1 Lønnsoppgjør 2023

For de fleste tariffområder ble det i 2022 inngått toårige avtaler med bestemmelser som ga adgang til å forhandle om eventuelle lønnsreguleringer ved vanlig revisjonstidspunkt i 2023.

I dette vedlegget gis en oversikt over avtalte lønnstillegg i en del store forhandlingsområder. For oversikt over lønnsoppgjørene i 2022 vises det til vedlegg 1 i NOU 2023: 12.

1.1 Vedtak foran lønnsoppgjørene i 2023

Representantskapet i LO behandlet kravene foran mellomoppgjøret 21. februar 2023. Der het det bl.a.:

«For industrien var lønnsomheten samlet sett god i fjor, med et godt samlet driftsresultat. Høye innsatsfaktorpriser i deler av industrien har gått sammen med høye priser på eksportmarkedene. Lønnskostnadsandelen falt markant til 78 fra 83,5 prosent året før ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

[…]

Prisveksten målt ved konsumprisindeksen endte på 5,8 prosent for året 2022, den høyeste siden 1988, noe som ga reallønnsnedgang for de fleste lønnstakere.

[…]

Det er familiene med lavest inntekt som rammes hardest av prisveksten og den økte utryggheten om egen økonomi. SSB har beregnet at prisveksten for husholdningene med lavest inntekt var ett prosentpoeng høyere enn for gjennomsnittet, da disse bruker en større del av inntekten på mat og strøm.

[…]

Lavlønnsprofil i tariffoppgjørene kan ha betydning også for de laveste lønningene både direkte i allmenngjorte områder og mer indirekte gjennom normdannelsen i samfunnet.

[…]

SSBs lønnsstatistikk viser videre en lønnsvekst på henholdsvis 6,9 og 9,6 prosent for administrerende direktør i henholdsvis privat sektor i alt og industri fra november 2021. For lønnstakere i alt var lønnsveksten målt på samme måte 4,7 prosent.

[…]

Økte priser utenfra knyttet til krigen i Ukraina og de økte strømprisene, bidro i fjor til prisveksten i Norge både direkte og indirekte gjennom kostnadsovervelting i nær sagt all produksjon. Likevel har Norges Bank møtt prisveksten med renteøkninger. Et formål for Norges Bank har vært å bryte inflasjonsforventninger for slik å bringe prisveksten ned på sikt.

Vedvarende innenlandske prisspiraler kan imidlertid ikke skje uten lønnsvekst. Det er da vanskelig å se for seg at inflasjonsforventninger skal spille en stor rolle så lenge frontfagsmodellen er førende for lønnsdannelsen. Det er snarere forventninger til industriens lønnsomhet som legges til grunn for lønnsveksten. Rentesettingen til Norges Bank legger føringer for hele den økonomiske politikken og legger også press på legitimiteten til frontfagsmodellen. Det er viktig at pengepolitikken, finanspolitikken og partene i lønnsoppgjøret er koordinerte i både forståelsen av hvordan høy importert inflasjon virker for norsk økonomi og hvordan den møtes.

Når høyere rente demper aktiviteten i økonomien blir det vanskeligere å få innpass i arbeidslivet og flere blir arbeidsløse, noe som igjen gir impulser til ytterligere økonomisk nedgang. Inflasjonsmålet har for lenge trumfet hensynet til stabil produksjon og høy sysselsetting.

[…]

Landsdekkende tariffavtaler og forhandlinger på sentralt nivå, legger til rette for samordning i lønnsdannelsen. Det innebærer at partene tar hensyn til økonomien samlet og konkurranseevnen i sine lønnskrav. Dette har tjent oss vel, og er noe alle drar nytte av.

[…]

Likevel har kommunal sektor blitt hengende etter i lønnsutviklingen i tre år på rad. Til tross for at det har vært tre spesielle år, er det en utvikling som ikke kan fortsette. I år må de ansatte i kommunene sikres bedre.

[…]

Den samordnede lønnsdannelsen med sentrale tillegg, er i seg selv et av de viktigste virkemidlene mot økende lønnsforskjeller. Dernest er grepet med å tilgodese lavlønnsområder med høyere tillegg i de sentrale oppgjørene viktig.

[…]

Tariffkrav

Hovedkravet for lønn er å sikre lønnstakernes andel av verdiskapingen og økt kjøpekraft gjennom generelle tillegg og heving av overenskomstenes lønnssatser. Gjennom kravene vil vi sikre en solidarisk og rettferdig lønnspolitikk ved å prioritere likelønn og motvirke lavlønn. Garantiordningene må videreføres. Lokale forhandlinger må være reelle.»

NHOs representantskap vedtok 9. mars 2023 sin forhandlingsposisjon før årets mellomoppgjør. I vedtaket heter det bl.a.:

«Lønnsoppgjøret i 2023 må bidra til at konkurranseevnen styrkes

Norsk økonomi ser ut til å bremse opp. Ved begynnelsen av 2023 synes det å være en ganske stor kontrast mellom hvor vi er, og hvor vi tror vi er på vei. På den ene siden synes norsk økonomi fortsatt å være i en høykonjunktur. Aktiviteten i fastlandsøkonomien og personsysselsettingen vokser ennå over antatt trendvekst. Den registrerte arbeidsledigheten er den laveste siden 2008. Hver tredje NHO-bedrift oppgir at den mangler fagfolk.

På den andre siden peker mye mot lavere aktivitetsvekst fremover. Prisstigningen er den høyeste siden 1988, og styringsrenten er hevet raskt for å bringe prisstigningen ned mot målet på 2 prosent. Pengepolitikken virker nå innstrammende på økonomien.

[…]

Fastlands-BNP anslås å vokse med snaut 1 prosent i 2023, mens sysselsettingen vil stagnere og arbeidsledigheten øke.

Frontfagsmodellen hviler blant annet på erkjennelsen av at lønnsdannelsen på lengre sikt har avgjørende betydning for nivået på arbeidsledigheten. Erfaringene fra Norge og andre land tilsier at høy nominell lønnsvekst uten bakgrunn i tilsvarende pris- og produktivitetsvekst i all hovedsak slår ut i høyere inflasjon og økt arbeidsledighet på lengre sikt, og ikke i høyere reallønnsvekst. Lønnsdannelsen har et ansvar også for å bidra til at konkurranseevnen er tilstrekkelig god, og slik bidra til å sikre bedrifter og arbeidsplasser. Produktiviteten i industrien, målt ved bruttoprodukt per timeverk, falt med 2,0 prosent i 2022 etter en vekst på 2,7 prosent i 2021. På den andre siden, ble lønnsomheten forbedret ved at prisene på industriens bruttoprodukt steg med 11,7 prosent fra 2021 til 2022. I perioden 2012–2021 var den gjennomsnittlige årlige produktivitetsveksten i industrien på 0,8 prosent, 0,8 prosentpoeng lavere enn et vektet gjennomsnitt hos handelspartnerne, mens prisveksten var 2 prosent i gjennomsnitt i denne perioden.

Målt mot handelspartnerne i EU ble norsk industris konkurranseevne svekket med 2,2 prosent i 2022. Mens lønnskostnadsveksten i Norge var på linje med den i EU, bidro sterkere krone til svekket konkurranseevne. OECD har anslått lønnskostnadsveksten per sysselsatt hos Norges handelspartnere til 5,4 prosent i 2023. Industriens effektive kronekurs har hittil i år vært 5,4 prosent svakere enn gjennomsnittet for fjoråret.

Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall var industriens driftsresultat 48,1 mrd. kroner i 2022, mot 32,4 mrd. kroner året før. Resultatene varierer betydelig mellom næringer. Råvarebasert industri (produksjon av metaller, kjemiske råvarer, oljeraffinering mv.) doblet sitt driftsresultat fra 2021 til 2022, og sto for mye av det økte driftsresultatet i industrien i alt. I den mer arbeidsintensive verksteds- og skipsbyggingsindustrien ble derimot driftsresultatet halvert.

Som følge av det økte driftsresultatet i råvarebasert industri avtok lønnskostnadene som andel av industriens verdiskaping, til 78 prosent i 2022, mot et gjennomsnittet de siste 20 årene rundt 80 prosent. Lønnskostnadsandelen i industrien varierer som følge av konjunkturbevegelser, men har likevel vært rimelig stabil over tid, slik frontfagsmodellen også innebærer.

[…]

NHO mener:

• Frontfagsmodellen skal ligge til grunn for lønnsdannelsen i Norge. Siden utfallet av de lokale forhandlingene ikke er avklart ved oppgjørets avslutning, må den samlede årslønnsveksten i industrien anslås. Norsk økonomi er på lang sikt avhengig av at lønnsveksten tilpasses det konkurranseutsatt sektor kan tåle. De øvrige forhandlingsområdene skal over tid forholde seg til normen fra frontfaget.

• For å sikre bedrifter og arbeidsplasser må lønnsutviklingen styrke industriens konkurranseevne.

• Lønnsdifferensiering etter den enkelte bedrifts økonomiske situasjon skal ivaretas gjennom lokale forhandlinger.

• Ved sentrale tillegg bør det skilles mellom de overenskomster som har og de overenskomster som ikke har lokale forhandlinger.»

Styret i Unio vedtok 14. mars 2023 Unios tariffpolitiske uttalelse foran mellomoppgjøret i 2023. I vedtaket het det bl.a.:

«Frontfagsmodellen kjennetegnes av høy grad av koordinering. En viktig premiss for modellen er at privat og offentlig sektor skal stilles likt i konkurransen om arbeidskraften. Modellen praktiseres ikke slik i dag.

Frontfagsmodellen fungerer dårlig for mange i offentlig sektor, og inntektsforskjellen mellom gruppene med høyere utdanning i offentlig sektor og privat sektor er betydelig. Frontfagsmodellen bidrar til å holde lønna til grupper med høyere utdanning i offentlig sektor nede. Modellen leverer heller ikke på å rekruttere og beholde arbeidskraft som er kritisk for samfunnet i hele landet. For mange utdanningsgrupper i offentlig sektor er avkastningen av å ta høyere utdanning for lav. Offentlig sektor har mange og omfattende oppgaver og det er store ambisjoner til både kvalitet og omfang på tjenester som helse, utdanning, politi mv. For å kunne opprettholde og videreutvikle kvaliteten på tjenestetilbudet er offentlig sektor avhengig av å kunne konkurrere om kvalifisert arbeidskraft.

[…]

Ifølge nasjonalregnskapstall fra SSB var lønnsveksten utenom offentlig forvaltning i 2021 3,9 prosent, mens årslønnen i offentlig forvaltning var 2,7 prosent. Årslønnsveksten i industrien ble beregnet av TBU til 3,2 prosent. Rammen for frontfaget ble for samme år anslått til 2,7 prosent. I 2022 viser tallene en årslønnsvekst på 4,4, prosent. Datolønnsveksten fra november 2021 til november 2022 for offentlig sektor og privat sektor er henholdsvis 3,6 prosent og 5,1 prosent

NHO i samråd med LO, anslo den gjennomsnittlige årslønnsveksten i NHO-bedrifter i industrien til 3,7 prosent i 2022. TBU anslår i sin TBU-rapport for februar at lønnsveksten ble 4,0 prosent. Det er tredje år på rad at lønnsveksten i industrien er høyere enn den kommuniserte normen fra frontfaget. TBU-anslagene viser 3,5 prosent lønnsvekst for arbeidere og 5,0 prosent for funksjonærer i industrien i 2022. Det at funksjonærer og ledere i industrien har en så høy lønnsvekst viser at rammen for frontfaget selv i deler av industrien ikke blir fulgt.

Dette viser at privat sektor bruker lønn som virkemiddel i et stramt arbeidsmarked, og at anslaget på rammen for frontfaget kun blir en ramme som nesten bare offentlig sektor forholder seg til.

[…]

En viktig premiss for frontfagsmodellen er at privat og offentlig sektor skal stilles likt i konkurransen om arbeidskraften. Leverer ikke modellen på å rekruttere og beholde kvalifisert arbeidskraft som er kritisk for samfunnet, vil frontfagsmodellen forvitre og lønnsforskjellene for høyere utdanningsgrupper mellom offentlig og privat sektor vil øke. Det er nødvendig å utjevne forskjellene i lønn for høyere utdanning mellom offentlig og privat sektor.

De senere års praktisering av frontfagsmodellen kan ikke fortsette. Både i 2020 og 2021 ble resultatet høyere enn anslaget i industrien, og for andre deler av økonomien ble lønnsveksten enda høyere. 2022 ble intet unntak. Hvis kvaliteten i de offentlige tjenestene skal kunne videreutvikles, må dette etterslepet kompenseres. Det er en reell fare for forvitring av offentlig tjenester dersom vi ikke tar rekrutteringsproblemene på alvor. […]

Myndigheter både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå har ansvar for hvilket samfunn vi vil ha. Hvis det er et ønske om å utvikle velferdstjenestene og kunnskapssamfunnet i hele landet, må sentrale myndigheter gi økonomisk handlingsrom til arbeidsgivere i stat, kommuner, fylkeskommuner, helseforetak m.m., slik at de gis mulighet til å rekruttere og beholde nødvendig kvalifiserte ansatte.

I dag ser vi at viktige offentlige tjenester sliter med å skaffe nok kvalifiserte ansatte, og at eksempelvis skole og barnehage har store innslag av ufaglært arbeidskraft. Offentlige arbeidsgivere må benytte seg av kjøp av vikartjenester for å opprettholde sine grunnleggende primærtjenester, samt at det blir etablert private tjenestetilbydere som tilbyr tjenester det offentlige bør ha et ansvar å tilby. Unio er bekymret for at denne trenden vil utvikle seg over tid. Særlig hvis det offentlige ikke klarer å oppfylle de forventninger innbyggerne har til offentlig velferdsproduksjon.

[…]

Unios overordnede føringer:

• Den kraftige reallønnsnedgangen kan ikke fortsette. Lønnsoppgjøret i 2023 må sikre reallønnsvekst for våre medlemmer.

• Offentlig sektor må, på samme måte som privat sektor, bruke lønn som virkemiddel for å rekruttere og beholde nødvendig kompetanse.

• Rammeanslaget fra frontfaget må ikke brukes som et tak for lønnsdannelsen i offentlig sektor i 2023. Etterslep må vurderes i de enkelte tariffområder.»

Hovedstyret i Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) vedtok 28. februar 2023 et inntektspolitisk dokument 2023. Det heter bl.a.:

«YS krever økt kjøpekraft for våre medlemmer i 2023.

[…]

YS er bekymret for utviklingen som viser at arbeidstakernes andel av verdiskapingen synker og at lønnsforskjellene øker. Økte overskudd for eierne, store bonuser og økte lederlønninger viser at det er rom for at arbeidstakerne kan få mer. I årets lønnsoppgjør krever vi vår del av verdiskapingen, slik at arbeidstakernes andel igjen kommer opp på et mer normalt nivå. Tendensen til økte forskjeller generelt og mellom kvinner og menn må snus.

YS stiller seg bak frontfagsmodellen. Samlet lønnsvekst for arbeidere og funksjonærer i konkurranseutsatte næringer skal over tid være retningsgivende for lønnsutviklingen for hele arbeidslivet.

Men anslaget for lønnsveksten i frontfaget må være troverdig. For tredje år på rad har det vist seg at lønnsveksten i industrien har vært betydelig høyere enn frontfagsrammen, noe som har ført til at flere grupper har blitt hengende etter. YS mener frontfagsmodellen må praktiseres fleksibelt, og ikke være til hinder for at det kan gjøres tilpasninger i lønnsstruktur og endringer i relative lønninger, blant annet for å sikre rekruttering og at områder ikke sakker akterut i lønnsutviklingen.

Mange av YS’ medlemmer har opplevd en mindrelønnsutvikling de siste tre årene. Dette gjelder grupper både innenfor offentlig og privat sektor. I årets lønnsoppgjør må det finnes løsninger for å løfte disse gruppene.

I privat sektor må det dessuten føres reelle, lokale forhandlinger i den enkelte virksomhet basert på dennes økonomiske situasjon, produktivitet, konkurranseevne og fremtidsutsikter, og de ansatte skal sikres en rettferdig andel av verdiskapningen i virksomhetene.

Det må også i offentlig sektor føres reelle lokale forhandlinger som sikrer de ansatte en rettferdig andel av verdiskapingen.

[…]

Siden sommeren 2022 har vi sett tegn til et omslag i arbeidsmarkedet. Sysselsettingsandelen har falt og var i januar 69,7 prosent. Ledigheten har økt til 3,4 prosent, som fortsatt er godt under gjennomsnittet fra det siste tiåret før pandemien. Både SSB, Finansdepartementet og Norges Bank venter svakere vekst og høyere ledighet framover.

Det siste året har økonomien vært preget av sterk prisvekst på de fleste varer og tjenester. Fortsatt betydelig prisvekst framover vil sammen med økt rentenivå dempe forbruket blant husholdningene og aktivitetsnivået hos bedriftene. Våre handelspartnere rammes også av kostnadssjokket, noe som vil dempe etterspørselen inn mot norsk økonomi.

De høye prisene har rammet husholdningenes kjøpekraft. I 2022 fikk de fleste grupper redusert reallønn etter skatt. For en ansatt med gjennomsnittlig lønnsnivå og en lønnsvekst lik gjennomsnittet for alle ansatte i fjor på 4,4 prosent, ble reallønnsnedgangen etter skatt på 1 prosent fra 2021 til 2022.

[…]

Ulikhetene økte i fjor, både når vi ser på fordelingen av lønn og av inntekter generelt (inkludert kapitalinntekter). Samtidig vet vi at de med lavest inntekt har blitt truffet hardest av økningene i prisene. Prisene på nødvendighetsvarer som mat og strøm økte mer enn prisene på andre varer og tjenester i fjor.

[…]

TBU-tallene viser at styrking av kronen mot handelspartnerne i EU svekket den kostnadsmessige konkurranseevnen mot disse landene i fjor. Samtidig viser Norges Bank konkurransekursindeks at utviklingen i kronekursen ikke var like sterk målt mot et bredere utvalg av Norges handelspartnere.

Lønnsomheten i industrien var god i fjor, godt hjulpet av høye produsentpriser.

Lønnsandelen, som er et omvendt mål på lønnsomheten, falt til 78 prosent for industrien i 2022, mot et gjennomsnitt på 83 prosent siste ti år.

Det ventes relativt høy lønnsvekst hos Norges handelspartnere, på 5,4 prosent i 2023. […]

Oppsvinget etter koronakrisen ga sterk vekst i sysselsettingen og et udekket behov for arbeidskraft i mange bedrifter. Mange flere kom i jobb, og vi må anta at en del av de nye i arbeidslivet ble ansatt på tross av lite erfaring og manglende formell kompetanse. Med utsikter til et noe svakere arbeidsmarked framover er det viktig å ha gode ordninger for at flest mulig av disse kan forbli i jobben og finne varig fotfeste i arbeidsmarkedet. Tiltak for etter- og videreutdanning, fagbrev på jobb, lønnstilskudd og tilrettelegging er sentrale virkemidler.

Framskrivinger tyder på at knapphet på arbeidskraft kommer til å være en mer vanlig tilstand i tiårene som kommer. Befolkningen i arbeidsdyktig alder vil ikke vokse i samme fart som før, samtidig som behovene særlig innenfor helse og omsorg vil øke kraftig. YS mener at arbeidet med å utvikle heltidskultur må intensiveres. En heltidskultur vil styrke likestillingen og ha positiv effekt på kvalitet og kontinuitet i tjenestene. «

Akademikerne la følgende prinsipper til grunn for inntektsoppgjørene 2023:

«Trepartssamarbeidet står sentralt i den norske modellen og er avgjørende både for utviklingen av velferdssamfunnet og for å sikre best mulige rammevilkår i arbeidslivet.

Dette samarbeidet er velegnet til å finne løsninger på større samfunnsutfordringer og nødvendige omstillinger fremover. For at trepartssamarbeidet skal kunne fungere etter hensikten, er det viktig med et bredt samarbeid og at alle parter inkluderes.

Løsningene finnes ikke alene på sentralt nivå. Utviklingen og utfordringene må også løses ved et velfungerende partssamarbeid lokalt («topartssamarbeidet») mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte i den enkelte virksomhet. For å få brede opplyste beslutningsgrunnlag og forankrede beslutninger blant arbeidstakerne, er det særlig viktig å sørge for tilstrekkelig involvering av tillitsvalgte. I denne sammenhengen er det derfor avgjørende at de tillitsvalgte involveres tidlig i prosessene og at de sikres reell innflytelse i de fora beslutningene tas.

Akademikerne arbeider for en lønnspolitikk hvor lønnsplassering og lønnsdannelse skjer lokalt i den enkelte virksomhet og gjennomføres av de partene som kjenner virksomhetens kompetansebehov og rekrutteringssituasjon best. I offentlig sektor forutsetter det at de lokale partene vurderer lønnsplassering og lønnsutvikling gjennom lokale kollektive forhandlinger. I privat sektor skjer den koordinerte lønnsdannelsen for våre grupper gjennom lokal kollektiv lønnsdannelse i den enkelte virksomhet, basert på de fire kriteriene; virksomhetens økonomi, konkurranseevne, produktivitet og fremtidsutsikter.

Markedsbaserte lønnsforskjeller mellom virksomheter bidrar til å kanalisere arbeidstakerne og deres kunnskap, og lønnsdifferensiering dermed brukes aktivt for å kanalisere samfunnets kunnskapsressurser dit de kan nyttiggjøres best. Ved å bruke lønn som et personalpolitisk virkemiddel, sikres riktig kompetanse på riktig sted, noe som igjen sikrere en nødvendig kvalitet på tjenestene til befolkningen.

Akademikerne støtter opp om frontfagsmodellen, som et koordinerende element for lønnsdannelsen. En forutsetning for Akademikernes oppslutning om modellen er at resultatene i frontfaget skal være en retningsgivende norm over tid. Vi legger vekt på følgende fra NOU 2021: 2, s. 28:

‘Lønnsveksten i frontfaget skal verken være gulv eller tak, men en norm som skal sikre at lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor over tid er retningsgivende for andre sektorer. Selve lønnsforhandlingene er partenes ansvar. Profilen i oppgjøret i frontfaget skal ikke overføres til andre avtaleområder, men derimot bestemmes i det enkelte området ut fra forholdene der. Koordineringen skjer gjennom sentrale forhandlinger og lokal kollektiv lønnsdannelse. Partene i de ulike forhandlingsområdene har selv ansvar for fordelingen av rammen mellom ulike grupper innen sitt område. I noen tariffområder skjer lønnsdannelsen i hovedsak gjennom sentrale forhandlinger, noen steder både sentrale og lokale forhandlinger og i noen områder skjer den utelukkende gjennom lokal kollektiv lønnsdannelse i den enkelte virksomhet.’

I tider hvor den økonomiske situasjonen er usikker, kombinert med lave anslag for frontfaget, er det viktig at fleksibiliteten som ligger i frontfagsmodellen benyttes. Fleksibiliteten skal sørge for en effektiv allokering av arbeidskraft mellom sektorer, og konsekvensen av dette er at det skal og må være rom for ulike økonomiske rammer i ulike sektorer. Sektorene og virksomhetene må se sitt eget økonomiske handlingsrom i lys av behovet for å beholde og rekruttere nødvendig kompetanse. Når offentlig sektor sakker akterut i lønnskampen, mister man kompetanse som er viktig for å opprettholde kvaliteten på tjenesteyting, beredskap og rettsikkerhet. Fokus på en konkurransedyktig offentlig sektor er ikke minst viktig i en situasjon hvor arbeidsledigheten er svært lav, da kampen om å få rett kompetanse på rett sted tilspisses.»

KS’ hovedstyre vedtok 26. april forhandlingsmandat for mellomoppgjøret 2023:

«Frontfagsmodellen er en viktig del av det inntektspolitiske samarbeidet og den koordinerte lønnsdannelsen. KS legger til grunn at modellen skal fungere som en norm over tid.

Administrasjonen gis fullmakt til å forhandle ved mellomoppgjøret i 2023 etter følgende hovedlinjer:

• Mellomoppgjøret 2023 gjennomføres med en økonomisk ramme som tar hensyn til kommunesektorens konkurranseevne i arbeidsmarkedet, lønnsutviklingen i sektoren og i sammenlignbare tariffområder samt situasjonen i konkurranseutsatt næringsliv.

Den økonomiske rammen i tariffoppgjøret disponeres til sentrale lønnstillegg. Innenfor rammen tilstrebes i årets mellomoppgjør at alle ansatte med sentral lønnsdannelse gis en så god lønnsutvikling som mulig. Profilen balanseres for å ivareta alle partenes interesser.»

Sentralstyret i Virke vedtok følgende forhandlingsfullmakt for oppgjørene i 2023:

«Virke vil gjennomføre alle forhandlinger i tråd med frontfagets ramme, men forutsetter profil tilpasset de ulike bransjenes forutsetninger og de strukturer for lønnsdannelse som finnes i de ulike områdene.»

1.2 Oppgjørene i privat sektor

1.2.1 LO-NHO-området

Som vanlig i et mellomoppgjør ble forhandlingene i 2023 ført mellom LO og NHO sentralt, med basis i reguleringsbestemmelsen for 2. avtaleår. Forhandlingene startet 27. mars, men det endte med brudd. Det ble streik fra 17. april. Konflikten ble avsluttet 20. april da partene nådde fram til en forhandlingsløsning i mekling.

Løsningen innebar et generelt tillegg på 7,50 kroner med virkning fra 21. april. For overenskomster med en gjennomsnittslønn under 90 prosent av tilsvarende for industriarbeidere (490 242 kroner) og med lokal forhandlingsrett, ble det gitt ytterligere 3,00 kroner, i alt 10,50 kroner per time. Overenskomster uten lokal forhandlingsrett med gjennomsnittslønn under 90 prosent av industriarbeidernes fikk 4,00 kroner per time i tillegg til det generelle tillegget, i alt 11,50 kroner per time. Bussbransjeavtalen fikk et tillegg på 1,00 krone, i tillegg til det generelle tillegget, i alt 8,50 kroner per time.

I årslønnsveksten for 2023 er tarifftilleggene for industriarbeidere beregnet å bidra med 2,1 prosentpoeng, beregnet fra 1. april, mens overhenget var på 1,4 prosent.

På bakgrunn av vurderinger gjort av NHO, i forståelse med LO, ble årslønnsveksten i industrien samlet i NHO-området anslått til 5,2 prosent i 2023, se boks 1.1 for disse betraktningene.

1.2.2 Oppgjørene i privat sektor utenom LO-NHO-området

I mellomoppgjøret i 2023 mellom YS og NHO ble det streik fra 17. april. Konflikten ble avsluttet 20. april da partene nådde fram til en forhandlingsløsning i mekling. Det ble gitt samme lønnstillegg som i oppgjøret mellom LO og NHO.

Garantiordningen på Landsoverenskomsten og Kontoroverenskomsten mellom HK og Virke resulterte i at minstelønnssatsen trinn 6 fikk et tillegg fra 1. februar 2023 på 8 kroner per time. I mellomoppgjøret for 2023 mellom LO og Virke ble det her gitt et generelt tillegg på 2,50 kroner per time fra 1. april 2023. Minstelønnssats trinn 6 ble økt med til sammen 3,50 kroner per time fra 1. april 2023. Minstelønnssatsene for trinn 1–5 ble økt med 8 kroner per time (inkludert det generelle tillegget) fra 1. april 2023. Mellom LO og Virke ble mønsteret fra oppgjøret mellom LO og NHO stort sett ellers fulgt, med et generelt tillegg på 7,50 kroner og lavlønnstillegg på ytterligere 3 eller 4 kroner per time .

På Avtale for reiselivsbransjen ble det gitt et generelt tillegg på 2,50 kroner per time. Minstelønnssatsene på ble økt med ytterligere 2 kroner per time (trinn 1–3) og 1 kroner per time (trinn 4). Garantiordningen mellom HK og Virke resulterte i at minstelønnssatsen trinn 4 fikk et tillegg fra 1. februar 2023 på 8 kroner per time.

For de fleste andre overenskomster mellom Virke og LO ble det gitt et generelt tillegg på 7,50 kroner per time per 1. april 2023. På enkelte overenskomster ble det gitt ytterligere 3 eller 4 krone per time avhengig av lønnsnivå for området og hvorvidt det er avtale om lokale forhandlinger.

Funksjonæravtalene mellom Virke og YS forbundene Negotia, Parat og Finansforbundet fikk ved mellomoppgjøret for 2023 samme resultat som Kontoroverenskomsten mellom HK/LO og Virke. Reiselivsavtalen mellom Virke og YS/Parat fikk et sentralt tillegg på 2,50 kroner per time og minstelønnssatsene ble økt med ytterligere henholdsvis 5,50 kroner per time (trinn 1 og 2) og 1 kroner pr time (trinn 3). Garantiordningen på Reiselivsavtalen mellom Parat og Virke resulterte i at minstelønnssatsen trinn 3 fikk et tillegg fra 1. februar 2023 på 8 kroner per time.

I 2023 ble mellomoppgjøret på HUK-området gjennomført 19. og 20. juni. Det ble enighet mellom Virke og arbeidstakerorganisasjonene, og forhandlingsresultatet ble senere godkjent av partene. Oppgjøret omfattet forhandlinger om sju tariffavtaler innen helse, utdanning og kultur med over 30 arbeidstakerorganisasjoner. Forhandlingsresultatet på de ulike overenskomstene fulgte resultatene i de korresponderende offentlige tariffområdene.

I mellomoppgjøret for 2023 mellom Finansforbundet og Finans Norge og mellom LO ved Handel og Kontor i Norge og Fagforbundet og Finans Norge, ble det fra 1. mai gitt et generelt tillegg på lønnsregulativets satser på 2,65 prosent, minimum 18 000 kroner. Tillegget ble ved forhandlingene anslått å bidra med 1,9 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 2022 til 2023. Sammen med et overheng på 1,6 prosent, gir det en årslønnsvekst på 3,5 prosent før bidrag fra lønnsglidning i 2023. Blant annet fordi statistikken ved forhandlingene dekker en mer begrenset populasjon enn det som benyttes i kapittel 1.2, er det forskjell i anslagene.

1.3 Oppgjørene i offentlig sektor

I det statlige tariffområdet startet forhandlingene i mellomoppgjøret 2023 den 27. april. Staten v/Kommunal- og distriktsdepartementet forhandlet med henholdsvis Akademikerne, LO Stat, Unio og YS Stat. Det ble ført felles forhandlinger frem til den 28. april da hhv. Akademikerne, og LO Stat og YS Stat kom til enighet med staten om reviderte tariffavtaler. 29. april kom Unio og staten til enighet om en likelydende tariffavtale som Akademikerne. Oppgjøret gir samme ramme for årslønnsvekst i begge avtaleområder, men fordelingen er forskjellig.

I avtalene med Akademikerne og Unio er hele den økonomiske rammen avsatt til lokale forhandlinger. Med virkning fra 1. mai 2023 avsettes det 5,30 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger.

Avtalene mellom staten og LO Stat og YS Stat har følgende økonomiske hovedpunkter:

• Et tillegg på 31 000 kroner på alle lønnstrinn på hovedlønnstabellen med virkning fra 1. mai 2023.

• Med virkning fra 1. mai 2023 avsettes det 0,85 prosent av lønnsmassen til lokale forhandlinger.

I kommunesektoren begynte forhandlingene mellom KS og LO Kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne kommune 27. april 2023. Den 29. april ble det en forhandlingsløsning mellom KS og LO kommune, Unio, YS Kommune og Akademikerne kommune. Det anbefalte forslaget ble vedtatt samme dag. Forslaget har følgende økonomiske hovedpunkter:

• For stillinger med hovedsakelig sentral lønnsdannelse gis lønnstillegg med virkning fra 1. mai 2023 på mellom 26 300 og 43 000 kroner per år, som vist i tabell 1.1.

• For stillingsgruppene «Adjunkt med tilleggsutdanning og Stillinger med krav om 5-årig U/H-utdanning», «Lektor og stillinger med krav om mastergrad», og «Lektor med tilleggsutdanning» ble det i tillegg til lønnstillegg per 1. mai, også gitt lønnstillegg på henholdsvis 4 500, 6 000 og 7 000 kroner til arbeidstakere på høyeste ansiennitetstrinn, med virkning fra 1.1.2023. Tilleggene var avtalt i hovedoppgjøret i 2022.

• Ledere i HTA kapittel 4 får et generelt tillegg på 5,7 prosent fra 1. mai 2023.

• Fra 1.1.2023 ble satsen for lørdags- og søndagstillegg endret til minst 22 prosent av timelønn (ikke mindre enn 70 kroner per arbeidede time).

• Fra 1.1.2023 ble kvelds- og nattillegget for arbeidstakere som arbeider etter skift- eller turnusplaner splittet, ved at tillegget for nattarbeid ble endret fra 56 kroner per arbeidede time til minst 25 prosent av timelønn (ikke mindre enn 70 kroner) per arbeidede time.

• For arbeidstakere som ikke omfattes av strekpunktet over ble laveste sats for kvelds- og nattarbeid hevet til minst 32 kroner per arbeidede time med virkning fra 1.1.2023.

I mellomoppgjøret i Oslo kommune ble det 30. april enighet mellom Oslo kommune og de fire forhandlingssammenslutningene LO Kommune Oslo, Unio, Akademikerne og YS. Det gis et prosentvis tillegg på lønnstabellen på 6,0 prosent, minimum 32 600 kroner med virkning fra 1. mai 2023.

1.4 Oppgjørene i Spekter-området

Forhandlingsordningen er hjemlet i fem hovedavtaler som er inngått mellom Spekter og hhv. hovedorganisasjonene LO, YS, Unio, Akademikerne og mellom Spekter og Sammenslutningen av akademikerorganisasjoner i Spekter, SAN.

I tråd med forhandlingsmodellen i Spekter forhandles det først på nasjonalt nivå (A-nivå) om overenskomstens generelle del mellom Spekter og den enkelte hovedorganisasjon. Denne delen er felles for alle virksomheter innenfor et overenskomstområde og forplikter arbeidsgiver og den aktuelle hovedorganisasjonens medlemmer. Deretter forhandles overenskomstens spesielle del (B-delen) lokalt mellom den enkelte virksomhet på den ene siden og på den andre siden hovedorganisasjonenes forbund eller forhandlingsgrupper. Resultatet fra de lokale B-dels forhandlingene godkjennes av Spekter og hovedorganisasjonene i avsluttende sentrale forhandlinger.

Spekter-området ekskl. helseforetakene

I mellomoppgjøret i 2023 ble det på A-dels nivå for medlemmene i LO og YS avtalt et generelt tillegg på 14 625 kroner per år. Det ble ytterligere gitt et tillegg på 5 850 kroner per år til arbeidstakere med en årslønn på 490 242 kroner eller lavere. Tilleggene har virkning fra 1. april 2023. For medlemmer i Unio og SAN forhandles alle lønnstillegg lokalt i virksomhetene (B-dels forhandlinger).

Helseforetakene

For helseforetakene og private sykehus er det avtalt avvikende ordninger. Her er det avtalt at det for alle forbund skal forhandles om en del A1 (sosiale bestemmelser). For alle forbundene i LO, Delta og Parat i YS, Den norske legeforening i Akademikerne samt Norsk Sykepleierforbund, Norsk Fysioterapeutforbund, Norsk Ergoterapeutforbund og Utdanningsforbundet i Unio skal det forhandles om en overenskomst del A2. Partene på A2 nivå avgjør om det også skal gjennomføres lokale B-dels forhandlinger. Også for helseforetakene og private sykehus gjennomføres avsluttende sentrale forhandlinger mellom Spekter og hovedorganisasjonene der resultatet fra alle forhandlingsprosessene sentralt og lokalt skal godkjennes.

I de sentrale forhandlingene (A2) mellom Spekter og Den norske legeforeningen ble det avtalt generelle tillegg for medisinstudenter med lisens, leger i spesialisering og legespesialister med virkning fra 1. januar 2023. Tilleggene varierte fra 26 000 til 43 000 kroner per år. Overleger fikk et tillegg på 5,1 prosent med virking fra 1.januar 2023. Lokalt avtalte minimumssatser økes tilsvarende det generelle tillegget for gruppen. Det ble videre avtalt endringer i vaktlønn og tillegg for ordinært arbeid etter kl 1700. For øvrige foreninger i Akademikerne, Unio og SAN forhandles alle lønnstillegg lokalt i virksomhetene (B-dels forhandlinger).

Spekter og forbundene i LO og YS kom 31. mai til enighet i forhandlinger i mellomoppgjøret 2023. Det ble gitt et generelt tillegg på 23 000 kroner til stillingsgruppene 1, 2 og 3 fra 1. mai. Stillingsgruppene 4 og 5 og øvrige arbeidstakere fikk et generelt tillegg på 5 prosent, henholdsvis fra 1. mai og 1. juli. Det ble også avtalt økte ubekvemstillegg. Minstelønnssatsene ble økt slik det framgår av tabell 1.2.

Spekter og Norsk Sykepleierforbund kom 23. mai til enighet i de sentrale forbundsvise forhandlingene. Det ble gitt et generelt tillegg til alle medlemmer av Norsk Sykepleierforbund på 5,0 prosent fra 3. mai.

Spekter og Fysioterapeutforbundet, Ergoterapeutforbundet og Utdanningsforbundet kom til enighet i forbundsvise sentrale forhandlinger. Medlemmer i Norsk Fysioterapeutforbund og Norsk Ergoterapeutforbund fikk et generelt tillegg på 5,0 prosent, og ledere fikk et generelt tillegg på 5,2 prosent. Alle medlemmer i Norsk Utdanningsforbund fikk et generelt tillegg på 5,65 prosent.

Minstelønnssatsene for Norsk Sykepleierforbund, Fysioterapeutforbundet, Ergoterapeutforbundet og Utdanningsforbundet ble hevet slik det framgår av tabell 1.3. Det ble også avtalt endringer i ubekvemstillegg.

For øvrige foreninger/medlemmer i Unio forhandles alle lønnstillegg lokalt i virksomhetene (B-dels forhandlinger).

1.5 Konflikter i 2023-oppgjøret

I mellomoppgjøret i 2023 ble det streik mellom NHO og LO samt mellom NHO og YS. For LO var omfanget i første plassoppsigelse 23 000 medlemmer og for YS 1300 medlemmer. Streikene varte i fire dager fra 17. til 20. april og ble avsluttet etter at partene med Riksmeklers mellomkomst kom fram til en forhandlingsløsning.