8 Utviklingen i konkurranseevnen

• Relative timelønnskostnader mellom norsk industri og industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia målt i felles valuta anslås å ha gått ned med 9,3 prosent i 2023. Timelønnskostnadsveksten i norsk industri anslås å ha vært lavere enn i industrien hos handelspartnerne, samtidig som kronen svekket seg markert. Anslaget på relative timelønnskostnader i fjor er basert på arbeidskraftkostnadsindekser per 3. kvartal. Anslaget er usikkert.

• Industriens kostnadsmessige konkurranseevne har bedret seg siden 2012, etter å ha svekket seg i årene før. Både svekkelsen frem til 2012 og bedringen i årene etterpå må ses i sammenheng med utviklingen i kronekursen.

• Gjennomsnittlige timelønnskostnader i norsk industri var i 2023 anslagsvis 18 prosent høyere enn et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere i EU og Storbritannia, 38 prosentpoeng lavere enn i 2012 og 15 prosentpoeng lavere enn i 2022. Av EU-landene var det bare Danmark og Belgia som hadde høyere timelønnskostnadsnivå i fjor. At timelønnskostnadene er høyere i norsk industri enn i industrien hos de fleste av våre handelspartnere, reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå.

• Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri, målt ved bruttoprodukt per timeverk, med 0,4 prosent i fjor, etter å ha falt med 3,0 prosent året før. Produktivitetsveksten i norsk industri i perioden 2013–2022 var i gjennomsnitt 0,6 prosent per år, 1,7 prosentpoeng lavere enn et vektet gjennomsnitt av handelspartnerne.

• I perioden 2013–2022 økte produktiviteten i Fastlands-Norge med i gjennomsnitt 0,8 prosent per år, dvs. litt lavere enn et vektet snitt av våre handelspartnere. I fjor økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,2 prosent ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall.

• Rekordhøye gasspriser bidro til kraftig vekst i inntektsnivået i norsk økonomi i 2022. Norges BNP per innbygger, fratrukket petroleumsrenten, var dette året 51 prosent høyere enn OECD-gjennomsnittet.

8.1 Innledning

Omfattende deltakelse i internasjonal handel med varer og tjenester har gjort det mulig for Norge å oppnå en høyere materiell levestandard enn hva som ville vært mulig dersom norsk økonomi hadde vært mer skjermet mot utenlandsk konkurranse. Fordelene vil imidlertid bli redusert hvis Norge ikke klarer å sørge for en effektiv ressursutnyttelse, herunder full sysselsetting, og en akseptabel inntektsfordeling. For å høste gevinstene ved internasjonalt varebytte, må man klare å omstille ressurser som blir ledige som følge av endringer i markedsforholdene. Land som deltar i det internasjonale vare- og tjenestebyttet må også over tid ha en rimelig balanse i utenriksøkonomien. Et lands konkurranseevne uttrykker evnen til å opprettholde en rimelig balanse i utenriksøkonomien over tid, samtidig som en har full og effektiv ressursutnyttelse og en akseptabel inntektsfordeling. Et land har ikke nødvendigvis god konkurranseevne selv om det har balanse i utenriksøkonomien, dersom for eksempel store deler av landets arbeidsstyrke er arbeidsløse. Men full sysselsetting og lav arbeidsledighet sammen med store underskudd i utenriksøkonomien, tilsier også at et land har svakere konkurranseevne enn hva som kan være bærekraftig over tid.

Det er viktig å skille mellom konkurranseevnen for enkeltnæringer og for Norge som helhet. Konkurranseevnen for en næring beror på næringens lønnsomhet og dens evne til å avlønne innsatsfaktorene. En lønnsom næring må både kunne hevde seg i konkurranse med utenlandske bedrifter på produktmarkedene, og med andre norske næringer i faktormarkedene, herunder arbeidsmarkedet. En økonomi i vekst og med en høy omstillingsgrad vil være kjennetegnet av ulik utvikling i konkurranseevnen for de enkelte næringene. I konkurransen om knappe faktorer må noen næringer trappe ned sin virksomhet, mens andre kan ekspandere i takt med økt lønnsomhet. Dersom en næring mottar subsidier i tilknytning til sin virksomhet, kan dette bedre næringens konkurranseevne, men det fører normalt til en dårligere utnyttelse av ressursene samlet sett, og dermed ikke bedre konkurranseevne i samfunnsøkonomisk forstand.

I dette kapitlet ser vi på noen utvalgte indikatorer for utviklingen i industriens konkurranseevne. Det er en næring som i stor grad konkurrerer internasjonalt og som er viktig for balansen i utenriksøkonomien. I avsnitt 8.2 presenteres tall og anslag for utviklingen i lønnskostnader. I avsnittet ser vi også på forskjell i lønnskostnadsnivåene i industrien i Norge og andre land. I avsnitt 8.3 gir vi en beskrivelse av utviklingen i produktiviteten. For alle indikatorene som presenteres i kapitlet sammenligner vi Norge med et aggregat av våre viktigste handelspartnere, jf. boks 8.1. Se også boks 8.2 for beskrivelse av endringer i kildebruk.

8.2 Indikatorer for kostnadsutviklingen

Lønnskostnadene er den enkeltfaktoren som betyr mest for kostnadene i næringslivet. Lønnskostnadene kan blant annet måles ved timelønnskostnader og lønnskostnader per produsert enhet. Svakere krone kan bedre eksportbedriftenes inntekter og bedrer isolert sett bedriftenes konkurransesituasjon mot utlandet. Foruten lønnskostnadene vil andre kostnadskomponenter som energikostnader, kapitalkostnader, transportkostnader og andre kostnader til innenlandsk produsert produktinnsats ha betydning for norske bedrifters muligheter til å kunne hevde seg i den internasjonale konkurransen. Videre vil også produktivitetsutviklingen og offentlige avgifter og subsidier være av betydning for konkurranseevnen.

Utviklingen i industriens internasjonale konkurranseevne avhenger også av produktivitets- og kostnadsutviklingen i øvrige deler av norsk næringsliv. Disse næringene leverer produktinnsats, energi og kapitalvarer til industrien. Jo billigere disse leveransene er, desto bedre blir industriens internasjonale konkurranseevne. Videre konkurrerer industrien med øvrige næringer om innsatsfaktorer som blant annet arbeidskraft. Lavere lønninger i andre næringer kan bidra til en bedring i industriens konkurranseevne ved at det blir lettere og billigere for industrien å skaffe arbeidskraft og kapitalvarer. Kostnadsutviklingen i industrien kan derfor ikke ses uavhengig av kostnadsutviklingen i norsk økonomi for øvrig. Konkurranseevneforbedringen fra svakere krone, dempes av dyrere produktinnsats på importerte varer og tjenester. Dette gir også insentiver til å erstatte importerte produkter med norskproduserte varer og tjenester som så vil dempe kostnadene igjen.

Forutsigbare og stabile rammebetingelser kan også bidra til å styrke næringslivets konkurranseposisjon.

8.2.1 Vekst i timelønnskostnader

Etter at den kostnadsmessige konkurranseevnen målt ved relative timelønnskostnader i industrien i felles valuta svekket seg i årene fram til og med 2012, har en markert svekkelse av kronen bidratt til at konkurranseevnen har bedret seg igjen til nær 2000-nivået. Også litt lavere vekst i timelønnskostnadene i Norge etter 2012 har bidratt. Utviklingen i valutakursen har variert mye fra år til år, og bidratt til at det har vært langt større svingninger i den relative timelønnskostnadsveksten målt i felles valuta enn i nasjonal valuta.

Figur 8.1 viser utviklingen i lønnskostnader per time siden år 2000 for ansatte i industrien i Norge sammenlignet med industrien hos våre handelspartnere i EU og Storbritannia målt i nasjonal og i felles valuta.

¹ Handelspartnerne i figuren utgjør 79,8 prosent av handelspartneraggregatet i årene 2020–2023. For årene før 2020 varierer handelspartnernes andel av aggregagtet mellom 75 og 84 prosent. Variasjonene skyldes at landenes vekter varierer fra år til år, jf. beskrivelse i boks 8.1.

Kilder: Eurostat, Office for National Statistics og Norges Bank

Basert på tall fra Eurostat anslås timelønnskostnadsveksten i norsk industri i fjor å ha vært 4,2 prosent, 0,6 prosentpoeng lavere enn et vektet aggregat av våre handelspartnere i EU og Storbritannia, jf. tabell 8.2 under. En markert svekkelse av kronen, bidro til at den kostnadsmessige konkurranseevnen anslås å ha bedret seg med 9,3 prosent i fjor.

Sett over de siste ti årene samlet har gjennomsnittlig timelønnskostnadsvekst i norsk industri vært 2,7 prosent per år, 0,3 prosentpoeng lavere enn hos våre handelspartnere. Kronen, målt ved industriens effektive valutakurs, har i gjennomsnitt svekket seg med 3,3 prosent per år.

Dersom vi går ut over industrien og ser på næringsvirksomhet i bredere forstand har den kostnadsmessige konkurranseevnen bedret seg med i gjennomsnitt 2,8 prosent per år over de siste ti årene, jf. tabell 8.3. Som det framgår av tabellen har arbeidskraftkostnadene i Norge økt mer enn hos handelspartnerne i EU, men virkningen av kronesvekkelsen i perioden har vært større.

8.2.2 Vekst i lønnskostnader per produsert enhet

Høyere lønnsvekst i Norge enn hos handelspartnerne i EU og Storbritannia bidro til at lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri økte med 55,4 prosent fra 2000 til 2022 relativt til industrien hos handelspartnerne, målt i nasjonal valuta. Utviklingen i kronekursen har bidratt til at det har vært større svingninger i det relative forholdet for lønnskostnader per produsert enhet målt i felles valuta enn i nasjonal valuta, jf. figur 8.2. Fra 2000 til 2022 økte lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri med 40,0 prosent mer enn i industrien hos handelspartnerne, målt i felles valuta.

¹ Handelspartnerne i figuren utgjør 79,1 prosent av handelspartneraggregatet i årene 2020–2021. For 2022 har OECD enda ikke publisert tall for Belgia, og andelen dette året er derfor 76,5 prosent. For årene 2000–2019 varierer andelen mellom 75 og 84 prosent, som følge av at vektene varierer fra år til år.

Kilde: OECD og Norges Bank

Dersom en ser på den siste tiårsperioden vi har tall for (dvs. 2013–2022) har lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri relativt til industrien hos handelspartnerne falt med i gjennomsnitt 0,7 prosent per år, målt i felles valuta. Veksten i lønnskostnadene per produsert enhet i norsk industri var i gjennomsnitt 1,9 prosent høyere per år enn hos handelspartnerne, men svekkelsen av kronen mer enn motvirket det.

Siden utvalgets rapport i fjor (NOU 2023: 12) er forskjellen mellom Norge og handelspartnerne revidert opp. Det må ses i sammenheng med at OECD har revidert tallet for Norge i 2020 betydelig opp, samtidig som tallene for Sverige og Tyskland for 2021 er revidert mye ned.

8.2.3 Vekst i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien1

Ifølge tall fra OECDs siste utgave av Economic Outlook (nr. 2 2023), som ble publisert i november i fjor, var veksten i lønnskostnader per sysselsatt i hele økonomien i Norge 4,3 prosent i 2022, jf. vedleggstabell 4.4. Det er det samme som et vektet snitt av våre handelspartnere, jf. boks 8.1.

OECDs anslag vektet med handelspartneraggregatet TBU benytter innebærer en vekst i lønnskostnadene per sysselsatt hos våre handelspartnere på 5,2 prosent i 2023 og 4,6 prosent i 2024.

Anslagene fra OECD som presenteres i denne rapporten er usikre. Ny informasjon om den økonomiske utviklingen vil kunne bidra til at anslagene blir revidert i forbindelse med framtidige publikasjoner.

8.2.4 Lønnskostnadsnivåer i industrien

Forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia økte trendmessig fram til 2012, jf. figur 8.3. Både høyere lønnskostnadsvekst i Norge enn hos handelspartnerne og en styrking av kronen bidro. I 2012 var timelønnskostnadene i norsk industri 56 prosent høyere enn i industrien til et vektet snitt av handelspartnerne i EU inkludert Storbritannia. En markert svekkelse av kronen har bidratt til at differansen mellom timelønnskostnadene i norsk industri og i industrien hos handelspartnerne har falt. Basert på tall for utviklingen i timelønnskostnadsveksten til og med 3. kvartal 2023 kan forskjellen i 2023 anslås til 18 prosent. Forskjellen i timelønnskostnadsnivå mellom Norge og handelspartnere var med det på det laveste siden 2004.

Utviklingen i valutakursene har hatt stor betydning for utviklingen i den anslåtte nivåforskjellen mellom Norge og handelspartnerne siden år 2000. For å illustrere utviklingen når valutakursendringene holdes utenom er det i figuren lagt inn en linje hvor nivåene er beregnet med å legge til grunn nivået på valutakursene i 2016 for alle år. Lenge var timelønnskostnadsveksten i nasjonal valuta høyere i norsk industri enn i industrien hos våre handelspartnere i EU og Storbritannia, men de siste årene har litt av dette blitt reversert.

¹ Stolpene i figuren er beregnet i felles valuta, mens linjen viser utviklingen hvor det er lagt til grunn valutakurser i 2016. Tallene for Norge og EU-landene er basert på tall for lønnskostnadsnivåer fra Eurostat. Tallene til Eurostat bygger på en arbeidskraftkostnadsundersøkelse som utføres hvert fjerde år. Eurostat har publisert nivåtall for hvert år i perioden 2020–2022, og for hvert fjerde år f.o.m. 2000 til 2020. For Norge foreligger det nivåtall f.o.m. 2012. For år hvor Eurostat ikke har publisert nivåtall er nivåene i figuren anslått ved å legge til grunn arbeidskraftkostnadsindekser fra Eurostat. En svakhet med statistikken til Eurostat er at det i en del tilfeller er dårlig samsvar mellom de fireårige nivåtallene og indeksene i årene mellom. Anslagene for de årene hvor Eurostat ikke har publisert nivåtall må derfor tolkes med forsiktighet.

² Tallene for Storbritannia er fra Office for National Statistics. Eurostat publiserte tidligere nivåtall for Storbritannia, men sluttet med det da landet gikk ut av EU. Sammenlignet med de gamle nivåtallene som Eurostat har publisert for Storbritannia ligger tallene fra Office for National Statistics litt høyere.

Kilder: Eurostat, Office for National Statistics og Norges Bank

Figur 8.3 viser at forskjellen i timelønnskostnadsnivå mellom industrien i Norge og våre handelspartnere i EU og Storbritannia har økt med 9,5 prosent fra 2000 til 2023. Samtidig viser figur 8.1 at relative timelønnskostnader i felles valuta har gått opp med 1,9 prosent i samme periode. Grunnen til at figurene viser forskjellig utvikling er at figur 8.3 i beregningen tar hensyn til at de ulike landene som inngår har forskjellige lønnskostnadsnivåer. For et land med en gitt lønnsutvikling blir effekten på det vektede aggregatet større hvis nivået er høyt enn hvis det er lavt. Samlet sett over perioden har lønnskostnadsveksten vært høyest i Romania, Litauen, Polen og Tsjekkia, mens Tyskland, Italia og Frankrike har hatt den laveste veksten.

Figur 8.4 illustrerer forholdet mellom lønnskostnadene per timeverk i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne i EU og Storbritannia i 2023. Selv om forholdet mellom timelønnskostnadene i industrien i Norge og i industrien hos handelspartnerne har falt markert siden 2012, var nivået i Norge i fjor fortsatt høyere enn de fleste landene i sammenligningen. Dette reflekterer norsk økonomis høye produktivitet og inntektsnivå, samt jevnere fordeling av inntektene. Av handelspartnerne i EU er det bare industrien i Danmark og Belgia som hadde høyere lønnskostnadsnivå enn norsk industri i fjor. Av de andre handelspartnerne lå lønnskostnadsnivået i Østerrike, Tyskland og Nederland høyest i 2023, mens Tsjekkia, Litauen, Polen og Romania lå lavest.

¹ Det vektede gjennomsnittet er beregnet ut fra Norges konkurransevekter.

Kilder: Eurostat, Office for National Statistics og Norges Bank

8.2.5 Sammensetningen av lønnskostnadene i industrien

Tabell 8.42 viser at arbeidskraftkostnadene for industriansatte i 12 utvalgte konkurrentland har nærmet seg det norske nivået som var på 505 kroner per time i 2020. Neste oppdatering av nivået på arbeidskraftkostnadene vil bli tilgengelig først for årgangen 2024.

Danmarks kostnadsnivå (eksklusive lærlinger) per time var i underkant av 76 prosent av det norske i 2012, men var litt høyere enn det norske nivået i 2020. Hadde vi sammenlignet arbeidskraftkostnadene for industriansatte inklusive lærlinger, ville det danske kostnadsnivået ligget like under det norske. Ellers viser tabellen at det er klare skiller mellom Øst-Europa, Sør-Europa og Nord-Europa. De østlige landene hadde et kostnadsnivå i 2020 som utgjorde 20–30 prosent av det norske. To av landene fra det sørlige Europa (Italia og Spania) hadde et nivå på 50–60 prosent, mens landene i Nord-Europa varierte fra et nivå på i overkant av 78 prosent av det norske (Finland) til vel 100 prosent (Danmark).

Arbeidskraftkostnadene i 2020 er splittet på lønn for betalt arbeidstid, ikke arbeidet tid og sosiale kostnader. Betaling for ikke arbeidet tid består av betaling for hellig- og velferdsdager, naturalytelser, uttak av varer fra virksomheten, fri bolig, firmabil, aksjeopsjoner og aksjekjøpsordninger, ordninger som fri kantine, fri transport og alle andre ytelser som blir betalt av arbeidsgiver på vegne av arbeidstaker. I tillegg er opplæringskostnader og eventuelt andre kostnader som arbeidsgiver har (klær, rekrutteringskostnader, flyttegodtgjørelse mv) inkludert3. Sosiale kostnader inkluderer lønn for sykefravær, pensjons- og trygdeytelser, opplæringskostnader, andre utgifter som betales av arbeidsgiver, avgifter knyttet til lønnsutbetaling og fratrukket subsidier (eksempelvis lønnstilskudd).4

For Norge utgjør kostnadene til arbeidet tid i overkant av 70 prosent, som er 2 prosentpoeng over gjennomsnittet for landene i tabellen. Også kostnadsandelen for ikke arbeidet tid er nærmere 2 prosentpoeng over gjennomsnittet, mens andelen som går til sosiale kostandene er 4 prosentpoeng under gjennomsnittet. For øvrig er sosiale kostnader i 2020 for flere av landene påvirket av midlertidige lønnstilskudd og refusjoner gitt under pandemien. Ordningene varierer mellom land, men i flere land fikk arbeidsgivere lønnstilskudd, mot at lønnsmottakerne fikk beholde mesteparten av den normale lønnen selv om deres arbeidstid ble nedkortet. Et annet eksempel er refusjon for hele eller deler av arbeidsgivers kostnader til lønn under sykdom.

8.2.6 Elektrisitetspriser

I tillegg til lønnskostnadene er kostnadene ved bruk av andre innsatsfaktorer og kapital viktige for industrien. Tabell 8.5 gir en oversikt over industriens priser på elektrisk kraft, som er av stor betydning for konkurranseevnen for deler av norsk industri. Kostnadene for elektrisitet har gjennomgående vært vesentlig lavere i Norge enn hos handelspartnerne. Ifølge tall fra SSB var gjennomsnittlig pris for norsk industri i 2022 på 62,5 øre/kWh, dvs. 38 prosent av det anslåtte nivået hos et vektet aggregat av våre viktigste handelspartnere.

Tallene i tabell 8.5 under tilsier at elektrisitetsprisene i norsk industri i perioden 2013–2022 utgjorde 39 prosent av nivået hos handelspartnerne.

8.3 Produktivitet og relative priser

Høy produktivitetsvekst innenlands, sammen med eventuell bedring i forholdet mellom prisene på produktene til norsk industri og produktene til industrien hos handelspartnerne, bidrar isolert sett til god konkurranseevne. Produktivitetsvekst kan følge av økt kapital per arbeidstaker, teknologiske framskritt og organisatoriske forbedringer som gjør at man får mer varer og tjenester ut av samme innsats av arbeidskraft.

8.3.1 Utviklingen i produktiviteten målt ved bruttoprodukt per timeverk

Norsk industris produktivitet i forhold til industrien hos handelspartnerne, målt i faste priser, har stort sett falt i de siste 20 år. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall falt produktiviteten i norsk industri med 0,4 prosent i fjor. Produktivitetsveksten i norsk industri i den siste tiårsperioden hvor vi har tall for handelspartnerne (dvs. 2013–2022) var i gjennomsnitt 0,6 prosent per år, 1,7 prosentpoeng lavere enn et vektet snitt av handelspartnerne, se tabell 8.6. Siden utvalgets rapport i fjor (NOU 2023: 12) er produktivitetsveksten hos våre handelspartnere i 2021 revidert opp fra 2,5 til 7,0 prosent. Det må ses i sammenheng med at produktivitetsveksten i industrien i Sverige og Tyskland er markert oppjustert for dette året.

Figur 8.5 sammenligner utviklingen i bruttoprodukt per timeverk i norsk industri i forhold til handelspartnerne i henholdsvis løpende og faste priser. I perioden 2000–2011 var utviklingen i norsk industri vesentlig gunstigere målt i løpende priser enn i faste priser. Dette gjenspeiler sterkere prisvekst på norske industriprodukter enn på produktene til handelspartnerne i denne perioden. I perioden 2012–2020 var utviklingen for norsk industri vesentlig svakere når man ser på løpende priser i felles valuta. De to siste årene har utviklingen vært klart bedre i løpende enn i faste priser. Det knytter seg imidlertid betydelig usikkerhet rundt dekomponeringen av verditall på volum og pris.

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

Figur 8.6 viser utviklingen i bytteforholdet for varer fra fastlandet for Norge. Litt ut på 2000-tallet bedret bytteforholdet seg markert, og har deretter svingt rundt et høyere nivå. Etter et klart fall fra 2018 til 2020 bedret bytteforholdet for varer fra fastlandet seg markert de to neste årene. Utviklingen må ses i sammenheng med høy vekst i prisene på eksport av varer fra fastlandet. I 2021 økte eksportprisene på varer fra fastlandet med 12,6 prosent, mens de i 2022 økte med hele 30,2 prosent. Veksten i 2022 er den høyeste siden 1974. Den høye veksten i eksportprisene disse årene må blant annet ses i sammenheng med høy vekst i prisene på raffinerte oljeprodukter, metaller og for varegruppen «kjemikalier, kjemiske og mineralske produkter». Et fall i eksportprisene for varer fra fastlandet på 0,4 prosent – samtidig som importprisene økte med 5,8 prosent – bidro til at bytteforholdet for varer fra fastlandet svekket seg igjen i fjor med 5,9 prosent.

Dersom en holder raffinerte oljeprodukter utenom har svingningene i bytteforholdet i perioden vært noe mindre, jf. figur 8.6.

En skal være oppmerksom på at ulik produktivitetsutvikling i stor grad vil ha sammenheng med ulik industristruktur mellom land.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Dersom en ser på hele fastlandsøkonomien, var produktivitetsveksten i Norge i perioden 2013–2022 på 0,8 prosent i gjennomsnitt per år, dvs. litt lavere enn et vektet gjennomsnitt av våre handelspartnere, jf. tabell 8.7. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte produktiviteten i fastlandsøkonomien med 0,2 prosent i fjor.

8.3.2 Kjøpekraftsjustert BNP justert for petroleumsinntekter

En metode for å sammenligne inntekter i Norge med utviklingen i andre land er å se på tall for bruttonasjonalproduktet (BNP) per innbygger. I slike sammenligninger er det hensiktsmessig å regne om BNP-tallene i de enkelte landene til et felles prissett ved å bruke såkalte kjøpekraftspariteter (KKP). Prisene på varer og tjenester i Norge er normalt høye når vi bruker offisielle valutakurser og sammenligner med prisene på tilsvarende varer og tjenester i andre OECD-land. Sammenlignes landenes BNP per innbygger i felles valuta uten å ta hensyn til forskjeller i kjøpekraft, blir BNP i Norge svært høyt. Ved å bruke kjøpekraftsjusterte priser regnes verdiskapingen i Norge til internasjonale priser og ikke i norske priser slik SSB gjør når nasjonalregnskapstallene lages. Da vil for eksempel prisen på en hamburger ikke bli verdsatt til det den koster i Norge, men hva en hamburger gjennomgående koster internasjonalt.

Før oljealderen tok til var Norges BNP per innbygger regnet i kjøpekraftsjusterte priser og i felles valuta (USD) litt lavere enn OECD-snittet, jf. figur 8.75 Beregningene til OECD viser at Norges inntektsnivå per innbygger var vel 71 prosent høyere enn OECD-snittet i 2021. Rekordhøye gasspriser bidro til kraftig oppgang i inntektsnivået i Norge i 2022. Ifølge tallene til OECD var inntektsnivået i Norge hele 118 prosent høyere enn i OECD. Det foreligger ikke tall lenger enn til 2022. Men lavere petroleumspriser i 2023 enn året før vil bidra til at inntekstnivåforskjellen avtar igjen i 2023. De norske BNP-tallene er generelt sterkt påvirket av petroleumsinntektene. Mye av svingningene i Norges relative inntekter målt på denne måten kan forklares med variasjoner i oljeprisen.

For å få et bedre bilde på utviklingen i inntektsnivået i norsk økonomi relativt til i andre land, bør de norske BNP-tallene justeres for den ekstraordinære avkastningen ressursinnsatsen i petroleumsvirksomheten gir. Denne ekstraordinære avkastningen kalles ofte for petroleumsrenten. Bidraget fra petroleumsrenten til BNP kan betraktes som en omplassering av formue, og ikke inntekt. Petroleumsrenten er definert som driftsresultatet i sektoren inkludert indirekte skatter, fratrukket kapitalslit og antatt normal realavkastning på kapitalen i sektoren. I beregningene her er det lagt til grunn at normal realavkastning er 4 prosent.

Kilder: OECD og Statistisk sentralbyrå

Petroleumsrenten er her satt til null før 1975, og i figuren er derfor relativ BNP per innbygger den samme fra 1970 til 1974. Fra midten av 1970-tallet begynner kurvene å sprike. Det justerte norske inntektsnivået økte relativt sett særlig mye gjennom 1990-tallet og første del av 2000-tallet. Forskjellen i BNP (justert for petroleumsrenten) per innbygger mellom Norge og OECD-snittet nådde et toppnivå i 2013 da den var 52 prosent. De etterfølgende årene avtok forskjellen markert til 35 prosent i 2016. Forskjellen økte deretter igjen, og var i 2021 beregnet til 42 prosent. I fjor økte forskjellen markert og var 51 prosent høyere enn OECD-snittet. Samlet sett har inntektsveksten regnet som inntekt per innbygger, vært meget sterk i Norge sammenlignet med andre land selv når vi holder petroleumsrenten utenom.