4 Ytringsfrihet i møte med tros- og livssynsfrihet

I likhet med tros- og livssynsfriheten gir retten til menings- og ytringsfrihet individet mulighet til å skaffe seg ny innsikt og utvikle egne meninger, og til å ha, endre eller åpent kommunisere om egen overbevisning. Det er grundig redegjort for dette i Utenriksdepartementets Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken (2021).

Ytringsfrihet er en forutsetning for tros- og livssynsfriheten. Det å bære bestemte klesplagg eller overholde spesielle diettregler kan være et viktig uttrykk for individets tro eller livssyn (se kapittel 2 on norske erfaringer). Slik sett er ytringsfriheten en forutsetning for at de praktiske konsekvensene av individets religiøse tro eller livssyn kan gjennomføres i alle aspekter av dagliglivet. Selv om de to rettighetene kan ha ulike funksjoner, beskytter begge individets integritet i dannelsen av egne meninger og overbevisninger.

Ytringsfriheten handler også om retten til å kunne gi uttrykk for sin religion eller sitt livssyn, inkludert å drive forkynnelse, som er sentralt for mange tros- og livssynssamfunn. Ytringsfrihet handler også om å kunne ytre seg kritisk til andres religion eller livssyn. Denne rettigheten kan imidlertid begrenses, blant annet for å sikre andres rettigheter og friheter og for å forhindre hatefulle ytringer.

Ytringsfriheten er forankret i Menneskerettighetserklæringen artikkel 19 og i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel 19.

I FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 19 heter det at:

1. Enhver skal ha rett til meningsfrihet uten inngrep.
2. Enhver skal ha rett til ytringsfrihet; denne rett omfatter frihet til å søke, motta og meddele opplysninger og tanker av alle slag, uten hensyn til landegrenser, enten i muntlig, skriftlig eller trykt form, eller ved kunstneriske eller andre uttrykksmidler etter eget valg.
3. Utøvelsen av de rettigheter som er fastsatt i denne artikkels paragraf 2 medfører særlige forpliktelser og et særlig ansvar. Den kan derfor gjøres til gjenstand for visse begrensninger, som dog må være fastsatt ved lov, og være nødvendige av hensyn til:
1. Respekten for andres rettigheter eller omdømme.
2. Beskyttelsen av den nasjonale sikkerhet, den alminnelige samfunnsorden, eller den offentlige helse eller moral.

Blasfemi og apostasi

Forholdet mellom tros- og livssynsfrihet og ytringsfrihet har i perioder vært satt på prøve. Organisasjonen for islamsk samarbeid (OIC) fremmet i perioden 1999–2010 en resolusjon i FN for å bekjempe «ærekrenkelse av religion».

Kontroversene nådde sitt høydepunkt under striden om de danske karikaturtegningene i 2005–2006. Resolusjonen tok til orde for at religioner, og særlig islam, fortjente rettslig beskyttelse. Dette stod i motsetning til både tros- og livssynsfrihet og ytringsfriheten.

I 2011 vedtok FNs menneskerettighetsråd en resolusjon om bekjempelse av intoleranse, negative stereotypisering og diskriminering av mennesker på bakgrunn av tro eller livssyn (HRC res. 16/18).

Med denne resolusjonen ble det skapt en ramme for drøfting av vanskelige kulturelle, religiøse, politiske og rettslige spørsmål i en mellomstatlig møteserie, som omtales som Istanbulprosessen.

Istanbulprosessen oppmuntrer til gjennomføring av resolusjon 16/18 fra menneskerettighetsrådet, men møtene avdekket stor uenighet. FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet har senere pekt på betydningen av å knytte gjennomføringen av resolusjonen til andre relevante rammeverk, som Rabat-handlingsplanen om forbudet mot å fremme hat basert på nasjonalitet, rase eller religion som innebærer en tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold. Handlingsplanen gir statene veiledning i hvordan balansere hensynet til ytringsfrihet (art. 19) opp mot forbudet mot visse hatefulle ytringer (art. 20) i FNs menneskerettighetserklæring.

I perioden 2011–2012 la FNs høykommissær for menneskerettigheter til rette for internasjonal drøfting av hat mot religiøse grupper. Dette resulterte i Rabat-handlingsplanen. Mens handlingsplanen anerkjenner statenes mulighet til å begrense ytringsfriheten og gjøre det ulovlig å fremsette ytringer som innebærer en oppfordring til hat, diskriminering og vold, er terskelen for slike restriksjoner høy og bør baseres på en rekke kontekstuelle vurderinger. Videre oppfordrer Rabat-handlingsplanen til ikke-restriktive tiltak for å motvirke intoleranse, stigmatisering og hat. Mulige tiltak inkluderer tverrkulturell dialog og utdanning for å fremme toleranse og mangfold, samt tiltak og politikk som fremmer og beskytter minoriteters og urfolks ytringsfrihet.

Diskusjoner om blasfemi (gudsbespottelse) og blasfemilovgivning er stadig relevant og viser hvordan religiøse aktører setter tros- og livssynsfrihet og ytringsfrihet opp mot hverandre. Særlig i diskusjoner om «blasfemisk» kritikk av religion blir det ofte antatt at de to rettighetene representerer ulike interesser. Mens ytringsfriheten gjerne fremstilles som selve symbolet på liberale friheter fordi den gir rom for politisk kritikk og provokasjon, kunstneriske eksperimenter, og religionskritikk, er det en utbredt oppfatning at tros- og livssynsfriheten bidrar til nettopp å minske dette rommet. Tros- og livssynsfriheten anses dermed å være en «mindre liberal» rettighet.

Lover mot apostasi (frafall fra religion) gjelder fortsatt i mange land og kan gi strenge straffer. Dette bryter med tros- og livssynsfriheten, som nettopp omfatter den enkeltes rett til å velge eller endre tro eller livssyn.

Også lover mot blasfemi begrenser retten til ytringsfrihet. Mens lovene gjerne blir forsvart med argumentet om at de skal beskytte trossamfunn, benyttes de i praksis ofte til å beskytte eksisterende maktstrukturer mot kritikk. Det finnes en rekke eksempler på at blasfemi-lovgivning brukes til å fremsette anklager mot religiøse minoriteter eller dissidenter, men også mot ikke-troende. I en rekke muslimske land er blasfemilover blitt forsvart med at de bygger på shari’a og skal beskytte religionen. Samtidig kan slike lover bli brukt til å undertrykke debatt og forfølge tros- og livssynsminoriteter både innenfor og utenfor islam.

Hatprat mot minoriteter

Å fremheve de positive sammenhengene mellom tros- og livssynsfrihet og ytringsfrihet betyr ikke at vi kan se bort fra dilemmaene. Hatefulle ytringer og oppfordringer til hatkriminalitet rammer særlig minoriteter, inkludert religiøse minoriteter. Også ytringer som ikke er ulovlige, kan være skadelige. Hatefulle ytringer kan skape frykt og skremme minoriteter fra å delta i den offentlige debatten, i tillegg til at de bidrar til å skape eller forsterke motsetninger mellom grupper i samfunnet. Sosiale medier er blitt et verktøy for spredning av hatefulle ytringer, og er med på å forsterke konsekvensene av hatefulle ytringer for enkeltpersoner, grupper og hele samfunnet.

Som et svar på voksende fremmedfrykt og rasisme i mange land, lanserte FNs generalsekretær i 2019 en strategi og handlingsplan mot hatprat. FN definerer hatprat som ytringer som angriper eller bruker nedsettende eller diskriminerende språk om en person eller gruppe basert på hvem de er, altså deres religion, etnisitet, nasjonalitet, rase, hudfarge, opphav, kjønn eller andre identifiserende faktorer.

FNs strategi og handlingsplan mot hatprat hviler på fire grunnleggende prinsipper:

1. Strategien og gjennomføringen av den skal være i tråd med menings- og ytringsfriheten. FN støtter flere positive ytringer, ikke færre ytringer, som en nøkkel til å adressere hatprat.
2. Håndtering av hatprat er alles ansvar; stater, næringsliv, sivilt samfunn, og det starter med enkeltindividet.
3. FN vil støtte en ny generasjon digitale borgere som er rustet til å gjenkjenne, avvise og stå opp mot hatprat i en digital tidsalder.
4. Handling må støttes av bedre kunnskap, og FN oppfordrer til mer datainnsamling og forskning, også om årsaker til hatprat.

Planen støttes av 13 konkrete forpliktelser.

Europarådet er også engasjert i arbeidet mot hatefulle ytringer. Rådets arbeid er basert på en rekke anbefalinger fra Ministerkomitéen til medlemsstatene, bl.a. anbefalingen om hatytringer (1997) og anbefalingen om blasfemi, religiøse fornærmelser og hatytringer mot personer med bakgrunn i deres religion (2007). Anbefalingene om å bekjempe hatefulle ytringer (2022) inkluderer den første og p.t. eneste internasjonale mellomstatlige definisjonen av hatytringer, hvor hatytringer basert på tilhørighet eller antatt tilhørighet til en religion eller religiøs gruppe er inkludert i definisjonen.

Den europeiske kommisjon mot rasisme og intoleranse (ECRI) overvåker hvordan Europarådets medlemsland gjennomfører ECRIs anbefalinger, inkludert ECRIs generelle anbefaling nr. 1 om å bekjempe rasisme, fremmedfrykt, antisemittisme og intoleranse, nr. 5 om å bekjempe anti-muslimsk diskriminering, og nr. 16 om å bekjempe hatefulle ytringer. ECRIs anbefalinger reflekteres i Norges nasjonale strategier.

I flere land og regioner er retten til tros- og livssynsfrihet i dag under sterkt press. FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet har oppfordret nasjonale myndigheter til å innføre alle nødvendige tiltak for å bekjempe diskriminering og forby enhver form for hat som utgjør oppfordring til vold. Under visse vilkår kan stater legge begrensninger på ytringsfriheten. Formålet skal aldri være å beskytte religionen i seg selv.

Ytringsfriheten gis i artikkel 19 i FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SP) visse begrensninger, som må være nedfelt i lov. Disse knytter seg til a) respekten for andres rettigheter eller omdømme og b) beskyttelse av den nasjonale sikkerheten, den nasjonale samfunnsorden eller den offentlige helse eller moral. Dertil kommer med paragraf 20 at 1) enhver krigspropaganda skal forbys ved lov, 2) enhver form for fremme av nasjonalhat, rasehat eller religiøst hat som innebærer tilskyndelse til diskriminering, fiendskap eller vold, skal forbys ved lov.

Fra norsk side er det viktig å understreke at ytringsfrihet er en menneskerettighet og en byggestein i et hvert demokrati, og fastholde at forsvar av ytringsfriheten er vesentlig også når en er uenige i uttalelsene. Det er også viktig å understreke at tros- og livssynsfrihet er en grunnleggende frihet som ikke fullt ut kan realiseres uten ytringsfriheten, og motsatt. Samtidig har Norge, i likhet med de fleste land, lover som forbyr hatefulle ytringer eller oppfordring til vold. Forbudet mot hatefulle eller diskriminerende ytringer i straffeloven skal beskytte både minoriteter og samfunnet som helhet mot hat som kan oppstå dersom hatefulle ytringer mot minoriteter får spre seg. Slike ytringer er straffbare dersom de er fremsatt offentlig eller i nærvær av andre.

Hva kan utenrikstjenesten gjøre?

• Være kjent med norske posisjoner om ytringsfrihet, trosfrihet og blasfemi, samt kjenne til regjeringens handlingsplan for kjønns- og seksualitetsmangfold, og handlingsplaner mot hatprat, rasisme, antisemittisme, og hat mot muslimer.
• Bruke Strategi for ytringsfrihet i utenriks- og utviklingspolitikken aktivt i arbeidet med menneskerettigheter og demokrati.
• Undersøke om landet som man tjenestegjør i har lovgivning som forbyr konvertering (apostasi) og blasfemi eller på annen måte innskrenker retten til å skifte tro. Dersom stater har kriminalisert blasfemi (gudsbespottelse), eller på annen måte forbyr religionskritikk ved lov, er dette ikke forenlig med ytringsfriheten.
• Følge med på enkeltsaker der forsvarere av tros- og livssynsfriheten settes under utilbørlig press. I saker av sensitiv karakter er det nyttig med tett koordinering med likesinnede. Demarche sammen med andre land kan vurderes dersom stasjonen mener dette er hensiktsmessig for saken. Overværing av rettshøringer kan også vurderes. Det sender et signal til myndighetene og blir ofte høyt verdsatt av de pårørende.
• Ha kontakt med internasjonale organisasjoner som Norge støtter og som har aktiviteter på landnivå og støtte opp om tiltak for å fremme tros- og livssynsfrihet i tråd med denne veilederen.
• Ha kontakt med FN på landnivå om oppfølgingen av FNs strategi og handlingsplan for hatefulle ytringer.
• Støtte opp om aktiviteter og markeringer i forbindelse med FNs Internasjonal dag, 22. august til minne om ofre for voldelige handlinger basert på religion eller tro.

Beredskap om karikaturer, koranbrenning mv.

• Ytringsfrihet er en menneskerettighet og en hjørnestein i ethvert demokrati. Ytringsfriheten er forankret i Grunnloven. Regjeringen vil forsvare retten til å ytre seg fritt, selv om vi kan være uenig i ytringen.
• Selv om ytringsfriheten er grunnleggende, er den ikke absolutt. Noen lovfestede begrensninger mot ytringsfriheten er knyttet til vern av andres rettigheter, vern av andres omdømme, vern av fortrolige opplysninger, nasjonal sikkerhet, territorial integritet og offentlig trygghet, ordensforstyrrelser og kriminalitet, beskyttelse av helse og moral.
• Religionsfrihet er også en grunnlovsfestet menneskerettighet. Tros- og livssynsfrihet kan ikke fullt ut realiseres uten ytringsfrihet. Tilsvarende krever realiseringen av ytringsfrihet også tros- og livssynsfrihet. Ytringsfrihet er avgjørende for en åpen og konstruktiv dialog om religion og tro. Uten ytringsfrihet er det ikke mulig å ivareta retten til å praktisere sin tro eller sitt livssyn.
• I Norge har alle ytringsfrihet og rett til å utøve sin religion uten å bli trakassert.
• Regjeringen vil styrke innsatsen mot netthets og utarbeide en ny handlingsplan mot rasisme, ekstremisme og radikalisering.