10 Særlige forhold knyttet til kjønnsforskjeller

I mandatet for utvalget pekes det på at det ut i fra et likestillingsperspektiv er problematisk at det er en skjev kjønnsfordeling blant mottakere av omsorgslønn. Forskningslitteraturen både i Norge og andre land viser at det er en overvekt av kvinner som tar på seg de tyngste omsorgsoppgavene i familien. Det er også en overvekt av kvinner blant de som mottar omsorgslønn (Skollerud 2002). I Norge jobber en stor andel kvinner deltid (41 %) blant annet for å kunne utføre omsorgsoppgaver i familien, noe som også fører til at kvinner får en løsere tilknytning til arbeidslivet enn menn. Forskere har i den senere tid diskutert om den familievennlige politikken som føres i Norge er uheldig for kvinner ut i fra et likestillingsperspektiv (Hakin 2011). En velferdsstat og et arbeidsliv som legger så godt til rette for at kvinner både kan jobbe og bidra med omfattende omsorgsarbeid i familien sies å ha ødelagt kvinners muligheter til å gjøre karriere, og få godt betalte toppjobber. Undersøkelser viser at kvinner i land som Storbritannia, Australia og USA, som i mindre grad har rett til permisjonsordninger og deltidsarbeid, klatrer fortere og oftere til topps i arbeidslivet enn skandinaviske kvinner (Hakim 2011). Samtidig viser undersøkelser at det er en noe større andel kvinner fra disse landene som er heltidshusmødre sammenlignet med norske kvinner.

Ordningen med omsorgslønn vokste fram i en tid med motstridende strømninger i den generelle velferdsdebatten. På den ene side var det et ønske om å legge til rette for familiens ansvar og rett til å velge, og at velferdsstaten ikke skulle være ene-leverandør av omsorg. På den annen side innebar 70 tallets kvinnekamp om rett til eget lønnet arbeid utenfor hjemmet en ideologisk motsetning til økt satsning på omsorgsoppgaver i familien. Selv om det har vært en kraftig vekst i yrkesdeltakelsen blant kvinner de siste 30 årene, er det fortsatt kvinner som utfører flest omsorgsoppgaver (Skollerud 2002, Romøren 2001, Gautun 2008). Mange kvinner kombinerer lønnsarbeid og omsorg for familien med å jobbe deltid. Det er også i hovedsak kvinner som tar ut permisjon og mottar kontantstøtte (Bugum 2008, Rundsum 2009). Omsorgslønnsordningen er utformet kjønnsnøytralt, men bruken av ordningen inngår i tradisjonelle kjønnsmønstre. Også andre kjønnsnøytrale ordninger, som betalte foreldrepermisjoner og kontantstøtten, har ulike virkninger for kvinner og menn. Selv om norske menn deltar i omsorgsarbeid for både barn og eldre på et helt annet nivå i dag sammenlignet med for 30 år siden, ser vi fortsatt at det er en arbeidsdeling mellom kvinner og menn, og spesielt når det dreier seg om de tyngste omsorgsoppgavene. Det er derfor heller ikke så uventet at de fleste som mottar omsorgslønn er kvinner, selv om det også finnes noen menn som mottar omsorgslønn.

En mulig måte å betrakte omsorgslønnsordningen på er at den bidrar positivt til likestilling mellom kvinner og menn fordi ordningen bidrar til en oppvurdering av ulønnet omsorgsarbeid. Omsorgsyteren mottar penger for noe hun eller han tidligere har utført ulønnet. Ordningen gjør det også mulig for kvinner å være fleksible, siden den tillater at det er mulig å være i lønnet arbeid samtidig som den enkelte yter omsorg og mottar omsorgslønn. I praksis praktiseres også ordningen på en slik måte. I en intervjuundersøkelse blant ansatte i kommunene ble det lagt vekt på at ordningen først og fremst gjelder personer som har en hjemmesituasjon med forholdsvis tunge oppgaver for nær familie (Skollerud 2002) (Finnvoll 2011). Det ble sagt at omsorgslønnsordningen ga disse en mulighet til å yte omsorg uten at det får for store økonomiske konsekvenser. Hvor god den økonomiske kompensasjonen er kan imidlertid problematiseres. Omsorgslønnen er lav, og det er også store variasjoner i hvor mange timer med lønn omsorgsgivere får. I en utredning som har belyst sosial- og helsetjenester til personer med nedsatt funksjonsevne perioden 2001 – 2006 vises det til at omsorgslønnordningen av brukere blir karakterisert som en gjerrig ordning som driver rovdrift på familier med store omsorgsoppgaver (Grut 2007). Det går an å stille spørsmålet om det lave nivået på lønnen har en sammenheng med at dette er en ordning først og fremst for kvinner, og om nivået ville vært høyere dersom dette var en ordning som var mer utbredt blant menn. Enkelte har påpekt at omsorgslønn, til tross for at nivået er lavere enn arbeidsinntekt, gjør det mulig for småbarnsmødre å jobbe deltid, og at de og familiene dermed få en lettere hverdag. Det framheves også at det ligger en stor økonomisk sikkerhet i at kvinner som yter omsorg mottar pensjonspoeng (Skollerud 2002: 13).

En siste problematisk side som kan diskuteres er at pårørende som mottar omsorgslønn gir uttrykk for at bruker ikke får det tjenestetilbudet vedkommende har behov for og krav på fra kommunen (Helsetilsynet 2009). Kommuner betaler pårørende omsorgslønn i stedet for å yte omsorgstjenester. Omsorgslønnen er langt under nivået på lønnen som ansatte i omsorgssektoren får. Dersom omsorgslønnordningen blir brukt som en billig utnyttelse av kvinnelige pårørende for å få dekket omsorgsbehov som kommunen egentlig plikter å dekke, er dette problematisk også ut i fra et likestillingsperspektiv. I stedet for å ta kostnadene med å ansette personell og gi de en ordentlig lønn, utnyttes kvinner til å gjøre denne jobben nesten gratis i en familiesetting.