8 Administrative og økonomiske konsekvenser

I henhold til mandatet skal utvalget redegjøre for de administrative og økonomiske konsekvensene av forslagene. Disse er det forsøkt redegjort for underveis i utredningen, og her omhandles derfor bare de mest sentrale administrative og økonomiske konsekvensene.

Utvalgets forslag om å innføre tiltak som øker bruken av tilstandsrapporter, medfører økte transaksjonskostnader ved salg av bolig. Kostnadene må i første hånd bæres av selger. Utvalget har imidlertid lagt opp til at kostnadene med innhenting av tilstandsrapport skal være relativt moderate, dessuten kan innhenting av tilstandsrapport gi rabatt ved kjøp av eierskifteforsikring. Det må også pekes på at innhenting av tilstandsrapport kan være en fordel for både selger og kjøper, og da bl.a. på den måten at faren for tvister minker. På den bakgrunn vil innhenting av tilstandsrapport i en rekke tilfeller kunne medføre sparte kostnader med en eventuell tvist, noe som ikke bare er gunstig for partene, men også ut fra et samfunnsøkonomisk perspektiv.

Kostnadene med å utarbeide en tilstandsrapport vil avhenge av hvor omfattende og detaljerte opplysninger som skal være med i rapporten. Utvalget har forsøkt å finne en balanse mellom kostnader og den antatte nytte av at opplysningene blir kjent for partene, ved å antyde en ramme for hvor mange timer som normalt skal gå til å lage en rapport. Det er imidlertid uenighet på flere punkter om hvilket detaljnivå som bør kreves i rapporten.

Avhengig av hvilke rettsvirkninger som knyttes til innhenting av tilstandsrapporten, vil det også kunne inntre administrative konsekvenser. Ved utelukkende å knytte kontraktsrettslige virkninger til innhenting av rapport, slik deler av utvalget har foreslått, vil de administrative konsekvensene være små, idet disse knytter seg til arbeidet med forskriftsverk og veiledninger, i tillegg til utforming og eventuell godkjenning av enhetlige skjema. Innføres det derimot tinglysingssperre og adgang til ileggelse av gebyr, slike enkelte utvalgsmedlemmer foreslår, vil det administrative arbeidet økes. Det må imidlertid påpekes at det administrative arbeidet – og dermed også de økonomiske konsekvensene – begrenses ved at disse medlemmene går inn for at administreringen legges til tinglysingsmyndighetene, slik at det ikke er nødvendig å opprette et nytt organ for en håndheving av ordningen.

Utvalget foreslår videre at det innføres en autorisasjonsordning for bygningssakkyndige. Autorisasjonsordningen kan legges til et offentlig eller privat organ. Administreringen for det offentlige blir minst om autorisasjonen legges til et privat organ. Skal et offentlig organ ha ansvaret for autorisasjonsordningen, anbefaler utvalget at dette legges til et eksisterende organ. Utvalget legger til grunn at kostnadene med autoriseringen uansett valg av organiseringsmåte vil kunne dekkes av de som autoriseres, gjennom et årlig gebyr.

En side av autorisasjonsordningen er de kvalifikasjonskravene som stilles til de bygningssakkyndige. Oppstilles strenge krav, vil tilgangen på kvalifiserte bygningssakkyndige minskes, og prisen på innhenting av tilstandsrapport trolig øke. Utvalget har søkt å løse dette med å ikke stille for strenge krav, samtidig som forslag til overgangsregler er utformet. Også her er det forskjellige oppfatninger i utvalget av hvilket nivå som bør velges.

Når kvalifikasjonene til de som skal utforme tilstandsrapporter, bedres, må det antas at kvaliteten på tilstandsrapportene øker. Dette kan igjen føre til færre tvister, som kan minske behovet for eierskifteforsikringer, og kan også muligens føre til billigere forsikringer.

Når det gjelder innføringen av en klagenemnd, slik utvalget har foreslått, må det påpekes at det allerede i dag eksisterer en klagenemnd for takstmenn, og de reglene utvalget foreslår innført på dette punkt, vil nærmest være en formalisering av en eksisterende ordning. Sånn sett vil utvalgets forslag om innføring av en klagenemnd innebære få endrede økonomiske og administrative konsekvenser.