Vedlegg 1
Det normative grunnlaget for retten til tros- og livssynsfrihet

FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948 (menneskerettightetserklæringen) er grunnlagsdokumentet i det internasjonale arbeidet for menneskerettigheter og gjelder for alle FNs medlemsland. Menneskerettighetene er gjort juridisk bindende ved at medlemsstatene ratifiserer internasjonale konvensjoner. Retten til tros- og livssynsfrihet er nedfelt i FN-konvensjonen for sivile og politiske rettigheter og flere regionale menneskerettighetsinstrumenter.

Tros- og livssynsfrihet gir alle mennesker rett til å utøve sin tro, alene eller sammen med andre, offentlig eller privat. Denne friheten inkluderer retten til fritt å konvertere, utfordre andres tro eller til ikke å ha noen religion eller tro, til å etterleve religiøse regler i sitt daglige liv og til å markere sin religiøse tilhørighet overfor andre. Tros- og livssynsfriheten beskytter med andre ord enkeltindividet, ikke ideologier eller religioner. Ikke-diskriminering og frihet fra tvang og skadelig praksis står sentralt.

Tros- og livssynsfriheten har også en kollektiv dimensjon, som er tett forbundet med organisasjonsfriheten. Den kollektive religionsfriheten handler i første rekke om trossamfunnets autonomi til å være trossamfunn og fastsette sin egen praksis i samsvar med samfunnets religiøse eller livssynsmessige formål. Det individuelle og det kollektive vernet kan ikke sees atskilt. Ofte vil reguleringer fra statens side påvirke begge dimensjonene.

Tros- eller livssynsfrihet er både forankret i Menneskerettighetserklæringens artikkel 18, i Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter (SPs) artikkel 18 og i Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 9, som alle slår fast at enhver har rett til tanke- samvittighets- og religionsfrihet.

Denne retten omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.

Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter SP artikkel 18:

1. Enhver skal ha rett til tankefrihet, samvittighetsfrihet og religionsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å bekjenne seg til eller anta en religion eller tro etter eget valg, og frihet til alene eller sammen med andre, offentlige eller private, å utøve sin religion eller tro gjennom gudstjeneste, iakttagelse av religiøse skikker, andaktsøvelser og undervisning.
2. Ingen må utsettes for tvang som vil kunne innskrenke hans frihet til å bekjenne seg til eller å anta en religion eller tro etter eget valg.
3. Friheten til å utøve en religion eller tro skal ikke være gjenstand for andre begrensninger enn slike som er foreskrevet i lov og som er nødvendig for å beskytte den offentlige sikkerhet, orden, helse eller moral, eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.
4. Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres, og i tilfelle vergers, frihet til å sørge for sine barns religiøse og moralske oppdragelse i samsvar med deres egen overbevisning.

FNs menneskerettighetskomité består av uavhengige eksperter som overvåker gjennomføringen av konvensjonen. Menneskerettighetskomitéens generelle kommentar nr. 22 (1993) inneholder en uttalelse om forståelsen av SP artikkel 18. Den viser til at retten til å utøve en religion eller et livssyn omfatter en rekke handlinger. Disse kan omfatte bygging av steder for bønn, overholdelse av diettregler, det å bære bestemte klesplagg (herunder hodeplagg), deltakelse i overgangsritualer og bruk av eget språk som tradisjonelt snakkes av en gruppe mennesker. I tillegg nevner kommentaren slike handlinger som utgjør en sentral del av religiøse gruppers indre anliggende, slik som retten til å velge sine religiøse ledere, prester og lærere.

Retten til tros- eller livssynsfrihet fremmer respekt for mangfold og ikke én teologisk posisjon eller ett livssyn over andre. Det er ikke statens rolle å forsøke å endre eller påvirke religiøse tradisjoner eller tolkning av disse. Samtidig medfører tros- eller livssynsfriheten en plikt for staten til å beskytte individer som ønsker å utvikle eller endre det tros- eller livssynsfellesskapet de er en del av mot tvang som de kan bli utsatt for i egne miljøer.

Alle har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne kan under ingen omstendighet begrenses. Utøvelsen av religion eller tro kan imidlertid begrenses av statlige myndigheter. Slike inngrep må være foreskrevet ved lov, og det må være forholdsmessig og nødvendig for å beskytte offentlig sikkerhet, orden, helse eller moral eller andres grunnleggende rettigheter og friheter.

Tros- og livssynsfriheten er forankret i menneskerettighetene. Sluttdokumentet fra Verdenskonferansen om menneskerettigheter i Wien i 1993 slår fast at menneskerettighetene er universelle, udelelige og gjensidig avhengige av hverandre, og at de bør behandles likeverdig. Det er først når alle rettighetene respekteres at menneskerettighetsvernet er fullstendig og reelt.

Spørsmålet om tros- og livssynsfrihet berører ofte sensitive politiske spørsmål. Dette kan være en av grunnene til at FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet registrerer at spørsmål knyttet til tros- og livssynsfriheten kun er tatt opp i om lag 3 prosent av anbefalingene gitt til enkeltland under Universal Periodic Review (UPR) til tross for store utfordringer på området.

De tematiske rapportene til FNs Spesialrapportør på tros- og livssynsfrihet vil være til stor nytte i utenrikstjenestens arbeid. Informasjon om mandatet er tilgjengelig bakerst i veilederen. Denne veilederen søker å belyse noen av disse sammenhengene og også å vise hvordan denne rettigheten må forstås i sammenheng med øvrige menneskerettighetene.

For mer utførlig omtale av det normative grunnlaget for retten til tros- og livssynsfrihet se kapittel 5 i Prop. 130 L (2018–2019) Lov om tros- og livssynssamfunn (trossamfunnsloven) på regjeringen.no.