10 Merknader til de enkelte paragrafer

Til § 38

Første ledd, nytt andre punktum innebærer at i de tilfellene hvor gjenlevende har foreldreansvar før dødsfallet, skal tingretten ex officio fatte midlertidig avgjørelse etter § 60 a, dersom gjenlevende er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha forvoldt den andres død. Dette vil omfatte straffeloven § 228, legemsfornærmelse med døden til følge, straffeloven §§ 229 og 231, legemsbeskadigelse med døden til følge, og straffeloven § 233, forsettlig eller overlagt drap Tingretten skal ta sak opp til behandling selv om det ikke kommer inn andre krav om foreldreansvar.

Andre ledd, nytt andre punktum innebærer at gjenlevende som ikke hadde del i foreldreansvaret men bodde sammen med barnet, og som er siktet, tiltalt eller dømt for å ha drept den andre, ikke automatisk får foreldreansvaret etter første punktum. Det vil være tilfeller hvor gjenlevende kan rekke å få foreldreansvaret automatisk overført til seg ved melding til folkeregisteret før det tas ut siktelse eller tiltale. Denne situasjonen løses imidlertid ved at forholdet vil falle inn under § 38 første ledd, slik at tingretten skal fatte foreløpig avgjørelse når det tas ut siktelse eller tiltale.

Tredje ledd, nytt andre punktum tydeliggjør at tingretten på eget tiltak skal ta sak om foreldreansvar til behandling i de tilfellene dødsfall fører til at ingen lenger har foreldreansvaret for et barn. Behandlingsmåten framgår for øvrig av § 63.

Til § 43 første ledd andre punktum

Bestemmelsen tydeliggjør at det ikke skal tilkjennes samvær dersom dette ikke er til barnets beste. Det er et grunnleggende utgangspunkt at barnet skal kunne opprettholde kontakt med begge sine foreldre selv om de lever hver for seg. Det er ikke ment å endre på dette utgangspunktet. Tilføyelsen innebærer imidlertid en presisering av at det er en forutsetning for samvær at dette må anses å være til barnets beste, og tar særlig sikte på situasjoner hvor barnet har vært utsatt for, eller det er fare for at barnet vil bli utsatt for, overgrep. Med overgrep forstås psykisk eller fysisk vold eller seksuelle overgrep. Overgrep omfatter også det å være vitne til vold, som kan ha påført barnet skader og medført at barnet er redd for samværsforelderen. Dette er nærmere omtalt i kap. 5.1.

Ved vurderingen av om det skal være samvær, kan blant annet følgende momenter få betydning: foreldrenes atferd innbyrdes og overfor barnet, graden av voldeligheten, alvoret av virkningene for barnet og den som har barnet fast boende hos seg, den voldeliges evne til å erkjenne atferden og behovet for endringer, samt villigheten til reelt å anstrenge seg for å gjøre noe med det. Det vil også være et relevant moment om den som har barnet boende fast hos seg har fått alvorige psykologiske eller følelsesmessige skader som følge av volden, slik at både denne og barnet trenger tid til å komme seg over traumet. Dersom den som har barnet boende fast hos seg har utviklet angst i forhold til den som ønsker samvær i en slik grad at et eventuelt samvær går ut over evnen til å fungere som omsorgsperson for barnet, kan dette også få betydning.

Det må videre tas hensyn til at et samlivsbrudd ikke alltid medfører at volden mellom partene opphører, jf. omtale under kap. 5.1. I de tilfeller den som har barnet boende fast hos seg bor på sperret adresse, må det tas hensyn til at et eventuelt samvær gjennomgående må antas å medføre at beskyttelsestiltaket mister sin virkning. Dette kan tilsi at samvær nektes helt. Avgjørelsen vil blant annet kunne avhenge av det trusselbildet som foreligger, samt om det er vedkommende som ønsker samvær som utgjør trusselen eller en tredjeperson. Likeledes vil en iverksetting av fiktiv identitet gjennomgående umuliggjøre samvær. Når det gjelder de nærmere vurderinger i forhold til sperret adresse og fiktiv identitet vises det til de generelle merknader i kap. 5.5.4 samt de spesielle merknadene til § 48.

Til § 43 andre ledd

Andre ledd får nytt fokus, der hovedvekten legges på behovet for individuell fastsettelse av samvær. Samværets omfang skal fastsettes på bakgrunn av de subjektive forholdene i den konkrete saken, og hensynet til det beste for hvert enkelt barn. Omfanget av den konkrete samværsordningen skal først og fremst rette seg etter barnets beste jf. bl. § 48, og skal ikke avgjøres ut fra hensynet til en rettferdig fordeling av samværstid mellom foreldrene.

Lovteksten tar utgangspunkt i foreldrenes avtalefrihet og hensynet til barnets beste. Det vises videre til barnets rett til å bli hørt, som er lovfestet i bl. § 31 og som gjelder både overfor foreldre som skal inngå avtale og for domstolen som skal fatte en avgjørelse. De spesifikke momenter som er nevnt i utkastet som relevante i vurderingen av barnets beste i samværssaker er: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnas alder, reiseavstanden mellom foreldrene og andre hensyn til barna. Hva som faller inn under andre hensyn foreslås ikke lovfestet, men må vurderes fra sak til sak. Andre hensyn kan f.eks. være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv. Det er ikke ment å gjøre noen endring i hvilke momenter som etter gjeldende rettspraksis anses som relevante i vurderingen av barnets beste. Momentene er nærmere omtalt under pkt 3.7. De er ikke ment å være uttømmende.

Det foreslås videre å beholde legaldefinisjonen av vanlig samværsrett for å opprettholde signaleffekten denne ordningen har i saker hvor det er fare for at det avtales mindre samvær enn det som er til barnets beste eller hvor det er høy konflikt mellom foreldrene.

I rettspraksis har samværsrett blitt begrenset eller nektet fordi samværsforelderen har rusproblemer, sitter i fengsel, ikke har fast bolig eller lignende. Dette er gjort på bakgrunn av en vurdering av barnets beste. Departementet legger til grunn at disse tilfellene ikke vil blir berørt av den foreslåtte lovendringen.

Til § 43 tredje ledd

Endringen innebærer at det offentlige kan pålegges å oppnevne tilsynsperson i særlige tilfeller. Oppgaven er etter loven tillagt departementet, men vil bli delegert til Barne-, ungdoms- og familieetaten på regionalt nivå. Bestemmelsen tar sikte på situasjoner hvor det anses som positivt for barnet å kunne ha et visst samvær, men hvor dette ikke kan skje uten tilsyn for å føre kontroll med at barnet ikke lider overlast. En slik form for tilsyn er begrenset til særlige tilfeller og situasjoner hvor det kun er aktuelt med sterkt begrenset samvær. Formålet med et slikt samvær må hovedsakelig være at barnet skal ha kjennskap til forelderen og sikre et minimum av kontakt. Dette kan være av stor betydning for barnets mulighet til å realitetsorientere seg. Det er ikke meningen at ordningen skal omfatte samvær av vanlig omfang. Ordningen vil typisk være aktuell hvor det for eksempel er snakk om to til fire samvær i året med en varighet av to til fire timer hver gang.

Ordningen utelukker ikke at en offentlig instans frivillig medvirker til en mer omfattende tilsynsordning.

Dersom domstolen legger til grunn at overgrep har skjedd og at det er fare for at barnet kan bli utsatt for tilsvarende overgrep under samværet, vil dette kunne tilsi at samvær nektes helt. Barnet kan her være utsatt for slike skadevirkninger og ha et angstfylt forhold til samværsforelderen, slik at det ikke vil være til det beste å ha samvær selv om barnet sikres mot framtidige overgrep gjennom tilsyn. Men det kan også i disse situasjonene være viktig at barnet får møte forelderen for å bearbeide angstreaksjoner innenfor helt trygge rammer. I andre tilfeller kan den riktige løsningen være å nekte samvær helt. Dersom barnet har vært vitne til vold og på den bakgrunn har fått et angstfylt forhold til samværsforelderen, kan tilsyn også være aktuelt, selv om det også her må vurderes om samvær er til barnets beste. Tilsyn under samvær kan også være nødvendig for å gi trygghet for bostedsforelderen.

Det er viktig at domstolene er bevisst på hva som er formålet med tilsynet, og dermed også vurderer hva slags form tilsynet bør ha, og hvem som bør utføre tilsynet. I saker hvor formålet er å avverge eventuelle overgrep, er det viktig at tilsynet er konstant. Om tilsynspersonen i et slikt tilfelle trenger spesiell fagkunnskap, er imidlertid ikke sikkert. I situasjoner hvor formålet er å betrygge barnet eller bostedsforelderen, kan det være mest hensiktsmessig med en person som barnet og bostedsforelderen kjenner og føler seg trygg på. I andre tilfeller vil det nettopp være nødvendig med for eksempel barnefagkyndig tilsyn, for eksempel ved samvær under tilsyn i en avklaringsperiode, for å vurdere hvordan samværet virker på barnet. For at tilsynsordningen skal kunne fungere etter sin hensikt, er det viktig at formålet og tilsynspersonens rolle klart defineres i domspremissene.

Det må som et utgangspunkt vises varsomhet med å la en av samværsforelderens slektninger gjennomføre tilsynet. Det vil kunne ha formodningen mot seg at dette vil gi tilfredsstillende sikkerhet mot eventuelle nye overgrep, særlig på bakgrunn av de lojalitetsbånd eller -konflikter som kan foreligge.

Til § 48 andre ledd

Andre ledd er nytt og pålegger retten en plikt til å vektlegge at barnet ikke må bli utsatt for vold eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare, ved avgjørelser om foreldreansvar, fast bosted og samvær. Endringen tar særlig sikte på vold og overgrep, men også annen omsorgssvikt omfattes. Det er barnets totale omsorgssituasjon som må vurderes. Det vil således kunne tillegges vekt ikke bare om en forelder utøver vold eller overgrep, men også hvis en ny samlivspartner gjør det. Bestemmelsen er en presisering av gjeldende rett og kan også utledes av § 48 første ledd om at alle avgjørelser og saksbehandlingen først og fremst skal rette seg etter det som er best for barnet. Hensikten med tilføyelsen i andre ledd er å sikre at alvoret i skadevirkningene barnet kan bli påført gis tilstrekkelig oppmerksomhet.

Også advokater og sakkyndige må i tråd med § 48 første ledd under saksbehandlingen ta hensyn til barnets beste. I saker hvor det foreligger fare for vold og overgrep vil det være særlig viktig for advokater å ikke ensidig fokusere på partens interesser, men hele tiden ta tilbørlig hensyn til barnets beste. Advokater kan få en viktig rolle i forhold til å realitetsorientere sin klient for å komme fram til en løsning som vil være den beste for barnet. I saker hvor det foreligger forhold som barn bør beskyttes mot vil også formålet med sakkyndiges arbeid ikke primært være en løsning av konflikten mellom de voksne, men en vurdering av barnets eventuelle behov for beskyttelse fra uheldige forhold. Det er viktig at fokus på enighet og framtidsorientering ikke gjør at hensynet til å beskytte barnet kommer i bakgrunnen. Den sakkyndige må vurdere å rådgi retten om at saken vil være best tjent med ordinær rettsbehandling og utredningsbasert sakkyndighetsarbeid dersom det foreligger alvorlige problemstillinger som for eksempel vold og overgrep. For alle parter, både dommere, sakkyndige og advokater er det viktig å ha tilstrekkelig kjennskap til skadevirkningene for barn som utsettes for vold og overgrep, både direkte og ved å være vitne til vold. Det vises i så henseende til innledningen.

Hensikten med tilføyelsen er videre å sikre at hensynet til barnet tillegges tilstrekkelig vekt i de situasjonene hvor det er vanskelig eller umulig å ta stilling til om overgrep har skjedd eller vil komme til å skje. Hvis det er en reell risiko for at barnet blir utsatt for overgrep hos en av foreldrene, må dette få betydning for rettens avgjørelse. Det kan ikke legges vekt på enhver påstand om overgrep. Det må legges til grunn at det som et utgangspunkt må foreligge forhold som underbygger påstanden. Det kan ikke kreves sannsynlighetsovervekt for at mistanke om vold og overgrep skal legges til grunn. Det vil også kunne være tilstrekkelig med en mindre grad enn 50 prosent sannsynlighet for at beviskravet kan anses oppfylt. Hvilken grad av sannsynlighet som må foreligge vil avhenge av de konkrete omstendighetene i saken, hvor forhold som arten av overgrep det er fare for, alvorlighetsgrad og personlige forhold hos de involverte kan få betydning. Dersom det er en risiko for alvorlige overgrep, vil det kunne tilsi at det skal mindre til for at beviskravet anses oppfylt.

Endringen vil også få betydning dersom en forelder har sperret adresse eller det foreligger vurdering av fiktiv identitet på bakgrunn av alvorlig trussel mot liv og helse fra den annen part. Barnets kontakt med trusselutøver vil i disse tilfellene uunngåelig komme i konflikt med trusselutsattes behov for beskyttelse. Rettens valg vil i realiteten kunne framstå som et valg mellom enten å gi foreldreansvaret alene til trusselutsatte og nekte trusselutøver samvær og del i foreldreansvaret, eller å gi foreldreansvar og fast bosted til trusselutøver. Det vil derfor være av stor betydning at retten i en sak om foreldreansvar, fast bosted og samvær får kjennskap til det dersom sak om fiktiv identitet vurderes eller trusselutsatte bor på sperret adresse, slik at retten kan ta hensyn til dette ved sin avgjørelse. Videre vil det være vesentlig at retten får kunnskap om de forhold som ligger til grunn for beskyttelsestiltakene. Retten må foreta en selvstendig vurdering av trusselbildet, hvor det vil kunne være aktuelt at politiet vitner i retten om eventuelle trusselvurderinger som er gjort.

Den kunnskap som nå foreligger om skadevirkningene for barn ved å være vitne til vold, vil kunne tilsi at trusselutøver ikke gis del i foreldreansvaret og ikke gis samværsrett i de tilfellene vedkommende må anses å utgjøre en alvorlig trussel mot den andre forelderen. Å utsette barnets omsorgsperson for alvorlige trusler vil som det framgår under de generelle merknader også i seg selv kunne anses å være en omsorgssvikt overfor barnet fra trusselutøverens side, ved at det skapes en tilværelse med konstant frykt som kan virke svært ødeleggende for både forelder og barn. Det kan imidlertid ikke utelukkes at det vil være tilfeller hvor domstolene kan komme til at det skal gis et visst samvær eller er mulig med felles foreldreansvar. Det kan heller ikke utelukkes at retten kommer til at det er best for barnet å få fast bosted hos den annen part. Spørsmålene må avgjøres etter en konkret vurdering av hva som er best for barnet i tråd med det grunnleggende prinsippet i barneloven.

I de tilfellene der det er en tredjeperson som utgjør trusselen, vil det kunne være større sannsynlighet for at det vil være til barnets beste å få fast bosted hos den forelder som ikke er trusselutsatt. Saken vil stille seg annerledes enn i de tilfellene hvor en forelder er den som utgjør trusselen og hvor dette i seg selv vil slå negativt ut for vedkommende. Trusselen den ene er utsatt for vil kunne være et moment som taler for at den som ikke er trusselutsatt får barnet boende fast hos seg når det er en annen som utgjør trusselen. Det vil derfor også i disse tilfellene ha stor betydning for domstolen å ha kjennskap til om mor bor på sperret adresse eller at det er aktuelt å forberede sak om fiktiv identitet. Det vil fortsatt måtte foretas en helhetsvurdering hvor andre forhold kan få avgjørende vekt, som for eksempel barnets tilknytning.

Til § 51

Samboere med felles barn under 16 år skal etter forslaget møte til mekling ved samlivsbrudd. Samboerne vil som følge av dette omfattes av den til enhver tid gjeldende meklingsordning. Hvem som regnes som samboere, er nærmere omtalt under pkt. 4.4.4.

Ektefeller som er bosatt i utlandet må ha meklingsattest hvis de skal separeres eller skilles etter norsk lovgivning og har felles barn under 16 år. Hvis de velger skilsmisse i henhold til utenlandsk lovgivning, er det ikke krav om meklingsattest. Ettersom samboeres plikt til å mekle skal knyttes til retten til utvidet barnetrygd, kan man vanskelig stille krav om mekling for personer som er bosatt i utlandet. Der barnetrygd tilstås etter EØS-avtalen, kan begge foreldrene være utenlandske og ha liten tilknytning til Norge. Eksempelvis gjelder dette der den ene av foreldrene arbeider på norsk skip og har familien bosatt i et annet EØS-land. Man kan ikke i slike tilfeller kreve at foreldrene etter samlivsbrudd møter til mekling før utvidet barnetrygd kan tilstås. På den annen side kan man tenke seg et norsk samboerpar som bor i et annet skandinavisk land for en periode. For disse ville det være mindre byrdefullt å reise til Norge for å mekle. Her vil det imidlertid være en glidende overgang og det er ingen klare kriterier som kan brukes for å skille ut hvilke grupper av utenlandsboende som skal ha plikt til å mekle etter et samlivsbrudd og hvem som ikke skal ha slik plikt. I praksis ville det være trygdeetaten som ved fremsettelse av krav om utvidet barnetrygd måtte vurdere om man står overfor et tilfelle der det er nødvendig med meklingsattest før utvidet barnetrygd kan tilstås. Det skal også bemerkes at en del nordmenn bosatt i utlandet ikke har rett til barnetrygd. Disse kan dermed uansett ikke fanges opp. En regel om at (noen) utenlandsboende må mekle etter samlivsbrudd vil være svært vanskelig å praktisere og vil dessuten kunne slå urimelig ut. På denne bakgrunn mener departementet at plikten til å mekle må gjelde der samboerne er bosatt i Norge ved samlivsbruddet.

Til § 54

Paragrafen legger opp til en endring av antallet timer partene må møte til mekling, samt hvor mange timer de kan motta mekling totalt. Forslaget er omtalt i NOU 1998: 17 kap. 7. Departementet går inn for å opprettholde vilkåret om obligatorisk mekling, men at den obligatoriske delen er begrenset til én time.

Meklingsattest skal utstedes etter én times mekling. Den av partene som har behov for meklingsattest for å begjære separasjon, søke om utvidet barnetrygd eller for å legge ved stevning i sak om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller samvær, må møte til mekling. Den som har møtt til mekling, har krav på meklingsattest, selv om den andre av foreldrene ikke møter. Dersom en forelder ikke møter, skal vedkommende heller ikke få utstedt meklingsattest. Hvem som har begjært mekling har ikke betydning for spørsmålet om attest skal utstedes. Kravet om tre innkallinger faller bort. Departementet vil ta stilling til ev. formaliteter omkring innkallinger ved endringer i meklingsforskriften. Også foreldre som ønsker å fortsette meklingen, skal få meklingsattest etter en time.

Kravet om mekling gjelder både for gifte og samboende foreldre. Foreldre som ikke blir enige i løpet av meklingen skal oppfordres av mekleren til å fortsette med mekling i inntil tre nye timer. Når partene har meklet i fire timer totalt, skal mekler foreta en skjønnsmessig vurdering av muligheten for at partene skal komme fram til en løsning dersom de får tilbud om ytterligere tre timer med mekling. Det er ingen automatikk i tildelingen av de siste tre timene, men det forutsetter en avgjørelse av mekler. I forskrift og rundskriv vil det bli nærmere regulert i hvilken grad disse timene kan benyttes over en lengre tidsperiode når mekler mener partene har behov for å utprøve midlertidige avtaler.

Til § 57

Endringen medfører at saken kan reises for Oslo tingrett dersom barnet bor på sperret adresse eller det er fremsatt søknad om eller gitt tillatelse til å benytte fiktiv identitet for barnet. Formålet er at barnets bosted ikke skal avsløres og at parten som reiser sak vet hvor dette kan gjøres. Den som reiser sak kan ikke kreve at saken behandles ved barnets hjemting. Trusselutsatte vil således få valget mellom å benytte Oslo som verneting eller barnets hjemting etter vanlige regler.

Til § 60 a

Første ledd innebærer at tingretten ex officio skal fatte midlertidig avgjørelse om foreldreansvaret dersom gjenlevende har foreldreansvar og er siktet eller tiltalt for forsettlig eller overlagt å ha forvoldt den andres død. Retten skal også fatte midlertidig avgjørelse dersom gjenlevende ikke har foreldreansvaret og krever å få det. Endringen innebærer også at andre kan kreve å få foreldreansvaret i disse tilfellene, selv om gjenlevende hadde foreldreansvar og bodde sammen med barnet før dødsfallet. Bestemmelsen innebærer også at retten kan avgjøre at ingen skal få foreldreansvaret slik at barnevernet skal overta omsorgen for barnet, jf. § 63 åttende ledd (nåværende syvende ledd). I bestemmelsen presiseres det videre at gjenlevende bare skal få foreldreansvaret dersom dette klart er til barnets beste. Hensikten er å tydeliggjøre at det ikke kan legges til grunn en alminnelig presumsjon om at det er positivt for barnet at forelderen har foreldreansvar i disse tilfellene. Dersom barnet var knyttet til avdøde er dette et moment som kan tilsi at gjenlevende ikke bør ha foreldreansvaret. Dersom barnet er knyttet til gjenlevende og det er forhold som tyder på at drapet har skjedd i nødverge eller en nødvergelignende situasjon, er dette momenter til fordel for at gjenlevende bør ha foreldreansvar. Det må foretas en konkret helhetsvurdering av situasjonen og hva som vil være til barnets beste.

Andre ledd innebærer at etter at siktelsen eller tiltalen eventuelt er frafalt eller dom i straffesaken er rettskraftig, og med en frist på seks måneder, kan forelderen eller andre reise sak om foreldreansvaret, jf. § 63 nytt andre ledd. Dersom ingen reiser sak skal tingretten ex officio ta sak om foreldreansvar opp til ny behandling. Etter at seksmånedersfristen er utløpt kan andre enn gjenlevende ikke reise sak om å få foreldreansvaret.

Til § 63 nytt andre ledd

Bestemmelsen gir andre, i tillegg til gjenlevende, anledning til å reise sak med krav om å få foreldreansvaret etter at siktelsen eller tiltalen er frafalt eller dom i straffesaken er rettskraftig, og innen seks måneder. Bestemmelsen må ses i sammenheng med endringene i § 38 og ny § 60 a. Det vises for øvrig til merknadene til disse bestemmelsene, samt de generelle merknadene i kap. 5.6.4.

Til § 64 andre ledd

En foreløpig avgjørelse etter § 60 a kan bli stående i lang tid og forholdene kan tilsi at det er behov for å endre avgjørelsen. Tilføyelsen i siste punktum innebærer at det er mulig å reise endringssak på samme vilkår som for andre midlertidige avgjørelser. Den innebærer også at andre enn foreldrene kan reise sak om endring.

Til § 80

Etter nåværende første ledd tilbakebetales betalt barnebidrag med samme sum som innbetalt, dvs. uten kompensasjon for fallet i pengeverdien. Tilføyelsen av et nytt andre punktum innebærer en endring av gjeldende rett ved at det innføres en verdisikring av tilbakebetalte bidragsbeløp. Verdisikringen skjer ved at tilbakebetalingsbeløpet gjøres til gjenstand for en indeksregulering på bakgrunn av konsumprisindeksen fra Statistisk sentralbyrå.

Det beløpet som eventuelt refunderes, har tilbakesøkeren fram til endringene i de særskilte beskatningsreglene per 1. oktober 2003, som oftest fått fradrag for ved tidligere ligninger. Dette skal det tas hensyn til. Tilføyelsen av et nytt tredje punktum i første ledd innebærer således en modifisering i forhold til andre punktum, og en indeksregulering vil først være aktuell etter at det er tatt hensyn til den tidligere skattefordelen. Det følger av nytt fjerde punktum at skattefordelen skal settes til 20 prosent av betalt barnebidrag.

Fra trygdeetaten overtok bidragsarbeidet 1. oktober 1992, har de full oversikt over dato for når de forskjellige innbetalingene ble mottatt. Når det gjelder eldre regnskaper, er imidlertid ikke kvaliteten like god, og i noen tilfeller står man igjen med hvilket beløp som er betalt i løpet av et år, men ikke de forskjellige innbetalingsdatoene. Ved beregningen av tilbakebetalingsbeløpet skal det derfor tas utgangspunkt i den innbetalte summen for hvert enkelt år, og det er disse årlige beløp som er gjenstand for en indeksregulering.

En mann som etter tidligere lovgivning ble pålagt bidragsplikt men ikke farskap, faller etter gjeldende rett utenfor ordlyden og anvendelsesområdet til barneloven § 80. Tilføyelsen av et nytt andre ledd innebærer en endring av dette slik at en mann som er ilagt bidragsplikt men ikke farskap, gis rett til å reise krav om tilbakebetaling av betalt bidrag der DNA-analyser viser at han ikke er far til barnet. Det er en forutsetning at DNA-analysen som legges fram er utført på en slik måte at den anses som et sikkert bevis. Første ledd gjelder her tilsvarende så langt det passer.

Nytt fjerde ledd gir hjemmel til å fastsette nærmere retningslinjer i forskrift.

Til barnetrygdloven § 9 nytt femte ledd

Bestemmelsen er ny og oppstiller et tilleggsvilkår for rett til utvidet barnetrygd etter samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år. Denne gruppen må legge fram meklingsattest før utvidet barnetrygd kan tilstås.

Bestemmelsen innebærer at rett til utvidet barnetrygd først vil inntre når meklingsattest er utstedt. Stønaden utbetales fra kalendermåneden etter, jf. barnetrygdloven § 11 første ledd.

Det er barnets alder på kravstidspunktet som er avgjørende for om meklingsattest må fremlegges før utvidet barnetrygd kan tilstås.

Når en ugift forelder setter fram krav om utvidet barnetrygd, kan det foreligge tvil om hvorvidt vedkommende har vært samboer med den andre av barnets foreldre, og således må legge fram meklingsattest. I slike tilfeller må trygdekontoret foreta en konkret vurdering. Utgangspunktet for vurderingen må være opplysninger fra stønadsmottaker på kravskjemaet. Det må videre tas utgangspunkt i at et krav om utvidet barnetrygd som fremsettes på et senere tidspunkt enn i forbindelse med barnets fødsel, normalt betyr at stønadsmottaker har vært gift eller samboende forut for kravsfremsettelsen.

Dersom stønadsmottaker oppgir å ha vært samboer med den andre av foreldrene, må dette derfor kunne legges til grunn. Foreldrene skal i så fall møte fram til obligatorisk mekling før retten til utvidet barnetrygd inntrer. Dersom vedkommende opplyser at han/hun ikke har bodd sammen med den andre av barnets foreldre forut for kravsfremsettelsen, og krav fremsettes på et senere tidspunkt enn i forbindelse med barnets fødsel, må trygdekontoret foreta en nærmere vurdering. Hvis barnets foreldre har hatt felles adresse i folkeregisteret forut for kravsfremsettelsen, kan det normalt legges til grunn at foreldrene har vært samboere og at meklingsattest er nødvendig.