Sammendrag

Formålet med Kompetansereformutvalgets arbeid har vært å utrede hvordan de tre partene kan tilrettelegge bedre for omstilling og læring i arbeidslivet, gitt overordnede mål om høy og stabil sysselsetting, motvirke økende ulikhet og sikre kompetansen arbeidslivet trenger. Bakteppet for utvalget er arbeidslivets kompetansebehov i lys av trender som aldrende befolkning, grønn omstilling og digitalisering. Utvalgets målsetting er å bidra til en kompetansepolitikk og et partssamarbeid som fremmer kompetanseutvikling i arbeidslivet og gir alle arbeidstakere gode muligheter til nødvendig kompetanseutvikling.

Utvalget har utredet tiltak som sammen eller hver for seg kan stimulere til at virksomheter og arbeidstakere får den kompetansen arbeidslivet trenger. Tiltakene er sortert under følgende kapitler etter hvilke behov de skal dekke:

• Styrket trepartssamarbeid om kompetansepolitikken

• Mer kunnskapsbasert politikkutvikling og utforming av tiltak for kompetanseutvikling

• Bedre informasjon og kobling mellom tilbud og etterspørsel

• Økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling

• Mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible kompetansetilbud

• Flere arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning

• Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse i arbeidslivet

Styrket trepartssamarbeid om kompetansepolitikken (kapittel 13)

Et velfungerende trepartssamarbeid om kompetanse krever solide strategiske arenaer for koordinering og samhandling. Målet er å etablere et mer effektivt og strategisk samarbeid mellom arbeidslivets parter og myndighetene, både nasjonalt og regionalt, for å styrke kompetansepolitikken. Utvalget anbefaler en styrking av Kompetansepolitisk råd som en sentral arena for trepartssamarbeidet, og at det opprettes regionale kompetansefora i alle fylker. En slik styrking kan bidra til bedre samordning og mer effektiv implementering av en nasjonal langtidsplan for livslang læring.

Utvalget har diskutert hvordan Kompetansepolitisk råd kan utvikles til en mer strategisk arena for samordnet innsats mellom arbeidslivets parter og myndighetene. Utvalget anbefaler at Kompetansepolitisk råd gjøres om til et rent partssammensatt organ med et tydeligere mandat og en klarere rollebeskrivelse. Rådet bør blant annet følge opp arbeidet med langtidsplanen for livslang læring. I tillegg anbefaler utvalget at arbeidet i rådet blir mer systematisk og får høyere prioritet fra alle involverte parter, og at møtene ledes av ansvarlig statsråd. Rådets anbefalinger må være tuftet på et bredt og grundig kunnskapsgrunnlag, der både nasjonale og regionale utfordringer blir synliggjort.

De regionale kompetanseforaene må kunne inkludere representanter fra alle hovedorganisasjonene i arbeidslivet, i tillegg til andre relevante regionale aktører som utdanningstilbydere, tjenesteleverandører og regionalt arbeidsliv. Å etablere og videreutvikle regionale kompetansefora med bred partssammensetning i alle fylker kan bidra til at kompetansetilbud i større grad tilpasses regionale behov.

Det er utvalgets vurdering at de regionale kompetanseforaene kan bidra til bedre kobling mellom utdanningstilbud og regionale behov, ved at de i større grad gir innspill til en helhetlig dimensjonering av utdanningstilbudet på videregående skoler, fagskoler og i høyere utdanningsinstitusjoner i fylket, basert på kartlagte behov i det regionale arbeidsmarkedet. Et tett samarbeid med utdanningsinstitusjonene er avgjørende for å sikre at kompetansen som utvikles er relevant for det regionale og lokale arbeidslivet og for å unngå ubalanse i kapasiteten i utdanningssystemet. Relevante tilbud regionalt kan også bidra til at fylkene har tilgang til nødvendig arbeidskraft med riktig kompetanse. Dette styrker både den lokale økonomien og sysselsettingen.

Utvalget anbefaler også at fylkeskommunene samordner eksisterende kompetansepolitiske samarbeidsarenaer, og etablerer sterkere bånd mellom Kompetansepolitisk råd og de regionale kompetanseforaene. Bedre samarbeid og koordinering mellom regionale aktører kan gi mer samordnede tiltak og mer effektiv utnyttelse av tilgjengelige ressurser.

Det er utvalgets vurdering at mangelen på en langsiktig, nasjonal plan for livslang læring bidrar til å svekke koordineringen og kan hindre nødvendige fremtidsrettede investeringer i kompetanse. Langsiktighet er essensielt for å møte arbeidslivets behov, som stadig er i endring. Utvalget anbefaler derfor at regjeringen igangsetter arbeidet med å utvikle en langtidsplan for livslang læring i tett samarbeid med Kompetansepolitisk råd og relevante departementer. Langtidsplanen bør ha en tiårig horisont, revideres hvert fjerde år og inneholde konkrete mål, prioriteringer og opptrappingsplaner for hver fireårsperiode. Ved å utvikle en langtidsplan i samarbeid med arbeidslivets parter, sikres en helhetlig tilnærming til livslang læring som kan støtte arbeidstakere i kontinuerlig kompetanseutvikling.

Mer kunnskapsbasert politikkutvikling og utforming av tiltak for kompetanseutvikling (kapittel 14)

Det er et sentralt mål for utvalget å utvikle en felles og helhetlig forståelse blant myndighetene og arbeidslivets parter om de viktigste kompetansepolitiske utfordringene fremover. For å sikre at kompetansepolitikken bygger på pålitelig og relevant informasjon, forskning og analyser, understreker utvalget betydningen av et solid kunnskapsgrunnlag. Utvalget anbefaler at Kompetansebehovsutvalget gjennom sitt mandat får en styrket rolle som kunnskapsleverandør for politikkutforming, med særlig vekt på å frembringe en omforent virkelighetsforståelse på kompetanseområdet. Dette er en forutsetning for en konsensusbasert kompetansepolitikk, forankret i trepartssamarbeidet. Utvalget anbefaler også et sterkere samspill mellom Kompetansebehovsutvalget og regionale kompetansefora. Dette vil gi en mer helhetlig tilnærming der både nasjonale og regionale utfordringer ivaretas bedre.

Utvalget foreslår en økning i forskningsmidler på temaet kompetanseutvikling i arbeidslivet. Utvalget anbefaler at regjeringen øker bevilgningen til Forskningsrådets portefølje for velferd og utdanning, og i tillegg bevilger midler over statsbudsjettet for å lyse ut midler til analyser som retter seg mot spesifikke og avgrensede problemstillinger. Aktuelle forskningstemaer drives frem i samarbeid mellom forskningsmiljøer og virksomheter og forskning på kompetanseutvikling må kobles til andre relaterte politikkområder. Til sammen vil resultatene fra forskningen og det oppdaterte kunnskapsgrunnlaget fra Kompetansebehovsutvalget bidra til at beslutningstakere og aktører i arbeidslivet kan utvikle en bærekraftig og fremtidsrettet kompetansepolitikk og iverksette tiltak som møter behovene for kompetanseutvikling.

Bedre informasjon og kobling mellom tilbud og etterspørsel (kapittel 15)

Raske endringer i arbeids- og samfunnsliv har økt behovet for at både arbeidstakere og virksomheter kontinuerlig tilegner seg ny kompetanse. Utvalget har diskutert hvordan bedre informasjon og kobling av tilbud og etterspørsel kan bidra til å styrke kompetanseutvikling i arbeidslivet. Forutsetningene for å arbeide systematisk med kompetanseutvikling varierer mellom virksomheter, og særlig små og mellomstore virksomheter kan ha utfordringer med å finne relevante tilbud og avklare egne kompetansebehov. Det er flere strukturelle hindringer som gjør det vanskelig å navigere i det komplekse landskapet av opplæringstilbud, finansieringsordninger og andre ressurser som støtter kompetanseutvikling. Blant annet er informasjonen om kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet ofte fragmentert, noe som gjør det vanskelig å ta gode valg. Utvalget anbefaler utvikling av en digital kompetanseplattform som gir arbeidslivet én dør inn til informasjon om og støtte til kompetanseutvikling i arbeidslivet. Plattformen skal blant annet gi informasjon om mulighetene for kompetanseutvikling, finansieringsordninger, verktøy og ressurser som kan være til hjelp for virksomheter, arbeidstakere og tillitsvalgte i arbeidet med kompetanseutvikling.

Løsninger for en digital kompetanseplattform har vært utredet tidligere uten at en plattform er opprettet. Utvalget mener at behovet for en digital kompetanseplattform fortsatt er til stede, men at den kan etableres på en enklere måte enn det som tidligere har vært skissert. Utvalget ser for seg en enklere variant, som i større grad bygger på eksisterende løsninger, tjenester og infrastruktur. Det er viktig at man i arbeidet med plattformen utnytter mulighetene som nye digitale løsninger gir for å dele data og samarbeide på tvers av sektorer. Det bør også velges en teknisk løsning som gjør det mulig først å utvikle kjernefunksjonene, for deretter å innlemme andre funksjoner.

Utvalget mener videre det er viktig å tilby virksomhetene veiledning og rådgivning knyttet til planlegging, gjennomføring og oppfølging av kompetansekartlegging. Partene i arbeidslivet har selv utarbeidet en rekke veiledere og strategier som kan tilgjengeliggjøres på den digitale plattformen.

Utvalget anbefaler økt bruk av kompetansekartlegging som et verktøy for å gi virksomheter en helhetlig oversikt over eksisterende kompetanse og identifisere kompetansebehov på både virksomhets- og individnivå. En slik kartlegging bør ta hensyn til både formell, ikke-formell og uformell læring som skjer gjennom arbeid, og kan benytte kunstig intelligens for å effektivisere prosessen. Utvalget anbefaler at funksjonalitet, avgrensninger og målgrupper for et digitalt kompetansekartleggingsverktøy utredes nærmere, og at det utvikles og piloteres et verktøy på bakgrunn av utredningen. Balansekunstmodellen vil være et av flere relevante referansepunkter for arbeidet med et kartleggingsverktøy.

For å utnytte kapasiteten i kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet bedre, anbefaler utvalget å gjøre ledige plasser på korte kurs og andre kompetansetilbud som er utviklet i et samarbeid mellom kompetansetilbydere, virksomheter og tillitsvalgte tilgjengelige for flere, og at det opprettes en oversikt på den digitale kompetanseplattformen som gir informasjon om restplasser på slike kompetansetilbud. Utvalget oppfordrer også universiteter, høyskoler og fagskoler til å følge opp tidligere studenter ved aktivt å tilby faglig oppdatering og informasjon om kompetanseutviklingstilbud.

Økonomiske støtteordninger for å fremme kompetanseutvikling (kapittel 16)

Utvalget har diskutert ulike offentlige støtteordninger rettet mot kompetanseutvikling for virksomheter og arbeidstakere. Utvalget fremhever behovet for støtteordninger som kan bidra til kompetanseutvikling i arbeidslivet. Utvalget mener videre at offentlige myndigheter bør gå aktivt inn og tilrettelegge for mer kompetanseutvikling for å unngå at virksomheter og arbeidstakere ikke har nødvendig kompetanse for å møte omstillingene i arbeidslivet. Tiltakene utvalget har diskutert inkluderer styrking av tilskudd til bedriftsintern opplæring (BIO), statlig omstillingsstøtte for kompetanse, lønnsstøtte for opplæring, Kompetansefunn for kompetanseinvesteringer til arbeidstakere med høyere utdanning, individuelle læringskontoer og en lånekasse for livslang læring. Disse ordningene kan på ulike måter dekke deler av kostnadene ved kompetanseutvikling, og slik gjøre det mulig for flere arbeidstakere og virksomheter å investere i nødvendige kompetansetiltak. Det er delte meninger blant utvalgets medlemmer om hvilke virkemidler som er best egnet. Utvalget presenterer derfor ikke en enstemmig anbefaling for hvordan myndighetene kan bidra til å støtte finansiering av kompetanseutvikling.

Alle former for økonomiske støtteordninger reiser noen prinsipielle spørsmål og avveininger. Økonomisk støtte til kompetanseutvikling kan gi store fordeler, som økt kompetanse, produktivitet og kvalitet, tilpasning til omstillinger og økt deltakelse i arbeidslivet. Samtidig kan det være kostbart og kreve betydelige ressurser fra myndighetene. Det er en risiko for at staten finansierer kompetanseutvikling som det er arbeidsgivers eller enkeltpersoners ansvar å betale, eller kompetanseutvikling som hadde skjedd uansett. Det kan også føre til ujevn fordeling av ressurser, hvor enkelte grupper eller regioner får mer støtte enn andre.

Det er enighet i utvalget om at tilskudd til bedriftsintern opplæring er et egnet virkemiddel for å styrke kompetansen til ansatte i virksomheter som står overfor omstilling, og at BIO-ordningen fortsatt skal forvaltes av fylkeskommunene. Utvalget anbefaler at BIO-ordningen styrkes og samordnes på en måte som både gir nasjonal tilgjengelighet og fleksibilitet for regionale tilpasninger. Det innebærer å prioritere og sikre ressurser til ordningen, etablere en felles digital søknadsportal på den digitale kompetanseplattformen, styrke informasjon og koordinering mellom fylkeskommunene og etablere et hurtigspor for tariffbundne virksomheter. Utvalget har imidlertid ulike synspunkter på finansiering og grad av nasjonal samordning.

Utvalget har diskutert innføring av en statlig støtteordning som kan gi målrettet støtte for å dekke tapt arbeidsfortjeneste og kostnader til opplæring ved kompetanseutvikling som er relevant for å nå prioriterte samfunnsmål. Utvalget er splittet med hensyn til hvorvidt dette vil være et hensiktsmessig virkemiddel for økt kompetanseutvikling. Et flertall av utvalgets medlemmer støtter ikke innføring av en statlig omstillingsstøtteordning for kompetanseutvikling. Et mindretall av utvalget anbefaler på sin side etablering av en statlig omstillingsstøtteordning.

Utvalget har også diskutert etablering av en ordning for lønnsstøtte til opplæring som kan bidra til å finansiere bortfall av lønnsinntekt ved deltakelse i korte opplæringstilbud, der kompetanseutvikling krever fravær fra arbeid. Utvalget er splittet med hensyn til hvorvidt en ordning med lønnsstøtte for opplæring er et hensiktsmessig tiltak. Et flertall i utvalget støtter ikke at en lønnsstøtteordning bør innføres. Et mindretall i utvalget anbefaler imidlertid forslaget om å innføre lønnsstøtte for opplæring.

Utvalget har diskutert hvordan ordninger for arbeidstakere kan skreddersys gjennom en lånekasse for livslang læring. Utvalget mener at en lånekasse for livslang læring må tilby attraktive ordninger uten store disinsentiver, og at vilkårene bør være minst like gode som i den ordinære Lånekassen. Det innebærer at kjerneelementer som at tilgjengelig støttebeløp økes, at lånet er rentefritt under utdanning og at muligheten for omgjøring til stipend må ivaretas også i ordninger rettet mot voksne. Utvalget mener at en lånekasse for livslang læring skal være avgrenset til kortere utdanningstilbud, og at stipendandelen og inntektsgrensene for omgjøring av lån til stipend økes. Dessuten mener utvalget at det bør vurderes å gi støtte til utvalgte ikke-formelle kurs for å sikre at arbeidstakere har fleksible alternativer for kompetanseutvikling, spesielt i sektorer med kompetansebehov. Det bør også vurderes omskoleringsstøtte til yrker med knapphet på arbeidskraft, der personer som omskolerer seg til yrker med stor etterspørsel kan kvalifisere for gunstige støtteordninger, som delvis ettergivelse av lån. Utvalget er positive til ulike utprøvinger av mer fleksible ordninger i Lånekassen. Deler av utvalget mener at å basere livslang læring kun på låneopptak vil kunne bidra til å opprettholde eller forsterke eksisterende forskjeller i deltakelse i kompetanseutvikling. Deler av utvalget stiller seg også tvilende til om en lånekasse for livslang læring vil stimulere de gruppene som har mest behov for kompetanseutvikling til å delta mer.

Mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible kompetansetilbud (kapittel 17)

Utvalget har diskutert behovet for et mer strukturert samarbeid om utvikling av fleksible kompetansetilbud rettet mot arbeidslivet for å sikre at opplæringen er relevant, tilgjengelig og av høy kvalitet. Utvalget anerkjenner viktigheten av sterke partnerskap mellom det organiserte arbeidslivet og utdanningsinstitusjoner, og anbefaler offentlig og privat sektor og utdanningssektoren å aktivt søke slike samarbeid.

Treparts bransjeprogram for kompetanseutvikling representerer en verdifull modell for kompetanseutvikling i arbeidslivet gjennom tett samarbeid mellom partene i arbeidslivet og utdannings- og opplæringstilbydere. Utvalget anbefaler at det etableres flere bransjeprogrammer med lengre varighet, der partene i arbeidslivet har et sterkt eierskap og initierer opprettelsen av nye programmer. Med dette ønsker utvalget å møte et bredere spekter av bransjer som har behov for kompetanseutvikling og sikre langsiktig effekt.

Utvalget anbefaler også en lengre finansieringsperiode for opplæringstilbudene som får støtte gjennom Bransjeprogrammet. Det vil gjøre det mulig å støtte kurs over lengre tid, slik at de kan opprettholdes så lenge det er etterspørsel og relevans. Dette gir også opplæringstilbydere mulighet til å videreutvikle og justere kursene underveis, tilpasset bransjenes utvikling. For å skape større fleksibilitet og mer forutsigbare rammer for kompetanseutvikling, anbefales det å gi rammetilskudd til studie- og kursplasser, fremfor til spesifikke enkelttilbud. Det gir opplæringstilbydere fleksibilitet til å tilpasse tilbudene i tråd med endrede behov i bransjene. Rammetilskudd kan også redusere behovet for nye søknadsprosesser for hvert kurs, noe som vil være tidsbesparende for både tilbydere og partene i arbeidslivet.

Gode grunnleggende ferdigheter er en forutsetning for omstilling og livslang læring. Utvalget mener Kompetansepluss er en viktig tilskuddsordning som bidrar til økte grunnleggende ferdigheter blant arbeidstakere med kort formell utdanning og gir dem mulighet til å ta del i videre opplæring og utdanning. Ordningen dekker sentrale behov i arbeidslivet og når arbeidstakere som trenger økt kompetanse for å kunne delta fullt i arbeidsmarkedet.

Utvalget anbefaler å øke tildelingen til Kompetansepluss. Den store oversøkningen tyder på et udekket behov for opplæring i grunnleggende ferdigheter i arbeidslivet. En økt tildeling gir flere arbeidstakere over hele landet mulighet til å styrke sine grunnleggende ferdigheter, noe som kan forbedre arbeidsprestasjoner, øke produktiviteten og legge til rette for deltakelse i mer avansert opplæring. Bedre utnyttelse av kapasiteten ved å tilby restplasser til andre virksomheter vil også bidra til å møte behovet. Utvalget mener videre at ordningen må ha sterkere forankring i arbeidslivet, og at en større andel av tildelingen bør gå til opplæringsprosjekter som kombinerer opplæring i grunnleggende ferdigheter med praksiskandidatopplæring.

For å gjøre ordningen mer tilgjengelig og redusere ventetiden fra søknad til oppstart, anbefaler utvalget å vektlegge fleksible tildelingsmodeller. Dette kan gi opplæringstilbydere mulighet til å reagere raskere på akutte kompetansebehov og gi virksomhetene bedre forutsigbarhet. Utvalget mener også det er behov for en evaluering av ordningen, og at det bør vurderes om det er behov for en mer avklart rollefordeling mellom Kompetansepluss og kommunale og fylkeskommunale opplæringstilbud rettet mot voksne.

Flere arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning (kapittel 18)

Utvalget mener det er viktig å øke tilgangen til arbeidslivsrelevante tilbud i høyere utdanning og høyere yrkesfaglig utdanning. Målet er å støtte livslang læring og sikre fleksible, tilpassede tilbud som møter arbeidslivets behov. Kunnskapsdepartementet har allerede gitt eksplisitte signaler om behovet for korte utdanningstilbud som møter arbeidslivets behov i sine tildelingsbrev til universiteter og høyskoler. Likevel er det fortsatt potensial for å styrke vektleggingen av slike tilbud innen sektoren. Et flertall av utvalgets medlemmer anbefaler derfor at utvikling av arbeidslivsrettede utdanningstilbud integreres som en sentral prioritet i utviklingsavtalene mellom Kunnskapsdepartementet og institusjonene. I tillegg bør temaet settes som et fast punkt i etatsstyringsmøter mellom institusjonene og departementet. Flertallet tror imidlertid ikke tydeligere forventinger i seg selv vil være tilstrekkelig. Utvalget foreslår derfor også andre tiltak som i større grad kan legge til rette for ønsket utvikling, og et større tilbud av arbeidslivsrettede korte kompetansetilbud.

Et mindretall mener dagens forventninger til universiteter og høyskoler er tydelige, men at sektoren mangler tilstrekkelige ressurser til å ivareta sitt brede mandat. Mindretallet mener at økt satsing på etter- og videreutdanning er nødvendig, men at dette ikke skal gå ut over grunnutdanningene.

Utvalget mener også det er behov for tydeligere økonomiske insentiver for at høyere utdanningsinstitusjoner skal satse mer på utvikling av formelle videreutdanningstilbud. Utvalget understreker at insentivene bør være balanserte slik at systemet gjør det like attraktivt å opprette kompetansetilbud mot arbeidslivet som grunnutdanninger. Et flertall av utvalgets medlemmer anbefaler at den resultatbaserte uttellingen for studiepoeng heves for videreutdanninger. For å sikre at tilbudene er tett knyttet til arbeidslivets behov, bør det stilles forutsetninger om at tilbudene utvikles i partnerskap med arbeidslivet. Flertallet mener også at det er viktig at påslaget i studiepoengindikatoren er høyt nok til at det gir institusjonene like gode rammevilkår for å tilby videreutdanning som grunnutdanning. Flertallet anbefaler at Kunnskapsdepartementet utreder nærmere hvorvidt en studieplassfinansiering for videreutdanninger innen utvalgte fagområder kan være en hensiktsmessig løsning for å sikre økt forutsigbarhet og redusert økonomisk risiko for utdanningsinstitusjonene.

Et mindretall av utvalgsmedlemmene mener det er naturlig å omprioritere innenfor eksisterende rammer, og at finansieringssystemet og insentivene bør innrettes på en slik måte at etter- og videreutdanning prioriteres på linje med grunnutdanning. Mindretallet mener det ikke er naturlig at utvalget går detaljert inn i hvordan dette rent teknisk bør utformes.

Utvalget anbefaler videre å tillate kombinasjon av formell utdanning og ikke-formell opplæring i samme tilbud ved høyere utdanningsinstitusjoner. Det innebærer at tilbud som i dag bare gis som formell videreutdanning også skal være mulig å gjennomføre som ikke-formell opplæring uten eksamen, med kursbevis etter endt gjennomføring. Utvalget mener at hovedutfordringen ved å innføre dette er finansieringssystemet, og foreslår derfor at det arbeides for å finne en løsning som gjør det mulig å kombinere deltakelse med og uten studiepoeng i samme tilbud, uten at egenbetalingen blir for høy. Utvalget anbefaler en videre utredning av hvordan en slik løsning kan finansieres.

Utvalget mener at det må legges til rette for større grad av forutsigbarhet i finansieringssystemet for høyere yrkesfaglig utdanning. Et forutsigbart og tilstrekkelig finansieringssystem er en forutsetning for å tilby kompetanseutvikling som møter arbeidslivets behov. Mer forutsigbar og økt finansiering kan bidra til opprettelsen av flere undervisningstilbud, noe som øker tilgangen til høyere yrkesfaglig utdanning. Samtidig vil større forutsigbarhet i ressurstilgangen bidra til mer robuste fagmiljøer, noe som i sin tur bidrar til bedre kvalitet i undervisningen. Det vil gi fagskolene mulighet for å bygge gode fagmiljøer, og å gi bedre forutsetninger for en hensiktsmessig dimensjonering av tilbudet. Et nytt finansieringssystem vil måtte innrettes på en måte som gjør at fylkeskommunale og nasjonale målsettinger møtes.

Utvalget anbefaler å legge til rette for at mindre moduler kan kombineres til en fagskolegrad. Muligheten til å sette sammen mindre moduler til fagskolegrader kan senke terskelen for deltakelse i utdanning og gjøre det lettere å tilpasse utdanningstilbudene etter endringer i arbeidsmarkedet. Det kan også føre til en mer skreddersydd kompetanseutvikling for både enkeltpersoner og virksomheter.

Bedre dokumentasjon og verdsetting av kompetanse i arbeidslivet (kapittel 19)

Norge har et læringsintensivt arbeidsliv som innebærer at mange arbeidstakere har både krav og gode muligheter til å lære gjennom sitt daglige arbeid. Det gjør at det blir viktig å kunne synliggjøre og dokumentere kompetanse fra arbeidslivet. Kompetansereformutvalget anbefaler at det utredes et helhetlig system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse tilegnet i arbeidslivet. Dette systemet skal gi bedre synlighet og verdi til kompetanse oppnådd utenfor det formelle utdanningssystemet og legge til rette for økt samspill mellom kompetanse oppnådd i arbeidslivet og i utdanning. Det anbefales å nedsette en bredt sammensatt gruppe som kan undersøke ulike muligheter for et slikt system. Denne gruppen bør inkludere representanter fra partene i arbeidslivet og andre relevante aktører. Gruppen skal arbeide frem praktiske løsninger og foreslå et system som kan integrere ikke-formell og uformell kompetanse i et system for realkompetansevurdering.

Til tross for en felles forståelse av behovet for et helhetlig system for dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse, er utvalget delt i sin anbefaling. Fem av ti utvalgsmedlemmer støtter utvikling av et helhetlig system som inkluderer dokumentasjon og verdsetting av arbeidslivskompetanse. Disse utvalgsmedlemmene mener utvalget bør peke på aktuelle utredningspunkter som en del av utvalgets anbefaling. Dette inkluderer å utrede løsninger for hvordan man kan dokumentere og verdsette læringsresultater fra ikke-formell opplæring, og i den forbindelse utrede innføring av kompetanseattester og minikvalifikasjoner for å dokumentere læringsutbytte fra ikke-formell opplæring. Disse utvalgsmedlemmene mener også at utredningen må adressere kvalitetssikring av dokumentasjon av kompetanse fra arbeidslivet, med klare retningslinjer for eierskap, personvern og arbeidsmobilitet. De samme utvalgsmedlemmene mener at utredningen bør inkludere utviklingen av kompetansereferanser for kompetanse tilegnet i arbeidslivet, særlig i yrker uten formelle kvalifikasjonskrav. Disse utvalgsmedlemmene mener også at utredningen skal vurdere om Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring kan utvides til å inkludere ikke-formell og uformell læring.

De øvrige fem utvalgsmedlemmene anbefaler en forbedring av eksisterende strukturer og påpeker behovet for å definere hva som ligger i begrepet helhetlig system mer presist. Disse utvalgsmedlemmene ønsker en mer overordnet beskrivelse i anbefalingen uten spesifikke utredningspunkter, og mener mandatet må utarbeides på et senere tidspunkt i samarbeid med partene i arbeidslivet. Disse utvalgsmedlemmene mener at dagens godkjente utdanningsstandarder ivaretar nødvendige krav, og at et nytt kvalitetssikringssystem er unødvendig. De samme utvalgsmedlemmene mener at Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk ikke skal inkluderes i utredningen.

Dokumentasjon og verdsetting av realkompetanse tilegnet i arbeidslivet kan ha stor verdi for virksomhetene og arbeidstakerne. Gjennom å dokumentere læringen som skjer på arbeidsplassen i arbeidsforholdet, vil begge parter få større innsikt i egen og virksomhetens kompetansebeholdning. Denne innsikten er nødvendig for å avdekke og få en bevissthet om kompetansebehov og å iverksette tiltak. Å verdsette større deler av arbeidstakernes realkompetanse kan ha effekt på lønn og arbeidsmiljø, og for virksomhetenes evne til å rekruttere og beholde medarbeidere. På samfunnsnivå kan det bidra til større mobilitet i arbeidsmarkedet. Det kan også bidra til å øke anseelsen til yrker som ikke har store krav til formell utdanning.

Ikke-formell opplæring utgjør en viktig del av den læringen som skjer i arbeidslivet. En utfordring er at opplæringen som foregår ofte mangler kvalitetssikret og anerkjent dokumentasjon. Utvalget har diskutert løsninger for hvordan man kan dokumentere og verdsette ikke-formell kompetanse. Utvalget anbefaler at det utredes og utvikles kompetanseattester som beskriver og kategoriserer ikke-formell opplæring. Det gjør det lettere for arbeidsgivere og enkeltpersoner å orientere seg om kompetansetilbud og velge riktig kompetansetiltak. Attestene bør tilpasses en digital kompetanseplattform. Utvalget mener det kan være hensiktsmessig, som en del av den større utredningen om et helhetlig system for realkompetansevurdering, å utrede hvordan forslaget om kompetanseattester kan understøtte dette arbeidet.

Flere undersøkelser indikerer at dagens muligheter for å benytte realkompetansevurdering inn mot det formelle utdanningssystemet ikke blir utnyttet fullt ut og at det er stor variasjon i bruk og valideringspraksis. Utvalget mener det er viktig å øke tilgjengeligheten til korte utdanningstilbud rettet mot arbeidslivet i høyere utdanning for personer uten generell studiekompetanse. For å oppnå det, bør muligheten for å bruke realkompetansevurdering ved opptak anvendes i større utstrekning enn i dag, spesielt ved opptak til korte arbeidslivsrettede tilbud. Flertallet av utvalgets medlemmer anbefaler også at det eksisterende handlingsrommet for bruk av realkompetansevurdering i opptaksreglementet klargjøres i den nye opptaksforskriften. Et tydelig regelverk som klargjør handlingsrommet, vil bidra til at utdanningsinstitusjonene kan fastsette gode tilpassede kriterier for realkompetanse ved opptak til tilbudene rettet mot arbeidslivet. Et mindretall av utvalgets medlemmer mener at dagens opptaksforskrift er tilstrekkelig for å beskrive det handlingsrommet som ligger i realkompetansevurdering, og støtter ikke at opptaksforskriften endres. I stedet kan utdanningsinstitusjonene selv utvikle veiledere hvis de har behov for det.

Utvalget anbefaler at universiteter og høyskoler i større utstrekning enn i dag systematisk opplyser om retten til å bli realkompetansevurdert. Utvalget anbefaler også at utdanningsinstitusjonene utarbeider klare kriterier for opptak tilpasset hvert utdanningstilbud. Det bør stilles forholdsmessige krav til dokumentasjon og at institusjonene eventuelt benytter alternative dokumentasjonsformer.

Oversikt over utvalgets anbefalte tiltak

Det er også tiltak som er anbefalt av et mindretall, og tiltak som ikke er anbefalt. For disse viser utvalget til sammendraget og teksten for øvrig.

Særmerknad fra utvalgsmedlemmene Tinnlund og Thorkildsen til Oversikt over utvalgets anbefalte tiltak

Utvalgsmedlemmene Tinnlund og Thorkildsen viser til utvalgets mange delte meninger og ulike oppfatninger av hva som er treffende tiltak for å sikre økt mulighet for deltakelse i kompetanseutvikling for arbeidstakere. Disse utvalgsmedlemmene mener det er viktig at mindretallets forslag om økonomisk støtte til inntektssikring for arbeidstakere også fremkommer på tilsvarende måte.