7 Økonomiske og administrative konsekvenser

7.1 Forholdet til det offentlige

Lovforslaget medfører en samordning av dagens forbrukerkredittregulering ved at kredittkjøps­loven oppheves, virkeområdet for finansavtale­loven kapittel 3 utvides og bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 endres, dels som følge av gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet, dels som følge av andre forhold, herunder behovet for å harmonisere ulike regler i de to lovene ved opphevelse av kredittkjøpsloven. Denne samordningen må isolert sett antas å medføre en viss administrativ besparelse, herunder ved at forskrifter i fortsettelsen bare skal gis i medhold av finansavtaleloven kapittel 3 og ikke også etter kredittkjøpsloven.

Finansavtaleloven inneholder etter forslaget bestemmelser i § 67 hvor Kongen er gitt hjemmel til å gi forskrift om markedsføring av kredittilbud, jf. § 47, om bruk av § 48 for visse kredittavtaler, om krav til innholdet i kredittavtalen, jf. § 52, om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 48, herunder om bruk og godkjenning av formular ved oppfyllelse av opplysningsplikten, om beregning av effektiv rente, jf. § 45 bokstav f), om beregning av renter og annet vederlag etter § 61, om tilsynsarbeidet, jf. § 64, og om at minst 20 prosent av varens kontantpris skal betales kontant ved forbrukerkredittkjøp, såfremt varens kontantpris overstiger grunnbeløpet etter folketrygdloven og kreditten gis for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden. Utvalget viser for øvrig til forslag om forskrifter, herunder endring av forskrifter, i punkt 9.10 til 9.12. Utvalget antar at det administrative arbeidet med å utarbeide og vedlikeholde slike forskrifter ikke vil være vesentlig forskjellig fra dagens situasjon.

De foreslåtte regler i lov og forskrift vil på vanlig måte kunne bli gjenstand for behandling av domstoler. Videre vil reglene kunne komme opp i saker for Bankklagenemnda samt for Forbrukerrådet og Forbrukerombudet. Ettersom forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv og tolkningen av flere av direktivbestemmelsene reiser problemer, antar utvalget at tolkningen av flere av de foreslåtte reglene vil være forbundet med usikkerhet. Dette gjelder både regler på områder som er gjenstand for lovregulering etter gjeldende rett, for eksempel opplysningsplikt ved markeds­føring, pre-kontraktuell opplysningsplikt, krav til kredittavtalens innhold, varsel om endring av kredittkostnader og økonomisk oppgjør ved førtidig tilbakebetaling, og regler som er nye ved direktivet, for eksempel forklaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Dette må antas å medføre en viss økt pågang på domstoler, Bankklagenemnda og offentlige organer, i alle fall de første årene. Utvalget antar imidlertid at de nye reglene om forklaringsplikt, plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet samt den foreslåtte endringen av frarådningsplikten slik at det så vidt mulig skal gis muntlig frarådning i tillegg til skriftlig frarådning, vil bidra til at det inngås færre kredittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaket av kreditten løper betydelig risiko for å misligholde. Dette vil i så fall kunne bidra til å redusere pågangen på domstoler, Bankklagennemnda og offentlige organer.

7.2 Forholdet til kredittgiverne

De foreslåtte reglene i lov og forskrifter vil få konsekvenser for kredittgiverne blant annet i form av opplæring av ansatte og agenter, omlegging av rutiner og omskrivning av standardavtaler. Kostnader med opplæring og omlegging av rutiner vil først og fremst knytte seg til de foreslåtte reglene som medfører vesentlige endringer i forhold til kredittgivernes nåværende praksis. Det må for eksempel antas at finansinstitusjoner og en rekke andre kredittgivere allerede i dag i betydelig grad gir forbrukerne slike forklaringer som angitt i lovforslaget om forklaringsplikt. Mange kredittgivere foretar også allerede i dag vurderinger av forbrukerens kredittverdighet forut for eventuelt tilsagn om kreditt. De nye reglene om forklaringsplikt, plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og endringen av frarådningsplikten må imidlertid som nevnt i punkt 7.1 antas å bidra til at det inngås færre kredittavtaler hvor forbrukeren allerede ved opptaket av kreditten løper betydelig risiko for å misligholde. Disse reglene må derfor antas å kunne bidra til å redusere antall mislighold og dermed redusere tap for kredittgiverne.

Revisjon av standardavtaler og annen forhåndstilpasning til de foreslåtte endringene i lov og forskrifter må antas å medføre en del ressursbruk. Det samme gjelder forslaget om at eventuell frarådning så vidt mulig skal gis også muntlig, i tillegg til den skriftlige frarådningen. Forbrukeren vil ofte måtte kalles inn til en ekstra samtale.

For øvrig antar utvalget at de foreslåtte endringene har liten betydning for kreditt giverne.