12 Ikrafttredelse og endringer i annen lovgivning

12.1 Ikrafttredelse

Store deler av utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 bygger på bestemmelser og struktur i foretakspensjonsloven. De innledende kapitlene i loven om etablering og medlemskap svarer til tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven kapittel 1 til 3. Videre har Banklovkommisjonen ved utarbeidelsen av bestemmelser om omdanning, sammenslåing, deling og omdanning mv. i utkastet til kapittel 10 til 13 i tjenestepensjonsloven i utredningen her, i hovedsak bygget på tilsvarende bestemmelser i foretakspensjonsloven kapittel 12 til 15. Det som avviker fra foretakspensjonsloven er bestemmelsene om pensjonsplan, opptjening av pensjon og sikring av slik opptjening ved pensjonsbevis i kapittel 4 til 6 i utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 og utkastet til kapittel 7 med overgangsregler i utredningen her. Utkastet til kapittel 7 sikrer en fleksibel overgang og sammenkobling av rettigheter opptjent i pensjonsordninger etablert i samsvar med foretakspensjonsloven og ny opptjening etter tjenestepensjonsloven.

I NOU 2012: 13 avsnitt 10.3 ble tidspunkt for ikrafttredelse av utkastet til tjenestepensjonslov vurdert. Det ble vist til at det ikke ville være noe i veien for en ikrafttredelse av lovutkastet hva gjelder omdanning av innskuddspensjonsordning eller for etablering av nye tjenestepensjonsordninger for nyetablerte foretak uten at det forelå særskilte overgangsregler. For eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger var det behov for overgangsregler før tjenestepensjonsloven kunne gjøres gjeldende for slike pensjonsordninger. Det ble også lagt til grunn at det var behov for enkelte endringer i annen lovgivning.

I denne utredningen er det laget et utkast til overgangsregler for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger hva gjelder alderspensjon. Det er også foreslått nødvendige tilpasninger i annen lovgivning, se nedenfor i avsnitt 12.3 følgende. Det som gjenstår er å ta inn bestemmelser om uførepensjon og etterlatteytelser i tjenestepensjonsloven. I NOU 2012: 13 avsnitt 10.2 har Banklovkommisjonen lagt til grunn at folketrygdreformen medfører behov for omfattende tilspasninger og endringer i foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7 om uførepensjon og pensjon til etterlatte. Imidlertid er ikke uføretrygden i folketrygden ennå trådt i kraft, dette skjer først i 2015 og det arbeides fortsatt med spørsmålet om hvilke etterlattedekninger som skal ytes i folketrygden. Det er derfor ikke mulig å foreta en innarbeiding av bestemmelser om uførepensjon og etterlattepensjon i tjenestepensjonsloven før det foreligger en avklaring av folketrygdens bestemmelser på dette området. Det vil da være behov for en samlet gjennomgang av foretakspensjonslovens regler og det foreslås derfor i denne omgang ikke endringer i foretakspensjonsloven (se også avsnitt 6.1 ovenfor).

Etter Banklovkommisjonens vurdering er imidlertid ikke disse forhold til hinder for at tjenestepensjonsloven trer i kraft før det foreligger en avklaring av spørsmålene om uførepensjon og etterlattepensjon i tjenestepensjonsloven. Uføre- og etterlatteytelser kan sikres ved at opptjente rettigheter knyttet til uførepensjon eller etterlattepensjon i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger videreføres inntil videre etter tilpasningen av pensjonsordningens pensjonsplan til tjenestepensjonsloven, jf. lovutkastet § 7-4 tredje ledd. Dette innebærer at foretakspensjonsloven kapittel 6 og 7 fortsatt skal regulere uføre- og etterlatterettighetene, selv om alderspensjon reguleres av tjenestepensjonsloven.

Det legges til grunn at ikrafttredelsestidspunktet blir å bestemme av Kongen på vanlig måte. Ved utarbeidelsen av denne utredningen har Banklovkommisjonen lagt til grunn at det mest aktuelle tidspunktet vil være at tjenestepensjonsloven trer i kraft 1. januar 2014. Banklovkommisjonen har ved utarbeidelsen av lovutkastet i NOU 2012: 13 og overgangsreglene i lovutkastet her lagt vekt på at det ikke skal være nødvendig for Finansdepartementet å utarbeide forskriftsbestemmelser før loven kan tre i kraft.

12.2 Andre endringer i utkastet til tjenestepensjonsloven

1) I NOU 2012: 13 foreslo Banklovkommisjonen i lovutkastet §§ 4-17 og 4-18 et system for levealdersjustering basert på bruk av folketrygdens delingstall og levealdersjusteringssystem, se blant annet NOU 2012: 13 side 93 følgende. Systemet i utkastet innebar at levealdersjusteringen og reglene om nøytralt uttak i tjenestepensjonsforsikring i utgangspunktet skulle baseres på folketrygdens delingstall. På bakgrunn av at forsikringspopulasjonens antatte gjenstående levealder avviker fra gjennomsnittet i befolkningen i sin helhet, ble det foreslått at livsforsikringsbransjen gjennom sine bransjeorganisasjoner kunne fastsette en justeringsfaktor som tok hensyn til avviket mellom den dødelighet som pensjonsinnretningene legger til grunn for sin populasjon og den levealdersutvikling som er lagt til grunn for befolkningen generelt. Det ble videre forutsatt at justeringsfaktoren kunne ta hensyn til forskjellen mellom den diskonteringsrenten som folketrygdens delingstall er basert på og den diskonteringsrente som pensjonsinnretningene bruker. Det var således en nær sammenheng med at opptjeningssystemet var basert på en pensjonsbeholdning på samme måte som folketrygden og folketrygdens delingstall. Siden enkelte pensjonsinnretninger kunne ha en porteføljesammensetning som gjør at de etter bransjejusteringen ville sitte igjen med en restrisiko knyttet til avvik mellom forventet levealder lagt til grunn ved levealdersjusteringen og forventet levealder i sin populasjon, ble det i lovutkastet lagt til grunn at pensjonsinnretningen måtte dekke slik risiko gjennom belastning av egenkapital eller som et tillegg til årlig premie for levealdersrisiko i utbetalingsperioden. Denne tilleggsrisikoen skulle dekkes av de pensjonsordninger som hadde en slik økt risiko.

Forslaget til overgangsordning i utredningen her er basert på at de enkelte medlemmer ved uttak av pensjon har opptjent en pensjon både i form av en pensjonsbeholdning som danner basis for beregning av årlig pensjonsytelse på utbetalingstidspunktet ved levealdersjustering, men også i form av en bestemt pensjonsytelse. Ved høringen for NOU 2012: 13 er det rettet kritikk mot forslaget til ordning i §§ 4-17 og 4-18 i lovutkastet, se ovenfor avsnitt 3.4.2.

Ut fra disse forhold har Banklovkommisjonen valgt å se på disse reglene på nytt. Banklovkommisjonen ser at det er behov for å bygge et system for levealdersjustering direkte på beregninger av forventet gjenstående levetid for de ulike årskull i forsikringspopulasjonen. Det vil si forventninger om gjenstående levetid ved uttak av pensjon basert på forskjeller i ulike årskulls levealder og nøytralt uttak i forhold til medlemmets uttaksalder. Forventningene i forhold til gjenstående levealder må beregnes ut fra det dødelighetsgrunnlag som pensjonsinnretningene benytter til enhver tid. Ytelsesbaserte pensjonsordninger gir kjønnsnøytrale ytelser fordi ytelsen er beregnet ut fra lønn og tjenestetid. For å sikre kjønnsnøytralitet etter levealdersjustering må det derfor her bygges på gjennomsnittlig dødelighet for menn og kvinner. På dette grunnlag vil man få fram et tall for deling av pensjonsbeholdningen i forhold til uttaksalder. Dersom uttaket ikke skjer ved årsskiftet, men midt i året, er det for folketrygden innført delingstall på månedsbasis. Det forutsettes at det samme kan gjøres her.

Dette vil være motstykket til folketrygdens delingstall, selv om denne betegnelsen ikke brukes. Hovedprinsippene for levealdersjusteringen blir den samme som i folketrygden, men systemet vil være tilpasset forsikringsmessige forhold. Det forutsettes at bransjen vil utarbeide nødvendig materiale med tanke på dødelighetsstatistikk mv. som pensjonsinnretningene trenger for å kunne gjennomføre levealdersjusteringen. Som følge av at disse endringene blir dekket av lovutkastet § 4-17 alene, er det ikke lenger behov for § 4-18 i det opprinnelige lovutkastet. Dette medfører en endring i paragrafnummereringen for resten av kapittel 4 i lovutkastet. Dette har også fått en del konsekvenser for henvisninger i lovutkastet for øvrig. For å lette oversikten over det samlede utkastet til tjenestepensjonslov er det tatt inn et konsolidert utkast til tjenestepensjonslov i vedlegg 2.

Medlemmene Andreassen, Hanssen, Løining, Rikheim, Storrødvann og Sæther viser til at forslaget til håndtering av levealdersrisiko i utkastet til tjenestepensjonslov §§ 4-17 og 4-18 i Banklovkommisjonens forrige utredning (NOU 2012: 13) ledet til mange spørsmål i høringen. Finansdepartementet har i brev av 31. oktober 2012 bedt Finanstilsynet om å vurdere og utarbeide høringsnotat med forslag til lovbestemmelser for en eller flere alternative metoder for hvordan opptjent pensjonskapital kan omregnes til årlige alderspensjonsytelser og behandles under utbetalingsperioden. Finanstilsynet har fått frist til 4. januar 2013, slik at Finanstilsynet i sitt arbeid kan ta hensyn til det som kommer i utredningen her. Disse medlemmene tar derfor ikke nå standpunkt til utkastet til et endret system for håndtering av levealdersrisiko i utkastet til tjenestepensjonslov, jf. lovutkastet § 4-17 i utredningen her, samt lovutkastet §§ 4-11, 4-14, 7-7 og eventuelt andre bestemmelser som måtte være berørt.

Medlemmene Dalsøren, Gjelsvik, Orskaug og Storrødvann viser til det endrede forslaget til utforming av § 4-17 og er bekymret for at konsekvensene av innføring av kjønnsnøytral premie og ytelse ikke er tilstrekkelig utredet.

Disse medlemmene er uenig i at lovutkastet § 4-17 femte ledd som åpner for at pensjonsinnretning som har avvikende levealdersrisiko i sin portefølje kan ta hensyn til dette ved beregning av risikopremie for levealdersrisiko i utbetalingstiden. Dersom det skal beregnes en slik risikopremie så bør den betales i opptjeningsperioden. Ved belastning i utbetalingstiden vil det medføre at arbeidstakere som har pensjon etter grunnmodellen vil få redusert sin pensjon.

Medlemmene Mildal og Skomsvold viser til særmerknad fra Juliussen, Mildal og Skomsvold i NOU 2012: 13 i avsnitt 5.5.6 og lovutkastet §§ 4-17 og 4-18 angående levealdersjustering, delingstall, justeringsfaktor og premie for utvikling av dødelighet etter uttak av premie i tilfelle pensjonsinnretningene har avvikende levealdersrisiko i porteføljen. Disse medlemmene fant ikke å kunne støtte forslagene slik de forelå, og ba om at spørsmålene måtte utredes nærmere. På bakgrunn av at en rekke høringsinstanser hadde påpekt uheldige sider og uklarheter ved den foreslåtte håndteringen i NOU 2012: 13, valgte Finansdepartementet å be Finanstilsynet om å utarbeide et høringsnotat med forslag til lovbestemmelser for en eller flere alternative metoder for hvordan godkjent pensjonskapital kan omregnes til årlige ytelser og behandles under utbetalingsperioden.

Disse medlemmene viser til at parallelt med Finanstilsynets oppdrag har Banklovkommisjonen i utredningen for fase III valgt å legge fram et nytt utkast til § 4-17 som til dels dekker §§ 4-17 og 4-18 i forrige utredning. Når det gjelder nytt utkast til § 4-17 første til tredje ledd finner disse medlemmene at Banklovkommisjonen i fase III ikke har utredet og vurdert forslaget grundig nok til at disse medlemmene finner å kunne ta standpunkt til dette, spesielt fordi det også er ventet et høringsnotat fra Finanstilsynet på samme tema. Når det gjelder utkastet til ny § 4-17 fjerde og femte ledd ønsker disse medlemmene å påpeke at disse to siste leddene i vesentlig grad viderefører uheldige egenskaper som ble fremmet i fase II i lovutkastet §§ 4-17 og 4-18. Dette ble nærmere kommentert i særmerknaden fra fase II. Disse medlemmene finner derfor ikke å kunne støtte utkastet til de to siste leddene.

Disse medlemmene hadde også ønsket en nærmere beskrivelse av hvordan forsikringsvirksomhetsloven vil komme inn i bildet når det gjelder overskudd og underskudd på risiko. Disse medlemmene minner også om deres særmerknad fra fase II om at det bør ses grundigere på hvordan man håndterer dødelighetsrisiko for ordninger med tidsavgrenset utbetalingsperiode.

2) Utkastet til tjenestepensjonslov kapittel 6 inneholder regler om utstedelse av pensjonsbevis til sikring av pensjonsbeholdning opparbeidet ved ny pensjonsopptjening av arbeidstakere som fratrer før uttak av pensjon. Reglene skiller mellom alminnelig forvaltning av pensjonsbeholdningen knyttet til pensjonsbeviset (lovutkastet § 6-8), og forvaltning av pensjonsbeholdningen som egen investeringsportefølje med investeringsvalg i henhold til særskilt avtale (lovutkastet § 6-10). Bestemmelsene i lovutkastet §§ 6-8 og 6-10 gjelder ikke pensjonsrettigheter i henhold til fripoliser utstedt før tjenestepensjonsloven er trådt i kraft.

Banklovkommisjonen fremmet i NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav utkast til nye bestemmelser i foretakspensjonsloven §§ 4-7a og 4-7b som vil åpne for omdanning av vanlige fripoliser med egen investeringsportefølje og investeringsvalg, se ovenfor i avsnitt 3.5. Forslagene ble noe omarbeidet og fremmet for Stortinget i Prop. 11 L (2012-2013) og fikk enstemmig tilslutning i Finanskomiteen (Innst. 113 L (2012-2013) og ble sanksjonert av Kongen i statsråd 14. desember 2012. Forslagene til bestemmelser i foretakspensjonsloven i NOU 2012: 3 ble lagt til grunn for § 6-10 i utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 om tilsvarende bestemmelser for pensjonsbevis. I lys av de endringer som framgår av ordlyden i foretakspensjonsloven § 4-7a og 4-7b bør ordlyden i lovutkastet § 6-10 endres på en del punkter. Dette gjelder særlig kravene til informasjon fra pensjonsinnretningen før avtale om investeringsvalg inngås.

Utkastet til overgangsregler i utredningen her omfatter også overgangsregler for fripoliser utstedt før tjenestepensjonslovens ikrafttredelse (§ 7-11). Når det gjelder utformingen av bestemmelsene i denne sammenheng vises det til avsnitt 10.2 ovenfor.

12.3 Endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon

I avsnitt 4.1 ovenfor framgår det at utkastet til ny tjenestepensjonslov ikke innebærer konkrete forslag til endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon. Likevel må det gjøres enkelte justeringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon slik at det klart framgår at en tjenestepensjonsforsikring etablert i samsvar med ny tjenestepensjonslov, vil tilfredsstille et foretaks plikt til å ha tjenestepensjonsordning for sine ansatte på lik linje med pensjonsordning etter foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven. Det bør også framgå klart hvilke minstekrav som gjelder for en tjenestepensjonsforsikring.

Plikten til å ha tjenestepensjonsordning følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon § 2. Banklovkommisjonen foreslår at det gjøres en endring i denne paragrafens første ledd slik at det klart framgår at pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven er et likestilt alternativ til å etablere pensjonsordning etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

Banklovkommisjonen foreslår videre at det tas inn en henvisning til tjenestepensjonsloven i lov om obligatorisk tjenestepensjon § 3 første ledd annet punktum, der det gjøres unntak fra retten til medlemskap i pensjonsordningen, for arbeidstakere som etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven kan holdes utenfor foretakets pensjonsordning. I forhold til tjenestepensjonsloven vil ikke dette omfatte mange arbeidstakere. Etter utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 § 3-3 kan arbeidstakere under 20 år holdes utenfor pensjonsordningen, med mindre foretaket har satt en lavere alder i regelverket for pensjonsordningen. Ved fylte 20 år kan ikke arbeidstakere lenger holdes utenfor pensjonsordningen så lenge stillingsandelen er 20 prosent eller høyere, jf. lovutkastet § 3-5. Det er også enkelte særskilte regler for sesongarbeidere, jf. lovutkastet § 3-6.

På samme måte som i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven, er det videre et krav om at arbeidstakeren er arbeidsfør på det tidspunkt vedkommende ellers skulle tas opp i pensjonsordningen, jf. lovutkastet § 3-8. Når det gjelder arbeidstakere som har få år igjen eller har passert normal alder for uttak av pensjon, skal disse bli medlem av pensjonsordningen ved ansettelse fram til fylte 75 år på samme måte som andre arbeidstakere som ansettes i foretaket. Siden tjenestepensjonsordningene vil være innskuddsbaserte i opptjeningsperioden er det ikke behov for særskilte unntaksregler for arbeidstakere med få år igjen til opptjeningsalder slik som i foretakspensjonsloven.

Lov om obligatorisk tjenestepensjon har to forskjellige bestemmelser som fastsetter minstekrav til pensjonsordninger med henholdsvis innskuddspensjon (§ 4) og ytelsesbasert foretakspensjon (§ 5). Bestemmelsen med minstekrav til ytelsesbasert foretakspensjon (§ 5) er ikke aktuell å anvende for tjenestepensjonsforsikringer.

Et alternativ for å få fram minstekravene til tjenestepensjonsforsikringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon kunne være å fastsette en egen paragraf i loven for tjenestepensjonsforsikringer basert på en tilsvarende bestemmelse som for innskuddspensjon. En egen paragraf ville følge oppbyggingen av loven siden det er anvendt særskilte paragrafer for innskuddspensjon og foretakspensjon, og det ville da framstå som klart at man står overfor tre likestilte alternativer for etablering av pliktig tjenestepensjonsordning for ansatte. En slik paragraf ville imidlertid bli omtrent likelydende med § 4 i loven som følge av at minstekravene både for pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven vil være knyttet til størrelsen på innskuddet i forhold til lønn. For å slippe større endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon ved endring av paragrafnummerering osv., foreslås det i stedet at overskriften til § 4 endres og at det tas inn et eget ledd som fastsetter minstekravene til pensjonsordninger med tjenestepensjonsforsikring på tilsvarende måte som for innskuddspensjonsordninger.

Minstekravet til pensjonsordninger etter innskuddspensjonsloven innebærer i dag at innskuddet skal være minst 2 prosent av lønnen mellom 1 og 12 G som det enkelte medlem mottar fra foretaket i løpet av året. Før beregningen av minstekravet skjer det således et fradrag på 1 G i lønnen i stedet for at minstekravet defineres i forhold til lønn fra første lønnskrone. En slik beregningsmetode medfører at minstekravet vil bli forholdsvis høyere for de med høyere lønn enn for de med lavere lønn som følge av at fradraget på 1 G utgjør en større andel av lavere lønn enn høyere lønn. Bakgrunnen og begrunnelsen for dette fradraget er den tidligere grunnpensjonen i folketrygden som var lik grunnbeløpet (for enslige).

I utkastet til tjenestepensjonslov er det i § 4-2 tredje ledd lagt til grunn at årlig premie skal fastsettes som en bestemt prosent av lønn inntil 12 G. Det er ikke åpnet for at det kan gjøres et bunnfradrag i lønnen før beregningen av premien lik folketrygdens grunnbeløp. I NOU 2012: 13 avsnitt 5.3.2 har Banklovkommisjonens medlem, Mildal, en særmerknad på dette blant annet begrunnet i ønske om balansering av forholdet i opptjening mellom ulike lønnsgrupper og at også ny folketrygd sikrer en garantipensjon for lavtlønnende som er høyere enn den forholdsmessige opptjening for grupper med høyere lønn.

Banklovkommisjonen har vurdert det slik at det ikke tilligger kommisjonens arbeidsoppgaver på nåværende tidspunkt å foreslå endringer i lov om obligatorisk tjenestepensjon som medfører endringer i minstekravene til pliktig tjenestepensjonsordning i private foretak. Selv om det er skjedd endringer i folketrygden som kunne tilsi at man ikke lenger skulle gjøre et fradrag i lønnen på 1 G, bør det ikke gjøres endringer i dette nå fordi dette vil få konsekvenser for minstekravet til innskudd. Det er heller ikke hensiktsmessig at det gjøres forskjell mellom minstekrav til innskuddspensjonsordning og minstekrav til tjenestepensjonsforsikring etter lovutkastet. Selv om det i utkastet til tjenestepensjonslov er lagt til grunn at årlig premie skal fastsettes som en bestemt prosent for lønn inntil 12 G, foreslår Banklovkommisjonen at minstekravet etter lov om obligatorisk tjenestepensjon beregnes i forhold til lønn mellom 1 og 12 G.

12.4 Endringer i skatteloven

For å sikre at innbetalinger til pensjonsordninger etablert i samsvar med utkastet til tjenestepensjonslov skal gis en skattegunstig behandling, må det gjøres enkelte endringer i skatteloven.

I skatteloven § 4-2 annet ledd er det i annet punktum gjort unntak slik at arbeidstakers rettigheter i en pensjonsordning etablert etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ikke medregnes ved beregning av skattepliktig formue for arbeidstaker. Tilsvarende foreslås å gjelde for rettigheter i pensjonsordning etter tjenestepensjonsloven, se forslag til lovendring i kapittel 16 nedenfor.

Skatteloven § 5-40 gjelder skatteplikt for pensjonsytelser. § 5-40 tredje ledd er formulert slik at den gjelder pensjonsytelser fra pensjonsordninger i arbeidsforhold eller for individuelle pensjonsavtaler eller fripoliser utgått fra slike avtaler. Paragrafens utforming dekker således i utgangspunktet også ytelser fra tjenestepensjonsforsikringer, men for at det skal bli korrekt må bestemmelsen justeres slik at den også gjelder utbetalinger fra pensjonsbevis.

Skatteloven § 6-46 gjelder retten til inntektsfradrag for tilskudd til pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Det foreslås at denne bestemmelsen utvides slik at tilskudd fra arbeidsgiver og arbeidstakere til pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven omfatter fradraget. Som følge av endringene i § 6-46 vil det måtte gjøres enkelte endringer i henvisningene i § 6-47 første ledd bokstav b.

12.5 Vurdering av maksimale rammer for innskudd

12.5.1 Innledning

Av mandatet inntatt i avsnitt 2.1 ovenfor framgår det at Finansdepartementet blant annet har bedt Banklovkommisjonen om en vurdering av om knekkpunkter, maksimale innskuddssatser mv. i innskuddspensjonsloven bør endres. I mandatet er det videre lagt til grunn at Banklovkommisjonens forslag til endringer i de skattegunstige tjenestepensjonsordningene i privat sektor i utgangspunktet bør være provenynøytrale for det offentlige.

Etter innskuddspensjonsloven § 5-3 skal innskuddets størrelse fastsettes i innskuddspensjonsordningens innskuddsplan. Innskuddet kan fastsettes som et bestemt beløp per medlem uavhengig av lønn, som en bestemt prosent av medlemmets lønn eller av et lønnsgrunnlag beregnet etter regler fastsatt i regelverket. Det kan for hvert medlem brukes ulik prosentsats for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil 6 G og de deler av lønnen som ligger mellom 6 og 12 G.

Innskuddspensjonsloven § 5-4 fastsetter at innskuddene i et år ikke skal overstige et fastsatt beløp for hvert medlem eller en fastsatt prosent av medlemmets lønn. Hvilke beløp eller prosent dette er, skal fastsettes i forskrift. Det er videre lagt til grunn i loven at det i forskriften kan fastsettes ulik prosentsats for medlemmets lønn inntil 6 G og de deler av lønn som ligger mellom 6 og 12 G. Minstekravene til pensjonsordningene, herunder innskuddspensjonsordninger, følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon. I denne loven er minstekravet til innskuddspensjonsordninger fastsatt til 2 prosent av lønn mellom 1 og 12 G. Som det framgår ovenfor i avsnitt 12.3 er tilsvarende minstekrav foreslått for tjenestepensjonsforsikringer etter tjenestepensjonsloven.

I forskrift 22. desember 2000 nr. 1413 til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonsforskriften) har Finansdepartementet i § 3-2 fastsatt at innskuddet for et medlem av en innskuddspensjonsordning hvert enkelt år ikke kan overstige 22 prosent av G (for ordninger hvor innskuddet er fastsatt som et bestemt beløp). For ordninger hvor innskuddet er fastsatt som en prosent av inntekt, kan ikke innskuddet overstige 5 prosent av den del av medlemmets lønn som ligger mellom 1 og 6 G, og 8 prosent av den delen av lønnen som ligger mellom 6 og 12 G.

Prosentsatsene i forskriften ble ved fastsettelsen basert på sannsynlige framtidige avkastningsprognoser. På dette tidspunktet var blant annet rentemarkedet et annet enn hva som er tilfelle i dag. En av fordelene ved å fastsette maksimalrammer og andre grenser ved forskrift istedenfor i loven, er at det er mulig å gjøre endringer i disse uten en større lovprosess blant annet dersom avkastningsprognosene ikke stemmer lenger. I dette tilfellet er imidlertid ikke maksimalgrensene blitt revidert selv om man har fått et lavrentemarked som over tid har medført avkastningsnivåer som ligger betydelig under det som ble lagt til grunn ved beregningene av maksimalrammene i innskuddspensjonsforskriften. Selv med investeringsvalg basert på aktivaplasseringer med høyere risiko, har det i de senere år ikke vært mulig å oppnå avkastningsnivåer som forutsatt ved fastsettelsen av maksimalrammene i 2000.

12.5.2 Banklovkommisjonens tidligere arbeid med pensjonslovene

Banklovkommisjonen har tidligere i arbeidet med tilpasningen av pensjonslovene til ny folketrygd kort berørt spørsmålet om maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger. I NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I side 69, la Banklovkommisjonen til grunn følgende:

«Banklovkommisjonen legger til grunn at de maksimale innskuddssatsene som er fastsatt i forskrift i dag, gjør at det ikke er praktisk mulig å oppnå et pensjonsnivå i innskuddspensjonsordningene som kan sammenlignes med det som er et forholdsvis vanlig pensjonsnivå i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. Det reiser etter Banklovkommisjonens vurdering enkelte betenkeligheter at lovgivningen på denne måten er med på å bidra til forskjeller i pensjonsnivå avhengig av hva slags type pensjonsordning man er medlem av. Dette i seg selv kan tale for en heving av de maksimale innskuddssatsene.

Som beskrevet ovenfor i avsnitt 5.2.2, er markedssituasjonen i dag slik at det er et press for omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. En heving av de maksimale innskuddssatsene for innskuddspensjonsordninger kan bidra til at flere foretak velger å foreta en slik omdanning til innskuddspensjonsordninger som til tross for en økning av de maksimale innskuddssatsene, kan utgjøre en dårligere sikring av alderspensjon enn hva arbeidstakerne har i den ytelsesbaserte foretakspensjonsordningen i dag. Dette samtidig med at det ennå ikke er avklart hvilken utforming ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger skal kunne gis i framtiden, tilpasset den nye folketrygden. En endring av de maksimale innskuddssatsene nå kan derfor oppfattes som bidrag til at omdanning av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjon foretas på et mangelfullt grunnlag.

Det er derfor Banklovkommisjonens oppfatning at det beste og mest hensiktsmessige vil være å vurdere endring av de maksimale innskuddssatsene for innskuddspensjon samtidig med vurderingen av hvordan ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger bør se ut i framtiden. Se nærmere nedenfor i avsnitt 5.3.

Det samme gjelder en vurdering av tilpasningen av knekkpunktet i § 5-3 på lønn under og over 6 G, til grensen for opptjening i den nye folketrygden på 7,1 G. Banklovkommisjonen er av den oppfatning at det vil kunne være hensiktsmessig og ryddig at tjenestepensjonslovene opererer med samme knekkpunkt som grensen for opptjening av pensjon i folketrygden. Det er i og for seg ikke noe til hinder for at det foretas en slik tilpasning i innskuddspensjonsloven nå, men en endring av knekkpunktet til 7,1 G vil medføre at de som i dag har lønn over 6 G og der innskuddsplanen har høyere innskuddssats for lønn over 6 G enn under, vil få et lavere samlet innskudd for lønnen mellom 6 G og 7,1 G. En slik reduksjon i innskuddsnivå for disse arbeidstakerne kan unngås ved at foretaket hever innskuddsnivået i innskuddsplanen noe. Imidlertid vil ikke en slik heving være mulig om innskuddene i innskuddspensjonsordningen allerede er basert på de maksimale innskuddssatsene. En endring av knekkpunktet til 7,1 G i en slik situasjon vil dermed kunne medføre at enkelte grupper med arbeidstakere i enkelte innskuddspensjonsordninger kan oppleve å få et lavere innskudd enn i dag. Banklovkommisjonen er derfor av den oppfatning at knekkpunktet bør tilpasses den nye folketrygden samtidig med at det gjøres en vurdering av de maksimale innskuddssatsene fastsatt i henhold til innskuddspensjonsloven § 5-3.»

I avsnitt 5.3 på side 73 i utredningen la Banklovkommisjonen videre til grunn:

«Banklovkommisjonen legger til grunn at en justering av maksimalrammene for innskudd i innskuddspensjonsordninger bør skje blant annet på grunnlag av hvordan de ytelsesbaserte og forsikringsbaserte tjenestepensjonsordningene bør se ut i framtiden.»

Når det gjaldt adgangen for selvstendige næringsdrivende og frilansere til å etablere innskuddspensjonsordning er det i innskuddspensjonsloven § 2-3 annet ledd fastsatt at årlig innskudd for denne gruppen ikke kan overskride fire prosent av den samlede beregnede personinntekt. I NOU 2010: 6 side 85 la Banklovkommisjonen til grunn at det burde så langt som mulig etableres like grenser og like bestemmelser for denne gruppen og alminnelige lønnsmottakere. Banklovkommisjonen foreslo en endring i innskuddspensjonsloven § 2-3 i samsvar med dette. Ved oppfølgningen av utredningen la Finansdepartementet til grunn at de ville komme tilbake til en vurdering av dette (Prop. 6 L (2010-2011) side 30).

12.5.3 Tjenestepensjonsloven

Ved vurderingene av rammene i tjenestepensjonsloven i NOU 2012: 13, la Banklovkommisjonen til grunn at det i standardmodellen skulle være mulig å oppnå det samme samlede pensjonsnivå som er normalt for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, nemlig to tredeler av lønn. Lovutkastet inneholder maksimalrammer for årlig premieinnskudd fastsatt i prosent av lønn. Foretaket vil innenfor maksimalrammene kunne velge nivå på innskuddene. Dette skal fastsettes i pensjonsplanen. Rammene skal fastsettes i forhold til all lønn fra første krone så lenge arbeidstakeren oppfyller kravene til å være medlem av pensjonsordningen. Utkastet inneholder ingen åpning for å foreta bunnfradrag på 1 G før beregning av premieinnskuddet. Dette er i samsvar med beregningen i ny folketrygd (folketrygdloven § 20-5) og folketrygdens overgang til en ordning basert på garantipensjon (folketrygdloven §§ 20-9 følgende).

Maksimalrammen for standardmodellen ble satt til 7 prosent av lønn inntil 12 G med et mulig tillegg for lønn mellom 7,1 og 12 G på 18,1 prosent. For grunnmodellen ble maksimalrammen satt til 8 prosent av lønn opptil 12 G og tillegg på inntil 18,1 prosent for lønn mellom 7,1 og 12 G. Det vises til NOU 2012: 13 avsnitt 5.3.5 og de beregningene som framkommer der.

Det ble ved beregningen av disse grensene lagt til grunn at folketrygden sikrer opptjening av pensjon for lønn opp til 7,1 G. En beregnet premie i folketrygden på 18,1 prosent av lønn gir etter 40 års opptjening en alderspensjon på 54 prosent av lønn dersom man ikke tar hensyn til levealdersjustering. Det vises til Ot.prp. nr. 37 (2008-2009) avsnitt 3.3.3. Hensyntatt avkastning, oppregulering og dødelighetsarv, vil et årlig innskudd på 7 prosent sikre en samlet pensjon på om lag 66 prosent for lønn inntil 7,1 G.

Banklovkommisjonen valgte å sette rammen for hovedpremien noe høyere i grunnmodellen, 8 prosent, som følge av at det i grunnmodellen ikke gis garantier for årlig oppregulering av pensjonsbeholdningen. En del foretak kan være interessert i å forplikte seg til høyere innskuddspremier i stedet for å ha et oppreguleringsansvar dersom avkastningen i enkelte år ikke blir tilstrekkelig. Et slikt ansvar for oppregulering vil utløse en balanseføringsplikt av framtidige pensjonsforpliktelser.

Siden folketrygden ikke dekker noen ytelse for lønn over 7,1 G, vil tjenestepensjonsordningen måtte kompensere dette dersom man skal opprettholde et pensjonsnivå på to tredeler av lønn inntil 12 G. Dette er bakgrunnen for at det i lovutkastet foreslås at foretaket kan fastsette en tilleggspremie for lønn mellom 7,1 og 12 G på inntil 18,1 prosent.

Det er kun de årlige premier som beregnes ut fra lønn som skal omfattes av de lovfastsatte grensene for årlige premier. Maksimalgrensen vil ikke omfatte reguleringspremie, premie for premiefritak ved uførhet og risikopremier.

12.5.4 Problemstillinger ved vurdering av rammene for innskuddspensjonsordninger

Ved en vurdering av maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger reiser det seg en del spørsmålsstillinger både hva gjelder forholdet til dagens maksimalrammer i innskuddspensjonsforskriften og i forhold til de rammer som er foreslått i utkastet til tjenestepensjonsloven i NOU 2012: 13.

Disse forholdene er:

• Valg av knekkpunkt siden ny folketrygd yter pensjon opp til 7,1 G av lønn.

• Adgang til å gjøre et bunnfradrag i lønn på 1 G ved beregningen av innskudd for den enkelte arbeidstaker.

• Innskuddspensjonsordninger er i all hovedsak opphørende pensjonsytelser, mens hovedregelen i utkastet til tjenestepensjonslov for tjenestepensjonsforsikringsordninger er livsvarige ytelser.

• I innskuddspensjonsordninger går pensjonsbeholdningen til de etterlatte ved død. I utkastet til tjenestepensjonslov tilføres pensjonsbeholdningen forsikringskollektivet i form av dødelighetsarv.

• I utkastet til tjenestepensjonslov er foretaket i standardmodellen gitt et ansvar for å sikre oppregulering av pensjonsbeholdningen dersom avkastningen ikke er tilstrekkelig. Slike muligheter er ikke lagt inn i innskuddspensjonsloven eller innskuddspensjonsforskriften.

• Endring av maksimalrammene for innskuddspensjon vil få skattemessige konsekvenser ved økt inntektsfradrag for foretak som velger å øke innskuddene i sine innskuddspensjonsordninger ut over de maksimalrammer som gjelder i dag. Økning av maksimalrammene vil også kunne ha betydning for foretaks valg av pensjonsordning dersom de er i en omdanningsprosess.

12.5.5 Banklovkommisjonens vurdering

1) Banklovkommisjonen er et lovutvalg som vurderer og reviderer lovgivning i henhold til de mandater som er gitt og gis i forbindelse med kommisjonens arbeid. Det er derfor ikke Banklovkommisjonens oppgave å foreslå endringer og konkret utforming av bestemmelser som inngår som en del av forskriftsverket fastsatt i henhold til lov. På bakgrunn av at maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger er fastsatt i forskrift i henhold til innskuddspensjonsloven er det i dag opp til Kongen, i dette tilfellet Finansdepartementet, å beregne og vurdere hvilke konkrete maksimalrammer som skal fastsettes i innskuddspensjonsforskriften. I foretakspensjonsloven og utkastet til tjenestepensjonslov framgår maksimalrammene direkte av loven. Det kan derfor anføres at samme løsning burde vært valgt i innskuddspensjonsloven, særlig når man ser det på bakgrunn av at maksimalgrensene i innskuddspensjonsforskriften ikke har vært justert så ofte som man kanskje påregnet når man valgte løsningen med forskriftsfastsatte maksimalrammer for innskuddspensjon. Gjeldende maksimalgrenser er imidlertid fastsatt etter en vurdering av framtidige avkastningsforhold som har meget stor betydning for samlet pensjonskapital og pensjonsnivået ved innskuddspensjon. Avkastningsnivået vil imidlertid skifte med markedsforholdene, og det vil være behov for senere å kunne tilpasse maksimalgrensene til utviklingen. Dette lar seg lettest gjøre ved forskrift. En direkte regulering av maksimalrammene i loven kan imidlertid oppleves som mer forutberegnlig og det gir en mer enhetlig behandling av spørsmålene i pensjonslovene på kollektivsiden. Banklovkommisjonen har på denne bakgrunnen valgt å innarbeide et forslag til maksimalrammer direkte i innskuddspensjonsloven, men slik at Kongen ved forskrift kan fastsette nærmere regler med andre maksimalrammer.

2) Når det gjelder maksimalrammene er Banklovkommisjonen, som lagt til grunn i NOU 2010: 6 side 69 (se ovenfor i avsnitt 12.5.3), av den oppfatning at produktlovgivningen i prinsippet ikke bør bidra til forskjeller i pensjonsnivå avhengig av hva slags type pensjonsordning man er medlem av. Med dagens investeringsmarkeder vil det ikke være mulig å oppnå en avkastning på pensjonskapitalen i innskuddspensjonsordningene, selv med hva som oppfattes som en optimal aktivaallokering, som kan gi et pensjonsnivå som kan sammenlignes med det som er vanlig i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i dag og som har vært et mål ved fastsettelse av rammene i standardmodellen i tjenestepensjonsloven, nemlig to tredeler av lønn i samlet pensjon. Dette tilsier i seg selv at maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger bør heves en god del fra dagens nivå på 5 og 8 prosent.

Det forhold at ny folketrygd ikke sikrer opptjening av pensjon utover 7,1 G er også et moment som vil og bør komme inn i en vurdering av maksimalrammene for innskuddspensjonsordninger. Både dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 innebærer at foretakene gjennom pensjonsordningen kan kompensere for bortfallet av folketrygd for de med lønn mellom 7,1 og 12 G. Dersom de skattegunstige pensjonsordningene skal likebehandles uavhengig av hvilken produktform som velges, vil maksimalgrensene for innskuddspensjon måtte heves dersom det skal ligge muligheter i regelverket for en hel eller delvis kompensasjon for bortfallet av folketrygdopptjening for disse lønnsgruppene.

Banklovkommisjonen legger til grunn at det ikke vil være mulig å heve maksimalsatsene for innskuddspensjon uten at dette får provenymessige virkninger i form av økte inntektsfradrag for foretak som ønsker å heve pensjonsnivået for sine arbeidstakere i allerede etablerte innskuddspensjonsordninger. Ved gjennomføring av utkast til tjenestepensjonslov vil imidlertid foretaket kunne oppnådd det samme ved en omdanning fra innskuddspensjonsordning til tjenestepensjonsforsikring. Dersom det ikke er andre hensyn som tilsier at myndighetene bør fremme slik omdanning, bør ikke de provenymessige konsekvenser medføre at man ikke vil heve de maksimale innskuddssatsene.

3) Forskriften åpner i dag slik som gjengitt foran, for at innskuddet enten kan fastsettes som et fast beløp for alle medlemmer eller for en prosent av lønn. Dersom pensjonsplanen bruker prosent av lønn kan prosenten være ulik for lønn over og under 6 G.

I praksis er det en angivelse av innskuddet i prosent av lønn som anvendes ved etablering av innskuddspensjonsordninger. Opsjonen om fast beløp har ikke vært brukt. Det vil heller ikke være godt tilpasset lov om obligatorisk tjenestepensjon der minstekravene er basert på prosent av lønn. I utkastet til tjenestepensjonslov har man også basert seg på innskuddspremie som fastsettes i prosent av lønn for den enkelte arbeidstaker. Siden dette er presisert som en opsjon i innskuddspensjonsloven § 5-3 i dag, ser imidlertid Banklovkommisjonen ingen grunn til å foreslå at dette skal droppes som et mulig alternativ. Dette alternativet medfører i seg selv ikke at lovverket blir vesentlig mer komplisert.

Så lenge opsjonen for å kunne fastsette innskuddet som et fast beløp for alle arbeidstakere består, bør maksimalgrensen heves selv om grensen i og for seg er gjenstand for en regulering gjennom utviklingen av G. Dagens prosentsats på 22 prosent av G er kun akkurat tilstrekkelig til å dekke minimumskravet i lov om obligatorisk tjenestepensjon for lønn på 12 G.

4) I NOU 2010: 6 ga Banklovkommisjonen, som gjengitt ovenfor i avsnitt 12.5.2, uttrykk for at det ville være hensiktsmessig og ryddig at knekkpunktet for innskuddsgrensene i innskuddspensjonsloven ble tilpasset ny folketrygd. Dette skulle i prinsippet tilsi én innskuddsats for lønn inntil 7,1 G og en høyere innskuddssats for lønn mellom 7,1 og 12 G. Dette som følge av at folketrygdens alderspensjonsopptjening stanser ved lønn på 7,1 G. Ved høyere lønn enn dette er det ingen opptjening av rett til alderspensjon i ny folketrygd.

En endring av knekkpunktet fra 6 til 7,1 G kan slå negativt ut for arbeidstakere som i dag er i innskuddspensjonsordninger med høyere innskuddssatser for lønn over 6 G enn for lønn under 6 G. For å unngå at disse ikke skal få lavere pensjon ved en endring av knekkpunktet, vil man være avhengig av at det etableres rom for at foretaket kan fastsette høyere innskuddsatser for lønn i hvert fall inntil 7,1 G enn dagens maksimalgrense. Dersom pensjonsordningen i dag ligger på maksimalrammene i innskuddspensjonsforskriften og man skal opprettholde innskuddsnivået for de med lønn over 6 G, må maksimalsatsen for lønn inntil 7,1 G legges på minimum 5,5 prosent. Alternativet er at det kan gis en overgangsordning der det åpnes for å anvende en høyere grense for innskudd for lønn mellom 6 og 7,1 G for de arbeidstakere som allerede har dette i dag. Legges maksimalrammene for lønn under 7,1 G tilstrekkelig høyt, vil ikke dette bli noe problem.

Dagens system i innskuddspensjonsloven er basert på at man skal ha en maksimal innskuddssats for lønn inntil 6 G og en sats for lønn mellom 6 og 12 G. På bakgrunn av den valgte utformingen av maksimalrammene i utkastet til tjenestepensjonslov kan det i stedet velges at man også for innskuddspensjon fastsetter en felles maksimalsats for all lønn opp til 12 G og en tilleggssats for lønn mellom 7,1 og 12 G som en åpning for å kompensere for bortfallet av folketrygd. Dette vil medføre at innskuddspensjonsloven §§ 5-2, 5-3 og 5-4 må endres. Etter Banklovkommisjonens vurdering vil en slik løsning i loven være bedre tilpasset ny folketrygd. Valg av en slik måte å fastsette maksimalrammene på vil ikke nødvendigvis framtvinge endringer i de eksisterende innskuddspensjonsordninger, da disse kan beholde den gamle måten å angi innskuddet på så lenge det tas hensyn til at forskjellen skal ligge for lønn over 7,1 G i stedet for 6 G. Banklovkommisjonen har valgt å utforme et forslag til endring av innskuddspensjonsloven §§ 5-2 til 5-4 som innebærer at det fastsettes én maksimalprosentssats for lønn inntil 12 G og én maksimalsats for en tilleggsprosent for lønn mellom 7,1 og 12 G. Knekkpunktet vil dermed bli endret til 7,1 G.

5) Innskuddspensjonsloven § 5-3 åpner etter sin ordlyd bare for at det kan fastsettes ulik prosentsats for medlemmets lønnsgrunnlag for henholdsvis lønn inntil 6 G og de deler av lønnen som ligger mellom 6 og 12 G. Tilsvarende skille er det også lagt opp til etter § 5-4 første ledd for fastsettelse av maksimale prosentsatser. I innskuddspensjonsforskriften § 3-2 har Finansdepartementet likevel valgt å fastsette maksimalgrensene for innskuddspensjonsordninger slik at grensene gjelder for lønn mellom 1 og 6 G (5 prosent) og for lønn mellom 6 og 12 G (8 prosent). Av forskriftens § 3-2 annet ledd annet punktum framgår det uttrykkelig at det ikke skal betales innskudd for lønn under 1 G eller for lønn over 12 G.

I utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 valgte Banklovkommisjonen å bygge på prinsippet i folketrygden om opptjening fra første krone. Det er derfor ikke åpnet for at det kan gjøres bunnfradrag i lønnen før beregning av det årlige premieinnskudd for medlemmene av pensjonsordningen. Utkastet til tjenestepensjonslov fastsetter maksimalrammene for innskuddspremie i tjenestepensjonsforsikringer. Minstekravene skal følge av lov om obligatorisk tjenestepensjon og i den sammenheng fastsettes kravene i forhold til lønn mellom 1 og 12 G, se ovenfor i avsnitt 12.3.

For å sikre en best mulig tilpasning til ny folketrygd, er Banklovkommisjonen av den oppfatning at en slik tilpasning av maksimalrammene bør gjelde i forhold til all lønnsinntekt uten fradrag tilsvarende 1 G slik at innskuddspensjon framstår som et tilpasset tillegg til alderspensjonen fra folketrygden. Det vil si at maksimalrammene bør settes i samsvar med innskuddspensjonsloven § 5-3 slik at satsene knyttes til lønn inntil 7,1 G og til lønn mellom 7,1 og 12 G. Medlemmet Mildal mener at sparing fra 1 G må videreføres slik det er i dag, eventuelt at det åpnes for at foretaket kan velge om sparing skal starte fra første krone eller 1 G. Dette medlemmet viser også til tilsvarende særmerknad i NOU 2012: 13 når det gjelder regelverk for tjenestepensjoner.

Banklovkommisjonen er klar over at en overgang til beregning av innskudd fra første krone i stedet for lønn som overstiger 1 G vil endre de forholdsmessige innskudd mellom lavtlønnede og høytlønnende i eksisterende pensjonsordninger. Siden dette dreier seg om eksisterende pensjonsordninger som i utgangspunktet ikke må endres som følge av endringer i lovgivningen, vil situasjonen være en noe annen enn ved etablering av tjenestepensjonsforsikringer eller endring av ytelsesbasert foretakspensjonsordning til en ordning tilpasset tjenestepensjonsloven. I de sistnevnte tilfeller skal det uansett skje endringer i pensjonsplanen. En endring av maksimalsatsene for innskuddspensjonsordninger vil imidlertid ikke nødvendigvis gjøre at et foretak vil velge å gjøre endringer i innskuddsnivået for foretakets innskuddspensjonsordning. En opphevelse av muligheten for å ha et bunnfradrag på 1 G vil dermed framtvinge endringer også i disse innskuddspensjonsordningene. Banklovkommisjonen foreslår derfor i utkastet til endring av innskuddspensjonsloven § 5-4 at Kongen kan fastsette at det ved beregning av lønn som grunnlag for fastsettelse av innskudd i den enkelte innskuddspensjonsordning kan ses bort fra lønn mellom 0 og 1 G.

6) Hovedregelen i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene har vært at de har sikret livsvarig alderspensjon til medlemmene. Om lag en tredel1 av ordningene har imidlertid vært etablert med opphørende alderspensjonsytelser. De har hatt en minimums utbetalingstid på 10 år. Ved tilpasning til fleksibelt uttak av alderspensjon i 2010 ble det fastsatt at alderspensjonen uansett skulle løpe til fylte 77 år.

For innskuddspensjon har så å si alle ordninger vært opphørende som følge av at de har vært etablert som spareordninger. Det har ikke vært vanlig å konvertere ordningen til pensjonsforsikring på uttakstidspunktet og dermed har det heller ikke vært mulig å sikre livsvarige alderspensjonsytelser. Dels har nok dette skyldtes at en konvertering til forsikring på utbetalingstidspunktet ville ha utløst krav om høyere innskudd for kvinner enn for menn i henhold til innskuddspensjonsloven § 5-3 annet ledd.

Hovedreglene i utkastet til tjenestepensjonslov er at alderspensjonsytelsen skal være livsvarig, men det er i lovutkastet § 4-24 (§ 4-23 etter endring i utredningen her) åpnet for en tidsavgrenset utbetalingsperiode på minimum 10 år og uansett til fylte 80 år.

Det forhold at de aller fleste innskuddspensjonsordninger bare sikrer alderspensjon i en begrenset periode av pensjonisttiden, vil være et argument som kan vektlegges ved en vurdering av maksimalrammene for innskuddspensjon. Dersom foretaket velger å bruke maksimalrammene for innskudd i pensjonsordningen og samtidig setter utbetalingsperioden til 10 år, vil dette kunne gi høye pensjonsytelser i denne perioden sett i forhold til pensjonsytelser som utbetales på livstid. Samfunnsøkonomisk kan dette være uheldig som følge av at pensjonsinntektene vil være basert på folketrygden alene på det tidspunkt behovet for hjelp knyttet til alderdommen vil være størst for de fleste.

Banklovkommisjonen la i NOU 2012: 13 til grunn at det var vanskelig å unngå tidsavgrensede ytelser fordi det har vært åpnet for dette i foretakspensjonsloven og i innskuddspensjonsloven helt siden 2000. Også før foretakspensjonsloven ble vedtatt var det etablert ytelsesbaserte pensjonsordninger med opphørende alderspensjonsytelser. For å unngå at de årlige pensjonsytelsene blir for høye dersom foretaket velger å legge innskuddene på maksimalsatsene fastsatt i henhold til innskuddspensjonsloven, kan det vurderes om minstekravene til utbetalingsperioden i innskuddspensjonsloven § 7-4 første ledd bør heves, for eksempel til fylte 80 år som i utkastet til tjenestepensjonslov. En slik endring vil ikke medføre reduksjon av den samlede pensjonsutbetaling til medlemmene av pensjonsordningen og kan sannsynligvis gjennomføres også for tidligere innbetalte innskudd før endring av minsteutbetalingstiden. Siden innskuddspensjonsloven ikke er hovedfokus for denne utredningen finner Banklovkommisjonen imidlertid ikke grunn til å foreslå en slik endring her.

7) Innskuddspensjonsordninger er spareordninger i opptjeningsperioden. Det er således ikke etablert noe risikofellesskap mellom medlemmene av innskuddspensjonsordningene på tilsvarende måte som ved forsikringsbaserte ordninger. Som et resultat av dette vil de oppsparte midlene ved medlemmets død gå til barn eller ektefelle/samboer i form av etterlattepensjon. Dersom det ikke er etterlatte som har krav på slike ytelser, utbetales de oppsparte midler til dødsboet, jf. innskuddspensjonsloven § 7-7.

Siden tjenestepensjonsforsikringene er forsikringsbaserte ordninger, er utkastet til tjenestepensjonslov basert på at pensjonsbeholdningen ved et medlems død skal komme forsikringskollektivet til gode i form av faktisk dødelighetsarv som tilføres pensjonsbeholdningen årlig i opptjeningsperioden eller som et beregningselement ved beregningen av pensjonsytelsen i utbetalingsperioden. I tjenestepensjonsforsikringene er således dødelighetsarven en kilde til at pensjonsbeholdningen vokser i opptjeningsperioden og dermed gir grunnlag for en høyere pensjonsytelse. Tilsvarende mulighet finnes ikke i innskuddspensjonsordningene.

Denne forskjellen kan brukes som et argument for høyere maksimalrammer i innskuddspensjonsordninger. Det kan også argumenteres med at pensjonskapitalen i innskuddspensjonsordningene utgjør et vern for de etterlatte ved dødsfall og at rammene bør gjøre det mulig å sikre de etterlatte et reelt vern ved rask oppbygging av pensjonskapitalen så tidlig som mulig. Etter Banklovkommisjonens vurdering sikres de etterlatte best og mest effektivt ved særskilte etterlatteytelser som enten knyttes til pensjonsordningen eller som etableres som særskilte ordninger. Utformingen av slike ordninger vil Banklovkommisjonen vurdere på et senere tidspunkt når det er klarlagt hvilke etterlatteytelser som folketrygden vil sikre (se ovenfor i avsnitt 6.1).

8) En annen sentral forskjell mellom innskuddspensjonsordninger og tjenestepensjonsordninger er at pensjonsbeholdningen i tjenestepensjonsordninger er underlagt en nullgaranti fra pensjonsinnretningen så lenge pensjonsbeholdningen er underlagt alminnelig forvaltning og ikke investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker. Det legges til grunn at dette vil være et viktig vern for mange arbeidstakere og at alminnelig forvaltning i tjenestepensjonsforsikringer vil være vanligere enn i innskuddspensjonsordninger. Dette gir muligheter for forskjeller i sannsynlig avkastningsnivå for de to ordningene, noe som kan ha betydning ved vurderingen av hvor maksimalrammene for innskudd bør legges. Ved utarbeidelsen av utkastet til endring av innskuddspensjonsloven § 5-4 har imidlertid ikke Banklovkommisjonen lagt noen avgjørende vekt på dette.

Banklovkommisjonen har på bakgrunn av ovennevnte vurderinger utarbeidet utkast til endringer i innskuddspensjonsloven §§ 5-1 til 5-4 som innebærer at innskudd i prosent av lønn skal fastsettes slik at det anvendes én prosent for lønn inntil 12 G og eventuelt et tilleggsinnskudd i prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G. Prosenten for lønn inntil 12 G kan ikke settes høyere enn 8 prosent som svarer til maksimalrammen for innskuddspremie etter grunnmodellen i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-12. Tilleggsinnskudd for lønn mellom 7,1 og 12 G kan ikke settes høyere enn 18,1 prosent. Dette svarer til tilsvarende maksimalramme i utkast til tjenestepensjonslov §§ 4-6 og 4-12. Det er videre åpnet for at Kongen kan fastsette at foretaket kan se bort fra lønn mellom 0 og 1 G. I utkastet til tjenestepensjonslov §§ 4-6 første ledd annet punktum og 4-12 første ledd annet punktum er det foreslått at foretaket kan utnytte god lønnsevne i ett år til å øke innskuddspremien for dette året for den enkelte arbeidstaker med inntil to prosent av lønn. I uredningen her foreslås det en tilsvarende justering av innskuddspensjonsloven § 5-1 annet ledd slik at innskuddspensjonsloven og tjenestepensjonsloven blir sammenfallende også på dette punktet.

12.5.6 Andre nødvendige endringer i innskuddspensjonsloven

1) I utgangspunktet berøres ikke innskuddspensjonsloven av en etablering av en lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring. I utkastet til tjenestepensjonslov § 2-9 er det imidlertid foreslått at det skal være mulig å etablere kombinerte pensjonsordninger med tjenestepensjonsordningen i bunn og en innskuddspensjonsordning på toppen, se NOU 2012: 13 side 103 følgende. Dette forslaget foreslås reflektert også i innskuddspensjonsloven § 2-13. Det vises også til avsnitt 15.7.5 nedenfor.

2) På samme måte som foretakspensjonsloven § 9-4, åpner innskuddspensjonsloven § 5-6 for at det i innskuddsplanen kan fastsettes at arbeidstakerne skal innbetale et tilskudd til pensjonsordningen. Siden dette skal fastsettes i innskuddsplanen innebærer dette at en tilskuddsordning vil gjelde for alle medlemmene av pensjonsordningen. I praksis innebærer dette at dersom det ikke er enighet blant arbeidstakerne i foretaket om å etablere en slik tilskuddsordning, så skjer dette i svært få tilfeller. Videre kan tilskuddet fra arbeidstakerne maksimalt utgjøre fire prosent av lønn og ikke overstige foretakets innskudd til pensjonsordningen for den enkelte arbeidstaker. Dette medfører at foretakets eventuelle manglende evne eller mulighet til å sikre arbeidstakerne en høyest mulig pensjonssparing, påvirker arbeidstakernes mulighet til å utnytte de skattemessige mulighetene til pensjonssparing som ligger i en slik tilskuddsordning.

Dette var bakgrunnen for at Banklovkommisjonen foreslo en annen type tilskuddsordning for arbeidstakerne i utkastet til tjenestepensjonslov § 4-25 (dette blir § 4-24 dersom §§ 4-17 og 4-18 endres i samsvar med det som foreslås i denne utredningen, se ovenfor i avsnitt 12.2). Det ble der foreslått at en tilskuddsordning skal kunne avtales dersom foretaket og to tredeler av arbeidstakerne, eller arbeidstakerorganisasjoner som representerer minst to tredeler av medlemmene, blir enige om dette. Videre kan arbeidstakere i foretaket på tidspunktet for etableringen av tilskuddsordningen reservere seg mot å bli med på ordningen dersom det avtales en slik reservasjonsrett. Et minstekrav er imidlertid at minst to tredeler av medlemmene blir med på tilskuddsordningen. Nye arbeidstakere som blir ansatt etter innføringen av tilskuddsordningen vil omfattes av ordningen som følge av at dette vil anses som en del av arbeidsavtalen. Når det gjelder tilskuddets størrelse skal dette fastsettes i pensjonsplanen som en prosent av lønn opp til 12 G. Tilskuddet for den enkelte arbeidstaker kan maksimalt utgjøre halvparten av maksimalrammene for premieinnskudd etter lovutkastet §§ 4-10 og 4-13. Samlet premieinnskudd fra foretaket og tilskudd fra arbeidstaker kan ikke overstige lovens maksimalrammer.

Etter Banklovkommisjonens vurdering er arbeidstakernes tilskuddsordning en viktig mulighet for arbeidstakerne til å kunne utnytte foretakenes forhandlingskraft til å sikre seg bedre pensjoner. Dette vil være særlig viktig for arbeidstakere som er medlemmer av pensjonsordninger med forholdsvis beskjedent innskuddsnivå i utgangspunktet. På denne bakgrunn er Banklovkommisjonen av den oppfatning at innskuddspensjonsloven § 5-6 bør endres i samsvar med utkastet til tjenestepensjonslov § 4-25 (i utredningen her blir dette § 4-24) slik at det blir likhet mellom de to lovene på dette punkt. Utkastet til ny § 5-6 i innskuddspensjonsloven er utformet med lovutkastet § 4-25 (§ 4-24 her) som utgangspunkt. Som følge av forskjellig terminologi i de to lovene avviker utkastene på enkelte områder, uten at dette har noen realitetsmessig betydning. Det vises til lovutkastet inntatt i kapittel 16 avsnitt IV nedenfor.

Medlemmene Mildal, Skomsvoldog Storrødvann mener at det er viktig å åpne for mer fleksible og romslige løsninger når det gjelder tilskudd fra arbeidstakerne. Medlemmene støtter derfor at innskuddspensjonsloven § 5-6 endres. Videre bør skattereglene innrettes slik at arbeidstakers tilskudd behandles skattemessig likt med arbeidsgivers innskudd. Primært ønsker disse medlemmene at endringen blir i tråd med løsningen som er beskrevet i særmerknaden fra medlemmene Juliussen, Mildal, Skomsvold og Storrødvann til § 4-25 i utkastet til tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13, avsnitt 5.3.6. Sekundært støtter disse medlemmene Banklovkommisjonens forslag til endring av innskuddspensjonsloven § 5-6 når det gjelder tilskudd fra arbeidstakere.

3) Videre må det foretas visse lovtekniske endringer i innskuddpensjonsloven kapittel 11 om sammenslåing av foretak og kapittel 14 om omdanning. Formålet er å likestille rettsgrunnlaget for pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven med pensjonsordninger etter foretakspensjonsloven.

I någjeldende innskuddspensjonslov § 11-2 tredje ledd, er det i forhold til sammenslåing av foretak hvor ett av foretakene har innskuddspensjonsordning, fastslått at foretak som deltar i sammenslåingen kan videreføre pensjonsordning som tidligere er etablert etter foretakspensjonsloven. Dette bør nå utbygges til også å omfatte foretak med pensjonsordning som tidligere er etablert etter tjenestepensjonsloven. Videre er det i innskuddspensjonsloven § 11-3 første ledd forutsatt at det overtakende foretaket kan etablere pensjonsordning etter foretakspensjonsloven. Forholdet til tidligere pensjonsordning må da følge reglene i foretakspensjonsloven kapittel 13. På tilsvarende vis bør denne bestemmelsen utbygges til å omfatte pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven, slik at de motsvarende reglene i tjenestepensjonsloven kapittel 11 kommer til anvendelse.

Innskuddspensjonsloven kapittel 14 regulerer endring av pensjonsordning, nærmere bestemt omdanning av innskuddspensjonsordning til foretakspensjonsordning. På samme vis som i lovens kapittel 11, er det også behov for å utbygge dette kapitlet, slik at det inntas en ny bestemmelse som vedrører omdanning av innskuddspensjonsordning til tjenestepensjonsordning etter tjenestepensjonsloven. Det er kun nødvendig med en lovteknisk utbygging, slik at de relevante bestemmelsene i innskuddspensjonsloven §§ 14-1 og 14-2 gis tilsvarende anvendelse. Det vises også her til avsnitt 15.7.5 nedenfor.