22 Om særfradrag for store sykdomsutgifter - behandling ved ufrivillig barnløshet

Etter skatteloven § 77 nr 4 innrømmes særfradrag til skattyter som « i inntektsåret har hatt usedvanlig store utlegg på grunn av sykdom eller annen varig svakhet». Behandling utenfor offentlig norsk helse- og sosialvesen gir bare rett til særfradrag dersom tilsvarende behandling ikke kan tilbys av offentlig norsk helse- og sosialvesen og behandlingen vurderes som faglig forsvarlig.

Det har fra tid til annen dukket opp spørsmål fra skattytere om å innrømme særfradrag ved ufrivillig barnløshet for behandlingskostnader som ikke dekkes av folketrygden, for eksempel utgifter ved behandling i utlandet og eventuelle egenandeler.

Departementet har i brev av 10. mars 1987 uttalt at ufrivillig barnløshet ikke generelt kan karakteriseres som « sykdom eller annen varig svakhet» i relasjon til skatteloven § 77 nr 4, fordi « tilstanden normalt ikke direkte hemmer skattyteren i den daglige livsutfoldelse». Finansdepartementets avgrensning i ovennevnte brev er fulgt opp i Skattedirektoratets anvisning i Lignings-ABC fra og med 1988. I brev av 3. desember 1993 fra Finansdepartementet til Skattedirektoratet opprettholder departementet dette standpunkt.

Det foreligger imidlertid noen få enkeltavgjørelser i motsatt retning. Riksskattenemnda har blant annet ved vedtak av 18. mars 1994 innrømmet fradrag etter skatteloven § 77 nr 4 for utgifter til behandling for ufrivillig barnløshet (i England). I dette tilfellet forelå det behandlingsmulighet i Norge, men på grunn av kapasitetsmangel kunne man ikke tilby paret behandling. I de tilfeller hvor behandling ble gitt, dekket imidlertid Folketrygden utgiftene.

Det må antas at vedtaket hadde sin begrunnelse i de konkrete omstendigheter omkring saken (blant annet kapasitetsmangel og at utgiftene normalt ble dekket av folketrygden). Riksskattenemnda uttaler at «ufrivillig barnløshet finnes å representere et grenseområde for anvendelse av bestemmelsen, - et grenseområde som imidlertid influeres av den alminnelige samfunnsutvikling, bedring av behandlingsmuligheter og behandlingsadgang.»

Departementets oppfatning om at utgifter til behandling ved ufrivillig barnløshet ikke gir rett til særfradrag etter skatteloven § 77 nr 4 er begrunnet med at ufrivillig barnløshet ikke generelt kan karakteriseres som « sykdom eller annen varig svakhet» i relasjon til skatteloven. For de tilfeller hvor folketrygden ikke dekker utgifter til behandling, er det et poeng at myndighetene allerede har tatt standpunkt til hvor langt det offentlige skal gå i å gi dekning. Ved å innrømme særfradrag for tilfeller som faller utenfor folketrygden, finner det sted en skjult og lite styrbar indirekte støtte til dekning av utgifter i tillegg til de prioriteringer som foretas gjennom offentlig dekning av utgifter.

Etter departementets vurdering bør heller ikke regelverket endres slik at det gis særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet. Skattesystemet bør primært ta seg av de offentlige budsjetters inntektsside, mens støtte til ulike tiltak hovedsakelig bør skje gjennom bevilgninger på budsjettenes utgiftsside. Det er et grunnleggende problem at skattereglene brukes for en rekke formål utenfor skattesystemet. Ved direkte bevilgning vil offentlige midler dessuten kunne fordeles mer effektivt og rettferdig enn ved indirekte støtte gjennom skattelettelser. Man bør på denne bakgrunn ikke bruke skattesystemet til ytterligere lempninger. Dersom man ønsker å støtte denne gruppen, bør overføringene i tilfelle ytes direkte og fremgå av budsjetter, i stedet for at overføringene «skjules» via fradrag i inntekt.

Departementet legger etter dette til grunn at det ikke skal gis særfradrag for behandling ved ufrivillig barnløshet.