1 Proposisjonens hovedinnhold

1.1 Innledning

Dagens familier lever komplekse og mangfoldige liv, og står overfor en rekke utfordringer. Det er et samfunnsansvar å sikre at hensynet til barnas interesser ivaretas på en god måte. Barne- og familiedepartementet fremmer i denne proposisjonen forslag om endringer i barnelovens kapittel 5, 6, 7 og 8. Endringene foreslås på forskjellige områder og innebærer ikke noen helhetlig gjennomgang av barneloven. De forskjellige endringsforslagene har ulike utspring og har vært på høring som fire separate dokumenter. Forslagene gjelder omfang av samvær, styrking av meklingsordningen, tiltak for å beskytte barn mot overgrep, foreldreansvar etter dødsfall og regler for tilbakebetaling av barnebidrag der farskapet endres.

1.2 Samværets omfang

Det er bra for barn å leve sammen med både mor og far, slik de aller fleste barn i Norge gjør, men det er ikke alltid mulig. Det er i de fleste tilfeller til barnets beste å beholde god kontakt med begge foreldrene etter et samlivsbrudd. Foreldrene har full frihet til å avtale omfanget av samværet. Barnet skal få si sin mening, og avtaler og avgjørelser om samvær skal rette seg etter barnets beste. Dette er prinsipper det er bred enighet om å opprettholde.

Barneloven inneholder en definisjon av «vanlig samværsrett». Dersom foreldrene avtaler vanlig samvær, innebærer dette samvær en ettermiddag i uken, annenhver helg, annenhver jul og to uker i sommerferien.

Under behandlingen av Familiemeldingen ønsket komiteens flertall å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samværsrett for å unngå unødvendige føringer. Flertallet ønsket å erstatte begrepet «vanlig samværsrett» i barneloven med andre formuleringer som for eksempel at begge parter har rett til samvær, og at det skal legges vekt på barnets situasjon når det gjelder alder, reiseavstand m.m.

Departementet foreslo i sitt høringsbrev å oppheve lovens definisjon av vanlig samværsrett. Ved å oppheve legaldefinisjonen vil det legges til rette for at avtaler inngås på individuell basis, og at hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til barnet det gjelder og ikke i en standardordning. Dette fikk stor tilslutning, men flere høringsinstanser uttalte likevel at dette kunne virke konfliktfremmende, og det ble samtidig påpekt usikkerhet om forslaget kunne føre til mindre samvær for barn og foreldre som fra før har liten kontakt. På bakgrunn av dette foreslår departementet nå en mellomløsning, med en ny fleksibel hovedregel, samtidig som man beholder legaldefinisjonen av «vanlig samværsrett».

Følgende momenter skal i følge forslaget legges til grunn for avtaler og avgjørelser som gjelder samværsordninger: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnas alder, reiseavstanden mellom foreldrene og andre hensyn til barna.

1.3 Styrking av meklingsordningen

I Familiemeldingen tok regjeringen til orde for å styrke meklingsordningen, blant annet ved å skreddersy ordningen inn mot de par som trenger det mest. Det ble påpekt at en bedre utgang på de vanskelige meklingssakene sannsynligvis vil kunne resultere i at flere barn og fedre opprettholder kontakten etter samlivsbrudd.

Store og vedvarende konflikter mellom foreldrene er noe av det som skaper størst problemer for barna ved foreldrenes samlivsbrudd. En god og målrettet meklingsordning vil kunne gi foreldre hjelp til å løse konflikter og inngå gode avtaler som gjelder barna.

Departementet foreslår i proposisjonen å gjøre meklingsordningen mer fleksibel og bedre tilpasset de enkelte sakene, slik at det kan brukes mindre tid på foreldre som ikke har utbytte av mekling og mer tid på foreldre med store konflikter. Mekling er en prosess som krever at partene er villige til å forhandle, og det er derfor vanskelig å gjennomføre mekling ved tvang. Departementet foreslår å utvide meklingstilbudet ved en omlegging av timetallet. Det obligatoriske elementet ved meklingen foreslås å være én time, samtidig som rammene for frivillig mekling utvides. Foreldrene skal oppfordres til inntil tre nye timer med mekling hvis de ikke er enige etter den obligatoriske meklingen. Dersom mekler finner det hensiktsmessig, skal foreldrene tilbys ytterligere tre timer. I tilfeller hvor det er mulighet for foreldrene å komme fram til en avtale, kan de altså motta inntil sju timer med mekling.

Proposisjonen fremmer videre forslag om at også samboere med felles barn under 16 år skal være forpliktet til en times mekling ved samlivsbrudd. Et viktig mål er at barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap som samlivsform. Dagens meklingsordning fanger ikke i tilstrekkelig grad opp samboende foreldre som skiller lag. På samme måte som for ektepar, bør mekling være obligatorisk ved samlivsbrudd også for samboere med felles barn.

En særlig utfordring på området er å få samboerne til å møte til mekling, ettersom de kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Det foreslås i proposisjonen å lovfeste at meklingsattest må legges fram før utvidet barnetrygd skal kunne tilstås ved samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år.

1.4 Tiltak for å beskytte barn mot overgrep

Det er en grunnleggende målsetting at barn skal gis god og forsvarlig omsorg, og ikke utsettes for overgrep. Hensynet til barnets beste som et overordnet prinsipp er nedfelt i norsk og andre lands lovgivning, samt i sentrale internasjonale konvensjoner.

I Familiemeldingen rettes søkelyset mot utvikling av positive familiestrukturer og bekjempelse av vold i nære relasjoner. Det ble vist til at vold mot kvinner og barn i familien og i parforhold representerer et alvorlig samfunnsproblem og innebærer at mange lever sine liv utsatt for krenkelser og uverdig behandling. Dette har store helsemessige konsekvenser for dem som rammes. Vold i familien rammer barn både når de blir direkte utsatt for fysisk mishandling og/eller seksuelle overgrep, men også når de tilbringer hele eller deler av sin oppvekst i familier hvor vold utøves mot andre familiemedlemmer.

Som et ledd i regjeringens oppfølgning av Familiemeldingen, nedsatte Barne- og familiedepartementet en arbeidsgruppe som blant annet skulle foreslå tiltak for at hensynet til barnet skal bli bedre ivaretatt i saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær hvor det foreligger mistanke om overgrep, og for at fiktiv identitet og sperret adresse skal kunne gi effektiv beskyttelse også for kvinner med barn. Etter at arbeidsgruppen var nedsatt, fikk den også i oppgave å drøfte problemstillinger knyttet til det forhold at en forelder som forårsaker den andre forelderens død, automatisk får foreldreansvaret for barna.

På bakgrunn av arbeidsgruppens innstilling foreslår departementet flere tiltak for å beskytte barn mot overgrep. Det fremmes forslag om å presisere i lovteksten at ved avgjørelsen av saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær, skal det tas hensyn til at barnet ikke må utsettes for overgrep. Videre går departementet i proposisjonen inn for å lovfeste at dersom samvær ikke er til barnets beste, må retten avgjøre at det ikke skal være samvær.

Domstolene kan sette som vilkår for samvær at det utøves under tilsyn. Departementet går inn for at Barne-, ungdoms- og familieetaten på regionalt nivå får en lovpålagt plikt til å oppnevne tilsynsperson i særlige tilfeller. Etaten har god kompetanse når det gjelder overgrep mot barn, og forvaltningsenheten er landsdekkende. Den lovpålagte plikten til å utøve tilsyn bør etter departementets oppfatning begrenses til særlige tilfeller og situasjoner hvor det på grunn av forholdene kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær.

Departementet understreker at det i utgangspunktet vil være umulig å ivareta en forelders behov for sikkerhet dersom den andre som utgjør en alvorlig trussel har del i foreldreansvaret eller samværsrett. Å utsette barnets omsorgsperson for alvorlige trusler vil gjennomgående skape en tilværelse med konstant frykt for både omsorgspersonen og barnet, og må anses å være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side. Av sikkerhetshensyn går departementet i proposisjonen inn for at fast verneting kan være Oslo tingrett i saker hvor barnet bor på sperret adresse eller det foreligger vurdering av fiktiv identitet som beskyttelsestiltak.

I dag får en forelder som ikke tidligere har hatt foreldreansvar, tildelt dette automatisk ved den andre forelderens død. Når vedkommende forelder er siktet for å ha forvoldt dødsfallet, kan dette virke støtende. Departementet går inn for at den siktede ikke skal få overført foreldreansvaret automatisk i disse tilfellene. Dersom gjenlevende har hatt foreldreansvar før dødsfallet, foreslår departementet at tingretten skal fatte foreløpig avgjørelse om foreldreansvaret. Forslaget ivaretar behovet for en konkret vurdering av barnets beste gjennom en rettslig avgjørelse, samtidig som en får en rask avgjørelse som motvirker at det oppstår en urimelig situasjon.

1.5 Tilbakebetaling av barnebidrag

Etter gjeldende rett kan den som er blitt fritatt for et farskap kreve betalt barnebidrag tilbake fra folketrygden med samme sum som innbetalt, dvs. det nominelle beløpet som er betalt i bidrag uten tillegg av renter eller annen kompensasjon for fallet i pengeverdien. Da sakene det her er tale om kan strekke seg over mange år, og gå langt tilbake i tid, kan det reelle fallet i pengeverdien av det betalte bidraget være betydelig. Det vil således ofte være et misforhold mellom tilbakebetalt beløp og det reelle økonomiske tap. Dette kan virke urimelig, særlig med henblikk på at tilbakesøkerne det her er tale om i realiteten aldri har vært biologisk far til barnet.

Departementet foreslår at det gjøres en lovendring som innebærer at det innføres en ordning som sikrer mot verdifallet i pengeverdien fra bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Det foreslås at dette gjøres ved en direkte anvendelse av konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå. Departementet foreslår imidlertid at en indeksregulering først vil være aktuell etter at det er tatt hensyn til det tidligere skattefradraget i ligningen for betalte barnebidrag.

Etter lovgivning fra tiden før 1956 kunne en mann bli pålagt bidragsplikt selv om han ikke ble pålagt farskap. Disse tilfellene faller utenfor ordlyden og anvendelsesområdet til barneloven § 80. Departementet foreslår en lovendring som innebærer at også denne gruppen gis rett til å reise krav om tilbakebetaling av betalt barnebidrag i tilfeller der vedkommende på bakgrunn av DNA-analyser viser seg ikke å være far til barnet.