6 Tilbakebetaling av barnebidrag

6.1 Lovforslagets bakgrunn

Det er ikke alltid selvsagt at det juridiske farskapet er det samme som det biologiske. En mann som er gift med barnets mor, regnes som barnets juridiske far uansett om han er barnets biologiske far eller ikke. Heller ikke i de tilfellene der farskapet følger av erkjennelse, eller av dom avsagt i tiden før retten tok i bruk DNA-analyser i slike saker, finnes det noen sikkerhet for at det juridiske stemmer med det biologiske.

Utviklingen i DNA-teknologien har ført til økt sikkerhet og presisjon ved fastsettelse av farskap. Rettsmedisinsk institutt (RMI) tok i bruk DNA-analysen i farskapssaker fra 1988. Fra 1992 er det utelukkende DNA-analyser som blir brukt i slike saker. Muligheten for å få sikker kunnskap om biologiske slektskap ved en DNA-analyse, har også medvirket til en økt vektlegging av betydningen av biologisk farskap. Som et ledd i å tilpasse regelverket til utviklingen på dette området, vedtok Stortinget i 2002, på bakgrunn av Ot.prp. nr. 93 (2001–2002) Om lov om endringer i lov 8. april 1981 nr. 7 om barn og foreldre (fastsettelse og endring av farskap), endringer i barneloven. Disse endringene gikk ut på at vilkår og søksmålsfrister for å reise sak om endring av farskap som følger av pater est-regelen eller erkjennelse ble fjernet, og det ble vedtatt en ny bestemmelse som gjør unntak fra vilkårene om gjenopptakelse i tvistemålsloven kapittel 27, slik at retten pålegges å rekvirere en DNA-test i tilfeller der dom ble avsagt uten at slik test forelå. Under Stortingets behandling av proposisjonen, tok familie-, kultur- og administrasjonskomiteen også opp spørsmålet om tilbakebetaling av barnebidrag i tilfeller der en mann er blitt fritatt for et farskap. I Innst. O. nr. 26 (2002–2003) uttaler komiteen:

«Komiteen har registrert at ved tilbakebetaling av fostringstilskott etter barnelovens § 62 ( nåværende § 80, vår anm.) etter fritak for farskap, betales fostringstilskottet tilbake fra Folketrygden med samme sum som innbetalt. Komiteen ser at dette kan virke urettferdig, og ber regjeringen vurdere konsekvensene av å innføre en indeksregulering eller renteberegning på den tilbakebetalte sum.»

6.2 Gjeldende rett

6.2.1 Barneloven

Etter barneloven § 80 første ledd kan den som har betalt pålagt eller avtalt bidrag til et barn, og som senere blir fritatt for farskapet enten ved dom eller ved at en annen erkjenner farskapet, kreve det betalte bidraget tilbake fra folketrygden. Det er uten betydning om tilbakesøkerens farskap opprinnelig fulgte direkte av loven, jf. barneloven § 3, eller ble fastsatt ved erkjennelse, jf. barneloven § 4, eller dom, jf. barneloven § 9. Kravet kan settes ned eller falle bort dersom tilbakesøkeren ikke hadde rimelig grunn til å erkjenne farskapet, eller han burde ha reist sak om endring tidligere.

Tilbakebetaling kan bare kreves for bidrag som er betalt i henhold til domstolsavgjørelse, forvaltningsvedtak eller avtale med den bidragsberettigede. Faktiske utgifter til underhold utover bidraget gir ikke grunnlag for tilbakesøking.

Det er et vilkår at den som krever barnebidraget tilbakebetalt, må være frikjent for farskapet. Før tilbakebetaling kan kreves må det følgelig foreligge en endelig (rettskraftig) avgjørelse om at vedkommende ikke er far. Det er uten betydning om endringen skjer ved dom, jf. barneloven § 6, eller ved avgjørelse av fylkestrygdekontoret etter erkjennelse av en annen mann, jf. barneloven § 7. Det er således ikke tilstrekkelig at det legges fram DNA-analyser som viser at mannen ikke kan være barnets far.

Den som er blitt fritatt for et farskap kan kreve «same sum betalt attende fra folketrygda», jf. barneloven § 80. Uttrykket «same sum» viser til det nominelle beløp som er betalt i bidrag, uten renter, jf. lovens forarbeider (se NOU 1977: 35, Lov om barn og foreldre (barneloven), side 98 venstre spalte), der det uttales: «… folketrygden gir full tilbakesøkning (med det nominelle beløp uten tillegg av renter).».

Etter gjeldende rett anses ikke tilbakebetaling av betalt bidrag som skattepliktig inntekt, og det foreligger ikke trekkplikt for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingen vil således verdien av det tilbakebetalte beløp sammen med det tidligere fradraget for betalt barnebidrag i ligningen, allerede være høyere enn faktisk innbetalte bidrag. Dette innebærer at det i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring allerede ved nominell tilbakeføring av innbetalte bidrag.

Det følger av barneloven § 80 andre ledd at den som blir frikjent for et farskap, ikke kan rette tilbakesøkingskravet mot barnet selv, moren eller den biologiske faren. Bare i svikstilfelle vil det være rom for tilbakesøking overfor disse, men da på alminnelig erstatningsrettslig grunnlag.

Når det gjelder tilfeller der en mann etter tidligere regelverk ble idømt bidragsplikt uten at det ble avsagt dom for farskapet, følger det av bestemmelsens ordlyd og anvendelsesområde, at barneloven § 80 ikke kommer til anvendelse. Dette har sammenheng med vilkåret om at den som krever barnebidraget tilbakebetalt, må være frikjent for farskapet, noe som ikke vil være en mulighet for denne gruppen idet farskap ikke er pålagt.

6.2.2 Folketrygdloven

Av tilstøtende rettsområder av interesse, er spørsmålet om renter regulert i lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd (folketrygdloven) § 22–17. Det følger av denne bestemmelsen at det ikke gis renter ved etterbetaling av en trygdeytelse som faller inn under folketrygdloven §§ 22–13 og 22–14 fjerde ledd. Dersom man faller inn under etterbetalingsbestemmelsen i folketrygdloven § 22–13, gis det heller ikke renter på erstatningsrettslig grunnlag.

Folketrygdloven § 22–14 avskjærer imidlertid ikke rentetapserstatning dersom manglende trygdeutbetaling har andre årsaker, for eksempel feil og forsømmelser i forbindelse med selve utbetalingen av stønaden/effektueringen av et vedtak som skyldes en forsettelig urettmessig handling. Ved etterbetaling i slike tilfeller som faller utenfor etterbetalingsbestemmelsen, kan en kreve renter dersom det foreligger ansvarsgrunnlag.

I tilfeller der hovedstolen er et erstatningskrav og ikke en etterbetaling, kan det gis rentetapserstatning etter skadeerstatningslovens regler. Tilsvarende der forholdet faller utenfor etterbetalingsbestemmelsene fordi feilen har andre årsaker.

6.3 Utenlandsk rett

Spørsmålet om tilbakesøking av betalt barnebidrag når en mann blir fritatt for et farskap er regulert i svensk og finsk rett. Danmark og Island har ikke regler om tilbakesøking av betalt barnebidrag.

6.3.1 Sverige

Sverige har bestemmelser om tilbakebetaling av underholdsbidrag i lag (1969: 620) om ersättning i vissa fall för utgivna underhållsbidrag. Blir en mann som anses som far til et barn på bakgrunn av farskapspresumsjonen i 1 kap. 1 § föräldrabalken, eller erkjennelse eller dom, fritatt fra farskapet, har han rett til å få tilbakebetalt underholdsbidrag som han har betalt til barnet fra det offentlige. Størrelsen på tilbakebetalingsbeløpet skal tilsvare det mannen har betalt i bidrag til barnet på bakgrunn av dom, forvaltningsavgjørelse eller avtale. Dersom det finnes særlige grunner, kan imidlertid størrelsen på dette beløpet settes ned eller bortfalle helt.

I tillegg til tilbakebetaling av betalt bidrag, påløper renter på hvert betalt bidragsbeløp fra betalingsdagen. Er det ikke mulig å fastslå helt klart når underholdsbidraget ble betalt, beregnes renten til et passende beløp. En mann som har rett til tilbakebetaling etter 1969 loven, kan ikke kreve tilbake det han har betalt i bidrag fra den som har mottatt bidraget. Tilsvarende kan heller ikke staten kreve tilbakebetalt bidrag fra den som har mottatt underholdsbidraget. Blir en annen mann kjent å være far til barnet, kan imidlertid staten, dersom det finnes særlige grunner, kreve tilbake det tilbakebetalte bidraget fra ham.

6.3.2 Finland

Finland har bestemmelser om tilbakebetaling av betalt underholdsbidrag når et farskap oppheves i 12 § i lagen om underhåll för barn. Når et farskap blir opphevet, har den mann hvis farskap er blitt opphevet rett til å fremsette krav om at barnets foresatte skal tilbakebetale det betalte barnebidraget eller deler av det. Domstolen kan stadfeste kravet dersom barnets foresatte ved fastsettelsen eller mottagelsen av underholdsbidraget har hatt kjennskap til at mannen ikke er barnets far, og dersom en tilbakebetaling ikke anses skadelig av hensyn til barnet, dets foresatte og mannen som har betalt bidrag.

Den frikjente far kan kreve at domstolen i samsvar med 9 § i räntelagen skal dømme barnets foresatte til å betale forsinkelsesrente på tilbakebetalingsbeløpet, regnet fra enten den dag da stevningen ble forkynt barnets foresatte, eller fra den dag da påstanden om renter ble fremsatt under rettergangen.

6.4 Høringsnotatets forslag

Departementet foretok i høringsnotatet en vurdering av spørsmålet om å innføre en ordning med indeksregulering eller renteberegning ved tilbakebetaling av barnebidrag i tilfeller der en mann er fritatt for et farskap.

Etter gjeldende rett er lovens løsning klar – betalt barnebidrag tilbakebetales med samme sum, dvs. uten tillegg av renter eller annen form for kompensasjon for fallet i pengeverdien. Dette fremkommer klart av ordlyden til barneloven § 80 og bestemmelsens forarbeider, NOU 1977: 35, Lov om barn og foreldre (barneloven).

På det tidspunktet forarbeidene ble utarbeidet, var det nominalistiske prinsippet rådende i pengekravsretten. Det nominalistiske prinsippet innebærer at det ikke finner sted en rutinemessig justering av pengebeløp ved endringer i pengeverdien («en krone er en krone»), og gjelder fortsatt som et alminnelig prinsipp i norsk rett. Selv om det ikke finner sted noen rutinemessig verdijustering, finner en imidlertid innslag i rettsregler og i praksis av at pengebeløp likevel justeres ved endring i pengeverdien. Med utgangspunkt i denne bakgrunnsretten, og da særlig utviklingen i rettspraksis, fant departementet grunnlag for å foreta en vurdering av om det bør innføres en ordning som sikrer mot fallet i pengeverdien for betalte bidrag fra det tidspunktet bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Etter en samlet vurdering foreslo departementet i høringsnotatet at det foretas en lovendring som tar sikte på å innføre en ordning som sikrer mot fallet i pengeverdien for betalte bidrag.

Ved utformingen av en slik ordning, er det viktig at dette gjøres på en slik måte at ordningen i størst mulig utstrekning gir en kompensasjon som svarer til den aktuelle verdireduksjonen. Når det gjelder spørsmålet om renter og valg av rentefot, foretok departementet en nærmere vurdering av de såkalte avsavnsrentene. Avsavnsrenter er det økonomiske tapet man har hatt fordi man ikke har kunnet benytte seg av pengene. En slik renteberegning benyttes i erstatningsretten der det er det faktiske økonomiske tap som skal erstattes, og det er det økonomiske tapet utover hovedkravet som vil være avsavnsrenter. Avsavnsrentene kan beregnes ved å legge til grunn et gjennomsnitt mellom utlåns- og inntektsrenter for perioden. En slik avsavnsberegning vil kunne gi tilbakesøkeren en tilfredsstillende kompensasjon.

Når det gjelder vurderingen av en løsning med indeksregulering, uttalte departementet at en anvendelse av konsumprisindeksen som reguleringsmekanisme vil kunne være inflasjonssikrende og gi en kompensasjon som i stor utstrekning svarer til den aktuelle verdireduksjon. Konsumprisindeksen utarbeides av Statistisk sentralbyrå på bakgrunn av prisstigning, lønnsstigning og endringer i det alminnelige levekostnadsnivået i samfunnet. I tillegg til å være inflasjonssikrende, vil en slik ordning i prinsippet være enkel håndterbar ved at konsumprisindeksen på det tidspunktet da bidraget ble betalt sammenlignes med indeksen på det tidspunktet da tilbakebetalingen faktisk skjer.

Det er momenter som taler til fordel for både en ordning der kompensasjonen gjøres ved at det beregnes renter på tilbakebetalingsbeløpet, og en ordning der tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering. Begge alternativene ble derfor sendt på høring, og departementet ønsket på bakgrunn av høringsinstansenes uttalelser å ta stilling til hvilket alternativ som bør velges.

Fram til lovendring i skatteloven av 1. oktober 2003, har tilbakesøkeren som oftest fått fradrag for det beløpet som eventuelt refunderes med hjemmel i barneloven § 80 ved tidligere ligninger. Departementet uttalte i høringsnotatet at det må tas hensyn til dette, og foreslo at en indeksering eller renteberegning først vil være aktuell etter at det er tatt hensyn til skattefordelen. Det ble forutsatt i høringsnotatet at departementet ville arbeide videre med å finne fram til en modell som eventuelt kan benyttes for å beregne skattevirkningene.

Departementet foreslo i høringsnotatet at også en mann som etter eldre lovgivning er pålagt bidragsplikt selv om han ikke ble pålagt farskap, skal gis rett til å reise krav om tilbakesøking av betalt bidrag i tilfeller der vedkommende på bakgrunn av DNA-analyser viser seg å ikke være far til barnet.

6.5 Høringsinstansenes syn

Høringsinstansene slutter seg i hovedsak til forslaget om at det bør foretas en lovendring som sikrer kompensasjon for fallet i pengeverdien fra bidraget ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Regjeringsadvokaten stiller imidlertid spørsmål ved hvorfor krav om tilbakebetaling av bidrag skal behandles annerledes enn andre tilbakebetalingskrav mot folketrygden. Fra uttalelsen siteres:

« (…) Etter gjeldende rett er ingen tilbakebetalingskrav mot trygden gjenstand for indeksregulering eller renteberegning. Dersom man skal skille ut krav om tilbakebetaling av barnebidrag og gi disse en mer lempelig behandling enn andre tilbakebetalingskrav, krever dette en særlig grunn. Det fremgår etter vårt syn ikke tilstrekkelig klart av høringsnotatet hva som tilsier særbehandling her (…).»

Når det gjelder spørsmålet om hvorvidt kompensasjonen for fallet i pengeverdien skal gjøres ved en renteberegning eller en indeksregulering av de innbetalte beløpene, er det få av høringsinstansene som har tatt stilling til dette spørsmålet. De fleste høringsinstansene peker imidlertid på viktigheten av at det ved valg av alternativ må legges vekt på å gi rettsteknisk gode løsninger som gir regler som er lette å praktisere.

Av høringsinstansene har Foreningen 2 Foreldre (F2F), Advokatforeningen og Rikstrygdeverket tatt stilling til hvilket alternativ som bør velges.

F2F konkluderer med at kompensasjonen bør gjøres i form av avsavnsrenter, men uttaler at de finner det akseptabelt dersom departementet av enkelthensyn velger å gå for en løsning med indeksregulering.

Advokatforeningen uttaler at foreningen ideelt sett er av den oppfatning at det beste hadde vært å beregne en avsavnsrente, da bidragspliktige i så fall vil få kompensert det økonomiske tapet fordi man ikke har kunnet benytte seg av pengene. Advokatforeningen er likevel under tvil falt ned på at det mest praktiske må være at tilbakesøkingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering. Avgjørende for Advokatforeningens standpunkt er at en slik ordning i prinsippet vil være enkel håndterbar ved at konsumprisindeksen på det tidspunkt da bidraget ble betalt sammenlignes med indeksen på det tidspunktet da tilbakebetalingen faktisk skjer. Advokatforeningen er av den oppfatning at det kan by på problemer å beregne avsavnsrenten, særlig når perioden det er betalt bidrag, strekker seg over flere år.

Etter Rikstrygdeverkets syn er begge alternativene gjennomførbare og vil kunne gi rimelige resultater, men konkluderer med at kompensasjonen bør regnes ut ved hjelp av indeksregulering. Fra uttalelsen siteres:

«(…) Hvis løsningen med indeksregulering velges, er det neppe tvil om at det er konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå som bør velges. Et moment som taler for bruk av denne, er at fastsatte bidrag reguleres ved hjelp av konsumprisindeksen, og da kan det virke naturlig å benytte den samme reguleringsmekanismen ved tilbakesøkingskrav. Hvis det derimot skal gjøres en renteberegning, har man flere alternativer for hvilke rentetyper som det skal tas utgangspunkt i. Etter Rikstrygdeverkets oppfatning virker avsavnsrenter som det mest naturlige å velge i så måte.

Alt i alt har Rikstrygdeverket kommet til at kompensasjonen bør regnes ut med hjelp av indeksregulering av de innbetalte beløpene (…).»

Når det gjelder betydningen av det tidligere skattefradraget, har F2F, Advokatforeningen, Regjeringsadvokaten og Rikstrygdeverket uttalt seg om dette.

Alle, bortsett fra F2F, støtter forslaget om at det må tas hensyn til det tidligere skattefradraget for betalt bidrag ved beregningen av tilbakebetalingsbeløpet. F2F anser det som totalt unødvendig for staten å vurdere eventuelle skatteeffekter for innbetalte bidrag uansett tilbakebetalingsmetode. Etter F2Fs syn bør staten være «raus» og se bort fra eventuelle fradrag bidragspliktige har fått ved tidligere ligninger, spesielt fordi dette også kan være vanskelig å fastslå i eldre saker.

Når det gjelder valg av modell for å beregne skattevirkningene, uttaler Regjeringsadvokaten at det bør legges vekt på å få regler som er rettstekniske gode og lette å håndheve i praksis.

Rikstrygdeverket uttaler at beregningen av skatteeffekten eventuelt må bli ved generelle retningslinjer da det ikke nytter å foreta en konkret vurdering og undersøkelse av hvert enkelt tilfelle. I så tilfelle måtte man vite om personen for hvert enkelt innbetalingsår var i skatteposisjon eller ikke, og i hvor stor grad fradrag i inntekten ga en fordel. Slike opplysninger kan det være vanskelig å skaffe til veie.

Når det gjelder forslaget om at en mann som etter eldre lovgivning ble pålagt bidragsplikt, men ikke farskap, også skal gis rett til å reise krav om tilbakebetaling av barnebidrag der vedkommende på bakgrunn av DNA-analyser viser seg å ikke være far til barnet, har Advokatforeningen og Landsorganisasjonen (LO) uttalt seg om dette. Begge støtter forslaget.

6.6 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Det er ansett som en samfunnsmessig viktig oppgave å få konstatert hvem som er far til et barn. Farskap kan følge direkte av loven, ved erkjennelse eller ved dom.

Når moren er gift ved fødselen, følger det direkte av barneloven at ektemannen regnes som barnets far (pater est-regelen). Det er en sterk formodning for at ektemannen er barnets biologiske far, og loven legger derfor farskapet på ham.

I tiden før vi fikk DNA-analysene som kan fastslå et farskap med nær sagt 100 % sikkerhet, var domstolene ved fastsettelse av farskap prisgitt den til enhver tid vitenskapelige og teknologiske kunnskap og ekspertise på området. Selv om det i ettertid har vist seg at det objektivt sett ble begått feil, ble avgjørelsene like fullt truffet i tråd med den tids gjeldende rett.

Når det gjelder de tilfellene der en mann har erkjent et farskap ved farskapserkjennelse, har mannen gitt sin viljeserklæring overfor allmennheten om at han er far til barnet. I slike tilfeller skal det offentlige som utgangspunkt ikke føre noen kontroll med at erkjennelsen faktisk stemmer med det biologiske farskapet.

Tilnærmingen til spørsmålet om å innføre en reguleringsmekanisme i form av renter eller indeksregulering, må derfor gjøres med utgangspunkt i en ren kompensasjonstankegang, og ikke med utgangspunkt i erstatningsrettslige betraktninger der ansvarsgrunnlag ligger i bunn.

Som nevnt under pkt. 6.4 finner departementet grunnlag i bakgrunnsretten, og da i første rekke utviklingen i rettspraksis, for å innføre en ordning som sikrer mot fallet i pengeverdien for betalte bidrag fra det tidspunktet bidraget første gang ble betalt og til det blir tilbakebetalt. Det understrekes at en slik endring ikke vil ha innvirkning på tilfeller som skal vurderes og avgjøres etter gjeldende rett. Dette følger av at det fremgår klart av dagens bestemmelse og dens forarbeider at lovens løsning er at bidraget skal betales tilbake med samme sum.

Som det fremgår under pkt. 6.5, har Regjeringsadvokaten i høringsuttalelsen sin stilt spørsmål ved hvorfor krav om tilbakebetaling av bidrag skal behandles annerledes enn andre tilbakebetalingskrav mot folketrygden, og at en slik særbehandling krever en særlig grunn.

Departementet vil bemerke at det er et prinsipielt skille mellom etterbetalingskrav og tilbakebetalingskrav. I etterbetalingstilfellene er utgangspunktet at mottaker ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling, eller ikke har fått en rettmessig ytelse/utbetaling til rett tid, forårsaket for eksempel av at et krav er avslått ved en feil fra avgjørelsesorganets side, eller som følge av ufullstendige eller misvisende opplysninger. Ved tilbakebetalinger er situasjonen annerledes. I slike tilfeller er det tale om en tilbakeføring av et kronebeløp det viser seg at betaler har betalt urettmessig.

Det følger av dette at i tilfeller der utbetaling av en trygdeytelse blir forsinket av forskjellige årsaker, vil den utbetaling som da skjer, ikke være en tilbakebetaling, men en etterbetaling av offentlige trygdemidler som burde ha funnet sted før. Slike etterbetalinger kan ikke sammenlignes med tilfeller der en person feilaktig har måttet betale bidrag til en annen person, idet det her er tale om en tilbakeføring av et kronebeløp som det i ettertid viser seg at betaler har betalt urettmessig.

I tilfeller som faller inn under etterbetalingstilfellene, gis det ikke noe tillegg for renter, mens der hovedstolen er et erstatningskrav (ikke etterbetaling), kan det gis rentetapserstatning etter skadeerstatningsloven. Det samme gjelder tilfeller som faller utenfor etterbetalingsbestemmelsen fordi feilen har andre årsaker. Heller ikke disse tilfellene kan sammenlignes med tilfeller der en person feilaktig har måttet betale bidrag til en annen person.

Det følger av dette at det ikke finnes andre utbetalinger som trygdeetaten foretar som kan sammenlignes med tilbakebetaling av barnebidrag.

Departementet vil understreke at forslaget her ikke går inn på hvilke regler som bør gjelde i forhold til andre mulige tilbakebetalingskrav. Hvorvidt det er grunnlag for å innføre ordninger med renteberegning eller indeksregulering for slike krav, er et spørsmål som vil måtte vurderes særskilt i forhold til de rettsområder det er tale om, og uavhengig av de forslag som fremmes her. Det samme vil også gjelde i forhold til etterbetalingskrav.

Når det gjelder synspunktet om at endringsforslaget innebærer en særbehandling som krever en særlig grunn, er departementets syn at tilbakebetalingstilfellene det her er tale om er særegne. Det er viktige samfunnsinteresser som har tilsagt at man har regler for å få fastsatt farskapet til ethvert barn. Når det viser seg at den utpekte far likevel ikke er biologisk far, er det rimeligere at det tap som dette medfører, utlignes på fellesskapet gjennom dekning av folketrygden enn at det blir belastet noen av dem som er parter i saken. Tilbakebetaling av barnebidrag er med andre ord en omkostning det offentlige har påtatt seg ved at ansvaret for kravet kanaliseres fra andre mulige ansvarssubjekt til staten ved folketrygden. Det vises til drøftelsene om dette i forarbeidene til gjeldende bestemmelse, NOU 1977: 35, Lov om barn og foreldre (barneloven), side 97 og 98, som fortsatt har gyldighet. Når departementet nå foreslår å utvide dagens ordning til også å sikre mot fallet i pengeverdien, må dette ses med denne bakgrunn. Det må videre ses i sammenheng med at det nok i dag er en allmenn oppfatning – også utenfor kommersielle forhold – at manglende rådighet over penger har en pris, og at det i økende grad gis kompensasjon for tapet man har hatt fordi man ikke har kunnet benytte seg av pengene, eller for fall i pengeverdien. I tillegg gjør rimelighetsbetraktninger seg også gjeldende, all den tid tilbakesøkerne det her er tale om aldri har vært biologisk far til barnet.

Departementet opprettholder etter dette forslaget om at det foretas en lovendring som tar sikte på å innføre en ordning som kompenserer for fallet i pengeverdien i tidsrommet fra bidraget ble betalt og til beløpet blir tilbakebetalt.

Etter departementets vurdering vil en direkte anvendelse av konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå være å foretrekke i valget mellom en ren indeksering og en renteordning. En ordning som skal sikre mot fallet i pengeverdien, bør være utformet slik at den i størst mulig utstrekning gir en kompensasjon som svarer til den aktuelle verdireduksjonen. Med dette som utgangspunkt, synes den beste løsningen å være en direkte anvendelse av konsumprisindeksen som reguleringsmekanisme. Ordinær rente vil vanskelig kunne gi den samme tilpasningen til endringen i realverdi, med mindre rentefoten styres av konsumprisindeksen, dvs. i praksis den samme løsning som en direkte anvendelse av konsumprisindeksen. Det er også et viktig hensyn at en ordning med indeksregulering vil være enkel håndterbar ved at konsumprisindeksen på det tidspunktet da bidraget ble betalt sammenlignes med indeksen på det tidspunktet da tilbakebetaling faktisk skjer.

Et tilleggsmoment for å velge en løsning med indeksregulering, er at en kompensasjon gitt i form av renter på tilbakebetalingsbeløpet blir ansett som skattepliktig avkastning på kapital etter skatteloven § 5–20 første ledd bokstav b. Dette betyr at en del av kompensasjonen ved en slik løsning i alle tilfelle vil bli avkortet på grunn av beskatningen. Dette er ikke i tråd med formålet om å kompensere for det reelle fallet i pengeverdien.

Departementet foreslår på denne bakgrunn at kompensasjonen for fallet i pengeverdien gjøres ved en indeksregulering av tilbakebetalingsbeløpet. Dette forslaget får bred støtte av høringsinstansene. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd andre punktum.

Departementet opprettholder videre forslaget om at det skal tas hensyn til den tidligere skattefordelen. Dette forslaget må ses i sammenheng med og på bakgrunn av at tilbakebetaling av betalt bidrag etter gjeldende rett ikke anses som skattepliktig inntekt, slik at det derfor ikke foreligger trekkplikt for tilbakebetalingene. Ved tilbakebetalingen vil således verdien av det tilbakebetalte beløp sammen med tidligere skattefrihet for selve bidraget allerede være høyere enn faktisk innbetalt bidrag. Dette innebærer at det etter dagens system i stor utstrekning finner sted en faktisk verdisikring allerede ved nominell tilbakeføring av innbetalte bidrag. Dersom det ved tilbakebetalingen av bidragsbeløpet ikke tas hensyn til det inntektsfradraget som tilbakesøkeren har fått, vil vedkommende i realiteten få refundert et høyere beløp enn sin netto kostnad, noe som ikke vil være i tråd med formålet om å gi kompensasjon for det reelle fallet i pengeverdien. Forslaget støttes i stor grad av høringsinstansene. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd tredje punktum.

Departementet forutsatte i høringsnotatet at arbeidet med å finne fram til en modell som eventuelt kan benyttes for å beregne skattevirkningene ville holde fram.

Betalt barnebidrag i henhold til lov eller avtale har vært fradragsberettiget i nettoinntekt/alminnelig inntekt fra by- og landsskattelovene ble vedtatt i 1911 og fram til endringen av skatteloven av 1. oktober 2003. Fra 1992 til 1. oktober 2003 har skatteverdien av et fradrag normalt vært 28 prosent. Før skattereformen i 1992 varierte verdien av fradraget fra om lag 20 prosent til størrelsesorden 60–70 prosent, avhengig av størrelsen på den bidragspliktiges inntekt. Skattereglene og skattesatsene har vært gjenstand for årlige reguleringer og endringer.

Ligningskontorene har kun plikt til å oppbevare selvangivelsene i ti år, og det er bare tilfeldigheter som gjør at de oppbevares lenger. Dette betyr at det i eldre saker vil være vanskelig å skaffe tilveie nødvendig dokumentasjon for å beregne skatteeffekten, og det er således vanskelig å se hvordan en i praksis på en administrativ håndterbar og rettsteknisk god måte skal kunne beregne den konkrete skatteeffekten fullt ut i det enkelte tilfellet. Departementet foreslår derfor at skattefordelen beregnes etter en skattesjablon, dvs. en fastsatt sats. For å ta hensyn til at en gjennomsnittsvurdering av tidligere oppnådd skattefordel i noen tilfeller vil kunne slå uheldig ut, bør denne sjablonen fastsettes relativt romslig. Med dette som utgangspunkt foreslår departementet at skattefordelen sjablonmessig settes til 20 prosent av betalt bidrag. Dette innebærer at tilbakesøkeren får tilbake 80 prosent av betalt bidrag, oppjustert med veksten i konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå fra det enkelte år. Det vises til lovforslaget § 80 første ledd fjerde punktum.

Departementet opprettholder forslaget om at den gruppen som etter lovgivningen fra tiden før 1956 ble pålagt bidragsplikt, men ikke farskap, skal gis rett til å reise krav om tilbakesøking av betalt bidrag i tilfeller der vedkommende på bakgrunn av DNA-analyser viser seg å ikke være far til barnet. Etter departementets syn følger dette av reelle hensyn og likebehandlingsbetraktninger for øvrig. Dette forslaget støttes av høringsinstansene. Det er imidlertid en forutsetning at DNA-analysen som legges fram er utført på en slik måte at den anses som et sikkert bevis. Det vises lovforslaget § 80 nytt andre ledd.

Departementet foreslår at det inntas en forskriftshjemmel i barneloven § 80, slik at det er mulig å fastsette nærmere retningslinjer i forskrift ved behov. Det vises til lovforslaget § 80 nytt fjerde ledd.