3 Oversikt over utkast til lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring (tjenestepensjonsloven)

3.1 NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II

Banklovkommisjonen overleverte sin Utredning nr. 26, NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II, til Finansdepartementet 28. juni 2012. Utredningen ble sendt ut på høring ved Finansdepartementets brev av 29. juni 2012 med høringsfrist 1. oktober 2012. Det er påregnet at Finansdepartementet vil oversende en proposisjon til Stortinget i anledning saken i løpet av høsten 2013.

Utredningen fra Banklovkommisjonen inneholder et utkast til lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring (tjenestepensjonsloven). Lovutkastet er enstemmig, men utredningen inneholder særmerknader fra noen medlemmer av Banklovkommisjonen på enkelte punkter i utredningen.

Som det framgår av mandatet, har Banklovkommisjonens arbeid med pensjonslovene sin bakgrunn i folketrygdreformen og endringene i folketrygdloven (ny alderspensjon) i 2009. Den nye alderspensjonen i folketrygden er beskrevet nærmere i Banklovkommisjonens utredninger NOU 2010: 6 side 21 følgende og NOU 2012: 13 side 24 følgende. Behovet for endringer i pensjonslovene som følge av ny alderspensjon i folketrygden skyldes den innbyrdes sammenheng som tradisjonelt har vært mellom folketrygden og tjenestepensjonsordningene i privat sektor, særlig de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene. For innskuddspensjonsordningene kunne tilpasningene til ny alderspensjon i folketrygden skje forholdsvis enkelt ved at det i Banklovkommisjonens utredning NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I ble foreslått bestemmelser i innskuddspensjonsloven som åpnet for rett til fleksibelt uttak av alderspensjon, rett til senere endringer av uttaket og rett til videre opptjening av pensjon ved arbeid etter uttak av alderspensjon. En slik tilpasning av innskuddspensjonsloven til ny folketrygd ble gjennomført ved lovendring 17. desember 2010 nr. 83 med virkning fra 1. januar 2011.

For de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene etablert i medhold av foretakspensjonsloven var tilpasningen til ny folketrygd langt mer komplisert. Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har tradisjonelt vært basert på at foretakene har forpliktet seg i pensjonsordningens pensjonsplan til å sikre arbeidstakerne opptjening av en pensjonsytelse av en viss størrelse som kommer til utbetaling fra pensjonsalder, normalt 67 år. Størrelsen på pensjonsytelsen har vært fastsatt som en prosent av lønn til enhver tid inkludert en beregnet folketrygd. En slik angivelse av opptjeningen av pensjon gikk greit så lenge folketrygden også var basert på opptjening av en rett til en alderspensjonsytelse på en viss størrelse og en pensjonsalder på 67 år. En slik folketrygdopptjening var det mulig å forutberegne uten at det ble for store avvik mellom den beregnede folketrygden og den folketrygdytelsen som faktisk kom til utbetaling. Ved ny folketrygd skjer det en årlig opptjening av en pensjonsbeholdning basert på lønnen til enhver tid. Den alderspensjonsytelsen som kommer til utbetaling vil være helt avhengig av antall år man har inntekt fram til uttak av pensjon, størrelsen på lønnen til enhver tid og tidspunktet for uttak av pensjon. Dette gjør at det nye folketrygdssystemet i opptjeningstiden får mer preg av et innskuddsbasert opptjeningssystem i opptjeningstiden enn et ytelsesbasert system. I utbetalingsperioden er det derimot mer å sammenligne med et ytelsesbasert system. Et av de viktigste grunnelementene for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene var dermed falt bort.

Som første trinn i Banklovkommisjonens arbeid var det viktig å få på plass de nødvendige tilpasninger av pensjonslovene før en ikrafttreden av folketrygdloven 1. januar 2011. For å klare dette var det ikke tilstrekkelig med tid til også å gjennomføre en grundig vurdering av hvordan forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger best kunne tilpasses ny folketrygd i framtiden. Banklovkommisjonen valgte derfor i NOU 2010: 6 å foreslå endringer i foretakspensjonsloven som innebar en tilpasning til rett til fleksibelt uttak av alderspensjon. En slik tilpasning ble gjennomført ved lov 17. desember 2012 nr. 83. Som neste trinn i arbeidet ble det gjort en vurdering av hvordan forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger burde kunne utformes i framtiden. Resultatet av dette arbeidet framgår av NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II.

Ved vurderingen av hvordan forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger i framtiden skulle kunne utformes var ikke tilpasningen til folketrygdreformen de eneste utfordringene. De ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene har over flere år vært under press av ulike årsaker. Disse årsakene og utfordringene er beskrevet og analysert grundig i NOU 2012: 13 side 49 følgende.

Ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger har framstått som gode og forutsigbare pensjonsordninger for arbeidstakerne. Særlig så lenge medlemskapet i foretakspensjonsordningen har bestått. Fra foretakenes side har det derimot blant annet blitt anført at kostnadene for foretakene knyttet til ytelsesordningene har vært stigende og at det er vanskelig å forutberegne de årlige kostnadene foretaket vil få knyttet til pensjonsordningene. Dette har blant annet sammenheng med prinsippet i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene om at pensjonsrettighetene bestemmes ut i fra lønnen til enhver tid. Heves lønnen, må hele premiereserven løftes opp til det nye lønnsnivået for å svare til opptjent pensjon ut fra den nye lønnen. En lønnsøkning får således ikke bare betydning for framtidig opptjening av pensjon. Dette forholdet har gjort det særlig dyrt å sikre pensjonsrettighetene ved lønnsøkninger for arbeidstakere med få år igjen til opptjeningsalder. I tillegg har de regnskapsmessige kravene knyttet til balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser skapt en lite heldig kapitalbinding sett fra foretakenes side. Stadig flere foretak har på grunn av disse forholdene valgt å omdanne sine ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger eller å lukke de ytelsesbaserte ordningene til bare å omfatte de som allerede er ansatt i foretaket eller visse grupper av ansatte, og å la nye ansatte opptjene sin pensjon i innskuddspensjonsordninger.

Også for pensjonsinnretningene medfører de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene atskillige utfordringer. Premieberegningssystemet tilknyttet disse pensjonsordningene er bygd opp slik at forventet dødelighet og forventet framtidig avkastning har vært lagt inn som en fradragsfaktor ved beregning av hvilken nettopremie som skal betales av foretaket for å sikre de opptjente pensjonsrettighetene. Det har ikke vært mulig for pensjonsinnretningene å kreve innbetalt ytterligere premie om beregningen av levetid eller framtidig avkastning ikke har vist seg å stemme. Ettertiden har imidlertid vist at blant annet den dødelighetsstatistikk som har vært anvendt ved premieberegning ikke har tatt tilstrekkelig høyde for utviklingen i levealder. Pensjonsinnretningene har dermed påtatt seg forpliktelser knyttet til utbetaling av pensjon over lengre tidsrom enn det som ble lagt til grunn ved beregningen av premie. Det har også vært lagt til grunn et høyere nivå på framtidig avkastning enn det gjeldende lavrentesituasjon tilsier. Disse problemene forsterkes ytterligere av de nye kapitalkravene for pensjonsforpliktelser som det arbeides med innenfor EU i dag (Solvens II).

Banklovkommisjonen ønsket derfor i NOU 2012: 13 å komme fram til et lovutkast for et nytt forsikringsbasert system for tjenestepensjonsordninger som var godt tilpasset ny folketrygd og samtidig uten svakhetene til ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger i forhold til manglende forutsigbarhet og fleksibilitet hensett til lønnsevne for foretakene og en risikofordeling som pensjonsinnretningene over tid ikke har kunnet håndtere. Samtidig var det viktig at det fortsatt skulle være mulig for de foretak som ønsket det å sikre sine arbeidstakere en pensjon på nivå med det som har vært vanlig for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, det vil si samlet alderspensjon på om lag to tredeler av lønn. Disse målene kunne oppnås gjennom å etablere et lovutkast der det blir gjort vesentlige endringer på forpliktelsessiden gjennom en annen risikoplassering enn i de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene.

I utredningen her er det gjort noen justeringer i lovteksten i forhold det utkastet til tjenestepensjonslov som framgår i NOU 2012: 13. Dette får blant annet konsekvenser for paragrafnummereringen i kapittel 4 i loven. Endringene framgår av lovutkastet i kapittel 16 i utredningen her. For å lette oversikten er det i vedlegg 2 tatt inn et konsolidert utkast til tjenestepensjonslov.

3.2 Utgangspunkter for utkastet til ny tjenestepensjonslov

Utkastet til ny tjenestepensjonslov i NOU 2012: 13 er modellert for å passe til ny alderspensjon i folketrygden. Dette innebærer blant annet at det er etablert et klart skille mellom opptjeningsperioden og utbetalingsperioden. Dette har den fordel at det gir grunnlag for en langt større fleksibilitet i utformingen av den enkelte pensjonsordning enn det som har vært mulig til nå.

Utkastet til tjenestepensjonslov etablerer pensjonsprodukter som kan beskrives som hybridprodukt idet man har hentet elementer både fra de tradisjonelle ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene og innskuddspensjonsordninger. Kort sagt kan en tjenestepensjonsordning etter lovutkastet beskrives som innskuddsbasert i opptjeningsperioden der pensjonsplanen angir den årlige innbetaling som foretaket skal foreta. Innbetalingen er en bruttosum der det ikke gjøres fradrag i forhold til forventet avkastning eller forventet dødelighet. I utbetalingsperioden har produktet imidlertid klare trekk fra de ytelsesbaserte pensjonsordningene ved at de innbetalte beløp og midler oppbygget i opptjeningsperioden omregnes til en årlig pensjonsytelse ved uttak.

Pensjonsinnretningens risiko knyttet til levealdersutvikling og avkastning er redusert ved at det skjer en levealdersjustering ved beregning av pensjonsytelsen som kommer til utbetaling på uttakstidspunktet. Arbeidstakerne har således i utgangspunktet risikoen for utviklingen av levealderen. Pensjonsinnretningenes risiko er begrenset til at deres beregninger av gjenstående levealder på utbetalingstidspunktet er riktige. Når det gjelder avkastningen vil pensjonsinnretningen ha et ansvar for at de innbetalte premieinnskudd ikke reduseres i verdi (nullgaranti). Avkastning utover dette vil enten være arbeidstakernes risiko eller foretakets risiko avhengig av hvilken modell man velger å utforme pensjonsordningen etter.

For å sikre fleksibilitet kan en tjenestepensjonsordning utformes etter to forskjellige sett med regler – enten etter reglene for «standardmodell» eller etter reglene for «grunnmodell». Standardmodellen er utformet med tanke på at foretaket ved hjelp av reglene kan velge en standard, eller et nivå, på pensjonsytelsene i forhold til foretakets behov for å tiltrekke seg arbeidskraft og lønnsevne. Dersom de valgfrie mulighetene i regelverket benyttes, vil man kunne oppnå et ytelsesnivå på samlet pensjon på om lag to tredeler av lønn. Det er enkelte elementer i standardmodellen som medfører krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser for foretaket. Hvilke krav dette er beskrives nærmere nedenfor i de påfølgende avsnitt. Modellen er imidlertid utformet slik at balanseføringskravene uansett vil være langt mer begrenset hva gjelder beløp, enn hva som har vært tilfelle for de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene.

Reglene for grunnmodellen er utformet slik at pensjonsordningene i minst mulig grad skal utløse krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelser for foretaket. Hvilket pensjonsnivå en pensjonsordning etter grunnmodellen kan sikre arbeidstakerne vil avhenge av hvilket innskuddsnivå som velges og avkastningen i løpet av opptjeningstiden. Oppnås en rimelig god gjennomsnittlig avkastning ved forvaltning av pensjonsbeholdningen, er det mulig at grunnmodellen vil kunne sikre arbeidstakerne en høyere pensjon enn standardmodellen.

3.3 Opptjening av pensjonsbeholdning

3.3.1 Innledning

På samme måte som ny alderspensjon i folketrygden, skiller tjenestepensjonsloven mellom opptjeningsperioden fram til uttak av alderspensjon og utbetalingsperioden fra det tidspunkt utbetalingen av alderspensjonen starter. Dette skillet er avgjørende for å skape fleksibilitet for utforming av den enkelte pensjonsordning.

Reglene om etablering av pensjonsordning og medlemskap følger i hovedsak de samme krav og samme utforming som i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven. Det vises til lovutkastet kapitlene 2 og 3 i NOU 2012: 13. Disse reglene beskrives derfor ikke nærmere her.

Hovedegenskapene til tjenestepensjonsforsikringene i opptjeningsperioden kan deles i tre. For det første skal foretaket betale inn en årlig premie for den enkelte arbeidstaker fastsatt i prosent av lønn. Størrelsen på denne premien skal framgå av pensjonsordningens pensjonsplan. Det vises til nærmere beskrivelse i avsnitt 3.3.2 nedenfor. I tillegg vil det bli tilført midler i form av faktisk dødelighetsarv i opptjeningsperioden. Faktisk dødelighet er midler som frigjøres i forsikringskollektivet i pensjonsinnretningen som følge av at forsikrede dør før opptjente midler kommer til utbetaling. Det vises til avsnitt 3.3.3 nedenfor. Det vil også i opptjeningsperioden skje en oppregulering av pensjonsbeholdningen ved bruk av den avkastning som oppnås ved forvaltning av de midler som inngår i pensjonsordningen. Avhengig av om man velger standardmodell eller grunnmodell vil også foretaket kunne ha et ansvar for finansiering av denne oppreguleringen. Det vises til avsnitt 3.3.4 nedenfor.

Årspremien, faktisk dødelighetsarv og oppregulering ved avkastning og eventuelt tilskudd fra foretaket vil til sammen danne en pensjonsbeholdning for den enkelte arbeidstaker. Pensjonsbeholdningen angir arbeidstakers opptjente rett til pensjon til enhver tid.

3.3.2 Årspremier i prosent av lønn

Tjenestepensjonsloven fastsetter maksimalrammer for det årlige premieinnskuddet som vil utgjøre et tillegg til den alderspensjonen som kommer fra folketrygden. Av lov om obligatorisk tjenestepensjon følger det en plikt for arbeidsgiver til å etablere en pensjonsordning for sine ansatte og minimumskravene til disse ordningene følger av denne loven. Verken i NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I eller i NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II har Banklovkommisjonen foreslått endringer i minstekravene som følger av lov om obligatorisk tjenestepensjon.

Maksimalgrensen for det årlige premieinnskudd som kan fastsettes at foretaket skal innbetale, er 7 prosent av lønn inntil 7,1 G i standardmodellen og 8 prosent av samme lønn i grunnmodellen, jf. lovutkastet §§ 4-10 og 4-13. Disse prosentgrensene er basert på at folketrygden etter beregninger foretatt i forarbeidene til ny folketrygd1 vil gi en ytelse før levealdersjustering på om lag 54 prosent for lønn opptil 7,1 G ved jevn lønn i 40 år. Det er da lagt til grunn en beregnet premie på 18,1 prosent. For at det skal være mulig å oppnå et samlet pensjonsnivå fra folketrygden og tjenestepensjonsordningen på om lag to tredeler av lønn, har Banklovkommisjonen først og fremst på grunnlag av beregninger foretatt av ny folketrygd, anslått at årlig premieinnskudd må være på 7 prosent, eventuelt 8 prosent av lønn, ved en opptjeningstid på 40 år. Det er da tatt hensyn til at pensjonsbeholdningen vil øke som følge av tilført faktisk dødelighetsarv og oppregulering i opptjeningsperioden. Forskjellen i prosent mellom standardmodellen og grunnmodellen skyldes at foretaket vil ha et garantiansvar for oppregulering i standardmodellen. For lønn mellom 7,1 og 12 G gir ny folketrygd ingen opptjening av alderspensjon i motsetning til tidligere. For å kunne sikre samme totale pensjonsnivå som er vanlig i dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger er det derfor nødvendig å kompensere for bortfallet av folketrygd for lønn på dette nivået i tillegg til den opptjening tjenestepensjonsordningen gir for lønn inntil 7,1 G. Det er derfor åpnet for at det i pensjonsplanen kan fastsettes at det skal innbetales et innskudd på maksimalt 18,1 prosent av lønn mellom 7,1 og 12 G i tillegg til den fastsatte prosent for innskudd for lønn inntil 7,1 G. Samlet premieinnskudd kan derfor utgjøre inntil 25,1 prosent av lønn over 7,1 G i standardmodellen og inntil 26,1 prosent i grunnmodellen.

Innenfor disse maksimalrammene vil det være opp til foretaket å avgjøre hvilket nivå de vil fastsette for årlig premie i pensjonsplanen. Denne fastsettelsen vil bero på foretakets lønnsevne samt deres behov for å bruke pensjonsordning for å tiltrekke seg nødvendig arbeidskraft. De fleste foretak vil sannsynligvis forsøke å unngå å måtte endre størrelsen på årspremien i pensjonsplanen for ofte. Det er påregnelig at premien vil bli fastsatt ut fra en del forsiktighetsbetraktninger.

For å kunne utnytte at variasjoner i foretakenes lønnsevne også kan brukes til pensjonssparing, er det i lovutkastet §§ 4-6 første ledd og 4-12 første ledd åpnet for at foretaket i tillegg til årspremien i pensjonsplanen kan tilføre pensjonsbeholdningen inntil 2 prosent av årets lønn i år hvor lønnsevnen tillater dette. Det er en forutsetning at det totale innskuddet i disse tilfellene er innenfor lovens maksimale rammer.

Uavhengig av størrelsen på premien fra arbeidsgiver er det i lovutkastet § 4-25 (etter endringer i lovutkastet her blir dette § 4-24) åpnet for at det kan avtales mellom foretaket og et flertall av arbeidstakerne på to tredeler, at medlemmene skal innbetale et årlig tilskudd i prosent av lønn til pensjonsordningen. Årlig tilskudd for lønn inntil 12 G kan ikke overstige halvparten av maksimalgrensene i loven. Heller ikke samlet premie fra foretaket og tilskudd fra arbeidstaker kan overstige disse grensene. Ved etablering av en slik tilskuddsordning har den enkelte arbeidstaker en reservasjonsrett. To tredeler av medlemmene må imidlertid bli med i tilskuddsordningen dersom den skal bli noe av. Arbeidstakere som blir ansatt og medlemmer av pensjonsordningen etter etablering av tilskuddsordningen vil ikke ha noen tilsvarende reservasjonsrett som følge av at dette vil bli ansett som en del av arbeidsvilkårene.

I samsvar med ordningen i lov om obligatorisk tjenestepensjon er det foretaket som vil ha kostnadsansvaret for pensjonsordningen i opptjeningsperioden. Det gjelder både i standardmodellen og i grunnmodellen, jf. lovutkastet §§ 4-11 første ledd og 4-14 annet ledd. Unntaket gjelder kostnader knyttet til endring av porteføljen hvor det er valgt individuelt investeringsvalg.

3.3.3 Faktisk dødelighetsarv

Som nevnt ovenfor i avsnitt 3.3.1, er faktisk dødelighet midler som frigjøres i forsikringskollektivet i pensjonsinnretningen som følge av at forsikrede dør før opptjente midler kommer til utbetaling. I de ytelsesbaserte foretakspensjonsordningene ble en beregnet dødelighetsarv fratrukket ved beregningen av nettopremien som foretaket skulle betale for å sikre opptjeningen av arbeidstakernes pensjonsrettigheter. Det var pensjonsinnretningens ansvar at den beregnede dødeligheten var riktig. Denne risikoen videreføres ikke i pensjonsordninger etter tjenestepensjonsloven som følge av at det her er snakk om tilføring av faktisk dødelighetsarv og ikke beregnet, jf. lovutkastet §§ 4-6 annet ledd og 4-12 annet ledd.

Tilføringen av en forholdsmessig del av faktisk dødelighetsarv til pensjonsbeholdningene er et resultat av levealdersjusteringen som beskrives nærmere nedenfor i avsnitt 3.4.2. Levealdersjusteringen medfører at det er arbeidstakerne som har risikoen for utviklingen av dødeligheten og levealderen i opptjeningsperioden. Når dette ikke lenger er pensjonsinnretningens risiko, er det heller ikke riktig om dødelighetsarven skulle gå til pensjonsinnretningen. En forholdsmessig fordeling av de frigjorte midler som følge av død i løpet av året blant medlemmene av pensjonsordninger, blir dermed riktig i forhold til plassering av levealdersrisikoen i opptjeningstiden. Faktisk dødelighetsarv i opptjeningstiden i forsikringskollektivet i pensjonsinnretningen skal fordeles forholdsmessig på pensjonsordningene og pensjonsbevis, og deretter medlemmene etter størrelsen på pensjonsbeholdningen.

3.3.4 Oppregulering av pensjonsbeholdning i opptjeningstiden

I folketrygden skal pensjonsbeholdningen oppreguleres med alminnelig lønnsvekst hvert år i opptjeningstiden. Dette for å sikre pensjonsbeholdningens realverdi. Som følge av at pensjonsbeholdningen i folketrygden utgjør en beregnet verdi og ikke en faktisk pengebeholdning, er også oppreguleringen en ren beregning. Den er imidlertid svært viktig når det kommer til grunnlaget for beregningen av den pensjonsytelsen som faktisk skal komme til utbetaling.

For tjenestepensjon vil et krav om oppregulering av pensjonsbeholdningen måtte finansieres enten ved bruk av årlig avkastning på midlene eller ved krav om tilføring av midler. Som for folketrygden, vil en oppregulering ha stor betydning for bevaringen av pensjonsbeholdningens realverdi eller eventuelt også økning av denne.

Både for standardmodellen og grunnmodellen er det i lovutkastet til tjenestepensjonslov lagt til grunn at avkastning ut over null (som følge av at pensjonsinnretningen har nullgaranti, se ovenfor i avsnitt 3.2), skal brukes til finansiering av oppregulering av pensjonsbeholdningen. I grunnmodellen er denne avkastningen helt avgjørende for om det vil skje en oppregulering eller ikke i det enkelte år, og for størrelsen på den oppregulering som vil finne sted, jf. lovutkastet § 4-12 tredje ledd. For standardmodellen skal pensjonsbeholdningen oppreguleres med alminnelig lønnsvekst hvert år, jf. lovutkastet § 4-8. Denne oppreguleringen skal dekkes av avkastningen, men dersom avkastningen et år ikke er tilstrekkelig til en slik regulering, må foretaket dekke differansen mellom oppnådd avkastning og nødvendig reguleringspremie. Konsekvensene av dette ansvaret for foretaket vil i enkelte år kunne avdempes ved bruk av midler i oppreguleringsfond som bygges opp i år med god avkastning. Dette subsidiære ansvaret for foretaket i standardmodellen vil for øvrig medføre krav om balanseføring av framtidige pensjonsforpliktelse i foretakets regnskaper.

I stedet for oppregulering av pensjonsbeholdningen i samsvar med alminnelig lønnsvekst, kan foretaket i pensjonsplanen bestemme at oppreguleringen av pensjonsbeholdningen skal skje i samsvar med individuell lønnsøkning innenfor rammene av alminnelig lønnsutvikling i foretaket. En slik oppregulering skal finansieres på samme måte som en oppregulering i samsvar med alminnelig lønnsvekst. Foretaket kan videre påta seg en forpliktelse til å oppregulere pensjonsbeholdningen ved særskilt lønnsutvikling som følge av stillingsskifte mv. En slik oppregulering vil innebære at pensjonsbeholdningens størrelse økes som om vedkommende arbeidstaker hadde hatt den nye lønnen fra starten av sin medlemstid eller fra et senere fastsatt tidspunkt. En slik oppregulering av pensjonsbeholdningen skal i samsvar med lovutkastet § 4-9 finansieres av foretaket, og vil medføre balanseføringskrav. Dersom arbeidstakeren skal kunne oppnå en pensjonsytelse tilsvarende to tredeler av den lønnen vedkommende har på sluttidspunktet, vil i de aller fleste tilfelle en oppregulering av pensjonsbeholdningen etter § 4-9 i lovutkastet være en forutsetning.

3.3.5 Investeringsvalg

I stedet for at pensjonsinnretningen står for forvaltningen av pensjonsbeholdningene knyttet til pensjonsordningen som en del av pensjonsinnretningens alminnelige forvaltning, kan foretaket fastsette i pensjonsplanen at midlene skal forvaltes med investeringsvalg for foretaket, jf. lovutkastet § 5-6, eller ved individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker, jf. lovutkastet § 5-5.

Fordi standardmodellen er bygget opp med en årlig garantert oppregulering av pensjonsbeholdningen fra foretakets side, vil det bare være investeringsvalg for foretaket, jf. lovutkastet § 5-6, som er aktuelt for pensjonsordninger etablert i samsvar med denne modellen. Investeringsvalg for foretak kan være aktuelt for de foretak som ønsker å optimalisere kapitalforvaltningen med et lengre tidsperspektiv og høyere risiko enn det pensjonsinnretningen tar i sin alminnelige forvaltning der de har en årlig nullgaranti.

Individuelt investeringsvalg for den enkelte arbeidstaker er aktuelt for pensjonsordninger etablert i samsvar med grunnmodellen, jf. lovutkastet § 5-5. I disse tilfellene vil verdien av pensjonsbeholdningen svare til verdien på aktivaene knyttet til pensjonsbeholdningen til enhver tid. Bestemmelsene om individuelt investeringsvalg tilsvarer bestemmelsene om investeringsvalg i innskuddspensjonsloven. Et individuelt investeringsvalg innebærer at arbeidstakeren kan velge mellom forskjellige forhåndsfastsatte porteføljer. Normalt skilles det mellom høy, middels og lav risiko. Dersom arbeidstakeren etter etableringen av investeringsvalget ønsker å endre sin portefølje, må arbeidstakeren selv dekke kostnadene knyttet til endringen.

3.4 Beregning av årlig pensjonsytelse

3.4.1 Uttak av pensjon

På uttakstidspunktet for alderspensjonsytelsen skal pensjonsbeholdningen omregnes til en årlig pensjonsytelse. Reglene om rett til fleksibelt uttak av alderspensjon fra fylte 62 år, endring i uttaket og rett til opptjening av pensjon ved videre arbeid i lovutkastet §§ 4-15, 4-19 (etter endringer i lovutkastet her blir dette § 4-18) og 4-20 (§ 4-19 i lovutkastet her), tilsvarer bestemmelsene om dette i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven.

Hovedreglene i lovutkastet er at pensjonsytelsen skal være livsvarig på tilsvarende måte som i folketrygden, jf. lovutkastet § 4-16. Både foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven har åpnet for tidsavgrensede pensjonsytelser eller pensjonsytelser som reduseres i størrelse en del år etter uttaket av pensjon. Banklovkommisjonen valgte i lovutkastet § 4-24 (etter endringer i utkastet her blir dette § 4-23) å åpne for at også alderspensjon fra tjenestepensjonsforsikringer kan være tidsavgrensede. Pensjonen skal løpe i minst 10 år fra uttaket og uansett til vedkommende fyller 80 år. Denne aldersgrensen er høyere enn i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven som begge har aldersgrense på 77 år. Dette har blant annet sin bakgrunn i den levealdersutvikling som har skjedd siden 2000 da foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven ble vedtatt.

3.4.2 Beregning av årlig pensjon

Det er størrelsen på pensjonsbeholdningen på uttakstidspunktet som danner utgangspunktet for beregningen av den årlige pensjonsytelsen. Dersom pensjonsbeholdningen inngår i en pensjonsordning etablert etter standardmodellen, skal pensjonsbeholdningen tilføres en forholdsmessig andel av reguleringsfondet ved uttaket, jf. lovutkastet § 4-17.

Det har i de senere år skjedd en betydelig økning i gjennomsnittlig levealder i Norge. Denne utviklingen er påregnet å fortsette. I ny folketrygd ble det gjennomført en levealdersjustering ved beregningen av pensjonsytelsen som innebærer at den beregnede pensjonsbeholdningen i folketrygden deles på et delingstall som er basert blant annet på antatt gjenstående levetid for det enkelte årskull fastsatt ved 61 år. Dette innebærer at det er medlemmene av folketrygden som vil ha risikoen for utviklingen av gjenstående levetid for det enkelte årskull. Delingstallet er likt for menn og kvinner, og dermed kjønnsnøytralt. Ved 61 år fastsettes det et sett med delingstall for det enkelte årskull, slik at den årlige pensjonsytelsen blir nøytral i forhold til hvilket tidspunkt den enkelte velger å ta ut sin pensjon.

Banklovkommisjonen har foreslått at et lignende system for levealdersjustering gjennomføres i tjenestepensjonsloven. En levealdersjustering vil innebære at pensjonsinnretningene blir frigjort for mye ansvar og risiko knyttet til levealdersutviklingen. Medlemmene av pensjonsordningene vil ha risikoen for utvikling av dødeligheten og levealder i opptjeningsfasen. Ved levealdersjusteringen på utbetalingstidspunktet vil beregningene av gjenstående forventet levealder skje på mye kortere sikt og for en kortere periode enn hva som har vært tilfelle ved premieberegningen etter foretakspensjonsloven. Pensjonsinnretningen vil dermed bare sitte igjen med risikoen for at deres beregninger av gjenstående forventet levealder er riktig. Man vil dermed unngå risikoen for å komme i samme situasjon som med dagens ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger med underreservering av risikoen for langt liv som må dekkes ved bruk av avkastning som ellers kunne kommet pensjonsordningens medlemmer og fripoliseinnehavere til gode.

Etter lovutkastet § 4-18 skal levealdersjusteringen skje ved bruk av delingstall basert på folketrygden for hvert årskull fra og med 1954-kullet. Det skal beregnes delingstall for uttak av alderspensjon mellom 62 og 75 år slik at man sikrer nøytralitet i forhold til valg av uttakstidspunkt for alderspensjonen. Delingstallet innebærer at det tas hensyn til den løpende utvikling av levealder og man sikrer en dynamisk tilpasning av pensjonsytelsene i forhold til denne utviklingen.

Som følge av at folketrygdens delingstall er basert på forventet gjenstående levetid for gjennomsnittet av befolkningen, og gjennomsnittlig levetid for medlemmer av kollektive tjenestepensjonsordninger avviker fra befolkningen for øvrig, la Banklovkommisjonen til grunn at delingstallene i folketrygden må bransjejusteres i forhold til dette avviket for at de skal kunne brukes ved levealdersjustering i pensjonsordninger etablert etter tjenestepensjonsloven. Bransjejusteringen skal basere seg på kjønnsnøytralitet på samme måte som folketrygdens delingstall. Lovutkastet følger dermed opp et viktig prinsipp i folketrygden og et prinsipp som også internasjonalt er gitt større vekt de senere år. Eventuell restrisiko i den enkelte pensjonsinnretning som ikke dekkes av bransjejusteringen, skal dekkes ved særskilt risikopremie. Denne premien skal i så fall beregnes på et objektivt grunnlag og dekkes av pensjonsordninger med avvikende risiko.

En rekke høringsinstanser rettet i høringsrunden for NOU 2012: 13 kritikk mot blant annet bruken av folketrygdens delingstall som utgangspunkt for levealderjustering for private tjenestepensjonsordninger. Finansdepartementet valgte derfor i brev av 31. oktober 2012 til Finanstilsynet å be om at Finanstilsynet vurderte og utarbeidet høringsnotat med forslag til lovbestemmelser for en eller flere alternative metoder for hvordan opptjent pensjonskapital kan omregnes til årlige ytelser og behandles i utbetalingsperioden. Finanstilsynet ble også bedt om å vurdere om det er behov for endringer for å tilrettelegge for at pensjonsinnretningen kan ta hensyn til kjønn som faktor ved håndtering av biometrisk risiko og om kjønnsnøytralisering kan skje ved å kjønnsnøytralisere K2013 som Finanstilsynet for tiden arbeider med. Finanstilsynet ble bedt om å oversende et høringsnotat innen 10. desember 2012. Denne fristen har Finansdepartementet forlenget til 4. januar 2013 i brev av 14. desember 2012.

Banklovkommisjonen har for øvrig på bakgrunn av høringsuttalelsene og det videre arbeidet med tjenestepensjonsloven, på eget initiativ funnet grunn til å utarbeide et endret utkast til regler om levealderjustering i tjenestepensjonsloven. Det vises til avsnitt 12.2 nedenfor og til utkastet til ny § 4-17 i kapittel 16 avsnitt II. Endringene av §§ 4-17 og 4-18 i utkastet til tjenestepensjonslov har medført en endring av paragrafnummereringen i lovutkastet kapittel 4 som også får betydning for loven for øvrig. Disse endringene framgår nedenfor i kapittel 16, men Banklovkommisjonen har også som nevnt ovenfor i avsnitt 3.1, valgt å ta inn en konsolidert versjon av lovutkastet til tjenestepensjonslov i vedlegg 2 i denne utredningen. Den konsoliderte versjonen omfatter det samlede lovutkast i forrige utredning og denne utredningen.

3.4.3 Pensjonsregulering

På samme måte som i opptjeningstiden, er pensjonsbeholdningen i utbetalingsperioden dekket av nullgaranti fra pensjonsinnretningen. Premie for denne garantien i utbetalingsperioden skal dekkes av foretaket dersom pensjonsordningen er etablert etter standardmodellen, jf. lovutkastet § 4-11 annet ledd. Dersom pensjonsordningen er etablert i samsvar med reglene for grunnmodellen, skal premie for nullgarantien dekkes av årlig avkastning eller pensjonsbeholdningen, jf. lovutkastet § 4-13 annet ledd.

I folketrygden oppreguleres pensjonsytelsen med alminnelig lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent. Banklovkommisjonen har i lovutkastet § 4-21 første ledd (etter endringer i lovutkastet her blir dette § 4-20 første ledd) foreslått at årlig avkastning på pensjonsbeholdning knyttet til løpende pensjonsytelser skal brukes til å øke pensjonsytelsen i påfølgende år. Dersom ett års avkastningen overstiger det som er nødvendig for å gi et tillegg til pensjonsytelsen på alminnelig lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent, skal den overskytende avkastningen tilføres pensjonsbeholdningen og brukes som tillegg til pensjonsytelsen i etterfølgende år.

Foretaket kan i pensjonsplanen påta seg en forpliktelse til å sikre en årlig oppregulering av pensjonsytelsen i samsvar med alminnelig lønnsvekst deretter fratrukket 0,75 prosent dersom den årlige avkastningen ikke er tilstrekkelig til å dekke et slikt tillegg. Dersom avkastningen i slike tilfeller er høyere enn det som er nødvendig for å dekke oppregulering, skal den overstigende avkastningen tilføres et pensjonsreguleringsfond som kan anvendes i år der oppnådd avkastning ikke er tilstrekkelig til å dekke oppreguleringen. Foretakets ansvar for å dekke oppreguleringen vil således først inntre når årlig avkastning ikke dekker reguleringen og det ikke er midler i pensjonsreguleringsfondet som dekker oppreguleringen fullt ut. Dersom foretaket tar inn en slik forpliktelse i pensjonsplanen, vil dette for øvrig utløse et balanseføringskrav av framtidige pensjonsforpliktelse.

3.5 Fratrådte arbeidstakere og pensjonsbevis

Dersom en arbeidstaker fratrer sin stilling etter å ha vært ansatt i foretaket i 12 måneder eller mer og uten å ta ut alderspensjon, skal pensjonsinnretningen utstede et pensjonsbevis, jf. lovutkastet § 6-1. Pensjonsbeviset skal omfatte pensjonsbeholdningen. Det er pensjonsbeholdningen som utgjør de opptjente pensjonsrettighetene i tjenestepensjonsforsikringer. Dersom pensjonsordningen vedkommende trer ut av er etablert i samsvar med standardmodellen, skal pensjonsbeviset også omfatte en andel av reguleringsfondet og administrasjonsreserve.

Ved fratreden opphører medlemskapet i pensjonsordningen og pensjonsbeviset utgjør et eget rettsforhold mellom pensjonsinnretningen og pensjonsbevisinnehaveren på samme måte som ved fripoliser utstedt i samsvar med foretakspensjonsloven og pensjonskapitalbevis i samsvar med innskuddspensjonsloven, jf. lovutkastet § 6-4. Dette innebærer blant annet at kostnadene knyttet til administrasjon og forvaltning av pensjonsbeviset skal trekkes fra pensjonsbevisets administrasjonsreserve eller pensjonsbeholdningen.

Pensjonsbeholdningen knyttet til pensjonsbeviset skal årlig tilføres en forholdsmessig andel av faktisk dødelighetsarv og oppreguleres i samsvar med tilført avkastning. Pensjonsinnretningen vil også i forhold til pensjonsbevis ha en nullgaranti. Det vises til lovutkastet § 6-8.

Pensjonsbeviset vil forvaltes ved alminnelig forvaltning med mindre innehaveren ved utstedelse eller senere velger investeringsvalg, jf. lovutkastet § 6-10. Utkastet til § 6-10 var basert på utkastet til ny §§ 4-7a og 4-7b i foretakspensjonsloven i NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav. Utkastet til endringer i foretakspensjonsloven innebar en åpning for omdanning av vanlige fripoliser til fripoliser med egne investeringsporteføljer og investeringsvalg. Finansdepartementet omarbeidet lovutkastet noe i Prop. 11 L (2012-2013). Forslaget fikk enstemmig tilslutning i Finanskomiteen, se Innst. 113 L (2012-2013), og ble sanksjonert av Kongen i Statsråd 14. desember 2012. I lys av de endringer som er gjort i foretakspensjonsloven §§ 4-7a og 4-7b i forhold til Banklovkommisjonens opprinnelige forslag, foreslås det i denne utredningen endringer i utkastet til tjenestepensjonslov § 6-10. Det vises til avsnitt 12.2 nedenfor om dette.