2 Norsk historie og erfaringer1

Representanter for andre stater vil ofte være kjent med det tidligere statskirkesystemet i Norge. Denne kunnskapen om statskirkesystemet kan bli brukt mot våre argumenter for religionsfrihet og et mangfoldig og liberalt samfunn. En viss bakgrunnskunnskap om norsk religionspolitisk historie og utviklingen fra religionshegemoni til dagens livssynsåpne og mangfoldige samfunn vil derfor være nyttig i slike samtaler.

Norsk religionspolitisk historie

Den lutherske reformasjonen ble innført i Norge ved en kongelig resolusjon i 1537. Kongen ble kirkens overhode og kongens tro skulle være borgernes tro. Borgere som fortsatte med katolsk praksis ble utsatt for represalier. Innvandrere til Norge måtte bekjenne seg til den lutherske lære i tråd med Fremmedartiklene av 1569. Utlendinger med en annen tro kunne få midlertidig opphold i landet dersom de hadde kompetanse som landet trengte, men da med misjoneringsforbud.

Grunnloven av 1814 videreførte enevoldstidens religionsmonopol, med grunnlovsfestet dåps- og oppdragerplikt, og plikt for kongen til å bekjenne seg til statsreligionen og beskytte denne. Grunnloven nektet jøder og katolske munkeordener adgang til riket. Kvekertroen kom til Norge i 1814 gjennom nordmenn som hadde blitt omvendt til kvekertro under krigsfangenskap i England. Kvekerne utfordret religionsmonopolet ved å nekte å betale kirkeskatt, nekte å gjøre militærtjeneste, unnlate å døpe barna sine og ved å inngå ekteskap uten medvirkende prest. De ble nektet å begrave sine døde i vigslet jord, ble bøtelagt og fikk eiendom konfiskert. Enkelte kvekere emigrerte i 1825 til Nord-Amerika som religiøse flyktninger. Gjennom sin virksomhet som lekmannspredikant stod Hans Nielsen Hauge (1771–1824) bak en omfattende religiøs bevegelse og fornyelse, som utfordret statskirken og prestenes rolle som embetsmenn. Samtidig forble Hauge medlem av statskirken hele livet. Kvekersaken og lekmannsbevegelsen skapte en politisk debatt som banet vei for opphevelsen av Konventikkelplakaten i 1842. Den hadde siden 1741 gitt prester forkynnelsesmonopol og dermed også kontroll over private religiøse samlinger.

Det mest epokegjørende for denne perioden var innføring av den første Dissenterloven (1845). Senere kom flere lovreformer som gradvis trakk Norge i retning av mindre religiøs diskriminering og større aksept for mangfold. Dissenterloven av 1845 gav kristne trosretninger anledning til å organisere seg i Norge og en generell rett for nordmenn til å melde seg ut av statskirken. Til tross for dette var kristne dissentere og andre som ikke var medlemmer av statskirken utelukket fra deltakelse på flere samfunnsområder. Dette ble gradvis lempet på sent på 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Religionsfrihet ble først skrevet inn i Grunnloven i 1964.

22. mai 2012 ble statskirkebestemmelsene i Grunnloven opphevet og vi fikk en ny § 16 som omhandler både religionsfrihet og statens forhold til Den norske kirke og andre tros- og livssynssamfunn. Paragrafen sier at «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje».

I 2013 kom et offentlig utvalg, Stålsett-utvalget, om det livssynsåpne samfunn med en rekke anbefalinger for tros- og livssynspolitikken. Den norske kirke ble et selvstendig rettssubjekt 1. januar 2017 og en ny samlet lov om tros- og livssynssamfunn «trossamfunnsloven» trådte i kraft 1. januar 2021. Den nye loven, som gjelder for alle tros- og livssynssamfunn har et eget kapittel som bare gjelder for Den norske kirke. Dette kapitlet fungerer som en rammelov for kirken. For tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke innebærer den nye loven en tydeliggjøring av grunnlag for å nekte tilskudd, og med rapporteringskrav knyttet til kjønnslikestilling, diskrimineringsgrunnlag og aktiviteter for barn og unge. Offentlige tilskudd kan også nektes hvis samfunnene mottar økonomisk støtte fra stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet. Disse vurderingene gjøres av statsforvalteren etter et sett detaljerte kriterier. Den norske kirke mottar fremdeles bevilgninger etter søknad over statlige og kommunale budsjetter, mens tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke kun mottar statstilskudd. Loven viderefører bestemmelsen om at barns religiøse myndighetsalder er 15 år. Denne har vært uforandret siden revideringen av Dissenterloven i 1891.

Utfordringer og muligheter i et livssynsåpent samfunn

Et voksende livssynsmangfold i Norge har skapt både spenninger, dialog og nytt samarbeid som inkluderer både juridiske og praktiske utfordringer og muligheter.

Arbeid for endring innenfra. Arbeidet for kvinners og skeives likestilling og rettigheter i Den norske kirke har blitt ført av enkeltpersoner og grupperinger innenfor kirken. Norges KFUK og norsk kvinnelig teologforening ble viktige drivkrefter for kvinners likestilling og stemmerett både innenfor kirken, politikken og i samfunnet for øvrig. Ingrid Bjerkås ble Norges første kvinnelig prest i 1961, og Rosemarie Køhn ble Nordens første kvinnelig biskop i 1993. I 1976 etablerte lesbiske og homofile kristne Åpen Kirkegruppe (ÅK). ÅK ble en sentral pådriver for endringene som har skjedd i Den norske kirke, helt frem til Åpen Folkekirke i 2014 ble etablert som en kirkepolitisk gruppering med kirkelig vigsel for likekjønnede par som sin hovedsak.

KRLE-faget. Det tidligere kristendomsfaget og det alternative livssynsfaget ble i 1997 erstattet av det obligatoriske fellesfaget KRL (Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering). Det nye faget skulle samle elever fra alle trosretninger og livssyn for å formidle kunnskap og skape grunnlag for dialog og toleranse. Uklarheter omkring praktisering av fagets begrensede fritaksrett bidro til å sende saken gjennom rettssystemet helt til Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). I 2007 konkluderte EMD med at faget var i strid med menneskerettighetene. FNs menneskerettighetskomité hadde i 2004 kommet til samme konklusjon. Skolens daværende kristne formålsparagraf, mangelfulle fritaksbestemmelser og hensynet til foreldreretten var avgjørende elementer i saken. Saken medførte endringer i faget som i dag heter KRLE (Kristendom, religion, livssyn og etikk).

Bønnerop fra moskeer. Et politisk forslag om å forby bønnerop fra moskeer ble av Justisdepartementets lovavdeling i 2000 vurdert å stride mot retten til religionsutøvelse. Bønnerop forekommer i liten grad fra norske moskeer og om det finner sted, må det skje innenfor rammen av støyforskriften.

Passfoto og religiøst begrunnede hodeplagg mv.: Norge og Frankrike hadde som eneste europeiske land et krav om synlige ører på passfoto og nasjonale identitetskort. Det skapte særlige utfordringer for sikher som var blitt nektet å fornye sine pass med mindre de tok foto uten turban. Også enkelte muslimske kvinner var berørt av kravet. Passforskriften ble endret i 2020.

Ansiktsdekkende plagg og hijab: I 2018 vedtok Stortinget et forbud mot ansiktsdekkende plagg i barnehager, skoler, høyere utdanning og ved opplæring av nyankomne innvandrere etter introduksjonsloven. Forbudet er ikke generelt og gjelder bare i undervisningssituasjonen. Spørsmålet om hijab har vært en del av samfunnsdebatten. Det har også vært en debatt om å endre politiets uniformsreglement, slik at kvinner i politiet kan bære en særskilt utviklet hijab, etter modell fra England. Det endte med et reglement som fastsetter at man fortsatt ønsker å ha et politi som fremstår nøytralt uten noe som kan oppfattes som livssynsmessig markør.

Oppholdstillatelse for religiøse ledere: Utdanning på mastergradsnivå eller et lønnsnivå som tilsvarte lønnsnivået for personer med tilsvarende utdanning i Norge, var et krav som møtte utenlandske religiøse ledere som skulle arbeide i Norge for å motta økonomisk støtte. Buddhister, hinduer og enkelte afrikanske kirkesamfunn har en tradisjonsbundet utdanning. Utdanningen er ofte av mer praktisk karakter ment for seremonielle formål eller en mindre omfangsrik teoretisk utdanning kjent fra lekmannsbevegelser her hjemme. Enkelte forsørges helt og holdent av menigheten uten å motta fast lønn, mens andre trossamfunn har en kultur for et lønnsnivå som var langt lavere enn forskriftskravet. Forskriftene er nå omformulert slik at det etter søknad er mulig å få dispensasjon.

Åndelig betjening i offentlige institusjoner m.v.: Offentlige sykehus og institusjoner innenfor eldreomsorg, kriminalomsorg og forsvaret har historisk hatt ansatte prester fra Den norske kirke. Det har lenge vært samarbeid mellom helseforetakene og tros- og livssynssamfunnene om å utvikle tjenester som også tilgodeser mennesker med tilknytning til andre tros- eller livssynssamfunn. Flere forsøk ved de store sykehusene er gjennomført. Kriminalomsorgen har utviklet en praksis for samarbeid med religiøse ledere utenfor Den norske kirke. Forsvaret har etablert et korps av veiledere fra ulike tros- og livssynssamfunn. Videre har man i forsvaret erstattet tidligere praksis med kristen «bønn på linje» med en mer allmenn etisk appell. Alle som er avhengige av kommunale helse- og omsorgstjenester har i forbindelse med utarbeidelse av såkalt «individuell plan» rett til å få tilrettelegging og bistand for å kunne utøve sin tro og sitt livssyn. Det innebærer blant annet en plikt for støttekontakter til å følge brukere til religiøse samlinger.

Nasjonale minoriteters rettigheter: Norge er forpliktet av Europarådets rammekonvensjon fra 1999 om beskyttelse av nasjonale minoriteter og en egen nasjonal handlingsplan på dette området forvaltes av Kommunal- og distriktsdepartementet. Norske myndigheter førte fra midten av forrige århundre en politikk hvor målet var fornorsking og assimilering av samer og minoriteter. I senere år er det enighet om å gjøre opp for den urett som fornorskingspolitikken representerte. Det fant sted en grunnlovsendring i 1988, og H.M. Kong Harald ga ved Sametingets åpning i 1997 en unnskyldning for den urett som var begått. En Sannhets- og forsoningskommisjon «Kommisjonen for å granske fornorskningspolitikk og urett mot samer, kvener og norskfinner» skal avgi sin rapport i 2023. Under den Internasjonale Holocaustdagen i 2012 ga daværende statsminister Jens Stoltenberg regjeringens unnskyldning for den urett som ble gjort mot norske jøder i forbindelse med Holocaust. Bygd på Tater- og romaniutvalgets rapport beklaget regjeringen i 2015 sterkt den lidelsen som disse gruppene og enkeltmenneskene var blitt påført.

Skeives rettigheter: Regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold (2023–2026) har et særlig fokus på å styrke aksepten for kjønns- og seksualitetsmangfold i minoritetsmiljøer og religiøse samfunn. Mange skeive i Norge har et forhold til tros- og livssynssamfunn, og noen opplever utfordringer på grunn av trossamfunnets syn på kjønn og seksualitet. Forskning viser at det å tilhøre ulike minoriteter kan by på særskilte utfordringer og innebære en opplevelse av sammensatt eller dobbel diskriminering.

Hva kan utenrikstjenesten gjøre?

• Være kjent med utviklingen av et demokratisk og livssynsmangfoldig norsk samfunn og benytte denne kunnskapen i dialogen med andre lands myndigheter og organisasjoner.
• Vise til norske erfaringer i overgangen fra et statskirkesystemet til dagens livssynsåpne og inkluderende samfunn i samtaler med andre lands representanter.
• Være bevisst våre egne utfordringer knyttet til majoritetssamfunnets forhold til etniske og religiøse minoriteter, og vise til hvilke tiltak som er truffet gjennom de senere årene for å bedre inkluderingen.
• Være kjent med den norske handlingsplanen mot rasisme og diskriminering basert på etnisitet og religion, samt handlingsplanene mot antisemittisme, hat mot muslimer og for kjønns- og seksualitetsmangfold.
• Være kjent med i hvilken grad landet en tjenestegjør i respekterer og beskytter retten til tros- og livssynsfrihet.