8 Merknader til de enkelte bestemmelsene

8.1 Finansavtaleloven kapittel 1

Til § 2

Et mindretall i utvalget, medlemmene Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang, foreslår å endre forbrukerdefinisjonen i § 2 første ledd annet punktum ved at hovedsakelighetskriteriet uttas. Begrunnelsen for mindretallets endringsforslag og flertallets forslag til videreføring av eksisterende forbrukerdefinisjon, fremgår av punkt 5.1.3.3.

Utvalget foreslår en konsekvensendring i annet ledd annet punktum: Henvisningen til § 48 endres til § 52 om krav til kredittavtalens form og innhold. Bestemmelsen gjør unntak fra hovedregelen i annet ledd første punktum om at loven viker for avtale, etablert praksis mellom partene eller annen sedvane som anses bindende mellom patene, når institusjonens kunde ikke er en forbruker. «Institusjonens» må i forbindelse med kredittavtaler tolkes utvidende til å omfatte andre kredittgivere enn finansinstitusjoner og lignende institusjoner (§ 1) som gir kreditt som omfattes av loven, jf. forslaget til § 45 bokstav d).

Til § 3 (rettsvalg)

Utvalget foreslår at § 3 gis et nytt annet ledd som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 22 nr. 4. Om tolkningen av artikkel 22 nr. 4, se punkt 5.14.

Utvalgets forslag til § 3 annet ledd medfører at en avtale om at kredittavtalen skal være underlagt tredjelands rett, ikke kan gjøres gjeldende i den utstrekning forbrukeren dermed berøves beskyttelse etter loven her. Hvorvidt forbrukeren får en dårligere beskyttelse enn etter loven, må vurderes særskilt for hver enkelt lovbestemmelse, og ikke for avtalen sett under ett. Utvalget legger til grunn at kredittgiveren må godtgjøre at forbrukeren ikke får en dårligere beskyttelse.

8.2 Finansavtaleloven kapittel 2

Til § 9

Bakgrunnen for tilføyelsen i første ledd annet punktum er at forbrukerkredittdirektivet inneholder særlig lempelig regulering av det som i direktivet blir betegnet som «overtræk», jf. artikkel 18 smh. definisjon i artikkel 3 bokstav e). Om utvalgets direktivforståelse på dette punktet, se punkt 5.12.

Siden forbrukerkredittdirektivet i hovedsak foreslås gjennomført i lovens kapittel 3, vil det være i strid med forbrukerkredittdirektivet å gi hele kapittel 3 anvendelse på «tålt overtrekk» – som er ment å omfatte det samme som «overtræk» i direktivets forstand.

Etter utvalgets forslag vil «tålt overtrekk» bli regulert i lovens kapittel 2.

Man har å gjøre med «tålt overtrekk» der avtaleforholdets hovedelement er innskuddskonto, og der det av ulike grunner kan oppstå spørsmål om overtrekk. En relativt vanlig situasjon er at lønnsmottakere gis anledning til overtrekk av innskuddskonto i påvente av lønnsutbetaling. Spørsmål om overtrekk kan også oppstå fordi den løpende saldoen stadig vil kunne variere og man derfor og på grunn av ulike betalingsinstrumenter, kan oppleve mindre overtrekk på den løpende saldoen, uten at det av den grunn er naturlig å betegne det hele som en (ramme)kredittavtale. Eksempler på tålt overtrekk er den såkalte «kulansegrensen»: Ved bruk av debetkort er det i praksis slik at finansinstitusjoner aksepterer overtrekk i størrelsesorden 500 til 1000 kroner, med den begrunnelse at det gjerne er en unødvendig ulempe for kunden å bli stoppet i kassen ved slike, relativt sett små overtrekk. Et annet eksempel er situasjonen som kan oppstå ved bruk av betalingskort ved fylling av drivstoff på automatisk pumpe. Forut for fylling vil det skje en dekningskontroll, men ikke en kontroll av hvor mye som er innestående. Såfremt saldo er positiv, kan kunden fylle drivstoff for mer enn hva som er innestående på kundens konto.

Til § 16

Paragrafen regulerer krav til kontoavtalens form og innhold, og utvalget foreslår en tilføyelse i annet ledd annet punktum som utvider kravene til hvilke opplysninger avtalen skal inneholde. Nærmere bestemt skal avtalen inneholde opplysninger om «eventuelt tålt overtrekk, nominell rente og andre kredittkostnader for slikt overtrekk, og vilkårene for endring av kredittkostnadene». Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 nr. 1 første punktum, se punkt 5.12. Formuleringen «nominell rente» skal forstås i samsvar med definisjonen av samme i utvalgets forslag til § 45.

Til § 30

Paragrafen regulerer kontoinformasjon i form av jevnlige kontoutskrifter.

Utvalget foreslår tilføyelse av nytt annet punktum i annet ledd, slik at eksisterende annet punktum blir nytt tredje punktum. Etter utvalgets forslag skal hver kontoutskrift i tillegg til opplysninger som nevnt i tredje ledd første punktum, inneholde opplysninger «om tålt overtrekk som nevnt i § 16 annet ledd annet punktum». Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 nr. 1 annet punktum, se punkt 5.12.

Utvalget foreslår dessuten at det blir tilføyd et nytt fjerde ledd, slik at eksisterende fjerde ledd blir nytt femte ledd. Forslaget gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 18 nr. 2, som omhandler kredittgiverens opplysningsplikt i tilfeller hvor det skjer vesentlig tålt overtrekk i en periode som overstiger en måned, se punkt 5.12. Opplysningsplikten inntrer på det tidspunkt overtrekket har vært vesentlig i mer enn en måned. Dersom et vesentlig overtrekk blir dekket inn etter kortere tid, f.eks. en uke, er det ikke plikt til å gi forbrukeren opplysninger som nevnt i bestemmelsen.

8.3 Finansavtaleloven kapittel 3

Til § 44

Bestemmelsen i § 44 fastslår virkeområdet for reglene i finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 i den utstrekning direktivbestemmelsen er uttrykk for fullharmonisering. På flere punkter rekker kapitlet videre enn direktivet, dels fordi kapitlet omfatter flere rettighets- og pliktsubjekter enn direktivet, og dels fordi finansavtaleloven kapittel 3 regulerer flere typer kredittavtaler enn direktivet. For en nærmere redegjørelse for utvalgets forståelse av forbrukerkredittdirektivet artikkel 2, vises det til punkt 5.1.2.

I første ledd fremkommer hovedregelen: Kapitlet gjelder for kredittavtaler mellom kredittgiver og kredittkunde. Kredittavtaler i lovens forstand omfatter i alle fall det som anses som kredittkjøp etter kredittkjøpsloven og det som anses som låneavtale etter gjeldende regulering i finansavtale­loven kapittel 3. For å fastlegge kapitlets virkeområde er det for øvrig nødvendig å se første ledd i sammenheng med definisjonene av «kredittavtale», «kredittgiver» og «kredittkunde» i § 45.

I annet ledd nevnes kredittavtaler som faller utenfor reguleringen i kapittel 3. Det er følgelig tale om unntak fra første ledd. Generelt er det tale om avtaler som på grunn av ulike forhold ikke reiser sterkt behov for vern av kredittkunden, og som det derfor er grunn til å unnta fra lovens regime, hvis gjennomføring medfører arbeid og kostnader for kredittgiveren. For øvrig er opplistingen i annet ledd en gjennomføring av enkelte punkter i forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2. Unntakene i annet ledd må sees i sammenheng med bestemmelsen i sjette ledd, som kommenteres nedenfor.

I annet ledd bokstav a) er for det første bestemt at avtale om fakturakreditt faller utenfor kapitlets virkeområde. Med «fakturakreditt» menes tilfeller der kjøperen mottar faktura med forfall frem i tid, typisk 30 dager. Unntaket vil også omfatte den gamle ordningen med «kjøp på bok» i butikk. En forutsetning for anvendelse av bestemmelsen i annet ledd bokstav a), er at kreditten er vederlagsfri. Hvorvidt det er knyttet kostnader til kreditten, beror på en tolkning av avtalen. Kreditten er vederlagsfri selv om det skulle bli beregnet forsinkelsesrenter ved betalingsmislighold.

Rammekreditt, herunder kontokreditt, faller utenfor bestemmelsen i annet ledd bokstav a), selv om kreditten er vederlagsfri i en avtalebestemt periode. Det kan f.eks. dreie seg om rammekreditt knyttet til kredittkort. Selv om avtalen innebærer vederlagsfrihet i f.eks. inntil 30 dager, faller avtalen utenfor unntaket i annet ledd bokstav a).

I tillegg til fakturakreditt omfatter unntaket i annet ledd bokstav a) kredittavtale som innebærer vederlagsfri henstand med betaling av eksisterende forpliktelse. Bestemmelsen tilsvarer forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 nr. 2 bokstav j). Unntaket kommer til anvendelse dersom endringsavtalen ikke medfører kostnader for kredittkunden, dvs. at det ikke er knyttet kostnader til betalingsutsettelsen. Hvorvidt det i den opprinnelige kredittavtalen er avtalt kredittkostnader, er i denne sammenheng uten betydning. En viktig del av begrunnelsen for unntaket er at det allerede eksisterer en betalingsforpliktelse. At det innvilges vederlagsfri betalingsutsettelse, er utelukkende til fordel for skyldneren. Det er ingen grunner som tilsier at skyldneren i slike tilfeller skal gis omfattende pre-kontraktuelle opplysninger osv.

I annet ledd bokstav b) er det gjort unntak for kredittavtale der kreditten blir gitt av en arbeidsgiver til sine arbeidstakere som ledd i en bibeskjeftigelse, og rentefritt eller med en effektiv rente som er lavere enn markedsrentene. Bestemmelsen tilsvarer artikkel 2 nr. 2 bokstav g). Utvalget legger til grunn at utbetaling av forskudd på lønn ikke er å anse som kredittgivning.

Anvendelse av unntaket i annet ledd bokstav b) er betinget av at arbeidsgivers hovedvirksomhet ikke er knyttet til finansieringsvirksomhet. En finansinstitusjon som gir lån til sine arbeidstakere kan følgelig ikke påberope seg unntaket i annet ledd bokstav b), selv om det er tale om lån til en effektiv rente som er lavere enn markedsrentene. Billig kreditt i arbeidstakerforhold kan etter omstendighetene være viktig for arbeidstakeren, og normalt er forholdet mellom arbeidsgiveren og arbeidstakeren såpass ryddig og tillitvekkende at det er uproblematisk å unnta slike tilfeller fra reguleringen i kapittel 3. Formålet med unntaket i annet ledd bokstav b) er bl.a. å legge til rette for at ordninger med slik billig kreditt blir videreført og utviklet.

Etter annet ledd bokstav c) vil finansavtaleloven kapittel 3 ikke gjelde for kredittavtale som er resultat av rettsforlik. Bestemmelsen tilsvarer artikkel 2 nr. 2 bokstav i), som omhandler «forlig indgået for retten eller et andet ved lov beføjet organ». Utvalget ser det som lite formålstjenlig å belaste rettsforliksforhandlinger med vernebestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3, og dessuten vil kredittkunden i slike tilfeller ofte ha juridisk bistand. Begrepet «rettsforlik» skal forstås på bakgrunn av tvistelovens bruk av samme begrep. I tvisteloven § 6-8 sjette ledd heter det at parter som kommer til enighet i forliksrådet, kan inngå rettsforlik. Det samme gjelder dersom partene kommer til enighet ved rettsmekling, jf. tvisteloven § 8-5 sjette ledd. Utenrettslig mekling etter tvisteloven kapittel 7 kan ikke resultere i rettsforlik, men eventuelt minnelig avtale, jf. tvisteloven § 7-3 femte ledd.

Selv om unntakene i annet ledd tilsvarer nærmere angitte direktivbestemmelser, er unntakene ikke en konsekvens av fullharmonisering. Kredittavtaler som helt faller utenfor direktivet etter artikkel 2 nr. 2, faller utenfor fullharmoniseringens rekkevidde i den forstand at nasjonale myndigheter har frihet til å la direktivbasert regulering omfatte også slike kredittavtaler, helt eller delvis. Under henvisning til dette har utvalget ikke funnet grunn til å foreslå unntak som nevnt i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) og b). Det vil si at avtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom, og avtaler om kreditt opptatt til boligformål, blir regulert av bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3.

Utvalget har heller ikke funnet grunn til å unnta kredittavtaler med et samlet kredittbeløp på under 200 Euro eller på over 75 000 Euro, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c). Utvalget kan ikke se at det er grunn til å unnta fra kapitlets virkeområde kredittavtaler med et samlet kredittbeløp som overstiger nevnte beløp. En nedre terskel som angitt i direktivet kunne begrunnes med at det er uforholdsmessig byrdefullt å pålegge kredittgiver så vidt omfattende plikter som reguleringen i kapittel 3 er uttrykk for ved beløpsmessig små kreditter. Utvalget har likevel ikke funnet grunn til å fastsette en nedre grense, og viser i denne sammenheng til at det også i slike tilfeller av smålån gjør seg gjeldende forbrukervernhensyn; her kan man f.eks. tenke seg såkalt «sms-lån» hvor kredittkunden får tilgang til et lite kredittbeløp ved å akseptere tilbud ved bruk av sms. For øvrig er det ingen tradisjon i norsk rett for å unnta slike smålån fra relevant lovregulering.

Tredje ledd omhandler kredittavtaler i form av rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 2 nr. 3, hvor det om slike kredittavtaler er bestemt at bare nærmere angitte direktivbestemmelser kommer til anvendelse. I tråd med dette foreslår utvalget at følgende bestemmelser skal gjelde for slike avtaler: Bestemmelsene om beregning av effektiv rente nevnt i § 45 bokstav f), § 47 første ledd og annet ledd bokstav a) og b), § 48 annet til syvende ledd, § 49, § 52 første og tredje til femte ledd, § 53 første ledd, og §§ 63 og 64. I tillegg foreslår utvalget at de fleste av kapitlets bestemmelser som faller utenfor forbrukerkredittdirektivets område og fullharmonisering, blir gitt anvendelse på slike kredittavtaler.

Etter fjerde ledd er kredittavtaler uten personlig ansvar underlagt et lempelig regime. Det er her tale om tilfeller der kredittkunden utelukkende hefter med gjenstand som på avtaletidspunktet blir deponert hos kredittgiveren. Det er avgjørende om avtalen hjemler personlig ansvar for kredittkunden. Dersom avtalen hjemler personlig ansvar må den vurderes etter bestemmelsene i første til tredje ledd. At et avtalehjemlet personlig ansvar eventuelt ikke blir praktisert er uten betydning. Hvis kredittkunden utelukkende hefter med deponert gjenstand, er vernebehovet noe svakere enn dersom han (også) har personlig ansvar for gjelden. På den annen side er det i slike tilfeller ofte tale om kredittkunder som har et ganske prekært kredittbehov som de ikke kan få dekket i regulære finansinstitusjoner på grunn av manglende kredittverdighet. Loven bør operere med et visst vern for kredittkunden, og da særlig i relasjon til pre-kontraktuell opplysningsgivning. På denne bakgrunn foreslår utvalget at §§ 48 (pre-kontraktuell opplysningsplikt) og 51 (frarådningsplikt) skal gjelde for slike avtaler. Hvilke deler av § 48 som kommer til anvendelse i det enkelte tilfellet, herunder om første eller annet ledd er anvendelig, beror på en konkret vurdering. Kredittavtaler som nevnt i fjerde ledd, er unntatt reguleringen i forbrukerkredittdirektivet, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav k), mens utvalget altså foreslår at slike avtaler ikke helt skal unntas reguleringen i finansavtaleloven kapittel 3, men undergis et lempelig regime.

Bestemmelsen i femte ledd viderefører finansavtaleloven § 44 tredje ledd.

Unntakene i annet ledd må som foran nevnt ses i sammenheng med bestemmelsen i sjette ledd.Her heter det at kapitlet ikke gjelder for avtale om faktoring (diskontering) eller avtale om leiefinansiering hvor det ikke er avtalt plikt for leieren til å bli eier. Bestemmelsen er en videreføring av finansavtaleloven § 44 annet ledd og en gjennomføring av forbrukerkredittdirektivet artikkel 2 bokstav d). I forlengelsen av dette foreslår utvalget videreføring av forskriftshjemmelen i kredittkjøpsloven § 29. Når det gjelder sjette ledd første punktum, vil utvalget presisere at «avtalt ... plikt for leieren til å bli eier», omfatter ikke bare tilfeller der det følger direkte av avtalen at leieren har plikt til å bli eier, men også tilfeller der utleieren etter avtalen har hjemmel til å pålegge leieren å bli eier av tingen.

Til § 45

Bestemmelsene inneholder en definisjonskatalog. Den må ses i sammenheng med lovens § 2 første ledd, hvor «forbruker» blir definert. Videre må bestemmelsen ses i sammenheng med finansavtaleloven § 8 om bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier, jf. for så vidt forbrukerkredittdirektivets bruk av begrepet «varigt medium», et begrep som er definert i artikkel 3 bokstav m). Se punkt 5.1.5.2 for en nærmere redegjørelse for forholdet mellom finansavtaleloven § 8 og forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav m).

I katalogen defineres begrepene kredittavtale, rammekreditt, kredittgiver, kredittformidler, kredittkunde, nominell rente, effektiv rente, kredittkostnadene, samlet kredittbeløp, totalbeløp og tilknyttet kredittavtale.

Begrepene «kredittavtale» (og undergruppen «rammekreditt»), «kredittgiver» og «kredittkunde» er i utgangspunktet bestemmende for det saklige virkeområdet for bestemmelsene i finansavtaleloven kapittel 3, jf. § 44 første ledd. I utgangspunktet er det kredittgiveren som blir pålagt forpliktelser i forbindelse med inngåelse av kredittavtale og senere mens avtalen løper. En «kredittformidler», som er en mellommann som ikke opptrer som kredittgiver i lovens forstand, blir imidlertid også pålagt visse forpliktelser, som i hovedsak er direktivbaserte. Øvrige begreper i definisjonskatalogen er ikke på samme måte relevant i relasjon til reglenes virkeområde, men mer knyttet til konkrete forpliktelser og rettigheter, og i den sammenheng er det til dels tale om begreper med et visst teknisk preg.

Kredittavtale er definert som en avtale der en kredittgiver gir en kredittkunde kreditt i form av betalingsutsettelse, lån, rammekreditt eller annen tilsvarende form for kreditt, jf. bokstav a). Denne definisjonen omfatter ikke avtaler om løpende levering av tjenester eller varer av samme art, hvor kunden betaler for ytelsene eller varene i rater så lenge de leveres, jf. for så vidt forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav c) i.f. Definisjonen er ment å omfatte kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller inn under henholdsvis kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Også andre kredittsituasjoner kan omfattes, jf. særlig «annen tilsvarende form for kreditt». I punkt 5.1.2 redegjør utvalget nærmere for det saklige virkeområdet.

Rammekreditt er, som det fremgår av ovennevnte, en undergruppe av «kredittavtale». Fordi direktivet, og dermed direktivbaserte gjennomføringsbestemmelser, flere steder behandler avtaler om rammekreditt særskilt, har utvalget valgt å innta en definisjon av «rammekreditt» i definisjonskatalogen, se bokstav b). En slik definisjon kan dessuten gjøre det noe enklere for rettsanvenderen å trekke et skille mellom rammekreditt og det som utvalget betegner som «tålt overtrekk» og som blir regulert i finansavtaleloven kapittel 2, se nærmere i punkt 5.12. Rammekreditt er en uttrykkelig avtale om kreditt der kredittgiveren stiller midler til rådighet for en kredittkunde som overstiger løpende saldo på kredittkundens løpende konto. Ved tålt overtrekk er det ingen uttrykkelig avtale om kreditt; det er i praksis tale om aksepterte, beløpsmessig relativt små overtrekk på en innskuddskonto.

For at det skal foreligge rammekreditt må det altså være tale om kreditt i form av midler som har blitt stilt til rådighet som overstiger «løpende saldo» på en «løpende konto». Dette skal ikke forstås som et krav om at det i bunnen av kredittforholdet må foreligge en regulær innskuddskonto, typisk en lønnskonto. Hovedpoenget med rammekreditt er at det blir stilt midler til rådighet for en kredittkunde som han kan gjøre bruk av når kredittbehovet melder seg. Det er praktisk og antagelig teknisk nødvendig at en slik kreditt blir knyttet til en konto hos kredittgiveren. Av dette følger at slik rammekreditt som i den senere tid har blitt vanlig å tilby på forbrukermarkedet, omfattes av lovens uttrykk «rammekreditt».

Utvalget har vurdert om man bør velge «kassekreditt» i stedet for «rammekreditt». «Rammekreditt» er mer innarbeidet i norsk lovgivning enn «kassekreditt», jf. finansavtaleloven § 46 annet ledd vedrørende pre-kontraktuell opplysningsplikt ved avtale om «rammekreditt». I direktivet benyttes «kassekreditt», men dette har ikke noen avgjørende betydning. I det praktiske liv, særlig i næringsforhold, er imidlertid «kassekreditt» mer innarbeidet. Slik kassekreditt som er vanlig i næringslivet, er typisk en kredittramme knyttet til den næringsdrivende kredittkundens løpende konto, og da gjerne slik at kredittkunden er forpliktet til å kanalisere innbetalinger til denne kontoen. Siden utvalgets forslag, i tråd med direktivet, er ment å favne videre enn dette, kan pedagogiske hensyn tale for å gjøre bruk av «rammekreditt». Et alternativ kan være formuleringen «kassekreditt og annen rammekreditt», men etter utvalgets oppfatning vil en slik formulering medføre at lovteksten blir unødvendig tung å lese.

Til forskjell fra direktivets definisjon av «kassekreditt», er utvalgets forslag til definisjon av «rammekreditt» ikke begrenset til å gjelde kreditt til forbruker. Dette er en konsekvens av at reglene i finansavtaleloven kapittel 3 i utgangspunktet også gjelder der kredittkunden er næringsdrivende.

I forlengelsen av dette er det naturlig å si noe om utvalgets definisjon av kredittkunde: en fysisk eller juridisk person som blir ytt kreditt av en kredittgiver, jf. bokstav c). Denne definisjonen rekker videre enn direktivet, som bare omfatter kredittavtaler med forbruker, jf. artikkel 3 bokstav a). Mens direktivet utelukkende omhandler kredittavtaler mellom en kredittgiver og en forbruker, vil finansavtaleloven kapittel 3 komme til anvendelse også i tilfeller hvor det blir ytt kreditt overfor næringsdrivende. Denne løsningen er i tråd med gjeldende regulering i kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Enkelte regler gjelder bare i forhold til kredittkunde som er forbruker. Dette fremgår av ordlyden i de aktuelle lovbestemmelsene.

Kredittgiver er definert som en finansinstitusjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, kommuner og fylkeskommuner, og, ved kreditt til forbruker, enhver som yter kreditt som ledd i næringsvirksomhet, jf. bokstav d). Bortsett fra siste del av bestemmelsen, er definisjonen en videreføring av finansavtaleloven § 44 første ledd. Den særskilte angivelsen vedrørende kreditt til forbruker er en konsekvens av at direktivet definerer kredittgiver som en fysisk eller juridisk person som yter eller gir tilsagn om å yte kreditt som ledd i utøvelsen av sin næringsvirksomhet. Ved kreditt til forbruker er det avgjørende om kreditten blir ytet som ledd i næringsvirksomhet, ikke om den som yter kreditten er en finansinstitusjon eller lignende institusjon, eller kommune eller fylkeskommune. Dette følger for så vidt allerede av forskrift 11. feb. 2000 nr. 102, gitt med hjemmel i finansavtaleloven § 1 femte ledd bokstav a).

Kredittformidler er en fysisk eller juridisk person som ikke opptrer som kredittgiver i det konkrete tilfellet, og som mot vederlag og som ledd i utøvelsen av sin næringsvirksomhet, presenterer eller tilbyr kredittavtaler, bistår kredittkunden ved å utføre annet forberedende arbeid med sikte på inngåelse av kredittavtale eller inngår kredittavtale med kredittkunden på kredittgiverens vegne. Denne definisjonen i bokstav e) svarer til direktivets definisjon av samme, jf. artikkel 3 bokstav f).

En kredittformidler gjennomfører altså slik mellommannsvirksomhet som angitt i definisjonen, som ledd i sin næringsvirksomhet og mot vederlag. Vederlaget kan ta form av penger, men dette er ikke et vilkår. Det kan dreie seg om annen finansiell motytelse, f.eks. innkjøpsrabatter hos kredittgiveren eller kredittkunden. Det er uten betydning for definisjonen av kredittformidler om mellommannen mottar vederlaget direkte fra kredittkunden eller kredittgiveren.

Utvalget antar at en kredittformidler i lovens forstand vil være enten meglerforetak i henhold til finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver i henhold til lovens kapittel 6. For nærmere redegjørelse vises det til fremstillingen i punkt 5.1.4.2 ovenfor.

Kredittkunde i lovens forstand er en fysisk eller juridisk person som tilbys eller ytes kreditt av en kredittgiver, jf. bokstav c). Alternativet «tilbys» relaterer i hovedsak til det faktum at loven ikke bare regulerer bindende kredittavtaler, men også visse forpliktelser på markedsføringsstadiet og det pre-kontraktuelle stadiet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 1 tredje ledd, hvor det heter at loven ikke gjelder mellom to parter som begge er finansinstitusjoner eller lignende institusjoner og opptrer i denne egenskap.

Effektiv rente blir definert som kredittkostnadene uttrykt i prosent per år av kredittbeløpet, beregnet i samsvar med matematisk formel fastsatt av Kongen i forskrift, jf. bokstav f). I forslag til forskrift om kredittavtaler § 6 fremkommer denne matematiske formelen sammen med forklaring av formelens bestanddeler, kommentarer til formelen og, i forskriften § 7, forutsetninger som det skal gjøres bruk av ved utregning av effektiv rente. Lovens definisjon sammen med forskriftsreguleringen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 19 samt vedlegg I til direktivet. Strukturelt er det en forskjell mellom direktivreguleringen og utvalgets forslag. Med utvalgets forslag vil alle forhold som har å gjøre med beregning av effektiv rente bli inntatt i forskrift. I direktivet er det derimot slik at artikkel 19 lister opp enkelte relevante forutsetninger, og viser avslutningsvis, i nr. 5, til at det ved behov kan gjøres bruk av supplerende forutsetninger som nevnt i direktivets vedlegg I punkt II. I vedlegg I punkt I fremkommer for øvrig den matematiske formelen sammen med tegnforklaringer og kommentarer til formelen.

Utvalget ser det som en fordel å samle alt som har å gjøre med beregning av effektiv rente på ett sted, bl.a. fordi den som skal beregne effektiv rente eller kontrollere en beregning prinsipielt sett må ta hensyn ikke bare til formelen, men også alle aktuelle forutsetninger. Det kan derfor fremstå som noe vilkårlig å nevne noen forutsetninger i lovtekst, mens andre blir nevnt i forskrift. Utvalget har valgt å plassere dette i forskrift for å unngå at kapittel 3 i finansavtaleloven blir unødvendig omfangsrik.

Det fremkommer av direktivets fortale at artikkel 19 sammen med vedlegg I uttømmende angir forutsetninger for beregning av effektiv rente. Det blir lagt til grunn at dette er viktig for å oppnå fullharmonisering, jf. fortalens punkt 43:

«For at fremme det indre markeds oprettelse og funktion og sikre et højt forbrugerbeskyttelsesniveau i hele Fællesskabet bør det sikres, at oplysningerne om de årlige omkostninger i procent er sammenlignelig i hele Fællesskabet. På trods af, at der ved direktiv 87/102/EØF blev fastsat en fælles matematisk formel for beregning af de årlige omkostninger i procent, er det stadig ikke muligt fuldt ud at sammenligne de årlige omkostninger i procent i hele Fællesskabet. I de enkelte medlemsstater inddrages forskellige omkostningsfaktorer i beregningen. Nærværende direktiv bør derfor klart og udtømmende fastsætte de samlede omkostninger i forbindelse med forbrugerkredit.»

Kredittkostnadene blir definert som alle kostnader, herunder rente, provisjon, gebyr, avgifter og andre utgifter som kredittkunden skal betale i forbindelse med kreditten, jf. bokstav g). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav g).

Samlet kredittbeløp er summen av beløp som blir stilt til disposisjon (for kredittkunden) i henhold til en kredittavtale, jf. bokstav h). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav l).

Nominell rente blir definert som rentesats som blir anvendt på årsbasis på utnyttede kredittmuligheter, jf. bokstav i). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav j).

Totalbeløp er summen av samlet kredittbeløp (bokstav h)) og kredittkostnadene (bokstav g)), jf. bokstav j). Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav h).

I bokstav k) blir tilknyttet kredittavtale definert. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 3 bokstav n). I punkt 5.10.2.1 redegjør utvalget nærmere for hva som menes med «tilknyttet kredittavtale».

Til § 46

Paragrafen regulerer hvem kredittgiveren kan overdra fordringen til, kapitlets anvendelse i forholdet mellom kredittkunden og ny kreditor, og kredittkundens krav på underretning om overdragelse.

Første ledd viderefører hovedtrekkene i finansavtaleloven § 45 første ledd. Bestemmelsens samtykkekrav gjelder ved overdragelse til andre enn finansinstitusjon, og er begrenset til å gjelde i tilfeller der kredittgiver er en finansinstitusjon eller lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd, eller en kommune eller fylkeskommune. Dermed blir gjeldende rett videreført i den forstand at samtykkekravet fremdeles vil gjelde for kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller innenfor finansavtalelovens område, mens det ikke vil gjelde slikt samtykkekrav for kredittsituasjoner som etter gjeldende rett faller innenfor kredittkjøpslovens område. Utvalgets forslag innebærer imidlertid en viss utvidelse av samtykkekravets virkeområde: Siden gjeldende § 45 ikke gjelder for kreditt som omfattes av kredittkjøpsloven, jf. § 44 annet ledd, vil det at det etter utvalgets forslag er uten betydning om institusjonen gir kreditt etter avtale med en selger, innebære en utvidelse.

Annet ledd viderefører finansavtaleloven § 45 annet ledd første punktum, justert for det faktum at virkeområdet for kapittel 3 foreslås utvidet, jf. utvalgets forslag § 44. I dette ligger at annet ledd generelt omhandler kredittgivers overdragelse av fordringen, uavhengig av om det er tale om en overdragelse som nevnt i bestemmelsens første ledd.

Tredje ledd innebærer en viss endring av finansavtaleloven § 45 annet ledd annet punktum. For det første foreslår utvalget at «varsle» blir erstattet med «underrette», for å klargjøre at det ikke er krav om varsel forut for overdragelse; det er tilstrekkelig med underretning etter at overdragelse har funnet sted.

Til forskjell fra etter gjeldende rett er det i utvalgets forslag ikke presisert hvem som skal underrette kredittkunden. Dette er en konsekvens av direktivets fullharmoniserende bestemmelse i artikkel 17 nr. 2, se punkt 5.11. Det er tilstrekkelig at kredittkunden blir underrettet enten av opprinnelig kredittgiver eller av ny kreditor.

I tillegg foreslår utvalget en tilføyelse hvoretter det blir gjort unntak fra plikten til å underrette hvor opprinnelig kredittgiver, etter avtale med og på vegne av ny kreditor, opptrer som kredittgiver overfor kredittkunden. Bakgrunnen for utvalgets forslag er forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 2. Utvalget antar at unntaket vil kunne komme til anvendelse f.eks. ved overdragelse til særskilte boligkredittselskaper, idet opprinnelig kreditor i slike tilfeller vanligvis vil stå for innkrevingen også etter overdragelsen. Opprinnelig kreditor opptrer i tilfelle på vegne av ny kreditor.

Til § 47

Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 4. Det fremgår av fremstillingen i punkt 5.2.1 at artikkel 4 nr. 1 første avsnitt åpner for nøytral markedsføring av kredittavtaler. Etter artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt kan imidlertid medlemsstatene velge å gi nasjonale bestemmelser som stiller krav om at det ved enhver markedsføring av kredittavtaler gis opplysning om effektiv rente. Utvalget foreslår at denne nasjonale valgfriheten blir utnyttet, slik at gjeldende retts krav om opplysning om effektiv rente, blir videreført.

For øvrig har utvalget delt seg i to like store fraksjoner som hver har fremsatt forslag til § 47. Forslag fra medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland til § 47 første ledd viderefører bestemmelsene i låneforskriften § 5 og kredittkjøpsloven § 6. Disse medlemmenes forslag til § 47 annet ledd presiserer at opplysningen skal gis på en slik måte at de lett oppfattes av den enkelte forbruker. Forslaget antas å innebære videreføring av gjeldende rett.

I det følgende skal forslag fra medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang kommenteres noe grundigere, ettersom dette forslaget ikke er basert utelukkende på videreføring av gjeldende rett.

Første ledd i disse medlemmenes forslag til § 47, avgrenser bestemmelsens virkeområde til å gjelde «markedsføring av kredittavtaler». Den gjelder uavhengig av om markedsføringen er rettet mot forbrukermarkedet, og den gjelder uavhengig av markedsføringens form. Bestemmelsen omfatter i utgangspunktet ikke markedsføring av firma og domenenavn; den gjelder bare markedsføring «av kredittavtaler». Utvalget utelukker imidlertid ikke at markedsføring av firma og – særlig – domenenavn etter omstendighetene kan utgjøre slik markedsføring som bestemmelsen omfatter. Hensynet til kredittkunden må veie tungt i denne vurderingen. Herunder må det tas i betraktning hvordan kredittkunder flest oppfatter markedsføringen.

Etter første ledd skal enhver markedsføring av kredittavtaler inneholde opplysning om effektiv rente med angivelse av kredittbeløp og kredittprofil. Med «kredittprofil» menes først og fremst kredittavtalens løpetid og kredittype. Når det gjelder kredittype kan det i grove trekk skilles mellom avbetalingskjøp og andre kredittkjøp, rammekreditt og nedbetalingslån. Nedbetalingslån kan igjen deles inn i annuitetslån og serielån. Av hensyn til kredittkunden er det hensiktsmessig at effektiv rente blir angitt med minst ett representativt eksempel, jf. første ledd annet punktum. Et representantivt eksempel vil i alminnelighet måtte knytte an til tilbud om kreditt som en relativt stor andel av målgruppen kan nyttiggjøre seg. Ved tilbud om rammekreditt kan det under henvisning til at eksemplene skal være representative, være nødvendig å angi effektiv rente ved forskjellige grader av utnyttelse av kredittrammen. I denne sammenheng kan det vises til § 8 forskrift til kredittkjøpsloven, se fremstillingen i punkt 5.2.2.

Den som markedsfører kredittavtaler kan velge å gi opplysninger som nevnt i første ledd, og la det bli med det. Hvis han derimot velger å gi opplysning også om nominell rente eller andre kredittkostnader, f.eks. etableringsgebyr, må vedkommende oppfylle kravene i annet ledd. Loven gir med andre ord anvisning på to standardløsninger: Enten blir det gitt opplysninger som nevnt i første ledd, eller så blir det gitt opplysninger som nevnt i annet ledd, i tillegg til opplysninger som nevnt i første ledd. Opplysningsplikten etter annet ledd blir imidlertid ikke utløst dersom supplerende opplysninger i forhold til de som er nevnt i første ledd, ikke er opplysninger om kredittkostnader. På dette punktet gjennomfører loven forbrukerkredittdirektivet artikkel 4 nr. 1 annet avsnitt smh. første avsnitt, som viser til standardopplysninger som nevnt i artikkel 4 nr. 2 og 3.

Etter annet ledd bokstav a) skal det gis opplysning om «kredittkostnadene», dvs. alle kostnader som kredittkunden skal betale i forbindelse med kreditten, jf. definisjonen i § 45 bokstav g). Opplysningene skal gis i form av spesifiserte poster, dvs. at det må gis opplysning om nominell rente, andre kredittkostnader og effektiv rente.

Enkelte av de opplysninger som er listet opp i annet ledd er valgfrie i den forstand at de ikke er relevante i alle tilfeller. Det er ikke plikt til å opplyse om forhold som er irrelevante i det aktuelle tilfellet. Dette er tydeliggjort i lovteksten ved bruk av formuleringene «såfremt det er tale om ...» (bokstav d), «eventuelle» (bokstav e) og «eventuell ... såfremt» (bokstav f). Når det gjelder bokstav f), foreligger forpliktelse i lovens forstand dersom det er nødvendig å inngå avtale om aksessorisk tjenesteytelse for å oppnå kreditten på annonserte vilkår. Dersom kostnadene ved en slik avtale om aksessorisk tjenesteytelse lar seg beregne på forhånd, skal det opplyses om kostnadene i henhold til bokstav a), mens bokstav f) er uaktuell i et slikt tilfelle.

Til § 48

Bestemmelsen omhandler pre-kontraktuell opplysningsplikt og erstatter kredittkjøpsloven §§ 4 og 5, samt finansavtaleloven § 46. Bestemmelsen gjennomfører hovedtrekkene i forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6, se utvalgets fremstilling i punkt 5.3.

Innledningsvis i første og annet ledd er det bestemt at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten skal oppfylles «[i] god tid før» det blir inngått kredittavtale. I dette ligger for det første at kredittavtale ikke kan inngås før den pre-kontraktuelle opplysningsplikten har blitt oppfylt. Et sentralt formål med bestemmelsen er at forbrukeren skal gis tid og anledning til å overveie kredittilbudet og eventuelt sammenligne det med andre kredittilbud. Forbrukerens behov i så måte kan avhenge av slike momenter som kredittype, kredittomfang, kredittavtalens kompleksitet og hvordan kredittgiveren oppfyller forklaringsplikten i § 50. Kravet om at opplysningene gis i god tid før det inngås kredittavtale er oppfylt dersom forbrukeren har anledning til å ta opplysningene med seg og overveie om han skal inngå kredittavtalen. Det vises ellers til fremstillingen i punkt 5.3.2.

Etter bestemmelsens første ledd er det kredittgiveren som er forpliktet til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten; kredittgiveren er pliktsubjektet. «Kredittgiver» blir definert i § 45 bokstav d). Også kredittformidlere kan være pliktsubjekt, se nedenfor.

Første ledd bestemmer videre at den pre-kontraktuelle opplysningsplikten gjelder i forhold til kredittkunde som er forbruker som definert i lovens § 2 første ledd annet punktum. Tilsvarende er bestemt i annet, fjerde og femte ledd. Kredittgiveren er ikke forpliktet til uoppfordret å gi pre-kontraktuelle opplysninger som nevnt i paragrafen, til kredittkunder som ikke er forbrukere. Etter bestemmelsens sjette ledd skal imidlertid skriftlig informasjon med opplysninger som nevnt være tilgjengelig for enhver kredittkunde før kredittavtale inngås. Denne bestemmelsen, som ikke er et resultat av forbrukerkredittdirektivet, viderefører prinsippet som kommer til uttrykk i finansavtaleloven § 46 tredje ledd første punktum.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter første ledd omfatter fire kategorier av opplysninger: første ledd bokstav a): kredittgiverens og, dersom han gjør bruk av kredittformidler, kredittformidlerens navn og geografiske adresse; første ledd bokstav b): kredittproduktets viktigste karakteristika; bokstav c): kostnader i forbindelse med kredittavtalen; bokstav d): andre viktige rettslige aspekter ved kredittavtalen. Inndelingen er i tråd med strukturen i formularene «Standardiserede europæiske forbrugerkreditoplysninger». Formularene, som utgjør vedlegg II og III til direktivet, må etter omstendighetene benyttes ved oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, se nedenfor, og foreslås gjennomført ved forskrift. Slik inndeling i fire kategorier bidrar etter utvalgets mening til god leservennlighet, og er for øvrig hensiktsmessig fordi det i senere lovparagrafer undertiden må vises tilbake til den ene eller andre kategorien av opplysninger.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten omfatter alle forhold nevnt i opplistingen i første ledd, med mindre det aktuelle tilfellet faller inn under særreguleringen i annet eller fjerde til sjette ledd. I grove trekk medfører særreguleringen en lempeligere opplysningsplikt enn den som fremgår av første ledd, men slik at særreguleringen gjennomgående er relatert til angivelsen i første ledd av fire opplysningskategorier.

Det skal i alle tilfelle opplyses om kredittgiverens og, dersom han gjør bruk av kredittformidler, kredittformidlerens navn og geografiske adresse. Med geografisk adresse menes den adressen som er relevant for forbrukeren. Formularene inneholder dessuten rubrikker for telefonnummer, e-postadresse, faksnummer og hjemmeside. Kredittgiveren kan velge om han vil fylle ut disse rubrikkene, men utvalget legger til grunn at det er i kredittgivernes egen interesse å oppgi så korrekte og utfyllende kontaktdata som mulig. Som det fremgår av lovteksten, skal også kredittformidlers navn og adresse etter omstendighetene bli opplyst. Kredittformidler i lovens og for så vidt i direktivets forstand, er enten meglerforetak som nevnt i finansavtaleloven kapittel 5 eller finansagent eller finansrådgiver etter reglene i finansavtaleloven kapittel 6. Utvalget har presisert at kredittgiveren skal gi nevnte opplysninger bare dersom «han gjør bruk av kredittformidler». Dette vil typisk være tilfelle der formidleren er kredittgiverens agent. Det er ikke grunn for å stille krav om at kredittgiveren skal gi nevnte opplysninger dersom kredittformidleren opptrer på vegne av kredittkunden.

I tråd med ovennevnte system basert på kategorisering i første ledd, er opplysningsplikten etter annet ledd relatert til de fire kategoriene, men slik at opplysningsplikten etter annet ledd er tilpasset kredittavtaler som nevnt i § 44 tredje ledd. På tilsvarende måte er opplysningsplikten etter fjerde til sjette ledd tilpasset nærmere angitte særtilfeller, se nærmere nedenfor.

Bestemmelsen i annet ledd første punktum viser altså tilbake til kredittavtaler nevnt i § 44 tredje ledd, dvs. kredittavtale i form av rammekreditt der kreditten skal tilbakebetales etter påkrav eller innen tre måneder. Sammenlignet med opplysningsplikten etter første ledd er opplysningsplikten etter annet ledd lempeligere, selv om det i annet ledd annet og tredje punktum blir bestemt at forbrukeren skal gis enkelte særlige opplysninger. Han skal for det første opplyses om vilkårene for oppsigelse av kredittavtalen. I denne sammenheng kan det vises til utvalgets forslag § 57 om oppsigelse av tidsubegrenset kredittavtale. For det andre skal forbrukeren gis opplysning om eventuell rett kredittgiveren måtte ha til enhver tid å fremsette krav om tilbakebetaling av hele kreditten. Slike tilleggsopplysninger er særlig aktuelle i relasjon til kredittavtale i form av rammekreditt.

Bestemmelsen i første ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 bokstav a) til s). Bestemmelsen i annet ledd gjennomfører artikkel 6 nr. 1 smh. artikkel 2 nr. 3.

Både etter første og annet ledd er det krav om at opplysningene blir gitt skriftlig. Skriftlighetskravet må forstås i lys av finansavtaleloven § 8 om bruk av elektronisk kommunikasjon og elektroniske medier. I relasjon til pre-kontraktuell opplysningsplikt må skriftlighetskravet også ses i lys av direktivets regler om bruk av formularene «Standardiserede europæiske forbrugerkreditoplysninger», som foreslås inntatt i forskrift.

Etter tredje ledd første punktum skal pre-kontraktuell opplysningsplikt i medhold av bestemmelsens første ledd oppfylles ved bruk av formular som angitt i forslag til forskrift § 3 første ledd. Kredittgiveren kan ikke velge å oppfylle plikten på annen måte, jf. formuleringen «gis». Dette er et resultat av forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 første avsnitt annet punktum. Når det derimot gjelder opplysningsplikten etter annet ledd, kan kredittgiveren enten gjøre bruk av formular som angitt i forslag til forskrift § 3 annet ledd, eller gi opplysningene på annen måte som sikrer at alle opplysningene er like fremtredende, jf. tredje ledd tredje punktum. Slik differensiering er nødvendig på grunn av nevnte artikkel 5 nr. 1 første avsnitt annet punktum sammenholdt med artikkel 6 nr. 1 tredje avsnitt annet punktum. Sistnevnte bestemmelse fastslår at opplysningene nevnt i artikkel 6 nr. 1 «kan gives ved hjælp af formularen ...», mens det i artikkel 5 nr. 1 første avsnitt annet punktum heter at opplysningene nevnt i artikkel 5 nr. 1 «gives ... ved hjælp af formularen ...».

Dersom opplysningene blir gitt i samsvar med nevnte formularer, uten hensyn til om bruken av formular bygger på en plikt eller på kredittgiverens valg, skal kredittgiveren anses å ha oppfylt opplysningsplikten etter første og annet ledd, samt angrerettloven § 9a første ledd første punktum, jf. tredje ledd annet og fjerde punktum. Disse bestemmelsene gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 1 første avsnitt siste punktum og artikkel 6 nr. 1 tredje avsnitt siste punktum. Bestemmelsene forutsetter at opplysningene blir gitt «i samsvar med» nevnte formularer. I dette ligger at formularene må være korrekt utfylt.

Forholdet mellom pre-kontraktuell opplysningsplikt etter finansavtaleloven og angrerettlovens bestemmelser om forhåndsopplysninger ved fjernsalg av finansielle tjenester, blir også regulert i fjerde og femte ledd.

Hvis det i forbindelse med avtaleinngåelsen blir benyttet taletelefoni som kommunikasjonsmåte, jf. angrerettloven § 7a tredje ledd, skal forbrukeren etter fjerde ledd første punktum gis opplysninger i samsvar med angrerettloven § 7a tredje ledd, jf. fjerde ledd første punktum. Formuleringen «i samsvar med» innebærer at alle forutsetninger nevnt i angrerettloven § 7a tredje ledd må være oppfylt. Følgelig kan kredittgiveren i telefonsamtalen nøye seg med å gi nærmere angitte opplysninger, forutsatt at forbrukeren har gitt sitt samtykke til dette, jf. angrerettloven § 7a tredje ledd første punktum. I bestemmelsens annet og tredje punktum fremkommer ytterligere krav til opplysninger. Bestemmelsen i § 48 fjerde ledd første punktum gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 2 første del. Annen del i artikkel 5 nr. 2 er gjennomført i § 48 fjerde ledd annet punktum. I lovbestemmelsen heter det at opplysninger i telefonsamtalen om kredittproduktets viktigste karakteristika (første ledd bokstav b)) og om kostnader i forbindelse med kredittavtalen (første ledd bokstav c)), i det minste skal omfatte opplysninger nevnt i første ledd bokstav b) punkt ii) til vii) og bokstav c) punkt ii). At det «i det minste skal» gis slike opplysninger, medfører at fjerde ledd annet punktum angir minstekrav for så vidt gjelder opplysninger vedrørende kredittproduktets viktigste karakteristika og kostnader i forbindelse med kredittavtalen. I praksis vil fjerde ledd annet punktum supplere opplysningsplikten etter fjerde ledd første punktum sammenholdt angrerettloven § 7a tredje ledd.

Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten er prinsipielt sett ikke til hinder for at det blir inngått kredittavtale ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk som ikke gjør det mulig å oppfylle opplysningsplikten etter bestemmelsens første og annet ledd. Betingelsen for at avtale skal komme i stand på denne måten, er at avtalen kommer i stand etter forbrukerens oppfordring, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 7. En slik oppfordring kan komme til uttrykk ved at forbrukeren anmoder om en rammekreditt med øyeblikkelig virkning. I fjerde ledd tredje punktum fremgår hvilke opplysninger forbrukeren i så fall skal gis i telefonsamtalen. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 6 nr. 4.

Dersom forbrukeren oppfordrer om det og kredittavtale kommer i stand ved bruk av fjernkommunikasjonsteknikk som nevnt, skal kredittgiveren umiddelbart etter avtaleinngåelse gi forbrukeren opplysninger som nevnt i første og annet ledd, avhengig av type kredittavtale. Dette fremkommer av § 48 femte ledd, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 3 og artikkel 6 nr. 7. I disse direktivbestemmelsene blir det skissert ulike fremgangsmåter: Etter artikkel 5 nr. 3 skal kredittgiveren gi opplysninger ved bruk av formular, mens artikkel 6 nr. 7 bestemmer at det skal gis slike «aftaleoplysninger, som kræves i henhold til artikel 10», som omhandler krav til kredittavtalens form og innhold. Utvalget antar at det er tilstrekkelig å fastsette at kredittgiveren skal gi forbrukeren opplysninger som nevnt i første og annet ledd. I praksis vil dette antagelig bli gjort ved at forbrukeren får oversendt kredittavtalen, og kredittavtalen vil typisk være basert på strukturen i § 52 om kredittavtalens form og innhold, som igjen er basert på strukturen i formularene.

De ulike ledds opplisting av opplysninger som skal gis, er resultat av direktivets fullharmonisering. Til tross for dette er det konkret tale om opplysninger som i hovedsak faller innenfor gjeldende pre-kontraktuell opplysningsplikt etter kredittkjøpsloven og finansavtaleloven. Av det som er nytt sammenlignet med gjeldende rett, kan særlig nevnes første ledd bokstav d) punkt v), hvor det heter at forbrukeren skal opplyses om frist for å akseptere kredittavtale basert på opplysninger gitt i medhold av bestemmelsen. Med dette blir det forutsetningsvsis slått fast at opplysninger gitt for å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, samlet skal anses som et rettslig forpliktende tilbud. Utvalget antar at dette medfører noe prinsipielt nytt. At det blir avgitt et rettslig forpliktende tilbud, medfører bl.a. at ugyldighetsregler blir aktualisert ved feilskrift o.l., mens fullmaktsreglene aktualiseres i tilfeller hvor opplysninger blir gitt av en mellommann. Direktivet stiller antagelig ikke krav om at opplysningene skal utgjøre et rettslig forpliktende tilbud. Tvert om åpner direktivfortalens punkt 25 for at opplysningene kan anses avtalerettslig uforpliktende. Tilsvarende kan utledes av artikkel 5 nr. 1 bokstav s) og artikkel 6 nr. 1 bokstav l), hvor det er bestemt at det, «hvor det er relevant», skal opplyses om hvor lenge opplysningene er bindende for kredittgiveren. Utvalget legger til grunn at den foreslåtte regelen i bokstav d) punkt v) er formålstjenlig; hvis opplysningene ikke utgjør et forpliktende tilbud, kan forbrukeren ha vansker med å foreta sikre sammenligninger, ettersom han i så fall alltid kan risikere forandringer i etterkant, og dermed gå glipp av det som viser seg å være det beste tilbudet. Det må for øvrig kunne forventes at kredittgivere i lovens forstand i alminnelighet skal kunne «stå ved» gitte opplysninger, ikke minst fordi den pre-kontraktuelle opplysningsplikten inntrer på et stadium i prosessen som etterfølger eventuell markedsføring og som innebærer direkte kontakt mellom kredittgiver og kredittkunde.

Bestemmelsen i første ledd bokstav d) punkt v) må for øvrig ses i sammenheng med opplysningskravene etter første ledd bokstav b) punkt viii) om sikkerhet som kreves, og bokstav d) punkt iii) om kredittvurdering. At det eventuelt blir stilt krav om sikkerhet og det blir foretatt en kredittvurdering, medfører at kredittilbudet i et visst tidsrom må bli å anse som betinget. Dette er imidlertid ikke til hinder for en bestemmelse som den i første ledd bokstav d) punkt v).

Av syvende ledd første punktum fremgår at kredittformidler, jf. § 45 bokstav e), er forpliktet på lik linje med kredittgiver til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten, såfremt formidlerens oppdrag helt eller delvis er knyttet til kredittavtaler. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 5 nr. 1 og artikkel 6 nr. 1.

I syvende ledd annet punktum blir det gjort unntak fra regelen i første punktum. Unntaket gjennomfører bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 7, og innebærer at leverandører av varer eller tjenester som opptrer aksessorisk som formidler av kreditt, ikke har en selvstendig, lovmessig forpliktelse overfor kredittkunden til å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten. En kredittformidler opptrer aksessorisk som sådan f.eks. dersom kredittformidlingen ikke utgjør hovedformålet med vedkommendes næringsvirksomhet; hovedformålet er f.eks. salg av biler, mens kredittformidlingen utgjør et virkemiddel for å oppnå salg av biler. Utvalget presiserer at aksessoriske kredittformidlere er å anse som kredittformidlere i direktivets forstand (artikkel 3 bokstav f)), og at disse også er å anse enten som meglerforetak eller finansagent eller finansrådgiver, jf. finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Følgelig vil de bestemmelsene i lovens kapittel 5 og 6 som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 om kredittformidlere, være relevante også i forhold til aksessoriske kredittformidlere. Nærmere om dette i punkt 5.1.4.2.

Når det gjelder sanksjoner mot overtredelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt, vises særlig til §§ 52 om avtalens form og innhold. I denne bestemmelsen blir det angitt enkelte praktisk viktige sanksjoner mot overtredelse av bestemmelsen i § 48.

Til § 49

Paragrafen regulerer kredittgiveres plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet før kredittavtale blir inngått. Bestemmelsen er ny i norsk rett, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 8. Om utvalgets fortolkning av artikkel 8 vises det til punkt 5.4, særlig punkt 5.4.3.

Plikten etter første ledd til å vurdere forbrukerens kredittverdighet, påhviler kredittgiveren. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kredittgiveren organiserer virksomheten slik at kredittvurderingen i noen grad blir foretatt av en annen, for eksempel slik at kredittformidleren foretar en første undersøkkelse av forbrukerens kredittverdighet. Kredittgiveren er imidlertid ansvarlig for at kredittvurderingen er i overensstemmelse med loven, uansett hvordan han velger å organisere den praktiske utførelsen.

Kredittvurderingen skal foretas før kredittavtale inngås. I tilfeller hvor kredittavtalen gir forbrukeren rett til å trekke på en kredittramme, vil kredittgiveren ikke ha plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet i forkant av forbrukerens utnyttelse av kreditten. Utvalget antar at slik vurderingsplikt heller ikke inntrer i tilfeller med kredittavtale i form av rammekreditt som er tidsbegrenset, men hvor det skjer automatisk forlengelse med mindre kreditten sies opp fra en av partene innen en viss frist. Dersom kredittavtalen er tidsbegrenset i den forstand at det kreves ny avtale for å forlenge kredittiden, vil det derimot inntre plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet på ny forut for eventuell forlengelse. Om vurderingsplikt knyttet til inngåelse av endringsavtale, se nedenfor om annet ledd.

Kredittvurderingen skal foretas på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger, og bestemmelsen forutsetter at kredittgiveren har plikt til å innhente disse fra forbrukeren eller – dersom det er nødvendig – fra relevant database. I praksis vil det antagelig være slik at forbrukeren ved søknad om kreditt fyller ut standard søknadsskjema utarbeidet av kredittgiveren, mer eller mindre fullstendig. Det er imidlertid kredittgiverens ansvar å påse at kredittvurderingen blir foretatt på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger. Han må derfor uansett vurdere om han skal be om ytterligere opplysninger fra forbrukeren, eventuelt innhente opplysninger fra relevant database.

Kredittgiverens avgjørelse av hvilke opplysninger han skal innhente, beror på en konkret vurdering. En grunnleggende forutsetning for at kredittgiveren skal ha plikt til å innhente opplysninger, er at aktuelle opplysninger vedrører forhold som innvirker på, eller kan si noe om, forbrukerens kredittverdighet. Opplysninger om forbrukerens lønns- og formuesforhold er i alminnelighet relevante. Det samme gjelder opplysninger om betalingsanmerkninger. Også andre opplysninger kan være relevante, f.eks. opplysninger om skilsmisse og sykdom. Det er imidlertid ikke slik at kredittgiveren i ethvert tilfelle er forpliktet til å innhente alle relevante opplysninger. I denne sammenheng må det foretas en konkret vurdering. Relevante momenter omfatter kredittens størrelse, hvor stor betydning de aktuelle opplysningene kan antas å ha for kredittvurderingen og hvilke oppofrelser og ulemper forbrukeren pålegges ved å bli avkrevd den aktuelle opplysningen.

Kredittgiver vil normalt ha oppfylt sin plikt til å innhente fyllestgjørende opplysninger dersom han har basert seg på de opplysninger forbrukeren har gitt ham og de opplysninger kredittgiver kan innhente eller få verifisert i relevant database (se nærmere nedenfor), med mindre opplysningene fremstår som klart mangelfulle i lys av den aktuelle kredittens størrelse og normal og forsvarlig praksis med hensyn til kredittvurderinger. Se også punkt 5.4.3 foran.

Særlig i relasjon til momentet kredittens størrelse, nevner utvalget at kredittgiveren må kunne etablere som praksis at han nøyer seg med å kontrollere database for betalingsanmerkninger i tilfeller hvor det er spørsmål om å innvilge kreditt av relativt beskjeden størrelse.

Formuleringen «om nødvendig» skal ikke forstås slik at kredittgiveren er avskåret fra å innhente opplysninger fra relevant database dersom fyllestgjørende opplysninger kan innhentes hos forbrukeren. Kredittgiveren kan for det første gjøre bruk av relevant database for å kvalitetssikre opplysninger som forbrukeren har gitt, jf. første ledd annet punktum. Dessuten kan kredittgiveren i betydelig grad vurdere konkret om det er mest hensiktsmessig å innhente opplysninger fra forbrukeren eller fra relevant database.

Med «relevant database» menes databaser som med eller uten vederlagsplikt er tilgjengelige for kredittgivere som søker å innhente opplysninger om forbrukerens økonomiske evne, herunder betalingsanmerkninger, for eksempel kredittopplysningsbyråers registre over ligningsopplysninger og betalingsanmerkninger.

Etter annet ledd skal kredittgiveren foreta en kredittvurdering som nevnt i første ledd også før partene inngår endringsavtale om vesentlig forhøyelse av det samlede kredittbeløp.

Etter tredje leddskal kredittgiveren underrette forbrukeren omgående og vederlagsfritt om resultatet av søk i databasen og om databasen dersom kredittsøknad avslås på grunnlag av kredittgiverens søk i database. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 9 nr. 2. Etter artikkel 9 nr. 3 skal slik underretning ikke gis hvis det er forbudt i henhold til annen fellesskapslovgivning eller underretning strider mot offentlig orden eller sikkerhet. Utvalget legger til grunn at denne begrensningen i underretningsplikten vil følge av innskrenkende tolkning av bestemmelsen i tredje ledd.

Fire medlemmer, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår at det i tredje leddinntas en bestemmelse om at forbrukerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig dersom kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt til å vurdere forbrukerens kredittverdighet etter første og annet ledd (det samlede utvalgs forslag til bestemmelse i tredje ledd flyttes til fjerde ledd). De øvrige medlemmene frarår å innføre en slik bestemmelse. Det vises til merknadene i punkt 5.13.4 foran.

Til § 50

Paragrafen regulerer kredittgiverens og eventuelt kredittformidlerens forklaringsplikt overfor forbrukeren. Bestemmelsen er ny i norsk rett, og den gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 nr. 6. Det vises til punkt 5.4.4 for en nærmere redegjørelse for denne direktivbestemmelsen.

Etter første ledd påhviler forklaringsplikten kredittgiver og kredittformidler som måtte være involvert i avtaleinngåelsen. I dette ligger at begge har rettslig ansvar for at forklaringsplikten blir oppfylt. Det er imidlertid selvsagt tilstrekkelig at en av dem gir forbrukeren relevante forklaringer; i så fall er forklaringsplikten oppfylt.

Forbrukeren skal gis fyllestgjørende forklaringer slik at han er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon. Forklaringsplikten må ses i sammenheng med plikten til å gi pre-kontraktuelle opplysninger etter § 48. Forklaringsplikten inntrer ikke dersom forbrukeren selv er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til vedkommendes behov og finansielle situasjon, forutsatt også at forbrukeren er kjent med sentrale rettsvirkninger av mislighold av kredittavtalen. Det er kredittgiveren og kredittformidleren som har risikoen for at situasjonen faktisk ligger slik an.

I tilfeller hvor forklaringsplikten inntrer, skal det gis «fyllestgjørende forklaringer slik at forbrukeren er i stand til å vurdere om den foreslåtte kredittavtale passer til dennes behov og finansielle situasjon». I første ledd annet punktum er det angitt hva forklaringene skal omfatte. Når det gjelder konsekvenser av mislighold vil forklaringsplikten normalt omfatte opplysninger om forsinkelsesrente som vil påløpe, risikoen for at eventuell pantsatt eiendel vil kunne bli realisert, at ansvar vil kunne bli gjort gjeldende overfor eventuelle kausjonister, at forbrukeren vil være ansvarlig for eventuell restgjeld som ikke kan dekkes ved innbetalinger fra forbrukeren, og at mislighold vil kunne lede til betalingsanmerkninger.

For øvrig vil det nærmere innholdet av forklaringsplikten i noen grad måtte fastlegges konkret ut fra kredittavtalens innhold og kompleksitet, forbrukerens evne til å vurdere mottatte opplysninger og hvor stor betydning kredittavtalen kan antas å få for forbrukerens økonomiske situasjon. Hvis det fremgår, f.eks. av kommunikasjonen mellom partene, at forbrukeren i liten grad er i stand til å ivareta egne interesser, vil det gjelde skjerpede krav til de forklaringer som gis.

Forklaringsplikten har nær sammenheng med frarådningsplikten i § 51, men det er tale om to selvstendige forpliktelser. I tillegg til forklaringsplikten har kredittgiver frarådningsplikt etter § 51 dersom vilkårene der er oppfylt. Det må antas at kredittavtalen ofte ikke vil passe til forbrukerens finansielle situasjon dersom forbrukerens kredittverdighet er svak. Kredittgiver må i slike tilfeller normalt forklare forbrukeren at man vurderer forbrukerens kredittverdighet som svak og at kredittavtalen derfor ikke passer til hans finansielle situasjon. Mener kredittgiver at forbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra å oppta kreditten i slike tilfeller, har han plikt til å underrette forbrukeren om det, jf. utkast til § 51 om frarådningsplikt og NOU 2007: 5 s. 48, hvor Banklovkommisjonen uttaler at en «frarådning vil være en direkte måte å forklare forbrukeren at hans økonomiske evne tilsier at han bør være forsiktig med å inngå en kredittavtale ...». Hvis forbrukeren etter frarådning velger å avstå fra å inngå kredittavtale, er det ikke nødvendig å gi forklaringer i henhold til § 50. Dersom forbrukeren ønsker å oppta kreditten på tross av at han har mottatt frarådning, vil forklaringsplikten ha selvstendig betydning ettersom frarådning i seg selv ikke er tilstrekkelig for å oppfylle forklaringsplikten.

Etter annet ledd gjelder forklaringsplikten etter første ledd ikke ved inngåelse av kredittavtale som nevnt i § 44 tredje ledd. Det siktes her til kredittavtaler i form av rammekreditt der kreditten skal betales tilbake etter påkrav eller innen tre måneder. Det følger allerede av opplistingen i § 44 tredje ledd at forklaringsplikten ikke gjelder ved inngåelse av slike avtaler, men det foreslås ut fra pedagogiske hensyn at dette også fremgår uttrykkelig av denne paragrafens tredje ledd. Unntaket i tredje ledd er en følge av fullharmoniseringen i artikkel 2 nr. 3.

Fire medlemmer, Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår at det i annet leddinntas en bestemmelse om at forbrukerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes rimelig dersom kredittgiveren ikke har oppfylt sin plikt etter første ledd til å gi fyllestgjørende forklaringer (det samlede utvalgs forslag til bestemmelser i andre ledd forskyves til tredje ledd). De øvrige medlemmene frarår å innføre en slik bestemmelse. Det vises til merknadene i punkt 5.13.4 foran.

Til § 51

Bestemmelsen viderefører kredittkjøpsloven § 9a og finansavtaleloven § 47, og er utformet i lys av at utvalget foreslår å samordne kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Dessuten foreslår utvalget enkelte endringer i første ledd tredje og fjerde punktum og tredje ledd.

Etter første ledd første punktum får kredittgiveren frarådningsplikt dersom han før kredittavtale inngås med en forbruker eller kreditten utbetales eller salgsting overgis til forbrukeren, må anta at økonomisk evne eller andre forhold på forbrukerens side tilsier at han eller hun alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten eller fra å gjennomføre kredittavtalen. I så fall skal kredittgiveren underette forbrukeren om dette.

Det er sammenheng mellom plikten til å vurdere forbrukerens kredittverdighet og frarådningsplikten. Normalt vil det være opplysningene som danner grunnlaget for den kredittvurdering kredittgiveren skal foreta etter utvalgets forslag § 49, som også utgjør grunnlaget for frarådningsplikt. I tillegg til dette kan som nevnt bl.a. kunnskap om forbrukerens formål med kreditten og andre forhold på forbrukerens side etter omstendighetene aktualisere frarådningsplikten.

Det vil normalt være vesentlig svekkelse av forbrukerens kredittverdighet i tiden mellom inngåelse av kredittavtale og utbetaling som vil aktualisere frarådningsplikten før kreditten utbetales. Hvis frarådningsplikt aktualiseres i slike tilfeller, vil forbrukeren har rett til å si seg ubundet av kredittavtalen.

I forhold til det alternative vilkåret om frarådningsplikt etter at kredittavtalen er inngått, men før kreditten utbetales, vil utvalget bemerke at det ikke er grunnlag for å pålegge kredittgiver frarådningsplikt i forbindelse med at forbrukeren trekker på rammekreditt han måtte være innvilget. Alternativet med utbetaling av kreditten må anses å gjelde tilfeller hvor det foretas utbetaling av innvilget lån, til forskjell fra mer eller mindre løpende trekk på rammekreditt. Når det gjelder spørsmålet om frarådningsplikt ved fornyelse av tidsbegrensede rammekreditter, antar utvalget av spørsmålet om frarådningsplikt må løses på samme måte som spørsmålet om vurderingsplikt. I dette ligger at frarådningsplikten ikke blir aktualisert i tilfeller med kredittavtale i form av rammekreditt som er tidsbegrenset, men hvor det skjer automatisk forlengelse med mindre kreditten sies opp fra en av partene innen en viss frist. Dersom kredittavtalen er tidsbegrenset i den forstand at det kreves ny avtale for å forlenge kredittiden, kan frarådningsplikten bli aktualisert ved inngåelse av avtale om forlengelse.

Etter første ledd annet punktum skal underretning om at forbrukeren alvorlig bør overveie å avstå fra å ta opp kreditten, skje skriftlig.

I tillegg foreslår utvalget en bestemmelse i første ledd tredje punktum om at underretningen så vidt mulig også skal gis muntlig, dersom underretningen blir gitt før kredittavtale inngås. I formuleringen «så vidt mulig» ligger det en reservasjon som bare kommer til anvendelse unntaksvis hvor kredittgiver til tross for formålstjenlige forsøk og anstrengelser ikke får muntlig kontakt med forbrukeren, og hvor avtaleinngåelsen etter forholdene ikke bør utsettes til muntlig kontakt er oppnådd. For øvrig er formuleringen «[d]ersom underretningen gis før kredittavtale inngås» ikke ment å innebære noen valgfrihet med hensyn til når frarådning skal skje. Formuleringen er ment å avgrense mot tilfeller hvor frarådningsplikten først inntrer og oppfylles etter at kredittavtale inngås. I tilfeller hvor bare skriftlig frarådning er gitt, fordi det ikke var «mulig» å gi muntlig frarådning, gjelder forbrukerens bekreftelse bare den skriftlige frarådningen. Utvalget anser det unødvendig å presisere dette i ordlyden.

Videre foreslår utvalget i første ledd fjerde punktum at forbrukeren, dersom han inngår kredittavtale på tross av frarådningen, ved signatur skal bekrefte at han er kjent med kredittgiverens skriftlige og muntlige frarådning. Endringsforslagene er begrunnet i et ønske om å gjøre frarådningsplikten mer effektiv. Utvalget ser det slik at krav om skriftlig og muntlig underretning, samt skriftlig bekreftelse som nevnt, vil kunne bidra til å forhindre at forbrukeren overser eller unnlater å tillegge frarådningen den vekt han bør tillegge den. Utvalget antar at en kombinasjon av skriftlig og muntlig frarådning og slik bekreftelse i tilfeller hvor forbrukeren likevel tar opp kreditten, er vel egnet til å tydeliggjøre for forbrukeren at kredittopptaket skjer på egen risiko. Utvalgets forslag begrenses til å omfatte tilfeller hvor frarådning gis før inngåelsen av kredittavtale. Forslaget vil dermed omfatte de fleste tilfeller hvor frarådningsplikt inntrer. Den foreslåtte løsning er trolig mindre egnet i tilfeller hvor frarådningsplikten inntrer etter at kredittavtalen er inngått.

Kravet om signatur i i første ledd fjerde punktum er ment utelukkende som bevis for at frarådning er gitt og at forbrukeren er kjent med dette. Signaturkravet er ikke et gyldighetskrav. Manglende signatur vil heller ikke i seg selv ha betydning for vurderingen av eventuell lempning.

I annet ledd foreslår utvalget en bestemmelse om at frarådningsplikten etter første ledd også skal gjelde for kredittformidler som opptrer på vegne av kredittgiveren. Dette er en bestemmelse som går videre enn finansavtaleloven § 47, og en videreføring av løsningen som er valgt i kredittkjøpsloven § 9a. Etter utvalgets mening er løsningen som er valgt i kredittkjøpsloven § 9a best egnet til å sikre at frarådningsplikten oppfylles. For øvrig er det, dersom utvalgets forslag om at frarådningen skal gis både skriftlig og muntlig blir videreført, etter utvalgets oppfatning særlig viktig at lovens frarådningsplikt påhviler både kredittgiveren og kredittformidleren.

Etter tredje ledd kan forbrukerens forpliktelser lempes for så vidt dette finnes rimelig hvis kredittgiveren – eller kredittformidleren etter annet ledd – ikke har frarådet forbrukeren å ta opp kreditten eller å gjennomføre kredittavtalen i tilfeller hvor kredittgiveren og kredittformidleren er forpliktet til det. Dette er en videreføring av gjeldende rett i finansavtaleloven § 47 og kredittkjøpsloven § 9a.

Til § 52

Paragrafen regulerer kredittavtalens form og innhold. Bestemmelsene i § 52 første til tredje ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10, se punkt 5.5, særlig punkt 5.5.2. Bestemmelsene i § 52 fjerde og femte ledd viderefører bestemmelsene i finansavtaleloven § 48 tredje og femte ledd. Forskriftshjemmelen i finansavtaleloven § 48 sjette ledd blir også foreslått videreført, men da i en særskilt forskriftshjemmel i kapitlets siste paragraf.

Etter første ledd første punktum skal kredittavtalen være skriftlig, sml. forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 1 første avsnitt. Dette gjelder uavhengig av om kredittkunden er forbruker. Her som ellers i bestemmelsene som utvalget foreslår, må skriftlighetskravet ses i sammenheng med finansavtaleloven § 8. I denne sammenheng viser utvalget særlig til drøftelsen i punkt 5.1.5.2 av direktivets formulering «varig medium» og forholdet mellom dette og samtykkekravet i finansavtaleloven § 8.

Første ledd annet punktum er formulert i to alternativer, se punkt 9.3. Både flertallet og mindretallet foreslår at det skal gjelde krav om at kredittavtalen skal være underskrevet av forbrukeren. Lovens signaturkrav kan oppfylles enten ved signatur på papir eller ved elektronisk signatur. Dissensen vedrører virkninger av at kredittavtalen ikke er skriftlig og undertegnet av forbrukeren.

Utvalgets mindretall, medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland, foreslår at kredittavtalen må være skriftlig og undertegnet av forbrukeren for å være bindende. Etter dette forslaget kan forbrukeren, ved overtredelse av kravet om skriftlighet og underskrift, si seg ubundet av kredittavtalen.

Etter utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang, sitt forslag skal verken skriftlighetskravet eller kravet om forbrukerens underskrift, utgjøre vilkår for kontraktsbinding. Disse medlemmene legger derimot til grunn, i tråd med gjeldende rett, at overtredelse av skriftlighets- eller signaturkravet etter omstendighetene kan tillegges betydning ved den bevismessige vurderingen av om partene har inngått bindende kredittavtale.

I henhold til første ledd tredje punktum skal kredittgiveren gi kredittkunden et eksemplar av kredittavtalen eller på annen måte gjøre avtalen tilgjengelig for kredittkunden. Førstnevnte alternativ er først og fremst aktuelt dersom avtalen blir utformet på papir, mens sistnevnte alternativ er særlig aktuelt ved bruk av elektronisk kommunikasjon, jf. § 8. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 1 annet avsnitt første punktum.

Annet ledd inneholder den generelle regelen hva gjelder krav til avtalens innhold, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2 og 4. I annet ledd første punktum gis det henvisninger til opplysninger som omfattes av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten: Avtalen skal inneholde alle opplysninger nevnt i § 48 første ledd bokstav a) til c), samt opplysninger nevnt i § 48 bokstav c) punkt i) og ii). Bestemmelsen i annet ledd første punktum gjelder uavhengig av om kredittkunden er forbruker, og er slik sett bare delvis utslag av direktivets fullharmonisering. Utvalget legger til grunn at også kredittavtaler med næringsdrivende bør være skriftlige og at det skriftlige avtaledokumentet bør inneholde de viktiste avtalevilkårene. Dessuten vil kravene til avtalens innhold neppe medføre særlig merarbeid for kredittgivere, ettersom disse etter § 48 sjette ledd er forpliktet til å ha tilgjengelig for enhver kredittkunde informasjon som nevnt i bestemmelsens første og annet ledd.

I annet ledd første og annet punktum er det bestemt at avtalen skal «inneholde opplysninger» om nærmere angitte forhold. Denne ordlyden er ment å understreke at det er krav om at aktuelle opplysninger blir eksplisitt angitt i avtaledokumentet. Det er ikke tilstrekkelig med henvisninger i avtaledokumentet til opplysninger som har blitt gitt forut for avtaleinngåelse. Dette kravet om eksplisitt angivelse, som for så vidt gjelder forbrukerforhold er resultat av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering, innebærer ikke nødvendigvis at kredittgivere må gi to sett med dokumenter – et sett på det pre-kontraktuelle stadiet og et nytt sett ved avtaleinngåelse. På det pre-kontraktuelle stadiet kan det bli gitt opplysninger som tilfredsstiller kravene til avtalens innhold etter utvalgets forslag § 52, i tillegg til kravene etter § 48 om opplysningsplikt forut for avtaleinngåelse. Opplysninger som etter § 52 smh. § 48 bare skal gis ved avtaleinngåelse, men som kredittgiveren velger å gi allerede på det pre-kontraktuelle stadiet, må da gis i et særskilt dokument som tillegg til formularet Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger. Samlet kan disse dokumentene utgjøre avtalen mellom partene. Hvis kredittgiveren på det pre-kontraktuelle stadiet nøyer seg med å oppfylle den pre-kontraktuelle opplysningsplikten og dermed ikke gir «tilleggsopplysninger» som nevnt i § 52, vil han måtte gjenta deler av de gitte opplysningene i det senere presenterte avtaledokumentet.

I annet ledd annet punktum bokstav a) til e) blir det listet opp opplysninger som skal inntas i kredittavtale med forbruker. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 2 bokstav i), j), p), q), s), t) og v).

Tredje ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 5, som regulerer hva som skal inntas i «kreditaftaler i form af kassekredit, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder». For slike kredittavtaler skal etter direktivet bare enkelte av direktivbestemmelsene komme til anvendelse.

Til § 53

Paragrafen regulerer kredittgiverens opplysningsplikt under kredittforholdet. Kravene til pre-kontraktuell opplysningsplikt og til kredittavtalens innhold, fremgår av §§ 48 og 52.

Bestemmelsen i første ledd, som er ny i finansavtaleloven kapittel 3, gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 12 nr. 1 for så vidt gjelder kredittgiverens plikter overfor en kredittkunde som er forbruker. I tråd med fullharmoniseringens rekkevidde er bestemmelsen begrenset til å gjelde avtale om rammekreditt, se nærmere i punkt 5.6.2.3. Begrepet «rammekreditt» er definert i utvalgets forslag § 45 bokstav b).

Bestemmelsen gjelder i forhold til alle kredittkunder. En konsekvens av dette er at utvalgets forslag delvis viderefører finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet og tredje punktum.

Opplysningsplikten oppfylles ved at forbrukeren med jevne mellomrom får tilsendt skriftlig kontoutskrift. Det må vurderes konkret hva som utgjør jevne mellomrom. Relevante vurderingsmomenter omfatter bl.a. avtalte muligheter for utnyttelse av kreditten og antatt og faktisk aktivitet på kontoen. Også etablert bransjepraksis kan ha betydning for vurderingen, såfremt praksisen er forsvarlig. Etter gjeldende, etablert praksis er det ganske vanlig at forbrukeren får tilsendt månedlige kontoutskrifter. Utvalget legger til grunn at dette i alminnelighet vil tilfredsstille lovens krav om tilsendelse av kontoutskrift med jevne mellomrom.

I første ledd bokstav a) til h) blir det det gitt en uttømmende opplisting av hvilke opplysninger hver enkelt kontoutskrift skal inneholde. Bestemmelsen er ikke til hinder for at kredittgivere gir ytterligere opplysninger i kontoutskriften.

Paragraf 53 første ledd gjelder ikke for andre former for kredittavtaler.

Annet ledd gjelder andre kredittavtaler enn avtale om rammekreditt. Bestemmelsen gjelder i forhold til enhver kredittkunde. I forhold til kredittkunde som er forbruker, gjennomfører bestemmelsen forbrukerkredittdirektivet artikkel 10 nr. 3, og forbrukerens rettigheter etter bestemmelsen fremgår for så vidt også forutsetningsvis av § 52 annet ledd bokstav c). Ettersom bestemmelsen også gjelder der kredittkunden ikke er forbruker, innebærer den videreføring av deler av finansavtaleloven § 46 tredje ledd annet og tredje punktum.

En nedbetalingsplan etter annet ledd skal oppgi beløp som kredittkunden er skyldig, og tidspunkter og vilkår for betaling av disse beløpene. Den skal videre spesifisere den enkelte tilbakbetaling på en måte som viser nedbetaling av kreditten. Dessuten må rentebetalingene, beregnet på basis av nominell rente, fremgå av planen, i tillegg til eventuelle andre kredittkostnader. Dersom det ikke er avtalt fastrente eller dersom andre kredittkostnader kan endres i løpet av kredittavtalens løpetid, skal det i nedbetalingsplanen fremgå tydelig at opplysningene i nedbetalingsplanen gjelder frem til neste renteendring eller endring av andre kredittkostnader. Disse kravene til nedbetalingsplanen er i samsvar med artikkel 10 nr. 2 bokstav i) annet avsnitt. Utvalget har vurdert å uttrykkelig innta kravene til nedbetalingsplanen i lovteksten, men er kommet til at kravene vil følge av «nedbetalingsplan» i annet ledd, tolket i samsvar med merknadene ovenfor og direktivets gjennomføringsforpliktelse.

Til § 54

Paragrafen regulerer enkelte spørsmål knyttet til endringsavtale og ensidig endring av kredittvilkårene.

Første ledd omhandler prosedyrer for inngåelse av endringsavtaler, og gjelder uavhengig av om kredittkunden er forbruker. Bestemmelsen viderefører § 49 første ledd, og faller utenfor rekkevidden av direktivets fullharmonisering.

Annet ledd gjelder bare der kredittkunden er forbruker. I slike tilfeller er det i utgangspunktet ikke tillatt for kredittgiveren å forbeholde seg rett til ensidig å endre kredittvilkårene til skade for kredittkunden. Unntak gjelder for forbehold om å endre rentesats, gebyrer eller andre kredittkostnader. Reguleringen faller utenfor rekkevidden av direktivets fullharmonisering, jf. fortalens punkt 32, og bestemmelsen i annet ledd viderefører § 49 annet ledd.

Tredje og fjerde ledd viderefører § 49 tredje og fjerde ledd. Bestemmelsene omhandler spørsmål som ikke er regulert i forbrukerkredittdirektivet og som faller utenfor direktivets fullharmonisering.

Til § 55

Paragrafen regulerer kredittgiverens plikt til å varsle kredittkunden før iverksettelse av ensidig endring av kredittvilkår. Deler av bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 og 12 nr. 2. Om utvalgets direktivforståelse på disse punktene, se særlig punkt 5.6.2.

Varslingsplikten etter første ledd første punktum gjelder generelt for kredittgiverens ensidige endring av kredittvilkårene, herunder endring som nevnt i annet ledd. Bestemmelsen viderefører gjeldende finansavtalelov § 50 første ledd første punktum, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 1 og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt. Etter første ledd er det tilstrekkelig med varsel før endringen trer i kraft, men regler om varslingsfrist følger av tredje og fjerde ledd. Det er ikke presisert i lovteksten, men det er klart at plikten til å varsle bare gjelder ved endring til skade for kredittkunden. Formelt kan denne løsningen bygges på en innskrenkende fortolkning av første ledd første punktum.

Første ledd annet punktum omhandler krav til varslets innhold, og er en videreføring av gjeldende finansavtalelov § 50 første ledd annet punktum.

Annet ledd omhandler krav til varslets innhold i tilfeller hvor kredittkostnader blir endret til skade for kredittkunden. Bestemmelsen viderefører gjeldende finansavtalelov § 50 annet ledd, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 1 annet punktum og artikkel 12 nr. 2 første avsnitt. Utvalget legger til grunn at annet ledd går foran første ledd annet punktum i typetilfeller som nevnt i annet ledd, dvs. i tilfeller hvor det er rentesats, gebyrer eller andre kredittkostnader som blir endret til skade for kredittkunden. Det vil si at annet ledd uttømmende angir krav til varslets innhold. Til dette må likevel bemerkes at endring av rentesats er betinget av saklig grunn, jf. utvalgets forslag § 54 annet ledd, og at det følger naturlig av dette at det i varslet må opplyses om begrunnelsen for endringen. Etter utvalgets oppfatning er det klart at krav om opplysning om begrunnelsen for endringen ikke er i strid med forbrukerkredittdirektivet. Utvalget antar derimot at direktivet er til hinder for å kreve opplysning om retten til førtidig tilbakebetaling og kostnader ved dette.

Utvalgets forslag til tredje ledd første punktum er formulert i tre alternativer. Bakgrunnen for dette er dels at det er dissens i utvalget med hensyn til om forbrukerkredittdirektivet er til hinder for å operere med varslingsfrist, dels at det er dissens i utvalget med hensyn til varslingsfristens lengde. Til det første må bemerkes at fraksjonen som mener at direktivet er til hinder for å operere med varslingsfrist, foreslår varslingsfrist utenfor direktivets område. For utdypning av fraksjonenes oppfatninger, se punkt 5.6, særlig punkt 5.6.2.2 og punkt 5.6.4.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland mener at forbrukerkredittdirektivet ikke er til hinder for å operere med varslingsfrist. Disse medlemmene foreslår at finansavtaleloven § 50 tredje ledd blir videreført, med den justering som følger av at finansavtaleloven kapittel 3 gis et videre virkeområde, se alternativ 1) utvalgets forslag § 55.

Medlemmene Sæbø, Haraldsen, L’Abée-Lund og Wang mener derimot at det er uforenlig med forbrukerkredittdirektivet å operere med en varslingsfrist. Alternativ nr. 2) og 3) til § 55 bygger derfor begge på en forutsetning om at forbrukerkredittdirektivet er til hinder for å operere med varslingsfrist. I så fall foreslår et samlet utvalg at det skal gjelde varslingsfrist dersom kreditten er sikret med pant i fast eiendom eller rettighet i fast eiendom, eller samlet kredittbeløp er 600 000 kroner eller høyere. Slike kredittavtaler faller utenfor forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering. Med «samlet kredittbeløp» menes avtalt kredittbeløp, se for så vidt definisjonen i § 45 bokstav h).

Når det gjelder varslingsfristens lengde, foreslår utvalgets flertall, medlemmene Sæbø, Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, at det fremdeles skal gjelde en seks-ukers frist. Medlemmene Haraldsen og L’Abée-Lund foreslår at det skal gjelde en fire-ukers frist. For nærmere redegjørelse for fraksjonenes begrunnelser, vises det til punkt 5.6.4.

Tredje ledd annet punktum viderefører finansavtaleloven § 50 tredje ledd annet punktum.

Fjerde ledd viderefører finansavtaleloven § 50 fjerde ledd. At varslingsfristen etter tredje ledd eventuelt blir redusert fra seks til fire uker, har ingen nødvendig innvirkning på fristen etter fjerde ledd bokstav a).

Femte ledd gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 11 nr. 2 og artikkel 12 nr. 2 annet avsnitt. Disse direktivbestemmelsene fastsetter at partene på visse vilkår kan avtale seg bort fra plikten til å varsle før endringen iverksettes. Ved slik avtale skal kredittgiveren gi aktuelle opplysninger med jevne mellomrom. Avtalefriheten gjelder bare varsling knyttet til ensidig endring av nominell rente – ikke ensidig endring av andre kredittkostnader. Avtalefriheten er videre begrenset til å gjelde tilfeller hvor endring i nominell rente skyldes endring i en referansesats, og forutsatt at ny referansesats er gjort tilgjengelig for offentligheten på passende måte, og opplysninger om den nye referansesatsen er tilgjengelig hos kredittgiveren.

Til § 56

Paragrafen omhandler forsinkelsesrenter og viderefører finansavtaleloven § 51.

Til § 57

Paragrafen regulerer oppsigelse og sperring av tidsubegrenset kredittavtale, og gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 13. Det vises til punkt 5.7 for en nærmere redegjørelse for innholdet av artikkel 13.

En kredittavtale er tidsubegrenset når den gir kredittkunden rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det, eventuelt bare begrenset av en rett til oppsigelse. For eksempel vil avtale om rammekreditt og tilsvarende kredittfasiliteter i alminnelighet kunne karakeriseres som tidsubegrenset kredittavtale. Utenfor faller første og fremst kredittavtaler hvor det er avtalt tidspunkt for tilbakebetaling av kreditten, enten i avdrag eller et tidspunkt for hel innfrielse av kreditten. Også tilfeller hvor det innvilges kreditt uten angivelse av betalingstid faller utenfor kategorien «tidsubegrenset kredittavtale», med mindre avtalen må tolkes slik at kredittkunden skal ha rett til å disponere kreditten så lenge han ønsker det. Kreditt som forfaller til innfrielse ved påkrav, vil følgelig falle utenfor nevnte kateogori.

Det er tilstrekkelig at selve kreditten er tids­ubegrenset. At f.eks. rentebetalinger skal skje til fastsatte forfallstidspunkter, er uten betydning i denne sammenheng.

Etter første ledd har en kredittkunde som er forbruker rett til vederlagsfritt og til enhver tid å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Forbrukeren kan si opp avtalen uten å gi noen begrunnelse.

Partene kan avtale oppsigelsesfrist, men denne kan ikke overstige en måned. Hvis partene ikke har avtalt oppsigelsesfrist, har oppsigelsen virkning fra det tidspunkt den er kommet frem til kredittgiveren.

Oppsigelse av en tidsubegrenset kredittavtale innebærer noe mer enn avslutning av kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet, jf. første og annet ledd smh. tredje ledd. Oppsigelse knytter først og fremst an til benyttet kreditt og medfører plikt til å betale tilbake benyttet kreditt. Selve oppsigelsen skal imidlertid ikke medføre kostnader for forbrukeren, jf. «vederlagsfritt». Det er f.eks. ikke anledning for kredittgiveren til å kreve avviklingsgebyr. Hertil kommer at forbrukerens plikt til å betale løpende gebyrer, f.eks. årsgebyr, opphører i og med oppsigelsen. I denne sammenheng må det skilles mellom etableringsgebyr og løpende gebyrer.

Det er ikke anledning for partene til å avtale at forbrukerens oppsigelse må skje skriftlig. Dette følger av første ledd sammenholdt med annet ledd annet punktum, og er en konsekvens av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.

Kredittgiveren har ikke en lovbestemt rett til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale. Annet ledd første punktum presiserer at oppsigelsesadgang for kredittgiveren må være avtalt. Forutsatt at det i kredittavtale med forbruker er avtalt rett for kredittgiveren til å si opp kredittavtalen, skal oppsigelsen skje vederlagsfritt, skriftlig og med en frist på minst to måneder, jf. annet ledd annet punktum. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 1 annet avsnitt.

Første og annet ledd gjelder utelukkende i forhold til kredittkunde som er forbruker. Spørsmålet om oppsigelse i andre tilfeller må løses på grunnlag av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper. Utvalget legger i denne sammenheng til grunn at ulovfestet rett gir kredittkunden rett til å si opp en tidsubegrenset kredittavtale med rimelig frist. Slik oppsigelsesrett gjelder her i tillegg til den rett kredittkunden har til å innfri gjelden så snart han vil, når ikke annet er avtalt, jf. gjeldsbrevloven § 5 første ledd første punktum.

Tredje ledd omhandler kredittgiverens muligheter for å sperre kredittkundens rett til å utnytte en kredittmulighet i henhold til en tidsubegrenset kredittavtale. Ved slik sperring vil kredittkundens rett til å utnytte kredittmuligheten bli brakt til opphør, midlertidig eller permanent.

Kredittgiveren har ikke en lovbestemt rett til slik sperring. Hjemmelen må finnes i partenes avtale, og sperring er under enhver omstendighet betinget av saklig grunn, jf. tredje ledd første punktum. I dette ligger et forbud mot vilkårlig sperring, og et krav om at sperring må begrunnes i mer objektivt konstaterbare forhold. Eksempler på saklig grunn for sperring omfatter mistanke om uautorisert eller sviktaktig bruk av kreditten. Også betydelig økt risiko for at kredittkunden ikke kan oppfylle sin tilbakebetalingsforpliktelse, kan utgjøre saklig grunn for sperring.

Det gjelder ingen frist for sperring som tilsvarer oppsigelsesfristen nevnt i første og annet ledd. Derimot skal kredittkunden i utgangspunktet gis skriftlig opplysning om begrunnelsen for sperringen før denne får virkning, jf. tredje ledd annet punktum. Unntak herfra gjelder dersom slik forhåndsopplysning ikke er mulig; i så fall må skriftlig opplysning om begrunnelsen gis umiddelbart etter at sperringen har fått virkning. I vurderingen av om det er tilstrekkelig å gi opplysning etter at sperringen har fått virkning, må det ses hen til hva som er mulig hensett til begrunnelsen for sperringen. Etter utvalgets vurdering kan det for eksempel ikke kreves opplysning forut for sperringen, dersom begrunnelsen for sperring er mistanke om svikaktig utnyttelse av kredittmuligheten.

Tredje ledd gjennomfører første del av forbrukerkredittdirektivet artikkel 13 nr. 2, riktignok slik at tredje ledd også gjelder i forhold til kredittkunder som ikke er forbruker. I siste del av artikkel 13 nr. 2 heter det at forbrukeren ikke skal gis underretning om sperringen, verken før eller etter at sperringen har fått virkning, dersom «sådan underretning er forbudt i henhold til anden fællesskabslovgivning eller strider mod den offentlige orden eller den offentlige sikkerhed». Utvalget legger til grunn at denne begrensningen i underretningsplikten vil følge av innskrenkende tolkning av bestemmelsen i tredje ledd.

Til § 58

Paragrafen regulerer forbrukerens angrerett, dvs. hans rett til å gå fra kredittavtalen uten noen begrunnelse og innen en nærmere angitt tidsfrist. Verken kredittkjøpsloven eller finansavtaleloven kapittel 3 inneholder regler om angrerett.

Paragrafen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 og artikkel 15 nr. 1, se nærmere i punkt 5.8. Angrerettloven § 22a omhandler angrerett ved fjernsalg av finansielle tjenester, og gjennomfører Europaparlamentets og Rådets direktiv 2002/65/EF artikkel 6. I forbrukerkredittdirektivets fortale punkt 34 blir artikkel 14 begrunnet i et ønske om harmonisering av typetilfeller som ligner på hverandre, dvs. tilfeller som omfattes av direktiv 2002/65/EF og forbrukerkredittdirektivet.

Første ledd angir vilkårene for rett til å gå fra kredittavtalen, mens annet og tredje ledd regulerer rettsvirkninger.

Det følger av første ledd første punktum at fristen for å gjøre bruk av angreretten er 14 kalenderdager, og at fristen blir avbrutt ved at forbrukeren gir melding om bruk av angreretten til kredittgiveren. Fristen regnes i kalenderdager. Det er uten betydning at fristen løper ut på en søndag eller helligdag. Det gjelder ikke noe formkrav til forbrukerens melding til kredittgiveren. I første ledd tredje punktum er det imidlertid en særskilt regel om fristavbrudd dersom meldingen gis skriftlig; i så fall er det tilstrekkelig at meldingen blir sendt innen fristens utløp. Fristen løper fra den dag kredittavtalen er inngått eller, dersom dette tidspunktet er senere enn tidspunktet for avtaleinngåelse, fra den dag forbrukeren mottar avtalevilkårene og opplysninger i samsvar med § 52, jf. første ledd annet punktum. Sistnevnte alternativ viser tilbake til hele § 52, ikke bare § 52 annet ledd annet punktum bokstav a), hvor det bl.a. er bestemt at kredittavtalen skal inneholde opplysninger om vilkårene for utøvelse av angrerett.

Dersom forbrukeren gjør bruk av sin angrerett i medhold av første ledd, faller partenes plikt til å oppfylle kredittavtalen bort, jf. annet ledd første punktum. Dersom angreretten utøves uten at kredittmuligheten har blitt utnyttet, oppstår ingen særskilte spørsmål vedrørende virkningene av utøvelse av angreretten.

For det tilfellet at forbrukeren har utnyttet kredittmuligheten, bestemmer annet ledd annet punktum at han uten unødig opphold og senest 30 kalenderdager etter at melding er gitt, skal tilbakebetale kredittbeløpet og betale nominelle renter som har påløpt fra kredittmuligheten ble utnyttet til kredittbeløpet blir tilbakebetalt. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 3 bokstav b) første punktum. I kredittavtalen skal det inntas opplysning om det rentebeløp som påløper per dag, jf. § 52 annet ledd annet punktum bokstav a) i.f. For oversiktens skyld er det i lovteksten inntatt en henvisning til dette lovstedet.

Forfallstidspunkt for forbrukerens restitusjonsplikt og plikt til å betale nominelle renter, blir fastsatt i lovteksten. Kredittgiveren behøver ikke å fremsette påkrav for å frembringe forfall. I utgangspunktet er det formuleringen «uten unødig opphold» som angir forfallstidspunktet. Hva som utgjør «unødig opphold», må vurderes konkret. Ofte vil forbrukeren ha behov for noe tid for å skaffe midler til veie, f.eks. gjennom opptak av lån, og rimelig tidsbruk i så måte kan ikke anses som «unødig opphold». Forbrukeren har maksimalt 30 kalenderdager på seg til å gjøre opp restitusjonsplikten og plikten til å betale nominelle renter.

Utgangspunktet er at kredittgiveren ikke kan kreve annet enn tilbakebetaling av kredittbeløpet og betaling av nominelle renter som bestemt i annet ledd første punktum. Dette følger av formuleringen «kan ellers kun kreve» i annet ledd annet punktum. Kredittgiveren kan ikke kreve noe avviklingsgebyr eller lignende. Han kan heller ikke kreve effektiv rente, herunder etableringsgebyr og årsgebyr. Unntak gjelder for kostnader som kredittgiveren har betalt til offentlige myndigheter, og som han ikke kan kreve tilbake fra offentlige myndigheter. Hvis kredittgiveren ikke kan kreve tilbake beløpet fra offentlige myndigheter, kan han kreve at forbrukeren skal dekke utgiftene. Hvorvidt «kredittgiveren ... kan kreve tilbake» beløpet, beror i første omgang på en vurdering av om det eksisterer rettslig grunnlag for slikt tilbakesøkingskrav. Hvis det ut fra en prejudisiell vurdering kan sies å foreligge slikt rettslig grunnlag, kan kredittgiveren ikke kreve at forbrukeren skal dekke utgiftene. Kredittgiveren gis med dette søksmålsrisikoen overfor offentlig myndighet.

I angrerettloven §§ 17, 22, 22d og 22f er det bestemmelser om bortfall av avtaler som er tilknyttet avtalen som er gjenstand for angrerett. Undertiden kan den tilknyttede avtalen være en kredittavtale i lovens forstand. I tredje ledd annet punktum presiseres at tilknyttede kredittavtaler kan falle bort etter reglene i angrerettloven ved bruk av angrerett ved avtale om levering eller tjenesteytelse. Denne henvisningsbestemmelsen gjennomfører for så vidt forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 1.

Tredje ledd første punktum gir hjemmel for bortfall av avtale om tilknyttet tjenesteytelse ved bruk av angreretten etter § 58. En tjenesteytelse anses som tilknyttet dersom den utgjør en form for tilbehør til kredittavtalen. Det er typisk slik at forbrukerens behov for den tilknyttede tjenesteytelsen faller bort når kredittavtalen faller bort. Det kan f.eks. dreie seg om avtale om opprettelse av bankkonto for å administrere nedbetalinger. Avtale om tilknyttet tjenesteytelse faller bort ved bruk av angreretten, dersom tjenestytelsen ytes av kredittgiveren eller en tredjeperson på grunnlag av avtale mellom kredittgiveren og vedkommende tredjeperson. Bestemmelsen i tredje ledd første punktum gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 4.

Til § 59

Paragrafen viderefører finansavtaleloven § 52 og hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 12. Spørsmålet om førtidig forfall faller utenfor rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering. Nærmere redegjørelse for bakgrunnen for forslaget fremgår av punkt 6.2.1.3.

Bestemmelsens virkeområde fremgår av utvalgets forslag til § 44. Utvalget understreker at bestemmelsen vil gjelde for kredittavtaler som etter gjeldende rett omfattes av kredittkjøpsloven § 12.

Første ledd viderefører finansavtaleloven § 52 første ledd. Bestemmelsen innebærer at kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b) ikke blir videreført. Etter utvalgets oppfatning vil imidlertid ikke dette medføre betydningsfulle realitetsendringer. For kredittavtaler som omfattes av kredittkjøpsloven, vil vilkåret om vesentlig mislighold i første ledd bokstav a) normalt måtte forstås på samme måte som kredittkjøpsloven § 12 første ledd bokstav a) og b).

Annet ledd viderefører finansavtaleloven § 52 annet ledd. Det ligger en viss endring i dette, ettersom utvalgets forslag til § 59 også gjelder for kredittavtaler som etter gjeldende rett omfattes av kredittkjøpsloven.

Tredje ledd første punktum viderefører finansavtaleloven § 52 tredje ledd. I tredje ledd annet punktum foreslås en regel som innebærer at kredittkunde som er forbruker skal gis anledning til å avverge plikt til førtidig tilbakebetaling. Bestemmelsen tilsvarer kredittkjøpsloven § 12 og videre­fører denne, justert for endret virkeområde, jf. § 44.

Til § 60

Bestemmelsen om førtidig tilbakebetaling i § 60 gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 så langt denne er uttrykk for fullharmonisering. Om utvalgets direktivfortolkning vises det til punkt 5.9, særlig punkt 5.9.2. Utvalgets forslag videre­fører hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 11 og finansavtaleloven § 53.

Første ledd fastslår prinsippet om at kredittkunden har rett til å tilbakebetale kreditten helt eller delvis før avtalt forfallstid. Slik betaling kan for enkelthets skyld betegnes som «førtidig tilbakebetaling», noe som er markert i parentesen i første ledd.

Ved førtidig tilbakebetaling skal kredittkunden betale kredittkostnader for benyttet kredittid. Dette fremkommer av annet ledd. Bestemmelsen viderefører finansavtaleloven § 53 annet ledd første punktum, og gjennomfører bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 1 annet punktum. Skjæringspunktet for benyttet kontra ubenyttet kredittid, er satt ved «betalingsdagen». Avklaring av hva som skal regnes som betalingsdagen, må skje på grunnlag av alminnelige obligasjonsrettslige regler.

Tredje ledd viderefører finansavtaleloven § 53 annet og tredje punktum, og medfører at en kredittkunde som er forbruker i utgangspunktet bare skal betale kredittkostnader for benyttet kredittid. I denne sammenheng må det imidlertid også ses hen til bestemmelsen i § 61 om førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Tredje ledd smh. § 61 gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 1, som fastsetter at forbrukeren bare skal betale kredittkostnader for benyttet kredittid, dog slik at det i tråd med forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2 og 4 bokstav b), åpnes for unntak i tilfeller av førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt

Til § 61

Paragrafen regulerer det økonomiske oppgjøret mellom kredittgiver og kredittkunde ved førtidig tilbakebetaling av fastrentekreditt. Retten til førtidig tilbakebetaling følger av § 60 første ledd.

Første ledd første punktum er en videreføring av finansavtaleloven § 54 første ledd første punktum.

Første ledd annet punktum gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 2 smh. nr. 4, se punkt 5.9.2, og er i stor grad en videreføring av gjeldende finansavtalelov § 54 første ledd annet punktum. Bestemmelsen regulerer når kreditt­giveren, overfor en kredittkunde som er forbruker, kan kreve dekket tap av renter eller annet vederlag i bindingsperioden. Det første vilkåret er at kredittgiverens rett til tapsdekning følger av avtalen, jf. annet punktum smh. første punktum. Bestemmelsen må på dette punkt sees i sammenheng med § 52 fjerde ledd om når et vilkår som ikke er tatt inn i avtalen, er bindende for kredittkunden.

Det andre vilkåret er at forbrukeren har blitt gjort kjent med kredittgiverens rett til tapsdekning før avtalen ble inngått, jf. § 48 første ledd bokstav d) punkt ii). Bestemmelsen fungerer i denne sammenheng også som en sanksjonsregel mot mangelfull oppfyllelse av den pre-kontraktuelle opplysningsplikten etter § 48.

Det tredje vilkåret er at kredittbeløpet overstiger 50 000 kroner. Dette vilkåret er nytt sammenlignet med gjeldende regulering i finansavtaleloven § 54 første ledd. Lovteksten «kredittbeløpet» viser til avtalt kreditt, og ikke til beløpet som blir betalt tilbake. Vilkåret er forenlig med forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering, jf. direktivets artikkel 16 nr. 4 bokstav a).

Begrunnelsen for beløpsgrensen har sammenheng med at det i og med samordningen av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3, vil være slik at flere typetilfeller blir fanget opp av bestemmelsen om tapsdekning ved førtidig tilbakbetaling av fastrentekreditt. I teorien vil alle former for kreditt kunne bli fanget opp av bestemmelsen, herunder f.eks. kredittkortgjeld og kreditt som har blitt gitt i forbindelse med bilkjøp og lignende, såfremt det er avtale fastrente. Utvalget ser det imidlertid som ønskelig at en forbruker som tilbakebetaler førtidig det som tradisjonelt blir karakterisert som forbruksgjeld, i alminnelighet skal slippe unna med å betale kredittkostnader for den benyttede kredittid, jf. § 60. Dette er i tråd med dagens løsning i kredittkjøpsloven § 11 annet ledd, som riktignok ikke inneholder noen beløpsgrense. Utvalget har vurdert om kredittgiverens rett til tapsdekning skulle knyttes til kreditt sikret med pant i fast eiendom eller lignende (realkreditt), men har kommet til at en slik avgrensning av regelens virkeområde lett vil kunne omgås. En slik regel ville kunne danne grobunn for utvikling av en uheldig praksis med at kostbar kreditt blir gjort til fastrentekreditt og sikret med pant i fast eiendom, selv om sikkerhetsobjektet allerede er overbeheftet, slik at pantesikkerheten blir betinget utelukkende med det for øyet å komme inn under regelen om tapsdekning ved førtidig tilbakbetaling av fastrentekreditt. På bakgrunn av dette har utvalget valgt en beløpsgrense i tråd med forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 4 bokstav a). Dette har dessuten lovtekniske og rettstekniske grunner for seg ved at man kan nøye seg med å gjennomføre artikkel 16 nr. 4; man slipper å gi en særskilt regel som angitt i artikkel 16 nr. 2, ettersom både nr. 2 og nr. 4 bokstav b) vedrører tapsdekning.

Bestemmelsen i annet ledd om at kredittgiverens krav etter første ledd overfor en forbruker ikke kan overstige rentebeløpet som forbrukeren skulle ha betalt i tiden mellom betalingsdagen og avtalt forfallstidspunkt, gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 5, og er slik sett utslag av fullharmonisering. Øvrige prinsipper for beregning av krav etter første ledd fremgår av forskrift gitt i medhold av § 67. Disse prinsippene gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 16 nr. 4 bokstav b) annet og tredje avsnitt.

Bestemmelsene i tredje og fjerde ledd videre­fører finansavtaleloven § 54 annet og tredje ledd.

Til § 62

Paragrafen regulerer avregning av gjeldsposter og gjelder i forhold der kredittkunden er forbruker. Bestemmelsen er ikke et resultat av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering. For nærmere redegjørelse for utvalgets vurderinger vises til punkt 6.2.1.2.

Første ledd innebærer, i forbrukerforhold, en lovfesting av et ulovfestet prinsipp om debitors prinsipale valgrett med hensyn til hvilket krav eller del av kravet som innfris ved delbetaling. Inntil betaling har funnet sted er denne retten ufravikelig, jf. «før betalingen». Forbrukerens prinsipale valgrett kan dermed ikke fravikes i kredittavtalen.

Annet leddviderefører kredittkjøpsloven § 10 annet ledd i noe omarbeidet stand, og justert for utvidet virkeområde som følge av utvalgets forslag til samordning av deler av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3. Bestemmelsen omfatter de tilfeller hvor kedittgiveren har flere forfalte terminer mot forbrukeren etter en kredittavtale, og gir en regel om tilordningen av delbetaling på forfalte terminer i tilfeller hvor forbrukeren ikke har gitt uttrykk for eller det ikke går frem av sammenhengen hvilke terminer betalingen skal avregnes på. Det følger motsetningsvis at dersom kredittgiveren har krav mot forbrukeren etter flere kredittavtaler og forbrukeren ikke har gitt uttrykk for eller det ikke går fram av sammenhengen hvilket krav betalingen skal avregnes på, kan kredittgiveren bestemme hvilken kredittavtale innbetalingen skal avregnes på. Avregningen må da skje på de tidligst forfalte terminene etter den kredittavtalen kredittgiveren har valgt, jf. annet ledd.

Til § 63

Paragrafen regulerer forbrukerens – kjøperens – innsigelser og krav mot annen kredittgiver enn selgeren.

Både forslaget fra utvalgets flertall og mindretall gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 2 og 3. Forbrukerens rettigheter etter disse direktivbestemmelsene er ikke like omfattende som forbrukerens rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8, se punkt 5.10.2 og 5.10.4. Utvalgets flertall går inn for å videreføre kredittkjøpsloven § 8 uendret, mens utvalgets mindretall foreslår å begrense forbrukervernet noe i forhold til kredittkjøpsloven § 8.

Utvalgets flertall, medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker, Skofteland og Wang, går altså inn for å videreføre kredittkjøpsloven § 8 uendret. For nærmere redegjørelse for gjeldende rett, som flertallet går inn for å videreføre, vises det til fremstillingen i punkt 5.10.4. Flertallet fremhever her at det ved betaling med kredittkort i henhold til eksterne kortsystem vil være tale om «kreditt[...] gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren», slik at forbrukeren i slike tilfeller kan fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kredittgiver/kortutsteder.

Etter forslaget fra utvalgets mindretall, medlemmene Sæbø, Haraldsen og L’Abeée-Lund, skal forbrukeren som hovedregel ikke ha rett til å fremme innsigelser og krav mot selger/tjenesteyter overfor kortutsteder i tilfeller hvor forbrukeren har betalt med kredittkort. Kreditten vil i slike tilfeller, etter mindretallets forslag, ikke være «gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren».

Flertallets og mindretallets forslag til lovtekst er likelydende. Dissensen nevnt over bygger på en rettspolitisk vurdering, jf. punkt 5.10.5, og kommer til uttrykk ved at fraksjonene legger ulikt meningsinnhold i formuleringen «kreditten gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiveren».

Både flertallets og mindretallets forslag tar sikte på å oppfylle gjennomføringsforpliktelsen som følger av forbrukerkredittdirektivet artikkel 15 nr. 2 og 3. Det følger av fremstillingen i punkt 5.10.2.1 at en bokstavelig tolkning av artikkel 15 nr. 2 smh. artikkel 3 bokstav n) punkt ii) i.f. medfører at det er tilstrekkelig for at forbrukeren skal kunne gjøre gjeldende innsigelser og krav overfor annen kredittgiver enn selgeren, at den aktuelle varen eller tjenesteytelsen som forbrukeren går til innkjøp av, er uttrykkelig angitt i kreditt­avtalen mellom forbrukeren og kredittgiveren. Et enstemmig utvalg antar at direktivet ikke kan tas på ordet på dette punktet, og har derfor ikke fremsatt korresponderende forslag til lovtekst. Utvalget understreker likevel at formuleringen «kreditten er gitt etter avtale mellom selgeren og kredittgiver» er ment å skulle tolkes slik at den omfatter våre EØS-forpliktelser, slik at ordlyden i den foreslåtte lovbestemmelsen må tolkes utvidende dersom artikkel 3 bokstav n) punkt ii) skal tolkes etter ordlyden.

Bortsett fra nevnte dissens vedrørende forbrukerens rettsstilling ved bruk av kredittkort, går også mindretallet inn for å videreføre kredittkjøpsloven § 8. Dette innebærer bl.a. at et enstemmig utvalg legger til grunn at en forbruker som betaler med debetkort – f.eks. et kombinert Bankaxept-/VISA-kort utstedt av norsk bank knyttet til forbrukerens brukskonto i banken – ikke er beskyttet av § 63. Dette gjelder selv om det ved forbrukerens konkrete kjøp blir trukket på en eventuell kredittramme knyttet til kortet.

Et enstemmig utvalg går dessuten inn for å videreføre regelen i kredittkjøpsloven § 8 første ledd annet punktum om underretning av kredittgiveren, og ansvarsbegrensningen i kredittkjøps­loven § 8 annet ledd.

Tredje ledd bestemmer at første og annet ledd gjelder tilsvarende ved tjenesteytelser. Dette er en videreføring av gjeldende rett, se kredittkjøpsloven § 27a bokstav f).

Fjerde ledd trekker grensen mot tilfeller hvor forbrukeren har innsigelser eller pengekrav som han ønsker å gjøre gjeldende mot en kredittgiver som har fått seg overført fordringen på forbrukeren, se forslaget til § 64 nedenfor. Dette er en videreføring av gjeldende rett, jf. kredittkjøpsloven § 8 tredje ledd.

Til § 64

Bestemmelsen i første ledd om forbrukerens rett til å gjøre gjeldende innsigelser og motkrav overfor erverver eller panthaver, viderefører hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 8a og finansavtaleloven § 55 første ledd. Bestemmelsen gjennomfører forbrukerkredittdirektivet 17 nr. 1, se punkt 5.11. Forbrukerkredittdirektivet artikkel 17 nr. 2 om underretning av forbrukeren om overdragelse, foreslås gjennomført i § 46 tredje ledd.

Bestemmelsen i annet ledd om forbud mot bruk av visse dokumenter, viderefører kredittkjøpsloven § 9 og finansavtaleloven § 55 annet ledd. Bestemmelsen er ikke et direkte resultat av forbrukerkredittdirektivet. Den er imidlertid klart forenlig med direktivet, ettersom slikt forbud mot bruk av visse dokumenter er et virkemiddel for å oppnå en effektiv rett for forbrukeren til å gjøre gjeldende inn­sigelser og krav overfor ny kreditor, jf. artikkel 17 nr. 1.

Til § 65

Bestemmelsen viderefører finansavtaleloven § 56, og faller utenfor rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering.

Til § 66

Bestemmelsen i første ledd viderefører kredittkjøpsloven § 30 første ledd.

Annet ledd viderefører kredittkjøpsloven § 30 annet ledd første punktum, men slik at pliktsubjektet blir presisert.

Utvalget har ikke funnet grunn til å videreføre kredittkjøpsloven § 30 annet ledd annet punktum om granskning og besiktigelse, bl.a. fordi forskriftshjemmelen i tredje ledd blir videreført i utvalgets forslag til § 67. Utvalget legger til grunn at hjemmelen til å gi nærmere regler om tilsynsarbeidet, gir grunnlag for i forskrift å fastsette regler om granskning og besiktigelse.

Medlemmene Andreassen, Gjedrem, Grinaker og Skofteland foreslår en bestemmelse i tredje ledd som gir hjemmel for pålegg og tvangsmulkt. Forslaget bygger på og tilsvarer bestemmelsen i finansieringsvirksomhetsloven § 5-2.

Til § 67

Bestemmelsen er en forskriftshjemmel knyttet til finansavtaleloven kapittel 3.

Utvalget foreslår som hovedregel å videreføre eksisterende forskriftshjemler, men at disse, som etter gjeldende rett fremkommer i forskjellige paragrafer i kapittel 3, blir samlet i én lovbestemmelse.

Det er imidlertid uenighet i utvalget om hvorvidt bestemmelsen i kredittkjøpsloven § 7 om hjemmel for ved forskrift å gi bestemmelser om kontantinnsats bør videreføres. Det fremsettes derfor alternative forslag til forskriftshjemmel. Flertalletbestående av medlemmene Sæbø, Andreassen, Haraldsen, L’Abee-Lund og Wang anbefaler at hjemmelen til å gi forskrift om kontantinnsats ikke videreføres. Mindretalletbestående av medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skoftelandforeslår videreføring av hjemmelen til å gi forskrift om kontantinnsats. Det vises til alminnelig merknader i punkt 6.6.2.

For øvrig er det enighet i utvalget om utformingen av forskriftshjemmelen.

Utvalget foreslår ellers enkelte endringer eller tilføyelser som er nødvendige som en konsekvens av andre lovendringer. For det første foreslår utvalget at hjemmelen til å gi forskrift om gjennomføring og avgrensning av opplysningsplikten etter § 48, også skal omfatte regler om bruk og godkjenning av formular ved opplysningsplikten. Dette er nødvendig fordi opplysningsplikten etter § 48 er forutsatt å skulle, eventuelt kunne, bli oppfylt ved utfylling av formular som angitt i forskrift.

For det andre omfatter utvalgets forslag hjemmel til å gi forskrift om tilsynsarbeidet. Forslaget er en konsekvens av utvalgets forslag til bestemmelse om tilsyn.

Utvalget nevner særskilt at § 67 ikke nevner alle forskriftshjemlene i finansavtaleloven kapittel 3. Også i § 44 sjette ledd annet punktum er det en forskriftshjemmel. Denne hjemmelen vedrører forbrukerleie. Dette er ikke en kredittavtale i lovens forstand, og utvalget mener det er naturlig og pedagogisk nyttig å nevne forskriftshjemmelen i direkte forlengelse av bestemmelsen i § 44 sjette ledd første punktum om at kapitlet ikke gjelder for avtale om leiefinansiering.

Til forslaget fra mindretallet bestående av medlemmene Gjedrem, Grinaker og Skofteland om at det kan gis forskrift om kontantinnsatskrav, bemerkes at forslaget om at kontantinnsats ikke kan finansieres av tredjeperson etter avtale med selgeren, er inntatt for å avhjelpe at vi ikke lenger har en legaldefinisjon av «forbrukerkredittkjøp» å ty til, som i gjeldende kredittkjøpsloven § 7.

8.4 Finansavtaleloven kapittel 4

Til § 57

Utvalget foreslår at finansavtaleloven § 57 fjerde ledd blir opphevet. Begrunnelsen er at det ikke synes å være behov for noen slik regel. Utvalgets overordnede synspunkt er at enten kredittkunden er et aksjeselskap eller en annen fysisk eller juridisk person, bør det avgjørende være hvorvidt kausjonens formål for kausjonisten hovedsakelig er knyttet til kausjonistens næringsvirksomhet. Nærmere veiledning med hensyn praktiseringen av § 57 tredje ledd bokstav a) når kredittkunden er et aksjeselskap, vil medføre at § 57 fjerde ledd blir overflødig. Opphevelse av § 57 fjerde ledd vil dessuten innebære en betydelig forenkling, blant annet ved at kredittgiver slipper å måtte tas stilling til om kausjonisten har bestemmende innflytelse i aksjeselskapet, jf. fjerde ledd annet punktum.

8.5 Finansavtaleloven kapittel 5 og 6

Generell merknad til utvalgets forslag

Forbrukerkredittdirektivet oppstiller enkelte forpliktelser for såkalte «kredittformidlere» overfor kredittkunde som er forbruker. På visse vilkår påhviler det kredittformidlere en pre-kontraktuell opplysningsplikt, se forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7. Dessuten stiller direktivet artikkel 21 opp enkelte forpliktelser for kredittformidlere som ikke også påhviler kredittgivere.

Utvalget foreslår at «kredittformidler» blir definert i § 45 bokstav e) i tråd med forbrukerkredittdirektivets definisjon av samme, jf. artikkel 3 bokstav f). Utvalget legger til grunn at en kredittformidler i lovens forstand enten er meglerforetak, finansagent eller finansrådgiver, jf. punkt 5.1.4.2 og spesielle merknader til utvalgets forslag § 45 bokstav e).

Under henvisning til dette foreslår utvalget at forpliktelser som fremkommer av forbrukerkredittdirektivet artikkel 21, blir gjennomført i finansavtaleloven kapittel 5 og 6. Kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt etter artikkel 5 til 7 foreslås gjennomført i § 48 syvende ledd i lovens kapittel 3. Om bakgrunnen for dette, se punkt 5.1.4.2.

Utvalget gjør for ordens skyld oppmerksom på at det i forslag til endringer i finansavtaleloven kapittel 5 og 6 ikke er tatt hensyn til forskyvning i paragrafnummerering som følge av utvalgets forslag til nytt kapittel 3.

Til § 75

Utvalget foreslår at § 75 første ledd bokstav b) blir endret fra «avtaler om lån, jf. § 44» til «avtaler om kreditt, jf. § 44». Endringen er en konsekvens av endret begrepsbruk i kapittel 3 som følge av at virkeområdet for kapitlet er utvidet etter gjennomføringen av forbrukerkredittdirektivet, jf. spesielle merknader til § 44.

Til § 78

Utvalgets forslag til nytt annet og tredje punktum gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav b) og c).

Bestemmelsen i annet punktum fastslår at meglerforetakets vederlagskrav overfor forbrukeren er betinget av skriftlig avtale.

Etter utvalgets forslag til tredje punktum skal meglerforetaket opplyse kredittgiveren om slikt vederlag. Formålet er, i henhold til forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav c), å gi kredittgiveren slik informasjon som er nødvendig for at han skal kunne beregne effektiv rente.

Til § 81

Utvalget foreslår nytt første ledd og endret formulering av eksisterende første ledd, som etter utvalgets forslag blir annet ledd i paragrafen. Forslagene gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav a).

Etter første ledd skal meglerforetaket i reklame og skriftlig kommunikasjon med kunden forsikre seg om at kunden er kjent med omfanget av foretakets kompetanse og at foretaket opptrer som megler. Bestemmelsen er ny i kapittel 5, og utvalget foreslår derfor at plikten begrenses til å gjelde der meglerforetakets oppdrag helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt. Slik sett begrenses bestemmelsen til å gjelde forpliktelsen til å gjennomføre forbrukerkredittdirektivet. På den annen side foreslår utvalget ikke å begrense meglerforetakets forpliktelse til å gjelde kommunikasjon med kunde som er forbruker. Forpliktelsen gjelder også der foretaket kommuniserer med næringskunde. Bakgrunnen for at utvalget ikke foreslår avgrensning i tråd med gjennomføringsforpliktelsen, er at regelen er hensiktsmessig også i næringsforhold. Dessuten antar utvalget at meglerforetak i praksis allerede opptrer i samsvar med forpliktelsen som foreslås.

Forslag til omformulering av eksisterende første ledd, nytt annet ledd, er en konsekvens av at kredittformidleres pre-kontraktuelle opplysningsplikt etter forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 til 7 foreslås gjennomført i § 48 syvende ledd. Omformuleringen forhindrer at det kan oppstå konflikt mellom utvalgets forslag § 48 syvende ledd og § 81.

Til § 85

Utvalget foreslår at § 85 første ledd bokstav b) blir endret fra «avtaler om lån, jf. § 44» til «avtaler om kreditt, jf. § 44». Bakgrunnen for forslaget tilsvarer bakgrunnen for utvalgets forslag § 75, se spesielle merknader til § 75 og generelle merknader innledningsvis i dette punkt 8.5.

Utvalget foreslår at paragrafhenvisninger i annet ledd endres fra «§§ 89 og 90» til «§§ 89 til 91». Bakgrunnen for forslaget er utvalgets forslag til ny § 89, som, hvis det blir fulgt opp, medfører at nåværende §§ 89 og 90 blir henholdsvis §§ 90 og 91, eventuelt justert i tråd med utvalgets forslag til endringer i disse.

Til § 86

Utvalget foreslår en omformulering av paragrafen. Forslaget gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav a).

Bakgrunnen for forslaget tilsvarer i stor grad bakgrunnen for utvalgets forslag § 81 første ledd, se spesielle merknader til § 81 første ledd. I relasjon til § 86 foreslår imidlertid ikke utvalget at agentens forpliktelse bare skal gjelde der oppdraget helt eller delvis er knyttet til avtaler om kreditt. Begrunnelsen for dette er at det i gjeldende § 86 er bestemt at agenten skal forsikre seg om at kunden kjenner til hvilke institusjoner representasjonsforholdet omfatter. Utvalgets forslag utgjør en relativt sett liten tilføyelse til dette.

Til § 89

Utvalgets forslag, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav a), tilsvarer utvalgets forslag § 86, og det vises til spesielle merknader til § 86.

Til § 90

Utvalgets forslag til nytt annet punktum i første ledd om at rådgiverens krav på vederlag mot kunde som er forbruker må avtales skriftlig, gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav b).

Utvalget foreslår tilsvarende bestemmelse i § 78 vedrørende meglerforetakets krav på vederlag. Det er uaktuelt å gjennomføre artikkel 21 bokstav b) i relasjon til finansagenters vederlagskrav, ettersom en finansagent ikke kan kreve vederlag fra andre enn den institusjonen agenten representerer, jf. § 88. Se punkt 5.1.4.2.

Utvalgets forslag til annet ledd, som gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 21 bokstav c), tilsvarer utvalgets forslag til § 78 første ledd tredje punktum, og det vises til spesielle merknader til det forslaget. Som nevnt der, er plikten til å informere kredittgiveren begrunnet med at kredittgiveren skal settes i stand til å beregne effektiv rente. Etter utvalgets mening fremstår det som underlig at rådgiverens vederlagskrav mot kredittkunden skal inngå i beregningen av effektiv rente, bl.a. fordi rådgiveren opptrer på vegne av kredittkunden og fordi det vanligvis er slik at rådgiverens opptjening av rett til vederlag skjer uavhengig av om det faktisk blir inngått en kredittavtale mellom en kredittgiver og kredittkunden/rådgiverens klient.

8.6 Finansavtaleloven kapittel 7

Til § 91

Bestemmelsen regulerer straff for overtredelse av lovens bestemmelser, og viderefører finansavtaleloven § 91 og hovedtrekkene i kredittkjøpsloven § 31.

Første ledd angir hvilke overtredelser som er straffbare. Utvalgets forslag om straff for overtredelse av § 47 om markedsføring, medfører en utvidelse i forhold til gjeldende § 91, og en form for videreføring av kredittkjøpsloven § 31. Henvisning til § 86 er en utvidelse sammenlignet med gjeldende § 91, i den forstand at utvalget foreslår en endring av ordlyden i § 86.

Gjeldende annet ledd og tredje ledd foreslås videreført som finansavtaleloven § 91 annet og tredje ledd.

Utvalget gjør for ordens skyld oppmerksom på at det i forslag til endringer i finansavtaleloven § 91 ikke er tatt hensyn til forskyvning i paragrafnummerering som følge av utvalgets forslag til nytt kapittel 3 og forslag til endringer i kapittel 5 og 6.

8.7 Tvangsfullbyrdelsesloven kapittel 9

Til § 9-1

Utvalgets forslag til henvisning i første punktum til finansavtaleloven § 59 om førtidig forfall, inne­bærer at rett til tilbakelevering er betinget av at vilkårene for krav om førtidig forfall er oppfylt. Utvalgets forslag til endring på dette punktet innebærer videreføring av hovedprinsippene i kredittkjøps­loven § 15. For nærmere redegjørelse for bakgrunnen for utvalgets forslag, se punkt 6.2.1.4.

Bestemmelsen i annet punktum viderefører kredittkjøpsloven § 19.

Til § 9-2

Bestemmelsen i første ledd sammenstiller og forenkler gjeldende § 9-2 første og annet ledd i loven. Bakgrunnen for denne forenklingen er at utvalget foreslår samordning av kredittkjøpsloven og finansavtaleloven kapittel 3.

Kravet om kontantinnsats etter annet ledd gjelder bare dersom krav om kontantinnsats blir videreført. Krav om kontantinnsats vil uansett bare gjelde i tilfeller hvor selgeren eller tredjeperson etter avtale med selgeren, finansierer kreditten.

Til § 9-7

I første ledd er kredittkjøpsloven § 16 første ledd inntatt tilnærmet uendret. Gjeldende første til tredje ledd blir nye annet til fjerde ledd.

Til § 9-8

I første ledd er kredittkjøpsloven § 17 første ledd videreført i noe endret form. Saksøkerens krav vil i forbrukerforhold følge av kredittavtalen og rettsreglene i finansavtaleloven kapittel 3, som ikke kan fravikes til skade for forbrukeren. Renter og andre kredittkostnader kan bare kreves i samsvar med utvalgets forslag til finansavtaleloven §§ 60 og 61 om førtidig tilbakebetaling. Disse bestemmelsene får anvendelse også ved førtidig forfall, jf. utvalgets forslag til finansavtalelov § 59 fjerde ledd.

Annet ledd første punktum viderefører kredittkjøpsloven § 16 annet ledd.

Annet ledd annet punktum viderefører kredittkjøpsloven § 17 annet ledd.

Første og annet ledd i gjeldende § 9-8 blir nye tredje og fjerde ledd.

8.8 Angrerettloven kapittel 5A

Forslaget til nytt fjerde ledd i angrerettloven § 22a om at finansavtaleloven § 58 gjelder for angrerett ved kredittavtaler som definert i finansavtaleloven § 45 bokstav a), gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 5. Finansavtaleloven § 58 gjennomfører angrerettsbestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet artikkel 14, mens angrerett­loven §§ 22a flg. gjennomfører angrerett som bestemt i direktiv 2002/65/EF. I forbrukerkredittdirektivet artikkel 14 nr. 5 er det bestemt at angrerett i medhold av artikkel 14 går foran angrerett i medhold av direktiv 2002/65/EF, en rettighet som altså er gjennomført i angrerettloven, se punkt 5.8.2.2 og punkt 5.8.4.

8.9 Kredittkjøpsloven

Utvalget foreslår at lov 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m. (kredittkjøpsloven) oppheves. Begrunnelsen for forslaget fremkommer av fremstillingen i punkt 5.1.1.

8.10 Forskrift om kredittavtaler

Under henvisning til foreslått forskriftshjemmel i finansavtaleloven § 67 fremmer utvalget forslag til forskrift om kredittavtaler. Forskriften er på flere punkter en videreføring av forskrift 11. februar 2000 nr. 101 om låneavtaler. I tillegg foreslår utvalget at enkelte fullharmoniserende bestemmelser i forbrukerkredittdirektivet blir gjennomført i forskriften.

Forskriftens § 1 angir virkeområdet for forskriften og er en videreføring av låneforskriften § 1 første punktum, justert for endret virkeområde for finansavtaleloven kapittel 2. I § 1 annet punktum blir låneforskriften § 1 annet punktum videreført, med den forskjell at bestemmelsen i låneforskriften § 1 annet punktum bokstav e) om enhver annen ervervsmessig yter av lån til forbrukere er gjennomført i definisjonen av «kredittgiver» i finansavtaleloven § 45 bokstav d). Utvalgets forslag til § 1 annet punktum bokstav e) er nødvendig på grunn av bestemmelsen i § 4, se nedenfor.

Bestemmelsen om ufravikelighet i § 2 viderefører låneforskriften § 2 første punktum. For utvalget er det unødvendig å videreføre bestemmelsen i låneforskriften § 2 annet punktum om adgang til å fravike låneforskriften § 4, ettersom utvalget ikke foreslår noen forskriftsbestemmelse om den pre-kontraktuelle opplysningspliktens omfang.

Låneforskriften § 3, som definerer lånekostnader, foreslås ikke videreført i sin nåværende form. Derimot foreslår utvalget tilsvarende bestemmelse i forskriftens § 7 om forutsetninger som skal ligge til grunn ved beregning av effektiv rente.

Utvalgets forslag til § 3 i forskriften er ment å gjennomføre fullharmoniserende bestemmelser om bruk av formularet Standardiserte europeiske forbrukerkredittopplysninger ved oppfyllelse av pre-kontraktuell opplysningsplikt, jf. forbrukerkredittdirektivet artikkel 5 og 6 smh. finansavtale­loven § 48 tredje ledd. Formularet gis i to versjoner – disse følger som vedlegg til forskriften. Se nærmere i punkt 5.3, særlig punkt 5.3.2.

Paragraf 4 i utvalgets forslag til forskrift gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 6 smh. artikkel 2 nr. 5 og 6. Den pre-kontraktuelle opplysningsplikten nevnt i artikkel 6 gjelder ikke bare for en nærmere angitt form for rammekreditt, jf. finansavtaleloven § 48 annet ledd tredje punktum, men også for enkelte særlige forhold nevnt i artikkel 2 nr. 5 og 6, jf. artikkel 6 innledningsvis. Kredittavtalene nevnt i utvalgets forslag til § 4 i forskriften er såpass lite praktiske at det vil være lite hensiktsmessig å gjennomføre artikkel 6 smh. artikkel 2 nr. 5 og 6 i finansavtaleloven.

Når det gjelder effektiv rente og beregning av denne, foreslår utvalget at loven utelukkende definerer begrepet, og at beregningsreglene blir samlet i forskriften, se utvalgets forslag til kapittel 3 i forskriften. Forslaget gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 19 og tilknyttede vedlegg. Se også særmerknader til utvalgets forslag § 45.

Utvalgets forslag til § 9 i forskriften viderefører låneforskriften § 10, justert for endret begrepsbruk. For utvalget er det unødvendig å foreslå videreføring av låneforskriften § 9 om innholdet i låneavtalen, idet krav til kredittavtalens innhold er uttømmende regulert i utvalgets forslag til § 52 i finansavtaleloven.

8.11 Forskrift 30. juni 2000 nr. 653 om unntak fra og tilpasninger til lov 25. juni 1999 nr. 46 om finans­avtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) for Statens lånekasse for utdanning

Utvalget foreslår enkelte konsekvensendringer i forskriften, dvs. endringer som er konsekvens av utvalgets forslag til endringer i og tilføyelser til finansavtaleloven kapittel 3.

8.12 Forskrift 11. februar 2000 nr. 102 om utvidet anvendelsesområde for lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven)

Utvalgets forslag er en konsekvens av at utvalgets forslag til endringer i og tilføyelser til finansavtaleloven kapittel 3 medfører forskyvninger i paragrafnummerereringen.

8.13 Forskrift 15. desember 2000 nr. 1265 om behandling av persoppplysninger (person­opplysningsforskriften)

Til § 4-3

Utvalget foreslår et nytt annet punktum i første ledd. Foreslått bestemmelse gjennomfører forbrukerkredittdirektivet artikkel 9 nr. 1, se utvalgets merknader i punkt 5.4.3. I henhold til denne direktivbestemmelsen er den norske stat forpliktet til å sikre at kredittgivere fra andre EØS-stater har adgang på ikke-diskriminerende vilkår til de databaser som i Norge blir benyttet ved vurdering av forbrukeres kredittverdighet. Utvalgets forslag berører ikke bestemmelsen i personopplysningsloven § 29 første ledd om at personopplysninger bare kan overføres til stater som sikrer en forsvarlig behandling av personopplysninger.