6 Utvalgets vurderinger vedrørende enkelte særskilte spørsmål

6.1 Innledning

Utvalgets mandat er ikke begrenset til å foreslå lovendringer som har blitt nødvendige som følge av forbrukerkredittdirektivet. Utvalget skal gå gjennom kredittkjøpsloven med forskrifter og vurdere om det er ønskelig eller mulig med andre endringer i dette regelverket. Kredittkjøpsloven med forskrifter inneholder en del bestemmelser som ligger utenfor området for forbrukerkredittdirektivet og som lovgiver derfor i utgangspunktet står fritt til å videreføre, endre eller oppheve. Utvalget kan ikke se at de bestemmelsene det her er tale om, må videreføres som følge av andre EØS-forpliktelser.

Ettersom utvalget foreslår at forbrukerkredittdirektivets regulering av kredittavtaler gjennomføres ved endringer og tilføyelser i finansavtaleloven, i hovedsak lovens kapittel 3, og at tilsvarende bestemmelser i kredittkjøpsloven oppheves, vil eventuell videreføring av kredittkjøpsloven med de av de øvrige bestemmelsene i kredittkjøpsloven utvalget mener bør bestå, i hovedsak innebære at kredittkjøpsloven omhandler særlige regler om kjøp med salgspant, se lovens §§ 14-19. Etter utvalgets oppfatning bør eventuell oppheving av bestemmelsene i kredittkjøpsloven som har tilsvarende regulering i finansavtaleloven lede til at kredittkjøpsloven i sin helhet oppheves. De få gjenværende bestemmelsene i loven bør, i den grad de videreføres, innpasses i annen lovgivning.

Utvalget vil nedenfor, i punkt 6.2, gjennomgå de av bestemmelsene i kredittkjøpsloven som ligger utenfor området for forbrukerkredittdirektivet. Spørsmålet om videreføring av bestemmelsen i § 7 om minste kontantinnsats drøftes særskilt i punkt 6.6. Videre behandles videreføring av frarådningsplikten etter § 9a i punkt 5.4.5.

I brev til Justisdepartementet datert 10.06.2002 tar Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) og Sparebankforeningen opp en del forhold hvor finansavtalelovens bestemmelser etter deres oppfatning ikke har den forutsatte effekt, skaper unødige uklarheter eller praktisk problemer som man mener det er nødvendig å få løst. Noen av de spørsmålene som tas opp, gjelder forholdet mellom kredittkjøpsloven og finansavtaleloven og dekkes av den del av utvalgets mandat som gjelder gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet. For øvrig er utvalget i mandatet bedt om å utrede spørsmålet om finansinstitusjonene har adgang til i standardvilkår å fravike finansavtaleloven § 26 femte ledd om kontobelastning samt enkelte spørsmål om kausjon, se punkt 6.3 til 6.5 nedenfor.

6.2 Bestemmelser i kredittkjøpsloven som faller utenfor området for forbrukerkredittdirektivet

6.2.1 Nærmere om de enkelte bestemmelser og utvalgets vurderinger

6.2.1.1 Om ufravikelighet ved kjøp med salgspant

Kredittkjøpsloven § 2 første ledd fastslår at ved forbrukerkredittkjøp, forbrukerleie, kjøp med salgspant og ved ytelse av forbrukertjenester på kreditt kan kjøperen, leietakeren eller tjenestemottakeren ikke på forhånd fraskrive seg rettigheter som han har i medhold av loven, når ikke annet er bestemt i lov. Utvalget legger til grunn at dets forslag til gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet, herunder §§ 2 og 44, jf. § 45, i all hovedsak vil dekke kredittkjøpsloven § 2 første ledd, med unntak for alternativet «kjøp med salgspant».

Ved at kjøp med salgspant nevnes særskilt i kredittkjøpsloven § 2 kan loven ikke fravikes til skade verken for forbrukerkjøper eller kjøper som ikke er forbruker. Utvalget ser at det kan være behov for at visse bestemmelser i kredittkjøpsloven er ufravikelige også i tilfeller hvor kjøper ikke er forbruker, særlig bestemmelsene i §§ 14 – 18 om rettigheter og plikter ved tilbakelevering av tingen. Ettersom disse bestemmelsene foreslås videreført i tvangsfullbyrdelsesloven, jf. punkt 6.2.1.4 nedenfor, vil bestemmelsene være omfattet av ufravikeligheten som følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3. For så vidt gjelder kredittavtalereguleringen i finansavtaleloven kan utvalget ikke se at det er behov for mer vidtrekkende bestemmelser om ufravikelighet utenfor forbrukerforhold enn det som følger av forslaget til § 2. Utvalget foreslår derfor at det i finansavtaleloven § 2 ikke inntas særlig regulering av ufravikelighet ved kjøp med salgspant.

6.2.1.2 Avregning av gjeldsposter – kredittkjøps­loven § 10

Kredittkjøpsloven § 10 inneholder bestemmelse om avregning av gjeldsposter. Etter første ledd kan kredittgiveren ved innbetalinger fra kjøperen til dekning av krav i forbindelse med kredittkjøp ikke isteden avregne på andre fordringer på kjøperen. Ved kontokjøp avregnes innbetalinger på kontoen mot kontoens saldo til enhver tid. Etter annet ledd anses innbetalingen for å være foretatt på de tidligste forfalte gjeldspostene hvis kjøperen ikke har gitt uttrykk for eller det ikke går frem av sammenhengen hvilken fordring innbetalingen skal avregnes på. Finansavtaleloven inneholder ikke tilsvarende bestemmelser.

Utvalget vil bemerke at det følger av alminnelig obligasjonsrett at debitor har valgretten med hensyn til hvilket krav eller del av kravet som innfris ved delbetaling. Har debitor ikke utøvd valgretten, antas valgretten å gå over på kreditor. Det er mulig at kreditor ved utøvelsen av den subsidiære valgrett må ta rimelig hensyn til debitors interesser, jf. Krüger, Pengekrav, 2. utgave, Bergen 1984 s. 221-222. Det følger av Rt. 1924 s. 809 at debitor kan reklamere på kreditors utøvelse av den subsidiære valgrett. Det kan da diskuteres om det er behov for noen plikt for kreditor til å legge vekt på debitors interesser ved utøvelsen av den subsidiære valgrett. Dommen som Krüger viser til ved omtalen av kreditors subsidiære valgrett, Rt. 1975 s. 1003, gjaldt et tilfelle hvor særlige forhold tilsa plikt for kreditor, en bank, til å ivareta kundens interesser. Utvalget går ikke nærmere inn på rekkevidden av kreditors subsidiære valgrett.

Utvalget antar at hensynet til debitor vil være godt ivaretatt gjennom alminnelige obligasjonsrettslige regler, så langt disse ikke er fraveket ved avtale til kreditors gunst. Kredittkjøpsloven § 10 gir forbrukeren et visst vern mot slike avtalebestemmelser. Dette taler isolert sett for å videreføre bestemmelsen i finansavtaleloven. På den annen side inneholder som nevnt finansavtaleloven ikke bestemmelser tilsvarende kredittkjøpsloven § 10 uten at dette har vært fremholdt å skape problemer. Etter utvalgets syn er det etter gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet heller ikke naturlig å ha særlige oppgjørsregler ved henholdsvis kredittkjøp og kontokjøp som etter kredittkjøps­loven § 10 første ledd.

Utvalget antar imidlertid at kredittgiver sjelden vil ha grunn til inngå avtale om avregning av gjeldsposter som stiller forbrukeren dårligere enn det som følger av alminnelige obligasjonsrettslige regler og kredittkjøpsloven § 10. Utvalget er derfor blitt stående ved å foreslå at kredittkjøpsloven § 10 annet ledd videreføres i noe omarbeidet stand ved at en tilsvarende bestemmelse inntas i finansavtaleloven, jf. utkast § 62. Videre foreslås en bestemmelse om at forbrukeren ikke ved avtale med kredittgiveren kan gi avkall på den rett han har til å velge hvilket krav eller del av krav en betaling skal avregnes på. Dermed lovfestes den obligasjonsrettslige regelen om debitors prinsipale valgrett ved delbetaling i forbrukerforhold.

6.2.1.3 Kjøpers plikt til å betale før avtalt forfall

Kredittkjøpsloven § 12 inneholder bestemmelser om kjøperens plikt til å betale før avtalt forfall. Kredittgiveren kan kreve hele gjelden betalt før forfall dersom

1. minst 1/10 av kredittkjøpsprisen eller minst to avdrag ikke er blitt betalt en måned etter forfall,

2. ved kontokjøp minst 1/10 av det beløp som står udekket på kontoen ikke er blitt betalt en måned etter forfall, eller

3. det er avtalt salgspant og kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare.

Etter bestemmelsens annet ledd kan slik betaling før avtalt forfall bare kreves når kjøperen har fått skriftlig varsel med to ukers frist til å rette på forholdet.

Tredje ledd bestemmer at bestemmelsene i § 11 annet ledd om begrensning i kjøpers plikt til å betale kredittkostnader når kjøper benytter sin rett til å betale før forfall, skal gjelde tilsvarende ved betaling i tilfeller hvor kreditor har krevd gjelden betalt før avtalt forfall.

Finansavtaleloven har i § 52 bestemmelse om kjøpers plikt til å betale før avtalt forfall. Denne bestemmelsen er utformet noe forskjellig fra kredittkjøpsloven § 12. En hovedforskjell er at finansavtaleloven § 52 gir kreditor rett til å kreve innfrielse før forfallstiden ved vesentlig mislighold, mens kredittkjøpsloven angir hvor stor del av kravet som må være misligholdt og misligholdets varighet for at kreditor skal kunne kreve førtidig forfall. En annen forskjell er at finansavtaleloven § 52 inneholder bestemmelser om plikt til sikkerhetsstillelse eller innfrielse også ved antesipert mislighold. Kredittkjøpsloven § 12 inneholder ikke bestemmelser om dette. Bestemmelsen om ufravikelighet i kredittkjøpsloven § 2 innebærer at det i forbrukerforhold (og kjøp med salgpant uavhengig av om kjøperen er forbruker) ikke kan avtales at andre forhold enn de som listes opp i § 12 gir långiveren rett til å kreve lånet innfridd før forfallstiden. Legger en til grunn at § 12 uttømmende angir forfallsgrunner i slike pengekravsforhold, slik Krüger gjør i note 80 til Norsk lovkommentar til kredittkjøpsloven, er långiver også avskåret fra å påberope seg antesipert mislighold som forfallsgrunn i samsvar med alminnelige obligasjonsrettslige regler. På dette punkt gir altså finansavtaleloven § 52, annet ledd en annen regel. En ytterligere forskjell er at kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav c) bestemmer at når det er avtalt salgspant, har långiver rett til å kreve gjelden betalt før avtalt forfall når kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare. Finansavtaleloven § 52 første ledd bokstav d) viser blant annet til panteloven § 1-9, hvor det i første ledd bokstav d) heter at panthaveren kan kreve innfrielse når eieren eller pantsetteren vesentlig misbruker sin rådighet over pantet eller for øvrig vesentlig forsømmer sine plikter etter panteloven § 1-7 (som inneholder bestemmelser om eierens bruksrett, plikt til stell og vedlikehold og forsikringsplikt). Etter pante­loven § 1-9 første ledd bokstav e) kan panthaveren kreve innfrielse når pantet går tapt eller blir skadet ved en tilfeldig begivenhet, og dette medfører at pantesikkerheten blir vesentlig forminsket. Dette innebærer på den ene side en rett for panthaver til å kreve førtidig forfall uavhengig av om skyldneren har misligholdt eller konkret kan forventes å misligholde betalingen av pantekravet. På den annen side vil det at skyldner utsetter pantet for vesentlig fare, ikke være forfallsgrunn etter panteloven § 1-9, med mindre skyldnerens forhold kan sies å innebære vesentlig misbruk av skyldnerens rådighet over pantet eller for øvrig vesentlig forsømmelse av skyldnerens plikter etter panteloven § 1-7. Utvalget viser her til at det i Innst O nr. 19 (1979-80) s. 7 legges til grunn at panteloven § 1-9 ikke kommer til anvendelse på salgspant. I slike tilfeller forutsatte man at avbetalingsloven, nå kredittkjøpsloven, regulerer kjøpers plikt til å betale før tiden.

Utvalget nevner også at kredittkjøpsloven § 12 annet ledd innebærer at kjøperen innen to uker etter skriftlig varsel om «forhåndsbetaling» etter § 12, kan rette på forholdet, slik at kreditor i så fall ikke lenger kan kreve førtidig forfall. Finansavtaleloven § 52 inneholder som utgangspunkt ingen tilsvarende bestemmelse. Etter paragrafens annet ledd kan imidlertid debitor ved å stille sikkerhet avverge førtidig forfall på grunn av antesipert mislighold. Videre har panteloven § 1-9 tredje ledd en tilsvarende bestemmelse ved forfallsgrunner som nevnt i paragrafens første ledd bokstav d) og e).

Gjennomgangen viser at kredittkjøpsloven § 12 og finansavtaleloven § 52 er ulike på flere punkter. Som ledd i en samordning av forbrukerkredittreguleringen i finansavtaleloven er det etter utvalgets vurdering nødvendig å harmonisere bestemmelsene om kjøpers plikt til å betale før tiden i større utstrekning enn det er gjort i dag. Utvalget kan ikke se vesentlige innvendinger mot en slik samordning.

Etter utvalgets forslag til finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav a) skal det, på samme måte som etter gjeldende § 52 første ledd bokstav a), fremdeles være rett for kredittgiver til å kreve førtidig forfall dersom kredittkunden vesentlig misligholder kredittavtalen. Videre foreslår utvalget at bestemmelsene i kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b) ikke videreføres. Utvalget vil imidlertid understreke at vilkåret om vesentlig mislighold i forslaget til § 59 første ledd bokstav a) for kredittavtaler som i dag omfattes av kredittkjøpsloven, normalt må forstås på samme måte som etter kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b). Vilkårene for kredittgivers rett til å kreve førtidig tilbakebetaling som følge av debitors oversittelse av forfall vil altså være vesentlig den samme etter utvalgets forslag om etter gjeldende rett.

Utvalget foreslår videre at bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav c) om at långiver ved salgspant kan kreve førtidig tilbakebetaling når kjøperen utsetter pantet for vesentlig fare, blir opphevet. Det er så liten forskjell på denne bestemmelsen og det som ellers gjelder når det er stilt pant som sikkerhet for kreditten, jf. panteloven § 1-9, at det etter utvalgets oppfatning ikke er grunn til å videreføre bestemmelsen.

Utvalget foreslår at finansavtaleloven § 52 tredje ledd endres slik at forbruker gis rett til å avverge plikt til førtidig betaling ved å rette på forholdet. Debitor har som nevnt slik rett etter kredittkjøpsloven § 12, annet ledd, samt etter panteloven § 1-9 (3) ved forfallsgrunner som nevnt i § 1-9 (1) d) og e). Selv om den alminnelige obligasjonsrettslige regel er at kontraktspart har hevningsrett ved vesentlig mislighold og denne løsningen er valgt i finansavtaleloven § 52 (med unntak for antesipert mislighold), antar utvalget at kredittkjøpsloven § 12 bør videreføres på dette punkt.

6.2.1.4 Om særlige bestemmelser i kredittkjøps­loven om kjøp med salgspant

Kredittkjøpsloven inneholder i §§ 14-19 særlige bestemmelser for kjøp med salgspant. Bestemmelsene regulerer kredittgiveres rett til å kreve salgspantet tilbakelevert ( § 15) og kredittgivers og kjøperens materielle rettigheter i slike tilfeller (16 og 17), samt forholdet mellom rett til å kreve tilbakelevering og annen inndrivelse av kredittgiverens krav (§ 19). Videre er det inntatt en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven når det gjelder fremgangsmåten ved tilbakelevering (§ 18). Kredittkjøpsloven inneholdt tidligere i §§ 20-27 prosessuelle bestemmelser om tilbakelevering. Disse bestemmelsene ble opphevet ved innføringen av tvangsfullbyrdelsesloven, hvor tilsvarende bestemmelser er inntatt i kapittel 9.

Bestemmelsene i §§ 14-19 gjelder både ved salgspant i forbindelse med kredittkjøp etter loven, og ved salgspant uten at det er kredittkjøp etter loven, jf. kredittkjøpsloven § 1 fjerde ledd om sistnevnte tilfeller. Avgjørende for om et kredittfinansiert kjøp er å anse som kredittkjøp etter loven, er om kreditten gis av selgeren eller av annen kredittgiver etter avtale med selgeren.

Utvalget vil peke på at bestemmelsene i §§ 15-17 klargjør kredittgiverens rett til å kreve tilbakelevering og det økonomiske oppgjøret ved tilbakelevering. Etter utvalgets vurdering er det klart behov for lovbestemmelser om slike forhold. Utvalget anbefaler at bestemmelsene inntas i tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9, ettersom de prosessuelle bestemmelsene om tilbakelevering er inntatt der. Utvalget har i tillegg til dette vurdert å foreslå en ny bestemmelse i panteloven kapittel 3 som viser til bestemmelsene som nå er inntatt i kredittkjøpsloven §§ 15-17, enten i tilknytning til panteloven § 3-15 tredje ledd eller som ny § 3-23. Utvalget er imidlertid blitt stående ved at det ikke er behov for en slik bestemmelse. Av samme grunn er det etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å videreføre de rene henvisningsbestemmelsene i kredittkjøpsloven §§ 14 og 18 når kredittkjøpsloven oppheves.

Utvalget har vurdert om det er behov for å endre bestemmelsene i kredittkjøpsloven §§ 15-17. Etter utvalgets oppfatning bør bestemmelsene i kredittkjøpsloven §§ 16 og 17 videreføres uendret. Bestemmelsene gir etter utvalgets syn løsninger som på en god måte avveier hensynet til kreditt­giver og kjøper. Det er intet ved den øvrige reform av kredittlovgivningen som skulle innvirke på de vurderinger som ligger til grunn for disse bestemmelsene.

Utvalget foreslår derimot kredittkjøpsloven § 15 endret i lys av de endringer som foreslås i finansavtaleloven § 52, jf. gjeldende kredittkjøpslov § 12, se utvalgets forslag til § 59. Utvalget foreslår at bestemmelsen innarbeides i tvangsfullbyrdelsesloven § 9-1 i form av en henvisning til den foreslåtte bestemmelsen om rett til førtidig tilbake­betaling i finansavtaleloven § 60.

Kredittkjøpsloven § 19 første ledd første punktum bestemmer at kjøperen kan kreve at kreditt­giveren tar tingen tilbake etter reglene i §§ 16 til 17 før kredittgiveren på annen måte søker dekning for kravet. Etter første ledd annet punktum gjelder dette likevel ikke når tingen ikke finnes hos kjøperen, eller når det er fare for at kredittgiveren ikke vil få full dekning ved å ta tingen tilbake på grunn av at tingen har vært utsatt for uvanlig verdiminking som skyldes kjøperen eller forhold som kjøperen har risikoen for.

Paragrafens annet ledd første punktum bestemmer at første ledd ikke er til hinder for at kreditt­giveren ved salgspant som ikke gjelder forbrukerkjøp, begjærer tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8. Er en ting solgt med salgspant, kan utlegg for kredittgiverens krav ikke tas i tingen, jf. annet ledd annet punktum.

Utvalget bemerker at kredittkjøpsloven § 19 oppstiller unntak fra den rett en panthaver normalt har til å velge om han vil holde seg til pantet eller om han først vil iverksette annen form for inndriving av pantekravet, typisk ved å begjære utlegg. Hensett til de begrensninger i unntaket som følger av første ledd annet punktum, er det etter utvalgets oppfatning ikke grunn til å endre § 19 første ledd.

Paragraf 19 annet ledd første punktum medfører at kredittgiver overfor kjøper som ikke er forbruker, har rett til å velge mellom å begjære tvangssalg etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 8 og å ta tingen tilbake etter tvangsfullbyrdelses­loven kapittel 9, når kredittgiver har salgspant. Også næringsdrivende kjøpere kan imidlertid kreve at kredittgiveren tar tingen tilbake etter tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9 før kredittgiveren for eksempel begjærer utlegg eller går til annen dekningsaksjon enn begjæring om tvangssalg etter lovens kapittel 8. Utvalget har vanskelig for å se at det utenfor forbrukerforhold er grunn til å innskrenke salgspanthavers valgrett med hensyn til gjeldsinndrivelsesmåte i forhold til det som ellers gjelder ved panteretter. Etter gjeldende rett kan for eksempel næringsdrivende kjøper kreve at kredittgiveren søker dekning i salgspantet selv om kredittgiveren med rette vurderer det slik at utlegg i annet formuesgode eller utleggstrekk vil gi hurtigere og bedre dekning. Hensett til at kredittkjøpsloven § 19 regulerer dekningsstadiet i kredittforholdet har hensynet til usikrede kreditorer og andre tredjeperson neppe vesentlig betydning for regelutformingen, sml. tvangsfullbyrdelsesloven § 1-3 annet ledd, som bare avskjærer inngåelse av avtaler om tvangsdekning på annen måte enn gjennom namsmyndighetene inntil et krav er misligholdt. Av disse grunner foreslår utvalget kredittkjøpsloven § 19 annet ledd første punktum opphevet, og at det i forslaget til ny bestemmelse i første punktum fremgår at bestemmelsen bare gjelder i forbrukerforhold.

Paragraf 19 annet ledd annet punktum bestemmer at salgspanthaver ikke kan ta utlegg for sitt krav i tingen. Ettersom kredittgiveren i slike tilfeller har særskilt dekningsrett gjennom salgspanteretten, er det normalt ikke grunn til at han også skal ha rett til å ta utlegg i tingen. Utvalget har ingen innvendinger mot bestemmelsen, men antar at tilsvarende begrensning allerede følger av alminnelige regler om tvangsfullbyrdelse, se tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 annet ledd annet og tredje punktum, hvor det heter at tvangsfullbyrdelse ikke skal foretas i større omfang enn nødvendig og at en sak om tvangsdekning skal heves dersom fortsatt gjennomføring vil medføre kostnader som vil overstige det som vil komme inn ved dekningen. Særlig når kredittkjøpsloven foreslås opphevet og dens bestemmelser som regulerer dekningsretten ved salgspant søkes innpasset i annen lovgivning, kan utvalget ikke se behov for å videreføre bestemmelsen i § 19 annet ledd annet punktum. Utvalget legger til grunn at løsningen i § 19 annet ledd annet punktum vil bli lagt til grunn på tolkningsgrunnlag etter tvangsfullbyrdelsesloven § 5-10 annet ledd.

6.2.1.5 Forbrukerleie

Kredittkjøpsloven § 29 første ledd gir adgang til å gi forskrifter om forbrukerleie som i realiteten tjener til å sikre et avhendingsvederlag, eller som ellers i det vesentlige fyller samme økonomiske funksjon som kredittsalg, selv om det ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier. Paragrafen inneholder videre nærmere angivelse av hvilke spørsmål som kan forskriftsreguleres. Forskrift er gitt ved forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven (kredittkjøpsforskriften), se kapittel IV §§ 10-13. Forskriftshjemmelen og -reguleringen må sees i sammenheng med panteloven § 3-22 annet ledd, som bestemmer at flere av lovens regler om salgspant skal gjelde for slike leieavtaler, enten leietager er forbruker eller næringsdrivende. Slike forbrukerleieforhold faller i alle fall i hovedsak utenfor forbrukerkredittdirektivet, jf. direktivet artikkel 2 nr. 2 bokstav d).

Utvalget bemerker at til forskjell fra kjøp, hvor forbrukerkjøpsloven gir omfattende ufravikelig regulering av rettsforholdet mellom selger og forbrukerkjøper, er lovreguleringen av forbrukerleie av løsøre begrenset til den fragmentariske reguleringen som følger av kredittkjøpsloven § 29 og tilhørende forskrifter. Dette synes blant annet å innebære avtalefrihet – innenfor de grenser som følger av alminnelige regler om ugyldighet og avtalerevisjon, herunder avtaleloven § 36 – om sentrale spørsmål som mangler og mangelsbeføyelser. Se til sammenligning levering av forbrukertjenester på kreditt, som ved kredittkjøpsloven § 27 blir omfattet av mange av lovens regler om forbrukerkjøp. Håndverkertjenesteloven gir ufravikelige regler om rettsforholdet mellom tjenesteyteren og forbrukeren i mange, men ikke alle tilfeller av forbrukertjenester, jf. lovens § 1 om virkeområde.

Etter utvalgets vurdering kan det være gode grunner til å la lovgivningens forbrukervern også omfatte leie av løsøre. Fravær av ufravikelig regulering av leie av løsøre kan blant annet medføre at forbrukerkredittvernet søkes omgått ved å avtaleregulere forbrukerens rettighet som en leierett og ikke kjøp. Leie av løsøre varierer imidlertid mye både med hensyn til gjenstand, varighet og andre forhold. Det er særlig leieforhold som – bortsett fra forbrukerens status som leietager – ligger meget tett opp til kjøp, hvor behovet for ufravikelig regulering gjør seg gjeldende. Samtidig blir lovreguleringen av forbrukerleie som ligger tett opp til forbrukerkredittkjøp, ufullstendig dersom den ikke gir bred regulering av forholdet mellom utleier og leietager. Kredittkjøpsforskriften inneholder da også noen regler om forholdet mellom utleier og leietager, herunder oppsigelsesrett, men sammenlignet med husleieloven er lovreguleringen av forbrukerleieforhold etter kredittkjøpsloven lite omfattende. Utvalget vil også bemerke at det er ønskelig å klargjøre grensen mellom leieforhold som omfattes av kredittkjøpsloven § 29 og leieforhold som faller utenfor loven. Utvalget viser i den anledning til de spørsmål som Høyesterettsdommen inntatt i Rt. 2002 s. 231 om restverdileasing i relasjon til panteloven § 3-22 annet ledd reiser, samt den tilsynelatende inkonsistens mellom kredittkjøpsloven § 29 første ledd første punktum, hvor det kreves at det «ikke er meningen at leieren skal bli eier eller ha rett til å bli eier», og § 29 første ledd annet punktum bokstav e, hvor forskriftskompetansen er forutsatt å skulle omfatte tilfeller hvor leietageren etter avtalen «har rett til å bli eier av tingen».

Etter utvalgets vurdering bør spørsmålet om lovregulering av forbrukerleie undergis en bred og grundig vurdering som omfatter både forholdet mellom utleier og leietager og forholdet til eventuell kredittgiver. Som følge av mandatet og den tid som har stått til rådighet har dette utvalget ikke kunnet foreta en slik utredning. I den foreliggende situasjon finner utvalget det riktig å foreslå at kredittkjøpsloven § 29 i hovedsak videreføres uendret. Utvalget har vurdert å la de nye bestemmelsene i finansavtaleloven §§ 49 og 50 om henholdsvis forklaringsplikt og plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, få anvendelse også ved avtaler om forbrukerleie. Utvalget finner imidlertid at ytterligere regulering av forbrukerleie bør utstå inntil det er foretatt en mer omfattende vurdering av forbrukerleietilfellene.

6.3 Finansinstitusjonenes adgang til i standardvilkår å fravike finans­avtaleloven § 26 femte ledd

6.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 26 regulerer avtaler mellom innehaver av konto i en finansinstitusjon og institusjonen om fast betalingsoppdrag der kontobelastning skal kunne skje etter krav fra betalingsmottageren eller foretas av institusjonen etter eget tiltak, jf. første ledd bokstav a). Videre regulerer bestemmelsen avtaler mellom kontohaver og betalingsmottager om at kontoen gjentatte ganger skal kunne belastes etter krav fra betalingsmottageren, jf. første ledd bokstav b). Etter annet ledd skal kontohaveren gi institusjonen skriftlig melding om avtaler som nevnt i første ledd bokstav b). Etter tredje ledd skal institusjonen påse at belastninger som foretas i henhold til avtaler som nevnt i paragrafen ligger innenfor avtalens grenser. Etter fjerde ledd stilles nærmere krav til avtalen. Etter sjette ledd kan kontohaveren endre eller tilbakekalle fullmakten ved melding til institusjonen. Derav følger at avtalen bare er å anse som en fullmakt som gjelder inntil den sies opp, jf. også paragrafoverskriften. Dette gjelder enten avtalen inngås mellom kontohaveren og betalingsmottageren eller mellom kontohaveren og institusjonen.

Paragrafens femte ledd lyder:

«Dersom ikke annet er uttrykkelig avtalt, skal institusjonen sørge for at varsel sendes til kontohaveren senest sju virkedager før belastningen finner sted. Varslet skal opplyse om tidspunktet for når belastningen vil finne sted, om betalingsmottakeren og om beløpets størrelse. Varslet kan tas med i kontoutskrift som nevnt i § 30 annet ledd annet punktum.»

Det følger av finansavtaleloven § 2 første ledd at bestemmelsene i § 26 ikke kan fravikes til kontohavers skade i forbrukerforhold. For så vidt gjelder unntak fra institusjonenes varslingsplikt innebærer dette at slikt unntak er betinget av uttrykkelig avtale. Utenfor forbrukerforhold vil avtalefriheten innebære at avkall på krav om varsling kan gis uten at det stilles særlige krav til avkallet.

I forarbeidene uttaler departementet at forhåndsvarsel bør «være et vesentlig element ved bruk av avtaler om belastningsfullmakt». Synspunktet er at varselet «forbereder betaleren på at en belastning vil bli foretatt og dermed gir betaleren mulighet for å stoppe en betaling som ikke ønskes foretatt.» Etter departementets oppfatning vil det imidlertid «forekomme tilfeller der betaleren ikke har noe reelt behov for forhåndsvarsel. Dette kan være fordi det er tale om en helt fast belastning, fordi belastningen gjelder et lite beløp eller fordi betaleren uansett vil bli gjort oppmerksom på en forestående belastning på en annen måte enn gjennom et formelt varsel.» Departementet fant derfor at det også i forbrukerforhold burde være adgang til å avtale unntak fra varslingsplikten, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 33.

Om lovens krav om uttrykkelig avtale for å gjøre unntak fra varslingsplikten uttaler departementet at dette vil innebære at det må fremstå tydelig for kunden at utgangspunktet er varslingsplikt og at han eller hun avstår fra en rettighet ved å akseptere at det ikke skal gis varsel», jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 103. I Innst. O. nr. 84 (1998-99) s. 10 uttales at varslingsplikt må kunne «fravikes etter kundens ønske dersom kunden har skriftlig klart gitt uttrykk for dette i avtalen».

FNH og Sparebankforeningen har i sitt brev til departementet (se punkt 6.1 foran) vist til at varslingsplikten blant annet omfatter faste belastningsoppdrag der finansinstitusjonen er kreditor eller der beløpet skal overføres til en annen konto som kontohaver eier, og at kunden for slike belastningsoppdrag ofte ikke vil ha behov for eget varsel om belastningen. Man fremholder at man har erfaring med at mange kunder reagerer negativt på å få tilsendt papirer og varsler fra banken. Videre gjøres gjeldende at det vil forekomme tilfeller hvor varsel er umulig, blant annet ved løpende kontoreguleringsfullmakter der overføring etter fullmakten skal skje på en tid som ikke vil være forenlig med varsel etter loven, for eksempel avtale om overføring mellom kontohaverens egne kontoer når saldoen på en konto går over eller under et bestemt beløp.

FNH og Sparebankforeningen nevner videre at Forbrukerombudet i dialog med banknæringen har uttalt at særskilt avtale om frafall av varsel etter gjeldende rett ikke kan inngås ved vedtagelse av et standardvilkår. Man gjør gjeldende at finansavtaleloven ikke kan være til hinder for at finansinstitusjonen kun tilbyr en tjeneste med faste betalingsoppdrag der kunden må fraskrive seg retten til varsel. Man kan heller ikke se at finansavtaleloven setter forbud mot at kunden får betalingstjenesten til en lavere pris dersom han frafaller slikt varsel. Man tar til orde for at lovens krav må være at kunden blir uttrykkelig kjent med og likevel ønsker tjenesten selv om han ikke får forhåndsvarsel.

6.3.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget vil bemerke at Europaparlamentets og Rådets direktiv om betalingstjenester, 2006/64/EF, har bestemmelser i artikkel 62, jf. artikkel 63 som gir betaler omfattende adgang til å kreve tilbakebetaling av gjennomførte betalinger med mindre det det er inngått en rammeavtale mellom betaler og betalers institusjon om at betaler har samtykket til gjennomføring av betealingstransaksjonen direkte til institusjonen og, hvis det er relevant, opplysninger om den fremtidige betalingstransaksjonen ble gitt eller stilt til rådighet for betaleren minst fire uker før forfallsdagen av institusjonen eller betalingsmottageren. Følgelig kan finansavtaleloven § 26 femte ledd ikke videreføres for betalingstransaksjoner som omfattes av de aktuelle bestemmelsene.

En arbeidsgruppe oppnevnt av Finansdepartementet foreslo i utredning avgitt 16. februar 2009 å oppheve finansavtaleloven § 26 femte ledd, jf. utredningen s. 193. Utvalget slutter seg til dette forslaget.

6.4 Enkelte spørsmål vedrørende kausjon

6.4.1 Anvendelsen av finansavtaleloven kapittel 4 ved realkausjon – forfalls­reglene i finansavtaleloven § 71

6.4.1.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH/ Sparebankforeningen

Finansavtaleloven kapittel 4 inneholder bestemmelser om kausjon i tilfeller hvor blant annet en finansinstitusjon er kreditor etter kausjon stilt for lån eller annen kreditt. Virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 4 er nærmere angitt i § 57. Etter § 57 annet ledd regnes som kausjon i kapittel 4 «også pant stilt av en tredjeperson (realkausjon)».

I forarbeidene uttales at pant må regnes som stilt av tredjeperson dersom pantet helt er eid av andre enn kredittkunden. Videre uttales: «Dersom låntakeren er medeier i pantegjenstanden, for eksempel dersom den er en bolig som eies av ektefeller i fellesskap, kan det ikke anses å foreligge pant stilt av tredjeperson», jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 115.

Dette synspunktet vil – dersom det legges til grunn for tolkningen av § 57 annet ledd – innebære at det anses å foreligge realkausjon dersom pantsetter alene eller sammen med andre enn kredittkunden, eier pantet, men at det ikke anses å foreligge realkausjon dersom pantsetter eier pantet sammen med kredittkunden (og eventuelt andre).

Justisdepartementets lovavdeling har i en uttalelse datert 31.10.2000 uttalt at man ikke umiddelbart kan se noen grunn til at en som pantsetter en sameieandel skal komme i en dårligere stilling enn den som pantsetter en ting han eier fullt ut. Lovavdelingen uttaler at gode grunner synes « å tale for at finansavtaleloven § 57 annet ledd bør fortolkes etter ordlyden». Dette vil i så fall innebære at det anses å foreligge realkausjon i samtlige tilfeller når andre enn kredittkunden stiller pant for kredittkundens gjeld.

FNH og Sparebankforeningen gjør gjeldende at Lovavdelingens resultat vil føre til at man må følge en omstendelig prosedyre for realisasjon av pantet i tilfelle av mislighold. Man uttaler:

«Har låntakeren stilt pant for gjelden, kan krav rettes mot kausjonisten først når det har fått 3 måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet, jf finansavtaleloven § 71 tredje ledd. Dersom pantet skal realiseres må det først begjæres tvangsauksjon overfor låntakerens andel av eiendommen, og tvangsauksjonen må deretter begjæres stilt i bero. Institusonen kan først tre måneder deretter sende påkrav til (den andre) pantsetter. Nytt varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven § 4-18 må deretter sendes samtykkende ektefeller og tvangsauksjon over den ideelle andelen kan først begjæres 14 dager etter dette. Grunnlaget for samlet tvangssalg av eiendommen er først tilstede når alle disse fristene er utløpt. Dette medfører tidsspille og økte kostnader for kunden ved at det påløper ytterligere forsinkelsesrente og gebyr for to begjæringer om tvangsfullbyrdelse.»

Av disse grunner anmoder FNH og Sparebankforeningen departementet om lovfesting av den løsning departementet ga uttrykk for i forarbeidene til finansavtaleloven, jf. foran. Subsidiært anmodes om at man endrer forfallsreglene i finansavtaleloven § 71 slik at forfallsreglene her ikke får anvendelse i tilfelle hvor kredittkunden og realkausjonist har felles grunnbokshjemmel.

FNH og Sparebankforeningen reiser videre et spørsmål om rettsanvendelsen i tilfeller hvor kredittkunden og ektefellen begge eier fast eiendom, men hvor bare kredittkunden har grunnbokshjemmel. Utvalget kommenterer det spørsmål som er reist, nærmere i punkt 6.3.1.2 nedenfor.

6.4.1.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget bemerker at ordlyden i finansavtaleloven § 57 annet ledd klart tilsier at tilfeller hvor andre enn kredittkunden stiller pant for dennes gjeld, omfattes av loven uavhengig av om pantsetter eier pantet alene eller sammen med andre, herunder kredittkunden. Med forbehold for den problemstilling FNH og Sparebankforeningen reiser i forhold til finansavtaleloven § 71 og den betydning dette måtte ha for vurderingen av virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 4 i sameietilfeller, trekker reelle hensyn klart i samme retning som ordlyden. Det er realkausjonens innhold og mulige konsekvenser for realkausjonisten som bør være avgjørende for rekkevidden av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 4, ikke om realkausjonisten eier pantet helt eller bare delvis. Det er – i tilfeller hvor realkausjonisten er sameier – heller ingen grunn til å sondre mellom tilfeller hvor kredittkunden er medsameier og tilfeller hvor noen annen er medsameier.

Uavhengig av hvilken tolkning av finansavtaleloven § 57 annet ledd som er gjeldende rett er det spørsmål om de synspunkter FNH og Sparebankforeningen anfører vedrørende finansavtaleloven § 71 tilsier at § 57 annet ledd bør tolkes i samsvar med departementets forarbeidsuttalelser om at tilfeller hvor kredittkunden er medeier i pantet som er stilt som realkausjon, faller utenfor § 57 annet ledd.

Finansavtaleloven § 71 lyder:

« Kausjonens forfall m.v.

(1) Institusjonen kan ikke rette krav mot kausjonisten før det er tatt rettslige skritt mot låntakeren for å få tvangsgrunnlag.

(2) Har institusjonen tvangsgrunnlag for utlegg, kan krav rettes mot kausjonisten når det er begjært utlegg mot låntakeren.

(3) Har låntakeren stilt pant for gjelden, kan krav rettes mot kausjonisten først når det er gått tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyrdelsesloven.

(4) Åpnes gjeldsforhandling etter gjeldsordningsloven hos låntakeren, kan krav rettes mot kausjonisten når gjeldsforhandlingsperioden i henhold til gjeldsordningsloven § 3-4, jf. § 5-1, er utløpt. Har låntakeren stilt pant for gjelden som vil gi långiveren full dekning, gjelder likevel bestemmelsen i tredje ledd.

(5) Blir låntakerens bo tatt under konkursbehandling, eller blir det åpnet gjeldsforhandling etter konkursloven, kan institusjonen straks rette krav mot kausjonisten. Bestemmelsen i fjerde ledd annet punktum gjelder tilsvarende.

(6) Når vilkårene i første til femte ledd er oppfylt, kan institusjonen sende skriftlig påkrav til kausjonisten. Kausjonsansvaret forfaller til betaling 14 dager etter at påkravet er kommet frem.

(7) Forfallsreglene i lov 8. februar 1980 nr. 2 om pant § 1-9 og i lov 24. juni 1994 nr. 39 om sjøfarten (sjøloven) § 44 gjelder ikke i forhold til realkausjon som omfattes av kapitlet her.»

Etter tredje ledd kan krav rettes mot kausjonisten først tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyrdelsesloven dersom kredittkunden har stilt pant for gjelden. I de tilfeller som her drøftes, er altså situasjonen at både kredittkunden og tredjeperson, realkausjonisten, har stilt pant for gjelden. Institusjonen må da ha begjært tvangsdekning overfor kredittkunden før det kan kreves tvangsdekning hos realkausjonisten.

Utvalget bemerker at finansavtaleloven § 71 bygger på et prinsipp om at institusjonene skal ha forsøkt å inndrive sitt krav mot kredittkunden før krav rettes mot kausjonisten, se Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 81. I tilfeller hvor kredittkunden har stilt pant, tilsier dette prinsippet at institusjonen begjærer tvangsdekning i pantet før krav kan rettes mot kausjonisten, jf. § 71, tredje ledd. Dette gjelder enten kausjonisten hefter personlig for kravet mot kredittkunden eller kausjonisten er realkausjonist. Det spesielle ved de tilfellene som omfattes av FNHs og Sparebankforeningens forslag, er at kredittkunden og realkausjonisten har gitt pant i samme formuesgode og at samlet realisasjon av kredittkundens og realkausjonistens eierandel, for eksempel boligeiendommen kredittkunden og ektefellen eier i sameie, er betinget av to begjæringer om tvangsfullbyrdelse. Den praktiske virkning vil gjerne være at realisasjon av kredittkundens eierandel vil bli utsatt inntil samlet realisasjon av de pantsatte eierandelene kan skje. Det vil riktignok, som påpekt av FNH og Sparebankforeningen, også påløpe ytterligere forsinkelsesrente når tvangsfullbyrdelse forsinkes, men dette er ikke spesielt for de tilfellene som her drøftes.

Utvalget kan ikke se at forholdet til finansavtaleloven § 71 med tyngde tilsier at virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 4 bør avgrenses mot realkausjon i form av pantsettelse av sameieandel hvor kredittkunden er medsameier. Den tid som går før institusjonen kan gjennomføre samlet realisasjon av de pantsatte eierandelene, og de kostnader dette medfører, må primært sees som en konsekvens av den utforming forfallsreglene i finansavtaleloven § 71 er gitt, ut fra det prinsipp lovgiver la til grunn for disse reglene. Det står klart for utvalget at dersom dette prinsippet og den løsning som er lagt til grunn i § 71 tredje ledd ikke passer for tilfeller hvor realkausjonisten og kredittkunden er sameiere, er det bestemmelsen i § 71 tredje ledd som bør endres, ikke virkeområdet for finansavtaleloven kapittel 4.

Utvalget har forståelse for at institusjonene ønsker å unngå å måtte inngi to begjæringer om tvangsfullbyrdelse i disse tilfellene, ettersom den første begjæringen ofte bare vil bli inngitt for å oppfylle forfallskravet overfor realkausjonisten. Utvalget har også forståelse for at utsettelse av realisasjon av kredittkundens eierandel inntil samlet realisasjon av de pantsatte eierandelene kan skje, vil kunne være uheldig i en del tilfeller, for eksempel ved verdireduksjon av pantet. Utvalget vil også bemerke at løsningen i finansavtaleloven § 71 tredje ledd gir oppfordring til realisasjon av kredittkundens eierandel i tilfeller hvor slik realisasjon gir full dekning. Ettersom en ideell andel av et pant ofte ikke er noe attraktivt salgsobjekt vil den pris en oppnår ved slikt salg ofte være lavere enn den del av prisen som faller på andelen ved salg av hele pantet. Selv om kredittgiver som krever realisasjon av sameieandelen får full dekning, vil slik realisasjon dermed påføre kredittkunden og eventuelle etterstående panthavere i andelen tap.

På den annen side omfatter finansavtaleloven § 71 tredje ledd også tilfeller hvor tredjeperson bare stiller seg personlig medansvarlig overfor kredittgiver og tilfeller hvor han både stiller seg personlig medansvarlig overfor kredittgiver og stiller pant. Utvalget kan ikke se at det er grunn til å endre forfallsregelen med tanke på tilfeller hvor kausjonisten hefter personlig. En kunne riktignok tenke seg en løsning hvor det i forhold til kausjonsforfallet sondres mellom rett til å kreve dekning av pantet og rett til å kreve betaling i henhold til det personlige ansvar, men en slik løsning innebærer en relativisering av kausjonsforfallet som neppe bør innføres uten at tungtveiende grunner taler for løsningen. Etter utvalgets oppfatning er konsekvensene av lovens løsning for kredittgiver ikke tilstrekkelig grunn til å innføre en slik endring. Eventuelle konsekvenser for kredittkunden og etterstående panthavere i dennes eierandel når kredittgiver bare realiserer denne eierandelen, må etter utvalgets oppfatning sees som en konsekvens at lovens prioritering av kausjonistens interesser gjennom reglene om kausjonsforfall; kredittgiver skal først søke dekning hos kredittkunden.

Etter en samlet vurdering kan utvalget ikke se at det er tilstrekkelig grunn til å endre finansavtaleloven § 71 tredje ledd slik FNH og Sparebankforeningen foreslår.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen og L’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn har forslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforeningen fortsatt de beste grunner for seg. Dette er også best i samsvar med det synet Justisdepartementet ga uttrykk for i Ot. nr. nr. 41 (1998-99). Spørsmålet har likevel ikke så stor betydning at disse medlemmene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme forslag til hvordan en slik endring kunne være gjennomført selv om utvalget ikke anbefaler en slik endring. Utvalget antar at det resultat FNH og Sparebankforeningen ønsker vil kunne oppnås dersom finansavtaleloven § 71 tredje ledd endres til å lyde (endringene kursivert):

«(3) Har kredittkunden stilt pant for gjelden, kan krav rettes mot kausjonisten først når det er gått tre måneder etter at institusjonen har begjært tvangsdekning i pantet etter tvangsfullbyrdelsesloven. Dersom pantet er i sameie og annen sameier har pantsatt sin sameierett til sikkerhet for kredittkundens gjeld, kan tvangsdekning etter realkausjonen likevel begjæres samtidig med at det begjæres tvangsdekning av kredittkundens pant.»

FNH og Sparebankforeningen reiser også spørsmål om rettstilstanden i tilfeller hvor kredittkunden er legitimert som eneeier av det pantsatte formuesgode, men hvor realiteten er at kredittkunden og hans ektefelle er sameiere. Kredittkundens ektefelle vil i slike tilfelle ikke ha «stilt» pant for kredittkundens gjeld, slik at vi er utenfor finansavtaleloven § 57 annet ledd. Som FNH og Sparebankforeningen er inne på, oppstår her et spørsmål om kolliderende rettigheter i formuesgoder som løses på grunnlag av alminnelige tingsrettslige regler. Utvalget finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette.

6.4.2 Opplysningsplikt om verdien av annen sikkerhet ved inngåelse av kausjons­avtale – finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f)

6.4.2.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 59 første ledd boktstav f) fastslår at institusjonens pre-kontraktuelle opplysningsplikt overfor potensiell kausjonist skal omfatte verdien av pant og annen sikkerhet som långiveren legger til grunn for låneforholdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret. Bestemmelsen må sees i sammenheng med bestemmelsen i samme ledd bokstav a), hvor det heter at institusjonen skal opplyse om den alminnelige risiko som knytter seg til kausjonsansvar.

I Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 70 uttaler departementet om bestemmelsen i § 59 første ledd bokstav f):

«Det er på det rene at kausjonisten vil ha stor interesse av slike opplysninger siden de kan ha avgjørende betydning for om det er forsvarlig å avgi et kausjonsløfte. Når institusjonen sitter inne med kunnskap og erfaring om disse forholdene, er det nærliggende at dette meddeles avtalemotparten. Det ligger i sakens natur at opplysningene vil være usikre. Så lenge kausjonisten etter bokstav a informeres om den generelle risiko som knytter seg til kausjonsansvar, bør opplysninger etter bokstav f etter departementets syn ikke skape urealistiske forventninger omkring sikkerhetenes verdi hos kausjonisten. Departementet kan heller ikke se at en slik regel i seg selv vil være prosesskapende. Også uten en slik regel vil man få tvister, da med hensyn til om opplysningene i det hele tatt burde vært gitt, noe allerede høyesterettsdommen referert i Norsk Retstidende 1925 s 501 («Bly/sølv-dommen») illustrerer.»

FNH og Sparebankforeningen tar til orde for at bestemmelsen i § 59 første ledd bokstav f) oppheves. Synspunktet er at de opplysninger som gis i henhold til denne bestemmelsen, kun vil være korrekt idet opplysningene gis og slik sett kunne virke villedende for en kausjonist som legger disse opplysningene til grunn for hva han eventuelt kan holdes ansvarlig for. Dette gjelder særlig ved pant i omløpsmidler som for eksempel varelager, hvor det kan være store verdisvingninger. Ifølge FNH og Sparebankforeningen gir bestemmelsen også foranledning til diskusjoner om hva som er pantets korrekte verdi. Den informasjon kausjonisten mottar vil dermed ha begrenset verdi, i tillegg til at bestemmelsen virker unødig konfliktfremmende. Det foreslås derfor at bestemmelsen oppheves, eventuelt erstattes med en plikt til å gi slike opplysninger på forespørsel.

6.4.2.2 Utvalgets vurderinger

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten i kausjonsforhold skal bidra til å klargjøre innholdet av kausjonistens forpliktelser og den risiko kausjonen innebærer. For så vidt gjelder risiko inneholder finansavtaleloven § 59 bestemmelser om plikt til å opplyse om den alminnelige risiko ved kausjon samt om forhold som er av betydning for å foreta en konkret risikovurdering av den aktuelle kausjonsforpliktelse.

Utvalget forstår finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f) slik at opplysningsplikten omfatter opplysninger institusjonen har om verdien av pant m.m. I praksis vil institusjonen normalt innhente opplysninger om sikkerhetens verdi eller selv foreta vurderinger av sikkerheten, men opplysningsplikten er begrenset til de opplysninger institusjonen har på tidspunktet for opplysningsplikt. Når opplysningsplikten begrenses på denne måten, kan utvalget ikke se vesentlige betenkeligheter med å videreføre opplysningsplikten etter § 59 første ledd bokstav f). Som departementet fremholder i forarbeidene ligger det i sakens natur at opplysningene vil være usikre. Usikkerheten gjelder primært verdiendringer i tiden fra opplysningene gis til tiden for eventuelt kausjonsforfall, men kan også gjelde pantets verdi når opplysningene gis. Samtidig vil graden av usikkerhet kunne varierere mye fra tilfelle til tilfelle, blant annet avhengig av eventuelle heftelser i sikkerhetsobjektet som har prioritet foran den sikkerhetsretten det skal gis opplysning om, pantets antatte verdibestandighet og kausjonens størrelse. Det er derfor etter utvalgets oppfatning ikke grunnlag for generelt å hevde at opplysningene om pantets verdi har begrenset verdi for kausjonisten ved vurderingen av risikoen knyttet til kausjonen. Etter utvalgets vurdering må institusjonene anses å være fullt i stand til å kommunisere den usikkerhet opplysningene om pantets verdi må anses å være beheftet med både i nåtid og fremtid, og ha plikt til å gi slik informasjon.

Utvalget foreslår derfor at bestemmelsen i finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f) videreføres.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen og L’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn har forslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforeningen fortsatt de beste grunner for seg. Spørsmålet har likevel ikke så stor betydning at disse medlemmene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme forslag til mulig endringsbestemmelse selv om utvalget ikke tilrår endring. Utvalget bemerker at slik endring enkelt gjennomføres ved å oppheve bestemmelsen i finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f). Utvalget ville imidlertid foretrekke – under forutsetning av at bestemmelsen ikke videreføres uendret – at endring i stedet gjøres ved at det sies uttrykkelig i finansavtaleloven § 59 første ledd bokstav f) at det skal gis opplysning om usikkerheten ved verdivurderingen. Utvalget antar som foran nevnt at institusjonen har plikt til å gi slik informasjon allerede etter gjeldende rett. Bestemmelsen kunne lyde (endringene kursivert):

«(1), f) om den verdien av pant og annen sikkerhet som kredittgiveren legger til grunn for kredittforholdet, og som i forhold til kausjonisten skal utnyttes før kausjonsansvaret, herunder usikkerhet slik verdivurdering er forbundet med»

6.4.3 Bortfall av kausjon ved mislighold av lån som skal innfris i sin helhet på et bestemt forfallstidspunkt – finans­avtaleloven § 63 første ledd

6.4.3.1 Gjeldende rett og forslaget fra FNH og Sparebankforeningen

Finansavtaleloven § 63 første ledd bestemmer at institusjonen som hovedregel skal varsle kausjonisten skriftlig om mislighold fra låntakerens side senest tre måneder etter at misligholdet inntraff. Virkningen av unnlatt varsel i rett tid følger av § 67 annet og tredje ledd. Etter annet ledd, først punktum reduseres kausjonsansvaret som om lånet var nedbetalt i samsvar med låneavtalen. Etter tredje ledd reduserer kausjonsansvaret likevel ikke i den utstrekning långiveren godtgjør at varsel om misligholdt er sendt i samsvar med § 63 første ledd. Er varsel sendt senere enn fristen som følger av § 63 første ledd, reduseres ansvaret for terminer som forfalt tidligere enn tre måneder før varselet ble sendt.

Bestemmelsene tar etter ordlyden sikte på nedbetalingslån, men får også anvendelse på lån som skal innfris i sin helhet på et bestemt forfallstidspunkt. Er det stilt kausjon for et slikt lån, og lånet misligholdes, vil oversittelse av varslingsfristen etter § 63 første ledd etter ordlyden medføre at kausjonsansvaret faller bort i sin helhet.

FNH og Sparebankforeningen gjør gjeldende at virkningen av oversittelse av varslingsfristen i slike tilfeller, er meget hard. Man viser til at reaksjonen på oversittelse av varslingsfristen er strengere enn ved henstand, hvor § 67 annet ledd annet punktum bestemmer at kausjonsansvaret reduseres når det er gått seks måneder etter opprinnelig betalingstid, med mindre kausjonisten uttrykkelig har samtykket i den utvidelsen av kausjonsansvaret som utsettelsen innebærer. FNH og Sparebankforeningen foreslår derfor at § 67 annet ledd endres slik at kausjonsansvar ikke under noen omstendigheter anses bortfalt i sin helhet, med mindre det er gått mer enn seks måneder siden forfall i hovedforholdet. Man uttaler at forslaget ikke er ment å få betydning for bortfall av kausjonsansvaret for enkeltterminer i et ordinært nedbetalingslån.

6.4.3.2 Utvalgets vurderinger

I forarbeidene til finansavtaleloven § 63 uttaler departementet at henstand bør stilles på linje med mislighold i den forstand at kausjonsansvaret ikke umiddelbart reduseres på det avtalte betalingstidspunktet for den aktuelle terminen. Etter Banklovkommisjonens forslag ville kausjonsansvaret uten videre reduseres fra avtalt betalingstidspunkt ved henstand, med mindre kausjonisten før betalingstidspunktet uttrykkelig har samtykket til at utsettelsen får virkning for kausjonsansvaret. Departementet peker på at en slik ordning ville kunne gjøre det vanskelig for låntakerne å oppnå avtale om selv korte betalingsutsettelser. Ettersom kausjonsansvaret ikke vil bli redusert dersom det foreligger mislighold, forutsatt at kausjonisten varsles om misligholdet, er det etter departementets oppfatning behov for en regel som ikke medfører reduksjon av kausjonsansvaret ved mer kortvarig henstand. Departementet understreker imidlertid at hovedregelen må være at kausjonisten ikke skal være forpliktet til å finne seg i utvidelse av sitt kausjonsansvar gjennom en forlengelse av låneperioden, og at slik forlengelse krever samtykke fra kausjonisten. Departementet foreslår derfor at kausjonistens ansvar reduseres selv om långiveren har gitt betalingsutsettelse når det er gått seks måneder etter opprinnelig betalingstid, se § 67 annet ledd, annet punktum. Tidsrommet på seks måneder er valgt for at partene, uten sterkt tidspress, skal kunne avklare spørsmålet om en utvidelse av kausjonistens ansvar, jf. Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 79. Utvalget forstår bestemmelsen slik at dersom kausjonisten ikke samtykker i utvidelsen av kausjonsansvaret som følge av henstand, vil virkningen bli at kausjonsansvaret reduseres som om lånet ble nedbetalt i henhold til opprinnelig betalingsplan dersom det gis henstand med mer enn 6 måneder.

Ved mislighold foreslo Banklovkommisjonen i sitt utkast § 4-9 annet ledd en varslingsfrist på seks måneder. Departementet endret fristen til 3 måneder, jf. § 63 første ledd og Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 79.

Noe forenklet er altså fristen på seks måneder ved henstand, jf. § 67 annet ledd annet punktum, begrunnet i et ønske om at institusjonen og kausjonisten uten sterkt tidspress skal kunne avklare spørsmålet om utvidelse av kausjonistens ansvar i tilfeller hvor institusjonen gir henstand, mens varslingsfristen ved mislighold er satt til tre måneder ut fra en vurdering av hvor lang varslingsfristen bør være i slike tilfeller, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 77.

Utvalget slutter seg til departementets vurdering av fristen på seks måneder ved henstand. Denne fristen er som nevnt begrunnet i behovet for uten tidspress å avklare om kausjonisten skal utvide sitt kausjonsansvar gjennom en forlengelse av låneperioden, og har dermed i seg selv ingen overføringsverdi til misligholdstilfeller. Dersom en av andre grunner mener at varslingsfristen ved mislighold er for kort, enten generelt eller i noen tilfeller, vil det imidlertid kunne være hensiktsmessig å harmonisere misligholdsfristen med fristen etter § 67, annet ledd, annet punktum. FNH og Sparebankforeningen gjør som nevnt gjeldende at det er en meget hard reaksjon på oversittelse av varslingsfristen ved mislighold at kausjonsansvaret faller bort i sin helhet, i tilfeller hvor kausjonen gjelder et lån som skal innfris i sin helhet på et avtalt betalingstidspunkt. Det foreslås ikke endring av virkningene ved fristoversittelse for nedbetalingslån.

Utvalget bemerker at varslingsfristen knytter seg til konstatert mislighold. Det vil normalt være enkelt å konstatere mislighold i kredittforhold som omfattes av finansavtaleloven kapittel 4. Det er i så måte ingen forskjell på nedbetalingslån og kreditt som skal innfris i sin helhet ved betaling på et fastsatt tidspunkt. Utvalget antar imidlertid at de økonomiske virkningene av fristoversittelse/kausjonsbortfall gjerne vil være større ved kreditt som skal innfris i sin helhet ved betaling på et fastsatt forfallstidspunkt, ettersom kredittbeløpet gjerne vil være større enn det/de avdrag som ikke lenger omfattes av kausjonsansvaret ved fristoversittelse ved nedbetalingslån. Etter utvalgets syn tilsier imidlertid denne forskjellen primært at institusjonene i egen interesse utviser særlig årvåkenhet for å varsle rettidig om mislighold av kreditt som i sin helhet skal innfris ved betaling på et fastsatt forfallstidspunkt. Det må også sees hen til at kausjonistens konkrete behov for varsel om mislighold øker jo større beløp som er misligholdt. Utvalget antar også at eventuell forlengelse av varslingsfristen eller en tilsvarende endring vil kunne medføre at varsel om mislighold blir gitt senere enn i dag, noe som i seg selv er uheldig. Så innarbeidet som finansavtaleloven kapittel 4 nå må anses å være blitt og hensett til den kyndighet kredittgivere som omfattes av finansavtaleloven kapittel 4 har, kan utvalget ikke se at det er vesentlig behov for den differensiering av finansavtaleloven § 67 annet ledd, annet punktum som FNH og Sparebankforeningen foreslår. Utvalget slutter seg derfor ikke til forslaget.

Særmerknad fra medlemmene Haraldsen og L’Abee-Lund: Etter disse medlemmenes syn har forslaget fra 2002 fra FNH og Sparebankforeningen de beste grunner for seg. Selv om kredittgiverne bør klare å varsle kausjonisten innen tre måneders fristen, vil feil kunne oppstå. Da bør det vær en viss forholdsmessighet mellom utvist feil og konsekvens av feilen. For kausjonisten vil et fullstendig bortfall av ansvaret ofte kunne være en helt tilfeldig fordel. Spørsmålet har likevel ikke så stor betydning at disse medlemmene vil ta dissens her.

Utvalget er i mandatet bedt om å fremme forslag til mulig endringsbestemmelse. Utvalget antar at slik endring kan gjennomføres ved at det i finansavtaleloven § 67 tredje ledd føyes til et nytt siste punktum som kan lyde:

«Ved kreditt som skal innfris i sin helhet på et avtalt tidspunkt, faller kausjonsansvaret bort først seks måneder etter at misligholdet inntrådte.»

6.5 Finansavtaleloven § 57 fjerde ledd

6.5.1 Innledning – gjeldende rett

Utvalget skal etter mandatet vurdere om bestemmelsen i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd bør oppheves. Bestemmelsen, som inngår i lovens kapittel 4 om kausjon, inneholder en nærmere presisering av forbrukerbegrepet i forbindelse med kausjon etter loven.

Bestemmelsen lyder:

«Virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, regnes ikke i seg selv som kausjonistens næringsvirksomhet etter tredje ledd. Når låntakeren er et selskap der kausjonisten har bestemmende innflytelse, kan likevel § 62, § 63 § 65 tredje ledd, § 67 annet og tredje ledd, § 73 og § 74 fravikes i kausjonsavtalen.»

Bestemmelsen, som ikke var foreslått av Banklovkommisjonen, men kom inn ved departementets behandling, må sees i sammenheng med paragrafens tredje ledd, som lyder:

«Som forbruker regnes i dette kapittelet en fysisk person som kausjonerer for noen annens gjeld

• (a) dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, eller

• (b) kausjonen består i pant i formuesgode som ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet.»

Betydningen av å konstatere om noen er forbruker er i dette kapittelet som ellers i loven at den ikke kan fravikes til skade for forbruker ved avtale, se § 2 første ledd, første punktum. Grunnen til at § 57 inneholder særlige bestemmelser om hvem som regnes som forbruker i forbindelse med kausjon, er at den alminnelige forbrukerdefinisjonen i § 2 første ledd, annet punktum er knyttet til avtalens formål, noe som i forbindelse med kredittavtaler vil innebære at det er avtalens formål for kredittkunden som avgjør om denne er å anse som forbruker og dermed omfattet av lovens ufravikelighet. Synspunktet er at det i forhold til kausjon bør legges vekt på kausjonens formål for kausjonisten, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66. Dette nødvendiggjør en særskilt definisjon av «forbruker» i lovens kapittel om kausjon.

Ved kausjon etter finansavtalelovens kapittel 4 er altså utgangspunktet at en fysisk person som kausjonerer for en annens gjeld regnes som forbruker dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, jf. § 57 tredje ledd bokstav a). Slik tilknytning til kausjonistens næringsvirksomhet vil klart foreligge dersom kausjonen stilles som ledd i næring som kausjonisten utøver i et enkeltpersonforetak eller som deltaker i et ansvarlig selskap, jf. Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.

Ifølge departementet kan det imidlertid være tvil om formuleringen i § 57 tredje ledd bokstav a omfatter tilfeller der næringsvirksomheten «formelt utøves gjennom et aksjeselskap med kausjonisten som større eller mindre aksjeeier». Uavhengig av om slike tilfeller vil være omfattet av § 57 tredje ledd bokstav a) mener departementet at

«vernebehovet som gir grunn til å ha ufravikelige regler om kausjon, i stor grad vil være tilstede også når en fysisk person kausjonerer for gjeld der et aksjeselskap er låntaker. Dette gjelder selv om kausjonisten har nær tilknytning til aksjeselskapet, gjennom eierandeler og gjennom å være ansatt i selskapet.» (Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.)

Av denne grunn ble det presisert i § 57 fjerde ledd at virksomhet som drives gjennom et aksjeselskap eller et annet selskap med begrenset ansvar, ikke i seg selv regnes som kausjonistens næringsvirksomhet i denne sammenheng. Ifølge departementet skal denne bestemmelsen forstås slik at

«en fysisk person som kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar opp, normalt blir å anse som forbruker ... . Unntak vil likevel gjeld dersom kausjonisten på et annet eller videre grunnlag enn eierandelen i det aktuelle selskapet må anses å drive en næringsvirksomhet som kausjonen er knyttet til. F eks kan eierandeler i flere selskaper samlet sett være at en slik karakter at kausjonisten må anses å drive en næringsvirsomhet som kausjonen er knyttet til.» (Ot. prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.)

Fra regelen om at en fysisk person som kausjonerer for gjeld som et aksjeselskap tar opp, normalt blir å anse som forbruker, mener departementet at det bør gjøres modifikasjoner i tilfeller hvor låntakeren er et aksjeselskap hvor kausjonisten har bestemmende innflytelse. Etter departementets mening er det i slike tilfeller ikke nødvendig å la de av bestemmelsene i kapittel 4 som har som hovedformål å gi kausjonisten tilstrekkelig informasjon om utviklingen i låneforholdet, være ufravikelige. Formålet med disse bestemmelsene er å sikre at kausjonisten så tidlig som mulig skal kunne iverksette tiltak for å ivareta sine interesser. I de tilfeller hvor kausjonisten har betydelig innflytelse over selskapets virksomhet, må man imidlertid kunne legge til grunn at den aktuelle informasjonen uansett vil være kjent for ham eller henne, slik at behovet for ufravikelighet ikke er til stede. (Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66.)

Det følger av særmerknadene til § 57 fjerde ledd at «betydelig innflytelse» skal forstås på samme måte som etter aksjelovens konserndefinisjon, se asl. § 1-3.

Høyesterett har tatt stilling til forståelsen av § 57 fjerde ledd i dommen inntatt i Rt. 2006 s.1. Saken gjaldt kausjon for kreditt opptatt av et aksjeselskap som var stiftet for kjøpe inn, leie ut og selge varebiler. Tre personer som direkte eller gjennom aksjeselskap eide eller kontrollerte 83 prosent av aksjene og deltok som de eneste i selskapets styrende organer, hadde stilt kausjon overfor firmaet som finansierte selskapets bilkjøp. Foruten eiertilknytningen og styrevervene uttales i dommen at de tre «sto for selskapets virksomhet» og at «kausjonen var nødvendig for å få gjennomført selskapets virksomhet». Om anvendelsen av § 57 fjerde ledd uttales videre i dommen:

«Loven går etter min mening svært langt om kausjonistene også i et tilfelle som dette skal regnes som forbrukere. Skillet mellom selskapets og kausjonistens næringsvirksomhet er i slike tilfeller vanskelig å trekke. Lovens ordbruk og uttalelser i lovforarbeidene viser likevel at også en kausjon for denne virksomhet ikke skal anses for å gjelde kausjonistens næringsvirksomhet. Jeg har under tvil kommet til at kausjonistene må regnes som forbrukere.»

Bestemmelsen i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd har vært kritisert i juridisk teori, jf. Vinje i Lov og Rett 2006 s. 298-316 på s. 312-316.

6.5.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget bemerker innledningsvis at § 57 fjerde ledd omhandler aksjeselskap og annet selskap med begrenset ansvar. Utvalgets går i fortsettelsen ikke særskilt inn på kausjon for annet selskap med begrenset ansvar idet utvalget legger til grunn at vurderingene og eksemplene som tar utgangspunkt i kausjon for aksjeselskaps gjeld, vil ha gyldighet også ved kausjon for annet selskap med begrenset ansvar.

Borsett fra tilfeller som nevnt i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav b) er det kausjonens formål for kausjonisten som er avgjørende for om kausjonisten er å anse som forbruker etter finansavtaleloven kapittel 4. Dersom kausjonens formål for kausjonisten ikke hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, vil kausjonistens behov for informasjon og materielt vern i kausjonsforholdet som utgangspunkt være det samme enten hovedskyldner er forbruker eller næringsdrivende.

Det er videre uten betydning for vurderingen av forbrukervernets rekkevidde ved kausjon om hovedskyldner er en fysisk eller juridisk person. Til forskjell fra det som ellers gjelder, vil altså forbrukervernet i finansavtaleloven kapittel 4 kunne få anvendelse også når hovedskyldner er en juridisk person som driver næringsvirksomhet. Avgjørende er normalt som nevnt om kausjonens formål for kausjonisten hovedsakelig er knyttet til hans næringsvirksomhet.

Ettersom kausjonisten kan ha en mer eller mindre nær tilknytning til hovedskyldner, vil vektlegging av kausjonens formål for kausjonisten i relasjon til forbrukervernet kunne reise vanskelige spørsmål om hvor langt en skal identifisere kausjonisten med en hovedskyldners næringsvirksomhet. Det er dette identifikasjonsproblemet som er tilsiktet besvart – så langt bestemmelsen rekker – i finansavtaleloven § 57 fjerde ledd.

I forarbeidene til § 57 nevnes særskilt virksomhet i enkeltpersonforetak, ansvarlig selskap og aksjeselskap. Driver kausjonisten virksomhet som enkeltpersonforetak eller han er deltaker i et ansvarlig selskap og stiller kausjon som ledd i slik virksomhet, er det, som fremholdt i forarbeidene, klart at vilkåret om kausjonistens næringsvirksomhet er oppfylt. Kausjonisten vil imidlertid i slike tilfeller normalt stille kausjon for andre fysiske eller juridiske personers gjeld, ettersom han allerede uavhengig av kausjonen er ansvarlig for enkeltpersonforetakets og det ansvarlige selskapets forpliktelser. I ansvarlige selskap er det formodentlig bare når deltagerne har delt ansvar at en selskapskreditor vil kunne ha behov for, og dermed kanskje også ønske om, kausjon fra selskapsdeltager.

Stiller kausjonisten derimot kausjon for et aksjeselskaps gjeld, vil kausjonen innebære et gjeldsansvar utover det ansvar kausjonisten eller måtte ha, som regulært er begrenset til innbetaling av eventuell aksjekapital han måtte ha tegnet. Videre vil aksjeselskapet i alle fall formelt drive virksomhet uavhengig av den virksomhet kausjonisten måtte anses å drive, selv om kausjonisten eier en større eller mindre del av aksjene i selskapet. Uten nærmere veiledning eller regulering vil det i praksis kunne bli vanskelig å avgjøre om tilknytningen mellom et aksjeselskap som stifter gjeld og noen som kausjonerer for selskapets gjeld, er tilstrekkelig sterk til at aksjeselskapets virksomhet, enten isolert eller vurdert sammen med kausjonistens eventuelle øvrige virksomhet, medfører at kausjonens formål for kausjonisten hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, jf. § 57 tredje ledd bokstav a). Problemet har sammenheng med at identikasjonsvurderingen er normativ, hvor blant annet konsekvensene for kausjonist, kredittkunde og kredittgiver av de løsninger som velges, kan få betydning. Videre kan det være grunn til å legge vekt på ønsket om klare regler slik at det noenlunde enkelt kan avgjøres hvilken tilknytning mellom kausjonist og kredittkunde som er tilstrekkelig til å statuere identifikasjon.

Dersom identifikasjonsvurderingen skulle foretas alene på grunnlag av § 57 tredje ledd bokstav a), altså uten reguleringen i § 57 fjerde ledd, antar utvalget at det ofte ikke ville ha blitt foretatt identifikasjon mellom kausjonerende aksjeeier og aksjeselskapet. Særlig dersom aksjeeieren har en mindre eierandel, kausjonen gjelder et lite beløp og aksjeeieren ikke har annen vesentlig tilknytning til selskapet enn eierandelen, ville det ikke være naturlig å identifisere kausjonisten med aksjeselskapets virksomhet. Det vil også være naturlig å se hen til forhold ved aksjeselskapet. Dersom for eksempel en fysisk person stilles kausjon for lån hans heleide aksjeselskap tar opp for å finansiere selskapets kjøp av en hytte som skal brukes av aksjonæren, ville kausjonisten vært å anse som forbruker om han selv hadde kjøpt hytten og tatt opp lånet. Det er ingen grunn til at vurderingen skal bli en annen når kjøpet lånefinansieres av aksjeselskapet mot kausjon fra aksjonæren. Det kan hevdes at ordlyden i § 57 fjerde ledd gir dekkende uttrykk for det som her er sagt, når det heter at virksomhet som drives gjennom blant annet aksjeselskap, ikke i seg selv regnes som kausjonistens næringsvirksomhet etter tredje ledd.

Det fremgår imidlertid av forarbeidene at man med den valgte formulering som hovedregel har ment å anse kausjonisten som forbruker uavhengig av størrelsen på kausjonistens eierandel i aksjeselskapet og kausjonens størrelse. Unntak fra denne hovedregelen vil «gjelde dersom kausjonisten på et annet eller videre grunnlag enn eierandelen i det aktuelle selskapet må anses å drive en næringsvirksomhet som kausjonen er knyttet til» (Ot.prp. nr. 41 (1998-99) s. 66). Tolket i samsvar med forarbeidene synes ordlyden i § 57 fjerde ledd å medføre at rekkevidden av forbrukervernet blir mer omfattende enn om en bare hadde § 57 tredje ledd å holde seg til. For eksempel synes tilfeller hvor en aksjeeier eier 100 % av aksjene i et selskap som han er enestyre og ansatt i, å være forbruker i relasjon til § 57 når han kausjonerer for selskapets gjeld til sin hovedbankforbindelse, dersom aksjeeieren ikke driver næringsvirksomhet utover dette. Utvalget kan imidlertid ikke se at hensynet til forbrukervern gjør seg gjeldende i større grad i dette tilfellet enn om aksjeeieren hadde drevet den aktuelle virksomhet i et enkeltpersonforetak og selv opptatt kreditt i banken. Utvalget oppfatter Høyesteretts uttalelser i Rt. 2006 s.1 slik at også Høyesterett er av den oppfatning at § 57 fjerde ledd utvider forbrukervernet i forhold til det som ville følge av § 57 tredje ledd alene. Høyesteretts argumentasjon er riktignok noe uklar ettersom man uttaler at de kausjonerende aksjeeierene «sto for selskapets virksomhet» i tillegg til at de kontrollerte 83 prosent av selskapets aksjer og utgjorde selskapets styre. Det er uklart hva det her siktes til med å «[stå] for selskapets virksomhet». Tenker en seg at den øvrige tilknytning består i et ansettelsesforhold i selskapet, kan dette etter utvalgets oppfatning ikke være tilstrekkelig for at kausjonisten etter gjeldende rett anses å drive næringsvirksomhet, verken isolert eller sett i sammenheng med aksjeeierstatus og styreverv.

Etter utvalgets oppfatning illustrerer departementets omtale av bestemmelsen i § 57 fjerde ledd problemene som er forbundet med å skulle angi på en klargjørende måte i hvilke tilfeller det kan bli aktuelt å gjøre unntak fra hovedregelen i § 57 tredje ledd, når forutsetningen er at aksjeeie alene ikke kan være tilstrekkelig til å identifisere kausjonerende aksjeeier med aksjeselskapets virksomhet. Eksempelet i forarbeidene om at «eierandeler i flere selskaper samlet sett [kan] være av en slik karakter at kausjonisten må anses å drive en næringsvirksomhet som kausjonen er knyttet til» vil, lest i sammenheng med det øvrige omtalen av bestemmelsen, kunne medføre at det gjøres skille mellom tilfeller hvor virksomhet organiseres innenfor flere selskaper i en konsernstruktur og tilfeller hvor virksomheten organiseres innenfor ett selskap. Dette er riktignok ingen nødvendig tolkning, men eksempelet illustrerer at den veiledende virkningen av departementets omtale er begrenset.

Utvalget antar at i de fleste tilfeller hvor det er aktuelt for en aksjeeier å kausjonere for selskapets gjeld, vil aksjeeieren enten selv eller sammen med andre ha betydelig eierandel i selskapet eller på annen måte utøve eller kunne utøve innflytelse på selskapets virksomhet. Foruten tilfeller hvor aksjeeieren eier samtlige aksjer og er enestyre i aksjeselskapet, antar utvalget at tilfellet i Rt. 2006 s. 1 gir et godt eksempel på hvilke kausjonstilfeller som oppstår i praksis. Den omstendighet at virksomheten organiseres i et aksjeselskap med de konsekvenser dette får for deltageransvaret gir i slike tilfeller etter utvalgets oppfatning ikke tilstrekkelig begrunnelse for å stille aksjeeierne annerledes i forhold til spørsmålet om ufravikelig forbrukervern, enn om virksomheten organiseres i foretak med ubegrenset deltageransvar.

Videreføring av § 57 fjerde ledd enten i nåværende eller endret form tilsier etter utvalgets oppfatning at en i ordlyd eller forarbeider kan peke klarere enn i dag på de tilfeller hvor forbrukervernet med tyngde tilsier at kausjon for aksjeselskapets gjeld bør omfattes av forbrukerreglene. Det overordnede synspunkt er imidlertid etter utvalgets oppfatning at enten kredittkunden er et aksjeselskap eller en annen fysisk eller juridisk person, bør det avgjørende være om kausjonens formål for kausjonisten er eller ikke er hovedsakelig knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet, jf. de alminnelige vilkårene i finansavtaleloven § 57 tredje ledd bokstav a). Dersom det kan gis nærmere veiledning med hensyn til hvordan § 57 tredje ledd bokstav a) bør praktiseres når kredittkunden er et aksjeselskap, vil § 57 fjerde ledd være overflødig. Utvalget bemerker i den forbindelse også at opphevelse av § 57 fjerde ledd vil innebære en betydelig forenkling, blant annet ved at kredittgiver slipper å måtte tas stilling til om kausjonisten har bestemmende innflytelse i aksjeselskapet, jf. fjerde ledd annet punktum.

Utvalget foreslår at § 57 fjerde ledd oppheves. Når det gjelder anvendelsen av bestemmelsen i § 57 tredje ledd bokstav a) i tilfeller hvor kredittkunden er aksjeselskap, bemerker utvalget først at dersom aksjeselskapets formål og virksomhet er slik at aksjonæren ville blitt ansett som forbruker om han selv hadde tatt opp lånet og eiet selskapets eiendeler, skal han anses som forbruker når han kausjonerer for selskapets kreditt, jf. eksempelet med kjøp av hytte foran. Driver aksjeselskapet i eksempelet derimot hytteutleie og kredittfinanserer oppføring eller kjøp av utleiehytter, driver selskapet næringsvirksomhet som aksjonær som er eneeier av selskapet bør identifiseres med i relasjon til § 57 tredje ledd bokstav a).

I andre tilfeller hvor aksjeselskapet driver næringsvirksomhet bør aksjonær som kausjonerer for selskapets kreditt ikke anses som forbruker dersom aksjonæren har hele eller en vesentlig del av sine arbeids- og næringsinntekter gjennom tilknytning til selskapet som daglig leder, ansatt eller på annen måte. Tilfeller som i Rt. 2006 s. 1 skal etter utvalgets forslag ikke omfattes av forbrukerdefinisjonen i § 57 tredje ledd bokstav a).

Har derimot aksjonæren en mindre aksjepost og liten eller ingen tilknytning til selskapets løpende virksomhet, bør aksjonæren regnes som forbruker hvis han kausjonerer for selskapets gjeld, med mindre aksjonæren driver annen næringsvirksomhet og selskapets kredittopptak indirekte bidrar til å fremme denne næringsvirksomheten. Det kan for eksempel være at aksjeselskapet er en viktig leverandør til eller kunde hos aksjonæren næringsvirksomhet. I slike tilfeller bør en se det slik at kausjonen hovedsakelig knyttes til kausjonistens næringsvirksomhet. Utvalget bemerker at ved kausjon for kontraktsparts kredittopptak, vil kausjonen bli å anse som hovedsakelig knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet selv om kausjonisten ikke eier aksjer i kredittkunden når kausjonen stilles for indirekte å fremme denne næringsvirksomheten.

6.6 Krav om kontantinnsats

6.6.1 Innledning

Ifølge mandatet skal utvalget vurdere om gjeldende regler om kontantinnsats i kredittkjøpsloven med forskrifter bør opprettholdes eller oppheves.

Kredittkjøpsloven § 7 bestemmer at ved forbrukerkredittkjøp kan Kongen gi forskrift om at minst 20 % av varens kontaktpris skal betales kontant, såfremt varens kontantpris overstiger 10 % av folketrygdlovens grunnbeløp og kreditten gis for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden.

I forskrift 15. juli 1986 nr. 1616 til kredittkjøpsloven med endringer, er det i kapittel 1 inntatt slike bestemmelser om kontantinnsats. Etter § 1 gjelder bestemmelsene for forbrukerkredittkjøp som nevnt i kredittkjøpsloven § 7, med unntak for kontokjøp, bøker og byggesett til ferdighus. Kontokjøp er definert i kredittkjøpsloven § 3 annet leddsom kredittkjøp der kjøpesummen helt eller delvis dekkes på grunnlag av avtale mellom kjøperen (kontohaveren) og kredittgiveren om løpende kreditt (kontokredittavtale). Dette innebærer altså at forskriften unntar visse forbrukerkredittkjøp, nemlig kontokjøp, fra virkeområdet for den forskriftsbestemmelse kredittkjøpsloven § 7 gir hjemmel for.

Etter forskriften § 2 skal kjøperen ved forbrukerkredittkjøp som nevnt i § 1 betale kontant minst 35 % av varens kontantpris. Kontantinnsatsen kan ikke oppfylles ved lån som kjøperen får av selgeren eller av en annen på grunnlag av avtale med selgeren. Det er videre presisert at eventuell innbyttegjenstand etter vanlig omsetningsverdi kan nyttes til hel eller delvis dekning av kontantinnsatsen. Kontantinnsatsen kan altså oppfylles enten med penger eller andre formuesgoder («innbyttegjenstand»).

Overtredelse av bestemmelsene om kontantinnsats er sanksjonert med straff, jf. kredittkjøps­loven § 31. Overtredelse vil også medføre at eventuell avtale om salgspant i det solgte løsøre ikke kan tjene som grunnlag for summarisk krav om tilbakelevering etter tvfl. § 9-2, jf. paragrafens annet ledd. Overtredelse er derimot uten betydning for avtalens gyldighet, herunder eventuell avtale om salgspant. Forskriftshjemmelen i pantel. § 3-15 tredje ledd som åpner for å samordne reglene om kredittkjøp med salgspantreglene, er ikke benyttet.

Kontantinnsatsen, som ble forhøyet fra 20 % av varens kontantpris til 35 % i 1987, er ment som et ledd i forbrukervernet ved å beskytte forbrukerne mot å stifte gjeld som de ikke kan betjene. Synspunktet er at krav om en viss minste kontantinnsats hindrer en del uoverlagte kjøp. I NOU 1977: 12 s. 61 heter det:

«Når kjøperen må ut med et kontantbeløp, vil han tenke seg nærmere om før han forplikter seg, vurdere hva kjøpet vil koste ham (både hva han må betale for selve varen og kostnadene ved kreditten) og om han har råd til det, og vurdere om han virkelig har behov for varen. Uten kontantinnsats derimot er det fare for at forbrukeren blir fristet til impulskjøp, uten å tenke nærmere over de forpliktelser kjøpet medfører, og uten å vurdere om han er i stand til å oppfylle dem uten urimelige oppofrelser på andre områder.»

Videre er kravet om kontantinnsats ment å styre omfang av kreditt og forbruk, og således tjene som et kreditt- og konjunkturpolitisk virkemiddel, se bl.a. NOU 1977: 12 s. 60 og Ot.prp. nr. 34 (1980-81) s. 51.

Kredittkjøpsloven § 7 begrenser som nevnt kontantinnsatskravet til å gjelde tilfeller hvor varens kontantpris overstiger 10 % av folketrygd­lovens grunnbeløp og kreditten gis for mer enn 30 dager regnet fra utløpet av leveringsmåneden. Synspunktet er at forbrukervernet bare tilsier krav om kontantinnsats ved kredittkjøp av et visst økonomisk omfang, se NOU 1977: 12 s. 61 og Ot.pr. nr. 34 (1980-81) s. 53. Det ble videre antatt at krav om kontantinnsats ved kjøp av varer under den aktuelle grenseverdi ikke vil kunne spille noen nevneverdig rolle som konjunktur- eller kredittpolitisk virkemiddel, jf. NOU 1977: 12 s. 62.

Blant annet fra FNH og Sparebankforeningen er det, som også påpekt i mandatet, fremholdt at kravet om kontantinnsats medfører at det i dag praktisk talt ikke inngår tradisjonelle avbetalingskontrakter med kontantinnsats, men stort sett ulike former for kontokreditter som ikke omfattes av kravet til kontantinnsats. Både av denne og andre grunner bør det vurderes om gjeldende rett om kontantinnsats bør videreføres.

6.6.2 Utvalgets vurderinger

Utvalget vil innledningsvis bemerke at forbrukerkredittdirektivet ikke inneholder bestemmelse som pålegger statene å ha bestemmelser om kontantinnsats ved forbrukerkredittkjøp. Direktivet inneholder imidlertid heller ingen bestemmelser som er til hinder for nasjonale bestemmelser om kontantinnsats ved forbrukerkredittkjøp. Lovgiver står således fritt til å videreføre, endre eller oppheve gjeldende bestemmelser om kontantinnsats.

Som det fremgår av redegjørelsen i punkt 6.6.1 foran er bare en begrenset del av kredittfinansierte løsørekjøp som forbrukere foretar, omfattet av kravet om kontantinnsats.

Kravet om kontantinnsats gjelder for det første ikke ved kredittfinansierte løsørekjøp som ikke er å anse som forbrukerkredittkjøp etter kredittkjøpsloven. Dette innebærer at løsørekjøp som finansieres av andre enn selgeren uten på grunnlag av avtale med selgeren, ikke er å anse som forbrukerkredittkjøp. Det sentrale eksempelet er tilfeller hvor kjøper selv opptar lån i bank eller annen finansinstitusjon for å kjøpe løsøre, uten at det er noen avtale om finansieringen mellom finansinstitusjonen og selger. Dette omfattes ikke av kredittkjøpslovens definisjon av lånekjøp, jf. § 3 første ledd bokstav b), slik at det ikke er (forbruker-)kredittkjøp, og dermed heller ikke omfattet av kravet om kontantinnsats.

For det annet gjør forskriften unntak for kontokjøp. Dette innebærer at i tilfeller hvor vederlaget betales ved trekk på en løpende kreditt, for eksempel kreditt i henhold til en ordning med kredittkort, gjelder ikke kravet om kontantinnsats. Denne begrensningen i forskriftens rekkevidde er meget betydelig, ettersom unntaket ikke bare gjelder tilfeller hvor forbrukeren betaler vederlaget ved å trekke på en allerede løpende kreditt, men også tilfeller hvor det i forbindelse med kjøpet inngås avtale om løpende kreditt, for eksempel knyttet til et kredittkort. Så vidt utvalget forstår er det blitt vanlig å inngå avtale om utstedelse av kredittkort ved kjøp som tidligere ble gjennomført som avbetalingskjøp med kontantandel.

For det tredje gjør loven og forskriften unntak for forbrukerkredittkjøp hvor varens kontantpris ikke overstiger 10 % av folketrygdlovens grunn­beløp samt forbrukerkredittkjøp med kortvarig kredittid (30 dager eller mindre regnet fra utløpet av leveringsmåneden).

Kravet om kontantinnsats har imidlertid begrenset betydning selv innenfor bestemmelsenes anvendelsesområde. Det er nemlig intet til hinder for at forbrukeren kan låne kontantinnsats­beløpet i bank - såfremt det ikke foreligger avtale mellom selgeren og banken om lånet – eller å trekke på kontokreditt forbrukeren har i banken. Dette er man også inne på i forarbeidene til kredittkjøpsloven, se NOU 1977: 12 s. 82.

Utvalget vil peke på at selv om kjøp som tidligere ble gjennomført som avbetalingskjøp med kontantandel, i dag ofte gjennomføres ved betaling med kredittkort, forekommer fremdeles avbetalingskjøp med kontantandel, særlig ved kjøp av kostbare gjenstander så som motorvogner. Utvalget antar at kravet om kontantinnsats nok i noen tilfeller bidrar til å forhindre kjøp som forbrukeren burde avstå fra ut fra egen økonomisk evne. Utvalget vil imidlertid peke på at også de foreslåtte bestemmelsene om plikt for kredittgiver til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og forklaringsplikt samt gjeldende bestemmelser om frarådningsplikt i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a må antas å ville bidra til å forhindre kjøp som forbrukeren ikke har økonomisk evne til å foreta. Etter utvalgets syn er disse bestemmelsene – som har et vesentlig bredere virkeområde enn gjeldende retts bestemmelser om kontantinnsats – normalt bedre innrettet på å forhindre kjøp som forbrukeren ikke har økonomisk evne til å foreta, enn krav om kontantinnsats.

Utvalget vil anta at i tilfeller hvor kredittgiveren ville ha gitt finansiering også av den del av vederlaget som må svares kontant dersom det ikke hadde vært bestemmelse om kontantinnsats, vil forbrukeren normalt være i stand til å kredittfinansiere kontantinnsatsen fra annen finansieringskilde, ettersom vurderingen av kundens kredittverdighet i alle fall som utgangspunkt må antas å være den samme enten kunden får fullfinansiering av en kredittgiver eller finansieringen fordeles på flere. I mange tilfeller vil kredittgiveren selv ønske å begrense finansieringen til å omfatte en del av vederlaget, for eksempel fordi verdien av tilbudt pantesikkerhet i form av salgspant ikke anses tilstrekkelig til å forsvare kredittfinansering av hele vederlaget. Med mindre forbrukeren får kredittfinansiert restbeløpet av annen kredittgiver, vil forbrukeren i slike tilfeller måtte betale restbeløpet kontant uavhengig av om loven inneholder bestemmelser om kontantinnsats. Som man er inne på i NOU 1977: 30 s. 61 vil også en viss kontantinnsats kunne være et nødvendig vilkår – i tilfeller hvor selger er kredittgiver – for at selgeren skal kunne oppnå å diskontere kjøpekontrakten i finansinstitusjon.

Utvalget er kjent med at man fra bransjehold har anført den uskarpe grensen mellom det som er lånekjøp etter kredittkjøpsloven og annen kredittgivning fra finansinstitusjoner i forbindelse med kjøp av løsøre, som argument mot å operere med krav om kontantinnsats som i realiteten ofte omfatter bare en del av en finansinstitusjons kredittportefølje. Til dette vil utvalget bemerke at det også etter gjennomføringen av direktivet vil forekomme bestemmelser som sondrer mellom forskjellige former for kjøp avhengig av relasjonen mellom selger og kredittgiver, se for eksempel direktivet artikkel 15 og lovforslaget § 63. Således vil en også i fremtiden i noen sammenhenger måtte ta stilling til om kreditt ytes etter avtale mellom selger og kredittgiver, uavhengig av om en viderefører bestemmelsene om kontantinnsats.

Utvalget legger større vekt på at det har vært en omfattende utvikling de senere år i de fremgangsmåter finansinstitusjonene gjør seg bruk av i forbindelse med inngåelse av kredittavtaler. Dersom forbrukeren inngår kredittavtale med finansinstitusjon uten at dette skjer på grunnlag av avtale mellom institusjonen og vareselger, vil kjøpet ikke omfattes av gjeldende regler om kontantinnsats, selv om forbrukeren rent faktisk benytter kreditten til å kjøpe løsøre hos en leverandør finans­institusjonen har avtale med. Det vil i noen grad kunne være tilfeldig om forbrukerens kredittavtale med finansinstitusjonen faller på den ene eller annen side av grensen for kravet om kontantinnsats.

Når det sees hen til den kredittvurderings- og frarådningsplikt som vil påhvile kredittgiveren i tilfeller hvor forbrukeren bør avstå fra å oppta kreditt på grunn av svak økonomisk evne, den vesentlige begrensning av kontantinnsatskravet som følger av at kontokjøp er unntatt, at kredittgivning som ikke gis etter avtale mellom kredittgiver og selgeren er unntatt fra kravet om kontantinnsats, og at slik kredittgivning kan finansiere kontantinnsatsbeløpet i tilfeller hvor bestemmelsene om kontantinnsats får anvendelse, er etter utvalgets oppfatning behovet for bestemmelser om kontantinnsats som ledd i forbrukervernet mindre enn før. Utvalget antar at hensynet til forbrukervern i dagens situasjon bare kan begrunne bestemmelser om kontantinnsats ved kjøp av relativt kostbare gjenstander

Etter utvalgets vurdering er det i lys av den omfattende deregulering av penge- og kredittforholdene de par siste tiårene, blant annet ved opphevelse av det meste av lov lov 25. juni 1965 nr. 2 om adgang til regulering av penge- og kredittforholdene, ikke grunn til å videreføre kravet om kontantinnsats som et kreditt- og konjunkturpolitisk virkemiddel. Videreføring av bestemmelser om kontantinnsats bør etter utvalgets oppfatning bare skje så langt slike bestemmelser kan grunnes på hensynet til forbrukervern.

Det er delte oppfatninger i utvalget med hensyn til om kontantinnsatskravet bør videreføres.

Medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abee-Lund og Wang anbefaler at kontantinnsatskravet oppheves. Etter disse medlemmenes oppfatning må hensynet til forbrukervern anses tilstrekkelig ivaretatt gjennom bestemmelser om plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, forklaringsplikt og frarådningsplikt, i tillegg til den omfattende informasjon forbrukeren gis både pre-kontraktuelt og i kredittavtalen. Krav om kontantandel har sin bakgrunn i en tid med regulerte kredittmarkeder. For kunder som ønsker finansiering og ellers er kredittverdige, er alternativet til manglende kontanter neppe å avstå fra kjøpet. Likviditet skaffes fra annet hold – det hele blir bare mer tungvint og trolig mer kostbart for forbrukeren, enn om (hoved-)kredittgiver hadde stått for hele finansieringen.

Disse medlemmene foreslår at kontantinnsatskravet oppheves uavhengig av om gjeldende retts løsning om at betaling med kredittkort anses som kreditt gitt etter avtale med selger/tjenesteyter, blir videreført. Dette spørsmålet drøftes nærmere i punkt 5.10.5, hvor det fremgår at det er delte meninger i utvalget om denne løsningen bør videreføres. Disse medlemmene antar at den løsning som velges på dette punkt, bør gjelde generelt i forhold til de bestemmelser hvor det må trekkes skille mellom kreditt gitt etter avtale med selgeren/tjenesteyteren og annen kreditt. Dersom betaling med kredittkort i fremtiden ikke anses som kreditt gitt etter avtale med selgeren/tjenesteyteren, vil altså forbrukeren – til forskjell fra etter gjeldende rett – kunne oppfylle kravet om kontantinnsats ved å betale med kredittkort. I så fall vil kontantinnsatskravets praktiske betydning bli enda mer begrenset enn det er i dag. En slik eventuell endring vil ytterligere bidra til å svekke begrunnelsen for et krav om kontantinnsats.

Medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland mener kravet om kontantinnsats bør videreføres. Selv om området kravet dekker er mindre enn tidligere, har det fremdeles praktisk betydning. De fleste bilforhandlere tilbyr finansieringsløsninger. I tillegg har for eksempel en del nettbutikker avbetalingsfinansiering på brune/hvitevarer. Et krav om kontantinnsats vil ha en positiv virkning i disse sammenhengene når forbrukeren må reise en viss egenkapital ved kjøp av dyre forbruksgjenstander. Selv om dette kan gjøres med lån hos andre, etablerer kravet uansett et ledd i kjøpsprosessen som kan bidra til at forbrukeren virkelig vurderer kjøpet og kredittopptaket på en skikkelig måte. I NOU 1977: 12 til kredittkjøpsloven begrunnes bestemmelsen bl.a. med faren for at forbrukere fristes til impulskjøp. Denne problemstillingen er ikke mindre aktuell i dag. Ettersom problemene først og fremst antas å være aktuelle ved kjøp av relativt kostbare kjøp, vil medlemmene imidlertid foreslå at terskelen for når det kreves kontantinnsats heves fra 10% til 20% av folketrygdens grunnbeløp.