5 Fremskriving av befolkningsutvikling og av omsorgsbehovet

Befolkningsutvikling

Fram mot 2050 vil vi få en betydelig økning i antall eldre. I følge SSBs befolkningsfremskrivning 2006 (SSB, middel nasjonal vekst alternativ MMMM) vil folketallet fortsette å stige jevnt fra 4,9 mill i 2011 til 6 mill i 2030 og 6,6 mill i 2050. Antall personer over 80 år kan komme til å øke fra 220 000 (4,5 %) i 2011 til nesten 350 000 (5,8 %) i 2030 og over 550 000 (8,3 %) i 2050. Tross dette bildet er demografisk sett Norge et av de land i Europa som vil ha de minst dramatiske endringer i alderssammensetning i befolkningen, dels fordi vi allerede har gjennomgått slike endringer, og dels fordi vi har høyere fødselstall, slik at aldringen er kombinert med fortsatt befolkningsvekst.

Alderssammensetning og aldersbæreevne

En ikke ubetydelig del av den totale befolkningsveksten er knyttet til veksten i den eldre del av befolkningen. Antall personer over 67 år vil mer enn fordobles fram mot 2050.

Nedgangen i andel personer i yrkesaktiv alder i forhold til andel eldre, vil trolig bli en utfordring både hva gjelder personellsituasjon innen helse- og omsorgssektoren og for øvrig verdiskapning og velferdsutvikling. De mellom 67 og 80 år kan imidlertid forventes å være mer ressurssterke, ha bedre økonomi, bedre boforhold, høyere utdanning og bedre helse enn tidligere generasjoner (Ældre/Sagen 2001, Barstad 2006). Dette vil være en ressurs i framtiden.

Kilde: Statistisk sentralbyrå 2011

Aldersbæreevnen viser forholdet mellom den yrkesaktive befolkningen og den eldre delen av befolkningen, og er av vesentlig interesse for framtidens økonomiske bæreevne og for velferdstilbud og helse- og omsorgstjenestene. I 2000 var det 4,7 personer i yrkesaktiv alder per eldre, mens koeffisienten for aldersbæreevne reduseres til 3,5 i 2030 og 2,9 i 2050.

Omsorgsgivere i familienettverket

Familieomsorgskoeffisienten, forholdet mellom antall personer over 85 år og antall personer i alderen 50 – 66 år, er et uttrykk for antallet potensielle familieomsorgsgivere og omsorgstrengende eldre. Grunnen til at de to aldersgruppene inngår i dette målet er at eldre over 85 år har de største omsorgsbehovene i befolkningen, og aldersgruppen 50 – 66 er de som i størst grad yter omsorg til eldre i familien.

Endringer i befolkningens alderssammensetning har betydning for hvor mange familieomsorgsgivere de aller eldste kan støtte seg på og vil kunne påvirke framtidige familieomsorgsmønstre.

Familieomsorgskoeffisienten slår sterkt ut i Norge, men kan gi et noe forenklet bilde av utviklingen framover, fordi det er flere utviklingstrekk enn alderssammensetningen som har betydning for potensiell omsorgsyting i familien, og fordi kulturelle endringer også påvirker omsorgsyting. Noen av disse utviklingstrekkene kan dempe bekymringen som koeffisienten uttrykker når det gjelder familieomsorgen, mens andre kan gi grunn til bekymring for enkelte grupper i befolkningen.

I Norge har familieomsorgen vist seg å være stabil i omfang de siste 20 – 30 år hvor man har fulgt utviklingen (Daatland og Solem 2000, Rønning 2009). Det kan synes som om familie og offentlig omsorg utfyller hverandre gitt vilkår for dette. Familien kan stille opp uten å måtte ta hele ansvaret og det utvikles et slags partnerskapsforhold (NOU 2011: 11).

En faktor som kan påvirke dette bilde i framtiden vil være geografisk nærhet mellom familie og venner som står hverandre nær i omsorgsrelasjon. Samfunnsstrukturene preges av at mange flytter på seg. Det vil trolig bli større grad av urbanisering – folk foretrekker i større grad å bo i byer. Det er de største byene og kommunene nær disse som har den største nettoinnflyttingen i forhold til folketallet. De fleste kommunene i Nord-Norge, Vestlandet nord for Bergen og innlandet i Sør-Norge opplever nettoutflytting. (http://www.ssb.no/ssp/utg/200905/02/)

Om noen år kommer den første generasjonen hvor en betydelig andel har gått gjennom en skilsmisse. Vi vet ikke hvordan dette vil slå ut på familieomsorgen. Ved siden av barn er det først og fremst barnebarn som gir praktisk hjelp til eldre. Som et resultat av økningen i folks levealder og reduksjon i barnetallet, er det flere og flere som har både besteforeldre og oldeforeldre i live. Ettersom det først og fremst er i rett opp- og nedadstigende linje praktisk hjelp og kontakt utveksles, er det kanskje slik at økt innsats fra barnebarn kan kompensere for færre søsken, nieser og nevøer.

Mange sliter i dag med både jobbforpliktelser og familieomsorg, og opplever at omsorgsforpliktelser går utover egen arbeidssituasjon, se kap. 4.6.

Utfordringer knyttet til fremtidig omsorgsbehov

De siste årene er det først og fremst tallet på tjenestemottakere under 67 år som har økt i den kommunale omsorgstjenesten. Det er grunn til å tro at antallet yngre brukere av helse- og omsorgstjenester vil fortsette å øke i årene framover. I tillegg ser vi en stor økning i sykdommer som kan være knyttet til levevaner og helseatferd som folk vil leve med livet ut.

Sykdomsbildet fremover vil trolig preges av kroniske lidelser. Kroniske lidelser øker i forekomst med økende alder. Den medisinske utviklingen bidrar også til at flere overlever akutt sykdom. Selv om vi klarer å gjøre noe med dagens helseutfordringer, vil andelen kroniske syke øke fordi grunnlaget for kroniske lidelser i de neste årene allerede er lagt (Helsedirektoratet 2010).

Kronisk obstruktiv lungesykdom (kols), diabetes, demens, kreft og psykiske lidelser er sykdommer som er i vekst, og utgjør samtidig grupper med store og dermed økende samhandlingsbehov. Verdens helseorganisasjon har beregnet at depresjon vil være den diagnosen som vil påføre samfunnet de største helsemessige kostnadene i 2020. (St.meld. nr. 9 (2008 – 2009). Hver tredje som er uføretrygdet og hver fjerde nye som blir uføretrygdet i Norge har en psykisk primærdiagnose. Endring i sosiale mønstre, befolkningens forventninger og rettigheter er også forhold som vil bidra til økt etterspørsel etter helsetjenester. Tjenesteveksten som følger av dette kan komme til over tid å innebære store kostnadsøkninger (Helsedirektoratet 2010).

I følge OECD er Norge det landet som bruker flest offentlige kroner per innbygger på helse og blant landene med høyest andel offentlig finansiering av helsesektoren. Med en forventet sterk økning i etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester er det viktig å sikre at ressursene utnyttes på en best mulig måte slik at utviklingen blir bærekraftig.

Migrasjon og helse

Vi må forvente økende multietnisitet i samfunnet. Migrasjon innebærer et oppbrudd fra hjemlandet. Dette fører til fysiske og psykososiale endringer i livssituasjon som kan være både positive og negative. Mange av helseutfordringene (kroniske sykdommer, psykiske plager osv) er felles for den etnisk norske befolkningen og befolkningen med annen etnisk bakgrunn. Innvandrere kan imidlertid også møte særskilte utfordringer, som aktive utstøtningsmekanismer eller høyere barrierer inn mot arbeidslivet og helsevesenet grunnet språk- og kulturforskjeller. Innvandrere kan ha med seg andre måter å forstå helse på enn den norske måten. Dette stiller nye krav til omsorgstjenesten i utvidet forstand, inkludert familieomsorgen.

Økt behov for omsorgstjeneste – hvordan møte behovet

Økt vekst i antall eldre og økt antall yngre brukere av omsorgstjenesten, kombinert med nedgang i andelen personer i yrkesaktiv alder, skaper utfordringer både for pleie- og omsorgstjenestene og for familien. Norge har allerede høy yrkesaktivitet. Det er imidlertid noe potensial i å redusere andelen deltidsansatte. Vi har klart å kombinere en høy yrkesdeltaking blant kvinner med en relativt høy og stabil fruktbarhetsrate, sammenlignet med de fleste andre land. Gode ordninger for lønnet fødselspermisjon, barnehager og skole, mulighet for fleksibel arbeidstid og andre fleksible ordninger i arbeidslivet har ført til at en stor andel foreldre med barn i omsorgstrengende alder også er yrkesaktive.

En fjerdedel i aldersgruppen 55 – 67 år er ute av arbeidslivet på ulike pensjonsordninger eller liknende. Både i pensjonsreformen og IA avtalen er det et sentralt mål å heve yrkesdeltakelsen for de som er i alderen 55 – 67 år. Kvinner som tilhører denne aldersgruppen er dagens viktige familieomsorgsgivere til eldre, og dermed synliggjøres nødvendigheten av å finne gode løsninger som gir mulighet for å kombinere omsorgsoppgaver og arbeid.

Knapphet på omsorgsgivere

Som følge av endringer i alderssammensetningen i befolkningen skjer det ingen vesentlig økning i tilgangen på arbeidskraft og potensielle frivillige omsorgsytere. En stabil familieomsorg innebærer at det offentlige må ta hele den forventede behovsveksten, og forutsetter en lokalt forankret omsorgstjeneste i et tettere samspill med familie, frivillige og lokalsamfunn (St.meld. nr. 25 2005 – 2006).

Nye muligheter ved ny teknologi

Stadig nyutvikling og bedre teknologiske løsninger kan gi nye løsninger på utfordringer innenfor omsorg og behandling. Allerede i dag ser vi at teknologiske hjelpemidler bidrar til at den enkelte kan mestre dagliglivet bedre på egen hånd og være uavhengig av hjelp fra andre. Dette skaper også nye muligheter for at omsorgstrengende kan bli ivaretatt utenfor institusjon, i eget hjem i mye større grad enn tidligere. Dette kan stille nye og store krav til familie og omgivelser. Ny kommunikasjonsteknologi kan redusere bekymring for pårørende, gi trygghet og sikre bedre kommunikasjon mellom omsorgsmottaker, pårørende, og offentlig hjelpeapparat. Dette kan gi bedre forutsetninger for familieomsorg. Innovasjon i omsorg omhandler dette tema (NOU 2011: 11).