Del 8
Utvalgets helhetlige forslag

16 Utvalgets forslag for bærekraft og vekst

I dette kapittelet presenteres utvalgets forslag til et helhetlig forvaltningssystem for bærekraft og vekst innenfor akvakultur. De ulike delene av utvalgets forslag som presenteres i dette kapittelet, er presentert i detalj og drøftet nærmere i tidligere kapitler. Formålet med kapittelet er å kort sammenfatte de viktigste delene av utvalgets vurderinger og forslag til helhetlig forvaltningssystem.

Utvalgets forslag bygger på målsettingen om å oppnå størst mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer.

16.1 Arealplanlegging, lokalitetsstruktur og koordinering

16.1.1 Koordinerte arealplaner, tematisk plan og lokalitetsstruktur

Et samlet, omforent, lett tilgjengelig og godt kunnskapsgrunnlag i én felles digital infrastruktur vil legge et bedre grunnlag for arealplanlegging. Tidlig og bred involvering av alle relevante aktører vil bidra til gode planprosesser.

Bærekraftig verdiskaping fra akvakultur fordrer at egnet areal blir gjort tilgjengelig for akvakulturvirksomhet, samt en hensiktsmessig lokalitetsstruktur innenfor det tilgjengelige arealet. Akvakulturvirksomheter påvirker hverandre og miljøet over større områder, som for eksempel ved spredning av lakselus og andre smittestoffer. Derfor er det viktig at vurderinger knyttet til arealplanlegging og lokalitetsstruktur ser større områder i sammenheng. Revidering av arealplaner bør samordnes i større områder. Statlig myndighet bør overta større deler av ansvaret og myndighet for å utarbeide og vedta arealplaner for sjøområdene. Utvalget mener at statlige myndigheter bør utarbeide og vedta en tematisk plan for akvakultur med involvering av kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner, regionale statlige myndigheter, berørte organisasjoner og andre interessenter. Den tematiske planen for akvakultur må forplikte kommunenes arealplanlegging. Akvakulturmyndighetene bør gis tydeligere adgang og mandat til å fremme innsigelse til kommunale og regionale planer som er i strid med tematisk plan for akvakultur eller som på annen måte ikke i tilstrekkelig grad ivaretar hensynet til helhetlig planlegging for akvakultur. Det er videre nødvendig å utarbeide en tydelig veileder for konsultasjoner i planprosesser som omtaler sjøsamiske interesser og akvakultur.

16.1.2 Produksjonsområder og samordning mellom aktører

Utvalget foreslår at reguleringen med produksjonsområder for laksefisk videreføres, og at egnede produksjonsområder defineres for arterdet er naturlig å se i sammenheng, blant annet av hensyn til biosikkerhet.

Det bør innføres branngater, det vil si buffersoner for å minimere smittespredning, mellom produksjonsområder for arter det er naturlig å se i sammenheng. For laksefisk bør det etableres branngater mellom de etablerte produksjonsområdene. Akvakulturanlegg som ikke påvirker biosikkerheten, bør likevel kunne ligge i branngatene.

Det må legges til rette for økt koordinering og samarbeid mellom aktørene med mål om å bedre biosikkerhet, miljø og fiskevelferd. Det vil være behov for gode plattformer for dialog og kunnskapsutveksling mellom næringsaktører, myndigheter og kunnskapsinstitusjoner for å drøfte og identifisere hensiktsmessige løsninger og samordning når lokalitets- og driftsstrukturer skal etableres og justeres. Forvaltningen bør fatte endelig avgjørelse om samordning blant annet ved å godkjenne drifts- og lakselusplaner.

16.2 Akvakulturtillatelser

16.2.1 Innholdet i akvakulturtillatelser

Det bør fortsatt være krav om tillatelse for å drive akvakultur. Tillatelsene bør gi rett til produksjon av bestemte arter i et bestemt omfang på spesifiserte, avgrensede geografiske områder (lokaliteter). Alle akvakulturtillatelser bør omfatte to elementer: en selskapstillatelse og en lokalitetstillatelse. En lokalitetstillatelse kan knyttes til flere selskapstillatelser, og en selskapstillatelse kan knyttes til flere lokalitetstillatelser.

Lokalitetstillatelsen bør kun begrense det geografiske arealet til lokaliteten, og den bør være uten mengdebegrensning. Omfanget av akvakulturvirksomheten på lokaliteten vil imidlertid bli begrenset av bestemmelser i øvrig regelverk og tillatelser etter annet lovverk. Det vil være behov for tilpasset overvåking og regulering av utslipp og påvirkning fra lokalitetene. For lokalitetstillatelser som i dag har en mengdebegrensning, bør det vurderes overgangsordninger for å ivareta hensyn til miljø, biosikkerhet og forutsigbarhet for aktørene. En mulig overgangsordning med en føre-var-tilnærming er at tillatt mengde på lokalitetsnivå gradvis økes, for å sikre at annen regulering er tilstrekkelig til å ivareta hensyn til miljøet før mengdebegrensningen fjernes helt.

Utvalget mener videre at det bør legges til rette for mindre justeringer i akvakulturanleggenes utforming og plassering innenfor avgrensningen av lokaliteten. Dette kan oppnås ved å gjøre den geografiske avgrensningen av lokalitetstillatelsen større enn selve akvakulturanlegget der dette er mulig.

Selskapstillatelsen bør ha en mengdebegrensning for å ivareta miljø- og biosikkerhetshensyn, for å kontrollere samlet påvirkning på omgivelsene og andre aktører, og for å sikre effektiv allokering av nye tillatelser ved auksjon. Selskapstillatelsen bør knyttes til et bestemt produksjonsområde. Selskapstillatelsen innebærer således en mengdebegrensning for et større område enn en lokalitet. Mengdebegrensning i selskapstillatelser legger til rette for at ny tillatelseskapasitet (vekst) kan auksjoneres ut. Dette sikrer en effektiv fordeling av ny kapasitet blant både nye og etablerte aktører samtidig som det gir inntekter til fellesskapet. Maksimalt tillatt biomasse (MTB) bør videreføres som mengdebegrensning i tillatelser som i dag er avgrenset i MTB.

Utvalget anerkjenner at det kan være fordeler ved å bruke antall fisk som mengdebegrensning, særlig fordi det kan styrke aktørenes insentiver for å sikre god fiskevelferd. Utvalget mener likevel at MTB bør videreføres som mengdebegrensning i tillatelser for arter som i dag er avgrenset i MTB, da dette er et vel etablert kapasitetsmål som har sine fordeler. Utvalget foreslår andre tiltak som ventes å gi bedre fiskevelferd.

Akvakulturtillatelser som i dag er gitt som én tillatelse med geografisk avgrensning og mengdebegrensning kan deles i lokalitets- og selskapstillatelser med gjeldende avgrensninger av areal og mengde. Det gjelder for eksempel tillatelser for oppdrett av torsk. Det vil være behov for å fastsette målbare og egnede mengdebegrensninger i akvakulturtillatelser som i dag er uten mengdebegrensning, herunder for tillatelser til akvakultur av blåskjell og tare, samt havbeite av hummer og kamskjell.

Utvalget mener prinsipielt at alle selskapstillatelsene bør være knyttet til et spesifikt produksjonsområde av biosikkerhetshensyn. Det bør utredes nærmere om, og i hvilken grad, det likevel skal være mulig å utnytte tillatelseskapasitet utenfor det aktuelle produksjonsområdet, blant annet av effektivitetshensyn.

Utvalget mener lovverket bør skille mellom tillatelse til akvakultur med laks, ørret og regnbueørret på den ene siden og tillatelse til akvakultur med andre arter på den andre siden. Hver akvakulturtillatelse for andre arter bør spesifisere hvilken art eller hvilke arter tillatelsen omfatter. Akvakulturtillatelser kan skille mellom tidlige og sene livsstadier av hver art. Særskilte tillatelser til stamfisk bør etableres eller videreføres for arter der det er aktuelt å drive avl, men slik at tillatelsene kun brukes til systematisk avlsarbeid. Skillet mellom settefisk og matfisk i tillatelser for akvakultur av fisk bør utredes nærmere med sikte på opphevelse.

Tildeling av lokalitetstillatelser bør skille mellom lokaliteter i ulike geografiske områder: til havs, i sjø, på land og i ferskvann. All akvakulturvirksomhet som påvirker relevante begrensende miljøforhold i sjø bør imidlertid omfattes av samme type selskapstillatelse, uavhengig av om produksjonen skjer på land, i sjø, til havs eller i ferskvann. Tildelingssystemet bør innrettes slik at akvakultur med lik påvirkning på miljøet, har sammenlignbare rammevilkår uavhengig av geografisk område.

16.2.2 Akvakulturtillatelser for å ivareta særskilte hensyn

En rekke ulike typer akvakulturtillatelser er tildelt for å fremme særlige formål eller med særlige driftsvilkår. Særtillatelser er et kostbart og lite gjennomsiktig virkemiddel og har i flere tilfeller vist seg å ikke gi tilstrekkelig måloppnåelse. Utvalget foreslår å avvikle tillatelser til visningsformål, undervisningsformål og fiskepark.

Utvalget anbefaler at de regulatoriske rammene for bruk av slaktemerd utredes nærmere. Denne vurderingen bør veie hensynet til effektiv produksjon, kvalitet og kapitalutnyttelse opp mot hensynet til biosikkerhet. Regionale forskjeller gjør at vurderingen av de regulatoriske rammene kan variere mellom produksjonsområder. Dette bør reflekteres i aktørenes arbeid med samordning av drifts-, lakselus- og biosikkerhetsplaner.

Det er gode prinsipielle argumenter for offentlig virkemiddelbruk for å stimulere til forskning og utvikling. Prinsipielt bør finansiering av forskning skje ved bruk av andre virkemidler enn gjennom tildeling av forskningstillatelser som gir innehaver betydelige inntekter. Dagens ordning med forskningstillatelser må gjennomgås for å sikre at tillatelseskapasitet gitt til forskning oppfyller formålet. Utvalget mener forskningstillatelser primært må ivareta behovet for å sikre kritisk forskningsinfrastruktur, og ikke gis med formål om å finansiere forsknings- og utviklingsaktivitet. Det bør utredes nærmere hvordan ordningen kan bli mer målrettet, transparent og riktig skalert for å sikre at den blir brukt i tråd med intensjonen. Det bør videre utredes hvordan ordningen skal tildeles og hvor tildelingsmyndigheten bør ligge. Tildelingsprosessen bør sikre konkurranse og bidra til at de beste prosjektene med høy kvalitet og relevans blir valgt.

Omfattende bruk av særlige driftsvilkår i akvakulturtillatelser fører til dårlig ressursforvaltning, unødvendig byråkrati og redusert verdiskaping. Utvalget mener derfor at særskilte driftsvilkår ikke bør knyttes direkte til akvakulturtillatelser, og at tillatelser med slike vilkår bør konverteres til ordinære tillatelser. Mer generell regulering av drift kan ivareta de samme hensynene på en mer effektiv måte og kan i større grad endres i takt med utviklingen.

16.2.3 Tildeling, endring og tidsbegrensning av akvakulturtillatelser

Utvalget mener selskapstillatelser som hovedregel bør tildeles ved auksjon, mens lokalitetstillatelser bør tildeles etter søknad og uten vederlag. Alle akvakulturtillatelser bør tildeles av statlige myndigheter.

For å oppnå målsetningene om størst mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer er det viktig å legge til rette for effektiv akvakulturvirksomhet med forutsigbare rammebetingelser. Adgangen til å gjøre endringer i akvakulturtillatelser bør derfor være tydelig avgrenset. Samtidig må reguleringen ivareta myndighetenes mulighet til å gjøre nødvendige endringer når viktige samfunnsmessige hensyn tilsier det.

Utvalget mener prinsipielt at både nye og eksisterende selskapstillatelser bør være tidsbegrensede. Likevel bør det ikke innføres en tidsbegrensning på selskapstillatelser til laks, ørret og regnbueørret som er en akvakulturnæring med modne verdikjeder og grunnrentebeskatning. Dersom det senere innføres en tidsbegrensning på eksisterende selskapstillatelser for laks, ørret og regnbueørret, bør tidsbegrensningen innføres med lang varighet og etter en grundig konsekvensutredning.

Utvalget mener det ikke er behov for å innføre en tidsbegrensning på lokalitetstillatelser, og at det primært bør brukes andre virkemidler for å sikre god lokalitetsstruktur.

16.2.4 Overdragelse og leie av akvakulturtillatelser

Utvalget mener det bør være adgang til å overdra selskapstillatelser, men ikke adgang til å overdralokalitetstillatelser. Et forbud mot overdragelse av lokalitetstillatelser bør utredes nærmere.

Utvalget mener videre at det bør være adgang til å leie selskapstillatelser, men ikke lokalitetstillatelser. Leie av selskapstillatelser bidrar til effektiv utnyttelse av tillatelsene. Dette vil også gjøre det enklere for aktører som ikke er etablert i næringen å delta i auksjoner av selskapstillatelse, noe som vil bidra til å styrke konkurransen og sikre effektiv allokering av tillatelser. Utvalget mener leie av lokalitetstillatelser ikke bør tillates da ubenyttede lokalitetstillatelser bør inndras og eventuelt refordeles, ikke leies ut.

Utvalget mener det fortsatt skal være adgang til samdrift og samlokalisering på lokaliteter. Forskjellen mellom leie av lokalitet, samdrift og samlokalisering bør klargjøres. I tillegg bør regulering av leie av selskapstillatelser utredes nærmere.

16.3 Miljøpåvirkning, biosikkerhet og fiskevelferd

Dagens handlingsregel for bærekraftig vekst, trafikklyssystemet, har flere elementer som etter utvalgets vurdering fungerer godt, og utvalget mener at vekst i form av tildeling av økt tillatelseskapasitet i nye eller eksisterende tillatelser bør følge en handlingsregel også i et nytt system. Imidlertid bør handlingsregelen for vekst endres slik at systemet beveger seg mot en langsiktig likevekt der miljøpåvirkningen er akseptabel (grønn), i stedet for moderat (gul) som i dagens trafikklyssystem. De individuelle insentivene til å sikre tilstrekkelig god miljøtilstand ved hvert enkelt anlegg er ikke sterke nok i dagens trafikklyssystem. Utvalget foreslår derfor en rekke tiltak innenfor driftsregelverket for å styrke disse insentivene.

I tillegg til en handlingsregel for vekst, foreslår utvalget at driftsregelverket styres av en egen handlingsregel der miljøtilstand i hvert produksjonsområde avgjør regimet for drift. Utvalget anbefaler videre at aktørene gis mulighet til å øke produksjonen ved å velge produksjonsteknologi med lavere miljøpåvirkning enn konvensjonell teknologi. Utvalget mener dagens ordning med reduksjon av tillatelseskapasitet (nedtrekk) i områder med uakseptabel miljøpåvirkning ikke bør være en del av en fremtidig handlingsregel.

Utvalget mener at tillatelser til særlige formål generelt bør omfattes av de virkemidler som følger av en handlingsregel for bærekraftig drift, men at disse tillatelsene ikke bør omfattes av tilbud om økt tillatelseskapasitet.

Utvalget foreslår at tiltak for å sikre forsvarlig drift gitt lakselusbelastningen bør følge en faglig fundert og forutsigbar handlingsregel som differensierer tiltak som lakselusgrenser, -avgifter og -kvoter, etter miljøtilstand i det enkelte produksjonsområde. Maksgrense for gjennomsnittlig antall lakselus per fisk på hver lokalitet bør videreføres, og det bør i tillegg innføres en lavere tiltaksgrense. Dersom tiltaksgrensen overskrides, forventes det at aktørene iverksetter tiltak mot lakselus. Det bør innføres en avgift på antall lakselus i anlegget som overskrider tiltaksgrensen. Avgiften bør utredes nærmere. Det bør videre utredes, med sikte på innføring, en maksimalkvote for totalt antall lakselus på produksjonsområdenivå med formål om å begrense den totale lakselusbelastningen per produksjonsområde dersom miljøtilstanden ikke er akseptabel. Lakseluskvoten kan for eksempel utformes som en sesongtilpasset utslippskvote per selskap.

Samlet sett forventes kombinasjonen av disse reguleringene å begrense utslipp av lakselus på en måte som gir den enkelte aktør fleksibilitet til å velge når, hvor og hvordan tiltak mot lakselus skal gjennomføres, samtidig som det sikrer at driften skjer innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

Utvalget mener utslipp av miljøskadelige stoffer primært bør reguleres gjennom grenseverdier i regelverk. Videre bør det utredes en avgift på miljøgifter som akkumuleres og reduserer kapasiteten til miljøet over tid, eventuelt med refusjonsordning for oppsamlet utslipp.

Utvalget mener det bør legges bedre til rette for, og gis insentiver til, utvikling og bruk av produksjonsmetoder som muliggjør økt produksjon uten at dette går på bekostning av miljøet. En kombinasjon av prisede utslipp og offentlig støtte kan gi insentiver til å redusere miljøpåvirkning. Utvalget mener teknologiutvikling i all hovedsak bør skje uten tildeling av særtillatelser.

Fiskevelferden i akvakultur må bedres betraktelig. Utvalgets forslag til et helhetlig forvaltningssystem søker å raskt redusere utfordringene knyttet til biosikkerhet og miljø. Utvalget mener dette forslaget også vil adressere hovedutfordringene knyttet til dårlig fiskevelferd og fiskehelse.

17 Økonomiske og administrative konsekvenser

Innledning

Utvalget er i mandatet bedt om å utrede økonomiske, regionale, administrative og andre vesentlige konsekvenser av sine forslag, og av å videreføre dagens system uendret, i samsvar med utredningsinstruksen.

Utvalget har foreslått en rekke endringer i forvaltningen av akvakulturnæringen, blant annet:

• forslag som bidrar til bedre arealplanlegging og bedre lokalitetsstruktur,

• forslag om endringer i akvakulturtillatelser,

• forslag om å avvikle flere tillatelser til særlige formål og tillatelser med særskilte driftsvilkår,

• forslag om at selskapstillatelser som hovedregel bør tildeles gjennom auksjon og at selskapstillatelser til andre arter enn laks, ørret og regnbueørret bør tidsbegrenses,

• forslag om nye handlingsregler for drift og bærekraftig vekst, og

• forslag som gir sterkere insentiver til å bidra til bedre miljøtilstand og som fremmer utvikling og bruk av utslippsreduserende teknologi.

Hovedformålet med utvalgets forslag er å bidra til vekst innenfor bærekraftige rammer. Det er ikke grunnlag for å kvantifisere konsekvensene av alle forslagene, verken enkeltvis eller samlet. Det skyldes dels at flere av forslagene ikke er konkretisert og dels at det ikke finnes verktøy som kan si noe presist om sammenhengen mellom tiltak og virkning. Vurderingene i det følgende er derfor i hovedsak kvalitative.

Forslag som bidrar til bedre arealplanlegging og bedre lokalitetsstruktur

Utvalget foreslår at statlige myndigheter skal utarbeide og vedta en tematisk plan for akvakultur med involvering av kunnskapsinstitusjoner, kommuner, fylkeskommuner, regionale statlige myndigheter, berørte organisasjoner og andre interessenter.

Det vil kreve ressurser i forvaltningen til å utrede innhold, utforme innretning og sørge for involvering i utarbeidelsen av den tematiske planen. Videre vil det kreve ressurser til revidering, oppdatering, oppfølging og generelt vedlikehold av databasen.

Forslaget innebærer at staten overtar større deler av ansvaret og myndigheten over hvor det kan avsettes områder for akvakultur i de kommunale arealplanene. På sikt kan forslaget bidra til en mer effektiv prosess for klarering av lokaliteter og en bedre total utnyttelse av sjøarealene ved at det kartlegges hvilke arealer som er best egnet for akvakultur. Det kan videre bidra til en bedre lokalitetsstruktur ved at lokaliseringen av nye produksjonsanlegg ses i en større sammenheng på et bedre kunnskapsgrunnlag. Dette kan gi betydelige gevinster i form av bedre biosikkerhet gjennom lavere konnektivitet mellom ulike lokaliteter. Bedre arealutnyttelse kan ha positive effekter for andre aktører som opererer i samme område som akvakulturanleggene. Samlet sett kan dette bidra til økt verdiskaping fra næringen.

Det er imidlertid en risiko forbundet med dette, da begrensningen av areal som kan avsettes til akvakultur kan resultere i at noen kommuner avsetter mindre areal til akvakultur enn de ellers ville gjort.

Forslag om endringer i akvakulturtillatelser

Utvalget foreslår noen tiltak for mer enhetlige akvakulturtillatelser, herunder at samtlige akvakulturtillatelser

• skal bestå av en selskapstillatelse og en lokalitetstillatelse,

• skal ha en mengdebegrensning i selskapstillatelsen, og

• over tid skal fase ut mengdebegrensningen i lokalitetstillatelsen.

Forslaget antas på sikt å legge til rette for økt verdiskapning gjennom at produksjonen i større grad tilpasses den faktiske bæreevnen på lokalitetene og at aktørene i større grad kan innrette sin utnyttelse av lokaliteter på en hensiktsmessig måte med tanke på miljøpåvirkning og biosikkerhet.

Utvalget foreslår at en statlig myndighet bør tildele alle akvakulturtillatelser. Det kan frigjøre administrative ressurser i fylkeskommunene, men vil kreve ressurser i den statlige myndigheten som overtar ansvaret.

Forslag om å avvikle flere tillatelser til særlige formål og tillatelser med særskilte driftsvilkår

Utvalget foreslår at tillatelse til visningsformål og tillatelse til undervisning skal avvikles. Det foreslås at dette skjer ved at tillatelser med en forhåndsfastsatt tidsbegrensning ikke fornyes ved tidsbegrensningens utløp. Tillatelser som er tildelt uten en forhåndsfastsatt tidsbegrensning foreslås avviklet ved at det innføres en hensiktsmessig tidsbegrensning og at tillatelsen ikke fornyes ved tidsbegrensningens utløp, eventuelt at det gis en opsjon på å konvertere til ordinær matfisktillatelse etter nærmere fastsatte vilkår. Samtidig foreslår utvalget at berørte utdanningsinstitusjoner sikres nødvendige inntekter på andre måter.

Å avvikle tillatelsene til visning og undervisning vil isolert sett gi en reduksjon i årlig produksjon på anslagsvis 57 000 tonn.1 Formålet med å avvikle disse tillatelsene er imidlertid ikke å redusere produksjonen, men å sørge for et mer effektivt tillatelsessystem. Tillatelsene kan derfor auksjoneres ut igjen som ordinære matfisktillatelser i områder der miljøtilstanden tillater det. Det vil opprettholde produksjonen, bidra til å flytte produksjon fra områder med dårlig miljøtilstand til områder med god miljøtilstand, samt gi økte inntekter til det offentlige fra auksjoner.

Videregående skoletilbud innen akvakultur som i dag finansieres gjennom inntekter fra undervisningstillatelser vil måtte finansieres over offentlige budsjetter dersom undervisningstillatelsen avvikles. Det vil ha budsjettmessige konsekvenser for fylkeskommunene som finansierer videregående opplæring. Konsekvensene avhenger imidlertid av i hvilken grad og på hvilken måte frafall av disse inntektene blir kompensert gjennom statlige overføringer. Utvalget har ikke kjennskap til hvor store inntekter de videregående skolene har fra undervisningstillatelser, men legger til grunn at inntektene fra å auksjonere ut tillatelsene vil være mer enn tilstrekkelig til å kompensere for dette bortfallet av inntekter.

Utvalget foreslår videre at tillatelse til fiskepark avvikles. Utvalget er ikke kjent med at det foregår nevneverdig verdiskapende aktivitet på disse tillatelsene, og anser derfor virkningene for å være neglisjerbare.

Utvalget foreslår at andre tillatelser med særskilte driftsvilkår, herunder grønne tillatelser, avvikles. Utvalget foreslår at driftsvilkårene fjernes fra tillatelsene, og at de ved første anledning konverteres til ordinære matfisktillatelser på egnet vis. Forslaget innebærer ingen reduksjon i samlet produksjon. Forslaget antas å bidra til økt produktivitet ved å fjerne effektivitetshemmende driftsvilkår. Videre forventes dette å bidra til en forenkling som vil redusere ressursbruken knyttet til å administrere ordningene.

Forslag om at selskapstillatelser som hovedregel skal tildeles gjennom auksjon og at selskapstillatelser til andre arter skal tidsbegrenses

Utvalget foreslår at selskapstillatelser som hovedregel skal tildeles ved auksjon. Nye tillatelser og kapasitetsøkning på eksisterende tillatelser til akvakultur av laks, ørret og regnbueørret auksjoneres i hovedsak ut i dag. Tillatelser til akvakultur av andre arter tildeles i dag vederlagsfritt. Utvalget foreslår at også selskapstillatelser til disse artene bør auksjoneres ut, da de antas å ha en positiv markedsverdi. Dette forslaget legger til grunn at alle akvakulturtillatelser består av en selskapstillatelse og en lokalitetstillatelse. Utvalget foreslår videre å tidsbegrense selskapstillatelser til akvakultur av andre arter. Det er ikke grunnlag for å anslå provenyvirkningene av forslagene, men de antas å være positive på sikt. I tillegg vil auksjon bidra til at tillatelsene går til de mest effektive aktørene, og på den måten bidra til økt samfunnsøkonomisk overskudd.

Forslag om nye handlingsregler for drift og bærekraftig vekst

Utvalget mener at økt tillatelseskapasitet gjennom selskapstillatelser bør følge en faglig fundert og forutsigbar handlingsregel som tilrettelegger for vekst innenfor miljømessig bærekraftige rammer i det enkelte produksjonsområde. Videre bør det være separate handlingsregler for drift og for bærekraftig vekst. Det kan bety at det stilles ulike krav til god akseptabel miljøtilstand for drift og for tildeling av økt tillatelseskapasitet. En handlingsregel for bærekraft må utformes slik at miljøtilstanden på lang sikt er akseptabel. Fremtidige handlingsregler for drift og bærekraftig vekst bør utformes slik at aktørene på en effektiv måte reduserer utslippene som har en vesentlig miljøpåvirkning, slik at miljøsituasjonen raskt kan komme til, og forbli på, et akseptabelt nivå.

Tiltaket må ses i sammenheng med utvalgets forslag om å gi sterkere insentiver og større fleksibilitet for utvikling og bruk av null- og lavutslippsteknologi.

Forslag som gir sterkere insentiver til å bidra til bedre miljøtilstand og som fremmer utvikling og bruk av null- og lavutslippsteknologi

Utvalget foreslår at en ordning med «miljøfleksibilitet» i selskapstillatelsene bør utredes med sikte på innføring, slik at innehavere av selskapstillatelser får mulighet til å flytte kapasitet mellom konvensjonell produksjonsteknologi og teknologi med lavere utslipp. En slik ordning kan utformes på flere måter, og kan være knyttet til ulike miljøutfordringer. Dagens handlingsregel med nedjustering av tillatelseskapasitet i produksjonsområder med uakseptabel miljøpåvirkning, foreslås erstattet med mer målrettede tiltak.

Forslaget vil legge til rette for økt samlet produksjon ved at aktører som ønsker å øke produksjonen gjennom å benytte null- eller lavutslippsteknologi, får anledning til det. Effekten vil imidlertid avhenge av flere forhold, som hvor kostbart det er å flytte produksjon fra tradisjonell, åpen teknologi til løsninger med lavere utslipp, samt hvor mye aktørene kan øke produksjonen ved å gjøre det.

Videre vil effektene avhenge av hvordan dette forslaget fungerer sammen med øvrig regulering, herunder utvalgets forslag knyttet til regulering av lakselus. Utvalget foreslår at det utredes maksimalkvoter for antall lus på produksjonsområdenivå, at det innføres en tiltaksgrense for antall lakselus per fisk på lokalitetsnivå, samt at det utredes å innføre en avgift ved overskridelsen av tiltaksgrensen. Dette er eksempler på forslag, som sammen med en ordning med miljøfleksibilitet, vil styrke insentivene til å investere i null- og lavutslippsteknologi.

For bedrifter som har en akvakulturtillatelse i dag, er forslaget sammenlignbart med å tildele en vederlagsfri tillatelse på særlige vilkår. Bedriften kan øke produksjonen sin dersom den velger en driftsform som tilfredsstiller visse krav. Ved tildeling av ny tillatelseskapasitet gjennom auksjon antas en eventuell fordel av å kunne produsere mer på gitte vilkår å være priset inn i auksjonsvederlaget.