3 Utviklingen i norsk industris konkurranseevne

• Den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta anslås å ha svekket seg med i gjennomsnitt 2,0 prosent per år de siste ti årene. Det meste av svekkelsen skyldes at lønnskostnadene har økt raskere i Norge enn hos handelspartnerne, men en viss styrking av kronen over tid har også bidratt. Fra 2008 til 2009 var timelønnskostnadsveksten i Norge 1 prosentpoeng høyere enn hos handelspartnerne. En svekkelse av kronekursen fra 2008 til 2009 bidro imidlertid til at relative timelønnskostnader i Norge målt i felles valuta gikk ned med 1,9 prosent dette året.

• Basert på nye tall er gjennomsnittlige timelønnskostnader for ansatte i industrien i Norge i 2009 oppjustert til å ha vært 36 prosent høyere enn hos handelspartnerne i EU. For industriarbeidere alene anslås de norske timelønnskostnadene å ha vært 47 prosent høyere.

• Produktivitetsveksten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt i faste priser, var høy i perioden 2003 – 2005, men utviklet seg deretter klart svakere de neste fire årene. Samlet sett over tiårsperioden 1999-2008 var produktivitetsutviklingen i norsk industri svakere enn i industrien hos våre handelspartnere.

• Dersom en ser på produktivitetsutviklingen målt ved bruttoprodukt per timeverk i løpende priser, er imidlertid bildet for norsk industri langt mer positivt. Dette gjenspeiler i stor grad at norsk industri har hatt sterkere prisvekst på sine produkter enn industrien hos handelspartnerne.

Den omfattende deltakelsen i det internasjonale varebyttet har gjort det mulig for Norge å oppnå en langt høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig i en økonomi som var vesentlig mer skjermet mot utenlandsk konkurranse.

Fordelene ved det internasjonale varebyttet vil imidlertid bli vesentlig redusert hvis vi ikke samtidig kan sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting og en akseptabel inntektsfordeling. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring karakteriserer evnen til å utvikle seg over tid. Dette beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å trekke til seg investeringer. En lønnsom næring må kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i arbeidsmarkedet. Man kan ikke uten videre trekke slutninger fra utviklingen i konkurranseevnen for en enkelt bedrift eller næring til utviklingen i konkurranseevnen for et helt land. En økonomi i vekst og der det skjer omstillinger vil normalt være preget av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. Videre kan en bedring i konkurranseevnen for én næring, f.eks. gjennom subsidiering av innsatsfaktorene, gi en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevnen i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Avsnitt 3.1.1 tar for seg utviklingen i lønnskostnader, herunder tall for lønnskostnadsutviklingen i privat sektor. Forskjeller i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land omtales i avsnitt 3.1.2. I avsnitt 3.1.3 ser vi på noen andre utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne, herunder kapitalkostnader og andre kostnader. Videre i avsnitt 3.2 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten de siste årene, mens vi i avsnitt 3.3 omtaler utviklingen i lønnsomheten. Endelig i avsnitt 3.4 gis det en oversikt over utviklingen i markedsandeler for tradisjonelle eksportvarer hjemme og ute.

3.1 Indikatorer for industriens kostnadsutvikling

Økt globalisering, sterkere internasjonal konkurranse og lavere transportkostnader har medført at stadig større deler av norsk næringsliv utsettes for konkurranse fra utlandet. Mange tjenesteytende næringer, bygg og anlegg mv. har i de senere årene blitt stilt overfor stadig sterkere konkurranse fra utenlandske tilbydere. Det kan være vanskelig å overskue hvilke næringer som i framtiden vil være utsatt for internasjonal konkurranse. Blant eksport- og importkonkurrerende næringer i fastlandsøkonomien er likevel fortsatt industrien den viktigste enkeltnæringen. En rimelig god evne for industrien til å konkurrere både ute og hjemme er dermed viktig for å realisere en balansert økonomisk utvikling. Dette behøver imidlertid ikke innebære at industriens konkurranseevne hele tiden må være like god. Da oljeinntektene kom inn i norsk økonomi, kunne kravet til balanse i utenriksøkonomien imøtekommes med en mindre industrisektor. Men oljeinntektene innebærer ikke at konkurranseutsatt sektor på varig basis kan ha svakere konkurranseevne enn konkurrentene i våre handelspartnerland.

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene kan kjøpes, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som bl.a. arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranse­posisjon. For en liten, åpen økonomi som den norske vil det være svært vanskelig å oppnå en stabil realøkonomisk utvikling uten at en samtidig har en relativt stabil nominell utvikling, herunder at en unngår sterke utslag i valutakursen.

3.1.1 Lønnskostnadsvekst

Målt som andel av verdiskapingen (bruttoproduktet) i industrien har lønnskostnadene utgjort i gjennomsnitt om lag 68 prosent de siste ti årene.

Tabell 3.2 og figur 3.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time for ansatte i industrien i Norge og i industrien hos våre handelspartnere målt i felles valuta.

I løpet av de siste ti årene har den kostnadsmessige konkurranseevnen for ansatte i industrien, målt ved relative timelønnskostnader i felles valuta, i gjennomsnitt svekket seg med 2,0 prosent per år. Av dette kan 1,5 prosentpoeng tilskrives en høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne, mens resten skyldes en styrking av kronen.

Veksten i timelønnskostnadene i industrien i Norge var høyere enn i industrien hos handelspartnerne i alle årene i perioden 2000-2009 2 . Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 3.1. Kronekursutviklingen er nærmere omtalt i vedlegg 3.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var veksten i timelønnskostnadene i norsk industri i 2009 på 4,7 prosent, dvs. 1 prosentpoeng høyere enn timelønnskostnadsveksten hos handelspartnerne. En svekkelse av kronen på nesten 3 prosent fra 2008 til 2009 gjorde at de relative timelønnskostnadene anslås å ha gått ned med 1,9 prosent dette året.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, SSB og Beregningsutvalget.

Også om vi går ut over industrien og ser på privat sektor i bredere forstand har den kostnadmessige konkurranseevnen svekket seg i Norge. Ifølge tall og anslag fra OECD for perioden 2000 – 2009 økte lønnskostnadene per ansatt i privat sektor med i gjennomsnitt 2,2 prosent mer per år i Norge enn hos våre handelspartnere, jf. figur 3.2 og vedleggstabell 4.4. En styrking av kronen gjorde at de relative lønnskostnadene målt i felles valuta i gjennomsnitt økte med nesten 2,8 prosent per år i denne perioden.

OECD anslår at lønnsveksten i privat sektor i 2009 var 3 prosentpoeng høyere i Norge enn hos våre handelspartnere. Utviklingen i kronekursen trakk imidlertid i motsatt retning, slik at de relative timelønnskostnadene målt i felles valuta anslås om lag uendret fra 2008 til 2009.

Kilde: OECD Economic Outlook 86 (Kildegrunnlaget dekker 92-95 prosent av handelspartneraggregatet.) (jf. tabell 4.4 i vedlegg 4).

OECD anslår veksten i lønnskostnadene per ansatt i privat sektor til 1,8 prosent i 2010 i våre konkurrentland målt i nasjonal valuta og vektet med Norges konkurransevekter.

3.1.2 Sammenlikning av nivåer på arbeidskraftkostnader i Norge og i andre land

3.1.2.1 Industriarbeidere

Høyere lønnsvekst i Norge enn hos våre handelspartnere over flere år har bidratt til at nivået på timelønnskostnadene for norske industriarbeidere er høyere enn for industriarbeidere hos våre handelspartnere. Ved årlige sammenlikninger av nivået på timelønnskostnadene mellom Norge og andre land vil også indirekte arbeidskraftskostnader og variasjoner i valutakursene ha betydning.

Tabell 3.3 viser timelønnskostnadene for norske industriarbeidere sammenliknet med industriarbeidere i utvalgte grupper av europeiske land, målt i felles valuta. Det fremkommer av tabellen at timelønnskostnadene for norske industriarbeidere i 2009 var 47 prosent høyere enn et gjennomsnitt av 14 av våre handelspartnere i EU, en økning på over 20 prosentpoeng siden 2000. Forskjellen i timelønnskostnader økte sterkt i årene 2004 til 2008, i stor grad som følge av at lønnsveksten i Norge var høyere enn hos handelspartnerne i disse årene. En styrking av den norske kronen i den samme perioden, bidro i samme retning. En svekkelse av den norske kronen i kjølvannet av finanskrisen bidro imidlertid til at det relative lønnskostnadsnivået gikk svakt ned fra 2008 til 2009.

¹ Landene som er inkludert fremkommer i tabell 3.4.

Kilde: Bureau of Labor Statistics (BLS), Eurostat, SSB og Beregningsutvalget.

Sammensetningen av lønnskostnadene

Strukturen på timelønnskostnadene varierer mye fra land til land. I mange land utgjør indirekte personalkostnader en viktig kostnadskomponent. I 2007 utgjorde indirekte personalkostnader et høyere prosentvis påslag på lønn per arbeidet time for 12 av de 14 handelspartnerne i tabell 3.5 enn i Norge. Danske og norske industriarbeidere hadde klart høyeste lønn per arbeidet time dette året.

3.1.2.2 Alle ansatte i industrien

Funksjonærene utgjør en stadig større andel av lønnsmassen i industribedrifter. Nye produksjonsprosesser har bidratt til at arbeidsinnholdet på mange industriarbeidsplasser har endret seg betydelig og at avgrensningen mellom arbeidere og funksjonærer er mindre tydelig enn tidligere. For industriarbeidere avtales vanligvis sentrale tillegg, mens for funksjonærer avtales sentrale tillegg bare for en begrenset gruppe. Kollektive føringer fra f.eks. industriarbeidere kan ha stor betydning også for den lokale og individuelle lønnsdannelsen for alle grupper.

I NHO-bedrifter utgjør industrifunksjonærer i dag om lag 40 prosent av avtalte årsverk og om lag 50 prosent av lønnssummen totalt i industrien. Om lag ¼ av industrisysselsettingen er utenfor NHO-bedrifter. Nivåsammenligningene i dette avsnittet omfatter også disse.

Figur 3.4 og vedleggstabell 4.5 viser at norske lønnskostnader per timeverk for alle ansatte i industrien i 2009 var anslagsvis 36 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne i EU 3 . Dette tallet er oppjustert med 13 prosent­poeng, sammenliknet med anslaget i utvalgets fore­løpige rapport fra februar. Oppjusteringen må hovedsakelig ses i sammenheng med at SSB nylig har revidert opp anslaget på samlede arbeidskraftkostnader. For årene 2005-2008 er veksten i arbeidskraftkostnadene revidert opp med i gjennomsnitt 2,3 prosentpoeng per år. Dette har sammenheng med ny informasjon fra SSBs arbeidskraftkostnadsundersøkelse, som publiseres hvert fjerde år. Utvalget vil framover se nærmere på tallgrunnlaget for sammenlikninger av arbeidskraftkostnader mellom land.

Lønnskostnadene per timeverk for industriarbeidere i 2009 var 47 prosent høyere i Norge enn hos handelspartnerne i EU, jf. figur 3.3. Det kan være flere forhold som bidrar til at forskjellen i lønnskostnader per timeverk for industriarbeidere er høyere enn for alle ansatte. Den viktigste forklaringen er trolig at lønnsstrukturen i Norge er generelt mer sammenpresset enn i de fleste andre land, slik at lønnsforskjellene mellom industrifunksjonærer og industriarbeidere i Norge er mindre enn hos konkurrentene.

Sammenlikningen er basert på nivåtall for lønnskostnader per timeverk fra år 2007 og 2008 4 . I figuren under er disse nivåene framskrevet til 2009 ved hjelp av arbeidskraftkostnadsindekser, korrigert for valutakursendringer.

¹ Figuren omfatter alle EU-landene som er med i handelspartneraggregatet, jf. boks 3.2, bortsett fra Irland og Finland.

Kilde: Eurostat, SSB og Beregningsutvalget.

3.1.3 Andre kostnader

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 3.6 gir en oversikt over noen indikatorer som kan antyde noe om den relative kostnadsutviklingen knyttet til renter, priser og energikostnader.

Kapitalkostnadene kan i teorien gjenspeiles i den såkalte brukerprisen på kapital. Brukerprisen tar hensyn til markedsprisen på kapitalutstyret, kostnadene ved å binde kapital i bedriften, kapitalslitet og reglene for bedrifts- og kapitalbeskatning. I praksis er det vanskelig å måle brukerprisen på kapital, men man har data for enkelte viktige komponenter i brukerprisen, f.eks. renter.

I lys av den tettere integrasjonen i de internasjonale kapitalmarkedene, er det mindre grunn til å vente at kostnadene for bedriftene ved å ta opp lån skal være vesentlig annerledes i Norge enn i andre land. Likevel er det en klar tendens til at mange bedrifter låner mest i nasjonal valuta. Dette gjelder særlig små og mellomstore bedrifter som produserer for hjemmemarkedene, hvor tilbud av kreditt forutsetter god lokal kunnskap om marked og aktører. Det kan også være rasjonelt å ha gjeld i nasjonal valuta siden andre kostnader og inntekter er i nasjonal valuta. Også slike bedrifter kan imidlertid møte internasjonal konkurranse. Det kan derfor være relevant å sammenlikne lånekostnadene i norske kroner med de gjennomsnittlige lånekostnadene hos våre handelspartnere. I så fall må en også korrigere for endringer i verdien på den norske kronen i forhold til valutaene til våre handelspartnere.

Den internasjonale finanskrisen førte til store endringer i kredittilgangen og rentekostnadene for ikke-finansielle foretak både i Norge og hos våre handelspartnere. Da den amerikanske investeringsbanken Lehman Brothers ba om konkursbeskyttelse 15. september 2008, stoppet nærmest penge- og kredittmarkedene opp å fungere, og det ble vanskelig å få tilgang på kreditt for både husholdninger og foretak. Risikopåslagene på rentene økte markert. Omfattende tiltak fra myndighetene i de fleste land bidro til å stabilisere finansmarkedene, og sentralbankene satte ned styringsrentene markert. I pengemarkedene er risikopåslagene nå kommet ned til der de var før krisen, og også i obligasjonsmarkedene er forholdene langt bedre enn for noen måneder siden. Foretak som skal låne møter imidlertid trolig en strengere kredittvurdering fra banker og investorer enn tidligere. Foretak som vurderes å ha relativt lav kredittverdighet, eller lån til prosjekter som vurderes å innebære en høy risiko, må derfor trolig betale en høyere rente nå enn før finanskrisen startet. Denne utviklingen har funnet sted både i Norge og hos våre handelspartnere.

Under oppgangsperioden forut for finanskrisen økte pengemarkedsrentene i takt med at Norges Banks styringsrente ble satt opp fra sommeren 2005. Da pengemarkedsrentene nådde sitt toppnivå i oktober 2008, var tremåneders pengemarkedsrente oppe i 7,9 prosent. Blant annet som følge av at Norges Bank gjennomførte markerte nedsettelser av styringsrenten fra oktober 2008, falt pengemarkedsrentene raskt gjennom vinteren 2008/2009. Nedgangen fortsatte fram mot sommeren 2009, og i juni var tremåneders pengemarkedsrente nede i 1,8 prosent, sitt laveste nivå noensinne. Som årsgjennomsnitt var tremåneders pengemarkedsrente i Norge 6,2 prosent i 2008 og 2,5 prosent i 2009. Dette var henholdsvis 1,7 og 1,1 prosentpoeng høyere enn nivået hos handelspartnerne. En svekkelse av kronekursen i 2009 bidro isolert sett til å redusere bedriftenes lånekostnader i Norge i forhold til hos handelspartnerne dette året, jf. tabell 3.6. Sammenliknet med handelspartnerne har tremåneders pengemarkedsrente i Norge i gjennomsnitt vært 1,7 prosentpoeng høyere de siste ti årene.

Utviklingen i pengemarkedsrentene vil ikke fullt ut reflektere forskjeller i bedriftenes lånekostnader i eget land. For det første låner bedriftene i liten grad direkte i pengemarkedet. For det andre foregår en stor del av næringslivets opplåning både i Norge og andre land med lengre rentebindingstid og noen bedrifter tar opp lån i utenlandsk valuta. Omfanget av opplåning i utenlandsk valuta må bl.a. ses i sammenheng med bedriftenes eksponering på inntekts- og utgiftssiden. Graden av rentebinding kan variere mellom land. Et tredje forhold er at en indikator basert på pengemarkedsrentene ikke tar hensyn til forskjeller i skattesystemene mellom land, som også er viktig for å vurdere bedriftenes kapitalkostnader. Særlig i 2008 og 2009, år med store svingninger risikopremier, vil renteindikatoren i tabell 3.6 være mer usikker enn vanlig som indikator for bedriftenes faktiske lånekostnader.

Prisene på de varene og tjenestene som blir levert til industrien er også en viktig kostnadskomponent. Tabell 3.6 viser utviklingen i prisnivået i Norge sammenliknet med prisnivået hos handelspartnerne. Som indikator for prisutviklingen på innsatsvarer har en i mangel av brukbare pristall for leveranser til bedriftene benyttet konsumprisindeksen i Norge og hos handelspartnerne. Over tid kan en trolig regne med at det er en viss parallellitet i utviklingen i ulike priser i ulike land. I løpet av de siste ti årene har den gjennomsnittlige årlige veksten i konsumprisene i Norge vært i overkant av 2 prosent. Dette er om lag på linje med konsumprisveksten hos handelspartnerne. Prisnivået er imidlertid relativt høyt i Norge.

Energikostnader, spesielt knyttet til elektrisk kraft, er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet er vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. I 2008 var gjennomsnittlig pris på elektrisitet til industrien i Norge 43 prosent av gjennomsnittsprisen hos våre viktigste handelspartnere. Sett over de siste ti årene har imidlertid prisveksten på elektrisitet for norsk industri vært høyere enn hos handelspartnerne, målt i felles valuta. Dette skyldes i hovedsak høyere prisvekst, og ikke valutakursendringer. Fra år til år vil imidlertid kronekursen kunne påvirke tallene til dels betydelig.

Avgifter og subsidier som knyttes direkte til bruk av arbeidskraft, f.eks. arbeidsgiveravgift, fanges opp i lønnskostnadene, slik de måles i dette kapitlet. Andre avgifter og subsidier fanges imidlertid ikke opp, f.eks. CO2-avgifter. Slike avgifter og subsidier vil også påvirke konkurranseevnen, men det er vanskelig å framskaffe sammenliknbare tall mellom land.

3.2 Produktivitetsutviklingen

Målt ved relative timelønnskostnader har den kostnadsmessige konkurranseevnen i industrien svekket seg betydelig i løpet av de siste ti årene, jf. avsnitt 3.1.1. Høy produktivitetsvekst innenlands kan i prinsippet motvirke denne svekkelsen.

Produktivitet kan måles både ved utviklingen i bruttoprodukt per timeverk og produksjon per timeverk. Forskjellen på de to målene knytter seg til hvordan bruken av produktinnsats blir hensyntatt. Mens produksjon er et bruttobegrep, er bruttoprodukt et mål for verdiskapningen knyttet til produksjonen, dvs. der produktinnsatsen er trukket fra. Ved beregning av produktivitet målt ved bruttoprodukt per timeverk må således produktinnsatsen trekkes fra produksjonen før man dividerer på antall utførte timeverk. En økning i produktinnsatsen, alt annet like, vil således isolert sett bidra til lavere produktivitet. Ved beregning av produktivitet målt ved produksjon per timeverk, inngår derimot ikke produktinnsats direkte i beregningen.

Målt ved bruttoprodukt per timeverk i faste priser var den årlige produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 1999-2002 i størrelsesorden 2¾ - 3½ prosent, jf. tabell 3.7. Produktivitetsveksten i norsk industri tok seg deretter markert opp, og var som gjennomsnitt for treårsperioden 2003-2005 om lag 6 prosent. I 2006 snudde utviklingen, slik man ofte ser når økonomien nærmer seg en konjunkturtopp, og produktiviteten gikk ned med 2 prosent. Den svake utviklingen fortsatte i 2007 med en nedgang på 0,5 prosent. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall tok produktiviteten seg noe opp igjen i 2008 og 2009, med en vekst på hhv. 0,3 og 0,4 prosent. Som gjennomsnitt for tiårsperioden 1999-2008 var produktivitetsveksten i norsk industri på 2,8 prosent, dvs. 1,2 prosentpoeng lavere enn hos handelspartnerne.

Målt ved produksjon per timeverk i faste priser har produktivitetsutviklingen i norsk industri de siste ti årene vært lang gunstigere. I alle årene i perioden 2004 – 2007 var produktivitetsveksten over 4 prosent. Foreløpige nasjonalregnskapstall viser imidlertid en klar avdemping i 2008, før produktivitetsveksten tok seg noe opp igjen i 2009. Som gjennomsnitt for perioden 1999 – 2008 var produktivitetsveksten i norsk industri på 3,7 prosent, dvs. om lag det samme som hos Norges handelspartnere.

Figur 3.5 viser utviklingen i relativ produktivitet mellom Norge og handelspartnerne de siste ti årene målt ved bruttoprodukt og ved produksjon. Fram til 2005 var utviklingen i relativ produktivitet om lag den samme ved de to målene. I 2006 viste imidlertid de to målene klart forskjellig utvikling. Mens industrien hos våre handelspartnere hadde om lag samme produktivitetsvekst målt ved bruttoprodukt som ved produksjon, var produktivitetsutviklingen i norsk industri klart sterkere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt. Dette hadde sammenheng med at produktinnsatsen økte markert dette året. Mens veksten i produksjonen i norsk industri dette året var på hele 9,4 prosent, var veksten i bruttoproduktet, dvs. når produktinnsatsen er fratrukket, på 3 prosent. Det var særlig i verkstedsindustrien og innen bygging av skip og oljeplattformer at produktinnsatsen økte i 2006. Også samlet sett over de to neste årene var produktivitetsutviklingen i industrien i Norge relativt sett gunstigere målt ved produksjon enn ved bruttoprodukt, sammenliknet med produktivitetsutviklingen hos handelspartnerne.

Kilde: OECD og SSB.

Dersom en ser på utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i løpende priser regnet i felles valuta, har utviklingen for norsk industri vært langt mer positiv, jf. figur 3.6. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn hos handelspartnerne. Norsk industri lager i stor grad produkter der prisene i sterkere grad har holdt seg oppe sammenliknet med næringer der produktivitetsveksten er høy. For eksempel i årene 2004 – 2006 steg prisene på norsk tradisjonell vareeksport i gjennomsnitt med 8 prosent per år. I tillegg gjør skjerming av enkelte deler av norsk industri det mulig å ha høy prisvekst.

¹ For handelspartnerne er tallene beregnet ved bruttoprodukt per sysselsetting.

Kilde: OECD og SSB.

Man skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling kan ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land. Analyser av produktivitetsutviklingen i industrien i Norge og Sverige på et mer disaggregert nivå tyder på at dette kan være en viktig forklaringsfaktor i forhold til den relative utviklingen mellom enkeltland, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2001:17.

3.3 Indikatorer for utviklingen i lønnsomheten

Det er en nær sammenheng mellom utviklingen i konkurranseevnen og lønnsomheten i næringslivet. Høyere lønnskostnader, lavere produsentpriser og svakere produktivitetsutvikling er faktorer som isolert sett bidrar til svekket konkurranseevne og lavere lønnsomhet. Motsatt bidrar lavere lønnskostnader, høyere produsentpriser og sterkere produktivitetsutvikling isolert til bedret konkurranseevne og lønnsomhet.

Lønnsomheten kan måles både ved makroøkonomiske og bedriftsøkonomiske mål, jf. boks 3.5. Makromålene tar utgangspunkt i sentrale nasjonalregnskapssammenhenger mellom innenlandsk verdiskaping og produksjonsfaktorene arbeidskraft og kapital. De bedriftsøkonomiske målene tar utgangspunkt i nøkkeltall fra ordinære regnskaper. Det er til en viss grad samsvar mellom de to lønnsomhetsmålene, men forskjeller mellom regnskapsprinsippene i nasjonalregnskapet og regnskapsstatistikken vil kunne føre til avvik.

Lønnsomheten i norsk industri, målt ved brutto driftsresultatandel, bedret seg fra vel 30 prosent i 2000 til drøyt 32 prosent i 2001, jf. tabell 3.7. Fra 2001 til 2002 falt andelen tilbake igjen, noe som trolig må ses i sammenheng med høy vekst i timelønnskostnadene i industrien og markert styrking av kronekursen, jf. vedlegg 3. De neste fire årene viste brutto driftsresultatandel sterk utvikling, og nådde i overkant av 36 prosent i 2006. I 2007 snudde imidlertid utviklingen og brutto drifts­resultatandel gikk ned til 35 prosent. Ifølge fore­løpige nasjonalregnskapstall falt brutto driftsresultatandel i industrien videre til drøyt 31 prosent i 2008, det laveste nivået siden 2002. Foreløpige nasjonalregnskapstall for 2009 viser imidlertid en viss oppgang i driftsresultatandelen dette året. I alle årene i perioden 2000-2008 var brutto driftsresultatandel i norsk industri lavere enn i industrien hos våre handelspartnere. For 2009 foreligger det ikke oppdaterte, sammenliknbare tall for industrien hos handelspartnerne.

Tallene for brutto driftsresultatandel i hele fastlandsøkonomien i Norge, tyder på at det har vært langt mindre årlige svingninger i lønnsomheten i Fastlands-Norge samlet enn i norsk industri. I 2000 var brutto driftsresultatandel på knapt 36 prosent. Deretter økte den hvert år, til den nådde nesten 39 prosent i 2005. Regnskapstall for 2006 og 2007 og foreløpige nasjonalregnskapstall for 2008 og 2009 viser at andelen har falt tilbake de fire siste årene. I 2009 var den i underkant av 36 prosent, dvs. sitt laveste nivå siden 1999. I alle årene i perioden 2000-2008 var brutto driftsresultatandel i Fastlands-Norge lavere enn hos våre handelspartnere. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til slike nivåsammenlikninger, jf. vedlegg 6 i Beregningsutvalgets rapport NOU 2000:25.

Tabell 3.9 viser utviklingen i bedriftsøkonomiske lønnsomhetsmål for industrien i Norge og utvalgte land for perioden 1999-2008. Lønnsomheten i norsk og europeisk industri, målt ved både driftsmarginen og totalrentabiliteten, falt i perioden 2000-2002. Nedgangen i lønnsomheten i denne perioden må trolig ses i sammenheng med markert lavere vekst i verdensøkonomien. Fra 2002 til 2007 tok lønnsomheten seg opp igjen, både i Norge og i de europeiske landene. Oppgangen var imidlertid klart større i Norge. For 2008 gir de ulike lønnsomhetsmålene et forskjellig bilde av utviklingen i norsk industri. Mens driftsmarginen gikk noe opp fra 2007 til 2008, falt totalrentabiliteten markert.

I perioden 1999 – 2007 bedret lønnsomheten i norsk industri seg markert. Dette skjedde til tross for at den kostnadsmessige konkurranseevnenen svekket seg klart i denne perioden. Bedringen av lønnsomheten må trolig ses i sammenheng med at norske industribedrifter opplevde sterkere prisvekst på sine produkter enn på sine innsatsvarer, noe som bidro til en betydelig bytteforholdsgevinst.

3.4 Markedsandeler på hjemme- og eksportmarkedene

Hjemmemarkedsandelene for tradisjonelle varer viser hvor stor andel norske eksportører leverer av den totale anvendelsen av tradisjonelle varer i hjemmemarkedet. Tilsvarende viser eksportmarkedsandelene for tradisjonelle varer hvor stor andel norske eksportører leverer av den totale anvendelsen av tradisjonelle varer i eksportmarkedene. Utviklingen i disse størrelsene kan gi informasjon om norsk industris evne til å omsette produkter i konkurranse med andre lands næringsliv.

Utviklingen i markedsandelene ses i sammenheng med den økonomiske utviklingen for øvrig. Økonomisk vekst kjennetegnes blant annet ved økt internasjonal spesialisering. Ved økonomisk vekst vil derfor enkelte næringer og bedrifter øke sine markedsandeler, mens andre får reduserte markedsandeler uten at det nødvendigvis gir uttrykk for endringer i konkurranseevnen for landet. Økt internasjonal arbeidsdeling vil for eksempel bidra til en underliggende nedgang i hjemmemarkedsandelene. Norske hjemmemarkedsandeler bør derfor sammenliknes med hjemmemarkedsandelene hos handelspartnerne. Avvik i enkeltår kan ha sammenheng med at konjunkturutviklingen ikke er i fase i Norge og hos handelspartnerne.

I perioden 2002 – 2006 viste eksportmarkedsandelene for tradisjonelle norske varer en fallende trend, jf. figur 3.7. Dette skjedde samtidig som at lønnsomheten i industrien bedret seg, jf. omtale i avsnitt 3.3. Bedringen av lønnsomheten i industrien må i stor grad ses i sammenheng med den sterke veksten i prisene på norske eksportprodukter som var i denne perioden. Utviklingen i markedsandelene kan i slik forstand til en viss grad representere avveiinger i industrien mellom å vinne markedsandeler eller å øke sine lønnsomhetsmarginer. I 2007 og 2008 tok eksportmarkedsandelene seg opp igjen, før de igjen gikk noe tilbake i 2009, jf. foreløpige nasjonalregnskapstall.

Kilde: SSB.

I perioden 2000 – 2005 falt hjemmemarkedsandelen for norske tradisjonelle varer med i underkant av 8 prosent. De to neste årene tok hjemmemarkedsandelen seg noe opp igjen, men falt deretter betydelig i 2008. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall gikk hjemmemarkedsandelen noe opp igjen i fjor. Hjemmemarkedsandelen i fjor var likevel hele 10 prosent lavere enn i 2000.