Del 3
Internasjonal og fremmed rett

5 Internasjonale rettslige rammebetingelser

5.1 Innledning

Ved utformingen av regler omfattet av utvalgets mandat, finnes det en hel del internasjonale rettslige rammebetingelser lovgiver i varierende grad er forpliktet til å følge. Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK), den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) og EØS-avtalen fastsetter flere ulike krav som Norge folkerettslig – og i stor grad internrettslig – er bundet av. Sentrale menneskeretter er inntatt i Grunnloven. EMK, SP og gjennomførte bestemmelser i EØS-avtalen er gitt forrang fremfor annen lovgivning gjennom henholdsvis lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) § 3 og lov 27. november 1992 nr. 109 om gjennomføring i norsk rett av hoveddelen i avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS) mv. (EØS-loven) § 2. Dessuten mener utvalget det er grunn til å legge vekt på internasjonale anbefalinger mv. utarbeidet av FN, Europarådet og The Council of Bars and Law Societies of Europe (CCBE).

I det følgende vil utvalget gi en kortfattet oversikt over de internasjonale rammebetingelsene. Den nærmere vurderingen av de ulike internasjonale rettskildenes betydning for reguleringen av enkeltspørsmål vil utvalget foreta under det enkelte tema.

5.2 EMK og SP

EMK og SP fastsetter både prosessuelle og materielle rettigheter av betydning for temaene utvalget skal utrede. Som utvalget kommer tilbake til ved gjennomgåelsen av de enkelte temaene, ble flere av bestemmelsene i 2014 gitt grunnlovsvern.1

I noen tilfeller gir konvensjonene den enkelte rett til å la seg bistå av advokat under rettergang, og i visse tilfeller rett til å få dekket advokatbistand av det offentlige. For eksempel har den tiltalte i en straffesak som hovedregel rett til forsvarer etter EMK artikkel 6 nr. 3 bokstav c og SP artikkel 14 nr. 3 bokstav d. Etter omstendighetene kan også den som blir pågrepet eller berøvet sin frihet ha rett til rettslig bistand, jf. rettspraksis etter EMK artikkel 5.2 I hvilken grad den enkelte har rett til advokatbistand og til eventuelt å få kostnadene til slik bistand dekket av det offentlige, ligger imidlertid utenfor utvalgets mandat, og vil derfor ikke bli drøftet i utredningen.3

Advokaters taushetsplikt og det tilhørende bevisforbudet, som ivaretar den enkeltes rett til å søke rettslig bistand i fortrolighet, er vernet etter EMK artikkel 8 og i noen grad av artikkel 6. SP inneholder tilsvarende bestemmelser i henholdsvis artikkel 17 og artikkel 14. Ved utvalgets gjennomgåelse av reglene om advokaters taushetsplikt i kapittel 15, står EMK artikkel 8 og rettspraksis om denne bestemmelsen fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og Høyesterett sentralt.

Utredningen inneholder forslag til en ny tilsyns- og disiplinærordning for advokater, se kapittel 22 til 26. Ved valget av modell for denne ordningen foreslår utvalget å etablere et advokatsamfunn, som skal være en organisasjon med obligatorisk medlemskap for alle advokater som blant annet utøver tilsynsvirksomhet. Etableringen av en slik organisasjon reiser spørsmål knyttet til medlemmenes tankefrihet, ytringsfrihet og foreningsfrihet, jf. EMK artikkel 9, 10 og 11 (SP artikkel 18, 19 og 22). Disse problemstillingene vurderer utvalget i kapittel 23. I kapittel 26 drøfter utvalget utformingen av saksbehandlingsregler for de nye organene. Saksbehandlingen må oppfylle kravene som følger av EMK artikkel 6 (SP artikkel 14). Utvalget har også vurdert forslaget sammenholdt med blant annet EMK artikkel 5 (SP artikkel 9) og forbudet mot gjentatt straffeforfølgning i EMKs tilleggsprotokoll 7 artikkel 4 (SP artikkel 14 nr. 7).

5.3 EØS-avtalen mv.

EØS-avtalen inneholder en hel del bestemmelser som stiller krav til det norske regelverket for advokater og andre som yter rettslig bistand.

Flere krav følger av EØS-avtalens bestemmelser om fri bevegelighet for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende, fri etableringsrett og fri adgang til å yte tjenester, jf. EØS-avtalen artikkel 28 til 39 samt direktiver og forordninger som utfyller disse bestemmelsene. Dette regelverket stiller for det første krav som gjelder ved utstedelse og opphør av norsk advokatbevilling, og tilsvarende krav for den som søker stilling som advokatfullmektig, se kapittel 11 til 13. For den som allerede har advokatbevilling fra en EØS-stat, fastsetter direktiv 2005/36/EF av 7. september 2005 om godkjenning av faglige kvalifikasjoner (yrkeskvalifikasjonsdirektivet) en rett til på nærmere vilkår å få norsk advokatbevilling på grunnlag av den utenlandske advokatbevillingen. For den som ikke har advokatbevilling fra en EØS-stat, følger det av yrkeskvalifikasjonsdirektivet at utdanning fra andre EØS-stater på visse vilkår må aksepteres i stedet for norsk mastergrad i rettsvitenskap eller juridisk embetseksamen. Overfor personer med juridisk utdanning fra nordiske land må regelverket også oppfylle overenskomst av 24. oktober 1990 mellom Danmark, Finland, Island, Norge og Sverige om et nordisk samarbeidsmarked for personer med yrkeskompetansegivende, høyere utdanning av minst tre års varighet.

For det andre skal utenlandske advokater – og andre som driver rettslig bistand – fra EØS-stater, i utgangspunktet gis adgang til å yte tjenester og etablere virksomhet i Norge på lik linje med personer med norsk advokatbevilling. Advokaters adgang til å yte tjenester og drive advokatvirksomhet i andre EØS-stater er nærmere regulert i direktiv 77/249/EØF og direktiv 98/5/EF (advokatdirektivet),4 og dette får stor betydning for utformingen av reglene om EØS-advokaters rett til å drive advokatvirksomhet i Norge, se punkt 11.4. Mer generelle regler om adgangen til å yte tjenester og adgangen til å etablere seg i Norge følger av lov 19. juni 2009 nr. 103 om tjenestevirksomhet (tjenesteloven), som bygger på direktiv 2006/123/EF (tjenestedirektivet).5

For det tredje er det i medhold av den frie etableringsretten fastsatt krav til saksbehandlingen ved utstedelse og opphør av advokatbevilling, samt ved tilsvarende beslutninger knyttet til retten til å være advokatfullmektig og retten for advokater fra EØS-stater til å drive advokatvirksomhet i Norge. Disse kravene er nærmere regulert i tjenesteloven kapittel 3. Dessuten stiller tjenesteloven kapittel 6 krav om tilsynssamarbeid mellom norske tilsynsmyndigheter og tilsvarende tilsynsorganer i andre EØS-stater. Lovforslaget må oppfylle disse kravene, se punkt 24.3.2.

EØS-avtalen inneholder også bestemmelser som i tillegg til å fremme den frie bevegeligheten av tjenester, skal ivareta hensynet til forbrukere og andre som kjøper eller mottar tjenester. Dette gjelder blant annet direktiv 2005/29/EF (direktiv om urimelig handelspraksis)6, som er gjennomført i lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven) med forskrifter, og krav om informasjonsplikt mv. til utenlandske tjenestemottakere, jf. tjenesteloven § 20.7 Direktiv 2013/11/EU8 har som formål å etablere et system for utenrettslig tvisteløsning av kontraktstvister i forbrukerforhold, og det gjelder blant annet for kontrakter mellom advokater og forbrukere. Direktivet gjelder både grenseoverskridende og rent nasjonale kontrakter, og det pålegger medlemsstatene å innføre alternative ordninger til domstolsbehandling for kontraktstvister mellom forbrukere og tjenesteytere. På bakgrunn av direktivet foreslår utvalget å opprette en meklingsordning for forbrukere tilknyttet Advokatsamfunnet, se kapittel 27.

EØS-retten fastsetter også krav av betydning for reglene om organisering av advokatvirksomhet. Blant annet følger det av tjenesteloven § 23, som bygger på tjenestedirektivet artikkel 25, at tjenesteyterne (herunder advokater) i utgangspunktet står fritt til å yte flere slags tjenester, eller til å yte tjenester i samarbeid med andre tjenesteytere. Etter tjenesteloven § 23 andre ledd bokstav a er det likevel anledning til å sette krav knyttet til tjenesteytere i lovregulerte yrker, så langt dette er berettiget for å sikre etterlevelse av yrkesetiske regler, og det er nødvendig for å sikre tjenesteyterens uavhengighet og upartiskhet. Se nærmere om dette i punkt 14.2.3.1.

Reglene om advokaters taushetsplikt og bevisforbudet, som utvalget gjennomgår i kapittel 15, ligger i utgangspunktet utenfor EØS-retten. Overfor EU- og EØS-organer kan imidlertid dette stille seg annerledes. På bakgrunn av EU-domstolens praksis vil for eksempel korrespondanse mellom advokat og klient måtte fremlegges for Europakommisjonen dersom det er grunnlag for dette etter EU- og EØS-retten, selv om bevisforbudet i norsk rett ville være til hinder for dette. I likhet med norsk intern rett fastsetter EU- og EØS-retten et vidtrekkende bevisforbud for fortrolig informasjon mellom advokat og klient, se punkt 15.1.3. EU-domstolens praksis tilsier imidlertid – i motsetning til hva som følger av norsk rett – at korrespondanse mellom bedriftsadvokater og deres arbeidsgivere ikke er vernet av taushetsplikten og bevisforbudet, se nærmere i punkt 15.3.2.7 og 15.7.4.12.

Endelig viser utvalget til at direktiv 95/46/EF (personverndirektivet)9 stiller krav til behandling av personopplysninger mv. som er gjennomført i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven). Europakommisjonen har siden 2012 arbeidet med en reform av EUs personvernregler, og en ny forordning, som skal erstatte personverndirektivet, forventes vedtatt i løpet av 2015, se punkt 16.5.1.

5.4 Internasjonale prinsipper og anbefalinger

5.4.1 FNs «Basic Principles on the Role of Lawyers»

Ved «Eigth United Nations Congress on the Prevention of Crime and the Treatment of Offenders» i 1990 vedtok FN «Basic Principles on the Role of Lawyers». Prinsippene inngår ikke i noen folkerettslig bindende avtale og er dermed å anse som «soft law», men de er anbefalinger til medlemsstatene. Utvalget mener det er grunn til å legge vekt på prinsippene fordi de må antas å gi uttrykk for felles internasjonale prinsipper for reguleringen av advokater. Etter utvalgets syn er det særlig grunn til å være oppmerksom på den sterke betoningen av behovet for uavhengige advokater og en uavhengig advokatstand, se for øvrig kapittel 10 om blant annet advokaters uavhengighet. Prinsippene omhandler blant annet individenes rett til å motta rettslig bistand, kvalifikasjonskrav for advokater, taushetsplikten og andre regler for yrkesutøvelsen, samt regulering av yrkesorganisasjoner og disiplinær- og tilsynsordninger for advokater.

5.4.2 Europarådets rekommandasjon «Freedom of exercise of the profession of lawyers»

Europarådets rekommandasjon «Freedom of exercise of the profession of lawyers» er en anbefaling vedtatt av Europarådets ministerkomité den 25. oktober 2000. Rekommandasjonen viser blant annet til EMK og FNs «Basic Principles on the Role of Lawyers». På samme måte som FN-prinsippene omhandler rekommandasjonen grunnleggende spørsmål om utøvelsen av advokatyrket. For øvrig vises det til utvalgets merknader i forrige punkt.

5.4.3 CCBEs etiske regler

The Council of Bars and Law Societies of Europe (CCBE) er rådet for advokatorganisasjoner i Europa, der den norske Advokatforeningen er medlem. CCBE vedtok første gang i 1988 felles regler om god advokatskikk for europeiske advokater, «CCBE Code of Conduct of European Lawyers» (CCBEs etiske regler). Senere har reglene blitt endret, senest i 2006. Organisasjonene som er medlem av CCBE, forplikter seg til å pålegge medlemmene å følge CCBEs etiske regler ved advokatvirksomhet over landegrensene, jf. reglenes punkt 1.3. I norsk rett følger det av advokatforskriften kapittel 12 punkt 6.1 at en norsk advokat som utøver advokatvirksomhet i en annen EØS-stat, er bundet av CCBE. Også for øvrig bygger reglene for god advokatskikk i advokatforskriften kapittel 12 i stor grad på CCBEs etiske regler, både hva gjelder innhold og struktur.

Utvalget mener det er god grunn til å bygge på innholdet i CCBEs etiske regler ved utformingen av lovforslaget.

6 Dansk rett

6.1 Innledning

Lov nr. 1139 af 24. september 2013 om rettens pleje (retsplejeloven) syvende afsnit om advokater (kapittel 12 til 14) inneholder bestemmelser om advokatvirksomhet, herunder vilkår for å bli advokat, organisering av advokatvirksomhet, etikk og sanksjoner ved brudd på reglene for advokatvirksomhet, advokatenes møterett for domstolene, advokatfullmektiger og om opphør av retten til å drive advokatvirksomhet. Retsplejeloven syvende afsnit kapittel 15 gir regler om disiplinær- og tilsynsordningen for danske advokater, herunder om organene Advokatsamfundet og Advokatnævnet, og om salærklager og disiplinærsaker.

I 2007 ble det gjort endringer i retsplejelovens regler om advokater ved lov nr. 520 af 6. juni 2007 om ændring af retsplejen (Revision af regler om advokaters virksomhed). Endringene bygger i stor grad på forslaget som ble fremsatt av det danske advokatutvalgets «betænkning om retsplejelovens regler om advokater» i 2006. Endringene omfatter i hovedtrekk ny regulering av Advokatsamfundet som en institusjon opprettet ved lov, en videreføring av obligatorisk medlemskap i Advokatsamfundet, et noe skjerpet tilsyn med advokater, økt innflytelse fra forbrukerinteresser i sammensetningen av Advokatnævnet, videreføring av tilsyns- og disiplinærmyndighetenes uavhengighet fra staten, reform av advokatutdannelsen, innføring av obligatorisk etterutdannelse for advokater og advokatfullmektiger, økt offentliggjøring i disiplinærsaker, en viss lempning av advokaters enerett til å eie advokatselskaper og til å være styrerepresentanter, en noe utvidet selskapsform for advokatselskaper og en viss lempning av advokaters enerett til å møte for domstolene. Endringene i retsplejeloven trådte i kraft 1. januar 2008, sammen med flere nye og utfyllende forskrifter, blant annet om obligatorisk etterutdannelse for advokater, om grunnutdannelsen for advokatfullmektiger, og om advokatselskaper. Lovendringene fra 2007 er ment å ivareta hensynet til fri konkurranse, herunder at klientene skal sikres en effektiv og rimelig ytelse, hensynet til borgernes rettssikkerhet og hensynet til rettspleien.

Retsplejeloven § 143 fastsetter at det danske Advokatsamfund utgjøres av alle advokater. Det obligatoriske medlemskapet har sammenheng med at tilsynsmyndigheten er lagt til Advokatsamfundet, og at disiplinærmyndigheten ligger hos Advokatnævnet. Advokatsamfundets vedtekter (Vedtægt for Det Danske Advokatsamfund) inneholder nærmere regler om Advokatsamfundets organisasjon og virksomhet, herunder om Advokatrådet (styret i Advokatsamfundet) og Advokatnævnet (disiplinærmyndigheten).10 Videre inneholder vedtektene utfyllende materielle regler til retsplejeloven, blant annet om forsikring, garanti, regnskap og revisjon. Vedtektene skal godkjennes av justisministeren.11 Advokatsamfundets vedtekter har status som forskrift (bekendtgørelse). Reglene om klientkonto og behandling av betrodde midler er regulert i en egen vedtekt for Advokatsamfundet, og har på samme måte hjemmelsgrunnlag i retsplejeloven og status som forskrift.12

Etiske regler for advokater er regulert i retsplejeloven.13 Videre utarbeider styret i Advokatrådet «De advokatetiske regler». Dette regelverket skal kodifisere domstolenes og Advokatnævnets praksis i disiplinærsaker. Dersom rettspraksis viser at regelverket ikke gir uttrykk for gjeldende rett, blir reglene oppdatert. De advokatetiske regler har status som veiledende retningslinjer.

6.2 Den generelle adgangen til å yte juridiske tjenester

I Danmark har enhver adgang til å drive juridisk tjenesteyting. Møterett for domstolene er som hovedregel forbeholdt advokater.

Tidligere var det i (den nå opphevede) vinkelskriverloven et forbud mot å markedsføre ervervsmessig rettshjelp for andre enn advokater. Bestemmelsen fungerte i praksis som et forbud mot at andre enn advokater kunne drive rettshjelp. Markedsføringsforbudet ble opphevet i 2006, sammen med innføring av lov nr. 419 af 9. mai 2006 om juridisk rådgivning.

Lov om juridisk rådgivning gjelder for enhver ikke-advokat som yter juridisk rådgivning i ervervsmessig øyemed, overfor en forbruker. Det er ikke krav til kvalifikasjoner eller vilkår om autorisasjon eller registrering for å drive juridisk rådgivning.

Loven inneholder blant annet krav om at personer som yter juridisk rådgivning, må opptre i tråd med god skikk for juridisk rådgivning. Videre er det krav om skriftlig avtale om oppdrag, og opplysningsplikt om forsikring, priser mv. Juridiske rådgivere har etter loven ikke anledning til å ta imot betrodde midler fra kunden eller på kundens vegne.14 Loven fastsetter krav om at den juridiske rådgiveren skal være uavhengig fra utenforliggende interesser.15 Loven pålegger ikke juridiske rådgivere en yrkesmessig taushetsplikt, men det er gitt utfyllende regler i Bekendtgørelse om god skik for juridisk rådgivning (forskrift), herunder en bestemmelse som pålegger den juridiske rådgiveren taushetsplikt om fortrolige opplysninger som vedkommende har blitt kjent med under rådgivningen.16

Juridiske tjenesteytere er ikke underlagt et eget kontroll- eller sanksjonssystem, og har ikke egen tilsyns- eller disiplinærmyndighet. Loven er underlagt Forbrukerombudsmannen, som skal føre tilsyn med overholdelse av loven og forskriften etter markedsføringslovens regler, jf. lovens § 3. Klager knyttet til rådgivningen, for eksempel krav om erstatning eller tilbakebetaling av vederlag, kan fremsettes for Forbrukerklagenævnet. I lov om juridisk rådgivning § 4 er det fastsatt en straffebestemmelse for overtredelse av bestemmelsene i loven. Straffesanksjoner vil måtte ilegges etter alminnelige strafferettslige og straffeprosessuelle regler.

6.3 Vilkår for å opptre for domstolene

I Danmark er utgangspunktet at bare advokater kan opptre for domstolene, jf. retsplejeloven § 131. Det er også adgang for partene til å prosedere saker selv, eventuelt ved nærstående eller ansatte.17 I enkelte saker er det likevel påkrevet med advokat, for eksempel i saker om umyndiggjørelse og ved administrativ frihetsberøvelse, og som forsvarer i straffesaker.18

Ved lovendringen i 2007 ble det innført regler som til en viss grad løste opp i det såkalte møterettsmonopolet for advokater. Det ble åpnet for at andre enn advokater kunne møte som rettergangsfullmektiger i saker som er omfattet av den forenklede prosessen for inkassosaker (retsplejeloven kapittel 44 om betalingspåkrav), saker under «småsagsprosessen» (retsplejeloven kapittel 39) og under generelle utleggsforretninger for fogderetten.

6.3.1 Advokaters adgang til å opptre for domstolene

De alminnelige domstolene i Danmark er Højesteret (siste instans), landsrettene (andre instans), byrettene (førsteinstans) og Sø- og Handelsretten i København (førsteinstans). Sø- og Handelsretten er en ordinær domstol som behandler utvalgte sakstyper og er inndelt i en rettsavdeling og en skifteavdeling. Rettsavdelingen behandler blant annet internasjonale ervervssaker, immaterielle saker, EF-varemerke- og designsaker, og konkurransesaker. Overprøvingsinstans for rettsavdelingen er Højesteret. Skifteavdelingen behandler begjæringer om «rekonstruktionsbehandling, konkurs eller gældssanering» fra Storkøbenhavnsområdet.19 Overprøvingsinstans for skifteavdelingen er landsretten.

Alle advokater har møterett for byretten, og for skifteavdelingen i Sø- og Handelsretten.20 Med møterett menes en enerett til å møte i retten på vegne av andre og til å underskrive prosesskriv.

For å møte for landsretten og for å møte i alle saker for Sø- og Handelsretten, må advokaten ha bestått en prøve i prosedyre, jf. retsplejeloven § 133. Prøven består i at advokaten for landsretten eller Sø- og Handelsretten fører to egnede rettssaker, som avsluttes med muntlig forhandling. Det er den domstolen som saken er ført for, som avgjør om prøven er bestått i den enkelte sak. Ut fra den første sakens karakter og utførelsen av prosessoppdraget er det mulig å få godkjent prøven etter gjennomføring av én sak for landsretten eller Sø- og Handelsretten. Lovendringen i 2007 åpnet for at en rettssak som føres for byretten med kollegial behandling eller som gjennomføres med sakkyndige dommere, kan godkjennes som én prøvesak. Når én av sakene føres for byretten, må advokaten i tillegg prosedere for landsretten eller for Sø- og Handelsretten. Presidentene for landsretten og for Sø- og Handelsretten har utarbeidet nærmere retningslinjer for vurderingen av om en sak er egnet som prøvesak og for vurderingen av prøvesakens utførelse. Kandidaten har tre forsøk på sine prøvesaker, og må bestå to av forsøkene.

Vilkårene for å møte for Højesteret følger av retsplejeloven § 134. Det kreves ikke at advokaten avlegger en egen prøve for å få møterett for Højesteret. En advokat kan møte for Højesteret når prøven for landsretten er bestått, og når det foreligger en erklæring fra Advokatrådet om at advokaten i minst fem år har vært i virksomhet som advokat med møterett for landsretten, og en erklæring («øvethedserklæring») fra landsretten om at advokaten er øvet i prosedyre. Etter landsrettens praksis og retningslinjer synes dette å innebære at advokaten som utgangspunkt skal ha gjennomført omkring ti alminnelige sivile saker innenfor en periode på fem år, og sakførselen skal ha vært forsvarlig. Videre er det nærmere «retningslinjer» for vurderinger av de enkelte sakstypene (sivile saker mv.).

Højesteret har adgang til å gi en advarsel dersom advokater utfører sine prosessoppdrag for Højesteret på en uforsvarlig måte.21 Dersom advokaten etter å ha fått en advarsel fortsatt utfører prosessoppdrag på en uforsvarlig måte, kan Højesteret ved beslutning frata advokaten møteretten.22 Møteretten kan gjenerverves ved beslutning fra Højesteret. I praksis har adgangen til å frata advokater retten til å møte for Højesteret ikke blitt benyttet. Adgangen til å gi advarsel benyttes svært sjelden.

6.3.2 Advokatfullmektigers rett til å opptre for domstolene

Etter reglene i retsplejeloven § 136 kan autoriserte advokatfullmektiger møte for sin prinsipal i alle saker for byretten og i Sø- og Handelsrettens skifteavdeling. En advokatfullmektig som er autorisert for en advokat med møterett for landsretten, kan møte for landsretten og i alle saker for Sø- og Handelsretten i henhold til en prosedyrefullmakt etter nærmere vilkår.23

6.4 Advokater og advokatfullmektiger

6.4.1 Vilkår for å få advokatbevilling

Vilkårene for å få advokatbevilling følger av retsplejeloven § 119. Når man får advokatbevilling, blir man automatisk medlem av Advokatsamfundet. Det er justisministeren som utsteder advokatbevilling når vilkårene i retsplejeloven § 119 er oppfylt. Personer som oppfyller vilkårene, har rett til å få utstedt advokatbevilling. Ved avslag på søknad om advokatbevilling kan domstolene overprøve justisministerens lovbundne skjønnsvurderinger.

Vilkårene for å få advokatbevilling er at vedkommende er myndig, ikke er under «rekonstruktionsbehandling» eller konkurs (er betalingsdyktig), har bestått dansk juridikum («juridisk bachelor- og kandidateksamen»), har tre års erfaring fra praktisk juridisk virksomhet og i denne forbindelse har oppnådd kjennskap til rettssaksbehandling, har gjennomført og bestått eksamen i en teoretisk grunnutdannelse for advokatfullmektiger, og har bestått en praktisk rettergangsprøve.

Utdannelseskravet innebærer som utgangspunkt krav om dansk juridisk bachelor- og kandidateksamen. Personer som har en juridisk utdannelse fra EU- eller EØS- land, kan oppfylle utdannelseskravet hvis den juridiske utdannelsen har tilsvarende nivå som den danske juridiske bachelor- og kandidateksamen, jf. retsplejeloven § 135 a. Justisministeren har i disse tilfellene anledning til å fastsette en prøvetid på opp til tre år som betingelse for autorisasjon til å gjennomføre praksiskravet som advokatfullmektig. Prøvetiden skal ivareta hensynet til at søkeren har tilstrekkelig kjennskap til dansk prosessrett og det danske språket til å kunne gjennomføre en hovedforhandling på forsvarlig vis. Personer som ikke har juridisk utdannelse fra et EU- eller EØS-land, oppfyller ikke utdannelseskravet for å bli advokat eller for bli autorisert som advokatfullmektig i Danmark. I praksis er det imidlertid mulighet for at personer med juridisk utdannelse fra et land utenfor EU kan rette henvendelse til Styrelsen for International Uddannelse, for å få vurdert om den juridiske utdannelsen i et visst omfang kan erstatte fag innenfor den danske juristutdannelsen.

Vilkåret om juridisk praksis kan oppfylles ved tre år i stilling som advokatfullmektig, hvor fullmektigen deltar i alminnelig advokatvirksomhet og får kjennskap til behandling av rettssaker. Fullmektigen må være autorisert for en advokat som utøver advokatvirksomhet. Praksis fra tid som ansatt i advokatvirksomhet i utlandet kan medregnes i fullmektigtiden. For at denne ansettelsestiden skal kunne medregnes fullt ut, må advokatvirksomheten enten være danskeid eller være virksomhet med primært EU-rettslig sakstilfang. For praksis i virksomhet i utlandet vil det være en forutsetning at fullmektigen har deltatt i behandling av rettssaker, herunder rettssaker i Danmark.

Som praktisk juridisk virksomhet regnes også arbeid i en juridisk stilling ved domstolene, påtalemyndigheten eller i politiet, hvor behandling av rettssaker inngår som en vesentlig del. Justisministeren kan avgjøre at virksomhet i andre juridiske stillinger oppfyller vilkåret eller gi regler om at andre juridiske stillinger helt eller delvis oppfyller praksisvilkåret etter retsplejeloven § 119. Det er etter praksis mulighet for å få praksistiden medregnet som hovedregel med opp til to år hvis praksisen kan likestilles helt med en ansettelse som autorisert advokatfullmektig på et advokatkontor. Praksistiden medregnes dog kun med halvdelen, slik at ett års praksis medregnes som seks måneder.

Tidligere var det et vilkår at virksomheten som advokatfullmektig skulle omfatte behandling av rettssaker. For advokatfullmektiger som gjennomførte praksis ved å være ansatt i en organisasjon, var det et krav om å prosedere cirka 15 rettssaker for å få medregnet fullmektigtiden fullt ut i henhold til treårskravet. Kravet til prosedyreerfaring ble lempet på ved lovendringen i 2007 og innebærer nå at man som advokatfullmektig skal oppnå kjennskap til behandling av rettssaker. Endringen bør ses i sammenheng med at det ved lovendringen samtidig ble innført krav om praktisk rettssaksprøve, som innebærer at fullmektigen nå må bevise at han eller hun kan håndtere en rettssak i praksis.

Kravet om grunnutdannelse for advokatfullmektiger fremgår av retsplejeloven § 119 stk. 2 nr. 5. Retsplejeloven § 126 stk. 3 pålegger advokatene å medvirke til at deres autoriserte fullmektiger får gjennomført grunnutdannelsen. Grunnutdannelsen består av et teoretisk kurs med avsluttende skriftlig eksamen, og en praktisk rettergangsprøve. Reglene om grunnutdannelsen fremgår i egen forskrift om obligatorisk grunnutdannelse som betingelse for å få bevilling som advokat.24 Det er Advokatsamfundet som forestår grunnutdannelsen, eksamen og den praktiske rettssaksprøven på grunnlag av de retningslinjer som fastsettes av kursutvalget.25 Kursutvalget består av ni personer som oppnevnes av justisministeren, jf. forskriften §§ 9 og 12. Advokatsamfundet fastsetter selv de nærmere retningslinjene for påmelding og avmelding til grunnutdannelsens kurs og eksamen, jf. forskriften § stk. 2.

Grunnutdannelsen («advokatuddannelsen») består i et 20 dagers kurs fordelt over ett år. Vilkåret for å delta på kurset er at man har bestått den juridiske bachelor- og kandidateksamen eller oppfyller betingelsene for utenlandsk utdannelse etter retsplejeloven § 135 a. Den teoretiske delen av advokatutdannelsen avsluttes med en tre timers skriftlig advokateksamen. Eksamensoppgaven består av «multiple choice»-spørsmål og fra to til fire «case-oppgaver».

Den praktiske prøven i rettssaksbehandling består av gjennomføring av én sak for byretten, landsretten eller Sø- og Handelsretten. De nærmere reglene for gjennomføringen fremgår av kapittel 3 i forskriften. Retten vurderer om saken er egnet til å vurdere kandidatens evner under opptreden i rettergang og om den kan godkjennes som en rettssaksprøve, og beslutter sammen med en sensor om prøven er bestått, jf. forskriften § 5. Kandidaten har tre forsøk til å bestå rettssaksprøven. Hvis det ikke er mulig for kandidaten å finne en egnet sak til rettssaksprøven når det er gjennomført minimum to år av praksisperioden, kan han/hun søke om å få gjennomført en fiktiv rettssak. Advokatsamfundet gjennomfører fiktiv rettssak tre ganger i året, hvor en dommer og en sensor, etter innstilling fra domstolene og utpeking av Advokatsamfundet, deltar.

Kravet om å gjennomføre grunnutdannelsen, advokatprøven og rettssaksprøven gjelder for alle kandidater uavhengig av hvordan praksistiden gjennomføres. Dommerfullmektiger vil være henvist til å gjennomføre rettssaksprøven i en fiktiv sak.

Minstepris for det teoretiske advokatkurset inkludert den skriftlige advokateksamen i 2013 var 47 800 danske kroner. Rettssaksprøven koster 4500 danske kroner. Prisen for rettssaksprøven i en fiktiv sak er variabel, og fastsettes etter fordeling av utgiftene mellom prøvekandidatene. Betalingen fastsettes og oppkreves av Advokatsamfundet etter nærmere regler i forskriften § 8. Det fremgår av retsplejeloven § 126 stk. 3 at advokaten som fullmektigen er autorisert for, skal dekke utgiftene til advokatkurset, eksamen og rettssaksprøven.

Forskriften gir nærmere bestemmelser om dispensasjonsadgang og klageadgang i forbindelse med grunnutdannelsen.

Etter retsplejeloven § 121 kan utstedelse av advokatbevilling nektes i enkelte tilfeller. Dette gjelder dersom en søker er dømt for straffbart forhold, når forholdet begrunner en nærliggende fare for misbruk av adgangen til å utøve advokatvirksomhet eller svekker den nødvendige aktelse og tillit til vedkommende. Advokatbevilling kan nektes når vedkommende i en tidligere stilling eller verv har utvist en adferd som gir grunn til å anta at advokatvirksomheten ikke vil bli utøvd på en forsvarlig måte. Videre kan advokatbevilling nektes når vedkommende har betydelig forfalt gjeld til det offentlige (50 000 danske kroner eller mer). Det er justisministeren som avgjør om søknaden om advokatbevilling skal avslås.26 Ved avslag kan søkeren kreve at justisministeren bringer saken inn for retten. Dersom retten godkjenner justisministerens avslag, kan saken på nytt innbringes for retten etter (først) to år.

6.4.2 Vilkår for å bli autorisert som advokatfullmektig

For at man gjennom praksis som advokatfullmektig skal oppfylle vilkåret om tre års juridisk praksis, må fullmektigen ha deltatt i alminnelig advokatvirksomhet og fått kjennskap til behandling av rettssaker. Advokaten fullmektigen er autorisert for, må utøve advokatvirksomhet. Det følger av retsplejeloven § 135 at en advokat kan ha en eller to advokatfullmektiger autorisert for seg. Autorisasjon gis av «præsidenten» i den byrettskretsen hvor advokaten har kontor, det vil si av en dommer.

Vilkårene for å bli autorisert som advokatfullmektig er at personen har bestått dansk juridisk bachelor- og kandidateksamen. For personer med en juridisk utdannelse fra et annet EU- eller EØS-land kan utdannelsen godkjennes hvis den er på nivå med den danske jurist- og kandidateksamen. Som redegjort for ovenfor under punkt 6.4.1 for advokatbevilling, kan det for søkere med utdannelse fra EU-land fastsettes en prøvetid på opp til tre år, hvor vedkommende må være ansatt hos en advokat, for eksempel som juridisk konsulent. Når arbeidsgiveren etter prøvetiden kan erklære at kandidaten er egnet til å møte for retten, vil vedkommende kunne ansettes som advokatfullmektig på samme måte som personer med dansk juridisk kandidateksamen. Det er muligheter for at en del av den gjennomførte prøvetiden kan godtgjøres som gjennomføring av den tre år lange praksistiden som advokatfullmektig. Personer som ikke har juridisk utdannelse fra et EU- eller EØS-land, kan ikke bli autorisert som advokatfullmektig i Danmark.

Retsplejeloven § 121 gjelder tilsvarende ved søknad om autorisasjon for advokatfullmektig. Autorisasjon kan nektes hvis søkeren er dømt for et kvalifisert straffbart forhold, har utvist kvalifisert straffverdig atferd i en tidligere stilling eller har gjeld på 50 000 danske kroner eller mer til det offentlige. Med bakgrunn i § 121 må opplysninger om søkeren fra «Det Centrale Kriminalregister» og attestasjon fra søkerens hjemkommune om eventuell gjeld til det offentlige ligge til grunn ved behandlingen av autorisasjonssøknaden.

6.4.3 Obligatorisk etterutdannelse for advokater og advokatfullmektiger

Ved lovendringen i 2007 ble det innført krav om obligatorisk etterutdannelse for advokater. Det følger av retsplejeloven § 126 stk. 5 at enhver advokat og advokatfullmektig løpende skal gjennomføre etterutdannelse av betydning for advokatvervet. Det er fastsatt nærmere regler om ordningen med etterutdannelse i forskrift om løpende obligatorisk etterutdannelse for advokater og advokatfullmektiger.27

Med etterutdannelse av betydning for advokatvervet menes undervisning som enten er av generell betydning for utøvelsen av advokatvervet eller har konkret betydning for arbeidsoppgavene til den enkelte advokat eller advokatfullmektig.28 Deltakelse i grunnutdannelsen for advokatfullmektiger anses ikke som etterutdannelse.

Kravet til etterutdannelse innebærer at advokaten eller advokatfullmektigen må gjennomføre minst 54 leksjoner med 45 minutters varighet i løpet av en periode på tre år. Dette svarer til cirka tre hele kursdager per år. Undervisningen kan gjennomføres både eksternt hos en kurstilbyder, internt av et advokatkontor eller i samarbeid mellom flere advokatkontorer. Undervisningsopplegget må følge de nærmere bestemmelsene for undervisningsopplegget i forskriften.29 Forskriften åpner for at undervisningsvirksomhet og forfattervirksomhet i en viss utstrekning kan erstatte kravet om etterutdannelse.

Det er Advokatrådet som fører tilsyn med at reglene om obligatorisk etterutdannelse overholdes. Det anses som overtredelse av reglene om god advokatskikk, jf. retsplejeloven § 126 stk. 1, jf. stk. 5, dersom reglene om obligatorisk etterutdannelse ikke overholdes. Det samme gjelder dersom en advokat ikke sørger for at en autorisert advokatfullmektig oppfyller kravene til obligatorisk etterutdannelse.

Det følger av retsplejeloven § 126 stk. 5 at en advokat skal dekke utgiftene til etterutdannelse for de advokatfullmektiger som er autorisert under advokaten.

Kravet om obligatorisk etterutdannelse gjelder også EU-advokater som driver advokatvirksomhet i Danmark, med mindre disse kan godtgjøre at tilsvarende krav er oppfylt i hjemlandet, etter de nærmere reglene i forskriften § 11.

6.4.4 Spesialisering

I Danmark finnes det ikke noen formell, lovregulert spesialistordning for advokater. Danske Advokater, advokatvirksomhetenes bransjeforening, har gjennom flere av sine spesialforeninger en ordning med sertifisering av advokater som jobber med for eksempel informasjonsteknologi (it-advokater) eller kjøp og salg av fast eiendom (boligadvokater). Ordningen for it-advokatene består i at advokater med minst to års erfaring og gjennomsnittlig 500 årlige timer innenfor fagområdet kan bli sertifisert som it-advokater. Det er ikke krav til at det dokumenteres at advokaten har særskilt kunnskap innenfor fagområdet, gjennom for eksempel en prøve. Utøvelsen av virksomhet som sertifisert it-advokat er ikke underlagt eget tilsyns- eller sanksjonssystem. Advokater som praktiserer under sertifiseringen, vil være underlagt de generelle reglene i markedsføringsloven.

6.4.5 Organisering av advokatvirksomhet

Regler om hvordan advokatvirksomhet skal organiseres fremgår av retsplejeloven § 123 og følgende. Retsplejeloven § 123 stiller som vilkår at en advokat i minst ett år må ha vært i virksomhet som autorisert advokatfullmektig eller (som advokat) ha vært ansatt hos en annen advokat, for å kunne utøve advokatvirksomhet i fellesskap med en annen advokat, utøve enkeltmannsvirksomhet som advokat eller eie aksjer eller andeler i et advokatselskap.

Etter retsplejeloven § 124 kan advokatvirksomhet drives i enkeltmannsforetak, i fellesskap av advokater («interessentskab») eller som selskap i andels-, aksje- eller kommandittaksjeselskapsform (partnerselskapsform). Adgang til å drive advokatvirksomhet i kommandittaksjeselskapsform ble innført ved lovendringen i 2007.

Det er et vilkår at advokatselskapet alene har til formål å drive advokatvirksomhet. Vilkåret er også oppfylt når et selskap som kun eies av advokater, har som eneste formål og aktivitet å eie aksjer eller andeler i et annet advokatselskap («advokatholdingselskap»).

Aksjer eller andeler i advokatselskaper kan kun eies av advokater som aktivt driver advokatvirksomhet i selskapet (eller i mor- eller datterselskap), av andre ansatte i selskapet eller av et annet advokatselskap («advokatholdingselskap»).30 Ansatte i selskapet som ikke er advokater, kan ikke til sammen eie mer enn ti prosent av aksjene eller andelene i selskapet, og det kan ikke avtales reguleringer om innløsning av aksjer ut over det som følger av selskapslovgivningen. Adgangen for andre ansatte i advokatselskapet (enn advokatene) til å være eiere av selskapet og adgangen til å drive holdingselskap ble innført ved lovendringen i 2007. For å sikre at eiere som ikke er advokater, er kjent med reglene for advokatprofesjonen, ble det samtidig innført krav om at disse eierne må bestå en prøve i advokatrett.31 Det er Advokatsamfundet som forestår den såkalte «partnerprøven». Det er utarbeidet retningslinjer for «partnerprøven», som Justisministeriet har godkjent. For øvrig gjelder i hovedsak de samme reglene for advokater som for andre ansatte som er eiere, blant annet ved at de er underlagt reglene for salærklager og disiplinærsaker i retsplejeloven, og kan innklages for Advokatnævnet,32 og ved at de hefter personlig sammen med selskapet for ethvert krav som oppstår som følge av (egen) bistand til en klient.33 De er imidlertid ikke omfattet av etterutdannelsesreglene og skal ikke avgi egen klientkontoerklæring. Advokatsamfundet kunne opplyse at det i 2014 kun var mellom fem og ti personer som har bestått partnerprøven, og anslagsvis bare en eller to personer som var medeiere etter disse reglene.

Det stilles krav om at de som er styremedlemmer i et advokatselskap, er advokater som driver aktiv advokatvirksomhet i selskapet eller i mor- eller datterselskap, men andre ansatte som er eiere, kan også være styremedlemmer, i tillegg til ansattrepresentanter i styret.34 Det er imidlertid et vilkår at flertallet av styremedlemmene i et advokatselskap til enhver tid skal være advokater som aktivt driver advokatvirksomhet i selskapet eller i mor- eller datterselskap. For at eiere som ikke er advokater skal kunne ha styreverv, må de avlegge den såkalte «partnerprøven»,35 som redegjort for ovenfor. Reguleringen av og adgangen til å ha styreverv for eiere som ikke er advokater, ble innført ved lovendringen i 2007.

Det er gitt nærmere og utfyllende regler om advokatselskaper i forskrift om advokatselskaper fra 2007.36 Forskriften inneholder regler om etablering, endring og oppløsning av advokatselskaper, og alminnelige regler om stiftelse av selskaper. Videre inneholder forskriften regler om plikt til å underrette Advokatrådet, for å sikre Advokatrådets mulighet til å utføre sin tilsynsmyndighet med advokatvirksomhet.

Det følger av retsplejeloven § 124 b at den enkelte advokat er personlig ansvarlig sammen med selskapet for ethvert krav som oppstår som følge av bistand som ytes til en klient. Bestemmelsen gjelder også for andre ansatte i selskapet, når disse utøver rådgivningsvirksomhet og har aksjer eller eierandeler i selskapet. Bestemmelsen innebærer at det ikke er anledning til å begrense advokatens personlige ansvar for egen rådgivning gjennom valg av selskapsform.

6.4.6 Ansvarsforsikring og garanti

Reglene om ansvarsforsikring og garanti følger av § 61 og § 62 i vedtektene til Advokatsamfundet. Vedtektene har status som forskrift, og bestemmelsene om sikkerhet mot økonomisk ansvar er gitt med hjemmel i retsplejeloven § 127.

Etter vedtektene § 61 har advokater plikt til å tegne forsikring for dekning av erstatningsansvar for formueskade som påføres tredjemann ved enhver form for uaktsom handling eller unnlatelse som skyldes advokaten eller advokatens personale.

Ansvarsgrunnlaget bygger på et ulovfestet personlig uaktsomhetsansvar for egne feil. Forsikringen skal dekke ansvar for alminnelig og grov uaktsomhet. Ansvarsforsikringen kan forhandles individuelt, men vilkårene (forsikringspolisen) må være godkjent av Advokatrådet. Når advokatvirksomhet utøves i advokatselskap, påligger plikten til å tegne forsikring advokatselskapet. Forsikringen skal i disse tilfellene tegnes av selskapet, men slik at forsikringen omfatter ansvaret for alle advokater som utøver advokatvirksomhet i selskapet, med en forsikringssum på 2,5 millioner danske kroner, for hver advokat. Forsikringsplikten gjelder også for andre ansatte som er medeiere i selskapet. Plikten til å tegne ansvarsforsikring gjelder ikke for rene advokatholdingselskaper som har til eneste formål og aktivitet å eie aksjer eller andeler i et annet advokatselskap.

Det følger av § 62 i vedtektene at enhver advokat har plikt til å stille garanti gjennom et forsikringsselskap eller et pengeinstitutt, om at vedkommende garantistiller hefter som selvskyldner direkte overfor en advokats klient for dekning av tap som klienten har lidt ved at advokaten eller advokatens personale urettmessig har brukt betrodde midler (underslag). Med betrodde midler menes midler som var betrodd advokaten i egenskap av å være advokat. Garantien skal være på minst fem millioner danske kroner for hver advokat eller medeier. Plikten til å stille garanti påligger advokatselskapet på samme måte som forsikringsplikten. Plikten til å stille garanti gjelder også for andre ansatte som er medeiere i selskapet, men gjelder ikke for rene advokatholdingselskaper som har til eneste formål og aktivitet å eie aksjer eller andeler i et annet advokatselskap.

Ved manglende tegning eller opprettholdelse av ansvarsforsikring eller garanti kan saken bringes inn for disiplinærorganet, og det vil som hovedregel bli nedlagt påstand om frakjennelse. Ved manglende betaling av premie vil Advokatrådet dekke premiebetalingen for en periode, med krav om regress mot advokaten.

I Danmark er det i tillegg etablert et erstatningsfond som heter «Det Danske Advokatsamfunds Erstatningsfond». Erstatningsfondet er regulert i vedtektene til Advokatsamfundet § 63 og følgende. Formålet med Erstatningsfondet er å kunne gi en skjønnsmessig erstatning til personer som har lidt tap som ikke er dekket av advokatens ansvarsforsikring eller garanti. Dette gjelder tap som følge av feil, forsømmelse eller annet ansvarsbetinget forhold hos en advokat eller advokatens personale i forbindelse med advokatvirksomhet, eller en advokats urettmessige forbruk av betrodde midler, som for eksempel underslag ut over garantibeløpet.

Erstatningsfondet finansieres ved bidrag fra advokatene, og for øvrig blant annet ved tilskudd fra Advokatsamfundets midler, avkastning og særlige bidrag.37 Erstatningsfondets midler administreres av Advokatrådet. Det er Advokatrådet som gjennom et nedsatt utvalg (erstatningsudvalget) og etter nærmere regler avgjør i hvilke tilfeller erstatning skal gis og hvor stort erstatningsbeløp som skal tilkjennes. Den øvre grensen for erstatningsbeløp for skade voldt ved utøvelse av advokatvirksomhet, er 2,5 millioner danske kroner for en enkelt skade. Den øvre grensen for erstatning ved urettmessig bruk av betrodde midler er fem millioner danske kroner for en enkelt skade.

6.4.7 Klientens rett til fortrolighet og advokatens taushetsplikt

6.4.7.1 Regulering av taushetsplikt

Advokater er omfattet av den danske straffelov § 152 b, der uberettiget videreformidling av fortrolige opplysninger som er kommet advokaten til kunnskap som ledd i advokatvirksomheten, straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder.

Ut over dette anses taushetsplikten, jf. de advokatetiske regler punkt 5, som en vesentlig del av advokatens etiske forpliktelser, og dermed vil en tilsidesettelse av taushetsplikten utgjøre en overtredelse av god advokatskikk, jf. retsplejelovens § 126 stk. 1.

Utgangspunktet i henhold til de advokatetiske regler punkt 5 er at enhver opplysning som er kommet til advokatens kjennskap som ledd i advokatvirksomheten, er taushetsbelagt. Dette skal ses i sammenheng med at reglene om god advokatskikk har klienten som vesentligste beskyttelsesinteresse, slik at det kun er den uberettigede videreformidlingen av fortrolige opplysninger som vil stride mot god advokatskikk. Videreformidling kan således for eksempel skje hvis klienten gir samtykke, eller hvis opplysningene allerede er offentlig tilgjengelige,og dermed ikke kan karakteriseres som fortrolige.

6.4.7.2 Særlig om taushetspliktens vern ved advokatens vitneforklaring

Advokater er som utgangspunkt unntatt fra den alminnelige vitneplikt, jf. retsplejeloven § 170 stk. 1, men kan av retten pålegges å avgi vitneforklaring i medfør av retsplejeloven § 170 stk. 2. Dette gjelder likevel ikke for forsvarsadvokater i straffesaker eller for forhold som omhandler sakførselen av en sivil rettssak. Betingelsene etter retsplejeloven § 170 stk. 2 for å pålegge advokaten å avgi forklaring er at «forklaringen anses for at være af afgørende betydning for sagens udfald, og sagens beskaffenhed og dens betydning for vedkommende part eller samfundet findes at berettige til, at forklaring afkræves».

6.4.7.3 Begrensninger i taushetsplikten

Det er kun den uberettigede videreformidling av fortrolige opplysninger som strider mot god advokatskikk og etter omstendighetene også straffeloven. Eksempelvis har advokater i visse tilfeller innberetningsplikt i henhold til hvidvaskloven § 7, jf. § 8. Det er i rettspraksis fastslått at for eksempel vesentlige samfunnshensyn kan medføre at advokatens videreformidling av opplysninger er berettiget.38 På samme måte vil for eksempel hensyn til menneskers liv og førlighet kunne medføre at advokaten lovlig kan videreformidle opplysninger.

6.4.8 Regler om arkivhold

Etter de danske advokatetiske reglene er utgangspunktet at advokaten skal oppbevare fysisk og elektronisk saksarkiv «i en passende periode, som kan fastsættes generelt efter sagstype med fornøden hensyn til konkrete forhold».39 Det danske Advokatrådet anbefaler at saksdokumenter oppbevares i fem år etter at saken er besluttet, og under hensyntagen til taushets- og fortrolighetsplikten.40

6.5 Tilsyns- og disiplinærsystem

6.5.1 Innledning og bakgrunn – lovendringene i 2007

Det er Advokatsamfundet som fører tilsyn med advokater, og det er Advokatnævnet, opprettet av Advokatsamfundet, som behandler disiplinær- og salærklager.

Retsplejeloven § 143 fastsetter at det danske Advokatsamfundet utgjøres av alle advokater. Bestemmelsen innebærer at man automatisk blir medlem av Advokatsamfundet når man får advokatbevilling. Det foretas ikke noen egentlig innmelding, og et medlem av Advokatsamfundet kan ikke ekskluderes. Uttreden av Advokatsamfundet kan kun skje ved at retten til å utøve advokatvirksomhet opphører ved frivillig deponering av advokatbevillingen eller ved frakjennelse av retten til å utøve advokatvirksomhet ved dom eller ved avgjørelse av Advokatnævnet.

Til grunn for lovendringen i 2007 ble spørsmålet om obligatorisk medlemskap i Advokatsamfundet vurdert opp mot reglene om foreningsfrihet i EMK artikkel 11. Obligatorisk medlemskap i Advokatsamfundet ble ikke ansett å være omfattet av den negative foreningsfriheten, fordi det er tale om en profesjonell sammenslutning som er opprettet ved lov og som ivaretar offentlige interesser. For å klargjøre dette, ble det gjort endringer i retsplejeloven, slik at Advokatsamfundet i stedet for å ha karakter av en forening, ble til en institusjon opprettet og regulert ved lov, som skulle utgjøres av alle advokater og ivareta tilsyns- og disiplinærfunksjoner overfor advokater. Lovgiveren anså det som avgjørende for å sikre advokatenes uavhengighet fra statsmakten at tilsynet med advokater ikke ligger hos en offentlig tilsynsmyndighet, slik at den enkelte borger og virksomhet kan få en advokat til å føre en sak mot staten uten at advokaten skal frykte press fra staten i andre sammenhenger. Videre er ordningen begrunnet med at et effektivt tilsyn med advokater best ivaretas ved å ha ett samlet organ, og at alle advokater er tilsluttet tilsyns- og disiplinærordningen. Hensynet til å sikre en uavhengig, ensartet og tett kontroll med advokatenes plikter, herunder særlig de advokatetiske reglene, skal sikre borgernes rettssikkerhet.41

Advokatsamfundet ivaretar i tillegg en rekke andre oppgaver knyttet til advokatbevillingen, slik som grunnutdannelsen for advokatfullmektiger og kontrollen med klientkontovedtekten og den obligatoriske etterutdannelsen for advokater. I betenkningen fra advokatutvalget ble det særlig påpekt at oppgavene skal utøves i tråd med vedtektene for Advokatsamfundet, som igjen skal godkjennes av justisministeren.42 I forarbeidene til endringsloven av 2007 la Justisministeriet til grunn at Advokatsamfundet fortsatt burde kunne «virke til gavn for det danske rettssamfund», jf. formålsbestemmelsen i Advokatsamfundets vedtekter.43 Det ble uttalt at «[d]ette arbejde består navnlig i deltagelse i lovforberedende udvalg samt udarbejdelse af høringssvar, som ikke forfølger partipolitiske eller fordelingsmæssige interesser, men som alene har til formål at bidrage til regeringens og Folketingets arbejde for borgernes retssikkerhed på baggrund af advokaternes særlige tekniske indsigt.».44 Det ble presisert at det var avgjørende at ingen advokat fremover skulle tvinges til å bidra til aktiviteter som ikke er allmennyttige og partipolitisk nøytrale. Det ble slått fast at «[d]e hidtidige branceforeningsaktiviteter vil derfor ikke længere kunne varetages af Advokatsamfundet. Det drejer sig bl.a. om markedsføringslignende initiativer for advokaterne og udvikling af det forretningsmæssige grundlag for advokatvirksomheder. Eksempler på sådanne aktiviteter er Advokatsamfundets «kerneværdiprojekt», «innovationsprojektet» og arbejdet med drift af advokatvirksomheder».45

Det ble forutsatt i forarbeidene at Advokatsamfundet etter vedtakelsen av lovforslaget skulle gå igjennom sin interne utvalgsstruktur, fordi de underliggende utvalgene fremover ikke skulle kunne beskjeftige seg med annet enn rent faglige spørsmål som kan bidra til rettsutviklingen eller til opplysningsformål. I tillegg ble det fastslått at Advokatsamfundet heller ikke ville kunne ivareta bransjeinteresser i lovforberedende utvalg og ved avgivelse av høringssvar.

Danske Advokater, advokatvirksomheters bransjeforening, ble opprettet i 2008, på bakgrunn av endringene i retsplejeloven. Forutsetningen for endringene i retsplejeloven i 2007 var at Advokatsamfundet skulle ha som hovedoppgaver å føre tilsyn med advokater, forestå grunn- og etterutdannelse og betjeningen av Advokatnævnet, mens ivaretakelse av politiske interesser og kommersiell virksomhet var forutsatt å ligge utenfor Advokatsamfundets rolle. Danske Advokater er organisert med styre, representantskap og sekretariat. Det er advokatvirksomhetene som er medlemmer av bransjeforeningen. Foreningen driver bransjepolitisk arbeid og tilbyr kurs, innkjøpsfordeler mv.

Utvalget har erfart at det etter gjennomføringen av lovendringene i 2007 har oppstått uenigheter mellom Advokatsamfundet og Danske advokater om arbeidsfordelingen mellom organisasjonene. Dette oppleves som et problem for organisasjonene og advokatstanden.

6.5.2 Nærmere om tilsyns- og disiplinærorganene

6.5.2.1 Advokatsamfundet

Advokatsamfundets oppgaver er å organisere grunnutdannelsen for advokatfullmektiger, og å føre tilsyn med advokater og advokatselskapers overholdelse av hvidvaskloven og advokatreguleringen, herunder advokatselskapsreglene, ansvarsforsikring og garanti, klientkontovedtekten og etterutdannelsen for advokater.

Advokatrådet er Advokatsamfundets styre. Advokatrådet består av 15 medlemmer. Formannen velges av alle praktiserende advokater for en fireårig periode. Resten av medlemmene velges i de åtte advokatkretsene i Danmark. Advokatrådet er det organet som fastlegger de overordnede linjene og treffer de overordnede beslutninger for Advokatsamfundet. Advokatrådet har til oppgave og formål å sikre advokatenes integritet og uavhengighet, advokatenes faglige kompetanse, å håndheve kravene advokatene er underlagt, og å arbeide for å gavne rettssikkerheten i samfunnet.

Advokatrådet fører tilsyn med advokater og advokatselskaper og kan innklage disse til Advokatnævnet. Advokatfullmektiger kan ikke innbringes for Advokatnævnet. Det er prinsipalen som har det disiplinære ansvaret for fullmektigen, og som derfor skal innklages for fullmektigens feil. Advokatrådet gjennomfører blant annet et tilsyn, hvor advokatvirksomhetene mottar varslet besøk fra Advokatsamfundets sekretariat. Advokatsamfundet kan nedlegge påstand om å frata advokatbevilling.

Når en advokat kan antas å ha overtrådt regler for advokatvirksomheten, grovt eller gjentatte ganger, kan Advokatrådet innkalle advokaten til en samtale med styret i en nabokrets til vedkommende advokatkrets. Videre kan Advokatrådet iverksette «kollegialt tilsyn» med advokater eller medeiere som er under mistanke for å ha begått handlinger som kan føre til frakjennelse av retten til å utøve advokatvirksomhet eller retten til å være eier i et advokatselskap. Klientkontovedtekten gir Advokatrådet mulighet for å gjennomføre en revisorundersøkelse hos en advokat hvor det er mistanke om overtredelse av klientkontoreglene. Advokatrådet kan videre beslutte at en advokat kun kan heve penger fra en klientbankkonto med godkjennelse fra en kontrollførende advokat.

Advokatsamfundets sekretariatet består av fire avdelinger: administrasjonsavdelingen, tilsynsavdelingen, strategiavdelingen og Advokatnævnets sekretariat. Oppgavene til strategiavdelingen er blant annet å utarbeide Advokatrådets kommentarer til lovforslag, høringssvar mv., og å ta advokatfaglige initiativer og forberede advokatpolitiske programmer.

6.5.2.2 Advokatnævnet

Advokatnævnet er et lovbestemt og uavhengig organ, opprettet av Advokatsamfundet etter reglene i retsplejelovens § 144. Det er gitt utfyllende regler til retsplejelovens regler i forskrift om Advokatnævnets og kredsbestyrelsernes virksomhet ved behandling av klager over advokater mv.46

Advokatnævnet har en formann og to nestformenn, som skal være dommere og som utpekes av Højesterets president. I tillegg har Advokatnævnet 18 medlemmer, hvor ni av dem skal representere klientinteresser og er utpekt av justisministeren. De øvrige ni medlemmene er advokater som velges av Advokatsamfundet, i praksis advokatkretsene. Medlemmene oppnevnes for seks år, og det er ikke mulighet for gjenoppnevning. Advokatnævnets sekretariatsoppgaver ivaretas av Advokatnævnets sekretariat.

6.5.3 Behandling av saker hos Advokatnævnet, sanksjoner

Advokatnævnet behandler salærklager og disiplinærklager over advokater, advokatselskaper og personer som er eiere i advokatselskaper.

Sekretariatet bistår Advokatnævnet i forberedelsen av salær- og disiplinærsaker, og skal sørge for at nødvendige opplysninger foreligger og at nødvendige undersøkelser er foretatt. Advokatnævnet og sekretariatet kan forelegge saker for og søke bistand fra advokatkretsenes styre under forberedelsen av sakene.

I salærsaker vurderer Advokatnævnet hvorvidt salæret er rimelig.47 Advokatnævnet kan godkjenne salæret, redusere salæret eller bestemme at salæret skal bortfalle.48

I disiplinærsaker vurderer Advokatnævnet om advokaten har handlet i strid med god advokatskikk jf. retsplejeloven § 126 stk. 1, herunder om advokaten har tilsidesatt plikter som følger av loven eller forskrifter i medhold av loven. Retsplejeloven § 126 stk. 1 fastslår at advokaten skal utføre sitt verv grundig, samvittighetsfullt og i overensstemmelse med berettigede hensyn til klientens tarv. Ved overtredelse av reglene kan Advokatnævnet gi sanksjoner i form av en irettesettelse eller ved å gi vedkommende eller selskapet en bot på inntil 300 000 danske kroner.49 Vilkåret for å fradømme en advokat retten til å utøve advokatvirksomhet, eventuelt retten til å utføre saker eller virksomhet av en bestemt karakter, er at advokaten har gjort seg skyldig i grov eller ofte gjentatt overtredelse av sine plikter som advokat, og at forholdet gir grunn til å anta at advokaten for fremtiden ikke vil utøve advokatvirksomhet på en forsvarlig måte. Frakjennelse av retten til å drive advokatvirksomhet kan gjøres for en periode fra seks måneder til fem år eller inntil videre.

Klager til Advokatnævnet behandles i én instans. Fellende avgjørelser fra Advokatnævnet i disiplinærsaker kan av den innklagede advokaten bringes inn for de ordinære domstolene etter nærmere regler i retsplejeloven § 147 d og § 147 e. Advokatnævnet kan offentliggjøre sine avgjørelser.50

Advokatnævnet er underlagt offentlighedsloven og forvaltningsloven. Advokatnævnets medlemmer er underlagt regler om taushetsplikt etter straffeloven § 152.

7 Svensk rett

7.1 Innledning

I Sverige har enhver adgang til å drive juridisk tjenesteyting, uten at lovgivningen fastsetter kvalifikasjonskrav.

Når det gjelder advokatvirksomhet, inneholder rättegångsbalken kapittel 8 de overordnede bestemmelsene.51 Herunder reguleres vilkårene for å bli advokat, i hvilke tilfeller en advokat kan fratas bevillingen, og advokatenes yrkesmessige taushetsplikt.

I rättegångsbalken kapittel 8 § 1 er det fastslått at det skal finnes et allment advokatsamfunn for riket. Advokater må være medlem av Advokatsamfundet. Dette obligatoriske medlemskapet danner grunnlaget for at tilsyns- og disiplinærmyndigheten er lagt til Advokatsamfundet.

Advokatsamfundets vedtekter («Stadgar för Sveriges Advokatsamfund»)52 inneholder både utfyllende regulering til bestemmelsene i rättegångsbalken og regulering av rent foreningsmessige spørsmål. Vedtektene vedtas av den svenske regjeringen etter forslag fra Advokatsamfundet og har dermed status som forskrift (förordning). I praksis har det visstnok ikke forekommet at regjeringen har gjort materielle innholdsmessige endringer i endringsforslag fremmet av Advokatsamfundet.

Regelverket om god advokatskikk («Vägledande reglar för god advokatsed»)53 vedtas av Advokatsamfundets styre alene.

Det finnes ikke noe eget regelverk godkjent av offentlige myndigheter for juridiske tjenesteytere uten advokatbevilling. Enkelte jurister er tilsluttet den private sammenslutningen Sveriges juridiska byråer, som har utarbeidet et eget etisk regelverk. Det finnes imidlertid ikke et tilsynssystem for å håndheve dette regelverket. Dermed vil andre juridiske tjenesteytere enn advokater ikke være underlagt yrkesetiske påbud. De er heller ikke pålagt yrkesmessig taushetsplikt eller underlagt tilsyns- og disiplinærmyndighet.

7.2 Om det juridiske tjenestemarkedet

I svensk rett stilles det ikke krav til kvalifikasjoner eller vilkår om autorisasjon eller registrering for å drive juridisk tjenesteyting. Dette innebærer at enhver har adgang til å selge juridiske tjenester.

Advokattjenester utgjør den største delen av det juridiske tjenestemarkedet i Sverige. Ifølge tall for 2013, som Advokatsamfundet opplyser til utvalget å ha mottatt fra det svenske momsregisteret, utgjorde omsetningen av advokattjenester 15,4 milliarder svenske kroner av en samlet omsetning av juridiske tjenester på 22,2 milliarder svenske kroner. 2,2 milliarder svenske kroner av omsetningen skrev seg fra juristbyråer. Videre var patentbyråer, der den rent juridiske bistanden utgjør en betydelig del av tjenestene, registrert med en omsetning på 4,7 milliarder svenske kroner. Den juridiske bistanden fra juristbyråer og patentbyråer ytes utelukkende fra personer uten advokatbevilling. At en så vidt betydelig andel av juridiske tjenester ytes av jurister uten advokatbevilling, skiller det svenske markedet fra det norske.

I Sverige ytes det juridiske tjenester fra mange typer foretak som i utgangspunktet driver andre typer tjenesteyting, for eksempel revisjonsforetak, eiendomsmeklingsforetak, inkassobyråer, forsikringsselskaper, banker og begravelsesbyråer. Ettersom advokater ikke kan være ansatt i andre typer virksomheter enn advokatforetak, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 2 sjette ledd, drives den juridiske tjenesteytingen i disse foretakene i stedet av jurister, eller, på samme måte som i Norge, jf. domstolloven § 218 andre ledd nr. 2 og femte ledd, av fagpersoner innenfor virksomhetens primærområde, for eksempel revisorer. Tjenesteyterne er ofte ansatt i det aktuelle foretaket, men det finnes også juristbyråer med samarbeidsavtaler med for eksempel forsikringsselskaper og banker som yter juridiske tjenester til forsikrings- og bankkunder.

Et trekk ved det juridiske tjenestemarkedet utvalget har merket seg, er at familie- og arverettslig rådgivning i betydelig grad utføres av jurister uten advokatbevilling. Flere juristbyråer oppgir dette som et satsningsområde. Også begravelsesbyråer tilbyr juridisk bistand innenfor familie- og arverett, uten at behovet for bistand må ha sammenheng med et gravferdsoppdrag.54

En fri adgang til å drive juridisk tjenesteyting kunne medført at det vokste frem et marked av useriøse aktører som selgere av juridiske tjenester uten, eller med klart utilstrekkelig, juridisk kompetanse. Etter at utvalget har møtt representanter fra svenske myndigheter og Advokatsamfundet, er det imidlertid utvalgets inntrykk at dette i liten grad anses som noen problemstilling i Sverige. Videre opplyser Advokatsamfundet at regelverket for advokatvirksomhet, herunder bestemmelsene om taushetsplikt og krav om etterutdanning og fravær av interessekonflikter, gir advokatene en konkurransemessig særstilling på markedet for juridiske tjenester.

7.3 Vilkår for å opptre for domstolene

Etter svensk rett er utgangspunktet at enhver myndig person kan opptre som prosessfullmektig («rättegångsombud») for domstolene. Rättegångsbalken kapittel 12 § 2 oppstiller verken krav om advokatbevilling eller juridisk utdanning. Det er imidlertid et vilkår at vedkommende ikke er satt under vergemål, ikke er under konkursbehandling og ikke er i stilling som dommer eller påtalejurist. Videre må vedkommende beherske det svenske språket og, med mindre retten innvilger særskilt tillatelse, være bosatt innenfor EØS eller i Sveits. Retten kan i den enkelte sak forby personer som den ikke finner skikket «med hänsyn til redbarhet, insikter och tidigare verksamhet», å opptre som prosessfullmektig. Det finnes imidlertid ingen hjemmel for å beslutte et generelt forbud mot at en person opptrer som prosessfullmektig for svenske domstoler.

Den vide adgangen til å opptre som prosessfullmektig gjelder både i straffesaker og sivile saker. Som hovedregel er det imidlertid bare advokater som kan oppnevnes som offentlige forsvarere i straffesaker, jf. rättegångsbalken kapittel 21 § 5. Unntaksvis, dersom retten finner at det foreligger særlige grunner, kan det i stedet oppnevnes en jurist uten advokatbevilling.

Svensk rett stiller ingen særlige krav til den som skal opptre ved de øverste domstolene, Högsta domstolen og Högsta förvaltningsdomstolen, slik som i dansk og norsk rett. Som i dansk og norsk rett er det ingen alminnelige regler om plikt til å bruke prosessfullmektig – partene kan i utgangspunktet representere seg selv i alle rettsinstanser.

7.4 Vilkår for å få advokatbevilling

Vilkårene for å få advokatbevilling er fastsatt i rättegångsbalken kapittel 8 § 2 og nærmere presisert i Advokatsamfundets vedtekter § 3.

Det er Advokatsamfundet som utsteder advokatbevilling. Den som får advokatbevilling, blir samtidig automatisk medlem (ledamot) av Advokatsamfundet og kan yte juridiske tjenester under tittelen «advokat». Slik loven er formulert, angis ikke medlemskap som et vilkår for advokatbevilling. I stedet fastsetter rättegångsbalken kapittel 8 § 1 at «Advokat är den som är ledamot av samfundet».

Vedkommende som søker advokatbevilling, må ha bosted i Sverige eller i et annet land i EU eller EØS eller i Sveits. Det stilles ikke krav knyttet til statsborgerskap. Søkeren må ikke være under konkursbehandling eller satt under vergemål.

Videre stilles det krav om juridisk grunnutdanning tilsvarende det som gjelder ved utnevnelse til dommerembete, det vil si at søkeren må ha juristexamen (tidligere juridisk kandidatexamen) eller tilsvarende juridisk profesjonsutdanning fra et annet nordisk land.55 Andre typer juridisk utdanning, som for eksempel universitetsgrader innen forretningsjus (bl.a. affärsjuridisk masterexamen), aksepteres ikke.

Det stilles også et praksiskrav, som i 2011 ble redusert fra fem til tre år. Bare praksis etter at den juridiske utdanning er fullført, er tellende, og det må dreie seg om «praktisk kvalificerad juridisk verksomhet, varvid han eller hon skall ha ägnat sig att yrkesmässigt tillhandagå allmänheten i rättsliga angelägenheter antingen som anställd hos advokat eller för egen räkning». Utgangspunktet er dermed at praksisen må ha vært hos en advokat eller et advokatfirma, eller i egen juridisk rådgivningsvirksomhet. For at egen juridisk rådgivningsvirksomhet skal godtas som kvalifiserende yrkesmessig praksis, stilles det minstekrav til søkerens omsetning i praksisperioden. Et av kravene er at vedkommendes omsetning utgjør minst 1000 timer per kalenderår, multiplisert med en normert timepris. Omsetning under minstekravet fører til reduksjon av den godkjente praksistiden. Inntil ett års praksis fra annen juridisk virksomhet enn praksis hos advokat eller i egen juridisk rådgivningsvirksomhet kan godkjennes etter retningslinjer fastsatt av Advokatsamfundet, basert på en konkret vurdering.

Obligatorisk advokatkurs med etterfølgende advokateksamen ble innført av Advokatsamfundet i 2004. Kurset gjennomføres i tre bolker à tre dager. Temaene i de tre kursbolkene er henholdsvis advokatetikk, prosess og forhandling og advokatens rolle i rettsstaten. Den etterfølgende eksamen er muntlig. Selve eksaminasjonen varer i 30 minutter, og kandidatene gis en halvtime til å forberede seg. Eksamensoppgaven består i å argumentere en fiktiv klients sak, basert på et oppgitt faktum. Årlig består 92 – 93 prosent av kandidatene eksamen. Den som ikke består, har rett til ytterligere to forsøk før hele kurset med etterfølgende eksamen eventuelt må tas på nytt.

Det stilles ingen krav til prosedyreerfaring, slik som i Norge og Danmark.

Det er videre et vilkår at søkeren på søknadstidspunktet er i arbeid hos advokat eller i egen juridisk virksomhet. En søker som er ansatt hos andre enn en advokat eller et advokatfirma, kan ikke gis advokatbevilling uten etter særskilt tillatelse fra Advokatsamfundet, jf. § rättegångsbalken kapittel 8 § 2 sjette ledd andre punktum. Slik særskilt tillatelse har ifølge Advokatsamfundet bare blitt gitt i noen få tilfeller, hvor søkeren ved siden av å være advokat, har vært deltidsansatt ved et universitet, som sekretær for et offentlig utvalg, eller lignende.

Endelig foretar Advokatsamfundet en vurdering av om vedkommende «har gjort sig känd för redbarhet» og «även i övrigt bedöms lämplig att utöva advokatverksomhet», jf. Advokatsamfundets vedtekter § 3 nr. 6 og 7. Som grunnlag for vurderingen innhenter Advokatsamfundet skriftlige uttalelser fra alle advokater, domstoler og andre myndigheter søkeren har hatt kontakt med i praksisperioden. Til utvalget oppgir Advokatsamfundet å ha mottatt 1853 søknader om advokatbevilling i perioden 2009 – 2013. Av disse ble 47 avslått. 23 av avslagene var begrunnet med at søkerne ble vurdert som uskikket.

For advokater og jurister fra land innenfor EU og EØS og fra Sveits gjelder tilsvarende vilkår for advokatbevilling som i norsk rett, på bakgrunn av regelverket i blant annet yrkeskvalifikasjonsdirektivet, se punkt 11.1.2.2. Som nevnt ovenfor, har personer med juridisk utdanning fra de nordiske landene også adgang til å søke om advokatbevilling etter samme regler som personer med svensk utdanning.

Søknader om advokatbevilling avgjøres av Advokatsamfundets styre etter uttalelse fra advokatkretsen der søkeren ønsker å drive virksomhet, jf. Advokatsamfundets vedtekter § 4 andre ledd.

I Sverige eksisterer det ikke noen ordning med «passiv» advokatbevilling, slik som etter gjeldende ordning i Norge. En advokat er betalende medlem av advokatsamfunnet uansett i hvilken grad advokaten faktisk utøver advokatvirksomhet. Går advokaten over i annet arbeid, må vedkommende som hovedregel frasi seg bevillingen, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 7 femte ledd første punktum jf. § 2 sjette ledd andre punktum, og er dermed ikke lenger å anse som advokat. Ønsker vedkommende senere å gjenoppta advokatkarrieren, må det søkes om bevilling på nytt.

7.5 Biträdande jurister i stedet for advokatfullmektigordning

I Sverige finnes det ikke noen autorisasjonsordning for jurister uten advokatbevilling. Det er likevel vanlig at advokater og advokatforetak ansetter jurister uten advokatbevilling. Stillingsbetegnelsen som benyttes for slike jurister, er «biträdande jurist». De biträdande juristene er ikke medlem av Advokatsamfundet og er ikke direkte underlagt advokatregelverket. Det er dermed advokaten alene som står ansvarlig overfor tilsyns- og disiplinærmyndighetene for alt som gjøres på advokatens vegne.

Regelverket inneholder ikke kvalifikasjonskrav eller andre kriterier for ansettelse av biträdande jurister. I praksis bør advokaten likevel ved ansettelsen kontrollere at vedkommende har juristexamen og tilfredsstillende vandel. I en sak for Disciplinnämnden ble en advokat idømt en advarsel for å la en person dømt for alvorlig økonomisk kriminalitet, og som derfor mistet advokatbevillingen, fortsette i advokatfirmaet som biträdande jurist.56

Praksis som biträdande jurist kvalifiserer til å oppfylle praksiskravet ved søknad om advokatbevilling, se forrige punkt.

7.6 Organisering av advokatvirksomhet

Reglene om organisering av advokatvirksomhet finnes hovedsakelig i rättegångsbalken kapittel 8 § 4 andre ledd, Advokatsamfundets vedtekter § 38 og § 39 samt Vägledande regler om god advokatsed punkt 7. Enkelte av kravene vil bli gjennomgått her.

Det gjelder for det første et krav om at administrerende direktør i et advokatselskap må være advokat. Dersom vedkommende ikke er advokat, må firmaet søke Advokatsamfundets styre om dispensasjon. En forutsetning for at søknaden innvilges er at vedkommende har forpliktet seg til å overholde de regler som gjelder for virksomheten, herunder reglene om god advokatskikk, jf. Vägledande regler for god advokatsed punkt 7.5.2.

For det andre kan som hovedregel bare advokater være eiere eller deleiere i et advokatselskap, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 4 andre ledd. Unntak kan bare innvilges etter tillatelse fra Advokatsamfundets styre. Advokatsamfundet håndhever unntaksbestemmelsen i tråd med Vägledande regler for god advokatsed punkt 7.5.3. Her er det fastsatt at forutsetningen for å få innvilget unntak er at vedkommende som ønsker å bli deleier, er ansatt som administrerende direktør. Vedkommendes eierandel kan ikke overstige 10 prosent.

For det tredje kan styreverv i advokatselskaper bare innehas av advokater. Selv om rättegångsbalken har en tilsvarende åpning for unntak etter søknad til Advokatsamfundets styre som for eierskapskravet, følger det av Vägledande regler for god advokatsed punkt 7.5 at det ikke skal innvilges unntak. For å få inn kompetanse fra andre enn advokater i de styrende organene i advokatselskaper, har enkelte større firmaer valgte å opprette «advisory boards» som bistår styret med råd.

7.7 Regulering av taushetsplikten

7.7.1 Hovedregler om taushets- og fortrolighetsplikt

Advokatens taushetsplikt er lovfestet i rättegångsbalken kapittel 8 § 4 første ledd andre punktum: «En advokat är skyldig att förtiga vad han får kännedom om i sin yrkesutövning när god advokatsed kräver detta.» En tilsvarende bestemmelse er også inntatt i Advokatsamfundets vedtekter § 34 andre ledd. Referansen til «god advokatsed» må forstås som en henvisning til bestemmelsen om advokaters taushets- og diskresjonsplikt i Vägledande regler om god advokatsed, punkt 2.2. Hovedbestemmelsen om taushetsplikt er inntatt i punkt 2.2.1:

«En advokat har tystnadsplikt avseende det som anförtrotts advokaten inom ramen för advokatverksamheten eller som advokaten i samband därmed fått kännedom om. Undantag från tystnadsplikten gäller om klienten samtyckt därtill eller laglig skyldighet att lämna upplysning föreligger. Undantag gäller vidare i den mån yppandet är nödvändigt för att advokaten skall kunna värja sig mot klander från klientens sida eller hävda befogat ersättningsanspråk avseende det ifrågavarande uppdraget.»

Taushets- og fortrolighetsplikten gjelder ved utøvelse av «advokatverksamhet». Svensk rett definerer dette begrepet videre enn norsk rett.57 Dette innebærer at ikke bare den juridiske rådgivningsvirksomheten og prosessbistand vil være omfattet av taushetspliktens virkeområde, men også for eksempel styreverv og bostyreroppdrag.

Fortrolighetsplikten er regulert i Vägledande regler om god advokatsed punkt 2.2.2. Første punktum tilsvarer Regler for god advokatskikk punkt 2.3.2 andre ledd og CCBEs etiske regler punkt 2.3. Andre punktum inneholder et krav til fortrolighet internt i advokatvirksomheten som ikke fremgår uttrykkelig av verken CCBE eller de norske reglene:

«En advokat får inte utan skäl göra sig underrättad om ärenden som förekommer på den byrå där advokaten är verksam, men som advokaten inte själv arbetar med.»

Advokatsamfundet opplyser til utvalget at bakgrunnen for bestemmelsen er at kravene om diskresjon og fortrolighet har økt i takt med at advokatvirksomhetene har vokst i størrelse.

Straffebestemmelsen for overtredelse av taushetsplikten er inntatt i brottsbalken58 kapittel 20 § 3. Strafferammen er bøter eller fengsel i inntil et år. Uaktsom overtredelse straffes med bøter, men det er presisert at uaktsom overtredelse av taushetsplikten ikke skal medføre straffansvar «i ringa fall».

Svensk rett fastsetter ikke noen yrkesmessig taushetsplikt for andre juridiske tjenesteytere enn advokater.

7.7.2 Bevisforbud i straffeprosessen og ved rettergang i sivile saker

I utgangspunktet kan advokater ikke pålegges å forklare seg om omstendigheter omfattet av taushetsplikten, med mindre det er hjemmel for det i lov eller det foreligger samtykke fra den som har krav på fortrolighet. Dette gjelder i både straffe- og sivilprosessen og fremgår av rättegångsbalken kapittel 36 § 5 andre og tredje ledd.

Rättegångsbalken kapittel 36 § 5 fjerde ledd fastsetter enkelte unntak fra bevisforbudet. Utvalget har særlig merket seg at vitneplikten for advokater som har bistått klienten på annen måte enn som forsvarer, ikke oppheves i straffesaker som gjelder forbrytelser med en lovbestemt minstestraff på inntil to år. I alle typer saker vil det kunne være grunnlag for å bryte taushetsplikten under henvisning til strafferettslig nødrett.

Ved straffeprosessuelt beslag gjelder et tilsvarende bevisforbud som for advokatens vitneforklaring, jf. rättegångsbalken kapittel 27 § 2.

Det følger av rättegångsbalken kapittel 38 § 2 andre ledd at retten ikke kan ta imot skriftlige bevis som inneholder informasjon som advokater kan nekte å forklare seg om.

Advokatsamfundet har ved flere anledninger etterlyst en tydeligere regulering av bevisforbudet, blant annet med hensyn til beslag i elektronisk lagret informasjon. I en rapport utarbeidet på oppdrag fra Advokatsamfundet i 2011, er det lagt til grunn at verken rettspraksis eller lovgivningen avklarer anvendelsen av beslagsforbudet på datalagret informasjon.59

7.7.3 Beslagsforbud for skattemyndighetene

Det følger av skatteförfarandelagen60 kapittel 47 § 2 at Skatteverket ved «revision, bevissäkring, tillsyn över kassaregister och kontrollbesök» ikke får granske bevis som det ikke kan tas beslag i etter rättegångsbalken kapittel 27 § 2, som fastsetter det straffeprosessuelle beslagsforbudet.

Dersom for eksempel en advokat anfører at materiale beslaglagt av Skatteverket er omfattet av beslagsforbudet, skal beviset umiddelbart forsegles og deretter oversendes til förvaltningsretten, som tar stilling til beslagsadgangen, jf. skatteförfarandelagen kapittel 47 § 4.

7.7.4 Unntak fra taushetsplikten i hvitvaskingslovgivningen

Bestemmelsene om advokatens forpliktelser etter EUs hvitvaskingslovgivning er i Sverige gjennomført i Lag (2009:62) om åtgärder mot penningtvätt och finansiering av terrorism.

Plikten for advokater og visse andre yrkesutøvere til å rapportere mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering er fastsatt i lovens kapittel 3 § 1 andre ledd. Rapporteringen skjer direkte til Polismyndigheten, jf. § 1a. Det følger av § 4 at den som rapporterer, har taushetsplikt om rapporteringen både overfor den rapporteringen gjelder, og overfor utenforstående.

Advokater, biträdande jurister, andre uavhengige jurister, skatterådgivere mv. er etter § 2 fritatt fra å rapportere opplysninger «som anförtrotts dem då de försvarar eller företräder en klient i eller i fråga om ett rättsligt förfarande, inklusive rådgivning för att inleda eller undvika ett rättsligt förfarande». Det samme gjelder informasjon som gjelder en klient og som de har fått i forbindelse med vurderingen av klientens rettslige situasjon, jf. § 3.

7.7.5 Beslagsforbud ved tilsyn fra konkurransemyndighetene

Konkurransemyndighetenes innsynsrett omfatter i medhold av konkurrenslagen61 kapittel 5 § 11 ikke dokumentasjon med et innhold advokater eller deres hjelpere ikke kan avgi vitneforklaring om, så lenge dokumentasjonen innehas av advokaten eller den taushetsplikten gjelder til fordel for. Den som hevder at informasjon er underlagt advokaters taushetsplikt, kan kreve at informasjonen forsegles og overleveres Stockholms tingsrätt til vurdering.

7.8 Arkivhold mv.

Advokaters forpliktelser knyttet til arkivhold og utlevering av saksdokumenter til klienten og ny advokat, er regulert i Vägledande regler om god advokatsed punkt 7.12.

I henhold til punkt 7.12.2 er advokaten forpliktet til å arkivere alle typer dokumenter, enten det er tale om originaler eller kopier, i ti år. Dokumentene skal arkiveres i lengre tid dersom oppdragets natur tilsier det. Arkiveringsplikten omfatter likevel ikke dokumenter som enkelt kan innhentes på annet vis. Dersom det ikke dreier seg om klientens originaldokumenter, er det tilstrekkelig at advokaten oppbevarer dokumentene elektronisk. Klienten kan ikke frita advokaten for oppbevaringsplikten.

Når et oppdrag er avsluttet, følger det av punkt 7.12.1 at advokaten uten forsinkelse skal utlevere materiale som tilhører klienten, såfremt ikke klienten og advokaten ved uttrykkelig avtale blir enige om at advokaten skal oppbevare dem. Bestemmelsen fastsetter også at advokaten ikke har adgang til å stille som vilkår for utleveringen at klienten godkjenner advokatens salærkrav.

7.9 Spesialistordning for advokater

I Sverige finnes det ikke noen formell spesialiseringsordning for advokater. Advokatsamfundet har vurdert spørsmålet ved flere anledninger, men har så langt konkludert med at det ikke er hensiktsmessig å etablere en slik ordning.

7.10 Sikkerhetsstillelse og forsikring

I Sverige finnes det ingen lovbestemt plikt til forsikring eller annen sikkerhetsstillelse. Det er i stedet inntatt en bestemmelse om forsikringsplikt for advokater i Vägledande regler om god advokatsed, punkt 2.6. Bestemmelsen fastsetter krav om at advokaten til enhver tid må ha en «för sin verksamhet anpassad ansvarsförsäkring». Advokaten skal dessuten «vidmakthålla försäkringsskyddet genom att iaktta för försäkringen gällande villkor.»

I medhold av Advokatsamfundets vedtekter § 48 har Advokatsamfundet innført en kollektiv obligatorisk forsikringsordning som dekkes gjennom årlige innbetalinger fra medlemmene. Premien, som i 2013 utgjorde 4600 svenske kroner per advokat, inngår i den «serviceersättning» advokater må betale til Advokatsamfundet sammen med medlemsavgiften, jf. vedtektene § 31.

I den obligatoriske forsikringen inngår både ansvarsforsikring for rent formuestap (økonomisk tap som ikke har sammenheng med person- eller tingsskade) og skadeforsikring som dekker tap som følge av formuesforbrytelser («förmögenhetsbrottsförsäkring»). Forsikringen dekker opp til tre millioner svenske kroner per skade, jurist og år. Det må tegnes forsikring for samtlige advokater og jurister som tar del i advokatvirksomhetens arbeid med rettslig bistand.

Advokater må etter Vägledande regler om god advokatsed punkt 2.6 til enhver tid ha en ansvarsforsikring tilpasset sin virksomhets behov. Dette innebærer at mange advokater må tegne tilleggsforsikring med høyere dekning enn den kollektive forsikringsordningen. Advokatsamfundet formidler en frivillig tilleggsforsikring for et intervall fra tre millioner til 50 millioner svenske kroner. Enkelte av de større advokatfirmaene har større forsikringsbehov enn ordningene som tilbys gjennom Advokatsamfundet, og inngår egne avtaler om egnet tilleggsforsikring.

Verken forsikringsplikten etter de advokatetiske reglene eller Advokatsamfundets forsikringsordning er begrenset til å gjelde avgrensede deler av advokatens virksomhet. Alt som faller innenfor begrepet advokatvirksomhet, er omfattet av forsikringen. Begrepet tolkes videre enn i norsk rett, idet det omfatter «över hovud sådan verksamhet, som regelmässigt ingår i advokatyrket och i vilken advokaterna av allmänheten anlitas».62 Dette innebærer at for eksempel styreverv, oppdrag som voldgiftsdommer og bostyreroppdrag vil være omfattet. Eiendomsmeklervirksomhet vil imidlertid falle inn under en eiendomsmeklerforsikring som er obligatorisk i medhold av fastighetsmäklarlagen § 6 nr. 2.63

For andre enn advokater som yter juridiske tjenester, gjelder det i utgangspunktet ingen forsikringsplikt. Enkelte grupper, som eiendomsmeklere og revisorer, kan riktignok være underlagt forsikringsplikt som også dekker juridisk tjenesteyting i tilknytning til primærvirksomheten i henhold til deres profesjonsregelverk. Men for eksempel juristbyråer, som det finnes relativt mange av i Sverige, jf. punkt 7.2 ovenfor, står fritt til å yte juridisk bistand uten forsikring.

I praksis tegner likevel juristbyråer og andre som yter juridiske tjenester uten advokatbevilling, i stor utstrekning forsikring. I hvilken utstrekning det finnes aktører som selger juridiske tjenester uten å være forsikret, har ikke utvalget klart å innhente sikker informasjon om. Utvalget har imidlertid fått opplyst fra representanter for forsikringsbransjen at små aktører, for eksempel jurister som driver juridisk tjenesteyting i enkeltmannsforetak, kan få problemer med å få tegnet forsikring alene, dersom de ikke har inngått samarbeid som gjør at de kan inngå i en gruppeforsikringsordning. Under enhver omstendighet kan premien bli høy. Den som ønsker å drive rent juridisk tjenestevirksomhet uten juridisk utdanning, vil nok i enda større grad kunne oppleve vanskeligheter med å få forsikring.

7.11 Regulering av kontraktuelle forhold

Svensk lovgivning inneholder ikke noen generell regulering av kontraktsrettslige sanksjoner ved salg av juridiske tjenester. På tilsvarende måte som i Norge, er imidlertid en rekke enkeltspørsmål av betydning for partenes kontraktuelle rettigheter og plikter regulert i reglene om god advokatskikk og markedsføringsregelverket.

7.12 Disiplinærsanksjoner og tap av bevilling

7.12.1 Disiplinærsanksjoner og tilbakekall av advokatbevilling grunnet advokatens opptreden

Disiplinærsanksjonene mot advokater og vilkårene for tilbakekall av advokatbevilling som følge av advokatens opptreden er regulert i rättegångsbalken kapittel 8 § 7 første til fjerde ledd. Ansvarssubjektet etter rättegångsbalken kapittel 8 § 7 er advokaten personlig. Advokatselskaper kan ikke holdes ansvarlig for brudd på reglene for god advokatskikk.

Dersom advokaten «i sin verksamhet uppsåtligen gör orätt» eller «annars förfar oredligt», er utgangspunktet at bevillingen skal tilbakekalles, med mindre det foreligger formildende omstendigheter. I så fall skal advokaten i stedet idømmes en «varning» (advarsel).

En advokat som «annars åsidosätter sina plikter som advokat», kan bli møtt med flere ulike reaksjoner. Den mildeste reaksjonen innebærer at Disciplinnämnden gjør «ett uttalande om att advokatens åtgärd är felaktig eller olämplig». En slik uttalelse anses ikke å være en disiplinærsanksjon. Er overtredelsen noe mer alvorlig, kan vedkommende advokat meddeles en «erinran». Foreligger det en alvorlig overtredelse, som likevel ikke er av en slik karakter at den gir grunnlag for tap av bevilling, kan «varning» (advarsel) idømmes. Dersom omstendighetene er «synnerligen försvårande», skal advokaten fratas bevillingen.

Dersom Disciplinnämnden idømmer «varning», kan den i tillegg fastsette en «straffavgift» på minst 1000 svenske kroner og maksimalt 50 000 svenske kroner. Vilkåret er at det foreligger «särskilda skäl». I praksis benyttes denne hjemmelen i særlig alvorlige tilfeller, der man er nær grensen for tap av bevilling. Nivået kan variere vesentlig fra sak til sak. Til utvalget har Advokatsamfundet gitt uttrykk for at bøtene i praksis har god preventiv effekt, og at de ikke ser behov for å heve bøtenivået.

Rättegångsbalken § 7 første ledd gir hjemmel for å frata en advokat bevillingen dersom advokaten «annars förfar oredligt». Advokatsamfundet har opplyst at det i de fleste tilfeller hvor denne bestemmelsen har fått anvendelse, har dreiet seg om økonomisk utroskap. Dersom advokaten har begått en straffbar handling som ikke har tilknytning til advokatvirksomheten, og hendelsen ikke anses som uredelig opptreden etter rättegångsbalken § 7 første ledd, vil det imidlertid ikke være hjemmel for å frata advokaten bevillingen. Advokatsamfundet opplyser å ha fremmet ønske om en lovendring til det svenske justisdepartementet, slik at bevillingen også skal kunne tilbakekalles dersom en advokat har begått alvorlige straffbare handlinger utenfor advokatvirksomheten.

En advokatbevilling kan videre tilbakekalles i medhold av Advokatsamfundets vedtekter § 7 femte og sjette ledd, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 7 fjerde ledd jf. § 2 femte og sjette ledd, dersom advokaten settes under vergemål eller under konkursbehandling, eller blir ansatt hos en annen arbeidsgiver enn en advokat uten å ha fått Advokatsamfunnets samtykke til dette.64 Også unnlatelse av å betale medlemsavgift eller «serviceersättning» til Advokatsamfundet kan gi grunnlag for eksklusjon fra Advokatsamfundet, jf. Advokatsamfundets vedtekter § 50, hvilket også innebærer at bevillingen blir tilbakekalt.

Rättegångsbalken fastsetter ikke noen egen prosedyre for midlertidig tilbakekall av bevilling. Dersom en advokat for eksempel blir siktet for underslag mot en klient, må derfor Disciplinnämnden eller Advokatsamfundets styre vurdere om vilkårene for tap av bevilling er oppfylt. Faller grunnlaget for tap av bevilling bort, vil advokaten på ny kunne søke bevilling. Hvorvidt vedkommende igjen skal kunne få advokatbevilling, og eventuelt etter hvor lang tid, vil avhenge av en konkret vurdering. Ifølge praksis fra Högsta domstolen skal det særlig legges vekt på alvorlighetsgraden av omstendighetene som førte til tilbakekallet.65

7.12.2 Sanksjoner mv. overfor andre enn advokater

Svensk rett inneholder ikke tilsvarende sanksjoner rettet mot andre juridiske tjenesteytere enn advokater. Det finnes heller ikke noen hjemmel for å forby personer som er fratatt advokatbevillingen, å fortsatt drive juridisk tjenesteyting. Den som er fratatt bevillingen kan, på samme måte som enhver annen som måtte ønske det, selge juridiske tjenester uten noen form for offentlig autorisasjon eller registrering. Vedkommende kan imidlertid ikke benytte advokattittelen. Den som urettmessig utgir seg for å være advokat, kan i medhold av rättegångsbalken kapittel 8 § 10 straffes med bøter.

Både advokater og andre juridiske tjenesteytere vil, dersom vilkårene er oppfylt, kunne forbys å opptre som prosessfullmektig i en konkret sak, se punkt 7.3. Utgangspunktet er imidlertid at enhver kan opptre som prosessfullmektig. Et forbud mot å opptre som prosessfullmektig kan bare nedlegges av den aktuelle domstolen, og vil bare gjelde i den aktuelle saken og instansen.

7.13 Tilsyns- og disiplinærordning

7.13.1 Innledning

I Sverige utøves tilsyn med advokater av Advokatsamfundet, som alle advokater er tilknyttet ved lovbestemt obligatorisk medlemskap, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 1. I tillegg har Justitiekanslern, et organ oppnevnt av regjeringen, overordnede, men begrensede tilsynsoppgaver over Advokatsamfundets tilsyns- og disiplinærvirksomhet.

I henhold til rättegångsbalken kapittel 8 § 6 er tilsyns- og disiplinæroppgavene fordelt mellom Advokatsamfundets styre og disciplinnämnd (Disciplinnämnden). Det følger også av bestemmelsen at formålet med tilsynsutøvelsen er å «tillse att en advokat vid utförande av talan inför domstol och i sin övriga verksamhet fyller de plikter som åvilar honom». Overfor begge instanser er advokater forpliktet til å fremlegge den dokumentasjonen og de redegjørelser organene måtte forlange, uten hinder av taushetsplikten.

7.13.2 Disciplinnämnden

Disciplinnämnden avgjør spørsmål om disiplinære tiltak mot advokater som angitt i rättegångsbalken kapittel 8 § 7, jf. § 6 første ledd andre punktum. Også tilbakekall av advokatbevilling i medhold av § 7 første eller andre ledd andre punktum hører inn under Disciplinnämndens kompetanse.

Disciplinnämnden består av elleve medlemmer, jf. Advokatsamfundets vedtekter § 12. Tre av medlemmene oppnevnes av og mottar godtgjørelse fra regjeringen. I praksis har regjeringen oppnevnt to avgåtte politikere, fra hver av de to politiske fløyene i Riksdagen, og én person som representerer allmennheten eller forbrukerinteresser. De øvrige åtte medlemmene, herunder en leder og en nestleder, oppnevnes av Advokatsamfundet i «fullmäktigemöte», en forsamling bestående av delegater valgt i medlemskretsene. I praksis er alltid disse åtte medlemmene oppnevnt blant medlemmer av Advokatsamfundet (advokater). For advokatmedlemmene er det fastsatt at de ikke kan sitte sammenhengende som ordinært medlem av Disciplinnämnden i mer enn to valgperioder à fire år. Advokatmedlemmene mottar ikke honorar for arbeidet i nemnden.

De som kan klage inn en advokat for Disciplinnämnden, er klienter, andre som «berörs av saken», jf. Advokatsamfundets vedtekter § 40, Advokatsamfundets styre og Justitiekanslern.

Innkomne saker til Disciplinnämnden behandles som hovedregel først i avdelinger bestående av tre medlemmer, hvorav ett skal være blant de tre nemndsmedlemmene oppnevnt av Regjeringen. Dersom resultatet av behandlingen i avdeling blir at det ikke er grunnlag for noen disiplinærsanksjon, kan avdelingen fatte vedtak i henhold til dette. Dersom avdelingen har kommet til at det er grunnlag for disiplinærsanksjon, eller Justitiekanslern krever nemndsbehandling, skal saken tas opp til behandling i full nemnd. Fastsettelse av disiplinærsanksjoner kan med andre ord bare skje i samlet nemnd.

Saker som er henvist Disciplinnämnden av Advokatsamfundets styre, behandles ikke i avdeling, og tas alltid til behandling i full nemnd.

Behandlingen i Disciplinnämnden er i utgangspunktet skriftlig, men det er adgang til å avholde muntlig forhandling. Etter Advokatsamfundets vedtekter § 43 tredje ledd andre punktum skal det som hovedregel gjennomføres muntlig forhandling dersom det er aktuelt å idømme tilbakekall av advokatbevillingen.

Disciplinnämndens vedtak kan ikke påklages. Beslutter nemnden å frata en advokat bevillingen, kan advokaten imidlertid bringe saken direkte inn for Högsta domstolen i medhold av rättegångsbalken kapittel 8 § 8. Det har vært en diskusjon om hvorvidt overprøving i stedet bør skje ved hovrätten (tilsvarer norsk lagmannsrett), med mulighet for anke til Högsta domstolen, men forslag om dette har ikke ført frem.66 Högsta domstolen prøver i utgangspunktet både rettsanvendelse og bevisvurderingen.

Det har vært en debatt om hvorvidt advokater også bør kunne begjære rettslig overprøving av andre typer disiplinæravgjørelser enn vedtak om tilbakekall av bevilling. Advokatsamfundet har opplyst til utvalget at de har bedt det svenske justisdepartementet vurdere å innføre adgang til å kunne kreve rettslig overprøving av vedtak om «straffavgift», blant annet under henvisning til EMK artikkel 6.

Justitiekanslern kan kreve domstolsprøving av alle typer vedtak rettet mot advokater som er fattet av Disciplinnämnden, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 8. Også i slike tilfeller overprøves saken direkte for Högsta domstolen. Loven setter ikke begrensninger i hvilke typer vedtak Justitiekanslern kan anke over eller hva Justitiekanslern kan påstå og anføre. I praksis kan det imidlertid se ut til at det i første rekke er i saker der Disciplinnämnden ikke fratar en advokat bevillingen, og hvor Justitiekanslern mener at dette ville ha vært den riktige reaksjonen, at Justitiekanslern krever rettslig overprøving.

Alle Disciplinnämndens avgjørelser oversendes til Justitiekanslern og blir offentlige, ettersom de da omfattes av offentlighetslovgivningen.67 Innehaveren av Justitiekanslerembetet argumenterte i 2012 for at offentlighetsprinsippet også burde gjelde for Advokatsamfundets disiplinærvirksomhet, hvilket det ikke gjør i dag.68

7.13.3 Advokatsamfundets styre

Mens Disciplinnämndens oppgaver, som er gjengitt ovenfor, er positivt avgrenset i rättegångsbalken kapittel 8 § 6, er det Advokatsamfundets styre som er tillagt de øvrige tilsynsoppgavene i medhold av rättegångsbalken kapittel 8 og Advokatsamfundets vedtekter. Det følger av rättegångsbalken kapittel 8 § 6 første ledd andre punktum at vedtektene også kan gi styret kompetanse til å fastsette disiplinærsanksjoner, men etter vedtektene § 40 flg. tilligger disiplinærmyndigheten Disciplinnämnden alene.

Advokatsamfundets styre velges av Advokatsamfundets egne organer. Selv om vedtektene ikke uttrykkelig stiller krav om at styremedlemmene må være advokater, er praksis – og ifølge Advokatsamfundet den rådende oppfatning – at kun medlemmer av Advokatsamfundet kan velges inn i styret.

Advokatsamfundet er tillagt en rekke ulike tilsynsoppgaver. Hovedoppgaven er å føre løpende tilsyn med at advokater overholder advokatregelverket. Dette gjøres blant annet ved at Advokatsamfundet mottar regnskapsrapportering fra advokatene. Advokatsamfundet gjennomfører bokettersyn og krever dokumentasjon og redegjørelse om sakshåndteringen fra advokaten. Videre innkrever Advokatsamfundet medlemsavgift, «serviceersättning» (se punkt 7.10) og «straffavgift», fører register over og håndhever sanksjoner ved manglende oppfyllelse av krav om videreutdanning og registrerer advokater med bevilling fra andre EU-/EØS-land eller Sveits som ønsker å drive advokatpraksis i Sverige i medhold av den utenlandske bevillingen.

Det er Advokatsamfundets styre som tar stilling til søknader om advokatbevilling og som fatter vedtak om tilbakekall av advokatbevilling på annet grunnlag enn det som hører inn under Disciplinnämnden, for eksempel dersom en advokat er konkurs eller har begynt i jobb som ansatt i en bedrift som ikke er et advokatfirma, uten at vedkommende frivillig frasier seg advokatbevillingen. Dersom Advokatsamfundets styre i en konkret sak ikke skulle ta stilling til hvorvidt en bevilling bør tilbakekalles på de grunnlag som er nevnt over, kan Justitiekanslern kreve at styret tar opp en slik sak til behandling.

Vedtak som avslår søknad om advokatbevilling, som nekter registrering av advokat med bevilling fra et annet land i EU, EØS eller Sveits, eller som tilbakekaller advokatbevilling, kan begjæres rettslig overprøvet av den vedtaket gjelder, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 8. Overprøvingen skjer, på samme måte som i disiplinærsaker, direkte for Högsta domstolen. Utgangspunktet er at Högsta domstolen har full prøvingskompetanse. I saker der Advokatsamfundet har gitt avslag på en søknad om bevilling, følger det imidlertid av rettspraksis at Advokatsamfundets vurdering av søkerens personlige egnethet skal tillegges stor vekt, og at domstolen er noe tilbakeholden med å overprøve Advokatsamfundets vurderinger.69

Justitiekanslern kan kreve rettslig overprøving av vedtak fattet av Advokatsamfundets styre i medhold av rättegångsbalken kapittel 8 § 7, jf. § 8 tredje punktum, det vil si blant annet vedtak som gjelder spørsmål om tilbakekall av advokatbevilling eller opphevelse av registrering av advokat med utenlandsk bevilling.

7.13.4 Justitiekanslern

Justitiekanslern er et offentlig forvaltningsorgan som hører inn under den utøvende makt, men som er uavhengig og ikke underlagt noe departement. Justitiekanslern er en form for ombudsmann og har til overordnet oppgave å verne integriteten og ytringsfriheten samt rettssikkerheten i den offentlige virksomheten.70 Justitiekanslern har flere oppgaver og fører blant annet, sammen med Riksdagens ombudsmann, overordnet tilsyn med stats- og kommuneforvaltningen. Til Justitiekanslern ligger også oppgaven som statens representant i en rekke typer sivile tvister for domstolene. Organet beskriver seg derfor også som «statens advokat».

I medhold av rättegångsbalken kapittel 8 har Justitiekanslern også enkelte overordnede tilsynsoppgaver med hensyn til Advokatsamfundets tilsyns- og disiplinærvirksomhet. Justitiekanslerns rolle i disse sakene er begrunnet med at «[d]e allmänna intressen, som äro förknippade med advokaternas verksomhet, äro av den vikt, att de böra äga en målsmann utanför advokaternas egen krets.»71 Det kan være naturlig å se Justitiekanslerns rolle som overordnet tilsynsorgan i sammenheng med at allmenne samfunnsinteresser i mindre grad er representert i de svenske tilsyns- og disiplinærorganene for advokater enn de er i for eksempel Danmark og Norge. I Sverige er advokatene i flertall i disiplinærorganet, i Danmark og Norge er de det ikke. I 1999 foreslo Advokatkommitén72 å avvikle Justitiekanslerns tilsynsoppgaver overfor Advokatsamfundet og i stedet øke allmennhetens innflytelse i Advokatsamfundets tilsyns- og disiplinærsystem, gjennom å øke andelen representanter for allmennheten i Disciplinnämnden og stille krav om at nemndens leder er eller har vært «ordinarie domare» ved de alminnelige domstolene.73 Forslaget er imidlertid ikke blitt fulgt opp av lovgiver.

Justitiekanslerns oppgaver overfor Advokatsamfundets organer fremgår av ulike bestemmelser i rättegångsbalken kapittel 8 og Advokatsamfundets vedtekter. Bestemmelser i vedtektene sikrer at kopi av alle avgjørelser i disiplinærspørsmål, eller saker der det på annet grunnlag oppstår spørsmål om tilbakekall av advokatbevilling, sendes til Justitiekanslern. I henhold til § 42 skal samtlige beslutninger fra Disciplinnämnden, enten de er fattet i nemnd eller avdeling, sendes til Justitiekanslern. Dette dreier seg i praksis om mellom 400 og 700 saker i året.74 Det samme gjelder beslutning fattet av Advokatsamfundets styre i sak om tilbakekall av advokatbevilling eller opphevelse av registrering av utenlandsk advokat, jf. vedtektene § 45 tredje ledd.

Videre har Justitiekanslern adgang til å kreve avgjørelse fra Disciplinnämnden i disiplinærspørsmål, eller fra Advokatsamfundets styre av spørsmålet om det er grunnlag for tilbakekall av advokatbevilling, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 6 tredje ledd. Som det fremgår ovenfor, er Justitiekanslern også gitt rett til å kreve overprøving for domstolene i slike saker. Dermed vil man i saker der Disciplinnämnden kommer til at det ikke er grunnlag for tilbakekall av advokatbevilling, kunne oppleve at Justitiekanslern anker avgjørelsen, hvoretter Högsta domstolen kommer til motsatt resultat.75 I 2012 forekom det to tilfeller der Justitiekanslern begjærte disiplinærsak mot advokater og to tilfeller der Justitiekanslern begjærte domstolsprøving av disiplinærvedtak.

Justitiekanslern er også påtalemyndighet i saker om straff for brudd på advokaters taushetsplikt, jf. rättegångsbalken kapittel 8 § 7 syvende ledd.