6 Lostjenesten i andre land
Utvalget har innhentet informasjon om lostjenesten i våre naboland og andre land fra ansvarlige myndigheter.
6.1 Sverige
Organisering av lostjenesten
Organiseringen av lostjenesten i Sverige er på mange måter sammenfallende med den vi har i Norge med en inndeling i tre deler:
Losbestilling og administrasjon
Tilbringing av los til og fra oppdrag
Selve losingsvirksomheten.
Den svenske lostjenesten drives av Sjöfartsverket, som har enerett på å utføre losoppdrag. I Sverige brukes betegnelsen «det statliga lotsmonopolet» om dette.
Sjöfartsverket er inndelt i ulike virksomhetsområder («affarsområden»). Transport- eller tilbringertjenestene organiseres under virksomhetsområdet «Transport- og farledsservice», mens losbestilling, administrasjon og losing utøves under virksomhetsområdet «Lotsning».
«Transport- och farledsservice» er geografisk inndelt i sju områder: Bottenviken, Bottenhavet, Norra ostkusten, Mellersta ostkusten, Södra ostkusten, Sydkusten og Västkusten. Virksomheten ledes av en områdesjef. Transport til og fra fartøy skal fortrinnsvis skje med losbåtførerne (båtsman). Sjöfartsverket har ca. 220 båtførere og 80 losbåter. Losbåtene inngår samtidig i sjøredningstjenesten.
Virksomhetsområdet «Lotsning» er geografisk inndelt i ni områder: Luleå, Gävle, Stockholm, Södertälje, Kalmar, Malmö, Göteborg, Marstrand og Vänern/Trollhätte kanal. Losområdene ledes av en losområdesjef. Sjöfartsverket har ca. 215 loser. I gjennomsnitt utføres ca. 40 000 losinger per år.
Bestilling og planlegging av losoppdrag skjer ved «lotsplaneringscentralerna». Sverige er inndelt i to områder for losformidling. Området Sydväst har sentraler i Malmö, Göteborg og Marstrand. Området Nordost har sentraler Södertälje og Gävle. Respektive områder ledes av en sjef som er underordnet sjefen for virkeområde «Lotsning».
Sjöfartsverket har ansvar for å utarbeide tjenestens kvalitetskrav og for utførelsen av tjenesten. Det er ingen uavhengig tilsynsmyndighet som fører kontroll med dette. Selv om Sjöfartsverket har ansvar for driften av lostjenesten og fastsetter avgifter, finnes det en viss myndighetsdeling da det er Transportstyrelsen som utferdiger regelverk og fatter enkeltvedtak om farledsbevis («ledanknuten») og dispensasjoner («generell eller tillfällig lotsdispens»).
Finansiering av lostjenesten
Lostjenesten i Sverige finansieres dels gjennom losavgifter og dels gjennom farledsavgifter. I 2011 dekket losavgiftene 73 prosent av de samlede kostnadene til lostjenesten. Begrunnelsen for ikke å fullfinansiere tjenesten gjennom losavgifter er at lostjenesten også har en beredskapsfunksjon i ulykkestilfeller, og for å senke terskelen for at ikke-lospliktige fartøy skal benytte los ved behov.
Losavgiften består av tre deler: «Lotsningsavgiften» avhenger av losingens lengde og fartøyets størrelse målt i bruttotonnasje (BT) ut i fra 14 størrelsesklasser. Videre følger «beställningsavgiften» som bare oppkreves dersom fartøyet bestiller los mindre enn fem timer før losbording i indre farvann og mindre enn 24 timer før losbording i åpent farvann. Siste avgiftskomponent er «reseersättningen» som skal dekke eventuelle reiser for losen.
Farledsavgiften er todelt der den ene delen tas ut på fartøyets størrelse i BT og den andre delen fartøyets gods (lastet og losset gods). Antallet avgiftsbelagte anløp per måned er fem for passasjerfartøy og to for øvrige fartøy. Avgiften differensierer også mellom lavverdigods og høyverdigods. Farledsvareavgiften har også en miljøkomponent ved at det gis rabatter for fartøy som bruker bunkers med lavt svovelinnhold og for fartøy som har installert utstyr for å redusere CO2-utslipp.
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Gjeldende lospliktregler ble innført i 1983. I vurderingen om losplikt er det i det svenske systemet lagt vekt på kriterier som farvannets beskaffenhet og fartøyets størrelse målt i lengde, bredde og dypgående (L/B/D).
Sverige har en generell grense for losplikt for fartøy med størrelse «70/14/4,5» eller mer. For fartøy som fører petroleumsprodukter i bulk er grensene for losplikt lavere. Fartøy som fører radioaktiv last, kondenserte gasser i bulk eller bulk i flytende form innenfor forurensningskategoriene X og Y i MARPOL 73/78 er alltid lospliktige uansett størrelse.
Lospliktens geografiske virkeområde er «inre vatten» (tilsvarer om lag den norske grunnlinjen), men det foreligger egne regler om lospliktige fartøy i innseilingen til de større havnene. For disse innseilingene er det opprettet «lotsleder», der det gjelder særskilte lengde-, bredde- og dybdebegrensninger (for hver av de ca. 260 fastsatte losleder). Grensene for lospliktige fartøy er satt ut i fra en bedømmelse av farvannets beskaffenhet. Grensene varierer i de ulike losledene fra fartøysstørrelse «70/14/4,5» til fartøysstørrelse «110/18/-». Det er også områder, inklusive havneområder, som er unntatt losplikten («områdesundantag») ved korte forflytninger, forhaling og lignende.
Sverige har en farledsbevisordning som på mange områder kan minne om den norske, men hvor det også er noen forskjeller. Før farledsbevis utstedes skal det foreligge en sikkerhetsvurdering av fartøyet. Videre er det lagt opp til at navigatøren har et visst antall seilaser i området, samt avlegger teoretisk og praktisk prøve. Farledsbevis kan gis til skipper og navigatører (men navigatører kan bare bruke sitt farledsbevis dersom skipperen også har). Gyldighetstiden er tre år og farledsbeviset kan fornyes på bakgrunn av seilingserfaring. I tillegg er det hjemmel til å gi et generelt unntak fra losplikten for enkeltfartøy/navigatør.
Transportstyrelsen, myndigheten som utsteder farledsbevis, tar en avgift som skal motsvare den kostnad som myndighetene har med eksaminasjon og administrasjon av ordningen. Kostnadene varierer i dag fra 18 500 til 49 500 svenske kroner, avhengig av lengden på den «lotsled» som farledsbeviset er gyldig for.
I de siste årene har antall gyldige farledsbevis eller «giltiga lotsdispenser» ligget på ca. 1 100. Antall seilaser med farledsbevis er anslått til ca. 48 000 per år, som er høyere enn antall seilaser med los per år (ca. 40 000).
Bruk av simulator i tilknytning til los og farledsbevis
I dag benyttes ikke simulatortrening i tilknytning til den svenske farledsbevisordningen. Imidlertid benyttes simulatortrening i forbindelse med nyutdanning og videreutdanning av loser.
6.2 Danmark
Organisering av lostjenesten
I Danmark har losloven siden 2006 lagt opp til at lostjenester skal kunne tilbys av både statlige og private aktører. Den statlige lostjenesten drives av DanPilot, som er en selvstendig enhet under Erhvervs- og Vækstministeriet. Tilsynsmyndigheten ligger til Lodstilsynet, som er underlagt Søfartsstyrelsen. Søfartsstyrelsen er underordnet Erhvervs- og Vækstministeriet. DanPilot har 141 loser, 85 losbåtførere, 19 losformidlere og 33 losbåter.
Det statlige losvesenet har monopol på «gennemsejlingslodsinger» (losing som ikke går til eller fra en dansk havn innenfor dansk sjøterritorium). Losing til og fra havn samt utenfor sjøterritoriet kan utføres av private selskaper med base i EU/EØS.
Finansiering av lostjenesten
Vederlag fra private losselskaper er markedsbestemt. Avgiftene til det statlige losselskapet DanPilot fastsettes etter kriterier bestemt av Erhvervs- og Vækstministeriet. Avgiftene for tjenestene til DanPilot er inndelt i følgende struktur:
En basisavgift uavhengig av skipsstørrelse
En tilleggskomponent basert på fartøysstørrelse (lengde, bredde og dybde)
En komponent for utseilt distanse, som varierer med fartøyets størrelse (lengde, bredde og dybde)
En komponent på sju prosent av basisavgift for å dekke reisekostnader.
Gebyrer til Lodstilsynet i forbindelse med lossertifisering eller farledsbevis er fastsatt i kronebeløp for hver tjeneste.
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Lospliktens geografiske virkeområde omfatter territorialfarvannet, men med vidtrekkende unntak i fastsatte områder etter avstand til land, skipets dypgående og for seilas i rutetraséer. Det er Søfartsstyrelsen som fastsetter bestemmelser om losplikt i et gitt område ut i fra en vurdering av farvannets beskaffenhet. En slik vurdering baseres på faktorer som statistikk, sannsynlighetsstudier, rapporter og en generell vurdering av farvannets beskaffenhet.
Den generelle losplikten er knyttet til fartøyets last:
Alle olje-, gass- og kjemikalietankere
Skip som har mer enn 5 000 tonn bunkersolje om bord
Skip som frakter høyradioaktivt materiale.
I nærmere fastsatte farvann er losplikten også knyttet til fartøyets størrelse og utrustning:
Fartøyets lengde
Fartøyets dypgående
Om fartøyet har baugpropeller og tilstrekkelig motorkraft
Om fartøyet har slep.
Den danske farledsbevisordningen er knyttet til en sikkerhetsvurdering av fartøyet, et visst antall seilaser i området, samt teoretisk og praktisk prøve. Prøven holdes av Lodstilsynet. Navigatøren må hvert år sende inn dokumentasjon på at han har seilt et tilstrekkelig antall ganger i området der han har farledsbevis. Farledsbeviset er gyldig i fem år og kan fornyes på bakgrunn av seilingserfaring.
6.3 Finland
Organisering av lostjenesten
Lostjenesten er drevet av aksjeselskapet Finnpilot Pilotage Ab som har enerett på å tilby lostjenster i Finland.
Trafiksäkerhetsverket (TraFi) fører tilsyn med Finnpilots virksomhet. TraFi utsteder også lossertifikater, dispensasjoner fra losplikten og farledsbevis.
Finansiering av lostjenesten
Lostjenesten er gebyrfinansiert. Gebyrene er basert på nettotonnasje og losingsdistanse. Gebyrene fastsettes av Finnpilot, og skal tilsvare de reelle utgiftene til tjenesten.
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Lospliktens geografiske virkeområde gjelder nærmere bestemte farvann innenfor sjøterritoriet. Dette inkluderer mesteparten av kysten og indre sjøveier (kanaler og innsjøer). Farvann inne i havneområdet er ikke inkludert i lospliktens geografiske virkeområde.
Lospliktens saklige virkeområde omfatter følgende fartøysgrupper:
Fartøy som fører olje i bulk, flytende gass, forurensende last i flytende form eller farlig gods i fast form i bulk
Fartøy som fører radioaktiv last (iht INF-koden)
Fartøy over 70 meter lengde, 14 meter bredde eller 4,5 meter dypgående
Fartøy over 25 meter lengde ved seilas i Saimaa-farvannet og Saimaa kanal.
I Finland er farledsbeviset knyttet til bestemte fartøy. Farledsbeviset kan utstedes til både kaptein og navigatør, men kapteinen må ha farledsbevis for at navigatøren skal kunne benytte sitt. Det er også et språkkrav knyttet til farledsbeviset (finsk/svensk, eller engelsk i områder med VTS-dekning). For å kunne få farledsbevis stilles det videre krav til seilaser i det aktuelle området: ti inn- og utseilinger for godsfartøy og 30 inn- og utseilinger for passasjerfartøy de siste tolv måneder. Deler av dette kan imidlertid erstattes med simulatortrening (opp til 50 prosent). I det finske systemet foreligger det også hjemmel for å gi et generelt unntak fra losplikten for enkeltfartøy/navigatør på fartøy under 3700 BT og for isbrytere uavhengig av fartøysstørrelse.
Farledsbevis kan utstedes for en periode på fem år med mulighet for fornyelse. Ved fornyelse av farledsbevis stilles det krav om å godtgjøre at en fremdeles har kompetansen. Det skjer ved dokumentasjon av fartstid eller ny praktisk prøve, i tillegg til evaluering i simulator og praktisk prøve.
Bruk av simulator i tilknytning til los og farledsbevis
Fra 1. juli 2011 må alle som søker om farledsbevis gjennom en eksaminasjon med bruk av simulator. Simulator kan også erstatte opp til 50 prosent av opplæringen (krav om fartstid/antall seilaser før en går opp til farledsbevisprøve).
6.4 Tyskland
Organisering av lostjenesten
Overordnet losmyndighet i Tyskland er delt mellom departementet for Samferdsel, bygg og byutvikling (BMVBS) som har ansvaret for farledene og regionale myndigheter/havnemyndigheter som har ansvar for havneområder. Utøvende myndighet i farledene er direktoratet for Vannveier og skipsfart (WSV), som autoriserer loser (som er selvstendig næringsdrivende) og håndhever lokale forskrifter om losplikt og farledsbevis.
Selve lostjenesten drives av private loser som har organisert seg i laug inndelt i geografiske områder, mens staten driver tilbringertjenesten.
Finansiering av lostjenesten
Det er BMVBS som fastsetter losgebyrene, med unntak av Hamburg og Bremen/Bremerhaven hvor gebyrene fastsettes av andre føderale myndigheter.
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Lospliktens geografiske område gjelder havneområder og andre nærmere definerte farvannsområder innenfor sjøterritoriet.
Tyskland har en generell grense for losplikt for fartøy over 90 meter eller 13 meter bredde. I enkelte områder er grensene for losplikt strengere ut i fra en bedømming av farvannets beskaffenhet. I Kiel-kanalen er alle fartøy omfattet av losplikten. For enkelte distrikt (som Lübeck, Rostock, Stralsund) er grensen for losplikt satt til fartøy over 60 meter. I noen områder knyttes losplikten også til fartøyets dypgående. Alle tankfartøy er omfattet av lospliktreglene.
For å få farledsbevis stilles det krav til språk (tysk), og antall seilaser avhengig av fartøysstørrelse (over eller under 120 m). Det er også en praktisk prøve knyttet til farledsbevisordningen. Det er WSV som fastsetter betingelsene for farledsbevis, med unntak av Hamburg og Bremen/Bremerhaven hvor betingelsene fastsettes av lokale havnemyndigheter.
6.5 Nederland
Organisering av lostjenesten
I Nederland ble lostjenesten privatisert i 1988 og alle lostjenester gjennomføres i dag av loser som er selvstendig næringsdrivende. Alle registrerte loser må være tilknyttet Nederlandse Loodsencorporatie (NLC), som er den nasjonale sammenslutningen av loser. Under NLC er lostjenesten organisert i fire regionale selskap (RLC) som sammenfaller med havneregionene i Nederland. Det er i dag i overkant av 450 registrerte loser i NLC. NLC har ansvar for kvalitetssikring av losvirksomheten, samt utdanning og videreutdanning av losene.
I tillegg kommer det nederlandske (private) selskapet Loodswezen B.V som har som hovedoppgave å tilby nødvendige støttetjenester for losene. I dette inngår innkreving av provenyer og transport av losene til og fra bording/kvitting i sjø.
I Nederland er det departementet for Infrastruktur og miljø som har det overordnede ansvaret for skipsfart og los. Spørsmål om sjøsikkerhet er delegert til den statlige havnemyndigheten i hver av de fire havneregionene. Havnemyndigheten har også en rådgivende rolle/tilsynsrolle i forhold til losene. Det nederlandske konkurransetilsynet regulerer avgiftssatsene for lostjenester.
Finansiering av lostjenesten
Lostjenesten finansieres gjennom avgifter, som fastsettes årlig av det nederlandske konkurransetilsynet (en prosentvis økning fra året før). Avgiftene varierer med fartøyets dypgående og losingens lengde.
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Lospliktens geografiske virkeområde sammenfaller med Nederlands fire havneregioner: Amsterdam-IJmond, Rotterdam-Rijnmond, Scheldemonden og North. Det lospliktige området omfatter også havneområdet. Avhengig av topografiske forhold inkluderer det lospliktige området også sjø, elver og indre sjøveier.
Lospliktens saklige virkeområde varierer fra fartøysstørrelse 75 meter opp til 95 meter, avhengig av hvilket havneområde det er snakk om. Videre er sjøgående fartøy med lengde opp til 110 meter unntatt losplikt når de også seiler på indre sjøveier. Fartøy med farlig og forurensende last er omfattet av losplikten uavhengig av fartøysstørrelse. Visse fartøysgrupper er unntatt losplikt, som mudringsfartøy og orlogsfartøy. Dette gjelder også fartøy som bare går på indre sjøveier.
Nederland har en todelt farledsbevisordning. Den første kategorien farledsbevis gjelder for fartøy opp til en viss størrelse som varierer fra 95 meter opp til 115 meter, avhengig av hvilket havneområde det er snakk om. Dette farledsbeviset kan erverves dersom visse kriterier er imøtekommet. Den andre kategorien farledsbevis gjelder for skip av alle størrelser. Dette farledsbeviset kan erverves etter trening og prøving. Det stilles krav om 18 anløp for å få dette farledsbeviset.
Bruk av simulator i tilknytning til los og farledsbevis
Simulatorer blir brukt i trening/utdannelse av loser og anskaffelse av «andre kategori» av farledsbevis som omtalt ovenfor.
6.6 Canada
Organisering av lostjenesten
Losloven fra 1972 deler Canada inn i fire regionale myndighetsområder (Pilotage Authorities) for lostjenester: Atlantic, Laurentian, Great Lakes og Pacific. Transport Canada har en overordnet og koordinerende rolle ovenfor de fire regionale losmyndighetene. Direktoratet er også ansvarlig for generelle/overordnede losreguleringer (General Regulations) som fastsetter minimumsstandarder/kvalitetskrav til den aktør som skal utøve lostjenester.
De regionale losmyndighetene er underlagt føderal lovgivning. Videre kan avgiftsøkninger klages inn til Canadian Transportation Agency. Enkelte losreguleringer kan også bli gjenstand for uavhengige evalueringer eller granskninger.
Selve lostjenesten kan utøves av en los ansatt av en av de fire regionale losmyndighetene eller av et privat losselskap som har en avtale med en regional losmyndighet i et gitt lospliktig område. Det finnes i dag tre slike private selskap: The Corporation of Lower St. Lawrence Pilots, the Corporation of Mid St. Lawrence Pilots og the British Columbia Coast Pilots Ltd.
Finansiering av lostjenesten
Losavgiftene skal i henhold til retningslinjer eller reguleringer fastsettes slik at de er «rettferdige» og «rimelige».
Lospliktens geografiske og saklige virkeområde
Hver regionale myndighet kan avgjøre at et nærmere bestemt geografisk område skal være lospliktig, basert på en risikoanalyse. I en slik risikoanalyse legges det vekt på kriterier som farvannets vanskelighetsgrad, omfang og type skipstrafikk, farlig og forurensende last samt naturvernhensyn/økologisk sårbarhetsvurdering.
Atlantic Pilotage Authority har 17 lospliktige områder, Laurentian Pilotage Authority har tre, Great Lakes Pilotage Authority har fem og Pacific Pilotage Authority har fem lospliktige områder.
Atlantic Pilotage Authority har innført losplikt for følgende fartøysgrupper: Kanadiskregistrerte skip over 1 500 bruttotonn, skip registrert utenfor Canada, oljerigger, alle kombinasjoner av taubåt og slep, lystbåter over 500 bruttotonn og ferjer som seiler utenom regulær ferjerute.
Laurentian Pilotage Authority har innført losplikt for følgende fartøysgrupper: Kanadiskregistrerte skip med lengde mellom 70 meter og 80 meter avhengig av lospliktig område, skip registrert utenfor Canada med en lengde på 35 meter og alle fartøy som fører farlig og forurensende last (som definert etter canadisk lovgivning).
Great Lakes Pilotage Authority har innført losplikt for kanadiskregistrerte skip over 1 500 BT og skip over 35 meter som ikke er registrert i Canada.
Pacific Pilotage Authority har innført losplikt for alle skip over 350 BT som ikke er lystbåt og fartøy over 500 BT som er lystbåt.
Canada har ingen ordning med farledsbevis, da det forutsettes at det er en sertifisert los på broen i de lospliktige områdene. Det er imidlertid åpent for at en registrert los kan være ansatt i et rederi, det vil si en ordning med såkalt rederilos.
Bruk av simulator i tilknytning til los og farledsbevis
Simulatorbruk er en viktig komponent i utdanningen av losene.