9 Forslag som gjelder varigheten av dispensasjon

9.1 Bortfall av tillatelse (dispensasjon) - § 96

Tillatelse til å sette i gang et søknadspliktig tiltak gjelder for tre år, jf. § 96 første ledd. Fristen løper fra den dag tillatelsen er meddelt tiltakshaveren, eller ved tillatelse etter § 95 b, ved utløpet av 4-ukersfristen. For melding etter § 81 fremgår det av tredje ledd siste punktum at 3-årsfristen gjelder fra melding er sendt kommunen. En tilsvarende regel gjelder for melding etter § 86 a, jf. annet ledd siste punktum.

Tiltak som krever dispensasjon kan ikke utføres uten at søknad er sendt kommunen og den deretter har gitt tillatelse, jf. § 93 første ledd. (Dispensasjon kan innvilges etter §§ 7 og 88.) Selv om det på denne bakgrunn synes klart at en dispensasjon er en tillatelse i forhold til bestemmelsene i §§ 93 og 96, tyder henvendelser fra kommuner og andre på at det råder en oppfatning om at en dispensasjon er evigvarende og dermed ikke begrenset av § 96 om bortfall av tillatelse. Det kan derfor være behov for å presisere varigheten av en dispensasjon i loven. Regelen i § 96 forutsetter at tiltaket må være satt i gang senest innen tre år etter at rammetillatelse er gitt.

Behovet for en klargjøring av foreldelsesfristen er forsterket etter endring av § 1 i forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker (SAK), hvor det fra 01.01.2000 er gitt anledning til å dele opp saksbehandlingen av tiltak som omfattes av melding når dispensasjon er påkrevd, jf. tredje ledd. Bestemmelsen sier at dersom dispensasjon innvilges, kan tiltaket som omfattes av melding eller unntak følge saksbehandlingsreglene for disse sakstypene uten å fremme saken som byggesøknad, slik regelen var tidligere.

9.2 Departementets høringsforslag

Departementet mente det var nødvendig å skape klarhet i loven ved å presisere at også dispensasjoner foreldes. Ordlyden i § 96 første ledd annet punktum ble derfor foreslått endret slik at reglene om bortfall etter tre år også skal gjelde innvilget dispensasjon og når tiltaket er innstilt i lengre tid enn to år.

Etter § 7 annet ledd kan det gis midlertidig dispensasjon, enten tidsbestemt eller for ubestemt tid. Slik midlertidig dispensasjon skulle etter forslaget også omfattes av bestemmelsen, dvs. at dispensasjonen skulle falle bort ved utløpet av fristene etter § 96 første ledd hvis ikke fristavbrytende handling er iverksatt.

9.3 Høringsuttalelsene

De fleste høringsinstanser som har uttalt seg til forslaget er positive og mener det innebærer en riktig og nyttig presisering. En del høringsinstanser har svart at de ikke har merknader til forslaget.

Fylkesmennene i Oppland og Hedmark er enige i behovet for en presisering, men mener denne lovteknisk kunne vært bedre uten at det er kommet et konket forslag til ny ordlyd.

Fylkesmannen i Rogaland og Bærum kommune ønsker visse presiseringer slik at det fremgår at dispensasjonen kun er knyttet til det konkrete tiltak det er gitt tillatelse til. Førstnevnte tar opp spørsmålet om hvilke regler som gjelder dersom det er gitt dispensasjon fra for eksempel LNF-formålet for fradeling av boligtomt eller lignende, og fradelingen er gjennomført. Det spørres om dispensasjonen da blir «evigvarende», slik at en slipper å søke dispensasjon for selve byggetiltaket.

Byggenæringens Landsforening (BNL), Veidekke ASA og Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) støtter ikke forslaget, men mener at dispensasjoner bør ha en varighet på ti år. Dette begrunnes med at dispensasjoner ofte har nær sammenheng med reguleringsplaner med langt lengre gyldighet. Norges boligbyggelag (NBBL) foreslår at dispensasjoner skal vare i fem år.

9.4 Departementets vurderinger

Flertallet av høringsinstansene støtter forslaget om at dispensasjoner skal være tidsbegrenset. Departementet opprettholder derfor forslaget om tidsbegrensning. Det er imidlertid en viss uenighet om varigheten. Flere instanser foreslår at dispensasjoner skal vare lenger enn tre år, blant annet fordi dispensasjoner ofte er knyttet til reguleringsplaner med langt lengre gyldighet og som f.eks. har ti års frist for adgangen til å ekspropriere. Departementet vurderer likevel dispensasjoner som nærmere knyttet til tillatelser enn til planvedtak. For øvrig vil i alle fall en ordinær tillatelse være i overensstemmelse med lovverket. Når dispensasjoner gis, vil vurderingene vedrørende «særlige grunner» i dispensasjonsvurderingen kunne forandre seg over tid. Departementet kan derfor vanskelig se at dispensasjoner skal ha lengre gyldighet enn andre tillatelser som ikke er igangsatt.

Når det gjelder kommentarene om at det bør presiseres at dispensasjonen kun er knyttet til det konkrete tiltak det er gitt tillatelse til, er det etter departementets vurdering gjeldende rett allerede i dag. Er det for eksempel gitt dispensasjon fra plangrunnlaget til deling av eiendom, må det søkes om ny tillatelse ved selve byggetiltaket. Dette gjelder selv om det ofte tas med i betraktningen ved delingstillatelsen at det senere kommer søknad om et konkret byggetiltak.

En fristavbrytende handling i forhold til 3-årsfristen vil være innsending av en søknad om rammetillatelse eller en byggemelding. Der tiltaket ikke krever melding eller tillatelse, vil fristavbrytelsen være igangsetting av tiltaket.

Lovforslaget i høringsnotatet har forårsaket noen misforståelser, bl.a. at dispensasjonen bare skulle gjelde i to år. Det er derfor gjort endringer i det endelige lovforslaget som skal gjøre det klarere.

9.5 Økonomiske, administrative og andre konsekvenser

Siden forslaget bare innebærer en presisering og lovfesting av gjeldende rett, og departementet i uttalelse tidligere har tolket dispensasjoner til ikke å gjelde for mer enn tre år, bør forslaget ikke få konsekvenser av betydning. Eventuelle feiltolkninger bør opphøre når varigheten av dispensasjoner løses direkte i loven. Dette kan gi seg utslag i at dispensasjoner som noen har trodd gjelder, likevel ikke gjør det fordi 3-årsgrensen er overskredet.

Forslaget fører til at man må søke på ny hvis dispensasjonen foreldres. Dette kan føre til at kommunen må behandle noen flere saker. På den annen side skapes det klarhet om fristens lengde og økt forutsigbarhet.