2 Banklovkommisjonens utredninger

Banklovkommisjonen ble oppnevnt ved kongelig resolusjon 6. april 1990 for å foreta en fullstendig modernisering, samordning og revisjon av finanslovgivningen. Kommisjonen ble året etter også bedt om å inkludere regelverk på forsikringsområdet i dette reformarbeidet.

Banklovkommisjonen avga sin første utredning i 1994, og har siden avgitt totalt 31 utredninger, inkludert denne, med forslag til ny og revidert lovgivning på finansområdet. I 2011 fullførte Banklovkommisjonen arbeidet med å samordne den norske finanslovgivningen, som nå er inntatt i finansforetaksloven av 2015. Det er således lagt til rette for at fremtidige endringer i og suppleringer til norsk finanslovgivning, kan håndteres innenfor dette lovverket. Dette gir brukere – både private og offentlig organer – en oversikt og tilgang til regler om finansforetak og finanskonsern samlet på et sted. Utredningen her om krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak avslutter Banklovkommisjonens mangeårige arbeid på finansområdet. Regelverket er forutsatt inntatt i finansforetaksloven kapittel 21, og finansforetaksloven vil med dette – sammen med Banklovkommisjonens tidligere foreslåtte regelverk om innskuddsgaranti og krisehåndtering i banksektoren – totalt sett fremstå som et modernisert og oppdatert regelverk på finansområdet.

Det vises ellers til at Banklovkommisjonen over årene har mottatt en del separate og til dels sideliggende oppdrag fra Finansdepartementet. Banklovkommisjonen har som nevnt også utredet behovet for ny lovgivning på forsikrings- og pensjonsområdet. Dette arbeidet har resultert både en ny samlet lov om forsikringsvirksomhet fra 2005 (vesentlig endret ved finansforetaksloven av 2015), samt lover om ulike private pensjonsordninger tilpasset de endringer som fulgte av folketrygdreformen. Dette er fulgt opp parallelt med arbeidet på bank- og finansområdet.

Banklovkommisjonens opprinnelige mandat er inntatt på Banklovkommisjonens hjemmeside, www.banklovkommisjonen.no. Der er det også inntatt en oversikt over Banklovkommisjonens arbeid siden oppstarten, herunder en oversikt over innholdet i Banklovkommisjonens utredninger. Det anses likevel hensiktsmessig å gjengi en kortfattet oversikt over innholdet i de enkelte utredningene her.

Utredning nr. 1: NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag

NOU 1994: 19 Finansavtaler og finansoppdrag (Utredning nr. 1) ble avgitt til Justisdepartementet 15. desember 1994.

Utredningen behandlet regler om sentrale kontraktstyper som finansinstitusjoner og lignende foretak, herunder statsbanker, tilbyr publikum.

Lov om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven) ble vedtatt 25. juni 1999. Loven trådte i kraft 1. juli 2000. Loven har regler om innskuddskonto, betalingsoppdrag, låneavtaler og kausjoner, samt om megler-, agent- og rådgivningsoppdrag på finanssektorens område.

Banklovkommisjonen foreslo ingen begrensninger i långiverens adgang til å overdra fordringer. I finansavtaleloven § 45 ble det imidlertid fastsatt at fordringer bare kan overdras til andre foretak enn finansinstitusjoner dersom låntakeren gir samtykke til overdragelsen. Flertallet i Justiskomiteen ønsket å beskytte låntakeren ytterligere og ønsket en vurdering av en regel som ga låntakeren anledning til å kjøpe fordringen på seg selv, om den ble fremsatt for salg av långiveren (Innst. O. nr. 84 (1998–99)). Stortinget vedtok å be Regjeringen om å komme raskt tilbake til Stortinget med forslag som åpnet for at låntakeren fikk forkjøpsrett når fordringen ble overdratt. Justisdepartementet ba Banklovkommisjonen utrede spørsmålet. Dette ble gjort i Banklovkommisjonens Utredning nr. 5, NOU 1999: 31 Oppkjøp og inndriving av fordringer m.v.

Utredning nr. 2: NOU 1995: 25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner

NOU 1995: 25 Sikringsordninger og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner (Utredning nr. 2) ble avgitt til Finansdepartementet 28. november 1995. I utredningen ble det foreslått regler om betalings- og soliditetssvikt i finansinstitusjoner, samt om offentlig administrasjon av banker og forsikringsselskaper mv.

Lov om sikringsordninger for banker og offentlig administrasjon m.v. av finansinstitusjoner ble vedtatt 6. desember 1996 (banksikringsloven) og trådte i kraft 1. januar 1997.

Banklovkommisjonens forslag til nye og endrede regler om forsikringsselskapers garantiordning ble ikke ferdigbehandlet av departementet i forbindelse med ovennevnte lov. Etter en nærmere vurdering og behandling ble slike regler inntatt i banksikringsloven i 2005. Enkelte av bestemmelsene i banksikringsloven om betalings- og soliditetsvansker og om offentlig administrasjon (kapittel 3 og 4), må sees i sammenheng med de regler som ble foreslått i NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. (Utredning nr. 4) om oppløsning og avvikling av finansforetak (lovutkastet kapittel 9), jf. nå finansforetaksloven av 2015 kapittel 12 avsnitt II. Hvilke av disse regelverk som formelt vil bli gjort gjeldende i en konkret situasjon vil blant annet avhenge av om finansforetaket er i en økonomisk krise eller om man bare ønsker å avvikle foretakets virksomhet.

Reglene i banksikringsloven ble i det vesentlige videreført i finansforetaksloven av 2015, men er ved NOU 2016: 23 (Utredning nr. 30) foreslått revidert og utbygget på flere punkter.

Utredning nr. 3: NOU 1996: 24 Betalingssystemer m.v.

NOU 1996: 24 Betalingssystemer m.v. (Utredning nr. 3) ble avgitt til Finansdepartementet 11. november 1996. Utredningen inneholdt forslag til lov om betalingssystemer m.v. med motiver. Forslaget omhandlet systemer basert på felles regler for avregning, oppgjør og overføring av betalinger mellom banker (interbanksystemer). Interbanksystemene utgjør de organiserte ordninger mellom bankene som er nødvendige for å gjennomføre betalinger mellom bankene og deres kunder. Videre omhandlet lovforslaget de systemer som lå til grunn for de enkelte betalingstjenester som institusjonene tilbyr kundene når overføringen bygger på betalingskort eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon. Lovforslaget omfattet også betalingssystemer som ikke er knyttet til kundekonti i banker og finansieringsforetak.

Lov om betalingssystemer m.v. (betalingssystemloven) ble vedtatt 17. desember 1999. Loven trådte i kraft 14. april 2000. Loven behandler interbanksystemer og systemer for betalingstjenester for overføring av penger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak. Systemer for betaling som ikke er knyttet til kundekonti i banker eller finansieringsforetak omfattes ikke av loven.

Utredning nr. 4: NOU 1998: 14 Finansforetak m.v.

NOU 1998: 14 Finansforetak m.v. (Utredning nr. 4), ble avgitt til Finansdepartementet 18. august 1998. Enkelte av bestemmelsene i lovutkastet ble vedtatt ved endringer av finansieringsvirksomhetsloven, sparebankloven og forretningsbankloven. Reglenes någjeldende innhold og betydning må sees i sammenheng med forslaget til en samlet lovgivning for finansforetak og finanskonsern i NOU 2011: 8 (Utredning nr. 24), jf. finansforetaksloven av 2015.

Utredning nr. 4 inneholdt forslag til ny felles lovgivning for banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak. Det ble foreslått regler om etablering, konsesjonsbehandling, organisering mv. av finansforetak og finanskonsern, samt eier- og kapitalforhold. Banklovkommisjonens lovutkast innbar således en stor grad av samordning og forenkling av de ulike lovene på finansområdet, og la til rette for at lovverket ble lettere tilgjengelig og mer brukervennlig. Banklovkommisjonen samordnet i tillegg regelverket med den nye aksjelovgivningen og lovutkastet oppfylte de krav som daværende EØS-regelverk på finansområdet stilte. Lovutkastet til finansforetaksloven i NOU 2011: 8 (Utredning nr. 24) bygget på flere av forslagene fra Utredning nr. 4.

I lovutkastet i Utredning nr. 4 innarbeidet Banklovkommisjonen sentrale bestemmelser som tidligere var gitt ved forskrift. Dette gjaldt blant annet de forskrifter som regulerte markedsadgangen for kredittinstitusjoner og forsikringsselskaper etablert innenfor EØS-området, samt regler om ansvarlig kapital og kapitaldekning.

Banklovkommisjonen foreslo også en forenkling av organstrukturen i finansforetak ved at det ikke lenger skulle være et lovpålagt krav å ha representantskap og kontrollkomité. Banklovkommisjonen mente at de oppgaver som disse organene har i dag ville bli ivaretatt gjennom Banklovkommisjonens samlede forslag til regler om organisering.

Det ble videre foreslått regler som klargjorde den adgang ulike samvirkelag og enkelte andre institusjoner enn banker skulle ha til å drive særlige typer av innskuddsvirksomhet.

Banklovkommisjonen la til grunn at gjeldende eierbegrensningsregel på 10 prosent i finansinstitusjoner lå fast, og foreslo at kjøpsrett til eierandel her skulle regnes som likt med eierandel. Banklovkommisjonen var imidlertid opptatt av at regelverket ikke skulle stenge for nødvendige strukturendringer og markedstilpasninger innen finansnæringen i årene etter avgivelse av utredningen. På den bakgrunn foreslo Banklovkommisjonen blant annet regler om at det ikke skulle være et absolutt krav om heleie av konsernselskaper, slik det i praksis var på slutten av 1990-tallet, men at det i forbindelse med et oppkjøp kunne gis konsesjon ved en eierandel, medregnet forhåndsaksepter, ned til to tredeler. Et tilsvarende forslag ble fremmet av Selvig-utvalget i NOU 2002: 3 Eierbegrensning og eierkontroll i finansinstitusjoner. Selvig-utvalget foreslo også at gjeldende eierbegrensningsregler ble erstattet med et skjønnsbasert system basert på den modell for kontroll med eierforholdene i finansforetak som relevante EØS-direktiver innen finansområdet bygde på.

Videre foreslo Banklovkommisjonen at det som ledd i en strategisk samarbeidsavtale mellom to finansinstitusjoner (finansforetak) kunne gis tillatelse til at den ene finansinstitusjonen kunne eie inntil 30 prosent av den andre institusjonen. Ved lov 17. desember 1999 nr. 96 ble finansieringsvirksomhetsloven § 2-2 nr. 10 endret slik at finansinstitusjoner, etter tillatelse fra Kongen, kunne ha eierandeler tilsvarende inntil 25 prosent av aksjekapitalen eller stemmene i en annen finansinstitusjon som et ledd i en strategisk samarbeidsavtale.

Det ble foreslått en videreføring av gjeldende bestemmelser om krysseie i finansinstitusjoner.

Det ble også foreslått at sparebanker skulle kunne omdannes til aksjeselskap/allmennaksjeselskap. Flertallets forslag ble fulgt opp av Finansdepartementet i Ot.prp. nr. 59 (2001–2002). Stortinget vedtok 11. juni 2002 endringer i sparebankloven, forretningsbankloven og finansieringsvirksomhetsloven som ga sparebanker adgang til å omdanne seg til aksjeselskap eller allmennaksjeselskap. Sparebanker kunne, i tråd med Banklovkommisjonens forslag, bare omdannes etter den såkalte stiftelsesmodellen, jf. tidligere finansieringsvirksomhetsloven § 2-19 annet ledd bokstav b). Dette innebar at aksjene i banken, med unntak av de som tilfaller grunnfondsbeviseierne, etter omdannelsen eies av stiftelsen. For å unngå en uhensiktsmessig eierstruktur ble det åpnet for kontantoppgjør til mindre grunnfondsbeviseiere. Ved en slik eierandel skulle banken benytte ordet «spare» eller «sparebank» i sitt firma. Så lenge stiftelsen eide 10 prosent eller mer skulle banken også fortsatt være medlem av Sparebankenes sikringsfond. Falt eierandelen under 10 prosent skulle banken være medlem av Forretningsbankenes sikringsfond. Forslaget her må sees i sammenheng med NOU 2009: 2 (Utredning nr. 22) hvor det ble foreslått nye regler for sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, nå videreført i finansforetaksloven av 2015, se særlig kapittel 12 avsnittene III til V.

Banklovkommisjonen foreslo endelig at selveiende finansinstitusjoner gjennom avtale kunne etablere konserngruppe som ble ledet av et felles konsernstyre. Bakgrunnen for forslaget var søknad fra Gjensidige og Sparebanken NOR om å etablere et felles blandet finanskonsern. Ved lov 4. juni 1999 nr. 36 ble forslaget fulgt opp ved at finansieringsvirksomhetsloven ble endret slik at sparebank og gjensidig forsikringsselskap kunne inngå avtale om å opprette en konserngruppe ved at foretakene har felles styre (konsernstyre).

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.2).

Utredning nr. 5: NOU 1999: 31 Oppkjøp og inndriving av fordringer m.v.

NOU 1999: 31 Oppkjøp og inndriving av fordringer m.v. (Utredning nr. 5) ble avgitt til Justisdepartementet 18. november 1999. Utredningen inneholdt forslag til lovgivning som skulle gjelde for oppkjøp og inndriving av forfalte fordringer, særlig misligholdte lånefordringer kjøpt opp til betydelig underkurs.

Banklovkommisjonen foreslo at virksomhet med erverv og inndriving av forfalte krav skulle utløse krav om inkassobevilling og at Kredittilsynet (nå Finanstilsynet) skulle ha tilsyn med slik virksomhet. Det ble også foreslått nye regler i inkassoloven som satte grenser for hvor stor egeninteresse innkreverne kunne ha i at inndrivingen lykkes. Banklovkommisjonen fremmet videre et forslag om innføring av et foretaksrettet bevillingssystem for all inndrivingsvirksomhet, med unntak av advokaters fremmedinkasso.

Banklovkommisjonen ble av Justisdepartementet bedt om å utarbeide et lovforslag som ga skyldneren forkjøpsrett ved overdragelse av fordringen, jf. beskrivelsen av Utredning nr. 1 foran. I Banklovkommisjonen gjorde det seg gjeldende ulike syn på i hvilken utstrekning innføring av en forkjøpsrett vil bidra til å styrke stillingen til låntakere flest, og i hvilken utstrekning det vil være behov for forkjøpsrett ved siden av de foreslåtte endringer i inkassoloven, som det under alle omstendigheter ble antatt å være behov for. Banklovkommisjonens forslag ble delvis fulgt opp i lov om endringer i inkassoloven av 16. mars 2001 nr. 8. Endringene i inkassoloven trådte i kraft 1. januar 2002. Lovens øvrige forarbeider er Ot.prp. nr. 26 (2000–2001), Innst. O. nr. 47 og Besl. O. nr. 61. I loven utvides definisjonen av inkassovirksomhet til også å omfatte oppkjøp av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse. I ettertid foreslo Justisdepartementet blant annet nye regler om en klagenemnd for inkassosaker. Ved lov 20. desember 2002 nr. 106 ble det på bakgrunn av dette gjort endringer i inkassoloven, jf. også Ot. prp. nr. 115 (2001–2002). En avtale som åpner for en inkassoklagenemnd, ble av Forbrukerrådet og Norske Inkassobyråers Forening undertegnet 28. oktober 2002.

Utredning nr. 6: NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet

NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet (Utredning nr. 6) ble avgitt til Finansdepartementet 29. juni 2001. Lovutkastet bygget videre på forslaget fremmet i Banklovkommisjonens Utredning nr. 4, NOU 1998: 14 Finansforetak m.v., og må igjen sees i sammenheng med Banklovkommisjonen Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8) som dannet basis for gjeldende lov om finansforetak og finanskonsern.

Utredning nr. 6 inneholdt forslag til ny felles lovgivning for banker, forsikringsselskaper og andre finansforetak. Det ble foreslått regler om organisering av virksomheten, herunder utkontraktering av tjenester, verdipapirisering, likviditet, plasseringsgrenser, pantesikrede obligasjoner, produktpakker og behandling av kundeopplysninger.

I utredningen ble enkelte alminnelige regler for finansforetaks virksomhet, behandlet. Banklovkommisjonen foreslo blant annet at det ble innført en bestemmelse om god forretningsskikk for finansforetak. Videre foreslo Banklovkommisjonen regler om finansforetaks opplysningsplikt overfor kunder og bruk av opplysninger om kunder, herunder regler om konfidensialitet og taushetsplikt.

Banklovkommisjonen vurderte spørsmål som bortsetting av tjenester (outsourcing), og foreslo regler for slik bortsetting. Banklovkommisjonen foreslo blant annet at finansforetak ble pålagt en meldeplikt til Kredittilsynet før de utkontrakterer deler av den konsesjonspliktige virksomheten og/eller funksjoner som påvirker utførelsen av denne virksomheten.

Det ble videre forslått å gi banker, forsikringsselskaper og kredittforetak adgang til verdipapirisering. Verdipapirisering innebærer at fordringsmasser av ulike slag selges til et foretak hvis virksomhet er begrenset til å eie fordringene og til å finansiere ervervet gjennom utstedelse av obligasjoner. Disse reglene ble imidlertid opphevet ved finansforetaksloven av 2015.

Banklovkommisjonen foreslo videre at et kredittforetak skulle kunne ta opp obligasjonslån sikret med porteføljepant (pantesikrede obligasjoner). I flere EU-land var det gitt særskilte lovbestemmelser som gjør slike obligasjoner til særlig sikre investeringsobjekter. Banklovkommisjonen foreslo bestemmelser som gjorde det mulig for norske kredittforetak å utstede slike obligasjoner.

Banklovkommisjonen foreslo endringer i bankers likviditetskrav slik at man som hovedregel gikk bort fra dagens ordning med kvantitative likviditetskrav og erstattet dette med kvalitative krav. Tilsyn skulle føres gjennom løpetidsrapportering. Reglene om likviditet gjaldt for alle finansforetak.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.3).

Utredning nr. 7: NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning

NOU 2001: 24 Ny livsforsikringslovgivning (Utredning nr. 7) ble også avgitt til Finansdepartementet 29. juni 2001.

I Utredning nr. 7 behandlet Banklovkommisjonen livsforsikringslovgivningen, med hovedvekt på kollektiv pensjonsforsikring. I utredningen la Banklovkommisjonen frem forslag til et nytt regelsett for regulering av livsforsikringsselskapers virksomhet. Regelforslaget var basert på nye prinsipper for regulering av forholdet mellom kunde og forsikringsselskap. Banklovkommisjonen foreslo at bestemmelsene ble inntatt som et nytt kapittel 8a i forsikringsvirksomhetsloven av 1988. Formålet med reglene var å øke forutberegnelighet og oversiktlighet for forsikringskundene. I utredningen ble det også behandlet et begrenset antall spørsmål som direkte angikk individuell livsforsikring.

Lovutkastet ble til slutt tatt inn i lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven). Reglene ble ikke opphevet ved finansforetaksloven av 2015, men redaksjonelt tilpasset som følge av at flere av de øvrige regler i forsikringsvirksomhetsloven ble opphevet og videreført i finansforetaksloven.

Utredning nr. 8: NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II

NOU 2002: 14 Finansforetakenes virksomhet II (Utredning nr. 8) ble avgitt til Finansdepartementet 27. juni 2002.

I Utredning nr. 8 behandlet Banklovkommisjonen utbytte og konsernbidrag, finansforetaks eie av aksjer, andeler og fast eiendom, kredittforetaks adgang til å eie bank eller forsikringsselskap, tvisteløsningsordninger, tilsynsmyndighetenes kompetanse vis-á-vis finansforetakene, nasjonale og overnasjonale tilsynsmyndigheter, fjernsalg av finansielle tjenester og tiltak mot hvitvasking av penger. Lovforslaget bygget på lovforslag fremmet i Utredning nr. 4 (NOU 1998: 14 Finansforetak m.v.) og Utredning nr. 6 (NOU 2001: 23 Finansforetakenes virksomhet), og må derfor sees i sammenheng med disse utredningene avgitt fra Banklovkommisjonen. Deler av lovutkastet ble tatt inn i lov 10. juni 1988 nr. 44 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Reglene må for øvrig sees i sammenheng med Banklovkommisjonens Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8) som resulterte i finansforetaksloven av 2015, hvor finansieringsvirksomhetslovens ble opphevet, som følge av at reglene der i stor grad ble videreført i den nye loven.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.4).

Utredning nr. 9: NOU 2002: 21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler

NOU 2002: 21 Oppsigelse mv. av forsikringsavtaler (Utredning nr. 9) ble avgitt til Justisdepartementet 18. desember 2002.

I Utredning nr. 9 foreslo Banklovkommisjonen en revisjon av reglene om fornyelse og oppsigelse av andre forsikringsavtaler enn livsforsikringsavtaler. Lovutkastet omfattet skadeforsikring, sykeforsikring og ulykkesforsikring.

Det ble foreslått at forsikringstakeren i forsikringstiden skulle kunne flytte forsikringen fra ett selskap til et annet. Videre ble det foreslått en endring av fristene for å unnlate å fornye forsikringen ved utløpet av forsikringstiden, og en plikt for forsikringsselskapet til å informere forsikringstakeren om reglene for å unnlate fornyelse. Hensikten med forslagene var å styrke forsikringstakerens stilling og hindre innelåsningsmekanismer som var ansett som uheldige for konkurransen i forsikringsmarkedet.

Banklovkommisjonen så ikke behov for å endre reglene om forsikringstakerens rett til oppsigelse av livsforsikringsavtaler. Banklovkommisjonen foreslo at regelrevisjonen blant annet skjedde ved en endring av lov om forsikringsavtaler av 16. juni 1989 nr. 69 kapitlene 3 og 12.

Forslaget ble fulgt opp i lov 29. april 2005 nr. 22, som trådte i kraft 1. januar 2006, og endret lov om forsikringsavtaler. Det ble da blant annet innført en rett til automatisk fornyelse og flytting av forsikringer.

Utredning nr. 10: NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring

NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring (Utredning nr. 10) ble avgitt til Finansdepartementet 5. mars 2003. Utredningen var delt i to deler som begge omfattet emneområder av sentral betydning for konkurranseforholdene i markedet for kollektiv pensjonssparing.

Den første delen inneholdt utkast til ny lovgivning om kommunale pensjonsordninger tilpasset behovet for ryddige konkurranseforhold i det kommunale markedssegment. Banklovkommisjonens lovutkast gjorde det mulig for samtlige livsforsikringsselskaper å markedsføre kommunale pensjonsprodukter som imøtekom de krav som etter Arbeidsrettens dom av 8. oktober 2002 fulgte av den dagjeldende Hovedtariffavtale i kommunal sektor. Det ble forutsatt at de dispensasjoner fra gjeldende lov om forsikringsvirksomhet som var meddelt ulike selskaper, skulle bortfalle.

Den andre delen av utredningen inneholdt et lovutkast med et samlet regelverk om flytting av livsforsikrings- og pensjonskontrakter. Lovutkastet videreførte prinsippet om alminnelig flytterett i tidligere forsikringsvirksomhetsloven av 1988 § 7-8. I denne delen av utredningen la Banklovkommisjonen vesentlig vekt på forenkling, opprydding og modernisering av de detaljerte og omfattende forskrifter som gjaldt på området. Lovutkastet omfattet flytting av så vel private som kommunale pensjonsordninger.

Ot.prp. nr. 11 (2003–2004) Om lov om endringer i lov 10. juni 1988 nr. 39 om forsikringsvirksomhet m.v. (kommunale pensjonsordninger m.v.) ble godkjent i Statsråd 24. oktober 2003, med et lovforslag som med mindre endringer svarte til Banklovkommisjonens forslag. I forsikringsvirksomhetsloven ble det ved lov av 19. desember 2003 nr. 121, vedtatt et nytt kapittel 8b om kommunale pensjonsordninger og et nytt kapittel 8c om flytting. Loven trådte i kraft 1. januar 2004, og følger nå av lov 10. juni 2005 nr. 44 om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven kapitler 4 og 6 etter de endringer som ble gjennomført ved vedtakelse av finansforetaksloven av 2015).

Utredning nr. 11: NOU 2003: 28 Kjønns- og aldersnøytralitet i kollektive pensjonsordninger

NOU 2003: 28 Kjønns- og aldersnøytralitet i kollektive pensjonsordninger (Utredning nr. 11) ble avgitt til Finansdepartementet 10. desember 2003.

Utredningen inneholdt forslag til endringer i forsikringsvirksomhetsloven som åpnet for at livsforsikringsselskaper kunne etablere fellesordninger for å sikre kjønns- og aldersnøytralitet i ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som inngikk i fellesordningen. Kjønns- og aldersnøytralitet i pensjonsordninger med innskuddspensjon og engangsbetalt foretakspensjon var ivaretatt ved de endringer som ble foretatt i innskuddspensjonsloven og foretakspensjonsloven ved lov 13. desember 2002 nr. 75.

Forslaget sørget for at fellesordningen for premieberegning som helhet ble sikret en premie som var tilstrekkelig til å dekke de rettigheter som samtlige medlemmer av pensjonsordningene i en fellesordning opptjener i løpet av året. Det samlede premievolum til en fellesordning skulle etter forslaget fordeles mellom pensjonsordningene etter kjønns- og aldersnøytrale kriterier. Forslaget var basert på det samme system og de samme lovtekniske løsninger som Banklovkommisjonen foreslo for kommunale pensjonsordninger i Utredning nr. 10, NOU 2003: 11 Konkurranse i kollektiv livsforsikring. I sin behandling la Banklovkommisjonen vekt på å finne løsninger som var prøvd i praksis og som ville kunne fungere på en forutberegnelig måte dersom markedet valgte å ta dem i bruk.

Lovutkastet ble i det vesentlige fulgt opp i Ot.prp. nr. 52 (2005–2006) og ble ved lovendring 30. juni 2006 nr. 40 tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven av 2005 (forsikringsvirksomhetsloven kapittel 5 etter de endringer som ble gjennomført ved vedtakelse av finansforetaksloven).

Utredning nr. 12: NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov

NOU 2004: 24 Pensjonskasselovgivning. Konsolidert forsikringslov (Utredning nr. 12) ble avgitt til Finansdepartementet 11. november 2004. Utredningen er delt i to deler.

Den første delen inneholdt forslag til endringer i forsikringsvirksomhetsloven av 1988 som innebar at det ble tatt inn bestemmelser om pensjonskasser og om pensjonskassers virksomhet i loven. Lovforslaget gjennomførte EUs pensjonskassedirektiv (2003/41/EF) i norsk rett. Ved utarbeidelsen av lovforslaget la Banklovkommisjonen vekt på at pensjonskassene skulle kunne operere innenfor de samme rammebetingelsene som var foreslått for livsforsikringsselskaper i Innst. O. nr. 4 (2004–2005). Lovforslaget åpnet for interkommunale pensjonskasser og felles pensjonskasser for foretak med pensjonsordning som inngikk i samme fellesordning for premieberegning under forutsetning av at Banklovkommisjonens lovforslag i Utredning nr. 11, NOU 2003: 28, ble gjennomført. Det ble også åpnet for at foreninger for selvstendig næringsdrivende kunne etablere felles pensjonskasse for sine medlemmer og deres arbeidstakere.

Banklovkommisjonen foreslo også at det ble åpnet for etablering av egne innskuddspensjonsforetak som kunne tilby innskuddspensjonsordninger uten forsikringselement, hvor arbeidstakernes pensjonsrettigheter var sikret i samsvar med kravene i EUs pensjonskassedirektiv. Dette ville etter Banklovkommisjonens vurdering også sikre konkurransen innenfor dette segmentet av pensjonsmarkedet.

Den andre delen av utredningen inneholdt forslag til en redaksjonell opprydding av forsikringsvirksomhetsloven. Forslaget omfattet de endringer i forsikringsvirksomhetsloven som ble foreslått i Innst. O. nr. 4 (2004–2005), i Utredning nr. 11, NOU 2003: 28, og forslaget til bestemmelser om pensjonskasser i den første delen av utredningen. En konsolidert forsikringslov ble ansett å sikre oversiktlighet i forsikringslovgivningen på en bedre måte enn det som ville være tilfelle i dagjeldende forsikringsvirksomhetslov, dersom de foreslåtte endringer i loven ble gjennomført.

Lov om forsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet mv. (forsikringsvirksomhetsloven) av 10. juni 2005 nr. 44, trådte i kraft 1. juli 2006. Loven er senere endret på flere punkter blant annet på bakgrunn av Banklovkommisjonens senere utredninger, herunder særlig utredning nr. 20, NOU 2008: 20 Skadeforsikringsselskapenes virksomhet, og Utredning nr. 24, NOU 2011: 8 Ny finanslovgivning. Lovens tittel ble også endret i 2015 til lov om forsikringsvirksomhet.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.5).

Utredning nr. 13: NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon

NOU 2005: 15 Obligatorisk tjenestepensjon (Utredning nr. 13) ble avgitt til Finansdepartementet 1. juli 2005.

I forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 12 (2004–2005) Pensjonsreform – trygghet for pensjonene, vedtok Stortinget den 26. mai 2005 at det skulle innføres obligatorisk tjenestepensjon i arbeidsforhold, og at disse ordningene skulle utformes innenfor foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven (pensjonslovene). Stortinget forutsatte at nødvendig lovgivning skulle være vedtatt og satt i kraft 1. januar 2006. På denne bakgrunn ga Finansdepartementet i brev av 27. mai 2005 Banklovkommisjonen i oppdrag å fremlegge en utredning med tilhørende utkast til lovgivning om obligatorisk tjenestepensjon innen 1. juli 2005.

Etter Banklovkommisjonens utkast skulle foretak som på denne tiden ikke hadde pensjonsordning for sine arbeidstakere, ha plikt til å opprette en pensjonsordning i henhold til foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven som sikret arbeidstakerne alderspensjon i tillegg til ytelsene fra eksisterende folketrygd. De foretak som allerede hadde etablert tjenestepensjonsordninger i henhold til foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven, ville ikke berøres forutsatt at pensjonsordningen allerede ga alderspensjon som var likeverdig med, eller bedre enn, alderspensjon etter minstekravene.

På bakgrunn av at verken foretakspensjonsloven eller innskuddspensjonsloven stilte krav til størrelsen på alderspensjonsytelsene, var et sentralt spørsmål i Banklovkommisjonens arbeid og i et utkast til lov om obligatorisk tjenestepensjon å kunne konkretisere hvilke minimumsstandarder for alderspensjonsytelser som burde lovfestes. I denne forbindelse fikk Banklovkommisjonen utarbeidet omfattende beregninger som utgjorde en del av utredningen.

Lov om obligatorisk tjenestepensjon av 21. desember 2005 trådte i kraft 1. januar 2006.

Utredning nr. 14: NOU 2006: 12 Fellespensjonskasser

NOU 2006: 12 Fellespensjonskasser (Utredning nr. 14) ble avgitt til Finansdepartementet 2. mai 2006, og inneholdt utkast til endringer i forsikringsvirksomhetsloven.

I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 68 (2004–2005) om forsikringsloven og endringer i innskuddspensjonsloven, traff Stortinget et anmodningsvedtak hvor Regjeringen ble bedt om å legge frem lovforslag om fellespensjonskasse for flere private foretak etter mønster av en interkommunal pensjonskasse. På denne bakgrunn ba Finansdepartementet i brev av 26. august 2005 Banklovkommisjonen utrede spørsmålet, herunder lovforslag, om fellespensjonskasse for flere private foretak innen 1. mai 2006.

I sitt lovforslag foreslo Banklovkommisjonen endringer i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 som innebar at det ble åpnet for at flere uavhengige foretak kunne gå sammen om å etablere en fellespensjonskasse for foretakenes pensjonsordninger. Samarbeidet mellom foretakene og således etableringen av en fellespensjonskasse, skulle være basert på en samarbeidsavtale omfattet av alle foretakene som inngikk i fellespensjonskassen. Det ble videre forslått en del særlige regler vedrørende utforming av vedtektene, fellespensjonskassens øverste organ og særlige forhold knyttet til endringer i samarbeidet som lå til grunn for fellespensjonskassen. Banklovkommisjonen så ikke behov for at det ble gjort endringer i annen lovgivning.

Forslaget ble fulgt opp i lov 15. juni 2007 nr. 29 om endringer i forsikringsvirksomhetsloven (fellespensjonskasser), og ble tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven kapittel 7 (forsikringsvirksomhetsloven kapittel 2 etter de endringer som ble gjennomført ved vedtakelse av finansforetaksloven). Endringene trådte i kraft 1. juli 2007.

Utredning nr. 15: NOU 2006: 17 Kredittforening som konsernspiss

NOU 2006: 17 Kredittforeninger som konsernspiss (Utredning nr. 15) ble avgitt til Finansdepartementet 8. september 2006.

I utredningen vurderte Banklovkommisjonen spørsmål knyttet til kredittforetaket Landkreditt og en konserngruppe med konsernlignende tilknytning mellom foreningen Landkreditt og andre finansforetak (herunder bank). Banklovkommisjonen utarbeidet utkast til lovendringer som ville legge forholdene til rette for slik konserndannelse.

Lov om endringer i finansieringsvirksomhetsloven og enkelte andre lover (kredittforening som konsernspiss mv.) ble vedtatt 15. juni 2007 med ikrafttredelse 1. juli 2007. Loven åpnet for at kredittforeninger kunne etableres som morselskap i et finanskonsern, i form av en eierforening som etter sine vedtekter ikke skulle drive annen virksomhet enn å forvalte sine eierinteresser i foretakene som inngår i finanskonsernet. Eierforeningen vil i et slikt konsern være et rent holdingsselskap uten operativ finansieringsvirksomhet. Et slikt holdingsselskap hadde hittil bare kunnet etableres i form av et aksjeselskap eller allmennaksjeselskap.

Reglene om slik konserndannelsen må sees i sammenheng med Banklovkommisjonens senere arbeid i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8) som nå i stor grad følger av finansforetaksloven av 2015.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.6).

Utredning nr. 16: NOU 2007: 1 Meglerprovisjon i forsikring

NOU 2007: 1 Meglerprovisjoner i forsikring (Utredning nr. 16) ble avgitt til Finansdepartementet 16. januar 2007.

Utredningen omfattet forslag til lovbestemmelser som satte forbud mot at forsikringsmeglere mottok provisjoner fra forsikringsselskapene. I sitt lovforslag foreslo Banklovkommisjonen at et forbud mot meglerprovisjoner i forsikring ble gjennomført ved at det ble tatt inn en bestemmelse i forsikringsformidlingsloven som fastsatte at forsikringsmeglingsforetak som driver virksomhet her i riket ikke har adgang til å motta provisjon eller annet vederlag for forsikringsformidlingen fra forsikringsselskapet.

Det ble videre foreslått at det i forsikringsvirksomhetsloven ble tatt inn en bestemmelse om at forsikringsselskap ikke hadde adgang til å betale provisjon eller annet vederlag til forsikringsmeglere i anledning formidling av en kontrakt. På bakgrunn av internasjonale forhold ble det foreslått unntak fra forbudet for enkelte forsikringsområder som er av utpreget internasjonal karakter. Dette gjaldt blant annet deler av sjø- og energiforsikringsområdet. Banklovkommisjonen mente at en innføring av et slikt forbud mot provisjoner ikke medførte behov for at det ble gjort endringer i annen lovgivning.

Endringer i forsikringsformidlingsloven § 5-2a og tidligere forsikringsvirksomhetslov av 2005 § 6-9 (nå finansforetaksloven § 13-17) trådte i kraft 1. januar 2006.

Utredning nr. 17: NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp

NOU 2007: 5 Frarådningsplikt i kredittkjøp (Utredning nr. 17) ble avgitt til Justis- og politidepartementet 29. mai 2007.

Utredningen inneholdt utkast til ny § 4 tredje ledd og ny § 5 annet og tredje ledd i kredittkjøploven av 1985. Bakgrunnen for mandatet gitt av Finansdepartementet i samråd med Justis- og politidepartementet, var at Stortinget 2. desember 2004 ba Regjeringen fremme forslag til lovendringer som påla utlåner frarådningsplikt, etter mønster av finansavtaleloven § 47, også ved relevante former for utlån som var regulert ved kredittkjøploven.

Banklovkommisjonen foreslo i denne utredningen endringer i kredittkjøploven som innebar at kredittyter og selger ble pålagt en frarådningsplikt i kredittsituasjoner som var omfattet av kredittkjøploven. Frarådningsplikten innebar at i tilfeller hvor kredittyter eller selger må anta at forbrukerens økonomiske evne eller andre forhold på dennes side, tilsa at forbrukeren burde overveie å avstå fra kredittkjøpet eller å gjennomføre kredittkjøpet, skulle forbrukeren skriftlig underrettes om dette før kredittkjøp ble inngått eller salgstingen overgitt forbrukeren.

Bestemmelsene ble tatt inn i kredittkjøploven ved lov 20. juni 2008 nr. 45 om endringer i lov om kredittkjøp m.m. (frarådingsplikt). Kredittkjøploven ble for øvrig opphevet ved lov 7. mai 2010 nr. 15 om endringer i finansavtaleloven som følge av gjennomføring av direktiv (2008/48/EF) om kredittavtaler for forbrukere mv. Opphevelsen var mulig som følge av at finansavtalelovens virkeområde ble utvidet slik at kredittavtaler ble omfattet. Frarådningsplikten i finansavtaleloven § 47 vil derfor også nå gjelde for kredittavtaler.

Utredning nr. 18: NOU 2007: 17 Individuell pensjonsordning

NOU 2007: 17 Individuell pensjonsordning (Utredning nr. 18) ble avgitt til Finansdepartementet 19. desember 2007.

Utredningen omfattet utkast til ny lov om individuelle pensjonsavtaler. Bakgrunnen for oppdraget var et pensjonsforlik i Stortinget av 21. mars 2007 mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre. Utkastet til lov om individuelle pensjonsavtaler innebar at alle personer over 18 år, uavhengig av arbeidstilknytning, kunne inngå individuell pensjonsavtale i form av innskuddspensjonsavtale eller pensjonsforsikringsavtale innenfor rammene for fradrag i skattepliktig inntekt til enhver tid. Avtalen skulle sikre alderspensjon og kunne tilbys av bank, livsforsikringsselskap, pensjonsforetak og forvaltningsselskap for verdipapirfond. Lovutkastet åpnet for at avtalen i tillegg til alderspensjon kunne omfatte uføre- og/eller etterlatteytelser. Det ble også åpnet for at pensjonskapitalen knyttet til individuelle pensjonsavtaler i en rekke tilfeller kunne samordnes med andre pensjonsrettigheter som kunden hadde. Dette vil gi kunden bedre oversikt over sine samlede pensjonsrettigheter og åpnet for effektivisering av forvaltningen og administrasjonen av pensjonsrettighetene.

Lov om individuell pensjonsordning ble vedtatt 27. juni 2008 nr. 62. Loven trådte i kraft samme dag, med unntak av visse endringer i foretakspensjonsloven og innskuddspensjonsloven som trådte i kraft 31. desember 2008.

Utredning nr. 19: NOU 2008: 13 Eierkontroll i finansinstitusjoner

NOU 2008: 13 Eierkontroll i finansinstitusjoner (Utredning nr. 19) ble avgitt til Finansdepartementet 6. august 2008.

Utredningen inneholdt utkast til endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) vedrørende prosedyreregler og kriterier ved behandlingen av erverv og forhøyelse av eierandeler i finansinstitusjoner innenfor EØS-området.

Banklovkommisjonens utkast til endringer i finansieringsvirksomhetsloven reflekterte de nye bestemmelsene om eierkontroll ved erverv av eierandeler i direktiv 2007/44/EF, og utkastet innebar endringer i finansieringsvirksomhetsloven §§ 2-2 til 2-6.

Banklovkommisjonen så det som en fordel å kunne videreføre systematikken og opplegget i gjeldende lov så langt dette var mulig uten vesentlige endringer. Endringene av bestemmelsene var begrenset til det som var nødvendig for en forsvarlig gjennomføring av endringsdirektivet i norsk rett. Direktiv 2007/44/EF gjorde ikke endringer i gjeldende regler om eierkontroll ved konsesjonstildelingen. I tidligere regler var egnethetsvurderingene ved henholdsvis konsesjonstildeling og erverv av eierandeler basert på de samme kriterier. I norsk rett var dette gjort ved at konsesjonstildelingsreglene henviste til eierkontrollreglene ved erverv. Endringsbestemmelsene i direktiv 2007/44/EF medførte her et skille. For å markere denne forskjellen, foreslo Banklovkommisjonen derfor også mindre justeringer i finansieringsvirksomhetsloven § 3-3, forretningsbankloven og forsikringsvirksomhetsloven. Lovutkastet ble i det vesentlige inntatt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 ved lovendring av 19. juni nr. 59 og trådte i kraft 1. juli 2009.

Reglene må for øvrig sees i sammenheng med Banklovkommisjonens Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8) som endte i finansforetaksloven av 2015, hvor finansieringsvirksomhetsloven ble opphevet, som følge av at reglene der i stor grad ble videreført i den nye loven.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.7).

Utredning nr. 20: NOU 2008: 20 Skadeforsikringsselskapenes virksomhet

NOU 2008: 20 Skadeforsikringsselskapenes virksomhet (Utredning nr. 20) ble avgitt til Finansdepartementet 16. desember 2008.

Utredningen inneholdt en gjennomgang av virksomhetsreglene for skadeforsikring med utkast til endringer i forsikringsvirksomhetsloven av 2005.

Utredningen inneholdt en grundig redegjørelse for norsk skadeforsikringsvirksomhet og de sentrale trekk ved utviklingen i de senere år. Det ble fremlagt utkast til nytt regelverk for skadeforsikring som ble forutsatt tatt inn i et eget kapittel i forsikringsvirksomhetsloven. Dermed hadde Banklovkommisjonen fullført arbeidet med revisjon og modernisering av lovgivningen på forsikringsområdet. I tidligere utredninger var det fremlagt forslag til det regelverket om livsforsikringsselskaper, pensjonsforetak og deres virksomhet som senere ble fulgt opp i forsikringsvirksomhetsloven.

Banklovkommisjonens lovutkast til nye virksomhetsregler for skadeforsikring innebar på en rekke punkter at sentrale hovedprinsipp i gjeldende forskriftsregler for skadeforsikring, ble løftet opp i forsikringsvirksomhetsloven. På en del områder ble det foreslått materielle endringer og presiseringer i forhold til eksisterende regelverk. Dette gjaldt blant annet for forsikringstekniske avsetninger som følge av innføring av nye regnskapsregler for forsikring. Lovutkastet inneholdt videre utkast til nye regler om selvforsikringsordninger. Det var også utformet et opplegg for utligningsordninger for nødvendighetsforsikringer for privatkunder som omfattet tilfelle der forsikringsselskapene etter de nye reglene i forsikringsavtaleloven i utgangspunktet kunne nekte kunden forsikring.

Bestemmelsen ble tatt inn i forsikringsvirksomhetsloven ved lov 17. desember 2010 nr. 84, og – med unntak av bestemmelsen om utligningsordning (nå § 7-8 i forsikringsvirksomhetsloven 2015) – trådte bestemmelsene i kraft 1. januar 2011.

Utredning nr. 21: NOU 2008: 21 Nettbankbasert betalingsoverføring

NOU 2008: 21 Nettbankbasert betalingsoverføring (Utredning nr. 21) ble avgitt til Justis- og politidepartementet 15. desember 2008.

Utredningen omhandlet regler knyttet til sikkerhet ved bruk av nettbank. Utredningen inneholdt utkast til endringer i lov 25. juni 1999 nr. 46 om finansavtaler og finansoppdrag (finansavtaleloven). Banklovkommisjonen foreslo i denne utredningen at det ble inntatt et nytt avsnitt V i kapittel 2 i finansavtaleloven som blant annet vedrørte utilsiktet og urettmessig bruk av nettbasert betalingstjeneste. Utkastet innebar at tap ved utilsiktede eller urettmessige betalingsoverføringer som følge av feilbruk eller misbruk, bare delvis skulle bæres av kunden. Banklovkommisjonen vurderte det som hensiktsmessig å videreføre prinsippene fra finansavtaleloven §§ 34 flg., særlig reglene om betalingskort i finansavtaleloven § 35. Disse bestemmelsene gjaldt kun for misbruk av betalingskort. Banklovkommisjonen mente likevel at behovet for ansvarsregulering når det gjaldt tap som oppstod ved bruk av nettbasert betalingstjeneste, gjorde seg gjeldende både når det gjaldt feilbruk fra kundens side og uvedkommendes misbruk av nettbankkonti.

For tilfeller hvor kunden utviste grov uaktsomhet ved bruk av nettbasert betalingstjeneste eller oppbevaring av nødvendig brukerlegitimasjon, og dette førte til tap som følge av at utilsiktede eller urettmessige betalingsoverføringer ble iverksatt, skulle kunden bære en større del av tapet. Egenandelen var her satt noe høyere enn for betalingskortene. Formålet var å legge til rette for en rimeligere tapsfordeling i visse særlige tilfelle og statuere at nettbaserte betalingstjenester har så mange iboende risiki at kunden må opptre aktsomt og forsiktig i sin bruk av tjenesten.

Når det gjaldt krav til dokumentasjon, hadde Banklovkommisjonen, av både prosessøkonomiske og samfunnsøkonomiske hensyn, sett det som hensiktsmessig at kundens krav om tilbakeføring var begrunnet og at kunden i tillegg pliktet å gi opplysninger til institusjonen om, og på hvilken måte, det var gjort forsøk på å få betalingsmottakeren til å tilbakeføre beløp som utilsiktet eller urettmessig var overført til mottakeren.

Utredning nr. 22: NOU 2009: 2 Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv.

NOU 2009: 2 Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv. (Utredning nr. 22) ble avgitt til Finansdepartementet 9. januar 2009.

Utredningen omfattet utkast til endringer i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven). Lovutkastet omhandler først og fremst sparebanker og andre finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si gjensidige forsikringsselskaper og samvirkeforetak av låntakere (kredittforeninger). Lovutkastet ble foreslått inntatt i nye kapitler 2b til 2d i finansieringsvirksomhetsloven.

Den første delen (utkastet kapittel 2b) omfattet hovedregler om de ulike kapitalformer i finansinstitusjoner, og utkast til et modernisert regelverk om egenkapitalbevis utstedt av sparebanker, gjensidige forsikringsselskaper og kredittforeninger. Formålet med utkastet til ny lovgivning om egenkapitalbevis var først og fremst å gi finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form tilgang til et egenkapitalinstrument som markedsmessig i hovedsak kan sidestilles med aksjer.

Det ble samtidig fremlagt forslag til ny lovgivning om struktur- og foretaksendringer i finansinstitusjoner som ikke er organisert i aksjeselskaps form, det vil si transaksjoner som gjelder sammenslåing, deling, virksomhetsoverdragelse, avvikling og omdanning av slike institusjoner (utkastet kapittel 2c). Denne del av lovutkastet var forutsatt å erstatte reglene om omdanning i daværende finansieringsvirksomhetslov §§ 2-18 til 2-24, men omhandlet for øvrig først og fremst selskapsrettslige spørsmål som ikke var regulert i gjeldende finanslovgivning. En sentral føring i Finansdepartementets oppdrag til Banklovkommisjonen var at lovutkastet skulle legge til rette for at tradisjonell sparebank og eierandelskapitalbank ble videreført som hovedmodeller i sparebanksektoren. Banklovkommisjonen var derfor bedt om også å vurdere de konsesjonsspørsmål som oppstår ved omdanning av sparebank til bank i aksjeselskaps form, og særskilt hvilken adgang departementet har og bør ha til å avslå søknad om slik omdanning. Banklovkommisjonen frarådde at slike spørsmål ble detaljregulert i lovgivningen. Banklovkommisjonen la til grunn at dette fortsatt burde avgjøres av konsesjonsmyndigheten ved en samlet vurdering i det enkelte tilfellet, og at omdanning fortsatt burde være et realistisk alternativ for en sparebank med et konkretisert behov for å skaffe egenkapital fra aksjemarkedet eller for strukturell tilpasning til utviklingen i finansmarkedet.

Den tredje delen (utkastet kapittel 2d) omfattet forslag til ny lovgivning om finans- og sparebankstiftelser som opprettes i forbindelse med slike struktur- og foretaksendringer, og som skal være eier av egenkapitalbevis og i tilfelle aksjer som utstedes som ledd i slike transaksjoner. Daværende finansieringsvirksomhetslov §§ 2-18 til 2-24 inneholdt en del regler om stiftelser som opprettes ved omdanning til institusjon i aksjeselskaps form, men ut over dette inneholdt ikke gjeldende lovgivning bestemmelser om finans- og sparebankstiftelser. Bestemmelsene ble inntatt i finansieringsvirksomhetsloven som nye kapitler 2b, 2c og 2d ved lovendring av 19. juni 2009 nr. 46. Reglene må for øvrig sees i sammenheng med Banklovkommisjonens Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8) som resulterte i finansforetaksloven av 2015, hvor finansieringsvirksomhetslovens ble opphevet, som følge av at reglene der i stor grad ble videreført i den nye loven.

En oversikt over utredningen er også gitt i Utredning nr. 24 (NOU 2011: 8 Bind A avsnitt 3.8).

Utredning nr. 23: NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I

NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I (Utredning nr. 23) ble avgitt til Finansdepartementet 5. mai 2010.

Utredningen omfattet utkast til endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, lov om obligatorisk tjenestepensjon og lov om individuell pensjonsordning.

Ved lov 5. juni 2009 nr. 32 om endringer i folketrygdloven (ny alderspensjon) ble det vedtatt nye regler for opptjening og beregning av alderspensjon i folketrygden. Finansdepartementet ba i brev av 7. juli 2009 Banklovkommisjonen om å utrede og foreslå endringer i pensjonslovene for å tilpasse disse til de endringer som var vedtatt i folketrygdloven hva gjelder alderspensjon, samt til ny AFP-ordning i privat sektor.

I samsvar med mandatet fant Banklovkommisjonen det hensiktsmessig å oppdele sitt arbeid med tilpasningene av pensjonslovene til ny alderspensjon i folketrygden . I denne første utredningen ble det fremlagt forslag til endringer i pensjonslovene som innebar at det ble innført fleksibelt uttak av alderspensjon i private tjenestepensjonsordninger. For ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger innebar endringene i folketrygden at en opprettholdelse av pensjonsproduktene slik de var utformet, ikke var mulig. Det var ikke mulig innenfor tidsfristene for denne utredningen å foreta en gjennomgang av hvordan forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger basert på de ulike elementene fra eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger, kunne utformes i fremtiden. Banklovkommisjonen foreslo derfor i denne utredningen endringer i foretakspensjonsloven som innebar en overgangsordning for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger som tillot en videreføring av eksisterende ordninger ved siden av de nye reglene i folketrygdloven som trådte i kraft 1. januar 2011 og inntil det forelå en endelig avklaring av tilpasning av foretakspensjonsloven til ny folketrygd. De spørsmålet dette reiste, ble inntatt i Banklovkommisjonens Utredning nr. 27, NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III, og Utredning nr. 29 (NOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV).

Utkastet til endringer i innskuddspensjonsloven, lov om individuelle pensjonsordninger og lov om obligatorisk tjenestepensjon for øvrig, fulgte opp anmodningen i mandatet om at endringene i pensjonslovene i hensiktsmessig grad skulle utformes slik at de fulgte opp hovedprinsippene i den vedtatte folketrygden. Lovutkastet ble i det vesentlige fulgt opp ved lov 17. desember 2010 nr. 83 om endringer i foretakspensjonsloven, innskuddspensjonsloven, lov om individuell pensjonsordning mv.

Utredning nr. 24: NOU 2011: 8 Ny finanslovgivning

NOU 2011: 8 Ny finanslovgivning (Utredning nr. 24) ble avgitt til Finansdepartementet 27. mai 2011.

Utredningen omfattet utkast til ny konsolidert lovgivning om finansforetak og finanskonsern. Lovutkastet skulle imøtekomme behovet for modernisering og samordning av hovedlinjene i den offentligrettslige regulering av finansforetak og styringen av strukturforhold i finansnæringen. Forslaget var også i samsvar med de krav som følger av EØS-avtalen og EUs finanslovgivning. Lovutkastet omhandlet myndighetskravene til organisering, styringssystemer og soliditet i finansforetak, og var i store deler utformet som fellesregler for banker, kredittforetak, finansieringsforetak, forsikringsforetak, pensjonsforetak, betalingsforetak og e-pengeforetak. Det var dessuten lagt stor vekt på å fastlegge de praktisk viktige rammer for virksomhet som drives av ulike finansforetak innenfor finanskonsern og andre konsernlignende samarbeidsgrupper undergitt felles ledelse.

Banklovkommisjonens prinsipielle vurderinger fremgår av utredningen Bind B kapittel 7. Lovutkastet var utformet i samsvar med norsk lovtradisjon og med utgangspunkt i prinsipper forankret i gjeldende lovverk. Lovgivning som nylig var vedtatt av Stortinget på finansområdet ble videreført, men generelt var utkastet resultatet av en grundig gjennomgang og vurdering av gjeldende lov- og forskriftsverk med konsesjonspraksis og av utviklingen i EU/EØS av enhetlig regelverk på finansområdene, særlig direktivene om kredittinstitusjoner og forsikringsforetak. Relevante deler av det nye forsikringsdirektivet og soliditetskravene der ble også foreslått gjennomført i lovutkastet. Lovutkastet var redaksjonelt utformet som et oversiktlig og robust rammeverk for finansområdet, med et systematisk opplegg som la til rette også for innarbeiding av fremtidig lovgivning.

Banklovkommisjonens utkast til ny konsolidert finanslovgivning var ment å avløse store deler av gjeldende lovgivning på finansområdet. Dette gjaldt først og fremst begge banklovene fra 1961 og banksikringsloven fra 1996, samt finansierings- og forsikringsvirksomhetslovenes regler om institusjonelle forhold. Det ble ikke foreslått endringer i særlige virksomhetsregler for ulike typer av forsikrings- og finansieringsvirksomhet.

En første hoveddel i lovutkastet var konsesjonssystemet, som er myndighetenes styringsverktøy ved reguleringen av strukturforholdene på finansområdet. Det ble utformet fellesregler om konsesjoner til ulike typer av finansforetak og finanskonsern som ville innebære vesentlig forenkling av gjeldende lovregler. Det ble også foreslått regler om anvendelsen av norsk lovgivning på norske finansforetaks virksomhet i utlandet og på utenlandske finansforetaks virksomhet her i riket.

Den andre hoveddelen inneholdt de foretaksrettslige rammebetingelser for finansforetak med reglene om styrende organer, egenkapital og andre kapitalformer, og om sammenslåing og deling av finansforetak. Det ble lagt vekt på at rammebetingelsene ikke skulle variere med finansforetakenes foretaksform, og det ble foreslått at store deler av aksjelovgivningen skulle gjelde for sparebanker og andre finansforetak som ikke har aksjeselskap form. Dette var en utbygging av regelverket i finansieringsvirksomhetsloven kapitlene 2b til 2d vedtatt i 2009, jf. Banklovkommisjonens Utredning nr. 22 (NOU 2009: 2 Kapital- og organisasjonsformer i sparebanksektoren mv.), se også beskrivelsen av denne utredningen ovenfor.

Den tredje del av lovutkastet fremstod som sentral i lovarbeidet og omhandlet de overordnete krav til finansforetakenes organisering og drift av sin virksomhet og til soliditet og ansvarlig kapital i finansforetak:

• For det første, med utgangspunkt i nye bestemmelser i kredittinstitusjons- og forsikringsdirektivene ble det foreslått lovfesting av utførlige regler om de fleste forhold som var omfattet av krav til god virksomhetsstyring, herunder administrative systemer for styring, overvåkning og intern kontroll av finansforetakets samlede virksomhet. Dette omfattet også forhold som var viktige for kundegrupper og det alminnelige tillitsforhold mellom finansforetak og dets kunder: 1) finansforetakenes kundebehandling, særlig rådgivnings- og veiledningsvirksomheten, 2) finansforetakenes taushetsplikt ved behandling av kundeopplysninger, og 3) effektiv klagenemndsbehandling av tvister i kundeforhold.

• For det annet, det ble foreslått lovregler som konkretiserte de alminnelige krav til soliditet og ansvarlig kapital i finansforetak. Dette omfattet krav til egenkapital, likviditet og stabil finansiering av foretakenes utlån, samt mer utførlige regler om sammensetning og omfang av kravene til ansvarlig kapital for de ulike typer av finansforetak, basert på kravene i de ulike EU-/EØS-direktivene. Dette omfattet også hovedpunktene i de skjerpede kapitalkravene i det nye forsikringsdirektivet («Solvens II»).

• For det tredje ble det foreslått påbygging av reglene om virksomheten i finanskonsern. Dette omfattet nye regler om morselskapets ansvar for gjennomføringen kravene til god virksomhetsstyring for ulike finansforetak som inngår i finanskonsern, og om taushetsplikt og begrenset utveksling av kundeopplysninger mellom konsernforetak, samt videreføring av gjeldende regler om konserninterne transaksjoner og anvendelse av soliditetskrav på konsernbasis.

Lovutkastets fjerde del videreførte reglene om sikringsordninger og soliditetssvikt i banksikringsloven av 1996. Det var der bare foretatt rent redaksjonelle og lovtekniske endringer. I den anledning ble det vist til at Banklovkommisjonen var gitt eget oppdrag fra Finansdepartementet om gjennomgang, og i tilfelle revisjon, av banksikringslovens regler om innskuddsgarantier og håndteringen av finansforetak i krise, som i innhold og fremdrift var forutsatt tilpasset de nye ventede direktivene på disse områdene. Det vises her til Banklovkommisjonens Utredning nr. 30 (NOU 2016: 23 Innskuddsgaranti og krisehåndtering i banksektoren).

Utredning nr. 25: NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav

NOU 2012: 3 Fripoliser og kapitalkrav (Utredning nr. 25) ble avgitt til Finansdepartementet 17. januar 2012.

Utredningen inneholdt en beskrivelse av pensjonsinnretningenes utfordringer med forvaltning av fripoliser, særlig i lys av nye kapitalkrav som var varslet i forbindelse med gjennomføring av det nye forsikringsdirektivet 2009/138/EF («Solvens II») i norsk rett, og inneholdt forslag til endringer av enkelte bestemmelser i foretakspensjonsloven. Det ble vist til at hovedtyngden av fripoliser utstedes i forbindelse med arbeidstakers fratreden fra arbeidsforholdet og ved omdanning av foretakspensjonsordninger til innskuddspensjonsordninger. Hensikten med Banklovkommisjonens forslag var å gi et bidrag til å bremse veksten i den tradisjonelle fripolisebestanden.

Banklovkommisjonen foreslo at det ble åpnet for at det etter fripoliseinnehaverens ønske kunne utstedes fripoliser med investeringsvalg. Det ble i den forbindelse lagt vekt på at kapitalkrav etter «Solvens II» ville være vesentlig lavere for fripoliser med investeringsvalg enn for de tradisjonelle fripoliser med avkastningsgaranti.

Videre ble det foreslått at minstegrensen for når fripoliser skal utstedes ble hevet fra en premiereserve knyttet til alderspensjon på 50 prosent av grunnbeløpet til 150 prosent av grunnbeløpet. Dersom premiereserven var lavere enn 150 prosent av grunnbeløpet, skulle midler tilknyttet forsikringsforholdet bli overført til en individuell pensjonsavtale eller en annen foretakspensjonsordning. Medlem som har minst 8 års tjenestetid i pensjonsordningen, kunne etter lovutkastet likevel alltid kreve fripolise utstedt. For opphørende alderspensjonsytelser foreslo Banklovkommisjonen dessuten at løpetiden for utbetaling av alderspensjon kunne reduseres dersom årlig utbetaling viste seg å bli mindre enn 40 prosent av grunnbeløpet. En livsvarig alderspensjonsytelse ville etter forslaget kunne endres til opphørende ytelse om årlig utbetaling er lavere enn 30 prosent av grunnbeløpet. For begge disse tilfeller var grensen under tidspunktet for utredningsarbeidet på 20 prosent av grunnbeløpet.

Utredning nr. 26: NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II

NOU 2012: 13 Pensjonslovene og folketrygdreformen II (Utredning nr. 26) ble avgitt til Finansdepartementet 28. juni 2012.

Utredningen inneholdt utkast til ny lov om kollektiv tjenestepensjonsforsikring. Dette var andre del av Banklovkommisjonens arbeid med å tilpasse pensjonslovene til ny folketrygd. Første del av dette arbeidet fremgår av Banklovkommisjonens Utredning nr. 23, NOU 2010: 6 Pensjonslovene og folketrygdreformen I, der det ble foreslått nødvendige tilpasninger av pensjonslovene til en ikrafttredelse av reglene om ny alderspensjon i folketrygden 1. januar 2011.

I arbeidet med denne utredningen la Banklovkommisjonen vekt på å etablere et system for forsikringsbaserte tjenestepensjonsordninger som var tilpasset hovedprinsippene i ny folketrygd og de soliditetsmessige og økonomiske utfordringer som pensjonsinnretningene og foretakene – på dette tidspunktet – hadde møtt de siste 10 til 15 år i forhold til opprettholdelse, finansiering og sikring av ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger.

Lovutkastet inneholdt to alternativer for regulering av kostnads- og risikofordeling i den enkelte pensjonsordning mellom pensjonsinnretning, foretak og arbeidstakere. Modellene åpnet for betydelig fleksibilitet i utformingen av den enkelte pensjonsordning. En standardmodell skulle ha egenskaper som ga foretaket muligheter til å sikre arbeidstakernes alderspensjon på om lag samme nivå, og med en del av de samme egenskaper, som var normalt for ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger. Den andre modellen (grunnmodellen) var beregnet på foretak som ville sikre arbeidstakerne alderspensjon ved en forutberegnelig årlig innbetaling, uten variable tillegg og uten, eller i minst mulig grad, å utløse krav til balanseføring av fremtidige pensjonsforpliktelser i foretakets regnskaper.

Som en fase III i arbeidet med tilpasning av pensjonslovene til ny folketrygd, var det forutsatt at Banklovkommisjonen skulle se på spørsmål knyttet til sammenkobling av eksisterende og nye tjenestepensjonsordninger og hvilke overgangsregler og overgangsperioder som var nødvendig i denne sammenheng (Banklovkommisjonens Utredning nr. 27 (NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III). Det skulle deretter sees på behovet for endringer i annen lovgivning og hva som burde skje med eksisterende foretakspensjonslov (Banklovkommisjonens Utredning nr. 29 (NOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV).

Lov om tjenestepensjon ble vedtatt 13. desember 2013 og trådte i kraft 1. januar 2014.

Utredning nr. 27: NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III

NOU 2013: 3 Pensjonslovene og folketrygdreformen III (Utredning nr. 27) ble avgitt til Finansdepartementet 7. januar 2013.

Utredningen gjaldt forholdet mellom den nye tjenestepensjonsloven og eksisterende ytelsesbaserte foretakspensjonsordninger og hvilke virkninger tjenestepensjonsloven skulle gis i forhold til opptjent pensjon og ny pensjonsopptjening i eksisterende pensjonsordninger.

Lovutkastet i utredningen la opp til en fleksibel overgangsordning for eksisterende pensjonsordninger. Hovedopplegget var at videre pensjonsopptjening for medlemmene ble basert på ny pensjonsplan i henhold til reglene i tjenestepensjonsloven, og at allerede opptjent årlig pensjon ble videreført innenfor pensjonsordningen uten at det ble utstedt fripoliser. Foretakene skulle ha en frist på tre år etter tjenestepensjonslovens ikrafttredelse til å tilpasse pensjonsplanen, og for arbeidstakere med få år igjen til uttak av alderspensjon ble det foreslått særskilte overgangsregler. Utredningen inneholdt også egne regler for fripoliser utstedt før tjenestepensjonsloven trådte i kraft og for rett til pensjon under utbetaling.

Lovutkastets overgangsordning var ikke forutsatt å medføre noen innskrenkninger i pensjonsrettigheter som var opptjent før tjenestepensjonsloven var trådt i kraft. Disse pensjonsrettighetene var forutsatt å være vernet av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97. I utkastet til overgangsregler ble det skilt klart mellom tidligere og ny pensjonsopptjening.

Ved utarbeidelsen av overgangsordningen la Banklovkommisjonen vekt på at ny pensjonsopptjening skulle skje etter regler tilpasset folketrygdreformen uten inngrep i allerede opptjent pensjon, samt at fortsatt akkumulering av avkastnings- og levealdersrisiko i pensjonsinnretningene måtte forhindres, noe som også ville bidra til å dempe virkningene for norske pensjonsinnretninger når et nytt og strengere kapitalkravsregime var forutsatt – på det tidspunktet – å bli gjennomført i løpet av noen år.

Utredning nr. 28: NOU 2013: 12 Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger

NOU 2013: 12 Uførepensjon i private tjenestepensjonsordninger (Utredning nr. 28) ble avgitt til Finansdepartementet 4. desember 2013.

Utredningen inneholdt lovutkast til skattegunstige uførepensjonsordninger i arbeidsforhold i privat sektor, og var tilpasset hovedprinsippene i ny uføretrygd i folketrygden som etter planen skulle tre i kraft 1. januar 2015. Lovutkastet var utformet som et eget kapittel i ny tjenestepensjonslov som på tidspunktet for utredningsarbeidet var fremlagt for Stortinget i Prop. 199 L (2013–2014) og som ble vedtatt 13. desember 2013.

Etter lovutkastet var det opp til det enkelte foretak å bestemme om foretakets pensjonsordning skulle omfatte uførepensjon eller ikke. Uførepensjon etter lovutkastet kunne kombineres med ulike typer av tjenestepensjonsordninger for alderspensjon i privat sektor.

Lovutkastet var utformet som en rammelov, og det var opp til foretaket å fastlegge uførepensjonsnivået og andre enkeltheter i ordningen. Uførepensjonen skulle innenfor lovbestemte rammer fastsettes i prosent av medlemmets lønn inntil 12 ganger grunnbeløpet i folketrygden (G), men det kunne fastsettes et tillegg for lønn mellom 6 og 12 G for å kompensere for at inntekt over 6 G ikke ble medregnet ved beregningen av ny uføretrygd etter folketrygdloven. Foretakene kunne innenfor de lovbestemte rammene tilpasse pensjonsplanen egne behov og lønnsevne. Foretaket kunne videre knytte barnetillegg til uførepensjonen.

En pensjonsordning etter lovutkastet ga rett til uførepensjon ved uføretilfelle som inntreffer i den tid arbeidstakeren er ansatt i foretaket. Uførepensjonen ville være en risikoytelse hvor retten til og størrelsen på pensjonen var uavhengig av opptjening etter tjenestetid, slik at retten til uførepensjon bortfalt ved fratreden og opphør av medlemskap i pensjonsordningen. Regelverket kunne likevel ha regler om opptjening av uførepensjonsrettigheter i medlemstiden.

Lovutkastet inneholdt også regler om samordning av rett til uførepensjon fra tjenestepensjonsordningen og rett til uførepensjon opptjent ved tidligere ansettelse i privat eller offentlig sektor.

Nytt kapittel 8 om uførepensjon ble tilføyd i tjenestepensjonsloven ved lov 22. mai 2015 nr. 31.

Utredning nr. 29: NOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV

NOU 2015: 5 Pensjonslovene og folketrygdreformen IV (Utredning nr. 29) ble avgitt til Finansdepartementet 28. april 2015.

Utredningen avsluttet Banklovkommisjonens arbeid med tilpasning av pensjonslovene i privat sektor til folketrygdreformen. I utredningen ble det vurdert om det er mulig å etablere en form for ytelsesbasert alderspensjon for privat sektor som er tilpasset ny alderspensjonsordning i folketrygden, og om dette var ønskelig.

Lovutkastet i utredningen viste at det er mulig å lage en ny form for ytelsesbasert alderspensjonsordning som var tilpasset sentrale prinsipper i ny folketrygd. Utredningen viste imidlertid at det var uenighet i Banklovkommisjonen knyttet til en del sentrale spørsmål det måtte tas stilling til og at det ikke var mulig å finne samlende løsninger på disse spørsmålene. Det var også ulike oppfatninger i Banklovkommisjonen når det gjaldt spørsmålet om det var ønskelig å gjennomføre ny lovgivning om ytelsesbaserte alderspensjonsprodukter.

Utredning nr. 30: NOU 2016: 23 Innskuddsgaranti og krisehåndtering i banksektoren

NOU 2016: 23 Innskuddsgaranti og krisehåndtering i banksektoren (Utredning nr. 30) ble avgitt til Finansdepartementet 26. oktober 2016.

Utredningen var en del av Banklovkommisjonens arbeid med modernisering og samordning av lovgivningen på finansområdet tilpasset relevante EU-direktiver. Lovutkastet i utredningen la til rette for norsk gjennomføring av EUs nye direktiver om innskuddsgarantiordninger (2014/49/EU) og om myndighetsstyrt krisehåndtering av foretak i banksektoren (2014/59/EU). Utkastet til ny lovgivning ble foreslått inntatt som nye kapitler 19 og 20 i finansforetaksloven. Det ble lagt vekt på at hovedlinjene i regelverket i direktivene skulle fremgå i lov, og i tilfelle suppleres med detaljregler i forskrift.

EUs krisehåndteringsdirektiv gjelder ikke for foretak i forsikringssektoren. Det var derfor behov for en egen utredning av behovet for ny lovgivning om krisehåndtering av forsikrings- og pensjonsforetak. Et utkast til et nytt kapittel 21 i finansforetaksloven om krisehåndtering på forsikrings- og pensjonsområdet ble derfor fremlagt på et senere tidspunkt, jf. foreliggende utredning.

EUs nye innskuddsgarantidirektiv viderefører stort sett regler i tidligere EU-direktiver. Finansforetaksloven kapittel 19 om Bankenes sikringsfond er allerede tilpasset kravene i disse direktivene. Banklovkommisjonen foretok likevel en redaksjonell omarbeiding ut fra systematikken i det nye EU-direktivet, og i samsvar med direktivet ble innskytervernet til dels utbygget.

Krisehåndteringsdirektivets regler om soliditetssvikt og myndighetsstyrt administrasjon av foretak i banksektoren er i hovedsak basert på prinsipper som også lå til grunn for gjeldende lovregler i finansforetaksloven kapittel 21. Direktivets regelverk fremtrer likevel – ikke minst i omfang og detaljeringsgrad – som ganske forskjellig fra de forholdsvis knappe norske lovreglene. Norsk tilpasning til direktivet krevde derfor først og fremst en redaksjonell og systematisk omarbeiding og utbygging av lovverket, samt en tilpasning til enkelte nye elementer i direktivet. Det vesentlige nye var 1) reglene om beredskaps- og krisetiltaksplaner, 2) regler om nedskrivning eller konvertering av ansvarlig kapital og vanlige fordringer («bail-in»), og 3) etablering av et nasjonalt krisefond.