2 Sammendrag

2.1 Innledning

Kredittkjøpslovutvalget (utvalget) legger med dette frem innstilling med utkast til endring av reglene om kredittavtaler, blant annet for å gjennomføre Europaparlamentets og Rådets direktiv 2008/48/EF om forbrukerkreditt (forbrukerkredittdirektivet). Utvalget foreslår i innstillingen at forbrukerkredittreguleringen i lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m. m. (kredittkjøpsloven) og lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) kapittel 3 samordnes, ved at kredittkjøpsloven oppheves og virkeområdet for finansavtaleloven utvides slik at denne loven også gis virkning for kredittavtaler som i dag reguleres i kredittkjøpsloven. Videre foreslås finansavtaleloven kapittel 3 om låneavtaler m.v. endret for å bringe reglene i samsvar med forbrukerkredittdirektivet. Utvalget foreslår også endringer i enkelte andre regler, herunder i finansavtaleloven kapittel 1 om alminnelige regler, kapittel 2 om innskudds- og betalingsoppdrag, kapittel 4 om kausjon, kapittel 5 om finansmegleroppdrag, kapittel 6 om agent- og rådgivningsoppdrag og kapittel 7 om straff. Videre foreslås enkelte endringer i lov 26. juni 1992 nr. 82 om tvangsfullbyrdelse, kapittel 9, som følge av forslaget om å oppheve kredittkjøpsloven, samt en tilføyelse i § 22a i lov 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).

2.2 Om forbrukerkredittdirektivet og lovendringer

Forbrukerkredittdirektivet ble vedtatt 23. april 2008 og avløser Rådets direktiv 87/102/EØF, som tidligere er gjennomført i kredittkjøpsloven. Forbrukerkredittdirektivet omfatter kredittsituasjoner som faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde, herunder avbetalingskjøp og lånekjøp, og kredittsituasjoner som faller innenfor finansavtaleloven kapittel 3, herunder nedbetalingslån og rammekreditt. Til forskjell fra det foregående direktivet, som oppstilte minimumskrav til nasjonal lovgivning om de kredittspørsmål direktivet omfattet, fullharmoniserer forbrukerkredittdirektivet en rekke spørsmål vedrørende kredittgiveres forpliktelser og forbrukeres rettigheter. Fullharmonisering innebærer at den nasjonale lovgivning ikke kan innføre eller videreføre bestemmelser som fraviker direktivets løsning av de rettsspørsmål direktivet regulerer, med mindre direktivet selv tillater det. For de spørsmål direktivet regulerer vil statene altså som hovedregel være avskåret fra å innføre eller beholde lovregler som gir forbrukerne bedre eller dårligere rettsbeskyttelse enn direktivet gir anvisning på.

Som følge av at forbrukerkredittdirektivet innebærer fullharmonisering av en rekke spørsmål som i dag reguleres i henholdsvis kredittkjøpsloven og finansavtaleloven, foreslår utvalget at kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samordnes ved at forbrukerkredittdirektivets bestemmelser gjennomføres i finansavtaleloven kapittel 3 og bestemmelsene i kredittkjøpsloven som omfattes av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering oppheves. Utvalget foreslår videre at bestemmelsene i kredittkjøpsloven som ikke omfattes av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering, blir innarbeidet i annen lovgivning, først og fremst finansavtaleloven kapittel 3 og tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9. Ved innarbeidelsen av disse bestemmelsene foreslås også visse endringer for å samordne bestemmelsene med tilsvarende bestemmelser i lovene innpasningen skjer. Videre foreslås enkelte av kredittkjøpslovens bestemmelser endret etter en vurdering av om det er tilstrekkelig grunn til å videreføre bestemmelsene selv om forbrukerkredittdirektivet ikke er til hinder for det.

Forbrukerkredittdirektivets regulering er begrenset til å omfatte kredittgivning til forbrukere. Både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven inneholder i dag regulering av kredittgivning både til forbrukere og andre. En del av lovbestemmelsene er imidlertid begrenset til å omfatte forbrukerkreditt. Videre gjelder bestemmelsene om at lovreglene ikke ved avtale kan fravikes til ugunst for kredittkunden, i hovedsak bare forbrukerkreditt. Dette innebærer at de av lovens regler som ikke er begrenset til å omfatte forbrukerkreditt, som hovedregel kan fravikes ved avtale om kreditt til andre. Utvalget foreslår at dagens ordning med i hovedsak felles regulering av kreditt til forbrukere og andre blir videreført etter gjennomføringen av direktivet, og at ønskelig og nødvendig fleksibilitet i avtaler om kreditt til andre enn forbrukere fortsatt oppnås ved å la reguleringen i hovedsak være fravikelig i slike forhold.

Forbrukerkredittdirektivet definerer «forbruker» på en noe annen måte enn forbrukerdefinisjonene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Forskjellen er at mens en forbruker etter gjeldende norsk rett er en fysisk person som ikke hovedsakelig handler som ledd i næringsvirksomhet, definerer forbrukerkredittdirektivet som forbruker en fysisk person som ikke handler som ledd i sin ervervsmessige virksomhet. Fysiske personer som delvis, men ikke hovedsakelig handler i næringsvirksomhet er altså forbrukere etter gjeldende norsk rett, men ikke etter direktivets ordlyd. Flertallet i utvalget foreslår å videreføre gjeldende norsk forbrukerdefinisjon, under henvisning blant annet til at kreditt til fysiske personer som helt eller delvis handler i næringsvirksomhet ikke er omfattet av forbrukerkredittdirektivets fullharmoniserende regulering. Et mindretall i utvalget foreslår å endre finansavtalelovens definisjon av forbruker ved at hovedsakelighetskriteriet fjernes, og definisjonen med det bringes i overensstemmelse med direktivets forbrukerdefinisjon. Mindretallet er av den oppfatning at det vil være i strid med den fullharmoniserte forbrukerdefinisjonen i direktivet å opprettholde en avvikende definisjon av forbruker i finansavtaleloven.

Selv om forbrukerkredittdirektivets regulerer kredittavtaler med forbrukere, oppstiller direktivet en rekke unntak for kredittavtaler som enten ikke omfattes av direktivet eller hvor bare enkelte av direktivbestemmelsene skal gis anvendelse. For kredittavtaler hvor bare enkelte av direktivbestemmelsene får anvendelse, er statene i den nasjonale lovgivning avskåret fra å gi øvrige direktivbestemmelser anvendelse. For kredittavtaler som er unntatt fra direktivet i sin helhet, står statene derimot fritt til å la hele eller deler av direktivets regulering få anvendelse.

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 gis et virkeområde som medfører at bestemmelsene i kapitlet i all hovedsak omfatter kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven samt kredittavtaler som må omfattes av loven for å oppfylle direktivets krav. Utvalget foreslår derfor at en som hovedregel fortsatt har samme regler uavhengig av kredittens størrelse og uavhengig av sikkerhet, uten å benytte seg av forbrukerkredittdirektivets unntak for lån høyere enn Euro 75 000 og for lån med sikkerhet i fast eiendom. Utvalget foreslår at det i samsvar med direktivet gjøres unntak fra bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 for avtale om fakturakreditt og kredittavtale som innebærer vederlagsfri henstand med betaling av en eksisterende forpliktelse, visse kredittavtaler der kreditten gis av arbeidsgiver til arbeidstager samt kredittavtale som er resultat av rettsforlik. Utvalget foreslår videre at bare visse bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 skal få anvendelse for kredittavtale der kredittkunden utelukkende hefter med gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren. Utvalget foreslår videreføring av hjemmel til i forskrift å gi enkelte bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 anvendelse på visse avtaler om forbrukerleie.

Et samlet utvalg foreslår at kredittavtalen skal være skriftlig og underskrevet av forbrukeren. Flertallet i utvalget foreslår at skriftlighets- og signaturkravene bare skal ha bevismessig funksjon som i dag. Mindretallet i utvalget foreslår at skriftlighets- og signaturkravene må oppfylles for at forbrukeren skal være bundet av kredittavtalen.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår endring av gjeldende retts bestemmelser om opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtaler for å bringe bestemmelsene i samsvar med forbrukerkredittdirektivets krav. De fire andre utvalgsmedlemmene foreslår gjeldende retts bestemmelser om opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtaler videreført idet direktivet ikke er til hinder for å videreføre gjeldende rett på dette punkt. Et samlet utvalg foreslår forbudet mot nøytral markedsføring av kredittavtaler videreført.

Utvalget foreslår videre endring av gjeldende retts bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt overfor kredittkunden. Forbrukerkredittdirektivet fastslår at opplysningene kan – i visse tilfeller skal – gis ved bruk av formularet Standardiserte europeiske forbrukeropplysninger. Dette formularet foreslås inntatt i forskrift. Videre foreslås endringer av gjeldende retts krav til kredittavtalens innhold for å bringe bestemmelsene i samsvar med forbrukerkredittdirektivet.

I samsvar med forbrukerkredittdirektivet foreslår utvalget en lovfesting av plikt for kredittgiver og kredittformidler til å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Bestemmelsen må sees i sammenheng med gjeldende retts bestemmelser om plikt for kredittgiveren og i visse tilfeller kredittformidleren til å underrette forbrukeren om at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten dersom økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier det. Utvalget foreslår bestemmelsene om frarådningsplikt videreført med den endring at det ved frarådningsplikt som inntrer før inngåelsen av kredittavtalen så vidt mulig skal gis muntlig frarådning i tillegg til den skriftlige frarådning som kreves i dag.

Utvalget foreslår en lovfesting av plikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Forslaget bringer finansavtaleloven i samsvar med forbrukerkredittdirektivet.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår at det i tilknytning til de foreslåtte nye bestemmelsene om forklaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet innføres bestemmelser som gir adgang til å lempe forbrukerens forpliktelser dersom forklarings- eller kredittvurderingsplikten ikke blir oppfylt. De fire øvrige utvalgsmedlemmene frarår at det innføres slike bestemmelser om lempning.

Utvalget foreslår visse særskilte bestemmelser for kassekreditter og andre rammekreditter, etter lovforslaget betegnet som rammekreditt. Videre foreslås i tilknytning til finansavtaleloven kapittel 2 om innskuddskonto visse bestemmelser om kreditt i form av overtrekk. Også disse forslagene har bakgrunn i forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om rett til oppsigelse av tidsubegrensede kredittavtaler. Videre foreslås ny bestemmelse om fjorten dagers angrerett for forbrukeren ved inngåelse av kredittavtale. I tilknytning til denne bestemmelsen foreslås visse endringer i angrerettsloven. Nevnte forslag er nødvendige til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet.

Fire utvalgsmedlemmer foreslår å videreføre gjeldende retts bestemmelse i finansavtaleloven om at renteendring overfor forbrukerkredittkunder som hovedregel tidligst kan iverksettes seks uker etter at kredittgiveren har gitt melding til forbrukeren om endringen, og viser til at direktivet etter disse medlemmenes oppfatning ikke er til hinder for å videreføre en slik varslingsfrist. De fire andre utvalgsmedlemmene foreslår at hovedregelen om seks ukers varsel om renteendring blir opphevet og erstattet med plikt til å varsle om renteendringen før den trer i kraft, under henvisning til at forbrukerkredittdirektivet etter disse medlemmenes oppfatning er til hinder for å videreføre gjeldende varslingsfrist. To av disse medlemmene foreslår at det i stedet innføres en hovedregel om varslingsfrist på seks uker for renteendringer ved kreditt på 600 000 kroner eller mer samt kreditt som er sikret med pant i fast eiendom, ettersom slike kredittavtaler ikke er omfattet av forbrukerkredittdirektivet. De to andre medlemmene foreslår fristen etter hovedregelen satt til fire uker.

Utvalget foreslår videreføring av gjeldende retts bestemmelse i kredittkjøpsloven § 8 om at kjøperen overfor annen kredittgiver enn selgeren kan gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende overfor selgeren, når kreditten er gitt etter avtale mellom kredittgiver og selger. Det er enighet i utvalget om at bestemmelsen etter gjeldende rett omfatter kjøp med kredittkort og at direktivet ikke er til hinder for å videreføre denne løsningen. Et flertall i utvalget anbefaler at bestemmelsen videreføres med det innhold den har etter gjeldende rett, under henvisning til at dette er en viktig forbrukerbestemmelse. Et mindretall i utvalget anbefaler at bestemmelsen videreføres med et innhold den har etter gjeldende rett, bortsett fra når forbrukeren betaler med kredittkort, hvor løsningen etter mindretallets oppfatning som hovedregel bør være at forbrukeren ikke kan gjøre gjeldende innsigelser og krav fra kjøpet mot utsteder av kredittkort.

Et flertall i utvalget foreslår at forskriftshjemmelen i kredittkjøpsloven § 7 om kontantinnsats oppheves. Et mindretall i utvalget foreslår at forskriftshjemmelen blir videreført.

Utvalget foreslår samordning av de innbyrdes noe motstridende bestemmelsene i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven §§ 53 og 54 om virkninger av førtidig tilbakebetaling av kreditt. Utvalget foreslår i samsvar med det som er hovedregelen i kredittkjøpsloven § 11, at forbrukeren ved innfrielse før forfall skal betale rente frem til betalingsdagen. Bestemmelsene i finansavtaleloven § 54 om rett for kredittgiver til å kreve erstattet tap av renter eller annet vederlag ved fastrentekreditt, foreslås videreført ved kreditt hvor det samlede kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner. Disse bestemmelsene vil etter forslaget få anvendelse også for eventuell fastrentekreditt som i dag reguleres etter kredittkjøpsloven, hvor kredittkjøpsloven § 11 medfører at kredittgiver ikke kan kreve erstattet rentetap som følge av eventuell førtidig tilbakebetaling av slik eventuell fastrentekreditt.

Utvalget foreslår en ny bestemmelse om at forbrukeren ikke ved avtale med kredittgiveren kan gi avkall på retten til å velge hvilket krav eller del av krav en betaling skal avregnes på. Dermed lovfestes den obligasjonsrettslige regelen om debitors prinsipale valgrett ved delbetaling i forbrukerforhold.

Utvalget foreslår å oppheve bestemmelsen i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd som presiserer forbrukerbegrepet i paragrafens tredje ledd for tilfeller hvor noen stiller kausjon for gjeld pådratt av et aksjeselskap eller annet selskap med begrenset ansvar.