3 Årsberetning og annen forklarende og beskrivende informasjon

3.1 Mandatet

Etter mandatet punkt 1 skal lovutvalget:

«gå gjennom regnskapslovgivningen, og utrede hvilke endringer som er nødvendig for å gjennomføre forventede EØS-forpliktelser som svarer til EUs parlaments- og rådsdirektiv 2013/34/EU (det konsoliderte regnskapsdirektivet) i norsk rett».

Lovutvalget valgte i samråd med departementet å forskyve arbeidet med enkelte deler av mandatet for delutredning I til delutredning II. Dette gjelder blant annet regnskapsdirektivets bestemmelser om årsberetning og rapportering av ikke-finansiell informasjon. Lovutvalget skrev følgende om dette i delutredning I (s. 15):

«Den presiseringen av mandatet som følger av utvalgets brevveksling med departementet, medfører at to av temaene som opprinnelig var tiltenkt delutredning I, blir behandlet i delutredning II. Det ene av disse temaene er årsberetningen. Den foreliggende utredningen inneholder utelukkende én materiell vurdering av bestemmelsene om årsberetningen, og det er om små foretak skal ha plikt til å utarbeide årsberetning. Ut over dette er utvalgets forslag til endring i bestemmelsene om årsberetningens innhold begrenset til en konsekvensjustering som følge av forslag om endring i bestemmelsen om fortsatt drift.»

Mandatet punkt 6 omtaler årsberetningen og annen ikke-finansiell rapportering slik:

«6. Vurdere kravene til presentasjon av opplysninger om ikke-finansielle forhold og om det kan gjøres unntak fra noen av disse opplysningskravene for små foretak.

Utviklingen på rapporteringsområdet, både i Norge og internasjonalt, reflekterer i økende grad nye informasjonsbehov hos en variert gruppe brukere. Dette har ført til krav om mer kompleks, omfangsrik og variert rapportering, bl.a. med mer vekt på skjønnsmessige fremadskuende vurderinger, og med utvidede opplysningskrav om ikke-finansielle forhold, herunder om foretaksstyring og samfunnsansvar. I EU har dette kommet til uttrykk bl.a. gjennom EU-kommisjonens forslag (COM(2013) 207) til direktiv med nye krav til rapportering av ikke-finansiell informasjon for enkelte grupper av store foretak. Internasjonalt pågår det også et viktig arbeid med å gjøre foretakenes rapportering mer brukervennlig og relevant, bl.a. gjennom såkalt «integrert rapportering».

Utvalget skal i lys av utviklingen som har skjedd og som ventes framover, vurdere behovet for forskjellige løsninger for ulike grupper av regnskapsprodusenter og regnskapsbrukere, herunder særlig kapitalmarkedenes behov for regnskapsmessig sammenlignbarhet, relevans og pålitelighet og små og mellomstore foretaks (SMFsektorens) behov for administrativt enkle løsninger. Utvalget bes i den forbindelse også om å vurdere om og i hvilken utstrekning regnskapslovens årsberetningskrav og andre krav til presentasjon av opplysninger om ikke-finansiell informasjon i større utstrekning kan og bør tilpasses mulige nåværende eller framtidige løsninger for «integrert rapportering», eventuelt om det også bør foretas lempninger i kravene til årsberetning eller andre ikke-finansielle opplysninger for små foretak. Arbeidet til Det internasjonale rådet for integrert rapportering (IIRC) har særlig relevans for denne delen av utvalgets utredning. Dersom utvalget foreslår lempninger i kravene til årsberetning for små foretak, bes det også om at utvalget vurderer om det kan være hensiktsmessig eller nødvendig at enkelte krav til opplysninger i årsberetningen erstattes med noteopplysningskrav.»

EU-kommisjonens forslag til direktiv om ikke-finansiell rapportering for store foretak (COM/2013/207) har resultert i direktiv 2014/95/EU (heretter kalt endringsdirektivet) som innebærer at det legges til noen nye artikler i regnskapsdirektivet. Det følger av mandatet at lovutvalget skal komme med forslag til implementering av endringsdirektivet.

Det som behandles i dette kapittelet er et stort og til dels uoversiktlig felt. Gjeldende lovbestemmelser om årsberetningen, redegjørelse om foretaksstyring og redegjørelse om samfunnsansvar bygger dels på EØS-direktiver og dels på normer som er utviklet i Norge. Hovedtyngden av regelverket retter seg mot børsnoterte foretak. For utvalget er det tankekors at de børsnoterte foretakenes informasjonsplikter er spredt ut på mange regelsett: for årsregnskapet må de forholde seg til EU-godkjent IFRS via IAS-forordningen, for delårsrapportering må de forholde seg til bestemmelser i verdipapirhandelloven, og for årsberetningen mv. må de forholde seg til bestemmelser som hovedsakelig ligger i regnskapsloven, men hvor noe også følger av verdipapirhandelloven. En slik organisering av regelverksutviklingen umuliggjør en overordnet nytte-kostnadsvurdering av informasjonspliktene.

Drøftingen i dette kapittelet forutsetter at en tar stilling til begrepsbruk. Mandatet omtaler «ikke-finansiell informasjon», og endringsdirektivet bruker også dette begrepet. Engelsk litteratur bruker ofte begrepet «narrative reporting», som vel best kan oversettes med beretning. Formuleringen «ikke-finansiell» er misvisende, dels fordi reguleringen bl.a. etterspør analyse av regnskapstall og andre finansielle størrelser, og dels fordi informasjonen antas å ha konsekvenser for prisingen av de rapporterende foretakene. Utvalget vil i sine vurderinger gå bort fra formuleringen «ikke-finansiell informasjon» og i stedet bruke «forklarende og beskrivende informasjon» som begrep. I utvalgets terminologi er således både tradisjonelle årsberetningstemaer om virksomhet og drift, foretaksstyring og samfunnsansvar inkludert i begrepet forklarende og beskrivende informasjon. Nytt direktiv pålegger en rekke foretaksspesifikke analyser som her vil være annen forklarende og beskrivende informasjon.

Regnskapsdirektivets bestemmelser om årsberetning inneholder også bestemmelser om revisjon. Revisors forhold til årsberetningen omfattes således av mandatet. Ettersom det parallelt med utvalgets arbeid er oppnevnt et Regnskapsfører- og revisorlovutvalg, synes det mest naturlig at revisors oppgaver vurderes av dette. Utvalget beskriver gjeldende rett og direktivets bestemmelser på området og kommenterer innholdet i disse uten å foreslå konkrete lovbestemmelser.

I fortsettelsen gis det en gjennomgang av de krav til forklarende og beskrivende informasjon som følger av gjeldende rett i punkt 3.2, krav som følger av EØS-retten i punkt 3.3, og gjeldende rett i Sverige og Danmark i punkt 3.4. IFRS har ikke bestemmelser om slik informasjon, men IASB har utgitt en veiledning om ledelsesberetning (Management Commentary) som er relevant for det som drøftes i dette kapittelet. IFRS Management Commentary beskrives sammen med britiske og amerikanske krav til forklarende og beskrivende informasjon i punkt 3.5. Punkt 3.6 inneholder utvalgets vurderinger.

3.2 Gjeldende rett

3.2.1 Innledning

Plikt til å utarbeide årsberetning følger av regnskapsloven § 3-1 der det står at regnskapspliktige skal utarbeide årsregnskap og årsberetning. Krav om å utarbeide årsberetning gjelder for alle regnskapspliktige uavhengig av hvilket regnskapsspråk de anvender og uavhengig av om den regnskapspliktige er klassifisert som lite foretak, øvrig foretak eller stort foretak etter regnskapsloven §§ 1-5 og 1-6.

Regnskapspliktige som utarbeider årsregnskap etter god regnskapsskikk, forenklet IFRS eller IFRS, har således alle plikt til å utarbeide årsberetning. For IFRS-rapporterende foretak er det en rekke opplysningsplikter som følger av notekrav som i noen grad er overlappende med de krav som følger av bestemmelsene om årsberetningen i regnskapsloven. Slik overlapping fritar ikke fra å oppfylle opplysningskravene som gjelder for årsberetningen. Små foretak har begrensede opplysningskrav i henhold til regnskapsloven § 3-3. Øvrige foretak og store foretak har noe mer omfattende opplysningskrav etter § 3-3a. Store foretak må i tillegg utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar i henhold til § 3-3c. Børsnoterte foretak skal utover dette utarbeide redegjørelse om foretaksstyring etter § 3-3b.

Formålet ved årsberetningen er beskrevet slik i NOU 1995: 30 punkt 9.1:

«I årsberetningen skal det gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme selskapets stilling og resultatet av virksomheten, og som ikke fremgår av resultatregnskap eller balanse, samt om andre forhold av vesentlig betydning for selskapet selv om de har inntrådt etter regnskapsårets utgang. Det skal videre, i den utstrekning det er av interesse for å bedømme selskapets stilling, redegjøres for avsetningsforhold og prisutvikling i årets løp og på det tidspunkt beretning avgis. Styret skal dessuten i beretningen fremlegge forslag til disponering av resultatet. Det er også krav om en rekke detaljopplysninger.»

Årsberetningen utgjør ikke en del av årsregnskapet, jf. regnskapsloven § 3-2 første ledd. Dette medfører at de opplysningsplikter som gjelder for årsberetningen, ikke kan oppfylles ved hjelp av opplysninger i årsregnskapet (NOU 1995: 30 punkt 9.1). Om arbeidsdelingen mellom årsregnskap, herunder noter, og årsberetning sier NOU 1995: 30 punkt 9.1 følgende:

«Utvalget har i avsnitt 2.3.3 drøftet sammenhengen mellom årsregnskap og årsberetning. Utvalget har foreslått at det skilles skarpere mellom disse i samsvar med direktivenes oppbygging. Dette vil gjøre informasjonen lettere tilgjengelig, samtidig som ansvarsomfanget for både regnskapsavleggere og regnskapskontrollører (herunder foretakets revisor) kan avgrenses. Årsregnskapet og årsberetningen vil ved et slikt skille i større grad representere selvstendige informasjonskilder.

I kapittel 8 er det foreslått en operasjonalisering av dette skillet. Opplysninger som har en klar tilknytning til størrelser i regnskapsoppstillingene, skal gis i noter. Årsberetningen skal gi overordnet informasjon om årsregnskapet ut over den informasjonen som er gitt i notene. I tillegg skal årsberetningen gi informasjon om forhold som ikke ligger til grunn for årsregnskapet, bl.a. styrets vurdering av fremtidsutsiktene og styrets forslag til resultatdisponering.»

Det foreligger to regnskapsstandarder som gir lovbestemmelsene om årsberetning et nærmere innhold. For regnskapspliktige som ikke er klassifisert som små, er det gitt nærmere veiledning om utarbeidelse av årsberetningen i NRS 16 Årsberetning. Det er gitt tilsvarende veiledning for små foretak i NRS 8 God regnskapsskikk for små foretak kapittel 9.

Det er ikke klart at regnskapsloven § 4-6 om god regnskapsskikk gjelder for årsberetningen. Etter regnskapsloven § 3-2 om årsregnskapets innhold er årsberetningen ikke en del av årsregnskapet. Dette er et bevisst valg, jf. også NOU 1995: 30 punkt 8.1 og 9.1. Bestemmelsen om god regnskapsskikk i § 4-6 viser kun til årsregnskapet, ikke til årsberetningen. Norsk RegnskapsStiftelse uttaler følgende i NRS 16 punkt 1:

«Regnskapsloven stiller spesifiserte krav til innholdet i årsberetningen. På sentrale punkter legges det opp til at innholdet i årsberetningen bør utvikles over tid og i samsvar med god regnskapsskikk. De generelle lovbestemmelsene vil derfor måtte utfylles med krav gjennom standardsetting.»

Det vises her til god regnskapsskikk, men ikke eksplisitt til lovbestemmelseni § 4-6. Spørsmålet om lovbestemmelsen om god regnskapsskikk også omfatter årsberetningen har betydning for den autoritative status NRS 16 og NRS 8 har når det gjelder å definere inneholdet i årsberetningen. Hvis disse standardene kun anses som veiledninger og ikke som uttrykk for god regnskapsskikk etter § 4-6, vil de nødvendigvis ha lavere autoritet. Det er for øvrig utvalgets inntrykk at mange regnskapspliktige ikke legger like stor vekt på NRS 16 som på øvrige standarder. I etterfølgende punkt 3.2.2 som kommenterer §§ 3-3a og 3-3, vil NRS 16 og NRS 8 kapittel 9 bli ansett som relevante tolkningskilder.

3.2.2 Årsberetningen

Regnskapsloven § 3-3 om årsberetning for små foretak lyder:

«I årsberetningen skal det gis opplysninger om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer.

Årsberetningen skal minst omfatte en rettvisende oversikt over utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling. Det skal gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter.

I årsberetningen skal det gis følgende opplysninger om forutsetningen om fortsatt drift, jf. § 4-5:

• 1. Dersom forutsetning om fortsatt drift legges til grunn for årsregnskapet, skal det bekreftes at forutsetningen er til stede.

• 2. Dersom det er tvil om den regnskapspliktige kan fortsette virksomheten, skal det redegjøres for usikkerheten.

• 3. Dersom styrets handleplikt ved tap av egenkapital har inntrådt i henhold til aksjeloven eller allmennaksjeloven § 3-5, skal det opplyses om det er besluttet eller satt i verk tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet.

• 4. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal det redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet dersom dette ikke framgår i note til årsregnskapet.

Årsberetningen skal inneholde forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap dersom dette ikke framgår av årsregnskapet.

Det skal gis opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det skal opplyses særskilt om skader og ulykker. Regnskapspliktig som i regnskapsåret har sysselsatt minst 5 årsverk, skal i tillegg opplyse særskilt om sykefravær.

Det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene.

Foretak som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, skal redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme formålet i diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering.

Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

For små foretak som utarbeider konsernregnskap, skal årsberetningen også dekke virksomheten i konsernet.»

Regnskapsloven § 3-3a om årsberetning for regnskapspliktige som ikke er små foretak, lyder:

«I årsberetningen skal det gis opplysninger om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer.

Årsberetningen skal minst omfatte en rettvisende oversikt over utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling, sammen med en beskrivelse av de mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer den regnskapspliktige står overfor. Oversikten skal være en balansert og fyllestgjørende analyse av utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling, hensyntatt virksomhetens størrelse og kompleksitet. Det skal gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter.

I den grad det er nødvendig for å forstå den regnskapspliktiges utvikling, resultat eller stilling, skal analysen nevnt i annet ledd inneholde både finansielle og, der det passer, ikke-finansielle sentrale resultatindikatorer relevante for den aktuelle virksomheten, inkludert opplysninger om miljø- og personalsaker.

I sin analyse skal årsberetningen, der det passer, inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp oppført i årsregnskapet.

Det skal gis en redegjørelse i årsberetningen som gir grunnlag for å vurdere den regnskapspliktiges framtidige utvikling. Regnskapspliktig som i foregående årsberetning eller årsregnskap har angitt resultatmål eller gitt andre opplysninger om forventet utvikling, skal opplyse om forventningene er i samsvar med årets resultat og begrunne eventuelle avvik.

Det skal gis opplysninger om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansiell stilling og resultat. Opplysningene skal omfatte mål og strategier som er fastsatt for styring av finansiell risiko, herunder strategien for sikring av hver hovedtype av planlagte transaksjoner der sikringsvurdering er benyttet. Det skal gjøres rede for foretakets eksponering mot markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko.

I årsberetningen skal det gis følgende opplysninger om forutsetningen om fortsatt drift, jf. § 4-5:

• 1. Dersom forutsetning om fortsatt drift legges til grunn for årsregnskapet, skal det bekreftes at forutsetningen er til stede.

• 2. Dersom det er tvil om den regnskapspliktige kan fortsette virksomheten, skal det redegjøres for usikkerheten.

• 3. Dersom styrets handleplikt ved tap av egenkapital har inntrådt i henhold til aksjeloven eller allmennaksjeloven § 3-5, skal det opplyses om det er besluttet eller satt i verk tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet.

• 4. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal det redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet dersom dette ikke framgår i note til årsregnskapet.

Årsberetningen skal inneholde forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap dersom dette ikke framgår av årsregnskapet.

Det skal gis opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det skal opplyses særskilt om skader og ulykker. Regnskapspliktig som i regnskapsåret har sysselsatt minst 5 årsverk, skal i tillegg opplyse særskilt om sykefravær.

Det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene.

Foretak som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, skal redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme formålet i diskrimineringsloven1 og i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.

For regnskapspliktig som utarbeider konsernregnskap, skal årsberetningen også dekke virksomheten i konsernet.

Regnskapspliktige som er utstedere med verdipapirer notert på regulert marked skal gi opplysninger som nevnt i verdipapirhandelloven § 5-8 a.»

Omtalen av innholdet i årsberetningen i dette kapittelet er strukturert med utgangspunkt i regnskapsloven § 3-3a. Hvis kravene til årsberetningen for små foretak etter § 3-3 er forskjellige, omtales disse eksplisitt. Hvis kravene etter §§ 3-3a og 3-3 er likelydende, gis det kun en positiv bekreftelse på at så er tilfelle. Omtalen er ordnet slik at hvert ledd i § 3-3a omtales for seg.

Arten av virksomheten og hvor virksomheten drives

Regnskapsloven § 3-3a første ledd lyder:

«I årsberetningen skal det gis opplysninger om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer.»

Opplysningskravet er likelydende for regnskapspliktige som er klassifisert som små foretak, jf. § 3-3 første ledd. Kravet om å gi opplysninger om filialer er en implementering av artikkel 46 nr. 2 bokstav e i fjerde direktiv; for øvrig er innholdet i bestemmelsen direktivuavhengig.

NRS 16 punkt 2.4 gir følgende veiledning når det gjelder opplysningskravet i § 3-3a første ledd:

«Foretak eller konsern som driver flere typer virksomhet, må gi slike opplysninger om hver virksomhet. For foretak som har mangeartet virksomhet og spredt på mange geografiske steder, vil det likevel være uhensiktsmessig å gi uttømmende og detaljerte opplysninger om disse forhold i årsberetningen. Det er vanskelig å utforme generelle regler for hvor detaljert denne informasjonen må være siden forholdene vil variere fra foretak til foretak. Foretaket må derfor selv avgjøre dette.

I forbindelse med beskrivelsen av foretakets virksomhet oppfordres det til å gi en redegjørelse for foretakets forretningsidé og strategi. Dette kan være viktig for å forstå virksomhetens art og lokalisering.»

Handeland og Schwencke (2011 side 103) gir følgende omtale av hva som kan forstås som arten av virksomheten:

«Et utgangspunkt vil naturlig være den angivelse av selskapets virksomhet som bl.a. aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper skal ha i vedtektene (asl. § 2-2 nr. 3 og asal. § 2-2 nr. 3), formålsangivelsen i selskapsavtalen for ansvarlige selskaper (selskapsloven § 2-3 nr. 2), og registreringen i Foretaksregisteret av «hva slags virksomhet som skal drives» i enkeltpersonforetak (foretaksregisterloven § 3-5 nr. 3).»

Forfatterne uttaler videre at opplysningskravet må forstås å gjelde hovedkontor/forretningskontor så vel som produksjonssteder, salgskontorer/filialer mv. De mener imidlertid at opplysningsplikten må kunne begrenses til driftssteder der den regnskapspliktige har en organisert virksomhet av et vesentlig omfang og av en viss varighet.

Når det gjelder detaljeringsnivået på de opplysninger som skal gis i årsberetningen med hensyn til art og lokalisering av virksomhet, har Evalueringsutvalget gitt føringer i NOU 2003: 23 punkt 16.7.3:

«Etter utvalgets vurdering må bestemmelsen ses i sammenheng med årsberetningens formål, slik at det ikke er nødvendig å gi en detaljert opplisting. Det er tilstrekkelig at informasjonen om art og sted gis på et overordnet nivå eller at det fremgår av årsberetningen forøvrig.»

Rettvisende oversikt

Regnskapsloven § 3-3a annet ledd lyder:

«Årsberetningen skal minst omfatte en rettvisende oversikt over utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling, sammen med en beskrivelse av de mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer den regnskapspliktige står overfor. Oversikten skal være en balansert og fyllestgjørende analyse av utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling, hensyntatt virksomhetens størrelse og kompleksitet. Det skal gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter.»

I tredje og fjerde ledd gis det en presisering av kravene til denne analysen. Her følger det at:

«I den grad det er nødvendig for å forstå den regnskapspliktiges utvikling, resultat eller stilling, skal analysen nevnt i annet ledd inneholde både finansielle og, der det passer, ikke-finansielle sentrale resultatindikatorer relevante for den aktuelle virksomheten, inkludert opplysninger om miljø- og personalsaker.

I sin analyse skal årsberetningen, der det passer, inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp oppført i årsregnskapet.»

Bestemmelsene gjennomfører krav i artikkel 46 nr. 1 i fjerde direktiv og artikkel 36 nr. 1 i syvende direktiv. Små foretak har et mindre omfattende opplysningskrav i § 3-3 annet ledd:

«Årsberetningen skal minst omfatte en rettvisende oversikt over utviklingen og resultatet av den regnskapspliktiges virksomhet og av dens stilling. Det skal gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter.»

Små foretak trenger ikke å gi en «balansert og fyllestgjørende analyse», men kan nøye seg med å gi en oversikt. Det er ikke nødvendig at små foretaks årsberetning inneholder henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp i oppstillingsplaner eller noter til årsregnskapet. Små foretak trenger heller ikke å gi en beskrivelse av de mest sentrale risikoer og usikkerhetsfaktorer som den regnskapspliktige står overfor.

Det vises i § 3-3a annet ledd til at årsberetningen skal gi en rettvisende oversikt. Innholdet i dette begrepet er språklig beslektet med rettvisende bilde som er et overordnet krav til årsregnskapet, jf. regnskapsloven § 3-2a. Formålet med denne oversikten må være at regnskapsbrukerne skal gis en bedre forståelse av årsregnskapet og de forhold eller faktorer som vesentlig har påvirket den regnskapspliktiges resultat og økonomiske stilling. Bestemmelsene i annet, tredje og fjerde ledd er nærmere omtalt i Ot.prp. nr. 89 (2003 – 2004) punkt 8.5.

NRS 16 punkt 2.5 har nærmere veiledning. Her stadfestes det at formålet med en rettvisende oversikt er å gi opplysninger som er av betydning for regnskapsbrukerne når de skal bedømme den regnskapspliktiges stilling og resultat. Dette innebærer at sentrale faktorer som påvirker virksomheten, må identifiseres og forklares. Dette gjelder faktorer som varierer over tid, og som gir svingninger i resultatet. Ifølge NRS 16 må det også redegjøres for poster som i særlig grad har påvirket årsregnskapet, slik som uvanlige eller ekstraordinære transaksjoner eller hendelser. Årsaken til og virkningen av vesentlige endringer i regnskapsprinsipper nevnes spesielt. Det skal også gis en omtale av viktige hendelser etter balansedagen og deres faktiske og potensielle virkning på resultat og stilling. Disse kravene bør ses i sammenheng med enkelte av regnskapslovens noteopplysningskrav. Ifølge § 7-1 annet ledd skal det gis opplysninger som er nødvendige for å bedømme den regnskapspliktiges eller konsernets stilling og resultat, og som ikke fremgår av årsregnskapet for øvrig. Ifølge § 7-6 skal det gis opplysninger om store enkelttransaksjoner. Det vil være naturlig at årsberetningen omtaler disse forholdene på et mer overordnet nivå enn notene, jf. NOU 1995: 30 punkt 9.1.

Også andre forhold må opplyses om for å gi en rettvisende oversikt. Dette kan være betydelige poster som ikke er regnskapsført, eller virksomheter som etter regnskapsloven ikke skal konsolideres, men som likevel er betydningsfulle for foretaket. Videre skal det gis en overordnet vurdering av den totale usikkerhet i foretakets regnskapsførte resultat og finansielle stilling.

Den videre veiledningen i NRS 16 når det gjelder krav om å gi en rettvisende oversikt, er delt inn i forhold som vedrører resultatregnskapet, balansen og kontantstrømoppstillingen. I det følgende gis en oversikt over hovedinnholdet i veiledningen. Når det gjelder resultatregnskapet, skal det fokuseres på de forhold som er relevante for å forstå det samlede resultatet. Det vil være særlig aktuelt å gi opplysninger om omsetningsforhold og prisutvikling, for eksempel gunstige og ugunstige bransjeforhold og hvilke konsekvenser disse har for den regnskapspliktige. I standarden nevnes spesielt endringer i markedsforhold, nye produkter og tjenester, endringer i markedsandeler eller markedsposisjoner, endringer i salgsmengde og marginer og endringer i valutakurser og andre relevante prisforhold. Videre vises det til spesielle forhold som kan ha påvirket resultatet og som det også er naturlig å opplyse om, slik som kjøp eller salg av virksomhet, ny/avviklet virksomhet og realiserte eller oppbygde merverdier.

Omtale av forhold i balansen skal etter NRS 16 konsentreres om forhold som berører de viktigste sidene ved den finansielle situasjonen, og om konsekvensene av den strategien som følges på dette området. Kapitalstrukturen og den regnskapspliktiges likviditetssituasjon skal drøftes. Det skal blant annet gis vurderinger av relevante finansielle forholdstall, herunder utviklingen i og nivået på disse.

For kontantstrømoppstillingen skal det gis kommentarer til dens ulike deler. Det skal gis en vurdering av den likviditetsmessige situasjonen på balansedagen og utviklingen i likviditeten i løpet av året, i den grad dette ikke allerede er gjort i kommentarene til balansen. Hvis det er vesentlige avvik mellom driftsresultat og kontantstrøm fra operasjonelle aktiviteter, skal dette forklares nærmere. Sammenhengen mellom kontantstrømmene fra de forskjellige aktivitetene (operasjonelle aktiviteter, investeringsaktiviteter og finansieringsaktiviteter) skal forklares og vurderes. Det gjelder spesielt den regnskapspliktiges evne til selvfinansiering av investeringer. Det skal også gis opplysninger om eventuelle større finansielle transaksjoner som har skjedd etter balansedagen.

Etter § 3-3a annet ledd skal det gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter. Bestemmelsen er omtalt i Ot.prp. nr. 39 (2004 – 2005) punkt 3.8.2, men det fremkommer ikke her konkret hva som skal gis av opplysninger. Bestemmelsen gjennomfører krav i artikkel 46 nr. 2 bokstav c i fjerde direktiv og artikkel 36 nr. 2 bokstav c i syvende direktiv. NRS 16 punkt 2.5 har en nærmere veiledning til hvordan dette opplysningskravet skal forstås. Opplysningene i årsberetningen skal normalt begrenses til en overordnet, verbal beskrivelse som for eksempel kan inneholde en orientering om omfang av og type forsknings- og utviklingsaktiviteter og hvilken tidshorisont de har. Det vises spesielt til at kostnadsføring av utgifter som har investeringspreg, bør omtales. Det samme gjelder hvis den regnskapspliktige velger å kostnadsføre utgifter til egen forskning og utvikling som tilfredsstiller kravene til balanseføring. For øvrig bør krav om opplysninger i årsberetningen på dette punktet ses i sammenheng med notekravene om forskning og utvikling etter regnskapsloven § 7-14 annet ledd.

Redegjørelse om foretakets fremtidsutsikter

Regnskapsloven § 3-3a femte ledd lyder:

«Det skal gis en redegjørelse i årsberetningen som gir grunnlag for å vurdere den regnskapspliktiges framtidige utvikling. Regnskapspliktig som i foregående årsberetning eller årsregnskap har angitt resultatmål eller gitt andre opplysninger om forventet utvikling, skal opplyse om forventningene er i samsvar med årets resultat og begrunne eventuelle avvik.»

Små foretak har ikke et tilsvarende opplysningskrav i § 3-3. Bestemmelsen er omtalt i Ot.prp. nr. 89 (2003 – 2004) punkt 8.5 og gjennomfører krav i artikkel 46 nr. 2 bokstav b i fjerde direktiv og artikkel 36 nr. 2 bokstav b i syvende direktiv. Bestemmelsen i andre punktum om at faktisk måloppnåelse skal sammenlignes med tidligere publiserte målsettinger, følger imidlertid ikke av direktivet, og den var heller ikke foreslått av Evalueringsutvalget. I lovutkastet i NOU 2003: 23 (s. 347) lød andre punktum:

«Redegjørelsen skal også inneholde opplysninger om mål, måloppnåelse og risikoforhold og som utfyller den informasjonen som gis i årsregnskapet.»

Den utformingen annet punktum fikk i Ot.prp. nr. 89 (2003 – 2004) var inspirert av dansk lovtekst, som departementet omtaler som (s. 64):

«(…) et krav om å opplyse om innfrielsen av tidligere opplyste forventninger. Departementet anser at et slikt opplysningskrav vil fylle et relevant informasjonsbehov og være en hensiktsmessig oppfølging av utvalgets forslag om å gi opplysninger om mål og måloppnåelse.»

Det sentrale innholdet i femte ledd er at det skal gis en redegjørelse som kan gi grunnlag for å vurdere den regnskapspliktiges fremtidige utvikling. Ifølge NRS 16 punkt 2.6 skal styret og daglig leder gi en vurdering av foretakets forventede økonomiske utvikling på et overordnet nivå med en angivelse av de viktigste forutsetninger som er lagt til grunn. Omfanget av redegjørelsen skal stå i rimelig forhold til usikkerheten som foretaket opererer under.

NRS 16 oppfordrer ikke den regnskapspliktige til å offentliggjøre budsjetter eller detaljerte prognoser. Slike opplysninger kan bli villedende fordi forutsetningene de bygger på kan endre seg relativt hurtig. Synspunktet kan kanskje også begrunnes ut fra konkurransehensyn (Handeland og Schwencke 2011, side 106). I stedet følger det av punkt 2.6 i standarden at årsberetningen skal drøfte faktorer og forhold som vil ha betydning for fremtidige resultater. Denne drøftingen skal blant annet omfatte en identifisering av vesentlige risikoer for virksomheten. Dersom det i forrige årsberetning eller årsregnskap ble angitt resultatmål eller gitt andre opplysninger om forventet utvikling, skal det opplyses om årets resultat er i samsvar med disse forventningene, og eventuelle avvik skal begrunnes.

Standarden gir en rekke eksempler på hva årsberetningen kan inneholde av omtale når det gjelder den regnskapspliktiges fremtidsutsikter. Det kan blant annet gis en redegjørelse om utviklingen i rammebetingelser, en analyse av mulige utfall som konkretiserer konsekvensene av usikkerhet knyttet til innsatsfaktorer, markedsforhold og makroøkonomiske forutsetninger, en redegjørelse om prisutvikling i råvarer og ferdigvarer, en beskrivelse av foretatte investeringer og antatt investeringsbehov, en redegjørelse om kostnadsførte utgifter som forventes å gi økonomiske fordeler på lengre sikt, og en vurdering av kapitalbehov.

Opplysninger om finansiell risiko

Regnskapsloven § 3-3a sjette ledd lyder:

«Det skal gis opplysninger om finansiell risiko som er av betydning for å bedømme foretakets eiendeler, gjeld, finansiell stilling og resultat. Opplysningene skal omfatte mål og strategier som er fastsatt for styring av finansiell risiko, herunder strategien for sikring av hver hovedtype av planlagte transaksjoner der sikringsvurdering er benyttet. Det skal gjøres rede for foretakets eksponering mot markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko.»

Små foretak har ikke et tilsvarende opplysningskrav i § 3-3. Bestemmelsen er omtalt i Ot.prp. nr. 89 (2003 – 2004) punkt 8.5 og gjennomfører krav i artikkel 46 nr. 2 bokstav f i fjerde direktiv og artikkel 36 nr. 2 bokstav e i syvende direktiv.

NRS 16 punkt 2.7 gir følgende overordnede veiledning om redegjørelsen om finansiell risiko:

«Redegjørelsen skal konsentreres om forhold som er av betydning for foretaket som helhet. Formen skal være vurderende og med bruk av tallmateriale i den utstrekning dette letter forståelsen av den finansielle strategien og virkningene av den i praksis. Oversikten forutsettes likevel å være kvalitativ i formen.»

Standarden sier videre at opplysningene i årsberetningen skal være på et overordnet og aggregert nivå, mens det stilles strengere krav til detaljeringsgraden i notekravet om finansiell risiko. Opplysninger av kvalitativ art forutsettes gitt i noter til årsregnskapet.

Det følger av sjette ledd annet punktum at den regnskapspliktige skal opplyse om dens mål og strategier når det gjelder finansiell risiko, herunder sikringsstrategier. I NRS 16 punkt 2.7 legges det vekt på at den regnskapspliktige skal gi opplysninger om hvordan finansielle instrumenter brukes i risikostyringen, herunder innenfor hvilke områder (f.eks. rente, valuta, råvarer eller egenkapitalbaserte instrumenter) slike instrumenter anvendes, og opplysninger om hvilke typer finansielle instrumenter det dreier seg om (f.eks. terminkontrakter eller opsjoner). Det skal også gis opplysninger om hvordan finansaktivitetene er organisert, og hvordan de styres og kontrolleres av ledelsen.

Etter sjette ledd tredje punktum skal det redegjøres for den regnskapspliktiges eksponering mot markedsrisiko, kredittrisiko og likviditetsrisiko. I NRS 16 punkt 2.7 gis følgende veiledning:

«Redegjørelsen skal inneholde en oversikt over de viktigste trekkene ved foretakets finansielle risiko. I denne sammenheng må en vurdere å gi informasjon om driftstilknyttet markedsrisiko og samlet finansiell markedsrisiko. Samlet finansiell markedsrisiko knyttet til finansielle instrumenter vil være en kombinasjon av renterisiko, valutarisiko, råvareprisrisiko og eventuell aksjeprisrisiko. En må vurdere å spesifisere kredittrisikoen for hovedgrupper av finansielle instrumenter. Finansielle instrumenter kan medføre ulike likviditetsmessige virkninger.»

Den regnskapspliktige kan ha avtalt spesielle vilkår eller forutsetninger for lån (covenants) for å beskytte kreditorenes interesser. Hvis det foreligger eller forventes brudd på slike vilkår, skal det ifølge standarden opplyses om dette i årsberetningen.

Redegjørelse om forutsetningen om fortsatt drift

Regnskapsloven § 3-3a syvende ledd lyder:

«I årsberetningen skal det gis følgende opplysninger om forutsetningen om fortsatt drift, jf. § 4-5:

• 1. Dersom forutsetning om fortsatt drift legges til grunn for årsregnskapet, skal det bekreftes at forutsetningen er til stede.

• 2. Dersom det er tvil om den regnskapspliktige kan fortsette virksomheten, skal det redegjøres for usikkerheten.

• 3. Dersom styrets handleplikt ved tap av egenkapital har inntrådt i henhold til aksjeloven eller allmennaksjeloven § 3-5, skal det opplyses om det er besluttet eller satt i verk tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet.

• 4. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal det redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet dersom dette ikke framgår i note til årsregnskapet.»

Opplysningskravet er likelydende for små foretak, jf. § 3-3 tredje ledd. Bestemmelsen følger ikke av direktivkrav, men må ses i sammenheng med det grunnleggende prinsippet om fortsatt drift i regnskapsloven § 4-5. Bestemmelsen omhandler fire situasjoner: utvilsom fortsatt drift, usikker fortsatt drift, tap av egenkapital i aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper og sannsynlig avvikling. Hvis det er utvilsomt at forutsetningen om fortsatt drift er oppfylt, vil det være tilstrekkelig at årsberetningen inneholder en bekreftelse på at fortsatt drift er lagt til grunn for årsregnskapet.

Styret har en generell aktsomhetsplikt for å se til at virksomheten ikke drives for kreditorenes regning og risiko. Hvis det hefter usikkerhet om holdbarheten av forutsetningen om fortsatt drift, plikter styret å redegjøre nærmere for denne usikkerheten, jf. nr. 2. Den etterfølgende omtalen av denne redegjørelsen bygger på NRS 16 pkt. 2.8. Plikten til å opplyse om usikkerheten inntrer når det faktisk foreliggende informasjonsgrunnlaget gir rimelig tvil om den regnskapspliktige kan fortsette sin virksomhet. En slik tvil må antakelig være mer enn en generell skepsis til fremtidsutsiktene. Vurderingshorisonten vil normalt være frem til neste balansedag, men også lenger tidshorisont vil være relevant å trekke inn, for eksempel gjenværende økonomisk levetid på anleggsmidler.

Redegjørelsen bør inneholde de konkrete premissene som fortsatt drift-vurderingen bygger på, virksomhetens kritiske suksessfaktorer og en vurdering av konsekvensene av mulige endringer i forutsetninger og kritiske faktorer. Jo større usikkerhet med hensyn til fortsatt drift, jo mer omfattende vil kravet til redegjørelse være.

Det følger av syvende ledd nr. 3 at det foreligger en særskilt opplysningsplikt hvis egenkapitalen ikke kan anses forsvarlig, eller hvis egenkapitalen har blitt mindre enn halvparten av aksjekapitalen. Opplysningsplikten har sammenheng med bestemmelsene om forsvarlig egenkapital og styrets handleplikt ved tap av egenkapital, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven §§ 3-4 og 3-5.

Hvis det er besluttet avvikling, eller hvis avvikling er sannsynlig, skal eiendeler og gjeld måles til virkelig verdi ved avvikling (jf. regnskapsloven § 4-5), og det skal i så tilfelle gis nærmere redegjørelse om hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet (jf. § 3-3a syvende ledd nr. 4).

Forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap

Regnskapsloven § 3-3a åttende ledd lyder:

«Årsberetningen skal inneholde forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap dersom dette ikke framgår av årsregnskapet.»

Opplysningskravet er likelydende for små foretak, jf. § 3-3 fjerde ledd. Bestemmelsen gjennomfører artikkel 50 i fjerde direktiv. Hvis resultatdisponeringen fremkommer av årsregnskapet, vil det ikke være krav om at forslag til resultatdisponering fremkommer i årsberetningen.

Opplysninger om arbeidsmiljøet

Regnskapsloven § 3-3a niende ledd lyder:

«Det skal gis opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det skal opplyses særskilt om skader og ulykker. Regnskapspliktig som i regnskapsåret har sysselsatt minst 5 årsverk, skal i tillegg opplyse særskilt om sykefravær.»

Opplysningskravet er likelydende for små foretak, jf. § 3-3 femte ledd. Den særskilte opplysningsplikten om sykefravær gjelder kun dersom den regnskapspliktige sysselsetter mer enn fem årsverk. Dette ble endret med ikrafttredelse 1. januar 2005. Bakgrunnen for lovendringen er hensynet til de ansattes personvern, jf. Ot.prp. nr. 89 (2003 – 2004) punkt 8.3.3. NRS 16 punkt 2.10 gir følgende veiledning når det gjelder dette opplysningskravet:

«Regnskapspliktige som i regnskapsåret har sysselsatt minst 5 årsverk, skal gi særskilte opplysninger om sykefravær. Opplysninger skal omfatte det totale sykefraværet i regnskapsåret og hvor stor andel sykefraværet har utgjort av den totale arbeidstiden i regnskapsåret.

Opplysninger om skader vil omfatte personskader og materielle skader. Det skal opplyses om skader som skyldes ulykker og skader som skyldes andre forhold med tilknytning til virksomheten, typisk slitasje- og belastningskader. Opplysninger om ulykker skal minst omfatte ulykkens art og hvilke personskader eller materielle skader ulykken eventuelt har medført. I utgangspunktet skal det gis opplysninger om skader og ulykker spesifisert på enkelttilfeller. Etter forholdene kan det være mest oversiktlig å gi opplysninger om flere likeartede skader eller ulykker samlet. Bestemmelsen kan da oppfylles ved å gi en samlet oversikt.»

Opplysninger om likestilling

Regnskapsloven § 3-3a tiende og ellevte ledd lyder:

«Det skal redegjøres for den faktiske tilstanden når det gjelder likestilling i virksomheten. Det skal også redegjøres for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og for å forhindre forskjellsbehandling i strid med lov om likestilling mellom kjønnene.

Foretak som jevnlig sysselsetter mer enn 50 ansatte, skal redegjøre for tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme formålet i diskrimineringsloven og i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.»

Opplysningskravet er tilsvarende for små foretak, jf. § 3-3 sjette og syvende ledd. I § 3-3a ellevte ledd er det vist til den tidligere diskrimineringsloven og diskriminerings- og tilgjengelighetsloven som ble erstattet av nye lover i 2013. I § 3-3 syvende ledd er det derimot korrekt henvist til diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering.

I NRS 16 punkt 2.10 gis det følgende veiledning om opplysningskravet om likestilling mv.:

«Redegjørelsen skal omfatte en beskrivelse av den faktiske tilstanden og iverksatte og planlagte likestillingstiltak. Redegjørelsen om likestilling har likhetstrekk med plikten til å redegjøre for arbeidsmiljøet. Regnskapspliktige bør gi kjønnsdelt statistikk på sentrale personalområder. Omfanget av omtalen tilpasses virksomhetens størrelse.»

Etter § 3-3a ellevte ledd er det særlige opplysningsplikter for regnskapspliktige som sysselsetter mer enn 50 ansatte. Grensen på 50 ansatte samsvarer med reglene i arbeidsmiljøloven §§ 7-1 og 8-1 om henholdsvis arbeidsmiljøutvalg og arbeidsgivers plikt til å informere og drøfte spørsmål av betydning for arbeidstakernes arbeidsforhold med arbeidstakernes tillitsvalgte.

Opplysninger om ytre miljø

Regnskapsloven § 3-3a tolvte ledd lyder:

«Det skal gis opplysninger om forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter, som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Det skal opplyses hvilke miljøvirkninger de enkelte forhold ved virksomheten gir eller kan gi, samt hvilke tiltak som er eller planlegges iverksatt for å forhindre eller redusere negative miljøvirkninger.»

Opplysningskravet er likelydende for små foretak, jf. § 3-3 åttende ledd. Begrunnelsen for opplysninger om påvirkning av det ytre miljø er gitt i Ot.prp. nr. 42 (1997 – 1998) punkt 11.5:

«Et krav om redegjørelse i årsberetningen for forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø, gir grunnlag for å vurdere den virksomhet foretaket driver i en miljømessig sammenheng, og gir et bilde av selskapets miljømessige forpliktelser og utviklingsmuligheter. Miljørapporteringen vil kunne ha en positiv effekt på selskapets miljøsatsing. F.eks. vil den kunne bidra til å skjerpe styrets oppmerksomhet og ansvarsbevissthet om miljøforhold, og det vil kunne bevisstgjøre selskapets administrasjon om de forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. Slik informasjon kan være av betydelig interesse for aksjeeiere, investorer, kredittgivere, ansatte i virksomheten, myndigheter og allmennheten.»

Opplysningskravet vil være betinget av at det finnes miljøbelastende forhold ved virksomheten, herunder dens innsatsfaktorer og produkter. NRS 16 punkt 2.10 gir nærmere veiledning med hensyn til de opplysninger som skal gis. Foretaket bør redegjøre for hvilke ambisjoner og mål det har på miljøområdet, og hvilke miljøkrav det venter seg fra myndigheter, kunder og leverandører. I fortsettelsen lister regnskapsstandarden opp en rekke forhold som er sentrale med hensyn til påvirkning av det ytre miljø, blant annet type og mengde energi og råvarer som forbrukes, type og mengde forurensning som slippes ut, herunder støy, støv og vibrasjoner, type og mengde avfall som genereres eller besittes, aktiviteters ulykkesrisiko og miljøbelastning knyttet til transport.

Vilkåret for opplysningsplikt er at de nevnte forholdene «kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø». Om dette sier NRS 16 punkt 2.10:

«Hvorvidt forhold kan medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø, vil måtte vurderes konkret i forhold til det enkelte foretak. Forurensningsloven § 8 tillater vanlig forurensning fra blant annet boliger, fritidshus og kontorer. Forurensning som omfattes av denne bestemmelsen, vil vanligvis representere en ubetydelig påvirkning av ytre miljø som det ikke kreves redegjørelse for i årsberetningen. Derimot kan for eksempel fremstilling av produkter som inneholder miljøgifter, medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø. På samme måte kan transportvirksomhet gi utslipp av gasser som bidrar til lokale luftforurensningsproblemer, forsuring eller klimaendringer og medføre en ikke ubetydelig påvirkning av det det ytre miljø.»

Opplysninger om virksomheten i konsernet

Regnskapsloven § 3-3a trettende ledd lyder:

«For regnskapspliktige som utarbeider konsernregnskap, skal årsberetningen også dekke virksomheten i konsernet.»

Likelydende bestemmelse gjelder for små foretak som frivillig utarbeider konsernregnskap, jf. § 3-3 niende ledd. Bestemmelsen implementerer krav i artikkel 36 nr. 1 i syvende direktiv. NRS 16 punkt 2.1 sier følgende:

«Årsberetningen vil for morselskapet primært knyttes til konsernforholdene. Det er konsernet som er den økonomiske enheten og som det er viktig for investorer og andre interessenter å få utfyllende informasjon om. Morselskapets årsberetning vil i betydelig grad også dekke informasjonsbehovet knyttet til datterselskapenes virksomhet. Omfanget av datterselskapenes årsberetninger kan derfor tilpasses informasjonen som er gitt på konsernnivå. Minimumskravene må likevel alltid være oppfylt.»

Opplysninger etter verdipapirhandelloven

Regnskapsloven § 3-3a fjortende ledd lyder:

«Regnskapspliktige som er utstedere med verdipapirer notert på regulert marked skal gi opplysninger som nevnt i verdipapirhandelloven § 5-8 a.»

Små foretak har ikke en tilsvarende bestemmelse. Etter regnskapsloven §§ 1-5 og 1-6 vil utstedere med verdipapirer på regulert marked, ikke kunne klassifiseres som små foretak. Bestemmelsen i fjortende ledd ble tatt inn i 2010, og den er omtalt i NOU 2008: 16 og Prop. 117 L (2009 – 2010). Bestemmelsen viser til verdipapirhandelloven § 5-8a, som lyder:

«Utstedere med verdipapirer notert på regulert marked som har regnskapsplikt etter regnskapsloven skal i årsberetningen gi følgende opplysninger om aksjeeierforhold i selskapet:

• 1. en beskrivelse av vedtektsbestemmelser som begrenser retten til å omsette selskapets aksjer,

• 2. en beskrivelse av hvem som utøver rettighetene til aksjer i eventuelle ansattaksjeordninger når myndigheten ikke utøves direkte av de ansatte som er omfattet av ordningen,

• 3. avtaler mellom aksjeeiere selskapet er kjent med som begrenser mulighetene til å omsette eller utøve stemmerett for aksjer,

• 4. vesentlige avtaler selskapet er part i hvis vilkår trer i kraft, endres eller opphører som følge av et overtakelsestilbud, samt en redegjørelse for vilkårene. I den grad det vil medføre urimelig forretningsmessig ulempe at en avtale blir kjent kan foretaket la være å opplyse om avtalen. Unntaket kommer ikke til anvendelse dersom selskapet er forpliktet til å offentliggjøre opplysninger om avtalen i henhold til annen lovgivning.»

Opplysningene gjelder blant annet eventuelle vedtektsbestemmelser eller aksjonæravtaler som innebærer omsetnings- eller stemmerettsbegrensninger for selskapets aksjer. Bestemmelsen i regnskapsloven § 3-3a siste ledd sammenholdt med verdipapirhandelloven § 5-8a ivaretar visse opplysningsplikter etter endringsdirektiv 2006/46/EU.

3.2.3 Redegjørelse om foretaksstyring

Regnskapsloven § 3-3b om redegjørelse om foretaksstyring lyder:

«Regnskapspliktige som er utstedere med Norge som hjemstat etter verdipapirhandelloven § 5-4 og med verdipapirer notert på regulert marked, skal i årsberetningen eller i dokument det er henvist til i årsberetningen, redegjøre for sine prinsipper og praksis vedrørende foretaksstyring. Plikten til å redegjøre for foretaksstyring gjelder tilsvarende for allmennaksjeselskaper hvis aksjer bare er notert på en autorisert markedsplass utenfor EØS-området.

• 1. Redegjørelsen for prinsipper og praksis vedrørende foretaksstyring etter første ledd skal minst inneholde følgende opplysninger: en angivelse av anbefalinger og regelverk om foretaksstyring som foretaket er omfattet av eller for øvrig velger å følge,

• 2. opplysninger om hvor anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1 er offentlig tilgjengelige,

• 3. en begrunnelse for eventuelle avvik fra anbefalinger og regelverk som nevnt i nr. 1,

• 4. en beskrivelse av hovedelementene i foretakets, og for regnskapspliktige som utarbeider konsernregnskap eventuelt også konsernets, systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen,

• 5. vedtektsbestemmelser som helt eller delvis utvider eller fraviker bestemmelser i allmennaksjeloven kapittel 5,

• 6. vedtektsbestemmelser som regulerer oppnevning og utskifting av styremedlemmer,

• 7. vedtektsbestemmelser og fullmakter som gir styret adgang til å beslutte at foretaket skal kjøpe tilbake eller utstede egne aksjer eller egenkapitalbevis.

• 8. sammensetningen til styre, bedriftsforsamling, representantskap og kontrollkomité; eventuelle arbeidsutvalg for disse organene, samt en beskrivelse av hovedelementene i gjeldende instrukser og retningslinjer for organenes og eventuelle utvalgs arbeid,

Annet ledd nr. 1, 2, 3, 5 og 6 gjelder ikke for regnskapspliktige som ikke har utstedt aksjer eller egenkapitalbevis som er notert på et regulert marked eller på en multilateral handelsfasilitet, jf. verdipapirhandelloven § 2-3 fjerde ledd.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om avleggelse og oppdatering av opplysninger i redegjørelsen om foretaksstyring, når redegjørelsen er gitt som dokument det er henvist til i årsberetningen etter første ledd, samt om revisors plikter i forbindelse med opplysningene i dokumentet.»

Regnskapsloven § 3-3b om redegjørelse om foretaksstyring ble innført med ikrafttredelse 1. juli 2010. Den er omtalt i NOU 2008: 16 og Prop. 117 L (2009 – 2010). Lovbestemmelsen ivaretar bestemmelser om redegjørelse om foretaksstyring i endringsdirektiv 2006/46/EU som endret daværende fjerde og syvende direktiv. Artikkel 46a nr. 1 i fjerde direktiv og artikkel 36 nr. 2 bokstav f i syvende direktiv stammer fra dette endringsdirektivet.

Plikt til å utarbeide en redegjørelse om foretaksstyring gjelder regnskapspliktige som har Norge som hjemstat, og som har verdipapirer notert på regulert marked etter verdipapirhandelloven § 5-4, jf. regnskapsloven § 3-3b første ledd første punktum. Plikten gjelder også for allmennaksjeselskaper som har aksjer notert på autorisert markedsplass utenfor EØS-området, som ikke faller inn under definisjonen av regulerte markeder i direktiv 2004/39/EU, jf. annet punktum. Dette er tydeliggjort i bestemmelsen ved anvendelsen av begrepet «autorisert markedsplass». Utenlandske foretak med verdipapirer notert i Norge kan unntas fra plikten til å utarbeide en redegjørelse om foretaksstyring, jf. verdipapirforskriften § 5-7. Før 2010 forelå det ikke en plikt om rapportering om foretaksstyring etter regnskapsloven, men foretak notert på Oslo Børs eller Oslo Axess har i henhold til regelverk fastsatt av Oslo Børs med hjemmel i børsloven § 24 vært forpliktet til å rapportere etter Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse. En nærmere omtale av denne anbefalingen er gitt i punkt 3.5.3 nedenfor.

Bakgrunnen for at bestemmelsens virkeområde også gjelder allmennaksjeselskaper som har aksjer notert på en autorisert markedsplass utenfor EØS-området, er at redegjørelse om foretaksstyring også bør kreves av norske foretak som er notert utenfor EØS. Begrunnelsen fremgår av NOU 2008: 16 punkt 3.4.3.1 hvor det heter:

«For norske selskaper med verdipapirer notert utenfor EØS, vil de samme hensynene etter utvalgets oppfatning gjøre seg gjeldende som for selskaper med verdipapirer notert innenfor EØS. Utvalget viser dessuten til at det insentivmessig ville være lite heldig å oppstille lempeligere krav til foretaksstyring for slike selskaper enn for konkurrenter som er notert på et regulert marked innen EØS-området. Slike selskaper vil i alminnelighet være omfattet av norske rapporteringskrav, og slik sett kan det fremstå som lite rimelig å unnta dem fra krav om en redegjørelse for foretaksstyring på linje med andre noterte selskaper. På den annen side antar utvalget at norske selskaper som er børsnotert utenfor EØS-området, hovedsakelig vil være børsnotert i USA eller Canada, hvor det stilles krav til foretaksstyring som er minst like strenge.

Utvalget legger særlig vekt på at et krav om en redegjørelse for foretaksstyring ikke bør være av betydning for et selskaps vurdering av i hvilket land et selskap skal noteres, og foreslår derfor at kravet om en redegjørelse for foretaksstyring gjøres gjeldende for alle norske selskaper med noterte verdipapirer (bortsett fra de unntak som følger av drøftelsen nedenfor), jf. forslaget til regnskapsloven § 3-3b første ledd annet punktum.»

Det følger av § 3-3b første ledd at årsberetningen skal inneholde en redegjørelse for foretakets prinsipper og praksis for foretaksstyring. Alternativt kan årsberetningen inneholde en henvisning til en redegjørelse om foretaksstyring gitt som eget dokument.

Etter § 3-3b annet ledd gis det en nærmere anvisning på hva redegjørelsen om foretaksstyring minst skal inneholde. Det ligger i dette at foretakene kan gi opplysninger om prinsipper og praksis vedrørende foretaksstyring som går ut over hva som følger av opplistingen i nr. 1 til 8 dersom dette er ønskelig, men det gjelder i utgangspunktet ingen plikt til å gi slike tilleggsopplysninger med mindre dette skulle følge av de anbefalinger eller regelverk som foretaket har oppgitt å følge etter § 3-3b annet ledd nr. 1. Etter direktivet skal det gis opplysninger om «kodekser» som foretaket helt eller delvis følger eller fraviker. Det er her lagt til grunn at «kodekser» kan forstås som «beste praksis»-anbefalinger (Prop. 117 L (2009 – 2010) punkt 15.6). Det følger av nr. 1 at anbefalinger og regelverk som foretaket er omfattet av eller for øvrig velger å følge, skal angis. Foretaket vil være «omfattet» av en anbefaling «dersom det er oppstilt krav om at anbefalingen skal følges (…) i henhold til noteringsvilkårene til et regulert marked eller en multilateral handelsfasilitet hvor selskapets finansielle instrumenter omsettes» (Prop. 117 L (2009 – 2010) punkt 15.6). Foretak som har verdipapirer notert på Oslo Børs eller Oslo Axess, vil for eksempel være omfattet av Norsk anbefaling om eierstyring og selskapsledelse. Foretak hjemmehørende i Norge som har verdipapirer notert på en børs eller et regulert marked utenfor Norge, må opplyse om anbefalinger eller regelverk som foretaket er omfattet av på grunnlag av de noteringsvilkår som gjelder for markedet/børsen, eller eventuelt de lovkrav som foretaket er omfattet av i dette landet (Prop. 117 L (2009 – 2010) punkt 15.6).

Etter bestemmelsen i nr. 2 skal det opplyses om hvor regelverk eller anbefaling som nevnt i nr. 1, finnes tilgjengelig. Nr. 3 krever at foretaket må angi hvilke deler av oppgitt anbefaling eller regelverk som foretaket ikke følger, og at slikt eventuelt avvik begrunnes. Etter nr. 4 skal det gis en beskrivelse av hovedelementene i de systemer som foretaket har for internkontroll og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen. NOU 2008: 16 punkt 13.1 har en grundig omtale av hva som ligger i dette. Opplysningskravet gjelder de sider ved foretakets internkontroll som vedrører regnskapsrapporteringsprosessen. I utgangspunktet kreves det derfor ikke opplysning om foretakets systemer for internkontroll og risikostyring knyttet til drift av virksomheten. NOU 2008: 16 punkt 13.1 sier videre at det ikke kreves opplysninger om regnskapsbehandlingen i seg selv, men derimot opplysninger om hovedelementene i kontrollen med at regnskapsbehandlingen skjer på en forsvarlig måte. Det må opplyses om hvordan styret og ledelsen løpende identifiserer og styrer risiko for vesentlige feil i regnskapsavleggelsen, og om interne kontrollsystemer som skal sikre at vesentlige feil i foretakets regnskap blir oppdaget og korrigert. Bestemmelsen i nr. 4 sier at det er «hovedelementene» som skal beskrives, slik at det i utgangspunktet ikke kreves opplysninger av mer detaljert art. Beskrivelsen må imidlertid gjenspeile de faktiske forhold og være tilpasset det enkelte foretaks konkrete situasjon og karakteristika, for eksempel størrelse, kompleksitet og struktur.

Etter bestemmelsen i nr. 5 skal det opplyses om vedtektsbestemmelser som helt eller delvis utvider eller fraviker bestemmelser i allmennaksjeloven kapittel 5. NOU 2008: 16 punkt 13.1 sier følgende om denne bestemmelsen:

«Direktivkravene omfatter opplysninger om vedtektsfestede regler for gjennomføring av generalforsamling, generalforsamlingens myndighet og vedtektsfestede regler om utøvelse av aksjeeierbeføyelser. Opplysningskravet vil således for eksempel kunne omfatte særlige fristangivelser (eksempelvis for å få (visse typer) saker brakt på dagsorden) særlige flertallskrav mv. Det kan også omfatte vedtektsbestemmelser for valg av møteleder, møteleders myndighet, saker som særskilt skal behandles på generalforsamling osv.»

Etter bestemmelsen i nr. 6 skal det opplyses om sammensetningen av foretakets styre, representantskap, kontrollkomite og bedriftsforsamling, samt eventuelle arbeidsutvalg (kompensasjonsutvalg, revisjonsutvalg, e.l.). Dette vil blant annet innebære at det skal opplyses om navnene til organenes og arbeidsutvalgenes medlemmer og om særlige roller personene har i organet eller arbeidsutvalget (for eksempel leder, nestleder, ansattrepresentant, vara mv.). Det skal også gis en beskrivelse av eventuelle instrukser og retningslinjer for organenes arbeid, som ikke skal forstås som et krav om at de skal gjengis i redegjørelsen i sin helhet. Det vil være tilstrekkelig at beskrivelsen gir opplysninger som er nødvendige for å forstå foretakets beslutningsprosesser, herunder hvordan organene settes sammen og organiserer sitt arbeid, og hvilken kompetanse de måtte være tildelt ut over det som følger av lov og forskrifter (Prop. 117 L (2009 – 2010) punkt 15.6).

Etter bestemmelsen i nr. 7 skal det opplyses om vedtektsbestemmelser som regulerer oppnevning og utskifting av styremedlemmer. Dette gjelder reguleringer knyttet til situasjoner hvor eksisterende styremedlemmer skal erstattes med andre, og situasjoner med oppnevning av nye styremedlemmer fordi styret har blitt utvidet (Prop. 117 L (2009 – 2010) punkt 15.6).

Etter bestemmelsen i nr. 8 skal det opplyses om vedtektsbestemmelser og fullmakter som gir styret adgang til å beslutte at foretaket skal kjøpe tilbake eller utstede egne aksjer eller egenkapitalbevis. Etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 9-4 første ledd er det ikke adgang til å vedtektsfeste at styret kan kjøpe tilbake egne aksjer. Generalforsamlingen kan derimot gi styret fullmakt til å gjøre slike kjøp, og for dette kreves flertall som for vedtektsendring, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 9-4 første ledd.

Etter tredje ledd gis det unntak fra visse opplysningsplikter i § 3-3b for foretak som ikke har utstedt aksjer eller egenkapitalbevis notert på et regulert marked eller på en multilateral handelsfasilitet. Artikkel 46a nr. 3 i fjerde direktiv åpnet for at foretak med noterte verdipapirer som ikke er aksjer eller grunnfondsbevis, kunne unntas fra enkelte opplysningskrav. Disse foretakene behøver kun å opplyse om hovedelementene i systemer for internkontroll- og risikostyring knyttet til regnskapsrapporteringsprosessen, jf. artikkel 46a nr. 1 bokstav c i fjerde direktiv, og gi de opplysninger som følger av overtakelsesdirektivet (2004/25/EU) artikkel 10 nr. 1 bokstav c, d, f, h og i, jf. artikkel 46a nr. 1 bokstav d i fjerde direktiv. Bestemmelsen i tredje ledd er nærmere omtalt i NOU 2008: 16 punkt 3.4.3.3.

3.2.4 Redegjørelse om samfunnsansvar

Regnskapsloven § 3-3c om redegjørelse om samfunnsansvar lyder:

«Store foretak skal redegjøre for hva foretaket gjør for å integrere hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Redegjørelsen skal minst inneholde opplysninger om retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder foretaket benytter for å integrere de nevnte hensynene i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter. Foretak som har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder som nevnt skal i tillegg opplyse om hvordan foretaket arbeider for å omsette disse til handling, gi en vurdering av resultatene som er oppnådd som følge av arbeidet med å integrere hensynene som er nevnt i første punktum i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter, og opplyse om forventninger til dette arbeidet framover.

Hvis foretaket ikke har retningslinjer, prinsipper, prosedyrer og standarder som nevnt, skal det opplyses om dette.

Departementet kan i forskrift fastsette at en offentlig framskrittsrapport i henhold til FNs initiativ for samarbeid med næringslivet om en bærekraftig utvikling eller en offentlig rapport foretaket har avlagt innenfor rammeverket til Det globale rapporteringsinitiativet, kan erstatte redegjørelsen etter første ledd. Departementet kan i forskrift også fastsette nærmere krav til slik rapportering, herunder krav om at det skal gis tilleggsopplysninger i foretakets årsberetning.

Kravet om redegjørelse i første ledd gjelder ikke for datterselskap, dersom morselskapet har gitt en redegjørelse som angitt i årsberetning for konsernet som også omfatter datterselskapet. Datterselskapet skal i så fall opplyse om dette i sin årsberetning og angi hvor redegjørelsen finnes offentlig tilgjengelig.

Redegjørelsen etter første ledd skal gis i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, skal det opplyses i årsberetningen hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig.

Opplysninger om forhold som nevnt i § 3-3a niende til tolvte ledd kan inntas i en redegjørelse etter første ledd som er gitt som eget dokument, istedenfor i årsberetningen. Dersom denne adgangen benyttes, skal det opplyses særskilt om dette i årsberetningen. Første punktum gjelder ikke for redegjørelse som er gitt annet sted enn i årsberetningen i samsvar med reglene i tredje og fjerde ledd.

Departementet kan i forskrift gi utfyllende regler om hvilke opplysninger som skal gis i redegjørelsen etter første ledd, nærmere bestemmelser om avleggelse og oppdatering av opplysninger i redegjørelsen gitt i eget dokument, samt nærmere bestemmelser om revisors plikter i forbindelse med opplysningene i slikt eget dokument.»

Regnskapsloven § 3-3c om redegjørelse om samfunnsansvar ble innført med ikrafttredelse 1. juni 2013. Den er omtalt i Prop. 48 L (2012 – 2013) og i rapport til Finansdepartementet fra arbeidsgruppen for rapportering om samfunnsansvar som ble oppnevnt i 2010. Lovbestemmelsen er ikke innført for å ivareta direktivforpliktelser siden det ikke forelå spesifikke direktivkrav om redegjørelse om samfunnsansvar da bestemmelsen ble utredet og vedtatt. Det var imidlertid på det tidspunktet varslet fra EU at det ville komme et direktiv som blant annet ville regulere rapportering om samfunnsansvar, noe som medførte at det i noen grad er tatt høyde for forventede direktivkrav. Det aktuelle direktivet ble vedtatt i 2014 (2014/95/EU) og dekker bl.a. plikter når det gjelder rapportering om samfunnsansvar og opplysninger om hvilke retningslinjer foretaket har for å sikre mangfold i styret. En nærmere gjennomgang av de krav som følger av direktiv 2014/95/EU er gitt i punkt 3.3.

Det følger av § 3-3c første ledd at plikten til å utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar gjelder for store foretak. Dette er regnskapspliktige som er allmennaksjeselskaper, regnskapspliktige som har aksjer mv. notert på børs, autorisert markedsplass eller tilsvarende regulert marked i utlandet, og andre regnskapspliktige dersom det er fastsatt i forskrift gitt av departementet, jf. regnskapsloven § 1-5. Etter fjerde ledd første punktum er datterselskaper fritatt for plikten til å utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar i de tilfeller der morselskapet har avgitt redegjørelse for konsernet som også omfatter datterselskapene. Et vilkår for fritaket er at det blir tatt inn i årsberetningen til datterselskapet en henvisning til hvor morselskapets redegjørelse finnes offentlig tilgjengelig, jf. fjerde ledd annet punktum. Formålet med fritaket er å redusere rapporteringsbyrdene for datterselskaper og å unngå eventuell dobbeltrapportering. Plikten til å utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar gjelder heller ikke utenlandske foretak som er utstedere av verdipapirer notert på regulert marked i Norge (Prop. 48 L (2012 – 2013) punkt 2.5.1.3).

Første ledd gir en nærmere beskrivelse av selve innholdet i rapporteringsplikten. Foretaket skal «redegjøre for hva foretaket gjør for å ta hensyn til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og sosiale forhold, det ytre miljø og bekjempelse av korrupsjon i sine forretningsstrategier, i sin daglige drift og i forholdet til sine interessenter». Minstekravet til rapportering består av følgende tre dimensjoner: opplysninger om retningslinjer for samfunnsansvar, opplysninger om arbeidet med å omsette disse til handling, og vurdering av resultatene av og forventningene til dette arbeidet fremover. Det kreves for det første at foretaket redegjør for eventuelle retningslinjer som foretaket har for å ivareta sitt samfunnsansvar. Eksempler på retningslinjer er strategier, målsettinger og interne styringsdokumenter knyttet til foretakets arbeid med samfunnsansvar. Loven krever ikke at foretaket har slike retningslinjer, bare at det opplyses om dette. Det følger ikke direkte av lovbestemmelsen at foretaket må begrunne hvorfor det ikke har slike retningslinjer. Likevel vil det i noen grad være et «følg eller forklar»-prinsipp som gjør at foretak som ikke har slike retningslinjer, bør forklare dette nærmere (Prop. 48 L (2012 – 2013) punkt 2.5.3.3).

Hvis foretaket har retningslinjer om samfunnsansvar, følger det av systematikken i lovbestemmelsen at de tre øvrige kravene må oppfylles. Det skal følgelig opplyses om hvordan foretaket arbeider for å sette disse retningslinjene i handling, og det skal gis en vurdering av resultatene som er oppnådd i arbeidet med å integrere hensynene til menneskerettigheter mv. Det skal også opplyses om forventninger til dette arbeidet fremover, jf. første ledd tredje punktum. Redegjørelsen behøver ikke være av kvantitativ karakter; den kan ha en kvalitativ form hvis foretaket ønsker det.

Etter tredje ledd åpnes det for at det i forskrift kan fastsettes at rapportering kan skje i form av en «offentlig framskrittsrapport i henhold til FNs initiativ for samarbeid med næringslivet om bærekraftig utvikling (Global Compact) eller en offentlig rapport foretaket har avlagt innenfor rammeverket til Det globale rapporteringsinitiativet». Formålet med adgangen til i forskrift å avvike fra utgangspunktet i første ledd er å legge til rette for internasjonal harmonisering av rapportering om samfunnsansvar. Et annet argument for denne adgangen er at det ikke skal pålegges en ekstra rapporteringsbyrde på de foretak som allerede avgir rapport etter ett av de to rapporteringsinitiativene (Prop. 48 L (2012 – 2013) punkt 2.5.3.3). Bestemmelsen i tredje ledd skal derfor ikke ses som et unntak fra plikten til å utarbeide redegjørelse om samfunnsansvar, men som alternative metoder for oppfyllelse av opplysningskravet. Departementet har ikke benyttet denne forskriftshjemmelen.1

Etter sjette ledd følger det at redegjørelsen om samfunnsansvar enten kan gis i årsberetningen eller i annet offentlig tilgjengelig dokument. Dersom redegjørelsen gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, skal det opplyses i årsberetningen hvor dokumentet finnes tilgjengelig. Tilsvarende bestemmelse gjelder for redegjørelse om foretaksstyring etter § 3-3b første ledd. Adgangen til å avgi redegjørelsen om samfunnsansvar utenfor årsberetningen må ses på bakgrunn av utviklingen av praksis hvor slik rapportering typisk har skjedd gjennom egne rapporter om Corporate Social Responsibility (CSR).

Etter syvende ledd kan opplysninger som nevnt i § 3-3a niende til tolvte ledd (opplysninger om arbeidsmiljø mv.) tas inn i redegjørelsen om samfunnsansvar som gis i annet offentlig tilgjengelig dokument, så sant det opplyses i årsberetningen om hvor dokumentet finnes offentlig tilgjengelig. I Prop. 48 L (2012 – 2013) punkt 2.5.7.3 er dette begrunnet med at «en samlet presentasjon vil være bedre tilpasset behovene til brukerne av opplysningene, og vil også gjøre det mulig for bedriftene å se mer helhetlig og forretningsnært på samfunnsansvar».

Åttende ledd er en forskriftshjemmel for departementet til å gi utfyllende regler om hvilke opplysninger som skal gis i redegjørelsen om samfunnsansvar, nærmere bestemmelser om avleggelse og oppdatering av opplysninger i redegjørelsen hvis denne er gitt i eget dokument, samt nærmere bestemmelser om revisors plikter i forbindelse med opplysninger gitt i slikt eget dokument. Departementet har ikke benyttet denne forskriftshjemmelen.

Krav til innholdet i årsberetningen iht. regnskapsloven § 3-3a kan i noen grad være overlappende med de krav som gjelder for redegjørelsen om samfunnsansvar. Plikt til å gi opplysninger om samfunnsansvar kan allerede følge av § 3-3a tredje ledd dersom de er nødvendige for å forstå virksomhetens «utvikling, resultat eller stilling». Det følger av samme bestemmelse at slike opplysninger skal bestå av sentrale resultatindikatorer og inkludere opplysninger om «miljø- og personalsaker». § 3-3a niende til tolvte ledd har opplysningskrav om arbeidsmiljø, likestilling og diskriminering og det ytre miljø, som også berøres i lovbestemmelsen om redegjørelse om samfunnsansvar. Formålene til de to paragrafene er derimot forskjellige. Mens bestemmelsen om redegjørelse om samfunnsansvar er motivert ut fra et ønske om å påvirke adferd og bevissthet om samfunnsansvar, er bestemmelsen om årsberetning knyttet til oppfyllelse av eksisterende lover og regler. På denne bakgrunn kan ikke rapporteringsplikten om samfunnsansvar anses å være oppfylt ved opplysningskrav i årsberetningen.

3.2.5 Revisors oppgaver og plikter i forhold til årsberetningen

Revisorloven § 5-1 første ledd annet og tredje punktum angir de plikter revisor har når det gjelder kontroll av årsberetningen. Her heter det:

«Revisor skal vurdere om opplysninger i årsberetningen og i eventuell redegjørelse for foretaksstyring etter regnskapsloven § 3-3 b om årsregnskapet, forutsetningen om fortsatt drift, og forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap er i samsvar med lov og forskrifter, og om opplysningene er konsistent med årsregnskapet. Plikten etter annet punktum gjelder tilsvarende for de opplysninger som minst skal gis i redegjørelser om samfunnsansvar etter regnskapsloven § 3-3 c første ledd, samt for opplysninger som er inntatt i redegjørelser for samfunnsansvar gitt i annet dokument enn årsberetningen, jf. regnskapsloven § 3-3 c sjette ledd.»

Det følger av bestemmelsen at revisor har plikt til å vurdere om nærmere angitte opplysninger i årsberetningen (om årsregnskapet, fortsatt drift og forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap) er i samsvar med lov og forskrifter. I tillegg skal revisor kontrollere om disse opplysningene er konsistente med årsregnskapet.

Revisors vurdering av fortsatt drift-forutsetningen vil i all hovedsak inngå som en del av revisjonen av årsregnskapet. Revisors plikter med hensyn til årsberetningen på dette punktet vil derfor begrense seg til å vurdere om opplysningene om forutsetningen om fortsatt drift samsvarer med hva revisor mener er korrekt med hensyn til denne forutsetningen, og om det er gitt tilstrekkelig informasjon. Hvis den regnskapspliktige er aksjeselskap eller allmennaksjeselskap, skal revisor i de tilfeller der styrets handleplikt ved tap av egenkapital har inntrådt etter aksjeloven eller allmennaksjeloven § 3-5, vurdere om det i årsberetningen er gitt korrekte og tilstrekkelige opplysninger om besluttede eller iverksatte tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet. Dersom det er sannsynlig at virksomheten vil bli avviklet, skal det hvis disse opplysningene ikke følger av note, redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet. Revisors plikter i forhold til årsberetningen vil også omfatte vurdering av disse opplysningene. Dette omtales samlet som opplysninger om fortsatt drift i fortsettelsen.

Hvis revisor mener at forutsetningen om fortsatt drift er korrekt vurdert av ledelsen, og at opplysningskravene om fortsatt drift, herunder opplysningskrav ved handleplikt eller oppløsning, er ivaretatt, vil det ikke være grunnlag for å avgi avvikende konklusjon når det gjelder fortsatt drift-omtalen i årsberetningen. Hvis revisor mener at forutsetningen er korrekt vurdert av ledelsen, men at det er gitt mangelfulle eller feilaktige opplysninger om fortsatt drift i årsberetningen, vil det være grunnlag for avvikende konklusjon på årsberetningen. Hvis derimot revisor mener at ledelsen har vurdert fortsatt drift-forutsetningen feil, og ledelsen har gitt opplysninger i årsberetningen som samsvarer med dette, må det avgis avvikende konklusjon på både årsregnskapet og årsberetningen. Revisors oppgave med hensyn til fortsatt drift-omtalen i årsberetningen vil i hovedsak være begrenset til å vurdere om opplysningene samsvarer med hva revisor mener er den korrekte forutsetningen, og om de er tilstrekkelige.

Det samme gjelder i noen grad revisors vurdering av om forslaget til anvendelse av overskudd eller dekning av tap er i samsvar med lov og forskrifter. En slik vurdering vil i det vesentligste bli gjort i forbindelse med revisjonen av årsregnskapet. I relasjon til årsberetningen begrenses revisors arbeid til å vurdere om det er gitt korrekte opplysninger om anvendelse av overskudd eller dekning av tap, og om disse opplysningene er konsistente med opplysningene i årsregnskapet.

Årsberetningen inneholder opplysningskrav som går ut over de opplysninger som revisor konkret skal vurdere. Dette gjelder blant annet opplysninger etter regnskapsloven § 3-3a niende til tolvte ledd. I Ot.prp. nr. 75 (1997 – 98) punkt 5.1.5.1 heter det:

«Når det gjelder øvrige opplysninger som forslaget etter ny regnskapslov skal fremgå av årsberetningen, antar departementet at det ikke er behov for revisjon av disse. Dette gjelder opplysninger om den regnskapspliktiges framtidige utvikling, opplysninger om arbeidsmiljøet og miljøinformasjon som revisor normalt ikke har tilstrekkelig grunnlag for å kunne uttale seg om og som det heller ikke faller naturlig inn under revisors område å uttale seg om».

De plikter som revisor har i forhold til redegjørelse om foretaksstyring og redegjørelse om samfunnsansvar, vil være tilsvarende de som gjelder for årsberetningen, jf. revisorloven § 5-1 første ledd. I Prop. 117 L (2009 – 2010) gis det en vurdering av revisors plikter i forhold til redegjørelse om foretaksstyring med henvisning til de forslag som ble fremsatt i NOU 2008: 16. I proposisjonen punkt 3.3.4 heter det:

«Når det gjelder kravet til revisjon, har utvalget lagt til grunn at bestemmelsen i revisorloven § 5-1 første ledd annet punktum, blant annet om at revisor skal vurdere om opplysningene i årsberetningen er konsistente med årsregnskapet, videreføres uendret. Dette medfører at dersom redegjørelsen for foretaksstyring gis som et kapittel i årsberetningen, vil revisor også måtte vurdere om opplysningene er konsistente med årsregnskapet. Utvalget har vist til at foretakets valg av avgivelsesform ikke bør være avgjørende for i hvilken grad redegjørelsen må underlegges revisors konsistenssjekk. Utvalget har på den bakgrunn foreslått en presisering av kravet i revisorloven § 5-1 slik at en redegjørelse for foretaksstyring avgitt som separat dokument vil være underlagt et tilsvarende revisjonskrav.»

Her ser det ut til at revisors plikter begrenses til å gjelde konsistenssjekk, dvs. om opplysningene i årsberetningen stemmer med årsregnskapet. Tilsvarende følger av forarbeidene som omtaler revisors plikter vedrørende redegjørelse om samfunnsansvar. I Prop. 48 L (2012 – 2013) vises det til forslag fremlagt av en arbeidsgruppe som vurderte disse pliktene. Arbeidsgruppen foreslo at revisor skal foreta en konsistenskontroll av de opplysningene som gis i redegjørelsen om samfunnsansvar, og departementet sluttet seg til dette (punkt 2.5.6.3). Lovteksten synes imidlertid å være klar på at revisors plikter i forhold til redegjørelse om foretaksstyring og samfunnsansvar omfatter en konsistenssjekk og en vurdering av om opplysningene er avgitt i samsvar med lov og forskrifter.

Krav om konsistenssjekk følger også av god revisjonsskikk og ISA 720. Her pålegges revisor å lese andre opplysninger som gis sammen med det reviderte regnskapet «for å identifisere eventuelle vesentlige uoverensstemmelser med det reviderte regnskapet», jf. ISA 720 nr. 6.

3.3 EØS-rett

Regnskapsdirektivet (2013/34/EU) har flere bestemmelser som gjelder årsberetning og redegjørelse om foretaksstyring. Bestemmelsene i regnskapsdirektivet har etter hvert blitt supplert med ytterligere bestemmelser i endringsdirektivet (2014/95/EU). Endringsdirektivet består av seks artikler, hvorav artikkel 1 inneholder endringene i regnskapsdirektivet med artikler som følger regnskapsdirektivets nummerering.

Årsberetning

De sentrale bestemmelser som gjelder årsberetningen finnes i regnskapsdirektivet artikkel 19 som lyder:

«Årsberetningens innhold

• 1. Årsberetningen skal inneholde en pålitelig oversikt over foretakets forretningsmessige utvikling og resultat og av dets stilling, sammen med en beskrivelse av de vesentlige risikoer og usikkerhetsfaktorer det står overfor.

  Oversikten skal være en balansert og fyllestgjørende analyse av foretakets forretningsmessige utvikling og resultat og av dets stilling, i samsvar med virksomhetens størrelse og kompleksitet.

  I den grad det er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat eller stilling, skal analysen inneholde både finansielle og eventuelt ikke-finansielle resultatnøkkeltall som er relevante for vedkommende virksomhet, herunder relevante opplysninger om miljø- og personalspørsmål. Analysen i årsberetningen skal eventuelt inneholde henvisninger og tilleggsforklaringer til beløp oppført i årsregnskapet.

• 2. Årsberetningen skal også inneholde opplysninger om

  • a) foretakets forventede utvikling,

  • b) virksomhet på området forskning og utvikling,

  • c) erverv av egne aksjer i samsvar med artikkel 24 nr. 2 i direktiv 2012/30/EU,

  • d) eventuelle filialer av foretaket, og

  • e) i forbindelse med foretakets bruk av finansielle instrumenter og dersom det er viktig for vurderingen av dets eiendeler, forpliktelser, finansielle stilling og resultat: i)

    • i) foretakets mål og politikk for finansiell risikostyring, herunder dets sikringspolitikk for alle vesentlige typer planlagte transaksjoner der sikringsbokføring benyttes, og

    • ii) foretakets eksponering for prisrisiko, kredittrisiko, likviditetsrisiko og kontantstrømrisiko.

• 3. Medlemsstatene kan unnta små foretak fra plikten til å utarbeide årsberetning, forutsatt at de krever at opplysningene nevnt i artikkel 24 nr. 2 i direktiv 2012/30/EU om et selskaps erverv av egne aksjer gis i notene til årsregnskapet.

• 4. Medlemsstatene kan unnta små og mellomstore foretak fra kravet i nr. 1 tredje ledd i den utstrekning det gjelder ikke-finansielle opplysninger.»

Årsberetningen skal i henhold til artikkel 19 nr. 1 første ledd inneholde en rettvisende oversikt over foretakets utvikling og resultat sammen med en beskrivelse av de vesentlige risikoer og usikkerhetsfaktorer foretaket står overfor. Annet og tredje ledd gir en nærmere beskrivelse av hva denne oversikten skal inneholde.2 I nr. 2 følger det at årsberetningen skal gi opplysninger om foretakets forventede utvikling, FoU-aktiviteter, erverv av egne aksjer og opplysninger om eventuelle filialer. Nr. 2 angir videre særskilte opplysningsplikter når det gjelder foretakets bruk av finansielle instrumenter med ytterligere tilleggskrav til opplysninger om blant annet sikringspolitikk og foretakets eksponering for prisrisiko, kredittrisiko, likviditetsrisiko og kontantstrømrisiko hvis disse opplysningene er viktige for vurderingen av foretakets eiendeler, forpliktelser, finansielle stilling og resultat.

Nr. 3 gir medlemsstatene adgang til å unnta små foretak fra plikten til å utarbeide årsberetning, forutsatt at opplysninger om et selskaps erverv av egne aksjer gis i note til årsregnskapet. I nr. 4 følger det at små og mellomstore foretak kan fritas fra kravet om å gi opplysninger i årsberetningen om visse ikke-finansielle forhold. Det vises her tilbake til nr. 1 tredje ledd hvor det er et krav om at det skal tas inn eventuelle ikke-finansielle resultatnøkkeltall som en del av analysen av foretakets forretningsmessige utvikling, resultat og stilling.

Ikke-finansiell redegjørelse

Av endringsdirektiv 2014/95/EU følger det en ny artikkel 19a som gjelder ikke-finansiell redegjørelse. Artikkel 19a lyder (her gjengitt i offisiell dansk versjon):

«Ikke-finansiel redegørelse

• 1. Store virksomheder, som er virksomheder af interesse for offentligheden, og som på deres balancetidspunkt overskrider kriteriet om det gennemsnitlige antal på 500 ansatte i løbet af regnskabsåret, skal i ledelsesberetningen medtage en ikke-finansiel redegørelse, der indeholder oplysninger i det omfang, det er nødvendigt for forståelsen af virksomhedens udvikling, resultat, situation og dens aktivitets påvirkning, som minimum vedrørende miljøspørgsmål, sociale spørgsmål og personalespørgsmål samt spørgsmål vedrørende respekt for menneskerettighederne, bekæmpelse af korruption og bestikkelse, herunder:

  • a) en kort beskrivelse af virksomhedens forretningsmodel

  • b) en beskrivelse af virksomhedens politikker i forhold til disse spørgsmål, herunder de due diligence-procedurer, der er gennemført

  • c) resultatet af disse politikke

  • d) de væsentligste risici, som er forbundet med disse spørgsmål i forhold til virksomhedens aktiviteter, herunder, hvor det er relevant og proportionalt, dens forretningsforbindelser, produkter eller tjenesteydelser, som kan forventes at ville have negative påvirkninger på disse områder, og hvordan virksomheden håndterer disse risici

  • e) ikke-finansielle nøgleresultatindikatorer, som er relevante for den specifikke forretningsaktivitet.

  Hvis virksomheden ikke forfølger politikker på et eller flere af disse områder, skal den ikke-finansielle redegørelse indeholde en klar og begrundet forklaring på, hvorfor den ikke forfølger sådanne politikker.

  Den i første afsnit omhandlede ikke-finansielle redegørelse skal også i givet fald indeholde henvisninger til og yderligere forklaringer på beløb, der er anført i årsregnskabet.

  Medlemsstaterne kan tillade, at oplysninger vedrørende truende udvikling eller anliggender under forhandling udelades i undtagelsestilfælde, når det er den behørigt begrundede holdning hos medlemmerne af virksomhedens administrations-, ledelses- og tilsynsorganer, der handler inden for de beføjelser, der er tillagt dem efter national ret, og kollektivt har ansvar for holdningen, at offentliggørelsen af sådanne oplysninger vil være til væsentlig skade for virksomhedens handelsmæssige position, forudsat at en sådan udeladelse ikke forhindrer en rimelig og afbalanceret forståelse af virksomhedens udvikling, resultat, situation og dens aktivitets påvirkning.

  Når offentliggørelse af de i første afsnit omhandlede oplysninger kræves, skal medlemsstaterne fastsætte, at virksomhederne kan henholde sig til nationale, EU-baserede eller internationale rammer, og at virksomhederne i givet fald skal præcisere, hvilken ramme de har henholdt sig til.

• 2. Virksomheder, der opfylder kravet i stk. 1, anses for at have opfyldt kravet i forbindelse med analysen af ikke finansielle oplysninger i artikel 19, stk. 1, tredje afsnit.

• 3. En virksomhed, som er dattervirksomhed, er fritaget for kravet i stk. 1, hvis den pågældende virksomhed og dens dattervirksomheder er medtaget i den konsoliderede ledelsesberetning eller den særskilte rapport for en anden virksomhed, der er udarbejdet i overensstemmelse med artikel 29 og nærværende artikel.

• 4. Har en virksomhed udarbejdet en særskilt rapport vedrørende det samme regnskabsår, uanset om det er gjort på grundlag af nationale, EU-baserede eller internationale rammer, og som dækker de oplysninger, der kræves i den i stk. 1 omhandlede ikke-finansielle redegørelse, kan medlemsstaterne fritage denne virksomhed for kravet om at udarbejde en ikke-finansiel redegørelse i henhold til stk. 1, forudsat at denne særskilte rapport:

  • a) offentliggøres sammen med ledelsesberetningen i overensstemmelse med artikel 30, eller

  • b) offentliggøres inden for en rimelig tidsfrist, som ikke må være længere end seks måneder efter balancetidspunktet, på virksomhedens websted, og at der henvises til den i ledelsesberetningen.

  Stk. 2 finder tilsvarende anvendelse på virksomheder, der udarbejder en særskilt rapport som omhandlet i nærværende stykkes første afsnit.

• 5. Medlemsstaterne sikrer, at revisoren eller revisionsfirmaet kontrollerer, om den i stk. 1 nævnte ikke-finansielle redegørelse eller den i stk. 4 nævnte særskilte rapport er blevet udarbejdet.

• 6. Medlemsstaterne kan kræve, at oplysningerne i den i stk. 1 nævnte ikke-finansielle redegørelse eller den i stk. 4 nævnte særskilte rapport kontrolleres af en uafhængig udbyder af erklæringsopgaver.»

Krav om å utarbeide en ikke-finansiell redegjørelse er begrenset til å gjelde store foretak som er av allmenn interesse, og som har et gjennomsnittlig antall ansatte på mer enn 500 i løpet av regnskapsåret, jf. artikkel 19a nr. 1.

Redegjørelsen skal inneholde opplysninger i den grad det er nødvendig for å forstå foretakets utvikling, resultat, stilling og påvirkning av dets aktiviteter knyttet til miljømessige, sosiale og personalmessige forhold, foretakets overholdelse av menneskerettigheter og bekjempelse av korrupsjon og bestikkelser, jf. artikkel 19a nr. 1. Nr. 1 bokstav a til e spesifiserer hva som skal gis av opplysninger. Redegjørelsen skal inneholde en kort beskrivelse av foretakets forretningsmodell, en beskrivelse av foretakets retningslinjer når det gjelder foretakets miljømessige påvirkning mv., hvordan foretaket arbeider med å ivareta retningslinjene og resultatet av dette arbeidet. Redegjørelsen skal også ta for seg de vesentligste risikoene knyttet til de forhold som det skal opplyses om (miljømessig påvirkning mv.), herunder fortakets forretningsforbindelser, produkter og tjenesteytelser som kan forventes å ville ha negativ påvirkning, og hvordan foretaket håndterer disse risikoene. Det skal gis ikke-finansielle nøkkeltall som er relevante for den enkelte forretningsaktivitet.

Foretaket skal angi på hvilke områder det ikke følger fastsatte retningslinjer og forklare slike avvik. Redegjørelsen skal vise til beløp i årsregnskapet der hvor dette er relevant. Medlemsstatene har adgang til å frita foretak fra denne opplysningsplikten i særlige tilfeller hvor det å gi slike opplysninger kan være til vesentlig skade for det, jf. artikkel 19a nr. 1 fjerde ledd. Forutsetningen er imidlertid at utelatelse av denne informasjonen ikke forhindrer en rimelig og avbalansert forståelse av virksomhetens utvikling, resultat, stilling og dens aktivitets påvirkning. Medlemsstatene kan tillate at foretakene gjør bruk av nasjonale, EU-baserte eller internasjonale rammeverk for slik rapportering, og foretakene skal i så fall presisere hvilket rammeverk som er benyttet. Begrepet «rammeverk» brukt i denne sammenhengen er ikke definert, men etter endringsdirektivets artikkel 2 skal EU-kommisjonen innen 6. desember 2016 utgi en ikke-bindende veiledning om «metodologi» for rapporteringen.

Det følger videre av artikkel 19a nr. 2 at de foretakene som utarbeider redegjørelse om ikke-finansielle forhold, ikke trenger å gi tilsvarende opplysninger etter artikkel 19 nr. 1 tredje ledd.

Etter artikkel 19a nr. 3 er datterforetak unntatt fra plikt til å utarbeide ikke-finansiell redegjørelse hvis det er dekkende omtalt i morforetakets årsberetning og/eller ikke-finansielle redegjørelse. Etter nr. 4 kan en rapport med samme innhold som den konsoliderte redegjørelsen, men som offentliggjøres på annen måte, erstatte redegjørelsen etter artikkel 19a nr. 1. Artikkel 19a nr. 5 gjelder revisjonsplikt og nr. 6 gjelder kontroll av særskilt rapport omtalt over etter artikkel 19a nr. 4.

Erklæring om foretaksstyring

Regnskapsdirektivet (2013/34/EU) har bestemmelser om erklæring om foretaksstyring i artikkel 20. Denne artikkelen lyder:

«Erklæring om foretaksstyring

• 1. Foretak nevnt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a) skal ta med en erklæring om foretaksstyring i sin årsberetning. Denne erklæringen skal tas med i en egen del av årsberetningen og skal minst inneholde følgende opplysninger:

  • a) der det er relevant, en henvisning til følgende:

    • i) det regelverk for foretaksstyring som foretaket er underlagt,

    • ii) det regelverk for foretaksstyring som foretaket har besluttet å anvende frivillig,

    • iii) alle relevante opplysninger om foretaksstyringsmetodene som anvendes utover kravene i nasjonal lovgivning.

    Når det vises til et regelverk for foretaksstyring nevnt under i) eller ii), skal foretaket også angi om de relevante tekstene er offentlig tilgjengelige. Når det vises til opplysningene nevnt under iii), skal foretaket gjøre opplysninger om sine foretaksstyringsmetoder offentlig tilgjengelige,

  • b) dersom et foretak i samsvar med nasjonal lovgivning fraviker det regelverk for foretaksstyring som er nevnt i bokstav a) i) eller ii), skal foretaket redegjøre for hvilke deler av regelverket for foretaksstyring fraviket gjelder, og begrunnelsen for fraviket. Dersom foretaket har besluttet ikke å vise til noen av bestemmelsene i et regelverk for foretaksstyring nevnt i bokstav a) i) eller ii), skal det begrunne dette,

  • c) en beskrivelse av hovedtrekkene ved foretakets internkontrollordninger og risikohåndteringssystemer i forbindelse med den finansielle rapporteringen,

  • d) de opplysninger som kreves i henhold til artikkel 10 nr. 1 bokstav c), d), f), h) og i) i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/25/EF av 21. april 2004 om overtakelsestilbud, dersom foretaket er omfattet av nevnte direktiv,

  • e) en beskrivelse av hvordan generalforsamlingen gjennomføres og dens viktigste myndighetsområder samt en beskrivelse av aksjeeiernes rettigheter og hvordan de kan utøves, med mindre disse opplysningene allerede i sin helhet finnes i nasjonal lovgivning, og

  • f) sammensetningen av administrasjons-, ledelses- og kontrollorganene og deres komiteer og hvordan de fungerer.

• 2. Medlemsstatene kan tillate at opplysningene som kreves i nr. 1 i denne artikkel, framlegges i

  • a) en særskilt rapport som offentliggjøres sammen med årsberetningen på den måten som er angitt i artikkel 30, eller

  • b) et dokument som er offentlig tilgjengelig på foretakets nettsted, og som det vises til i årsberetningen.

  Den særskilte rapporten eller dokumentet nevnt i henholdsvis bokstav a) og b), kan inneholde en krysshenvisning til årsberetningen når opplysningene som kreves i nr. 1 bokstav d) er gjort tilgjengelige i nevnte årsberetning.»

I endringsdirektivet 2014/95/EU er det lagt til en ny bestemmelse i artikkel 20 nr. 1 bokstav g. Denne lyder (her gjengitt i offisiell dansk versjon):

«Denne redegørelse medtages som et særligt afsnit i ledelsesberetningen og skal mindst indeholde følgende oplysninger: (…)

• g) en beskrivelse af mangfoldighedspolitikken, der anvendes i forbindelse med virksomhedens administrations-, ledelses- og tilsynsorganer for så vidt angår f.eks. alder, køn eller uddannelsesmæssige og erhvervsmæssige baggrunde, målene for denne mangfoldighedspolitik, hvordan den er blevet gennemført, og resultaterne i rapporteringsperioden. Hvis der ikke anvendes en sådan politik, skal redegørelsen indeholde en forklaring på, hvorfor det forholder sig således.»

Artikkel 20 nr. 3 og nr. 4 i regnskapsdirektivet er erstattet med nye bestemmelser som følger av endringsdirektivet. I tillegg skal det etter dette endringsdirektivet legges til et nytt punkt nr. 5. Disse lyder (her gjengitt i offisiell dansk versjon av endringsdirektivet):

• 3. Revisoren eller revisionsfirmaet afgiver en udtalelse i overensstemmelse med artikel 34, stk. 1, andet afsnit, om de oplysninger, der er udarbejdet i henhold til nærværende artikels stk. 1, litra c) og d), og kontrollerer, at de oplysninger, der er omhandlet i nærværende artikels stk. 1, litra a), b), e), f) og g), er afgivet.

• 4. Medlemsstaterne kan undtage virksomheder omhandlet i stk. 1, som kun har udstedt andre værdipapirer end kapitalandele, der er optaget til handel på et reguleret marked, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 14), i direktiv 2004/39/EF, fra anvendelsen af nærværende artikels stk. 1, litra a), b), e), f) og g), medmindre sådanne virksomheder har udstedt kapitalandele, som handles i en multilateral handelsfacilitet, jf. artikel 4, stk. 1, nr. 15), i direktiv 2004/39/EF.

• 5. Uanset artikel 40 finder stk. 1, litra g), ikke anvendelse på små og mellemstore virksomheder.»

Artikkel 20 gjelder alle foretak nevnt i artikkel 2 nr. 1 bokstav a i regnskapsdirektivet. Dette er foretak som:

«(…) er underlagt en medlemsstats lovgivning og hvis omsettelige verdipapirer er opptatt til notering på et regulert marked i en medlemsstat i henhold til artikkel punkt 1 nr. 14 i europaparlaments- og rådsdirektiv 2004/39/EF av 21. april 2004 om markeder for finansielle instrumenter»

Erklæringen om foretaksstyring skal tas inn som en egen del av årsberetningen. I de tilfeller hvor det er relevant, skal det henvises til eventuelle obligatoriske eller frivillige regelverk for foretaksstyring, med anvisning av hvor de er offentlig tilgjengelige, og det skal opplyses om eventuelle andre anvendte prinsipper for foretaksstyring. Dersom et foretak velger å avvike fra det angitte regelverket for foretaksstyring, skal det redegjøre for og begrunne avviket, jf. artikkel 20 nr. 1 bokstav b.

Foretaket skal gi en beskrivelse av hovedtrekkene ved foretakets interkontroll- og risikohåndteringssystem i forbindelse med den finansielle rapporteringen, jf. bokstav c.

Etter bokstav d skal foretak som omfattes av direktiv 2004/25/EU, gi opplysninger som nevnt i dette direktivets artikkel 10 nr. 1 bokstavene c, d, f, h og i om overtakelsestilbud. Direktivet gjelder for foretak som har aksjer eller eierandeler notert på regulert marked. De nevnte bestemmelsene lyder (her gjengitt i offisiell dansk versjon):

1. 1. Medlemsstaterne sikrer, at de selskaber, som omhandles i artikel 1, stk. 1, offentliggør detaljerede oplysninger om følgende emner:

   (…)

   • c) væsentlige direkte eller indirekte kapitalbesiddelser (for eksempel på tværs af vertikale strukturer eller krydsejerskab af aktier) som omhandlet i artikel 85 i direktiv 2001/34/EF

   • d) indehaverne af kapitalandele med særlige kontrolrettigheder og en beskrivelse af disse rettigheder (…)

   • f) sammensetningen av administrasjons-, ledelses- og kontrollorganene og deres komiteer og hvordan de fungerer (…)

   • h) gældende regler for udpegelse og udskiftning af medlemmer af selskabets ledelse samt ændring af dets vedtægter

   • i) ledelsens beføjelser, især hvad angår muligheden for at udstede eller tilbagekøbe kapitalandele.»

Etter regnskapsdirektivet artikkel 20 nr. 1 bokstav e skal erklæring om foretaksstyring inneholde en beskrivelse av generalforsamlingens gjennomføring og kompetanse og av aksjeeiernes rettigheter og hvordan de utøves. Foretakene kan unnlate å gi disse opplysningene hvis de i sin helhet følger av nasjonal lovgivning. Etter samme artikkel nr. 1 bokstav f skal det gis opplysninger om sammensetningen av administrasjons-, ledelses- og kontrollorganer og deres komiteer og hvordan de fungerer.

Etter bokstav g, som følger av endringsdirektiv 2014/95/EU, skal det gis en beskrivelse av hvordan en sikrer likestilling og mangfold i sentrale styrings- og ledelsesorganer i foretaket. Det pekes spesielt på variasjon i alder, kjønn, utdanningsbakgrunn, økonomisk bakgrunn mv. Det skal også gis en beskrivelse av målene for retningslinjene for mangfold, hvordan de er blitt gjennomført og resultatene av dem i rapporteringsperioden. Hvis foretaket ikke har bestemte retningslinjer for å sikre likestilling og mangfold, skal det gis en forklaring på dette. Små og mellomstore foretak kan unntas fra denne opplysningsplikten, jf. artikkel 20 nr. 5.

Artikkel 20 nr. 4 gir adgang for medlemsstatene, med noen forbehold, å unnta foretak som har utstedt andre verdipapirer enn aksjer eller eierandeler på regulert marked mv. fra å opplyse om de opplysninger som følger av artikkel 20 nr. 1 bokstav a, b, e, f og g.

Konsolidert årsberetning mv.

Regnskapsdirektivet artikkel 29 har bestemmelser om årsberetning for konsernet:

«Konsolidert årsberetning

• 1. Den konsoliderte årsberetningen skal minst inneholde opplysningene som kreves i artikkel 19 og 20, i tillegg til eventuelle opplysninger som kreves i henhold til andre bestemmelser i dette direktiv, idet det tas hensyn til de nødvendige justeringer som følger av de særlige forhold som skiller konsoliderte årsberetninger fra årsberetninger for foretak, på en måte som letter vurderingen av den finansielle stilling til de foretak som inngår i konsolideringen som helhet.

• 2. Følgende justeringer skal gjøres med hensyn til opplysningene som kreves i artikkel 19 og 20:

  • a) ved rapportering av opplysninger om egne aksjer som er ervervet, skal den konsoliderte årsberetningen angi antall og pålydende verdi eller, i mangel av pålydende verdi, bokført pariverdi av alle aksjer eller andeler i morforetaket som eies av morforetaket selv, av datterforetak av dette morforetaket eller av en person som handler i eget navn men for disse foretakenes regning. Medlemsstatene kan tillate eller kreve at disse opplysningene legges fram i notene til konsernregnskapet,

  • b) ved rapportering om internkontrollordninger og risikohåndteringssystemer skal erklæringen om foretaksstyring vise til hovedtrekkene ved internkontrollordningene og risikohåndteringssystemene for foretakene som inngår i konsolideringen som helhet.

• 3. Når det kreves en konsolidert årsberetning i tillegg til en årsberetning for foretaket, kan de to beretningene framlegges som en samlet beretning.»

Nr. 1 sier at det ved utarbeidelse av årsberetning for konsern må gjøres de nødvendige justeringer som følger av konsolideringen. Formålet med justeringene skal være å lette vurderingen av de konsoliderte foretakene som en enhet. Etter artikkel nr. 2 bokstav a skal det gis nærmere opplysninger om de konsoliderte foretakenes erverv av aksjer i morforetaket. Etter nr. 2 bokstav b skal omtalen av systemer for internkontroll og risikohåndtering gjelde hovedtrekkene for de konsoliderte foretakene.

I henhold til nr. 3 kan morforetakets og konsernets årsberetning fremlegges som en samlet beretning.

Endringsdirektivet har en ny artikkel 29a som gjelder krav til ikke-finansiell redegjørelse i konsern. Artikkelen har samme ordlyd som artikkel 19a, som er beskrevet ovenfor, bortsett fra at alle henvisninger til «virksomhet» er byttet ut med «konsern», og at dens virkeområde er noe ulikt definert. Etter artikkel 29a nr. 1 gjelder plikten til konsolidert ikke-finansiell redegjørelse:

«Virksomheder af interesse for offentligheden, som er modervirksomheder i en stor koncern, hvis gennemsnitlige antal ansatte på deres konsoliderede statustidspunkt overstiger kriteriet om 500 ansatte i gennemsnit i løbet af regnskabsåret, (…).

Revisjon av årsberetningen

Regnskapsdirektivets generelle bestemmelser om revisjon er i artikkel 34, som lyder:

• 1. (…)

  Revisoren(e) eller revisjonsselskapet(ene) som foretar revisjonen, skal også

  • a) avgi en uttalelse om

    • i) hvorvidt årsberetningen er i samsvar med finansregnskapet for samme regnskapsår, og

    • ii) hvorvidt årsberetningen er utarbeidet i samsvar med gjeldende lovfestede krav, og

  • b) angi hvorvidt han, hun eller det, i lys av den kunnskap om og forståelse av foretaket og dets miljø som er ervervet i løpet av revisjonen, har avdekket vesentlige feil i årsberetningen, og skal opplyse om arten av eventuelle slike feil.

• 2. Første ledd i nr. 1 skal få tilsvarende anvendelse på konsernregnskaper. Annet ledd i nr. 1 skal få tilsvarende anvendelse på konsernregnskaper og konsoliderte årsberetninger.»

Artikkel 34 nr. 1 første ledd er en generell bestemmelse om revisjonsplikt for årsregnskapet som ikke kommenteres her. Annet ledd krever at revisor uttaler seg i) om det er konsistens mellom årsregnskapet og årsberetningen og ii) om årsberetningens innhold er som bestemmelsene krever. Etter nr. 2 er kravene for revisors oppgaver i forhold til årsberetningen og konsernberetningen de samme.

I tillegg til den generelle bestemmelsen er det noen spesialbestemmelser om revisjon i artiklene om særskilte redegjørelser. Etter artikkel 20 nr. 3 skal revisor uttale seg tilsvarende som etter artikkel 34 nr. 1 annet ledd om opplysningene om systemer for internkontroll og risikohåndtering (artikkel 20 nr. 1 bokstav c) og opplysninger om aksjeeierforhold (bokstav d). I tillegg skal revisor bekrefte at de øvrige opplysninger som kreves etter artikkel 20 nr. 1, er gitt.

Ved endringsdirektivet 2014/95/EU er det tilføyd et nytt nummer 3 til regnskapsdirektivet artikkel 34 som slår fast at de generelle bestemmelsene om revisjon ikke gjelder for ikke-finansielle redegjørelser etter artikkel 19a nr. 1 og artikkel 29a nr. 1 eller tilsvarende separate rapporter.

3.4 Regulering av årsberetning i Sverige og Danmark

3.4.1 Sverige

I Sverige er krav til årsberetningen («förvaltningsberättelse») gitt i redovisningslagen. Kapittel 6 § 1 utgjør hovedbestemmelsen. Det er gitt tilleggskrav til årsberetning for aksjeselskaper og økonomiske foreninger i § 2, for aksjeselskaper med aksjer notert på regulert marked i §§ 1 a og 2 a, for økonomiske foreninger i § 3 og for stiftelser i § 4.

Kapittel 6 § 1 gjennomfører regnskapsdirektivet artikkel 19. Etter § 1 skal det gis opplysninger om forhold som er viktige for å bedømme foretakets stilling, resultat, forventede fremtidige utvikling, risikostyring og risikoeksponering. Videre følger det plikter om å gi ikke-finansielle opplysninger, herunder opplysninger om miljø- og personalforhold. Små foretak har lempeligere opplysningskrav, jf. § 1 femte ledd.

Kapittel 6 § 1 a inneholder tilleggskrav om opplysninger om lønn og annen kompensasjon til daglig leder og andre ledende personer, herunder retningslinjer for slik lønnsfastsettelse. Dette opplysningskravet følger ikke av direktivet, og det gjelder for aksjeselskaper med aksjer notert i Sverige. Etter § 2 a er det krav om å gi opplysninger om foretaksstyring mv. Dette gjelder for aksjeselskaper med aksjer notert på regulert marked i EØS eller på tilsvarende marked utenfor EØS. Opplysningskravene etter § 2 a ivaretar artikkel 20 nr. 1 i regnskapsdirektivet, herunder artikkel 10 nr. 1 bokstav c i direktiv (2004/25/EU) om overtakelsestilbud. I Norge er disse opplysningskravene ivaretatt i regnskapsloven § 3-3a fjortende ledd med henvisning til verdipapirhandelloven § 5-8a.

Etter kapittel 6 §§ 10 til 14 følger det bestemmelser om utarbeidelse av «hållbarhetsrapport». Disse implementerer krav i artikkel 19a i endringsdirektiv 2014/95/EU. Plikten til å utarbeide en hållbarhetsrapport gjelder for store foretak og foretak av allmenn interesse og har således et større virkeområde enn hva som følger av artikkel 19a nr. 1.

Medlemsstatsopsjonen i artikkel 19a nr. 1 fjerde ledd er tatt inn i kapittel 6 § 12. Her følger det at foretaket kan holde tilbake opplysninger om forestående utvikling eller om saker som er under behandling hvis offentliggjøring vil være til alvorlig skade for foretakets markedsposisjon og utelatelsen ikke er til hinder for forståelsen av foretakets utvikling, stilling og resultater.

Hållbarhetsrapporten kan, i stedet for å tas inn som en del av årsberetningen, utarbeides som en selvstendig rapport, jf. kapittel 6 § 13 som anvender medlemsstatsopsjonen etter artikkel 19a nr. 4. Etter § 14 er det angitt særskilte plikter for revisor i de tilfeller hvor hållbarhetsrapporten ikke er tatt inn som en del av årsberetningen. Revisor skal da uttale seg skriftlig («skriftligt undertecknat yttrande») til styret om den separate rapporten.

3.4.2 Danmark

I Danmark er krav til årsberetningen («ledelsesberetningen») gitt i årsregnskabsloven. Foretak som tilhører regnskapsklasse A er fritatt fra å utarbeide årsberetning, jf. § 18. For regnskapsklasse B (små foretak), regnskapsklasse C (mellomstore og store foretak) og regnskapsklasse D (børsnoterte foretak og statlige aksjeselskaper) er det egne krav til årsberetningen.

Små foretak (regnskapsklasse B) må utarbeide en årsberetning som beskriver foretakets vesentligste aktiviteter, og som redegjør for vesentlige endringer i foretakets aktiviteter og økonomiske forhold, jf. § 76a. Etter § 77 skal det også gis opplysninger om egne aksjer. De plikter som følger av §§ 76a og 77, ivaretar visse opplysningskrav etter regnskapsdirektivet artikkel 19. Foretak som er klassifisert som mellomstore foretak og store foretak (regnskapsklasse C), må gi opplysninger etter §§ 99, 100 og 101.

Store foretak skal supplere årsberetningen med en redegjørelse om samfunnsansvar, jf. § 99 a som gjennomfører artikkel 19a i endringsdirektivet. Etter § 99 a fjerde ledd kan foretaket velge mellom å avgi redegjørelsen som en del av årsberetningen eller som en supplerende rapport med henvisning. Foretaket kan alternativt publisere rapporten på foretakets nettside med en henvisning til denne i årsberetningen, jf. § 99 a fjerde ledd nr. 2. Disse alternativene er medlemsstatsopsjoner etter artikkel 19a nr. 4. Nærmere regler for offentliggjøring av separat redegjørelse om samfunnsansvar, herunder revisors plikter i forhold til en slik separat redegjørelse, fastsettes av Erhvervsstyrelsen, jf. åttende ledd. Dette gjelder også hvis den separate redegjørelsen publiseres på foretakets nettside. Etter § 99 b følger det tilleggskrav til opplysninger om likestilling.

For regnskapspliktige som tilhører regnskapsklasse D (børsnoterte foretak og statsaksjeselskaper), følger det ytterligere krav til årsberetningen. Etter § 107 a skal et foretak som har en eller flere aksjeklasser notert på et regulert marked i EØS-området, supplere årsberetningen med opplysninger som skaper transparens, og som fremmer den frie omsetningen av foretakets aksjer. Disse opplysningspliktene ivaretar de krav som følger av blant annet artikkel 10 nr. 1 bokstav c i direktiv (2004/25/EU) om overtakelsestilbud.

Etter § 107 b skal foretak som har noterte verdipapirer på regulert marked i EØS-området, utarbeide en redegjørelse om foretaksstyring («virksomhedsledelse»). Denne bestemmelsen ivaretar i de plikter i regnskapsdirektivet artikkel 20 som ikke er dekket av § 107 a.

Redegjørelsen om foretaksstyring skal gis som en del av årsberetningen, men Erhvervsstyrelsen kan åpne for at redegjørelse offentliggjøres på foretakets nettside. Erhvervsstyrelsen skal i så fall gi nærmere regler om hvordan opplysningene skal oppdateres, og om revisors plikter i tilknytning til opplysninger som offentliggjøres slik, jf. § 107 b fjerde ledd.

3.5 Trender i rapportering av forklarende og beskrivende informasjon

3.5.1 Innledning

Utvalget har i delutredning I kapittel 3 beskrevet hvordan utformingen av regnskapsreguleringen er knyttet opp mot brukernes behov for beslutningsnyttig informasjon. Denne tilknytningen kommer klarest til syne i regnskapsregimer med et konseptuelt rammeverk, men også forarbeidene til gjeldende norsk regnskapslovgivning inneholder målsettinger om brukernyttig informasjon.

Selv om brukernytte lenge har vært erkjent som finansregnskapets formål, har det aldri vært formulert som en ambisjon at finansregnskapet skulle dekke alle de informasjonsbehov som regnskapsbrukerne har. Finansregnskapet har fokus på hovedoppstillingene resultatregnskap og balanse, som viser eiendeler og forpliktelser på slutten av regnskapsperioden og forklarer periodens endringer i dem. Notene er i stor grad en ytterligere spesifisering av de størrelsene som gis i hovedoppstillingene. Finansregnskapet gir viktig, men ufullstendig informasjon om foretakets verdiskapning.

At regnskapsbrukere etterspør informasjon utenfor finansregnskapet som støtte for sine beslutninger, stadfestes ved observert adferd og faglitteratur. En investor som vurderer kjøp av aksjer i et flyselskap, eller en bank som vurderer flyselskapets lånesøknad, vil i tillegg til regnskaps- og markedsinformasjon typisk søke informasjon om relevante driftsforhold som bare indirekte vises i regnskapet, f.eks. trender i reisevaner, utviklingen av drivstoffpriser, landingsavgifter mv. Investoren og kreditoren kan også være interessert i om flyselskapet har satset på lavutslippsteknologi for å vurdere hvor eksponert det kan være for fremtidige restriksjoner, og om det har adekvate kontrollsystemer for å avdekke korrupsjon, utro tjenere mv. Noe av denne informasjonen kan søkes i offentlige kilder, mens annen informasjon vil være foretaksspesifikk. En del foretaksspesifikk informasjon publiseres jevnlig som børsmeldinger i børsnoterte foretak, ut fra en erkjennelse av at de kan være relevante for kursdannelsen på aksjene, f.eks. driftsrelatert statistikk som publiseres når den blir kjent. Andre foretaksspesifikke forhold av mer permanent karakter som er av betydning for regnskapsbrukere, kan være mer egnet for offentliggjøring i en årsrapport eller en annen periodisk publikasjon.

Det er gjort mange observasjoner av et voksende informasjonsomfang i årsrapportene til børsnoterte foretak i velutviklede økonomier.3 Veksten kan skyldes at pliktige informasjonskrav i lovgivning og regnskapsstandarder er blitt mer omfattende, men den kan også være forårsaket av foretakenes eget ønske om å informere om sider ved virksomheten. I delutredning I punkt 12.2 har utvalget på prinsipielt grunnlag drøftet egenskaper ved frivillig vs. pliktig regnskapsinformasjon. Denne drøftingen gjelder helt tilsvarende for forklarende og beskrivende informasjon som kommer i tillegg til den egentlige regnskapsinformasjon. Den uregulerte markedsløsningen som baserer seg på foretakenes egen interesse i å beskrive egen virksomhet, kan ha som fordel å være målrettet og relevant. Svakhetene med en uregulert løsning vil dels være at en ikke får informasjon fra de foretakene som er tjent med å skjule sin situasjon, at kvaliteten på informasjonen kan være uviss, og at det ikke vil være mekanismer som sikrer at informasjonen blir ensartet og sammenlignbar mellom foretak. Utvalget gjentar ikke den prinsipielle drøftingen her, men viser til omtalen i forrige delutredning.

I tillegg til spørsmålet om pliktig eller frivillig rapportering er det et spørsmål om informasjonskrav skal være regelbasert eller prinsippbasert. Skillet mellom prinsipp- og regelbasert regulering kan gjerne beskrives ved hjelp av grad av formalisme i reguleringen. Regelbaserte informasjonskrav vil gi klart definerte og lett administrerbare og kontrollbare regler med lite rom for skjønnsutøvelse og fleksibilitet. En ulempe med regelbaserte informasjonskrav kan imidlertid være opportunistiske tilpasninger til kravene («creative compliance», jf. Beattie m.fl. 2008 s. 7). Prinsippbaserte informasjonskrav innebærer mindre formalisme og mer vektlegging av et overordnet formål. Prinsippbasert regnskapsregulering vil for eksempel gjerne være forankret i et konseptuelt rammeverk og dermed utledet eller rettferdiggjort med referanse til rapporteringens formål, brukere og kvalitetskrav. Sammenlignet med regelbasert regnskapsregulering vil det her være større rom for skjønnsutøvelse og fleksibilitet. I stedet for at det forskrives en bestemt regel eller en bestemt rapporteringsløsning, slik tilfellet vil være ved regelbasert regulering, vil det kunne være flere alternative løsninger som ivaretar det aktuelle prinsippet, noe som også innebærer risiko for uheldige tilpasninger. Sammenligningen mellom regelbasert og prinsippbasert regnskapsregulering gjelder tilsvarende for krav til forklarende og beskrivende informasjon.

Forklarende og beskrivende informasjon som gis i tillegg til finansregnskapet, er ikke underlagt like stringente kvalitetskrav som regnskapsinformasjonen. For finansregnskapet inneholder både gjeldende lov og regnskapsdirektivet henvisninger til overordnede kvalitetskrav som rettvisende bilde og god regnskapsskikk, samt mer generelle prinsipper som setter rammer for praksis. Innenfor IFRS og IFRS for SMEs er det definert egne kvalitative krav. Noe tilsvarende finnes ikke for årsberetningen og de andre pliktige redegjørelsene som følger av direktiv og lov.

3.5.2 Rapportering av opplysninger om arbeidsmiljø, likestilling, diskriminering og ytre miljø

Som det fremgår av omtalen av gjeldende rett skal årsberetningen inneholde opplysninger om arbeidsmiljø, likestilling, diskriminering og ytre miljø. Kravene gjelder for små foretak i henhold til regnskapsloven § 3-3 og for andre foretak etter § 3-3a. Disse kravene følger ikke av EU-regulering. I det følgende redegjøres for undersøkelser om kvaliteten på denne rapporteringen.

De fleste studier av slik rapportering har forholdt seg til de største foretakene, gjerne de 100 eller 250 største foretakene. ProSus4 har utarbeidet flere rapporter som undersøker hvordan foretak rapporterer i henhold til regnskapslovens krav om påvirkning på ytre miljø og samfunnsansvar. Den siste av disse rapportene kom i 2008 og konkluderte med at kvaliteten på rapporteringen ikke har økt særlig mye siden regnskapsloven trådte i kraft i 1999.

Ditlev-Simonsen (2016) undersøker rapporteringen om arbeidsmiljø, likestilling og ytre miljø i årsberetningene til et tilfeldig utvalg av foretak med mindre enn 50 ansatte (foretak som antas å falle i kategorien små foretak etter regnskapsloven). Studien viser at rapporteringen gir lite informasjon. Den typiske rapporteringen om arbeidsmiljøet inneholder kun en bekreftelse på at foretaket har et tilfredsstillende arbeidsmiljø. Når det gjelder likestilling, vises gjerne kun en kjønnsfordeling av de ansatte. Opplysningene om påvirkning på det ytre miljøet består som oftest av en bekreftelse på at foretakets virksomhet ikke har slik påvirkning. Det er svært få foretak som gir nærmere opplysninger om arbeidsmiljøet og en oversikt over iverksatte tiltak som har betydning for arbeidsmiljøet. Det samme gjelder tiltak som er iverksatt og tiltak som planlegges iverksatt for å fremme likestilling og forhindre forskjellsbehandling. Det er sjelden referert til konkrete tiltak og mål. Det at foretakene gir lite informasjon i årsberetningen om de ovennevnte områdene, kan skyldes at foretakene av ulike grunner velger å ikke rapportere om tiltak som er iverksatt. Dette kan i tilfelle være et brudd på de rapporteringsplikter som gjelder for årsberetningen. Det kan også skyldes at det ikke er iverksatt noen tiltak, men i så fall burde det vært opplyst om dette.

Ruud m. fl. (2008) drøfter årsaker til at særlig miljørapporteringen er så mangelfull, og om regnskapsloven er et egnet sted for å pålegge miljørapportering. En mulig årsak til svak rapportering er svake insentiver, f.eks. fordi presset fra storsamfunnet og interessegrupper rundt slike spørsmål er begrenset. Forfatterne mener dessuten at lovteksten kan oppfattes som uklar – hva menes f.eks. med «ikke ubetydelig påvirkning av det ytre miljø»? – og at regnskapsstandarden om årsberetning (NRS 16) som konkretiserer opplysningspliktene, har hatt en uklar status. Det kan videre tenkes at den obligatoriske plasseringen av disse opplysningene i årsberetningen, som tradisjonelt har hatt en relativt knapp form i Norge, virker begrensende på omfanget av redegjørelsen. Manglende håndhevelse av lovbestemmelsen nevnes også som en mulig årsak til svak rapportering. Spesielt trekkes det frem at revisor ikke er forpliktet til å utføre særskilte revisjonshandlinger for å bekrefte opplysningene.

3.5.3 Rapportering om foretaksstyring

Regnskapsloven § 3-3b har bestemmelser om redegjørelse om foretaksstyring som gjelder for børsnoterte foretak. De implementerer rapporteringskrav som fulgte av EUs fjerde og syvende regnskapsdirektiv, og innebærer i liten grad rapporteringskrav ut over disse. I denne gjennomgangen settes disse rapporteringskravene inn i en større sammenheng.

Foretaksstyring – definisjon og begrepsbruk

I litteraturen finnes en rekke definisjoner på foretaksstyring eller det som omtales som corporate governance (Shleifer og Vishny 1997, Farinha 2003, Gillan 2006, Brickley og Zimmerman 2010). Det som gjerne skiller disse definisjonene, er hvor mye vekt det legges på andre interessenter enn eierne og långiverne. Armstrong, Guay og Weber (2010 side 7) anvender en definisjon hvor foretaksstyring omtales som «the subset of the firm’s contracts that help align the actions and choices of managers with the interests of shareholders». Denne representerer en snever definisjon av foretaksstyring hvor fokuset er på relasjonen mellom ledelsen og eierne, dvs. eierstyring. Shleifer og Vishny (1997 side 737) har en noe videre definisjon hvor eiere og långivere er inkludert:

«Corporate governance deals with the ways in which suppliers of finance to corporations assure themselves of getting a return on their investment. How do the suppliers of finance get managers to return some of the profits to them? How do they make sure that managers do not steal the capital they supply or invest it in bad projects? How do suppliers of finance control managers?»

Sentralt i disse definisjonene står strukturer og mekanismer som er etablert for å ivareta eiernes (og eventuelt långivernes) interesser.I en kommentar oppsummerer Brickley og Zimmerman (2010 side 236) ulike definisjoner på foretaksstyring:

«While common definitions focus on the separation of ownership and control at the top of the corporation, some focus narrowly on the control function of the board of directors, and others include a wide range of control mechanisms (boards, incentive compensation, auditors, analysts, credit rating agencies, banks, regulators, courts, media, customers, and so on). Some commentators take the perspective that the objective of governance is to maximize shareholder wealth, while others take a broader stakeholder/social perspective.»

En avgrensning av foretaksstyring til kun å gjelde relasjonen mellom eierne (og eventuelt långiverne) og ledelsen oppfatter disse forfatterne som for snever (side 236):

«Corporate governance is the system of laws, regulations, institutions, markets, contracts, and corporate policies and procedures (such as the internal control system, policy manuals, and budgets) that direct and influence the actions of the top-level decision makers in the corporation (shareholders, boards, and executives).»

Noen definisjoner er enda videre. Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) legger til grunn et interessentperspektiv på foretaksstyring:

«Corporate Governance involves a set of relationship between a company’s management, its board, its shareholders and other stakeholders. Corporate Governance also provides the structure through which the objectives of the company are set, and the means of attaining those objectives and monitoring performance are determined»

Denne definisjonen omtaler foretaksstyring som noe langt videre enn eierstyring. Ifølge den handler foretaksstyring om å sørge for at ledelsen tar hensyn til et bredere sett av interessenter enn bare eierne (og långiverne).

Definisjonene har noen fellestrekk ved at de refererer til en motsetning mellom foretakets ledelse og eierne, eventuelt også mellom ledelsen og andre interessenter, når det gjelder fordelingen av foretakets verdiskapning. De fleste definisjoner synes også å bygge på en erkjennelse av at slike motsetninger ikke kan løses tilfredsstillende bare ved hjelp av kontrakter mellom ledelsen og eierne (og eventuelt andre interessenter), men at også andre strukturer og mekanismer må være på plass for å sikre at eiernes (og andres) interesser blir ivaretatt.

Foretaksstyring er brukt som oversettelse av corporate governance i regnskapsloven § 3-3b om redegjørelse om foretaksstyring. I Prop. 117 L (2009 – 2010) er det vist til flere høringssvar på NOU 2008: 16 som kritiserer valget av foretaksstyring som oversettelse. I Prop. 117 L (2009 – 2010) side 20 heter det blant annet:

«Enkelte høringsinstanser har kommentert at utvalget har valgt å benytte begrepet foretaksstyring for det som i direktivet betegnes som «corporate governance». Den norske Revisorforening (DnR) mener begrepet «foretaksstyring» er et godt og dekkende begrep. NHO mener loven bør bruke «eierstyring og selskapsledelse» i stedet for «foretaksstyring». NHO viser til at utvalget ikke synes å ha begrunnet hvorfor begrepet «foretaksstyring» bør brukes i stedet for «eierstyring og selskapsledelse».»

I proposisjonen side 22 redegjør departementet for sin vurdering av begrepet foretaksstyring:

«Departementet har merket seg bakgrunnen for at NUES valgte å oversette det engelske begrepet «corporate governance» med «eierstyring og selskapsledelse». Departementet er for så vidt også enig med NHO i at det er viktig å tydeliggjøre at aksjemarkedet bør ha forventninger til eierne. Departementet er imidlertid enig med DnR i at «foretaksstyring» er et godt og dekkende begrep. Departementet viser i den forbindelse til at det både nasjonalt og internasjonalt er en økende erkjennelse av at corporate governance er noe som vedrører en videre interessentkrets enn bare eiere og ledelse. Det engelske «corporate governance»-begrepet er sånn sett nøytralt, og kan undertiden omfatte rollen til en slik utvidet interessentkrets, mens begrepet «eierstyring og selskapsledelse» i større grad enn «foretaksstyring» er egnet til å skape et inntrykk av at dette er noe som kun vedrører rollen til eiere og til selskapets styre/administrasjon.»

Departementets betraktninger om begrepet foretaksstyring tyder på at det er lagt til grunn en vid forståelse av corporate governance som også vektlegger andre interessenter enn eierne. Klepp og Brun (2014) viser til observasjoner av rapporteringspraksis når det gjelder foretaksstyring for foretak som er børsnotert i Norge. De uttaler at mange børsnoterte foretak fortsetter å bruke begrepet eierstyring og selskapsledelse. De mener at departementets oversettelse av begrepet corporate governance har ført til en begrepsforvirring (side 80):

«Det faktum at lovgiver innførte et nytt begrep, som i praksis allerede var innarbeidet under en annen betegnelse, har etter vår mening medført en del unødvendig begrepsforvirring, all den tid praksis i all hovedsak har satt likhetstegn mellom redegjørelsen for foretaksstyring og redegjørelsen for eierstyring og selskapsledelse.»

Bøhren (2011) fremholder at det ikke foreligger noe etablert norsk begrep for corporate governance. Utgangspunktet for en god oversettelse av corporate governance ligger i det som etter hans syn er kjernen i begrepet, nemlig relasjonene mellom foretakets eiere, styre og daglig leder. Han oversetter derfor corporate governance med eierstyring. Han hevder at begreper som foretaksstyring og eierstyring og selskapsledelse utvanner begrepet corporate governance.

Utvalget konstaterer at det er ulike syn på hva som er hensiktsmessig oversettelse av det engelske begrepet corporate governance, og at det i noen grad reflekterer ulike oppfatninger av begrepets innhold. Det kan synes som regnskapsdirektivet som utvalget skal foreslå implementering av, reflekterer en vid forståelse av begrepet, og denne kan ha vært lagt til grunn for departementets ordvalg. Utvalget ser ikke gode grunner til å endre på dette valget og vil derfor videreføre bruken av begrepet foretaksstyring i utkastet til lovtekst. Det er dermed mest konsekvent å anvende foretaksstyring som oversettelse av corporate governance også i den nedenstående beskrivelsen av begrepet.

Utvikling av anbefalinger om foretaksstyring

Som omtalt foran vil foretaksstyring være nært knyttet til sammensetningen av styrende organer i foretaket, og samspillet mellom disse og foretakets eiere og andre interessenter. En viktig side av foretaksstyring gjelder derfor regler, prinsipper og retningslinjer for effektiv forvaltning og kontroll av foretakets virksomhet. Rammene for foretaksstyring i Norge er gitt ved bestemmelser i selskapslovgivningen. For børsnoterte foretak suppleres disse med plikter og krav i børs- og verdipapirhandelslovgivningen. Lovregler om foretaksstyring er i noen grad en konsekvens av at kontrakter og markedsmekanismer ikke er tilstrekkelige til å løse prinsipal-agent problemer.

Rammene for foretaksstyring i lovgivningen blir i svært mange land supplert og utdypet av anbefalinger om foretaksstyring. En finner slike anbefalinger i hele EU- og EØS-området og i land som Australia, New Zealand og Canada (Luo og Salterio 2014). I EU ble det nedsatt en egen gruppe, Wintergruppen, med oppdrag å utrede et eget rammeverk for foretaksstyring.5 Samspillet mellom selskapslovgivningen på den ene siden og disse anbefalingene på den andre er omtalt i Wintergruppens rapport (2002 side 44):

«[C]orporate governance is a system. It has foundations partly in company law, setting out the internal relationships between the various participants in a company, and partly in the wider laws and practices and market structures (…) It follows that there are dangers in dealing with particular components of the corporate governance system in isolation from their wider context.»

I 1999 utarbeidet Organisation for Economic Co-operation and Development (OECD) det første settet av prinsipper for foretaksstyring. Med utgangspunkt i OECD-prinsippene utarbeidet en rekke land såkalte corporate governance codes. OECD-prinsippene ble oppdatert i 2004 og på nytt i 2014. I Norge var det enkelte aktører som begynte å utarbeide en norsk anbefaling om foretaksstyring kort tid etter at OECD utarbeidet sitt første sett av prinsipper. Norske Finansanalytikeres Forening publiserte i oktober 2002 et høringsutkast til en anbefaling med tittel «Anbefalte normer for god Corporate Governance i Norge», og Oslo Børs fulgte opp med et børssirkulære om corporate governance i desember 2002.

I 2003 ble det etablert en arbeidsgruppe bestående av representanter fra Aksjonærforeningen, Eierforum, Finansnæringens Hovedorganisasjon, Norske Finansanalytikeres Forening, Næringslivets Hovedorganisasjon, Norske Pensjonskassers Forening, Oslo Børs og Verdipapirfondenes forening. Denne arbeidsgruppen var forløperen til Norsk Utvalg for Eierstyring og Selskapsledelse (NUES). Arbeidsgruppen utga i desember 2003 en foreløpig Norsk anbefaling om eierstyring og selskapsledelse. NUES ble etablert som institusjon da den første offisielle anbefalingen ble publisert i desember 2004. I 2006 ble også Den norske Revisorforening med i NUES. Siden 2004 er det gjennomført åtte oppdateringer av anbefalingen, og gjeldende anbefaling ble vedtatt 30. oktober 2014.

Formålet med anbefalingen er beskrevet som følger (NUES 2014 side 7):

«Formålet med anbefalingen er at selskaper som er notert på regulerte markeder i Norge skal ha eierstyring og selskapsledelse som klargjør rolledeling mellom aksjeeiere, styre og daglig ledelse utover det som følger av lovgivningen. (…) Anbefalingen skal bidra til å styrke tilliten til selskapene blant aksjeeierne, i kapitalmarkedet og hos andre interessenter.»

Anbefalingens målgruppe er foretak som etter regnskapsloven § 3-3b skal utarbeide en redegjørelse om foretaksstyring, og den retter seg i hovedsak mot foretak med aksjer notert på regulerte markeder i Norge, det vil si Oslo Børs eller Oslo Axess. Foretak som ønsker opptak til notering ved Oslo Børs, må i forbindelse med opptaksreglene bekrefte at foretaket følger Norsk anbefaling for eierstyring og selskapsledelse, og eventuelt forklare avvik, jf. «Opptaksregler for aksjer på Oslo Børs» januar 2016 punkt 3.4 tredje ledd nr. 32, punkt 9.1 annet ledd nr. 3 og punkt 9.2 annet ledd nr. 5. Tilsvarende regler gjelder også for foretak som er notert eller søker opptak for notering ved Oslo Axess.

Anbefalingen bygger på aksje-, regnskaps-, børs- og verdipapirhandelslovgivningen og inneholder anbefalinger og veiledninger som dels utdyper og dels går lenger enn lovgivningen. Selve anbefalingen vises som uthevet innrammet tekst som ledsages av annen forklarende tekst. I anbefalingen benyttes formuleringen «bør», med unntak av lovkrav som gjengis med formuleringen «skal» (side 9). Anbefalingen består av følgende femten kapitler:

1. Redegjørelse for eierstyring og selskapsledelse

2. Virksomhet

3. Selskapskapital og utbytte

4. Likebehandling av aksjeeiere og transaksjoner med nærstående

5. Fri omsettelighet

6. Generalforsamling

7. Valgkomité

8. Bedriftsforsamling og styre, sammensetning og uavhengighet

9. Styrets arbeid

10. Risikostyring og intern kontroll

11. Godtgjørelse til styret

12. Godtgjørelse til ledende ansatte

13. Informasjon og kommunikasjon

14. Selskapsovertakelse

15. Revisor

De fleste anbefalinger om foretaksstyring inneholder et «følg eller forklar»-prinsipp. Prinsippet ble introdusert med den engelske anbefalingen «Combined Code», og det fikk etter hvert utbredelse til andre land i Europa. Prinsippet handler om at foretak forholder seg til anbefalingen ved enten å følge den eller å forklare hvorfor den fravikes. Et slikt prinsipp gjør det mulig å stille strengere og mer utfyllende krav enn det som ville vært hensiktsmessig ved regulering i lov. Foretak kan fravike de deler av anbefalingen som ikke passer. Men for at anbefalingen skal oppfylle sitt formål, nemlig å fremme god foretaksstyring, er det viktig at foretakene grunngir hvorfor de velger å fravike. I anbefalingen (NUES 2014 side 11) er det gitt følgende kommentar til dette prinsippet i relasjon til redegjørelsen om foretaksstyring:

«Anbefalingen bygger på «følg eller forklar»-prinsippet. Etter regnskapsloven skal utstedere notert i Norge redegjøre for sine prinsipper og praksis for eierstyring og selskapsledelse. Ved avvik fra anbefalingen krever loven at selskapene må gi en begrunnelse for avvikene. Anbefalingen går lenger enn dette: For det første skal redegjørelsen omfatte hvert enkelt punkt i anbefalingen. Selskapene skal derfor gi opplysninger også om de punktene der anbefalingen blir fulgt. Videre skal et selskap som ikke følger anbefalingen – i tillegg til å begrunne dette slik loven krever – gjøre rede for hvordan man i stedet har innrettet seg.»

Prinsippene i anbefalingen gir uttrykk for hva som er ansett å være god foretaksstyring. Dette gir foretaket et insentiv til å følge anbefalingens regler for på den måten å vise at det har god foretaksstyring. Det forhold at avvik må grunngis og dermed offentliggjøres, vil kunne påvirke de valg som foretaket gjør med hensyn til foretaksstyring, og det har som konsekvens at eiere, långivere og andre interessenter gis mulighet til å reagere på uheldig foretaksstyring.

Revisjonsselskapet EY har siden 2002 gjennomgått årsrapporter til utvalgte foretak som er inkludert i Oslo Børs’ hovedindeks, for å vurdere hvordan de etterlever anbefalingen fra NUES. Den årlige undersøkelsen innebærer inntil 1000 enkeltvurderinger av foretakenes rapportering opp mot NUES-anbefalingen. I de siste års undersøkelser har EY også inkludert enkelte andre foretak som ikke er børsnoterte, men som følger anbefalingene (for eksempel Posten, Statkraft, Statnett, Norgesgruppen, osv.).

EY har benyttet en gradering fra «ingen informasjon» til «ledende praksis». Vurderingene er skjønnsmessige, og det er ikke foretatt noen test av om anbefalingene fra NUES faktisk er fulgt. Vurderingene er basert på foretakenes egen rapportering i årsrapportene. I rapporten «Corporate Governance og samfunnsansvar 2015» viser EY til at det over tid har vært observert en jevn fremgang i kvaliteten på rapportering om foretaksstyring, men at det for årsrapportene for 2014 er observert en stagnering. Det heter blant annet i oppsummeringen (side 5):

«Resultatene fra årets Corporate Governance-undersøkelse er totalt sett uendret sammenlignet med fjoråret. Tidligere har vi observert en jevn fremgang i rapporteringskvaliteten, men nå ser vi tegn til at utviklingen har stagnert. Sammensetningen av selskaper varierer fra år til år, men når vi har endret karaktersettingen skyldes det ofte at selskapet ikke følger NUES eller ikke har inkludert nye eller endrede oppdateringer i sin helhet. Mange rapporter bærer preg av lite eller ingen utvikling. Dette er synd ettersom det fremdeles gjenstår noe arbeid før gjennomsnittlig rapporteringskvalitet er på nivå med NUES’ anbefalinger. For videre arbeid vil det være nyttig å identifisere årsaken til at bransjer og enkeltselskaper ikke rapporterer i henhold til NUES’ anbefalinger. En gledelig observasjon er imidlertid at flere nye selskaper ser ut til å ha god forståelse for Corporate Governance-rapporteringen. Disse vil forhåpentligvis fortsette den positive utviklingen i tiden fremover.»

Rapportering om foretaksstyring – empiriske forskningsbidrag

Litteraturen om foretaksstyring har i stor grad hentet sitt teoretiske fundament fra prinsipal-agent teori og de utfordringer som gjelder prinsipal-agent relasjoner, enten disse avgrenses til eier-leder eller omfatter et større sett av interessenter. I denne litteraturen er det spesielt fokus på hva som avgjør at foretak etablerer strukturer og mekanismer for foretaksstyring (Klein 2002), og på hvor effektive slike strukturer og mekanismer er for å oppnå god foretaksstyring. Det er for eksempel en rekke studier som ser på sammenhengen mellom, på den ene side sammensetningen av styret og ulike utvalg under styret, og på den annen side foretakets verdiskaping (Klein 1998, Millstein og MacAvoy 1999, Vafeas 1999). Men det finnes også en egen litteratur som ser på hvordan foretak velger å rapportere om foretaksstyring. Denne rapporteringen kan i seg selv være påvirket av hva slags foretaksstyring foretaket har, dvs. hvilke mekanismer og strukturer for foretaksstyring som er valgt. Det er derfor en kobling mellom den litteraturen som ser på effektiv foretaksstyring, og den litteraturen som forsøker å forklare rapporteringen om foretaksstyring.

Sammenlignet med den rikholdige litteraturen som forsøker å forklare valg med hensyn til regnskapsrapportering, finnes det bare et fåtall studier som undersøker hvilke faktorer som forklarer omfang og innhold i rapportering om foretaksstyring. Med utgangspunkt i børsnoterte foretak i Australia i en periode hvor det ikke forelå krav om rapportering om foretaksstyring, påviser Collett og Hrasky (2005) en sammenheng mellom frivillig rapportering om foretaksstyring og foretakenes intensjon om å skaffe kapital. Studien viser blant annet at foretakene velger å rapportere fyldigere om foretaksstyring i forkant av aksjeemisjoner. En studie av Bujaki og McConomy (2002) finner at omfanget av rapportering om foretaksstyring i børsnoterte foretak i Canada varierer betydelig, og at rapporteringen er mer omfattende i store foretak med relativt mye gjeld og hvor flertallet av styremedlemmene er uavhengige. Bauwhede og Willekens (2008) forsøker å forklare variasjon i rapportering om foretaksstyring blant børsnoterte foretak på tvers av land i Europa. De ser spesielt på hvordan omfang av rapportering varierer med eierspredning, gjeldsfinansiering, omfang av periodiseringer i regnskapsmessig resultat og rettstradisjon (anglosaksisk prejudikatstradisjon, såkalt common law, versus kontinental sivilrettstradisjon, såkalt code law). Prinsipal-agent problemene antas å øke med økt eierspredning, og forfatterne påviser at foretak med spredt eierskap har mer omfattende rapportering om foretaksstyring. Prinsipal-agent teorier tilsier videre at gjeldsfinansiering kan forårsake motsetninger mellom eiere og långivere (for eksempel Watts og Zimmerman 1986). Foretakene kan dempe slike konflikter ved å iverksette tiltak for å oppnå bedre foretaksstyring, slik som for eksempel flere uavhengige styremedlemmer og et uavhengig revisjonsutvalg, og informere om dette. Bauwhede og Willekens (2008) finner likevel ingen sammenheng mellom gjeldsfinansiering og rapportering om foretaksstyring. De finner imidlertid at foretak som kan tenkes å ha behov for å vise at de ikke manipulerer regnskapene (f.eks. i en situasjon hvor de har store periodiseringer), gjerne gir fyldig informasjon om foretaksstyring. Videre påviser de at foretak i land med common law-tradisjon har større tilbøyelighet til å gi informasjon om foretaksstyring enn foretak i land med code law-tradisjon.

3.5.4 Rapportering om samfunnsansvar

Regnskapsloven § 3-3c har bestemmelser om redegjørelse om samfunnsansvar som gjelder for regnskapspliktige som er klassifisert som store foretak. Bestemmelsene er ikke direkte en implementering av krav i EU-direktiv. Derimot inneholder endringsdirektivet 2014/95/EU, som denne utredningen inneholder forslag til gjennomføring av, visse krav om rapportering av samfunnsansvar.

Samfunnsansvar – definisjon og begrepsbruk

Det er en rekke begreper som brukes om foretakenes samfunnsansvar. I tillegg til «Corporate Social Responsibility» (CSR), er «Corporate Responsibility», «Social Responsibility», «Corporate Citizenship» eksempler på beslektede begreper som i noen grad omfatter det som på norsk omtales som samfunnsansvar. Begrepet CSR er det som benyttes mest internasjonalt, mens CSR og samfunnsansvar brukes om hverandre i Norge. Begrepet samfunnsansvar er imidlertid ikke entydig. En undersøkelse utført av GlobeScan6 viser at forståelsen av begrepet samfunnsansvar varierer mellom land. I Tyrkia skal for eksempel støtte til ideelle organisasjoner være den viktigste måten å vise samfunnsansvar på. I Australia, Canada og England er miljøvern et sentralt element, mens i Kina, India og Russland er det god service og produktkvalitet som tydeligst signaliserer samfunnsansvar.

Det finnes mange ulike definisjoner av samfunnsansvar eller CSR, men den mest vanlige å benytte i Norge er EUs definisjon (2011): «the responsibility of enterprises for their impacts on society». I St.meld. nr. 10 (2008 – 2009) s. 7 er samfunnsansvar forstått på følgende måte:

«Regjeringen legger til grunn en forståelse av samfunnsansvar som innebærer at bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift og i forhold til sine interessenter. Samfunnsansvar innebærer hva bedriftene gjør på en frivillig basis utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet man opererer.»

Ifølge denne definisjonen avhenger innholdet i begrepet samfunnsansvar av den virksomhet som foretaket bedriver. For et foretak som driver med olje- og gassproduksjon, kan det å forebygge utslipp være sentralt, mens for et foretak som produserer klær i et utviklingsland, kan arbeidsforhold og barnearbeid være et viktigere fokus i samfunnsansvaret.

Internasjonale regler og initiativer om samfunnsansvar

Det finnes en rekke veiledninger, initiativ og standarder for rapportering av ikke-finansiell informasjon, herunder rapportering om samfunnsansvar. Disse er utviklet på internasjonalt nivå, nasjonalt nivå, bransjenivå og foretaksnivå. Tre av de mest kjente omtales i det følgende.

UN Global Compact (UNGC) ble etablert av FNs generalsekretær Kofi Annan i 2000 og har så langt vært det initiativet om samfunnsansvar som har fått mest utbredelse internasjonalt. Over 12 000 foretak og andre institusjoner i 170 land har støttet opp om UNGC. Kjernen i UNGC kan beskrives som følger:

«The UN Global Compact is a strategic policy initiative for businesses that are committed to aligning their operations and strategies with ten universally accepted principles in the areas of human rights, labour, environment and anti-corruption. By doing so, business, as a primary driver of globalization, can help ensure that markets, commerce, technology and finance advance in ways that benefit economies and societies everywhere» (UN Global Compact, 2014).

De ti prinsippene som omtales i sitatet, er resultat av et samarbeid mellom FN og noen næringsdrivende foretak og organisasjoner, og de lyder:

Menneskerettigheter

• Prinsipp 1: Bedrifter skal støtte og respektere vern om internasjonalt anerkjente menneskerettigheter og

• Prinsipp 2: påse at de ikke medvirker til brudd på menneskerettighetene.

Standarder for arbeidslivet

• Prinsipp 3: Bedrifter skal holde organisasjonsfriheten i hevd og sikre at retten til å føre kollektive forhandlinger anerkjennes i praksis,

• Prinsipp 4: sikre at alle former for tvangsarbeid avskaffes,

• Prinsipp 5: sikre at barnearbeid reelt avskaffes, og

• Prinsipp 6: sikre at diskriminering i arbeidslivet avskaffes.

Miljø

• Prinsipp 7: Bedrifter skal støtte en føre-var-tilnærming til miljøutfordringer,

• Prinsipp 8: ta initiativ til fremme av økt miljøansvar, og

• Prinsipp 9: oppmuntre til utvikling og spredning av miljøvennlig teknologi.

Bekjempelse av korrupsjon

• Prinsipp 10: Bedrifter skal bekjempe enhver form for korrupsjon, herunder utpressing og bestikkelser.

Foretak oppfordres til å støtte opp om disse prinsippene. Dette kan foretakene gjøre ved å gi en erklæring om støtte og uttrykke en intensjon om å implementere dem. Å synliggjøre en slik støtte er ikke juridisk bindende, men forutsetter en årlig rapportering som viser fremskritt i arbeidet med dem. Et foretak eller en organisasjon som inngår i listen over UNGC-støttespillere, må betale en omsetningsavhengig årlig avgift, begrenset nedad til USD 250 og oppad til USD 15 000. Bare foretak med minst 10 ansatte kan kvalifisere for denne listen.

Global Reporting Initiative (GRI) er en privat organisasjon som utvikler et rammeverk for bærekraftsrapportering (sustainability reporting). Bak GRI stod opprinnelig noen ideelle organisasjoner i USA, men organisasjonen har etter hvert utviklet et tett samarbeid med mellomstatlige institusjoner som FN og OECD. Arbeidet startet i 1997, første utgave av rammeverket ble tilgjengelig i 2000, og det er deretter fornyet flere ganger, senest i 2013. GRIs hjemmeside har følgende beskrivelse:

«GRI has pioneered and developed a comprehensive Sustainability Reporting Framework that is widely used around the world. The Framework enables all organizations to measure and report their economic, environmental, social and governance performance – the four key areas of sustainability» (Global Reporting Initiative, 2013).

GRI fremmer rapportering på tre områder: økonomiske forhold, miljø og sosiale forhold. Målet med GRI er å fremme bærekraftsrapportering, med fokus på miljø-, sosial og ledelsesrapportering. Kontinuerlig forbedring er et viktig element i denne rapporteringen.

Veiledning for rapportering etter GRI-standarden er tilgjengelig fra GRIs hjemmesider. Veiledningen er omfattende, og foretakene anbefales å konsentrere rapporteringen om det som er relevant ut fra en vesentlighetsvurdering. For et foretak som importerer klær fra utviklingsland, kan arbeidsforhold og arbeidstakerrettigheter hos underleverandører være viktigere å forholde seg til enn utslipp av nitrogenoksider.

ISO 26000 veiledning om samfunnsansvar utgis av den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO (International Organization for Standardization), som er en privat organisasjon med formål å utgi ikke-bindende standarder som i hovedsak har et teknisk innhold. Veiledningen om samfunnsansvar ble publisert i desember 2010, og den angir hvordan et foretak eller en institusjon skal forholde seg til sitt samsfunnansvar. Den benytter ikke «Corporate Social Responsibility» som begrep, men «Social Responsibility». Dette er for å tydeliggjøre at det ikke bare er foretak, men også offentlige institusjoner som har et samfunnsansvar. Følgende innledning til ISO 26000 finnes på organisasjonens hjemmeside:

«ISO 26000 provides guidance on how businesses and organizations can operate in a socially responsible way. This means acting in an ethical and transparent way that contributes to the health and welfare of society.

ISO 26000:2010 provides guidance rather than requirements, so it cannot be certified to unlike some other well-known ISO standards. Instead, it helps clarify what social responsibility is, helps businesses and organizations translate principles into effective actions and shares best practices relating to social responsibility, globally. It is aimed at all types of organizations regardless of their activity, size or location»

ISO 26000 har syv fokusområder: (1) organisasjonsstyring, (2) menneskerettigheter, (3) arbeidsforhold, (4) miljø, (5) hederlig virksomhet, (6) forbrukerspørsmål og (7) lokalt samfunnsengasjement og lokal samfunnsutvikling.

Mens de fleste andre standarder og veiledere kan lastes ned gratis fra nettet, må ISO-veilederen kjøpes. Veilederen er på 110 sider og er tilgjengelig gjennom ISO/Standard Norge.

Rapportering om samfunnsansvar i Norge

Flere studier, hvorav de mest omfattende er utført av revisjonsfirmaene EY, KPMG og PwC, har undersøkt norske foretaks rapportering om samfunnsansvar. Studiene anvender noe ulike operasjonelle mål for å si noe om kvaliteten på rapporteringen.

EYs rapport «Corporate Governance og samfunnsansvar 2015» er foretatt for tredje år på rad. Her vurderes rapporteringen av blant annet samfunnsansvar for foretak som er notert på Oslo Børs’ hovedindeks (OSEBX). Foretakenes rapportering graderes fra ett til seks poeng, der ett poeng kategoriseres som «Ingen informasjon» og seks poeng kategoriseres som «Særskilt god forklaring (ledende praksis)». Det sentrale i undersøkelsen er i hvilken grad foretakene har implementert og integrert de fem UN Global Compact-temaene i sin rapportering. Følgende fire områder blir foretakene evaluert på og får poeng for: 1) Retningslinjer for samfunnsansvar, 2) Implementering, 3) Resultater og 4) Ambisjoner. EY-rapporten viser at fra 2013 til 2014 er gjennomsnittskarakteren redusert fra 3,9 til 3,5, men at det er variasjoner mellom bransjer.

I KPMGs rapport «Bærekraft og samfunnsansvar – i hvilken retning beveger bedriftenes rapportering seg?» fra 2013 vurderes rapporteringen om samfunnsansvar for de 100 største foretakene i Norge. KPMG gjennomfører samme undersøkelse i 45 land (altså for til sammen 4500 selskaper), og det er niende gang denne undersøkelsen ble gjennomført. Det heter fra oppsummeringen at (s. 2):

«Norge scorer høyt rent kvantitativt i undersøkelsen. 90 % av de norske selskapene som ble gjennomgått rapporterer på samfunnsansvar. Derimot gjenspeiler ikke rapporteringens kvalitet den høye rapporteringsgraden. Vi mener derfor at flere norske selskaper kan høste gevinster ved å styrke kvaliteten og anvendelsen av egen rapportering».

Rapporten «PwC Samfunnsansvar 100 – 2015: Reisen har begynt» som ble publisert for første gang i 2015, analyserer hvordan de 100 største foretakene rapporterer om samfunnsansvar. Selskapenes rapportering klassifiseres som lav, middels, høy og avansert. Rapporteringen ble vurdert i forhold til rapportering om følgende tre områder: Strategi, styring og kontroll, og kommunikasjon. I rapporten (s. 3) heter det at «det er en betydelig spredning blant selskapene relatert til rapportering av samfunnsansvar. Enkelte selskap rangeres høyt, mens andre har en lengre vei å gå. Et viktig funn er at flere selskap ikke fullt ut etterlever lovkrav og selvpålagte standarder».

Med utgangspunkt i en studie fra EU-kommisjonen om store foretaks rapportering i henhold til UN Global Compact (UNGC) og Global Reporting Initiative (GRI)7 har Ditlev-Simonsen (2014) gjort sammenlignbare beregninger for norske foretak. I forhold til EU-gjennomsnittet er norske foretak aktive brukere av disse initiativene. Når det gjelder ISO 26000, er norske foretak derimot mindre aktive. Rapporteringens omfang sier ikke nødvendigvis noe om hvordan foretakene forholder seg til samfunnsansvar. Noen studier viser at foretakene som rapporterer mest, ofte er de som oppfattes som minst samfunnsansvarlige (Fry og Hock 1976). De foretak som har blitt kritisert for uansvarlig adferd, kan være de som i størst grad har behov for å publisere til omverdenen at de ivaretar sitt samsfunnansvar (Ditlev-Simonsen 2014).

Nytten av rapportering om samfunnsansvar

Utviklingen av lovbestemmelser og direktiver over de siste ti år, samt fremveksten av anbefalinger med utgangspunkt i private initiativ, viser at det er stor oppmerksomhet om rapportering om samfunnsansvar. Likevel vet man relativt lite om hvordan informasjonsmottakerne (regnskapsbrukerne) faktisk utnytter denne rapporteringen. Cohen m.fl. (2011) kartla 750 investorers bruk av tre typer informasjon: økonomi/resultat, foretaksstyring og samfunnsansvar. Deres resultater viser at investorer la minst vekt på rapportering om samfunnsansvar. Innenfor det som ble rapportert om samfunnsansvar, ble informasjon om produktsikkerhet ansett som mest relevant og miljøaktiviteter som nest mest relevant, etterfulgt av etikk, engasjement i lokalmiljøet og arbeidsmiljø. Når disse investorene skulle vurdere foretakets status med hensyn til samfunnsansvar, ble annenhåndsinformasjon, f. eks. informasjon fra media, foretrukket fremfor foretakets egne rapporter om samfunnsansvar. Investorene var generelt skeptisk til foretakenes egenrapporterte, ikke-verifiserte selvevaluering når det gjaldt samfunnsansvar.

I en studie av analytikeres bruk av ikke-finansiell rapportering i store foretak i Norge (DnB, Schibsted, Algeta, Kongsberg Gruppen, Opera Software, Orkla, Yara og Telenor) viste det seg at foretakenes rapporter om samfunnsansvar i liten grad var benyttet ved vurdering og analyse av dem.8 Argumentet fra flertallet av analytikerne var at dette var norske foretak som de hadde god kunnskap om, og som etter deres oppfatning ikke hadde hatt dyptgående problemer med uansvarlighet. Når de vurderte foretak fra «emerging economies», var interessen for foretakenes status med hensyn til samfunnsansvar mer relevant som en del av risikoanalysen.

Manglende bruk av rapporteringen betyr ikke at samfunnsansvar ikke er relevant for utarbeidelse av investeringskriterier og risikoanalyse. En del fondsforvaltere har som en del av sin policy å signalisere at de foretar samfunnsansvarlige investeringer, såkalt «socially responsible investing». Interesse for samfunnsansvar fra investorers og analytikeres side tilsier at foretaks rapportering om samfunnsansvar potensielt kan være en viktig kilde til informasjon. En mulig årsak til at rapportene ikke benyttes i større grad av investorer og analytikere, kan være at de ikke er tilstrekkelig verifisert til å danne grunnlag for beslutninger. En mulig konsekvens av manglende verifisering er at foretakene i stor grad rapporterer det som er gunstig for dem, dvs. informasjon som setter foretaket og foretakets ledelse i et gunstig lys hva gjelder samfunnsansvar (Ditlev-Simonsen 2014).

3.5.5 Annen forklarende og beskrivende informasjon

I et internasjonalt perspektiv har det i flere tiår pågått et utviklingsarbeid for å standardisere foretakenes opplysninger om forhold som ikke vises i, eller bare ufullstendig fremgår av, finansregnskapet. Dette avsnittet er ment å gi en oversikt over sentrale bidrag til dette arbeidet, hvor hovedtyngden gjelder foretak som har økonomisk overskudd som formål («for profit»), og som er børsnoterte. Et viktig trinn i utviklingen er kravet overfor amerikanske børsnoterte foretak om å utarbeide en «Management’s Discussion and Analysis of Financial Position and Results of Operations», gjerne forkortet MD&A, som første gang ble formulert i 1968. Nedenfor gis en oppdatert beskrivelse i den reguleringen som omfatter MD&A. Det amerikanske eksempelet har senere vært fulgt av noen andre land. I denne utredningen har det interesse å feste seg ved de valg som er gjort i Storbritannia med hensyn til forklarende og beskrivende informasjon fra foretakene, ettersom den britiske reguleringsmodellen har vært svært ulik den amerikanske. Basert særlig på engelske og amerikanske erfaringer utga den internasjonale standardsetteren IASB i 2010 en såkalt Practice Statement om en utvidet redegjørelse fra ledelsen, kalt Management Commentary, som det også er naturlig å gi en omtale av. Avslutningsvis i dette avsnittet kommenteres det internasjonale standardiseringsinitiativet Integrated Reporting, som særlig er trukket frem i utvalgets mandat.

Management’s Discussion and Analysis (Regulation S-K)

Det er det statlige finansielle tilsynsorganet Securities and Exchange Commission (SEC) som håndhever regnskapsplikten for børsnoterte foretak i USA, selv om regnskapsstandardene (US GAAP) fastsettes av et uavhengig privat organ, Financial Accounting Standards Board (FASB), se omtale i delutredning I punkt 12.4. SEC stiller imidlertid med hjemmel i US Securities Act av 1933 en rekke krav til informasjon fra børsnoterte foretak i tillegg til regnskapsinformasjonen som følger av US GAAP. For det som drøftes i dette kapittelet, er det informasjonskravene i den såkalte Regulation S-K som står mest sentralt. Omsatt til norsk lovgivningssystem er Regulation S-K en forskrift. I tillegg til selve forskriften har SEC gitt ut omfattende autoritativ veiledning om innhold og praksis, bl.a. i en såkalt Financial Reporting Manual. Både Regulation S-K og manualen oppdateres fortløpende.

«Management’s discussion and analysis (MD&A) of financial conditions and results of operations» er en del av Regulation S-K. Med «management» menes her ledelsen i form av styret og administrasjon. MD&A er således beslektet med årsberetningen i norsk regnskapslovgivning, men den har både ved forskriftens utforming og i praksis et langt videre nedlagsfelt, og den representerer et større ambisjonsnivå med hensyn til informasjonsinnhold. Blant annet inneholder forskriften et krav om å opplyse om forventninger om fremtidige forhold. Slike opplysninger antas å kunne ha stor nytteverdi for regnskapsbrukere, men opplysningene er problematiske fordi de ikke kan etterprøves av en uavhengig part (f.eks. revisor), og de reiser spørsmål om ansvar når publiserte forventninger ikke slår til. Av den grunn er det lovfestet en rettslig immunitet i tilknytning til slike opplysninger (under bestemte vilkår), men denne immuniteten viser seg i praksis å ikke holde helt fordi saksøkere kan spekulere i foretakets vilje til å inngå forlik for å slippe en kostbar rettssak (Beattie m.fl. 2008).

MD&A og øvrige opplysningskrav etter Regulation S-K er ikke egentlig en del av foretakenes finansregnskap, og de kan publiseres på annen måte. Registreringen hos SEC er imidlertid samordnet. Det synes som de fleste foretak inkorporerer opplysningene i en årsrapport som også omfatter finansregnskap, eller setter inn referanser i årsrapporten til hvor informasjonen finnes.

Oppstillingen nedenfor gir en oversikt over periodiske opplysningskrav i Regulation S-K.9 Det tas forbehold om oppstillingens presisjonsnivå ettersom oversikten dekker en originaltekst på nær hundre sider med liten font.

Annen forklarende og beskrivende informasjon fra aksjeselskaper i Storbritannia

Mens den amerikanske utviklingen av MD&A og andre opplysningskrav i Regulation S-K har vært drevet frem av statlig myndighet, har utviklingen i Storbritannia i større grad vært basert på næringslivets egne initiativer med sikte på å få bedre rapportering. Siden utviklingen av «narrative reporting» tok til for noen tiår tilbake, har lovgivningen det meste av tiden, men med noen unntak som er nevnt i det følgende, vært begrenset til implementering av de krav til utvidet informasjon som har fulgt av EU-direktivene. Således hadde Companies Act 1985 et krav til styreberetning som ivaretok kravene i daværende fjerde og syvende direktiv.

Kapitalmarkedet i London har lenge vært ansett å påvirkes av amerikanske trender raskere enn andre viktige markedsplasser. En erkjennelse av at finansregnskapet ikke alene var tilstrekkelig til å sikre effisiente markeder, førte til utviklingen av det som i mange år var kjent som «Operating and Financial Review» (OFR). Den opprinnelige versjonen av OFR kom i 1993, utgitt av den daværende britiske standardsetteren Accounting Standards Board (ASB), som på dette tidspunktet var et rent privat organ. OFR hadde ikke noen eksplisitt hjemmel i loven, og ASB publiserte den som veiledning (guidance). OFR skilte seg videre fra den amerikanske reguleringen ved at den hadde en prinsippbasert utforming. Dens uttrykte formål var å fungere som en ramme for styrets beretning med sikte på veilede regnskapsbrukerne til å forstå «the future potential of the business». Det var anbefalt at driftsredegjørelsen (operating review) skulle beskrive og forklare periodens driftsresultat, herunder virksomhetens dynamikk, risiko og usikkerhet, samt fremtidsrettede investeringer, og det skulle gis kommentarer til resultat pr. aksje og forslag til utbytte. Den finansielle redegjørelsen (financial review) skulle gjøre greie for finansieringsstruktur og -strategi, skatt, likviditet, fortsatt drift og verdi av egenkapitalen.

OFR-veiledningen ble revidert i 2003, og det sies at revisjonen var påvirket av utviklingen i Canada hvor revisororganisasjonen CICA hadde utviklet en veiledning til MD&A for canadiske selskaper (Beattie m.fl. 2008). Den nye versjonen var mer detaljert og spesifikk enn den opprinnelige, og den nedfelte som et hovedprinsipp at beretningen skulle analysere virksomheten «sett med ledelsens øyne». Også den nye versjonen var i navnet en veiledning, men det hører med til fremstillingen at ASB på dette tidspunktet hadde fått større autoritet med utvidet og mer aktiv deltakelse fra statlige organer enn på 1990-tallet, og dette fikk konsekvenser for hvordan både regnskapsstandarder og veiledninger ble oppfattet av foretak og domstoler. I 2004 ble det fremmet forslag om å endre selskapslovgivningen slik at OFR ble pliktige for børsnoterte foretak. Lovforslaget var dels en konsekvens av de utvidede krav til årsberetning som kom med EUs såkalte moderniseringsdirektiv (2003/51/EU, se omtale i delutredning I, s. 35), men regjeringen valgte å pålegge mer omfattende rapportering enn det som fulgte av direktivene. I tråd med denne utviklingen ble den reviderte OFR i 2005 utgitt som regnskapsstandard med egen lovhjemmel som gjorde den bindende for de børsnoterte foretakene. På slutten av 2005 valgte imidlertid lovgiver å fjerne lovkravene som gikk ut over direktivenes minstekrav, i et forsøk på å lette foretakenes rapporteringsbyrder. I 2006 ble så OFR-standarden gjort om til en veiledning, en såkalt «statement of best practice».10

Lovreglene om forklarende og beskrivende informasjon ble på nytt endret i 2013, og det er disse bestemmelsene som gjelder i dag. Også i 2013 var det nye bestemmelser i EU-direktivene (det «konsoliderte regnskapsdirektivet» 2013/34/EU) som var foranledningen til lovendringer, men en valgte ved denne anledningen på nytt å lovfeste mer omfattende opplysningsplikter enn det som fulgte av direktivet. Disse lovbestemmelsene finnes i Companies Act 2006 nytt kapittel 4A, og de pålegger aksjeselskaper (alle unntatt små selskaper) å utarbeide en strategirapport (strategic report). Strategirapporten inkluderer de opplysningskrav som følger av regnskapsdirektivet artikkel 19, men den skal også inneholde opplysninger om «viktige trender og faktorer» som vil påvirke selskapets fremtid, en redegjørelse om selskapets strategi og «forretningsmodell» (business model), samt informasjon om kjønnsbalanse på ulike nivåer i organisasjonen. Bestemmelsene om strategirapporten kommer i tillegg til bestemmelsene i Companies Act 2006 om styrets beretning (som gjelder styresammensetning og styremedlemmenes relasjoner til foretaket), samt særlige opplysningsplikter som følger av regnskapsforskriften for store og mellomstore foretak.11 Den sistnevnte inneholder bl.a. særlige opplysningskrav om lederavlønning.

Lovbestemmelsene inneholder eksplisitte rapporteringsplikter, men det er instruktivt å se dem i sammenheng med tilhørende veiledning fra Financial Reporting Council (FRC) som i 2012 overtok ansvaret for utarbeidelse av regnskapsstandarder fra ASB (se delutredning I punkt 12.4). FRC utga i 2014 en «Guidance on the Strategic Report» som gir utfyllende forklaring på og anbefalinger om hvordan lovbestemmelsene skal oppfylles. Veiledningen omtaler en årsrapport (som ikke er et begrep i lovgivningen) som skal ha som overordnet formål å ivareta aksjonærers behov for informasjon i tilknytning til investeringsbeslutninger og forvaltning av selskapet (stewardship). Årsrapporten bør ifølge veiledningen omfatte 1) en strategirapport (knyttet til lovbestemmelsene), 2) en rapport om foretaksstyring (knyttet til Corporate Governance Code utgitt av FRC), 3) en rapport om lederlønn (knyttet til regnskapsforskriften SI 2008), 4) finansregnskapet (som følger av regnskapsforskrift og Companies Act), og 5) en styreberetning (Directors’ Report, knyttet til regnskapsforskrift og Companies Act). Selve strategirapporten skal redegjøre for strategisk styring (målsettinger, strategivalg og forretningsmodell), virksomhetens rammebetingelser og prestasjonsmåling. Det sistnevnte forutsetter bl.a. at foretaket utvikler og redegjør for særlige måltall, «key performance indicators» (KPI). Disse kan eksempelvis være regnskapsrelaterte (knyttet til resultatstørrelser), driftsrelaterte (knyttet til kapasitetsutnyttelse eller produktivitet), gjelde markedsandel i kundemarkedet, aksjeavkastning eller kjønnsbalanse i spesifikke funksjoner.

I likhet med den amerikanske reguleringen inneholder de britiske bestemmelsene visse ansvarsbegrensende klausuler knyttet til informasjonen som gis. Styret kan gjøres erstatningsansvarlig overfor foretaket hvis styret bevisst har feilinformert, men kan ikke gjøres erstatningsansvarlig i andre tilfeller eller overfor tredjepart. Om denne ansvarsbegrensningen er effektiv, har en lite erfaring med ettersom lovgivningen er fra 2013.

Status for kravene til forklarende og beskrivende informasjon i Storbritannia er således at de dels er lovfestet med et videre innhold enn det som følger av direktivene, og dels er gitt som ikke-bindende veiledninger utgitt av et halvstatlig standardsettende organ. Det er ikke tvil om at de ikke-bindende veiledningene utgitt av ASB og FRC har stor gjennomslagskraft i praksis. Det er riktignok relativt uensartet praksis mht. å erklære overensstemmelse med veiledningen, men dens påvirkning av presentasjonen i årsrapportene til de børsnoterte foretakene er lett påviselig.

Om den mer prinsippbaserte og frivillige reguleringen i Storbritannia gir bedre forklarende og beskrivende informasjon enn den pliktige og detaljerte amerikanske reguleringen, er det imidlertid delte meninger om. Collins, Davie og Weetman (1993) kom til at årsrapportene 1990 for britiske foretak var langt mer informative enn for amerikanske foretak. Seah og Tarca (2005) og Beattie m.fl. (2008) kom til motsatt konklusjon basert på studier av senere årsrapporter. Ettersom reguleringen (særlig i Storbritannia) har vært i kontinuerlig utvikling, og fordi denne typen studier er særlig sensitive for metodevalg, er det uansett vanskelig å trekke en konklusjon om beste reguleringsform på basis av noen av disse studiene.

IFRS Management Commentary

Motstykket innenfor IFRS til den amerikanske MD&A og den britiske OFR /Strategy Report er en «praksisuttalelse» (practice statement) – den eneste i sitt slag – som har tittelen Management Commentary (MC). Den retter seg mot foretak som utarbeider finansregnskap etter IFRS, men den er ikke obligatorisk for å kunne erklære at foretaket rapporterer i samsvar med IFRS. Et foretak som følger anvisningene i praksisuttalelsen, kan likevel erklære at dens MC er i samsvar med den, forutsatt at alle bestemmelser i den er fulgt.

IASBs arbeid med MC begynte i 2002 med at det ble nedsatt en arbeidsgruppe med representanter for standardsetterne i Tyskland, New Zealand, Storbritannia og Canada til å vurdere behovet for å lage et diskusjonsnotat om utvidet redegjørelse innenfor IFRS. Diskusjonsnotatet ble publisert i 2005, og det inneholdt prinsipper for hvordan en MC kunne supplere finansregnskapet. Da praksisuttalelsen ble utgitt i 2010 etter forutgående høring av et utkast, var den likevel sterkt påvirket av den utviklingen som hadde funnet sted i senere år, bl.a. i USA og Storbritannia. Det heter i uttalelsens begrunnelsesvedlegg (basis for conclusions BC 5) at den dekker kravene som fremgår av bestemmelsene om MD&A og OFR (i ikke-navngitte jurisdiksjoner), men det kan neppe forstås som noe mer enn at den ikke er i konflikt med de nevnte reguleringene.

MC-uttalelsen uttrykker seg på et generelt og prinsipielt nivå og står i så måte langt fra det detaljrike og konkrete regelverket i den amerikanske Regulation S-K. Uttrykket «integrert informasjon» brukes for å understreke betydningen av sammenhengen mellom regnskapet og andre forhold ved virksomheten. MC skal vise foretaket sett med ledelsens øyne, herunder målsettinger for fremtiden og ledelsen planer for å nå disse.12

Uttalelsens mest konkrete del beskriver enkelte nødvendige bestanddeler for en MC. MC skal beskrive virksomhetens innhold, dens produkter, innsatsfaktorer, markeder og rammebetingelser (nr. 26). Det skal redegjøres for målsettinger og strategi for å nå disse (nr. 27 – 28). Videre skal det gis informasjon om ressurser, herunder finanskapital, likviditet og humankapital (nr. 30); mulige risikoer (nr. 31 – 32) og foretakets relasjon til eksterne interessenter (nr. 33). Periodens resultat og endring i resultat skal forklares (nr. 35), og det skal redegjøres for fremtidsutsikter (nr. 36). Det skal formuleres konkrete prestasjonsmål (performance indicators) som er egnet til å sammenligne prestasjoner over tid og på tvers av foretak (nr. 37 – 40).

IFRS praksisuttalelse om MC er kanskje ikke spesielt utformet med tanke på foretak i land med velutviklede regelverk for børsnoterte foretak og kapitalmarkeder. Både EU-direktivene og nasjonale regelverk i avanserte økonomier inneholder opplysningskrav for børsnoterte foretak som dels overlapper og dels går lenger enn praksisuttalelsen. Utvalgets medlemmer er ikke kjent med foretak som har valgt å erklære samsvar (compliance) med IFRS praksisuttalelse, men medlemmenes oversikt over hva en global populasjon av foretak gjør, er selvsagt begrenset. Det kan tenkes at MC-uttalelsen utvikler seg til et nyttig verktøy for noen foretak, men det er mest sannsynlig at disse er hjemmehørende i jurisdiksjoner med mindre avansert kapitalmarkedsregulering.

Integrated reporting

I tillegg til IASBs bestrebelser på å fremme global standardisert rapportering, har det siden århundreskiftet blitt tatt nye initiativer for det samme overordnede målet. Det initiativet som har fått mest oppmerksomhet, bl.a. fordi det har fått støtte fra kjente personligheter innen økonomi og samfunnsliv, er det som heter Integrated Reporting (IR). Den formelle definisjonen av IR er:

«An integrated report is a concise communication about how an organization’s strategy, governance, performance and prospects, in the context of its external environment, lead to the creation of value over the short, medium and long term.»13

IR bygger på det samme tankesettet som rapporteringsregimene beskrevet ovenfor, nemlig at forklarende og beskrivende informasjon i tillegg til regnskapsinformasjonen kan ha stor betydning for beslutningstakere innenfor og utenfor foretaket. Det er likevel en nyanseforskjell ved at IR gir noe større vekt til informasjon om foretakets plass i samfunnet enn det som har vært gjort i tradisjonell regnskapsregulering. Tilsvarende legger IR noe større vekt på informasjonsbehovene til andre brukere enn eiere og kreditorer. I bunnen ligger det likevel en erkjennelse av at foretakets informasjon er rettet mot de som fremskaffer kapital til foretakene, hvor begrepet kapital gis en vid betydning. IR Framework paragraf 2.15 lister opp følgende kategorier kapital: finanskapital, produsert kapital (manufactured capital), intellektuell kapital, humankapital, sosial kapital og naturkapital.

Ansvarlig for å formulere innholdet i IR er International Integrated Reporting Council (IIRC). Denne ble stiftet i 2009 som et resultat av rådslagninger under «The Accounting for Sustainability Forum», som er et initiativ tatt av den britiske tronfølgeren, prinsen av Wales. Som formann av IIRC tiltrådte Mervyn King, professor ved London School of Economics og tidligere britisk sentralbanksjef. Forløperne til IR finnes imidlertid flere år tidligere, bl.a. ved rapporteringsinitiativer tatt i de store revisjonsselskapene. Et av de første store foretakene som påberopte seg IR, er det danske farmasiselskapet NovoNordisk. Både nasjonale standardsettere og IASB har tatt del i utviklingen av IR.

IIRC ser for seg at IR blir en rådende internasjonal norm for foretaksrapportering. IR bygger på tradisjonell finansiell rapportering, men utvider perspektivet mht. strategi og fremtidsorientering, og det vektlegger samspillet mellom den rapporterende organisasjonens ulike deler. Rapporteringsprinsippene er nedfelt i et dokument som omtales som det «internasjonale IR rammeverket» (IIRC 2013), som har mange likheter med de konseptuelle rammeverkene i IFRS og US GAAP, f.eks. ved at det angir overordnede målsettinger, definerer begreper og gjør rede for kvalitative krav (som konsistens, sammenlignbarhet mv.).

Mest konkret og innovativ er rammeverket i kapittelet om den integrerte rapportens bestanddeler (content elements). Tabellen nedenfor gjengir summarisk disse bestanddelene:

Sammenlignet med standardsettende organisasjoner er IIRC en relativt stor organisasjon med årlige driftsutgifter på nærmere 20 mill. kroner. Organisasjonens inntekter (som stort sett balanserer utgiftene) består av bidrag fra IR-nettverket og andre bidrag. Det er stort sett alt som offentliggjøres om organisasjonens bidragsytere. Sett i lys av organisasjonens formål er den overraskende lite åpen om egen finansiering.

3.6 Utvalgets vurderinger

3.6.1 Utvalgets overordnede prioriteringer

I delutredning I (s. 50 flg.) valgte utvalget å formulere noen overordnede prioriteringer som ble styrende for de vurderinger som ble gjort med hensyn til forslag til lovbestemmelser om alminnelige prinsipper, innregning og måling, presentasjon og noteopplysninger. Utvalget finner det hensiktsmessig å også gjøre noen overordnede prioriteringer med hensyn til lovbestemmelser om årsberetning og annen forklarende og beskrivende informasjon. Nytten av slike hovedprioriteringer er imidlertid større når man drøfter regnskapsregler enn når man drøfter andre informasjonsplikter. Regnskapsregler må utgjøre en logisk helhet, og valg av én konkret regel vil kunne stå i veien for en alternativ regel. For andre informasjonsplikter er ikke kravet til helhetlig tenkning like strengt, og det er heller ikke slik at ett konkret informasjonskrav vil stå i veien for informasjonsutviklingen på et annet felt. Det man risikerer ved en udisiplinert regulering av informasjonsplikter er dårlig ressursutnyttelse ved at foretakene pålegges å gi opplysninger som ikke er særlig nyttige for brukerne.

På samme måte som for forslaget til regnskapsbestemmelser i delutredning I er implementering i lov av de krav som følger av direktivet, utvalgets hovedprioritering ved utarbeidelse av forslag til bestemmelser om årsberetningen. Dette sammenfaller med lovutvalgets prioritering nr. 1 i delutredning I. Sammenholdt med opplysningspliktene i fjerde og syvende direktiv for årsberetning mv. er det få og små endringer i det konsoliderte regnskapsdirektivet 2013/34/EU, men det har kommet til en del endringer i direktiv 2014/95/EU om ikke-finansiell informasjon (endringsdirektivet). Sammenhengen mellom gjeldende lovbestemmelser og direktivkravene er vist i vedlegg til kapittelet.

Gjeldende lovbestemmelse om redegjørelse om samfunnsansvar fastsatt i 2013 ble i noen grad utformet for å ivareta forventede direktivkrav om ikke-finansiell informasjon. På det tidspunktet bestemmelsen ble til forelå det et høringsutkast til et direktivtillegg om ikke-finansiell informasjon COM (2013) 207, som senere, med visse justeringer, ble vedtatt som endringsdirektivet. Gjeldende lovbestemmelse om redegjørelse om samfunnsansvar ivaretar derfor enkelte av endringsdirektivets opplysningskrav. Endringsdirektivet inneholder imidlertid noen krav om annen forklarende og beskrivende informasjon som ikke er inkludert i gjeldende lovbestemmelse.

I delutredning I hadde utvalget som hovedprioritering nr. 2 at regnskapskrav som ikke følger av direktivet, i hovedsak gis i regnskapsstandard. Siktemålet med denne prioriteringen var å sikre maksimal dynamikk i regnskapsutviklingen fremover. For opplysningsplikter utenfor regnskapet veier ikke dette argumentet like tungt. En uhensiktsmessig lovbestemt opplysningsplikt vil normalt ikke hindre utviklingen av mer hensiktsmessig rapportering. Samtidig mener utvalget at en god utvikling for foretakenes rapporteringskultur er avhengig av at næringslivet selv ser fordelene ved den og bidrar aktivt til dens realisering. Utvikling av god rapporteringspraksis bør være en kontinuerlig prosess, og dette oppnås antakelig best ved å forankre den i standardsetting heller enn i lovgivning. I delutredning I drøftet lovutvalget organisering av fremtidig arbeid med regnskapsstandarder og foreslo at regnskapsregulering på lavere regelnivå enn lov burde gis av en omorganisert Norsk RegnskapsStiftelse. Med bakgrunn i dette forslaget er det naturlig å foreslå at regnskapsstandard om forklarende og beskrivende informasjon også utarbeides av et slikt organ.

For gjennomføring av endringsdirektivet er det forutsatt at de rapporterende foretakene har en norm å forholde seg til. Rapporteringen av forklarende og beskrivende informasjon skal henvise til et nasjonalt eller internasjonalt «rammeverk» (jf. omtale i punkt 3.3), og denne teksten kan vanskelig forstås på annen måte enn at foretaket må følge en autoritativ standard eller veiledning. Det er likevel ikke slik at det må finnes en norsk standardsetter for at dette skal fungere. Utvalget gjentar sitt budskap fra delutredning I om at standardsetting gjennom Norsk RegnskapsStiftelse vil stoppe opp dersom det ikke finnes en løsning på organiserings- og finansieringsspørsmålene for dette arbeidet. For gjennomføring av nye bestemmelser om forklarende og beskrivende informasjon kan departementet selvsagt selv velge å utarbeide en egnet forskrift, noe tilsvarende den amerikanske Regulation S-K. Alternativt kan en la være å ha noe norsk regelverk om dette; i så fall må norske foretak som omfattes av bestemmelsen følge og henvise til IFRS Management Commentary eller et annet lands nasjonale veiledninger, for eksempel den britiske Strategic Report.14 Endringsdirektivet inneholder også en opplysning i artikkel 2 om at EU-kommisjonen vil utarbeide en ikke-bindende veiledning for denne rapporteringen i løpet av 2016, men det gjenstår å se hvilken form denne får. Utvalgets forslag er imidlertid basert på at det finnes en løsning på utfordringene om fremtidig arbeid med regnskapsstandarder i Norge.

Tre forhold ved dette forslaget skal imidlertid utdypes ytterligere. For det første har utvalget i utformingen av lovforslaget ikke forholdt seg stringent til at bare det som følger av direktivet skal inn i loven. Rapporteringsplikter etter direktivene er resultat av omfattende prosesser og mange kompromisser, og de utgjør ikke bestandig en naturlig helhet. Det synes fornuftig å arrondere en norsk lovbestemmelse slik at den uttrykker en naturlig helhet. Det er heller ikke hensiktsmessig uten videre å fjerne innarbeidede særnorske bestemmelser og overlate ytterligere vurderinger til standardsetter. Utvalget vil gjøre en konkret vurdering av om de enkelte særnorske opplysningskravene har hatt en funksjon og ta stilling til eventuell videreføring i loven ut fra dette.

For det annet skal den skisserte arbeidsdelingen mellom lov og regnskapsstandard ikke indikere noe om annen forklarende og beskrivende informasjon utover direktivets minstekrav skal være obligatorisk eller bare anbefalt. I delutredning I har utvalget foreslått at standardsetter skal kunne gi bindende regnskapsstandarder. Dette forhindrer ikke at regnskapsstandardsetter også kan velge å gi ikke-bindende veiledninger, som kan tenkes å være den mest egnede formen for det som gjelder annen forklarende og beskrivende informasjon. Man kan også se for seg at standardsetter utarbeider veiledninger som departementet velger å kodifisere gjennom forskrift. Det ligger i lovutvalgets ønske om å legge til rette for en dynamisk utvikling av rapporteringspraksis at den rettslige formen må kunne tilpasses det som er best egnet.

Utvalget tar for det tredje ikke stilling til om utvikling av god rapporteringspraksis skal være prinsippbasert eller regelbasert. Bestemmelsen om årsberetning mv. i direktivene er verken utpreget prinsippbasert eller regelbasert. Prinsippbasert regulering vil gi produsenten av informasjonen større frihet til selv å tilpasse rapporteringen til de forhold som skal rapporteres, og til de behov som brukerne har for informasjon. Regelbasert regulering vil angi detaljregler hvor det er mindre rapporteringsfrihet og mindre rom for bruk av eget skjønn. Reguleringen av annen forklarende og beskrivende informasjon i Storbritannia og innen IFRS er prinsippbasert, og det er naturlig at en norsk standardsetter ser hen til erfaringen med slik regulering.

3.6.2 Lovtekniske valg

Utvalget foreslår å gi en ny lovbestemmelse en annen lovteknisk utforming enn bestemmelsene i gjeldende lov. For det første går en inn for at bestemmelsene om årsberetning som utgangspunkt retter seg mot det enkelte regnskapspliktige foretaket, på samme måte som at bestemmelsene om årsregnskapet i lovforslaget i delutredning I retter seg mot foretaket. Plikten til å gi tilsvarende opplysninger om konsernets forhold kommer da som en tilleggsbestemmelse som gjelder enkelte regnskapspliktige morforetak. I lovutkastet § 9-7 er plikt til å utarbeide konsernberetning knyttet til konsernregnskapsplikten.

Utvalget bruker begrepet årsberetning som en overordnet betegnelse for all pliktig forklarende og beskrivende informasjon. Bestemmelsene om årsberetningen inndeles i seks deler etter tema: 1) Generell redegjørelse om virksomheten, jf. lovutkastet § 9-2, 2) Særskilte foretaksspesifikke opplysninger, som bl.a. inneholder opplysningskrav om arbeidsmiljø og ytre miljø (§ 9-3), 3) Redegjørelse om foretaksstyring (§ 9-4), 4) Opplysninger om aksjeeierforhold (§ 9-5) og 5) Annen forklarende og beskrivende informasjon (§ 9-6). I tillegg til å være en hensiktsmessig tematisk presentasjon, brukes inndelingen til å differensiere opplysningspliktene mellom klasser av regnskapspliktige og differensiere på annen måte, jf. nedenfor.

Inndelingen kan lett henføres til gjeldende bestemmelser og direktivendringer. De to første delene omhandler de forhold som i gjeldende bestemmelse reguleres i paragrafen om årsberetningen i §§ 3-3 og 3-3a. Tredje del omhandler de forhold som i gjeldende bestemmelse reguleres i § 3-3b. Fjerde del er opplysningskravene for årsberetningen i verdipapirhandelloven. Femte del implementer nytt endringsdirektiv, som inkluderer opplysninger om samfunnsansvar, som i gjeldende lov er regulert gjennom § 3-3c. Utvalgets drøfting følger den samme inndelingen.

På en rekke punkter har utvalget foreslått ordrett videreføring av en gjeldende bestemmelse, av årsaker som er forklart i punkt 3.6.1 ovenfor. På andre punkter har en foreslått en materiell videreføring, men med noe justert ordlyd. Slik justering foreslås for å få bedre samsvar med innholdet i direktivet, eller for å tydeliggjøre en bestemmelse. Noen slike justeringer går igjen i flere bestemmelser. Gjeldende lovtekst oversetter «performance» med «resultat», men det er ikke en heldig oversettelse i en regnskapslov hvor resultat ellers har en annen betydning. Utvalget har valgt «prestasjonsoppnåelse» som oversettelse. Det viktige begrepet «key performance indicator», som brukes flere steder, blir da «mål på prestasjonsoppnåelse», i stedet for «resultatindikatorer» som brukes i gjeldende lov. I uttrykket «amounts reported in the financial statements» har utvalget oversatt «amounts» med «størrelser» i stedet for «beløp» for å markere at det kan gjelde flere tall enn bare pengebeløp. Ordet «policy» som brukes flere steder i engelsk direktivtekst, har ulike oversettelser i norsk lovtekst. Utvalget har holdt seg konsekvent til «retningslinje» som oversettelse av «policy».

Regnskapsdirektivet artikkel 19 nr. 2 bokstav c krever opplysning om erverv av egne aksjer. I delutredning I er denne opplysningsplikten foreslått ivaretatt i note, jf. omtale i punkt 8.2.22 og lovutkastet § 6-20. Dette forslaget er lagt til grunn også i denne delutredningen, men direktivet forutsetter da at det gis en henvisning i årsberetningen til noten om egne aksjer.

3.6.3 Differensiering

Den lovstrukturen som er foreslått ovenfor, er delvis begrunnet med hensynet til differensiering.

Utvalget har i delutredning I punkt 10.5.3 foreslått at små foretak ikke skal ha plikt til å utarbeide årsberetning. Forslaget er basert på en medlemsstatsopsjon i regnskapsdirektivet artikkel 19 nr. 3. Lovutkastet i delutredning I, herunder krav til noteopplysninger, er utformet med sikte på at små foretak skal være unntatt fra denne plikten. Denne forutsetningen ligger fast i den foreliggende delutredningen.

Utvalget mener dessuten at regnskapspliktige i kategori 4 (ikke-næringsdrivende juridiske personer) ikke skal ha plikt til å utarbeide årsberetning etter lovens bestemmelser. Utvalget har i delutredning I lagt opp til at regnskapsregler for denne gruppen i stor grad skal utvikles gjennom standardsetting, og at standardsetter har adgang til å gi bestemmelser som fraviker loven, jf. lovutkastet § 1-3 annet ledd. Utvalgets intensjon er at standardsetter også skal ha adgang til å fastsette regler om årsberetning for regnskapspliktige i kategori 4, men slike regler må tilpasses de spesifikke aktiviteter bedre enn det en direktivtilpasset lovtekst kan gjøre. Utvalget anser at en eller annen form for styreberetning kan være på sin plass både i borettslag, stiftelser og ideelle organisasjoner. For at det ikke skal være tvil om dette, har utvalget lagt inn en eksplisitt lovhjemmel for slik regnskapsstandard i lovutkastet § 9-1 første ledd.

For de regnskapspliktige som etter forslaget har plikt til utarbeide årsberetning, fremgår differensieringen av pliktene i lovutkastet § 9-1 annet ledd.

Utvalget legger opp til at alle andre enn små foretak skal gi generelle opplysninger om virksomheten som nevnt i lovutkastet § 9-2. Dette følger av direktivforpliktelsen.

Krav om særskilte foretaksspesifikke opplysninger følger til dels av regnskapsdirektivet, men opplysningskravene om arbeidsmiljø mv. i lovutkastet § 9-3 er uavhengige av direktivene. Utvalgets flertall går inn for at alle andre enn små foretak skal ha plikt til å gi slike opplysninger. Et mindretall, medlemmet Ekberg, mener at plikten til å gi opplysninger som ikke følger av direktivene, skal forbeholdes store foretak. Argumenter for de ulike synene på hvilke regnskapspliktige bestemmelsen skal omfatte er gitt i punkt 3.6.7 nedenfor.

Plikt til å redegjøre for foretaksstyring i gjeldende lov § 3-3b omfatter «regnskapspliktige som er utstedere med Norge som hjemstat etter verdipapirhandelloven § 5-4 og med verdipapirer notert på regulert marked» samt «allmennaksjeselskaper hvis aksjer bare er notert på en autorisert markedsplass utenfor EØS-området». Som redegjort for tidligere i kapittelet følger den første delen av virkeområdet av relevante direktiver, mens den andre delen er begrunnet med likebehandling for selskaper som bare er notert utenfor EØS. Utvalget mener at etter gjeldende formulering av verdipapirhandelloven § 5-4 vil allmennaksjeselskaper ha Norge som hjemstat, og at tillegget således er overflødig.

Plikt til å redegjøre for samfunnsansvar i gjeldende lov § 3-3c gjelder for store foretak. Dette er allmennaksjeselskaper, børsnoterte foretak og eventuelt andre regnskapspliktige i samsvar med forskrift, jf. gjeldende § 1-5. I forhold til gjeldende lovbestemmelse er definisjonen på store foretak endret i lovutkastet § 1-6 slik at den følger direktivets størrelseskriterier. Etter endringsdirektivet artikkel 19a nr. 1 første ledd gjelder plikt til å utarbeide redegjørelse om ikke-finansiell informasjon for store foretak som samtidig er foretak av allmenn interesse, og som på balansetidspunktet overskrider kriteriet om gjennomsnittlig antall ansatte på 500 i løpet av regnskapsåret. Dette vil normalt være en høyere størrelsesterskel enn den som definerer store foretak. Utvalget har i lovutkastet innarbeidet en størrelsesgrense for plikten til å gi annen forklarende og beskrivende informasjon (lovutkastet § 9-6) som tilsvarer direktivets grense.

I tillegg til de opplysningsplikter som følger av regnskapslovens bestemmelser om årsberetning, har verdipapirhandelloven § 5-8a krav til å opplyse om aksjeeierforhold i årsberetningen, jf. omtale av gjeldende rett i punkt 3.2 ovenfor. Disse gjelder «regnskapspliktige som er utstedere med verdipapirer notert på regulert marked», som er tilnærmet samme målgruppe som de som må redegjøre for foretaksstyring. Utvalget synes det vil være ryddigere og mer oversiktlig at bestemmelsene om årsberetning samles, og foreslår at verdipapirhandellovens bestemmelser i § 5-8a innarbeides som § 9-5 i lovutkastet.

3.6.4 Hvem skal avgi årsberetningen?

Etter gjeldende lov er årsberetningen og redegjørelsene om foretaksstyring og samfunnsansvar styrets dokumenter. Dette følger av gjeldende § 3-5 som krever at alle styremedlemmer samt daglig leder skal undertegne, og at eventuelle innvendinger mot innholdet i beretningene fra en som skal undertegne, skal fremkomme som egen merknad i beretningen. Det er åpnet opp for at redegjørelsene om foretaksstyring og samfunnsansvar kan gis som eget dokument som det henvises til i årsberetningen, men en slik type publisering endrer ikke på styrets ansvar for dokumentet, jf. gjeldende § 3-5 tredje ledd.

Etter direktivet artikkel 33 skal medlemsstatene sørge for at «medlemmene av administrasjons-, ledelses- og kontrollorganene (…) har kollektivt ansvar for å sikre (…)» at årsregnskap, årsberetning og øvrige pliktige regnskapsdokumenter utarbeides og offentliggjøres i samsvar med direktivet. Denne bestemmelsen, som egentlig stammer fra en direktivendring i 2006, ble vurdert av lovutvalget som utredet tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering samt tiltak mot manipulering av finansiell informasjon i NOU 2008: 16, samt av Finansdepartementet i Prop. 117 L (2009 – 2010). Både lovutvalget og departementet konkluderte med at direktivets krav om avgivelse og ansvar i hovedsak var ivaretatt gjennom gjeldende bestemmelser i regnskapsloven. Om direktivets presisering av at det skal foreligge et «kollektivt ansvar» har lovutvalget gitt følgende vurdering, her gjengitt fra sammendraget i proposisjonen punkt 3.3.4:

«Når det gjelder direktivets krav til at administrasjon, styre og tilsynsorganer «kollektivt» skal stå ansvarlige for regnskap, redegjørelse for foretaksstyring mv., har utvalget lagt til grunn at gjeldende ansvarsbestemmelser etter regnskaps- og selskapslovgivningen er tilstrekkelige. Utvalget viser til at selv om det enkelte styremedlem etter forslaget om et krav til en redegjørelse for foretaksstyring vil ha en plikt til å påse at det gis opplysninger i samsvar med kravet, og ansvaret for at det er overensstemmelse mellom det som beskrives i redegjørelsen og prinsippene for foretaksstyring som er etablert i foretaket, innebærer utvalgets forslag ikke et utvidet ansvar i forhold til styremedlemmenes ansvar etter gjeldende rett, for at foretaksstyringen som beskrives oppfyller visse minstekrav.»

Utvalget slutter seg til dette synspunktet og presiserer at det gjelder tilsvarende for andre informasjonskrav enn de som vedrører foretaksstyring. Det enkelte medlem av et organ som er ansvarlig for regnskapsdokumentene, har ansvar både for at pliktig informasjon avgis, og at den avgitte informasjonen er i overensstemmelse med de faktiske forhold. Utvalget er også enig i at gjeldende signeringsbestemmelser i regnskapsloven § 3-5 ivaretar en slik regulering av ansvarsforholdet. En videreføring av gjeldende signeringsbestemmelse vil således være tilstrekkelig til at direktivforpliktelsen ivaretas.

Utvalget har imidlertid diskutert om det kan være tjenlig å foreta en viss oppmykning av styrets ansvar for deler av den pliktige informasjonen som drøftes i dette kapittelet. Bakgrunnen for denne diskusjonen er en konstatering av at styrets beretning i mange foretak er sterkt preget av standardformuleringer (såkalte «boilerplates») som gjentas år etter år, bare med nødvendig utskifting av tall. Slike repetitive beretninger er ofte ikke særlig informative. Utvalget har spurt seg om forekomsten av knappe og repetitive beretninger kan ha sammenheng med det typiske styres arbeidsform. Det kan være rasjonelt og tidsbesparende å bruke gjennomprøvde formuleringer som oppfyller lovens minstekrav. Utvalget har videre drøftet om gjeldende signeringsbestemmelse sementerer en arbeidsform som stimulerer til knappe og repetitive beretninger.

En eventuell oppmykning ville kunne ha form av at styret kan delegere fullmakt til daglig leder til å avgi bestemte redegjørelser. En slik delegasjon ville ikke frita styret for det overordnede ansvar for at rett informasjon blir gitt av foretakets administrasjon. Det kan allikevel være en betydelig forskjell mellom å stå direkte ansvarlig for konkrete formuleringer i en tekst som vedtas av styret og som skal ha preg av konsensus, og det å ha et overordnet ansvar for rett informasjon og at en rapporteringsfunksjon blir ivaretatt. Utvalget viser bl.a. til utviklingen i Storbritannia hvor mye av den obligatoriske rapporteringen (Operating and financial review eller Strategic report) typisk gis av ledelsen, mens det er bestemte seksjoner som gis av styret.

Det er enighet i utvalget om at lite informative beretninger er et problem, men det er ikke enighet om at en oppmykning av ansvarsformulering er et egnet grep for å løse det. På dette punktet er utvalget delt i to like store fraksjoner. Utvalget har ikke sett det som hensiktsmessig å utarbeide særmerknader til dette spørsmålet, slik at en legger frem ett omforent lovutkast hvor gjeldende signeringsbestemmelse gjelder uinnskrenket (se for øvrig omtale av signering mv. i punkt 7.5). En ser det imidlertid som ønskelig at høringsinstanser uttaler seg om spørsmålet om oppmykning av bestemmelsen om signering kan være et egnet virkemiddel for å få mer informative beretninger, og at departementet tar spørsmålet videre.

Hvis den videre prosessen skulle konkludere med at ansvaret skal kunne delegeres, har det etter utvalgets oppfatning en egenverdi at styret står direkte ansvarlig for de rapportene som har det mest overordnede innholdet. Det er valgt en struktur på lovutkastet som legger til rette for en deling mellom det som kan delegeres og det som omfattes av styrets signering. Den delen som er kalt generell redegjørelse for virksomheten (lovutkastet § 9-2) bør uansett gis av styret. I tillegg bør redegjørelsen om foretaksstyring (lovutkastet § 9-4) gis av styret, ettersom denne typisk vil være styrets kommunikasjon til aksjonærene bl.a. om hvordan styret fører tilsyn og kontroll med ledelsen. Derimot mener utvalget at, dersom det skal åpnes for delegasjon fra styret, kan opplysningene etter lovutkastet § 9-3 om særskilte foretaksspesifikke opplysninger, som bl.a. inkluderer opplysninger om arbeidsmiljø mv., være mer egnet for rapportering fra ledelsen. Likeledes bør opplysninger om aksjeeierforhold etter lovutkastet § 9-5 og annen forklarende og beskrivende informasjon etter lovutkastet § 9-6 kunne gis av ledelsen.

Dersom det videre arbeidet med ny regnskapslov skulle føre til at signeringsbestemmelsen bare gjelder deler av årsberetningen som skissert ovenfor, må det antakelig være en bestemmelse i regnskapsloven som fastsetter at styret og daglig leder har ansvar for pliktig regnskapsinformasjon. For aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper følger dette av bestemmelsene i §§ 6-12 og 6-14, men for andre regnskapspliktige har gjeldende rett ikke like klare bestemmelser.

3.6.5 Separate rapporter

Etter gjeldende rett § 3-3b første ledd kan redegjørelse om foretaksstyring publiseres som separat dokument som det henvises til i årsberetningen, og etter § 3-3c femte ledd kan på samme måte redegjørelse om samfunnsansvar publiseres som separat dokument. Bestemmelsen om redegjørelsen om foretaksstyring har dekning i artikkel 20 nr. 2, og det er en tilsvarende bestemmelse om publisering av den ikke-finansielle redegjørelsen i artikkel 19a nr. 4. Direktivet nevner eksplisitt at separat dokument kan publiseres sammen med årsberetningen eller på den regnskapspliktiges nettside med en henvisning til den i årsberetningen. Regnskapslovens signeringsbestemmelse sier i § 3-5 tredje ledd at underskrift på årsberetningen anses å omfatte separate redegjørelser om foretaksstyring og samfunnsansvar når det er henvist til disse i årsberetningen.

Utvalget er innstilt på at det fortsatt skal være adgang til å publisere redegjørelse om foretaksstyring (jf. lovutkastet § 9-4) som separat dokument, og at det samme skal gjelde annen forklarende og beskrivende informasjon (jf. lovutkastet § 9-6). Det er innarbeidet adgang til slik publisering i lovutkastet §§ 9-4 og 9-6 siste ledd. I slike tilfeller må det etter direktivet være en forbindelse mellom publisering av dokumentet og publisering av årsberetningen, f.eks. ved at det henvises til det separate dokumentet i årsberetningen. Signeringsbestemmelsen videreføres slik at undertegning av årsberetningen innebærer signering av separat dokument (se for øvrig omtale av signering mv. i punkt 7.5). I den utstrekning det åpnes opp for delegering av myndighet til å utarbeide enkelte pliktige rapporter som drøftet i punkt 3.6.4, må det være pliktig henvisning i årsberetningen som ikke innebærer en direkte overføring av signeringsansvaret.

3.6.6 Generell redegjørelse om virksomheten

Regnskapsloven § 3-3a om årsberetning synes i all hovedsak å ivareta opplysningskravene for årsberetning etter artikkel 19 i regnskapsdirektivet (se vedlegg 3.1). Utvalget foreslår å fordele opplysningskravene over to paragrafer for å muliggjøre differensiering av virkeområde og formalia knyttet til dem. Utvalgets lovutkast § 9-2 som gjennomgås i dette punktet, implementerer hele artikkel 19 nr. 1 samt opplysningsplikten om filialer i artikkel 19 nr. 2 bokstav d, mens lovutkastet § 9-3 implementerer de øvrige spesifikke opplysningskravene i artikkel 19 nr. 2 samt andre spesifikke opplysningskrav som ikke følger av direktivet. Ut fra de valg som er gjort med hensyn til inndeling av de regnskapspliktige og differensiering, vil § 9-2 gjelde alle regnskapspliktige unntatt små foretak.

Etter lovutkastet § 9-2 første ledd skal det gis opplysninger om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives, inkludert opplysning om eventuelle filialer. Med en mindre redaksjonell justering er dette samme ordlyd som regnskapsloven § 3-3a første ledd. Direktivet har krav om å opplyse «(…) om eventuelle filialer av foretaket», men det følger ikke direkte at det skal opplyses om arten av virksomheten og hvor virksomheten drives. Det fremstår som noe underlig at det skal gis detaljerte opplysninger om filialer, men ikke gis en mer overordnet beskrivelse av virksomheten og hvor den i hovedsak er lokalisert. Med henvisning til at en overordnet beskrivelse av virksomheten kreves i alle reguleringer eller veiledninger som brukes som referanse i denne utredningen, foreslår utvalget å videreføre gjeldende bestemmelse.

Bestemmelsen i lovutkastet § 9-2 annet ledd er formulert slik at den implementer hele artikkel 19 nr. 1 og ikke har noe annet innhold. Bestemmelsen skiller seg således noe fra gjeldende lov § 3-3a annet ledd, men sett i kombinasjon med lovutkastet § 9-3 er forskjellen hovedsakelig redaksjonell. Opplysningskravet om forsknings- og utviklingsaktiviteter er etter mønster av direktivet lagt til en egen bestemmelse i lovutkastet § 9-3. Gjeldende § 3-3a tredje ledd og fjerde ledd er (som i direktivet) lagt inn i § 9-2 annet ledd i lovutkastet. I tillegg til språklige justeringer som allerede er nevnt, mener utvalget at det skal gis opplysninger om «miljø- og personalmessige forhold», i stedet for «miljø- og personalsaker» som det står i gjeldende lov. Utvalget mener også at det overordnede kravet i denne bestemmelsen bør formuleres som «en rettvisende oversikt», og ikke som «minst en rettvisende oversikt».

Gjeldende § 3-3a syvende ledd inneholder plikt til å gi opplysninger om forutsetningen om fortsatt drift. Dette opplysningskravet har ikke en direkte parallell i direktivet, og det synes heller ikke å være noe tilsvarende opplysningskrav i Danmark og Sverige. Utvalget foreslår i delutredning I (NOU 2015: 10 s. 83 flg.) et noe endret innhold i prinsippet om fortsatt drift. I stedet for at fortsatt drift skal legges til grunn så lenge forutsetningen er sannsynlig, foreslår utvalget at fortsatt drift legges til grunn helt til foretaket er besluttet oppløst. Dette innebærer en enklere vurdering hva gjelder selve forutsetningen om fortsatt drift.

Regnskapspliktige som er små foretak, er foreslått fritatt for plikt til å utarbeide årsberetning (NOU 2015: 10 s. 319). Utvalget argumenterer for at regnskapsbrukerne har behov for opplysninger i tilfeller hvor det er tvil om forutsetningen om fortsatt drift. I stedet for at opplysningene fremgår av årsberetningen, er det foreslått en plikt for små foretak til å gi opplysninger i note i de tilfeller hvor det er usikkerhet om fortsatt drift, og i de tilfeller hvor regnskapet ikke er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift (NOU 2015: 10 s. 224). For regnskapspliktige som ikke er små foretak, vil opplysningspliktene etter gjeldende § 3-3a syvende ledd delvis bli oppfylt av notekrav i regnskapsstandard. Etter IFRS for SMEs nr. 3.9 og IAS 1 nr. 25 er det opplysningskrav i de tilfeller hvor det er usikkerhet om fortsatt drift, og i de tilfeller hvor regnskapet ikke er utarbeidet under forutsetning om fortsatt drift. For små foretak ble opplysningsplikter om fortsatt drift foreslått tatt inn i note fordi disse skal være fritatt fra plikt til å utarbeide årsberetning. Etter utvalgets syn bør krav til opplysninger om fortsatt drift fremgå av loven også for regnskapspliktige som ikke er små foretak. Det er da naturlig at opplysningene om fortsatt drift gis i årsberetningen.

For regnskapspliktige som er små foretak, er opplysningskravet i note begrenset til å gjelde de tilfeller hvor det er usikkerhet om fortsatt drift, jf. lovutkastet § 6-25. I så fall skal den regnskapspliktige opplyse om usikkerheten. Denne løsningen er begrunnet i forenklingshensyn (NOU 2015: 10 s. 225). For regnskapspliktige som ikke er små foretak, vil ikke forenklingshensynet veie like tungt, og det kan legges til grunn en annen nytte-kostnadsvurdering enn for små foretak. Etter gjeldende lov skal det bekreftes at forutsetningen om fortsatt drift er til stede, det skal redegjøres for usikkerheten ved fortsatt drift, det skal redegjøres for tiltak dersom styrets handleplikt ved tap av egenkapital etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5 har inntrådt, og det skal redegjøres for hvordan virkelig verdi ved avvikling er beregnet. Utvalget mener det ikke er nødvendig for den regnskapspliktige å positivt bekrefte at forutsetningen om fortsatt drift er til stede. Opplysningsplikter som utløses når styrets handleplikt etter aksjeloven og allmennaksjeloven § 3-5 har inntrådt, vil kun ha relevans for regnskapspliktige som er aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. I så fall skal det etter gjeldende lov opplyses om det er besluttet eller satt i verk tiltak for å sikre selskapets drift, eventuelt å oppløse selskapet. Utvalget mener at plikten til å opplyse om usikkerhet ved fortsatt drift i årsberetningen bør gjelde også for andre regnskapspliktige enn aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper. Plikt til å opplyse om besluttede eller iverksatte tiltak ved usikkerhet om fortsatt drift bør gjelde alle regnskapspliktige som ikke er små foretak, og som har plikt til å utarbeide årsberetning.

Etter gjeldende regnskapslov § 3-3a åttende ledd skal årsberetningen inneholde forslag til anvendelse av overskudd eller dekning av tap dersom dette ikke framgår av årsregnskapet. Opplysningskravet oppfyller et notekrav i artikkel 17 nr. 1 bokstav o i det konsoliderte regnskapsdirektivet. Utvalget har omtalt denne bestemmelsen i delutredning I s. 160 – 161, hvor en i stedet for en bestemmelse i årsberetningen foreslo en opplysningsplikt om disponering av årsresultat i tilknytning til resultatregnskapet. Det fremgår av lovforslaget § 5-5 at annen opplysningsmåte kan reguleres i regnskapsstandard. Med den løsning utvalget har foreslått er det ikke behov for å videreføre en bestemmelse tilsvarende gjeldende § 3-3a åttende ledd.

3.6.7 Særskilte foretaksspesifikke opplysninger

Lovutkastet § 9-3 består av spesifikke opplysningskrav som dels følger av direktivet, og dels er en videreføring av opplysningskrav i gjeldende regnskapslov.

Etter lovutkastet § 9-3 første ledd skal det gis opplysninger som gir grunnlag for å vurdere den regnskapspliktiges fremtidige utvikling. Denne bestemmelsen implementerer artikkel 19 nr. 2 bokstav a. Etter gjeldende § 3-3a femte ledd skal det i tilknytning til redegjørelse om fremtidsutsikter gis kommentarer til tidligere annonserte mål for prestasjonsoppnåelse. Dette er en opplysningsplikt som kan ha noe for seg, men den følger ikke av direktivet, og den bør etter utvalgets syn ikke videreføres. Den kan også ha den uheldige bieffekt at den oppmuntrer foretakene til å angi så lite som mulig med hensyn til slike mål, slik at de slipper å stå til rette for manglende måloppfyllelse i neste periode.

Etter lovutkastet § 9-3 annet ledd skal det gis opplysninger om forsknings- og utviklingsaktiviteter. Ordlyden er som i gjeldende lov, men plasseringen er endret. Utvalget bemerker at bestemmelsen har vært opphav til noe ulike oppfatninger med hensyn til hvordan foretak uten forsknings- og utviklingsaktiviteter skal oppfylle dette kravet. Utvalget mener at en årsberetning uten referanse til forsknings- og utviklingsaktiviteter må forstås som en opplysning om at foretaket ikke har slike aktiviteter.

Etter lovutkastet § 9-3 tredje ledd skal det henvises i årsberetningen til opplysninger om egne aksjer i note. Dette ivaretar opplysningskrav etter artikkel 19 nr. 2 bokstav c og artikkel 29 nr. 2 bokstav a i regnskapsdirektivet. En nærmere omtale er gitt i delutredning I punkt 8.2.22.

Etter lovutkastet § 9-3 fjerde ledd skal det gis opplysninger om finansiell risiko, styring av denne og retningslinjer for sikring. Utvalget har valgt samme ordlyd som gjeldende § 3-3a sjette ledd med språklige justeringer som allerede nevnt.

Opplysningspliktene i gjeldende § 3-3a niende til tolvte ledd overlapper i noen grad opplysningspliktene i gjeldende § 3-3c om samfunnsansvar. Etter niende ledd skal det opplyses om arbeidsmiljøet, etter tiende ledd om likestilling, etter ellevte ledd om diskriminering og etter tolvte ledd om påvirkning på det ytre miljø. Ingen av disse opplysningspliktene har direkte paralleller i direktivene. Artikkel 20 nr. 1 bokstav g inneholder visse opplysningsplikter når det gjelder likestilling, men de er begrenset til spørsmål om likestilling blant medlemmer i styret mv.

Utvalgets generelle utgangspunkt er at opplysningskrav ut over direktivets krav bør fremkomme som resultat av en utvikling av rapporteringspraksis som foretakene deltar i, og som derfor best realiseres gjennom standardsetting. Utvalget har likevel tatt forbehold om at i utformingen av lovforslaget knyttet til opplysningskrav forholder en seg ikke stringent til at bare det som følger av direktivet skal inn i loven. Som diskutert i punkt 3.6.1 er det etter utvalgets mening ikke hensiktsmessig uten videre å fjerne innarbeidede særnorske bestemmelser og overlate ytterligere vurderinger til standardsetter. Opplysninger om likestilling, arbeidsmiljø, ytre miljø og diskriminering er informasjon som det har vært bred politisk enighet om at et foretak bør redegjøre for.

Utvalget har videre merket seg at flere undersøkelser om rapportering etter disse bestemmelsene konkluderer med lav og til dels fallende rapporteringskvalitet. Dette er kanskje ikke så overraskende eller alarmerende når det gjelder små foretak som uansett tar høyde for at regnskapsinformasjonen de produserer har en begrenset brukerkrets. Det er mer betenkelig at også store foretak og foretak med alminnelig regnskapsplikt har sviktende rapportering.

Forenklingsargumentet er også relevant for spørsmålet om videreføring eller fjerning av disse opplysningspliktene.15

Utvalgets flertall (alle unntatt medlemmet Ekberg) har kommet til at opplysningspliktene bør videreføres for alle unntatt små foretak. Avgjørende for dette standpunktet er at disse opplysningspliktene har fremkommet som resultat av en politisk prosess preget av bred enighet, og at de synes å ha stor legitimitet, samt at ressursbruken ved å frembringe informasjonen som oftest er beskjeden. Gitt den oppmerksomhet det er om de underliggende forhold som opplysningspliktene dreier seg om, mener utvalgets flertall at det vil gi feil signal å ta dem bort.

Utvalgets mindretall, medlemmet Ekberg, mener at opplysningsplikten bør gjelde for store foretak, men ikke for foretak med alminnelig regnskapsplikt. Begrunnelsen for dette synspunktet er informasjons- og nytteverdi og at dette er opplysningskrav som går utover direktivkravene.

Utvalget merker seg at flere undersøkelser om rapportering etter disse bestemmelsene konkluderer med lav og til dels fallende rapporteringskvalitet. Medlemmet Ekberg mener at dette tilsier at det bør legges vekt på at store foretak gir tilstrekkelige og hensiktsmessige opplysninger. En avgrensning av opplysningskravene til store foretak vil understreke viktigheten av opplysningene fra store foretak på dette området og vil kunne virke slik at innsatsen kan rettes mot og konsentreres om at denne gruppen gir tilfredsstillende informasjon, i samsvar med det som er intensjonen bak kravene. Ekberg finner videre ikke indikasjoner på at en videreføring av kravene for foretak med alminnelig regnskapsplikt til å gi slike opplysninger vil gi bedret informasjon fra denne gruppen av regnskapspliktige. Krav om å redegjøre i årsberetningen har etter dette medlemmets oppfatning i liten grad sammenheng med de reelle vurderinger og tiltak som iverksettes på miljøområdet, for likestilling og mot diskriminering. I forslag til ny felles likestillings- og diskrimineringslov fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet er det foreslått å fjerne arbeidsgivers redegjørelsesplikt og den tilhørende plikten til å gi opplysninger i årsberetningen. Departementet begrunner forslaget med at etterlevelse av aktivitetsplikten skal sikres gjennom veiledning og kunnskapsspredning, ikke tilsyn og sanksjoner. Ekberg slutter seg til dette og mener at det foreliggende forslaget er et moment som taler for mindretallets syn. Gjennomføring av forslaget til ny felles likestillings- og diskrimineringslov vil innebære at arbeidsgivers plikt til å redegjøre faller bort og som en konsekvens vil også krav til opplysninger i årsberetningen fjernes.

Krav til opplysninger om miljø og likestilling mv. går utover direktivets minstekrav og Ekberg mener at utvalget etter mandatets krav skulle ha foretatt en særskilt nytte-kostnadsvurdering. For store foretak er nytteverdien av opplysningene, gitt at kvaliteten bedres og det gis konkret informasjon utover generelle standardformuleringer, tilstrekkelig høy til at det kan antas at nytteverdien overstiger kostnadene. For foretak med alminnelig regnskapsplikt er det etter Ekbergs oppfatning grunn til å stille spørsmål ved om nytteverdien kan overstige kostnadene, fordi brukerkretsen er mer begrenset og det kan antas at kapasitet og kompetanse hos den regnskapspliktige også er mer begrenset. Beskrivelsen av svensk og dansk rett viser at det ikke stilles tilsvarende krav. Det er etter Ekbergs oppfatning ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det er behov for særnorske krav på dette området, behov for begrunnelse gjør seg spesielt gjeldende for særlige norske krav for foretak med alminnelig regnskapsplikt.

Med henvisning til studiene om miljørapporteringen som er omtalt i punkt 3.5.4, mener utvalget at det er på sin plass å vurdere tiltak for å vitalisere rapporteringen. Utvalget er for det første enig i påpekningen av at regnskapsstandarden om årsberetning har hatt uklar status. Det skyldes ikke først og fremst at standarden lenge var klassifisert som foreløpig, for det er en del av Norsk RegnskapsStiftelses system for å gi standardene legitimitet (jf. omtale i delutredning I punkt 12.3.3). Viktigere er det at standarden har befunnet seg i et regulatorisk vakuum ettersom opplysninger i årsberetningen ikke er omfattet av kravet om god regnskapsskikk. Utvalget mener at kombinasjonen av kompakte lovbestemmelser, en uttrykt forventning fra lovgiver om utvikling av en utfyllende standard, samt en avklaring av standardsetters rettslige stilling, vil gi et bedre grunnlag for en kvalitetsheving av denne rapporteringen.

Utvalget har også drøftet om denne typen opplysninger bør kunne gis av foretakets ledelse i stedet for styret. Dette er drøftet på generell basis i punkt 3.6.4 ovenfor. Det er ikke konsensus i utvalget om slik delegasjon er et hensiktsmessig virkemiddel for å vitalisere arbeidet med årsberetningen. Dersom den videre lovgivningsprosessen skulle åpne for delegasjon av myndighet til å gi pliktige opplysninger, kan de foretaksspesifikke opplysninger som er samlet i denne paragrafen være et egnet område.

Utvalget mener som nevnt i punkt 3.1 at spørsmål knyttet til revisjon av opplysninger i årsberetning mv. er en naturlig del av utredningsarbeidet for Revisor- og regnkapsførerlovutvalget. Det vil også gjelde en vurdering av om det bør innføres en plikt til revisorattestasjon for miljøopplysninger. Fravær av revisorattestasjon har vært trukket frem som et moment som kan forklare at det ikke gis gode miljøopplysninger. Utvalget ser ikke at problemet er at det er mye feilinformasjon, men heller at det er mye intetsigende informasjon. Innføring av revisorattestasjon antas ikke å være treffsikkert i forhold til denne problemstillingen.

Lovutkastet § 9-3 femte ledd om arbeidsmiljøet er en videreføring av gjeldende § 3-3a niende ledd med visse språklige forenklinger uten tilsiktet endring av meningsinnholdet. Utvalget viser til at grensen på 5 årsverk for å gi informasjon om sykefravær er begrunnet med hensyn til personvern, og foreslår å videreføre denne.

Lovutkastet § 9-3 sjette ledd om likestilling er en videreføring av gjeldende § 3-3a tiende ledd med visse språklige forenklinger uten tilsiktet endring av meningsinnholdet.

Lovutkastet § 9-3 syvende ledd om tiltak mot diskriminering er en videreføring av gjeldende § 3-3a ellevte ledd. Gjeldende bestemmelse har anvendelse for foretak med mer enn 50 ansatte (jevnlig sysselsetting). Denne grensen foreslås videreført. Diskrimineringslovgivningen som det henvises til, skal være diskrimineringsloven om etnisitet, diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og diskrimineringsloven om seksuell orientering.

Lovutkastet § 9-3 åttende ledd er identisk med gjeldende § 3-3a tolvte ledd.

3.6.8 Redegjørelse om foretaksstyring

Utvalgets forslag til hva redegjørelsen om foretaksstyring skal inneholde, fremgår av lovutkastet § 9-4. Etter utvalgets vurdering ivaretar gjeldende § 3-3b opplysningskravene etter artikkel 20 og artikkel 29 på en god måte. Gjeldende ordlyd er derfor videreført med mindre redaksjonelle endringer.

Lovutkastet § 9-4 første ledd bygger på gjeldende § 3-3b annet ledd. Både gjeldende bestemmelse og lovutkastet består av åtte nummererte punkter, men innholdet i numrene er litt forskjøvet i lovukastet ettersom de to første numrene i gjeldende bestemmelse er slått sammen til ett nummer, og det i tillegg er lagt til et nummer. I ny nr. 3, som gjelder internkontroll og risikostyring, er det gjort noen forenklinger i fremstillingen. Ny nr. 5, som krever opplysning om sammensetningen av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres eventuelle underutvalg, anvender noe mer generiske begreper enn gjeldende nr. 6. For øvrig er ordlyden i lovforslaget identisk med gjeldende bestemmelse.

Etter ny nr. 8 skal redegjørelsen om foretaksstyring inneholde en beskrivelse av foretakets retningslinjer for likestilling og mangfold med hensyn til for eksempel alder, kjønn og utdannings- og yrkesbakgrunn for sammensetning av styre, ledelses- og kontrollorganer og deres eventuelle underutvalg.16 Denne bestemmelsen er ny i forhold til gjeldende lov, og den implementer artikkel 20 nr. 1 bokstav g i endringsdirektivet. Bestemmelsen krever videre opplysning om mål for retningslinjene, hvordan de har blitt gjennomført og virkningen av dem i rapporteringsperioden. Hvis foretaket ikke har slike retningslinjer, skal dette begrunnes.

Unntaket i annet ledd har samme innhold som unntaket i gjeldende § 3-3b tredje ledd.

3.6.9 Annen forklarende og beskrivende informasjon

Lovutkastet § 9-6 er ny i forhold til gjeldende lovbestemmelser, og den implementerer artikkel 19a i endringsdirektivet. Direktivbestemmelsen gjelder foretak av allmenn interesse som har gjennomsnittlig antall ansatte over 500. Utvalget har valgt samme virkeområde for ny lovbestemmelse som direktivet. Foretak av allmenn interesse er definert i lovutkastet i § 1-7 (se delutredning I) som regnskapspliktige hvis aksjer mv. er børsnotert, finansforetak eller annen regnskapspliktig etter forskrift.

Utvalget har valgt en ordlyd på bestemmelsen i lovutkastet som ligger tett opp mot ordlyden i direktivet. For utvalget fremstår det som nokså åpenbart at det er et uferdig regelsett som medlemslandene er pålagt å gjennomføre ved endringsdirektivet. Mange av begrepene som brukes i det, som «performance» og «business model», er velkjent fra skriftlig fremstilling av økonomiske forhold, men de har ikke et entydig og omforent innhold. Begreper som «environmental, social and employee matters» kan også defineres vidt eller mer snevert. For de rapporteringspliktige vil bestemmelsen slik den nå er formulert, gi opphav til en del tvil om hva som skal til for å oppfylle den. At bestemmelsen ikke er ment å fungere uten nærmere veiledning, fremgår for så vidt av direktivteksten. Slik veiledning er imidlertid under utvikling, og i påvente av en nærmere konkretisering er det en fordel at norsk lovtekst er formulert tilnærmet likt med direktivet.

Utvalget har imidlertid valgt å gi bestemmelsen et annet navn enn «ikke-finansiell redegjørelse», som er navnet på artikkel 19a, jf. begrunnelse i punkt 3.1.

I vedlegg til kapittelet er opplysningskravene for redegjørelse om samfunnsansvar i gjeldende § 3-3c sammenholdt med de opplysningskrav som følger av endringsdirektivet. Som beskrevet under gjeldende rett i punkt 3.2 var bestemmelsen om redegjørelse om samfunnsansvar i noen grad et forsøk på å implementere forventede direktivkrav, og den ivaretar enkelte av de krav som følger av endringsdirektivet. Det er likevel slik at gjeldende § 3-3c er mer spisset mot spesifikke temaer om samfunnsansvar, som hensyn til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter, bekjempelse av korrupsjon mv. enn det endringsdirektivet er. Endringsdirektivets tekst favner videre og er kanskje noe inspirert av ideene i Integrated Reporting, som vektlegger både kvalitativ informasjon om forretningsforhold og samhandlingen med samfunnsmessige målsettinger. Utvalget anbefaler ikke en videreføring av gjeldende ordlyd i § 3-3c første ledd. Ordlyden i direktivteksten som foreslås tatt inn i norsk lov, er uansett tilstrekkelig vid til at alle hensynene nevnt i gjeldende lov kan bli ivaretatt gjennom utvikling av rapporteringspraksis, veiledning eller regnskapsstandard.

Utvalget vil heller ikke foreslå videreføring av bestemmelsen i gjeldende § 3-3c tredje ledd som sier at departementet i forskrift kan fastsette at en rapport i henhold til FNs initiativ for samarbeid med næringslivet eller en rapport innenfor Det globale rapporteringsinitiativet (GRI) kan erstatte opplysningsplikten i paragrafen. Selv om både rapporteringsinitiativene og retningslinjer for rapportering etter direktivet er under utvikling, virker det usannsynlig at de nevnte rapporteringsinitiativene kommer til å favne hele informasjonsplikten etter endringsdirektivet artikkel 19a. I endringsdirektivets fortale nr. 9 er det vist til noen av disse rapporteringsinitiativene, men det er ut fra teksten i dette nummeret ikke klart at hvert enkelt initiativ kan erstatte hele innholdet i artikkelen. Utvalgets syn er således at å gi fritak fra opplysningspliktene etter artikkel 19a for foretak som rapporterer i samsvar med de nevnte initiativene, ikke vil være i samsvar med direktivet.

Derimot er det nødvendig med en henvisning til utvikling av rammeverk på området som dekker artikkel 19a nr. 1 femte ledd. Etter denne bestemmelsen skal medlemsstaten fastsette at foretakene kan bruke nasjonale, EU-baserte eller internasjonale «rammeverk» (framework), og at foretakene i så fall skal angi hvilket «rammeverk» som anvendes. Det er ikke klart hva direktivet her mener med rammeverk, men antakelig sikter en til slike nasjonale bestemmelser som det britiske Operating and Financial Review, som senere er erstattet av Strategy Report, IFRS praksisuttalelse Management Commentary eller rammeverket i Integrated Reporting. Artikkel 19a nr. 1 femte ledd kan danne utgangspunkt for å utarbeide nasjonale standarder for rapportering av annen forklarende og beskrivende informasjon. Som grunnlag for et slikt arbeid vil det være naturlig å se hen til ledende internasjonale veiledninger og standarder. En nasjonal standardsetting på dette området avhenger imidlertid av hva lovgiver velger å gjøre med spørsmålet om fremtidig arbeid med regnskapsstandarder i Norge, jf. også utvalgets forslag til organisering av standardsetter i delutredning I. Det vises til lovutkastet § 9-6 femte ledd.

Det er identifisert noen konkrete avvik mellom regnskapsloven § 3-3c og endringsdirektivets krav i artikkel 19a. Regnskapsloven stiller ikke krav om at det skal gis en kort redegjørelse om foretakets forretningsmodell slik det følger av artikkel 19a nr. 1 bokstav a. Heller ikke opplysningskravene etter artikkel 19a nr. 1 bokstav d og e synes å være dekket av gjeldende § 3-3c. I artikkel 19a nr. 1 annet ledd heter det at hvis foretaket ikke har retningslinjer på disse områdene, skal dette begrunnes. Etter gjeldende § 3-3c annet ledd skal foretaket opplyse dersom retningslinjer mv. ikke er fulgt, som er et litt annet meningsinnhold. Utvalgets lovutkast har på disse punkter samme innhold som direktivet.

Etter gjeldende § 3-3c fjerde ledd har datterselskap på visse vilkår adgang til å unnlate å utarbeide en redegjørelse om samfunnsansvar hvis det omfattes av morforetakets konsernberetning. En slik bestemmelse finnes også i endringsdirektivet artikkel 19a nr. 3. Ettersom denne opplysningsplikten nå gjelder store foretak som er av allmenn interesse, er det antakelig få datterforetak som rammes av den. Lovutkastet har imidlertid et slikt unntak i § 9-1 annet ledd nr. 3.

Artikkel 19a nr. 1 fjerde ledd er en medlemsstatsopsjon til å lovfeste en skadeklausul som gir adgang til at visse opplysninger i unntakstilfeller utelates fra redegjørelsen. Et vilkår for dette er at opplysningene vil være til vesentlig skade for foretakets markedsmessige posisjon, og at utelatelsen er klart begrunnet. Det er for øvrig også et vilkår at en slik utelatelse ikke forhindrer en rimelig og avbalansert forståelse av virksomhetens utvikling, resultat, stilling og den påvirkning foretaket har på de forhold som skal omtales i redegjørelsen. Terskelen for å unnta ellers pliktige opplysninger synes å være høy. Behovet for en slik skadeklausul kan imidlertid i visse tilfeller være reell. Lovutvalget mener at medlemsstatsopsjonen skal benyttes, jf. lovutkastet § 9-6 fjerde ledd.

Artikkel 19a nr. 4 er en bestemmelse som ikke har en direkte parallell i gjeldende § 3-3c. Ifølge denne vil foretak som oppfyller opplysningskravet for redegjørelse etter artikkel 19a også anses å oppfylle krav til «analyse av ikke-finansielle opplysninger» for årsberetningen, jf. artikkel 19 nr. 1 tredje ledd. Utvalgets syn er at denne ikke behøver gis som en egen bestemmelse. Det er åpenbart at både direktivet, gjeldende lov og utvalgets lovutkast har en del overlappende bestemmelser, som bl.a. skyldes differensiering av opplysningspliktene.

3.6.10 Konsernberetning

Som nevnt i punkt 3.6.2 er lovutkastet formulert slik at nærmere angitte regnskapspliktige foretak etter lovutkastet § 9-1 skal utarbeide en årsberetning for foretaket, og det gis i lovutkastet §§ 9-2 til 9-6 bestemmelser som regulerer innholdet i denne årsberetningen. Deretter utvides virkeområdet til konsernforhold gjennom en bestemmelse (lovutkastet § 9-7) som sier at det også skal utarbeides årsberetning for konsernet etter samme prinsipper. Dette er samme lovteknikk som er foreslått for årsregnskapet og konsernregnskapet, og samme teknikk som direktivet har, jf. artikkel 29. Årsberetningen for konsernet gis navnet konsernberetning, og plikten til å utarbeide konsernberetning pålegges morforetaket i konsernet.

Regnskapsdirektivet er bygget opp slik at plikt til å utarbeide konsernregnskap og konsernberetning er regulert under ett i artikkel 21 til 23. For identifisering av plikt til å utarbeide konsernberetning er det derfor tilstrekkelig å vise til bestemmelsene om konsernregnskapsplikt i lovutkastet § 7-1. Dette er gjort i lovutkastet § 9-7 første ledd. Ettersom små konsern er unntatt fra konsernregnskapsplikt, vil de også være unntatt fra plikt til å utarbeide konsernberetning. Alle morselskap i små konsern er små foretak etter lovutkastet § 1-5, slik at i små konsern er det plikt verken til årsberetning eller konsernberetning. Derimot vil det utvilsomt kunne forekomme at et lite foretak som slipper å utarbeide årsberetning, er morselskap i et konsern som er over størrelsesgrensen for små konsern, og at det derfor må utarbeide konsernberetning.

I henhold til artikkel 29 skal det for opplysningene i konsernberetningen «tas hensyn til de nødvendige justeringer som følger av særlige forhold som skiller konsoliderte årsberetninger fra årsberetninger for foretak». Utvalget mener at det er tilstrekkelig å fastsette at opplysningene gjelder konsernet som helhet. Konsernberetningen kan etter lovutkastet § 9-7 første ledd siste punktum være integrert i morforetakets årsberetning eller et separat dokument. Dette er i tråd med artikkel 29 nr. 3.

Artikkel 29 nr. 2 inneholder to materielle bestemmelser for konsernberetningen. Bokstav a presiserer at opplysningsplikter om egne aksjer mv. i konsernberetningen omfatter konsernforetakenes beholdning av morforetakets aksjer mv. I utvalgets lovutkast er alle opplysningsplikter om egne aksjer inkludert i noteopplysningene, og utkastet § 6-20 annet ledd ivaretar det hensynet som direktivet peker på. Artikkel 29 nr. 2 bokstav b presiserer at det som skal opplyses om internkontroll og risikostyring i redegjørelsen om foretaksstyring, i konsernberetningen gjelder internkontroll og risikostyring for hele konsernet. I lovutkastet § 9-7 første ledd er det en generell formulering om at konsernberetningen gjelder forholdene for konsernet som helhet, så det skulle etter utvalgets syn ikke være nødvendig å gjenta dette særskilt for internkontroll og risikostyring.

Endringsdirektivet artikkel 29a gjentar bestemmelsene i artikkel 19a (ikke-finansiell redegjørelse) ord for ord, bortsett fra at henvisning til foretak er erstattet med konsern. Det kan ikke være nødvendig med en tilsvarende gjentakelse av bestemmelsene i lovutkastet § 9-6 om annen forklarende og beskrivende informasjon. Slik teksten i lovutkastet § 9-7 er formulert, må opplysninger som angitt i lovutkastet § 9-6 gis for hele konsernet. På ett punkt har imidlertid artikkel 29a et selvstendig innhold, og det gjelder størrelsesgrensen for inntreden av denne opplysningsplikten. Den vil gjelde for regnskapspliktig som både er foretak av allmenn interesse og morforetak i stort konsern som har gjennomsnittlig antall ansatte over 500. Direktivet har en definisjon av store konsern som ikke er innarbeidet i lovutkastet i delutredning I fordi begrepet ikke ble anvendt i lovteksten. Terskelverdiene for store konsern i direktivet er de samme som for store foretak (20 mill. euro i balansesum, 40 mill. euro i salgsinntekter og gjennomsnittlig antall ansatte i regnskapsåret på 250), men de gjelder på konsolidert basis. Utvalget ser det som lovteknisk hensiktsmessig å ta med en definisjon av store konsern i lovteksten, jf. lovutkastet ny § 1-12, slik at lovutkastet § 9-7 annet ledd henviser til store konsern for å angi sitt virkeområde. Fordi det vil være langt flere store konsern enn store foretak, vil plikt til å gi annen forklarende og beskrivende informasjon i mange tilfeller kunne gjelde konsernberetningen selv om den ikke gjelder årsberetningen.

Lovutkastet § 9-7 tredje ledd presiserer at henvisning til årsregnskapet eller størrelser i dette for konsernberetningen skal gjelde konsernregnskapet.

Lovutkastet § 9-7 fjerde ledd sier at morforetak i underkonsern som i henhold til § 7-5 slipper å utarbeide konsernregnskap og konsernberetning, må gi opplysninger om konsernspissens konsernberetning. Dette følger av systemet i artikkel 23 som er omtalt i delutredning I punkt 9.3.

Vedlegg til kapittel 3: Gjeldende lov sammenholdt med direktiv