9 Særlige forhold knyttet til innbyggere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn

Det er et overordnet mål for helse- og omsorgspolitikken her i landet at alle skal ha tilgang på gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester.

Med en voksende innvandrerbefolkning er det grunn til å spørre hvordan helse- og omsorgstjenestene passer til nye innbyggere, kanskje særlig innbyggere med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Hvilke dilemma kan oppstå og hvilke særlige forhold bør legges vekt på i møte mellom disse og helse- og omsorgstjenestene.

En rekke stortingsmeldinger og offentlige dokumenter har i senere år rettet søkelyset mot utfordringer i pleie- og omsorgssektoren – også når det gjelder personer med minoritetsbakgrunn. Det har vært fokus på

• hvordan gjøre tjenestene tilgjengelige

• hvordan sikre rekruttering av kvalifisert personell

• hvordan gi likeverdig tilbud

• hvordan sikre at individuelle behov legges til grunn for tjenesteyting uavhengig av om disse behovene har å gjøre med språk, kulturbakgrunn eller annet.

Hva vet vi så langt?

Eldre innvandrere vurderer ofte sin helse som dårligere enn majoritetsbefolkningen. Psykiske og psykosomatiske problemer er mer utbredt i flere innvandrergrupper (Blom 2008, Kumar et al 2008). Dette skulle tilsi at behovet for helse- og omsorgstjenester er minst like stort som i majoritetsbefolkningen, selv om det også er store forskjeller innvandrergrupper imellom (Ingebretsen 2010b).

Det er vanskelig å få sikker kunnskap om eldre innvandreres bruk av omsorgstjenester, fordi undersøkelser er gjort med små utvalg. Undersøkelser så langt kan tyde på et forholdsvis lavt forbruk av omsorgstjenester blant eldre innvandrere. (Ingebretsen & Romøren 2005, Ingebretsen og Nergård 2007, Nergård 2008). Særlig gjelder dette opphold i sykehjem. Et nærliggende spørsmål er hvordan eldre innvandrere får dekket sitt omsorgsbehov og hvordan tilgjengelige tjenester fungerer.

I studier av ikke-vestlige innvandreres møte med norsk helse og omsorgstjeneste inngår familieomsorg som et perspektiv, men ikke som hovedtema. Nova har i de senere år gjennomført flere prosjekter om innvandreres forhold til omsorgstjenesten og hvordan det er å være bruker av tjenestene.

I prosjektet «Omsorgstjenester med mangfold» (Ingebretsen & Romøren, 2005) beskrives erfaringer, utfordringer og ressurser i kommuner/bydeler med mer enn 200 innvandrere over 60 år med ikke-vestlig minoritetsbakgrunn. På undersøkelsestidspunktet var dette tilfelle i de åtte største byene i Norge og ti bydeler i Oslo. Det ble gjennomført en spørreskjemaundersøkelse blant ansatte i omsorgstjenesten.

Det ble vist til at mange eldre innvandrere hadde større helseproblemer enn tilsvarende gruppe av etnisk norske. «Men om behovet konverteres til etterspørsel etter tjenester, og i tilfelle hvordan og hva slags tjenester, er også et åpent spørsmål. Foreløpige erfaringer tyder på at hjemmetjenester og omsorgslønn etterspørres mest, og at innvandrere med norskkunnskaper oftere etterspør pleie- og omsorgstjenester enn andre innvandrere.» (Ingebretsen & Romøren 2005, s.30 – 31). Betydningen av tolketjeneste ble understreket.

Flere informanter/ansatte i kommunene kommenterte at det fra innvandrere var mer etterspørsel etter omsorgslønn enn offentlige hjemmetjenester og knyttet dette til ønsket om å opprettholde tradisjonelle familiemønstre.

I prosjektet «Eldre med innvandrerbakgrunn – tilpasning av pleie- og omsorgstilbudet» (Ingebretsen & Nergård 2007) var målet var å rette søkelyset mot hvordan eldre med innvandrerbakgrunn kunne nyttiggjøre seg tilbud om omsorgstjenester på lik linje med majoritetsbefolkningen.

Rapporten presenterer ulike norske og nordiske studier om omsorgstjenester for eldre innvandrere. Flere studier viste at forbruk av omsorgstjenester blant eldre fra etniske minoriteter var lavere enn i tilsvarende aldersgruppe i majoritetsbefolkningen, men at vi mangler sikker kunnskap om bruk av tjenestene. Det er ikke mulig å anslå hvor stort et eventuelt underforbruk er, så lenge det ikke er foretatt systematiske undersøkelser av bruk av tjenester blant eldre med innvandrerbakgrunn sammenliknet med majoritetsbefolkningen.

Det ble gjennomført personlige intervjuer og gruppeintervjuer med ansatte i omsorgtjenestene i bydeler med høy andel eldre innvandrere. Flere av informantene pekte på at omsorgslønn var blant de tjenester som ble mest etterspurt blant innvandrere. «En stor andel av de som får omsorgslønn er innvandrere.» Noen spurte seg om alternative tilbud var tilstrekkelig kjent. «Det er en utfordring å se hvordan man kan oppfordre til å ta imot tradisjonelle tjenester, gi familien avlasting, slik at de kan delta i arbeidslivet. Det kan trenges å avdramatisere hjelp fra det offentlige.» En slik «avdramatisering» kunne gå på holdninger som understreket den eldres verdighet og samarbeidet mellom familie og hjelpeapparat heller enn total omsorgsoverdragelse (Ingebretsen & Nergård 2007, s.118)

Rapporten viste at de ansatte i pleie- og omsorgstjenesten var opptatt av hva som er faglig forsvarlig og best for familiemedlemmene.

De ansatte omtalte flere dilemmaer når det gjaldt tildeling av omsorgslønn til innvandrere. Ansatte mente at når omsorgslønn erstattet tildeling av andre kommunale omsorgstjenester, skulle den praktiseres etter hensikten. Det vil si at den skulle vurderes til å være den beste løsningen for den som trengte omsorg. Samtidig kunne det være slik at omsorgslønn ble tildelt selv om de kommunalt ansatte var usikker på om tjenesten som ble ytt var faglig forsvarlig. Ansatte uttrykte at det var bedre å gi omsorgslønn til pårørende enn å gi en kommunal tjeneste som fungerte dårlig fordi partene ikke forsto hverandre. Oppfølging av omsorgslønn kunne noen ganger være vanskelig fordi kommunalt ansatte ikke var ønsket inn i hjemmet. Ansatte påpekte at kommunen i prinsippet var ansvarlig for kvaliteten på omsorgen som ble ytt ved tildeling av omsorgslønn. Det varierte hvor lang tid omsorgslønn ble innvilget for om gangen, slik at en kunne holde kontakten og vurdere behovet for mer omsorg før nytt vedtak, men det kan skje store forandringer i løpet av opptil et år.

Noen ansatte framhevet at det var viktig å ta hensyn også til helse, utdannings- og yrkesmuligheter for familiemedlemmer, som skulle yte omsorgen. Noen problematiserte dette særlig i forhold til kvinner og ungdom. De stilte også spørsmål ved om det i alle situasjoner var hensynet til den omsorgstrengende som var hovedmotivet eller om det var økonomiske motiver som var viktigst. Det ble poengtert at man ikke kan leve av omsorgslønn; at omsorgslønn medførte økonomisk avhengighet og redusert mulighet til utdanning og yrkesaktivitet.

I Prosjektet «Eldre innvandreres bruk av pleie- og omsorgstjenester» (Nergård 2008) er hovedkonklusjonen at eldre med ikke-vestlig bakgrunn utgjorde en svært liten andel av brukerne i pleie- og omsorgssektoren. Særlig var det få i aldersinstitusjoner. Hjemmetjenesten hadde noe større innslag av brukere med ikke-vestlig bakgrunn. Det var kun i Oslo at det var bydeler med noe særlig omfang av hjemmetjenestemottakere over 50 år med ikke-vestlig bakgrunn.

Hjemmetjenesten hadde tidvis problemer med å få aksept og nå fram med sine tjenester til familier med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. Mange foretrakk omsorgslønn framfor andre tjenester. Alle fem kommunene opplevde økende etterspørsel etter omsorgslønn, og sa samtidig at de var restriktive med tildeling av denne ytelsen (Nergård 2008).

En oversikt over bruk av ulike omsorgstjenester fra alle bydeler i Oslo (Nergård 2008, s43), viser innbyrdes forskjeller mellom bydelene når det gjelder bruken av omsorgslønn versus praktisk bistand. Materialet er begrenset, men tyder på ulik bruk av ordningene – enten det skyldes ulike prioriteringer i hjelpeapparatet eller ulikheter i preferanser og muligheter til familiehjelp blant innvandrerne i de to bydelene.

De ansatte i kommunene opplevde det som et problem at familiene ensidig valgte omsorgslønn og mente at et slikt tiltak sjelden var tilstrekkelig. Likevel måtte de ofte konkludere med at det var få gode alternativer: «Vi ender ofte opp med omsorgslønn. Veldig ofte. De vil ikke ha noe annet. Vi diskuterer det på kontoret vårt – hvordan kan man møte søkerne på en annen måte? ( Ibid. S.69) Det ble tilføyet at en bi-effekt av omsorgslønn kunne være at den gjør det enda vanskeligere å få familiene til å akseptere annen hjelp. «De vegrer seg for å bruke avlasting, fordi dette fører til trekk i lønna. Det ser vi i etnisk norske familier også.»

Ansatte påpeker at innvandrere ofte foretrekker omsorgslønn framfor andre tjenester. Noen ganger kan omsorgslønn fortone seg som en «nødløsning», der det er store omsorgsbehov. Familier med innvandrerbakgrunn påtar seg til dels tunge omsorgsoppgaver i hjemmet. Dette kunne innebære dilemmaer både i forhold til det faglige innholdet i omsorgen som ble ytt, og i forhold til helse, utdannings- og yrkesmuligheter for familiemedlemmene som skulle yte omsorgen. Ansatte problematiserte dette særlig i forhold til kvinner og ungdom.

Omsorgslønn til foreldre til barn med funksjonshemninger

Sørheim (2000) har beskrevet møte med tjenesteapparatet for innvandrere som er foreldre til funksjonshemmede barn. Det kan oppleves så krevende å få kunnskap om tjenestene at selv interesserte foreldre gir opp. Familien kan trenge støtte for å kunne gi uttrykk for sine behov bl.a. gjennom tolketjeneste selv om et familiemedlem behersker norsk.

Dilemmaer med omsorgslønn

Erfaringer med dagens omsorgslønnsordning synliggjør dilemma omkring familieomsorg vs offentlige tjenester, spørsmål om likestilling mellom kjønnene og kvinners situasjon på arbeidsmarkedet. Eriksen 2003, Eriksen et al 2003, Eriksen&Andersen 2006, Tøssebro og Lundeby 2002, Lundeby og Tøssebro 2006) Hvordan fortoner disse dilemmaene seg overfor ikke-vestlige innvandrere, og er det i møte med ikke-vestlige innvandrere tilleggsmomenter vi bør være oppmerksomme på?

Det settes i det følgende fokus på 1) familieomsorg og spørsmål om overbelastning av familier som får omsorgslønn, 2) likestilling og om omsorgslønn kan forsterke tradisjonelle kjønnsroller, 3) spørsmål om skjønnsmessig vurdering og 4) brukerinnflytelse og medvirkning.

Familieomsorg og spørsmål om overbelastning

Holdninger til familieomsorg

En undersøkelse blant voksne ikke-vestlige innvandrere viser sterke forventninger om familieomsorg. Flere gir uttrykk for at de helst ikke vil at de eldre skal komme på institusjon, og de mener at de eldre kan flytte hjem til dem ved behov. Det er imidlertid verdt å merke seg at det er store variasjoner. De eldste var mest positive til å benytte alders- og sykehjem. Variasjon i holdninger kan være et uttrykk for at synspunkter endrer seg over tid. Det kan gjelde både eldre selv og deres barn. Synet på offentlig omsorg vil også kunne endre seg over tid og med erfaring med varierte tilbud(Kavli & Nadum 2009).

Noen ikke-vestlige innvandrergrupper har sterke forventninger om voksne barns sosiale og økonomiske gjenytelser i forhold til barndommens omsorg fra foreldre. Dersom disse forventningene ikke oppfylles, kan familien risikere dårlig omdømme. Det blir viktig å reflektere over hvordan dette kan gjenspeile seg i omsorgspraksis over generasjoner.

Som et eksempel kan nevnes at pakistanske menn i Norge ofte er gift med eller gifter seg med kvinner fra Pakistan og gjerne fra samme slektskapsgruppe. «Kvinner som flytter til Norge får ofte en rolle i familiene som omfatter oppgaver og tjenester for svigerforeldre i tillegg til omsorg for egne barn» (Moen 2011, s. 41). På den måten bidrar de til at sønner kan oppfylle forpliktelsene i forhold til foreldre. Når det er forholdsvis lav yrkesaktivitet blant pakistanske kvinner, er det rimelig å se dette i sammenheng med omsorgsarbeid i hjemmet.

Ikke-vestlige innvandrere er ikke en homogen gruppe, og det er store variasjoner mellom land. Informanter fra Sri Lanka har blitt betegnet som modernister i den forstand at de lettere kunne tenke seg bruk av offentlige omsorgstjenester enn pakistanere, som ble betegnet som tradisjonalister. Folk fra Vietnam kom i en mellomstilling. På bakgrunn av denne studien konkluderes det med at familier med innvandrerbakgrunn kommer til å bruke offentlige omsorgstjenester i stadig større grad(Nergård 2009).

Eldre innvandreres pårørende har ofte en sammensatt rolle, med forventninger både om tradisjonell familieomsorg og om samfunnsengasjement og yrkesdeltakelse. Barn av innvandrere er kalt ‘pioner-pårørende’ ved at de er de første som får erfaring med å være pårørende i samarbeid med de offentlige omsorgstjenester her i landet. Det er få modeller for denne rollen. I tillegg til at pårørende i slike situasjoner fungerer som omsorgsgivere og koordinatorer, får de ofte oppgaver som bindeledd mellom den eldre og tjenestene – som oversettere, kulturformidlere og – forvaltere (Ingebretsen 2010 a, s 10). Også denne undersøkelsen understreker imidlertid variasjoner både innad i grupper og mellom grupper av innvandrere. Fleksibilitet i tilbud, lydhørhet og samarbeidet mellom pårørende og omsorgstjenestene blir poengtert.

Tradisjonelle modeller for familieforpliktelser er under endring. Moralske forpliktelser kan omformes slik at de kulturelle modellene kan inkorporere offentlige tjenester som innpasses i familielivet på ulike måter (Moen 2011). Mest diskret og ‘ubemerket’ gjøres dette kanskje ved hjelp av omsorgslønn. Familiene kan også forhandle seg fram til løsninger som viderefører familieomsorg i endret form. Omsorgen kan opprettholdes ved hjelp av ‘skiftarbeid’ mellom ulike familiemedlemmer og hjelpeapparatet og ved at familien involverer seg sterkt for å gi familieomsorg også etter at det offentlige har hovedansvaret for omsorgen som i sykehjem. Dette bidrar til at rollene endres. Det blir en kombinasjon av direkte og indirekte omsorgsoppgaver der sønner ofte har en viktig rolle i forhandlinger og samarbeid med det offentlige hjelpeapparatet (Ingebretsen 2010a). Nye modeller kan skape en mer lik fordeling av omsorgsoppgaver mellom kvinner og menn. Kvinners yrkesdeltakelse bidrar til dette. «Når antall kvinner som deltar i arbeidslivet øker og familiestrukturer endres, vil forpliktelser for eldre måtte tilpasses andre former for omsorgsansvar» (Moen 2011, s 46).

I de fleste land som ikke-vestlige innvandrere kommer fra, er den offentlige eldreomsorgen mangelfull. Familiene har det sosiale og økonomiske ansvar for de eldre. Disse kulturene tas med i møte med norsk helse- og omsorgstjeneste. Pårørende til eldre innvandrere etterlyser en slik familieorientering heller enn en ensidig individorientering. «Når de (omsorgstjenesten) bare sitter bak min mor, ser de ikke meg og familien» sier en sønn som innrømte at både han og resten av familien var slitne (Ingebretsen 2010a, s126). Han fortalte at han ikke kunne svikte sin mor ved å overlate omsorgen for henne til et sykehjem. Han hadde hatt problemer med å beskrive sin mors hjelpebehov i detalj for å få frem at pårørende hadde ‘særlig tyngende omsorgsoppgaver’. Samtidig strevde både han og familien med å klare oppgavene, selv etter at de fikk hjemmetjenester.

Andre pårørende til eldre innvandrere har kunnet fortelle at de strever med å bli sett som slitne pårørende. De kan føle seg mellom barken og veden når det gjelder familieomsorg versus andre samfunnsroller.

Ansatte i omsorgstjenesten tviler av og til på om familiehjelp er det beste for den enkelte. En informant formulerte dette slik: «Når familien søker om å få overta omsorgen og få omsorgslønn er det duket for et dilemma. Det hender vi lurer på hvordan dette går. Vi har et ansvar for å sjekke det og gå på hjemmebesøk, men hva er alternativet? Har en ikke gode alternativer, ligger det tross alt nærmest å imøtekomme familiens ønsker»

(Ingebretsen & Nergård 2007, s. 120).

Her vises til begrensede muligheter for kontroll og oppfølging fra det offentlige hjelpeapparats side. Både ansatte og pårørende etterlyser alternative tilbud. Noen ansatte påpeker at fordi omsorgen for eldre kan gå foran hensynet til egne barn og egen helse, påhviler det omsorgstjenesten et ekstra ansvar. Individorienteringen i omsorgstjenesten kan her komme på kollisjonskurs med en familieorientering (Ingebretsen 2010a).

Det etterlyses mer systematikk i samarbeidet mellom pårørende og ansatte. Familiemedlemmer kan oppleve at den hjelpen som tilbys i form av de vanlige omsorgstjenestene i hjemmet – praktisk bistand og hjemmesykepleie – blir lite fleksible og ‘firkantet’, slik at pårørende får et stort ansvar med koordinering av tjenester.

En familieorientert tilnærming til omsorgsbehov understrekes også på bakgrunn av erfaringer med omsorg til eldre innvandrere fra Pakistan (Moen 2003) og pakistanske familier med funksjonshemmede barn (Sørheim 2000).

Omsorgslønn og likestilling mellom kjønnene

Det er en overvekt av kvinner som mottar omsorgslønn. Det er grunn til å være ekstra oppmerksom på hvordan den tvetydighet som diskuteres når det gjelder omsorgslønn og likestilling, gir seg utslag blant innvandrere og barn av innvandrere. Dette er ikke undersøkt spesifikt når det gjelder innvandrere. Tradisjonelle kjønnsroller kan bli ytterligere befestet ved at kvinner bidrar ‘litt’ til familieøkonomien gjennom omsorgslønn, mens mannen blir hovedforsørger og den som har størst beslutningsmyndighet. Som en ansatt ved et bestillerkontor sier: «Det er et problem at kvinner blir gående hjemme med omsorgsoppgaver; de kommer seg ikke ut i arbeid og lærer ikke språket. Ved møter blir det ofte mennene som tar avgjørelsene – det er ikke positivt med tanke på integrasjon.» (Ingebretsen & Nergård 2007, s121).

Fra omsorgstjenestens side har det blitt uttrykt bekymring for at omsorgslønn kan gå ut over unges – og særlig unge kvinners- utdannings- og arbeidsmuligheter (Ingebretsen & Romøren 2005). Dette kan være barn av innvandrere som har vokst opp i Norge og som ønsker og/eller føler seg forpliktet til å ivareta familietradisjoner.

Sysselsettingsprosenten er særlig lav for kvinner med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn. De benytter også kontantstøtte i høyere grad enn majoritetsbefolkningen (Daugstad 2006). Det er verdt å vurdere om velferdsordninger som er ment å gi mulighet til omsorg i hjemmet og til en viss grad kompensere for lønnstap, kan bidra til å begrense kvinners yrkesaktivitet.

Samtidig med at en anerkjenner tradisjonelle familie- og omsorgsverdier blir det viktig å være oppmerksom på at en kjønnet arbeidsdeling som holder kvinnene bort fra viktige samfunnsaktiviteter, kan være en kilde til kvinneundertrykking (Farstad 2006).

Idealer om familieomsorg endrer seg, slik at forskjeller i uformell omsorgsyting mellom minoritets- og majoritetsbefolkning blir mindre med tiden. Undersøkelser peker i retning av at det i ulike etniske miljøer ikke lenger ses som en selvfølge at familien skal ivareta de gamle når de blir pleietrengende.

Intervjuundersøkelser viser flere eksempler på at sønner deltar aktivt i omsorgsarbeidet for eldre foreldre og i det skiftarbeidet som ofte må til mellom familiemedlemmer for å få omsorgskabalen til å gå opp. Dette kan bidra til mer likestilling. Også svenske erfaringer tyder på at idealer om familieomsorg endrer seg over tid, slik at det ikke blir så store forskjeller i uformell omsorgsyting mellom minoritets- og majoritetsbefolkning

(Forssell 2010).

Erfaringer både fra Danmark og Norge viser at til tross for krevende omsorgsarbeid ønsker mange kvinner å ha en jobb utenfor hjemmet på grunn av egen inntekt, jobbnettverk og ‘fristed’ fra omsorgsoppgavene.

Skjønnsmessig vurdering – Betydning for innvandrere spesielt

Ulikheter i kommunal praksis for bruk av omsorgslønn er påpekt i en rekke sammenhenger. Det er et spørsmål om ulik kommunal praksis kan slå ekstra sterkt ut i forhold til innvandrere. Det kan generelt være vanskelig for innvandrere å få tilstrekkelig informasjon om og forståelse av omsorgstjenestene og søknadsprosedyrer. Sørheim (2000) påpeker at det kan være vansker med å få kjennskap til tjenestene, mer enn manglende interesse som gjør at mange unnlater å søke hjelp. Det kan være ekstra vanskelig å forstå tjenestetilbud og prioriteringer når det er store kommunale variasjoner og når tilbudet skal være tilgjengelig uten at det er en rettighet.

Det vil her være stor variasjon når det gjelder kulturkunnskap og erfaring med ulike grupper av innvandrere blant dem som fatter beslutninger om omsorgslønn. Intervjuer med ansatte viser også at de har ulike syn på hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurdering av om omsorgslønn er det beste tilbudet til den enkelte. Noen vektlegger språk og kjennskap til den enkeltes kultur og begrunner omsorgslønn med at det kan være den beste løsning i tilfelle der en ikke kan tilby en bruker hjelp fra ansatte med denne kompetansen. Andre påpeker at dette ikke er en begrunnelse, siden ansatte skal ha en generell kompetanse til å yte hjelp og forstå/gjøre seg forstått også der det er vanskelig å ha fullgod verbal kommunikasjon med bruker. Selv om ansatte understreker at ‘det ikke er deres jobb å være moralistiske’ i sin vurdering av hvem som bør få omsorgslønn, gir flere uttrykk for dilemmaer knyttet til omsorgsgivers situasjon – noe som kan føre til at søknad avvises og det foreslås alternative tiltak.

Brukerinnflytelse og medvirkning er viktig for hvordan omsorgslønn fungerer

Som tidligere påpekt fremstår dagens omsorgslønnsordning som uklar og er dermed lite tilgjengelig for brukere. Ordningens tilgjengelighet er en betingelse for brukermedvirkning og innflytelse.

I studier av foreldre med funksjonshemmede barn pekes det på mangelfull informasjon om tjenesteapparatet som et særskilt problem. Også når det gjaldt omsorgslønn, var det stor mangel på informasjon om ordningen. Det virket som informasjonene var tilfeldig. Foreldre med funksjonshemmede barn opplevde mangel på klare rettigheter og vilkårlighet i tildelingen som et problem. (Lundeby & Tøssebro, 2006). Når dette er et stort problem for foreldre generelt, kan det være desto større grunn til å rette oppmerksomheten mot disse spørsmålene når det gjelder foreldre og funksjonshemmede barn med innvandrerbakgrunn.

Det er verdt å være oppmerksom på at det kan være ulike tradisjoner for hvor naturlig det er å sette ord på belastninger en opplever i omsorgsrelasjoner til nære pårørende. For noen oppfattes dette som illojalt og i strid med normer for familieomsorg. Det kan derfor være ekstra vanskelig for personer fra familieorienterte kulturer å være advokater for egne og familiens hjelpebehov ved å gi en detaljert beskrivelse til hjelpeapparatet av hvor tyngende omsorgsoppgaver i familien er (Ingebretsen 2009).

Brukermedvirkning forutsetter kunnskap hos begge parter for at en likestilt dialog kan finne sted. Dersom det er ubalanse mellom den som søker hjelp og de ansatte i kommunen vil ingen reell medvirkning finne sted. Skriftlig materiale på et språk som brukeren forstår må finnes tilgjengelig, samt benytte autorisert tolk ved behov.

En ansatt fastslår:

«Ansatte bør få mer skolering om andre kulturer, bør få tilbud så en skjønner mer – det hjelper ikke å tenke norsk alltid, vi tror vi har svar på det meste, men det har vi ikke – også tolking av følelser kan være forskjellig». (Ingebretsen 2010a).

Konsekvenser for praksis

Det er behov for mer kunnskap om bruk av omsorgslønn. Det mangler systematiske registreringer av tjenestebruk blant innvandrere. Det er i prinsippet mulig å registre og analysere tjenestebruk (gjennom IPLOS-data og kobling av registeropplysninger ved SSB) for ulike grupper av befolkningen på landsbasis. Selv om en ikke kan offentliggjøre detaljert oversikt over små grupper og minoriteter i små kommuner, vil en oversikt gi kunnskap om variasjoner, ulikheter mellom grupper og eventuelt lokale forskjeller. Dette vil være nyttig med tanke på informasjonsarbeid overfor brukere og gi viktige opplysninger for planlegging og praksis (Ingebretsen 2010b s. 61)

Informasjon om tjenestene

Pårørende til eldre og til funksjonshemmede barn med innvandrerbakgrunn etterlyser ofte bedre informasjon om tilbud og tjenester. Det er også ofte problemer som nevnes av norske brukere av omsorgslønn, men de kan bli forsterket ved språkproblemer og/eller manglende kjennskap til de norske omsorgstjenestene. Grundig informasjon kan forutsette orienteringer på ulike språk og bruk av tolketjenester.

Kombinasjon av tjenester

I intervjuer har pårørende til omsorgstrengende eldre gitt uttrykk for at de tror det er snakk om enten omsorgslønn eller andre tjenester. Det er derfor viktig at de får grundig informasjon om muligheter til å kombinere omsorgslønn med andre tjenester.

Mangfoldsperspektiv på tjenester

Ansvaret for tilpassede tjenestetilbud til mangfoldet i befolkningen understrekes bl.a. i Handlingsplanen for integrering og inkludering (AID 2006, s. 32). Det innebærer blant annet at rutiner, praksis og organisering av tjenestetilbudet må ta hensyn til at brukerne er forskjellige og har ulike behov.

Hvis offentlige tjenestetilbud oppleves som mangelfulle ut fra den eldres og familiens premisser, blir det vanskelig å velge dem, før det er helt nødvendig. Pårørende til eldre innvandrere etterlyser ofte alternative tilbud. I tillegg til hjemmetjenester kan møtesteder, dagsentre og opphold i sykehjem representere et viktig supplement til familieomsorg. Utilfredsstillende møter med tilbud om tjenester, kommunikasjonsproblemer og misforståelser fører til at pårørende strekker seg ytterligere for å yte familieomsorg (Ingebretsen 2010a).

Fleksible og tilgjengelige tjenestetilbud tilpasset individuelle behov blir viktig også for at tilbud om omsorgslønn skal kunne fungere godt. Det er ingen god begrunnelse for omsorgslønn at en ikke har gode alternative tilbud som erstatning eller supplement av tjenester. Tilpassede tjenester vil bidra til mer reelle valgmuligheter både for brukere, pårørende og ansatte som står for tildeling av tjenester. Dette er også viktig fra et likestillingsperspektiv.

Brukermedvirkning, familieomsorg og aktive samfunnsroller

I familier med ikke- vestlig bakgrunn er forholdet mellom unge og eldre under endring, og det utvikles nye modeller og forhandlingsløsninger som både kan føre til nye former for arbeidsdeling innad i familien og mellom familien og det offentlige hjelpeapparat. Fortsatt kan imidlertid pårørende til eldre innvandrere gi uttrykk for at de ikke opplever at de har noe valg – annet enn å forsøke å hjelpe så langt de kan. Dette gjelder også pårørende som er i arbeid og der overbelastning kan føre til sykmeldinger og permisjoner. Ordninger som gjør det lettere å kombinere arbeid og omsorg for eldre foreldre er derfor høyst relevant for pårørende til eldre med innvandrerbakgrunn (Gautun 2009).