre. De feminine kreftene og kvinnen generelt fremstilles positivt i sikhenes religiøse tekster. I hvilken grad dette er snakk om en reell likestilling i vestlig forstand diskuteres imidlertid blant forskere innenfor sikhstudier. Sikhismen har ikke eget presteskap. Alle som har tilstrekkelig kunnskap kan utføre ritualene. Homofilt partnerskap er ikke tillatt.

Reformer i Norge er neppe mulig fordi sikhene forholder seg til retningslinjer fra sikhenes hoved­kvarter i India.

6.17 Buddhistiske trossamfunn

Det er uklart hvor mange buddhister det bor i Norge. Et anslag er på om lag 19 500 personer. Det var i 2004 registrert i underkant av 10 000 personer med medlemskap i registrerte og uregistrerte buddhistiske trossamfunn, de aller fleste av disse i Buddhistforbundet som samler 11 buddhistiske organisasjoner. De største av organisasjonene i Buddhistforbundet er Det vietnamesiske buddhistsamfunn og Den thailandske buddhistforening. De fleste av buddhistene i Norge er innvandrere. Religiøse mestere, lamaer og munker kommer ofte til Norge for en periode.

Både nonner og munker kan ha rituelle oppgaver, men nonnene kan oppfattes å ha lavere status. Begge kjønn kan ha posisjon som lærere, lærde og/eller religiøse veiledere.

Homofili representerer ikke et «buddhistisk tema». Ulike buddhister har trolig de samme synspunkter som ikke-buddhister tilhørende samme etniske gruppe.

Endringer i buddhismen gjennomføres ikke ved vedtak, men gjennom praksis over tid.