3 Samværets omfang

3.1 Lovforslagets bakgrunn

Familiemeldingen hadde et sterkt fokus på foreldreskap, både for foreldre som bor sammen med barna sine, og foreldre som ikke bor sammen med barna til daglig. Fedre bruker i dag mer tid på omsorg for barn enn tidligere, og etter et samlivsbrudd ønsker fedre fortsatt å utøve sitt foreldreskap. Noen fedre føler at de etter et samlivsbrudd mister mye av kontakten med barna hvis barna blir boende hos mor og har begrenset samvær med far. Dette kan føre til at kontakten i hverdagen går tapt, og de kan få følelsen av å ha en perifer stilling i forhold til oppdragelse og omsorg for sine barn.

Regjeringen understreket i stortingsmeldingen at foreldreskapet ikke avvikles ved et samlivsbrudd, og at kontakten videre er viktig både for barna og foreldrene. Det ble drøftet hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke foreldrerollen, bl.a. ved felles foreldreansvar og obligatorisk mekling for samboende foreldre. Gjennom hele meldingen har det vært et mål å styrke fedrenes rolle som omsorgspersoner for barna, både under samlivet og i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen.

Under Stortingets behandling av St.meld. nr. 29 (2002–2003) var også målsettingen om å styrke fedrenes omsorgsrolle sentral i diskusjonen. Stortingsmeldingen gikk ikke inn på vurderinger av samværsordningers omfang. Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen tok likevel dette opp under sin behandling av stortingsmeldingen og uttalte følgende i Innst. S. nr. 28 (2003–2004) side 28 første spalte:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker å erstatte begrepet «vanlig samværsrett» i barneloven med andre formuleringer som for eksempel at begge parter har rett til samvær, og at det skal legges vekt på barnets situasjon når det gjelder alder, reiseavstand m.m. når avtale skal inngås. Flertallet mener at i barnefordelingssaker oppfattes «vanlig samvær» som unødvendige føringer. Flertallet vil bemerke at fjerning av betegnelsen «vanlig samvær» i seg selv ikke innebærer en føring på praksis i vurdering av samvær, men er en understreking av at hver sak må vurderes individuelt.»

Stortinget fattet imidlertid ikke noe formelt anmodningsvedtak om dette.

3.2 Hvor mye samvær er det mellom foreldre og barn som ikke bor sammen

Ettersom «vanlig samvær» ikke er en nøyaktig definisjon, men mer et utgangspunkt for nærmere presiseringer, er det umulig å fastslå at «vanlig samvær» innebærer et eksakt antall samværsdager per måned. Det kan her være hensiktsmessig å se hen til hvordan samværsdager telles når det offentlige fastsetter barnebidrag, fordi samværets omfang vil ha betydning for beregning av bidragets størrelse. I barnebidragssammenheng legger man til grunn at dersom foreldrene har avtalt «vanlig samvær» vil dette utgjøre 4–8 overnattinger per måned (såkalt samværsklasse 2). Dette omfatter samværsordninger som noenlunde faller inn under ordningen med vanlig samvær.

Rapporten «Foreldreskap på tvers av hushold» 1 beskriver bl.a. omfanget av samvær mellom samværsforeldre og barn. Ser vi alle foreldre under ett, var det 23 prosent som oppga at samværsforelderen og barnet ikke hadde hatt samvær siste måned. 9 prosent oppga samvær 1–3 dager, 23 prosent oppga samvær 4–7 dager, 28 prosent oppga samvær 8–12 dager og 13 prosent oppga minst 13 samværsdager, noe som i praksis betyr at barnet bor like mye hos begge foreldre. Dette betyr at mange foreldre har omfattende kontakt med barn som de ikke bor sammen med. Samværsmødre er mer sammen med barn som de ikke bor sammen med, enn samværsfedrene.

I gjennomsnitt hadde samværsforeldrene i denne undersøkelsen vært sammen med barna 6,5 dager siste måned. I en undersøkelse om samvær fra 1996 fant forskerne at gjennomsnittlig antall samværsdager i måneden forut for undersøkelsen var 6,03. Det kan dermed se ut som om det har vært en økning i samværet mellom foreldre og barn som ikke bor sammen, på siste halvdel av 1990-tallet. De to undersøkelsene så imidlertid på samvær i to forskjellige måneder, slik at de ikke er fullstendig sammenlignbare.

Antall samværsnetter per måned er klart lavere enn antall dager med samvær. Samværsforeldrene var i gjennomsnitt sammen med barna 4,7 netter sist måned.

Følgende faktorer har sammenheng med samværets omfang: Det er en klar sammenheng mellom barnets alder og mengden månedlig samvær. Samværsforeldre har flere samværsdager med små barn enn med store barn. Foreldre som oppga å ha inngått en avtale om hvor mye tid samværsforeldre og barn skulle tilbringe sammen, hadde betydelig mer samvær enn dem uten slik avtale. Har foreldrene tidligere vært gift, har de også mer samvær enn om de har vært samboere. Det er en viss sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og mengden samvær, slik at foreldre med høy utdanning har mer samvær enn foreldre med lavere utdanningsnivå. Dette er funn som går igjen i flere undersøkelser. Fysisk nærhet har stor betydning for mengden samvær. Når samværsforelderen bodde i gangavstand fra barnas bosted, rapporterte foreldrene om hele 10,2 samværsdager i gjennomsnitt siste måned. For dem som hadde 2,5 times reisetid eller mer, var gjennomsnittlig samvær 1,9 dager.

Et flertall av foreldre er fornøyde med hvordan samværsordningen fungerer (seks av ti). 21 prosent mente den fungerte middels, og 16 prosent mente at den fungerte dårlig. De fleste foreldre mener imidlertid at samværsordningen fungerer rimelig greit for barnet. 57 prosent oppga at samværsordningen fungerte bra for barnet. 9 prosent besvarte ikke spørsmålet eller visste ikke hva de skulle svare.

I undersøkelsen Samværsfedrenes situasjon 2 hadde 57 prosent av fedrene truffet barnet for mindre enn en uke siden og 20 prosent for mindre enn en måned siden. 23 prosent oppga at de ikke hadde hatt samvær med barnet siste måned. Fedrene ble spurt om hva årsaken var. Den årsaken som er nevnt av flest fedre til at de ikke så barnet siste måned er at «moren til barnet ville ikke» med 35 prosent, dernest «lang avstand» med 24 prosent og 20 prosent med «jeg hadde ikke penger til reise».

62 prosent av fedrene i denne undersøkelsen ville gjerne hatt mer samvær enn de faktisk har, og sju av ti fedre tror at barnet ville ønsket mer samvær med dem.

3.3 Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de ikke bor sammen. Det er foreldrene som har ansvar for at samværsretten blir oppfylt.

Barneloven har i § 43 andre ledd en definisjon av omfanget av «vanlig samværsrett»:

«Vert det avtala eller fastsett «vanleg samværsrett», gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske.»

Vanlig samværsrett innebærer ingen minimumsordning, og samvær kan avtales eller fastsettes mer eller mindre omfattende. Samværsordningens omfang må ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet og forholdene i den enkelte familie. Samværet skal rette seg etter barnets beste, jf. barneloven § 48. Barnelovens definisjon av «vanlig samværsrett» brukes ofte som utgangspunkt, mens det tas hensyn til individuelle forhold. For eksempel kan samværet vare i noen timer på søndag for et spedbarn, fra lørdag til søndag for en ett- til toåring og fra torsdag til mandag for en tenåring. Foreldrene selv, eller eventuelt retten, må tilpasse samværsordningen til det enkelte tilfellet. Foreldre som bor langt fra hverandre har av praktiske grunner ikke kunnet praktisere «vanlig samværsrett».

3.4 Definisjoner av «vanlig samvær» i andre land

I nordisk sammenheng er det bare Norge som har en legaldefinisjon av vanlig samvær. Imidlertid har flere av de nordiske landene standardiserte ordninger som langt på vei ligner på definisjonen av «vanlig samvær».

Det alminnelige utgangspunkt i dansk praksis er samvær annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, etter anmodning en ettermiddag annenhver uke eventuelt med overnatting, noen dager i julen og påsken, samt en til to uker i sommerferien. I de senere år har det foregått en utvidelse av samværets omfang i avgjørelsene, og det gjøres en mer individuell vurdering enn tidligere.

I Finland er omfanget av både rettsavgjørelser og avtaler som regel standardiserte, selv om domstolene i prinsippet avgjør dette etter skjønn. Standardmodellen kan bare brukes dersom den passer til familiens forhold. Det typiske samværet er annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, annenhver jul og påske eller et par dager i disse høytidene, samt en eller to uker i sommerferiene. Avgjørelsene kan også omfatte fødselsdager eller andre merkedager. Det legges også vekt på at det skal være hverdagssamvær.

På Island er det vanlig med samvær fra fredag kl. 18 til søndag kveld eller mandag morgen. Samvær på hverdagene er ikke vanlig. Tre til fire ukers sommerferiesamvær samt noen dager i høytidene er alminnelig.

I Sverige kan foreldre be om «normalumgänge» som tilsvarer annenhver helg, annenhver «storhelg», annenhver vinterferie og en viss periode i sommerferien. Sommerferiesamværet er da fire uker. Det blir stadig mer vanlig å supplere helgesamværet med en ettermiddag annenhver uke.

3.5 Høringsnotatets forslag

Barne- og familiedepartementet foreslo at legaldefinisjonen av vanlig samværsrett i barneloven § 43 skulle oppheves og erstattes med en lovfesting av at foreldrene har avtalefrihet og at avtalen skal rette seg etter barnets beste. Bakgrunnen for dette er at lovens definisjon av vanlig samvær kan legge for sterke føringer på foreldrenes avtaler, slik at disse ikke i tilstrekkelig grad ivaretar de individuelle forhold. Forslaget til lovtekst inneholdt en henvisning til barneloven § 31 om barnets mening, for å understreke at dette også gjelder for foreldre som avtaler samværsordninger.

Departementet foreslo videre at følgende momenter nevnes i loven som relevante i vurderingen av barnets beste i samværssaker: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnas alder, reiseavstanden mellom foreldrene og andre hensyn til barna. Hva som faller inn under andre hensyn ble ikke foreslått lovfestet, men må vurderes fra sak til sak.

3.6 Høringsinstansenes uttalelser

Flertallet av høringsinstansene slutter seg til departementets forslag om å oppheve legaldefinisjonen. Høringsinstansene som i hovedsak støtter forslaget er: Barneombudet, Likestillingsombudet, Fylkesmannsembetene i Østfold, Vestfold, Hedmark, Hordaland, Rogaland, Aust-Agder, Vest-Agder, Sør-Trøndelag og Buskerud, Tunsberg bispedømmeråd, Nord-Hålogaland bispedømmeråd, Oslo biskop, Familievernkontoret i Follo, Norsk Psykologforening, Landsorganisasjonen i Norge (LO), Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO), Norsk Barnevernsamband, Landsforeningen for Utviklingshemmede og Pårørende (LUPE), Foreningen 2 Foreldre (F2F), Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre og Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.

Fylkesmannen i Buskerud støtter forslaget, men mener at barnets rett til samvær med begge foreldrene i høytider og ferier bør lovfestes særskilt.

Tønsberg tingrett påpeker at det kunne være ønskelig å utvide legaldefinisjonen til også å omfatte en regulering av samværet i skolens vinterferie, påske/pinse, bevegelige helligdager og eventuelt fødselsdager.

Fylkesmannen i Rogaland skriver:

«Når det gjelder oppheving av definisjonen «vanlig samvær», så vil fylkesmannen i Rogaland også her slutte seg til departementets forslag. Dagens definisjon blir av mange foreldre lagt til grunn som en standardordning, uten at det blir gjort noen tilstrekkelig individuell vurdering ut fra hva som er barnets beste i den enkelte sak. Fylkesmannen tror det vil være positivt med en angivelse av sentrale momenter og vurderingstema som er aktuelle ved en vurdering av barnets beste sett ift. fast bosted og samvær.»

Aleneforeldreforeningen (AFFO), Norges Bygdekvinnelag, Forum for menn og omsorg går i mot forslaget.

Alle domstolene som har uttalt seg, har vesentlige motforestillinger mot å oppheve barnelovens definisjon. Dette gjelder Frostating lagmannsrett, Oslo tingrett, Tønsberg tingrett, Senja tingrett og Nord-Troms tingrett.

Nord-Troms tingrett uttaler bl.a.: «Uten en definisjon i loven av «vanlig samvær» vil antallet konflikter og konfliktnivået mellom foreldre kunne øke både i og utenfor retten.»

Dette underbygges av Oslo tingrett som mener det vil være svært uheldig å oppheve bestemmelsen om «vanlig samværsrett»:

«I tilfelle hvor foreldrene ikke kan samarbeide, er det av stor verdi at en har lovens standard å vise til, og eventuelt falle tilbake på. Å fjerne den vil i slike tilfelle kunne øke konfliktpotensialet ytterligere, hvilket iallfall ikke er til barnets beste. Lovens utgangspunkt har også stor betydning hvor en av foreldrene forsøker å hindre samvær, fordi det er langt enklere å få vedkommende til å akseptere samvær, når en kan vise til lovens «normalordning». Selv om det kan argumenteres for at bestemmelsen bør fjernes på et prinsipielt og ideologisk grunnlag, vil det altså etter Oslo tingretts erfaring praktisk sett være uheldig, særlig i de tilfelle hvor konfliktnivået er forholdsvis høyt eller hvor den ene forelder forsøker å begrense samværet med den andre forelder mest mulig.»

Aleneforeldreforeningen påpeker i sin høringsuttalelse:

«Definisjonen av vanlig samvær, oppfattes av flere foreldre som en minstestandard for samvær, og er slik med på å forplikte foreldre og skape forutsigbarhet ikke minst for barna i forhold til samvær.»

Enkelte fylkesmannsembeter har også påpekt dette, som Fylkesmannen i Sør-Trøndelag:

«På den annen side opplever vi fra tid til annen at definisjonen skaper et, fra barnets synspunkt, positivt forventingspress overfor motvillige foreldre om å akseptere samvær av et visst omfang. Definisjonen bidrar til å sikre et minimum av kontakt med begge foreldre både i saker der den ene forelderen ikke ser betydningen av å ha samvær med barnet sitt og i saker der bostedsforelderen ikke ønsker at barnet skal ha samvær med den andre.»

Fra Justisdepartementets uttalelse siteres:

«Etter Justisdepartementets syn er det viktig at man ved utviklingen av regelverket ikke bare har fokus på de foreldre som ønsker utstrakt samvær, men også et fokus på de tilfellene der barna blir stående uten jevnlig kontakt med den andre forelderen. Justisdepartementet er på denne bakgrunn usikker på om lovendringen vil føre til det ønskede resultat.»

3.7 Barne- og familiedepartementets vurderinger og forslag

Under behandlingen av Familiemeldingen gikk komitéflertallet inn for å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samvær. Se omtale under pkt. 3.1.

Fordelen med å oppheve legaldefinisjonen vil være å legge bedre til rette for at alle avtaler inngås på individuell basis. Hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet det gjelder og ikke i en standardordning. Selv om det er et økt fokus på hensynet til det enkelte barns beste som er hovedmålet med lovendringen, vil det også være et mål at lovendringen skal føre til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, og at fedres rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes.

Departementet legger til grunn at barnelovens bestemmelser om samvær bør være utformet på en slik måte at de tar opp i seg samfunnsutviklingen på dette området, og legger til rette for en positiv utvikling av samværshyppighet og omfang. Det vil imidlertid være unntakstilfeller hvor det vil være best for barnet at det ikke er samvær, eller at samværet er sterkt begrenset, jf. omtalen under pkt. 5.1. Dette kan være tilfeller hvor samværsforelderen har problemer i forhold til rus, vold, psykiatri eller lignende. Lovforslaget er ikke ment å oppfordre til mer samvær i disse tilfellene. Det understrekes at det er en forutsetning for samvær at dette er til barnets beste.

Departementet mener at lovteksten bør gi en angivelse av noen sentrale momenter som Høyesterett i sin praksis har lagt til grunn i sin vurdering av barnets beste. Det vises til lovutkastets § 43 andre ledd. Disse momentene skal vurderes av de som skal fastsette en samværsordning, enten det er barnets foreldre eller en domstol. Hvilken vekt de forskjellige momentene skal tillegges, kan variere fra sak til sak på bakgrunn av de individuelle forholdene.

Et hensyn som bør framheves i lovteksten, er hensynet til best mulig samlet foreldrekontaktetter samlivsbrudd. Dette er et moment som er mye vektlagt i rettspraksis i saker om hvor barn skal bo fast. Anvendelsen av prinsippet barnets beste kan imidlertid bli noe forskjellig i saker om samvær og saker om hvor barnet skal bo fast. Samværets omfang skal avgjøres ut fra det konkrete barnets behov, slik at en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak blir avgjørende. Ved at loven bruker begrepet best mulig samlet foreldrekontakt, vil ordlyden omfatte omfanget, uten å gi føringer på hvor mye samvær det skal være, samtidig som det sies noe om innholdet. Kontakten kan f.eks. også innbefatte telefonkontakt, e-post, sms mv.

Barn har ulike behov for samvær etter hvilken alder de er i, noe som må tillegges vekt. I normaltilfellene er det viktig for barn å ha kontakt med både mor og far. Dette gjelder uavhengig av barnets alder. Fordi barns behov forandrer seg, er det hensiktsmessig å forandre samværsordningen etter hvert som barna blir eldre. For små barn vil ofte korte og hyppige samvær fungere bra, mens det for eldre barn kan være mer praktisk med lengre samvær.

Foreldrene kan bo så langt fra hverandre at det medfører lang reisevei. Det er i disse tilfellene normalt ikke praktisk med en ordning med ettermiddagssamvær. Samværet vil i stedet kunne bli av lengre varighet, men bør tilpasses barnets skolegang og lignende. Dette vil imidlertid igjen kunne være avhengig av andre momenter som barnets alder og tilknytning til foreldrene.

Departementet foreslår videre å lovfeste at « anna omsyn til barnet» skal tillegges vekt. Det er ikke konkretisert hvilke hensyn som her kan være relevante. Andre hensyn kan f.eks. være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv.

I mange tilfeller vil faktisk utøvet omsorg under samlivet ha betydning for samværets omfang. Foreldre som har delt på omsorgsoppgavene under samlivet, vil ofte videreføre en slik ordning, så vidt mulig, etter et samlivsbrudd. Tidligere utføring av omsorgsoppgaver vil være et relevant moment, men kan bare få betydning i den grad det sier noe om hensynet til barnets beste i fremtiden.

Foreldre som aldri har bodd sammen, og hvor det tidligere har vært lite kontakt mellom barn og samværsforelder, kan f.eks. avtale en samværsordning med en opptrappingsplan der man starter forsiktig og heller øker samværet etter en tid.

Mange barn får nye søsken, og tilknytning til disse vil være et relevant moment når omfanget av samværsordningen skal fastsettes.

For å få til en samværsordning som fungerer til barnets beste, kan det også være nødvendig å ta hensyn til foreldrenes særlige forhold, som f.eks. skiftarbeid.

På bakgrunn av de motforestillinger som er fremmet av høringsinstansene i forhold til å oppheve legaldefinisjonen av vanlig samværsrett, foreslår imidlertid departementet en mellomløsning, der bestemmelsen som ble sendt på høring fremmes som forslag til ny lovtekst, samtidig som man beholder legaldefinisjonen i barneloven § 43 andre ledd. Departementet legger særlig vekt på de betydelige motforestillingene som er reist av samtlige domstoler som har uttalt seg. Som Justisdepartementet har påpekt, er det en gruppe foreldre som har svært begrenset samvær, se omtale av samværets omfang under pkt. 3.2. Barne- og familiedepartementet legger til grunn at økt kontakt og samvær vil være et gode for det store flertallet av barn i denne gruppen. Usikkerheten om det å oppheve legaldefinisjonen vil ha negative konsekvenser for denne gruppen, er så vidt alvorlig at departementet av denne grunn mener at legaldefinisjonen av vanlig samværsrett ikke bør oppheves. Departementet mener det er særlig viktig å legge til rette for kontakt mellom barn og foreldre i tilfeller hvor det er lite eller ikke noe samvær, og samvær vil være til beste for barnet. Det er svært bekymringsfullt dersom denne gruppen skulle få mindre samvær som følge av at legaldefinisjonen oppheves.

På denne bakgrunn foreslår Barne- og familiedepartementet å lovfeste hvilke momenter som skal legges til grunn for samværsordningen i utkastet § 43 andre ledd. Dette tilsvarer forslaget som ble sendt på høring. I tillegg foreslår departementet å beholde legaldefinisjonen av vanlig samværsrett i samme ledd, nytt fjerde punktum i paragrafen. Loven vil på denne måten først og fremst signalisere at det er de individuelle hensyn som er avgjørende når samvær skal avtales eller fastsettes. Det er barnets konkrete behov som skal være i fokus når en samværsordning avtales eller fastsettes, og ikke lovens standardordning. Definisjonen av vanlig samvær vil deretter følge, som et signal til foreldre som er i konflikt og som har behov for et utgangspunkt for sin forhandling om en samværsordning som passer for deres barn. Hensikten med lovteksten slik den nå er foreslått utformet, er å styrke den individuelle tilpasningen. Samtidig ønskes legaldefinisjonens signaleffekt beholdt, for å fremme samværets omfang i de sakene hvor det er lite eller ikke noe samvær, og en økning av samværet vil være til barnets beste.