4 Forholdet til andre myndigheter. Forslag om å innføre tidsfrist for sektormyndighet. Presisering av tiltakshavers og ansvarlig søkers rett til selv å forelegge søknad for slik myndighet

4.1 Gjeldende rett

I de tilfeller der et tiltak etter plan- og bygningsloven krever tillatelse, samtykke eller uttalelse fra et sektororgan, har bygningsmyndighetene koordineringsplikt etter § 95 nr. 2 annet ledd. Formålet med bestemmelsen er at tiltakets forhold til annen viktig lovgivning skal avklares før byggearbeidet igangsettes. Koordineringsplikten gjelder bare søknadspliktige tiltak, da kap. XVI om saksbehandling, ansvar og kontroll med få unntak kun gjelder søknadspliktige tiltak. Bestemmelsen i § 95 nr. 2 annet ledd gjelder således ikke meldepliktig arbeid etter §§ 81, 86 a, 86 b og tiltak som er unntatt saksbehandling. For tiltak etter for eksempel § 81 må tiltakshaver selv avklare med andre myndigheter. Ved behandling av enkle tiltak etter § 95 b skal heller ikke bygningsmyndighetene avklare overfor andre myndigheter om tiltaket kan gjennomføres etter annen lovgivning. Ansvarlig søker må derfor få de nødvendige andre myndigheters godkjenning på forhånd slik at en skriftlig bekreftelse kan vedlegges søknaden.

Koordineringsplikten etter § 95 nr. 2 annet ledd gjelder kun der det fremgår av plan- og bygningsloven eller andre lover at sektormyndighetene skal vurdere omsøkte tiltak. I noen praktisk viktige tilfeller følger kravet om tillatelse etter sektorlovgivningen direkte av plan- og bygningsloven. Dette gjelder for eksempel § 66 nr. 1 som stiller krav om godkjenning etter vegloven for avkjørsel til offentlig vei, og § 66 nr. 2 som stiller krav om at bortledning av avløpsvann skal være sikret i samsvar med forurensningsloven. I andre tilfeller følger det bare av sektorloven at tiltak etter plan- og bygningsloven ikke kan gjennomføres før det foreligger tillatelse eller samtykke etter sektorlovgivning. Et eksempel på det siste er jordloven § 12, som krever samtykke av landbruksmyndighet før deling av jordbrukseiendom kan tillates etter plan- og bygningsloven. Den tredje varianten gjelder saker der sektororgan har rett til å uttale seg til omsøkte tiltak etter sektorloven før tillatelse gis av bygningsmyndighetene.

Koordineringsansvaret etter § 95 nr. 2 annet ledd gjelder ikke direkte overfor sektormyndigheter som skal uttale seg ved behandlingen av dispensasjoner fra kommuneplanens arealdel, reguleringsplan, bebyggelsesplan eller fra §§ 17-2 og 23, men manglende uttalelser fra disse vil kunne føre til at bygningsmyndighetenes utredningsplikt etter forvaltningsloven § 17 ikke er oppfylt.

Koordineringsansvaret gjelder heller ikke der kommunen av eget tiltak finner grunn til å innhente uttalelse fra sakkyndig hold før det for eksempel gis tillatelse til fradeling av tomt i et ras- eller flomutsatt strøk. Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 68 kan kommunen avslå søknad om fradeling dersom det ikke er «tilstrekkelig sikkerhet mot fare eller vesentlig ulempe som følge av natur- eller miljøforhold». I de tilfeller der kommunen ikke selv sitter med tilstrekkelig faglig kompetanse til å vurdere flom- eller rasfaren, vil den måtte innhente uttalelse fra sakkyndig hold, for eksempel Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) eller Norges geologiske undersøkelser (NGU).

Koordineringsansvaret gjelder bare de myndigheter som er oppregnet i § 95 nr. 2 annet ledd. Dette gjelder helsemyndighet, brannvernmyndighet, arbeidstilsynet, vegmyndighet, havnemyndighet, forurensningsmyndighet, Sivilforsvaret, jordlovsmyndighet, friluftsmyndighet og fredningsmyndighet. Oppregningen er uttømmende. Det er åpnet for at departementet ved forskrift kan utvide koordineringsplikten til andre myndigheter. Slik forskrift er ikke gitt.

I mange tilfeller vil uttalelse måtte innhentes fra etater internt i kommunen. I en del tilfeller vil behovet for uttalelse springe ut av utredningsprinsippet i forvaltningsloven § 17. I noen tilfeller vil særlovgivningen ha lagt beslutningsmyndigheten til kommunen. Kommunen opptrer i disse tilfellene som enhver annen sektormyndighet. Det kan for eksempel være myndighet knyttet til sektorinteressene landbruk, miljø eller kultur. Plan- og bygningsloven § 95 annet ledd skiller ikke mellom sektormyndighet utenfor eller innenfor kommunen. Uttrykket «brannvernmyndighet» i bestemmelsen kan derfor henspeile både på kommunens eget brannvesen, men også omfatte Direktoratet for brann- og elsikkerhet (DBE). I noen tilfeller vil saken kreve at begge organer involveres, selv om det er samme lovgivning. Avgjørende i så måte er hvordan myndighet er delegert fra overordnet forvaltningsmyndighet.

Noen kommuner praktiserer en ordning med å overlate til ansvarlig søker å innhente uttalelser, samtykker og tillatelser fra sektormyndighetene. Relativt vanlige eksempler er tillatelse fra vegmyndighet i forhold til avkjørselstillatelse og fra helsemyndighet vedrørende etablering av serveringssteder. Denne praksis er også vanlig i forhold til Arbeidstilsynet og Sivilforsvaret. Ordningen er ikke i strid med plan- og bygningsloven.

Bygningsmyndighetene må ved vurdering av innkomne søknader, klargjøre hvilke sektormyndigheter som skal involveres og dernest oversende nødvendige dokumenter til disse, dersom ikke avgjørelse eller uttalelse er innhentet på forhånd. Vanlig praksis er at sakene oversendes sektormyndighetene så snart det er foretatt en «siling» av saken. Tiden det tar å få oversendt en sak til sektormyndigheten varierer, sannsynligvis mest på grunn av ulike rutiner i kommunene. Mange har god mottakskontroll og sender straks saken videre til sektormyndighetene, mens andre ikke gjør det før saken tas opp til ordinær behandling etter å ha ligget i «køen» en tid. I kommuner med gode rutiner vil saksbehandlingen hos bygningsmyndighetene fortsette mens saken er hos sektormyndigheten. Avgjørelse i saken kan likevel utsettes inntil uttalelse eller avgjørelse foreligger fra andre myndigheter. Bygningsmyndighetene kan også gi rammetillatelse med forbehold om at igangsettingstillatelse ikke vil bli gitt før forholdet til andre myndigheter er brakt i orden, jf. § 95 nr. 1 annet ledd i.f. Det kan imidlertid ikke gis igangsettingstillatelse med forbehold.

Klageadgang for andre myndigheter

Forvaltningsloven gir ikke klagerett til forvaltningsorgan, men særlover kan ha slike bestemmelser. Regelen i § 15 annet ledd er en slik bestemmelse som gir fylkeskommunen og statlig organ klagerett på kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven. Dette gjelder likevel bare dersom vedtaket direkte berører vedkommende myndighets saksområde. Fylkesmannen kan for eksempel påklage et dispensasjonsvedtak som de mener er i strid med sine interesser. Det er i utgangspunktet ikke klageadgang for kommunens egne organer, men etter friluftsloven har kommunestyret eller det organ som er tillagt ansvar for friluftsliv i kommunen, adgang til å klage over planutvalgets vedtak der det berører friluftsinteresser i kommunen. Klagekompetansen i friluftsloven er lagt til kommunen (tidligere egen friluftsnemnd som hadde klageadgang).

4.2 Tidsfrist for uttalelse eller avgjørelse fra sektormyndigheter etter § 95 nr. 2 annet ledd

4.2.1 Bakgrunn for forslaget

Ved lovrevisjonen i 1995 ble det innført en plikt for kommunen til å sette tidsfrist for andre myndigheters behandling. Det ble imidlertid ikke fastsatt noen lengde på fristen og heller ingen virkninger av oversittelse av fristen. I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) side 126 uttaler departementet bl.a. følgende om frister:

«Departementet mener at fristene bør være realistiske, for å gi mulighet for korrekt og god behandling. Derfor bør bygningsmyndighetene ta kontakt med de aktuelle sektormyndigheter for å forsøke å bli enige om frister, og eventuelt få dem fastlagt ved avtale. Derved kan det tas hensyn til sakenes art og den behandling de krever. Samtidig bør også slike avtaler kunne meddeles søker, som grunnlag for å bedre forutberegneligheten i den videre behandlingen.»

Mer effektiv og forutsigbar saksbehandling lå altså til grunn for siste lovendring om å pålegge kommunen å innføre frister overfor andre myndigheter. Kravet om tidsfrister var likevel ikke ment å skulle gå på bekostning av en korrekt og god behandling av de enkelte saker.

Så langt departementet er kjent med, har ikke alle kommuner fulgt opp kravet om å sette tidsfrister overfor andre myndigheter, og sektormyndighetene har vært tilbakeholdne med å «tilby» frister. En konsekvens av dette er at saksbehandlingstiden hos bygningsmyndighetene i mange tilfeller blir uforutsigbar fordi det er store variasjoner i saksbehandlingstiden hos det enkelte sektororgan. Saksbehandlingstiden hos bygningsmyndighetene vil også, som en konsekvens av denne praksis, kunne bli lenger enn strengt tatt nødvendig fordi andre myndigheter ikke har noe «press» på seg for å avgi uttalelse eller gi tillatelse eller samtykke i den enkelte sak. Når departementet nå foreslår en totalfrist på tolv uker for kommunen til å fatte vedtak i byggesaker, vil en uforutsigbar saksbehandling hos sektormyndighetene kunne få konsekvenser i form av oversittelse av denne fristen. Ettersom forslaget om 12-ukersfrist bare gjelder rammetillatelse, kan likevel denne eventuelt gis med forbehold.

Lang og uforutsigbar saksbehandlingstid i byggesaksbehandlingen kan få store konsekvenser for mange som er involvert i byggesaken. Forsinkelser vil som oftest føre til økte kostnader, både for tiltakshaver/utbygger og senere kjøper av bygget. Det er derfor grunn til å vurdere muligheter for å redusere saksbehandlingstiden.

I de tilfeller lang saksbehandlingstid skyldes andre myndigheter enn bygningsmyndighetene, vil en mulig løsning på dette være å innføre tidsfrister for andre myndigheters saksbehandling i selve loven og ikke bare, som i dag, overlate til den enkelte kommune å sette fristen. En tidsfrist i loven vil føre til at bygningsmyndighetene ikke kan overse kravet om tidsfrister slik en del kommuner gjør i dag, og sektormyndighetene får en plikt til å behandle sakene innen fristen.

4.2.2 Historikk

Bygningsloven § 95 nr. 2 annet ledd fikk ved lov av 27. mai 1983 nr. 32 et nytt tredje punktum som lød:

«Etter nærmere regler som fastsettes i forskrift, kan bygningsrådet sette tidsfrist for andre myndigheters saksbehandling.»

Det ble i forarbeidene til bestemmelsen (NOU 1976:27 side 32-33 og Ot.prp. nr. 27 (1982-83) side 23) forutsatt at forskriftene skulle fastsette rettsvirkninger av fristoversittelse.

Byggesaksutvalget utarbeidet forslag til slik forskrift i NOU 1985:13. Utvalget foreslo at oversittelse av fristen som hovedregel skulle medføre at tillatelse skulle anses gitt. Det ble foreslått at andre myndigheter som mistet sin rett, skulle få klageadgang på tillatelsen. Forslaget ble møtt med til dels sterke innvendinger, og forskriften ble av den grunn ikke vedtatt ved ikrafttredelsen av plan- og bygningsloven. I stedet ble Holt-utvalget bedt om å utrede spørsmålet nærmere.

Holt-utvalget (NOU 1987:33) foreslo regler om tidsfrister knyttet til fire sakstyper. Virkningen av fristoversittelse skulle være at innsigelsesrett fra sektormyndighetene gikk tapt og at prosjektet ble ansett som godkjent av bygningsmyndighetene. En forutsetning var at prosjektet måtte ligge innenfor de rammer som ellers fulgte av plan og lov m.v. Det var også forutsatt at den godkjenningen som var en følge av fristoversittelsen, skulle anses som enkeltvedtak og således gi grunnlag for klage. Nærmere forhold rundt klageretten var ikke utredet. Dette forslaget møtte stort sett samme motbør som det tidligere forskriftsforslag og ble derved heller ikke vedtatt.

Ved siste lovrevisjon i 1995 ble § 95 nr. 2 siste punktum endret. Henvisningen til at nærmere regler om tidsfrister for andre myndigheter skulle fastsettes i forskrift, ble opphevet, og det ble gitt en direkte bestemmelse i loven som sier at kommunen skal sette tidsfrist for andre myndigheters saksbehandling.

I Ot.prp. nr. 39 (1993-94) drøftes problemstillingen med bruk av tidsfrister, og det påpekes at spørsmålet reiser viktige og til dels vanskelige spørsmål. Bl.a. reises spørsmålet om plan- og bygningsloven kan gis gjennomslagskraft overfor andre lover (sektorlover), eller om korresponderende fristhjemler må tas inn i alle aktuelle særlover. Departementet drøfter også problemstillingene med å innføre rettsvirkninger ved oversittelse av fristene og viser til at det er en rekke forhold, juridiske og praktiske, som må avklares dersom rettsvirkninger skal kunne tas i bruk. Departementet konkluderte med at det skulle settes tidsfrister, men at det ikke skulle innføres rettsvirkninger for overskridelse. Fristene skulle danne «norm» for behandlingen og fastsettes på avtalemessig grunnlag.

4.2.3 Departementets høringsforslag

4.2.3.1 Tidsfrister

I høringsnotatet foreslo departementet at det burde gjelde en 4-ukersfrist fra oversendelsen til sektormyndighet, til svar måtte gis. Det ble ansett som viktig å skjerpe reglene slik at man fikk et tydeligere virkemiddel for å fjerne de mest ytterliggående tilfellene av sen saksbehandling hos sektororganer. En slik frist ville sikre god fremdrift i byggesaken, særlig sett fra tiltakshavers ståsted. Det ble antatt at flere av de berørte myndigheter på bakgrunn av forslaget, ville måtte gjennomføre tiltak som skulle føre til en generell forkorting i forhold til dagens saksbehandlingstid.

I høringsnotatets kap. 4 ble det foreslått at ansvarlig søker/tiltakshaver som hovedregel skulle innhente tillatelse eller uttalelse fra sektormyndighetene, og at svar fra sektormyndigheten skulle forligge før søknaden ble sendt kommunen. I enkelte tilfeller antok departementet at det likevel ville være naturlig at kommunen fortsatt innhentet tillatelse eller uttalelse fra sektormyndighetene. Dette ville særlig gjelde der ansvarlig søker hadde oversett eller glemt at søknaden forutsetter tillatelse eller uttalelse fra andre myndigheter, eller ikke hadde kunnskap om dette. For å spare tid ble det foreslått at kommunen selv skulle kunne oversende saken til vedkommende sektormyndighet i stedet for å returnere den til ansvarlig søker. Når kommunen valgte selv å sende saken til vedkommende sektororgan, foreslo departementet at tiden for foreleggelsen skulle gå til fradrag i 12-ukersfristen som gjelder for kommunens egen saksbehandling etter § 95 nr. 1 første ledd.

Det ble i forslaget fremhevet at ikke alle saker var like kompliserte. Man mente at noen saker ville kunne kreve mer tid enn de foreslåtte fire uker. Det ble derfor foreslått at fristen i særlige tilfeller skulle kunne forlenges av kommunen etter begrunnet anmodning fra sektororganet.

Departementet antok at det kunne bli aktuelt å utarbeide en egen blankett for foreleggelse for sektormyndighet, på samme måte som det fins en blankett for nabovarsling.

4.2.3.2 Virkninger av fristoversittelse

I de sakene der sektormyndigheten kun skulle avgi uttalelse til omsøkte tiltak etter sin sektorlov, foreslo departementet i høringsnotatet at uttaleretten som hovedregel skulle bortfalle ved oversittelse av fristen, ev. den forlengede frist som ble foreslått i nytt § 95 nr. 3 annet ledd. Sektormyndigheten ville på denne måten komme i samme stilling som naboer og andre som hadde krav på varsel. Hensynet til utbyggernes tidskostnader eller bygningsmyndighetenes tidsbruk burde etter departementets oppfatning, veie tyngre enn andre berørte sektororganers rett til selv å velge tidspunkt for å avgi sin uttalelse. Med muligheten til å søke om fristforlengelse før 4-ukersfristen er utløpt, antok departementet at medvirkningsretten ble tilstrekkelig ivaretatt for andre myndigheter. Det ble også antatt at sektororganene ville tilstrebe en raskere saksbehandling når det var en mulighet for at de ville miste sin uttalerett ved oversittelse av fristen.

Departementet påpekte i høringsnotatet at manglende uttalelse fra sektororganet i noen tilfeller ville kunne føre til at saken ble for dårlig opplyst og at bygningsmyndighetene, som i dag, fortsatt ville ha muligheten til å fatte vedtak om rammetillatelse med forbehold om at forholdet til andre myndigheter ble avklart før igangsettingstillatelse ble gitt.

I de saker der sektororganet skulle gi tillatelse eller samtykke etter sin sektorlov, fant departementet ikke grunn til å foreslå den virkning at tillatelse etter sektorloven skulle anses gitt ved oversittelse av fristen. Det ble fremhevet at en slik ordning ville være avhengig av at den enkelte sektorlov ikke var til hinder for en slik virkning, og den ville kunne innebære uheldige konsekvenser.

4.2.4 Høringsuttalelsene

De aller fleste av høringsinstansene som har uttalt seg til forslaget om tidsfrister for sektormyndighetene, er enig i forslaget og fremhever at det utvilsomt vil innebære en tidsbesparelse. Enkelte sektormyndigheter mener imidlertid at den foreslåtte frist på fire uker er for knapp. Noen av høringsinstansene stiller seg noe tvilende til forslaget om virkninger av fristoversittelse, dvs. at kommunen kan avgjøre saken uten å ta hensyn til for sent innkomne uttalelser fra sektormyndighetene.

Oslo kommune er positiv til forslaget om tidsfrist og støtter også forslaget om at kommunen kan avgjøre søknaden når fristen for å komme med uttalelse er utgått. Kommunen mener dette bør gjelde uavhengig av om sektormyndigheten skal gi uttalelse eller tillatelse etter sektorloven.

Miljøverndepartementet (MD) er i utgangspunktet positiv til at det settes en frist som foreslått, men fremhever at det i en del saker vil kunne bli vanskelig for kulturminneforvaltningen å overholde den foreslåtte fristen på fire uker. MD påpeker at det er behov for et nært samarbeid mellom søker, kommunen og kulturminneforvaltningen i disse sakene, slik at forholdet til kulturminneinteressene kan avklares på en så rask og smidig måte som mulig.

Vestfold fylkeskommuneog Riksantikvaren motsetter seg i utgangspunktet ikke en 4-ukersfrist, men har de samme merknadene vedrørende forholdet til kulturminnevernet som MD. Riksantikvaren er uenig i forslaget om at uttaleretten etter sektorlov som hovedregel bortfaller ved fristoversittelse. Det påpekes at det vil være meget alvorlig for kulturminnene om bygningsmyndighetene kan avgjøre saken uten å ta hensyn til uttalelser som ev. kommer inn senere enn 4-ukersfristen.

Nærings- og handelsdepartementet (NHD) foreslår, ut fra hensynet til en rask saksbehandling, at uttalefristen settes til to til tre uker. NHD er enig i at det bør være adgang til å søke om fristutsettelse i særlige tilfeller, men legger til grunn at det må være streng praktisering av unntaksbestemmelsen. Statens bygningstekniske etat (BE) støtter forslaget, men påpeker at departementets forslag om virkninger av fristoversittelse ikke i tilstrekkelig grad drøfter forholdet til forvaltningsrettens krav om en tilfredsstillende utredning av sakens ulike sider.

Av kommunene er bl.a. Ullensaker, Trondheim, Stavanger, Mandal, Gran, Skien, Sarpsborg og kommunene på Søre Sunnmøre enige i forslaget om tidsfrister for andre myndigheter. Bærumog Ski kommunerog Norsk kommunalteknisk Forening (Forum for Byggesak) mener forslaget utvilsomt vil medføre at man sparer tid. Det fremheves at kommunen vil komme opp i vanskelige vurderinger ved forsinkelser fra sektormyndighetene, med hensyn til å bestemme om det skal sees bort fra vedkommende myndighet eller om denne myndighets saksforhold er så viktig at det vil være i strid med forvaltningsloven § 17 å behandle tiltaket.

Skedsmoog Nittedal kommuner slutter seg også til forslaget i en felles høringsuttalelse, men påpeker at bl.a. virkningen av fristoversittelse virker temmelig komplisert. Ålesund kommune mener det må være unntaksbestemmelser for 4-ukersfristen der politiske utvalg skal avgi uttalelse. Drammen kommune påpeker at dersom den foreslåtte frist skal ha noen effekt, bør samtidig andre sektormyndigheters adgang til å påklage vedtak i saker der fristen er oversittet, innskrenkes tilsvarende.

Fylkesmannen i Oppland og fylkesmannen i Hedmark mener at den foreslåtte frist på fire uker er for knapp og viser til at fylkesmannen på sitt område som sektormyndighet vil ha problemer med å oppfylle fristen uten å måtte flytte over ressurser fra andre saksområder slik at disse blir skadelidende.

Vegdirektoratet er enig i forslaget og påpeker at selv om en oversittelse av fristen ikke vil få direkte konsekvenser i saker der det kreves tillatelse eller samtykke fra andre myndigheter etter særlov, vil en frist i lovteksten kunne stimulere til at nødvendige avklaringer etter særlov skjer innen rimelig tid.

Statsbygg slutter seg til forslaget om at bygningsmyndighetene kan avgjøre en sak uten hensyn til uttalelser som eventuelt innkommer senere. Det påpekes dessuten at adgangen til å søke fristutsettelse i særlige tilfeller bør gjøres så restriktiv som overhodet mulig.

De fleste organisasjoner som har kommentert forslaget er positive. Dette gjelder bl.a. Byggenæringens landsforening (BNL), NHO, Norges praktiserende arkitekter (NPA), Norske Arkitekters Landsforbund (NAL)og Rådgivende ingeniørers forening (RIF). OBOS mener imidlertid at forslaget om virkning av fristoversittelse ikke vil være tilfredsstillende der kommunen ikke forutser hva enkelte sektormyndigheter vil gi av opplysninger. I slike tilfeller vil en rammetillatelse kunne bli gitt uten forbehold, selv om saken senere viser seg ikke å ha blitt tilstrekkelig opplyst etter forvaltningsloven § 17. Hvis saken påklages, vil rammetillatelsen kunne bli opphevet. OBOS foreslår at virkningen for fristoversittelse bør være enten at sektormyndighetene skal betale deler av byggesaksgebyret eller ved at disse myndighetene kan holdes ansvarlig for tap denne forsinkede avklaringen kan påføre tiltakshaver. NBBL mener at det er tilstrekkelig med en 3-ukersfrist og viser til forslagets mulighet for å gi fristforlengelse i særlige tilfeller.

Forbrukerrådet er positiv til forslaget om tidsfrist i selve loven, men foreslår at i de tilfeller der det bare er nødvendig med andre myndigheters uttalelse, skalkommunen avgjøre saken uten å ta hensyn til uttalelse som kommer inn senere.

Jernbaneverket finner det vanskelig å akseptere forslaget om at bygningsmyndigheten skal gis adgang til å avgjøre en sak uten å måtte ta hensyn til andre myndigheters vesentlige ansvarsområde, kun på det grunnlag at uttalelsen ikke er kommet inn innen fristens utløp.

4.2.5 Departementets vurderinger

4.2.5.1 Tidsfrister

Departementet har på bakgrunn av de innkomne uttalelsene kommet til at de foreslåtte endringer om tidsfrister for andre myndigheter i høringsnotatet opprettholdes. Reglene foreslås skjerpet i forhold til dagens ordning slik at man får et tydeligere virkemiddel for å fjerne de mest ytterliggående tilfellene av sen saksbehandling hos sektororganer.

Forslaget går ut på at sektormyndighetene får en frist på fire uker fra de mottar saken til de må fatte avgjørelse eller avgi uttalelse, og at kommunen i særlige tilfeller, på anmodning, kan forlenge fristen før denne er utløpt. En slik frist vil sikre god fremdrift i byggesaken, særlig sett fra tiltakshavers side. Nærings- og handelsdepartementet foreslår en frist på to til tre uker, men dette vil etter departementets vurdering være for kort frist og antagelig føre til større behov for å søke fristutsettelse som igjen vil føre til merarbeid for de berørte. Selv om enkelte av fylkesmennene og representanter for kulturminneforvaltningen har påpekt at den foreslåtte fristen er for kort, mener departementet at fire uker må være tilstrekkelig for sektormyndighetene til å behandle saken. Særlig fordi det også gis adgang til å søke om fristforlengelse i særlige tilfeller. Enkelte berørte myndigheter vil antagelig på bakgrunn av forslaget måtte foreta omprioriteringer for å få til en generell forkorting i forhold til dagens saksbehandlingstid. Hensynet til en raskere og mer forutsigbar saksbehandlingsprosess i byggesakene må imidlertid veie tyngst.

Høringsnotatets forslag om adgang til å søke om fristutsettelse i særlige tilfeller bifalles av høringsinstansene. Miljøverndepartementet, som påpeker at fristen på fire uker vil bli for knapp i en del saker som berører kulturminner, nevner særlig behovet for befaringer og undersøkelser på barmark som eksempler på forhold som vil nødvendiggjøre fristutsettelse. Dette er nettopp eksempler på «særlige tilfeller» som det også ble vist til i høringsnotatet, som kan begrunne fristutsettelse. Det vises også til bestemmelsene om vedtaksfredede kulturminner og kulturmiljøer, automatisk fredede kulturminner og ikke fredede byggverk oppført før 1850, hvor kulturminneloven opererer med egne frister for tiltakshavere for en del typer tiltak. Miljøverndepartementet fremhever viktigheten av et nært samarbeid mellom søker, kommunen og kulturminneforvaltningen i disse sakene. Etter departementets vurdering er dette forhold som det er naturlig å orientere nærmere om i rundskriv eller veiledning om de foreslåtte lovendringene.

Departementet har i kap. 4.3.4 kommet til at forslaget i høringsnotatet om at tiltakshaver eller ansvarlig søker som hovedregel skal forelegge saken for sektormyndighetene, ikke skal fremmes i proposisjonen. Departementet foreslår i stedet at ordningen gjøres frivillig, slik det i dag fungerer i noen kommuner. Selv om ansvarlig søker er den som forelegger saken for sektormyndigheten, er departementet av den oppfatning at anmodning om fristutsettelse bør behandles av en «nøytral» instans. Dette bl.a. på bakgrunn av den foreslåtte virkning av fristoverskridelse for saker som kun krever uttalelse fra sektororganet. Anmodning om fristutsettelse må sendes den kommune som skal behandle søknaden om tiltaket, selv om sektormyndigheten har mottatt saken fra tiltakshaver eller ansvarlig søker. En innvilgelse eller et avslag på anmodning om fristforlengelse vil ikke kunne påklages, da avslaget ikke vil være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Få av høringsinstansene har kommentert departementets forslag om å utarbeide en egen blankett for foreleggelse for sektormyndighet, på samme måte som det fins en blankett for nabovarsling. De få som har uttalt seg om dette forslaget, syns det er et godt forslag. På den måten vil sektormyndigheten få en klar beskjed om at den mottatte saken er av en type som skal behandles innen fire uker. For ansvarlig søker vil en slik blankett også kunne bidra til å sikre at nødvendige opplysninger følger saken til sektormyndigheten. Den samme blanketten bør kunne brukes av sektormyndigheten ved anmodning om fristutsettelse til kommunen.

Etter forslaget vil tidsfristen på fire uker omfatte alle saker som gjelder tiltak etter plan- og bygningsloven § 93, dvs. både saker der vedkommende sektormyndighet skal fatte avgjørelse og der den bare skal avgi uttalelse etter sektorloven og eventuelt også etter plan- og bygningsloven (bl.a. § 66 nr. 1 og 2).

4.2.5.2 Virkninger av fristoversittelse

På bakgrunn av høringsuttalelsene er departementet kommet til at forslaget om virkninger av fristoversittelse skal opprettholdes. Dette innebærer at i de sakene der sektormyndigheten kun skal avgi uttalelse til omsøkte tiltak etter sin sektorlov, vil uttaleretten som hovedregel falle bort ved oversittelse av fristen på fire uker, eller eventuelt den forlengede frist som er gitt etter anmodning om fristforlengelse. Dersom uttalelse fra sektororganet foreligger før bygningsmyndighetene selv har fattet avgjørelse i saken, bør det likevel tas hensyn til uttalelsen dersom dette ikke vil forsinke avgjørelsen. Et sektororgan som ikke har noe å bemerke til et prosjekt, trenger strengt tatt ikke å avgi uttalelse i det hele tatt. Passivitet anses etter forslaget som ensbetydende med at sektororganet ikke har innvendinger til tiltaket.

Noen av høringsinstansene uttrykker bekymring over at kommunene kan stå overfor vanskelige vurderinger med hensyn til om de skal avgjøre saken uten uttalelse fra sektororganet, eller om den aktuelle sektormyndighets uttalelse er så viktig at det vil være i strid med forvaltningsloven § 17 å behandle saken uten denne. Departementet er av den oppfatning at dette er vurderinger som kommunen må foreta på bakgrunn av de opplysninger som foreligger når de behandler saken. Det kan tenkes at forholdene til sektormyndighetene nylig er avklart i et plangrunnlag eller sektormyndighetenes syn på saken er kjent på annen måte. I noen tilfeller vil bygningsmyndighetene antagelig selv kjenne det aktuelle sektorområde så godt at de kan avgjøre saken uten å vente på en eventuell uttalelse. Dersom det hefter stor usikkerhet om hva sektormyndighetens uttalelse vil innebære, og det gjelder et inngripende tiltak som berører viktige samfunnsinteresser, vil bygningsmyndighetene måtte vurdere om den manglende uttalelsen kan føre til at saken ikke kan anses tilstrekkelig opplyst og i tilfelle gi rammetillatelse med forbehold om sektormyndighetens uttalelse. Det antas at dette ikke vil være aktuelt i veldig mange saker. Opplysningene fra sektororganet må være av vesentlig betydning før man kan komme til at et vedtak er ugyldig på grunn av manglende uttalelse.

Hensynet til utbyggernes tidskostnader eller bygningsmyndighetenes tidsbruk bør etter departementets vurdering veie tyngre enn andre berørte sektororganers rett til, på et hvilket som helst tidspunkt, å avgi sin uttalelse. Med muligheten til å søke om fristforlengelse før 4-ukersfristen er utløpt, må medvirkningsretten anses tilstrekkelig ivaretatt for andre myndigheter. Det antas at sektororganene vil tilstrebe en raskere saksbehandling når det er en mulighet for at de vil miste sin uttalerett ved oversittelse av fristen.

Enkelte høringsinstanser hevder at klageadgangen for andre sektormyndigheter må innskrenkes for at den foreslåtte frist skal få noen effekt. Gjeldende klageadgang for direkte berørte fylkeskommuner og statlige organ etter § 15 blir, så langt departementet er kjent med, ikke benyttet i stor grad. En ser derfor ingen grunn til å foreslå endring av denne bestemmelsen. Klageadgangen for de nevnte sektororganer vil fortsatt være en sikkerhetsventil der det av ulike årsaker er av vesentlig betydning å få vurdert saken fra sektororganets side, og deres synspunkter enten ikke er hørt av kommunen eller uttalelsen ikke er kommet frem i tide av grunner som sektororganet ikke har herredømme over. Dersom det viser seg at flere sektormyndigheter med klageadgang etter § 15 ikke er i stand til å holde uttalefristen, i stor grad vil benytte seg av retten til å klage og dermed bidra til forsinkelse av saken, må dette spørsmålet vurderes på nytt.

4.2.6 Behov for omredigering av § 95 nr. 2 til nr. 5

§ 95 bør, som følge av endringene i nr. 2, omredigeres slik at den får en bedre struktur og blir mer oversiktlig. Annet og tredje ledd bør skilles ut med egne nummer og bli henholdsvis nr. 3 og 4. Dagens nummer 3, 4 og 5 i paragrafen må dermed også få nye nummer.

4.2.7 Økonomiske, administrative og andre konsekvenser

Forslaget vil føre til at det blir en større grad av forutsigbarhet i saksbehandlingsprosessen for byggesaker. Forsinkelser i saksbehandlingen på grunn av lang saksbehandlingstid i sektororganer vil i stor grad unngås, og saksbehandlingstiden blir mer forutsigbar selv ved fristutsettelse. Dette vil være en stor fordel både praktisk og økonomisk, for tiltakshavere/ansvarlig søkere som får klarere rammer for sin planlegging av byggetiltaket. Forslaget forutsetter at sektororganet har et godt system for oppfølging av frister og tidlig avklaring av om det er nødvendig å anmode kommunen om fristforlengelse. Konsekvensene for sektororganene vil være at de må prioritere sakene etter plan- og bygningsloven, og eventuelt gjennomføre tiltak som vil forkorte saksbehandlingstiden dersom den er lenger enn de frister som foreslås innført. I de tilfeller der for eksempel kulturminnemyndigheten er avhengig av å vurdere et tiltak på barmark, vil muligheten for å søke fristforlengelse være en løsning.

Kommunen vil måtte påregne å få enkelte anmodninger om fristforlengelse, men det kan ikke antas at dette vil skje i stort omfang, jf. kravet om at fristforlengelse bare skal gis i «særlige» tilfeller. Den vurdering som skal foretas, vil normalt være enkel.

En innføring av konkrete frister i byggesaksbehandlingen for sektormyndigheter, bør være en oppfordring til at det i planprosesser forut for byggesakene foretas en konkret forpliktende avklaring med sektormyndighetene, slik at det ikke byr på problemer når byggesakene skal behandles.

Sektormyndigheter som ikke holder den fastsatte frist, vil kunne risikere at deres synspunkter ikke blir vurdert av bygningsmyndighetene. Departementet antar at dette ikke blir noe stort problem, fordi sektormyndighetene vil prioritere å redusere saksbehandlingstiden.

4.3 Forslag om å klargjøre tiltakshavers og ansvarlig søkers rett til å innhente tillatelse eller uttalelse fra sektormyndighet

4.3.1 Bakgrunn

Som ledd i departementets siktemål om å frembringe en raskere, enklere og mer forutsigbar byggesaksbehandling, innføring av elektronisk søknad og saksbehandling via Internett. Det er behov for å klargjøre reglene om hvem som skal eller har rett til å innhente tillatelse, samtykke eller uttalelse fra sektormyndigheter etter bestemmelsen i § 95 nr. 2 annet ledd. I dag er det som hovedregel kommunen som forelegger en byggesøknad for disse myndighetene. I noen kommuner praktiseres en ordning hvor det er overlatt til tiltakshaver eller ansvarlig søker å foreta slik foreleggelse. Departementet mener det i større omfang enn i dag, bør overlates til tiltakshaver eller ansvarlig søker å gjøre dette, men at kommunen skal gjøre det dersom slik foreleggelse mangler når søknaden mottas i kommunen. Behovet for klargjøring av tiltakshavers og ansvarlig søkers rett til å forelegge en søknad for aktuelle sektororgan, må ses i sammenheng med departementets ønske om at en søknad skal være mest mulig fullstendig når den mottas i kommunen. Dette gjør det blir mulig å behandle og avgjøre den i løpet av meget kort tid. Også forslaget i kap. 7 om at ansvarlig søker skal være mottaker av naboprotester, har samme siktemål.

4.3.2 Departementets høringsforslag

Departementet foreslo i høringsnotatet at det som en hovedregel skulle overlates til tiltakshaver, eller den tiltakshaver har engasjert som ansvarlig søker etter plan- og bygningsloven § 93 b, å innhente tillatelse, samtykke eller uttalelse fra sektormyndighet etter plan- og bygningsloven § 95 annet ledd. Tillatelsen/samtykket/uttalelsen skulle vedlegges byggesøknaden når den ble sendt kommunen. Kommunen skulle etter forslaget også kunne pålegge tiltakshaver/ansvarlig søker å innhente uttalelse i dispensasjonssaker etter § 7 tredje ledd siste punktum, når den fant det hensiktsmessig. Det ble ikke lagt opp til at kommunen skulle overlate til tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente eventuelle opplysninger som måtte fremskaffes som en del av den generelle utredningsplikten forvaltningsorgan har etter forvaltningsloven § 17 første ledd.

Bakgrunnen for forslaget var at en slik ordning ville føre til at kommunen kunne motta en mer fullstendig søknad enn tilfelle er i dag. Den foreslåtte ordningen er allerede etablert for enkle tiltak etter § 95 b. Der er forutsetningen for å få søknaden ferdigbehandlet innen 4-ukersfristen at «ytterligere tillatelse, samtykke eller uttalelse fra annen myndighet ikke er nødvendig». For denne sakstypen kreves altså at tiltakshaver eller andre har innhentet nødvendige uttalelser mv. fra sektormyndigheten før søknaden sendes kommunen.

Kommunen ville etter forslaget fortsatt måtte ta stilling til om tillatelsen eller uttalelsen fra vedkommende sektormyndighet var dekkende for tiltaket, dvs. at det var gitt en adekvat tillatelse eller uttalelse sett i forhold til tiltaket. Kommunen ville også måtte vurdere om alle sektormyndigheter som var berørt hadde gitt nødvendig samtykke eller var gitt anledning til å uttale seg. Dette ville være vurderinger som kommunens saksbehandler relativt enkelt kunne foreta med grunnlag i de mottatte dokumenter.

Den oppgaven som ble foreslått overført tiltakshaver/ansvarlig søker, omfattet også de tilfeller der det var kommunen som skulle uttale seg eller gi samtykke/tillatelse etter annet regelverk. Det kunne synes enklere å overlate til bygningsmyndigheten i kommunen å innhente uttalelser fra andre instanser i kommunen. Dette ville imidlertid ikke være tilfredsstillende ut fra siktemålet om at kommunen skulle motta en så fullstendig søknad som mulig. Man så det slik at når siktemålet var å muliggjøre «godkjenning på dagen», kunne man neppe samtidig overlate til bygningsmyndighetene å innhente de interne uttalelsene fra egne etater.

Det ble i høringsnotatet påpekt at kommunen måtte påregne å motta søknader som ikke var forelagt for andre sektormyndigheter, og at dette særlig ville kunne skje i saker uten avholdt forhåndskonferanse. Departementet foreslo derfor at reglene burde utformes slik at kommunen også selv kunne bringe saken inn for vedkommende sektormyndighet. Alternativet ville være å sende saken i retur til tiltakshaver/ansvarlig søker som så måtte sende den til sektormyndigheten. Det ble foreslått at kommunen burde kunne stå fritt til å velge om den selv ville forelegge saken for sektormyndigheten eller returnere den til ansvarlig søker.

4.3.2.1 Særlig om dispensasjonssøknader etter § 7

I høringsnotatet redegjorde departementet for sine vurderinger av om det som hovedregel burde overlates til ansvarlig søker å innhente uttalelse etter § 7 tredje ledd siste punktum i saker som omfattet dispensasjon fra planer eller fra §§ 17-2 og 23. Departementet kom til at en slik regel ville være uhensiktsmessig fordi ordningen sannsynligvis ville føre til en betydelig økning i antallet saker som sektormyndighetene måtte forholde seg til. Det ble påpekt at kommunen i dag foretar en «siling» i dispensasjonssaker, ved at den kun ber om uttalelse i saker hvor kommunen stiller seg positiv til en dispensasjon og saken har betydning i forhold til sektormyndighetenes saksområde. Dersom kommunen er negativ til dispensasjon, avslås normalt søknaden uten at vedkommende sektormyndighet har behøvd å utale seg. Det ble fastslått at dette er i tråd med ordlyden i plan- og bygningsloven § 7, hvor det heter at fylkeskommunen og statlige myndigheter hvis saksområde blir direkte berørt, skal være gitt høve til å uttale seg før dispensasjon gis.

Det ble påpekt i høringsnotatet at det forekommer at dispensasjonssaker oversendes sektormyndighet for uttalelse selv om kommunen i første omgang ikke har stilt seg positiv til en dispensasjon. Man mente dette kanskje var vanligst i saker hvor kommunens administrasjon etter delegert fullmakt først har gitt avslag på søknad, men hvor avslaget var blitt påklaget. Slike saker blir normalt politisk behandlet i det faste utvalg for plansaker. For å hindre en dobbel behandling av klagesaken i utvalget, ble det opplyst at administrasjonen sender saken til uttalelse hos vedkommende sektormyndighet før den blir forelagt politikerne. En slik saksbehandling sikrer også at saken er best mulig opplyst før politikerne fatter vedtak. Departementet vurderte om denne praksis kunne begrunne at det som hovedregel skulle overlates tiltakshaver/ansvarlig søker å oversende dispensasjonssaker til sektororganet før byggesøknaden sendes kommunen, men kom til at det ikke var grunn til å endre på hovedregelen nå. Det ble imidlertid foreslått at de nye reglene burde utformes slik at kommunen - om den finner det hensiktsmessig - kan pålegge tiltakshaver å innhente uttalelse i slike saker som gjelder dispensasjon etter § 7. Dermed ble kommunen gitt en mulighet til å redusere omfanget av eget arbeid med saken.

4.3.2.2 Særlig om uttalelser som innhentes med grunnlag i utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17

I høringsnotatet ble også kommunens plikt til i en del tilfeller å innhente uttalelse fra forskjellige instanser som en del av utredningsplikten etter forvaltningsloven § 17 tatt opp, uten at det ble foreslått noen bestemmelse om dette. Det ble fastslått at bestemmelsen i § 95 nr. 2 annet ledd ikke gjelder for slike uttalelser. Departementet fant ikke grunn til at kommunen skulle kunne overlate til tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente uttalelser når behovet for uttalelse måtte henføres til den alminnelige utredningsplikten. Departementet begrunnet dette med at det neppe ville være effektivitetsgevinster å hente ved en slik ordning. Det ble vist til at når søknad ble sendt kommunen, ville verken ansvarlig søker eller kommunen ha full oversikt over hva som ville kreve nærmere utredning. Denne manglende forutsigbarhet tilsa, etter departementets vurdering, at kommunen selv burde ta hånd om de uttalelser som ev. måtte innhentes.

4.3.3 Høringsuttalelsene

4.3.3.1 Høringsuttalelsene til forslaget om at tiltakshaver eller ansvarlig søker skal forelegge byggesøknaden for sektormyndighet

Svært mange av høringsinstansene som har hatt merknader til høringsnotatet, har kommentert forslaget om endringer av § 95 nr. 2. Det er delte meninger blant høringsinstansene om forslaget. Mange er av flere grunner skeptiske til å overlate til tiltakshaver eller ansvarlig søker å legge frem saken for sektormyndighetene. En del påpeker at en slik ordning ikke vil innebære tidsbesparelser og heller føre til merarbeid for kommunene i form av informasjon og dobbeltarbeid. Noen går inn for en valgfri ordning. En del bransjeorganisasjoner støtter forslaget.

Nærings- og handelsdepartementet støtter forslaget, men påpeker at i de tilfeller det mangler uttalelse fra en myndighet, må kommunen bringe saken videre til vedkommende sektormyndighet og ikke returnere saken til søker. Fylkesmannen i Oslo og Akershus, fylkesmannen i Oppland og fylkesmannen i Hedmark er positive til forslaget. Det samme er Skien, Stavanger, Ullensaker, Skedsmo og Nittedal kommuner, som påpeker at ordningen allerede praktiseres i mange tilfeller.

Statens bygningstekniske etat (BE) støtter i utgangspunktet forslaget, men finner det ikke helt uproblematisk. Etaten fremhever at aktører uten kunnskap om sektormyndigheter vil kunne oppleve bestemmelsen som kompliserende og at kommunen derfor må påta seg samordningsrollen i en rekke tilfeller likevel.

Ski kommune støtter forslaget under tvil og påpeker at uklarheter i forhold til hvilke sektormyndigheter som skal høres, vil føre til flere informasjonsrunder fra kommunen til brukerne enn før. Samme synspunkt påpekes av flere andre høringsinstanser. Bærum kommune fremhever at ordningen synes å være forbundet med mange forbehold og særordninger. Det påpekes at det kan være behov for å redegjøre for reguleringssituasjonen i oversendelsen slik at den aktuelle myndighet har et grunnlag for å avgi uttalelse eller samtykke. Kommunen stiller spørsmål om hvordan ansvarlig søker vil håndtere et eventuelt negativt svar fra vedkommende myndighet. Oslo kommune påpeker at dersom forslaget skal ha noen funksjon, må det presiseres hvilke myndigheter som skal ha saken, både etter § 7 og § 95, og at kopi av uttalelsene bør sendes kommunen.

Mandal kommune påpeker at det bør fastsettes krav om forhåndskonferanse, bl.a. for at søker og bygningsmyndighetene skal bli enige om hvilke uttalelser/tillatelser som er nødvendige.

Av organisasjonene støtter bl.a. Rådgivende ingeniørers forening (RIF) og Foreningen Norsk Eiendom forslaget. Det samme gjør Byggenæringens landsforening (BNL),men påpeker at det forutsettes enhetlige dokumentasjonskrav fra myndighetenes side. Norges praktiserende arkitekter (NPA)og Norske Arkitekters Landsforbund (NAL) bifaller i prinsippet forslaget, men fremhever at en presiserende forskrift vil være nødvendig.

Bedriftsforbundetog OBOS mener ordningen bør være valgfri for tiltakshaver/ansvarlig søker.

Norsk Kommunalteknisk Forening (NKF), mange kommuner og enkelte fylkeskommuner, er skeptiske til forslaget. Det hevdes at det er tvilsomt om forslaget fører til at den totale saksbehandlingstiden reduseres. Det vises til at det bare er kommunen som har oversikt over hvilke myndigheter saken må sendes til og at søkerne i betydelig grad må søke omfattende hjelp hos kommunen. Ålesund kommune viser til at tiltakshavere/søkere ikke viser særlig forståelse for hvilke instanser som skal uttale seg eller gi samtykke i en sak. Kommunen er derfor redd for at mange søknader vil være særdeles mangelfulle på dette punkt. Voss kommunepåpeker også at det vil bli vanskelig å dokumentere hvilke endringer søkeren har gjort etter at uttalelsene er innhentet, og således vanskelig å vite om ev. krav som sektormyndighetene har stilt, er oppfylt eller ikke. Sarpsborg kommune fremhever at den ikke kjenner seg igjen i departementets beskrivelse om at forelegging av saker for sektormyndigheter kan betraktes som «rutinemessige ekspedisjoner». Tvert imot preges oversendelsene av stor nøyaktighet med hensyn til hvilken dokumentasjon som skal oversendes, riktig innhold i de enkelte dokument, samt korrekt beskrivelse av planstatus. Kommunene på Søre Sunnmøre påpeker at i mindre kommuner er aktørene i bransjen relativt små og har få aktuelle saker i året, slik at de neppe klarer å bygge opp kompetanse fra sak til sak. Det fremheves derfor at det bør være en klar åpning for valgfrihet.

Direktoratet for naturforvaltning stiller seg tvilende til om forslaget får den vidtrekkende effekten som departementet skisserer. Det påpekes at forslaget innebærer mer arbeid for de aktuelle sektormyndigheter fordi man ikke får noe kvalitetssikring av søknaden før den går til sektormyndigheten.

Riksantikvaren ser flere uheldige sider som må klargjøres. Det påpekes at det kan medføre en uheldig ekstrabelastning for den øvrige forvaltningen dersom kommunen ikke på forhånd vurderer søknaden i forhold til plangrunnlag, estetikk, atkomst, avløp m.m. og siler bort forslag som kommunen ikke vil kunne godkjenne før sektormyndigheten vurderer saken i forhold til sine interesser.

Vegdirektoratet er uenig i forslaget. Ettersom kommunen har ansvaret for å se til at nødvendige tillatelser/uttalelser foreligger, mener direktoratet at kommunen også bør ha ansvaret for å innhente disse dersom tiltakshaver/ansvarlig søker ikke har gjort det. Vegdirektoratet mener ordningen bør være slik at tiltakshaver/ansvarlig søker oppfordres til å innhente de nødvendige uttalelser/tillatelser selv.

Statsbygg er betenkt over forslaget og mener det ikke er en forenkling, kun en overføring av arbeidet/ansvaret. De stiller seg tvilende til at overføring av oppgaver i disse tilfeller bedrer kvaliteten og anbefaler at man opprettholder dagens system.

Norske Landskapsarkitekters Forening mener forslaget vil kunne innebære lengre saksbehandlingstid og bruk av mer ressurser, bl.a. fordi det kan være vanskeligere for sektormyndigheter å rasjonalisere uttalevirksomheten overfor et stort antall private aktører framfor offentlige organer.

Landsorganisasjonen i Norge (LO) er skeptisk til forslaget og mener prinsipielt at kommunene er best egnet til å ha det helhetlige ansvaret for byggesaker. LO ser heller ikke at det vil forenkle eller effektivisere søknadsprosessen for søkeren.

Forbrukerrådet er negativ til forslaget som det mener vil medføre mer arbeid først og fremst for ansvarlig søker, noe som vil bidra til økte kostnader for tiltakshaver.

Statens kartverk mener forslaget i noen grad forrykker plan- og bygningslovens samordnende funksjon, en funksjon som i sin tid ble innført til erstatning for en byggesaksbehandling som var styrt av flere ulike myndigheter via sektorlovverket. Den enkelte søker skulle slippe å fremme flere søknader og til forskjellige sektormyndigheter, i en og samme byggesak. Kartverket foreslår at departementet vurderer om ikke forslaget i høringsnotatet heller bør lanseres som en frivillig sak for søker.

4.3.3.2 Høringsuttalelsene til forslaget om endring av § 7

Få høringsinstanser har uttalt seg til forslaget om at kommunen skal kunne pålegge tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente uttalelse i dispensasjonssaker etter § 7 tredje ledd. De fleste uttalelsene til dette forslaget kommer fra fylkesmennene, som alle er negative. Fylkesmennene er sektororgan etter § 7 tredje ledd, og vil bli direkte berørt av det forslaget som ble fremmet i høringsnotatet.

Få kommuner har kommentert forslaget. Av de som har uttalt seg er Voss kommune skeptisk, mens Skien kommune er positiv til forslaget og ser det som en ytterligere poengtering av ansvarlig søkers rolle. Kommunen mener forslaget sannsynligvis vil føre til økte utgifter for tiltakshaver, men at det på sikt kan gjøre terskelen for å søke dispensasjon høyere.

Fylkesmannen i Vest-Agder er skeptisk til forslaget og frarår endringen. Det påpekes at ikke alle kommuner innhenter de nødvendige uttalelser etter § 7 i dag, og at den foreslåtte endringen antakelig vil bidra til at dette vil gjelde i enda større grad. Dette vil, etter fylkesmannens oppfatning, være uheldig i forhold til miljøverninteresser som blir berørt av tiltakene, og særlig ved søknader om dispensasjon fra § 17-2. Det vises til at 100-metersbeltet langs sjøen er definert som et område av nasjonal verdi og at kommunene fortsatt må ha et ansvar for å innhente de nødvendige uttalelser til dispensasjonssaker i dette området. Samme synspunkt fremheves av fylkesmannen i Telemark, fylkesmannen i Oppland og fylkesmannen i Hedmark. Subsidiært foreslår fylkesmannen i Vest-Agder at søknader om dispensasjon fra § 17-2 unntas fra den foreslåtte adgangen til å pålegge tiltakshaver å innhente uttalelser.

Fylkesmannen i Hordaland er uenig i forslaget og frykter at kvaliteten på dokumentasjonen som følger søknaden vil bli redusert, og at fylkesmannen må innhente tilleggsopplysninger.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus er negativ til forslaget og fremhever at kommunen bare sender disse søknadene til sektormyndighetene der den selv er innstilt på å gi dispensasjon. Det påpekes at dette sparer sektormyndighetene for arbeid med å uttale seg til dispensasjonssøknader der kommunen likevel er negativ.

Fylkesmannen i Telemark er uenig i forslaget og påpeker at det i varierende grad vil bero på skjønn hvorvidt saken skal forelegges fylkeskommunen eller statlig myndighet. Dette forutsetter kunnskap om saksområdene til de forskjellige etater. «Engangssøkere» eller mindre profesjonelle søkere vil ofte ikke ha nødvendig kunnskap og vil måtte informeres av kommunen. Fylkesmannen påpeker at når det fremmes forslag om å få saksbehandlingstiden ned, bør det ikke fokuseres på saker som må behandles som unntak fra plan og bestemmelser. Det vises til at dispensasjoner ikke er en sakstype det bør settes fokus på, da det fra sentralt hold er gitt sterke signaler om å være svært restriktiv med å gi tillatelse til dispensasjon.

Fylkesmannen i Vestfold er tilfreds med dagens ordning og går imot forslaget. De ser kommunens silingsfunksjon i forhold til hvilke saker som skal sendes over som en viktig kvalitetssikring av saksdokumentene og en rasjonell ordning i det hele. Selv om fylkesmannen går imot forslaget, bemerkes det at det likevel vil kunne aksepteres en ordning der kommunene i helt spesielle saker vil kunne pålegge tiltakshaver å forelegge søknaden for fagmyndigheten.

4.3.4 Departementets vurderinger

Departementet har på bakgrunn av de innkomne uttalelsene kommet til at forslagene i høringsnotatet kap. 4 ikke skal fremmes i proposisjonen. Dette gjelder både forslaget om at tiltakshaver eller ansvarlig søker skal innhente uttalelse fra sektormyndighetene etter § 95, og forslaget om at kommunen kan pålegge tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente uttalelse i dispensasjonssaker etter § 7. Forslagene var begrunnet med at kommunen skulle motta en mer fullstendig søknad enn tilfellet er i dag, ved at den ville inneholde uttalelse eller tillatelse fra sektormyndighetene når den ble sendt inn til kommunen. Dette skulle være tidsbesparende i forhold til saksbehandlingstiden.

Departementet har lagt vesentlig vekt på uttalelsene fra de høringsinstanser som har innvendinger mot forslagene. En ser at forslaget om at ansvarlig søker skal innhente uttalelse m.v. fra andre myndigheter, kan føre til at saksbehandlingstiden totalt sett for tiltakshaver vil kunne bli lenger. Med den foreslåtte ordningen, vil kommunen ikke kunne behandle byggesøknaden parallelt med sektormyndighetene. Dette gjøres i stor grad etter dagens ordning. Forslaget vil også innebære merarbeid for kommunene i form av informasjon og veiledning, bl.a. om hvilke sektormyndigheter som skal inn i bildet, hva slags dokumentasjon som kreves og avklaring om planstatus. Dersom kommunen velger å returnere søknaden fordi det mangler en uttalelse fra sektormyndighetene, vil dette også kunne bli mer byråkratisk og forlenge den totale saksbehandlingstiden for tiltakshaver.

Det går frem av høringsuttalelsene at noen kommuner allerede praktiserer den foreslåtte ordningen, noe dagens lovtekst ikke er til hinder for. Flere av høringsinstansene tar til orde for at ordningen bør være frivillig. Departementet foreslår derfor at dagens frivillige ordning opprettholdes. Dette krever ingen endring av lovens ordlyd. Departementet vil imidlertid foreta noen presiseringer i forskrift om tiltakshaveres og ansvarlig søkeres rett til å forelegge saken for sektormyndighet, slik at det ikke skal være tvil om at sektormyndighetene ikke kan nekte å ta imot saken fra disse. Med en slik valgfrihet kan kommunen og den enkelte ansvarlige søker, i de saker der det ligger til rette for det, avklare f.eks. under en forhåndkonferanse, hvem som skal foreta foreleggelse for sektormyndighetene. Dette vil etter departementets vurdering bli en mer fleksibel løsning enn den opprinnelig foreslåtte ordning. Ansvarlig søker vil selv kunne velge å innhente uttalelse mv. fra sektormyndighetene før søknaden sendes kommunen, dersom det vil være tidsbesparende eller ønskelig av andre grunner.

Departementet har også kommet til at forslaget om at kommunen skal kunne pålegge tiltakshaver eller ansvarlig søker å innhente uttalelse fra sektormyndighet etter § 7 tredje ledd siste punktum, ikke skal fremmes i proposisjonen. En har også her lagt vesentlig vekt på de motforestillinger som er fremkommet, særlig fra fylkesmennene. Kommunene foretar en vurdering av hvilke saker som berører sektormyndighetene, og ikke alle private aktører har samme forutsetninger for å foreta en tilsvarende vurdering. Dette vil kunne føre til at færre saker blir forelagt sektormyndighetene. Særlig i strandsonen, som er definert som et område av nasjonal verdi, er det viktig at kommunene har ansvaret for å innhente nødvendige uttalelser i dispensasjonssaker. Mange kommuner oversender kun saker der de selv vil gå inn for dispensasjon, mens følgen av forslaget ville kunne blitt at denne «silingen» ikke blir foretatt og at sektormyndigheten får flere saker til uttalelse. Departementet har for øvrig i sin vurdering vektlagt at høringsuttalelsene viser at dagens ordning stort sett fungerer greit, og at der derfor ikke er behov for endring.