4 Særskilt om fullharmonisering og rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering
4.1 Hva innebærer fullharmonisering?
Forbrukerkredittkjøpsdirektivet er et fullharmoniseringsdirektiv. Dette fremkommer bl.a. av artikkel 22 nr. 1, som lyder slik:
«I det omfang dette direktiv indeholder harmoniserede bestemmelser, kan medlemsstaterne ikke i national ret bibeholde eller indføre bestemmelser, der fraviger dem, der er fastsat i dette direktiv.»
Siktemålet er med andre ord å oppnå felles regler for visse aspekter av medlemsstatenes regulering av forbrukerkreditt. I fortalens punkt 9 heter det at fullharmonisering «er nødvendig for at sikre, at alle forbrugere i Fællesskabet nyder samme høje grad af beskyttelse af deres interesser og for at skabe et ægte indre marked».
Konsekvensen av fullharmoniseringen er i henhold til artikkel 22 nr. 1 at medlemsstatene ikke kan beholde eller innføre regler som fraviker reglene i direktivet. I den utstrekning det er tale om fullharmonisering, kan medlemsstatene altså ikke beholde eller innføre regler som er strengere eller lempeligere enn direktivreguleringen.
I fortalens punkt 9 blir det presisert at disse begrensningene bare gjelder på de områder hvor det er fastsatt harmoniserte bestemmelser i direktivet. Som eksempler på aspekter ved kredittavtaler som ikke er regulert i direktivet og som derfor ikke er gjenstand for fullharmonisering, nevnes bestemmelser om at selgeren og kredittgiver hefter solidarisk, og bestemmelser om annullering av kjøpsavtaler. I fortalens punkt 30 blir det på generelt grunnlag gitt uttrykk for at direktivet ikke regulerer «aftaleretslige spørgsmål i forbindelse med kreditaftalers gyldighed», og at medlemsstatene derfor har frihet med hensyn til å regulere bl.a. hvor lenge et tilbud om kreditt skal være bindende.
For visse typer kredittavtaler er det slik at bare enkelte av direktivets bestemmelser kommer til anvendelse, se artikkel 2 nr. 3 og 4. I slike tilfeller kunne man tenke seg at medlemsstatene hadde anledning til å gi også andre direktivbestemmelser anvendelse på den aktuelle typen kredittavtale. I fortalens punkt 11 heter det imidlertid at medlemsstatene i slike tilfeller «ikke [kan] vedtage national lovgivning til gennemførelse af andre bestemmelser i dette direktiv». Tilsvarende fremkommer for øvrig implisitt av artikkel 2 i.f. I fortalens punkt 11 blir det dessuten presisert at medlemsstatene i deres nasjonale lovgivning har anledning til å «regulere de aspekter af sådanne typer kreditaftaler, der ikke harmoniseres ved dette direktiv».
Når det så gjelder kredittavtaler som faller helt utenfor direktivets virkeområde – f.eks. kredittavtaler som gjelder beløp under 200 Euro eller over 75 000 Euro, jf. artikkel 2 nr. 2 bokstav c) – har medlemsstatene anledning til å beholde eller innføre nasjonal lovgivning som svarer til direktivets bestemmelser.
4.2 Rekkevidden av forbrukerkredittdirektivets fullharmonisering
4.2.1 Innledning
På bakgrunn av det foregående kan det legges til grunn at fullharmoniseringens rekkevidde grovt tegnet er betinget av besvarelse av to spørsmål:
For det første må det avklares hva som menes med «kreditaftaler» i direktivets forstand. Dette er et spørsmål om direktivets virkeområde, jf. artikkel 2 nr. 1 hvor det er bestemt at direktivet «finder anvendelse på kreditaftaler». I denne sammenheng må det naturlig nok også ses hen til bestemmelsen i artikkel 2 nr. 2, hvor det gis en liste over kredittavtaler som faller utenfor direktivets regulering, se punkt 4.2.2.
For det andre må det avklares hvilke aspekter av slike kredittavtaler som blir regulert i direktivet, se punkt 4.2.3. Aspekter som ikke blir regulert i direktivet, er ikke gjenstand for fullharmonisering.
4.2.2 Forbrukerkredittdirektivets virkeområde
I artikkel 2 nr. 1 er det som nevnt bestemt at direktivet kommer til anvendelse på «kreditaftaler». I artikkel 3 bokstav c) er «kreditaftale» definert slik:
«en aftale, hvorved en kreditgiver yder eller giver tilsagn om at yde en forbruger kredit i form af henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiell facilitet, undtagen aftaler om løbende levering af tjenesteydelser eller varer af samme art, hvor forbrugeren betaler for ydelserne eller varerne i rater, så længe de leveres»
Det er altså tale om avtaler om kreditt «i form av henstand med betalingen, lån eller anden tilsvarende form for finansiell facilitet». Dette er en vidtfavnende definisjon som bl.a. omfatter kredittkjøp og vanlige lån. For en nærmere analyse av artikkel 3 bokstav c), vises det til fremstillingen i punkt 5.1.2.
Det er ikke slik at alle «kreditaftaler» i direktivets forstand omfattes av direktivet og fullharmoniseringen. Én avgrensning følger allerede av unntaket i definisjonen av kredittavtale i artikkel 3 bokstav c), noe som strengt tatt medfører at det ikke er tale om en kredittavtale i direktivets forstand. I artikkel 3 bokstav c) blir det nemlig presisert at «aftaler om løbende levering af tjenesteydelser eller varer af samme art, hvor forbrugeren betaler for ydelserne eller varerne i rater, så længe de leveres», ikke er kredittavtaler i direktivets forstand. Denne avgrensningen av direktivets virkeområde omfatter f.eks. forsikringsavtaler hvor forsikringen blir betalt i månedlige rater, jf. fortalens punkt 12. Samme sted blir det angitt som begrunnelse for unntaket at slike kredittavtaler «kan være meget forskellige fra de kreditaftaler, som er omfattet af dette direktiv, med hensyn til de berørte aftaleparters interesser og vilkårene for og udførelsen af transaktionerne».
Videre blir det i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) til l) listet opp kredittavtaler som faller utenfor direktivets virkeområde. I bokstav a) og b) blir det avgrenset mot følgende kredittavtaler:
«kreditaftaler, som er sikret enten ved pant eller ved en anden sammenlignelig sikkerhedsstillelse, der almindeligvis anvendes i en medlemsstat i forbindelse med fast ejendom, eller som er sikret i form af en rettighed relateret til fast ejendom»
«kreditaftaler som har til formål at finansiere erhvervelsen eller bevarelsen af ejendomsretten til grundarealer ...»
Artikkel 2 nr. 1 i direktiv 87/102/EØF, som er gjennomført i kredittkjøpsloven, inneholder en tilsvarende regulering: Direktivet får ikke anvendelse på kredittavtaler hvis hovedformål er å erverve eiendomsrettigheter til grunn eller til en bygning som er eller skal bli oppført, og kredittavtaler hvis formål er å modernisere eller utbedre en bygning.
Begrunnelsen for unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav a) er i henhold til fortalens punkt 14 at kreditt sikret med pant i fast eiendom er en «specifik» type kreditt. Det blir for øvrig presisert i fortalens punkt 14 at unntaket i artikkel 2 nr. 2 bokstav b) ikke omfatter kredittavtaler hvis formål er vedlikehold av og påkostninger på eksisterende bygning. Det må følgelig foretas en grensedragning mellom kredittavtaler hvis formål er finansiering av erverv eller bevaring av eiendomsrett til fast eiendom, og kredittavtaler hvis formål er vedlikehold og påkostninger på eksisterende bygninger, som omfattes av direktivet.
I artikkel 2 nr. 2 bokstav c) blir det foretatt en avgrensning av direktivets virkeområde basert på kredittbeløpets størrelse. Det heter her at direktivet ikke kommer til anvendelse på «kreditaftaler med et samlet kreditbeløp på under 200 EUR eller på over 75 000 EUR».
I artikkel 2 nr. 2 bokstav d) heter det at direktivet ikke får anvendelse på «leje- eller leasingaftaler, hvor der ikke er fastsat nogen pligt til at købe aftalegenstanden ...». Til sammenligning het det i direktiv 87/102/EØF artikkel 2 nr. 1 bokstav b) at direktivet ikke omfattet «leieavtaler, unntatt når de bestemmer at eiendomsretten til slutt skal gå over til leietakeren».
En ytterligere avgrensning fremkommer i artikkel 2 nr. 2 bokstav e), hvor det heter at direktivet ikke får anvendelse på «kreditaftaler i form af kassekreditt, ifølge hvilke kreditten skal betales tilbage inden en måned». På dette punktet må det likevel ses hen til artikkel 6 nr. 5, hvor det blir fastslått en pre-kontraktuell opplysningsplikt ved kredittavtaler som er omhandlet i artikkel 2 nr. 2 bokstav e).
En mulig begrunnelse for denne avgrensningen i artikkel 2 nr. 2 bokstav e), er at slike kredittavtaler typisk medfører relativt små kredittkostnader. Avgrensningen i artikkel 2 nr. 2 bokstav f) kan derfor betraktes som en slags forlengelse av bestemmelsen i bokstav e). I bokstav f) heter det at direktivet ikke får anvendelse på «kreditaftaler, hvor kreditten ydes rentefrit og uden andre omkostninger, og kreditaftaler, ifølge hvilke kreditten skal betales tilbage inden tre måneder, og som kun er forbundet med ubetydelige omkostninger». I henhold til fortalens punkt 13 er det i denne sammenheng tenkt bl.a. på «købekort med henstand med betalingen, hvor kreditten skal betales indenfor tre måneder, og der kun skal betales ubetydelige omkostninger».
Direktiv 87/102/EØF artikkel 2 nr. 1 bokstav c) og d) inneholder tilsvarende avgrensninger:
«Dette direktiv får ikke anvendelse på kreditt som ytes eller stilles til rådighet uten at det betales renter eller andre kostnader ... kredittavtaler der det ikke belastes renter, på det vilkår at forbrukeren samtykker i å tilbakebetale kreditten ved en enkelt innbetaling.»
I artikkel 2 nr. 2 bokstav g) til l) fremkommer følgende avgrensninger av direktivets virkeområde:
«kreditaftaler, hvor kreditten ydes af en arbejdsgiver til sine ansatte som led i en bibeskæftigelse, rentefrit eller med årlige omkostninger i procent lavere end dem på markedet ...»;
«kreditaftaler, som er indgået med et investeringsselskab som defineret i artikel 4, stk. 1, i Europa-Parlamentets og Rådets direktiv 2004/39/EF af 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter, eller med et kreditinstitut som defineret i artikkel 4 i direktiv 2006/48/EF ...»;
«kreditaftaler, som er resultatet af et forlig indgået for retten eller et andet ved lov beføjet organ»;
«kreditaftaler, som vedrører gratis henstand med betalingen af en eksisterende gæld»;
«kreditaftaler, ved hvis indgåelse forbrugeren skal deponere en genstand som sikkerhed hos kreditgiveren ...»;
«kreditaftaler, som vedrører lån bevilget til en begrænset offentlighed i henhold til lovbestemmelse med et almennyttigt sigte og til en lavere rente end den gældende markedsrente ...».
I artikkel 2 nr. 3 og 4 er det bestemt at bare enkelte av direktivets bestemmelser kommer til anvendelse på nærmere angitte kredittavtaler. Det er ikke anledning til å gi andre direktivbestemmelser enn de som er opplistet i nr. 3 og 4, anvendelse på slike, nærmere angitte kredittavtaler. Dette er en konsekvens av fullharmoniseringen, jf. fremstillingen i punkt 4.1. Bestemmelsene i nr. 3 og 4 er antagelig begrunnet i en avveining av hensynet til beskyttelse av forbrukerne og ønsket om ikke å legge for stor byrde på kredittgiverne, sml. fortalens punkt 23.
Artikkel 2 nr. 3 gjelder «kreditaftaler i form af kassekredit, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder». En rekke av direktivets bestemmelser kommer til anvendelse på slike kredittavtaler, men altså ikke alle. For eksempel gjelder ikke artikkel 14 om angrerett. Hvis kreditten skal tilbakebetales innen en måned, faller avtalen som nevnt utenfor direktivets virkeområde.
Artikkel 2 nr. 4 gjelder «kreditaftaler i form af overtræk». For slike avtaler gjelder utelukkende artikkel 1, 2, 3, 18, 20 og artikkel 22 til 32. På denne bakgrunn fremstår det som viktig å skille klart mellom «kreditaftaler i form af kassekreditt» og «kreditaftaler i form af overtræk». Se punkt 5.12.
I artikkel 2 nr. 5 er det en bestemmelse om at medlemsstatene
«kan bestemme, at kun artikel 1-4, artikel 6 [m.fl.] finder anvendelse på kreditaftaler der indgås af en organisation ... som er oprettet til gensidig fordel for sine medlemmer ... som ikke skaber fortjeneste for andre end sine medlemmer … som oppfylder et socialt formål, der kræves i henhold til national lov ...».
Her blir medlemsstatene gitt en valgfrihet i forbindelse med gjennomføringen. Hvis valgfriheten ikke blir benyttet, vil direktivet på vanlig måte komme til anvendelse på slike kredittavtaler.
Tilsvarende gjelder i relasjon til kredittavtaler som omhandlet i artikkel 2 nr. 6. Her heter det at medlemsstatene
«kan bestemme, at kun artikel 1-4, artikel 6 [m.fl.] finder anvendelse på kreditaftaler, ifølge hvilke kreditgiveren og forbrugeren aftaler henstand med betalingen ... såfremt forbrugeren allerede har misligholdt den oprindelige kreditaftale og hvor ... sådanne ordninger kan forventes at afværge en retssag om pågældende misligholdelse ...».
For øvrig blir det bestemt i artikkel 2 nr. 6 at dersom den aktuelle avtalen i realiteten er en «kreditaftale i form af kassekreditt, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder» (artikkel 2 nr. 3), så vil bestemmelsene nevnt i artikkel 2 nr. 3 komme til anvendelse.
4.2.4 Om hvilke aspekter ved kredittavtaler som blir regulert i forbrukerkredittdirektivet, og som derfor omfattes av fullharmoniseringen
I dette punktet skal det gis en oversikt over hvilke aspekter ved kredittavtaler som blir regulert i direktivet, og som derfor er gjenstand for fullharmonisering, jf. fremstillingen i punkt 4.1. Den nærmere behandlingen av de enkelte aspektene vil bli foretatt senere, se punkt 5.
Ser man hen til direktivets kapitteloverskrifter, fremgår det at direktivet regulerer Formål, anvendelsesområde og definitioner (kapittel I), Oplysninger og praksis forud for indgåelse af kreditaftalen (kapittel II), Adgang til databaser (kapittel III), Oplysninger og rettigheder i forbindelse med kreditaftaler (kapittel IV), Årlige omkostninger i procent (kapittel V), Kreditgivere og kreditformidlere (kapittel VI), Gennemførelsesbestemmelser (kapittel VII), Overgangsbestemmelser og afsluttende bestemmelser (kapittel VIII).
Definisjonene i kapittel I omfatter ikke bare begreper som vedrører direktivets virkeområde, f.eks. «kreditaftale», men også begreper som knytter an til aspekter ved kredittavtaler som blir nærmere regulert i direktivet, f.eks. begrepet «årlige omkostninger i procent». Samlet sett blir definisjonene viktige for å avklare fullharmoniseringens rekkevidde.
Kapittel II inneholder bestemmelser som harmoniserer opplysningsplikt, forklaringsplikt og kravet til vurdering av forbrukers kredittverdighet. Det er tale om plikter som må oppfylles før kredittavtale blir inngått. Artikkel 4 inneholder en bestemmelse om opplysningsplikt ved markedsføring av kredittavtaler. Artikkel 5 omhandler opplysningsplikt forut for inngåelse av kredittavtale. Artikkel 6 omhandler opplysningsplikt forut for inngåelse av «kreditaftale ... som omhandlet i artikel 2, stk. 3, 5 eller 6», dvs. kredittavtale i form av «kassekreditt, hvor kreditten skal betales tilbage på anfordring eller inden tre måneder», «kreditaftaler, der indgås af en organisation ...» og kredittavtaler som inngås i tilfeller hvor forbrukeren allerede har misligholdt den opprinnelig kredittavtale. Opplysningsplikten etter artikkel 5 og 6 påhviler kredittgiveren og eventuell kredittformidler. I artikkel 7 blir det bestemt at kravene i artikkel 5 og 6 ikke gjelder for vare- og tjenesteleverandører som «accessorisk optræder som kreditformidlere». I fortalens punkt 24 sies det at leverandører kan sies å opptre aksessorisk som kredittformidlere «hvis deres virksomhed som kreditformidlere ikke er hovedformålet med deres erhvervsmæssige virksomhed».
Etter artikkel 8 er kredittgiveren forpliktet til å vurdere forbrukerens kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger. Dersom det er nødvendig, skal opplysningene fremskaffes ved søk i relevant database.
Bestemmelsen i artikkel 8 om plikt til å vurdere kredittverdighet på grunnlag av fyllestgjørende opplysninger, blir fulgt opp i artikkel 9 (kapittel III), som i nr. 1 bestemmer følgende:
«Hver medlemsstat sikrer i forbindelse med grænseoverskridende kredit, at kreditgivere fra andre medlemsstater har adgang til de databaser, der anvendes på medlemsstatenes område til at vurdere forbrugeres kreditværdighed. Vilkårene for adgang skal være ikke-diskriminerende.»
Kapittel IV om opplysninger og rettigheter i forbindelse med kredittavtaler omfatter artikkel 10 til 18, og er det mest omfangsrike kapitlet i direktivet.
Artikkel 10 omhandler krav til en kredittavtales form og innhold. I artikkel 10 nr. 2 blir det listet opp hva en «kreditaftale» klart og konsist skal angi. I artikkel 10 nr. 5 oppstilles lempeligere krav til avtalens innhold i forbindelse med visse kredittavtaler i form av «kassekredit», jf. artikkel 2 nr. 3.
Artikkel 10 inneholder ingen særskilt regulering av virkningene av at den enkelte kredittavtale ikke inneholder de opplysninger den skal etter direktivet. Heller ikke bestemmelsene i artikkel 4, 5 og 6 om markedsføring av kredittavtaler og pre-kontraktuell opplysningsplikt inneholder særskilt regulering av rettsvirkningene av at tilstrekkelig informasjon ikke er gitt. Artikkel 23 bestemmer at medlemsstatene skal fastsette effektive, proporsjonale og avskrekkende sanksjoner.
Etter artikkel 11 og 12 nr. 2 skal forbrukeren underrettes om endring i nominell rente før endringen blir iverksatt, mens artikkel 12 nr. 1 stiller krav om at forbrukeren med jevne mellomrom skal gis kontoutskrift i tilfeller hvor kredittavtalen vedrører rammekreditt.
Artikkel 13 gir forbrukeren rett til å si opp tidsubegrenset kredittavtale. Bestemmelsen tillater også at partene avtaler en tilsvarende rett for kredittgiveren og rett for kredittgiveren til å bringe til opphør forbrukerens rett til å utnytte en kredittmulighet i henhold til en tidsubegrenset kredittavtale. Artikkel 14 regulerer forbrukerens angrerett. Denne angreretten er ikke betinget av fjernsalg eller salg utenfor fast forretningssted. I artikkel 16 er det regler om forbrukerens førtidige tilbakebetaling.
Artikkel 15 omhandler i hovedsak forbrukerens krav og innsigelser mot annen kredittgiver enn selger av varer eller tjenester, mens artikkel 17 har enkelte regler vedrørende overdragelse av kredittgiverens rettigheter til tredjemann.
Endelig er det i kapittel IV en bestemmelse om såkalt «overtræk», se artikkel 18. «Overtræk» blir definert i artikkel 3 bokstav e).
Kapittel V består av en bestemmelse – artikkel 19 om beregning av årlige omkostninger i prosent (effektiv rente). Bestemmelsen må ses i sammenheng med utfyllende bestemmelser i vedlegg til direktivet.
Kapittel VI består av to bestemmelser. Etter artikkel 20 skal medlemsstatene sikre at kredittgiveres virksomhet blir overvåket av et uavhengig organ. Artikkel 21 skisserer enkelte særlige forpliktelser for såkalte «kreditformidlere», jf. definisjonen i artikkel 3 bokstav f).
I kapittel VII er det bestemmelser bl.a. om hva fullharmonisering innebærer, herunder om direktivets ufravikelige karakter (artikkel 22), om sanksjoner (artikkel 23) og om medlemsstatenes plikt til å sikre at det finnes prosedyrer for utenrettslige tvisteløsning.
I kapittel VIII er det en bestemmelse om at direktiv 87/102/EØF blir opphevet med virkning fra 12. mai 2010 (artikkel 29), i tillegg til bestemmelser om overgangsregler (artikkel 30) og direktivets ikfrafttreden (artikkel 31).