8 Relevante ordninger for ytelser til pårørende i andre land

8.1 Hovedtrender og kontekst

Det varierer mellom vestlige land hvor aktiv velferdsstaten, familien og andre aktører som frivillige og private aktører er som omsorgsgivere (Esping Andersen 2002, Ellingsæter og Leira 2004). De nordiske landene kjennetegnes av å ha et godt utbygd offentlig omsorgstilbud. I Sør-Europa og på kontinentet har familien, og også humanitære og religiøse organisasjoner, et større omsorgsansvar, mens i liberale velferdsstater som Storbritannia og USA er markedet og kommersielle aktører mer fremtredende i omsorgssektoren. Staten er mer aktiv i land på kontinentet og i Sør- Europa, sammenlignet med liberale velferdsstater. (Daatland & Herlofsen 2004).

Variasjoner i familieomsorg som ytes i land som praktiserer ulike velferdsmodeller

I alle landene, uansett hvilken velferdsmodell som praktiseres, har foreldre et hovedansvar for å yte omsorg for barn. Det ytes imidlertid også et omfattende offentlig omsorgstilbud til små barn i barnehager i de nordiske landene. Når vi ser på lovgivning som regulerer familiens ansvar for voksne og eldre, og omfanget av offentlige omsorgstjenester som tilbys voksne og eldre hjelpetrengende, ser vi store forskjeller mellom land som praktiserer ulike velferdsmodeller. Disse forskjellene fører til forskjeller i familiens omsorgsrolle i de ulike landene. Til tross for forskjeller viser forskning at familien har opprettholdt en sentral omsorgsrolle uansett hvilken velferdsmodell ulike vestlige land praktiserer. I de søreuropeiske landene har familien fortsatt et hovedansvar for å utføre tunge familieomsorgsoppgaver, og det er i disse landene flest familieomsorgsgivere som pleier syke og eldre et høyt antall timer i uka (Colombo m.fl. 2011). De nordeuropeiske landene har på den annen side, til tross for godt utbygde offentlige omsorgstjenester, den høyeste andel personer over 50 år som bidrar med uformell praktisk hjelp, et mindre antall timer i uka til voksne og eldre slektninger. Selv om det offentlige har et lovpålagt ansvar for å yte omsorg til eldre og andre voksne, står familien for ca. halvparten av den omsorgen som ytes eldre i dag, målt i antall årsverk (Rønning m. fl 2009).

Det finnes også forskjeller mellom land som praktiserer en og samme velferdsmodell. For eksempel ser vi en motsatt utvikling i Sverige, sammenlignet med Norge. I Norge har det over tid funnet sted en svak nedgang i familieomsorg som ytes eldre. Det offentlige har også et lovpålagt ansvar for å yte omsorg til voksne og eldre i Sverige, men økonomiske nedgangstider har ført til en reduksjon i de offentlige omsorgstjenestene fra 1980 fram til 2008, og til en økning i familieomsorg som ytes eldre, som er den største gruppen av hjelpetrengende (Szebehely & Ulmanen 2009). Reduksjonen i de offentlige omsorgstjenestene har ført til en utvikling med økte kjønns- og klasseforskjeller i familieomsorgsgivningen. Det er først og fremst døtre som har fått økt sine omsorgsoppgaver. Szebehely og Ulmanen (2009) finner en økning i familieomsorgen til eldre med lav utdanning og lav inntekt. Eldre med høy utdanning og inntekt har møtt kuttene i offentlige tjenester med å kjøpe private tjenester.

Ulike familieomsorgsroller fører til variasjoner i yrkesaktiviteten til kvinner i land som praktiserer ulike velferdsmodeller

En sammenlignende studie med data fra OECD-land viser at familieomsorgsgivere som gir omfattende omsorg et høyt antall timer per uke, har en større risiko for både å falle helt ut av arbeidslivet, og å måtte redusere arbeidstiden (Colombo m.fl. 2011). Studien viser også at omfattende familieomsorgsforpliktelser øker risikoen for fattigdom og mentale helseproblemer. Først og fremst rammes kvinner, som har hovedansvaret for å yte omsorg. En omfattende omsorgsrolle (pleie sammen med andre typer hjelp et høyt antall timer per uke) er mest utbredt i de søreuropeiske landene.

Studien viser imidlertid ingen sammenheng mellom omsorg som gis i form av praktisk hjelp kun noen timer per uke og arbeidslivsdeltakelse. Denne omsorgsgiverrollen er mest utbredt i de nordiske landene. En godt utbygd offentlig omsorgstjenestesektor som tar hovedansvaret for tunge pleieoppgaver i de nordiske landene fører altså til at flere kvinner i yrkesaktiv alder klarer å kombinere deltakelse i arbeidslivet med omsorgsforpliktelser, sammenlignet med kvinner fra land som praktiserer andre velferdsmodeller. Selv om majoriteten av familieomsorgsgivere kun gir noe praktisk hjelp et mindre antall timer per uke, finnes det også en mindre gruppe omsorgsgivere med omfattende omsorgsoppgaver i Norge og andre nordiske land.

Ikke bare er det offentliges rolle som omsorgsprodusent forskjellig i land som praktiserer ulike velferdsmodeller. Arbeidslivet er også forskjellig, og setter noen ulike rammer rundt arbeidstakeres mulighet til å kombinere yrkesaktivitet med omsorgsforpliktelser. Arbeidslivet i Norge og andre nordiske land er «mykere» enn i land som for eksempel USA og UK som praktiserer den liberalistiske velferdsstaten, og også «mykere» enn land på kontinentet og i Sør- Europa (Gautun 2007). Nordiske land har en familievennlig politikk, og gode svangerskapspermisjonsordninger. Norge har også en lav arbeidsledighet, oppsigelsesvernet er sterkt, og færre står i fare for å bli presset ut av arbeidslivet om de ikke yter for fullt. Forskningen viser også at en god sykelønnsordning og rettigheter knyttet til ferie gjør det lettere å håndtere jobb og omsorgsoppgaver i familien (Gautun 2007). Videre har kvinner i Norge og Norden, helt andre muligheter enn andre kvinner i Europa til å jobbe deltid, noe som også gjør det lettere å kombinere jobb og omsorgsforpliktelser i utsatte faser i livsløpet. Forskere har imidlertid påpekt i den senere tid at norsk og nordisk familiepolitikk kan ha en negativ effekt på kvinners muligheter til å gjøre karriere, innta toppjobber og få godt betalte jobber. En sammenlignende studie viser for eksempel at kvinner i Storbritannia, Australia og USA klatrer fortere og oftere til topps enn nordiske kvinner (Hakin 2011).

Økonomiske støtteordninger til familieomsorgsgivere i land med ulike velferdsmodeller

I en studie av OECD-land kategoriseres tre hovedtyper av økonomiske støtteordninger som gis omsorgsgivere i vestlige land (Colombo m.fl. 2011). Disse er 1) Omsorgslønn i nordiske land 2) Behovsprøvde støtteordninger i land som Australia, Irland, New Zealand og UK, og 3) Kontantytelser (cash benefit) til omsorgstrengende slik at de kan kjøpe/betale omsorgsgivere, i land som Tyskland og Nederland.

Pårørendestøtte og godt utbygde omsorgstjenester i nordiske land

De nordiske landene (Danmark, Finland, Sverige og Norge) har lagt stor vekt på å bygge ut offentlige omsorgstjenester. Men, i tillegg finnes økonomiske støtteordninger som benyttes av et lite antall familieomsorgsgivere som utfører omfattende omsorgsoppgaver, som det offentlige har et lovpålagt ansvar for å utføre. De økonomiske støtteordningene lønner uformelle omsorgsgivere som yter omfattende omsorg over lengre tid. Kommunene, som er ansvarlig for de offentlige omsorgstjenestene, ansetter og lønner familieomsorgsgiverne. Lønnsnivået til familieomsorgsgivere varierer mellom kommunene. I Finland finnes et minstenivå for omsorgslønn per måned, men i de andre nordiske landene varierer størrelsen på lønnen etter omsorgsbehov og lønnen er lik timeprisen til ansatte i hjemmehjelpstjenesten.

Behovsprøvde ordninger for omsorgsgivere i engelsktalende land

En annen type økonomisk støtteordning er behovsprøvde utbetalinger direkte til omsorgsgivere, som er mest vanlig i engelskspråklige land (Australia, Irland, New Zealand og UK) (Colombo m fl 2011). Økonomisk støtte er begrenset til de mest trengende, de som er involvert i heltidstunge omsorgsforpliktelser, som resulterer i at de mister inntekt. Definisjonen av omsorgsgivere er knyttet til en terskel for ukentlig arbeidsinntekt og/eller et minimum av antall timer med omsorg som ytes hver uke. I tillegg må den omsorgstrengende motta en uførestønad. Behovsprøvde støtteordninger forutsetter at individer er involvert i fulltids omsorg. De strenge kravene for å være berettiget til å få støtte gjør at det er få brukere av ordningen. Colombo m.fl. (2011) hevder at det er en fare for at de behovsprøvde ordningene fører til at lavt utdannede kvinner som har størst problemer med å komme inn i arbeidsmarkedet oppmuntres til ikke å gå ut i/stå i arbeid. Det påpekes flere problematiske sider ved de behovsprøvde ordningene; Det er problematisk å lage ordningene og administrere dem. Det er vanskelig å definere hvilke omsorgsgivere (hovedomsorgsgiver) som skal ha rett til ordningen, nivået på omsorgsgivningen (antall timer omsorgsgivning per uke), hvilke relasjoner mellom omsorgsgiver og bruker som skal berettige til støtte, og hvilke hjelpebehov hos den omsorgstrengende som skal berettige til støtte til omsorgsgiver. I praksis er noen av disse betingelsene vanskelig å administrere, og kan åpne for misbruk av ordningen. De kan også oppleves som urettferdige og skjønnsmessige.

Kontantytelser til omsorgstrengende for å kjøpe hjelp i land på kontinentet og flere OECD-land

Land som Tyskland og Nederland tilbyr kontantytelser til omsorgstrengende, som kan brukes til å kjøpe hjelp/tjenester enten fra pårørende eller på et privat marked. I de senere år har det vært en økt bruk av kontantstøtte (cash for care) til omsorgstrengende eldre i flere OECD-land (Sand 2010, Colombo m fl 2011). Hovedmålsettingen med kontantstøtteordningene er å øke valgfriheten og fleksibiliteten til den omsorgstrengende. Et sekundært mål er i noen land å oppmuntre til familieomsorgsgivning. I alle OECD-landene, som har kontantstøtteordninger, avhenger størrelsen på støtten av omsorgsbehovene til den omsorgstrengende. Funksjonstap klassifiseres på tre eller fire nivåer, og helt opp til syv nivåer i enkelte land. I noen land kan omsorgstrengende velge å motta omsorgstjenester eller kontantstøtte. I Østerrike, Frankrike og noen østeuropeiske land er imidlertid kun kontantstøtte tilgjengelig. De fleste land har ikke ordninger som er inntektsavhengige, men i Belgia og Spania er støtten inntektsprøvd, og i Frankrike og Nederland inntektsprøves støtten når inntekten er over et visst nivå.

Land som tilbyr kontantytelser til omsorgstrengende kan også i tillegg ha etablert økonomiske støtteordninger for omsorgsgivere. Et eksempel er Nederland som både har en kompensasjonsordning for omsorgsgivere til langtidssyke, og en kontantstøtteordning til omsorgstrengende slik at de kan kjøpe hjelp. I 2009 mottok 260 000 omsorgsgivere økonomisk støtte gjennom den førstnevnte ordningen (Health and Ageing 2009). Kontantstøtteordningen for omsorgstrengende er sterkt regulert og kvalitetssikret. Det kreves at bruker inngår en kontrakt med omsorgsgiver, og det stilles krav om at det betales en minstesats (lønn) til omsorgsgiver. Betaling til omsorgsgivere er organisert statlig eller av private omsorgsgivere. Omsorgsgivere har også juridiske rettigheter og rettigheter til ferie. Praksis av ordningen overvåkes strengt for å unngå misbruk, oppblomstring av et svart marked, og for å sikre at omsorgstrengende får kvalitetsmessig god omsorg.

Et eksempel på en annen variant av at land ikke kun satser på kontantstøtteordninger, er Tysklands forsikringsbaserte program «long-time care» som tilbyr omsorgstrengende å velge kontanter til å kjøpe hjelp selv, eller tjenester til de som trenger omsorg. De som velger å motta kontanter for å betale omsorgsgivere selv, som oftest nære familiemedlemmer, mottar betydelig mindre økonomisk støtte sammenlignet med hva tjenestene de kan motta gjennom omsorgsprogrammet koster. Staten gir mindre støtte til familieomsorgsløsninger fordi normene om at familien er forpliktet til å yte omsorg er sterke.

Colombo m.fl. (2011) påpeker flere fordeler med kontantstøtteordningene. For det første er ordningene enkle å administrere, fordi myndighetene unngår alt arbeidet med å definere omsorgsgivere. En enklere administrering av ordningene fører til at ordningene kan være mer generøse enn de behovsprøvde ordningene som finnes i engelsktalende land. For det tredje påpekes at utdelingen av støtte skjer på en rettferdig måte, i og med at støtten defineres i forhold til funksjonstap hos den omsorgstrengende.

Colombo m.fl. (2011) påpeker imidlertid også flere problematiske sider ved kontantstøtteordningene. For det første er det ingen garanti for at støtten brukes til å betale for hjelp. Det er en fare for at den kun blir et supplement til familieinntekten. Enkelte land (for eksempel Frankrike og Nederland) har imidlertid omgått dette problemet ved å ansette slektninger gjennom en formell kontrakt der de yter omsorg et visst antall timer per uke. Rettigheter til ferie inngår også i kontraktene. I Tyskland garanteres også ferie og fravær på grunn av sykdom ved at det er bygget inn vikartjenester. Colombo påpeker videre at det er en risiko for at familierelasjoner blir skadet når familie medlemmer begynner å betale hverandre for å hjelpe. Og at det kan oppstå konflikter i familien når omsorgstrengende skal velge ut hvilken omsorgsgiver i familien det er som skal få penger. En tredje problematisk side som påpekes er at kontantstøtte kan fange familieomsorgsgivere i lavt betalte uønskede roller. Det å basere seg på familieomsorgsgivere uten å gi dem adekvat støtte viser seg også å kunne ha store konsekvenser for omsorgsgiveres helsetilstand og arbeidslivsdeltakelse. Tilslutt påpekes at kontantstøtte kun er en nyttig strategi for å avlaste velferdsstaten når omsorgstrengende kun har behov for lav intensiv eller ufaglært omsorg. Velferdsstaten tjener ikke noe på bruk av denne typen ordninger i det omsorgsbehovene blir så store at det i tillegg er behov for et høyt nivå av formelle helsetjenester.

Om kontantstøtten brukes til å kjøpe hjelp fra familie, private firmaer eller på et grått marked med ufaglærte migranter varierer mellom ulike land. Kontantstøtten har i flere land, for eksempel i Italia, stimulert et grått marked, hvor familier bruker støtten til å ansette utrente ikke-familiemedlemmer, ofte migranter, i stedet for at det kjøpes tjenester fra private firmaer. I Tyskland brukes kontantstøtten i stor grad til å kjøpe familieomsorg framfor hjemmetjenester fra firmaer. I Østerrike brukes også kontantstøtten til å kjøpe familieomsorg, men i økende grad ansettes migranter til å yte omsorg. I Frankrike og Nederland er kontantstøtten del av en omsorgspakke, spesielt i Frankrike hvor tjenester er definert av helsepersonell og ikke av den hjelpetrengende personen, og derfor brukes kontantstøtten sjeldent til å betale familieomsorgsgivere.

Kontantstøtte fra det offentlige for å kjøpe omsorgstjenester har inntil nylig ikke blitt diskutert i noen større grad i Norge. Markedet er særlig knyttet til de store byene; hvor man bor i landet avgjør derfor om man kan bruke kontantstøtte til å kjøpe tjenester.

Det er en forutsetning for å få hjelpestønad at du har et privat pleieforhold eller at hjelpestønaden setter deg i stand til å opprette et slikt pleieforhold. Først og fremst har fokuset vært satt på å gi hjelpetrengende mulighet til å kjøpe tjenester av private firmaer framfor det offentlige hjelpeapparatet. Familieomsorg har ikke blitt framhevet. Debatten om å innføre kontantstøtte til omsorgstrengende kan bli mer aktuell også i Norge i årene som kommer. Vi ser i dag at en del private firmaer har/er i ferd med å etablere seg og tilby tjenester for å utføre praktisk bistand i hjemmet. Målgruppen er først og fremst eldre, og de betaler selv for tjenestene. Det finnes ikke per i dag noen oversikt over omfang av kjøp av denne typen tjenester fra private tilbydere i Norge. Undersøkelser som er gjennomført i den fremtidige eldre befolkningen viser imidlertid at interessen for å kjøpe tjenester er stor. Brevik og Schmidt (2005) finner at det er en stor interesse for kjøp av tjenester i aldersgruppen 53 til 74 år. Det gjelder særlig tyngre husarbeid, vaktmestertjenester og snømåking/hagearbeid, men også hjelp til husarbeid, aktivisering og innkjøp. Hele 80 % kan for eksempel tenke seg å kjøpe hjelp til vindusvask.

8.2 Variasjoner i den nordiske modellen

Sverige

Kommunale tiltak og tjenester etter svensk lovgivning

Etter den svenske socialtjänstlagen (2001:453) § 10 kan det gis støtte til pårørende som pleier en nærstående som er varig syk, eldre eller funksjonshemmet. Støtten omfatter i første rekke avlastningstiltak, og økonomiske ytelser til omsorgsgiver. Det er likevel en uttalt målsetting at tiltak etter loven skal bidra til at yrkesaktive pårørende kan opprettholde lønnet arbeid ved siden av omsorgsarbeidet. Bestemmelsen gir ikke den enkelte en individuell rett til stønad.

I svensk sosiallovgivning er det gitt to særlover overfor personer med fysiske og psykiske funksjonsnedsettelser. Lag (1993:387) om stöd och service till vissa funktionshindrade (LSS) er en rettighetslov som gir den enkelte rett til tjenester ut over det som følger av annen lovgivning. Etter lag (1993:389) om assistansersättning (LASS) kandet ytes «assistanseersättning» til personer med fysiske eller psykiske funksjonsnedsettelser. Verken LSS eller LASS omfatter omsorgslønn.

Trygdeytelser etter svensk lovgivning

Den svenske Försäkringskassan omfatter stønader og ytelser som skal dekke inntektstap ved pleie av egne barn eller nærstående. Disse ordningene har likhetstrekk med den norske folketrygdens hjelpestønad, og omsorgspenger og pleiepenger.

Det kan ytes tillfällig föräldrapenning når foreldre må avstå fra å arbeide for å pleie egne mindreårige barn på grunn av sykdom eller nødvendig lege-/sykehusbesøk. Ytelsen er tidsbegrenset, men kan unntaksvis gis i et ubegrenset antall dager til foreldre med et alvorlig sykt barn under 18 år.

Den som pleier et barn med funksjonsnedsettelse eller en langvarig sykdom kan få vårdbidrag, som i hovedtrekk tilsvarer pleiepenger etter folketrygdloven kapittel 9. Barnet må trenge særskilt tilsyn og pleie i minst 6 måneder. Ordningen omfatter i tillegg grunn- og hjelpestønadslignende ytelser som skal dekke store merkostnader på grunn av barnets funksjonsnedsettelse eller sykdom.

Det kan videre ytes handikappersättning til hjelpetrengende mellom 19 og 65 år. Man kan på særlige vilkår beholde ytelsen ut over fylte 65 år. Dette er en skattefri ytelse som i hovedtrekk tilsvarer folketrygdens grunn- og hjelpestønad.

Danmark

Stønader og tjenester etter dansk lovgivning

Etter den danske lov om social service (LBK nr 1117 af 26/09/2007) § 42 kan kommunen yte stønad til dekning av tapt arbeidsfortjeneste til personer som gir pleie og omsorg til barn under 18 år med nedsatt funksjonsevne. Denne løsningen har noen likhetstrekk med omsorgslønn etter helse- og omsorgstjenesteloven § 3-6 men er tidsavgrenset og snevrere med hensyn til målgruppe. Ordningen har et klarere rettighetspreg.

Når det gjelder tjenester overfor voksne med pleie- og omsorgsbehov, er det i dansk sosiallovgivning lagt stor vekt på avlastningstiltak. Nære pårørende som passer et familiemedlem med behov for pleie og omsorg kan søke til kommunen om avlastning eller avløsning.

Danmark har videre en orlovsordning med dekning av tapt arbeidsfortjeneste. Denne tilsvarer i store trekk pleiepenger etter lov om folketrygd kapittel 9. Ordningen omfatter dem som er pårørende til døende, alvorlig syke eller funksjonshemmede, og som trenger hjelp. Disse pårørende har rett å søke permisjon hos sin arbeidsgiver. Kommunen refunderer lønnen.

Den som har nedsatt funksjonsevne kan for øvrig søke om dekning av merutgifter som følge av funksjonsnedsettelsen i medhold av lov om social service. Etter § 41 i samme lov er det gitt en særregel om dekning av merutgifter forbundet med forsørgelse av barn med nedsatt funksjonsevne. Disse ytelsene har i det vesentlige samme formål som grunn- og hjelpestønad etter lov om folketrygd kapittel 6.

Finland

Støtte til pårørendeomsorg i Finland

Om finsk støtte for pårørendeomsorg

Lag om stöd för närståendevård (2.12.2005/937) trådte i kraft i 2006, og pålegger finske kommuner å kunne tilby befolkningen støtte for pårørendeomsorg. Formålet med loven er å fremme pårørendeomsorg i tråd med brukerens beste. Sentrale virkemidler for å oppnå dette er å sikre at brukerens totale behov for helse- og omsorgstjenester blir ivaretatt, samt å sikre kontinuitet i omsorgen. Støtten for pårørendeomsorg omfatter to elementer: For det første nødvendige tjenester til brukeren, og dernest økonomisk støtte, ferie/fritid og støttetjenester til omsorgsgiveren.

Finland har en helse- og sosialpolitisk målsetting om at eldre og funksjonshemmede skal kunne bo hjemme. Støtte til pårørendeomsorg regnes for å være et vesentlig virkemiddel for å forebygge og erstatte behovet for institusjonsomsorg. Støtten skal også bidra til at den som utfører omsorgen opplever at samfunnet stiller seg bak og anerkjenner den enkeltes innsats.

Ifølge finske utredninger hjelper ca. en million finner en nærstående regelmessig. For tiden finnes det i Finland ca. 300 000 omsorgstilfeller, hvorav 60 000 tilfeller regnes som krevende. I 2009 fikk 38 000 personer støtte for pårørendeomsorg. Av disse omsorgsgiverne var 66 % over 65 år, 21 % var mellom 18–64 år og 13 % var under 18 år. Et klart flertall inngikk avtale med sin kommune om hvordan støtten og omsorgen skulle gjennomføres. Antall mottakere av støtten har økt siden midten av 1990-tallet. Økningen har vært størst i aldersgruppen 18–64 år og 75 år og eldre. Når det gjelder brukerne, er to tredjedeler over 65 år, om lag en fjerdedel er i yrkesaktiv alder og om lag hver tiende under 18 år.

«Närståendevård» er et samlebegrep som omfatter nødvendige tjenester til brukeren, herunder pårørendeomsorg, samt økonomiske ytelser, ferie/fritid og tjenester som støtter opp under omsorgsgiverens oppdrag. Disse støttetjenestene skal inngå i en pleie- og serviceplan som utarbeides i forbindelse med saksbehandlingen av en søknad om støtte til pårørendeomsorg.

Lovens utgangspunkt er at ingen pårørende har plikt til å inngå avtale om pårørendeomsorg. Om en person som trenger pleie og omsorg ikke har pårørende eller andre nærstående, skal kommunen stå for tjenestene.

Grunnvilkårene for å gi støtte til pårørendeomsorg følger av lovens § 3. Utgangspunktet er at en person må ha behov for pleie og omsorg i sitt hjem på grunn av sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende. Dernest må en pårørende, eller andre som står brukeren nær, si seg villig til å ta ansvar for omsorgsoppgavene som brukerens hjelpebehov medfører. For å være aktuell som omsorgsgiver må man ha en viss relasjon til brukeren. I praksis har den aktuelle omsorgsgiveren ivaretatt omsorgsoppgavene før kommunen blir kontaktet med tanke på støtte. Omsorgsgiverens helse og funksjonsevne må stå i forhold til det aktuelle omsorgsarbeidet som skal utføres.

Innvilgelse av støtte for pårørendeomsorg må være til beste for brukeren.

Dette innebærer at pårørendeomsorg, kombinert med andre nødvendige helse- og sosialtjenester, må dekke brukerens hjelpebehov i tilstrekkelig grad og bidra til at brukerens helse og sikkerhet bli ivaretatt.

Støtten omfatter en økonomisk ytelse til omsorgsgiver, og gis etter faste satser som indeksreguleres årlig. Støtten regnes som arbeidsinntekt og er således skattepliktig.

Det er fire satser («vårdklasser»). Støtten utmåles ut fra hvor bindende og krevende omsorgen er, men skal minst utgjøre 300 euro per måned. Dersom omsorgsgiver er kortvarig forhindret fra å ha arbeidsinntekt som følge av at brukeren er i en tung endringsfase, utgjør ytelsen minst 600 euro per måned. Det er imidlertid en forutsetning for den forhøyede ytelsen at omsorgsgiverens arbeidsinntekt ikke er betydelig, og at vedkommende ikke har rett til trygdeytelser med samme formål i samme tidsrom. Omfanget av andre kommunale tjenester som gis til brukeren vil kunne påvirke utmålingen av den økonomiske ytelsen til omsorgsgiver.

Kommunene kan fastsette egne satser for ytelsen, noe som har ført til at nivået på støtten varierer fra kommune til kommune. I kommuner som prioriterer hjemmebasert omsorg, er nivået på støtten som regel høyere enn fastsatt minstesats. Kommunene kan inngå avtale med omsorgsgiver om utbetaling under minstesats dersom dette er til gunst for omsorgsgiveren, for eksempel i tilfeller der støtten kan gi et skattemessig ugunstig resultat.

Støtte for pårørendeomsorg innvilges etter søknad. Det er brukeren som fremsetter søknad, og brukeren må godkjenne den som skal være omsorgsgiver. Sosialtjenesten skal foreta et hjembesøk hos brukeren, og deretter skal det gjøres en samlet vurdering av om omsorgsarbeidet, sammen med andre helse- og sosialtjenester, dekker den omsorgstrengendes behov for pleie og omsorg i tilstrekkelig grad. Denne helhetsvurderingen skal også omfatte en vurdering av om omsorgsmottakerens hjem tilfredsstiller visse grunnleggende krav, blant annet med tanke på sanitære forhold. Støtten kan innvilges på kort og lang sikt. Kommunens vedtak kan påklages til overordnet organ.

Loven legger stor vekt på omsorgsgiverens stilling og interesser. Det skal inngås en oppdragsavtale mellom kommunen og omsorgsgiveren som regulerer arbeidsrettslige forhold. Omsorgsgiveren står ikke i et ansettelsesforhold til kommunen eller brukeren, men vedkommende har pensjonsrettigheter gjennom kommunal pensjonsordning, og kommunen er forpliktet til å tegne ulykkesforsikring. Omsorgsgiver har krav på fridøgn uten at den økonomiske ytelsen reduseres. Loven inneholder også bestemmelser om oppsigelse, og det er gitt detaljerte regler for situasjoner der omsorgsgiver av ulike grunner må avbryte pårørendeomsorgen, for eksempel på grunn av egen sykdom.

I omsorgsgiverens fravær skal kommunen dekke brukerens behov for helse- og omsorgstjenester. Det kan også benyttes vikar. Det kan oppnevnes en fast, alternativ pårørende eller nærstående, noe som er særlig aktuelt for brukere som kan oppleve det spesielt belastende å måtte flytte kortvarig på institusjon, for eksempel personer med demens.

Kommunen, omsorgsgiveren og brukeren skal i samarbeid utarbeide en pleie- og serviceplan. Planen kan sammenlignes med individuell plan etter norsk lovgivning, og skal omfatte nærmere detaljer om omsorgsarbeidet og en oversikt over hvilke andre sosial- og helsetjenester som omsorgsmottakeren trenger. Videre skal planen omfatte tjenester som skal gis ved omsorgsgiverens fravær. Dette omfatter avtalte fridager og ferie, og fravær på grunn av personlige behov hos omsorgsgiveren. Planen skal også inneholde opplysninger om både brukerens og omsorgsgiverens fysiske, kognitive, sosiale og psykiske funksjonsevne. Endelig skal planen inneholde avtalte evaluerings- og oppfølgingstidspunkter, samt informasjon om partenes rettigheter og plikter.

De som omfattes av ordningen kan motta andre former for bistand. I såkalte familieomsorgssentra, som er et kommunalt tilbud til omsorgsgiver og bruker, gis det tilbud om informasjon, opplæring og aktivitetstilbud. Senteret kan også sørge for vikar for omsorgsgiver i tidsrom hvor denne har ferie eller må ta seg av personlige gjøremål.

Omsorgsgiver skal som nevnt motta råd og veiledning fra kommunen, og ved behov kan vedkommende gis praktisk og personlig assistanse fra det kommunale hjelpeapparatet. Brukerorganisasjoner tilbyr støtte og bistand i form av kamerathjelp, rehabilitering og utdannelse. Kommunene er oppfordret til å utvikle samarbeidet med organisasjonene i denne forbindelse.

8.3 Oppsummering

Vi har i dette kapitlet sett nærmere på ulike modeller for omsorgstjenester og økonomiske støtteordninger til familieomsorgsgivere i OECD-land. De nordiske landene kjennetegnes av et godt utbygd offentlig omsorgstilbud, samtidig som flere av dem også har et system for omsorgslønn.

Det er likevel forskjeller mellom de nordiske landene. Sverige har for eksempel redusert de offentlige omsorgstjeneste de siste årene som følge av økonomiske nedgangstider, noe som har ført til en økning i familieomsorgen, en omvendt utvikling av den vi har hatt i Norge hvor vi har sett en svak nedgang i familieomsorgen som ytes eldre. Sverige er også det eneste av de nordiske landene (vi har ikke sett på Island) som ikke har en omsorgslønnsordning. Derimot har Sverige godt utbygde trygdeytelser som i stor grad samsvarer med dem vi har i Norge.

Både Danmark og Finland har ytelser som har likhetstrekk med vår omsorgslønnsordning, men i Danmark ytes slik stønad kun til personer som gir pleie og omsorg til barn under 18 år, og ordningen er også tidsavgrenset. For voksne omsorgstrengende legges det stor vekt på avlastningstiltak. I Finland gis det derimot omsorgslønn til pårørende ved omsorg for både barn og voksne. Men i motsetning til Norge har Finland tallfestede målsettinger om at omsorgstrengende skal bo hjemme, og omsorgslønnsordningen er et viktig politisk virkemiddel for å nå disse målsettingene. Som i Norge er ordningen ikke rettighetsfestet, men en del andre vilkår er lovfestet slik som krav om omsorgsgiverens helse og funksjonsevne. Det utarbeides også en serviceplan som kan sammenlignes med vår individuelle plan, der omsorgsyteren har flere rettigheter som for eksempel fridager. En annen forskjell i forhold til det norske systemet er at omsorgslønnen utbetales etter satser satt ut fra pasientens omsorgsbehov, og den er derfor ikke basert på timelønn.