5 Utvalgets vurderinger vedrørende gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet

5.1 Virkeområde. Definisjoner

5.1.1 Generelt. Samordning av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven

Etter artikkel 2 nr. 1 finner direktivet anvendelse på «kreditaftaler»». En kredittavtale i direktivets forstand er i henhold til artikkel 3 bokstav c)

«en aftale, hvorved en kreditgiver yder eller giver tilsagn om at yde en forbruger kredit i form af henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiel facilitet, undtagen aftaler om løbende levering af tjenesteydelser eller varer af samme art, hvor forbrugeren betaler for ydelserne eller varerne i rater, så længe de leveres».

Kredittavtale i direktivets forstand omfatter kredittsituasjoner som faller inn under henholdsvis kredittkjøpslovens og finansavtalelovens virkeområde, jf. særlig finansavtalelovens kapittel 3. Spørsmålet er om det i forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet er hensiktsmessig å samordne kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3 med tilknyttede forskrifter.

I denne vurderingen tar utvalget utgangspunkt i at eksisterende lovstruktur dels er historisk betinget. Kredittkjøpsloven er historisk sett et resultat av et behov for lovregulering av avbetalingskjøp. Da kredittkjøpsloven ble vedtatt ble det ikke foretatt en mer helhetlig vurdering av ulike kredittsituasjoner. Etter hvert, og særlig i og med finansavtaleloven, har lovgivningen blitt betydelig utvidet i relasjon til finansinstitusjoners kredittgivning. Allerede dette medfører at det er naturlig å vurdere samordning av lovene.

Ser man dette i sammenheng med at forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, kan utvalget ikke se annet enn at kredittavtalereglene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven bør samordnes. Innenfor fullharmoniseringens rekkevidde, som omfatter kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under både kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3, vil det ikke være rom for nasjonale myndigheter å vedta andre løsninger enn direktivets. Opprettholdelse av dagens lovstruktur med to lover, vil føre til at de respektive lovene inneholder en rekke likelydende bestemmelser. Samordning vil videre motvirke tilfeldige og utilsiktede forskjeller i reguleringen av mer eller mindre beslektede kredittyper som vil kunne oppstå ved å regulere kredittavtaler i to lover. Utvalget er av den oppfatning at kredittavtaler som i dag omfattes av finansavtaleloven kapittel 3 og kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, langt på vei reiser samme rettsspørsmål og at løsningene i mange tilfeller bør være de samme. Behovet for særskilte løsninger for enkelte kredittavtaler, for eksempel i forbindelse med avtaler om kredittfinansiering som inngås mellom selger og annen kredittgiver, vil kunne ivaretas ved å vedta særlige bestemmelser som regulerer slike tilfeller, se for eksempel artikkel 15 og punkt 5.10. Ved at reglene blir lettere tilgjengelig vil slik samordning dessuten ha en pedagogisk effekt.

Utvalget foreslår etter dette at direktivbestemmelsene blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 3, hvor overskriften foreslås endret fra «Låneavtaler» til «Kredittavtaler». Utvalget foreslår også noen mindre endringer i lovens kapittel 2, 5 og 6, også disse for å gjennomføre direktivet.

Ettersom finansavtaleloven kapittel 3 etter utvalgets forslag blir et kapittel om kredittavtaler, på samme måte som gjeldende kapittel 3 omhandler låneavtaler, har utvalgets arbeid også omfattet aspekter ved kredittavtaler som ikke er gjenstand for regulering i forbrukerkredittdirektivet. Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 i likhet med gjeldende rett, skal omfatte både forbrukerkreditt og kreditt til næringsdrivende. Utvalget har ellers gjennomgått de av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 som omhandler forhold som ikke er regulert i direktivet, i lys av den utvidelse av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 som følger av at dette kapittelet skal omfatte kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven. Det er da nødvendig å vurdere for eksempel finansavtalelovens regler om førtidig forfall i lys av kredittkjøpslovens regler om førtidig forfall. Endelig har utvalget sett på bestemmelser i kredittkjøpsloven som faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde, herunder bestemmelsene om salgspant. Utvalgets forslag på dette punktet går i hovedsak ut på å flytte bestemmelsene til tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9.

I det følgende skal det redegjøres nærmere for direktivets virkeområde og utvalgets forslag knyttet til virkeområdet for reglene som blir foreslått. Utvalget ser først på reglenes saklige virkeområde (punkt 5.1.2). Deretter omtales plikt- og rettighetssubjekter (punktene 5.1.3 og 5.1.4). Avslutningsvis, i punkt 5.1.5, redegjøres noe nærmere for utvalgets forslag til definisjonskatalog i finansavtaleloven kapittel 3.

5.1.2 Saklig virkeområde

5.1.2.1 Oversikt

Etter artikkel 2 nr. 1 finner direktivet anvendelse på «kreditaftaler». En kredittavtale i direktivets forstand er i henhold til artikkel 3 bokstav c)

«en aftale, hvorved en kreditgiver yder eller giver tilsagn om at yde en forbruger kredit i form af henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiel facilitet, undtagen aftaler om løbende levering af tjenesteydelser eller varer af samme art, hvor forbrugeren betaler for ydelserne eller varerne i rater, så længe de leveres».

En kredittavtale i direktivets forstand er med andre ord en avtale om kreditt mellom en kredittgiver og en forbruker. Begrepene «kreditgiver» og «forbruger» knytter an til spørsmålet om plikt- og rettighetssubjekt, og blir behandlet nærmere nedenfor.

Bestemmelsene i artikkel 2 nr. 2 til 6 trekker nærmere grenser for hvilke kredittavtaler som helt eller delvis er omfattet av direktivets regulering . For så vidt gjelder kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2, hvor direktivet lister opp hvilke kredittavtaler som ikke omfattes av direktivet, har nasjonale myndigheter frihet til å vedta at en eller flere av disse avtalene helt eller delvis skal omfattes av bestemmelsene gitt til gjennomføring av direktivet.

Utvalget foreslår lovregulering som medfører at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav d), g), i) og j), faller utenfor virkeområdet til finansavtaleloven kapittel 3. Når det gjelder avtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav d), dvs. leie- og leasingavtaler hvor det ikke er fastsatt plikt for leieren til å bli eier, foreslår utvalget at forskriftshjemmelen i kredittkjøpsloven § 29 blir videreført.

Utvalget foreslår at kredittavtalene nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b), som blant annet omfatter lån til kjøp av bolig, i hovedsak blir underlagt bestemmelsene som gjennomfører direktivet. Se nærmere i punkt 5.1.2.3 nedenfor.

Utvalget foreslår også at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav c) blir underlagt bestemmelsene som gjennomfører direktivet. Dette er kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 Euro eller på over 75 000 Euro. Utvalget ser ingen grunn til å unnta kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på over 75 000 Euro fra virkeområdet til finansavtaleloven kapittel 3, blant annet fordi slike kredittavtaler allerede i dag er regulert i finansavtaleloven kapittel 3 og fordi det er behov for å videreføre slik regulering. Utvalget har vurdert om kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 Euro skal unntas fra lovens virkeområde, men har kommet til at dette ikke er ønskelig. I denne sammenheng vises til at forbrukervernhensyn gjør seg gjeldende også ved slike smålån; her kan man f.eks. tenke seg såkalt «sms-lån» hvor kredittkunden får tilgang til et lite kredittbeløp ved å akseptere tilbud ved bruk av sms. For øvrig er det ingen tradisjon i norsk rett for å unnta slike smålån fra relevant lovregulering.

Videre foreslår utvalget at kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav h) blir underlagt regulering i finansavtaleloven kapittel 3. Det er her tale om kredittavtaler inngått med nærmere angitte verdipapirforetak eller kredittinstitutter med sikte på å gjøre det mulig for en investor å investere i finansielle instrumenter, og hvor verdipapirforetaket eller kredittinstituttet er involvert i den aktuelle transaksjonen. Etter verdipapirhandelloven § 9-6 første ledd kan verdipapirforetak som ikke er kredittinstitusjon, bare yte kreditt etter tillatelse fra departementet, og kreditt kan bare ytes til kjøp av finansielle instrumenter som handles gjennom foretaket. Sentrale bestemmelser i finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for enhver erversmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. feb. 2000 nr. 102, gitt i medhold av lovens § 1 femte ledd bokstav a). Utvalget ser det slik at dette omfatter lån til forbrukere med sikte på investering i finansielle instrumenter. Utvalget finner ikke grunn til å foreslå noen endring på dette punktet, selv om slike avtaler faller utenfor direktivets fullharmonisering i medhold av artikkel 2 nr. 2 bokstav h).

For enkelte av de andre kredittavtalene som er nevnt i artikkel 2 nr. 2, foreslår utvalget en regulering som på noen punkter er lik direktivets regulering av kredittavtaler. Synspunktet er at disse kredittavtalene er såpass praktisk viktige og betydningsfulle for kredittkunden at det er nødvendig å la enkelte av bestemmelsene i forslaget til finansavtaleloven kapittel 3 få anvendelse. Dette gjelder kredittavtalene nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav e), f), k) og l).

I artikkel 2 nr. 3 og 4 er det bestemmelser om at nærmere angitte kredittavtaler er underlagt et mer «lempelig» regime. Det er ikke nasjonal frihet til å vedta at slike kredittavtaler skal være fullt ut underlagt direktivets regulering; avgrensningen av hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse på angitte kredittavtaler, er del av direktivets fullharmonisering. Utvalget fremmer derfor forslag om gjennomføring av artikkel 2 nr. 3 og 4, og da slik at artikkel 2 nr. 3 blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 3, mens artikkel 2 nr. 4 om «overtræk» blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2 om innskuddskonto. Om det siste, se punkt 5.12.

I artikkel 2 nr. 5 og 6 gis nasjonale myndigheter kompetanse til å bestemme at bare nærmere angitte direktivbestemmelser, herunder artikkel 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt, skal komme til anvendelse på visse typer kredittavtaler. Utvalget foreslår at en ikke benytter seg av muligheten til delvis å unnta disse kredittavtalene fra de foreslåtte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3, hovedsakelig fordi det er tale om kredittavtaler som er lite praktiske og at utforming av slike unntaksregler i betydelig grad ville bidra til å vanskeliggjøre lovteksten.

5.1.2.2 Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 – hovedregel

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde for kredittavtaler mellom en kredittgiver og kredittkunde. Videre foreslår utvalget at «kredittavtale» blir definert som «en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt». Det saklige virkeområdet er altså knyttet til kreditt i form av «betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt». Dette er i samsvar med direktivets saklige virkeområde slik det blir angitt i artikkel 2 nr. 1 smh. artikkel 3 bokstav c). I denne sammenheng understreker utvalget at det ikke har funnet det nødvendig å presisere i lovteksten at avtaler om løpende levering av tjensteytelser eller varer av samme art hvor kjøperen betaler for ytelsene eller varene i rater så lenge de blir levert, ikke er å anse som kredittavtale i lovens forstand, sml. artikkel 3 bokstav c) i.f. Det er ikke vanlig å betegne slike oppgjørsordninger som kredittavtaler.

Spørsmålet er hva som menes med kreditt i form av «betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt», sml. direktivets formulering «henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiel facilitet».

Alternativet «betalingsutsettelse» («henstand med betalingen») omfatter først og fremst tilfeller hvor det foreligger en underliggende vare- eller tjenestekontrakt. I slike tilfeller er det ofte tale om en«tilknyttet kreditaftale» som definert i artikkel 3 bokstav n):

«en kreditaftale, ifølge hvilken i) den pågældende kredit udelukkende tjener til at finansiere en aftale om levering av specifikke varer eller specifikke tjenesteydelser, og ii) kreditaftalen og aftalen om levering til sammen objektivt set udgør en kommerciel helhed; der anses at foreligge en kommerciel helhed, når leverandøren selv finansierer forbrugerens kredit, eller, såfremt finansieringen sker gennem tredjemand, når kreditgiveren ... ».

Begrepet «lån» omfatter blant annet nedbetalingslån og lån som etter avtale skal innfris ved engangsbetaling på et forhåndsavtalt tidspunkt. Det er diskutabelt om kassekreditt og annen rammekreditt omfattes av «lån». Det er imidlertid ikke nødvendig å ta stilling til dette, idet kassekreditt og annen rammekreditt under enhver omstendighet faller innenfor alternativet «annen tilsvarende form for finansiell fasilitet». Det er følgelig klart at direktivet omfatter både lån og rammekreditt, og utvalget har valgt å presisere dette i lovforslaget.

Utvalget ser det slik at betalingsutsettelse, lån og rammekreditt omfatter alle kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under enten kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3. Tilføyelsen «annen tilsvarende form for kreditt» medfører at bestemmelsen er utviklingsdyktig, noe som er viktig ettersom næringen må antas i fremtiden å kunne komme til å utvikle nye kredittprodukter. Dessuten er tilføyelsen nødvendig til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet.

Nærmere redegjørelse for hvilke kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under enten kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3, er på denne bakgrunn egnet til å utdype hvilke kredittsituasjoner som blir omfattet av utvalgets forslag til nytt kapittel 3 i finansavtaleloven.

Kredittkjøpsloven gjelder i hovedsak «kredittkjøp», det vil for det første si «kjøp av løsøre der det er avtalt utsettelse med betaling av kjøpesummen eller noen del av den», jf. kredittkjøpsloven §§ 1 og 3. Slik avtale om betalingsutsettelse omfatter blant annet det som vanligvis blir betegnet som avbetalingskjøp. Avtale om avbetalingskjøp blir i praksis ofte kombinert med avtale om salgspant i den solgte tingen. Direktivet berører ikke spørsmål om salgspant eller annen form for sikkerhet for kjøpesummen. Selgeren kan ha behov for å refinansiere kreditt som han har utestående hos kjøpere. I slike tilfeller vil selgeren gjerne diskontere avtalen om avdragskjøp til egen kredittgiver. Dermed inngås gjerne avtale om kreditt mellom selger og selgers kredittgiver med sikkerhet som angitt i panteloven § 4-4 eller § 4-10. Slike avtaleforhold mellom selger og selgers kredittgiver faller utenfor direktivets regulering. Kjøperens forhold til ny kredittgiver blir regulert i bl.a. gjeldsbrevloven §§ 25 til 28 med tillegg av forbrukervernregelen i kredittkjøpsloven § 8a. Tilsvarende forbrukervernregler finnes i direktivet, se punkt 5.11.

Kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand omfatter også «kjøp av løsøre der kjøpesummen helt eller delvis dekkes ved lån og kreditten gis av selgeren eller av en annen på grunnlag av avtale med selgeren», jf. kredittkjøpsloven §§ 1 og 3 nr. 1 bokstav b). Det må skilles mellom lånekjøp og kontantkjøp hvor kjøpet finansieres av kjøper etter avtale med en finansieringsinstitusjon om kreditt i form av trekkrett eller lån. Det foreligger lånekjøp dersom det senest på leveringstidspunktet er avtalt mellom selgeren og kredittgiveren at kredittgiveren skal finansiere et innkjøp hos selgeren. I denne sammenheng er det likegyldig om kjøperen først kontakter selgeren som så formidler kreditten, eller først henvender seg til kredittgiveren som deretter tar kontakt med selgeren, jf. NOU 1977: 12 s. 79.

Kredittkjøp i kredittkjøpslovens forstand foreligger videre ved leie eller annen avtale om bruk av løsøre som i realiteten tjener til å sikre et salgsvederlag, dersom det er meningen at mottakeren skal bli eier av tingen, jf. lovens § 3 nr. 1 bokstav c). Dette er såkalt leiekjøp. Tradisjonell leasing faller utenfor dette, idet det i slike tilfeller er slik at leieren i høyden bare har en rett til å bli eier av tingen ved utløpet av leieperioden. Kredittkjøpsloven gir imidlertid hjemmel til å gi forskrifter om forbrukerleie som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier (opsjon), jf. § 29.Med hjemmel i § 29 er det fastsatt forskrift med særregler om forbrukerleie, se forskrift om kredittkjøp 15. juli 1986 nr. 1616 kapittel IV.

Også kontokjøp faller innenfor kredittkjøpslovens virkeområde. Kontokjøp skjer på basis av en kontokredittavtale; det er kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittgiveren om løpende kreditt (kontokreditt), jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 2. Kontohaveren har en trekkkrett innenfor en kredittramme. Kreditten kan være knyttet til kjøp hos en bestemt næringsdrivende. Dette kalles gjerne internt kontosystem. Det vanligste i dagens praksis er imidlertid såkalt eksternt kontosystem. I et eksternt kontosystem ytes kreditten av annen kredittgiver enn selgeren, for eksempel en bank, og kontokredittavtalen gir adgang til innkjøp hos et nettverk av vare- og tjenesteytere i inn- og utland tilsluttet ordningen for vedkommende kortsystem. Det er i denne sammenheng uten betydning om systemets primære formål er knyttet til kredittgiving eller betalingsfunksjon; det avgjørende er at avtalen inneholder et kredittelement, dvs. at det er tale om en kontokredittavtale. Nærmere om slike kontosystem i punkt 5.10.

Kredittkjøpsloven omfatter også ytelse av forbrukertjenester på kreditt, jf. § 3 nr. 4. Reguleringen av ytelser av forbrukertjenester på kreditt tilsvarer reguleringen av kredittkjøp etter § 3 nr. 1.

Finansavtaleloven kapittel 3 gjelder for låneavtaler. Utrykket «lån» omfatter etter forarbeidene både nedbetalingslån, herunder annuitetslån, samt kassakreditt og annen rammekreditt, se NOU 1994: 19 side 156. Nedbetalingslån er lån hvor et bestemt beløp skal nedbetales i ett eller flere avdrag, vanligvis til fastsatt tid. Annuitetslån er et nedbetalingslån som nedbetales i flere terminer, og hvor summen av renter og avdrag som betales ved den enkelte termin, i utgangspunktet er konstant. Dette betyr at avdragenes andel av terminbeløpet etter hvert øker, mens rentedelen avtar. Loven gjelder også for lån som over en periode gir låntakeren rett til å trekke kreditt innenfor gitte rammer. Dette omtales i loven som kassakreditt eller lignende rammekreditt.

Etter § 44 annet ledd gjelder kapittel 3 tilsvarende for «lignende kreditter». Begrunnelsen for dette er dels hensynet til likebehandling av ulike kredittordninger og dels å hindre omgåelser, for eksempel ved at långivers fordring transporteres til en finansinstitusjon etter at avtalen er inngått. Reglene gjelder imidlertid ikke for kredittavtaler som omfattes av lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp, dvs. kjøp av løsøre på kreditt, kontokredittavtaler, forbrukerleie og ytelse av forbrukertjenester på kreditt, jf. finansavtaleloven § 44 annet ledd første punktum. I NOU 1994: 19 side 156 uttaler Banklovkommisjonen at kredittkjøploven som spesiallov er bedre tilpasset disse spesielle typer kredittavtaler enn de lovbestemmelsene som foreslås i finansavtaleloven kapittel 3. Banklovkommisjonen viser til at for eventuelle kredittkjøp som faller utenfor kredittkjøploven, vil kapittel 3 gjelde i den utstrekning låneavtalen faller inn under virkeområdet i kapitlet. I henhold til § 44 annet ledd annet punktum skal reglene i kapittel 3 heller ikke gjelde for avtaler om leiefinansiering (finansiell leasing) eller avtale om faktoring.

5.1.2.3 Særlig om avtale om kreditt med sikkerhet i fast eiendom

Direktivets fullharmonisering omfatter ikke «kreditaftaler, som er sikret enten ved pant eller ved en anden sammenlignelig sikkerhedsstillelse, der almindeligvis anvendes i en medlemsstat i forbindelse med fast ejendom, eller som er sikret i form af en rettiged relateret til fast ejendom», jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav a). Det er i korte trekk tale om avtaler om realkreditt.

Direktivets regulering omfatter heller ikke «kreditaftaler, som har til formål at finansiere erhvervelsen eller bevarelsen af ejendomsretten til grundarealer eller til eksisterende eller projekterede bygninger», jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav b).

Utvalget foreslår at bestemmelser som gjennomfører direktivet også skal gjelde for kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b).

Spørsmålet om særskilte regler for realkreditt bør for øvrig ses i sammenheng med arbeid på EU-nivå knyttet til EØS-rettslig regulering av realkreditt. Det foreligger en grønnbok og en hvitbok om realkreditt, jf. henholdsvis KOM (2005) 327 final og KOM (2007) 807 final. Arbeidet har ikke munnet ut i bindende EØS-rettslig regulering av realkreditt. Siktemålet med det igangsatte arbeidet er å oppnå rettslig regulering som kan gjøre realkredittmarkedene i EØS-området mer konkurransepregede og effektive til fordel for forbrukerne, realkredittgivere og investorer. I hvitboken fremhever Kommisjonen følgende tema som gjenstand for nærmere undersøkelser: pre-kontraktuell opplysningsplikt, årlige omkostninger i prosent (ÅOP), ansvarlig långivning og førtidig tilbakebetaling, jf. KOM (2007) 807 final s. 6. Verken grønnboken eller hvitboken gir grunnlag for å trekke slutninger om innholdet av en mulig fremtidig EØS-rettslig regulering av realkreditt.

I tillegg til nevnte grønn- og hvitbok om realkreditt, foreligger det en anbefaling fra Kommisjonen om pre-kontraktuelle opplysninger i forbindelse med boliglån til forbrukere, se Kommisjonens anbefaling av 1. mars 2001 (2001/193/EF). Anbefalingen er knyttet til såkalt «boliglån», som i artikkel 2 blir definert som «et lån til en forbruger til køb eller ombygning af privat fast ejendom, som forbrugeren ejer eller ønsker at erhverve, sikret enten ved pant i fast ejendom eller anden sikkerhed, der normalt bruges til dette formål i en medlemsstat». I artikkel 3, jf. vedlegg I og II til anbefalingen, gis anbefalinger vedrørende hvilke opplysninger långiveren bør gi til forbrukeren forut for avtaleinngåelse. Det er i korte trekk tale om opplysninger om långiveren, lånets formål, sikkerhetsstillelse, alternative typer boliglån, rente, kostnader og innfrielsesmuligheter. I tillegg bør det gis generelle opplysninger om skattefradrag for renter på boliglån og eventuelle andre offentlige tilskudd, samt eventuelt hvor forbrukeren kan motta ytterligere rådgivning. Det synes her å være tale om det som kan kalles enkel rådgivning. Slik enkel rådgivning er ikke eksplisitt nevnt i forbrukerkredittdirektivets bestemmelser om pre-kontraktuell opplysningsplikt (artikkel 5 og 6). På den annen side er det tale om opplysninger som en långiver ofte vil gi av eget tiltak, og for øvrig kan det ikke utelukkes at slik enkel rådgivning faller innenfor forklaringsplikten etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. På denne bakgrunn mener utvalget at det ikke er hensiktsmessig på nåværende stadium å foreslå en regel om «rådgivningsplikt» forut for inngåelse av avtale om realkreditt.

5.1.2.4 Unntak

Kredittavtaler som delvis faller innenfor kapitlets virkeområde

Etter artikkel 2 nr. 2 bokstav e) faller kredittavtaler i form av kassekreditt der kreditten skal tilbakebetales innen en måned, utenfor direktivets virkeområde. Til tross for at slike kredittavtaler ligger utenfor direktivet heter det i artikkel 6 nr. 5 at det for nettopp slike kredittavtaler skal gjelde en plikt for kredittgiveren til minst å gi visse opplysninger til forbrukeren forut for inngåelsen av kredittavtalen. Direktivet er heller ikke for disse kredittavtalenes vedkommende til hinder for å gi andre direktivbaserte bestemmelser anvendelse. Utvalget foreslår at disse kredittavtalene omfattes av reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3

Videre foreslår utvalget en bestemmelse i § 44 tredje ledd som gjennomfører artikkel 2 nr. 3. Denne direktivbestemmelsen gir nærmere angitte forpliktelser anvendelse på kredittavtaler i form av kassekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder. Nasjonale myndigheter har ikke noen valgfrihet på dette punktet.

Endelig foreslår utvalget at forpliktelser som bestemt i §§ 48 og 51 skal gjelde for kredittavtaler der kredittkunden utelukkende hefter med gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren, jf. utvalgets forslag til § 44 fjerde ledd. Slike avtaler faller helt utenfor direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav k). Utvalgets forslag hviler følgelig på nasjonal valgfrihet, og er begrunnet i at det ønsket kredittkunden vil kunne ha om å innfri kreditten for derved å få utlevert den deponerte gjenstanden, tilsier at kredittkunden gis pre-kontraktuell informasjon som for andre kredittavtaler og at forholdene her som ved andre kredittavtaler kan ligge slik an at det bør gjelde frarådningsplikt.

Kredittavtaler som faller utenfor kapitlets virkeområde

Som nevnt innledningsvis, foreslår utvalget å følge direktivets angivelse av virkeområde i artikkel 2 nr. 2 bokstav d), g), i) og j). I tillegg foreslår utvalget at deler av unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav f) blir gjennomført i loven.

Det siste omhandler avtale om fakturakreditt, herunder kredittavtale som innebærer vederlagsfri henstand med betaling av eksisterende forpliktelse. Etter utvalgets oppfatning vil det være for byrdefullt å pålegge kredittgiveren slike forpliktelser som fremgår av direktivet ved slike kredittavtaler. Dette må sees i sammenheng med at forbrukerne normalt har lite behov for det vern som følger av direktivbestemmelsene ved inngåelse av slike kredittavtaler.

Videre unntas fra kapitlets virkeområde kredittavtaler der kreditten blir gitt av en arbeidsgiver til sine arbeidstakere som ledd i en bibeskjeftigelse, og rentefritt eller med en effektiv rente som er lavere enn markedsrentene, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav g). Etter utvalgets oppfatning vil det være for byrdefullt å pålegge slike arbeidsgivere plikter i henhold til direktivbestemmelsene ved kreditt til gunstig rente til arbeidstakerne.

Unntaket fra kapitlets virkeområde omfatter også kredittavtaler som er resultat av rettsforlik, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav i). I slike tilfeller har partene et klart behov for å kunne inngå minnelige ordninger uten tanke på oppfyllelse av forpliktelser knyttet til f.eks. pre-kontraktuell opplysningsgivning og hvilke elementer en kredittavtale skal inneholde. Hertil kommer at forbrukeren i slike tilfeller ofte vil være representert av advokat.

I relasjon til forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav l) om kredittavtaler i form av lån innvilget i medhold av lovbestemmelse med et allmennyttig formål og til lavere rente enn markedsrentene, foreslår utvalget å videreføre gjeldende regulering av virksomheten til Statens lånekasse for utdanning, herunder forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til finansavtaleloven for Statens lånekasse for utdanning, se punkt 9.11.

Endelig unntas avtale om faktoring eller avtale om leiefinansiering hvor det ikke er avtalt en plikt for leieren til å bli eier, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d). Dette er en videreføring av finansavtaleloven § 44 annet ledd annet punktum.

5.1.3 Rettighetssubjekter

5.1.3.1 Innledning

Direktivets formål er å harmonisere visse aspekter knyttet til «aftaler om forbrugerkredit», jf. artikkel 1. I tråd med dette finner direktivet anvendelse på «kreditaftaler», jf. artikkel 2 nr. 1, som er definert i artikkel 3 bokstav c), se punkt 5.1.2.1. «Kreditgiver» og «forbruger» blir definert i artikkel 3 henholdsvis bokstav b) og a).

Definisjonene av «kreditaftale», «kreditgiver» og «forbruger» er sentrale ved fastleggingen av fullharmoniseringens rekkevidde. Dette ble påpekt også i punkt 5.1.2 ovenfor, hvor «kreditaftale» ble behandlet nærmere. Nedenfor, i punkt 5.1.4, vil utvalget se nærmere på fullharmoniseringens rekkevidde hva gjelder pliktsubjekter, herunde «kreditgiver». Utvalget vil imidlertid først se nærmere på fullharmoniseringens rekkevidde hva gjelder rettighetssubjekter, og på nasjonal valgfrihet utenfor fullharmoniseringens rekkevidde.

5.1.3.2 Kredittkunde

Utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 skal gjelde for «kredittavtaler mellom kredittgiver og kredittkunde». Både «kredittavtale» og «kredittgiver» blir i utvalgets forslag definert på innholdsmessig samme måte som i direktivet. se punkt 5.1.2 ovenfor og punkt 5.1.4.1 nedenfor.

Når det gjelder rettighetssubjektet har imidlertid utvalget valgt en annen tilnærming enn direktivet. Dette skyldes at utvalget foreslår at finansavtaleloven kapittel 3 også i fortsettelsen skal omfatte både kreditt til forbrukere og kreditt til næringsdrivende. Ettersom direktivet er begrenset til å omfatte forbrukerkreditt har direktivet bare definisjon av «forbruker» på kundesiden. Utvalget foreslår altså at kapittel 3 skal omfatte kredittavtaler mellom kredittgiver og «kredittkunde». «Kredittkunde» foreslås definert som «en fysisk eller juridisk person som tilbys eller ytes kreditt av en kredittgiver». Denne definisjonen omfatter både forbrukere og næringsdrivende. En annen sak er at loven, dels som en konsekvens av direktivets fullharmonisering, opererer med større grad av ufravikelighet i tilfeller hvor kredittkunden er forbruker. Dessuten gjelder enkelte av lovens regler kun dersom kredittkunden er forbruker. Også det siste er delvis utslag av direktivets fullharmonisering. Slik ulik regulering av ulike rettighetssubjekter reiser enkelte lovtekniske utfordringer, se punkt 5.1.3.4 nedenfor.

I sammenheng med forslaget om bruk av «kredittkunde» som generell angivelse av rettighetssubjekt etter kapitlets bestemmelser, peker utvalget på at kredittavtale mellom en kredittgiver og en kredittkunde som ikke er forbruker i direktivets forstand, etter utvalgets syn faller utenfor direktivets fullharmonisering. Av dette følger at direktivet etter utvalgets syn ikke er til hinder for å gi lovbestemmelser som gjennomfører direktivbestemmelser anvendelse også på kredittkunder som ikke er forbrukere i direktivets forstand.

Bruk av «kredittkunde» som generell angivelse av rettighetssubjekt etter nytt kapittel 3 i finansavtaleloven, et kapittel som samordner relevante deler av kredittkjøpsloven og gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven, er i grove trekk i tråd med gjeldende rett. Gjeldende kapittel 3 i finansavtaleloven gjelder som nevnt i utgangspunktet uavhengig av om låntaker er forbruker eller næringsdrivende, og kredittkjøpsloven gjelder i utgangspunktet uavhengig av om kjøper er forbruker eller næringsdrivende.

5.1.3.3 Kredittkunde som er forbruker – forbrukerdefinisjon

Innledning

I kredittkjøpsloven og finansavtaleloven blir det sondret mellom forbrukere og kunder som ikke er forbrukere. Sistnevnte gruppe kan for korthets skyld betegnes som næringsdrivende.

Sondringen er gjennomført ved at «forbruker» blir definert, jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 7 og finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum, samtidig som lovene også inneholder mer generelle termer som «kjøper» og «låntaker». Bakgrunnen for sondringen er i første rekke at det i forhold til forbrukere gjelder større grad av ufravikelighet. Dessuten er det enkelte av lovbestemmelsene som bare gjelder i tilfeller hvor kunden er forbruker. At «forbruker» blir særskilt definert i lovene, har slik sett en lovteknisk og strukturmessig begrunnelse.

Utvalget ser det som nødvendig og ønskelig at tilsvarende struktur blir videreført i den forstand at forbrukerkredittavtaler fortsatt blir gjenstand for høyere grad av ufravikelighet ved avtale enn det som gjelder ved kreditt til næringsdrivende, og ved at enkelte av kapitlets bestemmelser ikke kommer til anvendelse i tilfeller hvor kredittkunden er næringsdrivende. Det er ønskelig å videreføre forbrukervernet ved kredittavtaler i form av lovbestemmelser som ikke ved avtale kan fravikes til skade for forbrukeren. Slik regulering er også nødvendig fordi direktivet stiller krav om ufravikelig forbrukervernregulering, jf. artikkel 22 nr. 2.

Siden direktivets forbrukerdefinisjon er avgjørende for fullharmoniseringens rekkevidde hva gjelder rettighetssubjektet, må forbrukerdefinisjonen som er knyttet til reguleringen som gjennomfører direktivets bestemmelser, være like vidtrekkende som direktivets forbrukerdefinisjon. Det kan spørres om direktivet er til hinder for at kredittkunder som ikke er forbrukere i direktivets forstand, blir underlagt tilsvarende fravikelig eller ufravikelig regulering som kredittkunder som er forbrukere i direktivets forstand. Etter utvalgets syn er direktivet ikke til hinder for dette. Dersom det er ønskelig med slik ufravikelig regulering for kredittkunder som ikke er forbrukere i direktivets forstand, oppstår spørsmål om dette kan gjennomføres ved å vedta en mer omfattende forbrukerdefinisjon enn direktivets, eller om forpliktelsen til å gjennomføre direktivet pålegger nasjonale myndigheter å vedta en forbrukerdefinisjon lik direktivets. Hvis det siste er tilfellet, kan ønsket om ufravikelig regulering for kredittkunder som ikke er forbrukere i direktivets forstand, gjennomføres med en bestemmelse i tilknytning til forbrukerdefinisjonen om at det samme skal gjelde for andre kredittkunder som oppfyller nærmere angitte vilkår.

I det følgende skal utvalget først se nærmere på direktivets forbrukerdefinisjon, og sammenholde denne med forbrukerdefinisjonene i finansavtaleloven. Spørsmålet er om sistnevnte definisjon er mer vidtrekkende enn direktivets definisjon. Hvis lovens forbrukerdefinisjon er mer vidtrekkende enn direktivets, oppstår spørsmål om det er ønskelig å opprettholde lovens angivelse av hvilken gruppe som nyter særskilt vern, og om dette kan oppnås ved å videreføre lovenes definisjoner, eller om forpliktelsen til å gjennomføre direktivet er til hinder for dette.

Forbrukerkredittdirektivets og finansavtalelovens forbrukerdefinisjoner

I artikkel 3 bokstav a) blir forbruker definert som «en fysisk person, der i forbindelse med transaktioner, som er omfattet af dette direktiv, ikke handler som led i sin erhvervsmæssige virksomhed». Definisjonen blir ikke utdypet i fortalen. Ved tolkningen er man derfor i hovedsak henvist til å finne tolkningsbidrag i ordlyden, formålsbetraktninger og eventuell relevant rettspraksis.

Vanskelige tolkningsspørsmål kan oppstå der kredittkunden har et delt formål med inngåelsen av kredittavtalen, dvs. at formålet er dels av privat art og dels knyttet til næringsvirksomhet. I denne sammenheng er det også et spørsmål hva som ligger i «erhvervsmæssige virksomhed»; omfatter dette uttrykket ansettelsesrelaterte forhold, eller bare næringsvirksomhet i tradisjonell forstand? Videre kan det spørres om det private formålet må være synbart for kredittgiveren for at kredittkunden skal kunne anses som forbruker i direktivets forstand.

I finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum blir «forbruker» definert som en «fysisk person når avtalens formål for denne ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet». Utvalget antar at det ikke gjelder krav om synbarhet for långiveren. Det er med andre ord uten betydning at långiveren er ukjent med låntakerens private formål, se NOU 1994: 19 s. 96 og Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 35. Ordlyden i direktivets forbrukerdefinisjon stiller heller ikke krav om synbarhet. Utvalget legger derfor til grunn at det så langt er uproblematisk å videreføre lovens definisjon.

Det er antatt at såkalte yrkesanskaffelser omfattes av norsk lovgivnings forbrukerdefinisjoner. Anskaffelsen er ikke knyttet til «næringsvirksomhet», men til et ansettelsesforhold. Det kan være usikkert om direktivet skal tolkes på en annen måte på dette punkt («erhvervsmæssige virksomhed»), men utvalget legger til grunn at prinsippet om direktivkonform fortolkning med­fører at det også her er uproblematisk å videreføre lovens definisjon.

Derimot knytter det seg problemer til lovens og direktivets definisjoner når det gjelder kredittavtaler med delt formål. På dette punktet har utvalget delt seg i et flertall,representert ved medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, og et mindretall, representert ved medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang. Nedenfor vil det bli redegjort for flertallets og mindretallets vurderinger i nevnte rekkefølge.

Flertallets vurderinger

Etter lovens definisjon vil det avgjørende være om kredittkundens formål med avtalen «hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet». Hvis formålet ikke hovedsakelig er knyttet til næringsvirksomhet, er kredittkunden forbruker i lovens forstand.

Etter direktivet er det et vilkår for å bli ansett som forbruker at kredittkunden ved inngåelsen av kredittavtalen «ikke handler som led i sin erhvervsmæssige virksomhed». Et første spørsmål er om dette vilkåret i det hele tatt kan tenkes oppfylt i tilfeller hvor kredittkunden inngår kredittavtale ikke bare for å oppfylle private formål, men også formål relatert til sin næringsvirksomhet. Hvis det svares bekreftende på dette spørsmålet, må det ses nærmere på en slik regels innhold.

Ordlyden tilsier at avtaler med delt formål ubetinget faller utenfor direktivets forbrukerdefinisjon. Kredittkunden handler jo som ledd i sin næringsvirksomhet, i tillegg til at han søker oppfylt private formål. Spørsmålet er om direktivet skal forstås bokstavelig på dette punktet, eller om det er grunnlag for utvidende fortolkning i den forstand at også en kredittkunde med delt formål etter omstendighetene kan anses som en forbruker.

Formålet med reglene om forbrukervern er generelt å beskytte en persongruppe – forbrukere – som antas å være svakere stilt enn motparten – kredittgiveren – hva gjelder økonomisk styrke, erfaring på livsområdet, forhandlingsstyrke og innsikt i kontraktsforholdene. Etter flertallets oppfatning må formålsbetraktninger i en viss utstrekning kan anføres til fordel for en utvidende fortolkning som nevnt. Særlig dersom tilknytningen til næringsformål er ubetydelig, vurdert ut fra avtaleforholdet som en helhet, kan det ut fra formålsbetraktninger virke strengt å konkludere med at kredittkunden ikke er forbruker i direktivets forstand. I slike tilfeller er det i realiteten det private formålet som karakteriserer kontraktsforholdet.

Også rettspraksis fra EF-domstolen kan anføres til støtte for at det i en viss utstrekning kan være grunnlag for å tolke forbrukerdefinisjonen utvidende. I Gruber-dommen (Sak C-464/01) uttalte domstolen seg om fortolkningen av forbrukerdefinisjonen i Brussel-konvensjonen av 27. september 1968 (med senere endringer) om domsmyndighet og fullbyrding av rettsavgjørelser i sivile og kommersielle saker. Artikkel 13 til 15 i denne konvensjonen fastsetter regler om domstolenes kompetanse i saker om forbrukerkontrakter, et begrep som er definert i artikkel 13 nr. 1: kontrakter inngått av en person med henblikk på bruk som må anses å ligge utenfor hans ervervsmessige virksomhet. Ordlydsmessig er denne definisjonen i praksis lik definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a).

Om fortolkningen av konvensjonens forbrukerdefinisjon, uttalte EF-domstolen bl.a. at forbrukerbeskyttelsen som følger av artikkel 13 til 15 «i princippet ikke kan gøres gældende af en person, der har indgået en kontrakt med henblik på brug, der delvis vedrører hans erhvervsmæssige virksomhed, og som derfor kun delvis ligger uden for denne virksomhed» (avsnitt 39). Dette er uttrykk for en bokstavelig tolkning av konvensjonens ordlyd.

Formuleringen «i princippet» gir et varsel om at unntak i form av utvidende fortolkning kan tenkes, og det er nettopp et slikt unntak domstolen stiller opp i direkte forlengelse av den siterte uttalelsen. Domstolen legger nemlig til grunn at man har å gjøre med en forbrukerkontrakt i konvensjonens forstand dersom kontraktens «forbindelse med den pågældendes erhvervsmæssige virksomhed er så svag, at den må anses for marginal, og derfor kun spillede en ubetydelig rolle i forbindelse med den transaktion, som kontrakten samlet set vedrører» (avsnitt 39). Her blir det stilt opp relativt strenge krav for at en kontrakt med delt formål skal kunne bli ansett som en forbrukerkontrakt i konvensjonens forstand: Næringsformålet må ha spilt en ubetydelig rolle i forbindelse med transaksjonen, og dette kan vurderes ut fra om forbindelsen mellom transaksjonen og næringsformålet er så svak at den kan karakteriseres som marginal. Domstolen presiserer at man i tilfeller av avtaler med delt formål ikke har å gjøre med forbrukerkontrakter selv om det er tale om «overvejende privat brug», med mindre «den del av brugen, der vedrører den erhvervsmæssige virksomhed... er ubetydelig» (avsnitt 41).

Når man skal trekke slutninger fra denne dommen ved fortolkningen av forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a), er det etter flertallets oppfatning først og fremst grunn til å understreke at EF-domstolen åpner for en viss utvidende fortolkning av en definisjon som tilsvarer direktivets forbrukerdefinisjon. For å begrunne dette prinsipielle standpunktet viste domstolen bl.a. til hensynet til beskyttelse av den svakere part (avsnitt 39). Dette hensynet vil alltid ligge til grunn for forbrukervernregler.

Domstolens formulering av konkrete vilkår for å kunne anse en kontrakt med delt formål som en forbrukerkontrakt etter konvensjonens artikkel 13 til 15, bygget i ganske stor grad på betraktninger som er særskilte for fortolkningen av Brussel-konvensjonen. Domstolen viste til at «definitionen af en forbrugerkontrakt (skal) fortolkes snævert», idet den innebærer et avvik fra hovedregelen om domstolenes kompetanse i konvensjonen artikkel 2 nr. 1 (avsnitt 43). Denne snevre fortolkningen av definisjonen av forbrukerkontrakt var også den fortolkningen «der i videst udstrækning er i overensstemmelse med kravene om retssikkerhed, såvel som hensynet til, at den senere sagsøgte kan forudse, ved hvilken ret han kan blive sagsøgt, hvilket tilsammen udgør grundlaget for konventionen» (avsnitt 45).

Fordi EF-domstolen i denne sammenheng bygget på betraktninger som er særskilte for fortolkningen av Brussel-konvensjonen, er det ikke uten videre grunnlag for å anta at EF-domstolens fortolkning på dette punktet har overføringsverdi til andre områder. Det kan for øvrig hevdes at EF-domstolen indirekte gir uttrykk for en tilsvarende oppfatning, når den peker på at Brussel-konvensjonens begreper i henhold til «fast retspraksis skal... fortolkes selvstændigt, først og fremmest ud fra konventionens opbygning og formål, for at sikre konventionens ensartede anvendelse i alle de kontraherende stater» (avsnitt 31). Konkret i relasjon til fortolkningen av forbrukerkredittdirektivets forbrukerdefinisjon må det kunne fastslås at slike hensyn og betraktninger som domstolen la vekt på, ikke gjør seg gjeldende. Det er ikke grunnlag for å betrakte forbrukervernreglene i direktivet som avvik fra et hovedprinsipp, slik som Brussel-konvensjonen artikkel 13 til 15 er avvik fra et hovedprinsipp som fremkommer av konvensjonens artikkel 2 nr. 1.

Det foregående viser etter utvalgsflertallets oppfatning at både formålsbetraktninger og EF-domstolens praksis kan anføres til fordel for en viss utvidende fortolkning av artikkel 3 bokstav a), med den konsekvens at forbrukerdefinisjonen prinsipielt sett kan anses oppfylt også i visse tilfeller der kredittavtalen har delt formål.

Når det gjelder fastleggelsen av rekkevidden av en slik utvidende fortolkning, er det ikke grunnlag for uten videre å bygge på løsningen i Gruber-dommen, hvor det ble lagt til grunn at avtaler med delt formål er forbrukerkontrakter bare dersom tilknytningen til næringsvirksomhet er «marginal» og spilte en «ubetydelig rolle». Et hovedpoeng i denne sammenheng er at forbrukerkredittdirektivets struktur ikke er et argument for å tillate bare en snever utvidende fortolkning. Ut fra argumentasjonsmønsteret i Gruber-dommen må vurderingen av rekkevidden av slik utvidende fortolkning av direktivets forbrukerdefinisjon, først og fremst bero på en nærmere analyse av direktivets formål, sett i sammenheng med hvor vesentlig eller fremtredende næringsformålet med kredittavtalen er.

Utvalgets flertall antar derfor at tolkningen av direktivets forbrukerdefinisjon kan tenkes å ville lede til resultater som ligger tett opp til tolkningen av forbrukerdefinisjonen i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Utgangspunktene for disse vurderingene er riktignok ulike. Mens våre lovbestemmelser angir vurderingstemaet – «hovedsakelig» – er det etter direktivet spørsmål om å tolke ordlyden utvidende. Det sentrale poenget er imidlertid at hensynet til forbrukervern vil være et tungtveiende argument i begge vurderinger.

Utvalgets flertall antar på denne bakgrunn og under henvisning til lovens skjønnsmessige uttrykk og prinsippet om direktivkonform fortolkning, at finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum kan fortolkes direktivkonformt, herunder i samsvar med en eventuell snevrere tolkning av direktivets forbrukerdefinisjon. I dette ligger at det ved tolkningen av lovens forbrukerdefinisjon er rom for å komme frem til samme løsninger som ved tolkningen av direktivets forbrukerdefinisjon.

Utvalgets flertall tar ikke stilling til om slik direktivkonform fortolkning vil medføre innsnevring av lovens forbrukerdefinisjon sammenlignet med gjeldende rett. Hvis det forutsettes at direktivkonform fortolkning vil medføre slik innsnevring, kan det tenkes at norske domstoler velger å ikke tolke definisjonen direktivkonformt. Det kan reises spørsmål om en slik praksis vil innebære brudd på norske myndigheters forpliktelse til å gjennomføre direktivets forbrukerdefinisjon. Dette kan også formuleres som et spørsmål om forpliktelsen til å gjennomføre direktivet medfører en plikt for norske rettsanvendere til å tolke direktivkonformt, eller om det er tilstrekkelig at lovens forbrukerdefinisjon er minst like omfattende som direktivets. Videre kan spørsmålet formuleres slik: Kan man beholde forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum dersom denne er mer vidtrekkende enn direktivets definisjon, eller medfører forpliktelsen til å gjennomføre direktivet at direktivets definisjon må oversettes og inntas i loven, eventuelt med et tillegg om at også andre, nærmere angitte fysiske personer skal nyte tilsvarende vern som «forbrukere» når en forutsetningsvis ønsker at forbrukerdefinisjonen skal rekke lenger enn direktivets ordlyd tilsier?

Til dette kan innledningsvis bemerkes at slik oversettelse av direktivets definisjon ville – under henvisning til Gruber-dommen – ha gjort det nødvendig eller i alle fall ønskelig å presisere i motivene av at ordlyden skal tolkes utvidende, ettersom det er nettopp en slik fortolkning som blir lagt til grunn i dommen. Det kan reises innvendinger av pedagogisk art mot slik gjennomføring av direktivet.

Utvalgets flertall minner videre på at direktivets fullharmonisering ikke er til hinder for at lovbestemmelser som gjennomfører direktivets bestemmelser, gis anvendelse på andre enn de som er forbrukere i direktivets forstand, herunder så vel næringsdrivende fysiske personer som juridiske personer. Utvalgsflertallet viser i den sammenheng til utvalgets forslag om definisjon av «kredittkunde», jf. punkt 5.1.3.2. En naturlig konsekvens av dette skulle være at finansavtaleloven kan operere med en videre forbrukerdefinisjon enn direktivets forbrukerdefinisjon.

En slik løsning er i samsvar med bestemmelsen i artikkel 7 i EØS-avtalen om medlemsstatenes forpliktelser til å gjøre forordninger og direktiver til en del av deres interne rettsorden. Forordninger skal «som sådan gjøres til en del av avtalepartenes interne rettsorden», mens direktiver «skal overlate til avtalepartenes myndigheter å bestemme formen og midlene for gjennomføring». Et krav om at direktivets forbrukerdefinisjon blir oversatt og inntatt i loven, tilsvarer et krav om at definisjonen «som sådan» skal gjøres til en del av den interne rettsordenen. Når det i relasjon til direktiver blir bestemt i EØS-avtalen artikkel 7 at nasjonale myndigheter bestemmer «formen og midlene for gjennomføring», er det naturlig å anta at det avgjørende er at direktivets materielle innhold blir gjort til en del av den interne rettsorden. Hvorvidt dette blir gjort gjennom å videreføre en forbrukerdefinisjon som rekker videre enn direktivets definisjon, synes å være uten betydning.

Når norske myndigheter har anledning til å bestemme formen og midlene for gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet, er det rom for å legge vesentlig vekt på hensynet til enhetlig begrepsbruk i norsk rett. Forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum er et resultat av en uttrykt lovpolitisk målsetning om enhetlig begrepsbruk i norsk forbrukervernlovgivning. Om denne målsetningen, se Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) s. 44. Definisjonen i finansavtaleloven tilsvarer forbrukerdefinisjonene i bl.a. forbrukerkjøpsloven § 1 tredje ledd og i ny markedsføringslov § 5 første ledd bokstav a). Utvalget ser det som uheldig dersom man skulle bryte denne enhetlige begrepsbruken ved å vedta en avvikende definisjon i finansavtaleloven. Det er mer naturlig at spørsmål om omformulering eller endring av lovgivningens forbrukerdefinisjoner blir tatt opp i en helhetlig gjennomgang av relevant lovgivning. Hvis utvalget skulle foreslå endring av finansavtalelovens forbrukerdefinisjon, kan det ikke utelukkes at en senere helhetlig gjennomgang av lovgivningens forbrukerdefinisjoner, hadde resultert i en annen definisjon enn utvalgets. Slike stadige endringer av lovtekst er ikke heldig. Det faller utenfor utvalgets mandat å foreta en helhetlig gjennomgang som nevnt. Etter utvalgets vurdering fremstår det som hensiktsmessig å foreta en slik gjennomgang dersom og når EU vedtar et fullharmoniserende rammedirektiv om forbrukerrettigheter, se foreliggende forslag til rammedirektiv (KOM 2009 (624) endelig).

Utvalgets flertall bemerker avslutningsvis at det er kjent med de vurderinger arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet har gjort av forbrukerdefinisjonen i betalingstjenestedirektivet, 2007/64/EF i gruppens delrapport datert 16. februar 2009. Betalingstjenestedirektivet definerer forbruker på samme måte som i forbrukerkredittdirektivet. Utvalget ser ikke grunn til å kommentere særskilt de vurderinger som arbeidsgruppen har gjort av forbrukerdefinisjonen, men vil bemerke at betalingstjenestedirektivet skiller seg fra forbrukertjenestedirektivet ved at det i artikkel 30 nr. 2 og 51 nr. 3 åpner for at medlemsstatene kan la de av direktivets bestemmelser som ikke skal kunne fravikes til skade for kunden i forbrukerforhold, få anvendelse også for mikroforetak. Mikroforetak er definert i artikkel 4 nr. 26 med videre henvisninger. Betalingstjenestesdirektivet synes her å lede til at medlemsstatene kan velge mellom å la den ufravikelige regulering omfatte bare de som er forbrukere henhold til direktivet eller å la den ufravikelige regulering omfatte både de som er forbrukere i henhold til direktivet og mikroforetak. På dette punkt er forbrukerkredittdirektivet forskjellig, ved at direktivet ikke begrenser nasjonale myndigheters frihet til å regulere kredittavtaler til andre enn de som er forbrukere etter direktivet, på den måte nasjonale myndigheter ønsker.

Mindretallets vurderinger

Utvalgets medlemmer Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang er av en annen oppfatning enn flertallet i spørsmålet om hovedsakelighetskriteriet knyttet til kundens formål med avtalen kan opprettholdes i finansavtaleloven etter gjennomføringen av direktivet. Disse medlemmene foreslår å ta ut hovedsakelighetskriteriet for å bringe definisjonen i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum fullt ut i samsvar med definisjonen i direktivet artikkel 3 bokstav a. Disse medlemmene viser til at det i forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkjøpsdirektivet ble foretatt en gjennomgåelse av forbrukerbegrepet i norsk rett. Det relevante EU-regelverket som da forelå besto av minimumsdirektiver. På denne bakgrunn ble det lagt til grunn at hovedsakelig­hets­kriteriet i norsk rett kunne opprettholdes, selv om direktivet ikke inneholdt noe slikt kriterium, jf. Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) punkt 3.3.4 side 33 og punkt 3.3.7.2 side 35.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav a) inneholder ikke noe hovedsakelighets­kriterium, og det er dermed motstrid mellom et slikt kriterium og ordlyden i direk­tivet. Forbrukerkredittdirektivet er videre et fullharmoniseringsdirektiv, jf. artikkel 22 nr. 1. Det åpner dermed ikke, i motsetning til for eksempel forbruker­kjøps­direktivet, for at man i norsk rett opprettholder en forbrukerdefinisjon som går lenger enn direktivets. Direktivet er riktignok kun fullharmonisert så langt det rekker, utenfor direktivets virkeområde står medlemsstatene i utgangspunktet fritt til å opprettholde eller gi nasjonale regler uavhengig av direktivet. Dette har imidlertid ingen betydning for selve avgrensningen av forbrukerbegrepet, som i seg selv må antas å være fullharmonisert. Dersom rettssubjekter som ikke er omfattet av direktivets definisjon av forbrukere skal underlegges tilsvarende regler som forbrukere etter direktivet, må dette eventuelt gjøres ved at slike regler gis tilsvarende anvendelse for disse rettssubjekter, og ikke ved at forbrukerdefinisjonen gis en avvikende utforming sammenliknet med direktivet.

På bakgrunn av EF-domstolens dom i Grubersaken som er nevnt ovenfor, er det en mulighet for at et hovedsakelighetskriterium må anses å gi en videre forbruker­definisjon enn forbrukerbegrepet i EU-retten. Det forbrukerbegrepet EF-domstolen benyttet i Grubersaken synes snevrere enn et begrep avgrenset ut fra hva som er avta­lens hovedsakelige formål. Domstolen tok riktignok ikke uttrykkelig stilling til et slikt kriterium. Det ble imidlertid lagt til grunn at bare avtaler med ubetydelig («marginal») tilknytning til næringsvirksomhet kan være omfattet av forbrukerbeskyttelsen. Dette betyr at forbrukerbeskyttelse ikke nødvendigvis vil være utelukket etter EF-dom­stolens resonnement selv om avtalen har en viss tilknytning til næringsvirksomhet, men denne må være «marginal». Et hovedsakelighetskriterium synes ikke forenlig med en slik avgrensning av forbrukerbegrepet.

Det ville være problematisk om forbrukerbegrepet i ulikt EU-regelverk tolkes forskjellig. Dette ville gi et lite enhetlig og konsistent regelverk. Det må på denne bak­grunn, og i mangel av signaler i motsatt retning fra EF-domstolen, antas at definisjonen i forbrukerkredittdirektivet må forstås på samme måte som forbrukerbegrepet i Brusselkonvensjonen som tolket av EF-domstolen i Grubersaken.

I forarbeidene til den nye lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven), som trer i kraft 1. juli 2009, ble det drøftet om hovedsakelighetskriteriet kunne være med i lovens forbrukerdefinisjon (§ 5 bokstav a), som gjennomfører forbrukerdefinisjonen i artikkel 2 bokstav a i direktiv 2005/29/EF om urimelig handelspraksis. Dette direktivet er også i hovedsak et full­harmoniseringsdirektiv, jf. punktene 11, 14 og 15 i fortalen. Barne- og like­stillings­departementet konkluderte likevel med at et hovedsakelighetskriterium kunne tas med i forbrukerdefinisjonen i loven, fordi det i forbindelse med handelspraksis som oftest er tale om en ubestemt krets av mottakere. Det ble lagt til grunn at den enkelte for­brukers formål med et eventuelt kjøp ikke ville ha betydning, slik at et hovedsakelig­hets­kriterium ikke ville ha noen funksjon, jf. Ot.prp. nr. 55 (2007-2008) punkt 4.4.3.2.3 side 32.

Medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wanger enig i dette når det gjelder markedsføring og handelspraksis overfor en ubestemt krets av kunder, men viser til at situasjonen er annerledes etter finansavtaleloven, ettersom det her vil dreie seg om inngåelse av en individuell avtale med en konkret kunde som har et formål med avtalen. I slike tilfeller kan spørsmålet om delt formål og et hovedsakelighetskriterium få betydning. Etter disse medlemmenes syn er det ikke tvilsomt at forbrukerkredittdirektivet krever at hovedsakelig­hets­kriteriet tas ut av ordlyden i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum.

Medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wanghar også sett hen til at det foreligger et forslag fra EU-kommisjonen til et fullharmoniserende rammedirektiv om forbrukerrettigheter (KOM 2008 (624) endelig). Forslaget til forbrukerdefinisjon i artikkel 2 nr. 1 inneholder ikke noe hovedsakelighetskriterium. Dersom dette direktivet eventuelt blir vedtatt, vil det bli nødvendig å vurdere om øvrige forbrukerdefinisjoner i norsk rett må justeres noe som følge av et eventuelt slikt direktiv. En generell gjennomgåelse av forbrukerbegrepet i norsk rett ble imidlertid foretatt i forbindelse med vedtakelsen av forbrukerkjøpsloven, slik at det bare kan bli tale om eventuelle mindre justeringer som følge av rammedirektivet.

Forslaget til rammedirektiv fra Kommisjonen er bare et forslag, og kan ikke tillegges særlig betydning ved gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet. Avgjørende er hva forbrukerkredittdirektivet, som et fullharmoniseringsdirektiv, krever. Når direk­tivets ordlyd ikke inneholder noe hovedsakelighetskriterium, er det etter medlemmene Wang og Haraldsens syn nødvendig for å sikre en korrekt gjennomføring av direktivet at dette kriteriet tas ut av finansavtaleloven når det gjelder avtaler som omfattes av direktivet, dvs. avtaler regulert i finansavtaleloven kapittel 3.

Ettersom forbrukerdefinisjonen i finansavtaleloven er plassert i § 2 første ledd annet punktum, som har betydning for hele loven, vil et forslag om å sløyfe hovedsakelig­hetskriteriet i denne bestemmelsen ha betydning også for andre deler av loven enn kapittel 3. Det er etter mindretallets syn klart hensikts­messig at et enhetlig grunnleggende forbrukerbegrep legges til grunn for hele finansavtale­loven. Dette taler for å foreslå en endring av definisjonen i § 2 første ledd annet punktum. Forbrukerkredittdirektivet krever imidlertid bare at dets forbrukerdefinisjon legges til grunn innenfor dets virkeområde, dvs. bare for avtaler som omfattes av finansavtaleloven kapittel 3. De nevnte medlemmene av utvalget mener likevel at det ville være unødvendig komplisert å operere med en egen og noe annerledes forbrukerdefinisjon bare for lovens kapittel 3, og foreslår derfor at endringen av forbrukerbegrepet gjennomføres i § 2 første ledd annet punktum, og gis anvendelse for hele loven. I den forbindelse bør det nevnes at det nye betalingstjenestedirektivet heller ikke inneholder noe hovedsakelighetskriterium i sin forbruker­definisjon, jf. artikkel 4 nr. 11, og at også dette direktivet er et fullharmoniserings­direktiv, jf. artikkel 86 nr. 1. En arbeidsgruppe nedsatt av Finansdepartementet har utredet en gjennomføring av betalingstjenestedirektivet, og det mindretallet i arbeidsgruppen som går inn for å sløyfe hovedsakelighetskriteriet foreslår at dette gjøres i § 2 første ledd annet punktum, og med det gis virkning for hele loven.

Mindretallets forslag vil for så vidt medføre at forbrukerbegrepet i norsk lovgivning ikke blir enhetlig, noe som har vært ansett som et viktig hensyn, jf. for eksempel Ot.prp. nr. 44 (2001-2002) side 36. Det må imidlertid legges til grunn at forbruker­begrepet i lovgivningen vil kunne bli gjenstand for justeringer når et endelig rammedirektiv fra EU om forbrukerrettigheter eventuelt foreligger, jf. om Kommisjonens forslag ovenfor. Hensynet til å oppnå korrekt tilpasning til et fullharmoniseringsdirektiv må uansett få avgjørende betydning der den nåværende forbrukerdefinisjonen i norsk lovgivning bygger på minimumsdirektiver.

De nevnte medlemmene foreslår etter dette å ta ut hovedsakelighetskriteriet i finans­avtaleloven § 2 første ledd annet punktum.

5.1.3.4 Oppsummering. Lovteknisk løsning

Utvalget foreslår «kredittkunde» som generell angivelse av rettighetssubjekt etter finansavtaleloven kapittel 3. «Kredittkunde» er et mer omfattende begrep enn «låntaker», som det erstatter, noe som er ønskelig ettersom virkeområdet for kapittel 3 blir utvidet i og med samordningen av dette kapitlet og relevante bestemmelser i kredittkjøpsloven.

Utvalget foreslår videre at det skal sondres mellom kredittkunde som er forbruker og kredittkunde som ikke er forbruker. Loven opererer med større grad av ufravikelighet i forhold til kredittkunder som er forbrukere. Blant annet av denne grunn er det nødvendig med en forbrukerdefinisjon i tilknytning til reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3. Utvalget har vurdert om gjeldende definisjon i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum kan videreføres, eller om direktivet nødvendiggjør justeringer av definisjonen. Spørsmålet er begrunnet særlig i at lovens forbrukerdefinisjon inneholder et hovedsakelig-kriterium, mens direktivet artikkel 3 bokstav a) definerer forbruker som en fysisk person som «ikke handler som led i ud­øvelsen af sin erhvervsmæssige virksomhed». Et flertall i utvalget bestående av medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland antar at lovens forbrukerdefinisjon under enhver omstendighet kan tolkes direktivkonformt, og at det uansett ikke er i strid med norske myndigheters gjennomføringsforpliktelse å videreføre en definisjon som er mer vidtrekkende enn direktivets forbrukerdefinisjon. På denne bakgrunn foreslår disse medlemmene å videreføre lovens forbrukerdefinisjon. Et mindretall bestående av medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang legger til grunn at det vil være i strid med direktivets fullharmoniserte definisjon av forbruker å opprettholde et hovedsakelighetskriterium i finansavtaleloven § 2 første ledd annet punktum. Disse medlemmene foreslår derfor at bestemmelsen endres ved at hovedsakelighetskriteriet uttas.

Lovbestemmelser som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet må gjøres ufravikelige i den forstand at det ikke kan avtales løsninger som er mindre gunstige for forbrukeren, jf. artikkel 22. nr. 2. På dette punktet viser utvalget til finansavtale­loven § 2 første ledd første punktum, hvor det er bestemt at loven ikke kan fravikes ved avtale til skade for en forbruker.

Dersom kredittkunden ikke er forbruker, er gjeldende løsning at lovens bestemmelser i utgangspunktet er fravikelige, jf. finansavtaleloven § 2 annet ledd første punktum. For så vidt angår låneavtaler, gjelder det unntak for § 48 om avtalens form og innhold; denne kan ikke fravikes til skade for låntakeren, jf. § 2 annet ledd annet punktum. Til dette kan bemerkes at bestemmelsen i § 46 tredje ledd første punktum om at skriftlig pre-kontraktuell informasjon skal være tilgjengelig for enhver låntaker før låneavtale inngås, i praksis ikke kan fravikes ved avtale. I tillegg er bestemmelsene i lovens kapittel 3 ufravikelige uavhengig av om låntakeren er forbruker, dersom låntakeren er en fysisk person, og lån eller lignende kreditt er sikret ved pant i et formuesgode som tilhører låntakeren uten at godet hovedsakelig er knyttet til låntakerens næringsvirksomhet, jf. § 2 annet ledd tredje punktum. Utvalget foreslår at disse bestemmelsene blir videreført.

5.1.4 Pliktsubjekter

5.1.4.1 Kredittgiver

Det er i hovedsak «kreditgivere» som er pliktsubjekter etter direktivet. I tillegg blir såkalte «kreditformidlere» pålagt enkelte forpliktelser etter direktivet. I dette punktet skal utvalget se nærmere på direktivets begrep «kreditgiver» og vurdere behovet for ny lovgivning. Nedenfor, i punkt 5.1.4.2, ser utvalget nærmere på «kreditformidler».

En «kreditgiver» er i direktivets forstand en «fysisk eller juridisk person, der yder eller giver tilsagn om at yde kredit som led i udøvelsen af sin erhvervsmæssige virksomhed», jf. artikkel 3 bokstav b). Kredittgiveren må med andre ord opptre i næringsvirksomhet. Det er opp til nasjonale myndigheter å avgjøre om aktuell regulering helt eller delvis også skal gjelde der kreditten ikke blir ytet som ledd i kredittgiverens næringsvirksomhet.

Gjeldende rett regulerer – i grove trekk – bare tilfeller der kreditten blir ytet som ledd i næringsvirksomhet. Etter finansavtaleloven § 44 første ledd gjelder kapittel 3 for avtaler om lån hvor «finansinstitusjoner eller lignende institusjoner som nevnt i § 1 annet ledd» er långiver, og for avtaler om lån hvor «kommuner eller fylkeskommuner» er långiver. Når det gjelder forbrukerkreditt, gjelder loven for enhver ervervsmessig yter av lån til forbrukere, jf. forskrift 11. februar 2000 nr. 102, gitt i medhold av § 1 annet ledd bokstav f).

For at det skal foreligge «forbrukerkredittkjøp» etter kredittkjøpsloven § 3 nr. 3 må kreditten være ytet eller formidlet «som ledd i næringsvirksomhet». Tilsvarende gjelder «ytelse av forbrukertjenester på kreditt» og «forbrukerleie», jf. kredittkjøpsloven § 3 nr. 4 og 5.

Ved å innta en definisjon av kredittgiver i samsvar med direktivets definisjon dekker en de tilfeller av kredittgivning som omfattes av finansavtaleloven og kredittkjøpsloven etter gjeldende rett. Selv om det forekommer at næringsdrivende yter kreditt uten at dette er ledd i næringsvirksomheten og at andre enn næringsdrivende yter kreditt, er det etter utvalgets oppfatning ikke behov for å regulere slik kredittgivning nærmere i form av regulering som foreslått i finansavtaleloven kapittel 3. Utvalget bemerker i den anledning at de fleste av de foreslåtte bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3 er særskilt tilpasset kredittgivning i næringsvirksomhet.

På denne bakgrunn foreslår utvalget en definisjon av «kredittgiver» i tråd med direktivets definisjon.

5.1.4.2 Kredittformidler

Innledning

Mellommenn kan medvirke på forskjellige måter ved inngåelse av kredittavtaler. Ved kredittkjøp der kreditten ytes av annen enn selgeren, er det ganske vanlig at selgeren inntar en mellommannsrolle i forhold til kredittavtalen mellom kjøperen og kredittgiveren. Det vanligste er nok at selgeren opptrer på vegne av kredittgiveren, men det kan også tenkes tilfeller der selgeren opptrer som mellommann uten «mandat» fra kredittgiveren. For slike selgere har kredittformidlingen preg av å være en sidevirksomhet som bidrar til å fremme hovedvirksomheten, som er å selge varer og (ikke-finansielle) tjenester.

Andre mellommenn har kredittformidling som hovedvirksomhet. Det kan dreie seg om næringsdrivende som markedsfører og representerer finansinstitusjoner og nærmere angitte finansielle produkter, og eventuelt inngår avtaler på vegne av institusjonen. Eller det kan dreie seg om mellommenn som ikke representerer noen finansinstitusjon, men som mer opptrer som en rådgiver for kredittkunde. Endelig kan det dreie seg om mellommenn som står mellom kredittgiveren og kredittkunden og skal ivareta begges interesser.

I det følgende skal utvalget se nærmere på hvem som kan anses som «kreditformidler» i direktivets forstand, og i hvilken utstrekning gjennomføring av direktivets regulering av slike mellommenn betinger ny lovgivning.

Kort presentasjon av relevant direktivregulering

Direktivet oppstiller enkelte forpliktelser for såkalte «kreditformidlere».

I et generelt perspektiv regulerer direktivet i første rekke kredittgiverens forpliktelser overfor forbrukeren, og forbrukerens rettigheter overfor kredittgiveren. Når det gjelder direktivets regulering av kredittformidleres virksomhet som sådanne, er det slik at enkelte av forpliktelsene som påhviler kredittgivere, også påhviler kredittformidlere. For øvrig statuerer direktivet visse forpliktelser for kredittformidlere som ikke også påhviler kredittgivere. Direktivets regulering av kredittformidleres forpliktelser kan sammenfattes slik:

• Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6 påhviler «kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren». Dette må ses i sammenheng med artikkel 7, hvor det heter at artikkel 5 og 6 ikke gjelder for «leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere».

• I artikkel 21 angis kredittformidleres selvstendige plikter: Det er tale om plikt til å gi visse opplysninger i «reklamer og dokumentation henvendt til forbrugere»; om plikt til å avtale særskilt med forbrukeren en eventuell plikt for sistnevnte til å betale kredittformidleren gebyr; og om plikt til å opplyse kredittgiveren om et slikt gebyr, slik at kredittgiveren settes i stand til å beregne effektiv rente.

Direktivets regulering av kredittformidleres forpliktelser overfor forbrukere, er en form for minimumsharmonisering. Dette fremgår av fortalens punkt 17:

«Dette direktiv regulerer kun visse forpligtelser for kreditformidlere i forhold til forbrugerne. Medlemsstaterne bør derfor fortsat kunne bibeholde eller indføre yderligere [kursivert her] forpligtelser for kreditformidlere, herunder betingelserne for, at en kreditformidler kan modtage honorar fra forbrugere, der har anmodet om hans ydelse.»

Forbrukerkredittdirektivets definisjon av «kreditformidler»

Definisjonen av «kreditformidler» i artikkel 3 bokstav f) inneholder tre alternativer:

«... en fysisk eller juridisk person, der ikke optræder som kreditgiver, og som mod betaling af et honorar, der kan antage form af penge eller anden aftalt form for finansiell modydelse som led i udøvelsen af sin erhvervsmæssige virksomhed:

1. præsenterer eller tilbyder kreditaftaler til forbrugere

2. bistår forbrugere ved at udføre andet forberedende arbejde med henblikk på kreditaftaler end det, der er omhandlet i nr. i), eller

3. indgår kreditaftaler med forbrugere på kreditgiverens vegne».

For å være kredittformidler i direktivets forstand må vedkommende utføre slik mellommannsvirksomhet som er listet opp i punkt i) til iii), og dette må foretas som ledd i vedkommendes næringsvirksomhet og mot finansiell motytelse.

Betalingen til kredittformidleren kan anta form av penger eller «anden aftalt form for finansiell modydelse». Det kan f.eks. dreie seg om rabatter hos kredittgiveren. Også byttetransaksjoner kan omfattes. Det er i forhold til definisjonen av kredittgiver uten betydning om kredittformidleren mottar den finansielle motytelsen direkte fra forbrukeren eller om han mottar den fra kredittgiveren.

Etter punkt iii) er det et vilkår at kredittformidleren inngår kredittavtalen med forbrukeren på «kreditgiverens vegne». Når dette vilkåret er oppfylt må det etter utvalgets oppfatning i denne sammenheng være uten betydning om mellommannen opptrer som fullmektig eller kommisjonær.

Direktivets definisjon av kredittformidler rekker imidlertid videre enn dette. Det er ikke noe krav at vedkommende mellommann har kompetanse til å inngå kredittavtaler på vegne av kredittgiveren. Etter punkt i) er det tilstrekkelig at vedkommende presenterer eller tilbyr kredittavtaler til forbrukere. Slik virksomhet vil i praksis typisk finne sted på basis av en avtale mellom kredittgiveren og kredittformidleren. Situasjonen er da at mellommannen presenterer visse kredittilbud til forbrukeren, mens kredittavtalen blir inngått direkte mellom kredittgiveren og forbrukeren, dvs. uten at kredittformidleren opptrer som avtalefullmektig. For øvrig vil punkt i) typisk bli konsumert av punkt iii) i tilfeller hvor vilkårene i punkt iii) er oppfylt.

I tilfeller som omhandlet i punkt i) er det antagelig ofte naturlig at mellommannen også bistår forbrukeren med forberedelser med henblikk på å inngå kredittavtale med kredittgiveren. Det kan dreie seg om hjelp til utfylling av skjema, bistand i forbindelse med innhenting av påkrevd dokumentasjon osv. Etter alternativet i punkt ii) er slik bistand tilstrekkelig for å bli ansett som kredittformidler i direktivets forstand. Normalt vil vedkommende mellommann ha presentert kredittilbud forut for slik bistand. I slike tilfeller har alternativet i punkt ii) selvstendig betydning dersom vedkommende mellommanns presentasjon av kredittilbud ikke bygger på noen avtale med kredittgivere. Situasjonen er i tilfelle at kredittformidleren opptrer uten «mandat» fra kredittgiveren. Følgelig må kredittformidlerens eventuelle vederlag komme direkte fra forbrukeren. En slik motytelse må opplyses til kredittgiveren, jf. artikkel 21 bokstav c).

Nærmere om kredittformidlerens forpliktelser overfor forbrukeren

Finansavtaleloven inneholder enkelte bestemmelser om finansmeglere, finansagenter og finansrådgivere, mens kredittkjøpsloven berører spørsmålet om selgeren er forpliktet til å gi forbrukerkredittkjøperen opplysninger bl.a. om effektiv rente før avtaleinngåelse. Lovgivningen knytter nærmere angitte forpliktelser til slike mellommenns virksomhet som sådanne. For å vurdere behovet for ny lovgivning er det derfor formålstjenlig først å redegjøre nærmere for direktivets regulering av forpliktelser som påhviler såkalte kredittformidlere.

I artikkel 5 og 6 blir «kreditformidler» nevnt ved siden av «kreditgiver» i relasjon til spørsmålet om oppfyllelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt. Kredittformidler blir ikke nevnt i direktivets øvrige artikler, bortsett fra i artikkel 21, som har overskriften «Visse forpligtelser for kreditformidlere i forhold til forbrugerne». På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at «kreditformidlere» bare har plikter etter direktivet i tilfeller hvor direktivet uttrykkelig angir dette.

Pre-kontraktuell opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6 skal oppfylles av «kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren», jf. nr. 1 i begge bestemmelsene. I fortalens punkt 24 blir følgende uttalt:

«Forbrugerne har behov for at blive grundigt informeret, inden de indgår en kreditaftale, uanset om der er en kreditformidler involveret i markedsføringen af kreditten. Derfor bør kravene om oplysninger forud for aftaleindgåelsen også generelt gælde for kreditformidlere.»

Både bestemmelsens ordlyd og denne fortaleuttalelsen tilsier at kredittformidleren er rettslig forpliktet til å oppfylle kravene som følger av artikkel 5 og 6. Det vil si at den fysiske eller juridiske personen som opptrer som «kreditformidler» er forpliktet etter artikkel 5 og 6 på lik linje med kredittgiveren.

Denne fortolkningen underbygges av artikkel 7. Her heter det at artikkel 5 og 6 ikke gjelder for «leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere». Dette blir utdypet i fortalens punkt 24, hvor det uttales følgende i forlengelse av påpekingen av at kredittgiver og kredittformidler er forpliktet på lik linje etter artikkel 5 og 6:

«Hvis imidlertid leverandører af varer eller tjenesteydelser accessorisk optræder som kreditformidlere, er det ikke hensigtsmæssigt at bebyrde dem med en retlig forpligtelse til at give oplysningerne forud for aftaleindgåelsen i overensstemmelse med dette direktiv.»

Leverandører som opptrer aksessorisk som kredittformidlere, er altså ikke rettslig forpliktet etter artikkel 5 og 6, til forskjell fra andre kredittformidlere.

Under henvisning til fortalens punkt 17 og det at direktivet gir en form for minimumsharmonisering av kredittformidleres virksomhet, kan det reises spørsmål om det er nasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge såkalte aksessoriske kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artikkel 5 og 6. Etter fortalens punkt 17 kan medlemsstatene beholde eller innføre «yderligere» forpliktelser for kredittformidlere. Slik utvalget ser det, må det skilles mellom forpliktelser som er regulert i direktivet og andre forpliktelser. Når kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt er regulert i direktivet, må det ses slik at denne forpliktelsen er fullharmonisert. Etter utvalgets mening innebærer artikkel 7 derfor en fullharmonisering, noe som medfører at det ikke er rom for å pålegge aksessoriske kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt i tråd med artikkel 5 og 6.

Spørsmålet er etter dette når en selger kan sies å opptre aksessorisk som kredittformidler, og når man har å gjøre med en kredittformidler som er forpliktet etter artikkel 5 og 6.

Om dette sies følgende i den samme fortaleuttalelsen:

«Leverandører af varer og tjenesteydelser kan f.eks. siges accessorisk at optræde som kreditformidlere, hvis deres virksomhed som kreditformidlere ikke er hovedformålet med deres erhvervsmæssige virksomhed.»

Det er klart at f.eks. en bilselgers eller møbelselgers formidling av kreditt til henholdsvis bilkjøperen eller møbelkjøperen, ikke er hovedformålet med selgerens næringsvirksomhet. Når slike selgere formidler kredittavtaler er de kredittformidlere i direktivets forstand, men de er ikke rettslig forpliktet i henhold til artikkel 5 og 6. Dette vil være annerledes dersom kredittformidlingsvirksomheten er skilt ut i eget selskap hvis hovedformål er å formidle kreditt. Det kan f.eks. være en stor bilforhandler – Bil AS – som skiller ut formidlingsvirksomheten i Bil Finans AS. Sistnevnte selskap vil ikke kunne sies å opptre aksessorisk som kredittformidler. I forhold til artikkel 7 er det altså uten betydning om det er slik tilknytning mellom bilforhandleren og kredittformidleren at de inngår i konsern eller konsernlignende forhold: vurderingen etter artikkel 7 må foretas atskilt for hver enkelt fysisk eller juridisk person.

En selger som opptrer aksessorisk som kredittformidler, er altså kredittformidler i direktivets forstand, men vedkommende er ikke – til forskjell fra andre kredittformidlere – rettslig forpliktet i henhold til artikkel 5 og 6. Derimot er en slik selger, i likhet med andre kredittformidlere i direktivets forstand, forpliktet etter reglene i artikkel 21.

Etter artikkel 21 bokstav a), som altså gjelder også for selgere som opptrer aksessorisk som kredittformidlere, er kredittformidleren forpliktet til

«i reklamer og i dokumentation henvendt til forbrugere (at) gør[e] opmærksom på omfanget af sine beføjelser, navnlig om vedkommende udelukkende samarbejder med en eller flere kreditgivere eller optræder som selvstændig mægler».

Videre, etter artikkel 21 bokstav b), skal

«det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse, oplyses for forbrugeren og aftales skriftligt mellem forbrugeren og kreditformidleren på papir eller på et andet varigt medium inden indgåelsen af kreditaftalen».

Formuleringen «forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse» tilsier at det her er tale om godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren. Denne fortolkningen følger dessuten forutsetningsvis av kravet om at godtgjørelsen må avtales skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren. Motsetningsvis følger at dersom kredittformidleren får sin godtgjørelse fra kredittgiveren, typisk på provisjonsbasis, er det ingen plikt til å opplyse forbrukeren om godtgjørelsen.

Også artikkel 21 bokstav c) gjelder godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren, jf. «det eventuelle gebyr, forbrugeren skal betale til kreditformidleren for hans ydelse». I bokstav c) heter det at slik godtgjørelse til kredittformidleren, som altså etter bokstav b) må være avtalt skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren, skal «oplyses for kreditgiveren af kreditformidleren med henblikk på beregning af den årlige procentdel af omkostninger». Her blir kredittformidleren pålagt en opplysningsplikt i forhold til kredittgiveren, slik at kredittgiveren blir satt i stand til å beregne effektiv rente. Det følger av dette at slik godtgjørelse inngår i beregningen av effektiv rente, noe som kan virke noe unaturlig i tilfeller hvor kredittformidleren opptrer uten «mandat» fra kredittgiveren.

Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Pre-kontraktuell opplysningsplikt

Ved forbrukerkredittkjøp skal den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven § 4 oppfylles av «kredittyteren eller selgeren på hans vegne». Dersom kredittgiveren er en annen enn selgeren, oppstår spørsmål om lovbestemmelsen statuerer en selvstendig forpliktelse for selgeren. En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at selgerens opplysningsplikt må hvile på en avtale mellom ham og kredittgiveren, og at selgeren derfor ikke er lovmessig forpliktet i henhold til kredittkjøps­loven § 4. Forarbeidene skaper imidlertid noe tvil på dette punktet. I Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 101 blir det uttalt at opplysningene regulært vil bli gitt av selgeren, men at «ansvaret» for at opplysningene blir gitt «primært er lagt på den som gir kreditten». Følgelig har selgeren bare et slags subsidiært ansvar for at opplysningene blir gitt, men det er uklart om lovgiver har forutsatt at dette subsidiære ansvaret har hjemmel i loven eller i avtale mellom selgeren og kredittgiveren.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter artikkel 5 påhviler, som nevnt, «kreditgiveren og i givet fald kreditformidleren». «I givet fald» må trolig forstås som en henvisning til de tilfeller hvor en kredittformidler er involvert i kredittransaksjonen. I den grad en selger som faller innenfor kredittkjøpslovens område, inntar en mellommannsrolle i forbindelse med inngåelsen av kredittavtalen, vil han i direktivets forstand opptre aksessorisk som kredittformidler og således ikke ha opplysningsplikt etter artikkel 5 og 6, jf. artikkel 7. Dersom kredittkjøpsloven § 4 må forstås som uttrykk for at slike selgere har en lovbestemt pre-kontraktuell opplysningsplikt, er det ikke rom for å videreføre eksisterende regulering. Dersom kredittkjøpsloven § 4 bare presiserer at kredittgiveren kan avtale med selgeren at sistnevnte skal oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten på kredittgiverens vegne, er det uproblematisk å videreføre reguleringen i loven. Dette følger tydelig av fortalens punkt 24:

«I sådanne tilfælde [aksessorisk kredittformidler] er der stadig sikret et tilstrækkeligt forbrukerbeskyttelsesniveau, eftersom det påhviler kreditgiveren at sikre, at forbrugeren får de fuldstændige oplysninger forud for aftaleindgåelsen enten af kreditformidleren, hvis kreditgiveren og kreditformidleren aftaler dette [kursivert her], eller på anden passende måde.»

På den annen side er formuleringen «kredittyteren eller selgeren på hans vegne» i kredittkjøpsloven § 4 ikke bare er unødvendig hensett til avtalerettslige prinsipper, men også egnet til å skape tolkningstvil vedrørende spørsmålet om selgeren har et lovbestemt, selvstendig ansvar knyttet til den pre-kontraktuelle opplysningsplikten.

Kredittkjøpsloven § 5 om opplysningsplikt forut for inngåelse av kontokreditt, nevner utelukkende «kredittyteren» som pliktsubjekt. Det kan imidlertid naturlig nok også ved inngåelse av avtale om kontokreditt bli gjort bruk av mellommenn.

Spørsmålet om kredittformidler har selvstendig pre-kontraktuell opplysningsplikt oppstår også i tilknytning til finansavtaleloven § 46, som oppstiller en pre-kontraktuell opplysningsplikt for «långiveren».

Spørsmålet kan antagelig løses på grunnlag av finansavtaleloven kapittel 5 om finansmegleroppdrag m.v. og kapittel 6 om agent- og rådgivningsoppdrag. To spørsmål oppstår: For det første er det spørsmål om slike kredittformidlere i direktivets forstand, jf. artikkel 3 bokstav f) smh. artikkel 7, kan anses som «meglerforetak», «finansagent» eller «finansrådgiver». Dernest er det spørsmål om dette i tilfelle medfører at vedkommende kredittformidler er forpliktet på lik linje med kredittgiveren etter bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt.

Finansagent og finansrådgiver er definert i NOU 1994: 19 s. 210: Med finansrådgiver menes den som driver virksomhet som uavhengig rådgiver knyttet til finanstjenester, finansinvesteringer og lignende forhold. En rådgiver kan ikke kreve vederlag fra andre enn den klienten som har gitt oppdraget, jf. finansavtaleloven § 90. I banknæringen er det etter hvert blitt vanlig at de av bankens ansatte som selger finansielle tjenester, blir titulert som «rådgiver». Siden dette er personer som er ansatt i banken, er det klart at det ikke er tale om «rådgivere» i finansavtalelovens forstand.

Med finansagent menes den som driver som representant for norsk eller utenlandsk finansinstitusjon i anledning avsetning av finansielle tjenester. En agent kan ikke kreve vederlag fra andre enn den institusjonen han representerer, jf. finansavtaleloven § 88. Det er ikke avgjørende at vedkommende mellommann har rett til å inngå avtaler på vegne av prinsipalen (tegningsagent). Også såkalte formidlingsagenter – dvs. agenter uten rett til å inngå bindende avtale på vegne av prinsipalen – kan være finansagenter etter finansavtaleloven.

Meglerne blir i NOU 1994: 19 s. 197 beskrevet som «de virkelige mellommenn» som «i utgangspunktet (skal) opptre som upartiske mellommenn og [som] har til oppgave å formidle kontakt mellom partene, og medvirke til at de forhandler seg frem til enighet». Samme sted blir det uttalt at det varierer hvilken part som betaler megleren godtgjørelse, se også finansavtaleloven § 78 første ledd.

Direktivets definisjon av «kreditformidler» omfatter for det første en fysisk eller juridisk person som mot godtgjørelse og som ledd i sin næringsvirksomhet, presenterer eller tilbyr kredittavtaler til forbrukerne, jf. artikkel 3 bokstav f) punkt i). Det vanlige er at vedkommende opptrer som representant for kredittgiver og at han derfor mottar godtgjørelsen fra kredittgiveren. Kredittformidler som omfattes av artikkel 3 bokstav f) punkt i) vil derfor ofte være finansagent etter finansavtalelovens regler – det er nærmere bestemt tale om en formidlingsagent. Utvalget legger til grunn at det er uten betydning om mellommannen bare opptrer aksessorisk som sådan; også f.eks. vareselgere som i egenskap av representant tilbyr kredittavtaler til forbrukere, er å anse som finansagent.

Tilsvarende resonnement kan legges til grunn for en konklusjon om at kredittformidler som omfattes av artikkel 3 bokstav f) punkt iii) typisk vil være finansagent etter finansavtalelovens regler – nærmere bestemt er det tale om tegningsagent, jf. formuleringen «indgår kreditaftaler med forbrugere på kreditgiverens vegne».

Artikkel 3 bokstav f) punkt ii) omhandler mellommenn som «bistår forbrugere ved at udføre andet forberedende arbejde med henblik på kreditaftaler end det, der er omhandlet i nr. i)». Siden det er en forutsetning at vedkommende verken tilbyr kredittavtaler til forbrukere (punkt i)) eller inngår kredittavtaler på vegne av kredittgiveren (punkt iii)), er det nærliggende å slutte at mellommenn som omhandlet i punkt ii) opptrer selvstendig i forhold til kredittgivere. Mellommannens bistand etter punkt ii) kan variere i innhold og vanskelighetsgrad, og ofte kan det nok reises tvil om bistanden kvalifiserer til det som naturlig kan kalles «rådgivning». På den annen side inntar mellommannen i slike tilfeller ofte en rolle som fyller rådgiverens særtrekk: Mellommannen opptrer uavhengig av kredittgiveren, han vil ofte motta sin eventuelle godtgjørelse fra forbrukeren, og skal derfor utelukkende ivareta forbrukerens interesser. Bestemmelsen i finansavtaleloven § 90 om at rådgiveren ikke kan kreve vederlag fra andre enn den klienten som har gitt oppdraget, er gitt for å unngå tvil om rådgiveren alene har hatt klientens interesser for øyet, jf. NOU 1994: 19 s. 211. Utvalget legger til grunn at en kredittformidler som fyller vilkårene i artikkel 3 bokstav f) punkt ii) er en finansrådgiver etter finansavtalelovens regler, såfremt vedkommende opptrer uavhengig av kredittgiver og på oppdrag fra forbrukeren slik at han utelukkende skal ivareta forbrukerens interesser.

Konklusjonen så langt er følgelig at kredittformidlere som nevnt i artikkel 3 bokstav f) punkt i) og iii) typisk vil være å anse som finansagenter, mens kredittformidlere som nevnt i punkt ii) typisk vil være å anse som finansrådgivere.

I tillegg kommer de virkelige mellommenn – meglerne. Disse lar seg ikke like enkelt plassere i forhold til opplistingen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav f), men det er ikke tvilsomt at også meglere kan falle innenfor artikkel 3 bokstav f) punkt i), ii) eller iii), og følgelig være kredittformidlere i direktivets forstand. Dette følger for så vidt også forutsetningsvis av artikkel 21 bokstav a), hvor det er bestemt at kredittformidleren må gjøre oppmerksom på om han opptrer som «selvstændig mægler».

Når det så gjelder spørsmålet om meglere, finansagenter og finansrådgivere etter gjeldende rett er forpliktet på lik linje med kredittgiveren i relasjon til pre-kontraktuell opplysningsplikt, kan det tas utgangspunkt i finansavtaleloven § 87 første ledd: En finansagent hvis oppdrag er knyttet til låneavtaler, jf. § 85 første ledd bokstav b), skal «se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt». I NOU 1994: 19 s. 210 blir det tydeliggjort at agenten plikter å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, dersom institusjonen ikke oppfyller denne plikten. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første ledd første punktum. Hertil kommer at det i § 81 første ledd er bestemt at meglerforetak før avtale om lån inngås, skal gi en låntaker som er forbruker skriftlige opplysninger som bestemt i § 46 (pre-kontraktuell opplysningsplikt). Finansavtaleloven §§ 89 og 90 om finansrådgivere inneholder ingen tilsvarende bestemmelse som pålegger rådgiveren å se til at kredittgiverens plikter overfor kredittkunden blir oppfylt.

Fremstillingen viser at enkelte mellommenn som er kredittformidlere i direktivets forstand, etter gjeldende rett er pålagt plikter etter bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt som oppfyller gjennomføringsforpliktelsen etter artikkel 5 og 6 for kredittformidlere. Gjeldende rett inneholder imidlertid ikke slike begrensninger som følger av artikkel 7 om selgere som opptrer aksessorisk som kredittformidlere – en særregulering som er relevant først og fremst i forhold til finansagenter. Under henvisning til dette og at det er behov for å endre reguleringen av rådgiverens forpliktelser for å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet, foreslår utvalget at kredittformidleres forpliktelser etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7 blir gjennomført i utvalgets forslag til § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Slik gjennomføring vil medføre at finansagentens og meglerforetakets forpliktelser i en viss utstrekning vil fremkomme både i kapittel 3 og i kapittel 5 og 6. Utvalget antar imidlertid at dette ikke reiser særlige problemer. Dessuten vil det lovteknisk være svært vanskelig å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 7 i kapittel 5 og 6. Videre kan pedagogiske hensyn tale for å angi kredittformidlerens forpliktelser knyttet til pre-kontraktuell opplysningsplikt i utvalgets forslag til lovbestemmelse om slik opplysningsplikt. Avslutningsvis bemerkes at utvalget foreslår en justering av ordlyden i § 81 første ledd for å klargjøre at meglerforetakets forpliktelser følger av utvalgets forslag til § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt.

Andre forpliktelser som direktivet pålegger kredittformidlere

Kredittkjøpsloven inneholder ingen særskilte regler som pålegger kredittformidlere forpliktelser tilsvarende dem som er listet opp i forbrukerkredittdirektivet artikkel 21.

Når det gjelder finansagenter, er det bestemt i finansavtaleloven § 86 at agenten, før han påtar seg et oppdrag, «skal forsikre seg om at kunden kjenner til hvilke institusjoner representasjonsforholdet omfatter». Denne regelen tilfredsstiller antagelig kravet i artikkel 21 bokstav a) om at kredittformidler skal gjøre forbrukeren oppmerksom på «om vedkommende udelukkende samarbejder med en eller flere kreditgivere». Problemet er imidlertid at det som er sitert fra artikkel 21 bokstav a) er eksemplifisering av en forutsetningsvis videre forpliktelse til å gjøre forbrukeren oppmerksom på «omfanget av [kreditformidlerens] beføjelser». Utvalget foreslår derfor en noe endret formulering av § 86.

For å gjennomføre forpliktelsen etter artikkel 21 bokstav a) fremsetter utvalget dessuten forslag til ny § 89, hvor det bestemmes at rådgiveren, før han påtar seg et oppdrag og i reklame og skriftlig kommunikasjon med kunden, skal forsikre seg om at kunden er kjent med at rådgiveren opptrer som sådan. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav a) betinger dessuten endring i finansavtaleloven kapittel 5. Utvalget foreslår at det i finansavtaleloven § 81 blir uttrykt at meglerforetaket skal opplyse at foretaket opptrer som selvstendig megler.

Utvalget legger til grunn at rådgivere og meglerforetak i praksis allerede opptrer i samsvar med utvalgets forslag til bestemmelser, og har derfor ikke funnet grunn til å begrense forpliktelsene til å gjelde i tilfeller der kunden er forbruker. Det kan i denne sammenheng nevnes at Kredittilsynet, i offentlig brev datert 2. november 2000, fremhever at det er finansinstitusjonens ansvar å påse at de agenter institusjonene benytter seg av, opptrer i samsvar med de plikter finansinstitusjonen selv er underlagt i forhold til kundene. Denne plikten gjelder uavhengig av om agenten opptrer overfor forbrukerkunder eller næringsdrivende.

Finansavtaleloven gir ingen særskilte regler som kan sammenlignes med forpliktelsene nevnt i artikkel 21 bokstav b) og c).

I bokstav b) fremkommer at godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren må avtales skriftlig mellom forbrukeren og kredittformidleren. Bestemmelsen er uten betydning i forhold til finansagenter, jf. finansavtaleloven § 88, hvor det er bestemt at agenten ikke kan kreve vederlag fra andre enn den institusjonen agenten representerer. Den er derimot relevant i forhold til finansrådgivere og meglerforetak. På bakgrunn av dette foreslår utvalget at finansavtaleloven § 90 første ledd gis et nytt annet punktum, hvor det blir bestemt at rådgiverens vederlagskrav mot forbrukeren er betinget av skriftlig avtale. Videre foreslår utvalget at det gis en tilsvarende bestemmelse finansavtale­loven § 78 første ledd, nytt annet punktum.

Etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav c) er kredittformidleren forpliktet til å informere kredittgiveren om godtgjørelse som forbrukeren skal betale direkte til kredittformidleren, slik at kredittgiveren blir satt i stand til å beregne effektiv rente. Bestemmelsen foreslås gjennomført i finansavtaleloven § 90 (nytt annet ledd) og § 78 første ledd (nytt tredje punktum).

5.1.5 Definisjonskatalog

5.1.5.1 Generelt

Utvalget foreslår at følgende begreper blir legaldefinert i en egen bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3: kredittgiver, kredittavtale, rammekreditt, kredittformidler, varig medium, kredittkostnader, totalbeløp, effektiv rente, nominell rente, fast nominell rente, samlet kredittbeløp og tilknyttet kredittavtale. Denne definisjonskatalogen tilsvarer katalogen i artikkel 3, med et unntak: Utvalget foreslår at direktivets regulering av «overtræk» blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 2, uten at det i loven blir inntatt legaldefinisjon, se punkt 5.12.

Utvalget mener det er nødvendig med en egen bestemmelse som inneholder legaldefinisjoner. En slik bestemmelse vil kunne ha en positiv pedagogisk effekt, ettersom den i stor grad kan lette lesingen av de enkelte lovbestemmelsene. Det å innta definisjoner i motivene i stedet for i lovtekst vil gjøre lovtekstene mindre tilgjengelige. Dette pedagogiske hensynet bør tillegges ikke ubetydelig vekt ved avgjørelsen av hvilke begreper som skal legaldefineres. Etter omstendighetene kan det imidlertid være hensiktsmessig å legaldefinere begreper utelukkende i andre paragrafer enn den som inneholder legaldefinisjoner, gjennom å innta en «legaldefinisjon» i en innskutt bisetning. Dette gjelder kanskje særlig begreper som fremtrer ett sted i loven og som kan defineres i en kort bisetning.

Begrepene som utvalget foreslår definert i § 45 har til dels ulik funksjon. Forbruker, kredittgiver, kredittavtale (og underkategorien rammekreditt), kredittformidler og tilknyttet kredittavtale er sentrale ved fastleggelsen av rekkevidden av direktivets fullharmonisering. Dette gjelder ikke i like stor grad for de øvrige begrepene. Disse vedrører i hovedsak det nærmere innholdet av konkrete, direktivbaserte forpliktelser for kredittgiveren, herunder særlig pre-kontraktuell opplysningsplikt. Nasjonale myndigheter kan ikke velge å pålegge kredittgiveren større eller mindre forpliktelser enn de som følger implisitt av direktivets definisjoner av de aktuelle begrepene. Av denne grunn og fordi begrepene (utenom varig medium) dreier seg om tallstørrelser, får gjennomføringen et teknisk preg. Utvalget finner derfor ikke grunn til å behandle disse begrepene nærmere i de alminnelige merknadene. For utfyllende merknader til forslagene om definisjon av disse begrepene vises det til de spesielle merknadene. Begrepene forbruker, kredittgiver, kredittavtale og kredittformidler er nærmere omtalt i det foregående. Tilknyttet kredittavtale omtales i punkt 5.10.

Utvalgets bruk av begrepsparet «kredittgiver»/«kredittkunde» erstatter gjeldende lovs begrepspar «långiver»/«låntaker». Utvalget foreslår slik endring av begrepsbruk i bestemmelser som omfattes av utvalgets forslag til lov- og forskriftsbestemmelser. Utvalget anbefaler at det, dersom utvalgets forslag til nytt kapittel 3 blir vedtatt, blir foretatt en gjennomgang av finansavtaleloven med sikte på å erstatte begrepsparet «långiver»/«låntaker» med begrepsparet «kredittgiver»/«kredittkunde». I denne sammenheng nevner utvalget særlig § 2 annet ledd om ufravikelighet hvor institusjonens kunde ikke er forbruker, og denne bestemmelsens henvisninger til finansavtaleloven kapittel 3.

5.1.5.2 Særlig om «varig medium»

Forbrukerkredittdirektivet statuerer flere steder et krav om skriftlighet som kan oppfylles ved at aktuelle opplysninger fremkommer på papir eller på et annet varig medium: Opplysninger som skal gis til forbrukeren i henhold til den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, må gis «på papir eller på et andet varigt medium», jf. artikkel 5 og 6. Det samme gjelder opplysningsplikten under kredittforholdet, jf. artikkel 11 og 12, samt artikkel 18 nr. 1 annet punktum og nr. 2. En kredittavtale skal utarbeides «på papir eller på et andet varigt medium», jf. artikkel 10. I forlengelsen av dette kan det også vises til artikkel 21 bokstav b), hvor det er bestemt at eventuelt vederlag som skal betales av forbrukeren til en kredittformidler, må avtales skriftlig «på papir eller på et andet varigt medium». Kredittgiverens rett til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale og til å sperre forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet, utøves ved at forbrukeren gis underretning «på papir eller på et andet varigt medium», jf. artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt og nr. 2. I tillegg til nevnte skriftlighetskrav, kan det vises til artikkel 14 nr. 3. Det følger av denne bestemmelsen at det at forbrukeren eventuelt har gitt underretning om bruk av angrerett «på papir eller på et andet varigt medium», har betydning for spørsmålet om avbrudd av frist for utøvelse av angrerett,

Begrepet «varigt medium» blir definert slik i artikkel 3 bokstav m)

«en indretning, som sætter forbrugeren i stand til at lagre oplysninger, sendt til ham personligt, på en måde, der muliggør senere konsultation i en periode, som er afpasset efter oplysningernes formål, og som giver mulighed for uændret gengivelse af de lagrede oplysninger».

Definisjonen er ikke omtalt nærmere i direktivets fortale. I direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester artikkel 2 bokstav f) er det en lignende definisjon av varig medium, og i dette direktivets fortale punkt 20 blir det uttalt at varige medium omfatter særlig disketter, CD-ROM, DVD og harddisk i en datamaskin. Videre blir det pekt på at nettsteder på internett ikke er omfattet, med mindre slike unntaksvis oppfyller vilkårene i direktivets definisjon av varig medium. Utvalget legger til grunn at tilsvarende gjelder i forhold til forbrukerkredittdirektivet.

Utvalget legger til grunn at definisjonen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) gjelder tilsvarende i forhold til forbrukerens underretning om bruk av angrerett (artikkel 14 nr. 3), selv om det i slike tilfeller ikke er tale om «oplysninger, sendt til [forbrugeren] personligt». Ved gjennomføringen i norsk rett av artikkel 14 nr. 3 og øvrige bestemmelser nevnt ovenfor (artikkel 5, 6, 10, 11-13, 18 og 21), kan det ikke opereres med et tradisjonelt skriftlighetskrav, dvs. et krav om at opplysninger fremkommer av papir.

I finansavtaleloven § 8 er det regler om bruk av elektronisk kommunikasjon for å oppfylle krav i loven om skriftlighet. I første ledd heter det at krav i loven om at opplysninger skal gis skriftlig, ikke er til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kunden ønsker dette. Etter annet ledd kan krav om skriftlig avtale på visse vilkår oppfylles ved bruk av elektronisk kommunikasjon, men også her gjelder en betingelse om at kunden ønsker bruk av elektronisk kommunikasjon.

Utvalget legger til grunn at lovens uttrykk «elektronisk kommunikasjon» tilsvarer direktivets uttrykk «varig medium». Det springende punkt er om en rett for kunden til å bestemme om det skal kunne gjøres bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. «dersom kunden ønsker dette», er forenlig med forbrukerkredittdirektivets bestemmelser om at meldinger kan gis «på papir eller på et andet varigt medium». Direktivet gir ingen eksplisitte anvisninger på valget mellom papir og annet varig medium. Tausheten kan tas til inntekt for at avsenderen skal kunne velge. I så fall er samtykkekravet i finansavtaleloven § 8 uforenlig med direktivet på dette punktet. Det er imidlertid diskutabelt om direktivet skal forstås slik. Definisjonen av «varigt medium» viser tydelig at adgangen til å gjøre bruk av annet varig medium enn papir er begrunnet i praktiske hensyn, samtidig som hensynet til forbrukeren skal bli ivaretatt. Hensynet til forbrukeren tilsier i denne sammenheng at meldinger må bli formidlet på en måte som gjør at vedkommende faktisk mottar og kan tilegne seg den aktuelle informasjonen. Dette hensynet må etter utvalgets oppfatning veie tyngre enn nevnte praktiske hensyn. Det er vanskelig å se at direktivet for eksempel skulle åpne for bruk av elektronisk post i strid med forbrukerens ønske, ettersom, det er nærliggende at forbrukeren i slike tilfeller vil ha vanskelig for å tilegne og nyttigjgjøre seg den aktuelle informasjonen. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at det ved valget mellom papir og annet varig medium må ses hen til forbrukerens ønsker, og at finansavtaleloven § 8 derfor er forenlig med direktivets regler om bruk av annet varig medium enn papir. Tilsvarende konklusjon blir lagt til grunn i delrapporten av 16. februar 2009 fra arbeidsgruppen for betalingstjenestedirektivet på s. 84.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m) og tilknyttede direktivbestemmelser om at meldinger skal gis på papir eller på annet varig medium, blir gjennomført i norsk rett ved at finansavtaleloven § 8 blir videreført. I dette ligger at utvalget ikke finner det nødvendig å presisere i de enkelte bestemmelsene i lovens kapittel 3 at meldinger skal gis på papir eller annet varig medium. Det er tilstrekkelig at det i de enkelte bestemmelsene blir bestemt at meldinger skal gis skriftlig, ettersom en slik formulering må forstås i sammenheng med finansavtaleloven § 8.

5.2 Opplysningsplikt ved markeds­føring

5.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 inneholder regler om markedsføring av kredittavtaler. Formålet med bestemmelsen er å sette forbrukeren i stand til å sammenligne forskjellige kredittilbud, jf. fortalens punkt 18.

Bestemmelsen skisserer et system hvor det i markedsføring av kredittavtaler etter omstendighetene må gis et sett av opplysninger, benevnt «standardoplysninger». Plikten til å gi standardopplysninger er imidlertid ikke ubetinget, og på dette punktet åpner direktivet for en viss nasjonal valgfrihet.

Artikkel 4 nr. 1 første avsnitt lyder slik:

«Enhver reklame for kreditaftaler, der angiver en rentesats eller talstørrelser vedrørende omkostningerne i forbindelse med forbrugerkreditten, skal indeholde standardoplysninger i overensstemmelse med denne artikel.

Artikkel 4 nr. 2 og 3 angir hva som menes med «standardoplysninger». I korte trekk er det tale om opplysninger om

• nominell rente,

• kredittkostnader,

• samlet kredittbeløp,

• effektiv rente,

• kredittavtalens løpetid,

• eventuelt kontantprisen for en vare eller tjenesteytelse og størrelsen på eventuell kontantinnsats,

• samlet beløp som skal betales av forbrukeren og størrelsen på enkeltbetalinger, og

• eventuell forpliktelse for forbrukeren til å inngå avtale om aksessorisk tjenesteytelse.

For at det skal foreligge en plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3, må det for det første være tale om «reklame for kreditaftaler». Dette omfatter, i alle fall i utgangspunktet, ikke markedsføring av f.eks. et finansieringsselskaps firma eller domenenavn. Utvalget antar imidlertid at særlig markedsføring av domenenavn kan ha sterke likhetstrekk med og fremstå som markedsføring av kredittavtaler. Det kan f.eks. dreie seg om markedsføring av www.boliglan.no. Markedsføring av et slikt og lignende domenenavn vil i praksis som regel være såkalt nøytral markedsføring, se straks nedenfor.

For at det skal foreligge plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger må det videre være tale om markedsføring som «angiver en rentesats eller talstørrelser vedrørende omkostningerne i forbindelse med forbrugerkreditten». Det er altså ikke plikt etter artikkel 4 nr. 1 til å gi standardopplysninger i tilfeller der en reklame for kredittavtaler ikke angir noen rentesats eller tallstørrelser vedrørende kostnadene knyttet til kreditten. Bestemmelsen er således ikke til hinder for såkalt nøytral markedsføring av kreditt, f.eks. reklame som lyder slik: «Vestlandsbanken gir boliglån.» Fortalens punkt 18 underbygger en slik fortolkning; her heter det at medlemsstatene i utgangspunktet står fritt til å fastsette krav til opplysninger i relasjon til «reklame, der ikke indeholder oplysninger om omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten».

Etter dette fremgår at det ved markedsføring av kredittavtaler som opplyser om kredittkostnader, foreligger plikt etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger i reklamen.

Artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner imidlertid for unntak herfra. Forpliktelsen etter artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger gjelder etter artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt ikke

«hvor den nationale lovgivning kræver angivelse af de årlige omkostninger i procent ved reklame for kreditaftaler, der ikke angiver en rentesats eller nogen talstørrelser vedrørende omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten, jf. første afsnit.»

Formuleringen «de årlige omkostninger i procent» (ÅOP) er definert i artikkel 3 bokstav i), og kan forstås som en henvisning til effektiv rente. Direktivet skiller mellom ÅOP og «debitorrente»; det siste blir definert i artikkel 3 bokstav j) som «den rentesats udtrykt i en fast eller variabel procentsats, der anvendes på årsbasis på de udnyttede kreditmuligheder». Dette kan betegnes nominell rente. Det er nærliggende å legge til grunn at formuleringen «rentesats» i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt, er en henvisning til nominell rente («debitorrente»).

Når det gjelder den nærmere fortolkningen av artikkel 4, har utvalget delt seg i to like store fraksjoner.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang legger til grunn følgende fortolkning:

Ordlyden i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt kan, under henvisning til ovennevnte fortolkning av «de årlige omkostninger i procent» og «rentesats», sies å vise til tilfeller hvor nasjonal lovgivning krever angivelse av effektiv rente, og det i den konkrete markedsføringen ikke angis nominell rente eller andre kredittkostnader. Plikten i henhold til artikkel 4 nr. 1 første avsnitt til å gi standardopplysninger, kommer derfor bare til anvendelse dersom det i markedsføring av kredittavtaler gis opplysninger om effektiv rente og nominell rente eller andre kredittkostnader.

Formålet med bestemmelsen underbygger en slik fortolkning, som innebærer at det blir etablert to standardløsninger: enten blir det gitt opplysning om effektiv rente uten ytterligere opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, eller det blir gitt standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. Standardløsninger legger til rette for at forbrukeren skal kunne sammenligne ulike kredittilbud, og dess færre standardløsninger, dess lettere vil det være å foreta slike sammenligninger.

På bakgrunn av dette kan innholdet av artikkel 4 nr. 1 uttrykkes slik: Artikkel 4 nr. 1 første avsnitt skisserer to former for markedsføring av kredittavtaler. Det samme gjør artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt. De to løsningene som blir skissert i artikkel 4 nr. 1 første avsnitt er

1. nøytral markedsføring og

2. krav om at markedsføringen inneholder standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Hovedpoenget er at markedsføring som ikke er nøytral, skal inneholde standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

De to løsningene som blir skissert i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt er

1. krav om at det i markedsføringen blir opplyst om effektiv rente, og

2. krav om at markedsføringen inneholder standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Hovedpoenget er at nasjonale myndigheter kan velge å statuere plikt til å opplyse effektiv rente, men at det uansett må gis standardopplysninger dersom det i markedsføring i tillegg blir gitt opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader.

Adgang til nøytral markedsføring er uforenlig med plikt til å gi opplysning om effektiv rente. Følgelig må nasjonale myndigheter velge mellom løsningene som skisseres i de innskutte punktene over.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt åpner for nasjonal frihet til å regulere opplysningsplikten når det kreves angivelse av effektiv rente ved enhver markedsføring av kreditt. Nærmere bestemt gjør disse medlemmene gjeldende følgende fortolkning:

Artikkel 4 nr.1 annet avsnitt lyder som følger:

«Denne forpligtelse gælder ikke, hvor den nationale lovgivning kræver angivelse af de årlige omkostninger i procent ved reklame for kreditaftaler, der ikke angiver en rentesats eller nogen talstørrelser vedrørende omkostningerne for forbrugeren i forbindelse med kreditten, jf. første afsnit.»

Vilkåret «der ikke angiver» blir av utvalgets flertall tolket slik at unntaket ikke gjelder hvor det i markedsføringen også gis opplysninger om andre omkostninger, eksempelvis etableringsgebyr. Direktivets ordlyd må her imidlertid forstås slik at ordene «der ikke angiver» peker tilbake på ordene «reklame for kreditaftaler». Det innebærer at direktivet gjør unntak fra direktivets bestemmelser der nasjonal lovgivning krever angivelse av effektiv rente ved reklame for kredittavtaler som ikke angir rentesats eller noen tallstørrelser vedrørende omkostninger.

Det siktes her altså til lovgivning som stiller krav til angivelse av effektiv rente også i tilfeller der det ikke er angitt andre kredittkostnader. Med andre ord ville vilkåret ikke vært oppfylt slik opplysningspliktreglene i Norge var før regelendringen i 2007. Da var plikten til å opplyse om effektiv rente i markedsføringen nettopp betinget av at det ble gitt opplysninger om andre kredittkostnader. Slik reglene er i Norge i dag plikter man å opplyse om effektiv rente enten man opplyser om andre kredittkostnader eller ikke.

Det er nettopp denne typen vidtgående opplysningsplikten, slik vi har i Norge i dag, som er bakgrunnen for unntaket slik det er formulert i artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt. Vilkåret kan ikke forstås dit hen at plikten til å opplyse om låneprofil og etableringsgebyr fører til at vilkåret ikke er oppfylt. Å tolke direktivet slik vil verken være i samsvar med ordlyden eller de hensynene som ligger bak direktivets bestemmelser om opplysningsplikt. Hensikten er å sikre at forbrukerne får relevant informasjon allerede på markedsføringstidspunktet. Slik reglen etter artikkel 4 nr. 1 første ledd er utformet sikres dette i noen grad. Informasjonsplikten etter direktivet er her ikke veldig forskjellig fra informasjonsplikten som fulgte av låneforskriften/kredittkjøploven før endringene i 2007. Ett av hensynene bak nevnte endringer var at man ønsket å hindre såkalt «nøytral markedsføring», det vil si markedsføring av kreditt der det ikke opplyses om kostnader overhodet. Direktivet åpner for at land med en slik skjerpet opplysningsplikt skal kunne beholde denne.

Når man i Norge har plikt til å opplyse om effektiv rente ved markedsføring av lån og kreditt også når det ikke også gis andre opplysninger om kredittkostnader, kommer ikke reglene i artikkel 4 til anvendelse. Vi står dermed fritt til å beholde dagens regulering av opplysningsplikt i markedsføringen.

5.2.2 Gjeldende rett

Lovregler som eksplisitt regulerer markedsføring av kreditt, finner man i dag i kredittkjøpsloven § 6, låneforskriften § 5 og finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd.

Kredittkjøpsloven § 6 lyder slik:

«Når det som ledd i næringsvirksomhet markedsføres kreditt som helt eller delvis retter seg til forbrukerkjøper, skal det også opplyses om den effektive rente etter §§ 4 eller 5. Hvis det er den eneste hensiktsmessige fremgangsmåten, skal den effektive renten angis ved bruk av minst ett representativt eksempel. Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.»

Et vilkår for anvendelse av bestemmelsen er at det «markedsføres kreditt». Reklamen må vedrøre kredittmuligheter. Utvalget antar at dette i utgangspunktet medfører en avgrensning mot markedsføring av firma og domenenavn, men at det her kan oppstå til dels vanskelige grensedragningsspørsmål, jf. fremstillingen ovenfor i punkt 5.2.1. Bestemmelsen gjelder dessuten bare for markedsføring som ledd i næringsvirksomhet som retter seg mot forbrukerkjøpere.

Hvis disse vilkårene er oppfylt, «skal det... opplyses om den effektive renten etter §§ 4 eller 5». Av dette følger at loven ikke tillater nøytral markedsføring av kredittilbud. At det skal opplyses om den effektive rente etter §§ 4 «eller» 5, tydeliggjør at plikten gjelder markedsføring av kredittkjøp og kontokreditt. Når det gjelder markedsføring av kontokreditt, blir kredittkjøpsloven § 6 supplert av § 8 i forskrift til kredittkjøpsloven: I slik markedsføring skal det opplyses om «den effektive renten for minst tre kredittbeløp, kr 1.000,-, kr 10.000,- og kr 20.000,-, dog ikke høyere enn den tilbudte kredittgrense». Sett i forhold til lovens § 6 annet punktum, kan forskriften tas til inntekt for at angivelse av representative eksempler er «eneste hensiktsmessige fremgangsmåte» når det er tale om markedsføring av kontokreditt.

Hvis tilbudet om kreditt gjelder en bestemt vare, «skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses», jf. kredittkjøpsloven § 6 siste punktum.

Låneforskriften § 5 om markedsføring av låneavtaler er ikke avgrenset til å gjelde markedsføring rettet mot forbrukere; forskriften gjelder uavhengig av om lånekunden er forbruker, jf. forskriftens § 1 smh. § 2, og § 5 gjelder «enhver form for markedsføring (annonser o.l.) av lånetilbud».

Ved markedsføring av lånetilbud «skal det oppgis effektiv rente med angivelse av lånebeløp og låneprofil som ligger til grunn for beregningen, samt eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr», jf. forskriftens § 5 første punktum. Hvis det gis opplysninger om andre lånekostnader, f.eks. nominell rente og betalingsgebyr, «skal opplysningene om effektiv rente fremstilles slik at de fremgår minst like tydelig som opplysningene om andre lånekostnader», jf. forskriftens § 5 annet punktum. Utvalget antar at denne bestemmelsen er ment å sikre mot at opplysninger om effektiv rente, som er av sentral betydning for kunden, blir «gjemt bort» blant opplysninger om andre lånekostnader som er av mindre sentral betydning for kunden.

Låneforskriften § 5 stiller opp relativt detaljerte krav til markedsføringen. Utvalget antar at «låneprofil» i første rekke viser til lånets løpetid og lånetype, herunder om det er tale om rammekreditt eller nedbetalingslån, og, dersom det er nedbetalingslån, om det er annuitets- eller serielån. Videre skal det i markedsføringen opplyses om eventuell adgang til renteregulering og eventuelle etableringsgebyr.

Finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd bestemmer at når det opplyses om «kredittvilkår» i brosjyrer, annonser eller annen markedsføring av lånetilbud, skal det «også» opplyses om den effektive rente. En slik bestemmelse må, for å være i samsvar med direktivet, kombineres med en forpliktelse til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3 dersom det i markedsføringen blir opplyst om andre kredittkostnader enn effektiv rente.

5.2.3 Utvalgets vurderinger

Ettersom utvalget foreslår å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3, se utvalgets forslag § 47, er det unødvendig for utvalget å vurdere finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd. Utvalget legger til grunn at utvalgets forslag § 47 i tilfelle konflikt vil gå foran bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 2-12 tredje ledd, og at gjennomføring av artikkel 4 i finansavtaleloven kapittel 3 derfor vil oppfylle statens gjennomføringsforpliktelse. Utvalget anmoder likevel Finansdepartementet om å vurdere om nevnte bestemmelse kan oppheves.

Et samlet utvalg foreslår å videreføre forbudet mot nøytral markedsføring. I dette ligger at utvalget foreslår utnyttelse av den nasjonale valgfriheten i henhold til artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh. første avsnitt. To av utvalgets medlemmer – medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund – avgir en særmerknad til dette, se nedenfor.

Utvalgets øvrige medlemmer – medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang – peker på at kredittkjøpslovens forbud mot nøytral markedsføring kom inn i loven ved lov 15. juni 2007 nr. 36, og at disse medlemmene ikke har funnet grunn til å foreslå forbudet opphevet. I denne sammenheng legger disse medlemmene til grunn at kredittkundenes behov for å få opplyst i alle fall effektiv rente veier tyngre enn finansnæringens eventuelle behov for adgang til markedsføring uten å opplyse om effektiv rente. Disse medlemmene peker i den anledning på at det i alminnelighet neppe er særlig byrdefullt for kredittgiveren å opplyse om effektiv rente i markedsføring.

Medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund har følgende særmerknad vedrørende nøytral markedsføring av kredittavtaler: Disse medlemmene mener prinsipalt at kredittgivere burde ha anledning til nøytral markedsføring av kredittilbud. I mange medier vil dette være mest hensiktsmessig, f.eks. bannerannonser på eiendomssider på internett: «Boliglånet ordner du i A Bank!» Etter disse medlemmenes skjønn kan dette vanskelig sies å være utilstrekkelig veiledning overfor forbrukere, på dette stadiet. Disse medlemmene er følgelig kritiske til lov- og forskriftsendringen i 2007 som påla kredittgivere alltid å opplyse effektiv rente m.v. i markedsføring av kreditt.

På den annen side har kredittgivere åpenbart behov for, i annen sammenheng, å kunne opplyse nettopp om renten i markedsføringen, for å fokusere på at tilbudet er markedsmessig gunstig. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt gir nasjonale myndigheter adgang til å åpne for markedsføring med opplysning om effektiv rente, uten at det samtidig utløser krav om fulle standardopplysninger (artikkel 4 nr. 2). Dette er en åpenbar fordel. Men vilkåret er at nasjonal rett inneholder en plikt til å opplyse effektiv rente, dvs. at nøytral markedsføring ikke tillates.

Disse medlemmene finner at fordelen ved adgang til markedsføring som inneholder effektiv rente men uten samtidig krav om fulle standardopplysninger, veier tyngre enn ulempen ved forbudet mot nøytral markedsføring. Disse medlemmene er derfor likevel enig med medlemmene Sæbø og Wang i konklusjon og i utformingen av lovutkast § 47.

For øvrig har utvalget delt seg i to like store fraksjoner i forhold til spørsmålet om forbrukerkredittdirektivet er til hinder for å videreføre låneforskriften § 5, og i forhold til spørsmålet om kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum er forenlig med artikkel 4.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang foreslår, som nevnt, videreføring av forbudet mot nøytral markedsføring. Disse medlemmene foreslår altså at det i enhver markedsføring av kredittilbud skal opplyses om effektiv rente. Etter disse medlemmenes syn må plikt til å opplyse om effektiv rente, i henhold til artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh. første avsnitt, kombineres med en regel om at dersom det i konkret markedsføring også gis opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, må det gis standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. (Det er særlig på dette punktet utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall.) Systemet blir da at dersom den som tilbyr kreditt velger å ikke gi standardopplysninger som nevnt, så må han, for så vidt gjelder kredittkostnader, nøye seg med å opplyse om effektiv rente.

På bakgrunn av dette legger disse medlemmene til grunn at det ikke er anledning til å videreføre låneforskriften § 5 uendret. Bakgrunnen for dette er i hovedsak at det etter forskriftens § 5 skal opplyses om eventuelle etableringsgebyr. Det følger som nevnt av forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt at dersom det i markedsføring av kredittavtaler i tillegg til opplysning om effektiv rente gis opplysninger om nominell rente eller andre kredittkostnader, skal det gis standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Videre legger disse medlemmene til grunn at det ikke er anledning til å videreføre plikt til å opplyse om kontantprisen og kredittkjøpsprisen i tillegg til opplysning om effektiv rente, sml. kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum. Disse medlemmene legger til grunn at opplysning om kontantprisen og kredittkjøpsprisen er opplysning om kredittkostnader i direktivets forstand. Kontantprisen er riktignok ikke en kredittkostnad. Etter disse medlemmenes syn er det imidlertid avgjørende at opplysning om kredittkjøpsprisen ved siden av kontantprisen, indirekte gir opplysning om kredittkostnadene. Opplysning om kontantprisen og kredittkjøpsprisen i tillegg til opplysning om effektiv rente, vil derfor utløse plikt til å gi standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3. Det er derfor etter disse medlemmenes oppfatning ikke anledning til å videreføre kredittkjøpsloven § 6 tredje punktum.

Disse medlemmene foreslår etter dette en bestemmelse i finansavtaleloven § 47 til avløsning av låneforskriftens § 5 og kredittkjøpsloven § 6, og som samtidig gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 4.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 ikke er til hinder for å videreføre bestemmelsen i låneforskriften § 5, og at denne reguleringen bør videreføres i finansavtaleloven kapittel 3.

Disse medlemmene mener at reguleringen i låneforskriften § 5 har fungert godt ved at den sikrer forbrukerne nødvendig og god informasjon allerede på markedsføringstidspunktet. Å utforme regler som endrer dagens ordning på en slik måte at man enten vil få færre opplysninger enn i dag, eller flere opplysninger enn i dag, fremstår som lite hensiktsmessig og kan vanskelig begrunnes så lenge det ikke er påkrevd etter forbrukerkredittdirektivet.

Plikten til å opplyse om kontantpris og kredittkjøpspris ved markedsføring av bestemte varer er viktig for å kunne sette forbrukerne i stand til å vurdere og forstå kostnaden knyttet til et kredittkjøp. Forbrukerens valg er i disse tilfellene ikke i hovedsak et valg mellom ulike kredittilbydere, men et valg mellom kontantbetaling og kredittkjøp. Effektiv rente er den beste måleenheten når man skal sammenligne kredittilbud, men det er et uttrykk for kostnader som kan være lite egnet til å vise den faktiske kostnaden i kroner og øre ved kredittfinansiering av en vare eller tjeneste. Når det ved markedsføring av en bestemt vare er angitt både kontantpris og kredittkjøpspris vil forbrukeren enkelt kunne se kostnaden knyttet til kredittfinansieringen av en vare sammenlignet med kontantkjøp. Informasjon om både kontantpris og kredittkjøpspris er viktig for at forbrukeren på enkel måte skal få informasjon om kostnadsforskjellen ved å kjøpe på kreditt og å betale kontant. En endring i dette kravet ville innebære en svekkelse av en viktig forbrukerrettighet. Det er derfor særdeles viktig at disse reglene videreføres.

Dagens bestemmelse i låneforskriften § 5 videreføres i ny lov, dog med visse endringer slik at bestemmelsen tilpasses kredittavtaler. Dette innebærer at begrepet kreditt- benyttes der det i dag står låne-tilbud, låne-beløp, låne-profil og låne-kostnader. Dessuten tilføyes «Gjelder tilbudet en bestemt vare, skal også kontantprisen og kredittkjøpsprisen opplyses.» slik det følger av kredittkjøploven § 6 i dag. Det bør også tilføyes at «Opplysningene må gis på en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte forbruker.» i samsvar med § 5 i forskrift til kredittkjøpsloven.

Dersom man velger en slik løsning vil man samtidig i praksis oppfylle de aller fleste kravene som følger av direktivet artikkel 4 nr. 2 i enhver form for markedsføring av kreditttilbud. I stedenfor et toleddet system, som etter direktivets utgangspunkt, er dermed forbrukerne alltid sikret at de viktigste opplysningene fremgår av markedsføringen.

Nominell rente og størrelsen på eventuelle avdragsterminer vil imidlertid ikke kreves opplyst. Dette er i praksis de to størrelsene kredittgivere vanligvis ønsker å fremheve i markedsføringen. Det er derfor opplysninger som det er lite viktig å pålegge kredittgiverne å gi på markedsføringstidspunktet. Det er samtidig opplysninger som bør være av mindre betydning for en forbruker som vurderer ulike kredittilbud som markedsføres.

5.3 Opplysningsplikt forut for avtale­inngåelse

5.3.1 Innledning

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6 omhandler opplysningsplikt forut for inngåelse av en kredittavtale (pre-kontraktuell opplysningsplikt). Med unntak for visse kredittformidlere som angitt i artikkel 7 påhviler opplysningsplikten etter artikkel 5 og 6 kredittgivere og kredittformidlere.

Mens artikkel 5 etter sin ordlyd gjelder generelt for «kreditaftaler», gjelder artikkel 6 for kredittavtaler som omhandlet i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6. Artikkel 6 er slik sett en spesialbestemmelse; dersom det ikke er tale om inngåelse av en kredittavtale som nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 eller 6, må man falle tilbake på bestemmelsen i artikkel 5.

Kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 inneholder regler om pre-kontraktuell opplysningsplikt knyttet til henholdsvis avtale om kredittkjøp i tradisjonell forstand og avtale om kontokreditt. På tilsvarende måte omhandler finansavtaleloven § 46 første ledd pre-kontraktuell opplysningsplikt knyttet til avtale om nedbetalingslån, mens § 46 annet ledd omhandler opplysningsplikt ved avtale om rammekreditt. Dette tilsvarer i grove trekk strukturen i forbrukerkredittdirektivet. Siden artikkel 2 nr. 3 omhandler «kreditaftaler i form av kassekreditt», kan det sies at sondringen mellom artikkel 5 og 6 i grove trekk tilsvarer sondringen mellom kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 og mellom finansavtaleloven § 46 første og annet ledd.

I det følgende skal utvalget først se nærmere på bestemmelsene i artikkel 5 til 7. Deretter vurderer utvalget hvordan bestemmelsene bør gjennom­føres i norsk rett.

5.3.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7

Artikkel 5 og 6 lister opp en rekke opplysninger som skal gis forut for inngåelse av en forbrukerkredittavtale. Opplistingen i artikkel 6 er forutsetningsvis særskilt tilpasset nærmere angitte former for kredittavtaler, nærmere bestemt avtale om rammekreditt (artikkel 2 nr. 3), kredittavtale som inngås av en nærmere angitt type organisasjon (artikkel 2 nr. 5) og endringsavtale inngått etter at forbrukeren allerede har misligholdt den opprinnelige kredittavtalen (artikkel 2 nr. 6). Opplistingen i artikkel 5 er mer generell og omfattende, og gjelder i relasjon til enhver form for forbrukerkredittavtale, bortsett fra de som er nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6, jf. artikkel 6 nr. 1 smh. artikkel 5 nr. 1.

Siden artikkel 5 til 7 fullharmoniserer reglene om opplysningsplikt forut for inngåelse av en forbrukerkredittavtale og punktene i opplistingen i liten grad reiser særlige tolkningsspørsmål, har utvalget ikke funnet det hensiktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang av opplistingen av opplysninger som skal gis. Det springende punkt er snarere hvordan opplistingen mest hensiktsmessig kan gjennomføres. På dette punktet har utvalget valgt å følge strukturen i formularene som kan eller skal anvendes ved oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Formularene er vedlegg til direktivet, og foreslås gjennomført i vedlegg til forskrift, se punkt 9.10.

Selv om det ikke foretas en detaljert gjennomgang av opplistingen i artikkel 5 og 6, skal utvalget i det følgende se nærmere på noen særskilte tolkningsspørsmål som disse bestemmelsene reiser.

Et første spørsmål er når opplysningene må gis. Artikkel 5 krever at opplysningene gis «i god tid før en forbruger bindes af en kreditaftale eller et kredittilbud». Artikkel 6 er formulert på tilsvarende måte. Spørsmålet er hva som menes med «[i] god tid før» det oppstår bundethet, jf. den engelske språkversjonen, hvor heter det at opplysningene skal gis «[i]n good time before».

Ordlyden tilsier at det må gå noe – «god» – tid fra forbrukeren mottar opplysninger til avtale blir inngått. Hvis en forbruker ønsker å kjøpe et møblement på kreditt og får presentert et kredittilbud i butikken, vil det tilsynelatende ikke være rom for å inngå kredittavtalen «på stedet», kort tid etter at kunden har fått presentert tilbudet. En bokstavelig tolkning av ordlyden tilsier at kunden i et slikt tilfelle må ta kredittilbudet med seg og komme tilbake senere for å inngå avtalen.

Ut fra formålet med den pre-kontraktuelle opplysningsplikten kan det diskuteres om det er korrekt å tolke ordlyden bokstavelig. I artikkel 5 nr. 1 blir det presisert at opplysningene skal sette forbrukeren i stand til å «sammenligne forskellige tilbud», slik at han kan treffe «en informeret beslutning om indgåelsen af en kreditaftale». I fortalens punkt 19 fremheves følgende:

«For at forbrugeren sættes i stand til at træffe beslutning på et kvalificeret grundlag, bør de, før kreditaftalen indgås, modtage fyldestgørende oplysninger, som de kan tage med sig og overveje...»

Formålet taler mot en løsning hvoretter det i ethvert tilfelle må gå god tid fra forbrukeren mottar opplysninger til avtale blir inngått. Det sentrale siktemålet er at forbrukeren blir satt i stand til å treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag. Dette siktemålet må anses oppfylt dersom forbrukeren har anledning til å ta dokumentet med opplysningene med seg og overveie om han skal inngå kredittavtalen. Dette må dessuten ses i sammenheng med kredittgiverens forklaringsplikt etter artikkel 5 nr. 6, se nærmere i punkt 5.4.

På bakgrunn av dette antar utvalget at «[i] god tid før» ikke skal fortolkes bokstavelig i den forstand at partene er avskåret fra å inngå kredittavtale før det er gått «god tid» fra opplysningen gis. Avgjørende må være om opplysningene blir gitt på et slikt tidspunkt at forbrukeren blir satt i stand til å treffe en beslutning på et kvalifisert grunnlag. Inntar forbrukeren det standpunkt mer eller mindre kort tid etter å ha mottatt opplysningene at han vil inngå kredittavtalen der og da, f.eks. fordi han er redd for at den varen han har tenkt å kredittfinansiere kjøpet av, er utsolgt hvis han venter med å inngå avtalen til en annen dag, kan ikke kredittgiveren være avskåret fra å inngå avtalen. Synspunktet er at artikkel 5 og 6 oppstiller handleplikter for kredittgiver (og kredittformidler) i relasjon til pre-kontraktuell opplysninsgsgivning, hvor det avgjørende må være at opplysningene gis slik at forbrukeren har mulighet for å treffe en beslutning på kvalifisert grunnlag. Artikkel 5 og 6 kan derimot ikke anses å regulere spørsmålet om når kredittavtalen kan inngås etter at opplysningene er gitt. Her må likevel skytes inn at forklaringsplikten etter artikkel 5 nr. 6 må oppfylles etter at pre-kontraktuelle opplysninger har blitt gitt og før avtale inngås, og kan derfor ha betydning for tiden som går fra opplysninger blir gitt til avtale blir inngått.

Et annet spørsmål er om opplistingen i artikkel 5 og 6 av hvilke opplysninger som skal gis, er uttømmende, eller om bestemmelsene kan suppleres av ytterlige informasjonskrav i nasjonal rett.

Artikkel 5 nr. 1 tredje punktum og artikkel 6 nr. 1 i.f. fastslår at kredittgiveren anses å ha oppfylt opplysningsplikten dersom han har gitt opplysninger i henhold til formularet Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger, som er inntatt som bilag II til direktivet. Ettersom formularet bygger på opplistingen i disse bestemmelsene, må det legges til grunn at bestemmelsene inneholder en uttømmende opplisting av opplysninger som skal gis.

Både artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1 innledes riktignok med at opplysninger skal gis ikke bare på grunnlag av slike kredittvilkår som kredittgiveren tilbyr, men også på basis av «forbrugerens præferencer og oplysninger». Siktemålet er, som nevnt, å sette forbrukeren i stand til å treffe en informert beslutning om inngåelse av en kredittavtale. Dette kunne muligens tale mot at opplistingen anses uttømmende, men kan på bakgrunn av de klare formuleringene nevnt ovenfor ikke tillegges avgjørende betydning.

Medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang antar videre at artikkel 5 og 6 medfører fullharmonisering i den forstand at det ikke på grunnlag av nasjonale lovfestede eller ulovfestede regler om pre-kontraktuell opplysningsplikt, for eksempel basert på det ulovfestede prinsippet om lojalitetsplikt i kontraktsforhold, kan statueres plikt for kredittgiver og kredittformidler til å gi konkrete opplysninger utover de som er listet opp i artikkel 5 og 6. Medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland er uenige i dette.

Opplysningene etter artikkel 5 og 6 skal gis av kredittformidleren og «i givet fald» av kredittformidleren. Artikkel 7 gjør unntak herfra for visse kredittformidlere, jf. bestemmelsens første punktum som lyder:

«Artikel 5 og 6 finder ikke andvendelse på leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere.»

Unntaket omfatter altså«leverandører af varer eller tjenesteydelser, der accessorisk optræder som kreditformidlere». I fortalens punkt 24 uttales at det ikke er hensiktsmessig å bebyrde slike kredittformidlere med en pre-kontraktuell opplysningsplikt. Dette må forstås på bakgrunn av at aksessoriske kredittformidlere i denne sammenheng typisk er juridiske personer hvis hovedformål med næringsvirksomheten er salg av varer eller tjenester, slik at kredittformidlingen, som nevnt i punkt 5.1.4.2, fremtrer som en sidevirksomhet i forhold til hovedvirksomheten som er salg av varer eller tjenester. Som eksempel kan nevnes en bilselger som formidler kreditt til bilkjøperen. Selgeren er kredittformidler i direktivets forstand, men han er ikke rettslig forpliktet i henhold til reglene om pre-kontraktuell opplysningsplikt i artikkel 5 og 6. Som nevnt i punkt 5.1.4.2 vil dette kunne stille seg annerledes dersom selgeren skiller kredittformidlingsvirksomheten ut i eget selskap.

For øvrig legger utvalget til grunn at artikkel 7 er uttrykk for fullharmonisering, slik at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å pålegge aksessoriske kredittormidlere pre-kontraktuell opplysningsplikt i samsvar med reglene i artikkel 5 og 6. Fortalens punkt 17 gir riktignok rom for en viss tvil i denne sammenheng; i fortalen blir det uttalt at medlemsstatene kan beholde eller innføre «yderligere» forpliktelser for kredittformidlere enn de som fremgår av direktivet. Det avgjørende er imidlertid at aksessoriske kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt faktisk er regulert i artikkel 7. Disses pre-kontraktuelle opplysningsplikt er følgelig gjenstand for fullharmonisering i direktivet.

5.3.3 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, og finansavtaleloven § 46 første ledd, lister opp opplysninger som skal gis før avtale blir inngått. Utvalget finner det ikke hensiktsmessig å foreta en detaljert gjennomgang av disse bestemmelsene for å se i hvilken utstrekning lovgivningens opplisting oppfyller forbrukerkredittdirektivets bestemmelser i artikkel 5 og 6. Utvalget viser i den anledning til at det ikke er nasjonal valgfrihet ved gjennomføringen av direktivets regler på dette punktet. Utvalget viser videre til at opplistingen i kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, samt finansavtaleloven § 46 første ledd, samlet ikke er like omfattende som opplistingen i artikkel 5 (og 6), og at direktivet derfor gir forbrukeren krav på mer informasjon enn etter gjeldende norsk rett. Fra kredittgivers side skulle en gjennomgang av de nye bestemmelsene som gjennomfører direktivets informasjonskrav være tilstrekkelig. På denne bakgrunn synes det ikke å være behov for en detaljert gjennomgang av gjeldende norske informasjonskrav holdt opp mot direktivets informasjonskrav.

I kredittkjøpsloven § 4 annet ledd er det bestemt at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter bestemmelsens første ledd, bare gjelder når det gis kreditt for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden. Ved såkalt faktureringskjøp gis det typisk vederlagsfri kreditt i 30 dager. Slik kreditt faller utenfor § 4. Utvalget anbefaler en tilsvarende løsning, men da som ledd i at slike kredittavtaler foreslås helt unntatt fra virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3, se nærmere i punkt 5.1.2.

Når det gjelder tidspunktet for oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, er det i nevnte lovgivning kun bestemt at opplysningene skal gis «før» det blir inngått avtale. Selv om utvalget antar at tolkningen av «før» neppe vil skille seg vesentlig fra direktivets krav om at opplysningene skal gis i god tid før avtale blir inngått, se punkt 5.3.2 ovenfor, foreslår utvalget likevel at det blir gjort bruk av direktivets formulering «i god tid før». Utvalget antar at direktivets formulering på dette punkt er bedre egnet enn «før» til å understreke formålet bak den pre-kontraktuelle opplysningsplikten og sikre at forbrukeren faktisk får mulighet til å overveie de opplysninger han har mottatt.

Utvalget antar at endringen som foreslås her kan tilsi at det vurderes endring av tilsvarende bestemmelser i angrerettloven, særlig dens § 7a om pre-kontraktuell opplysningsplikt ved fjernsalg av finansielle tjenester. Utvalget oppfordrer Barne- og likestillingsdepartementet til å vurdere dette nærmere. Formuleringen «[i] rimelig tid før» i angrerettloven § 7a ble valgt for å oppfylle EUs direktiv om fjernsalg av finansielle tjenester (2002/65/EF) artikkel 3, og samsvarer med den norske oversettelsen av dette direktivet, jf. Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) s. 27 og norsk direktivtekst inntatt i vedlegg. I den danske og engelske versjonen av samme direktiv heter det henholdsvis at forbrukeren skal ha opplysningene «i god tid inden han forpligtes» og «[i]n good time before». Tilsvarende formuleringer fremkommer som nevnt av den danske og engelske versjonen av forbrukerkredittdirektivet. Utvalget antar at meningsinnholdet av de ulike formuleringene er det samme. Videre er det utvalgets oppfatning at «i god tid før» er en bedre formulering enn «i rimelig tid før».

Pliktsubjektet etter kredittkjøpsloven § 4 er angitt som «kredittyteren eller selgeren på hans vegne». Ved inngåelse av kontokredittavtale etter kredittkjøpsloven § 5 påhviler opplysningsplikten «kredittyteren». Opplysningsplikten etter finansavtaleloven § 46 påhviler «långiveren». Dersom det blir gjort bruk av finansagent, er denne «innenfor rammen av det oppdrag institusjonen har gitt», forpliktet til å «se til at institusjonens plikter overfor kunden blir oppfylt», jf. finansavtaleloven § 87 første ledd. Tilsvarende gjelder for meglerforetak, jf. finansavtaleloven § 83 første ledd. Sistnevnte regler kommer ikke direkte til anvendelse i relasjon til avtaler på kredittkjøpslovens område.

Utvalget legger til grunn at direktivets regler om kredittformidlere nødvendiggjør endringer i lovreglene om hvilke subjekter som er forpliktet til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Dette gjelder selv om finansinstitusjoner i henhold til offentligrettslig regulering er forpliktet til å påse at agenter, som blir benyttet av institusjonen, herunder også slike som opptrer som aksessoriske kredittformidlere, opptrer i samsvar med regler som institusjonen er underlagt i forhold til kunden. Direktivets utgangspunkt er at såkalte kredittformidlere er forpliktet på lik linje med kredittgivere. Utvalget foreslår at det i bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt blir presisert at forpliktelsen også påhviler kredittformidlere, med unntak av såkalte aksessoriske kredittformidlere, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6 smh. artikkel 7.

Lovgivningens pre-kontraktuelle opplysningsplikt gjelder bare i forhold til forbrukerkunde, jf. kredittkjøpsloven §§ 4 første ledd og 5 samt finansavtaleloven § 46 første ledd. I forhold til næringslivskunder har finansavtaleloven § 46 tredje ledd en særskilt regulering som sikrer disse adgang til forhåndsinformasjon. Bestemmelsen fastsetter at skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt i første eller annet ledd, «skal være tilgjengelig for enhver låntaker før låneavtale inngås». Dette innebærer at næringslivskunder på forespørsel har krav på å få slike opplysninger. Kredittkjøpsloven har ikke en tilsvarende bestemmelse. Utvalget foreslår en bestemmelse tilsvarende bestemmelsen i § 46 tredje ledd, men slik at denne skal gjelde generelt for kredittavtaler.

5.3.4 Et lovteknisk spørsmål

Direktivets pre-kontraktuelle opplysningsplikt slik den fremkommer av artikkel 5 nr. 1, gjelder generelt for kredittavtaler. Artikkel 6 nr. 1 avgrenser området for artikkel 5 nr. 1 for så vidt gjelder kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 3, 5 og 6. I artikkel 5 nr. 2 og 3 gis det særskilte regler for tilfeller der kredittavtalen blir inngått ved bruk av taletelefoni, og der kredittavtalen er inngått på forbrukerens anmodning ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk. Også artikkel 6 inneholder særskilte regler for tilfeller der avtalen blir inngått ved bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk, jf. artikkel 6 nr. 4 og 7.

Av dette følger at direktivreguleringen av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten skiller ikke bare mellom ulike former for kredittavtaler (jf. artikkel 5 smh. artikkel 6 nr. 1), men også mellom tilfeller hvor det blir gjort bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk og tilfeller hvor avalen blir inngått på på tradisjonell måte.

Ved gjennomføringen av artikkel 5 og 6 i finansavtaleloven kapittel 3 kan ulike lovtekniske løsninger tenkes. Ett alternativ er å følge direktivets struktur, slik at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten blir regulert i to paragrafer. Et annet alternativ er å gjennomføre artikkel 5 og 6 i én lovparagraf. Utvalget ser det slik at grunnstrukturen i artikkel 5 og 6 er slik at artikkel 5 nr. 1 fastsetter den generelle reguleringen, mens det resterende av denne artikkelen og artikkel 6 fastsetter variasjoner fra reguleringen i artikkel 5 nr. 1. Utvalget mener at sammenhengen i reglene kommer best frem ved gjennomføring av artikkel 5 og 6 i én lovparagraf. En ulempe med dette er riktignok at paragrafen vil bli relativt lang og omfattende. Dette bør etter utvalgets syn ikke være avgjørende, ettersom pedagogiske hensyn kan bli tilstrekkelig varetatt bl.a. ved tydelig markering av at enkelte ledd i paragrafen gjelder særskilte typer kredittavtaler eller kredittavtaler som er inngått ved bruk av taletelefoni/fjernkommunikasjonsteknikk.

5.4 Vurdering av kundens kreditt­verdighet. Forklarings- og frarådningsplikt

5.4.1 Innledning

Etter artikkel 8 nr. 1 skal kredittgiver innen kredittavtalen inngås vurdere forbrukerens kredittverdighet. Vurderingen skal foretas på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger som «hvor det er relevant» innhentes hos forbrukeren og «hvor det er nødvendig» ved «søgning i den relevante database».

Det heter videre at medlemsstater som har lovbestemmelse som krever at kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av søk i den relevante database, «kan opretholde denne forpligtelse».

Etter artikkel 8 nr. 2 skal medlemsstatene sikre at kredittgiveren ajourfører de finansielle opplysningene han har om forbrukeren hvis partene blir enige om å endre det samlede kredittbeløpet. Kredittgiveren skal vurdere forbrukerens kredittverdighet på ny før «enhver væsentlig forhøjelse af det samlede kreditbeløp».

Artikkel 8 har ingen bestemmelse om den nærmere betydning av kredittgivers vurderinger av forbrukerens kredittverdighet. Det fremgår heller ikke klart av direktivet hva som er formålet med plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Det må imidlertid antas at det er hensynet til forbrukerbeskyttelse, ved at kreditt gjerne ikke vil bli innvilget dersom kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak, som er hovedbegrunnelsen for vurderingsplikten, jf. fortalens punkt 9. Plikten til å vurdere kundens kredittverdighet må også sees i sammenheng med bestemmelsen om forklaringsplikt i direktivets artikkel 5 nr. 6, se nærmere nedenfor.

Dersom kredittgiver vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak, må det som nevnt antas at kredittgiveren ofte vil avslå kredittsøknaden. Unntak kan imidlertid forekomme, for eksempel dersom kredittgiver finner at sikkerhet i form av kausjon eller pantesikkerhet, herunder salgspant i gjenstand solgt på kreditt, medfører at kredittrisikoen er til å leve med. Direktivet er ikke til hinder for inngåelse av kredittavtale i slike tilfeller.

I tilfeller hvor kredittgiver avslår kredittsøknaden som følge av foretatt vurdering av forbrukerens kredittverdighet, vil forbrukeren normalt bli kjent med utfallet av kredittvurderingen. Artikkel 9 nr. 2 bestemmer at hvis anmodning om kreditt avslås på grunnlag av søk i en database skal kredittgiver underrette forbrukeren omgående og kostnadsfritt om utfallet av søket og om databasen. En kunne også tenke seg en plikt for kredittgiver til å underrette forbrukeren om vurderingen av hans kredittverdighet i tilfeller hvor kredittgiver velger å innvilge kreditten på tross av at forbrukerens kredittverdighet er vurdert å være svak, men artikkel 8 inneholder ingen bestemmelse om slik plikt for kredittgiver.

Artikkel 5 nr. 6 pålegger imidlertid kredittgiveren og eventuelt kredittformidler å gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Forklaringsplikten vil knytte seg til den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kredittproduktets viktigste karakteristika og virkninger for forbrukeren av eventuelt betalingsmislighold. Artikkel 5 nr. 6 overlater til medlemsstatene å bestemme «hvilken form og hvilket omfang» forklaringene og bistanden til forbrukeren skal gis samt hvem som skal yte denne «ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes».

Kredittkjøpsloven § 9a bestemmer at dersom kredittgiveren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittgiveren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittgiveren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Disse bestemmelsene gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittgiveren. Tilsvarende bestemmelser er inntatt i finansavtaleloven § 47. Direktivet inneholder ingen bestemmelser som pålegger kredittgiveren å frarå forbrukeren å ta opp kreditt eller gjennomføre kredittavtalen langs de linjer som følger av de nevnte bestemmelsene i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Frarådningspliktens forhold til forbrukerkredittdirektivet er nærmere behandlet i forarbeidene til kredittkjøpsloven § 9a, se særlig NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp side 48 og Ot.prp. nr. 22 (2007-2008) Om lov om endringer i lov om kredittkjøp m.m. (frarådningsplikt) side 40. Konklusjonene som der ble trukket var at en frarådningsplikt med utforming som i finansavtaleloven og etter lovvedtaket også i kredittkjøpsloven, er forenlig med forbrukerkredittdirektivet slik det da var foreslått. Utvalget konstaterer at det ikke kom endringer i direktivet ved vedtakelsen som tilsier en annen vurdering av dette spørsmålet nå enn den som ble gjort i forarbeidene til kredittkjøpsloven § 9a. En nærmere vurdering av spørsmålet ligger derfor utenfor utvalgets mandat. I samsvar med mandatet vil utvalget vurdere om det i lys av erfaringene med frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 er grunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsen og i kredittkjøpsloven § 9a. Dette behandles i punkt 5.4.5 nedenfor.

5.4.2 Gjeldende rett

Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder noen bestemmelser som uttrykkelig pålegger kredittgiver å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Kredittgiveren foretar imidlertid normalt i egen interesse kredittvurdering av forbrukeren for å ta stilling til om og i tilfelle på hvilke vilkår kredittgiveren ønsker å gi kreditt. Dersom kredittgiveren vurderer forbrukerens kredittverdighet å være svak, vil kredittgiveren gjerne avstå fra å gi kreditt, i alle fall uten tilfredsstillende sikkerhet for kreditten. Et flertall i Banklovkommisjonen uttaler i NOU 1994: 19 s. 53 at det ikke kan være i samsvar med god bankpraksis for en finansinstitusjon å innvilge lån til en forbruker hvor det for institusjonen i utgangspunktet fortoner seg som sannsynlig at låntakeren vil være ute av stand til å betjene lånet, selv om institusjonen vil kunne ha en sikkerhet gjennom pant eller på annen måte for sitt låneengasjement. Et mindretall i Banklovkommisjonen uttaler i tilknytning til sitt forslag om å innføre frarådningsplikt (som ble fulgt, se finansavtaleloven § 47) at det antas at institusjonene i egen interesse har rutiner som sikrer at forsvarlig kredittprøving foretas og at kredittprøving må anses å følge av alminnelige krav til god bankskikk. (NOU 1994: 19 s. 55) Mindretallet fremholdt ellers at når frarådningsplikten er oppfylt behøver det ikke være betenkelig at finansinstitusjonen yder lånet når låntakeren likevel ønsker det, f eks «dersom en far kausjonerer for lån til sin sønn, og alle involverte er klar over at det er sannsynlig at det er faren som til syvende og sist må tre støttende til» (NOU 1994: 19 s. 54).

Selv om kredittgiver normalt foretar kredittvurdering av forbrukeren i egen interesse, og frarådningsplikten gjerne baserer seg på den kredittvurdering som måtte være foretatt, kan det ikke av bestemmelsene om frarådningsplikt utledes en formalisert plikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet eller til å innhente opplysninger fra forbrukeren i så henseende. Banklovkommisjonens mindretall, som anbefalte innføring av frarådningsplikt, uttaler i NOU 1994: 19 s. 55 at den foreslåtte bestemmelsen ikke pålegger institusjonen «aktivt å innhente opplysninger for å undersøke om låntakeren har økonomi til å klare å betjene lånet». Utvalget viser her til at også Justisdepartementets lovavdeling i uttalelse datert 27.09.2006 (saksnummer: 200509112) uttaler at finansavtaleloven § 47 «ikke kan sies å inneholde noen selvstendig plikt til å innhente opplysninger i kredittprøvingsøyemed».

Finansavtaleloven med forskrifter (forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler) samt kredittkjøpsloven inneholder detaljerte krav til pre-kontraktuell opplysningsplikt om relevante forhold i låneavtalen. Kredittgiver er imidlertid ikke pålagt å gi en nærmere forklaring til forbrukeren av hva de enkelte pre-kontraktuelle opplysninger betyr for ham, slik som etter direktivet artikkel 5 nr. 6.

5.4.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 8 og 9 og behovet for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.2 kan det ikke av bestemmelsene om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a utledes noen formalisert plikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet. Selv om en skulle anta at plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet kan følge av alminnelige krav til god bankskikk, vil artikkel 8 ikke kunne anses å være gjennomført i norsk rett under henvisning til en slik plikt. Etter utvalgets syn det nødvendig å innføre en lovbestemmelse som direkte pålegger kredittgiver å vurdere forbrukerens kredittverdighet, og som presiserer nærmere hvordan kredittvurderingen må foretas, i samsvar med direktivets artikkel 8. Videre må det innføres en lovbestemmelse som gjennomfører artikkel 9 nr. 1 om tilgang til databaser på ikke-diskriminerende vilkår, og en lovbestemmelse som gjennomfører artikkel 9 nr. 2 om plikt til å underrette forbrukeren om avslag på anmodning om kreditt på grunnlag av søk i en database.

Kredittvurderingen skal etter direktivet foretas på grunnlag av «fyldestgørende oplysninger». Vurderingene av hva som er «fyldestgjørende opplysninger» vil særlig måtte bero på kredittens størrelse.

Kredittgiver må ved vurderingen av hvilke opplysninger som skal innhentes ta stilling til hvilken betydning de aktuelle opplysningene kan antas å ha for kredittvurderingen. Slike opplysninger vil forbrukeren ofte bli bedt om å gi gjennom kredittgiverens standardiserte søknadsskjema. Plikt for kredittgiver til å innhente opplysninger fra forbrukeren vil da forutsette at forbrukeren ikke selv gir fyllestgjørende opplysninger, for eksempel ved ufullstendig utfylling av søknadsskjemaet. Krav om opplysninger forutsetter et saklig behov. Kredittgiver kan ikke pålegge forbruker å gi opplysninger eller dokumentere forhold som ikke har betydning for vurderingen. På den annen side må han innhente de opplysningene som er nødvendige for å kartlegge forbrukerens betalingsevne i tilstrekkelig grad. Kredittgiver må ha en viss skjønnsmargin i så henseende.

Utvalget viser her til uttalelse fra Justisdepartementets lovavdeling datert 27.09.2006, hvor det i forhold til bestemmelsene i personopplysningsloven § 8, jf. § 9, sammenholdt med § 11 første ledd bokstav d, som innebærer at innhentede personopplysninger må være «tilstrekkelige og relevante for formålet med behandlingen», blant annet uttales at «det må foretas en konkret vurdering av om det foreliger et saklig behov for opplysningene i forhold til formålet med innhentingen». Mer konkret uttaler lovavdelingen: «Det er liten tvil om at opplysninger knyttet til låntakerens lønns- og formuesforhold generelt må anses som relevante ved en kredittprøving. Relevansen av opplysninger om arbeidsledighet, skilsmisse og sykdom vil derimot avhenge av de konkrete omstendighetene. I noen tilfeller vil slike forhold kunne være relevante for den enkeltes betalingsevne, i andre tilfeller ikke.»

Utvalget slutter seg til lovavdelingens uttalelser på dette punkt og vil tilføye at det er forbrukerens kredittverdighet og forhold som innvirker på denne, sett i lys av kredittens størrelse, som må være avgjørende for hvilke opplysninger kredittgiver har rett og plikt til å innhente. Kredittgiver må som utgangspunkt stille de nødvendige og relevante spørsmålene som skal til for å kartlegge forbrukerens kredittverdighet. Forbrukeren må på sin side oppgi relevant og riktig informasjon. Kredittgiver må imidlertid normalt anses å ha oppfylt sin plikt til å innhente fyllestgjørende opplysninger dersom han har basert seg på de opplysninger forbrukeren har gitt ham og de opplysninger kredittgiver kan innhente eller få verifisert i relevant database (se nærmere nedenfor), med mindre opplysningene fremstår som klart mangelfulle i lys av den aktuelle kredittens størrelse og normal og forsvarlig praksis med hensyn til kredittvurderinger. Dersom forbrukeren gir uriktige opplysninger eller unnlater å gi relevante opplysninger, og opplysningen ikke er nærliggende og naturlig for kredittgiveren å innhente fra annet hold – eventuelt ikke mulig å innhente fra annet hold – kan det i etterkant normalt ikke gjøres gjeldende at kredittgiver ikke oppfylt sin plikt etter artikkel 8, selv om det viser seg at opplysningene hadde betydning for vurderingen av forbrukerens betalingsevne.

Etter artikkel 8 nr. 1 er det kredittgiveren som pålegges å vurdere forbrukerens kredittverdighet. I praksis vil det kunne forekomme at kredittgiveren i noen grad overlater til vare- eller tjenesteleverandør eller annen kredittformidler å foreta kredittvurderingen, for eksempel slik at kredittformidleren foretar en første undersøkelse av forbrukerens kredittverdighet. Utvalget antar at direktivet artikkel 8 nr. 1 ikke er til hinder for at kredittgiveren organiserer kredittvurderingen på en slik måte. Utvalget understreker imidlertid at kredittgiver er ansvarlig for den foretatte kredittvurdering uansett hvordan denne organiseres.

Artikkel 8 nr. 1 bestemmer at «hvor det er nødvendig» skal kredittgiver innhente opplysningene «ved søgning i den relevante database». Formuleringen «hvor det er nødvendigt» synes å forutsette at kredittgiver normalt mottar fyllestgjørende opplysninger fra forbrukeren, eventuelt etter nærmere anmodning om opplysninger («indhentes hos forbrugeren»). Selv om det i og for seg kunne legges til grunn at forbrukeren har gitt kredittgiver fyllestgjørende opplysninger, må kredittgiver ha rett til å kvalitetssikre opplysninger han mottar fra forbrukeren, for eksempel om hvorvidt forbrukeren er i betalingsmislighold overfor en eller flere av sine kreditorer, ved å undersøke i database om forbrukeren har betalingsanmerkninger. Kredittgiver vil ikke alltid kunne legge til grunn at opplysninger mottatt fra forbrukeren er fyllestgjørende før opplysningene er søkt bekreftet ved undersøkelse i database.

Selv om «hvor det er nødvendig» kan forstås slik at det bare er dersom fyllestgjørende opplysninger ikke kan innhentes fra forbrukeren at kredittgiver skal innhente opplysninger ved søk i database, må det – også utenom tilfeller hvor kredittgiver ønsker å kvalitetssikre opplysninger forbrukeren måtte gi - antas at kredittgiveren i betydelig grad må kunne vurdere konkret om det er mest hensiktsmessig å innhente opplysninger fra forbrukeren eller fra databasen. Kredittgiveren må for eksempel kunne etablere som praksis at han nøyer seg med å kontrollere database for betalingsanmerkninger i tilfeller hvor det er spørsmål om å innvilge kreditt av relativt beskjeden størrelse.

Med «relevant database» forstår utvalget databaser som med eller uten vederlagsplikt er tilgjengelige for kredittgivere som søker å innhente opplysninger om forbrukerens økonomiske evne, herunder betalingsanmerkninger, for eksempel kredittopplysningsbyråers registre over ligningsopplysninger og betalingsanmerkninger. Plikt til å foreta undersøkelser i relevante databaser bygger på en forutsetning om at slike finnes. Bestemmelsen pålegger ikke medlemsstatene å se til at slike databaser opprettes eller videreføres. Derimot er medlemsstatene forpliktet i henhold til artikkel 9 nr. 1 til, i forbindelse med grenseoverskridende kreditt, å sikre at kredittgivere fra andre medlemsstater har adgang på ikke-diskriminerende vilkår til de databaser som på medlemsstatens område blir benyttet ved vurdering av forbrukeres kredittverdighet. I artikkel 9 nr. 4 er det bestemt at artikkel 9 ikke berører anvendelsen av direktiv 95/46/EF om beskyttelse av fysiske personer i forbindelse med behandling av personopplysninger og om fri utveksling av slike opplysninger. Direktivet er gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personpplysningsloven). Det følger av denne lovens § 29 første ledd at det i forbindelse med grenseoverskridende kreditt er adgang til å overføre personopplysninger, herunder kredittopplysninger, til stater som har gjennomført direktiv 95/46/EF. Loven pålegger imidlertid ikke kredittopplysningsforetak å overføre personopplysninger til slike stater på ikke-diskriminerende vilkår. Heller ikke personopplysningsforskriften (forskrift 15. desember 2000 nr. 1265) § 4-3 oppstiller en slik forpliktelse; i denne bestemmelsens første ledd heter det at kredittopplysning bare kan gis til den som har saklig behov for den. På denne bakgrunn foreslår utvalget at forskriften § 4-3 første ledd blir gitt et nytt annet punktum hvor det blir presisert at det ved grenseoverskridende kreditt innenfor EØS-området skal gis kredittopplysninger på ikke-diskriminerende vilkår. Det presiseres at forslaget ikke berører bestemmelsen i personopplysningsloven § 29 første ledd om at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av personopplysninger.

Artikkel 8 nr. 1 siste punkt tillater medlemsstater hvis lovgivning krever at kredittgiveren vurderer forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av søkning i relevant database, å opprettholde slik regulering. Ettersom norsk rett ikke inneholder noen slik bestemmelse, er bestemmelsen uten betydning for norsk rett.

Etter artikkel 8 nr. 2 skal kredittgiveren ajourføre de finansielle opplysninger han har om forbrukeren dersom partene blir enige om å endre det samlede kredittbeløp etter kredittavtalens inngåelse. Kredittgiveren skal vurdere forbrukerens kredittverdighet før enhver vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp. Det synes uklart hvilken selvstendig betydning plikten til å ajourføre finansielle opplysninger om forbrukeren er ment å ha, ut over plikten til å foreta (ny) kredittvurdering ved eventuell vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp. Utvalget kan ikke se noen grunn til å pålegge kredittgiver plikt til å foreta slik ajourføring av opplysninger dersom det avtales reduksjon av det samlede kredittbeløp. Det er videre uklart hvilket nærmere innhold en plikt til å ajourføre finansielle opplysninger om forbrukeren skal ha, ut over slik innhenting av nye eller endrede opplysninger som må foretas i forbindelse med en eventuell ny kredittvurdering.

Med forbehold for tilfeller hvor partene etter inngåelsen av kredittavtalen blir enige om å endre det samlede kredittbeløp, jf. foregående avsnitt, knytter vurderingsplikten etter direktivet artikkel 8 seg bare til inngåelsen av kredittavtalen. I tilfeller hvor kredittavtalen gir forbrukeren rett til å trekke på en kredittramme, vil kredittgiveren ikke ha plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet i forkant av forbrukerens utnyttelse av kreditten. Utvalget antar at slik vurderingsplikt heller ikke inntrer i tilfeller med kredittavtale i form av rammekreditt som er tidsbegrenset, men hvor det skjer automatisk forlengelse med mindre kreditten sies opp fra en av partene innen en viss frist. Dersom kredittavtalen er tidsbegrenset i den forstand at det kreves ny avtale for å forlenge kredittiden, antar derimot utvalget at vurderingsplikten etter direktivet artikkel 8 inntrer på ny.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. De øvrige medlemmene er uenige i dette forslaget. Forslaget begrunnes og kommenteres nærmere i punkt 5.13.

5.4.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6 og behov for ny lovgivning

Som nevnt i punkt 5.4.1 inneholder artikkel 5 nr. 6 en bestemmelse om at kredittgiveren og eventuelt kredittformidler skal gi forbrukeren fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Forklaringsplikten skal «hvor det er relevant» omfatte den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1, se punkt 5.3.2, kredittproduktets viktigste karakteristika og virkninger for forbrukeren av eventuelt betalingsmislighold. Artikkel 5 nr. 6 overlater til medlemsstatene å bestemme «hvilken form og hvilket omfang» forklaringene og bistanden til forbrukeren skal gis samt hvem som skal yte denne «ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes».

Artikkel 5 nr. 6 synes å forutsette at den pre-kontraktuelle informasjon som skal gis etter artikkel 5 nr. 1 ikke alltid vil være tilstrekkelig til å sette forbrukeren i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Utvalget antar at det nærmere innhold av forklaringsplikten i noen grad må fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon. Utvalget viser her til at plikten etter artikkel 5 nr. 6 omfatter det å gi «fyldestgjørende forklaringer» som skal sette forbrukeren i stand til å vurdere om han bør inngå kredittavtalen. Fremgår det av kommunikasjonen mellom partene at forbrukeren er i stand til å vurdere dette selv ut fra de opplysninger han har mottatt etter arikkel 5 nr. 1 og at han er kjent med sentrale rettsvirkninger som følge av mislighold av kredittavtalen, vil kredittgiver kunne unnlate å forklare dette nærmere. På den annen side vil det i tilfeller hvor det fremgår at forbrukeren i liten grad er i stand til å ivareta egne interesser, måtte stilles skjerpede krav til de forklaringer som gis.

Utvalget merker seg at forklaringsplikten omfatter («hvor det er relevant») blant annet «de specifikke konsekvenser [kredittavtalen] kan få for forbrugeren, herunder konsekvenserne af forbrugerens betalingsmisligholdelse». Utvalget legger til grunn at forklaringsplikten må relateres til innholdet av den aktuelle kredittavtalen. For så vidt gjelder konsekvenser av mislighold antar utvalget at kredittgiver normalt vil ha plikt til å underrette forbrukeren om forsinkelsesrente som vil påløpe, risikoen for at eventuell pantsatt eiendel vil kunne bli realisert, at ansvar vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle kausjonister, at forbrukeren vil være ansvarlig for eventuell restgjeld som ikke kan dekkes ved innbetalinger fra forbrukeren, og at mislighold vil kunne lede til betalingsanmerkninger.

Det må antas at kredittavtalen ofte ikke vil passe til forbrukerens finansielle situasjon dersom forbrukerens kredittverdighet er svak. Kredittgiver må i slike tilfeller normalt forklare forbrukeren at man vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak og at kredittavtalen derfor ikke passer til hans finansielle situasjon. Mener kredittgiver at forbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra å oppta kreditten i slike tilfeller, har han plikt til å underrette forbrukeren om det, jf. utkast til § 51 om frarådningsplikt og NOU 2007: 5 s. 48, hvor Banklovkommisjonen uttaler at en «frarådning vil være en direkte måte å forklare forbrukeren at hans økonomiske evne tilsier at han bør være forsiktig med å inngå en kredittavtale... ».

Etter artikkel 5 nr. 6 påhviler forklaringsplikten kredittgivere og «i givet fald» kreditformidlere. Utvalget har i punkt 5.1.4.2 foran lagt til grunn at statene ved gjennomføring av direktivet skal legge til grunn at kredittformidlere er rettslig forpliktet til å oppfylle kravene som følger av artikkel 5 og 6. For så vidt gjelder forklaringsplikten overlater imidlertid artikkel 5 nr. 6 til den nasjonale lovgivning å bestemme hvilken form og hvilket omfang forklaringsplikten skal ha, samt hvem som skal yte bistanden «ud fra de særlige omstændigheder, hvorunder kreditaftalen tilbydes, hvem den tilbydes, og den særlige type kredit, der tilbydes». Selv om ordlyden ikke er helt klar, antar utvalget at direktivet bør forstås slik at forklaringsplikten i utgangspunktet skal påhvile både kredittgivere og kredittformidlere, men at det i lovgivningen kan åpnes for en nærmere konkretisering av forklaringsplikten i de enkelte tilfeller den blir aktuell som også gir rom for nærmere angivelse av om det er kredittgiver eller kredittformidler eller begge som er ansvarlige for å gi forklaringer i de enkelte tilfeller. Utvalget går ikke nærmere inn på hvilken tolkningsfrihet direktivet kan antas å gi på dette punkt, ettersom utvalget legger til grunn at rettstekniske hensyn taler mot differensiering med hensyn til hvem som er ansvarlige for å oppfylle forklaringsplikten i de enkelte tilfeller. Utvalget legger også noe vekt på at både kredittgiver og kredittformidler foreslås å ha frarådningsplikt etter § 51, jf. kredittkjøpsloven § 9a etter gjeldende rett. Det er selvsagt tilstrekkelig at enten kredittgiver eller kredittformidler gir forbrukeren den forklaring han har krav på i det enkelte tilfelle, selv om loven angir at begge er ansvarlige for at forklaringsplikten oppfylles.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at i tilfeller hvor kredittgiveren og kredittformidleren ikke har oppfylt sin plikt til å gi fyllestgjørende forklaring, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. De øvrige medlemmene er uenige i dette forslaget. Forslaget begrunnes og kommenteres nærmere i punkt 5.13.

5.4.5 Særskilt om frarådningsplikt

Etter mandatet skal utvalget ikke vurdere spørsmålet om det bør gjelde frarådningsplikt for kreditt som ytes etter kredittkjøpsloven, ettersom dette spørsmålet er utredet av Banklovkommisjonen som en egen sak, jf. NOU 2007: 5. Utvalget skal imidlertid vurdere om det i lys av erfaringene med frarådningsplikten i finansvtaleloven § 47, jf. fremstillingen i NOU 2007: 5, er grunn til å gjøre endringer i denne bestemmelsen og i kredittkjøpsloven § 9a.

Utvalget oppfatter mandatet slik at utvalget skal legge til grunn at det i fortsettelsen skal være frarådningsplikt både etter finansavtaleloven og kredittkjøpsloven. Utvalget legger videre til grunn at utvalget skal vurdere frarådningsplikten i lys av erfaringene med denne, men at utvalget i prinsippet står fritt til å foreslå endringer i frarådningsplikten selv om det ikke kan påvises konkrete erfaringer med frarådningsplikten som tilsier slike endringer.

Finansavtaleloven § 47 lyder:

«Dersom långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig.»

Kredittkjøpsloven § 9a lyder:

«Dersom kredittyteren før det inngås avtale om kreditt etter loven her eller før salgstingen er overgitt til forbrukeren, må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen, skal kredittyteren skriftlig underrette forbrukeren om dette. Gjør kredittyteren ikke det, kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig. Første og annet punktum gjelder tilsvarende for selgeren dersom han eller hun opptrer på vegne av kredittyteren.»

Kredittkjøpsloven § 9a tilsvarer i hovedsak finansavtaleloven § 47, men er formulert noe annerledes, blant annet som følge av at kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven omfatter både tilfeller hvor kredittgiveren inngår kredittavtale med forbrukeren og tilfeller hvor selgeren opptrer på vegne av kredittgiveren.

Utvalget foreslår som nevnt i punkt 5.1.1 at kredittkjøpsloven oppheves i forbindelse med gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet og at finansavtaleloven kapittel 3 skal regulere både kredittavtaler som i dag omfattes av loven og kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven. Utvalgets forslag til bestemmelse om frarådningsplikt er derfor utformet i lys av den nye lovs virkeområde.

Utvalget har i samsvar med mandatet drøftet spørsmålet om det i lys av erfaringene med finansavtaleloven § 47 er grunn til å gjøre endringer i bestemmelsen. Utvalget har gjennomgått praksis fra Bankklagenemnda og Forbrukertvistutvalget, se fremstillingen i NOU 2007: 5 s. 25-30 av slik praksis frem til den innstillingen ble avgitt.

Utvalget drøfter først spørsmålet om hvilken utforming finansavtaleloven § 47 bør ha innenfor bestemmelsens nåværende virkeområde. Deretter drøftes hvilke endringer som bør gjøres under forutsetning av at finansavtaleloven i fremtiden også omfatter kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven.

Utvalget bemerker at bestemmelsen inneholder elementer som kan inndeles i tre kategorier

1. vilkår for frarådningsplikt

2. frarådningspliktens innhold

3. sanksjoner

Vilkårene for frarådningsplikten er etter lovens ordlyd at långiveren før låneavtale inngås med en forbruker eller lånet utbetales til denne, må anta at økonomiske evne eller andre forhold på låntagerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å oppta lånet.

De forhold som kan aktualisere frarådningsplikten må altså foreligge før kredittavtale inngås eller før lånet utbetales til forbruker. Det vil normalt være vesentlig svekkelse av forbrukerens kredittverdighet i tiden mellom inngåelse av kredittavtale og utbetaling som vil aktualisere frarådningsplikten før kreditten utbetales. Vesentlig svekkelse av forbrukerens kredittverdighet vil regelmessig utgjøre en bristende forutsetning for kredittavtalen, slik at kredittgiver ikke plikter å oppfylle denne. Dersom kredittgiver likevel skulle ønske å stå ved kredittavtalen, bør han imidlertid – som etter gjeldende rett – pålegges å frarå forbrukeren å oppta kreditten. I dette ligger en rett for forbrukeren til å erklære seg ubundet av kredittavtalen.

Frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men før kreditten utbetales, kan også forekomme i tilfeller hvor kredittgiveren først etter at kredittavtalen inngås blir kjent med omstendigheter som forelå allerede da kredittavtalen ble inngått (uriktige forutsetninger), og som ville ha medført frarådningsplikt om kredittgiveren hadde hatt slik kunnskap da, samt i tilfeller hvor det inntrer omstendigheter etter inngåelsen av kredittavtalen som isolert sett ikke er tilstrekkelig til å utgjøre bristende forutsetning for kredittavtalen, men som – om omstendigheten hadde foreligget ved avtaleinngåelsen – ville ha aktualisert frarådningsplikt når omstendigheten sees i sammenheng med andre omstendigheter som forelå da. Etter utvalgets oppfatning bør det fortsatt være frarådningsplikt også i slike tilfeller. Avgjørende er om kredittgiveren enten ved inngåelsen av kredittavtalen eller ved utbetaling av kreditten må anta at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten. I forhold til forbrukerverneformålet med bestemmelsen er det ikke grunn til å legge avgjørende vekt på om grunnlaget for frarådningsplikten objektivt forelå ved avtaleinngåelsen eller først ved utbetalingen, eller om kredittgiver ville ha rett til å erklære seg ubundet av kredittilsagn som følge av uriktige eller bristende forutsetninger.

I forhold til det alternative vilkåret om frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men før kreditten utbetales, vil utvalget bemerke at det ikke er grunnlag for å pålegge kredittgiver frarådningsplikt i forbindelse med at forbrukeren trekker på rammekreditt han måtte være innvilget. Alternativet med utbetaling av kreditten må anses å gjelde tilfeller hvor det foretas utbetaling av innvilget lån, til forskjell fra mer eller mindre løpende trekk på rammekreditt. Når det gjelder spørsmålet om frarådningsplikt ved fornyelse av tidsbegrensede rammekreditter, antar utvalget av spørsmålet om frarådningsplikt må løses på samme måte som spørsmålet om vurderingsplikt, jf. direktivets artikkel 8 og punkt 5.4.3 foran.

Lovens vilkår om at «økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet» dekker etter utvalgets oppfatning på en god måte det som bør være sentralt i grunnlaget for frarådningsplikten; at forbrukeren ikke er kredittverdig. Det kan imidlertid være andre individuelle forhold enn manglende kredittverdighet som bør utløse frarådningsplikt, etter omstendighetene eksempelvis kredittformålet. Etter utvalgets oppfatning gir lovens ordlyd dekkende uttrykk for de objektive forhold som bør kunne aktualisere frarådningsplikt.

Kredittgivers frarådningsplikt er etter ordlyden betinget av at kredittgiveren «må anta» at det foreligger slike forhold som aktualiserer frarådningsplikten. Utvalget legger til grunn at bestemmelsen sikter til kredittgiverens forsvarlige på grunnlag av de forhold han gjennom avtaleforhandlingene med forbrukeren får kunnskap om – samt omstendigheter kredittgiveren blir kjent med i tiden etter inngåelse av kredittavtale men før utbetaling av kreditten. Etter gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet vil det normalt være opplysningene som danner grunnlaget for den kredittvurdering kredittgiveren skal foreta etter direktivet artikkel 8, som også utgjør grunnlaget for frarådningsplikt. I tillegg til dette kan som nevnt bl.a. kunnskap om forbrukerens formål med kreditten og andre forhold på forbrukerens side aktualisere frarådningsplikten. Etter utvalgets oppfatning bør lovens ordlyd videreføres også på dette punkt.

Utvalgets foreløpige oppfatning er derfor at finansavtaleloven § 47 bør videreføres for så vidt gjelder vilkårene for frarådningsplikten. Endringer av bestemmelsen som følge av utvidelsen av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 som følge av opphevelse av kredittkjøpsloven, drøftes nedenfor.

Frarådningspliktens innhold er i finansavtaleloven § 47 beskrevet som en plikt til skriftlig å underrette låntakeren om at økonomisk evne eller andre forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp lånet. Frarådningen skal bidra til å forhindre at forbrukeren tar opp kreditt han ikke bør ta opp bl a som følge av svak økonomisk evne og herunder bidra til å oppveie for manglende evne hos forbrukeren til selv å vurdere forsvarligheten av opptaket av kreditten. Slik frarådning vil gjerne medføre at forbrukeren velger å avstå fra kredittopptaket. Det kan imidlertid forekomme at forbrukeren ønsker å oppta kreditten på tross av mottatt frarådning. Bestemmelsen om frarådningsplikt er ikke til hinder for dette, ettersom kredittgivers plikter etter denne bestemmelsen er oppfylt gjennom frarådningen. I tilfeller hvor forbrukeren tar opp kreditten på tross av frarådningen vil imidlertid etter omstendighetene avtalerettslige ugyldighetsregler kunne få anvendelse, slik at kredittavtalen blir ugyldig eller kan lempes etter avtl. § 36, se Rune Sæbø, En dom om frarådningsplikt, Om Rt 1959.1048, i Avtalslagen 90 år, Stockholm 2005 s. 329 flg. på s. 333.

Bortsett fra bestemmelsens formkrav, som drøftes nærmere nedenfor, er etter utvalgets oppfatning den nåværende utforming av frarådningspliktens innhold hensiktsmessig. Frarådningspliktens funksjon vil normalt bli ivaretatt ved at forbrukeren får slik kunnskap at han avstår fra opptaket av kreditten. De tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kreditten, reguleres tilfredsstillende gjennom avtalerettslige ugyldighetsregler, som vil kunne få anvendelse bl.a. i tilfeller hvor kredittkunden i særlig liten grad er i stand til å ivareta egne interesser under kontraheringen, sml. avtaleloven § 31 og Sæbø, op. cit. s. 333-334. På den annen side vil frarådningsplikten gjelde uavhengig av om forbrukeren selv er i stand til å vurdere forsvarligheten av opptaket av kreditt. Kredittgiver kan altså ikke avstå fra å gi frarådning under henvisning til at forbrukeren selv kan vurdere forsvarligheten av kredittopptaket, selv om kredittgiver i det enkelte tilfelle skulle ha rett i sin vurdering. Dersom forbrukeren selv er i stand til å vurdere forsvarligheten av kredittopptaket, vil det imidlertid normalt være liten grunn til å lempe på låntakerens forpliktelser etter kredittavtalen, jf. nedenfor om sanksjoner. I slike tilfeller vil prinsippet om at partene selv har risikoen for egne forutsetninger, som for så vidt gjelder kredittgivning kommer til uttrykk bl a i Rt. 1959 s. 248, normalt måtte bli å legge til grunn.

Selv om utvalget altså legger til grunn at frarådningspliktens funksjon normalt vil bli ivaretatt ved at forbrukeren får slik kunnskap at han avstår fra opptaket av kreditten, kan det reises spørsmål ved om frarådningsplikten kan gjøres enda mer effektiv ved at det gis en muntlig frarådning, enten i stedet for eller i tillegg til skriftlig frarådning. Loven oppstiller ikke et særskilt klarhetskrav til frarådningen eller et krav om at forbrukeren bekrefter at han er kjent med frarådningen, noe som innebærer en risiko for at forbrukeren overser eller unnlater å tillegge frarådningen den vekt han burde ha gjort og kanskje ville ha gjort dersom frarådningen ble gitt på en måte som i større grad sikret at han måtte feste seg ved den. Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen om frarådningsplikt endres slik at frarådningen skal gis både skriftlig og så vidt mulig også muntlig, og at forbrukeren i tilfeller hvor det inngås kredittavtale på tross av frarådningen, ved signatur skal bekrefte at han er kjent med at kredittgiveren skriftlig og muntlig har frarådet ham å oppta kreditten. Utvalget antar at en kombinasjon av skriftlig og muntlig frarådning og slik bekreftelse i tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kreditten, er vel egnet til å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag begrenses til å omfatte tilfeller hvor frarådning gis før inngåelsen av kredittavtale. Forslaget vil dermed omfatte de fleste tilfeller hvor frarådningsplikt inntrer. Den foreslåtte løsning er trolig mindre egnet i tilfeller hvor frarådningsplikten inntrer etter at kredittavtalen er inngått.

Rettsvirkningene av at frarådningsplikten ikke er oppfylt er ifølge finansavtaleloven § 47 at låntakerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig. Bestemmelsen må på dette punkt antas i alle fall i hovedsak å føre til de samme resultater som om det på rettsvirkningssiden bare var foretatt en henvisning til avtaleloven § 36. Etter utvalgets oppfatning vil det ikke være mulig å angi rettsvirkningene av manglende oppfyllelse av frarådningsplikten på en mer adekvat måte enn ved henvisning til adgang til lempning av forbrukerens forpliktelser for så vidt dette finnes rimelig. Hensett til den store variasjonsbredde med hensyn til individuelle omstendigheter som kan gjøre seg gjeldende i den enkelte kredittsak vil det ikke være hensiktsmessig med en mer regelbasert sanksjonsregel. Ved henvisning til et rimelighetsskjønn vil en normalt oppnå den løsning som har de beste grunner for seg i hvert enkelt tilfelle ut fra avveining av objektive og subjektive forhold og omstendigheter.

Det neste spørsmålet er hvilke endringer i bestemmelsen som bør gjøres dersom en, som utvalget anbefaler, utvider virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 3 ved å la dette omfatte også kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøps­loven. Det er her naturlig innledningsvis å foreta en sammenligning av finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a.

Etter utvalgets vurdering tilsvarer kredittkjøpsloven § 9a bestemmelsen i finansvtaleloven § 47, med den tilpasning som følger av at frarådningsplikten etter kredittkjøpsloven gjelder frem til salgstingen er overgitt til forbrukeren, mens frarådningsplikten etter finansavtaleloven gjelder frem til lånet utbetales. I lys av bestemmelsenes respektive virkeområder fremstår denne forskjellen som hensiktsmessig. På ett punkt går kredittkjøpsloven § 9a videre enn finansavtaleloven § 47, ved at frarådningsplikten omfatter både kredittgiveren og selgeren dersom denne opptrer på vegne av kredittgiveren, se kredittkjøpsloven § 9a, tredje punktum. Etter finansavtaleloven § 47 er det bare långiveren som har frarådningsplikt, uavhengig av om det benyttes kredittformidler. Etter utvalgets oppfatning bør en videreføre den løsning som er valgt i kredittkjøpsloven 9a. Denne løsningen må antas å bidra til å sikre at frarådningsplikten oppfylles. Dersom utvalgets forslag om at frarådningen skal gis både skriftlig og muntlig blir gjennomført, er det etter utvalgets oppfatning særlig viktig at lovens frarådningsplikt påhviler både kredittgiveren og kredittformidleren.

5.5 Kredittavtalens form og innhold

5.5.1 Innledning

Artikkel 10 nr. 1, 2, 4 og 5 inneholder bestemmelser om krav til kredittavtalens form og innhold. I norsk rett finner man tilsvarende bestemmelser i kredittkjøpsloven § 5a hva gjelder kredittkjøp og kontokreditt, og finansavtaleloven § 48 og låneforskriften hva gjelder låneavtaler. Artikkel 10 nr. 3 er en bestemmelse om kredittgiverens opplysningsplikt i løpet av avtaleforholdet, og vil bli omtalt nærmere i 5.6.

5.5.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 10

Kravene til avtalens form og innhold henger nøye sammen med opplysningsplikten forut for avtaleinngåelse. Opplysningsplikten forut for avtaleinngåelse har som hovedformål å legge til rette for et informativt valg mellom forskjellige kredittilbud, mens hovedformålet med krav til avtalens form og innhold er å sikre at forbrukeren kjenner til sine rettigheter og forpliktelser i avtaleforholdet, jf. fortalens punkt 31. For å realisere siktemålet om informativt valg mellom forskjellige kredittilbud, må det være stor grad av likhet mellom forhåndsopplysninger og forbrukerens kontraktsrettslige rettigheter og plikter.

Artikkel 10 nr. 1 første avsnitt stiller krav til kredittavtalens form: Det heter at en kredittavtale «udarbejdes på papir eller på et andet varigt medium». Det er altså ikke et absolutt krav om utarbeidelse av kredittavtalen i papirformat; det er tilstrekkelig at avtalen foreligger i elektronisk format på en måte som oppfyller direktivets krav til «varigt medium», se artikkel 3 bokstav m). I artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt annet punktum er det bestemt at artikkel 10 ikke berører eventuelle nasjonale regler vedrørende gyldig inngåelse av kredittavtaler. Utvalget forstår dette som uttrykk for at det er opp til nasjonale myndigheter å avgjøre om skriftlighet skal være et vilkår for kontraktsbinding.

Verken artikkel 10 nr. 1 eller andre deler av artikkel 10 stiller krav om forbrukerens signatur. Spørsmålet er om direktivet åpner for krav om signatur som vilkår for kontraktsbinding, eller om artikkel 10 er uttrykk for fullharmonisering hva gjelder formkrav til kredittavtalen. Innledningsvis er grunn til å understreke at krav om signatur i tradisjonell forstand er uforenlig med muligheten for bruk av annet «varigt medium» enn papir. Et eventuelt signaturkrav som vilkår for kontraktsbinding må følgelig i ethvert tilfelle kunne oppfylles ved bruk av esignatur, jf. esignaturloven.

I henhold til fortalens punkt 30 faller «aftaleretlige spørgsmål i forbindelse med kreditaftalers gyldighed» utenfor fullharmoniseringens rekkevidde, se også artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt, gjengitt like foran. Et krav om signatur som vilkår for kontraktsbinding, berører nettopp spørsmål om hva som skal til for å inngå en gyldig (og bindende) kredittavtale. Ut fra dette antar utvalget at direktivet åpner for nasjonale bestemmelser som stiller krav om signatur som vilkår for kontraktsbinding. I så fall åpner direktivet også for et krav om signatur som er begrunnet utelukkende i bevismessige hensyn, slik at manglende signatur vil inngå i bevisvurderingen av om bindende avtale er inngått, men uten at manglende signatur medfører ugyldighet.

I artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt er det bestemt at alle avtalepartene skal ha et eksemplar av avtalen.

Kravene til en kredittavtales innhold fremgår av artikkel 10 nr. 2, 4 og 5. For så vidt gjelder avtaler om kreditt i form av rammekreditt, hvor kreditten skal tilbakebetales ved påkrav eller innen tre måneder (artikkel 2 nr. 3), fremkommer innholdskravene av artikkel 10 nr. 5. For andre kredittavtaler fremkommer innholdskravene av artikkel 10 nr. 2 og 4. Innholdskravene etter artikkel 10 nr. 5 er mindre omfattende enn kravene etter artikkel 10 nr. 2 og 4.

Innholdskravene overlapper i stor grad kravene til hvilke opplysninger som etter artikkel 5 og 6 skal gis forut for avtaleinngåelse. I den utstrekning kravene overlapper kan det reises spørsmål om kravene til avtalens innhold kan oppfylles gjennom henvisning til opplysninger som har blitt gitt i samsvar med den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. I artikkel 10 nr. 2, 4 og 5 fremkommer at aktuelle opplysninger skal angis klart og konsist i avtalen. Både formuleringen «angive» og kravet om klarhet og presisjon tilsier at det er krav om eksplisitt angivelse i avtaledokumentet. Hensynet til å sikre at forbrukeren er kjent med sine rettigheter og plikter taler for samme løsning, idet henvisninger til andre dokumenter reduserer oversikten. På den annen side kan krav om eksplisitt angivelse i avtaledokumentet øke risikoen for uoverensstemmelser mellom avtaledokumentet og forhåndsopplysninger. Denne omstendigheten kan imidlertid neppe tillegges nevneverdig vekt, dels fordi formålet med artikkel 10 taler for eksplisitt angivelse og dels fordi slike uoverensstemmelser i alminnelighet vil kunne løses til fordel for forbrukeren, bl.a. på basis av alminnelig avtaletolkingslære, når hensynet til forbrukeren tilsier det.

Slikt krav om eksplisitt angivelse av opplysninger i avtaledokumentet innebærer imidlertid ikke nødvendigvis at kredittgivere må gi to sett med dokumenter – et sett på det pre-kontraktuelle stadiet og et nytt sett ved avtaleinngåelse. På det pre-kontraktuelle stadiet kan det bli gitt opplysninger som tilfredsstiller kravene etter artikkel 10, i tillegg til kravene etter artikkel 5 og 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Opplysninger som etter artikkel 10 sammenholdt med artikkel 5 og 6 bare skal gis ved avtaleinngåelse, men som kredittgiveren velger å gi allerede på det pre-kontraktuelle stadiet, må da gis i et særskilt dokument som tillegg til formularet Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger, jf. artikkel 5 nr. 1 første og siste avsnitt. Samlet kan disse dokumentene utgjøre avtalen mellom partene. Hvis kredittgiveren på det pre-kontraktuelle stadiet nøyer seg med å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten og dermed ikke gir «tilleggsopplysninger» som nevnt i artikkel 10, vil han måtte gjenta deler av de gitte opplysningene i det senere presenterte avtaledokumentet.

Utvalget går ikke nærmere inn på opplistingen i artikkel 10 nr. 2, 4 og 5 av hvilke opplysninger som skal angis i avtalen. Opplistingen er uttrykk for fullharmonisering, slik at nasjonale myndigheter ikke har anledning til å innføre eller beholde bestemmelser som stiller avvikende krav til avtalens innhold. Det vises til spesialmerknaden til gjennomføringsbestemmelsen.

5.5.3 Gjeldende rett

Utvalget ser ikke grunn til å foreta en detaljert gjennomgang av hvilke opplysninger som skal angis i avtalen etter kredittkjøpsloven § 5a og finansavtaleloven § 48 med tilknyttet forskrift for å se i hvilken utstrekning disse bestemmelsene oppfyller forbrukerkredittdirektivets bestemmelser i artikkel 10 nr. 2, 4 og 5. Utvalget viser til at det ikke er nasjonal valgfrihet i forbindelse med gjennomføringen av direktivets krav til kredittavtalens innhold. Utvalget viser videre til at opplistingen i artikkel 10 samlet sett synes å gå lenger i å spesifisere informasjonskrav enn hva kredittkjøpsloven § 5a og finansavtaleloven § 48 med tilhørende forskrift gjør i dag. Fra kredittgivers side skulle en gjennomgang av de nye bestemmelsene som gjennomfører direktivets informasjonkrav være tilstrekkelig. På denne bakgrunn synes det ikke å være behov for en detaljert gjennomgang av gjeldende norske informasjonskrav holdt opp mot direktivets informasjonskrav.

Kredittkjøpsloven § 5a gjennomfører kravene i direktiv 87/102/EØF artikkel 4 nr. 1 og nr. 3. Det ble presisert i Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) at det på dette området ikke var ønskelig å foreslå regler som gikk lenger enn direktivet.

Kravene til kredittavtalens form og innhold gjelder utelukkende ved forbrukerkredittkjøp, og bare dersom det påløper kostnader for forbrukeren som følge av kreditten og det gis kreditt for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden, jf. § 5a første ledd smh. fjerde ledd.

Bestemmelsen i § 5a gjelder bare ved forbrukerkredittkjøp. Etter § 5a første ledd annet punktum skal forbrukeren få utlevert et eksemplar av kredittavtalen. Etter § 5a første punkt skal avtalen inngås «skriftlig og være underskrevet av kjøperen». I lovens § 3a blir det bestemt at krav om at avtale skal inngås skriftlig, ikke er til hinder for at avtalen inngås ved bruk av elektronisk kommunikasjon dersom kjøperen eller kontohaveren ønsker det. Bestemmelsen omhandler ikke direkte forholdet mellom bruk av elektronisk kommunikasjon og kravet etter § 5a om at avtalen skal være underskrevet av kjøperen. I forarbeidene blir det understreket at signaturkravet ikke er et vilkår for kontraktsbinding, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 87.

Etter kredittkjøpsloven § 5a første ledd tredje punktum skal den skriftlige avtalen inneholde «de viktigste avtalevilkårene». Tilsvarende formulering fremkommer av direktiv 87/102/EØF artikkel 4. Av Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 87 fremgår det at vilkår som gjelder partenes gjensidige plikter og rettigheter og som har økonomisk betydning for kredittkunden, må regnes som å være blant «de viktigste avtalevilkårene». Dette omfatter bl.a. vilkår knyttet til «utbetaling/overføring av kredittbeløpet, løpetid, betalingstid, betalingsbeløp, betalingssted, renter, gebyrer og andre kostnader». Under henvisning til dette får bestemmelsen i tredje ledd første punktum liten selvstendig betydning hva gjelder krav til avtalens innhold. Her heter det at den skriftlige kredittavtalen skal «angi hvilke kostnader som kjøperen under visse omstendigheter skal betale, og som etter § 6a første ledd bokstavene b til f ikke inngår i beregningsgrunnlaget for den effektive renten». Tredje ledd har først og fremst betydning for hvordan slike opplysninger skal angis i avtalen. I alminnelighet kan det antas at «de viktigste avtalevilkårene» omfatter opplysninger som skal gis etter bestemmelsene i §§ 4 og 5 om pre-kontraktuell opplysningsplikt, i tillegg til opplysninger som nevnt i § 5a tredje ledd første punktum, se Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 88.

Opplysninger som må tas med i den skriftlige avtalen og som ikke har blitt gitt etter kredittkjøpsloven §§ 4 eller 5, må angis eksplisitt i den skriftlige avtalen, jf. § 5a første ledd tredje punktum smh. tredje ledd første og annet punktum. Opplysninger som kjøperen har mottatt før avtaleinngåelsen etter reglene i §§ 4 eller 5 kan derimot gis per henvisning i den skriftlige avtalen, jf.

«Annet ledd er kommentert av Forbrukerombudet, med tilslutning fra Barne- og familiedepartementet. De kritiserer at regelen er formulert slik at kredittyteren ikke behøver å gi de samme opplysninger på nytt som kjøperen har mottatt før inngåelsen av kredittavtalen etter reglene i §§ 4 eller 5. Justisdepartementet er imidlertid av den oppfatning at det må være tilstrekkelig at kredittyteren gir opplysningene en gang, så lenge lovens krav ellers er oppfylt. Så lenge det er klart at kjøperen ved avtaleinngåelsen er i besittelse av et eksemplar av de skriftlige opplysningene som er gitt etter §§ 4 eller 5, må det være tilstrekkelig at det vises til disse i det avtaledokumentet som opprettes ved avtaleinngåelsen.

Lovens ordlyd kan riktignok tas til inntekt for at det ikke engang er nødvendig med noen henvisning, jf. «skal regnes som en del av kredittavtalen». Den siterte forarbeidsuttalelsen forutsetter imidlertid at det i den skriftlige avtalen må gis en henvisning til opplysninger som har blitt gitt på forhånd. Formålet med innholdskravene taler for samme løsning, ettersom det uten en slik henvisning kan bli svært vanskelig for forbrukeren å skaffe seg oversikt over avtalevilkårene.

Overtredelse av § 5a kan medføre straff etter § 31. Det blir presisert i forarbeidene at det ikke er et gyldighetsvilkår at avtalen er utformet skriftlig, underskrevet av kjøperen og utlevert til kjøperen. Dersom avtalen ikke er underskrevet av kjøperen, må det vurderes konkret om avtale har blitt inngått. På tilsvarende måte må det ses hen til avtalerettens lære om vedtakelse og tolking ved avgjørelsen av om påståtte muntlige vilkår som ikke er utformet skriftlig, er avtalt mellom partene. I forarbeidene blir det lagt til grunn at det gjelder en presumsjon for at bare de økonomisk bebyrdende vilkår som fremgår av avtaledokumentene, er avtalt. Under henvisning til § 5a første ledd tredje punktum må det foreligge nokså klare holdepunkter for å legge til grunn at et vilkår som er til kredittkundens ugunst er avtalt, dersom det ikke fremgår av en skriftlig avtale.

Dersom opplysninger som har blitt gitt etter reglene i §§ 4 eller 5 ikke lar seg forene med det som ellers fremgår av den skriftlige avtalen, foreligger en overtredelse av §§ 4 eller 5. Slik overtredelse kan straffes etter § 31, men det kan normalt ikke bli tale om å sette avtalen til side. I forarbeidene blir det uttalt at avtalens innhold må finnes ved tolkning på basis av alminnelig avtaletolkingslære, herunder denne lærens uklarhetsregel.

Kravene etter finansavtaleloven § 48 til låneavtalens form og innhold gjelder uavhengig av om låntakeren er forbrukeren, men slik at det gis enkelte særregler for forbrukerforhold.

Finansavtaleloven § 48 første ledd første punktum stiller krav om at låneavtalen skal være skriftlig. Skriftlighetskravet er ikke til hinder for bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. lovens § 8.

Låneavtalen skal angi alle kostnader som låntakeren skal dekke, også slike kostnader som ikke inngår i beregningsgrunnlaget for effektiv årlig rente, jf. § 48 første ledd annet punktum. I tillegg skal låneavtalen inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav a), b), d) og e), eventuelt - ved kassekreditt eller annen rammekreditt - opplysninger som nevnt i § 46 annet ledd, jf. § 48 annet ledd første og annet punktum. Etter § 48 annet ledd tredje punktum skal en låneavtale med en forbruker dessuten inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav c) og om tvisteordning som nevnt i § 4. Bortsett fra opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav c) og § 4, gjelder plikten til å ta opplysninger inn i avtalen generelt, dvs. også i forhold til låntakere som ikke er forbrukere. For øvrig oppstiller låneforskriften § 9 særskilte krav til innholdet i låneavtale med forbruker.

Også i relasjon til finansavtaleloven § 48 oppstår spørsmål om plikten til å innta opplysninger i avtalen kan oppfylles ved henvisning til opplysninger gitt i samsvar med den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, eller om opplysningene må angis eksplisitt i låneavtalen. I relasjon til låntakere som ikke er forbrukere gjelder det ingen ubetinget pre-kontraktuell opplysningsplikt. Nevnte spørsmål oppstår dersom aktuelle opplysninger likevel har blitt gitt på forhånd.

Ordlyden taler helst for at opplysningene må angis eksplisitt i avtalen, jf. «skal angi» (første ledd) og «skal inneholde opplysninger som nevnt i § 46» (annet ledd). Denne løsningen bidrar til å skape klarhet med hensyn til hvilke rettigheter og forpliktelser som gjelder, og kan derfor underbygges med formålsbetraktninger. Også enkelte forarbeidsuttalelser kan anføres i samme retning. For eksempel blir det i Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 109 uttalt at opplysninger som nevnt i § 46 «skal tas inn i låneavtalen».

Formålsbetraktninger kan imidlertid også tas til inntekt for en løsning som sondrer mellom vilkår som er henholdsvis bebyrdende og til fordel for låntakeren. Og det er nettopp en slik løsning som blir skissert i § 48 annet ledd siste punktum smh. § 48 tredje ledd. I § 48 annet ledd siste punktum heter det at opplysninger som nevnt i § 46 som institusjonen har gitt før avtalen ble inngått, skal «i alle tilfeller» regnes som del av låneavtalen. Av dette følger av slike opplysninger skal anses som del av avtalen selv om opplysningene ikke er eksplisitt angitt i låneavtalen. Dette må imidlertid ses i sammenheng med § 48 tredje ledd: «Et vilkår som ikke er tatt inn i låneavtalen, er ikke bindende for kunden med mindre långiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden.» Bestemmelsen omhandler vilkår som er bebyrdende for kunden. Forutsetningsvis følger at slike vilkår i utgangspunktet må være tatt inn i låneavtalen, dvs. angis eksplisitt, for at kunden skal anses bundet. Unntak kan imidlertid tenkes og er betinget av at långiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden. Vilkår som er til fordel for kunden vil derimot være del av avtalen selv om det ikke er angitt i avtalen, jf. § 48 annet ledd siste punktum.

I tilfeller hvor opplysningene som inntas i avtalen ikke stemmer med opplysninger som har blitt gitt forut for avtaleinngåelsen i medhold av § 46, må avtalen tolkes nærmere for å fastlegge dens innhold. Finansavtaleloven § 48 femte ledd inneholder to regler som berører denne problemstillingenen. Femte ledd første punktum lyder slik:

«Er det overfor en forbruker ikke på forhånd gitt opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav d, jf. annet ledd, kan forbehold i avtalen om å endre rente, gebyrer eller andre kostnader, ikke utøves til skade for låntakeren før etter tre år, med mindre det er klart at låntakeren før avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen.»

Bestemmelsen forutsetter at det i strid med § 46 ikke har blitt gitt opplysninger om forbehold om endring av renter, gebyrer og andre kostnader. Videre forutsetter bestemmelsen at slikt forbehold har blitt inntatt i selve avtalen. I så fall kan forbeholdet ikke utøves til skade for forbrukeren før etter tre år, «med mindre det er klart at låntakeren før avtalen ble inngått var kjent med endringsadgangen». Hvorvidt det er klart at låntakeren hadde relevant kunnskap, vil ofte i stor grad bero på hvordan avtaledokumentet har blitt presentert for forbrukeren. På denne måten kan misligholdt pre-kontraktull opplysningsplikt så å si «repareres» gjennom adekvat presentasjon av avtaledokumentet.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter § 46 omfatter både nominell og effektiv rente. Hvis rentesats har blitt opplyst uten angivelse av om denne er uttrykk for nominell eller effektiv rente, skal den etter § 48 femte ledd annet punktum «i inntil tre år anses som effektiv rente, med mindre det er klart at låntakeren ikke er villedet». Hvorvidt forbrukeren skal anses villedet, må bero på forholdene på tidspunktet for avtaleinngåelse. Følgelig kan manglende angivelse av om rentesatsen er uttrykk for nominell eller effektiv rente, rettes opp gjennom adekvat presentasjon av selve avtaledokumentet.

5.5.5 Utvalgets vurderinger

Finansavtaleloven § 48 inneholder krav til avtalens form og innhold som gjelder uavhengig av om låntakeren er forbruker, og i tillegg særskilte krav for tilfeller hvor låntakeren er forbruker. Utvalget foreslår å videreføre et slikt system hvor bestemmelsen om avtalens form og innhold i utgangspunktet gjelder generelt. Utvalget foreslår i denne sammenheng at det også i avtale med kredittkunde som ikke er forbruker, skal inntas opplysninger som er listet opp i § 48 om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Dette er opplysninger som kredittgiveren etter § 48 sjette ledd plikter å ha tilgjengelig i skriftlig form for enhver kredittkunde. Utvalgets forslag til særskilte krav til avtalens innhold for tilfeller hvor kredittkunden er forbruker, er slik sett et resultat av at artikkel 10 utvider opplysningspliktens omfang sammenlignet med artikkel 5 og 6. Utvalget har ikke funnet grunn til å gjøre tilsvarende utvidelser for tilfeller der kredittkunden ikke er forbruker.

Når det gjelder kravene til kredittavtalens innhold kan bestemmelsen lovteknisk i stor grad angi disse gjennom henvisninger til bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt i § 48. På dette punktet er bestemmelsene i stor grad overlappende. Det er imidlertid ikke full overensstemmelse mellom krav til hva det skal opplyses om i avtalen og hvilke opplysninger som skal gis på forhånd. I tillegg til henvisninger som nevnt, må det presiseres at det i avtalen skal angis opplysninger som nevnt i artikkel 10 nr. 2 bokstav q), t) og v). Også artikkel 10 nr. 2 bokstav i) og j) fordrer en viss særskilt oppmerksomhet.

Forbrukerkredittdirektivet stiller krav om at avtalen skal være skriftlig. Dette er i tråd med gjeldende rett, som utvalget foreslår videreført.

Kredittkjøpsloven § 5a stiller i tillegg krav om at avtalen er underskrevet av kjøperen. Utvalget antar at direktivet ikke er til hinder for et slikt signaturkrav, og foreslår at signaturkravet i kredittkjøpsloven § 5a blir videreført. Utvalget presiserer at lovens krav til signatur kan oppfylles både ved tradisjonell, fysisk signatur og esignatur.

Utvalget har delt seg i et flertall og et mindretall i forhold til spørsmålet om skriftlighets- og signaturkravet skal utgjøre vilkår for kontraktsbinding.

Utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang, foreslår at gjeldende rett på dette punktet blir videreført. Det vil si at skriftlighet og signatur etter disse medlemmenes forslag ikke utgjør vilkår for kontraktsbinding. Etter disse medlemmenes oppfatning er det ingen gode grunner som taler for å sette en avtale til side som uforpliktende på grunn av manglende skriftlighet eller signatur, dersom det etter bevisføringen fremgår at partene har kommet til enighet. For øvrig er det ingenting som tyder på at gjeldende rett på dette punktet ikke har fungert tilfredsstillende.

Utvalgets mindretall, medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår at skriftlighet og signatur skal utgjøre vilkår for kontraktsbinding. Disse medlemmene peker på at forbrukerkredittdirektivet ikke er til hinder for slik regulering, jf. fortalen punkt 30. Videre gjør disse medlemmene gjeldende at det er viktig at lovgiver ved enkelte type avtaleinngåelser pålegger partene å oppfylle visse formkrav for at disposisjonen skal være bindende. Dette gjelder særlig for avtaler med manglende jevnbyrdighet mellom partene (forbrukeravtaler), og der avtalen kan få store konsekvenser økonomisk eller på annen måte for forbrukeren. Etter disse medlemmenes syn vil dette være tilfellet nettopp ved forbrukerkredittavtaler. Ved slike avtaleinngåelser er det særlig viktig at forbrukeren kjenner til hvilke forpliktelser og konsekvenser som avtalen medfører. I tillegg er det viktig å hindre at avtalen kommer i stand på impuls. Disse medlemmene viser til at forbrukerkredittdirektivet i sine bestemmelser i stor grad har tatt høyde for slike forhold gjennom bl.a. å pålegge kredittgiver opplysnings- og forklaringsplikt. Innføringen av skriftlighet og signatur som vilkår for kontraktsbinding, vil gi signaler til partene om slike avtalers viktighet, og vil kunne få forbrukerkunder til å tenke seg bedre om før kredittavtalen inngås. Slike formkrav vil også kunne motvirke at det introduseres tilbud om raske kreditter som er spesielt beregnet på utnytte enkelte forbrukergruppers impulsivitet. Det vises til at man har hatt store problemer med bl.a. sms-kreditter i våre naboland, og at disse medlemmenes forslag vil vanskeliggjøre en slik negativ utvikling i Norge. Prinsippet om formfrihet gjelder som hovedregel i norsk rett, jf. prinsippet om at muntlige avtaler er like bindende som skriftlige. Det forekommer imidlertid unntak fra denne hovedregelen, dvs. at loven oppstiller formkrav som en nødvendig betingelse for at disposisjonen skal være bindende. Bl.a. vises til at det kreves skriftlighet for at kausjonsavtaler etter loven skal være gyldige, jf. finansavtaleloven § 61 første ledd. Videre følger det av husleielovens § 9-7 og arbeidsmiljøloven § 15-4, jf. § 15-5 at oppsigelse i disse forholdene må være skriftlig for å være gyldig. I de tilfeller hvor slike krav har blitt innført har lovgiver lagt særskilt vekt på partenes manglende jevnbyrdighet hva gjelder det å påvirke/ha oversikt over avtalens innhold og rekkevidde. De samme hensyn gjør seg gjeldende ved forbrukerkredittavtale.

Utvalget legger som nevnt til grunn at artikkel 10 stiller krav om at aktuelle opplysninger skal angis eksplisitt i avtalen, og at det følgelig ikke er rom for å oppfylle innholdskravet gjennom henvisninger til opplysninger som har blitt gitt i samsvar med bestemmelsen om pre-kontraktuell opplysningsplikt. Dette betinger i alle fall visse presiseringer i lovteksten sammenlignet med gjeldende rett. Det vises til punkt 5.5.2 for en nærmere redegjørelse for kravet til angivelse av opplysninger i kredittavtalen, og til spesielle merknader til utvalgets forslag § 52.

Bestemmelsen i finansavtaleloven § 48 femte ledd forutsetter at pre-kontraktuell opplysningsplikt har blitt misligholdt, og angir enkelte rettsvirkninger av dette. Slik sett omhandler bestemmelsen sanksjoner mot overtredelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Sanksjonsspørsmål blir drøftet i punkt 5.13, men utvalget nevner allerede her at det er av den oppfatning at direktivet ikke er til hinder for videreføring av bestemmelsen i § 48 femte ledd.

5.6 Opplysningsplikt under kredittforholdet, særlig om endring av og varsel om endring av kredittvilkår

5.6.1 Innledning

Artikkel 11 inneholder en bestemmelse om varslingsplikt ved endring av nominell rente («debitorrenten»). I artikkel 11 nr. 1 oppstilles utgangspunktet om varslingsplikt. Plikten er et stykke på vei deklaratorisk, jf. artikkel 11 nr. 2, hvor det fremgår i hvilke tilfeller og på hvilken måte partene ved avtale kan fravike bestemmelsen i nr. 1.

Etter ordlyden gjelder artikkel 11 generelt for kredittavtaler. Det er imidlertid nærliggende å avgrense virkeområdet til artikkel 11 mot avtaler om kreditt i form av kassekreditt ettersom artikkel 12 blant annet omhandler plikt til å varsle om enhver «stigning i debitorrenten» i slike avtaleforhold, jf. artikkel 12 nr. 2. For øvrig inneholder artikkel 12 bestemmelser om plikt til å gi andre opplysninger under kredittforholdet ved kredittavtaler i form av rammekreditt.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 må sammenholdes med finansavtaleloven §§ 49 og 50, samt § 46 tredje ledd annet punktum. I finansavtaleloven § 49 finner man en regel om at långiveren gyldig kan forbeholde seg rett til ensidig å endre kredittkostnadene til skade for forbrukeren. I forlengelsen av dette blir det stilt opp krav til innholdet av et slikt forbehold, og vilkårene for iverksettelse av slik endring til skade for forbrukeren, se annet ledd. Lovbestemmelsen har også regler om virkningene av slik endring, se fjerde ledd. I § 50 fremkommer en regel om varslingsplikt. Videre er det en regel i finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum om at låntakeren kan kreve å få opplysninger som nevnt i første og annet ledd «under låneforholdet».

Etter kredittkjøpsloven skal kredittkunden forut for avtaleinngåelse få opplysninger om avtalebestemmelser som kan føre til forandringer i effektiv rente (§ 4), nominell rente og andre kredittkostnader (§ 5). Loven regulerer ikke eksplisitt vilkårene for ensidig endring av kredittkostnader, med unntak av varslingsplikt: I § 5b heter det at kjøperen skal sendes melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes.

5.6.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12

5.6.2.1 Generelt

Artikkel 11 og 12 oppstiller plikt til å varsle om renteendringer og diverse andre forhold under kredittforholdet.

Renteendringer kan følge av endringsavtale mellom partene, men ved kredittavtaler som omfattet av finansavtaleloven kapittel 3 vil slike endringer normalt bygge på ensidig beslutning fra kredittgiverens side med hjemmel i avtalt forbehold om rett til ensidig endring. Et spørsmål er om artikkel 11 og 12 regulerer om og når kredittgiver gyldig kan ta forbehold om ensidig endring av nominell rente, eller om dette spørsmålet hører under den nasjonale valgfriheten.

I fortalens punkt 32 blir det understreket at direktivet

«ikke (berører) bestemmelser i national lovgivning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, og som fastsætter betingelserne for eller følgerne af ændringer...af debitorrenten og andre økonomiske vilkår for kreditten, for eksempel regler om, at kreditgiveren kun kan ændre debitorrenten, hvis der er en gyldig grund dertil, eller at forbrugeren frit kan opsige aftalen, hvis debitorrenten eller andre økonomiske betingelser for kreditten ændres.»

I utgangspunktet er det følgelig opp til nasjonale myndigheter å regulere vilkårene for og virkningene av endringer av kredittkostnadene. Nasjonale myndigheter har frihet til f.eks. å fastsette krav om saklig grunn for ensidig endring av nominell rente.

Det blir gjort et unntak fra nasjonale myndigheters frihet til å regulere virkningene av endringer av kredittkostnadene: I nevnte fortaleuttalelse fremgår at den nasjonale friheten ikke gjelder i forhold til «ændringer vedrørende betalingerne». Fullharmoniseringen omfatter følgelig spørsmålet om virkningene for forbrukerens betalinger av endringer i kredittkostnadene.

5.6.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11

Artikkel 11 nr. 1 lyder slik:

«Forbrugeren underrettes, hvor det er relevant, om enhver endring i debitorrenten på papir eller på et andet varigt medium, inden ændringen træder i kraft. Der angives oplysning om betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom.»

Etter bestemmelsen skal forbrukeren gis skriftlig underretning «inden ændringen træder i kraft». I dette ligger at endringen ikke kan iverksettes før forbrukeren har blitt underrettet om endringen. Det er følgelig tale om en (forutgående) varslingsplikt, og ikke en (etterfølgende) opplysningsplikt.

Etter ordlyden er det tilstrekkelig at forbrukeren har fått et forutgående varsel; det er ikke krav om at varselet skal gis f.eks. i god tid før eller en nærmere fastsatt tid før iverksettelse. På dette punkt skiller ordlyden seg fra bestemmelsene i artikkel 5 og 6 om pre-kontraktuell opplysningsplikt, hvor det heter at opplysningene skal gis i god tid før avtale inngås.

Vilkåret om at forbrukeren «underrettes» tilsier at opplysningene må ha kommet frem til forbrukeren før endringen trer i kraft. Etersom det er tale om et påbud må det være tilstrekkelig at underretningen er kommet frem; det kan ikke kreves at underretningen er kommet til forbrukerens kunnskap før endringen trer i kraft.

Selv om artikkel 11 som nevnt ikke stiller krav om at varselet skal gis en viss tid før iverksettelse av endringen, kan det spørres om direktivet åpner for at nasjonale myndigheter kan fastsette en varslingsfrist.

På dette punktet har utvalget delt seg i to like store fraksjoner. Etter medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland sitt syn er ikke forbrukerkredittdirektivet til hinder for å fastsette en konkret varslingsfrist for renteendring. Disse medlemmene viser til at det følger av fortalens punkt 32 at direktivet ikke regulerer betingelser for renteendringer. Etter disse medlemmenes syn er et krav om at varsel om renteendring skal gis en bestemt tid før den trer i kraft en slik betingelse. Nasjonale myndigheter kan således beholde eller innføre nasjonale varslingsfrister, fordi betingelser for renteendring er utenfor direktivets virkeområde. Etter artikkel 11 skal det varsles «inden ændringen træder i kraft». Disse medlemmene forstår ordlyden som uttrykk for et krav om forhåndsvarsling, og kun det, slik at bestemmelsen ikke sier noe om hvor lenge før det skal varsles. Disse medlemmene legger, som nevnt over, vekt på uttalelsen i fortalens punkt 32, hvor det blir understreket at varslingsplikten

«ikke (berører) bestemmelser i national lovgivning, der ikke vedrører forbrugeroplysning, og som fastsætter betingelserne for eller følgerne av ændringer … af debitorrenten og andre økonomiske vilkår for kreditten, for eksempel regler om, at kreditgiveren kun kan ændre debitorrenten, hvis der er en gyldig grund dertil…»

Det er altså opp til nasjonale myndigheter å fastsette vilkårene for endring av kredittkostnadene, mens krav vedrørende forbrukeropplysning er gjenstand for fullharmonisering. Etter disse medlemmenes syn skal selve varslingsfristen klassifiseres som vilkår for ensidig endring, men at det skal varsles om renteendring er et krav «vedrørende forbrugeroplysning».

Disse medlemmene bemerker at varslingsplikten etter artikkel 11 naturlig kan klassifiseres som et krav «vedrørende forbrugeroplysning». Varsel er en opplysning. For øvrig følger klassifiseringen av sammenhengen mellom artikkel 11 og fortalens punkt 32. Hadde man betraktet selve varslingsplikten etter artikkel 11 som et vilkår for ensidig endring, ville det ha oppstått motstrid mellom artikkel 11 og fortalens punkt 32. I fortalens punkt 32 heter det at direktivet og varslingsplikten ikke berører vilkårene for ensidig endring. Etter disse medlemmenes syn vil en konkret angivelse av hvor lenge før det skal varsles, være et vilkår for ensidig endring og følgelig er det opp til nasjonale myndigheter å fastsette en slik varslingsfrist.

Selve varslingsplikten faller utenfor hva som naturlig kan betraktes som forbrukeropplysning. En varslingsfrist vedrører primært fremgangsmåten og prosedyren for endring av kredittkost­nadene. Samtidig vil varslingsfrist, på lik linje med f.eks. krav om saklig grunn for endring av kredittkostnadene, utgjøre et vilkår for slik endring uten samtidig å vedrøre forbrukeropplysning. Slik sett er det naturlig å karakterisere varslingsfrist (hvor lenge før det skal varsles) som vilkår for endring, og det er, i henhold til fortalens punkt 32 som nevnt over, opp til nasjonale myndigheter å fastsette vilkårene for endring av kredittkostnadene.

I tillegg til foregående slutninger fra ordlyden i artikkel 11 og fortalens punkt 32, legger disse medlemmene vekt på at en løsning hvoretter spørsmålet om varslingsfrist anses å falle utenfor direktivets fullharmonisering, vil være best i samsvar med slike forbrukervernhensyn som direktivet kan antas å bygge på. Etter disse medlemmenes oppfatning kan harmoniseringshensynet ikke anføres for en annen løsning. I denne sammenheng pekes særlig på at kredittgivere uansett må ta høyde for at det i ulike medlemsland gjelder ulike vilkår for ensidig endring, ettersom vilkårene for ensidig endring av kredittkostnadene klart faller utenfor rekkevidden av fullharmoniseringen. Etter disse medlemmenes syn har vi nasjonal frihet når det gjelder varslingsfrister for renteendring. Disse medlemmene foreslår derfor at varslingsfristen reguleres ved lov. Disse medlemmene viser også til at et krav om at varsel om renteendring bare skal gis før, slik den andre fraksjonen av utvalget legger opp til, vil kunne føre til svært ulik praksis mellom ulike kredittgivere i det enkelte land, og vil neppe være i tråd med direktivets mål om fullharmonisering. Dersom det bare står før i loven, vil det kunne føre til svært ulik praksis for varsel om renteendring og således være et tilbakesteg når det gjelder fullharmonisering.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang legger til grunn at det ikke er nasjonal valgfrihet med hensyn til å bestemme en varslingsfrist. Utvalgets fraksjoner trekker forskjellige slutninger fra ordlyden i artikkel 11. Disse medlemmene legger til grunn at ordlyden – «inden ændringen træder i kraft» – er uttrykk for at kredittgivere har oppfylt direktivforpliktelsen dersom det varsles innen endringen trer i kraft, og at spørsmålet om varslingsfrist derfor er regulert i bestemmelsen. Dette innebærer at spørsmålet om varslingsfrist er gjenstand for fullharmonisering etter forbrukerkredittdirektivet.

Også disse medlemmene tar fortalens punkt 32 til inntekt for sin oppfatning. Disse medlemmene legger til grunn at varslingsfrist ikke kan anses som et regulært vilkår for endring av kredittkostnadene, men omhandler prosedyren for gjennomføring av slik endring. Under henvisning til dette og til at det er nær sammenheng mellom varslingsplikt og varslingsfrist, mener disse medlemmene at varslingsfrist – i forhold til uttalelsen i fortalens punkt 32 – må karakteriseres som krav vedrørende forbrukeropplysning.

Disse medlemmene legger videre i denne sammenheng vekt på hensynet til harmonisering. For kredittgivere vil det kunne være praktisk vanskelig å måtte forholde seg til ulike varslingsfrister i ulike medlemsland. Etter disse medlemmenes oppfatning er spørsmålet om varslingsfrist så praktisk viktig i et harmoniseringsperspektiv, at man rimeligvis kunne ha forventet ekplisitte uttalelser om dette i direktivet dersom meningen var at spørsmålet skulle være underlagt nasjonal lovgivningsfrihet.

Varslingsplikten etter artikkel 11 gjelder endring i «debitorrenten», dvs. nominell rente. Etter ordlyden gjelder det ikke noen varslingsplikt ved endring i andre kredittkostnader. Utvalget ser ingen god begrunnelse for å skille mellom endring i nominell rente og endring i andre kredittkostnader. Spørsmålet er om artikkel 11 kan tolkes utvidende på dette punktet. I artikkel 12 nr. 2 er det bestemt at det skal varsles om «enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger». Artikkel 12. nr. 2 omfatter avtaler om kreditt i form av rammekreditt, mens artikkel 11 omfatter avtaler om andre kredittyper. Utvalget har vanskelig for å se noen begrunnelse for slik forskjellig regulering som ordlyden i artikkel 11 og artikkel 12 synes å gi anvisning på. Bakgrunnen for forskjellen i ordlyden i artikkel 11 og artikkel 12 kan imidlertid tenkes å være at ensidig endring av andre kredittkostnader enn nominell rente, i flere medlemsland bare er aktuelt ved avtale om kreditt i form av rammekreditt. Denne mulige begrunnelsen for slik ulik regulering som synes å fremgå av artikkel 11 og artikkel 12 er dermed ikke dekkende i den utstrekning ensidig endring av andre kredittkostnader enn nominell rente, er aktuelt også ved avtale om annen kreditt enn rammekreditt. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at ordlyden «debitorrenten» i artikkel 11 kan tolkes utvidende til også å omfatte andre kredittkostnader enn nominell rente.

Varslingsplikten inntrer ved «enhver endring i debitorrenten». Dersom man tar bestemmelsen på ordet, skal forbrukeren varsles også om nedsettelse av renten, dvs. at det ikke er anledning for kredittgiveren til å iverksette rentenedsettelse før forbrukeren har blitt varslet. I artikkel 12 nr. 2 blir det presisert at forbrukeren i de tilfeller som reguleres av artikkel 12, skal varsles om enhver «stigning i debitorrenten». Denne presiseringen i artikkel 12 taler isolert sett for en bokstavelig tolkning av artikkel 11. På den annen side heter det i artikkel 11 at varslingsplikten bare gjelder «hvor det er relevant». Denne reservasjonen kan hevdes å peke hen på forbrukervernhensyn. I så fall kan det legges til grunn at varslingsplikten etter artikkel 11 ikke gjelder ved endring til gunst for forbrukeren. Det er også her vanskelig å se noen grunn til at det skulle gjelde ulike regler etter artikkel 11 og artikkel 12, og dessuten er det vanskelig å forstå hvorfor kredittgiveren skulle være avskåret fra å iverksette reduksjon av renten før han har underrettet forbrukeren om reduksjonen. Hertil kommer at også en etterfølgende opplysning om rentereduksjon setter forbrukeren i stand til å følge med på utviklingen i egne vilkår sammenlignet med vilkårene som kan oppnås hos andre kredittgivere.

Også opplysningspliktens omfang er gjenstand for fullharmonisering. Varslet skal opplyse om «endring i debitorrenten». Foran er det diskutert om dette kan tolkes utvidende til å omfatte andre kredittkostnader enn nominell rente. Det kan også diskuteres om bestemmelsen kan tolkes slik at den også omfatter effektiv rente, se nærmere i punkt 5.6.2.3 nedenfor.

Etter artikkel 11 nr. 1 annet punktum skal varselet også opplyse om «betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom». Ved endring i nominell rente vil størrelsen på forbrukerens betalinger normalt bli endret. Forbrukeren vil da ha behov for opplysning om betalingenes størrelse etter renteendringen. Det er derimot ikke nødvendigvis slik at en renteendring medfører endring i antallet og hyppigheten av forbrukerens betalinger. Dersom renteendringen har slik effekt, skal forbrukeren opplyses om dette i varselet.

Et annet spørsmål er om artikkel 11 nr. 1 annet punktum kan sies å gi anvisning på en nærmere bestemt løsning på spørsmålet om avtalt løpetid for annuitetslån skal beholdes når renten endres. Ordlyden i artikkel 11 nr. 1 annet punktum tilsier at det faller innenfor nasjonal valgfrihet å ta stilling til om avtalt løpetid skal beholdes når renten endres. Fortalens punkt 32 gir imidlertid grunnlag for en viss tvil på dette punktet. Her blir det påpekt at varslingsplikten i artikkel 11 ikke berører bestemmelser i nasjonal lovgivning som ikke vedrører forbrukeropplysning «og som fastsætter betingelserne for eller følgerne af ændringer, bortset fra ændringer vedrørende betalingerne». Denne uttalelsen kan tas til inntekt for at artikkel 11 er ment å fullharmonisere en nærmere angitt virkning av renteendring, nemlig renteendringens betydning for forbrukerens terminbeløp. Utvalget antar imidlertid at artikkel 11 ikke kan forstås slik. I denne sammenheng vises særlig til at det er umulig å lese ut av artikkel 11 hvilken løsning den skulle gi anvisning på i relasjon til spørsmålet om løpetiden skal holdes ved renteendring. Utvalget legger dermed til grunn at det er nasjonal valgfrihet knyttet til spørsmålet om avtalt løpetid for annuitetslån skal beholdes når renten endres. Det er likevel klart at dersom den nasjonale løsning åpner for forlengelse av løpetiden ved rentehevning, vil plikten til å opplyse om slik forlengelse følge av artikkel 11 nr. 1 annet punktum.

Artikkel 11 nr. 2, som omhandler spørsmålet om varslingsplikten etter artikkel 11 nr. 1 kan fravikes ved avtale, lyder slik:

«Parterne kan dog i kreditaftalen fastsætte, at de i stk. 1 omhandlede oplysninger gives til forbrugeren med jævne mellemrum i de tilfælde, hvor ændringen i debitorrenten skyldes en ændring i en referencesats, den nye referencesats er gjort tilgængelig for offentligheden på passende vis, og oplysninger om den nye referencesats også er tilgængelig hos kreditgiveren.»

På visse vilkår kan partene altså avtale at opplysninger som nevnt i nr. 1 «gives til forbrugeren med jævne mellemrum». Med dette gis det rom for å avtale seg bort fra plikten til å varsle om endringer før endringene trer i kraft. I stedet kan det gis opplysninger med jevne mellomrom, og da slik at opplysningene kan komme frem til forbrukeren etter at endringen er iverksatt.

Foruten at enigheten må fremkomme skriftlig i «kreditaftalen», må tre vilkår være oppfylt for at partene skal kunne avtale seg bort fra varslingsplikten i nr. 1. For det første må «ændringen i debitorrenten skyldes en ændring i en referancesats». Videre må «den nye referencesatsen [være] gjort tilgjængelig for offentligheden på passende vis», og endelig må «oplysninger om den nye referencesats også [være] tilgængelig hos kreditgiveren».

I gjeldende praksis er det ikke uvanlig at valutalån knyttes til en slik referansesats. For eksempel er det vanlig at renten ved lån i sveitsiske franc (CHF) eller engelske pund (GBP) knyttes til LIBOR (London Interbank Offered Rate) sin rentenotering for lån i vedkommende valuta. Valutalån blir imidlertid gjennomgående avtalt som fastrentelån, dvs. at renten bindes til for eksempel LIBORs notering for en periode fremover. Det kan imidlertid tenkes at det i fremtiden vil bli aktuelt med flytende rente for eksempel knyttet til Norges Banks signalrente. I relasjon til slikt lån vil adgangen til i avtale å fravike varslingsplikten kunne være relevant.

5.6.2.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 12

Etter sin ordlyd gjelder artikkel 11 enhver kredittavtale i direktivets forstand. Ordlyden må imidlertid sammenholdes med artikkel 12 nr. 2, jf. nr. 1: I tilfeller av avtale om kreditt i form av kassekreditt skal forbrukeren «på papir eller på et andet varigt medium underrettes om enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger, inden den pågældende ændring træder i kraft». Dette må forstås slik at det er artikkel 12 og ikke artikkel 11 som regulerer varslings- og opplysningsplikt for avtaler om kreditt i form av kassekreditt.

Artikkel 12 nr. 1 regulerer kredittgiverens opplysningsplikt under kredittforholdet. Det er tale om plikt til å gi opplysninger jevnlig via kontoutskrift. Blant annet skal det gis opplysninger om størrelsen på utnyttet kreditt og datoene for utnyttelsene, samt benyttet nominell rente.

Artikkel 12 nr. 2 inneholder en regel om varslingsplikt tilsvarende regelen i artikkel 11 nr. 1. Etter artikkel 12 nr. 2 skal forbrukeren gis skriftlig underretning «om enhver stigning i debitorrenten eller andre omkostninger, inden den pågældende ændring træder i kraft». Det er tale om en (forutgående) varslingsplikt; underretningen må skje før endringen blir iverksatt. Forbrukeren skal gis opplysning om at visse kredittkostnader stiger og økningens omfang. Fordi det skal gis varsel ikke bare ved stigning i nominell rente men også ved økning av andre kredittkostnader, kan det argumenteres for at varslet skal inneholde opplysning også om ny effektiv rente. Hensynet til forbrukerens informerte valg med hensyn til bl.a. om han skal foreta førtidig tilbakebetaling, taler klart for en slik tolkning.

I bestemmelsen er det presisert at varslingsplikten bare gjelder «stigning i» kredittkostnader. Rentereduksjon kan med andre ord iverksettes uten forutgående varsling. Tilsvarende løsning ble lagt til grunn i tilknytning til artikkel 11 nr. 1, men da på basis av en nærmere fortolkning av formuleringen «hvor det er relevant».

I artikkel 12 nr. 2 annet avsnitt er bestemt at varslingsplikten etter artikkel 12 nr. 2 første avsnitt kan fravikes ved avtale. Bestemmelsen er utformet på samme måte som artikkel 11 nr. 2, og utvalget viser til fremstillingen i punkt 5.6.2.2 ovenfor.

5.6.3 Gjeldende rett

5.6.3.1 Kredittkjøpsloven

Spørsmål om opplysningsplikt under kredittforholdet er i liten grad regulert i kredittkjøpsloven. Den eneste bestemmelsen som direkte omhandler spørsmålet, er lovens § 5b, som lyder slik:

«Kjøperen skal sendes melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes.»

Etter denne bestemmelsen er avsendelse av varsel en betingelse for iverksettelse av endring i renter eller andre kredittkostnader. Det gjelder varslingsplikt ikke bare ved endring i renter, men også ved endring i andre kredittkostnader.

Loven gir ikke kredittgiver noen ensidig rett til å endre kredittkostnadene. Slik rett må være avtalt.

Etter § 5b skal kredittkjøperen «sendes» melding med opplysning om «enhver» endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes. Det er ikke et krav av varselet har blitt mottatt av kjøperen (minst en uke) før iverksettelse; det er tilstrekkelig at kredittgiveren minst en uke før iverksettelse, har sendt en melding med opplysninger om aktuelle endringer til den adresse kjøperen har oppgitt til kredittgiveren. Opplysningene kan sendes i særskilt forsendelse, tas inn i kontoutdrag eller gis på annen hensiktsmessig måte.

Lovens ordlyd tilsier at varslingsplikten gjelder både når kostnadene blir redusert og når de blir forhøyet, jf. «enhver». En annen sak er at man vanskelig kan tenke seg at kjøperen vil protestere mot iverksettelse av reduksjon uten gjennomført varsling. Selv om det slik sett i praksis vil være rom for kredittgiveren til å gjøre unntak fra varslingsplikten når det gjelder reduksjoner i kredittkostnadene, bemerker utvalget at kredittkjøpsloven § 31 første ledd tredje punktum at manglende oppfyllelse av plikt etter § 5b er straffbar. Den omstendighet at overtredelse av § 5b er straffbar taler etter utvalgets syn med tyngde mot at varslingsplikten omfatter rentereduksjon.

Kredittkjøpsloven § 5b omhandler ikke andre vilkår for iverksettelse av endring i kredittkostnader enn varslingsplikten. Den stiller heller ikke opp et krav om at det i meldingen gis en begrunnelse for endringen. Under høringsrunden kom det frem at Forbrukerrådet ønsket inntatt i lovbestemmelsen ytterligere vilkår og krav om begrunnelse for renteøkning. Justisdepartementet hadde ingen vesentlige innvendinger til disse synspunktene, men bl.a. av tidsmessige årsaker fant departementet grunn til å begrense seg til å foreslå det som var nødvendig for å tilfredsstille kravene i direktiv 87/102/EØF artikkel 6 nr. 2.

5.6.3.2 Finansavtaleloven

Finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum

Finansavtaleloven inneholder en mer omfattende regulering enn kredittkjøpsloven av kredittgiverens opplysningsplikt under låneforholdet, se §§ 49 og 50, samt § 46 tredje ledd annet punktum.

I § 46 tredje ledd annet punktum heter det at låntakeren under låneforholdet når som helst kan kreve å få tilsvarende opplysninger som nevnt i bestemmelsens første og annet ledd. Denne bestemmelsen kan sammenlignes med forbrukerkredittdirektivet artikkel 12 nr. 1. Det er imidlertid den forskjell at långiverens plikt til å gi opplysninger etter § 46 tredje ledd annet punktum utløses av låntakerens anmodning om opplysninger, mens artikkel 12 nr. 1 forplikter kredittgiveren til å gi nærmere angitte opplysninger med jevne mellomrom, uten hensyn til om kredittkunden anmoder om å få opplysninger. Dessuten gjelder § 46 tredje ledd i forhold til enhver låntaker, mens artikkel 12 nr. 1 bare gjelder i forhold til kredittkunde som er forbruker.

Finansavtaleloven § 49

Loven skiller eksplisitt mellom ensidig endring av lånevilkårene og endring som partene er enige om. I sistnevnte tilfelle skal hensynet til låntakeren bli ivaretatt på tilsvarende måte som ved inngåelse av låneavtale, jf. bestemmelsen i § 49 første ledd om at §§ 46 og 48 gjelder tilsvarende så langt de passer.

Utgangspunktet er at en part ikke ensidig kan endre avtalevilkår etter at avtale er inngått. Dette følger av det alminnelige avtalerettslige bundethetsprinsippet. På den annen side kan partene i utgangspunktet fritt avtale forbehold som gir den ene parten rett til ensidig å endre avtalevilkårene. Dette følger av det alminnelige avtalerettslige prinsippet om avtalefrihet. Dette prinsippet må ses i sammenheng med slike begrensninger som fremkommer av bl.a. avtaleloven § 36.

I tillegg inneholder finansavtaleloven enkelte særregler. Lovens § 49 annet ledd lyder slik:

«I en låneavtale med en forbruker kan ikke långiveren forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader. Forbeholdet skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Endring av lånevilkårene etter leddet her kan bare iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. Kongen kan fastsette nærmere regler om betingelsene for endring til låntakerens skade.»

Prinsippet om avtalefrihet gjelder følgelig i relasjon til forbehold om ensidig endring av rentesats, gebyrer og andre kostnader, se utdypende uttalelser i NOU 1994: 19 s. 162.

Dersom det i avtalen har blitt tatt andre forbehold enn forbehold om endring av kredittkostnader, må det vurderes konkret om det er et forbehold om å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren. Hvis det svares bekreftende på dette, er forbeholdet ugyldig. For eksempel vil et forbehold om at långiveren ensidig kan bestemme raskere nedbetalingstid, være ugyldig. Dersom et forbehold som omhandler andre forhold enn økning av kredittkostnader, åpner for ensidig endring både til gunst og til skade for forbrukeren, vil forbeholdet bare være delvis ugyldig, se NOU 1994: 19 s. 163.

Etter § 49 annet ledd annet punktum er det krav om at avtaleforbeholdet om endring av kredittkostnadene skal angi betingelsene for at endring kan foretas. Betingelsene må angis så konkret at en alminnelig bankkunde ved å lese disse forstår hvilke situasjoner som kan føre til økning i lånekostnadene.

Et spørsmål er om slik angivelse av betingelsene er et vilkår for å gjøre gjeldende et forbehold, eller om også en blanco-fullmakt til å kunne endre renten m.v. gir grunnlag for iverksettelse av endringer innenfor rammen av det som gyldig kan avtales etter § 49 annet ledd første punktum. Etter § 46 første ledd bokstav d), jf. annet ledd, skal det før avtale inngås bli opplyst om «forbehold i avtalen om endring» av kredittkostnader. Disse opplysningene skal også inntas i låneavtalen, jf. § 48 annet ledd. Hvis det overfor en forbruker ikke på forhånd har blitt gitt opplysninger «som nevnt i § 46 første ledd bokstav d, jf. annet ledd», kan forbeholdet ikke utøves til skade for forbrukeren før etter tre år, med mindre det er klart at forbrukeren før avtalen ble inngått var kjent med «endringsadgangen». En streng språklig forståelse av lovens ordlyd tyder på at en blanco-fullmakt tilfredsstiller kravene i §§ 46 og 48, og at en slik fullmakt dermed medfører at låntakeren er kjent med «endringsadgangen». Formålet med disse reglene trekker imidlertid helst i motsatt retning. Hensynet til forbrukeren tilsier at forhåndsopplysningene også må omfatte betingelsene for endring. Det å prøve lovligheten av gjennomførte endringer vil kunne bli svært vanskelig dersom man åpner for at en blanco-fullmakt skal kunne gi grunnlag for iverksettelse av endringer.

Videre stiller § 49 annet ledd tredje punktum opp et vilkår for iverksettelse av en ensidig endring av kredittkostnadene til skade for forbrukeren: Endring kan bare iverksettes dersom endringen er saklig begrunnet. I NOU 1994: 19 s. 163 blir det uttalt at den såkalte rentereguleringsnormen vil gi veiledning om hva som vanligvis vil være en saklig grunn for å øke renten. Denne normen, som har kommet i stand gjennom forhandlinger mellom en rekke utlånsinstitusjoner og Forbrukerombudet, lyder slik:

«1. Rentereguleringsnorm

Renten skal beregnes etter den rentesats og i samsvar med de prinsipper som banken til enhver tid anvender for kreditt av det slag avtalen gjelder.

2. Rentereguleringene

Banken skal ved varsel til låntageren om mulig med rimelig frist kunne endre rentesatsen med umiddelbar virkning i sammenheng med handlinger fra Norges Bank som påvirker pengemarkedsrenten, endringer i obligasjonsrenten, annen kredittpolitisk avgjørelse, eller endringer i det generelle rentenivå for bankenes innlån.

I andre tilfelle skal banken bare kunne endre rentesatsen dersom:

a) den gir låntageren minst en måneds varsel og for boliglån minst to måneders varsel, og

b) endringen er en oppfølgning av politiske myndigheters syn på bankenes rentepolitikk, eller den er saklig begrunnet i hensynet til bankens inntjeningsevne på sikt, omstrukturering av bankens innlån eller tilsvarende særlige forhold på bankens side.

Omfanget av rentereguleringen skal ha rimelig sammenheng med de forhold som er grunnlag for endringen. Ved gjennomføring av rentereguleringen vil det være adgang til rimelig forskjellsbehandling mellom saklig avgrensede grupper låntakere.

Varslet til låntaker skal angi grunnlaget, omfanget og tidspunktet for gjennomføring av endringen.

Låntaker skal ha rett til å si opp lånet fra tidspunktet for renteforhøyelsen.»

Også § 49 tredje ledd stiller opp begrensninger i utøvelsen av et forbehold om ensidig endring av lånevilkårene. Etter denne bestemmelsen skal det ved fastsetting av kredittkostnader ikke skje «urimelig forskjellsbehandling mellom institusjonens kunder». Det må foretas en konkret vurdering av om en gitt forskjellsbehandling er urimelig. Forskjellsbehandling basert på saklige kredittøkonomiske argumenter, vil generelt ikke være urimelig. For eksempel er regelen ikke til hinder for at renten settes forskjellig for ulike kunder ut fra en alminnelig vurdering av for eksempel kredittrisiko. I forarbeidene blir det videre uttalt at det kan foreligge urimelig forskjellsbehandling dersom institusjonens nye, men ikke dens gamle kunder får nyte godt av et rentefall. I et slikt tilfelle vil det sannsynligvis påhvile institusjonen en plikt til aktivt å følge opp «lavrenteprofilen» overfor eldre kunder, jf. NOU 1994: 19 s. 164.

I § 49 fjerde ledd er det en særskilt regulering av renteendringers betydning for løpetiden i tilfeller hvor det er avtalt annuitetslån:

«Når ikke annet avtales, skal avtalt løpetid på annuitetslån beholdes når renten endres. Når låntakeren er forbruker, skal låntakeren være varslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan inngås med låntakeren.»

Det følger av første punktum at det også i forbrukerforhold kan avtales at løpetiden på annuitetslån skal endres dersom renten blir endret, dog slik at det stilles særskilte krav til når slik avtale kan inngås. Den deklaratoriske hovedregelen er at avtalt løpetid skal beholdes når renten endres. Begrunnelsen for regelen i annet punktum om at forbrukeren må være varslet etter § 50 før avtale om forlenget løpetid ved økning av rentesatsen kan inngås med forbrukeren, er at standardvilkår om forlenget løpetid kan bidra til å undergrave lovens hovedregel om at løpetiden skal holdes ved økning av renten på annuitetslån, se NOU 1994: 19 s. 164:

«Øker renten for annuitetslån samtidig som terminbeløpets størrelse fastholdes, vil lånets løpetid øke. Resultatet vil da kunne bli at lånet blir svært langvarig eller til og med ’evigvarende’. Kommisjonen mener dette er uheldig og at hovedregelen ved annuitetslån bør være at løpetiden beholdes når renten endres, jf fjerde ledd første punktum. Når renten økes, vil det innebære at terminbeløpet blir større. Senkes renten vil terminbeløpet bli redusert. Renteendringer vil således få omtrent samme effekt for låntakere med annuitetslån som for låntakere med vanlige nedbetalingslån. Regelen om at løpetiden skal beholdes ved renteendring kan fravikes ved avtale mellom partene. En låntaker vil kanskje foretrekke lengre løpetid fremfor den likviditetsbelastning som vil følge av økt terminbeløp. Långiveren må da ta standpunkt til om et slikt ønske skal etterkommes helt eller delvis. Ved reduksjon av renten vil låntakeren kanskje ønske å beholde terminbeløpet for å kvitte seg med gjelden tidligere enn den opprinnelige nedbetalingsplan gikk ut på. Långiver bør uten videre etterkomme et slikt ønske fra låntaker. For så vidt gjelder lån hvor renten er bundet for hele eller en del av avtaletiden, vil institusjonen etter omstendighetene kunne kreve dekning av rentetap. Det vises i denne forbindelse til låntakerens rett til førtidig tilbakebetaling etter § 3-8 tredje ledd.»

Finansavtaleloven § 50

Etter finansavtaleloven § 50 første ledd skal låntakeren varsles skriftlig før långiveren ensidig endrer lånevilkårene. Bestemmelsen gjelder generelt for endring i lånevilkårene, og må ses i sammenheng med bestemmelsen i § 49 annet ledd om at långiveren i en låneavtale med en forbruker ikke kan forbeholde seg rett til ensidig å endre lånevilkårene til skade for forbrukeren, med unntak av økning av rentesats, gebyrer og andre kostnader.

Varslet etter § 50 første ledd skal opplyse «om hva endringen går ut på, om hva som er begrunnelsen for endringen, og om kundens rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilke kostnader som påløper ved dette, jf. § 53», jf. § 50 første ledd annet punktum.

Paragraf 50 annet ledd regulerer opplysningspliktens omfang for tilfeller hvor endringen går ut på endring av rentesats, gebyrer eller andre kostnader. I slike tilfeller skal det skriftlige varslet, ved endring i rentesats eller andre kostnader for nedbetalingslån, inneholdet opplysninger om nominell og effektiv rente, samt opplysninger om hvilken betydning endringene vil få for lånets avdrags- og renteterminer. Hvis det er tale om rammekreditt, skal varslet inneholde opplysninger som nevnt i § 46 første ledd bokstav b) og § 46 annet ledd bokstav b).

På grunn av bestemmelsen i § 49 annet ledd, vil det i forbrukerforhold i ethvert tilfelle være slik at opplysningspliktens omfang må bestemmes på basis av § 50 annet ledd. Her er det imidlertid spørsmål om § 50 annet ledd utvider opplysningspliktens omfang i forhold til § 50 første ledd annet punktum, slik at opplysningspliktens omfang i slike tilfeller må bestemmes på basis av både § 50 annet ledd og § 50 første ledd annet punktum.

Siden § 50 første ledd gjelder generelt for endring i lånevilkår og det i bestemmelsens annet ledd ikke gjøres noen reservasjon i forhold til angivelsen av opplysningspliktens omfang i første ledd, kan ordlyden i § 50 annet ledd tilsi at dette leddet utvider opplysningspliktens omfang i forhold til bestemmelsens første ledd. En slik løsning kan ha gode grunner for seg: Siden ensidig endring i kredittkostnader er betinget av saklig grunn, er det grunn til å kreve opplysning om «begrunnelsen for endringen», jf. § 50 første ledd. Videre vil ensidig endring i kredittkostnader ofte ligge til grunn for forbrukerens vurdering av om han skal innfri førtidig, slik at han kan ha behov for opplysning om «rett til førtidig tilbakebetaling, samt om hvilke kostnader som påløper ved dette», jf. § 50 første ledd. Løsningen er imidlertid usikker. I forarbeidene ser det ut til å bli lagt til grunn at § 50 annet ledd er uttømmende hva gjelder opplysningspliktens omfang, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-1999) s. 110.

I § 50 tredje ledd er det en bestemmelse om varslingsfrist ved kredittgiverens ensidige endring av rente eller andre kredittkostnader. Dersom låntakeren er forbruker, kan slik endring iverksettes «tidligst seks uker etter at institusjonen har sendt skriftlig varsel til forbrukeren om endringen», jf. § 50 tredje ledd første punktum. Etter tredje ledd annet punktum er det på visse vilkår anledning til å gjøre bruk av kortere frist.

Etter § 50 fjerde ledd gjelder bestemmelsens tredje ledd ikke for lån hvor rentesatsen, gebyrer eller andre kostnader bare kan reguleres på bestemte tidspunkter fastsatt i låneavtalen. Ved slike fastrentelån skal forbrukeren gis et nærmere angitt varsel seks uker før reguleringstidspunktet, jf. § 50 fjerde ledd bokstav a). Videre skal forbrukeren gis tilbud om å fortsette låneforholdet på nærmere angitte vilkår, jf. § 50 fjerde ledd bokstav b).

5.6.4 Utvalgets vurderinger

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 nr. 2 vedrører i hovedsak kredittgiverens plikt til å varsle forbrukeren før iverksettelse av endring av rente og andre kredittkostnader. Artikkel 12 nr. 1 vedrører kredittgiverens plikt til, i visse nærmere angitte kredittforhold, å gi forbrukeren jevnlige kontoutskrifter inneholdende nærmere angitte opplysninger.

Verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder en regel tilsvarende regelen i artikkel 12 nr. 1. Utvalget foreslår derfor en ny paragraf om opplysningsplikt under kredittforholdet, se forslag til § 53 som også viderefører deler av finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet punktum.

Det fremkommer tydelig av direktivets fortale at artikkel 11 eller 12 som klar hovedregel ikke berører nasjonal lovgivning vedrørende vilkårene for og virkningene av kredittgiverens ensidige endring av kredittkostnader. Direktivet berører heller ikke endringsavtaler som nevnt i finansavtaleloven § 49 første ledd.

På denne bakgrunn foreslår utvalget at finansavtaleloven § 49 blir videreført i sin helhet, og da slik at forskriftshjemmelen i § 49 annet ledd siste punktum blir flyttet til en særskilt lovbestemmelse som inneholder fullmaktshjemler.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner ved avgjørelsen av om direktivets fullharmonisering er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland legger til grunn at direktivet ikke er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist, og foreslår at bestemmelsen i finansavtaleloven § 50 tredje ledd blir videreført.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang legger til grunn at direktivets fullharmonisering er til hinder for nasjonale bestemmelser om varslingsfrist. Disse medlemmenes forslag til bestemmelse om varslingsfrist gjelder derfor bare utenfor direktivets virkeområde. Forslaget går nærmere bestemt ut på at det skal gjelde varslingsfrist dersom kreditten er sikret med pant i fast eiendom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kredittbeløp er 600 000 kroner eller høyere. Disse tilfellene faller utenfor forbrukerkredittdirektivets område etter artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og bokstav c).

For det tilfellet at forslaget fra medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland til videreføring av finansavtaleloven § 50 tredje ledd ikke blir videreført, går disse medlemmene inn for den andre fraksjonens forslag til bestemmelse om varslingsfrist i tilfeller som faller utenfor direktivets virkeområde.

Utvalget har vurdert om det er grunn til differensiering av varslingsfristens lengde i tråd med kredittkjøpsloven § 5b (minst en uke) og finansavtaleloven § 50 tredje ledd (seks uker). Utvalget har kommet til at det ikke vil foreslå slik differensiering, ettersom én felles frist i seg selv er ønskelig på dette punkt, særlig når det er tale om kredittavtaler som reguleres i en og samme lov. Differensiering vil kunne reise unødvendige og muligens også vanskelige tolkningsspørsmål.

Når det gjelder varslingsfristens lengde går utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, inn for videreføring av en varslingsfrist på seks uker. Disse medlemmene legger til grunn at fristens formål bl.a. er å gi kredittkunden reell mulighet til bytte av kredittgiver, eventuelt gjennomføre reforhandlinger, før iverksettelse av varslede endringer. Etter disse medlemmenes oppfatning er en seks-ukers frist nødvendig for å oppnå nevnte formål, og dermed for å oppnå ønsket mobilitet og konkurranse i det aktuelle markedet. Dette gjelder selv om det med dagens teknologiske løsninger, herunder internett og elektronisk post, ofte er enklere for kredittkunder å komme i kontakt med forskjellige kredittgivere enn før, ettersom kredittgiveres saksbehandlingstid kan gjøre det vanskelig å få gjennomført bytte av kredittgiver i løpet av kortere tid enn seks uker. I tillegg mener disse medlemmene at varslingsfristen i finansavtaleloven § 50 tredje ledd har fungert godt og fremdeles gjør det.

Medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lundgår inn for at varslingsfristen settes til fire uker. Dagens seks-ukers frist i finansavtaleloven ble foreslått av Banklovkommisjonen i NOU 1994: 19. Den teknologiske utviklingen de siste 15 årene gjøre at forbrukerne i dag kan orientere seg vesentlig raskere i markedet for å finne eventuelt lavere rente hos andre kredittgivere, via finansportalen.no eller på kredittgiveres nettsteder, og forespørsler sendes raskt ved e-post. I perioder med stor rente-uro vil lang varslingsfrist kunne medføre at kredittgiverens renteøkning kommer i utakt med markedet – innen varslingsfristen er løpt ut er markedsrenten på vei ned igjen. Videre vil det rentetapet som oppstår på kredittgivers hånd ved en lang varslingsfrist måtte kompenseres på en eller annen måte, enten ved at ny rente settes en tanke høyere enn kredittgiver ellers ville gjort, eller ved at kredittgiver ut fra symmetribetraktninger velger å benytte en tilsvarende tidsforskyvning ved rentenedsettelser. Endelig viser disse medlemmene til at loven nå må åpne adgang til renteregulering ut fra en avtalt åpen referansesats, jf. utvalgets forslag § 55 femte ledd. Slik endring vil kunne skje uten forhåndsvarsel overhodet. Etter disse medlemmenes syn blir det en anomali i reglene om en da beholder en så lang varslingsfrist som seks uker ved den tradisjonelle renteendringsmodellen.

Varslingsplikt etter direktivet, jf. artikkel 11 og 12 nr. 2, knytter an til endringer i kredittkostnader. Endringer i andre kredittvilkår faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde. Det er derfor anledning til å videreføre varslingsregelen i finansavtaleloven § 50 første ledd.

Etter artikkel 11 nr. 1 plikter kredittgiveren å opplyse om «enhver ændring i debitorrenten», og det skal gis «oplysning om betalingernes størrelse, efter at den nye debitorrente er trådt i kraft, og, såfremt betalingernes antal eller hyppighed ændres, oplysning herom». Etter finansavtaleloven § 50 annet ledd første punktum skal varslet inneholdet opplysninger om effektiv årlig rente og nominell årlig rente, samt gebyrer og andre lånekostnader som skal belastes låntakeren. I tillegg skal det opplyses hvilken betydning endringene vil få for lånets avdrags- og renteterminer. Det siste svarer til direktivets krav om at det skal opplyses om betalingenes størrelse og eventuell endring i antall og hyppighet i betalinger.

Det springende punkt er om det er forenlig med direktivet å kreve at det i tillegg til opplysning om nominell rente, opplyses om andre kredittkostnader og effektiv rente. Etter artikkel 11 nr. 1 skal det i henhold til ordlyden bare gis opplysning om endring i nominell rente. Etter artikkel 12 nr. 2 skal det derimot gis opplysning om stigning i nominell rente «eller andre omkostninger». Ovenfor har utvalget tolket artikkel 11 nr. 1 utvidende i tråd med artikkel 12 nr. 2 og angivelsen her av «andre omkostninger». Videre legger utvalget til grunn at det med en slik tolkning av artikkel 11 nr. 1 (og artikkel 12 nr. 2) er grunnlag for å anta at det skal gis opplysning også om effektiv rente. Under henvisning til dette foreslår utvalget at finansavtaleloven § 50 annet ledd første punktum blir videreført. Det følger naturlig av dette, særlig fortolkningen av artikkel 12 nr. 2, at utvalget foreslår at også bestemmelsens annet punktum blir videreført.

Utvalget har i punkt 5.6.3 foran drøftet spørsmålet om finansavtaleloven § 50 annet ledd uttømmende angir hvilke opplysninger som skal gis ved varsel om bl.a. renteendring eller om det i slike tilfeller også skal gis opplysninger i henhold til § 50 første ledd annet punktum. Uavhengig av hvilken løsning som er uttrykk for gjeldende rett må det tas stilling til hvilken løsning som bør gjelde etter gjennomføringen av direktivet. I den sammenheng må det avklares om direktivet er til hinder for opplysningsplikt som også omfatter opplysninger som nevnt i § 50 første ledd annet punktum. Etter utvalgets oppfatning er det klart at kravet om opplysning om «begrunnelsen for endringen» ikke er i strid med direktivet. Slik opplysning er en naturlig konsekvens av at endring er betinget av saklig grunn, og kravet om saklig grunn faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde. Utvalget antar derimot at direktivet er til hinder for å kreve opplysning om retten til førtidig tilbakebetaling og kostnader ved dette. Utvalget foreslår at § 50 annet ledd videreføres, og at det klargjøres at varselet også skal omfatte begrunnelsen for endringen.

Utvalget antar at bestemmelsen i finansavtaleloven § 50 fjerde ledd faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde, og foreslår denne videreført.

5.7 Oppsigelse av tidsubegrenset kredittavtale

5.7.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13

5.7.1.1 Innledning. Generelt om avslutning av kredittavtaler

Artikkel 13 omhandler såkalt «tidsubegrænset kreditaftale». Bestemmelsens nr. 1 regulerer kredittgivers og forbrukerens rett til, på vilkårlig grunnlag, å «opsige» slik kredittavtale, mens nr. 2 regulerer kredittgiverens rett til, ved saklig grunn, å «bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør».

Oppsigelse av kredittavtale dreier seg om avslutning av avtalen og dermed kreditten. I praksis blir en kredittavtale som regel avsluttet ved at kredittbeløpet og kredittkostnader blir betalt ved forfall. Når det gjelder ekstraordinær avslutning av kredittavtale, kan det vises til regler om angrerett (artikkel 14) og om førtidig tilbakebetaling (artikkel 16). Dessuten kan det vises til regler om avslutning av kredittavtale som følge av mislighold (førtidig forfall). I fortalens punkt 33 blir det uttalt at direktivet ikke berører nasjonale bestemmelser om partenes rett til å avslutte kredittavtalen på grunn av mislighold. Nasjonale regler om mislighold av kredittavtaler er således upåvirket av direktivet, herunder artikkel 13.

5.7.1.2 Hva er en «tidsubegrænset kreditaftale»?

Artikkel 13 regulerer en særskilt type kredittavtale, nemlig «tidsubegrænset kreditaftale». Direktivet inneholder ingen nærmere definisjon av «tidsubegrænset kreditaftale». Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn at kategorien tidsubegrensede kredittavtaler i alle fall omfatter kredittavtaler som gir kredittkunden rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det, eventuelt bare begrenset av en rett til oppsigelse. I praksis må dette antas å omfatte avtaler om rammekreditt og andre tilsvarende kredittfasiliteter, jf. hertil artikkel 13 nr. 2 første punktum, hvor det tales om å «bringe forbrugerens ret til at udnytte en kredimulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør». Utenfor faller først og fremst kredittavtaler hvor det er avtalt tidspunkt for tilbakebetaling av kreditten, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Utvalget antar imidlertid også at tilfeller hvor det innvilges kreditt uten angivelse av betalingstid faller utenfor kategorien «tidsubegrænset kreditaftale», med mindre avtalen må tolkes slik at kredittkunden skal ha rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det. Etter denne forståelsen regnes altså kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav ikke som tidsubegrenset kredittavtale. Dersom avtaler om kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav skulle anses å være en tidsubegrenset kredittavtale etter direktivet, ville kredittgiver være avskåret fra å kreve tilbakebetaling dersom han ikke i kredittavtalen har betinget seg en oppsigelsesrett, jf. artikkel 13 nr. 1 annet ledd. Etter utvalgets oppfatning er det helt uantagelig at «tidsubegrænset kreditaftale» er ment å omfatte slike tilfeller. En kredittgiver som i samsvar med vanlige obligasjonsrettslige regler legger til grunn at han kan kreve betaling når han ønsker det med mindre det er avtalt når betaling skal skje, vil gjerne ikke tenke på at han i kredittavtalen må betinge seg rett til å si opp kreditten – etter direktivet med minst to måneders varsel – dersom han i det hele tatt skal kunne kreve betaling. Det sentrale tolkningssynspunktet er likevel at dersom kredittgiveren etter avtalen eller alminnelige obligasjonsrettslige regler har rett til å kreve betaling når han vil, går avtalen nettopp ikke ut på å gi kredittkunden rett til å disponere kreditten uten tidsbegrensning, ettersom kredittidens varighet i slike tilfeller er undergitt kredittgiverens rådighet.

5.7.1.3 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1

Artikkel 13 nr. 1 første og annet avsnitt regulerer henholdsvis kredittkundens og kredittgiverens adgang til å «opsige en tidsubegrænset kreditaftale». Artikkel 13 nr. 2 omhandler også tidsubegrensede kredittavtaler, men en noe annen rettsvirkning enn artikkel 13 nr. 1, nemlig kredittgiverens adgang til å «bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kreditaftale til ophør». Utvalget ser nærmere på artikkel 13 nr. 2 nedenfor.

Bestemmelsene i artikkel 13 nr. 1 første og annet avsnitt lyder slik:

«Forbrugeren kan på standardvilkår gratis opsige en tidsubegrænset kreditaftale til enhver tid, medmindre parterne har aftalt en varselsperiode. En sådan periode må ikke overstige en måned.

Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgiveren på standardvilkår opsige en tidsubegrænset kreditaftale ved at give forbrugeren mindst to måneders varsel udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium.»

Det følger naturlig av sammenhengen mellom artikkel 13 nr. 1 og 2 at oppsigelse i henhold til nr. 1 er noe annet enn kun avslutning av kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet. Utvalget ser det slik at en oppsigelse i henhold til nr. 1 knytter an til benyttet kreditt slik at det oppstår en forpliktelse til å betale tilbake eventuell benyttet kreditt.

Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt statuerer en adgang for forbrukeren til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Forbrukeren behøver ikke å vise til noen saklig grunn eller lignende. Det er tale om vilkårlig oppsigelse.

Det er ikke rom for nasjonale myndigheter til å bestemme at forbrukerens oppsigelsesdgang må være avtalt; det er tale om en direktivbestemt oppsigelsesadgang. Dette følger også forutsetningsvis av innledningsordene i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt, hvor det heter at kredittgiverens oppsigelsesadgang må være «fastsat i kreditaftalen».

Forbrukeren har en direktivbestemt rett til å si opp avtalen «gratis». Utvalget antar at det med dette menes at selve oppsigelsen ikke skal medføre kostnader for forbrukeren. For eksempel kan ikke forbrukeren bli avkrevd et oppsigelses- eller avviklingsgebyr. Partene kan ikke avtale seg bort fra dette.

Det følger videre av artikkel 13 nr. 1 første avsnitt at forbrukeren i utgangspunktet kan velge når han vil si opp en tidsubegrenset kredittavtale og dermed betale tilbake eventuell benyttet kreditt. Utvalget antar at slik oppsigelsesadgang kan være særlig praktisk i forhold hvor det er knyttet et årsgebyr eller lignende til rammekreditt. Forbrukeren vil riktignok også kunne ha ønske om å innfri kreditten for å bringe løpende rente til opphør, men rett til innfrielse følger allerede av artikkel 16 nr. 1. Ved å si opp rammekreditten, vil forbrukeren unngå å måtte betale gebyr for tiden etter oppsigelsen. En oppsigelse virker fremover i tid, og det kan derfor være nødvendig å skille mellom etableringsgebyr og løpende gebyr.

Når oppsigelse fra forbrukerens side særlig kan antas å skje med det formål å unngå å måtte betale ulike gebyrer, kan bestemmelsen i artikkel 13 nr. 1 første avsnitt annet punktum om maksimal oppsigelsesfrist på en måned, forklares ut fra forbrukervernhensyn. Det fremkommer av bestemmelsen at forbrukeren i utgangspunktet skal kunne si opp en tidsubegrenset kredittavtale med umiddelbar virkning, at partene kan avtale seg bort fra dette, men at oppsigelsesfristen ikke kan «overstige en måned». Oppsigelsesfristen, som må være hjemlet i avtalen, kan altså maksimalt være på en måned.

Når det gjelder artikkel 13 nr. 1 første avsnitt, kan det endelig pekes på at bestemmelsen gir forbrukeren rett til å si opp avtalen på «standardvilkår». Dette må forstås slik at det prinsipielt sett gjelder avtalefrihet for spørsmål knyttet til oppsigelse som ikke er regulert i artikkel 13 nr. 1. I prinsippet strekker avtalefriheten seg derfor lenger enn til avtale om maksimalt en måneds oppsigelsesfrist.

Et spørsmål er om artikkel 13 nr. 1 første avsnitt oppstiller formkrav til forbrukerens oppsigelse og om partene kan avtale at slik oppsigelse må skje skriftlig. Artikkel 13 nr. 1 første avsnitt er taus omkring mulige formkrav. Dette innebærer at det i alle fall ikke gjelder noe formkrav til forbrukerens oppsigelse når ikke annet er avtalt. I forhold til spørsmålet om partene kan avtale at oppsigelse må skje skriftlig, kan tausheten i utgangspunktet tas til inntekt for et bekreftende svar. Ser man tausheten i første avsnitt i sammenheng med at det i annet avsnitt uttrykkelig er bestemt at kredittgiverens oppsigelse må skje skriftlig, er det imidlertid nærliggende å forstå tausheten i første avsnitt som uttrykk for et ufravikelig formfrihetskrav. Utvalget legger denne løsningen til grunn.

Direktivet statuerer ikke en rett for kredittgiveren til vilkårlig å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Det følger av artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt at kredittgiverens eventuelle oppsigelsesadgang må være fastsatt i kredittavtalen. Også artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt viser til oppsigelses på «standardvilkår», og denne henvisningen må forstås på samme måte som tilsvarende henvisning i første avsnitt. Avtalefriheten i relasjon til kredittgiverens oppsigelse begrenses av at oppsigelse må skje «ved at give forbrugeren mindst to måneders varsel udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium». Verken muntlig oppsigelse eller eventuell avtale om kortere frist enn to måneder, kan gjøres gjeldende overfor forbrukeren.

Det er ikke uttrykkelig bestemt i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt at oppsigelse – fra kredittgivers side – ikke skal medføre kostnader for forbrukeren. At det er tale om en adgang til vilkårlig oppsigelse, taler med tyngde for at kredittgivers oppsigelse ikke skal kunne påføre forbrukeren kostnader. Sammenhengen mellom nr. 1 første og andre avsnitt taler for samme løsning.

5.7.1.4 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2

Artikkel 13 nr. 2 lyder slik:

«Hvis det er fastsat i kreditaftalen, kan kreditgiveren ud fra objektivt begrundede hensyn bringe forbrugerens ret til at udnytte en kreditmulighed i henhold til en tidsubegrænset kre­ditaftale til ophør. Kreditgiveren underretter forbrugeren om et sådant ophør og begrundelsen herfor på papir eller på et andet varigt medium, om muligt før ophøret og ellers senest umiddelbart herefter, medmindre en sådan underretning er forbudt i henhold til anden fællesskabslovgivning eller strider mod den offentlige orden eller den offentlige sikkerhed.»

Kredittgiverens rett til å bringe forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet til opphør, er ikke direktivbestemt, men må være «fastsat i kreditaftalen». Dersom avtalen ikke fastsetter en slik rett for kredittgiveren, er kredittgiveren henvist til å gjøre gjeldende andre mulige grunnlag for ekstraordinær avvikling av kredittforholdet, for eksempel mislighold.

Artikkel 13 nr. 2 gjør kredittgiverens rett til bringe forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet til opphør betinget av at det foreligger «objektivt begrundede hensyn». I fortalens punkt 33 blir dette vilkåret eksemplifisert med «mistanke om uautorisert eller svigagtig brug af kreditten eller en væsentligt forhøjet risiko for, at forbrugeren ikke kan opfylde sin tilbagebetalingsforpligtelse». Ordlyden stiller krav om at mistanken blir underbygget på basis av visse objektivt konstaterbare forhold. Sperring av retten til å utnytte en kredittmulighet kan få alvorlige økonomiske konsekvenser for kredittkunden, uavhengig av at det må skilles mellom slik sperring og krav om tilbakebetaling av benyttet kreditt, et krav som må hjemles i andre regler, f.eks. i regelen som kommer til uttrykk i artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt. Hovedpoenget med artikkel 13 nr. 2 må antas å være at forbrukeren skal beskyttes mot vilkårlig sperring.

På grunn av sammenhengen i artikkel 13 må det antas at det ikke er grunnlag for å pålegge forbrukeren kostnader ene og alene som følge av slik sperring. Grunnlaget for eventuelle kostnader må søkes i andre regler, f.eks. regler om hevning av kredittavtalen på grunn av mislighold.

Kredittgiverens oppsigelse i medhold av artikkel 13 nr. 2 må skje skriftlig, men det er ikke et absolutt krav om at den skriftlige oppsigelsen må gis før sperring finner sted. Bestemmelsen foreskriver at forbrukeren «om muligt» skal underrettes i forkant. I denne sammenheng er det antagelig avgjørende hva som anses praktisk mulig hensett til begrunnelsen for oppsigelsen. Hvis begrunnelsen er mistanke om svikaktig bruk av kreditten, kan det neppe anses praktisk mulig med underretning i forkant. I så fall skal underretning skje umiddelbart etter at forbrukerens mulighet til å utnytte kredittmuligheter har opphørt.

Artikkel 13 nr. 2 i.f. gjør unntak fra plikten til å underrette forbrukeren om at hans muligheter for å utnytte kredittmuligheter har opphørt.

5.7.2 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven med forskrifter inneholder bestemmelser som direkte tilsvarer artikkel 13. Man finner imidlertid lovbestemmelser som til dels tilsvarer artikkel 13.

Kredittkjøpsloven § 11 første ledd og annet ledd første punktum kan – innenfor sitt saklige virkeområde – sammenliknes med artikkel 13 nr. 1 første avsnitt. Nevnte lovbestemmelser lyder slik:

«Kjøperen kan når som helst betale hele gjelden … Kjøperen skal da bare betale kredittkostnadene for den kredittid som utnyttes.»

Overskriften til § 11 henviser til førtidig tilbakebetaling, jf. «Kjøperens rett til å betale før forfall». Det er imidlertid ikke retten til å innfri gjelden før forfall som er det sentrale for forbrukeren etter artikkel 13, ettersom artikkel 16 nr. 1 har en særskilt regel om dette. Det er videre klart at artikkel 13 rekker videre enn kredittkjøpsloven § 11 – og den tilsvarende regelen i finansavtaleloven § 53 – for så vidt gjelder forbrukerens rettigheter.

Utvalget kan ikke se at det i dagens lovgivning gis bestemmelser som kan sammenlignes med artikkel 13 for så vidt gjelder kredittgiverens rettigheter, verken oppsigelsesretten etter artikkel 13 nr. 1 annet ledd regelen om «sperring» i artikkel 13 nr. 2. «Sperring» av rett til å utnytte en kredittmulighet, vil, som nevnt ovenfor, ikke resultere i at forbrukeren blir forpliktet til å tilbakebetale benyttet kreditt. Slik betalingsplikt vil måtte hjemles i andre grunnlag, f.eks. en oppsigelsesadgang (artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt) eller i regler om førtidig forfall (kredittkjøpsloven § 12 og finansavtaleloven § 52). Regler om førtidig forfall er imidlertid misligholdsregler som ikke påvirkes av direktivet, jf. fortalens punkt 33. På grunn av den ufravikelige reguleringen i artikkel 13 nr. 2 av prosedyre og vilkår for «sperring», er det behov for ny lovgivning.

5.8 Angrerett

5.8.1 Innledning

I artikkel 14 er det bestemmelser om forbrukerens rett til å gå fra kredittavtalen uten noen begrunnelse. En slik rett betegnes ofte som en angrerett.

Verken finansavtaleloven eller kredittkjøpsloven inneholder regler om slik rett til å gå fra henholdsvis en låneavtale og en kredittkjøpsavtale. I gjeldende regelverk er angrerett regulert i angrerettloven. Ved gjennomføringen i nasjonal rett av artikkel 14 må direktivbestemmelsen ses i sammenheng med reglene i angrerettloven kapittel 5A om angrerett ved avtale om finansielle tjenester, se angrerettloven §§ 22a flg. og fortalens punkt 34. Bakgrunnen for disse lovbestemmelsene er direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester til forbrukere, se Ot.prp. nr. 36 (2004-2005) s. 7. I henhold til forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 5 går bestemmelsen i artikkel 14 foran direktiv 2002/65/EF artikkel 6 om angrerett ved avtale om fjernsalg av finansielle tjenester og artikkel 7 om betaling for tjenester som har blitt ytt før angreretten ble benyttet.

Videre inneholder artikkel 15 nr. 1 en bestemmelse om at forbrukeren ikke lenger er forpliktet i henhold til en «tilknyttet kreditaftale» dersom forbrukeren har gjort bruk av en angrerett basert på fellesskapsretten i forbindelse med avtale om levering av en vare eller tjenesteytelse. Ved gjennomføringen må det ses hen til angrerettloven § 17 om virkninger for kredittavtaler ved bruk av angrerett ved kjøp av varer. Angrerettloven § 17 gjelder tilsvarende ved bruk av angrerett ved avtaler om tjenester, herunder finansielle tjenester, jf. angrerettloven §§ 22 og 22f tredje ledd. Se også § 22d om oppheving av visse tilknyttede avtaler ved fjernsalg.

5.8.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1

5.8.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 – vilkår for utøvelse av angrerett

Artikkel 14 omhandler vilkårene for angrerett ved kredittavtaler og virkningene av at det blir gjort bruk av angrerett. Bakgrunnen for statuering av rett til å gå fra kredittavtale synes i stor grad å være en sammenhengsbetraktning til regler om angrerett ved avtale om finansielle tjenester, jf. fortalens punkt 34:

«Med henblikk på en tilnærmelse af procedurerne for udøvelse af fortrydelsesretten på områder, der ligner hinanden, bør det fastsættes en fortrydelsesret, uden betaling af bod og uden forpligtelse til at give en begrundelse, på vilkår svarende til dem, der er fastsat i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2002/65/EF af 23. september 2002 om fjernsalg af finansielle tjenesteydelser til forbrugerne.»

Hovedforskjellen mellom angrerett etter direktiv 2002/65/EF artikkel 6 (angrerettloven § 22a) og angrerett etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 14, er at sistnevnte gjelder generelt for kredittavtaler, mens nevnte artikkel 6 gjelder avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg.

Artikkel 14 nr. 1 statuerer angreretten: «Forbrugeren har en frist på fjorten kalenderdage til at fortryde kreditaftalen uden nogen begrundelse.»

Kortere frist enn 14 kalenderdager kan tenkes. Dette fremgår av artikkel 14 nr. 2, som lyder slik:

«Når national lovgivning i tilfælde af tilknyttede kreditaftaler, jf. artikel 3, litra n), på tidspunktet for dette direktivs ikrafttræden fastslår, at midler ikke kan stilles til rådighed for forbrugeren før utdløbet af en bestemt frist, kan medlemsstaterne undtagelsesvis fastsætte, at fristen i stk. 1 i nærværende artikel kan forkortes til denne specifikke frist på udtrykkelig anmodning fra forbrugeren.»

I forlengelsen av dette kan det også vises til artikkel 14 nr. 7, hvor det er bestemt at artikkel 14 ikke berører nasjonal lovgivning om at oppfyllelsen av en avtale først kan påbegynnes etter et nærmere angitt tidspunkt.

I det følgende skal utvalget se nærmere på hovedregelen om 14 dagers angrefrist. Det første spørsmålet er når fristen starter sitt løp. Etter artikkel 14 nr. 1 annet avsnitt bokstav a) og b) løper fristen fra det seneste av følgende tidspunkter: i) den dag kredittavtalen ble inngått; ii) den dag forbrukeren mottok avtalevilkårene og opplysninger i henhold til artikkel 10, herunder opplysninger om angrerett.

Fristens lengde er 14 dager, og det fremgår tydelig av artikkel 14 nr. 1 første og andre avsnitt at fristen regnes i kalenderdager. Hvis fristens utgangspunkt er kl. 0900 en mandag, er den ikke utløpt ett minutt over ni 14 dager deretter, men tidligst ved kontortidens slutt 14 dager deretter.

Fristavbrudd er regulert i artikkel 14 nr. 3 og lyder slik:

«Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesret

a) skal vedkommende med henblikk på faktisk udøvelse af fortrydelsesretten meddelle kreditgiveren dette inden udløbet af den i stk. 1 omhandlede frist efter de anvisninger vedkommende har modtaget fra kreditgiveren i henhold til artikel 10, stk. 2, litra p), på en måde, som har beviskraft i henhold til national lov. Fristen betragtes som overholdt, hvis meddelelsen, såfremt den er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium, som kreditgiveren råder over og har adgang til, er blevet afsendt inden fristens udløp, og

b) betaler vedkommende kreditgiveren kapitalen og de renter, der er påløbet fra den dato, hvor kreditmuligheden ble udnyttet, til den dato, hvor kapitalen betales tilbage, uden unødig forsinkelse og senest tredive kalenderdage efter at have sendt kreditgiveren meddelelsen om udøvelse af fortrydelsesretten. Renterne beregnes på grundlag af den aftalte debitorrente. Kreditgiveren har ikke ret til nogen anden kompensation fra forbrugeren i tilfælde af udøvelse af fortrydelsesretten, bortset fra kompensation for eventuelle omkostninger, som kreditgiveren har betalt til offentlige myndigheder, og som ikke kan refunderes.»

Fordi annet punktum i bokstav a) angir hva som skal til for at fristen skal anses overholdt, og fordi bokstav a) og b) er knyttet sammen med «og», kan det hevdes at forbrukerens rettidige betaling etter bokstav b) er et vilkår for utøvelse av angreretten. Det er imidlertid også mulig å forstå bokstav b) slik at den bare angir rettsvirkningene av at forbrukeren har benyttet angreretten. Utvalget antar at det er denne løsningen som er den riktige. Utvalget vil her peke på at bestemmelsen om fristavbrudd er ment å ivareta kredittgiverens behov for å få vite om angreretten blir benyttet, og at dette hensynet må anses ivaretatt dersom melding blir sendt i samsvar med bestemmelsen i artikkel 14 nr. 3 bokstav a). Dersom forbrukeren ikke oppfyller sin betalingsforpliktelse etter artikkel 14 nr. 3 bokstav b) vil dette kunne sanksjoneres på vanlig måte, herunder med forsinkelsesrente.

Bestemmelsen om fristavbrudd i artikkel 14 nr. 3 bokstav a) reiser spørsmål om eksakt fastsettelse av tidspunktet for fristavbrudd og om det gjelder formkrav for forbrukerens melding om bruk av angreretten.

Når det gjelder spørsmålet om formkrav, kan for det første vises til artikkel 14 nr. 3 bokstav a) annet punktum, som gir en bestemmelse om fristavbrudd «såfremt [meddelelsen om bruk av angrerett] er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium...». Forutsetningsvis synes å følge at forbrukeren kan velge å gi muntlig meddelelse. Artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum kan sies å trekke i samme retning. Her heter det at utøvelse av angreretten skjer ved at forbrukeren gir kredittgiveren melding «på en måde, som har beviskraft i henhold til national lov». En muntlig melding har beviskraft i norsk rett, ettersom norsk rett opererer med et prinsipp om fri bevisbedømmelse. Utvalget antar på denne bakgrunn at direktivet ikke stiller opp krav om skriftlig melding. En annen sak er at sitatet fra artikkel 14 nr. 3 bokstav a) like ovenfor, synes å gi rom for nasjonal valgfrihet med hensyn til å stille opp et krav om skriftlig melding.

Når det gjelder tidspunktet for fristavbrudd, kan det for det første vises til artikkel 14 nr. 3 bokstav a) andre punktum, som lyder slik:

«Fristen betragtes som overholdt, hvis meddelelsen, såfremt den er udfærdiget på papir eller på et andet varigt medium, som kreditgiveren råder over og har adgang til, er blevet afsendt inden fristens udløp...»

I slike tilfeller hvor meldingen gis skriftlig, skjer fristavbrudd når forbrukeren har sendt meldingen. Av dette følger at kredittgiveren har forsendelsesrisikoen. Ved bruk av muntlig melding skjer fristavbrudd når forbrukeren har meddelt kredittgiveren at han ønsker å utøve angreretten, jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav a) første punktum. I slike tilfeller vil meldingen vanligvis komme til kredittgiverens kunnskap samtidig som den kommer frem til ham. Ved avgjørelsen av når fristavbrudd har skjedd kan det oppstå spørsmål om representasjon og identifikasjon på kredittgiverens side. Slik spørsmål må løses på grunnlag av alminnelige regler om representasjon.

5.8.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1 – virkninger av utøvelse av angrerett

Angrerett innebærer rett til å gå fra avtalen uten noen begrunnelse. Bruk av angrerett medfører følgelig bortfall av partenes oppfyllelsesforpliktelser. Dette er ikke sagt uttrykkelig i direktivet, men må anses som opplagt.

Dersom angreretten utøves uten at kredittmuligheten har blitt utnyttet, oppstår ingen særskilte spørsmål vedrørende virkningene av utøvelse av angrerett.

For det tilfellet at kredittmuligheten har blitt utnyttet bestemmer artikkel 14 nr. 3 bokstav b) første punktum følgende:

«Hvis forbrugeren udøver sin fortrydelsesret... betaler vedkommende kreditgiveren kapitalen og de renter der er påløbet fra den dato, hvor kreditmuligheden blev udnyttet, til den dato, hvor kapitalen betales tilbage...»

Forbrukeren er følgelig underlagt en restitusjonsplikt, dvs. at han skal tilbaketale kapitalen. I tillegg skal han betale påløpte renter, og renteperioden løper fra kredittmuligheten ble utnyttet til kapitalen har blitt tilbakebetalt. I bokstav b) annet punktum heter det at rentene skal «beregnes på grundlag af den aftalte debitorrente». Betalingsplikten skal følgelig beregnes på basis av nominell rente, ikke effektiv rente. Denne tolkningen underbygges for så vidt av bestemmelsen i bokstav b) tredje punktum:

«Kreditgiveren har ikke ret til nogen anden kompensation fra forbrugeren i tilfælde af udøvelse af fortrydelsesretten, bortset fra kompensation for eventuelle omkostninger, som kreditgiveren har betalt til offentlige myndigheder, og som ikke kan refunderes».

Kredittgiveren kan følgelig ikke kreve etableringsgebyr eller lignende; han kan i utgangspunktet kun kreve kapitalen tilbakebetalt pluss påløpte nominelle renter. Andre kredittkostnader kan ikke kreves, bortsett fra utgifter som kredittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, og som kreditt­giveren ikke kan kreve refundert fra myndig­hetene. Ved avgjørelsen av om utgiftene «kan refunderes» må det ses hen til for det første om det finnes rettslig grunnlag for krav om restitusjon. Hvis slikt grunnlag eksisterer, kan utgiftene prinsipielt sett kreves refundert. Dette er tilstrekkelig for å nekte kredittgiveren å kreve utgiftene kompensert fra forbrukeren, slik at kredittgiveren har søksmålsrisikoen overfor offentlige myndigheter: Hvis det (ut fra en prejudisiell vurdering) er hjemmel for krav på restitusjon overfor offentlige myndigheter, kan kredittgiveren ikke i første omgang kreve kompensasjon av forbrukeren, og deretter refundere disse kostnadene til forbrukeren dersom det faktisk oppnås tilbakebetaling fra offentlige myndigheter.

Forbrukeren skal betale «uden unødig forsinkelse og senest tredive kalenderdage efter at have sendt kreditgiveren meddelelsen om udøvelsen af fortrydelsesretten», jf. artikkel 14 nr. 3 bokstav b). Bestemmelsen angir en forfallsregel; kredittgiveren behøver følgelig ikke å fremsette påkrav for å frembringe forfall. På den annen side forfaller plikten til å tilbaketale kapitalen med tillegg av rente først etter at forbrukeren har gitt melding om utøvelse av angreretten. Alternativet «uden unødig forsinkelse» tilsier at betaling skal skje snarest etter at angreretten er utøvd, med mindre forbrukeren har behov for tid til å skaffe betalingen til veie, f.eks ved å oppta kreditt. Den tiden som med rimelighet går med til slikt, kan ikke regnes som «unødig forsinkelse». Men forbrukeren har under ingen omstendigheter mer enn 30 kalenderdager på seg til å gjøre opp for seg. Har han ikke gjort opp for seg innen denne absolutte fristen, vil det inntreffe betalingsmislighold uten hensyn til årsaken til manglende betaling.

Ved inngåelsen av kredittavtale kan det være at kredittkunden også inngår avtale om såkalt aksessorisk tjenesteytelse i form av f.eks. forsikring eller opprettelse av bankkonto. Etter omstendighetene kan inngåelse av avtale om aksessorisk tjenesteytelse være en betingelse for kredittavtalen. Uavhengig av om inngåelsen av avtalen om aksessorisk tjenesteytelse var en betingelse for å oppnå kreditt, er det typisk slik at forbrukerens behov for den aksessoriske tjenesteytelsen faller bort dersom kredittavtalen faller bort som følge av utøvelse av angreretten etter artikkel 14 nr. 1. Derfor bestemmer artikkel 14 nr. 4 at forbrukerens plikter etter en avtale om aksessorisk tjenesteytelse faller bort ved utøvelse av angrerett, såfremt tjenesteytelsen «ydes af kreditgiveren eller af tredjemand på grundlag af en overenskomst mellem tredjemanden og kreditgiveren». Slikt bortfall synes ikke å være betinget av at inngåelsen av avtalen om aksessorisk tjenesteytelse var en forutsetning for kredittavtalen.

En liknende situasjon har man der forbrukeren – i medhold av angrerettloven – utøver angrerett ved kjøps- eller tjenesteavtale og det til denne avtalen er knyttet en kredittavtale. I slike tilfeller er forbrukeren «ikke længere bundet af en tilknyttet kreditaftale», jf. artikkel 15 nr. 1.

5.8.3 Gjeldende rett

Verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder regler om angrerett. I angrerettloven kapittel 5A er det regler om angrerett ved avtaler om finansielle tjenester. Bestemmelsene gjelder imidlertid bare «ved salg av varer og tjenester til forbrukere, når selgeren eller tjenesteyteren opptrer i næringsvirksomhet og avtalen inngås ved fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted», jf. angrerettloven § 1. Lovens kapittel 5A omhandler i hovedsak angrerett ved avtale om fjernesalg av finansielle tjenester, og er i grove trekk resultat av gjennomføring av direktiv 2002/65/EF. Dessuten inneholdet kapitlet enkelte bestemmelser om angrerett knyttet til avtaler om finansielle tjenester inngått ved salg utenfor fast utsalgssted (§§ 22e og 22f).

Bestemmelsene i angrerettloven kapittel 5A omhandler tematisk de samme forhold som forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og 15 nr. 1. Den nærmere reguleringen av de enkelte temaene er imidlertid ikke helt lik. I det følgende vil utvalget gi en kortfattet oversikt over reguleringen i angrerettloven kapittel 5A.

Angrerettloven § 22a knesetter en angrerett ved avtale om finansielle tjenester inngått ved fjernsalg. Angrefristen er som hovedregel 14 dager. For avtaler om livsforsikring og individuelle pensjonsavtaler er fristen 30 dager.

I angrerettloven § 22b blir det gjort enkelte unntak fra angreretten, herunder for tjenester der prisen avhenger av svingninger på finansmarkedet som tjenesteyteren ikke har innflytelse på og som kan forekomme i angreperioden. Unntakene er primært et resultat av direktivets totalharmonisering.

Angrerettloven § 22c gir regler om gjennom­føring av angreretten. Blant annet blir det presisert at utøvelse av angrerett medfører at partenes oppfyllelsesplikter faller bort. Bestemmelsen fastsetter også en restitusjonsplikt og en hjemmel for å pålegge forbrukeren å betale for den tjenesten som faktisk er levert. I denne sammenheng blir det bestemt at det beløpet forbrukeren skal betale «skal stå i rimelig forhold til omfanget av den tjenesten som allerede er levert sammenlignet med avtalens fulle oppfyllelse», jf. angrerettloven § 22c annet ledd annet punktum. I angrerettloven § 22c femte ledd heter det at forbrukeren «skal snarest mulig og senest i løpet av 30 kalenderdager tilbakeføre ethvert beløp og/eller formuesgode som han eller hun har mottatt», og at fristen «løper fra den dagen forbrukeren sender melding om bruk av angreretten». Loven gir ikke noen eksplisitt regel om plikt for forbrukeren til å betale renter, sml. forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b).

I angrerettloven § 22d er det bestemmelser om at utøvelse av angreretten etter § 22a medfører bortfall av tilknyttet fjernsalgsavtale om tjenester som skal ytes av den som skal yte den finansielle tjenesten, eller av en annen enn den som yter den finansielle tjenesten på grunnlag av avtale mellom denne tredjemannen og den som yter den finansielle tjenesten.

Angrerettloven § 22e omhandler angrerett ved avtale om finansielle tjenester som har blitt inngått utenfor fast utsalgssted, mens § 22f inneholder regler om gjennomføring av slik angrerett. Etter § 22f tredje ledd gjelder § 17 tilsvarende. Denne bestemmelsen, som direkte gjelder angrerett ved kjøp av varer, lyder slik:

«Når forbrukeren benytter angreretten etter §11, skal avtaler om kreditt som helt eller delvis dekker kjøpesummen, oppheves vederlagsfritt, dersom kreditten ytes av selgeren. Er avtalen helt eller delvis oppfylt av noen av partene, skal det mottatte tilbakeføres.

Første ledd gjelder tilsvarende når kreditten ytes av en tredjeperson på grunnlag av avtale mellom denne og selgeren. Selgeren skal gi melding til kredittyteren umiddelbart etter at melding om bruk av angreretten er mottatt.»

5.8.4 Utvalgets vurderinger

Fordi verken finansavtaleloven kapittel 3 eller kredittkjøpsloven inneholder regler om angrerett, og fordi virkeområdet for reglene i angrerettloven kapittel 5A er begrenset i henhold til angrerettloven § 1, er det klart at gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 vil innebære noe nytt i norsk rett.

Utvalget legger til grunn at en «kreditaftale» i direktivets forstand vil kunne falle inn under definisjonen av «finansielle tjenester» i angrerettloven, jf. lovens definisjon i § 6 første ledd bokstav f): «enhver tjeneste som har karakter av bank-, kreditt-, forsikrings-, individuell pensjons-, investerings- eller betalingstjeneste».

Dersom «kreditaftale» inngås ved fjernsalg eller ved avtale utenfor fast utsalgssted, må det tas stilling til om hjemmel for angrerett er å finne i angrerettloven eller forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og lovbestemmelse(r) som gjennomfører denne i norsk rett. Det følger av artikkel 14 nr. 5 at hjemmelen for angrerett i slike tilfeller er å finne i forbrukerkredittdirektivet artikkel 14. Det vil si at forbrukerkredittdirektivets virkeområde omfatter kredittavtaler generelt, også slike som er inngått ved fjernsalg eller ved avtale utenfor fast utsalgssted, jf. direktivets artikkel 2. Med andre ord vil artikkel 14 gå foran bestemmelser i angrerettloven som behandler samme spørsmål som artikkel 14.

En kan likevel velge å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1 i angrerettloven, eventuelt med en henvisningsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3. Hensynet til å samle lovbestemmelser om angrerett i én lov, taler for slik gjennomføring. Utvalget har likevel kommet til at det er mest hensiktsmessig å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 i finansavtaleloven kapittel 3. Slik gjennomføring sikrer at bestemmelser som omhandler opphør av kredittavtaler, blir samlet i ett lovkapittel. Dessuten ville det antagelig skape lovtekniske utfordringer å innarbeide artikkel 14 i angrerettloven, hovedsakelig fordi også angrerettloven kapittel 5A har bakgrunn i totalharmoniserende direktiv. En måtte i så fall være ytterst forsiktig med å endre på teksten i kapittel 5A samtidig som en måtte påse korrekt gjennomføring av artikkel 14 og 15 nr. 1. Dette kunne tenkes å medføre behov for nyanseringer av lovtekst som omhandler det samme temaet i samme paragraf. Endelig peker utvalget på at gjennomføring av artikkel 14 i angrerettloven ville ha medført en grunnleggende endring i denne lovens virkeområde; avgrensningen til avtaler inngått ved fjernsalg eller utenfor fast utsalgssted, kunne ikke lenger ha blitt gjort gjeldende på generell basis. En slik endring ville kunne skape usikkerhet om angrerettlovens virkeområde.

Utvalget foreslår en ny regel om angrerett til gjennomføring av direktivet inntatt i finansavtale­loven § 58.

5.9 Førtidig tilbakebetaling

5.9.1 Innledning

I artikkel 16 er det regler om forbrukerens rett til førtidig tilbakebetaling. Ved gjennomføringen må denne bestemmelsen sammenholdes med kredittkjøpsloven § 11og finansavtaleloven §§ 54 og 55, samt tilknyttede forskrifter.

Finansavtaleloven og kredittkjøpsloven inneholder dessuten regler om kredittgivers adgang til å kreve tilbakebetaling før forfall, se finansavtaleloven § 52 og kredittkjøpsloven § 12. I alminnelighet er slikt krav fra kredittgivers side betinget av at kredittkunden er i mislighold. Slike regler faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde, se fortalens punkt 33. Utvalget behandler finansavtale­loven § 52 og kredittkjøpsloven § 12 i punkt 6.2.1.3.

5.9.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16

Artikkel 16 nr. 1 første punktum slår fast forbrukerens rett til å tilbakebetale kreditten helt eller delvis før avtalt forfallstid. Denne retten gjelder i utgangspunktet i relasjon til enhver «kreditaftale» i direktivets forstand. Det følger imidlertid av ordlyden i artikkel 2 nr. 3 og 4 at artikkel 16 ikke gjelder for henholdsvis «kreditaftaler i form af kassekreditt, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder» og «kreditaftaler i form af overtræk». Dersom avtalt forfall for utnyttet rammekreditt overstiger tre måneder, kommer artikkel 16 til anvendelse, jf. for så vidt artikkel 16 nr. 3 bokstav b) forutsetningsvis. Utvalget vil bemerke at det har vanskelig å se begrunnelsen for at forbrukerens rettigheter etter artikkel 16 nr. 1 ikke omfatter kredittavtaler som nevnt i artikkel 2 nr. 3 og 4.

For øvrig inneholder artikkel 16 bestemmelser vedrørende monetære virkninger av – oppgjøret ved – førtidig tilbakebetaling. I denne sammenheng blir det sondret mellom kreditt med og uten avtalt fastrente. Mens artikkel 16 nr. 1 annet punktum gjelder uavhengig av om det er avtalt fastrente, gjelder artikkel 16 nr. 2 førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.

Det er klart at førtidig tilbakebetaling ikke påvirker forbrukerens plikt til å betale kredittkostnadene for den kredittid som er utnyttet. Bortsett fra dette, kan to spørsmål reises. For det første er det spørsmål om kredittgiveren kan kreve gebyr eller lignende for å dekke eventuelle kostnader direkte forbundet med den førtidige tilbakebetalingen. For det andre er det spørsmål om kredittgiveren kan kreve kompensasjon for eventuelt tap av renteinntekter som følge den førtidige tilbakebetalingen.

I artikkel 16 nr. 1 annet punktum heter det at forbrukeren, ved førtidig tilbakebetaling, har «ret til en reduktion af de samlede kreditomkostninger, der består af renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid». Det fremgår klart av ordlyden at forbrukeren ikke kan bli avkrevd full betaling av beregnede kredittkostnader for tiden fra førtidig tilbakebetaling til avtalt forfallstidspunkt. Det er derimot noe uklart om reduksjonen skal svare til «renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid», eller om det utelukkende er krav om en større eller mindre reduksjon av de samlede kredittkostnadene.

Dersom det blir lagt til grunn at reduksjonen skal svare til kredittkostnader i den resterende del av avtalens løpetid, vil kredittkunden i utgangspunktet slippe med å betale for utnyttet kredittid. Denne tolkningen kan hevdes å stå i et noe vanskelig forhold til ordet «reduktion», ettersom en reduksjon ikke nødvendigvis medfører reduksjon til null.

På den annen side er det mest nærliggende å forstå «der består af renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid» som en henvisning til den del av de samlede kredittkostnadene som ikke skal betales som følge av den førtidige tilbakebetalingen. Synspunktet er at ved førtidig tilbakebetaling har forbrukeren rett til reduksjon av de samlede kredittomkostninger, og at denne reduksjonen skal omfatte «renter og omkostninger i den resterende del af aftalens løbetid». Hertil kommer at artikkel 3 bokstav g) inneholder en definisjon av «samlede omkostninger i forbindelse med forbrugerkreditten», en definisjon som i denne sammenheng også omfatter kostnader i utnyttet kredittid.

Utvalget legger derfor til grunn at artikkel 16 nr. 1 annet punktum må forstås slik at reduksjonen skal svare til renter og omkostninger i den resterende del av avtalens løpetid. Av dette følger at forbrukeren i utgangspunktet bare skal betale for utnyttet kredittid.

Herfra blir det gjort unntak for fastrentekreditt i artikkel 16 nr. 2, som omhandler monetære virkninger av førtidig tilbakebetaling «hvis tilbakebetalingen falder i en periode, for hvilken der er aftalt en fast debitorrente». Ved førtidig tilbakebetaling av slik fastrentekreditt har kredittgiveren etter artikkel 16 nr. 2 første avsnitt «ret til en rimelig og objektivt begrundet kompensation for eventuelle omkostninger, der er direkte forbundet med den førtidige tilbakebetalingen». Artikkel 16 nr. 2 annet avsnitt stiller opp tak for kompensasjonens størrelse: 0,5% eller 1% av det kredittbeløp som blir tilbakebetalt før tiden, avhengig av om det er mer enn ett år mellom den førtidige tilbakebetalingen og kreditavtalens avtalte opphørstidspunkt.

Artikkel 16 nr. 2 reiser en rekke spørsmål. For det første er det spørsmål om kompensasjon er betinget av konkret bevis for «omkostninger», eller om kredittkunden kan avkreves et gebyr uten hensyn til slikt konkret bevis. Formuleringen «objektivt begrundet kompensation» taler helst for sistnevnte løsning, mens formuleringen «kompensation for eventuelle omkostninger» nok taler for et krav om konkret bevis. Også artikkel 16 nr. 2 annet avsnitt taler for krav om konkret bevis. I denne bestemmelsen heter det at kompensasjonen «må ikke» overstige henholdsvis 0,5% og 1% av tilbakebetalingsbeløpet. Dette taler for at kompensasjonen kan være mindre enn disse prosenttallene. Hadde meningen vært å gi kredittgiveren krav på 0,5% eller 1% av kredittbeløpet uten hensyn til eventuelle konkrete omkostninger, ville det vært naturlig å si at kompensasjonen «skal utgjøre» 0,5% eller 1%. Det er vanskelig å se hvilke andre forhold enn konkrete bevis for «eventuelle omkostninger» som skulle kunne ligge til grunn for slik beregning av kompensasjonens størrelse.

I forlengelsen av dette oppstår spørsmål om hva som utgjør gjenstanden for kompensasjon etter regelen i artikkel 16 nr. 2 – hva er det kredittgiveren må føre konkret bevis for? Er gjenstanden for kompensasjon kostnader som påløper som følge av den førtidige tilbakebetalingen, typisk administrasjonskostnader, eller er gjenstanden for kompensasjon det tapkredittgiver kan ha lidt som følge av førtidig tilbakebetaling, herunder rentetap? Disse alternativene kan betegnes som henholdsvis kostnadsdekning og tapsdekning.

Ordlyden kan tale for at bestemmelsen bare omhandler kostnadsdekning, jf. formuleringen «kompensation for eventuelle omkostninger, der er direkte forbundet med den førtidige tilbagebetalingen».

Til tross for dette antar utvalget at artikkel 16 nr. 2 er en regel om tapsdekning. Det at bestemmelsen har et høyere tak (1%) der det gjenstår mer enn ett år mellom tilbakebetalingen og avtalt opphørstidspunkt enn hvor det gjenstår kortere tid mellom tidspunktene (0,5%), er vanskelig å forene med et kostnadssynspunkt. Påløpte kostnader som følge av selve tilbakebetalingen påvirkes neppe i nevneverdig grad av hvor lang tid som gjenstår. Videre ville det ikke være grunn til å begrense regelen til å omfatte fastrentekreditt dersom regelen går ut på dekning av administrasjonskostnader o.l., ettersom det i praksis antagelig er uten betydning om renten er fast eller flytende for om det påløper kostnader for kredittgiveren ved førtidig tilbakebetaling. Disse forholdene tilsier etter utvalgets syn at artikkel 16 nr. 2 omhandler tapsdekning. Gjenstanden for kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2 er altså tap som følge av førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt.

Direktivets fullharmonisering ved førtidig tilbakebetaling følger i det vesentlige av artikkel 16 nr. 1 og 2 samt nr. 3. Artikkel 16 nr. 4 åpner på noen punkter for nasjonal valgfrihet i forhold til de løsninger som følger av artikkel 16 nr. 1 til 3. Artikkel 16 nr. 4 bokstav a) bestemmer at medlemsstatene kan beslutte at kredittgiveren bare kan kreve kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2, dersom det beløp som betales tilbake førtidig overstiger en nasjonalt fastsatt terskel som ikke kan være høyere enn 10 000 Euro innenfor en periode på tolv måneder.

Videre heter det i artikkel 16 nr. 4 bokstav b) første avsnitt at medlemsstatene kan beslutte at

«kreditgiveren undtagelsesvis kan kræve højere kompensation, hvis han kan bevise, at de tab, han har lidt som følge af den førtidige tilbagebetaling, overstiger det i medfør af stk. 2 fastsatte beløb.»

Det er altså hjemmel for på nasjonalt plan å gi bestemmelser om at kredittgiveren kan kreve større kompensasjon enn det som følger av regelen i artikkel 16 nr. 2 dersom han sannsynliggjør at tapet hans overstiger dette.

Etter ordlyden i artikkel 16 nr. 4 bokstav b) første avsnitt er det ikke nødvendig at kravet på «højere kompensation» utgjør eller tilsvarer kredittgiverens tap som følge av den førtidige tilbakebetalingen. At han lider tap som overstiger kompensasjon etter artikkel 16 nr. 2, er angitt som vilkår for krav på «højere kompensation» etter regel i nasjonal rett, men for øvrig sier ikke bestemmelsen noe om størrelsen på kravet på kompensasjon i slike tilfeller. Det følger imidlertid av artikkel 16 nr. 4 bokstav b) annet avsnitt at kompensasjonen ikke kan overstige kredittgiverens tap. Det heter at «[h]vis den kompensation, som kreditgiveren kræver, overstiger dennes faktiske tab, kan forbrugeren kræve en tilsvarende nedsættelse». Den nasjonale valgfriheten er altså begrenset; det kan ikke gis regler som åpner for at kredittgiveren kan kreve mer enn dekning av faktisk tap.

Bestemmelsen i artikkel 16 nr. 4 tredje avsnitt fremstår på denne bakgrunn som en regel om tapsutmåling. Bestemmelsen lyder slik:

«I så tilfælde udgør tabet forskellen mellem den oprindeligt aftalte rente og den rente, til hvilken kreditgiveren kan udlåne det førtidigt tilbagebetalte beløb på markedet på tidspunktet for den førtidige tilbagebetaling, under hensyntagen til den førtidige tilbagebetalings indvirkning på de administrative omkostninger.»

Formuleringen «[i] så tilfælde» viser tilbake på tilfeller hvor «den kompensation, som kreditgiveren kræver, overstiger dennes faktiske tab». I slike tilfeller kan forbrukeren i henhold til artikkel 16 nr. 4 annet avsnitt kreve en «tilsvarende nedsættelse». Det er derfor naturlig å forstå bestemmelsen i tredje avsnitt som en regel om beregning av hva som utgjør «tilsvarende nedsættelse», og dermed også som en regel om utmåling av kredittgiverens «faktiske tab», dvs. hans fulle, individuelle tap som følge av den førtidige tilbakebetalingen av fastrentekreditten. Begrensningen til tapsdekning kan blant annet være aktuell i tilfeller hvor kredittgiveren kan oppnå en rentegevinst ved utlån av det beløpet som har blitt tilbakebetalt førtidig.

For øvrig bestemmer artikkel 16 nr. 5 at «[i]ngen kompensation må overstige det rentebeløb, som forbrugeren skulle have betalt i perioden mellem den førtidige tilbagebetaling og kreditaftalens aftalte ophørstidspunkt». Denne begrensningen gjelder uavhengig av om kredittgiverens krav bygger på artikkel 16 nr. 2 eller regler om tapsdekning som angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav b).

Innholdet av artikkel 16 kan oppsummeres slik: Retten til førtidig tilbakebetaling følger av artikkel 16 nr. 1 første punktum, og forbrukeren skal i utgangspunktet bare betale renter og andre kredittkostnader for benyttet kredittid. Etter artikkel 16 nr. 2 skal det gjelde en regel om rett for kredittgiver til å kreve en «rimelig og objektivt begrundet kompensation» ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt, men omfanget av slik kompensasjon er maksimalbegrenset til 1%, alternativt 0,5%, av beløpet som blir betalt tilbake førtidig. Videre kan det på nasjonalt plan gis regler om at kredittgiver kan kreve dekning av faktisk tap som følge av førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Videre følger det av artikkel 16 nr. 4 bokstav a) at nasjonale myndigheter har frihet til å bestemme at krav på kompensasjon etter bestemmelsen i artikkel 16 nr. 2, i alle tilfelle er betinget av at det beløp som blir tilbakebetalt førtidig overstiger en grense oppad begrenset til 10 000 Euro innenfor en periode på 12 måneder.

5.9.3 Gjeldende rett

5.9.3.1 Kredittkjøpsloven § 11 og kredittskjøps­lovforskriften §§ 3 og 4

Etter kredittkjøpsloven § 11 første ledd har kredittkjøperen rett til «når som helst å betale hele gjelden».

Regelen om monetære virkninger av førtidig tilbakebetaling er i utgangspunktet enkel: «Kjøperen skal... bare betale kredittkostnadene for den kredittid som utnyttes», jf. § 11 annet ledd første punktum.

I utgangspunktet vil utnyttet kredittid bli regnet frem til betalingsdagen. I kredittkjøpsloven § 11 annet ledd annet punktum er det en særskilt regel om beregning av utnyttet kredittid i tilfeller hvor det er avtalt betaling i avdrag. I slike tilfeller skal utnyttet kredittid anses å løpe frem til første ordinære forfallsdag etter betaling. Dette innebærer en utskyting av relevant tidspunkt i forhold til betalingsdagen. Prinsipielt sett medfører dette betaling for ikke-utnyttet kredittid. Departementet uttalte følgende om dette i Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 106:

«Tredje ledd bestemmer at betaler kjøper utenfor en av de fastsatte forfallsdager, skal den ikke utnyttede kredittid anses å løpe fra første forfallsdag etter betalingen. Bestemmelsen svarer til utvalgsutk § 10 annet ledd og avbetalingsloven § 6 tredje ledd annet punktum, og er grunnet i praktiske hensyn. En tilsvarende regel er tatt inn i den svenske konsumentkredittlov § 13 første ledd annet punktum og i det danske utvalgsutk § 15 stk 2. Regelen bør etter Justisdepartementets mening begrenses til avdragskjøp, jf anvendelsesområdet for den gjeldende regel i avbetalingsloven og den danske prp § 16 stk 5. Ved alminnelige henstandskjøp hvor hele (rest-) kjøpesummen skal betales samlet, ville regelen ellers helt utelukke reduksjon av kredittkostnadene. Likeledes bør avrekningen kunne skje pr den reelle oppgjørsdag ved kontokjøp, slik som også forutsatt i utredningen s 74 siste avsnitt.»

I kredittkjøpslovforskriften §§ 3 og 4, som er gitt med hjemmel i kredittkjøpsloven § 11 annet ledd tredje punktum, er det regler om hvordan kredittkostnadene skal beregnes. Forskriftens § 3 første og annet ledd lyder slik:

«Ved betaling av hele gjelden før avtalt forfall, jf. kredittkjøpslovens §§ 11 og 12, kan kredittyteren ikke kreve dekning for kredittkostnader for den kredittiden som ikke er utnyttet, dersom kredittkostnadene etter avtalen beregnes etterskuddsvis som en prosentdel av restgjelden til enhver tid eller som et gebyr pr. ytelse.

Dersom kredittkostnadene beregnes på annen måte enn nevnt i første ledd, skal kjøperen ved betaling før avtalt forfall ha et så stort fradrag i kredittkostnadene at restgjelden ved betalingstidspunktet, jf. § 4, utgjør summen av de ubetalte terminbeløp diskontert til betalingstidspunktet (nåverdien). Ved diskonteringen legges til grunn den effektive renten for kreditten.»

Lovens klare hovedregel er at kjøperen bare skal betale kredittkostnader for utnyttet kredittid. Forskriften synes å legge til grunn løsninger som medfører at kjøperen bare på visse vilkår slipper med å betale kredittkostnader for utnyttet kreditt.

5.9.3.2 Finansavtaleloven §§ 53 og 54, samt låneforskriften § 10

Finansavtaleloven § 53 første ledd gir låntakeren rett til førtidig tilbakebetaling. Etter bestemmelsens annet ledd første punktum sammenholdt med annet og tredje punktum skal forbrukeren kun betale lånekostnader for benyttet kredittid. Dette innebærer at forbrukeren skal betale lånekostnader frem til og med betalingsdagen. Banklovkommisjonen understreket at dette innebar en forskjell sammenlignet med kredittkjøpsloven § 11, og begrunnet regelen med at den bidrar til å sikre at retten til førtidig tilbakebetaling blir reell, se NOU 1994: 19 s. 170. Dersom låntakeren ikke er forbruker, kan institusjonen kreve gebyr, begrenset til dekning av kostnadene ved den førtidige tilbakebetalingen, så langt dette følger av avtalen.

Ved førtidig tilbakebetaling av fastrentelån kan långiveren kreve dekning av tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden, såfremt långiverens rettigheter følger av avtalen, jf. § 54 første ledd første punktum. Slik avtale kan inngås også med en forbruker, men forbrukerens plikt til å dekke långiverens tap er betinget av at forbrukeren har mottatt opplysninger om dette i medhold av § 46 første ledd bokstav e), jf. annet ledd. Se § 54 første ledd annet punktum.

I § 54 annet ledd er det en særskilt bestemmelse som åpner for at forbrukerens plikt til å dekke rentetap likevel ikke inntrer, til tross for at tapsdekning er avtalt og forbrukeren har mottatt relevante opplysninger før avtaleinngåelse. Bestemmelsen lyder slik:

«Første ledd gjelder ikke når en låntaker som er forbruker, har varslet långiveren om førtidig tilbakebetaling innen fristen angitt i tilbudet etter § 50 fjerde ledd bokstav b, eller dersom ingen frist er oppgitt, innen reguleringsdagen. Låntakeren må i tilfelle foreta tilbakebetaling senest på reguleringsdagen eller fire uker etter dette tidspunktet. For tiden etter reguleringstidspunktet betales markedsrente.»

I § 54 tredje ledd er det bestemt at dersom långiveren etter avtalen kan kreve dekning av tap m.v., skal låntakeren i tilsvarende utstrekning godskrives rentegevinst som långiveren oppnår. Bestemmelsen er fravikelig også i forbrukerforhold, jf. § 54 tredje ledd annet punktum.

Låneforskriften § 10, som er gitt med hjemmel i § 54 fjerde ledd, gir regler om beregning av renter og annet vederlag ved førtidig tilbakebetaling av fastrentelån. Ved beregning av långivers tap eller gevinst ved førtidig tilbakebetaling skal rettsanvenderen bygge på «differansen på innfrielsestidspunktet mellom den avtalte rente og den rente långiver tilbyr for tilsvarende lån», jf. § 10 annet ledd første punktum. Øvrige bestemmelser i annet ledd utdyper og presiserer dette prinsippet.

Siden låntakerens rett til å bli godskrevet rentegevinst kan fravikes ved avtale, er det en særskilt regel i § 10 tredje ledd tredje punktum:

«I tilfeller der det følger av avtalen at låntaker skal godskrives rentegevinst beregnet på en måte som gir lavere utbetaling enn etter denne forskriften, skal det før avtalen gis skriftlige opplysninger om beregningsmåten.»

5.9.4 Utvalgets vurderinger

Utgangspunktet etter artikkel 16 nr. 1 smh. nr. 2 er altså at forbrukeren bare skal betale for benyttet kredittid. Både i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53 er det bestemt at kredittkunden har rett til å betale tilbake førtidig, og utgangspunktet er begge steder at kredittkunden kun skal betale kredittkostnader for benyttet kredittid. Når det gjelder beregningen av benyttet kredittid, er det muligens enkelte forskjeller mellom kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53. Gjennomføringen av artikkel 16 nr. 1 er egnet til å fjerne slike forskjeller.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2 krever at det i nasjonal rett gis bestemmelser om kredittgivers rett til tapskompensasjon ved forbrukerens førtidige tilbakebetaling av fastrentekreditt. Etter artikkel 16 nr. 2 er kredittgiverens rett til slik kompensasjon maksimalbegrenset til henholdsvis 1% og 0,5% av kredittbeløpet som blir betalt tilbake førtidig. Også artikkel 16 nr. 4 bokstav b) omhandler tapskompensasjon. Etter denne bestemmelsen kan nasjonale myndigheter bestemme at kredittgiveren kan kreve høyere kompensasjon dersom det bevises at tapet overstiger beløpet fastsatt i medhold av artikkel 16 nr. 2. Utvalget legger til grunn at krav etter artikkel 16 nr. 2 og nr. 4 bokstav b) har samme kompensasjonsformål, og at det etter begge bestemmelsene er krav om konkret bevis for tap. På bakgrunn av dette legger utvalget til grunn at utnyttelse av den nasjonale valgfriheten etter artikkel 16 nr. 4 bokstav b), vil kunne konsumere bestemmelsen i artikkel 16 nr. 2. Utvalget foreslår at det blir gjort bruk av den nasjonale valgfriheten etter artikkel 16 nr. 4 bokstav b). Dette kan etter utvalgets vurdering gjøres ved å videreføre hovedtrekkene i finansavtaleloven § 54 første ledd.

Etter finansavtaleloven § 54 første ledd første punktum i.f. er tapskompensasjon betinget av at långiverens rettigheter «følger av avtalen». I dette ligger at loven alene ikke hjemler krav på kompensasjon. Hertil kommer finansavtaleloven § 54 første ledd annet punktum, hvor det heter at krav på kompensasjon er betinget av at forbrukeren må ha blitt gjort kjent med långiverens rettigheter før avtalen ble inngått. Krav på kompensasjon er følgelig betinget av at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten på dette punktet har blitt korrekt oppfylt. Det kan diskuteres om slike betingelser er forenlig med bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2, eller om denne bestemmelsen forutsetter at loven alene hjemler krav på tapskompensasjon. Spørsmålet er relevant selv om utvalget ikke foreslår eksplisitt gjennomføring av artikkel 16 nr. 2, ettersom artikkel 16 nr. 2 uansett gir kredittgiveren krav på slik kompensasjon som der er angitt. Poenget er at utvalget foreslår en bestemmelse i tråd med artikkel 16 nr. 4 bokstav b) som også gjennomfører artikkel 16 nr. 2.

Artikkel 16 nr. 2 kan isolert sett tas til inntekt for et krav til nasjonal lovgivning om at loven alene hjemler kredittgiverens krav på kompensasjon. En slik fortolkning kan imidlertid fortone seg som noe snever. Fortolkningen forutsetter at direktivet gir kredittgiveren krav på kompensasjon også i et tenkt tilfelle der kompensasjonsspørsmålet verken har blitt nevnt på det pre-kontraktuelle stadiet eller i kredittavtalen. En slik tolkning er vanskelig å forene med slike grunnleggende forbrukervernhensyn som direktivet bygger på og som fremkommer i direktivets fortale.

Videre kan henvisningene i lovbestemmelsen om tapskompensasjon til avtalens innhold og oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten betraktes som uttrykk for rettsvirkninger av manglende oppfyllelse av lovens krav til pre-kontraktuell informasjon og innhold i avtalen. Slik sett er det tale om sanksjoner mot overtredelse av direktivforpliktelser. Direktivet stiller krav om effektive sanksjoner, se nærmere i punkt 5.13, og bortfall av krav på tapskompensasjon fremstår som en adekvat og effektiv sanksjon mot manglende oppfyllelse av plikt til å informere forbrukeren om muligheten for å bli avkrevd kompensasjon ved førtidig tilbakebetaling.

Utvalget antar at denne løsningen lar seg forene med direktivet, og foreslår på denne bakgrunn å videreføre nevnte passusser i finansavtaleloven § 54 første ledd. Skulle denne løsningen likevel vise seg ikke å være i samsvar med direktivet, vil kredittgiver kunne kreve rentetapsdekning etter artikkel 16 nr. 2 selv om han ikke har oppfylt kravene til avtalens innhold og pre-kontraktuell opplysningsplikt – men ikke videregående rentetapsdekning – på grunnlag av innskrenkende tolkning av lovens vilkår på dette punkt. I forhold til tapsdekning utover det som følger av artikkel 16 nr. 2 antar utvalget at det hører under den nasjonale myndighets kompetanse å oppstille de nærmere vilkårene for tapsdekning.

Utvalget ser det slik at det ved gjennomføringen av artikkel 16 er anledning til å kombinere en bestemmelse om tapskompensasjon som nevnt i artikkel 16 nr. 4 bokstav b), med en bestemmelse som angitt i artikkel 16 nr. 4 bokstav a) om at tapskompensasjon bare kan kreves dersom beløpet som blir betalt tilbake førtidig overstiger en nærmere angitt beløpsterskel. Utvalget foreslår at denne muligheten blir benyttet, ikke minst fordi utvalgets forslag til nytt kapittel 3 i finansavtaleloven ikke bare omfatter nedbetalingslån og lignende lån, men også kredittkortgjeld, kredittkjøpgjeld og lignende. Uten en slik terskel ville forbrukeren kunne få plikt til å erstatte kredittgiverens rentetap ved førtidig tilbakebetaling av kreditt i henhold til kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven, hvor forbrukeren i dag kan nøye seg med å betale renter i samsvar med regelen i kredittkjøpsloven § 11 uavhengig av om det er avtalt flytende eller fast rente. Utvalget ønsker ikke å svekke forbrukerbeskyttelsen på dette punkt. Samtidig er det nødvendig å videreføre bestemmelsene om tapsdekning ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreidtt etter finansavtaleloven § 54 ved kreditt over en viss størrelse, dels fordi en slik ordning med tapsdekning er nødvendig for at slik fastrentekreditt skal kunne tilbys, dels fordi det er av stor betydning for mange forbrukere å kunne betinge seg fastrentevilkår ved opptak av kreditt av en viss størrelse.

5.10 Kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren

5.10.1 Innledning

Artikkel 15 nr. 2 regulerer kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selgeren i tilfeller der forbrukeren har inngått en såkalt «tilknyttet kreditaftale» med annen kredittgiver enn selgeren. Forståelsen av begrepet «tilknyttet kreditaftale» er avgjørende for fastleggelsen av bestemmelsens virkeområde, se punkt 5.10.2.1. Etter gjeldende norsk rett er forhold som omtalt i artikkel 15 nr. 2 regulert i kredittkjøpsloven § 8.

Fullharmoniseringens rekkevidde blir i utgangspunktet bestemt av artikkel 15 nr. 2. Artikkel 15 nr. 2 annet punktum overlater imidlertid til nasjonal lovgivning å regulere visse forhold angitt i bestemmelsen. I denne sammenheng må det ses hen også til artikkel 15 nr. 3. Se punkt 5.10.2.2.

Det vil fremgå av fremstillingen i punkt 5.10.2 og 5.10.4 at kredittkjøpsloven § 8 rekker videre enn artikkel 15 nr. 2, men at man i norsk rett under henvisning til nasjonal valgfrihet som følger av artikkel 15 nr. 3, har anledning til å videreføre kredittkjøpsloven § 8. Det kan reises spørsmål om kredittkjøpsloven § 8 på et punkt rekker kortere enn artikkel 15 ved at den norske bestemmelsen ved bruk av begrepet «forbrukerkredittkjøp» – jf. definisjonen av «kredittkjøp» i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 bokstav b) – krever avtale mellom selger og kredittgiver. Dette drøftes også i punkt 5.10.2.1. I punkt 5.10.5 drøfter utvalget om kredittkjøpsloven § 8 bør videreføres mer eller mindre uendret eller om det bør foreslås en regel i tråd med artikkel 15 nr. 2.

Spørsmålet om forbrukerens innsigelser ved overdragelse av kredittgiverens rettigheter i henhold til en kredittavtale – enten kredittavtalen inngås mellom selgeren og forbrukeren eller mellom annen kredittgiver enn selgeren og forbrukeren – blir regulert i artikkel 17. Dette spørsmålet blir omtalt i punkt 5.11.

5.10.2 Artikkel 15 nr. 2 og nr. 3

5.10.2.1 Artikkel 15 nr. 2

Artikkel 15 nr. 2 lyder slik:

«Hvis de varer eller tjenesteydelser, der er omfattet af den tilknyttede kreditaftale, ikke leveres eller kun leveres delvis eller ikke er i overensstemmelse med aftalen om levering deraf, har forbrugeren ret til at tage retsmidler i anvendelse mod kreditgiveren, såfremt forbrugeren ikke fra leverandøren har opnået den fyldestgørelse, som vedkommende har krav på ifølge loven eller aftalen om levering af varer eller tjenesteydelser. Medlemsstaterne bestemmer, i hvilket omfang og på hvilke betingelser disse retsmidler kan iværksettes.»

Forbrukeren kan altså på visse vilkår fremme krav og innsigelser – «tage retsmidler i anvendelse» – ikke bare mot selger/tjenesteyter, men også mot kredittgiver, i tilfeller av uteblitt eller mangelfull levering av varer eller tjenester som omfattes av en «tilknyttet kreditaftale».

En «tilknyttet kreditaftale» er i henhold til artikkel 3 bokstav n) en kredittavtale hvoretter kreditten «udelukkende tjener til at finansiere en aftale om levering av specifikke varer eller specifikke tjenesteydelser» (bokstav n) punkt i)), og «kreditaftalen og aftalen om levering til sammen objektivt set udgør en kommerciel helhed» (bokstav n) punkt ii)).

Vilkåret om at kreditten utelukkende skal tjene til å finansiere en avtale om levering av «specifikke» ytelser, peker hen på kredittavtaler som utelukkende er inngått med sikte på den aktuelle avtalen om kjøp av varer eller tjenester. Dette innebærer en avgrensning mot eksterne kontokredittavtaler og spesielt slike som disponeres ved bruk av internasjonale betalingskort som MasterCard og VISA. 1 Felles for alle betalingskort er at de gir kortholder mulighet til enkelt å disponere over tilgjengelig økonomiske ressurser. Dette kan for eksempel være innestående på konto (debetkort) eller en rammekreditt (kredittkort).

I det følgende vil utvalget for enkelthets skyld bruke MasterCard som eksempel på kredittkort og VISA for debetkort siden dette er den ordinære tilknytning for det overveiende antall utstedte MasterCard og VISA i Norge. Begge korttyper eksisterer imidlertid både som kredittkort og debetkort og også det nasjonale Bankaxept er i bruk som rent kredittkort. Eurocard (som bruker MC-systemet), Diners Club og American Express er normalt faktureringskort. Felles for kredittkort med inernasjonalt merke, er at de kan benyttes i stort antall utsalgssteder ved en rekke anledninger, og aktuell kreditt tjener derfor ikke utelukkende til å finansiere kjøp av spesifikke varer eller tjenesteytelser. I første omgang ser vi bort i fra de tilfelle der kontokredittavtale disponibel med kort blir inngått i forretningen i tilknytning til et konkret kjøp.

Vilkårene i artikkel 3 bokstav n) kan umiddelbart synes å overlappe. Hvis kredittavtalen utelukkende tjener til finansiering av en avtale om levering av spesifikke varer eller tjenesteytelser, er det i utgangspunktet naturlig å legge til grunn at kredittavtalen og kjøpsavtalen til sammen utgjør en kommersiell enhet. Det er imidlertid en forskjell mellom disse vilkårene: Hvorvidt kredittavtalen utelukkende tjener til finansiering av en avtale om levering av spesifikke varer eller tjenester, beror på en konkret vurdering. Det samme gjelder for så vidt spørsmålet om kredittavtalen og kjøpsavtalen utgjør en kommersiell helhet, men denne vurderingen vedrører forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen ut fra en objektiv vurdering som blir skissert i artikkel 3 bokstav n) punkt ii). Her blir det nemlig uttømmende listet opp hva som utgjør en kommersiell helhet i direktivets forstand, og opplistingen viser at det godt kan tenkes en kredittavtale som utelukkende tjener til finansiering av spesifikke varer eller tjenester, uten at kredittavtalen og kjøpsavtalen til sammen utgjør en kommersiell helhet i direktivets forstand, dvs. uten at det foreligger tilstrekkelig nær forbindelse mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen. Et typisk eksempel vil være at en bank innvilger forbrukeren lån som forbrukeren benytter til å finansiere kjøp av bil, uten at det foreligger noe avtaleforhold mellom bilselger og banken om finansieringen av bilkjøpet.

Det følger av artikkel 3 bokstav n) punkt ii) at opplistingen av (tre) typetilfeller som skal anses som «kommerciell helhed», er uttømmende.

Det første typetilfellet er at selgeren selv finansierer kreditten. Dette alternativet er uten betydning ved tolkningen av artikkel 15 nr. 2.

Hvis finansieringen av forbrukerens kreditt skjer gjennom tredjeperson, skal det anses å foreligge en kommersiell helhet i følgende tilfeller:

1. Dersom «kreditgiveren i forbindelse med indgåelsen eller forberedelsen af kreditaftalen gør brug av leverandørens tjenester».

2. Dersom «den specifikke vare eller ydelsen af en specifik tjenesteydelse udtrykkelig er angivet i kreditaftalen».

I fortalens punkt 37 blir det uttalt at det «hersker... et indbyrdes afhængighetsforhold mellem købet af en vare eller tjenesteydelse og den med henblik på dette køb indgåede kreditaftale» (kursivert her). Formuleringen kan tyde på at forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen må være slik at ingen av avtalene ville ha blitt inngått dersom den ene tenkes borte. En slik tolkning fremstår imidlertid som for snever i forhold til opplistingen i artikkel 3 bokstav n) punkt ii). Under henvisning til at det overgripende temaet er om avtalene utgjør en kommersiell helhet, er det mer nærliggende å legge vekt på avhengighetsforhold i den forstand at kredittilbudet er del av det totale tilbudet overfor forbrukeren. Kredittgiveren har i slike tilfeller en direkte interesse i at det blir inngått kjøpsavtale; det oppstår et interessefellesskap mellom kredittgiver og selger. Det er da ikke til hinder for å statuere «tilknyttet kreditaftale» at forbrukeren i og for seg kunne ha inngått kjøpsavtalen med annen finansering enn den som fulgte av kredittilbudet som var en del av det totale tilbudet til forbrukeren.

Etter ordlyden i direktivet er det tilstrekkelig men ikke nødvendig, at varen eller tjenesteytelsen er angitt i kredittavtalen. Hvis kredittavtalen ikke inneholder en slik angivelse, skal kredittgiveren anses å ha tilstrekkelig interesse i at det blir inngått kjøpsavtale, dersom det i forbindelse med inngåelsen av kredittavtalen er gjort bruk av den aktuelle vare- eller tjenesteleverandørens tjenester. I slike tilfeller er kredittgiveren kjent med at kreditten skal finansiere et spesifikt kjøp. Denne kunnskapen og forbindelsen mellom kredittavtalen og kjøpsavtalen, foreligger ikke ved bruk av tidligere utstedte kredittkort, f.eks. MasterCard. På den annen side tilsier ordlyden i artikkel 3 bokstav n) punkt ii) at det vil være en tilknyttet kredittavtale dersom kredittformålet i en avtale mellom en bank og en forbruker om nedbetalingslån angis å være kjøp av en spesifikk vare, for eksempel en nærmere spesifisert motorvogn, selv om det ikke foreligger noen avtale mellom kredittgiver og selger om finansiering av det aktuelle salg. Etter utvalgets oppfatning er det høyst tvilsomt om direktivet skal tolkes slik at de nevnte tilfeller omfattes av definisjonen av tilnyttet kredittavtale, ettersom det uten avtale mellom kredittgiver og selger om kredittfinansering av salget vanskelig kan sies at kredittavtalen og salgsavtalen utgjør en «kommersiell helhet», og enda mindre et «indbyrdes afhængighetsforhold» mellom avtalene, jf. fortalen punkt 37. Dersom direktivet skal tolkes i samsvar med ordlyden på dette punkt, vil det foreligge en tilknyttet kredittavtale i direktivets forstand når for eksempel en bank som skal finansiere et forbrukerkjøp, angir den spesifikke varen eller tjenesteytelsen forbrukeren skal benytte kreditten for å finansiere, selv om kreditten ikke gis etter avtale mellom banken og selger. Selv om skulle bli lagt til grunn at direktivet skal tolkes på denne måte, antar utvalget at det fortsatt kan inntas bestemmelse i kredittavtalen om kredittsikring i form av salgspant uten at dette i seg selv innebærer at kredittavtalen anses som «tilknyttet kreditaftale».

Med forbehold for tolkningen av direktivet i tilfeller hvor varen eller tjenesteytelsen er angitt i kredittavtalen vil utvalget bemerke at den identifikasjon av salgs-/tjenesteavtale og kredittavtale som følger av direktivets artikkel 15 nr. 2 og definisjonen av «tilknyttet kreditaftale» har gode grunner for seg. Kredittgiver vil regulært ha økonomisk interesse i den inngåtte salgs-/tjenesteavtale, samtidig om selger/tjenesteyter og kredittgiver kan sies å samvirke i prosessen frem til inngåelsen av avtalene. Grensen mellom slike tilfeller og tilfeller hvor selger/tjenesteyter er kredittgiver og i ettertid diskonterer kravet mot forbrukeren, vil i praksis kunne være flytende (se artikkel 17 og punkt 5.11 om de sistnevnte tilfellene).

Forutsatt at det foreligger en «tilknyttet kreditaftale» i direktivets forstand, kan forbrukeren på nærmere vilkår gjøre gjeldende krav og innsigelser han måtte ha mot selger/tjenesteyter, også mot kredittgiveren. Det første vilkåret er at varer eller tjenester som omfattes av den tilknyttede kredittavtalen, «ikke leveres eller kun leveres delvis eller ikke er i overensstemmelse med aftalen om levering deraf». Den siste passusen omfatter mangelfull levering. Det samme gjør for så vidt formuleringen «leveres delvis» (kvantitetsmangel). Førstnevnte passus – «ikke leveres» – omfatter etter en naturlig forståelse av ordlyden total uteblivelse av levering (leveringsuteblivelse). Følgelig kan det se ut til at forsinket levering ikke gir grunnlag for innsigelser eller krav mot kredittgiveren etter artikkel 15 nr. 2, for eksempel erstatningskrav som følge av forsinket levering. Det er rettspolitisk ingen grunn til å ekskludere tilfeller med forsinket levering fra den alminnelige regulering etter artikkel 15 nr. 2. I tillegg kommer at dersom selger/tjenesteyter er kredittgiver, vil innsigelser og motkrav som følge av forsinket levering kunne gjøres gjeldende overfor den som måtte erverve kravet fra selger/tjenesteyter, jf. artikkel 17. Utvalget antar at formuleringen av artikkel 15 nr. 2 ikke er tilsiktet på det aktuelle punkt, og at meningen har vært å omfatte innsigelser og motkrav som følge av mislighold generelt.

Etter artikkel 15 nr. 2 er rett til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren videre betinget av at «forbrugeren ikke fra leverandøren har opnået den fyldestgørelse, som vedkommende har krav på ifølge loven eller aftalen». Formuleringen innebærer at forbruekren ikke skal gis dobbel dekning av sine krav. Spørsmålet er om formuleringen i tillegg forutsetter at forbrukerens rett overfor kredittgiveren er subsidiær, altså om forbrukeren først må gå på selgeren/tjenesteyteren, herunder om «dekningsmulighetene» må være uttømt. Det er etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å tolke denne bestemmelsen som uttrykk for at ansvaret er subsidiært. I artikkel 15 nr. 2 annet punktum gis nemlig nasjonale myndigheter frihet til å bestemme «i hvilket omfang og på hvilke betingelser disse retsmidler kan iværksettes». I fortalens punkt 38 blir det pekt på at den nasjonale valgfriheten særlig er rettet mot spørsmålet om «forbrugeren skal anlægge sag mod leverandøren, før forbrugeren kan tage dem [retsmidler] i anvendelse mod kreditgiveren». Lovgiver står altså fritt på dette punkt.

5.10.2.2 Fullharmoniseringens rekkevidde

Det er klart at artikkel 15 nr. 2 medfører plikt for nasjonale myndigheter til å innføre eller videreføre lovbestemmelser om forbrukervern i tilfeller som nevnt i bestemmelsen. Spørsmålet er om artikkel 15 nr. 2 innebærer fullharmonisering av spørsmålet om rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter også overfor kredittgiver, slik at den nasjonale lovgiver er avskåret fra eventuelt å utstrekke forbrukervernet til å omfatte kredittavtaler som ikke er å anse som tilknyttede kredittavtaler. I mangel av nærmere holdepunkter for løsningen kunne en her tenke seg to tilnærmingsmåter. Den ene er at direktivet bare regulerer forbrukerens rett til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren ved tilknyttede kredittavtaler, og at spørsmålet om hva som på dette punkt skal gjelde ved kredittavtaler som ikke omfattes av direktivets definisjon av tilknyttede kredittavtaler, er undergitt nasjonale myndigheters autonomi. Den andre tilnærmingsmåten er å forstå artikkel 15 nr. 2 som angivelse av at retten til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren skal gjelde «så langt men ikke lenger», altså at nasjonal rett ikke kan utstrekke forbrukerens rett etter artikkel 15 til å omfatte kredittavtaler som ikke er tilknyttet kredittavtale etter direktivet.

Artikkel 15 nr. 2 gir ikke svar på dette spørsmålet. Det er imidlertid gitt uttalelser i fortalen punkt 10 som gir veiledning med hensyn til fullharmoniseringens rekkevidde. Videre inneholder artikkel 15 nr. 3 en bestemmelse som regulerer nasjonale myndigheters valgfrihet på det aktuelle punktet.

I fortalens punkt 10 uttales:

«... medlemsstaterne (vil) kunne anvende dette direktivs bestemmelser på tilknyttede kreditaftaler, der ikke er omfattet af definitionen af en ’tilknyttet kreditaftale’ som indeholdt i dette direktiv. Bestemmelserne om tilknyttede kreditaftaler vil således kunne anvendes på kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere en aftale om levering af varer og tjenesteydelser.»

Denne uttalelsen gir klart uttrykk for at artikkel 15 nr. 2 ikke er uttrykk for fullharmonisering i den forstand at bestemmelsens forbrukervern er forbeholdt tilfeller av levering av varer og tjenester som er omfattet av en tilknyttet kredittavtale i direktivets forstand. Nasjonale myndigheter har frihet til å utvide dette vernet.

Det er imidlertid uklart hvor langt uttalelsen åpner for at nasjonale myndigheter kan utvide vernet. Etter ordlyden kan medlemsstatene anvende direktivets bestemmelser på tilknyttede kredittavtaler som ikke er omfattet av direktivets definisjon av tilknyttede kredittavtaler, og at bestemmelsene vil «således kunne anvendes på kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere en aftale om levering af varer og tjenesteydelser». En mulig forståelse er at nasjonale myndigheter bare kan utstrekke vernet til å omfatte kredittavtaler som har en «tilknytning» til en spesifikk salgs-/tjenesteavtale. Etter denne forståelsen gjør fortalen punkt 10 et slags unntak fra artikkel 3 bokstav n) punkt i) og kravet om at kreditten utelukkende tjener til å finansiere et spesifikt vare- eller tjenestekjøp. Etter denne betraktningen er den nasjonale valgfriheten fremdeles begrenset av definisjonen i artikkel 3 bokstav n) punkt ii).

Det er imidlertid usikkert om uttalelsen er ment å gi nasjonale myndigheters en så vidt begrenset rett til å utvide forbrukervernet i forhold til artikkel15 nr. 2. Dette skyldes dels at fortalen på dette punktet er tvetydig, dels at uttalelser i fortalen i seg selv vanligvis ikke er normerende. Fortalen gir normalt kun forklarende eller begrunnende uttalelser på normgivende uttrykk i selve direktivteksten. Etter utvalgets oppfatning er det mest nærliggende å forstå annet punktum i den siterte forarbeidsuttalelsen, jf. «... kreditaftaler, der kun delvis tjener til at finansiere ...», utelukkende som eksemplifisering av den nasjonale valgfriheten, men det er ikke opplagt at dette er en riktig forståelse av fortalen.

Derimot inneholder artikkel 15 nr. 3 en bestemmelse som både isolert sett og sammenholdt med fortalen punkt 10 gir klar veiledning med hensyn til hvor langt fullharmoniseringen rekker. Artikkel 15 nr. 3 lyder:

«Denne artikel berører ikke nationale bestemmelser om, at en kreditgiver hæfter solidarisk for ethvert krav, som forbrugeren måtte have mod leverandøren, såfremt købet af varer eller tjenesteydelser fra leverandøren er blevet finansieret via en kreditaftale.»

I fortalen punkt 38 uttales i tilknytning til dette at direktivet ikke bør medføre at «forbrugeren berøves sine rettigheder i henhold til nationale bestemmelser, om at sælgeren eller tjenesteyderen og kreditgiveren hæfter solidarisk».

Etter ordlyden i artikkel 15 nr. 3 omfattes tilfeller hvor forbrukeren har krav mot selgeren/tjenesteyteren, herunder både krav ved mangler og forsinkelse, eksempelvis erstatningskrav. Nasjonale myndigheter står altså fritt til å ha bestemmelser om at forbrukeren kan fremme et slikt krav både overfor selger/tjenesteyter og kredittgiveren. Direktivet krever bare at kjøpet av vare eller tjenesteytelse er blitt finansiert via en kredittavtale, jf. definisjonen i direktivet artikkel 3 bokstav c). Ordlyden omfatter ikke klart tilfeller hvor forbrukeren har en innsigelse mot kredittgiverens krav på betaling av kredittbeløpet, ettersom uttrykket «hæfter solidarisk for … krav» nettopp peker mot tilfeller hvor forbrukeren har et krav, ikke en innsigelse. Dersom forbrukeren er avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelse overfor kredittgiveren mot betaling av kredittbeløpet, for eksempel ved totalt uteblitt levering av varen, vil han imidlertid ha erstatningskrav mot selgeren etter at han har betalt kredittgiveren, og dette kravet vil selgeren og kredittgiveren kunne hefte solidarisk for etter nasjonal rett. Det er dermed etter utvalgets oppfatning klart at artikkel 15 nr. 3 må tolkes slik at nasjonale myndigheter har frihet til – innenfor de rammer som følger av direktivet for øvrig og annen fellesskapsregulering – å ha lovbestemmelser som identifiserer selger/tjenesteyter og kredittgiver også i tilfeller som faller utenfor artikkel 15 nr. 2.

Utvalget har også vurdert om bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort, er i samsvar med Europarlaments- og rådsdirektiv 2007/64/EF om betalingstjenester i det indre marked (betalingstjenestedirektivet). De fleste selgere vil – når kjøperen bruker kort han allerede disponerer – være opptatt av selve betalingen og ikke om kunden handler på kreditt eller ikke – som oftest vil de heller ikke kunne ha noen begrunnet oppfatning om dette da kortet som regel ikke gir noen informasjon om dette. Dersom institusjon som tilbyr betalingstjenester i ettertid må håndtere innsigelser/tilbakesøkningskrav fra kortholder, kan dette medføre motregning i senere oppgjør eller tilbakesøkning, slik at betalingsmottaker likevel ikke har mottatt endelig oppgjør ved betalingen med kredittkort. Normalt vil innløser ha sikret seg regress mot betalingsmottager (brukerstedet) i brukerstedsavtalen dersom det foretas reduksjoner i betaling fra kortutsteder/kortholder.

Etter utvalgets oppfatning må det eventuelt være artikkel 58 som kan innebære begrensninger her. Bestemmelsen pålegger betaler å «underrette sin udbyder af betalingstjenester snarest muligt efter at have konstateret uautoriserede eller fejlbehæftede betalingstransaktioner, der giver anledning til krav, herunder krav som omhandlet i artikel 75, og ikke senere end 13 måneder efter debiteringsdatoen». Etter utvalgets oppfatning handler imidlertid disse bestemmelsene om innsigelser og krav som oppstår som følge av feil eller forhold ved selve betalingsgjennomføringen og ikke krav som springer ut av det underliggende forhold betalingen er ment å dekke. Etter betalingstjenestedirektivet artikkel 30 nr 3 er det også fastsatt at direktivet ikke griper inn i det tidligere forbrukerkredittdirektivet (87/102/EØF) eller annet EU-regelverk som gjelder betingelsene for kredittytelser overfor forbrukere og som er i overensstemmelse med EU-retten. Utvalget legger til grunn at betalingstjenestedirektivet ikke er til hinder for at det i nasjonal rett bestemmes at forbruker gjør gjeldende innsigelser og krav han måtte ha mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort som er benyttet til å betale varen/tjenesten.

Etter utvalgets vurdering er det heller ikke på annet EØS-rettslig grunnlag noe til hinder for bestemmelser i nasjonal rett om identifikasjon av selger/tjenesteyter og kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort. På samme måte som norske kredittgivere kan tenlandske kredittgivere i samsvar med EØS-retten inngå avtaler med norske forbrukere om utstedelse av debetkort eller kredittkort. Utvalget kan ikke se at en adgang for forbrukeren til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor utsteder av kredittkort, utgjør et hinder for salg av varer og tjenester over landegrensene. Selv om det er delte meninger i utvalget om hvorvidt forbrukeren bør ha en slik rett etter loven, jf. punkt 5.10.5 nedenfor, antar et samlet utvalg at en slik rett vil kunne bidra til å senke forbrukerens terskel for handel med ukjente leverandører, herunder ved netthandel, og ved det stimulere grensekryssende handel innen EØS.

5.10.3 Særlig om partsrelasjoner og andre forhold ved eksterne kontokreditter

5.10.3.1 Innledning

Som det vil fremgå av fremstillingen i punkt 5.10.4 er det enighet i utvalget om hva som er gjeldende rett etter kredittkjøpsloven § 8. Det er også langt på vei enighet i utvalget om at kredittkjøpsloven § 8 bør videreføres med det materielle innhold regelen har i dag. På ett punkt er det uenighet mellom partene. Et flertall i utvalget foreslår å videreføre kredittkjøpsloven § 8 fullt ut med det innhold regelen har i dag, jf. punkt 5.10.5. Et mindretall i utvalget foreslår at forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav mot kredittgiver etter § 8 som hovedregel ikke lenger bør omfatte tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort utstedt i henhold til en ordning med ekstern kontokreditt. For øvrig foreslår også mindretallet at kredittkjøpeloven § 8 videreføres uten endring.

Med henblikk på de senere vurderinger av spørsmålet om kredittkjøpsloven § 8 forutsatt bør omfatte tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort, vil utvalget i punkt 5.10.3.2 gi en nærmere omtale av partsrelasjoner og andre omstendigheter ved slike betalingskort.

5.10.3.2 Nærmere om eksterne kontokreditter

I systemer med eksterne kontokreditter er det gjerne fire roller som skal ivaretas av ulike aktører:

Partene i figuren er:

• Kortholder: Person som disponerer og står juridisk ansvarlig for bruk av kortet. Brukeren gjøres opp ved at det trekkes på innestående på en konto (debetkort), belastes en kontokreditt (kredittkort) eller ved betaling av tilsendt faktura (faktureringskort).

• Utsteder: Virksomhet som utsteder kort til kortholder. Dette kan være en bank eller et finansieringsselskap/kredittforetak.

• Innløser: Virksomhet som leverer tjenester til brukerstedet, herunder oppgjør for betalingstransaksjoner foretatt med kort. Innsamling av transaksjoner foretas av innløser, eller profesjonelle transaksjonsinnsamlere gjør denne oppgaven for innløseren.

• Brukersted: salgssted der kortet kan benyttes.

For å kunne etablere seg som utsteder eller innløser av Visa/Mastercard er det nødvendig med lisens fra rettighetshaverne til kortsystemet. Visa Inc. har hovedkontor i San Francisco. Virksomheten i Europa er skilt ut i Visa Europe som en egen enhet med hoved­kontor i London. Visa er representert i Norge ved Visa Norge bankgruppe. Mastercard Worldwide har hovedkontor i New York. Europa er egen region med hovedkontor i Brussel. Som regel er adgangen til å gi lisens delegert ned på nasjonalt nivå.

Gjennom lisensen forplikter utstedere og innløsere av internasjonale betalingskort seg til å følge et detaljert sett av vilkår fastsatt på sentralt eller regionalt nivå. Slike felles vilkår er nødvendig for å samordne et betalingssystem som består av en rekke små aktører som hver betjener en liten del av verdikjeden. Det er viktig for funksjonaliteten og tilliten til systemet, at dette fremstår som en enhet. Retningslinjene regulerer ulike forhold som krav til standarder, sikkerhet i systemet (maskinvare/software), rutinebeskrivelser, prinsipper for avtalevilkår mellom aktørene, håndtering av feil, misbruk mv.

Fellesvilkårene gir også klare føringer på innholdet av de avtaler som inngås mot brukersted og kortkunde. Brukerstedene vil for eksempel bli pålagt å honorere alle kort innenfor det enkelte kortsystem. Det er ikke adgang til diskriminering på bakgrunn av hvor kortet er utstedt.

Alle banker utsteder betalingskort knyttet til det nasjonale kortsystemet Bankaxept for disponering av brukskonto. Ofte kan denne kontoen ha en kredittfasilitet som gjør det mulig å disponere mer enn innestående. Som regel er kortet også tilknyttet det internasjonale VISA-systemet slik at det kan brukes i utlandet.

Mange banker utsteder ved siden av dette MasterCard som kredittkort med varierende kredittramme. I DnBNOR er dette en del av totalkundekonseptet. Ved bruk av kredittkortet er det kortutstederen som er kredittgiver overfor kortholder, som er kredittkunden. Kortsystemet inneholder imidlertid to ledd mellom kortutsteder og kortholder. Kortholderens direkte motpart i en gitt transaksjon er brukerstedet, dvs. en forretning eller lignende som er tilknyttet kortsystemet gjennom avtale med innløser; fysiske kjennetegn på tilknytning til kortsystemet er i praksis at forretningen har elektronisk betalingsterminal og gjerne også relevante klistremerker på inngangsdøren. Brukerstedets direkte motpart oppover i kjeden er altså innløseren, ikke kortutstederen.

Innløser med lisens kan inngå avtaler med brukersteder om innløsning av korttransaksjoner til angitte kort. Teller i Norge har for eksempel lisens til å innløse både Visa og MasterCard transaksjoner. Det er ingen direkte avtale mellom innløser og kortutsteder utover det at de er tilsluttet samme kortsystem. Når kort blir benyttet som betaling for en nettjeneste eller i en betalingsterminal, vil det blir foretatt en autorisasjons­forespørsel via innløser. For norske kort vil denne som regel gå til norsk kortutsteder. Forespørselen vil inneholde opplysninger om kortet som gjør at utsteder kan kontrollere om kortet er gyldig, at det med rimelig grad av sikkerhet er benyttet av rett innehaver og at det eksisterer tilstrekkelig midler til dekning av transaksjonen. Når transaksjonen er autorisert og verifisert har kortutsteder garantert oppgjør til innløser på de vilkår som er satt i systemet. Brukerstedet er da sikret oppgjør gjennom brukerstedsavtalen.

I enkelte tilfelle vil kortutsteder ha anledning til i ettertid å annullere/tilbakekalle en gitt autorisasjon. Dette er nærmere regulert i de såkalte Charge-Back (CB) bestemmelsene i avtaleverket mellom kortutsteder og innløser. Grunner som kan utløse CB kan være tekniske feil, håndteringsfeil hos brukersted/innløser, brudd på sikkerhetsprosedyrer, transaksjonsfeil eller manglende levering (service not rendered). CB-bestemmelsene oppstiller tidsfrister og fastslår hva utsteder må gjøre for å rette en CB mot innløser. Innenfor MasterCard systemet er det i utgangspunkt satt en absolutt frist på 120 dager fra transaksjonsdagen. Etter dette tidspunktet er det ikke mulig å gjennomføre noen CB.

Foretas en CB, må innløser følge en bestemt prosess og det må sendes med konkret angitte vedlegg som dokumentasjon. Ved konkurs i flyselskap må flybilletter som angir dato vedlegges. I tilegg vil innløser sjekke om kravet er reelt og at det ikke er skjedd omlevering.

At utsteder krever CB, innebærer ikke at kravet tas til følge. Grunnlag for avslag kan være at tidsfristen er oversittet, manglende, uleselige eller feil dokumenter eller at utsteder har håndtert prosedyren feil. Avviser innløser kravet, må tapet bæres av utsteder eller kunde. Uenighet mellom utsteder og innløser kan om nødvendig løses gjennom «voldgift» internt i systemet.

At de avtalebaserte CB-bestemmelsene også omfatter manglende levering, gjør at de i en viss utstrekning overlapper kredittkjøpsloven § 8, jf. punkt 5.10.4 nedenfor. CB-bestemmelsene er imidlertid mer begrenset ved at de kun omhandler innsigelsen «manglende levering» og at det er skarpe tidsfrister uavhengig av om mangelen er oppdaget eller ikke. Dessuten er CB-bestemmelsene interne avtaleregler og kan ikke påberopes direkte av kortholder. For kortholder er det kortavtalen som gjelder ved siden av norsk lov. På den annen side omfattes alle typer kort uansett oppgjørsform – dvs både kredittkort og debetkort.

5.10.4 Gjeldende rett

Kredittkjøpsloven § 8 inneholder en bestemmelse om kjøperens innsigelser mot annen kredittgiver enn selger. Finansavtaleloven inneholder ikke noen tilsvarende regel, og noe direktekrav for kjøperen mot slik kredittgiver basert på alminnelig kontraktsrett synes uaktuelt. Følgelig er det bare ved «forbrukerkredittkjøp» (§ 8) og «ytelse av forbrukertjenester på kreditt» (§ 27a) at kjøperen overfor kredittgiver kan gjøre gjeldende innsigelser basert på misligholdt oppfyllelse av vare- eller tjenestekontrakten.

Kredittkjøpsloven § 8 første ledd første punktum lyder slik:

«Ved forbrukerkredittkjøp kan kjøperen overfor annen kredittyter enn selgeren gjøre gjeldende de samme innsigelser og pengekrav på grunnlag av kjøpet som han kunne gjøre gjeldende mot selgeren.»

«Forbrukerkredittkjøp» og «ytelse av forbrukertjenester på kreditt» blir definert på tilsvarende måte i § 3, henholdsvis nr. 3 og nr. 4. Kreditten må ytes som ledd i næringsvirksomhet, og – etter alternativet i § 3 nr. 1 bokstav b), sml. § 3 nr. 4 andre strekpunkt – av «selgeren eller en annen på grunnlag av avtale med selgeren». Kreditten må altså ytes av en annen enn selgeren, men på grunnlag av avtale med selgeren, for at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende innsigelser og krav mot kredittgiveren. Identifikasjon av selger og kredittgiver som skal kunne begrunne rett for kjøper til å gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selgeren overfor kredittgiver, er betinget av avtale mellom selgeren og kredittgiveren om kreditten.

I forarbeidene ble det lagt til grunn at bestemmelsen omfatter eksterne kontokjøp. Departementet uttalte bl.a. følgende om dette i Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 107:

«Reglene i § 13 om kjøpers innsigelser og krav overfor annen kredittyter enn selgeren gjelder også eksterne kontokjøp. Derimot er de naturlig nok uten betydning for interne kontokjøp, hvor selgeren jo selv yter kreditten. Bokreditts Landsforbund A/L har foreslått at kontokjøp helt unntas fra reglene i § 13. Det vises bl a til at ved kontokjøp har kreditten ingen tilknytning til den enkelte vare, at det ikke foreligger noen forbindelse mellom selger og kredittyter i anledning det enkelte kjøp slik som ved andre kredittkjøp samt til visse oppgjørsmessige problemer.

Etter Justisdepartementets mening har forbrukerkjøperen samme behov for beskyttelse av sine innsigelser og krav på grunnlag av kjøpsforholdet ved eksterne kontokjøp som i andre trepartsforhold, og selgeren og kredittyteren har også samme interessefellesskap i kreditthandelen som ellers.»

Departementets uttalelse peker på det sentrale i begrunnelsen for kjøperens rett etter kredittkjøpsloven § 8; interessefellesskap mellom selger og kredittgiver når kreditten ytes etter avtale mellom disse, jf. også omtalen av definisjonen av «tilknyttet kredittavtale» i direktivet artikkel 3 bokstav n) i punkt 5.10.2.1 foran.

Ved avgjørelsen av om kredittkjøpsloven § 8 omfatter eksterne kortsystem må det tas stilling til om kortutstederen, f.eks. DnBNOR Kort, yter kreditt til kortholderen «på grunnlag av avtale med» brukerstedet. Det kan her skilles mellom tilfeller hvor forbrukeren kontraherer med brukerstedet og betaler med et kredittkort som er utstedt på et tidligere tidspunkt, helt uavhengig av den konkrete transaksjon med brukerstedet, og tilfeller hvor kredittkortet utstedes i forbindelse med kontraheringen med det konkrete brukerstedet. I sistnevnte tilfeller er det klart at kredittkortutsteder er å anse som kredittgiver etter kredittkjøpsloven § 8. Det sees inntil videre bort fra de sistnevnte tilfellene.

Det fremgår av gjennomgåelsen av avtalekjeden i punkt 5.10.3 at brukerstedet i første rekke har avtale med innløseren (Teller), som igjen bygger sin rett til å godkjenne brukersteder på avtale med kortutsteder. Samtidig har kortholder en konto hos kortutstederen, og denne kontoen blir belastet når kortholderen gjør bruk av kredittkortet. Gjennom bruk av betalingsterminalen skjer det dermed en belastning av kortholderens konto hos kortutstederen, og kortutsteder er forpliktet til å gjøre opp overfor innløser. Dermed blir kredittytingen flyttet fra innløser til kortutsteder, og innløseren får en oppgjørsteknisk rolle. Gjennom den felles tilknytning til kortsystemet kan det sies å foreligge et avtaletilknytningsforhold ­mellom kortutsteder/kredittgiver og brukersted/selger. Spørsmålet er om en dermed kan si at kortutsteder yter kreditt til kortholder på grunnlag av avtale med selgeren/brukerstedet.

Spørsmålet har ikke vært prøvd for Høyesterett. Rettspraksis fra lavere rettsinstanser og praksis i Bankklagenemnda er ikke entydig selv om man i de senere år ser en klar utvikling i retning av at kredittkort omfattes av kredittkjøpsloven § 8. I mange saker har man latt være å ta uttrykkelig standpunkt til spørsmålet fordi man uansett kunne løse spørsmålet ut i fra kortavtalen. I andre saker nøyer man seg med å forutsette man at loven kommer til anvendelse, uten å foreta en særskilt drøftelse av spørsmålet. Det er imidlertid klart at Bankklagenemnda nå legger til grunn at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse ved kredittkort tilknyttet de internasjonale kortsystemene – jf. BKN 2007-062, 2007-121 og 2008-043

Lovavdelingen er kommet til samme resultat i sin uttalelse av 3. desember 1991. Her blir det lagt til grunn at bankkort som regulært gir kunden muligheter for kreditt, generelt kan antas å være omfattet av kredittkjøpsloven § 8. Videre blir følgende uttalt i relasjon til nevnte krav om avtale mellom kredittgiver/kortutsteder og selger/brukersted:

«I de tilfeller der det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken, og dette er kjent for brukerstedet, og når utstederbanken uttrykkelig eller stilltiende godtar at brukerstedet direkte kan belaste kundens konto i banken, er det nærliggende å si at « kreditten gis av ... en annen [enn selgeren] på grunnlag av avtale med selgeren », jf definisjonen av kredittkjøp i kredittkjøpsloven § 3 nr 1 bokstav b.»

Krüger, Norsk kjøpsrett, 4. utgave, Bergen 1999 og note 60 i Norsk lovkommentar legger også til grunn at kredittkjøpsloven § 8 omfatter tilfeller med betaling med kredittkort.

For så vidt gjelder utenlandsk rett bemerker utvalget at det i Finland ble avsagt en høyesterettsdom 2. februar 2007, KKO:2007:6, som identifiserte kredittkortutsteder overfor selger ved forbrukerkjøp. I Danmark synes spørsmålet ikke å være avklart av domstolene og juridisk teori gir ikke klar veiledning på dette punkt.

Etter utvalgets oppfatning må det legges til grunn som gjeldende rett at kredittkjøpsloven § 8 omfatter tilfeller med betaling med kredittkort. For så vidt gjelder vilkåret om at kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter bemerker utvalget at det foreligger en avtaletilknytning mellom partene og at det er kortterminalens potensiale for betaling med kredittkort og den konkrete bruk av kredittkort på brukerstedet som er avgjørende etter gjeldende rett, og ikke om det er kjent for brukerstedet om betalingskortet i det konkrete tilfellet er et kredittkort eller et debetkort.

Kredittkjøpsloven § 8 omfatter ikke betaling med debetkort. En forbruker som benytter et debetkort når han betaler til brukerstedet - for eksempel være et kombinert Bankaxept-/VISA-kort utstedt av en norsk bank og knyttet til forbrukerens brukskonto i banken – vil ikke være beskyttet av kredittkjøpsloven 8. Når forbrukeren betaler med debetkortet, belastes forbrukerens innskuddskonto i banken, som om forbrukeren hadde tatt penger ut av kontoen ved uttak fra banken og betalt brukerstedet med kontante penger. Det forekommer imidlertid at banken innvilger forbrukeren en rammekreditt på kontoen, slik at kontoen er en kombinert innskudds- og kredittkonto. Forbrukeren disponerer kontoen, eventuelt ved debetkort som måtte være knyttet til kontoen, innenfor den avtalte kredittramme. Det vil ikke være synbart for brukerstedet om debetkortholderen har en rammekreditt på kontoen eller om saldo på konto er positiv eller negativ når kortet benyttes. Det er klart at transaksjoner som belastes debetkort faller utenfor virkeområdet for kredittkjøpsloven § 8, jf. f.eks. BKN-2008-43. Ved debetkort kan en ikke si at det regulært knyttes en form for kreditt til kortbruken og det vil regulært heller ikke være synbart eller kjent for brukerstedet om det er knyttet kreditt til kortbruken i det enkelte tilfelle.

Selv om direktivet artikkel 15 nr. 2 ikke er til hinder for å videreføre løsningen i kredittkjøpsloven § 8 om at forbruker som betaler med kredittkort, kan gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittkortutsteder, vil utvalget vurdere om det er grunn til å videreføre disse rettighetene. Dette drøftes i punkt 5.10.5 nedenfor.

Kredittkjøpsloven § 8 første ledd annet punktum lyder slik:

«Ved siden av reklamasjon overfor selgeren etter kjøpslovens regler må kredittyeren i tilfelle underrettes så snart det er rimelig høve til det.»

Justisdepartementet la til grunn at sterke praktiske grunner taler for en klar regel om at kjøperen i første omgang i alle fall må reklamere overfor sin direkte kontraktspartikkel Det ble også presisert av departementet at man ikke gikk inn for at kredittgivers ansvar i ytterligere grad gjøres subsidiært, se Ot.prp. nr. 34 (1980-1981) s. 107. Dette spørsmålet om kredittgivers ansvar er subsidiært, herunder spørsmål om plikt til å reklamere overfor selgeren før kredittgivers ansvar gjøres gjeldende, faller antagelig innenfor den nasjonale valgfriheten, jf. det som ble sagt om dette ovenfor i punkt 5.10.2.2, hvor det ble vist til en uttalelse i fortalen om at den nasjonale valgfriheten særlig er rettet inn mot spørsmålet om «forbrugeren skal anlægge sag mod leverandøren, før forbrugeren kan tage dem [retsmidler] i anvendelse mod kreditgiveren».

Kredittkjøpsloven § 8 annet ledd lyder slik:

«Har kjøperen pengekrav som etter første ledd kan gjøres gjeldende mot kredittyteren, er kredittyterens ansvar begrenset til det beløp han har mottatt av kjøperen i anledning av kjøpet.»

Dette er en bestemmelse om direktekravets omfangsmessige begrensning. Kredittkjøpsloven § 8 inneholder også en begrensning med hensyn til direktekravets art: Forbrukeren kan – hva gjelder direktekrav, til forskjell fra innsigelser – bare gjøre gjeldende pengekrav mot kredittgiveren, jf. § 8 første ledd. Dette medfører en avgrensning mot krav om naturalprestasjoner, f.eks. krav om utbedring og omlevering. Departementet så det som uhensiktsmessig om forbrukeren skulle kunne fremme direktekrav om naturaloppfyllelse.

5.10.5 Utvalgets vurderinger

Utvalget har foran redegjort for begrensningene i kredittkjøpsloven § 8 med hensyn til direktivekravets art og omfang. Spørsmålet er om slike begrensninger i adgangen til å fremme direktekrav er i strid med fullharmoniseringen i artikkel 15 nr. 2.

Artikkel 15 nr. 2 første punktum bestemmer at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende «retsmidler ... mod kreditgiveren». «Retsmidler» medfører verken omfangsmessige eller artsmessige begrensninger. I annet punktum blir det imidlertid understreket at medlemsstatene bestemmer «i hvilket omfang … disse retsmidler» skal kunne iverksettes. Dette tilsier at det er nasjonal valgfrihet med hensyn til å bestemme omfangsmessige begrensninger. Utvalget anbefaler å videreføre gjeldende rett på dette punkt.

Det kan være noe vanskeligere å ta stilling til om begrensningen med hensyn til direktekravets art faller innenfor nasjonal valgfrihet.

I artikkel 15 nr. 2 annet punktum blir det altså bestemt at det er opp til medlemsstatene å bestemme «i hvilket omfang … disse retsmidler» skal kunne gjøres gjeldende. Det er i utgangspunktet naturlig å forstå dette som en henvisning til omfanget av forbrukerens krav. Og «disse retsmidler» kan forstås som en henvisning til nr. 2 første punktum og dermed alle de «retsmidler» som kan gjøres gjeldende mot selgeren, herunder så vel pengekrav som andre krav, for eksempel krav på retting og omlevering. I så fall er det ikke rom for begrensninger knyttet til misligholdsbeføyelsens art

På den annen side kan det pekes på at det i EØS-området ikke er harmoniserte misligholdslærer i relasjon til vare- og tjenestekontrakter. Det vil si at kjøperens misligholdsbeføyelser i en jurisdiksjon kan skille seg betydelig fra kjøperens beføyelser i en annen jurisdiksjon. Sett fra et EU-perspektiv er det derfor neppe tungtveiende grunner mot nasjonale begrensninger vedrørende arten av krav som kan gjøres gjeldende mot kredittgiveren så lenge den nasjonale utforming av forbrukerens innsigelses- og kravsrett må anses som en lojal varetagelse av direktivets formål, som i denne sammenheng først og fremst er forbrukervern. En begrensning til «pengekrav» lar seg etter utvalgets oppfatning forsvare. Utvalget anbefaler å videreføre denne begrensningen.

Det neste spørsmålet er om forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav han måtte ha mot selger/tjenesteyter også overfor kredittgiver, skal begrenses til å omfatte tilfeller som omfattes av direktivet artikkel 15 nr. 2 eller om en skal opprettholde det videregående forbrukervernet en etter gjeldende rett har etter kredittkjøpsloven § 8. En annen måte å stille dette spørsmålet på, er å spørre hvilke kredittavtaler eller hvilken tilknytning mellom selger/tjenesteyter og kredittgiver som – utover tilfeller som nevnt i artikkel 15 nr. 2 – bør kreves for å gi forbrukeren rett til å fremme innsigelser og krav fra salgs-/tjenesteavtalen overfor kredittgiver.

For utvalget fremstår dette som et valg mellom å utforme forbrukervernet i samsvar med artikkel 15 nr. 2, altså at innsigelses- og kravsretten begrenses til «tilknyttede kredittavtaler» i samsvar med direktivet, eller å videreføre kredittkjøpsloven § 8 uendret, med nærmere presisering – i lovtekst eller i forarbeider - av bestemmelsens rekkevidde i tilfeller hvor forbrukeren betaler med kredittkort. En kan også tenke seg mindre utvidelser i forhold til direktivets definisjon av «tilknyttet kreditaftale», jf. direktivets fortale punkt 10, men utvalget vil ikke anbefale en slik mellomløsning. Utvalget vil heller ikke anbefale at forbrukervernet begrenses i samsvar med artikkel 15 nr. 2. Spørsmålet er da om kredittkjøpsloven § 8 skal videreføres uendret eller om det bør gjøres innføres visse begrensninger i regelen.

Ved vurderingen av kredittkjøpsloven § 8 må det tas utgangspunkt i at den innsigelses- og kravsrett bestemmelsen gir forbrukeren, er legislativt uttrykk for et synspunkt om at selger og kredittgiver bør identifiseres når kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger. Forbrukerens materielle stilling bør i slike tilfeller som utgangspunkt være den samme overfor kredittgiver som overfor selger. De begrensninger som gjøres i forbrukerens adgang til å fremme innsigelser og krav mot kredittgiveren, innebærer unntak fra dette utgangspunktet, men rokker ikke ved selve utgangspunktet.

Motsatt er det etter gjeldende rett klart at dersom forbrukeren innvilges kreditt uten avtale mellom kredittgiver og selger, er forbrukerens eventuelle innsigelser og krav mot selgeren kredittgiveren uvedkommende. En kan si at det i slike tilfeller ikke er et slikt interessefellesskap mellom selger og kredittgiver at det er grunn til å identifisere disse. Som påpekt i punkt 5.10.2.1 foran reiser definisjonen av tilknyttet kredittavtale i direktivet artikkel 3 bokstav n) punkt ii) spørsmål ved å dette synspunktet fullt ut kan videreføres etter gjennomføringen av direktivet (ettersom tilfeller hvor «den specifikke vare eller ydelsen af en specifik tjensteydelse udtrykkeligt er angivet i kreditaftalen» etter ordlyden kan synes å innebære at det foreligger en tilknyttet kredittavtale uavhengig av om kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiveren og selgeren/tjenesteyteren). Dette er uten betydning for vurderingene i dette avsnittet og kommenteres nærmere i særmerknadene.

Vurderingen av hvilke kredittavtaler som bør gi forbruker rett til å fremme innsigelser og krav fra kjøps-/tjenesteforholdet overfor kredittgiver, er reelt en vurdering av om kredittgiveren bør ha risikoen for selgers/tjenesteyters oppfyllelse av kontrakten med forbruker. Når kreditten ytes etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter kan det som foran påpekt sies å foreligge et interessefellesskap mellom selger/tjenesteyter og kredittgiver som tilsier at disse identifiseres overfor forbrukeren i den relasjon som her drøftes. Kredittgivningen vil gjerne være en mer eller mindre dominerende årsaksfaktor bak forbrukerens konkrete valg av selger/tjenesteyter, noe som kan forsvare identifikasjon. Innvilges derimot kreditt uten avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter vil forbrukeren – i relasjon til kredittgiveren – regulært stå fritt med hensyn til hvem han skal kontrahere med, og han bør da i alle fall som utgangspunkt selv bære risikoen for det valg han tar.

Spørsmålet er hvordan tilfeller hvor forbrukeren betaler ved å belaste et allerede utstedt kredittkort i henhold til et eksternt kortsystem bør vurderes i denne sammenheng.

På den ene side foreligger det ingen direkte avtale mellom kortutsteder (bank eller annen kredittgiver) og brukerstedet (selger/tjenesteyter) om kreditten. Kortutsteder og brukersted er imidlertid parter i en avtalekjede slik at det for så vidt kan sies å foreligge en avtalemessig tilknytning mellom dem. Denne tilknytningen er imidlertid svakere enn ved det en kan kalle «klassiske kredittkjøp», hvor kreditten innvilges etter direkte avtale mellom selger og kredittgiver i tilknytning til et konkret kredittkjøp (når kredittgiver er en annen enn selgeren). Den svakere tilknytning innebærer blant annet at kortutsteder ikke har reell mulighet for selv å føre kontroll med det enkelte brukersted. På den annen side vil innløser regulært utøve brukerstedkontroll. Et synspunkt er at innløser utøver slik brukerstedkontroll på vegne av de parter i avtalekjeden som har interesse av slik kontroll, herunder kortutsteder.

Ved vurderingen om slike tilfeller fortsatt bør omfattes av kredittkjøpsloven § 8 er det også et synspunkt at det er tale om en eksisterende etablert regel som gir forbrukeren rettigheter, hvilket i seg selv kan tale mot en regelendring som svekker forbrukervernet.

Når Lovavdelingen i sin uttalelse av 3. desember 1991 la til grunn at betaling med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem ga forbrukeren rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 la man som nevnt i punkt 5.10.4 vekt på at det var kjent for brukerstedet at det regulært er knyttet en form for kreditt til kortbruken og at kortutsteder uttrykkelig eller stilltiende godtar at brukerstedet direkte kan belaste kundens konto i banken. Som der påpekt er det etter utvalgets vurdering den konkrete bruk av kredittkortet ved betaling til et brukersted med kortterminal som godtar betaling med kredittkort, som er det sentrale på dette punkt, ikke om det har vært kjent for brukerstedet om betalingskortet er et kredittkort. I forhold til vilkåret om at kreditten gis etter avtale mellom kredittgiver og selger/tjenesteyter, er det reelt spørsmål om hvilken vekt det bør legges på den indirekte tilknytning det i praksis vil være mellom kortutsteder og det store antall brukersted gjennom avtalekjeden disse er tilknyttet.

Det er delte oppfatninger i utvalget av om betaling med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem bør gi forbrukeren rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver. Flertallet, medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, går inn for å videreføre gjeldende rett på dette punkt.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland vil i hovedsak vise til at kredittkjøpsloven § 8 er en viktig, velfungerende og praktisk forbrukerrettighet ved kjøp med kredittkort. Det vil medføre en markant svekkelse av forbrukervernet å ikke videreføre regelen. Et samlet utvalg er enig om at det ikke er i strid med direktivet å videreføre kredittkjøpsloven § 8 i tråd med gjeldene rett.

Bestemmelsen har vist seg særlig praktisk ved kjøp på internett og ved forskuddbetaling, eksempelvis av reiser. Kjøp av varer på internett, og da særlig over landegrensene, er i utgangpunktet forbundet med en viss risiko. Ved å betale med kredittkort reduserer man denne risikoen betraktelig ved at man kan gå på kredittyteren dersom varen ikke leveres eller det som leveres ikke er etter avtalen. Dersom man eksempelvis har betalt med overføring fra konto, vil det i praksis være nær umulig å følge opp en manglende levering fra en nettbutikk i utlandet. Forbrukere rådes nettopp derfor av Forbrukerrådet og andre til å benytte kredittkort ved netthandel. Bruk av kredittkort legger, med dagens regel, til rette for trygg netthandel. Stadig flere forbrukere følger dette rådet.

Regelen bidrar på denne måten til sikker handel over landegrensene, noe som vil være en forutsetning for, og et bidrag til, økt handel og økt konkurranse over landegrensene. Dette er utvilsomt i tråd med hensynene bak forbrukerkredittdirektivet, jf. f.eks. fortalens punkt 8, så vel som en rekke andre EU-direktiv.

Regelen har også vist seg praktisk viktig ved forskuddsbetaling av varer og tjenester. Et eksempel kan være kjøp av flybilletter. I de senere årene har flere flyselskap gått konkurs. Reiser betales i all hovedsak på forskudd og i utgangspunktet er forbrukerens penger tapt når selskapet går konkurs. Kredittkjøpsloven § 8 har imidlertid gitt forbrukeren en mulighet til å sikre seg mot konkursrisikoen ved kjøp i en bransje som er preget av økonomiske problemer. I samtlige flykonkurser de siste årene, som har berørt det norske markedet, har kredittgiver tilbakebetalt forskuddsinnbetalingene til forbrukere som har kjøpt reisen med kredittkort.

Også brukerstedene har klare fordeler av regelen. Ved å tilby betaling med kredittkort kan de tilby forbrukerne en ekstra sikkerhet. Det at forbrukerne opplever det som trygt å handle på nettet, og trygt å betale på forskudd, er en vesentlig forutsetning for omsetningen og endog for mange brukersteders eksistens. Den jevne forbruker vil oppleve internettbutikkens tilknytning til et kjent kredittkort som et tegn på seriøsitet. Kredittkjøpsloven § 8 har sikret at denne oppfatningen jevnt over er riktig.

Kredittkjøpsloven § 8 gir utvilsomt god forbrukerbeskyttelse. Begrunnelsen for å endre den må da være at regelen er for god, at den gir forbrukerne for store fordeler på bekostning av kredittyter, i dette tilfellet kortutsteder. En endring slik mindretallet foreslår vil medføre at man svekker forbrukerbeskyttelsen og styrker kredittgivers stilling.

Kredittkjøpsloven § 8 har vært norsk rett i 24 år og må sies å være godt innarbeidet. Når det er tale om en bestemmelse med så lang fartstid må en begrunnelse for endringer først og fremst baseres på de erfaringer man har hatt med bestemmelsen. Netthandel er riktignok av nyere dato, og kunnskap om regelen blant forbrukerne var tidligere ikke særlig utbredt. Likevel har regelen såpass lang fartstid at en påstand om at den medfører en urimelig belastning for kredittyterne må kunne belegges med faktiske erfaringer. Etter disse medlemmenes syn er det imidlertid ingenting som tyder på at regelen har svekket kredittkortenes posisjon i det norske markedet. I følge Norges Banks Årsrapport om betalingssystemene, mai 2008, er kredittkortene i sterk vekst, med mer enn en fordobling av volumet fra 2003 til 2007 (tabell 15 a).

Etter disse medlemmenes syn kan man like godt argumentere med at kredittkjøpsloven § 8 har gitt til kredittkortene en konkurransefordel. Det faktum at Visa (Teller), for sine debetkort, på frivillig basis har inntatt vilkår med et lignende innhold kan underbygge en slik argumentasjon. Man kan imidlertid ikke begrunne å fjerne en så vidt viktig og innarbeidet forbrukerrett fra lovgivningen med et håp om at kortselskapene på eget tiltak tar det inn i standardavtalene. Hvorvidt kredittkortselskapene frivillig vil tilby slike vilkår eller ikke blir en ren gjetning. Ønsker man å videreføre forbrukerbeskyttelse på dagens nivå, kan dette kun gjøres sikkert ved å videreføre bestemmelsen i kredittkjøpslovens § 8.

Bestemmelsen medfører i enkelte tilfeller at kostnader ved uteblitt eller mangelfull levering pulveriseres ut på brukerne av systemet. Dette har vært omtalt som en form for tvungen forsikring. Etter disse medlemmenes syn er dette lite presist. I tilfeller hvor brukerstedet ikke har levert, eller det er mangler knyttet til varen/tjenesten vil kredittyter som en klar hovedregel kunne fremme regresskrav mot brukerstedet. Hjemmel for dette finnes naturlig nok i avtaleverket som regulerer forholdet mellom partene i systemet. I enkelte tilfeller, eksempelvis ved konkurs, vil det imidlertid være vanskeligere å få dekket inn tapet. I siste innstans er det kortinnehaverne og brukerstedene som da må betale regningen renter og gebyrer. Kostnadene pulveriseres, og deles på alle brukerne av systemet. Reguleringer som innebærer pulverisering av tap er et vanlig grep i forbrukerretten. Det er ikke uttrykk for en urimelig regulering at enkelte kostnader fordeles på fellesskapet.

Kortselskapene må naturlig nok vurdere hvem som oppfyller kravene til å få lisens som brukersted og vil derfor ha bedre kunnskaper om brukerstedet enn den jevne forbruker. Slipper man inn useriøse aktører vil det kunne bli mange krav etter regelen i kredittkjøpslovens § 8. Prisene ut til kortholderne og brukerstedene vil påvirkes av dette. Det ligger en rekke krav til brukerstedene i kortselskapenes avtaleverk. Brudd på reglene i brukerstedsavtalene er sanksjonert med bøter og kan føre til at brukerstedet mister lisensen. Følger ikke kredittkortselskapene opp den løpende kontrollen med brukerstedene, slik at useriøs virksomhet tillates i systemet, vil dette også påvirke antall krav som rettes mot kredittgiver, noe som igjen vil påvirke prisene. Regelen i kredittkjøpsloven § 8 er dermed et godt virkemiddel for å hindre at useriøse eller kriminelle brukersteder slippes inn i systemene. Behovet for en slik regel har økt i takt med økende antall kredittkjøp generelt og særlig på internett.

Regelen virker også indirekte disiplinerende på brukerstedene. Dersom man ikke leverer som avtalt, og ikke behandler kortholdernes reklamasjoner på en skikkelig måte, blir kravene kanalisert mot kortutsteder, noe som igjen kan føre til at man mister brukerstedsbevilgningen.

De positive insentivvirkningene forbrukerens innsigelses- og kravsrett etter kredittkjøpslovens § 8 har på brukerstedene, illustrerer også disse medlemmenes synspunkt om at det i kredittkorttilfellene foreligger et interessefellesskap på tilbyder­siden som gjør at selger og kredittyter bør identifiseres.

Det at kredittbetalingssystemet består av tre parter på tilbydersiden, omfatter svært mange enkeltaktører, at det for en stor del er elektronisk og går over landegrensene, rokker ikke ved det grunnleggende: At det gjennom avtalen mellom partene på tilbydersiden er opprettet en forbindelse og et samarbeid for at korthaveren skal kunne handle hos brukerstedene/selger med kreditt hos kortutsteder/kredittgiver. Selgeren og kredittyteren har et nært interessefelleskap i kreditthandelen, og det er derfor rimelig at forbrukeren også kan rette sine krav mot kredittyteren.

Det har vært fremhevet som et paradoks at forbrukeren ikke gis de samme rettigheter ved bruk av debetkort. Medlemmene er ikke nødvendigvis enig i dette, men mange av argumentene fremført over passer også for debetkortsystemene. En mulig utvidelse av forbrukerens kravs- og innsigelsesrett til også å gjelde i tilfeller ved bruk av debetkort hører imidlertid ikke naturlig inn under mandatet. Det at en har en velfungerende forbrukerrettighet knyttet til kredittkort, som i noen tilfeller muligens burde gjelde for debetkort, er etter disse medlemmenes syn ikke et argument for å fjerne en velfungerende og viktig forbrukerrettighet knyttet til kredittkort. En slik utvidelse krever også en langt større og grundigere utredning enn spørsmålet om å beholde dagens bestemmelse.

Disse medlemmene vil også nevne at dersom en ved gjennomføring av et forbrukerdirektiv reduserer viktige og velfungerende forbrukerrettigheter, som en etter direktivet har anledning til å videreføre, vil være svært lite heldig og ikke i tråd med den internasjonale utviklingen hvor forbrukernes rettigheter styrkes på finansområdet.

Det vil medføre en markant svekkelse av forbrukervernet å fjerne regelen om at forbrukeren kan gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selgeren ovenfor kredittgiveren når han betaler med kredittkort. Forbrukerkredittdirektivet åpner for at dagens forbrukerbeskyttelsesnivå kan beholdes, og de praktiske erfaringene med regelen er gode. På denne bakgrunn mener disse medlemmene at kredittkjøpslovens § 8 bør innarbeides i finansavtaleloven med samme form og med samme innhold som i dag.

Medlemmet Wang går som medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland inn for at regelen i kredittkjøpsloven § 8 videreføres uendret. Dette medlem vil understreke at vurderingen her er hvorvidt det bør foreslås begrensninger i en etablert lovregel som over noe tid har foreskrevet nærmere bestemte rettigheter for forbrukerne, og hvor vi i forhold til forbrukerkredittdirektivet står fritt til å videreføre gjeldende norske regler. Dette skiller seg fra situasjonen der spørsmålet gjelder utforming og avgrensning av nye lovregler.

Dette medlem er enig med medlemmene Sæbø, Haraldsen og L’Abée-Lund i at avtaletilknytningen mellom kredittgiver (kortutsteder) og selger (brukersted) synes å være mindre fremtredende innefor eksterne kredittkortsystemer enn ved kreditt som ytes etter direkte avtale mellom kredittgiver og selger. Dette forhindrer imidlertid ikke at det også innenfor eksterne kredittkortsystemer må kunne sies å foreligge et interessefellesskap mellom de involverte avtaleparter i at de enkelte transaksjoner utføres og at kredittkortsystemet ved det utnyttes. Dette medlem ser videre at de reelle kontrollmulighetene den enkelte kredittgiver har i forhold til det enkelte brukersted i et eksternt kredittkortsystem er begrenset, men vil peke på at kredittkortsystemet synes slik innrettet at det åpner for en type systemkontroll med de tilknyttede brukersteder.

Som fremholdt av medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland synes forbrukerens rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 å ha særlig stor praktisk betydning ved internetthandel, gjerne med et grensekryssende element. Den økte trygghet som bestemmelsen må antas å gi forbrukerne ved slik handel må etter dette medlems syn antas over tid å føre til økt grensekryssende handel med varer og tjenester. Dette må anses som positive virkninger av bestemmelsen ikke bare for de involverte parter i de eksterne kredittkortsystemene, men også i et bredere samfunnsøkonomisk perspektiv.

Medlemmet Wang finner ikke å kunne tillegge forholdet mellom kredittkort og debetkort avgjørende betydning, og viser til at det ved kreditt ytes en tjeneste utover selve betalingsformidlingen som stiller kredittgiver i en annen posisjon overfor kortinnehaveren enn ved utstedelse av debetkort. Det grunnlag for identifisering mellom kredittgiver (kortutsteder) og selger (brukersted) som kan sies å foreligge i kredittkortforhold foreligger ikke i debetforhold. Det synes derfor uaktuelt å utvide forbrukerens legale rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 til også å gjelde i debetforhold.

Dette medlem er under tvil kommet til at det ikke foreligger tilstrekkelig grunnlag for å foreslå begrensninger i de etablerte rettigheter forbrukeren i dag har etter kredittkjøpsloven § 8. Det foreslås derfor at regelen i kredittkjøpsloven § 8 videreføres uendret.

Mindretallet, medlemmene Sæbø, Haraldsen og L’Abee-Lund, går inn for at forbrukeren som hovedregel ikke gis rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver i tilfeller hvor forbrukeren har betalt med kredittkort. Etter mindretallets oppfatning bør kredittkort primært sees som en praktisk oppgjørsform for forbrukeren i tilfeller hvor han selv bestemmer hvem han vil kontrahere med og på hvilke vilkår, uten at oppgjørsformen, herunder det at brukerstedet godtar betaling med det aktuelle kredittkortet, gir slik tilknytning mellom brukerstedet og kortutsteder at det er naturlig å identifisere disse overfor forbrukeren.

Mindretallet erkjenner at det foreligger en form for avtalebasert tilknytning mellom kortutsteder og brukersted og at det blir ført en viss kontroll med brukersteder. Kortutsteders tilknytning til brukerstedene er imidlertid fjern. Ettersom forbrukerrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 grunnes på et interessefellesskap mellom selger og kredittgiver, er det etter mindretallets oppfatning ikke grunn til å anerkjenne slike rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 når tilknytningen er så fjern som den er ved eksterne kortsystemer. Kortutsteder, for eksempel en distriktssparebank i Norge, har ingen reell mulighet for å føre tilsyn med et betydelig antall brukersteder over hele verden. Kortutsteder har heller ingen reell mulighet til å innvirke på den kontroll innløser eller andre utøver overfor brukerstedene.

Ettersom tilknytningen mellom kortutsteder og brukersted normalt er fjern er det etter mindretallets oppfatning mer naturlig å la forbrukeren bære risikoen for valg av medkontrahent ved vare- og tjenestekontrakter. Blant annet som følge av utvikling av netthandel har forbrukeren ofte vesentlige flere konkurrerende tilbydere å velge mellom når han skal kontrahere enn han hadde for noen tiår siden. Enten forbrukeren handler ved direkte kontakt med tilbyder på dennes forretningssted eller gjennom andre kommunikasjonsformer, for eksempel ved netthandel, vil forbrukeren ofte ha muligheter for å kunne vurdere tilbydere og tilbud på en helt annen måte enn kortutstederen kan. Etter mindretallets oppfatning er det i en slik situasjon normalt liten grunn til at forbrukeren skal ha en lovfestet rett til å velte risikoen for mislighold fra den selger/tjenesteyter han har valgt, over på kortutsteder. Kostnadene med en slik forsikring må i praksis antas å bli veltet over på andre forbrukere, indirekte ved at brukerstedene får mindre gunstige vilkår fra kredittkortsystemene enn de ellers ville ha fått og dermed må øke prisene overfor forbrukerne, eller direkte ved at forbrukernes kostnader etter kredittkortavtalen øker. Denne virkningen må riktignok antas å forekomme også ved tilknyttede kredittavtaler som nevnt i direktivet artikkel 15 nr. 2 og er isolert sett ikke noe argument mot å anerkjenne rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor kredittkortutsteder. Men når tilknytningen er så fjern som den normalt er mellom brukersteder og kredittkortutstedere, og forbrukeren i praksis gjerne vil ha muligheter for å vurdere tilbydere og tilbud på en helt annen måte enn kortutstederen kan, er det relevant å påpeke at rettighetene etter kredittkjøpsloven § 8 har en kostnadsside som må bæres av noen, hvilket normalt vil si andre forbrukere. I den grad kredittkortsystemer oppfatter forbrukerrettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 som lite problematiske antar mindretallet at slike rettigheter vil bli inntatt i systemets «tilbudspakke» overfor forbrukerne som ledd i konkurransen om kunder, sml. tilbud om reiseforsikring som enkelte kortsystemer tilbyr kunder som betaler reise med kort. Forbrukeren kan da velge om han vil inngå avtale om kredittkort som gir ham slike rettigheter, eller om han vil skaffe et annet kredittkort på – kanskje – prisgunstigere avtalevilkår.

Mindretalletlegger i og for seg til grunn at rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved bruk av kredittkort gir forbrukeren økt trygghet blant annet når han handler med ukjente leverandører, gjerne ved netthandel. Slik økt trygghet kan bidra til å økt omsetting, noe som er både i brukerstedenes og kortutstedernes interesse. Det er videre klart at slike forbrukerrettigheter kan være av betydelig økonomisk verdi for forbrukeren i det enkelte tilfellet, for eksempel når leverandøren av en kostbar ytelse går konkurs før levering har funnet sted. Kostnadene disse forbrukerrettighetene er forbundet med, må antas å ville bli pulverisert, jf. foregående avsnitt. De her påpekte forhold gir etter mindretallets oppfatning et godt faktisk grunnlag for utvikling av betalingskort med avtalebaserte rettigheter for forbrukeren. Mindretallet anser det som lite sannsynlig at videreføring av rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 er nødvendig for at forbrukerne skal få tilbud om betalingskort med innsigelses- og kravsrett som nevnt i paragrafen.

Mindretallet vil videre peke på at hensynene som kan anføres til støtte for forbrukerrettigheter ved betaling med betalingskort, i liten grad har sammenheng med om betalingskortet er et kredittkort. I den grad forbrukeren har behov for den risikodekning kredittkjøpsloven § 8 gir ham ved betaling med kort, er det neppe grunn til å skille mellom tilfeller hvor han ved betalingen disponerer egne midler eller om han betaler med kredittkort. Det er imidlertid klart at forbrukeren ikke har rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med debetkort, enten kontoen kortet er knyttet til, står i pluss eller minus når betaling skjer. Mindretallet ser altså ingen vesentlig grunn til å vurdere debet- og kredittkort forskjellig i forhold til kredittkjøpsloven § 8-rettigheter, dels fordi behovet for risikodekning som nevnt er vesentlig det samme enten forbrukeren betaler med egne midler eller med et kredittkort, dels fordi det kan være knyttet kreditt til begge korttypene. Selv om mange forbrukere gjerne vil ha både debetkort og kredittkort, slik at de etter gjeldende rett kan velge å betale med kredittkort dersom de ønsker rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8, vil ikke alle forbrukere ha en slik mulighet, for eksempel fordi de ikke får kredittkort pga. manglende kredittverdighet. Skulle lovgiver mene at det ut fra hensynet til forbrukervern er nødvendig å gi forbruker ufravikelige rettigheter som nevnt i kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med betalingskort, bør begrunnelsen være en annen enn at kredittkortutsteder gir kreditt etter avtale med selgeren. Mindretallet regner det imidlertid som sannsynlig at det på frivillig grunnlag vil bli etablert ordninger med så vel debetkort som kredittkort med mer eller mindre omfattende forbrukerrettigheter som nevnt i kredittkjøpsloven § 8.

Mindretallet legger også noe vekt på at direktivets løsning er å anerkjenne rett for forbrukeren til å fremme innsigelser og krav fra salgs-/tjenestekontrakten overfor kredittgiver ved tilknyttede kredittavtaler. Selv om direktivet som nevnt åpner for videregående forbrukervern etter nasjonal rett, bør dette kreve gode grunner. Mindretallet vil her peke på at anvendelsen av kredittkjøpsloven § 8 overfor utstedere av kredittkort er lite problematisert i forarbeidene, og at den fjerne tilknytningen det normalt er mellom kredittkortutsteder og brukersted ikke synes å være problematisert. Det er ikke noe å si på at man ikke vurderte dette nærmere da kredittkjøpsloven. ble gitt, ettersom handel med kredittkort i henhold til eksterne kortsystemer den gang var vesentlig mindre utbredt enn i dag. Selv om forbrukeren etter gjeldende rett har rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8 ved betaling med kredittkort, er det etter mindretallets oppfatning ikke tale om en grundig overveiet, solid etablert rett som det – i en situasjon med frihet for den nasjonale lovgiver til å videreføre løsningen – ville kunne være betenkelig å oppheve.

Selv om mindretallet altså foreslår at forbrukeren ikke skal kunne gjøre gjeldende innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver når han betaler med kredittkort, bør det gjøres visse unntak. Forbrukeren bør ha slik rett overfor kredittkortutsteder når han betaler med kredittkort utstedt i forbindelse med kjøpet/tjenesteytelsen innsigelsen/kravet knytter seg til. I slike tilfeller er tilknytningen mellom kjøpet/tjenesteytelsen og kredittkortbruken så nær at en bør se det slik at kreditten gis etter avtale med selgeren/tjenesteyteren. Etter mindretallets oppfatning bør løsningen være det samme ved kredittkort som knyttes sterkt opp til bestemte brukersteder, når betaling skjer til slikt brukersted. Mindretallet antar at de løsninger disse medlemmene tar til orde for, vil kunne forankres i tolkning av kredittkjøpsloven § 8, uten at det er nødvendig å endre ordlyden i bestemmelsen.

I mandatet vises til at Lovavdelingen den 21. mars 2007 avga en tolkningsuttalelse der det ble konkludert med at kredittkjøpsloven § 8 kommer til anvendelse også der kjøpsavtalen reguleres av et annet lands rett. Utvalget er bedt om å vurdere om dette er en hensiktsmessig rettsstilstand, og eventuelt komme med forsalg til endringer i regelverket.

Dersom en forutsetter at betaling med kredittkort fremdeles skal omfattes av kredittkjøpsloven § 8, i samsvar med flertallets forslag, kan et samlet utvalg ikke se noen grunn til å skille ut tilfeller hvor rettsforholdet mellom selger/tjenesteyter og forbrukeren reguleres av fremmed rett til særbehandling. Avgjørende må etter utvalgets vurdering være den rettspolitiske vurdering av tilfeller hvor det stilles kreditt til rådighet for forbrukeren gjennom utstedelse av kredittkort og forbrukerens bruk av kortet ved betaling for varer/tjenester på brukersted som godtar betaling med slikt kort. Etter utvalgets oppfatning er denne løsningen uttrykk for gjeldende rett. Utvalget foreslår altså løsningen videreført.

5.11 Overdragelse av rettigheter

5.11.1 Innledning

I forbrukerkredittdirektivets artikkel 17 er det regler om forbrukerens innsigelser ved overdragelse av kredittgiverens rettigheter, samt om plikt til å underrette forbrukeren om slik overdragelse. Ved gjennomføringen må artikkel 17 sammenholdes med kredittkjøpsloven §§ 8a og 9, samt finansavtaleloven § 55.

5.11.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17

Artikkel 17 nr. 1 omhandler forbrukerens rett til å gjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erververen av rettigheter i henhold til kredittavtalen. Bestemmelsen lyder slik:

«Overdrages kreditgiverens rettigheder i henhold til en kreditaftale eller selve kreditaftalen til tredjemand, har forbrugeren ret til at gøre enhver indsigelse gældende over for erhververen, som han kunne gøre gældende over for den oprindelige kreditgiver, herunder også krav om modregning i det omfang modregning er tilladt i den pågældende medlemsstat.»

Fortalen er lite utfyllende på dette punktet. Det eneste som fremkommer der er en uttalelse som har preg av å være en programerklæring, jf. punkt 41:

«Ved overdragelse af kreditgiverens rettigheder i henhold til en kreditaftale bør forbrugerens stilling ikke forringes.»

I direktiv 87/102/EØF (som avløses av forbrukerkredittdirekivet) artikkel 9 er det en tilsvarende bestemmelse som artikkel 17 nr. 1:

«Når kredittyterens rettigheter etter en kredittavtale er overdratt til tredjemann, kan forbrukeren overfor denne tredjemann gjøre gjeldende enhver innsigelse som vedkommende kunne ha gjort gjeldende overfor den opprinnelige kredittyteren, herunder motregning når dette er tillatt i vedkommende medlemsstat.»

Som det fremgår, er det stor grad av samsvar mellom nevnte artikkel 9 og forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 1. Den eneste forskjellen synes å være at direktiv 87/102/EØF artikkel 9 regulerer tilfeller der «kredittyterens rettigheter etter en kredittavtale er overdratt til tredjemann», mens artikkel 17 nr. 1 i tillegg til dette omfatter tilfeller der «selve kreditaftalen» blir overdradd til tredjemann.

Fortalen punkt 41 nevner utelukkende overdragelse av rettigheter, og det kan antas at det er dette alternativet som i praksis er mest aktuelt. Tilføyelsen av formuleringen «selve kreditaftalen» kan forstås som en presisering av at prinsippet i artikkel 17 nr. 1 også gjelder i tilfeller hvor kredittavtalen i sin helhet (og med hjemmel i avtalen mellom forbrukeren og opprinnelig kredittgiver) blir overdradd til tredjemann. Bestemmelsen kan neppe forstås som et direktiv om at det i nasjonal rett skal gjelde som (deklaratorisk) hovedregel at en kredittavtale skal kunne overdras.

I artikkel 17 nr. 2 heter det at forbrukeren som hovedregel skal «underrettes om den i stk. 1 omhandlede overdragelse». Det gis ingen tidsfrist for slik underretning. For øvrig gjelder det ingen plikt til å underrette forbrukeren om overdragelsen dersom «den oprindelige kreditgiver, efter overenskomst med erhververen fortsat står for kreditten i forhold til forbrugeren».

5.11.3 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

5.11.3.1 Kredittkjøpsloven § 8a og finansavtale­loven §§ 45 siste punktum og 55 første ledd

Kredittkjøpsloven § 8a lyder slik:

«Ved overdragelse eller pantsetting av kredittyterens fordring kan kjøperen ved forbrukerkredittkjøp, hvis ikke noe annet er fastsatt i lov, gjøre gjeldende overfor erververen eller panthaveren de samme innsigelser og motkrav som han kunne gjort gjeldende overfor den opprinnelige kreditor på grunnlag av kjøpet eller kredittforholdet.»

Finansavtaleloven § 55 første ledd lyder slik:

«Ved overdragelse eller pantsetting av långiverens fordring kan låntakeren overfor erververen eller panthaveren gjøre gjeldende de samme innsigelser og motkrav på grunnlag av låneavtalen som overfor den opprinnelige kreditor, når annet ikke er fastsatt i lov.»

Finansavtaleloven § 55 første ledd og kredittkjøpsloven § 8a synes å være innholdsmessig like hva gjelder kredittkundens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og motkrav overfor ny kreditor.

Bestemmelsene omfatter tilfeller der kredittgiverens «fordring» blir overdratt eller pantsatt. Selv om det ikke blir sagt uttrykkelig hva som gjelder dersom hele kredittavtalen blir overdradd kan det ikke være tvilsomt at en slik overdragelse – som nødvendigvis vil omfatte kredittgiverens «fordring» – vil gi låntakeren samme rettigheter som ved overdragelse av fordringen alene.

I artikkel 17 nr. 2 er det bestemt at forbrukeren skal «underrettes om den i stk. 1 omhandlede overdragelse», bortsett fra i tilfeller hvor «den oprindelige kreditgiver, efter overenskomst med erhververen fortsat står for kreditten i forhold til forbrugeren». I finansavtaleloven § 45 siste punktum heter det at «[l]ångiver skal varsle låntageren om overdragelsen». I praksis er det slik at kredittkunden vil bli underrettet om overdragelse av fordringen senest når ny kreditor krever betaling. Mens finansavtaleloven § 45 siste punktum pålegger «långiver» å varsle om overdragelsen, angir artikkel 17 nr. 2 ikke pliktsubjektet.

Unntaket i artikkel 17 nr. 2 for tilfeller hvor cedenten «fortsat står for kreditten i forhold til forbrugeren» er normalt lite praktisk, ettersom erververen normalt vil ønske å overta kreditorbeføyelsene, herunder retten til å kreve betaling. Det forekommer imidlertid blant annet ved boligkredittfinansiering at overdrageren etter avtale med erververen fortsatt skal utøve kreditorbeføyelsene overfor kredittkunden. Det antas å være slike tilfeller man sikter til med unntaket i artikkel 17. nr. 2, jf. den engelske direktivteksten på dette punktet; det heter her at den opprinnelige kreditor «continues to service» kredittkunden.

Bestemmelsene i kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven § 55 kommer til anvendelse både ved overdragelse og ved pantsetting av kredittgiverens fordring. Spørsmålet er om det er forenlig med artikkel 17 nr. 1 å omfatte pantsettelse. At kredittkjøpsloven § 8a bygger på artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF, som også bare nevner «overdragelse», gir ikke nødvendigvis grunnlag for å si noe om forholdet til artikkel 17 nr. 1, ettersom forbrukerkredittdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv, mens direktiv 87/102/EØF er et minimumsdirektiv, jf. Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 37.

I norsk rett er det hjemmel for pantsettelse av enkle pengekrav, jf. panteloven §§ 4-4 flg.. Etter panteloven § 4-6 første ledd har panthaveren som hovedregel samme rett overfor det pantsatte kravs skyldner og samme rett til å disponere rettslig over det pantsatte kravet som pantsetteren selv hadde. Etter panteloven § 4-6 tredje ledd får bestemmelsene i gjeldsbrevloven §§ 25-28 anvendelse i forholdet mellom det pantsatte kravs skyldner og panthaveren. Dette innebærer at panthaveren i normal­situasjonen har samme stilling overfor det pantsatte kravs skyldner som om han hadde ervervet kravet til eie. For at det aktuelle forbrukervernet skal bli reelt og effektivt, må derfor pantsetting likestilles med overdragelse. Utvalget antar derfor at det er forenlig med artikkel 17 nr. 1 å videreføre den likestilling av overdragelse og pantsetting som følger av gjeldende rett.

Utvalget bemerker videre at den løsningen som her er lagt til grunn også kan begrunnes med at artikkel 17 ikke regulerer pantsetting, og at det derfor er nasjonal valgfrihet med hensyn til å regulere pantsetting på samme måte som overdragelse.

Etter kredittkjøpsloven § 8a og finansavtale­loven § 55 første ledd skal kredittkunden kunne gjøre gjeldende både «innsigelser og motkrav» overfor erververen/panthaveren. Kredittkjøps­loven § 8a gjennomfører artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF, en artikkel som i realiteten er likelydende med artikkel 17 nr. 1 når det gjelder spørsmålet om adgang til å fremme motkrav overfor erverver/panthaver. Utvalget er av den oppfatning at gjeldende regulering på dette punktet i kredittkjøpsloven § 8a (og finansavtaleloven § 55 første ledd) er i samsvar med artikkel 17 nr. 1.

Bestemmelsene i norsk lov er begrenset til å gjelde innsigelser og krav på grunnlag av det underliggende rettsforholdet, jf. «på grunnlag av kjøpet eller kredittforholdet» og «på grunnlag av låneavtalen». Både forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 1 og artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF fastsetter at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende enhver innsigelse, herunder også krav om motregning. I Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 93 uttales følgende om dette:

«I utkastet til ny § 8a som ble sendt på høring 14 november 1991, var det ikke, slik som i forslaget her, sagt uttrykkelig i lovteksten at § 8a bare gjelder beskyttelse av kjøperens innsigelser ’på grunnlag av kjøpet eller kredittforholdet’. Direktivets artikkel 9 fastsetter at forbrukeren overfor tredjemann skal kunne ha gjøre gjeldende enhver ’innsigelse ... herunder motregning’, som han kunne gjort gjeldende overfor den opprinnelige kredittyteren. Motregningsinnsigelser påbys imidlertid bare beskyttet ’når dette er tillatt i vedkommende medlemsstat’. Etter lovforslaget her må da også de alminnelige motregningsvilkår være innfridd for at kjøperen skal kunne nytte en innsigelse eller et motkrav han har til å motregne med overfor den nye kreditor. Det er videre naturlig å forstå direktivet slik at det ikke påbyr lovgivning som beskytter motregningsadgangen ved krav som ikke knytter seg til kjøpet eller kredittforholdet. Justisdepartementet foreslår derfor nå at § 8a bare skal ha betydning for krav knyttet til kjøpet eller kredittforholdet. Spørsmålet om kjøperen kan motregne med andre krav overfor den som har fått seg overført fordringen, berøres etter dette ikke av § 8a, men må løses etter de samme rettsregler som i dag regulerer adgangen til slik motregning. I den grad disse reglene gir kjøperen motregningsadgang overfor tredjemann, begrenses ikke denne adgangen av § 8a.»

Utvalget forstår kredittkjøpsloven § 8a slik at forbrukeren har rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav fra kjøpet eller kredittforholdet, herunder rett til å motregne med krav som knytter seg til kjøpet eller kredittforholdet, overfor erververen av kravet såfremt og i den utstrekning han kunne gjort gjeldende innsigelsen og motkravet overfor avhenderen. Bestemmelsen verner forbrukeren mot såkalte «cut off-klausuler» som tar sikte på å verne erverver mot at kravet mot forbrukeren blir møtt med innsigelser og motkrav, herunder rett til motregning, som forbrukeren kunne ha gjort gjeldende overfor avhenderen om overdragelsen ikke hadde funnet sted, jf. Rune Sæbø, Motregning 2003 s. 321.

Både kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven § 55 første ledd tar forbehold for tilfeller hvor annet er fastsatt ved lov. Det siktes her til lovregler om ekstinksjon av debitorinnsigelser og motkrav, herunder motregningsrett. Det er hjemmel for ekstinksjon bl.a. i tilfeller hvor det blir utstedt omsetningsgjeldsbrev. Spørsmålet er om slikt forbehold er forenlig med artikkel 17 nr. 1.

Ordlyden i artikkel 17 nr. 1 synes ikke å åpne for forbehold knyttet til lovhjemler for ekstinksjon. Forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og motkrav er etter ordlyden ubetinget. Fortalen er taus om spørsmålet.

Ordlyden i artikkel 17 nr. 1 tilsvarer ordlyden i artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF. I forbindelse med vedtakelsen av kredittkjøpsloven § 8a la departementet til grunn at kredittkjøpsloven § 8a sammenholdt med kredittkjøpsloven § 9 (straffesanksjonert forbud mot bruk av negotiable dokumenter), tilfredsstiller direktiv 87/102/EØF artikkel 9. I denne sammenheng uttalte departementet (Ot.prp. nr. 72 (1991-1992) s. 93):

«§ 8a fastsetter forbrukerens rett til å gjøre innsigelser og krav gjeldende overfor erververen/panthaveren ved overdragelse og pantsetting av fordringen kredittyteren har på forbrukeren, sml også gjeldsbrevloven § 25. Regelen beskytter mot særlige klausuler hvor forbrukeren fraskriver seg sin rett til å gjøre gjeldende innsigelser og motkrav han har på grunnlag av kjøpet eller kredittforholdet. På grunn av regelens ufravikelighet må slike vedtatte klausuler regnes som ugyldige partene mellom, og etter ordlyden i § 8a kan tredjemann ikke påberope seg en slik klausul. Hvor gjeldsforholdet, til tross for forbudet i § 9, formaliseres ved bruk av visse dokumenter, f.eks et omsetningsgjeldsbrev, og utstederen av dokumentet (kjøperen), etter særlige lovbestemmelser for vedkommende dokumenttype ikke kan gjøre gjeldende visse innsigelser og motkrav overfor erververen/panthaveren, vil imidlertid disse særlige reglene bli lagt til grunn. Dette fremgår av forbeholdet « hvis ikke noe annet er fastsatt i lov » i utkastet til ny § 8a. Bakgrunnen for dette er at Justisdepartementet ikke ønsker å uthule de lovbestemte reglene som gjelder for negotiable dokumenter. Begrunnelsen for negotiabilitetsreglene er at en erverver av bestemte dokumenttyper skal kunne stole på at han vinner den rett dokumentet gir uttrykk for. På denne måten sikrer man at visse typer dokumenter blir lett omsettelige. Justisdepartementets ønske om ikke å gripe inn i disse reglene samsvarer også med det standpunkt Kredittkjøpsutvalget, Justisdepartementet og Stortinget tok under behandlingen og vedtakelsen av gjeldende kredittkjøpslov. Ved bruk av slike negotiable dokumenter i forbrukerkredittkjøpsforhold vil imidlertid den opprinnelige kredittyteren kunne straffes etter kredittkjøpsloven § 31, jf § 9.

I forarbeidene til den danske lov om kreditaftaler (Lovforslag nr. L 78, Folketinget 1989-90 side 29) uttales det om EF-direktivets artikkel 9 at forbrukeren ’kan ... uanset artikel 9 miste sine indsigelser overfor tredjemand, såfremt forbrugeren har udstedt negotiable dokumenter’. Når dette legges til grunn, tilfredsstiller altså § 8a, når den sees i sammenheng med § 9, direktivets krav til den nasjonale lovgivning på dette punktet.»

I forarbeidene til kredittkjøpsloven § 8a benyttes kredittkjøpsloven § 9, jf. § 31, som argument for å betrakte lovmessig forbehold knyttet til ekstinksjon for å være i samsvar med artikkel 9 i direktiv 87/102/EØF. I dette ligger at dersom negotiable dokumenter først blir anvendt (i strid med forbudet i § 9), vil forbrukeren være henvist til regulær anvendelse av negotiabilitetsreglene. I departementets begrunnelse blir det ikke vist til direktiv 87/102/EØF artikkel 10, som nettopp omhandler spørsmål om forbrukervern der det faktisk blir benyttet negotiable dokumenter. Artikkel 10 bestemmer at medlemsstater som tillater forbrukeren å betale med veksler mv., skal påse at «forbrukeren gis nødvendig vern når slike dokumenter brukes».

Det er vanskelig å forene regulær anvendelse av negotiabilitetsregler med et krav om «nødvendig vern». Forbrukervernet ligger vel her i at ekstinksjon er betinget av aktsom god tro hos erververen. Selv om dette gir utstederen et visst vern, særlig i typetilfeller hvor en cesjonar generelt eller ofte bør forstå at det negotiable dokumentet har blitt utstedt av en forbruker,, er det diskutabelt hvor vidtrekkende dette vernet er. Utvalget legger til grunn at negotiabilitetsreglene kan medføre at forbrukerens rettsstilling blir forringet i forhold til det forbrukervernet som kommer til uttrykk i artikkel 17 nr. 1.

På den annen side vil en annen løsning enn dagens med forbehold for ekstinksjon, innebære et relativt stort inngrep i et rettsinstitutt som generelt anses som viktig for å ivareta omsetningslivets tarv. Dette er lite ønskelig, ikke minst fordi et slikt inngrep kan påvirke hele rettsinstituttet i negativ retning gjennom at aktørene i mindre grad kan stole på at et negotiabelt dokument faktisk har negotiabilitetsvirkninger. Slike negotiabilitetsregler finnes også i andre europeiske land. På denne bakgrunn måtte man kunne forvente tydelighet i direktivet dersom meningen var at artikkel 17 nr. 1 skulle medføre slike inngrep i negotiabiliteten. Tausheten i direktivet kan derfor tas til inntekt for at løsningen i dagens lovgivning vil være i samsvar også med artikkel 17 nr. 1.

5.11.3.2 Finansavtaleloven § 45 første ledd

I finansavtaleloven § 45 første ledd heter det at långiverens fordring bare kan overdras til en finansinstitusjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav a), d), e), f) eller g) (bokstav g) er opphevet.), med mindre det foreligger særskilt samtykke fra låntakeren til overdragelse til andre. Bokstav f) henviser til forskrift, og i forskrift er det fastslått bl.a. at enhver ervervsmessig yter av lån til forbrukere, er en lignende institusjon i lovens forstand.

Erverv av uforfalte pengekrav vil normalt være å anse som finansieringsvirksomhet som krever konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven. Erververen må da tilfredsstille de krav denne loven setter, se bl.a. finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 om hvilke juridiske personer som kan drive finansieringsvirksomhet. Erverv av forfalte pengekrav som ledd i næringsvirksomhet, reguleres av inkassoloven. Utvalget antar at enkeltstående erverv av pengekrav, f.eks. en grossists hjelp i form av kjøp av fordringer fra en detaljist i økonomiske problemer, kan gjennomføres uten hinder av bestemmelsene i finansieringsvirksomhetsloven og inkassoloven, men går ikke nærmere inn på grensedragningen mot konsesjonsbelagt virksomhet etter disse lovene.

Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 regulerer hva som skal gjelde dersom en fordring blir overdratt. Bestemmelsen, og direktivet for øvrig, er taust vedrørende spørsmålet om kredittgivers rett til å overdra fordringen. På denne bakgrunn legger utvalget til grunn at regulering av selve adgangen til å overdra fordringer, herunder regler om hvem fordringen skal kunne overdras til, faller utenfor rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.

For utvalget oppstår dermed spørsmålet om det er ønskelig å videreføre bestemmelsen i finansavtaleloven § 45 første ledd. I denne vurderingen må det tas hensyn til at utvalget foreslår utvidet virkeområde for finansavtaleloven kapittel 3 ved at kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under kredittkjøpsloven, etter utvalgets forslag vil bli regulert av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3.

Om bakgrunnen for regelen i finansavtaleloven § 45 første ledd, kan det vises til NOU 1994: 19 s. 61-62:

«En kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, vil vanligvis gjøre dette ut fra et bevisst valg mellom tilbud fra flere institusjoner. Mange låntakere vil antakelig se for seg at man kan forholde seg til den samme institusjonen så lenge låneforholdet består. Det synes likevel klart at dette ikke kan oppfylles i alle tilfeller. Bl a vil de raske strukturendringene i dagens finansmarked føre til at institusjonene i enkelte tilfeller vil ha behov for å overføre et låneforhold til en annen institusjon. I forhold til slike situasjoner er kundene etter departementets syn tilstrekkelig hjulpet med de vernereglene som er foreslått i utkastet.

Departementet ser det likevel slik at en kunde som tar opp lån i en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, har grunn til å forvente at han eller hun fortsatt vil kunne forholde til en institusjon av denne art gjennom hele låneforholdet. Ut fra de krav som stilles til finansinstitusjoner o l har kunden etter departementets syn grunn til å forvente at avtaleparten skal være en institusjon av en viss størrelse, noe som igjen gir grunn til visse forventninger mht avtalepartens opptreden overfor sine kunder.

Departementet er etter dette kommet til at finansavtalelovens utgangspunkt bør være at lånefordringer som omfattes av loven, bare skal kunne overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon, se utkastet § 45 første ledd. Dette bør gjelde både for ikke forfalte og forfalte fordringer. Banklovkommisjonens utgangspunkt i NOU 1998:14 om at oppkjøp av forfalte fordringer isolert sett ikke er å anse som finansieringsvirksomhet, kan etter departementets syn ikke være avgjørende i denne sammenheng.»

Utvalget slutter seg til Banklovkommisjonens betraktninger. Utvalget ser det slik at kredittkunden i utgangspunktet har en begrunnet forventning om å kunne holde seg til en kreditor av samme art gjennom hele kredittens løpetid. I dette ligger særlig at kredittkunden kan ha en begrunnet forventning om at ny kreditors «seriøsitet» ikke er mindre enn opprinnelig kreditors.

Uendret videreføring av bestemmelsen i finansavtaleloven § 45 første ledd vil imidlertid resultere i en realitetsendring ettersom virkeområdet for lovens kapittel 3 blir foreslått utvidet ved innlemmelse av kredittsituasjoner som faller innenfor kredittkjøpslovens område. Utvalget utelukker ikke at en slik realitetsendring vil kunne få uheldige og uønskede konsekvenser for enkelte kredittgiveres behov for finansiering. Fordi utvalget ikke har fått utredet konsekvenser av slik realitetsendring, er utvalget blitt stående ved å anbefale bestemmelsen i finansavtaleloven § 45 første ledd videreført i noe omarbeidet stand, slik at dens virkeområde etter gjeldende rett i det vesentlige blir videreført.

5.11.3.3 Kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd

Kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd oppstiller forbud mot bruk av visse dokumenter. Overtredelse er straffesanksjonert, jf. finansavtaleloven § 91 og kredittkjøpsloven § 31.

Dersom man antar at nasjonale myndigheter i regelen om forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor erverver, kan ta forbehold om lovbestemt ekstinksjon, og man i nasjonal lov faktisk vedtar slikt forbehold, vil det være nødvendig å videreføre § 9 og § 55 annet ledd, se punkt 5.11.2.

Bortsett fra slike tilfeller vil det klart nok være forenlig med direktivets fullharmonisering å vedta regler som i § 9 og § 55 annet ledd. Forbud mot bruk av visse dokumenter er et virkemiddel for å oppnå en effektiv rett for forbrukeren til å gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor ny kreditor.

5.12 Overtrekk

5.12.1 Innledning

I forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 er det særlige regler for kredittavtaler i form av «overtræk», dvs. «et stiltiende accepteret overtræk, hvorved en kreditgiver tillader, at en forbruger disponerer over midler, som overstiger den løbende saldo på forbrugerens løbende konto eller den aftalte kassekredit», jf. artikkel 3 bokstav e). Det må skilles mellom kredittavtaler i form av overtrekk og avtaler om rammekreditt, se punkt 5.12.3.

Det er kun artikkel 1 til 3, artikkel 18 og 20, samt artikkel 22 til 32 som kommer til anvendelse på kredittavtaler i form av «overtræk», jf. artikkel 2 nr. 4.

Artikkel 18 nr. 1 omhandler krav til avtalens innhold i tilfeller av «overtræk», og kredittgiverens opplysningsplikt under avtaleforholdet. Også artikkel 18 nr. 2 omhandler kredittgiverens opplysningsplikt under avtaleforholdet, men da i tilfeller hvor det har funnet sted vesentlig overtrekk.

Bestemmelsen kan sammenholdes med finansavtaleloven §§ 16 og 30. Det må også ses hen til finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum.

5.12.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 18

Artikkel 18 nr. 1 første punktum lyder slik:

«Hvis det drejer sig om en aftale om at oprette en løbende konto, hvor det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen, skal aftalen derudover indeholde de oplysninger, der er omhandlet i artikel 6, stk. 1, litra e).»

Innledningsordene peker hen på det vi i norsk rett omtaler som en innskuddskonto, se finansavtaleloven kapittel 2. Dersom det «eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen», skal avtalen inneholde opplysning om dette, jf. «derudover». Utvalget forstår dette som et krav om at avtalen skal inneholde opplysning om overtrekk som et faktisk fenomen, dvs. om at overtrekk kan forekomme, og at det vil kunne aksepteres. Dessuten skal avtalen inneholde opplysning om nominell rente, vilkårene for anvendelse av den nominelle renten, eventuell indeks eller referansesats som skal anvendes på opprinnelig nominell rente, omkostninger som gjelder på avtaletidspunktet og vilkårene for endring av omkostningene, jf. artikkel 6 nr. 1 bokstav e).

Mens artikkel 3 bokstav e) definerer «overtræk» som «stilltiende accepteret overtræk», stiller artikkel 18 nr. 1 første punktum krav om at det i avtalen skal inntas opplysning om at overtrekk vil kunne forekomme og bli akseptert. I utgangspunktet er det her motstrid. Det foreligger imidlertid ikke motstrid dersom man ser det slik at man med direktivet søker å fjerne ordninger hvoretter bankenes vanlige praksis er stilltiende aksept av overtrekk på innskuddskonto, mot vederlag i form av f.eks. renter. En slik tolkning har en viss støtte i forbrukervernhensyn.

Med en slik tolkning taler mye for å anse den såkalte «kulansegrensen» som en ordning som klassifiserer som «overtræk». Kulansegrensen beskriver en ordning hvor kredittgivere stilltiende aksepterer overtrekk i en viss utstrekning: Ved bruk av debetkort er det i praksis slik at finansinstitusjoner aksepterer overtrekk i størrelsesorden 500 til 1000 kroner, med den begrunnelse at det gjerne er en unødvendig ulempe for kunden å bli stoppet i kassen ved slike relativt sett små overtrekk. Terminologien «kulansegrense» er beskrivende ettersom anledningen til overtrekk ikke fremkommer av den skriftlige avtalen mellom partene. Også situasjonen som kan oppstå ved bruk av betalingskort ved fylling av drivstoff på automatisk pumpe, kan antagelig klassifiseres som «overtræk»: Forut for fylling vil det skje en dekningskontroll, men ikke en kontroll av hvor mye som er innestående. Såfremt saldo er positiv, kan kunden fylle drivstoff for mer enn hva som er innestående på kundens konto.

I artikkel 18 nr. 1 annet punktum heter det at kredittgiveren «skal under alle omstændigheder give disse oplysninger regelmæssigt på papir eller på andet varigt medium».

Formuleringen «under alle omstændigheder» er egnet til å skape tvil om hvorvidt forpliktelsen etter artikkel 18 nr. 1 første punktum er ubetinget. Alternative formuleringer som ikke hadde skapt slik tvil, er formuleringene «dessuten» og «også».

Formuleringen kan imidlertid forstås på en måte som innebærer at forpliktelsen i artikkel 18 nr. 1 første punktum er ubetinget: Synspunktet er da at nr. 1 første punktum omhandler tilfeller hvor banken i forkant «tillader» overtrekk, mens nr. 1 annet punktum også omhandler tilfeller hvor overtrekk skjer uten forhåndstillatelse, f.eks. fordi elektroniske betalingssystemer ikke fanger opp at det skjer et overtrekk. I slike tilfeller kan banken i etterkant stilltiende akseptere overtrekket, mot vederlag i form av f.eks. renter og omkostninger.

Artikkel 18 nr. 2 omhandler bankens særskilte opplysningsplikt i tilfeller hvor det har funnet sted vesentlig overtrekk i en periode på over 1 måned. Under forutsetning av at tolkningen i foregående avsnitt er korrekt, må det legges til grunn at artikkel 18 nr. 2 gjelder begge de der nevnte typetilfellene. Det vil si at den særskilte opplysningsplikten gjelder i tilfeller hvor det foreligger forhåndstillatelse til overtrekk og i tilfeller hvor banken i etterkant stilltiende aksepterer et overtrekk. Denne fortolkningen har støtte i artikkel 18 nr. 2 bokstav d), hvor det heter at banken i tilfeller av vesentlig overtrekk som nevnt, skal opplyse forbrukeren om «eventuel bod»; en bot fremstår som upraktisk i tilfeller hvor det foreligger forhåndstillatelse.

Dersom det finner sted vesentlig overtrekk i en periode på over 1 måned, skal banken «straks på papir eller på et andet varigt medium» underrette forbrukeren om «overtrækket ... det involverede beløb ... debitorrenten ... en eventuel bod og eventuelle omkostninger eller morarenter».

At plikten bare gjelder der overtrekket skjer i en periode på «over» 1 måned, har antagelig sammenheng med at det er tale om overtrekk på innskuddskonto. Banken kan da dekke inn overtrekk i innskudd, herunder f.eks. når arbeidslønn kommer inn på kontoen.

I artikkel 18 nr. 3 er det presisert at artikkel 18 ikke berører nasjonal lovgivning om at kredittgiveren skal tilby en annen type kredittprodukt når overtrekket er av vesentlig varighet.

5.12.3 Gjeldende rett og behov for ny lovgivning

Det er naturlig å vurdere gjennomføring av artikkel 18 i reglene om innskuddskonto i finansavtaleloven kapittel 2, idet hovedelementet i tilfeller av såkalt «overtræk» er en «aftale om … løbende konto», jf. artikkel 18 nr. 1 første punktum. Se også artikkel 3 bokstav e).

I finansavtaleloven § 9 første ledd første punktum heter det at kapittel 2 gjelder for avtaler om innskudd og for bruk av innskuddskonto, mens det i annet punktum heter at «også» reglene i kapittel 3 om låneavtaler gjelder dersom det er «knyttet en kredittordning til en innskuddskonto». Det vil si at hele kapittel 3 gjelder i tillegg til hele kapittel 2, uavhengig av kredittordningens art og størrelse.

Etter gjennomføring av hovedelementene i forbrukerkredittdirektivet i finansavtaleloven kapittel 3, vil en slik løsning som angitt i finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum være i strid med direktivet. Når det gjelder «overtræk» er det nemlig bare enkelte direktivbestemmelser som kommer til anvendelse, jf. artikkel 2 nr. 4. «Overtræk» blir regulert særskilt i henhold til et for kredittgiveren særlig lempelig regime, mens uttrykkelig avtale om «kassekreditt», jf. artikkel 3 bokstav d), blir regulert på en mindre lempelig måte.

Utvalget ser det som mest hensiktsmessig å gjennomføre artikkel 18 i finansavtaleloven kapittel 2, mens direktivets bestemmelser om «kassekreditt» blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 3. Finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum må følgelig endres.

Spørsmålet er hvordan man skal trekke grensen mellom «overtræk» og «kassekreditt», og hvilke formuleringer man skal benytte i lovteksten.

Definisjonene i artikkel 3 bokstav d) og e) tilsier at grensen går mellom «udtrykkelig» avtale om anledning til å benytte midler som overstiger løpende saldo, og «stiltiende» aksept av overtrekk på kontoen. Regelen i artikkel 18 nr. 1 første punktum tyder imidlertid på at dette ikke utgjør en grensemarkør; det er unaturlig å snakke om stilltiende aksept av overtrekk i tilfeller hvor det i avtalen fremgår at forbrukeren kan tillates å overtrekke kontoen.

En annen innfallsvinkel til spørsmålet om grensedragning, er å se hen til avtalens art og den aktuelle kredittens omfang. At «overtræk» er undergitt et relativt sett meget lempelig regime, kan støtte valg av en slik innfallsvinkel. Det samme gjør innledningsordene i artikkel 18 nr. 1: «Hvis det drejer sig om en aftale om at oprette en løbende konto, hvor det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen ...» Denne ordlyden kan tas til inntekt for at man har å gjøre med «overtræk» der avtaleforholdets hovedelement er innskuddskonto, og der spørsmålet om overtrekk oppstår typisk fordi den løpende saldoen stadig vil kunne variere og man derfor – og gjerne på grunn av ulike betalingsinstrumenter – kan oppleve mindre overtrekk på den løpende saldoen, uten at det av den grunn er naturlig å betegne det hele som en (kasse)kredittavtale.

Under forutsetning av at finansavtaleloven § 9 første ledd annet punktum blir endret i tråd med det foregående, kan artikkel 18 nr. 1 og 2 bli gjennomført i §§ 16 og 30.

Finansavtaleloven § 16 inneholder regler om hva kontoavtalen skal inneholde. I artikkel 18 nr. 1 første punktum er det, som nevnt, bestemt at «aftale om at oprette en løbende konto» skal inneholde opplysning om at «det eventuelt vil kunne tillades forbrugeren at overtrække kontoen». Videre skal avtalen inneholde opplysninger om nominell rente mm., se ovenfor. Det kan være naturlig å foreta gjennomføring gjennom tilføyelser i finansavtaleloven § 16 annet ledd.

Artikkel 18 nr. 1 annet punktum vedrører bankens plikt til regelmessig å gi forbrukeren opplysninger om nominell rente mm. Finansavtaleloven § 30 annet og tredje ledd omhandler plikt til regelmessig å sende kontoutskrifter til kontohaveren. I annet ledd heter det at kontoutskrift skal sendes etter årets utgang, dog slik at det for lønnskonto, driftskonto og lignende brukskonto som hovedregel skal sendes kontoutskrift minst hver måned. I tredje ledd er det bestemt hva hver kontoutskrift skal inneholde. Artikkel 18 nr. 1 annet punktum kan gjennomføres gjennom tilføyelser i § 30 tredje ledd.

Artikkel 18 nr. 2 omhandler et tilfelle – vesentlig overtrekk – som ikke er regulert i finansavtaleloven. Siden også artikkel 18 nr. 2 dreier seg om kontoinformasjon, er det naturlig å gjennomføre bestemmelsen i finansavtaleloven § 30 gjennom tilføyelse av et nytt ledd.

5.13 Tilsyn og sanksjoner

5.13.1 Innledning

Når det gjelder spørsmålet om sanksjoner mot overtredelse av de av utvalgets lovforslag som tar sikte på å gjennomføre forbrukerkredittdirektivets bestemmelser, må det ses hen til direktivet artikkel 23, som lyder slik:

«Medlemsstaterne fastsætter regler for sanktioner for overtrædelse af de nationale bestemmelser, der er vedtaget i medfør af dette direktiv, og træffer alle nødvendige foranstaltninger til at sikre, at de iværksettes. Sanktionerne skal være effektive, stå i et rimeligt forhold til overtrædelsen og have afskrækkende virkning.»

Etter første punktum skal medlemsstatene fastsette sanksjonsregler og sikre at sanksjonsreguleringen blir iverksatt. Annet punktum er uttrykk for det EU-rettslige prinsippet om effektiv sanksjonering. Dette prinsippet inngår som et element i et mer generelt effektivitetsprinsipp som også omfatter bl.a. prinsippet om EU-rettens direkte effekt. Både prinsippet om effektiv sanksjonering og prinsippet om direkte effekt kan forankres i medlemsstatenes forpliktelse til lojal gjennomføring av fellesskapsretten, en forpliktelse som fremkommer av EØS-avtalen artikkel 3.

Artikkel 23 stiller ikke krav om nærmere angitte sanksjoner. I prinsippet kan medlemsstatene velge mellom ulike sanksjoner, jf. fortalens punkt 47. Det er likevel klart at prinsippet om effektiv sanksjonering – dvs. kravene som kan utledes av artikkel 23 – bidrar til å begrense medlemsstatenes valgfrihet på dette punktet.

Spørsmål om sanksjoner har en klar forbindelse til tilsyn med overholdelse av aktuelle forbud og påbud. Det er derfor av interesse å se hen til artikkel 20 om tilsyn:

«Medlemsstaterne sikrer, at kreditgiveres virksomhed overvåges af et organ eller en myndighed, som er uafhængig af finansieringsinstitutter eller er underlagt regulering. Dette berører ikke direktiv 2006/48/EF.»

Forbrukerkredittdirektivet stiller følgelig krav ikke bare til sanksjoner mot overtredelse av nasjonale regler gitt til gjennomføring av direktivet, men også til tilsyn med kredittgiveres virksomhet, herunder at virksomheten skjer i overensstemmelse med lover og forskrifter som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet.

I det følgende skal utvalget vurdere hvilke krav til sanksjonssystemet som kan utledes av artikkel 23, og hvordan disse mest hensiktsmessig kan bli gjennomført i norsk rett. I punkt 5.13.2 vil utvalget redegjøre nærmere for innholdet av artikkel 23. Dernest, i punkt 5.13.3, redegjøres det for norsk rett. Avslutningsvis, i punkt 5.13.4, fremkommer utvalgets vurderinger knyttet til sanksjonsbestemmelser, samt enkelte synspunkter vedrørende tilsyn.

5.13.2 EØS-rett

5.13.2.1 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 første punktum

Etter artikkel 23 første punktum skal medlemsstatene fastsette «regler for sanktioner for overtrædelse af de nationale bestemmelser, der er vedtaget i medfør af dette direktiv», og statene skal sikre at reglene blir iverksatt.

Ordlyden tyder på at det er et generelt krav om sanksjoner for overtredelse av bestemmelser som gjennomfører forbud og påbud som fremkommer av direktivet. Etter en slik tolkning skal det være knyttet en rettslig reaksjon til enhver overtredelse av direktivbaserte forpliktelser. Legger man til grunn en slik tolkning, vil eksistensen av sanksjoner nærmest bli et mål i seg selv.

En slik bokstavelig tolkning er vanskelig å forene med prinsippet om effektiv sanksjonering, jf. artikkel 23 annet punktum, og den skjønnsmyndighet dette prinsippet må antas å tilkjenne nasjonale myndigheter. Her kan først nevnes kravet om at sanksjonene skal ha «avskrækkende virkning». Preventiv virkning er som regel betinget av at en (potensiell) regelovertreder oppfatter den rettslige reaksjonen som en negativ konsekvens som han ønsker å unngå. Dette stiller krav til reaksjonens innhold. Samtidig er det et krav at sanksjonene medlemsstatene velger skal «stå i et rimeligt forhold til overtrædelsen», jf. artikkel 23 annet punktum. Etter omstendighetene kan det nok være slik at en sanksjon som forutsetningsvis har preventiv virkning, ikke vil «stå i et rimeligt forhold til» unnskyldelig regelovertredelse som ikke har noen reell, negativ effekt for forbrukeren. Dette taler mot en bokstavelig tolkning av artikkel 23 første punktum.

I det hele tatt taler prinsippet om effektiv sanksjonering med styrke mot å forstå artikkel 23 første punktum som uttrykk for en regel om at eksistensen av sanksjonsregler er et mål i seg selv. Sanksjonsreglene skal bidra til effektiv gjennomføring av fellesskapsretten. Spørsmålet er derfor hvilke sanksjoner som er nødvendige for å sikre effektiv gjennomføring av denne retten. Svaret beror på en anvendelse av prinsippet om effektiv sanksjonering. Dette kan også betraktes slik at prinsippet om effektiv sanksjonering i artikkel 23 annet punktum er bestemmende for hva som skal anses som «sanktioner» i henhold til artikkel 23 første punktum.

På bakgrunn av dette konkluderer utvalget med at det springende punkt i tilknytning til gjennomføringen av artikkel 23, er hvilke krav til sanksjonssystemet som følger av prinsippet om effektiv sanksjonering.

5.13.2.2 Forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 annet punktum – prinsippet om effektiv sanksjonering

Fellesskapsretten bygget opprinnelig på en forutsetning om at medlemsstatene har autonomi på sanksjons- og prosessområdet. Utviklingen av prinsippet om effektiv sanksjonering medfører et brudd med denne tradisjonen, og denne utviklingen har i første rekke skjedd gjennom EF-domstolens praksis i løpet av de siste 30-40 årene. Av avgjørelser fra EF-domstolen hvor prinsippet kommer til uttrykk, kan nevnes Sak 68/88 (Kommisjonen mot Hellas) og Sak 7/90 (Vandevenne-saken), hvor det i avsnitt 11 blir uttalt følgende:

«Som det fremgaar af Domstolens faste praksis (se senest dom af 10.7.1990, sag C-326/88, Hansen, Sml. I, s. 2911, praemis 17), har medlemsstaterne, naar der ikke findes en saerlig bestemmelse i en faellesskabsforordning, der fastsaetter en sanktion for overtraedelse, men der med hensyn hertil henvises til nationale bestemmelser, et skoen med hensyn til valget af sanktioner. De skal dog i medfoer af EOEF-Traktatens artikel 5, som paalaegger medlemsstaterne at traeffe alle foranstaltninger, som er egnede til at sikre faellesskabsrettens gennemslagskraft, drage omsorg for, at overtraedelser af en faellesskabsforordning sanktioneres efter samme materielle og processuelle regler, som gaelder for overtraedelser af national ret af samme art og grovhed, og sanktionen skal under alle omstaendigheder vaere effektiv, staa i et rimeligt forhold til overtraedelsen og have en afskraekkende virkning.» (Kursivert her.)

Etter hvert har det blitt vanlig å formulere prinsippet i direktiver og forordninger, uten at kravene blir utdypet eller forklart i fortalen. Artikkel 23 er et eksempel på dette. På grunn av mangelen på avklarende fortaleuttalelser har det interesse å undersøke om EF-domstolens praksis kan gi veiledning ved fastleggelsen av det nærmere innholdet av prinsippet om effektiv sanksjonering.

Spørsmål om anvendelse av prinsippet har vært reist særlig i relasjon til statenes plikt til å betale tilbake ulovlig innkrevd skatt og avgift (f.eks. San Giorgio-saken (Sak 199/82)), i relasjon til straffebestemmelser (f.eks. Hansen-saken (Sak 326/88)) og i relasjon til sanksjoner ved overtredelse av direktivbaserte regler som forbyr diskriminering i arbeidslivet (f.eks. von Colson-saken (Sak 14/83), Dekker-saken (Sak 177/88) og Drahmpaehl-saken (Sak 180/95)).

Generelt gir EF-domstolens avgjørelser begrenset veiledning med hensyn til det nærmere innholdet av prinsippet om effektiv sanksjonering. Dette skyldes i stor grad at domstolen i den generelle rettsanvendelsen ofte ikke går lenger enn til å fastslå prinsippet om effektiv sanksjonering.

Av de nevnte dommene er det dommene om sanksjoner mot ulovlig diskriminering i arbeids­livet som går lengst i å utdype prinsippets innhold. I Dekker-saken ble det lagt til grunn at effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet forutsetter objektivt erstatningsansvar. Et krav om skyld ville etter EF-domstolens mening svekke diskrimineringsforbudets gjennomslagskraft. I von Colson-saken la EF-domstolen til grunn at erstatningssummen i ethvert tilfelle skal overstige en rent symbolsk sum. Denne avgjørelsen kan ses i sammenheng med avgjørelsen i Drahmpaehl-saken, hvor det ble lagt til grunn at det for erstatningsrettslig vern ikke kan være en betingelse at krenkede beviser at han ville fått stillingen dersom han ikke hadde blitt forbigått på grunn av ulovlig diskriminering. Under henvisning til denne avgjørelsen har det blitt antatt at økonomisk tap som vilkår for erstatningsrettslig vern, er i strid med prinsippet om effektiv sanksjonering. Prinsippet om effektiv sanksjonering tilsier med andre ord at det også skal kunne kreves erstatning for ikke-økonomisk skade som følge av den ulovlige diskrimineringen.

Disse avgjørelsene er konkrete i den forstand at analysene – naturlig nok – er tett knyttet til den aktuelle direktivbaserte rettigheten/forpliktelsen – spørsmålet er hva som er effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner mot ulovlig diskriminering i arbeidslivet. De gir derfor begrenset veiledning for spørsmålet om effektiv sansksjoner av gjennomføringsbestemmelser som de vi her står overfor. I et generelt perspektiv er det særlig domstolens argumentasjonsmønster som er av interesse. En viktig side av dette er at EF-domstolen tar i betraktning karakteristiske trekk ved ulovlig diskriminering, herunder at erstatningsplikt er egnet til å virke preventivt, at det ofte vil være vanskelig å påvise økonomisk tap som følge av diskriminering og at diskriminering kan medføre skade av ikke-økonomisk artikkel Fordi erstatningsplikt er velegnet i et preventivt perspektiv, blir det lagt til grunn et objektivt erstatningsansvar og at erstatningskrav i ethvert tilfelle må overstige en rent symbolsk sum i form av f.eks. erstatning for porto- og telefonutgifter. Under henvisning til slik prevensjon og betraktninger omkring typiske faktiske konsekvenser for den diskriminerte, tilsier hensynet til effektiv gjennomføring av diskrimineringsforbudet at det også skal kunne tilkjennes kompensasjon for ikke-økonomisk skade.

EF-domstolens argumentasjonsmønster synes å være innrettet mot vurdering av hvilke sanksjoner som er egnet til å beskytte mot regelovertredelse (prevensjon), og vurdering av hvilke sanksjoner som er egnet til å stoppe ulovlig atferd eller kompensere for krenking. Det siste kan også uttrykkes slik at sanksjonene skal være ekvivalente i forhold til regelovertredelsens konsekvenser for krenkede. Disse vurderingene er konkret knyttet til det aktuelle typetilfellet.

At vurderingene er konkrete i den forstand at de knyttes til det aktuelle typetilfellet og dets karakteristika, illustreres også av Simone-saken (Sak 168/00). Saken gjaldt spørsmål om tolkning av Pakkereisedirektivet artikkel 5 nr. 2, hvor det heter at medlemsstatene skal sikre at reisearrangør eller formidler er erstatningsansvarlig for «skade» som påføres forbrukeren ved manglende eller mangelfull oppfyllelse av en pakkereise. Konkret var det tale om en jente som ble salmonellaforgiftet av maten som ble servert på hotellet, og spørsmålet var om hun hadde krav på kompensasjon for ikke-økonomisk skade i form av tapte ferieopplevelser. EF-domstolen besvarte dette spørsmålet bekreftende, og viste til at mangelfull pakkereise ofte vil påføre forbrukeren ikke-økonomisk skade, at forbrukere i slike tilfeller vil tillegge kompensasjon for tapte ferieopplevelser særlig betydning og at det ville kunne medføre betydelig konkurransevridning dersom spørsmålet om slik kompensasjon ble regulert forskjellig i medlemsstatene (avsnittene 20 til 22). Selv om avgjørelsen gjaldt fortolkningen av en direktivbestemmelse vedrørende en konkret sanksjon, har den relevans her fordi det må antas at EF-domstolens tolkning hviler på prinsippet om effektiv sanksjonering.

Som oppsummering kan sies at EF-domstolen ved anvendelse av prinsippet om effektiv sanksjonering har et relativt sterkt fokus mot typetilfellets karakteristika; det springende punkt er i grove trekk hvilke sanksjoner som er adekvate i typetilfellet. På grunn av dette fokuset gir domstolens praksis lite konkret veiledning for avgjørelsen av hva som tilfredsstiller prinsippet utenfor de typetilfeller som domstolen har hatt til behandling. Dette blir også lagt til grunn av Torbjörn Andersson, Rättsskyddsprincipen, Uppsala 1997, s. 176:

«Kriterierna i sig ger således inte tillräcklig ledning för den nationella domstolens bedömning av EG-rättens krav och kravenes betydelse för tillämpningen av nationella sanktions- och prosessregler.»

5.13.3 Norsk rett

5.13.3.1 Offentligrettslige sanksjoner

Straff

Finansavtaleloven § 91 og kredittkjøpsloven § 31 inneholder straffebestemmelser som har relevans for utvalgets lovforslag. Begge bestemmelsene rammer i prinsippet både forsettlig og uaktsom overtredelse. Kredittkjøpsloven § 31 rammer bl.a. overtredelse av lovens §§ 4, 5, 5a første og tredje ledd, 5b, 6, 7 og 9. Finansavtaleloven § 91 rammer bl.a. overtredelse av lovens §§ 46, 55 annet ledd og 86.

I tillegg kommer finansieringsvirksomhetsloven § 5-1, som lyder slik:

«Den som forsettlig eller uaktsomt overtrer denne lov eller bestemmelse eller pålegg gitt med hjemmel i loven eller medvirker til dette, straffes med bøter, eller under særlig skjerpende omstendigheter med fengsel 2 i inntil 1 år, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse.»

Finansavtaleloven § 91 første ledd første punktum smh. annet ledd gir hjemmel for straff for den som forsettlig eller uaktsomt overtrer § 55 annet ledd om forbud mot bruk av visse dokumenter. Forsettlig overtredelse kan straffes med med bøter eller under særdeles skjerpende omstendigheter med fengsel inntil tre måneder. Uaktsom overtredelse straffes med bøter. Kredittkjøpsloven § 31 første ledd første punktum gir hjemmel for lik straff ved overtredelse av kredittkjøpsloven § 9, som inneholder tilsvarende forbud som finansavtaleloven § 55 annet ledd.

Overtredelse av finansavtaleloven § 46 om långiverens pre-kontraktuelle opplysningsplikt og finansavtaleloven § 86 om finansagentens plikt til å opplyse om representasjonsforholdet, straffes på samme måte, jf. finansavtaleloven § 91 første ledd annet punktum smh. annet ledd. Det samme gjelder overtredelse av kredittkjøpsloven §§ 4 og 5 om opplysningsplikt ved henholdsvis avtale om kjøp og kontokredittavtale, jf. kredittkjøpsloven § 31 første ledd annet punktum smh. annet ledd.

Så langt har det blitt redegjort for likheter. Det er også en rekke forskjeller mellom finansavtale­loven § 91 og kredittkjøpsloven § 31. I det følgende skal utvalget redegjøre for slike forskjeller, som finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 etter omstendighetene kan bidra til å viske ut, helt eller delvis.

Den som overtrer kredittkjøpsloven § 7 om kontantinnsats, kan straffes med bøter eller fengsel, eventuelt samme med bøter, jf. kredittkjøpsloven § 31 første ledd første punktum. Slik straffehjemmel gjenfinnes ikke i finansavtaleloven § 91, ettersom denne loven ikke oppstiller noen bestemmelse om kontantinnsats.

Kredittkjøpsloven § 31 første ledd annet punktum smh. annet ledd gir hjemmel for å straffe forsettlig eller uaktsom overtredelse av lovens § 6, jf. § 27a. Kredittkjøpsloven § 6 regulerer opplysningsplikt ved markedsføring. Overtredelse av den tilsvarende bestemmelsen i låneavtaleforskriften § 5 om markedsføring av låneavtaler, kan derimot ikke straffes etter finansavtaleloven § 91. På dette punktet kan det imidlertid vises til finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 smh. samme lovs § 2-12 tredje ledd. Sistnevnte bestemmelse regulerer opplysningsplikt når det i markedsføring opplyses om «kredittvilkår»; i slike tilfeller skal det også opplyses om den effektive renten. Overtredelse av denne bestemmelsen kan straffes etter lovens § 5-1.

På samme måte som nevnt ovenfor straffes overtredelse av kredittkjøpsloven § 30 annet ledd, hvoretter tilsynsmyndighetene – dvs. Forbrukerombudet, jf. forskrift 27. juni 1986 nr. 1305 punkt IV – kan kreve de opplysninger som trengs for å gjennomføre tilsynet med at bestemmelsene i loven blir overholdt. Finansavtaleloven inneholder ikke tilsvarende bestemmelser om tilsyn.

Etter kredittkjøpsloven § 31 første ledd tredje punktum kan overtredelse av § 5a første eller tredje ledd, jf. § 27a, straffes på samme måte som nevnt ovenfor. Det samme gjelder overtredelse av § 5b, jf. § 27a. I kredittkjøpsloven § 5a første ledd er det bestemt at forbrukerkredittkjøpsavtale skal inngås skriftlig og være underskrevet av kjøperen, at kjøperen skal ha et eksemplar av avtalen og at avtalen skal inneholde de viktigste avtalevilkårene. Etter bestemmelsens tredje ledd skal det gis opplysninger om mulige kostnader som ikke inngår i beregningsgrunnlaget for den effektive renten. I kredittkjøpsloven § 5b er det bestemt at kjøperen skal sendes melding med opplysning om enhver endring i renter eller andre kredittkostnader minst en uke før endringen iverksettes. Kredittkjøps­loven § 5a første og tredje ledd kan sammenliknes med finansavtaleloven §§ 48 første og annet ledd, mens kjkjl. § 5b kan sammenliknes med finansavtaleloven § 50 tredje ledd. Men finansavtaleloven § 91 gir altså ikke hjemmel for å straffe forsettlig overtredelse av disse bestemmelsene. Her kommer imidlertid finansieringsvirksomhetsloven § 5-1 smh. § 2-12a inn i bildet. Etter § 2-12a første ledd skal avtale om kreditt mellom finansinstitusjon og forbruker opprettes skriftlig, og kunden skal få utlevert et eksemplar av avtalen. Overtredelse av bestemmelsen kan straffes etter § 5-1.

På et mer detaljert nivå kan nevnes et par forskjeller i lovtekstene i straffebestemmelsene. For det første: Både finansavtaleloven § 91 og kredittkjøpsloven § 31 gir, som nevnt, hjemmel for bøter eller under særdeles skjerpende omstendigheter fengsel inntil tre måneder. Kredittkjøpsloven § 31 første ledd første punktum inneholder også en tilføyelse om fengsel inntil tre måneder, «eventuelt sammen med bøter». Det er ingen slik tilføyelse i finansavtaleloven § 91 første ledd første punktum.

For det andre: Begge bestemmelsene gir hjemmel for straff for den som unnlater å oppfylle pre-kontraktuell opplysningsplikt. Men mens finansavtaleloven § 91 første ledd annet punktum bare nevner den som «forsettlig unnlater å gi opplysninger som nevnt i … § 46», nevner kredittkjøpsloven § 31 første ledd annet punktum den som «forsettlig unnlater å gi opplysninger som nevnt i §§ 4, 5» og den som «gir misvisende opplysninger som der nevnt». Kredittkjøpsloven § 31 rammer således videre enn finansavtaleloven § 91 på dette punkt.

Både finansavtaleloven § 91 og kredittkjøps­loven § 31 gir, som allerede antydet, hjemmel for å ilegge bøter til den som uaktsomt overtrer aktuelle bestemmelser. Dessuten gir bestemmelsene hjemmel for å ilegge bøter til den som medvirker, herunder uaktsom medvirkning. Det kan riktignok diskuteres om finansavtaleloven § 91 tredje ledd rammer uaktsom medvirkning.

I tillegg til nevnte straffebestemmelser kan det vises til markedsføringsloven § 48 om straff ved overtredelse av enkelte av lovens forbud og påbud. Atferd som medfører overtredelse av bestemmelser som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet, kan etter omstendighetene også rammes av markedsføringsloven § 48.

Andre offentligrettslige sanksjoner og tilsyn

I relasjon til andre offentligrettslige sanksjoner enn straff, nevner utvalget særlig finansieringsvirksomhetsloven § 3-7 om tilbakekall av konsesjon.

Videre viser utvalget til kredittilsynslovens regler om tilsyn, se særlig denne lovens § 3 smh. § 1, og andre bestemmelser om tilsyn med finansinstitusjoner m.m. Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at bestemmelsene i kredittkjøpsloven blir overholdt, jf. kredittkjøpsloven § 30 smh. forskrift 27. juni 1986 nr. 1305 punkt IV. Etter kredittkjøpsloven § 30 annet ledd kan Forbrukerombudet, som nevnt ovenfor, kreve de opplysninger som trengs for å gjennomføre tilsynet. I tillegg kan ombudet foreta slik gransking og besiktigelse som det finner påkrevd for å utføre sine gjøremål etter loven. Det er ikke naturlig å betegne dette som sanksjoner, ettersom det er tale om tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt, herunder tilsyn for å avdekke eventuelle overtredelser av lovens bestemmelser.

Finansavtaleloven inneholder ikke tilsvarende regulering av tilsyn med at lovens bestemmelser blir overholdt. Innenfor finansieringsvirksomhetslovens virkeområde har man imidlertid relevante bestemmelser i lovens §§ 5-2 og 5-3. Sistnevnte bestemmelse lyder slik:

«Enhver aksjonær i finansinstitusjon eller morselskap i finanskonsern plikter på Kredittilsynets forespørsel å gi opplysninger som er nødvendig for gjennomføring av tilsynet med og overholdelsen av denne lov.»

Forutsetningsvis følger at Kredittilsynet skal føre tilsyn med at lovens bestemmelser blir overholdt. Bestemmelsen hjemler opplysningsplikt, men ikke noen adgang for Kredittilsynet til å foreta gransking og besiktigelse.

I finansieringsvirksomhetsloven § 5-2 er det regler om pålegg og tvangstiltak. Bestemmelsens første og annet ledd lyder slik:

«Departementet kan gi pålegg om at forhold i strid med denne lov eller bestemmelse gitt med hjemmel i loven skal opphøre. Departementet kan sette en frist for at forholdene bringes i samsvar med pålegget. Hvis slikt pålegg ikke etterkommes, kan departementet treffe vedtak om iverksettelse av en eller flere av de sanksjoner som nevnt i annet ledd.

Departementet kan ilegge den som ikke etterkommer pålegg etter første ledd tvangsmulkt til staten. Tvangsmulkten kan ilegges i form av engangsmulkt eller løpende mulkt. Pålegg om mulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Departementet kan gi nærmere regler om fastsettelse av tvangsmulkt, herunder mulktens størrelse.»

Kredittilsynets forespørsel i medhold av § 5-3 er ikke et «pålegg» etter § 5-2. Derimot kan manglende oppfyllelse av tilsynets forespørsel resultere i pålegg fra departementet i medhold av § 5-2. Det samme kan andre overtredelser av lovens bestemmelser, herunder bestemmelser gitt i medhold av loven. Ikke-oppfyllelse av slikt pålegg fra departementet, kan sanksjoneres gjennom tvangsmulkt.

I tillegg til ovennevnte viser utvalget til bestemmelsene i markedsføringsloven kapittel 7 om håndheving av denne lovens bestemmelser.

5.13.3.2 Privatrettslige sanksjoner

Erstatningskrav

Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven inneholder særskilte bestemmelser om erstatning. Det er imidlertid ikke tvilsomt at alminnelige ulovfestede erstatningsregler i og utenfor kontrakt kommer til anvendelse. For eksempel kan en låntaker kreve erstattet tap som følge av finansinstitusjonens mislighold av låneavtalen, forutsatt at de alminnelige vilkår for slikt erstatningsansvar er oppfylt, herunder at institusjonen har opptrådt ansvarsbetingende.

Det kan tenkes tilfeller der overtredelse av aktuelle regler i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven ikke bare påfører kredittkunden økonomisk tap, men også en form for ikke-økonomisk skade i form av ulemper, herunder tidsbruk som ikke kommer til uttrykk i et målbart økonomisk tap. Kredittkundens rettslige muligheter for å kreve kompensasjon for ikke-økonomisk skade, fremstår imidlertid som svært små, i alle fall dersom man bygger på at kompensasjon for ikke-økonomisk skade er betinget av hjemmel i lov (eller avtale). Innenfor et avgrenset område tilbyr personopplysningsloven § 49 tredje ledd hjemmel for kompensasjon for ikke-økonomisk skade. For øvrig er bestemmelsene i skadeserstatningsloven §§ 3-5 og 3-6 neppe relevante i denne sammenheng. Heller ikke oppreisningsbestemmelsene i diskrimineringsloven § 14, likestillingsloven § 17 og personopplysningsloven § 49, kan antas å tilby rettslig grunnlag for krav på oppreisning i aktuelle tilfeller.

Andre privatrettslige sanksjoner

Når erstatningskrav holdes utenfor, vil spørsmålet om privatrettslige sanksjoner i hovedsak måtte dreie seg om reaksjoner i den forstand at overtredelsen gis virkning for partenes gjensidig bebyrdende avtale. Det kan f.eks. dreie seg om ugyldighet eller lemping av forpliktelser.

Hvorvidt og i tilfelle på hvilken måte overtredelse av finansavtalelovens og kredittkjøpslovens forbud og påbud knyttet til inngåelsen og gjennomføringen av kredittavtaler, skal gis virkning for partenes gjensidig bebyrdende avtale, beror i første rekke på en tolkning av disse lovenes bestemmelser, herunder ofte den lovbestemmelsen som har blitt overtrådt. Videre må eventuell særskilt regulering i den konkrete kredittavtalen tas i betraktning. Den konkrete avtalen må dessuten suppleres med alminnelige avtale- og obligasjonsrettslige prinsipper og regler, herunder knyttet til gyldighet og mislighold.

I kredittkjøpsloven § 9a annet punktum er det en bestemmelse om lemping ved overtredelse av frarådningsplikten. For øvrig er kredittkjøpsloven taus hva gjelder privatrettslige sanksjoner. Dette innebærer imidlertid ikke at lemping (§ 9a) og straff (§ 31) er de eneste mulige sanksjonene mot overtredelse av lovens forbud og påbud. For eksempel må det antas at rettsvirkningen av overtredelse av kredittkjøpsloven § 2 utgjør en sanksjon i denne sammenheng: Etter § 2 kan forbrukeren ikke på forhånd fraskrive seg rettigheter som han har i medhold av loven, når ikke annet er bestemt i lov. En avtale i strid med dette forbudet kan ikke gjøres gjeldende, og virkningen må antas å være at forbrukeren, til tross for avtalen, kan gjøre gjeldende rettigheter som han har i medhold av loven. Tilsvarende må antas å gjelde i relasjon til finansavtaleloven § 2.

Til forskjell fra hva som gjelder låneavtaler (se nedenfor), er spørsmålet om virkninger av overtredelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 5a, ikke eksplisitt regulert i kredittkjøpsloven. Avtaletolkingslæren tilbyr en mulig innfallsvinkel til dette spørsmålet om sanksjoner. Ett synspunkt er at forpliktelser som det ikke har blitt opplyst om på forhånd og heller ikke er inntatt i avtalen, ikke er del av avtalen, og at dette kan ses som en reaksjon mot overtredelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. Et alternativt synspunkt er knyttet til avtaletolkingslærens uklarhetsregel; uklarhet skal tolkes mot den som burde ha sørget for klarhet. Normalt vil dette være selgeren eller kredittgiveren, ettersom denne parten regelmessig vil ha utfomet avtalevilkårene. Disse fremgangsmåtene kan innebære en mer eller mindre følelig reaksjon mot overtredelse.

I denne sammenheng må også nevnes bestemmelsen i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-2 annet ledd. For at en avtale om salgspant i forbindelse med forbrukerkredittkjøp skal kunne utgjøre tvangsgrunnlag, må avtalen inneholde opplysninger om effektiv rente som nevnt i kredittkjøpsloven § 4, og regelen om kontantinnsats i kredittkjøpsloven § 7 må være overholdt.

Etter kredittkjøpsloven § 5b skal det sendes melding om endring i kredittkostnader «før endringen iverksettes». Dersom det ikke sendes melding, kan endringen ikke iverksettes. Dersom en endring har blitt iverksatt uten forhåndsmelding, må det antas at forbrukeren kan reise innsigelse mot krav om økt rente eller kreve tilbakebetaling. . I dette ligger en reaksjon mot overtredelse av påbudet. Tilsvarende synspunkter må kunne gjøres gjeldende i forhold til finansavtaleloven § 50 tredje ledd.

Når det gjelder kredittkjøpsloven § 6 om opplysningsplikt ved markedsføring, er det ikke særlig praktisk med privatrettslige sanksjoner. Den relevante privatrettslige reguleringen i etterkant av slik overtredelse, er knyttet til det som er nevnt ovenfor om kredittkjøpsloven §§ 4, 5 og 5a.

Finansavtaleloven § 47 om frarådningsplikt inneholder en bestemmelse om lemping tilsvarende den som nå er lovfestet i kredittkjøpsloven § 9a.

Spørsmålet om sanksjoner mot overtredelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt sammenholdt med kravene til avtalens innhold, er mer detaljert regulert i finansavtaleloven kapittel 3 enn i kredittkjøpsloven. I finansavtaleloven § 54 første ledd annet punktum er det bestemt at långivers krav mot forbrukeren på kompensasjon ved førtidig tilbakbetaling av fastrentelån, er betinget av at forbrukeren har blitt gjort kjent med långiverens rettigheter før avtalen ble inngått, jf. § 46 første ledd bokstav e). Bestemmelsen fungerer som en sanksjon mot overtredelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt. Videre kan det vises til finansavtaleloven § 48 tredje ledd, hvor det er bestemt at et vilkår som ikke er tatt inn i låneavtalen, ikke er bindende for kunden med mindre långiveren godtgjør at vilkåret er vedtatt av kunden. I bestemmelsens femte ledd første punktum er det en regel om suspensjon i tre år av rett til å endre lånekostnader, dersom forbrukeren ikke har blitt opplyst på forhånd om slik endringshjemmel og forbrukeren for øvrig var ukjent med endringsadgangen. I finansavtaleloven § 48 femte ledd annet punktum finner man en sanksjonsregel knyttet til uklarhet om oppgitt rentesats er effektiv eller nominell rente; i slike tilfeller skal oppgitt rentesats i inntil tre år anses som effektiv rente, forutsatt at låntakeren er en forbruker.

Lignende, om enn noe strengere bestemmelser ble av Forbrukerrådet foreslått inntatt i kredittkjøpsloven. Nærmere bestemt foreslo rådet en bestemmelse om at kredittgiverens krav på vederlag skulle være betinget av overholdelse av bestemmelsene om pre-kontraktuell opplysningsplikt, minste kontantinnsats og lengste kredittid. Forbrukerrådet begrunnet forslaget med hensynet til effektive regler, og viste dessuten til erfaringer fra og lovbestemmelser i svensk og dansk rett. Departementet fant ikke grunnlag for å følge opp dette forslaget. Det viste i denne sammenheng til at spørsmålet om privatrettslige sanksjoner hadde vært drøftet for kort tid siden, og at man den gang fant at straffehjemmelen i sammenheng med opportunitetsprinsippet, ga den mest smidige løsningen. Videre hadde det blitt vist til at utvidede muligheter for privatrettslig sanksjonering kunne føre til økt uklarhet og flere tvister mellom partene. Dessuten ble det vist til at aktuelle sanksjoner kunne gi forbrukeren større rettigheter enn han rimeligvis kan forvente, og virke tilsvarende hardt overfor kredittgiveren. Departementet fant ikke grunnlag for noen omvurdering, men viste til at spørsmålet eventuelt måtte vurderes på nytt dersom det skulle vise seg at lovbestemmelsene ikke ble overholdt. Se Ot.prp. nr. 38 (1984-1985) s. 26.

5.13.4 Utvalgets vurderinger

Det følger av fremstillingen i punkt 5.13.2 at EØS-retten stiller krav om effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner mot overtredelse av regler som gjennomfører direktivets bestemmelser. Av fremstillingen fremgår dessuten at EØS-retten gir lite konkret veiledning med hensyn til det nærmere innholdet av dette prinsippet om effektiv sanksjonering, herunder hvilke krav prinsippet stiller til sanksjoner mot overtredelse av regler som gjennomfører direktivets bestemmelser. Prinsippet er en form for konkretisering av plikten til lojal gjennomføring, og denne konkretiseringen gir i grove trekk uttrykk for overordnede, skjønnsmessige krav til sanksjonssystemet som bygger på slike tradisjonelle hensyn som prevensjons- og reparasjonshensyn, samt betraktninger om at sanksjoner må være rimelige. Utvalgets vurderinger bygger gjennomgående på slike hensyn, og utvalget finner ingen grunn til å sondre mellom regler som gjennomfører, respektive ikke gjennomfører, direktivbestemmelser.

Etter utvalgets mening kan straff etter omstendighetene utgjøre en adekvat sanksjon mot overtredelse av aktuelle forbud og påbud. Utvalget foreslår å videreføre bestemmelsen i finansavtaleloven § 91, dog slik at det foreslås enkelte tilføyelser. Som det fremgår ovenfor, er det enkelte forskjeller mellom hvilke overtredelser som rammes av kredittkjøpsloven § 31 og hvilke som blir rammet av finansavtaleloven § 91. Enkelte overtredelser som saklig sett er likeartede er straffbare etter kredittkjøpsloven § 31, men ikke etter finansavtaleloven § 91. Når kredittkjøpslovens regulering blir innlemmet i finansavtaleloven kapittel 3, vil ikke slike forskjeller kunne inntreffe. For øvrig foreslår utvalget, i tråd med reguleringen i kredittkjøpsloven § 31, at overtredelse av § 47 om markedsføring kan straffes etter § 91. Ved overtredelse av § 47 er det i praksis lite aktuelt med privatrettslige sanksjoner. Dette taler for hjemmel for straff i slike tilfeller, ikke minst ettersom § 91 allerede hjemler straff for overtredelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt; ved slike overtredelser er det i praksis mer nærliggende å tenke seg privatrettslige sanksjoner enn ved overtredelse av opplysningsplikt ved markedsføring.

Kredittkjøpsloven § 30 har en bestemmelse om tilsyn med at bestemmelsene i loven overholdes, mens finansavtaleloven ikke inneholder tilsvarende regulering. Spørsmålet er om nytt kapittel 3 i finansavtaleloven bør inneholde bestemmelser om tilsyn og eventuelt også bestemmelser om pålegg og tvangsmulkt, slik som finansieringsvirksomhetsloven § 5-2.

At det i stor grad er tale om forbrukervernlovgivning, taler etter utvalgets oppfatning for å foreslå en bestemmelse om tilsyn med at bestemmelsene i loven blir overholdt. Det kan antas at forbrukerorganisasjoner av eget initiativ vil føre tilsyn i større eller mindre grad, men lovbestemt plikt til å føre tilsyn må antas å føre til at tilsynet blir mer effektivt, samtidig som det antagelig har en side til finansiering av tilsynet. Dette må dessuten ses i sammenheng med at forbrukerorganisasjoner etter omstendighetene vil ha rettslig interesse i å reise sak, noe som tilsier at lovbestemt tilsyn i ikke ubetydelig grad vil kunne bidra til effektiv gjennomføring av direktivbaserte lovbestemmelser. På denne bakgrunn har utvalget funnet grunn til å foreslå en tilsynsbestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3, i tillegg til eksisterende bestemmelser om tilsyn i kredittilsynsloven, finanseringsvirksomhetsloven og markedsføringsloven. Utvalget antar at slikt forslag ikke er nødvendig for å oppfylle forbrukerkredittdirektivet, bl.a. fordi nevnte eksisterende bestemmelser om tilsyn må antas å tilfredsstille kravene som kan utledes av forbrukerkredittdirektivet artikkel 20.

En bestemmelse om tilsyn bør suppleres med bestemmelser om virkemidler som er nødvendige for effektiv gjennomføring av tilsynet. Et kanskje særlig praktisk virkemiddel i denne sammenheng, er lovbestemt plikt for kredittgivere og kredittformidlere til etter forespørsel å gi informasjon til tilsynsorganet. Utvalget foreslår bestemmelse om slik opplysningsplikt. For øvrig må dette ses i sammenheng med Kredittilsynets kompetanse etter finansieringsvirksomhetsloven § 5-3.

Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner i tilknytning til spørsmålet om det i finansavtale­loven kapittel 3 bør inntas bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt. Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang har ikke funnet grunn til å foreslå bestemmelse om pålegg og tvangsmulkt. Disse medlemmene mener at det ikke er behov for slik bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3 i tillegg til eksisterende hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 5-2. Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at utvalgets forslag til bestemmelse om tilsyn blir kombinert med en bestemmelse i finansavtaleloven kapittel 3 som gir hjemmel for pålegg og tvangsmulkt. Disse medlemmenes forslag til lovbestemmelse om tilsyn og tvangsmulkt bygger på og tilsvarer bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 5-2.

Når det gjelder privatrettslige sanksjoner, foreslår utvalget å videreføre gjeldende lovregulering i finansavtaleloven. Dermed vil utvalgets forslag til finansavtaleloven § 48 tredje og femte ledd, og § 54 første ledd annet punktum, også få anvendelse i tilfeller som etter gjeldende rett faller inn under kredittkjøpslovens virkeområde. Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten er sentral i den aktuelle forbrukervernlovgivningen, og utvalget ser ingen grunn til å skille mellom tilfeller som etter gjeldende rett omfattes av henholdsvis kredittkjøpsloven og finansavtaleloven hva gjelder konsekvensene av å ikke oppfylle plikten. Videre foreslår utvalget å videreføre gjeldende rett hva gjelder adgangen til lempning av kredittkundens forpliktelser ved manglende overholdelse av kredittgivers frarådningsplikt

Utvalget er derimot delt i spørsmålet om å innføre ytterligere privatrettslige sanksjoner ved kredittgivers overtredelse av plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og plikten til å gi fyllestgjørende forklaringer. Utvalget har delt seg i to like store fraksjoner på dette punkt.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår at det i tilknytning til disse pliktene innføres bestemmelser om forbrukerens forpliktelser etter kredittavtalen kan lempes så vidt dette finnes rimelig dersom pliktene ikke er oppfylt. Disse medlemmene viser til at det følger av forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 at myndighetene skal sørge for effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner ved overtredelse av direktivets bestemmelser. Etter disse medlemmenes oppfatning er det da ikke tilstrekkelig at det ved overtredelse av disse pliktene kan være aktuelt å anvende alminnelige privatrettslige sanksjonsregler, herunder ulovfestede avtalerettslige ugyldighetsregler. Etterlevelsen skal sikres gjennom fastsettelse av sanksjonsregler, etablering av tilsyn samt gjennom en effektiv håndheving av sanksjonsreglene, jf. også artikkel 20. Disse medlemmer mener at dersom brudd på lovens bestemmelser i tilstrekkelig grad skal ha den avskrekkende virkning som direktivet legger opp til, vil det være viktig med fastsettelse av ulike privatrettslige sanksjoner som erstatning, lempning eller bortfall av forpliktelser etter avtalen. For at slike sanksjoner skal kunne bli effektive, er det viktig at mulige sanksjoner fremgår klart av loven. Disse medlemmene mener å finne støtte for slik kodifisering i artikkel 23, som forutsetter at sanksjonene skal være «effektive» og « ha avskrekkende virkning». Kun dersom sanksjonsreglene ved brudd på bestemmelsene klart fremgår av de ulike bestemmelsene, vil sanksjonsreglene være tilstrekkelig effektive og virke preventivt.

Etter disse medlemmers syn vil en kodifisering ha en avskrekkende virkning ved at det gis en signaleffekt om alvoret bak bestemmelsene i tillegg til at det gis tydeligere informasjon til partene om konsekvensene ved overtredelse. I forbrukerforhold er det viktig at forbrukerne på en enkel måte kan finne frem til hvilke misligholdsbeføyelser de kan fremme. Kredittregler vil ofte være komplekse og vanskelige å forstå, og forbrukere flest kjenner i liten grad til avtalerettslige regler. Det vises for øvrig til at kodifisering av sanksjonsmuligheter er den store hovedregel innen annen forbrukervernlovgivning, nettopp ut fra de nevnte hensyn. Lovfesting av sanksjoner vil derfor etter disse medlemmers mening bidra til at forbrukerkunder ikke bare har rett, men også får rett, jf. formålet med artikkel 23.

Disse medlemmene foreslår på denne bakgrunn at det henholdsvis ved overtredelse av plikten til å foreta kredittvurdering og plikten til å gi fyllestgjørende forklaringer, lovfestes en lempningsadgang i tråd med gjeldende finansavtalelov § 47 om frarådningsplikt. Disse medlemmene viser her også til det samlede utvalgs omtale av rettsvirkningene av frarådningsplikten og begrunnelsen for fortsatt lempingsregel i tilknytning til denne plikten, se punkt 5.4.5.

Disse medlemmene vil ellers bemerke at ulovfestede avtalerettslige ugyldighetsregler vil komme i tillegg til de foreslåtte lovfestede sanksjoner. Alminnelige avtalerettslige regler er så allmenngyldige at de alltid vil måtte gjelde. En kodifisering av utvalgte sanksjoner vil således ikke innebære at andre sanksjoner avskjæres. Det vises i den anledning til at anvendelsen av de ulike sanksjonsreglene, deriblant lempning av kundens forpliktelser, alltid vil bero på en skjønnsmessig vurdering, bl.a. sett i forhold til partenes forhold og øvrige aktuelle sanksjoner.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abee-Lund og Wang frarår at det innføres særskilte bestemmelser om adgang til lempning av forbrukerens forpliktelser ved overtredelse av pliktene til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og forklaringsplikten. Disse medlemmene er uenig med de øvrige medlemmene i at forbrukerkredittdirektivet artikkel 23 krever at det innføres slike særlige sanksjonsregler. Disse medlemmene viser til at eventuelle pre-kontraktuelle pliktbrudd fra kredittgiver – for så vidt gjelder forklaringsplikten også kredittformidler – vil kunne aktualisere alminnelige lovfestede og ulovfestede avtalerettslige regler om ugyldighet og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36, såfremt pliktbruddet og andre relevante omstendigheter tilsier det. Disse medlemmer finner det ikke tvilsomt at dette er tilstrekkelig til å oppfylle direktivets forpliktelse til effektiv sanksjonering av bestemmelsene om kreditvurdering og forklaring.

Etter disse medlemmenes vurdering bør en i utgangspunktet nøye seg med å innføre særlige bestemmelser om ugyldighet eller ugyldighetslignende virkninger som lempning, i tilfeller hvor det er ønskelig å gi et normativt signal om at ugyldighet m.m. vil kunne være en praktisk virkning som følg av pliktbrudd. Et slikt normativt signal bør enten grunnes på at alminnelige regler om ugyldighet og avtalerevisjon ikke gir parten tilstrekkelig vern eller at det er ønskelig å tydeliggjøre for domstoler og private parter at pliktbrudd kan bli møtt med sivilrettslige sanksjoner i form av inn­føring av særlige sanksjonsregler. Det er viktig at det tydeliggjøres hvilket formål og hvilken betydning slike særlige sanksjonsregler er ment å skulle ha, slik at det ikke skapes rettsusikkerhet med hensyn til hvilken selvstendig rettslig betydning den særskilte sanksjonsregelen har. Slik rettsusikkerhet er uheldig for samtlige involverte partsinteresser, også forbrukere, og kan virke konfliktskapende. Eventuell utvikling i retning av å «henge på» regler om lempning i forbrukerlovbestemmelser kan også skape bidra til å skape uklarhet om hva som skal gjelde i forhold til bestemmelser hvor det ikke er innført slike særlige regler. Slik uklarhet vil være meget uheldig fra et forbrukerperspektiv.

Etter disse medlemmenes oppfatning er det helt klart at alminnelige avtalerettslige regler om ugyldighet og avtalerevisjon i tilstrekkelig grad imøtekommer behovet for sanksjon ved overtredelse av plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og forklaringsplikten. For så vidt gjelder plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet vil disse medlemmene videre peke på at også frarådningsplikten og mulig lempning som følge av manglende oppfyllelse av denne plikten, i det vesentlige vil dekke behovet for lempning.

Når det gjelder ulovfestede sanksjoner i form av erstatningskrav, legger utvalget til grunn at reglene om ansvarsgrunnlag er hensiktsmessige og tilfredsstiller EØS-rettens krav til effektiv sanksjonering. Utvalget nevner særskilt at det ikke har funnet grunn til å foreslå regler om kompensasjon for ikke-økonomisk skade. Ikke-økonomisk skade er ikke en typisk faktisk konsekvens av overtredelse av lovbestemmelsene, og slik kompensasjon er derfor neppe noe forbrukerne legger særlig vekt på. I relasjon til kredittavtaler og spørsmål om sanksjoner mot kredittgiverens overtredelse av lovbestemte forbud og påbud, er det – sett fra kredittkundens ståsted – av særlig interesse om overtredelsen har betydning for kredittkundens økonomiske forpliktelser overfor kredittgiveren. Ut fra argumentasjonen i den refererte praksisen fra EF-domstolen (punkt 5.13.2.2), må det på denne bakgrunn kunne legges til grunn at EØS-retten ikke stiller krav om at nasjonal rett gir hjemmel for slik kompensasjon.

5.14 Rettsvalg

Spørsmålet om rettsvalg aktualiseres der kredittavtalen har tilknytning til flere land, f.eks. der en forbruker bosatt i Norge inngår avtale med en finansinstitusjon som har forretningssted i Spania. I henhold til mandatet skal utvalget bl.a. «gjøre rede for lovvalgsregler» på det aktuelle området. Her kan tenkes flere ulike regelsett, bl.a. konvensjoner og prinsipper om internasjonal privatrett. Hertil kommer forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd. Etter denne bestemmelsen kan det ikke avtales at rettsreglene i en stat utenfor EØS skal anvendes på en kjøpsavtale som har nær tilknytning til EØS-statenes territorium, dersom forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse enn etter loven her.

I henhold til mandatet skal utvalget i lys av utviklingen av kredittmarkedet internasjonalt de senere år, «vurdere om det … bør gis uttrykkelige lovvalgsregler i kredittkjøpsloven». Ettersom utvalget foreslår at relevant regulering i kredittkjøpsloven blir innarbeidet i finansavtaleloven kapittel 3, er det ikke aktuelt for utvalget å foreslå uttrykkelige rettsvalgsregler i kredittkjøpsloven.

Spørsmålet for utvalget er i hovedsak hvordan rettsvalgsspørsmålet blir regulert i direktivet, og om denne reguleringen foranlediger endringer i eller tilføyelser til finansavtaleloven § 3 om anvendelse av norsk rett.

I artikkel 22 nr. 4 er det en bestemmelse om rettsvalg:

«Medlemsstaterne træffer de nødvendige foranstaltninger til at sikre, at forbrugerne ikke berøves den beskyttelse som dette direktiv giver, gennem valg af et tredjelands lov som den lov, der skal anvendes på kreditaftalen, såfremt kreditaftalen har nær tilknytning til en eller flere medlemsstaters område.»

Bestemmelsen omhandler kredittavtaler der kredittkunden er en forbruker, og som har slik nær tilknytning til EØS-landenes territorium at ett av disse landenes rett i utgangspunktet kommer til anvendelse på avtalen, jf. «berøves». Bestemmelsen omhandler naturlig nok ikke spørsmålet om hvilket av disse landenes rett som skal anvendes på avtalen. Her bygger direktivet på en forutsetning om at alle EØS-statene gjennomfører direktivet. Derimot omhandler bestemmelsen partenes valgrett med hensyn til å underlegge avtalen retten i et land utenfor EØS («tredjelands lov»). Bestemmelsen forutsetter at partene i utgangspunktet har avtalefrihet på dette punktet, og den tar sikte på å innskrenke denne friheten under henvisning til forbrukervernhensyn. Nærmere bestemt fastsettes at partenes valg på dette punktet ikke skal berøve forbrukeren den beskyttelse som direktivet gir ham. Det er opp til nasjonale myndigheter å treffe nødvendige foranstaltninger i så måte.

Finansavtaleloven § 3 omhandler valg av norsk rett i tilfeller hvor en forbruker bosatt i Norge har inngått avtale med en institusjon hjemmehørende i annet land. I slike tilfeller skal norsk rett gjelde for avtalen dersom a) institusjonen har gitt forbrukeren tilbud eller markedsført tjenesten her i riket, og forbrukeren her har gjort det som er nødvendig for at avtalen skal kunne inngås, b) institusjonen eller en representant for denne eller en megler her i riket har mottatt forbrukerens tilbud, aksept eller bestilling, eller c) avtalen er inngått av forbrukeren etter reise til utlandet i forbindelse med erverv av fast eiendom eller løsøregjenstand eller finansiering av ervervet, og reisen er arrangert av institusjonen, eller av selger i forståelse med institusjonen.

Etter omstendighetene medfører bestemmelsen at norsk rett skal anvendes på avtalen i stedet for «tredjelands lov». Bestemmelsen er følgelig et stykke på vei formålstjenlig i forhold til forpliktelsen som følger av artikkel 22 nr. 4. Utvalget kan ikke se at en slik bestemmelse som gir norsk rett prioritet foran retten i andre EØS-land, strider mot fellesskapsretten.

Opplistingen av alternativer i finansavtaleloven § 3 er imidlertid neppe fullt ut dekkende i forhold til forpliktelsen etter artikkel 22 nr. 4, som er knyttet til kredittavtaler som har «nær tilknytning» til en eller flere medlemsstaters område. Det kan nok tenkes avtaler som må sies å ha slik nær tilknytning, men som likevel ikke fanges opp av alternativene i finansavtaleloven § 3.

På denne bakgrunn foreslår utvalget et nytt annet ledd i finansavtaleloven § 3 som gjennom­fører artikkel 22 nr. 4. Ved utformingen av et slikt nytt ledd må det tas i betraktning at ordlydsmessig tilsvarende direktivbestemmelser allerede har blitt gjennomført i norsk rett: Det gjelder angrerettloven § 5 (fjernsalgsdirektivet artikkel 12 nr. 2), forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd (forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 7 nr. 2), avtaleloven § 37 tredje ledd (direktiv om urimelige avtalevilkår artikkel 6 nr. 2) og tidspartloven § 5 (direktiv om timeshare artikkel 9). Ordlyden i lovbestemmelsene som gjennomfører disse direktivbestemmelsene er til dels forskjellig. Her kan nevnes forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd og angrerettloven § 5. Førstnevnte lyder slik:

«Det kan ikke avtales at rettsreglene i en stat utenfor EØS skal anvendes på en kjøpsavtale som har nær tilknytning til EØS-statenes territorium, dersom forbrukeren ved dette får en dårligere beskyttelse enn etter loven her.»

Angrerettloven § 5 lyder slik:

«Inneholder en avtale som har nær tilknytning til EØS-landenes territorium, en bestemmelse om at lovgivningen i et land utenfor dette området skal anvendes på avtalen, gjelder bestemmelsen bare for spørsmål som er regulert i denne loven hvis selgeren eller tjenesteyteren kan godtgjøre at forbrukeren ikke får en dårligere beskyttelse.»

Etter utvalgets syn er forbrukerkjøpsloven § 3 annet ledd mer lettlest og poengtert enn angrerettloven § 5. Følgelig benytter utvalget førstnevnte som «mønster» for sitt eget lovforslag.

Utvalget foreslår at overskriften til finansavtaleloven § 3 endres til «Rettsvalg», og bestemmelsen i annet ledd avgrenses til å gjelde kredittavtaler der kredittkunden er en forbruker.