Kapittel 1 Lovens formål, virkeområde og definisjoner

§ 1. Lovens formål

Lovens formål er å bidra til sikkerhet for pasienter og kvalitet i helsetjenesten samt tillit til helsepersonell og helsetjeneste.

Til § 1

Bestemmelsen er ny og er inntatt for å synliggjøre begrunnelsen for å regulere helsepersonells yrkesutøvelse.

§ 2. Lovens virkeområde

Loven gjelder helsepersonell og virksomheter som yter helsehjelp i riket.

Kongen gir forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard og Jan Mayen, og kan fastsette særlige regler under hensyn til de stedlige forhold.

I den utstrekning Kongen bestemmer i forskrift, gjelder loven for personer på norske skip i utenriksfart, i norske sivile luftfartøyer i internasjonal trafikk, på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel og på norsk redningsansvarsområde.

Til § 2

Første ledd:loven regulerer yrkesutøvelse som helsepersonell i riket, (se § 3 for definisjonen av helsepersonell) uavhengig av profesjonstilhørighet eller tjenestens art. Den gjelder for hjelpepleiere, sykepleiere, ergoterapeuter, psykologer, leger, tannleger, jordmødre, fysioterapeuter, kiropraktorer m fl og deres yrkesutøvelse i sykehus, kommunehelsetjenesten, sykehjem, hjemmesykepleie, tannhelsetjeneste, privat virksomhet av ulik art m m. Loven gjelder all yrkesutøvelse der man opptrer i kraft av å være helsepersonell. Enkelte bestemmelser henvender seg til virksomhet som yter helsehjelp, for eksempel § 16, § 32, § 33 og § 39.

Bestemmelsene i loven kommer til anvendelse på helsepersonellfaglige aktiviteter, uansett om arbeidet er fast eller leilighetsvis, eller om det er i offentlig eller privat regi. Begrepet «yrkesutøvelse» må ikke tolkes for snevert, det er ment å dekke handlinger og unnlatelser som helsepersonell utfører (eller ikke utfører) i kraft av å være helsepersonell. For eksempel er taushetsbelagte opplysninger mottatt i en arbeidssituasjon også taushetsbelagte når helsepersonell opptrer i privat sammenheng. Behandling av opplysninger om personlige forhold som er mottatt i privat sammenheng, vil normalt ikke falle inn under lovens virkeområde. Det stiller seg imidlertid annerledes hvis vedkommende er oppsøkt som helsepersonell av en hjelpetrengende, og det i den forbindelse gis opplysninger. Taushetsplikten vil gjelde disse opplysningene uavhengig av om vedkommende er i en arbeidssituasjon. Tilsvarende kan plikten til å yte øyeblikkelig hjelp også oppstå utenom den vanlige jobbsituasjonen.

Loven gjelder helsepersonells yrkesutøvelse i riket, dvs alle som kommer inn under definisjonen av helsepersonell og som oppholder seg i riket uavhengig om vedkommende er norsk statsborger eller om oppholdet har vart en viss tid.

Annet ledd: Når det gjelder Svalbard, framgår det av lov om Svalbard av 17 juli 1925 nr 11 § 2 retningslinjer for hvilke lover som gjelder Svalbard. Det følger av svalbardloven § 2 første ledd at norsk privatrett og strafferett og den norske lovgivning om rettspleien gjelder for Svalbard, når ikke annet er fastsatt. Rettssystematisk omfattes ikke loven her av disse rettsområdene. Justisdepartementet arbeider for tiden med en generell stortingsmelding om Svalbard der utviklingstrekk og utviklingslinjer for svalbardsamfunnet vil i den forbindelse bli drøftet. Loven her bør ses i sammenheng med ønsket utvikling av svalbardsamfunnet og bør vurderes i sammenheng med annen lovgivning. På det nåværende tidspunkt finner departementet derfor at loven ikke gjøres gjeldende på Svalbard, men Kongen gis kompetanse til å gi forskrifter om lovens anvendelse på Svalbard.

I tredje ledd er Kongen gitt kompetanse til i forskrift å bestemme om og i hvilken utstrekning loven skal gjelde for norske skip i utenriks fart, sivile norske luftfartøyer i internasjonal trafikk og på installasjoner og fartøy i arbeid på norsk kontinentalsokkel. Kongen er også gitt kompetanse til å bestemme i hvilken grad loven skal gjelde i norsk redningsansvarsområde. Dette området strekker seg utover territorialgrensen. I redningsansvarsområdet har Norge gjennom internasjonale konvensjoner (IMO- og ICAO-konvensjonene) forpliktet seg til å yter redningstjeneste med tilgjengelige ressurser.

§ 3. Definisjoner

Med helsepersonell menes i denne lov:

1. personell med autorisasjon etter § 48 eller lisens etter § 49,

2. personell i helsetjenesten eller i apotek som yter helsehjelp,

3. elever og studenter som yter helsehjelp.

Departementet kan i forskrift bestemme at loven eller enkelte bestemmelser i loven skal gjelde for nærmere angitt personell som ikke omfattes av første ledd.

Med helsehjelp menes enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende eller rehabiliterende mål og som utføres av helsepersonell.

Med helseinstitusjon menes institusjon som hører under lov om spesialisthelsetjenesten og lov om kommunehelsetjenesten.

Til § 3

Første ledd:Helsepersonell som har rett til autorisasjon og lisens er oppregnet i §§ 48 og 49, og det henvises derfor til disse bestemmelsene. Når det i lov og forskrift benyttes begrepet autorisasjon, så omfatter altså dette også personell med lisens. Lisens innebærer at autorisasjonen er begrenset. Det vil ha aktualitet for helsepersonell som praktiserer i påvente av en autorisasjon, for eksempel turnuskandidater, eller utenlandsk personell med kortvarig opphold i landet, eller helsepersonell som av fysiske, psykiske eller faglige årsaker ikke oppfyller kravene til autorisasjon, men som likevel forutsettes å fungere adekvat i enkelte funksjoner, stillinger eller til å utføre bestemte oppgaver hvor det er forutsatt at vedkommende må ha en slik autorisasjon. Det gjelder også for helsepersonell som på grunn av alder gis anledning til en viss praksis.

Helsepersonell kan benytte medhjelpere til å utføre oppgaver. Det forutsetter egen faglig kompetanse som gir grunnlag for å tildele oppgaver og la annet helsepersonell utføre oppgaven på vegne av seg selv, se om bruk av medhjelper under § 5. Adgangen til å benytte medhjelper innebærer imidlertid ikke en plikt til å organisere og instruere alt helsepersonell rundt seg. Det hører under arbeidsgiveransvaret å organisere arbeidsplassen, herunder å sørge for ansettelse av personell med nødvendige kvalifikasjoner til å utføre oppgaver på selvstendig grunnlag og som medhjelpere. Arbeidsplassen må organiseres slik at det kan gis en helhetlig og forsvarlig oppfølgning av pasienten.

Når det gjelder medhjelpere, er disse å regne som helsepersonell, når de får tildelt oppgaver fra helsepersonell. Medhjelpere er ikke særskilt nevnt, siden pliktene her primært påligger den som yter helsehjelpen. Deres rettigheter og plikter er dermed avledet fra sistnevnte. Legesekretærer er eksempel på en yrkesgruppe hvis rettigheter og plikter utledes av legers ansvar. Arbeidsgiver kan på et faglig grunnlag treffe beslutninger om at nærmere angitt personell skal ha ansvar for bestemte oppgaver i tilknytning til pasientbehandlingen, såfremt det er innenfor lovbestemte rammer. Medhjelper er den som utfører oppgaver fra helsepersonell med faglige kvalifikasjoner eller lovbestemt kompetanse som medhjelperen ikke innehar. Det vises til lovens § 5 om bruk av medhjelper.

Definisjonen av helsepersonell etter denne lov innebærer en utvidelse i forhold til gjeldende rett. Utvidelsen tilsvarer i hovedsak definisjonen av helsepersonell i svensk helsepersonellov og er begrunnet i behovet for at enkeltpersoner som arbeider innen helsetjenesten, men som ikke tilhører en yrkesgruppe som er autorisert, skal omfattes av loven (pliktene til forsvarlighet og taushet) og at tilsynsmyndigheten skal kunne føre tilsyn med disse. Utvidelsen innebærer at alt personell som yter helsehjelp omfattes av loven slik at lovens hovedformål om pasientsikkerhet kan oppnås. Forutsetningen er at personellet er ansatt i helsetjenesten. Personell som arbeider i andre tjenester, som for eksempel sosialtjenesten eller trygden, kommer ikke inn under definisjonen i § 3, første ledd pkt 2. Første ledds punkt to medfører at i tillegg til de ovennevnte grupper med autorisasjon og lisens regnes som nevnt også personell ansatt i helsetjenesten eller i apotek som helsepersonell når de yter helsehjelp eller gir helsefaglig veiledning eller helsefaglig oppfølgning av pasienter. I apotek vil personell som gir veiledning i forbindelse med bruk av legemidler regnes som helsepersonell idet slik veiledning vil falle inn under definsisjonen «helsehjelp». Denne definisjonen vil ha størst betydning for enkeltpersoner med nevnte funksjoner som ikke tilhører de grupper helsepersonell som er autorisert. Det er ikke like entydig hvem som regnes som helsepersonell etter dette punktet som etter første punkt. For eksempel vil sosionomer og barnevernspedagoger være helsepersonell i den grad de opptrer som ledd i et helsefaglig team eller arbeider innenfor helsevesenet.

Annet personell som omfattes, vil være medisinske fysikere i sykehus, hudterapeuter innenfor den offentlige helsetjeneste, ufaglært personell eller andre enkeltpersoner som med spesiell kompetanse eller etter opplæring tildeles ansvar for pasienter eller pasientopplysninger. Sykehusprester er også en yrkesgruppe som vil falle inn under loven når de er ansatt i helsetjenesten.

Hvorvidt personell faller inn under funksjonsbeskrivelsen, må vurderes etter stillingens eller oppgavens karakter. Her som ellers vil et sentralt moment være om det er hensiktsmessig ut fra intensjonen med loven og de enkelte bestemmelser om vedkommende personell er helsepersonell. Denne utvidelsen av virkeområde tilsier imidlertid at personell i helsetjenesten som har pasientkontakt må innrette sin yrkesutøvelse som helsepersonell; d v s etter lovens generelle krav til yrkesutøvelse. Helt klart er det at personell som ikke har kontakt med pasienter ikke omfattes av lovens første ledd punkt 2. Det gjelder bl a rengjøringspersonale. Transportører eller sjåfører vil normalt ikke omfattes. Deres taushetsplikt vil i tilfelle bli regulert av spesialisthelsetjenesteloven (når de er ansatt i institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven). Hvorvidt personell faller inn under funksjonsbeskrivelsen, må vurderes etter stillingens eller oppgavens karakter. Her som ellers vil et sentralt moment være om det er hensiktsmessig ut fra intensjonen med loven og de enkelte bestemmelser om vedkommende personell er helsepersonell. Denne utvidelsen av virkeområdet tilsier imidlertid at personell i helsetjenesten som har pasientkontakt må innrette sin yrkesutøvelse som helsepersonell, d v s etter lovens generelle krav til yrkesutøvelse.

I apotek er det særlig gruppen apotekteknikere som vil bli omfattet av definisjonen, i den grad de har direkte kontakt med pasienter. Farmasøyter kommer inn under autorisasjonsordningen, jf § 48. Definisjonen av personell avgjøres ut fra funksjon for personell i helsetjenesten eller apotek. Hva som er apotek fremgår av apotekloven.

Annet ledd: Departementet er gitt kompetanse til ved forskrift å bestemme at også andre personellgrupper skal omfattes av lovens reguleringer. Det kan for eksempel være aktuelt for personell innen den delen av pleie- og omsorgssektoren som ikke regnes som helsetjeneste. Bestemmelsen kan også benyttes til å presisere innholdet i begrepet helsepersonell ved nærmere angivelser av grupper som omfattes.

Tredje ledd: Yrkesutøvelse av ikke autorisert personell utenfor helsetjenesten faller utenom lovens virkeområde, såfremt ikke yrkesutøvelsen skjer som helsepersonells medhjelper. Således vil ikke alternative behandlere som utøver selvstendig virksomhet falle inn under loven.

Fjerde ledd: Enkelte bestemmelser legger forpliktelser på helseinstitusjoner. I denne loven er det i bestemmelser som forutsetter en koordinert innsats der hensynet til sikkerhet og personvern tilsier det, foreslått at det i helseinstitusjoner skal utpekes en person til å ha det overordnede ansvaret, f eks for dokumentasjon, utlevering av opplysninger og informasjon til pasienter og andre. Helseinstitusjon er i denne loven definert som institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Kapittel 2 Krav til helsepersonells yrkesutøvelse

§ 4. Forsvarlighet

Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.

Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.

Departementet kan i forskrift bestemme at visse typer helsehjelp bare kan gis av personell med særskilte kvalifikasjoner.

Til § 4

Bestemmelsens utforming er ny og innebærer en presisering av kravet til forsvarlig yrkesutøvelse. Statens helsetilsyn skal føre tilsyn med at helsepersonell holder seg innen sitt faglige kompetanseområde og ikke overskrider sine faglige kvalifikasjoner. Det vises til tilsynslovens bestemmelser om internkontroll. Bestemmelsen kan gi grunnlag for administrative reaksjoner fra Statens helsetilsyn eller Helsepersonellnemnda mot helsepersonell som benytter metoder som ut fra en forsvarlighets- og risikovurdering krever kyndighet som de ikke innehar.

Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse må sees i sammenheng med den plikt helsetjenesten som sådan har til forsvarlig virksomhet, se spesialisthelsetjenesteloven § 2-3. Forsvarlig virksomhet innebærer at helsetjenesten som tilbys må være forsvarlig og at arbeidsgiver har en plikt til å sørge for at de rutiner som etableres er forsvarlige. Plikten innebærer også at for eksempel eier og ledelsen ved et sykehus eller annen virksomhet har et ansvar for å legge forholdene til rette slik at det enkelte helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en forsvarlig måte.

All helsehjelp skal i utgangspunktet være begrunnet i hensynet til pasientens beste. Informasjon, samtykke og medvirkning er derfor sentrale stikkord når helsepersonell utøver sin virksomhet. Informert samtykke utgjør det rettslige grunnlaget for å yte helsehjelp. Dette må ses i sammenheng med pasientrettighetsloven §§ 4-1 flg. Helsepersonells handlefrihet begrenses av samtykkets innhold.

Bestemmelsens materielle innhold er i hovedtrekk en videreføring, generalisering og synliggjøring av gjeldende rett. Forsvarlighetskravet er i dag nedfelt i blant annet legeloven § 25, tannlegeloven § 25 og jordmorloven § 3. En generell plikt til forsvarlighet vil med dette bli lovfestet for alt helsepersonell. Ordlyden i utkastet er mer omfattende enn dagens ordlyd i bl a legeloven. Bestemmelsen vil således innebære enkelte presiseringer av omfanget av plikten der det tidligere har vært tvil. Ved siden av å stille krav til faglige kvalifikasjoner, er dette den bærende bestemmelse som regulerer forholdet mellom helsepersonell. Kvakksalverlovens virkeområde er, i samsvar med lovens intensjoner, foreslått begrenset til kun å gjelde personell som ikke faller inn under helsepersonelloven. Personell som ikke omfattes av helsepersonelloven, vil kunne rammes av kvakksalverloven dersom de begir seg inn på områder som krever medisinsk- eller odontologisk kyndighet.

Departementet viderefører og generaliserer også plikten til omsorgsfull hjelp, men også denne plikten knyttes til hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig.

Begrepet forsvarlighet er en rettslig standard. Det er inntatt en differensiering utfra helsepersonellets kvalifikasjoner og situasjonen for øvrig. Med kvalifikasjoner siktes det til formelle og reelle kvalifikasjoner, d v s helsefaglig utdanning, tilleggsutdanning og erfaring. I forhold til de enkelte helsepersonellgrupper vil de ulike yrkesorganisasjoners normer kunne være veiledende for de respektive yrkesgrupper. Videre må forventningeneknyttes til hvilke krav som kan stilles til autoriserte gruppers utdanning og tittel. Autorisasjonen skal bidra til forutsigbarhet for pasienter med hensyn til innholdet i yrkesutøvelsen.

Hva som kan forventes utfra kvalifikasjoner, vil her som ellers i aktsomhetsnormen variere utfra hvordan situasjonen fortonte seg. Det innebærer en modifikasjon utfra de forutsetninger og handlingsalternativer helsepersonellet har i situasjonen. Hvordan helsepersonellet burde ha opptrådt i den konkrete situasjonen på bakgrunn av egne kvalifikasjoner står sentralt, ikke hvordan helsepersonellet burde opptrådt i en ideell situasjon. Det innebærer bl a en avgrensning mot forhold som helsepersonellet ikke har herredømme over eller kan lastes for, for eksempel fordi det skyldes en systemsvikt eller fordi handlingsalternativene er en uforsvarlig unnlatelse eller en uforsvarlig handling.

Det generelle forsvarlighetskravet vil sette grenser for hva andre enn kvalifisert helsepersonell kan utføre. Autorisasjonsordningen for de ulike helsepersonellgrupper bidrar til at enkelte grupper av autorisert helsepersonell innehar særskilt kyndighet for yrkesutøvelse innen sine respektive områder av helsetjenesten og sikrer offentlig styring ved å knytte virkemidler til dette. Tilsvarende gjelder spesialistkompetanse. Autorisasjon, lisens, grenselisens eller spesialistgodkjenning er imidlertid ikke alene nok for å kunne utøve slik virksomhet. Bestemmelsen her innebærer en presisering av forsvarlighetskravet. Det innebærer bl a at personell ikke skal gå ut over sine kvalifikasjoner i forbindelse med undersøkelse, behandling og annen helsehjelp til pasienter. Hva den enkelte er kvalifisert til, er en objektiv vurdering, men forsvarlighetskravet tilsier at det enkelte personell vurderer om det har tilstrekkelige kvalifikasjoner til å foreta visse undersøkelser og behandlinger eller om pasienten bør viderehenvises, eventuelt at spesialistkompetanse innhentes.

Plikten til forsvarlighet knytter seg altså til kvalifikasjoner, herunder å holde seg faglig oppdatert, krav om å kjenne og å innrette yrkesutøvelsen etter faglige begrensninger, krav til utstyr, legemidler, personell m v og krav om å innhente nødvendig tilgjengelig informasjon om pasienten, samt samtykke til helsehjelpen.

Leger har generelt mer behandlingskompetanse enn andre helsepersonellgrupper, og mange sykdomstilstander og behandlingsmetoder vil det derfor være forbeholdt leger å ta endelige beslutninger i. Medisinsk kompetanse vil kreves i forhold til behandling av sykdomstilstander som har eller kan ha et invalidiserende forløp, eller kan føre til betydelig nedsettelse av fysisk eller psykisk funksjonsevne. Smittevernloven fanger opp de sentrale klassifikasjoner av kategorien allmennfarlige smittsomme sykdommer. Smittsomme sykdommer kjennetegnes ved at de representerer en fare både for den enkelte pasient og for samfunnet. Gjennom smittevernloven er helsemyndighetene pålagt et særskilt ansvar for oppfølgning av smittsomme sykdommer, for å forebygge sykdommene og for å motvirke at de overføres i befolkningen. Det vil først og fremst være leger som har de nødvendige faglige forutsetninger for å diagnostisere og behandle denne type sykdommer, og det er viktig at pasienten kommer under kyndig behandling på et tidlig stadium i sykdomsforløpet for å hindre utviklingen av sykdommen og for å sette i gang smitteforebyggende tiltak. Mange metoder og behandlingsformer for øvrig krever medisinsk kyndighet og kravet til forsvarlighet tilsier at annet helsepersonell henviser til leger, eventuelt med spesialistkompetanse, å diagnostisere, undersøke og behandle pasienten der egen kompetanse ikke strekker til. Det er presisert som et ledd i forsvarlighetsplikten å innhente nødvendig bistand og å viderehenvise pasienter. Det vises for øvrig til generelle merknader.

Tilsvarende vil tannleger ha beste generelle kunnskap innen det odontologiske fagfeltet. Tannleger har i dag innen sitt fagområde enerett til å behandle sykdommer i tenner, tannkjøtt, munnslimhinner, eller kjeve, samt til å utføre tannfyllinger, tannuttrekninger, tannregulering og innsetting og tilpassing av kunstige tenner. Dette er regulert i dagens tannlegelov § 15. Forsvarlighetskravet vil i praksis innebære at tannleger fortsatt bør treffe beslutninger i de fleste tilfeller av behandling og metoder, som nevnt i tannlegeloven § 15. Det forhindrer likevel ikke at tannpleiere kan ha formelle kvalifikasjoner til å utføre diagnostikk av karies og tannkjøttsykdommer og utføre enklere behandlingsformer.

Rekvireringsrett når det gjelder reseptbelagte legemidler er forbeholdt leger og tannleger i § 11.

Pasientens behov kan tilsi at flere fagpersoner arbeider sammen for å gi pasienten et helhetlig tilbud. Der dette er nødvendig for å oppfylle forsvarlighetsplikten og for å gi pasienten et adekvat tjenestetilbud, skal helsepersonell samarbeide om pasientbehandling. Når dette tjener pasientinteressene og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett, skal helsepersonell samarbeide med annet kvalifisert personell for å gi pasienten et best mulig tilbud. Ved samarbeid mellom lege og annet helsepersonell, er det legen som skal ta avgjørelser i medisinske spørsmål, det vil si i spørsmål som krever medisinsk kyndighet. I enkelte behandlingssituasjoner kan det være at annet helsepersonell har kvalifikasjoner legen ikke har, for eksempel vil en oralkirurg være bedre kvalifisert enn lege på angjeldende fagområde. En psykolog vil tilsvarende ha faglige kvalifikasjoner en allmennlege ikke har. Det generelle forsvarlighetskravet innebærer plikt for alt helsepersonell til å holde seg innen sitt fagområde, og ikke overskride sine faglige kvalifikasjoner. Hensikten med dette kravet, er å sikre pasienten et forsvarlig helsetjenestetilbud, der den som presumptivt har de beste faglige kvalifikasjoner har det endelige ord når flere personellgrupper virker sammen. Når det gjelder medisinsk diagnostisering og behandling, vil for eksempel sykepleiere og andre måtte innrette seg etter legens instruksjoner. Det vises også til de bestemmelser om faglig overordningsansvar som finnes i helsetjenestelovgivningen (forskrifter om hjemmesykepleie, skolehelsetjeneste, sykehjem, røntgen og laboratorier, AMK-sentraler m m) og særlovgivningen (lover om abort, smittevern, bioteknologi, psykiatri m m).

Hva som er medisinske spørsmål i forhold til andre fagområder, kan være vanskelig å angi konkret. Hensikten med bestemmelsen er å hindre at helsepersonell overprøver beslutninger fattet av personell med bedre faglige forutsetninger. For eksempel vil det alltid være en lege som bestemmer behandlingsregimet ved sykehusinnleggelser, og herunder tar avgjørelser om operative inngrep, medikamentell behandling, bruk av anestesi, og andre undersøkelses- og behandlingsformer som krever medisinsk kyndighet. På samme måte som en lege ikke plikter å rette seg etter instrukser fra arbeidsgiver eller andre, som kan innebære brudd på lovbestemmelser, plikter heller ikke annet helsepersonell å rette seg etter instrukser fra lege dersom instruksene er ulovlige eller uforsvarlige.

Bestemmelsen om at leger tar beslutninger i medisinske spørsmål gjelder kun i konkrete behandlingssituasjoner, og regulerer ikke spørsmål av mer organisatorisk karakter, som for eksempel ledelse. Normalt tas det sikte på situasjoner der samarbeid mellom lege og annet helsepersonell foregår innen en organisatorisk ramme. Dersom for eksempel sykehusavdelinger er organisert med ulike faggrupper på ulike avdelinger, er utgangspunktet at en lege ikke kan disponere personell på andre avdelinger, uten at dette eventuelt fremgår av stillingsinstrukser og organisasjonskart innen det enkelte sykehus.

Andre tilfeller der det kan tenkes at legen bør ha et særskilt beslutningsansvar, kan være nødrettssituasjoner der flere typer helsepersonell blir stilt overfor en felles utfordring

Selv om leger, eventuelt med spesialistkompetanse, vil være best faglig kvalifisert, vil selve utførelsen av hjelpen kunne overlates samarbeidende personell i samsvar med bestemmelsen om medhjelper i § 5.

Kravet om at legen tar beslutning i medisinske spørsmål, utelukker imidlertid ikke at annet helsepersonell kan utføre enkel diagnostikk og gi pasienter nødvendig oppfølgning, pleie og omsorg.

Annet autorisert helsepersonell kan yte den hjelp de er kvalifisert for i samsvar med kravet til forsvarlighet. En psykolog vil for eksempel være kvalifisert til på selvstendig grunnlag å behandle psykiske lidelser. På samme måte vil en kiropraktor være kvalifisert til å behandle rygglidelser og en fysioterapeut kvalifisert til å behandle sykelige tilstander relatert til muskel og skjelett. Jordmor har kvalifikasjoner innen område svangerskap og fødsel og er gjennom EØS-avtalen forutsatt å ha et selvstendig ansvar for en rekke oppgaver knyttet til denne virksomheten.

Bestemmelsen utelukker heller ikke at ikke-autorisert helsepersonell og helsepersonell uten nødvendig fagkompetanse i en nødssituasjon kan gå utover sin kompetanse, for eksempel ved å forsøke å gi livreddende helsehjelp. Det kan neppe sies at forsøk på å redde pasientens liv kan medføre alvorlig helserisiko - alternativet blir å ikke forsøke å redde vedkommende. Dette er i overensstemmelse med alminnelige nødrettsbetraktninger og den interesseavveining som da finner sted. På denne bakgrunn kan annet enn autorisert personell utøve virksomhet som ellers ville blitt rammet av paragrafen.

Helsepersonell kan ikke instrueres av arbeidsgiver eller andre til å utføre handlinger som de anser for å være i strid med kravet til forsvarlighet eller med andre lovbestemte plikter.

Siste ledd inneholder forskriftshjemmel for departementet til å bestemme at visse behandlingsmetoder bare kan utøves av nærmere angitt personell som har gjennomgått særskilt opplæring. Ved slik forskriftsregulering vil departementet kunne ta stilling til hvilke kvalifikasjonskrav som innen bestemte fagområder anses oppfylt for forsvarlig yrkesutøvelse.

§ 5. Bruk av medhjelpere

Helsepersonell kan i sin virksomhet overlate bestemte oppgaver til annet personell hvis det er forsvarlig ut fra oppgavens art, personellets kvalifikasjoner og den oppfølgning som gis. Medhjelpere er underlagt helsepersonells kontroll og tilsyn.

Elever og studenter skal som regel bare gis oppgaver ut fra hensynet til opplæring.

Til § 5

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring og generalisering av legeloven og tannlegeloven § 17.

Første ledd: For å kunne bruke medhjelpere, forutsettes det at helsepersonellet har nødvendige faglige kvalifikasjoner i forhold til oppgavens art. Bruk av medhjelpere innebærer at andre overlates å utføre oppgaven på vegne av en selv. Helsepersonellet kan altså bruke medhjelpere kun i de tilfeller der de på bakgrunn av utdanning, stilling eller lovbestemte forhold selv har kvalifikasjoner til å utføre oppgaven. Det følger av den alminnelige handlefrihet at den som selv er faglig kvalifisert til å utføre en oppgave, også kan overlate til andre å utføre oppgaven på vegne av seg selv. Normalt vil det være personell med autorisasjon som har de beste faglige kvalifikasjoner i forhold til oppgaver som krever bestemt kyndighet. Ut fra en risikovurdering bør det knyttes bestemte krav til bruk av medhjelper, og disse kravene vil først og fremst være aktuelt å stille til helsepersonell som utfører oppgaver med tilknyttet risiko. Etter lovens system er det autorisert helsepersonell som per definisjon er kvalifiserte til å utføre slike oppgaver, men departementet finner det nødvendig også å stille krav til alt helsepersonells bruk av medhjelpere.

Man kan ikke overlate til andre å utføre oppgaver når man selv ikke har nødvendige faglige og formelle kvalifikasjoner innen det aktuelle området. Kravet til forsvarlighet innebærer at den som for formålet har de beste faglige kvalifikasjoner er den som må treffe beslutning om hvordan helsehjelpen gis. Pasienter skal sikres et forsvarlig helsetjenestetilbud ved at det stilles krav til faglige kvalifikasjoner til den som yter helsehjelpen. Forsvarlighetskravet kan oppfylles ved bruk av medhjelpere når disse gis nødvendig veiledning og oppfølgning.

Av hensyn til klare ansvarsforhold åpnes det ikke for videretildeling («subdelegasjon») i lovutkastet, d v s at den som har fått tildelt en oppgave som ligger utenfor vedkommendes formelle fagområde, ikke kan overføre oppgaven videre. Videre forutsettes det at oppgavetildelingen er personlig. Oppgavetildelingen kan dermed ikke skje til grupper av helsepersonell. Arbeidsgiver kan imidlertid etablere rutiner for hvordan ulike oppgaver skal utføres i en helsetjeneste. Det er i bestemmelsen tydeliggjort at medhjelpere er underlagt instruksjoner og annet overoppsyn fra det helsepersonellet som har tildelt oppgaven.

Det må sikres at den som overlates oppgaver har de nødvendige kvalifikasjoner for å utføre disse på en faglig forsvarlig og adekvat måte (forhåndskontroll). Kontrollen består i å forvisse seg om at den som overlates utførelsen av oppgavene har reelle kvalifikasjoner, og at eventuell nødvendig opplæring blir gitt. En sykepleier kan for eksempel ha kvalifikasjoner på et spesifikt medisinsk område (til å bistå under operasjoner e l). Vedkommende utfører i tilfelle oppgavene på legens ansvar og under dennes overoppsyn. Det må ved tildeling av oppgaver til andre gis nødvendige instruksjoner og føres et visst tilsyn med vedkommende (løpende kontroll). Dette innebærer at man er tilgjengelig for å gi råd, veiledning og instruksjon underveis. Det kan også være grunnlag for at det bør foretas en evaluering av oppgavetildelingen i ettertid.

Bestemmelsens annet ledd er nytt. Formålet med å benytte elever og studenter som medhjelpere presiseres. Elever og studenter skal som regel tildeles oppgaver i læringsøyemed. Det er imidlertid mulighet for at også disse deltar i rutinepregede aktiviteter. Elever og studenter bør gis ekstra oppfølgning. Oppfølgning og veiledning i praktisk pasientvirksomhet ansees som et viktig bidrag i kvalitetssikring av kvalifikasjoner og dermed også en sikkerhet for pasienter.

§ 6. Ressursbruk

Helsepersonell skal sørge for at helsehjelpen ikke påfører pasienter, helseinstitusjon, trygden eller andre unødvendig tidstap eller utgift.

Til § 6

Bestemmelsen er i store trekk en videreføring av gjeldende rett uttrykt i lege- og tannlegeloven §§ 29 (om sparsomhet), men er noe mer generelt utformet. Nytt i forhold til gjeldende rett er at det presiseres spesielt at helsepersonell også plikter å påse at all virksomhet som yter helsehjelp, inkludert offentlig helsetjeneste, ikke må påføres unødig tidstap eller utgifter.

Plikten til hensiktsmessig ressursbruk gjelder ved organisering av virksomheten, herunder prioritering av pasienter, i tillegg til ved utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging av den enkelte pasient. Det er ikke bare penger det skal spares på, men også tid. Det følger implisitt av kravet til nødvendighet i bestemmelsen at plikt til hensiktsmessig ressursbruk ikke må gå ut over kravet til forsvarlighet.

§ 7. Øyeblikkelig hjelp

Helsepersonell skal straks gi den helsehjelp de evner når det må antas at hjelpen er påtrengende nødvendig. Med de begrensninger som følger av pasientrettighetsloven § 4-9, skal nødvendig helsehjelp gis selv om pasienten ikke er i stand til å samtykke, og selv om pasienten motsetter seg helsehjelpen.

Ved tvil om helsehjelpen er påtrengende nødvendig, skal helsepersonell foreta nødvendige undersøkelser.

Plikten gjelder ikke i den grad annet kvalifisert helsepersonell påtar seg ansvaret for å gi helsehjelpen.

Til § 7

Paragrafens første ledd er i hovedsak en videreføring av den øyeblikkelig - hjelp plikten som gjelder for leger (legeloven § 27), tannleger (tannlegeloven § 27) og jordmødre (jordmorloven § 5), og innebærer ingen endringer i disse gruppers plikt. Det foreslås imidlertid at plikten skal gjelde alt helsepersonell, slik at for eksempel ambulansearbeidere og andre med kvalifikasjoner til å gi øyeblikkelig hjelp vil pålegges denne plikten. I formuleringen «den hjelp de evner» ligger det en differensiering av hva som kan forventes av det enkelte helsepersonell. For noen grupper, for eksempel fotterapeuter, vil ikke plikten gå lenger enn det som følger av de alminnelige hjelpeplikten i straffelovens § 387, som også inneholder en slik modifikasjon. Hva den enkelte plikter å gjøre, vil imidlertid variere etter hva som kan forventes på bakgrunn av den enkeltes kvalifikasjoner, «den hjelp de evner»; som tar sikte på en objektiv vurdering med visse subjektive elementer, se nedenfor.

«Påtrengende nødvendig» innebærer et visst skjønn. I vurderingen må det legges vekt på om det er fare for liv eller fare for alvorlig forverring av en helsetilstand. At hjelpen må være «påtrengende nødvendig» tilsier at det skal ganske mye til for at plikten skal inntre. Som et alminnelig utgangspunkt kan man si at øyeblikkelig hjelp-plikten bl a vil omfatte situasjoner der det oppstår et akutt behov for undersøkelse og behandling, jf pkt 5.3 i de generelle motiver.

Bestemmelsen om øyeblikkelig hjelp er ment å fange opp situasjoner som krever livreddende innsats og innsats for å avverge alvorlig helseskade for å hjelpe pasienten ut av en akutt situasjon.

Faren for liv gjelder også andres liv, det henspeiler seg på pasienter som er i en slik psykisk tilstand at vedkommende representerer en fare for andre, for eksempel i forbindelse med en psykose som medfører fare for andres liv. I slike tilfeller er det kun snakk om å avhjelpe situasjonen. Det er ikke aktuelt å benytte denne bestemmelsen som grunnlag for tvangsinnleggelser. Her må kriteriene i lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern legges til grunn. At hjelpen er «påtrengende nødvendig» innebærer at den hjelpen som gis kan ha en effekt på helsetilstanden. Formuleringen sikter både til helsetilstanden til den hjelpetrengende og til helsepersonellets muligheter til å gi adekvat hjelp. Den innebærer dessuten en tidsavgrensning. Når pasienten har fått tilstrekkelig hjelp og faren er over, eller at pasienten er døende uten at det kan ytes adekvat hjelp, opphører m a o øyeblikkelig hjelp-plikten. Hjelpeplikten vil således gjelde på alle stadier i hendelsesforløpet såfremt det fortsatt foreligger en fare og hjelpen anses påtrengende nødvendig.

En alvorlig smertetilstand kan også omfattes av plikten til øyeblikkelig hjelp. Hvis en alvorlig kreftsyk med store smerter oppsøker helsepersonell for å for hjelp mot smertene, tilsier bestemmelsen at helsepersonell vil ha en plikt til snarest mulig å avhjelpe situasjonen ved å gi smertelindring. Dette innebærer ikke en rett for pasienten til permanent smertelindring.

I lovteksten er det inntatt at helsepersonell ved tvil ikke kan unnlate å foreta nødvendige undersøkelser. Det innebærer m a o en undersøkelsesplikt som går lenger enn selve hjelpeplikten. Henvisningen til den hjelpen den enkelte er i stand til å gi, den hjelp de «evner», vil få større betydning ved en generalisering av regelen, og må sees i sammenheng med plikten til forsvarlighet, som bl a innebærer plikt til å holde seg oppdatert og at det innhentes nødvendig bistand fra andre hvis det er mulig.

En øyeblikkelig hjelp-situasjon kan dermed fortone seg slik at ambulansearbeiderne holder liv i en pasient, og samtidig ber om den ekspertise som anses nødvendig for viderebehandling. Et annet tilfelle kan være i forbindelse med en ulykke som en sykepleier eller lege kommer over, hvor de må forutsettes å handle. Plikten til adekvate og forsvarlige undersøkelser vil også kunne begrense omfanget av de undersøkelser som foretas. Det er ikke meningen at alle tenkbare undersøkelser skal gjennomføres. Det er de undersøkelser som ansees nødvendige for å avdekke om det foreligger en øyeblikkelig hjelp-situasjon som skal foretas, og som den enkelte ansees kvalifisert til å kunne utføre, og er i stand til å utføre under de rådende omstendigheter.

Når hjelpeplikten har inntrådt, kan den opphøre ved hjelp fra andre. Dette modifiseres ved at det stilles krav om at andre må ha kvalifikasjoner til å gi slik hjelp. Et helsepersonell kan m a o ikke fritas for plikten ved å overlate pasienten til helsepersonell som ikke har faglig kompetanse til å gi den hjelpen en selv evner. Det kan derimot ikke stilles krav om at dennes kompetanse alltid er like god. Ved prioritering av pasienter og bruk av kompetanse kan pasienten overlates til en med dårligere kompetanse enn en selv, såfremt pasienten får hjelp, for eksempel til å bli holdt liv i eller for å begrense smerte i påvente av hjelp. Det ligger i øyeblikkelig hjelp-plikten at hjelpen skal ytes så snart som mulig. Dette tilsier at hjelpeplikten ikke opphører ved at pasienten ut fra hensiktmessighetsvurderinger overføres til et annet nivå, for eksempel fra fylkeskommunal institusjon til kommunal institusjon, såfremt hjelpen kan ytes av det helsepersonellet der pasienten er. En slik overføring kan først skje etter at den akutte situasjon er avhjulpet.

§ 8. Pliktmessig avhold

Helsepersonell skal ikke innta alkohol eller andre rusmidler i arbeidstiden.

Legemidler som er nødvendige på grunn av sykdom, regnes ikke som rusmidler etter første ledd. Helsepersonell som inntar slike legemidler, skal snarest orientere sin arbeidsgiver om dette.

Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonell skal kunne pålegges å avgi utåndingsprøve, blodprøve eller lignende prøve ved mistanke om overtredelse av første ledd, og kan gi bestemmelser om forbud mot inntak av rusmidler i et nærmere bestemt tidsrom før tjenestetiden begynner.

Til § 8

Bestemmelsen er ny for så vidt gjelder helsepersonell. Helsepersonells plikt til ikke å være beruset eller sløvet i arbeidstiden slik at pasientens sikkerhet settes i fare, kan utledes av forsvarlighetskravet etter gjeldende rett. Dette gjelder uavhengig av om inntaket skjer i eller forut for arbeidstiden.

Første ledd fastslår at helsepersonell ikke skal benytte rusmidler i arbeidstiden.

Annet ledd: Dersom helsepersonell bruker nødvendige legemidler i forbindelse med sykdomsbehandling, regnes legemidlene ikke som rusmidler. Helsepersonell skal varsle arbeidsgiver om slik bruk, og varslingen bør om mulig skje før vedkommende gir helsehjelp.

Tredje ledd gir hjemmel til å kunne kreve blodprøve eller andre kontrollprøver av helsepersonell. Det kan også gis forskrift om at pliktmessig avhold skal gjelde i et bestemt tidsrom før arbeidstiden begynner.

§ 9. Forbud mot gaver m v i tjenesten

Helsepersonell må verken på egne eller andres vegne motta gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som er egnet til å påvirke helsepersonells tjenestlige handlinger på en utilbørlig måte.

Helsepersonell må heller ikke motta fra pasient gave, provisjon, tjeneste eller annen ytelse som har mer enn en ubetydelig verdi.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke ytelser som er omfattet av første og annet ledd.

Til § 9

Bestemmelsen er ny som egen lovhjemmel, men kravet om at helsepersonell ikke skal la seg påvirke på utilbørlig vis lar seg i dag utlede av forsvarlighetskravet. Man har i tillegg bestemmelser i blant annet reklameforskriften § 7, (gitt med hjemmel i lov om legemidler m v av 4 desember 1992 nr 32).

Første ledd hjemler et forbud mot at helsepersonell mottar gaver e l som er egnet til å påvirke deres tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Forbudet omfatter gaver og tjenester med økonomisk verdi, men også ytelser som ikke har et økonomisk aspekt. For å rammes av forbudet, kreves at ytelsen er egnet til å påvirke helsepersonells tjenstlige handlinger på en utilbørlig måte. Betaling av reise- og oppholdsutgifter av en hovedsponsor til arrangement som hovedsakelig har markedsføringsformål, vil kunne rammes av forbudet. Bestemmelsen rammer i utgangspunktet ikke internasjonale kongresser, forskningssamlinger og kurs som helsepersonell har faglig utbytte av, selv om kun en eller noen få legemiddelprodusenter står som sponsorer.

Utrykket «egnet til» inneholder en objektiv standard. Hvis helsepersonellet gjennom ytelser påvirkes til tjenstlige handlinger de ellers ikke ville gjort og som er egnet til å føre til usaklig forskjellsbehandling av pasienter eller behandling som ikke er helsefaglig begrunnet, vil departementets forslag forby mottak av slike ytelser. For ansatt helsepersonell vil det også være av betydning om arbeidsgiver er informert om forholdet, og har samtykket. Generelt vil det være av betydning at det er åpenhet om disse forhold, slik at det i relevante sammenhenger opplyses om man har interaksjon med aktører med økonomisk interesse på området.

Forbudet i første ledd rammer ikke bare gaver, tjenester og andre ytelser rettet mot helsepersonell selv, men også mot andre personer. Mest praktisk er ytelser som også tilgodeser helsepersonells familie eller andre nærstående; for eksempel i forbindelse med feriereiser tilknyttet kongresser eller konferanser.

Annet ledd er en bestemmelse som forbyr helsepersonell å motta gaver e l som ikke er av ubetydelig verdi fra pasienter. Med ubetydelig verdi vil departementet antyde en grense på 1000 - tusen - 1998 kroner. Dette kan imidlertid ikke være en absolutt verdigrense. Ved særskilte omstendigheter, for eksempel gave i forbindelse med en spesiell markering vil et høyere beløp anses som «ubetydelig». I andre situasjoner vil et lavere beløp kunne rammes av forbudet. Hva som er «ubetydelig» kan ha visse subjektive momenter, der pasientens økonomi og helsetilstand vektlegges. Hvis et helsepersonell mottar f eks 800 kroner fra en senil dement-pasient, vil dette kunne omfattes av forbudet.

§ 10. Informasjon til pasienter m v

Den som yter helsehjelp, skal gi informasjon til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 3-2 til § 3-4. I helseinstitusjoner skal informasjon etter første punktum gis av den som helseinstitusjonen utpeker.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til informasjon.

Til § 10

Bestemmelsen innebærer i utgangspunktet en kodifisering av gjeldende rett, se legeloven § 25, tannlegeloven § 25 og jordmorloven § 4.

Første ledd:Det er helsepersonell som yter helsehjelp som pålegges en plikt til å gi pasienten tilstrekkelig informasjon til at det kan gis et informert samtykke til helsehjelp, f eks i form av undersøkelse og behandling. Det vises til § 3 for en definisjon av «helsehjelp». Plikten til å gi informasjon er begrenset til eget fagområde der helsepersonellet ut fra sin faglige kompetanse er i stand til å bedømme innholdet i den informasjon som gis. Dersom informasjonen blir gitt av annet helsepersonell (f eks der virksomheten har faste rutiner eller instrukser for hvem som skal gi informasjon), faller plikten bort.

Pasienten skal ha informasjon om sin helsetilstand og om innholdet i helsehjelpen, d v s den behandling, pleie, omsorg, diagnostikk eller undersøkelse som tilbys eller ytes. Helsepersonell skal også så langt mulig sikre seg at pasienten har forstått innholdet og betydningen av opplysningene. Det er en forutsetning at informasjonens form og innhold gis i forhold til pasientens forutsetninger. Dette gjelder generelt, og særlig i forhold til pasienter med annen etnisk kulturell bakgrunn. For øvrig vises til lov om pasientrettigheter, kapittel 3 flg og til kapittel 5.2 i de generelle motiver til pasientrettighetsloven. Plikten til informasjon til pasienter henger nært sammen med pasientens rett til samtykke og medvirkning, jf forslag til ny lov om pasientrettigheter § 3-1 flg og § 4-1 flg.

I helseinstitusjoner, se definisjonen i § 3 fjerde ledd, skal det utpekes en person som skal gi den nødvendige informasjon til den enkelte pasient. Virksomheten må vurdere konkret hvordan dette best kan gjennomføres ut i fra interne organisasjonsforhold o l. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hva slags informasjon pasienten får. Forslaget tar sikte på å forhindre at informasjonen gir pasienten et uklart og forvirrende bilde av egen helsetilstand, noe som lett ville kunne bli tilfelle hvis for mange personer gir informasjon. For øvrig er det opp til virksomheten å utarbeide rutiner slik at denne bestemmelsen kan overholdes. Bestemmelsen her må også sees i sammenheng med forslag i ny lov om spesialisthelsetjeneste om at departementet i forskrift kan gi nærmere bestemmelse om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell.

Informasjonsplikten omfatter også tilfeller der helsepersonell har grunn til å tro at pasienten kan få eller kan ha fått skader som følge av helsehjelpen. Det vises til forslag til ny lov om pasientrettigheter § 3-2. Det understrekes at denne informasjonsplikten er knyttet til helsehjelpsituasjonen eller i umiddelbar ettertid. Mulige skader som først oppdages etter et lengere tidsrom reguleres i lov om spesialisthelsetjeneste, og informasjonsplikten er her et virksomhetsansvar. Grunnen til dette er at det ikke alltid vil være rimelig å knytte informasjon av denne typen direkte til helsepersonell, som kanskje i mellomtiden har skiftet arbeidssted flere ganger.

Annet ledd inneholder hjemmel for å gi nærmere bestemmelser om informasjonsplikten.

§ 11. Rekvirering av reseptbelagte legemidler

Bare leger og tannleger kan rekvirere reseptbelagte legemidler. Departementet kan i forskrift bestemme at annet helsepersonell med autorisasjon eller lisens kan få begrenset rekvireringsrett.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om rekvirering av legemidler, herunder om utforming og utfylling av resept og rekvisisjonsblankett. Det kan også bestemmes at bestemte legemidler helt eller delvis kan unntas fra denne retten.

Til § 11

Første ledd er en videreføring av gjeldende rett, se tannlegeloven og legeloven §§ 18. I samsvar med moderne terminologi er uttrykket forskrivningsrett erstattet med det mer presise uttrykket rett til rekvirering av legemidler. Rekvirering omfatter all ordinering av legemidler til egen praksis, helseinstitusjon og pasient.

Med begrenset rekvireringsrett forstås at annet helsepersonell, for eksempel etter opplæring, kan gis adgang til å forskrive nærmere angitte legemidler. Forskrift av 27 april 1998 nr 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek gir i dag farmasøyter rett til å rekvirere legemidler til farmasøytiske avdelinger ved sykehus. Videre er helsesøstre og jordmødre gitt rett til å rekvirere vaksiner til godkjente vaksinasjonsprogram. Etter § 63 har kommunelege/avdelingsoverlege/fylkestannlege plikt til å rekvirere det som er nødvendig for leges/tannleges praksis når vedkommende ikke selv har rett til å forskrive legemidler i gruppe A og B. Departementet foreslår også at disse kan samtykke til at annet helsepersonell foretar denne forskrivningen.

All rekvirering av legemidler skal skje i samsvar med krav fastsatt i lov og forskrift. Den viktigste forskrift om legemiddelrekvirering er forskrift av 27. april 1998 nr 455, som bl a har regler om hvordan resepter og rekvisisjonsblanketter skal fylles ut. Retten til rekvirering er begrenset av de særlige rekvirerings- og utleveringsbestemmelser som er fastsatt for det enkelte legemiddelet som vilkår til markedsføringstillatelsen. Slike vilkår fastsettes i medhold av legemiddelloven § 9 annet ledd ut fra hensynet til pasientenes sikkerhet, og kan gjelde krav om at kun helsepersonell med bestemt spesialistkompetanse skal ha adgang til å rekvirere legemiddelet, eller at det kun skal kunne utleveres til sykehus.

Annet leddgir hjemmel til i forskrift å fastsette nærmere bestemmelser om hvordan resepter og rekvisisjonsblanketter skal være utformet og hvordan de må fylles ut i det enkelte tilfellet. Bestemte legemidler kan helt eller delvis unntas fra retten til rekvirering når overordnede helsefaglige hensyn tilsier det, for eksempel kan resistensproblematikk gjøre det nødvendig å innføre begrensninger i adgangen til å rekvirere visse antibiotika i bestemte situasjoner.

§ 12. Undersøkelser i forbindelse med straffbare forhold

Lege, sykepleier eller bioingeniør skal etter anmodning fra politiet ta blodprøve eller foreta lignende undersøkelse av personer som er mistenkt for straffbart forhold under påvirkning av alkohol eller annet berusende eller bedøvende middel når dette er hjemlet i lov og kan skje uten fare.

Lege skal etter anmodning fra påtalemyndigheten foreta kroppslig undersøkelse av mistenkte i straffesak når slik undersøkelse er besluttet etter straffeprosessloven § 157. Videre skal lege etter anmodning fra vedkommende fengselsdirektør foreta kroppslig undersøkelse av en innsatt i fengselsanstalt når slik undersøkelse er besluttet etter reglene i fengselsloven § 30 a.

Lege, sykepleier eller bioingeniør har ingen plikt til å foreta undersøkelser etter første og annet ledd av:

1. ektefelle, samboer, registrert partner, forlovede eller av slektninger i rett opp- eller nedstigende linje, søsken eller like nær besvogrede. Likt med slektskap regnes adoptiv- og fosterforhold.

2. person som helsepersonellet har til behandling.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til å foreta undersøkelser etter denne paragrafen, og herunder fastsette bestemmelser om begrensninger i plikten og om fritak.

Til § 12

Plikten til å ta blodprøve er utvidet til å gjelde for sykepleier og bioingeniører i tillegg til leger, og inntrer når politiet ber om at slik undersøkelse foretas. Sykepleiere og bioingeniører (i tillegg til leger) kan etter dagens vegtrafikklov § 22a ta blodprøve ved mistanke om rusmiddelpåvirkning. Plikt for leger til å ta blodprøve m m finnes i dag i legeloven § 47.

Første ledd: Undersøkelsen skal foretas selv om det ikke foreligger samtykke fra personen det gjelder. Helsepersonellet skal likevel nekte hvis undersøkelsen innebærer fare for personen, for eksempel hvis pasienten er bløder e l. Bestemmelsen gjelder ikke bare blodprøver, men også «lignende undersøkelser». Det er her åpning for at andre og eventuelt nye undersøkelser for å avdekke en ruspåvirkning kan tas i bruk, for eksempel prøver av urin og spytt. Blodprøvetaking vil imidlertid være veiledende for hvor inngripende tiltak som kan iverksettes overfor den enkelte person uten samtykke. Etter første ledd vil leger, sykepleiere og bioingeniører ikke være forpliktet til å foreta operative inngrep eller undersøkelser i kroppens hulrom.

I annet ledd er det derimot hjemmel for kroppslige undersøkelser, herunder kroppens hulrom. Forutsetningen er at det foreligger en rettslig beslutning etter straffeprosessloven eller en administrativ beslutning etter fengselsloven.

Den enkelte lege, sykepleier eller bioingeniør kan imidlertid ikke pålegges slike undersøkelser av nærstående som nevnt i tredje ledd. Etter samme ledd kan heller ikke helsepersonell pålegges å utføre handlinger som nevnt hvis helsepersonellet har vedkommende mistenkt til behandling. Denne bestemmelsen kan påberopes av for eksempel en fengselslege, dersom han med hjemmel i fengselsloven § 30 a blir anmodet om å undersøke en innsatt som han eller hun behandler for narkotikamisbruk.

§ 13. Markedsføring

Markedsføring av helsetjenester skal være forsvarlig, nøktern og saklig.

Ved markedsføring av virksomhet som yter helsehjelp, gjelder første ledd tilsvarende.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om markedsføring av helsehjelp, og kan herunder fastsette forbud mot visse former for markedsføring.

Til § 13

Bestemmelsens første ledd er ny. Ved markedsføring av egen helsehjelp skal helsepersonell påse at markedsføringen er forsvarlig, nøktern og saklig. Helsepersonell plikter å påse at dette er tilfelle for markedsføring av egen helsehjelp. Bestemmelsen supplerer markedsføringslovens system, da det antas å være behov for ytterligere regulering av markedsføring av helsepersonells yrkesutøvelse og helsehjelp generelt.

Bestemmelsen inneholder et objektivt krav til at resultatet av markedsføringen er forsvarlig, og at innholdet i annonsen e l er nøktern og saklig. Det vises til fremstillingen av det generelle forsvarlighetskravet i § 4 ovenfor. Bestemmelsen gjelder annonsering og markedsføring av enhver art og i ethvert medium. Markedsføring av helsepersonells yrkesutøvelse eller av helsehjelp generelt må være nøktern og ikke inneholde opplysninger som kan villede pasientene eller befolkningen. I vurderingen av hva som er villedende skal det blant annet legges vekt på om markedsføringen kan bidra til å utnytte befolkningens mangelfulle kunnskap, eksempelvis om det er et misforhold mellom tilbudet slik det fremgår av markedsføringen, påregnelig resultat og eventuelle uheldige skader eller bivirkninger. Markedsføring av f eks plastikkirurgiske tjenester med overskriften «bli kvitt fettet for godt» vil være et eksempel på villedende markedsføring som rammes av paragrafen. Helsepersonell skal heller ikke på en utilbørlig måte undergrave eller svekke tilliten til andre helsetjenester. I vurderingen av markedsføring etter denne bestemmelsen bør det også sees hen til normer innenfor den enkelte yrkesgruppe, som for eksempel Den norske lægeforenings etiske regler, som bl a inneholder regler om markedsføring. Statens helsetilsyn skal føre tilsyn med at bestemmelsen blir overholdt, og kan reagere med administrative reaksjoner etter denne lov.

Bestemmelsens annet ledd presiserer at første ledd også gjelder markedsføring av en virksomhet som tilbyr helsehjelp og har virksomheten som pliktsubjekt.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å gi nærmere bestemmelser om markedsføring i forskrift. Departementet kan forby visse former for markedsføring. Det antas å være behov for en slik bestemmelse for å motvirke utbredelse av visse former for markedsføring som har fremkommet de senere år.

§ 14. Beordring av helsepersonell til vaktordninger

Departementet kan bestemme at helsepersonell skal delta i vaktordning på det sted der de bor eller arbeider.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om gjennomføring m v av vaktordninger.

Til § 14

Bestemmelsen er delvis en videreføring av gjeldende rett og delvis ny. Bestemmelsen hjemler bl a lege- og tannlegevaktordninger. Det finnes i dag en del lover som har bestemmelser om beordring av helsepersonell, og da spesielt leger. Dette gjelder bl a legeloven § 28, lov om helsemessig beredskap av 2 desember 1955 nr 2 og smittevernloven av 5 august 1994 nr 55 § 7-11. Sykehusloven § 6, legeloven § 27 og tannlegeloven § 27 har regler om øyeblikkelig hjelp. Dette kan innebære en viss mulighet for beordring.

Bestemmelsen gir direkte hjemmel for å pålegge helsepersonell å delta i vaktordninger på eget bosted eller arbeidssted. Den gir også departementet hjemmel til å utferdige forskrifter om gjennomføringen m v av vaktordninger. Bestemmelsen er generelt utformet for å kunne omfatte alle helsepersonellgrupper. Formålet med bestemmelsen er å sikre at pasientene får tilgang til helsehjelp.

§ 15. Krav til attester, legerklæringer o l

Den som utsteder attest, legeerklæring o l skal være varsom, nøyaktig og objektiv. Attest, legeerklæring o l skal være korrekte og bare inneholde opplysninger som er nødvendige for formålet. Helsepersonell som er inhabil etter forvaltningsloven § 6, skal ikke utstede attest, legeerklæring o l.

Til § 15

Bestemmelsen er i sin form ny. Dagens lovverk inneholder regler om attester og erklæringer, men med en noe annen utforming. Dette gjelder blant annet legeloven § 30.

Etter departementets forslag skal helsepersonell som yter helsehjelp ved utstedelse av legeerklæring, attest o l følge de krav til god yrkeskikk som gjelder for hver profesjonsgruppe. For eksempel for legene vil dette være etiske regler for leger. Helsepersonellet skal bygge sine erklæringer på nødvendig innhentet informasjon og på så omfattende undersøkelser som formålet tilsier. Slik dokumentasjon skal imidlertid ikke gis hvis helsepersonellet etter forvaltningsloven ansees inhabil. Dette vil for eksempel være tilfelle hvor det er slektskap eller svogerskap i opp- eller nedstigende linje eller i sidelinje så nær som søsken mellom helsepersonellet og den som dokumentasjonen utstedes for.

Kapittel 3 Krav til organisering av virksomhet

§ 16. Organisering av virksomhet som yter helsehjelp og internkontroll

Virksomhet som yter helsehjelp, skal organiseres slik at helsepersonellet blir i stand til å overholde sine lovpålagte plikter.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om organisering av virksomhet som yter helsehjelp og om internkontroll.

Til § 16

Bestemmelsen skiller seg fra lovens øvrige bestemmelser da den er av organisatorisk art. Den tas inn i loven av pedagogiske årsaker.

Første ledd stiller krav til virksomhet som yter helsehjelp om å organisere seg slik at helsepersonellet gis handlefrihet i forhold til å overholde plikter de er pålagt i denne eller annen lov. Plikten retter seg til all helsetjeneste, både privat og offentlig (dvs statlige, fylkeskommunale, kommunale og private tjenester). Denne plikten korresponderer med tilsvarende plikt i forslag til ny spesialisthelsetjenestelov § 2-3 om forsvarlig organisering m v av statlige helsetjenester.

Bestemmelsen er en videreføring av begrunnelsen for legeloven § 16 tredje ledd, som var å sikre uavhengighet for legen i faglige spørsmål. Det viktigste element i dette er at helsepersonell, uavhengig av arbeidssted og organisasjonsform, først og fremst skal ta faglige hensyn ved ytelse av helsehjelp. Ethvert helsepersonell vil i kraft av utdanning og kvalifikasjoner ha en viss faglig «autonomi» dvs handlefrihet til å oppfylle lovpålagte plikter. Bestemmelsen angir således en begrensning for arbeidsgivers styringsrett, ved at virksomheten skal organiseres slik at helsepersonell gis frihet til å oppfylle lovpålagte plikter og da i første rekke plikten til forsvarlig yrkesutøvelse.

Annet ledd gir departementet hjemmel til å utforme forskrifter om organisering av virksomhet og om internkontroll. Hjemmel for internkontroll finnes i dag i tilsynsloven (lov av 30 mars 1984 nr 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten). Arbeidsgivers styringsrett innebærer rett til å organisere virksomheten innen lovbestemte rammer. Departementet kan imidlertid gjennom forskrifter i særskilte tilfeller treffe bestemmelser om organisasjonsformer og stille krav til internkontroll der dette anses påkrevd av hensyn til forsvarlig pasientbehandling.

§ 17. Opplysninger om forhold som kan medføre fare for pasienter

Helsepersonell skal av eget tiltak gi tilsynsmyndighetene informasjon om forhold som kan medføre fare for pasienters sikkerhet.

Til § 17

Bestemmelsen fastslår at helsepersonell på eget initiativ plikter å gi tilsynsmyndighetene opplysninger om forhold som kan sette pasienters helse og liv i fare. Det er tilstrekkelig at forholdet representerer en fare, slik at skade ikke behøver å ha inntrådt. «Fare for pasienters sikkerhet» skal tolkes strengt og innebærer at forholdet må være av en slik art at det er påregnelig/sannsynlig at pasienters helsetilstand kan forverres eller at pasienter påføres skade, smitte o l. Med «forhold» menes tiltak, rutiner, teknisk utstyr, svikt og mangler i organiseringen av tjenesten, herunder manglende helsepersonell. Det kan også være enkeltpersoner som på bakgrunn av manglende personlige eller faglige kvalifikasjoner representerer en alvorlig fare for pasientens sikkerhet, for eksempel på bakgrunn av psykiske lidelser, rusmiddelmisbruk, manglende oppdatering av faglige kvalifikasjoner eller vilje til å innrette seg etter egne kvalifikasjoner.

Kapittel 4 Særskilte regler i tilknytning til autorisasjon

§ 18. Melding om helsepersonells virksomhet

Helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet skal gi melding til kommune eller fylkeskommune når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet som er omfattet av loven. Melding skal også gis ved virksomhetens opphør.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis, hvordan de skal registreres og formidles videre til et sentralt register.

Til § 18

Bestemmelsens er i sin generelle form ny. Dagens lovverk inneholder ingen generelle bestemmelser om meldeplikt. Enkelte lover og forskrifter har imidlertid meldebestemmelser om virksomhet. Dette gjelder bl a lege- og tannlegeloven, begge § 38, samt fysioterapeutloven § 5.

Bestemmelsens første ledd omfatter offentlig ansatte og privatpraktiserende eller privat ansatt helsepersonell når disse påtar seg arbeid som helsepersonell i privat virksomhet. Meldeplikten er obligatorisk. Den er for eksempel aktuell når en fysioterapeut, kiropraktor eller tannlege starter selvstendig virksomhet i en kommune. For fysioterapeuters vedkommende er bestemmelsen i hovedsak en videreføring av regelen i fysioterapeutloven § 5, men er noe utvidet da forslaget omfatter alt helsepersonell. Helsepersonell i privat spesialisthelsetjeneste skal gi melding til fylkeskommunen, mens helsepersonell i annen virksomhet skal gi melding til kommunen. Dette gjelder også for eksempel spesialister i sykehus som påtar seg andre oppgaver enn spesialisthelsetjeneste i privat virksomhet.

Annet ledd er en forskriftshjemmel for utfyllende bestemmelser om meldeplikten etter første ledd. Bestemmelsen hjemler opprettelse av et register inneholdende disse opplysningene.

§ 19. Melding til arbeidsgiver om bierverv og andre engasjement i annen virksomhet

Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal av eget tiltak gi arbeidsgiveren opplysninger om bierverv og engasjement, eierinteresser o l i annen virksomhet som vil kunne komme i konflikt med hovedarbeidsgivers interesser.

Arbeidsgiveren kan i tillegg kreve at helsepersonell med autorisasjon eller lisens gir opplysninger om all helsefaglig virksomhet som helsepersonellet utfører som selvstendig næringsdrivende, for andre arbeids- eller oppdragsgivere i Norge eller i utlandet, og om eierinteresser, samarbeidsforhold o l.

Det skal gis opplysning om virksomhetens navn og arten og omfanget av helsepersonells bierverv eller engasjement.

Denne bestemmelsen begrenser ikke plikten til å opplyse om bierverv som følger av avtale eller andre rettsregler.

Til § 19

Bestemmelsen er ny. Den må sees i sammenheng med arbeidsgivers styringsrett og adgang til å avtale ordninger for innhenting av informasjon. Arbeidsgiver vil i kraft av alminnelige arbeidsrettslige prinsipper ha adgang til å hindre helsepersonell i å ha engasjementer som innebærer en konflikt med hovedarbeidet.

Første ledd angir en plikt for helsepersonell til av eget tiltak å melde fra til arbeidsgiver der de har et bierverv av en art som vil kunne innebære en interessekonflikt med arbeidsgiver. Vurderingen er objektiv. Det innebærer at det ikke er den enkeltes subjektive oppfatning av om det foreligger et potensiale for en interessekonflikt som er avgjørende. Det er likevel den enkelte helsearbeider som i første omgang må vurdere om deres bierverv kan føre til en interessekonflikt med arbeidsgiver. Begrepet interessekonflikt må tolkes vidt og dekker alle slags habilitets- og lojalitetskonflikter. Plikten omfatter enhver potensiell interessekonflikt i forhold til arbeidsgiver som helhet, ikke bare det som dreier seg om ens egen yrkesutøvelse. Det understrekes at innholdet i plikten til å melde fra om bierverv er det samme uansett hvordan helsepersonell subjektivt vurderer spørsmålet. Det er ikke avgjørende om det eksisterer en aktuell interessekonflikt. Dersom det foreligger en mulighet for det, enten nå eller i overskuelig fremtid, inntrer meldeplikten. For eksempel hvis en lege har betydelige eierinteresse i et legemiddelfirma, vil dette kunne reise spørsmål ved vedkommendes habilitet ved legemiddelforskrivning. Helsepersonell skal under hele arbeidsforholdet være oppmerksom på mulige interessekonflikter.

Et eksempel på en interessekonflikt hvor meldeplikten inntrer er der helsepersonellet kommer i en direkte konkurransesituasjon med arbeidsgiver. En lege på et sykehus sender for eksempel prøver til analyse i et privat laboratorium der han har sterke eierinteresser fremfor å vente den tiden det tar å få prøvene fra arbeidsgivers eget laboratorium. Det avgjørende etter bestemmelsen er ikke om en slik handling er faktisk faglig forsvarlig ut ifra hensynet til pasienten, men om eierinteressene i laboratoriet kan være egnet til å skape en lojalitetskonflikt med arbeidsgiver. Slik lojalitetskonflikt kan også oppstå i forhold til andre offentlig arbeidsgivere.

Et annet eksempel på interessekonflikt vil kunne oppstå der en offentlig ansatt lege henviser til en bestemt privat spesialist (virksomhet) der hun selv arbeider på kveldstid. Som i forrige eksempel kan det godt være at en slik henvisning er kurant ut i fra rene faglige hensyn. Det som utløser plikten etter første ledd er derimot om det faktum at legen har bierverv i denne virksomheten er egnet til å svekke tilliten til den offentlige ansatte lege og hennes beslutninger, eller det kan reises tvil om hennes lojalitet overfor arbeidsgiver. Det er viktig for tilliten til de offentlige helsetjenester at det ikke oppstår tvil om at avgjørelser tas av hensyn til pasienten og /eller en fornuftig forvaltning av offentlige interesser, og ikke av hensyn til egne eierinteresser i privat praksis.

Departementet vil presisere at meldeplikten omfatter arbeid som helsepersonell utfører i selvstendig næringsvirksomhet eller for privat eller offentlig arbeidsgiver i Norge eller i utlandet. Bierverv kan imidlertid også omfatte enkeltstående oppdrag, som sakkyndig e l, deltakelse i forskningsprosjekter med ekstern finansiering m v. Det er først og fremst helsepersonellfaglige bierverv som vil omfattes av reglene om meldeplikt. Selvstendig erverv, samarbeidsforhold, så vel som eierskap for eksempel i form av aksjer, vil også være omfattet.

Annet ledd gir en meldeplikt som kan aktiveres av arbeidsgiver hvis denne har behov for opplysninger om de ansattes bierverv. Denne meldeplikten innebærer at helsepersonellet skal gi opplysninger om alle bierverv og engasjementer i annen virksomhet når arbeidsgiver ber om det, uavhengig av deres egenvurdering av konfliktpotensialet. Dette gjelder også ulønnet virksomhet. Det understrekes at helsepersonells plikt etter første ledd til å melde fra om bierverv som kan medføre interessekonflikter gjelder uavhengig av om arbeidsgiver benytter muligheten i annet ledd eller ikke. Der hvor arbeidsgiver velger å be om opplysninger er helsepersonell like fullt forpliktet til å melde fra om potensielle interessekonflikter som oppstår etter at arbeidsgiver har fått informasjon. Velger arbeidsgiver å ikke be om opplysninger har dette ingen konsekvenser for helsepersonells plikt til å melde fra etter hovedregelen i første ledd. Som etter første ledd plikter helsepersonell å foreta en løpende egenvurdering av sine biervervs potensiale for interessekonflikter med hovedarbeidsgiver.

Arbeidsgiver kan be om opplysninger både fra arbeidstagere enkeltvis, fra enkelte helsepersonellgrupper og fra virksomhetens ansatte samlet sett.

Tredje ledd angir hvilke opplysninger som skal gis.

Unnlatelse av å oppfylle meldeplikten kan medføre sanksjoner både fra arbeidsgiver og fra tilsynsmyndighetene. Det understrekes at rettsvillfarelse eller god tro ikke fritar for ansvar.

Fjerde leddpresisere at denne bestemmelsen ikke begrenser plikt til å informere om bierverv i avtale eller annet regelverk.

§ 20. Forsikring

Helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet, skal ved forsikring stille sikkerhet for det økonomiske ansvar som kan oppstå overfor pasienter i forbindelse med yrkesutøvelsen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring.

Til § 20

Bestemmelsen er i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett om sikkerhetsstillelse i legeloven § 5, tannlegeloven § 4 og i kiropraktorforskriften. Uaktsomhetskravet suppleres imidlertid med objektiviserte regler, i tråd med lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven). Pasienten må således ikke ved krav om erstatning bevise at helsepersonellet kan bebreides for at skaden har inntrådt.

Første ledd: Bestemmelsen inneholder en generell plikt for helsepersonell med autorisasjon eller lisens som driver privat virksomhet om å sørge for økonomisk sikkerhet ved forsikring. At plikten er knyttet til helsepersonell med autorisasjon eller lisens, må sees i sammenheng med lovens definisjon av helsepersonell i § 3. I privat tjeneste vil det kun være autoriserte og deres medhjelpere som ansees som helsepersonell. Plikten gjelder kun helsepersonell som kan gjøres økonomisk ansvarlig for feil under yrkesutøvelsen. Det vil være helsepersonell med ansvar for helsehjelpen til pasienten. Hvis autorisert helsepersonell i privat virksomhet overlater ansvar for undersøkelser, behandling og oppfølgning av en pasient til en medhjelper, vil vedkommende samtidig ha et ansvar for at medhjelperens yrkesutøvelse er forsikret, enten ved egen forsikring eller ved at den autorisertes forsikring også dekker medhjelperen.

Autorisert helsepersonell som behandler pasienter i offentlig helsetjeneste og utdanningsinstitusjoner plikter ikke å sørge for egen forsikring. Det forutsettes at arbeidsgiver sørger for slik økonomisk sikkerhet.

Annet ledd: Departementet kan gi nærmere bestemmelser om plikten til forsikring. Dette gjelder bl a pliktens omfang, karakter og beløpets størrelse. Departementet kan også gi bestemmelser om helsepersonell hjemmehørende i andre EØS-land med forsikring i utenlandske forsikringsselskap når dette er nødvendig for å oppfylle reglene i EØS-avtalen.

Kapittel 5 Taushetsplikt og opplysningsrett

§ 21. Hovedregel om taushetsplikt

Helsepersonell skal hindre at andre får adgang eller kjennskap til opplysninger om folks legems- eller sykdomsforhold eller andre personlige forhold som de får vite om i egenskap av å være helsepersonell.

Til § 21

Formålet med bestemmelsene som stiller krav til informasjonsbehandling, er å bidra til en rasjonell og betryggende forvaltning av helseopplysninger. Formålet med taushetspliktbestemmelsene er å verne pasientens integritet og sikre befolkningens tillit til helsetjenesten og helsepersonell. Taushetspliktbestemmelsene skal hindre at pasienter unnlater å oppsøke helsetjenesten ved behov for helsehjelp. Pasienten skal følge seg trygg på at de opplysninger som gis i forbindelse med helsehjelpen ikke nyttes i andre sammenhenger.

Bestemmelsen er en videreføring av legeloven § 31 og tannlegeloven § 31, og en kodifisering av praksis når det gjelder annet autorisert helsepersonell. Det er imidlertid nytt at alt helsepersonell som yter helsehjelp (jf § 3) omfattes av den yrkesmessige taushetsplikt. Hensynet til pasientens personvern tilsier at taushetsplikten skal gjelde uavhengig av hvem som får slik informasjon. Bestemmelsen innebærer ingen liberalisering når det gjelder informasjonstilgang for personell. Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom helsepersonell kan kun skje når det er nødvendig for behandling og oppfølgning av pasienten, eller hvor det foreligger annet rettslig grunnlag for å gi slik informasjon. Personell som har til oppgave å motta helseopplysninger for videreformidling eller rådgivning, ved akuttmottak eller i kommunikasjonssystemer i helsetjenesten, vil enten ha taushetsplikt som medhjelpere til helsepersonell eller de vil falle inn under spesialisthelsetjenestelovens eller kommunehelsetjenstelovens bestemmelser om taushetsplikt. Taushetsplikten omfatter også opplysninger man får tilgang til utenfor tjenesteforholdet, så lenge helsepersonellet mottar disse i egenskap av å være helsepersonell. Dette er i tråd med domstolenes tolkning av taushetspliktens rekkevidde på et beslektet saksfelt (sosialtjenesten). Hvis helsepersonell utfører administrative oppgaver og ikke utøver sin profesjon som f eks lege eller sykepleier, gjelder ikke taushetsplikten her. Helsepersonellet vil i tilfelle komme inn under forvaltningslovens taushetspliktbestemmelser, forutsatt at det er snakk om et offentlig tjenesteforhold.

Taushetsplikten er ikke bare er en passiv plikt til å tie, men også en aktiv plikt til å hindre uvedkommende i å få tilgang til taushetsbelagt informasjon. Forsvarlig håndtering og oppbevaring av pasientopplysninger er en forutsetning for å etterleve den lovbestemte taushetsplikten.

§ 22. Samtykke til å gi informasjon

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene direkte gjelder, eller for andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker.

For personer under 16 år gjelder reglene i pasientrettighetsloven §§ 4-4 og 3-4 annet ledd tilsvarende for samtykke etter første ledd.

For personer over 16 år som ikke er i stand til å vurdere spørsmålet om samtykke av grunner som nevnt i pasientrettighetsloven § 3-3 annet ledd, kan nærmeste pårørende gi samtykke etter første ledd.

Til § 22

Bestemmelsen er en videreføring av legeloven §§ 31 og 32 og innebærer at helsepersonell gis en opplysningsrett, men ingen opplysningsplikt når den som har krav på taushet eller den som opplysningene angår gir samtykke til at opplysninger om en selv gis. For at samtykke skal være gyldig, forutsettes det at vedkommende har fått informasjon om hvilke opplysninger det gjelder, hvordan disse skal anvendes og eventuelle konsekvenser av dette. Samtykket må m a o være informert. Helsepersonell kan likevel nekte å gi opplysninger uten nærmere begrunnelse for dette. Samtykket behøver ikke å være skriftlig. Også indirekte og underforstått samtykke vil kunne være tilstrekkelig. Det er viktig at samtykket er gitt under omstendigheter som sikrer at det er skjedd frivillig, etter moden overveielse og med full oversikt over konsekvensene.

Hvis det åpenbart er i pasientens interesse, men vedkommende av en eller annen grunn ikke er i stand til å gi samtykke, kan slikt samtykke presumeres. Med åpenbart menes utvilsomt. Det må vurderes utfra opplysningenes art og vedkommendes formodede vilje.

Den mest aktuelle situasjonen er hvor en pasient er bevisstløs og hvor opplysningene er nødvendig for en adekvat medisinsk behandling av vedkommende. Det kan dessuten være opplysninger som er nødvendige utfra etterforskning av en alvorlig forbrytelse. I høringsnotatet var det også regulert kommunikasjonsadgang til andre i tilfeller der pasienten ikke var i stand til å samtykke (hypotetisk samtykke). Dette er utelatt her da slike tilfeller antas å falle inn under bestemmelsen om samarbeidende personell i § 25.

Bestemmelsen må sees i sammenheng med begrunnelsen for taushetsplikten, som bl a er hensynet til personens vern om egen integritet. Det følger derfor som en naturlig fortolkning at pasienten har adgang til å oppheve taushetsplikten. Bestemmelsen regulerer en adgang til å bygge på hypotetisk samtykke, hvis dette åpenbart må være pasientens vilje, men hvor pasienten ikke er i stand til å gi samtykke. Det vil normalt være hvis pasienten er bevisstløs eller død.

Hovedregelen er at barn mellom 12 og 16 år kan gi samtykke sammen med den eller de som har omsorgen. Bestemmelsen er en videreføring av prinsipper om medbestemmelse i barneloven og barnevernloven. Den åpner for at det kan gis særskilte bestemmelser med andre aldersgrenser. Det vises til pasientrettighetsloven §§ 4-3 og 4-4 med motiver.

§ 23. Begrensninger i taushetsplikten

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for:

1. at opplysninger gis den som fra før er kjent med opplysningene,

2. at opplysninger gis når ingen berettiget interesse tilsier hemmelighold,

3. at opplysninger gis videre når behovet for beskyttelse må anses ivaretatt ved at individualiserende kjennetegn er utelatt,

4. at opplysninger gis videre når tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi oppplysningene videre eller

5. at opplysningene gis videre etter regler fastsatt i lov eller i medhold av lov når det er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde.

Til § 23

Bestemmelsen gir en oppregning av de situasjoner taushetsplikten ikke gjelder. I slike tilfeller inntrer en opplysningsrett men ikke en opplysningsplikt. Oppregningen er ikke uttømmende, idet loven i de følgende bestemmelser inneholder ytterligere unntak fra taushetsplikt, f eks ved samarbeid med annet personell.

Pkt 1 Taushetsplikten gjelder ikke i forhold til den som fra før av er kjent med opplysningene. På den annen side er det ikke helsepersonells oppgave å bekrefte andres kunnskaper om pasienten med mindre det foreligger skjellig grunn til det.

Pkt 2 Ett moment her er hvorledes vedkommende pasient selv anser opplysningene og hvorvidt opplysningene etter sin art er å betrakte som sensitive.

Pkt 3 Unntaket gjelder bare der behovet for beskyttelse er betryggende ivaretatt ved den foretatte anonymisering.

Pkt 4 En videreføring av rettsstridsreservasjonen «særlige grunner» i legeloven § 31 er erstattet med «tungtveiende private eller offentlige interesser». Dette medfører ingen realitetsendring i forhold til gjeldende rett, men angir klarere den interesseavveining som skal foretas. Hensynene som taler for å bryte taushetsplikten, må veie vesentlig tyngre enn hensynet som taler for å bevare taushet, i alminnelighet vil det være nødrettsbetraktninger. Det vil være tilfeller hvor videreformidling av informasjon er egnet til å motvirke skader av et visst omfang, for eksempel hvis et helsepersonell får kunnskap om at pasienten er en kriminell som er til fare for sine omgivelser. Derimot vil ikke ethvert brudd på straffelovgivningen tilsi at taushetsplikten må vike. Ved spørsmål om mishandling, har det i praksis blitt vektlagt hvorvidt fornærmede selv «ønsker» saken anmeldt, samt overtredelsens omfang. Det er antatt at taushetsplikten først kan vike hvis det dreide seg om grov legemsbeskadigelse etter straffeloven.

Hvis pasienten er påvirket av alkohol, narkotika eller legemidler med bedøvende virkning, men likevel har tenkt å kjøre bil eller andre motorfartøyer, vil helsepersonell ha et ansvar for å forsøke å stanse vedkommende. Dersom en person som besitter våpen er i psykisk ubalanse og helsepersonellet blir kjent med dette, vil tilsvarende gjelde. Det kan skje ved konkrete råd, men hvor pasienten ikke er lydhør om dette, bør politi varsles. I disse situasjoner settes taushetsplikten til side av hensyn til å motvirke risiko for alvorlig skade på andre mennesker. Denne risiko må anses som en mer tungtveiende interesse enn taushetsplikten. Det er et moment i denne sammenhengen at pasienten står overfor en reell valgmulighet med hensyn til innrettelse. Hvis det er mulig, bør helsepersonell varsle pasienten om at politi kontaktes hvis f eks vedkommende setter seg bak rattet for å kjøre.

Pkt 5 For at taushetsplikten skal vike, må det i vedkommende lov eller bestemmelse gitt i medhold av lov være uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt at taushetsplikt ikke skal gjelde. En rekke bestemmelser gjør innskrenkninger i helsepersonells taushetsplikt, bl a meldepliktbestemmelser, bestemmelser om opplysning til trygden og til andre offentlige formål. De lovbestemmelser som gjør innskrenkning i taushetsplikten har forskjellig rekkevidde. Det er sjelden nødvendig å gi alle opplysninger helsepersonell sitter inne med, og taushetsplikten blir regelmessig bare opphevet i relasjon til bestemte grupper eller organer, f eks Statens helsetilsyn og folketrygdens organer.

Bestemmelser i denne loven eller andre lover kan innebære en opplysningsrett eller et pålegg om å fravike taushetsplikten under visse forutsetninger.

Det presiseres at det, så langt det er mulig, må tas hensyn til pasienten også når taushetsplikten fravikes.

§ 24. Opplysninger etter en persons død

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at opplysninger om en avdød person gis videre dersom vektige grunner taler for dette. I vurderingen av om opplysninger skal gis, skal det tas hensyn til avdødes antatte vilje, opplysningenes art og de pårørende og samfunnets interesser.

Nærmeste pårørende har rett til innsyn i journal etter en persons død hvis ikke særlige grunner taler mot det.

Til § 24

Bestemmelsen er en videreføring av legeloven § 37.

Avdødes formodede vilje innebærer en hypotetisk konstruksjon av hva pasienten ville ha ment når vedkommende ikke har gitt uttrykk for dette. Bestemmelsen åpner for at opplysninger kan gis til andre enn pårørende, for eksempel til politi, påtalemyndigheten eller domstolene i forbindelse med en etterforskning eller et privat søksmål.

Pårørende er definert i pasientrettighetsloven § 1-3 som: «ektefelle, registrerte partnere, person som lever i et ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med pasienten, myndige barn, foreldre eller andre med foreldreansvaret, myndige søsken, besteforeldre, verge eller hjelpeverge.» Den nærmeste er den av disse pasienten selv oppgir. Dersom den nærmeste ikke oppgis, er den nærmeste den av de pårørende som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med pasienten, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølge som er angitt.

§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell

Med mindre pasienten motsetter seg det, kan taushetsbelagte opplysninger gis til samarbeidende personell når dette er nødvendig for å kunne gi forsvarlig helsehjelp.

Taushetsplikt etter § 21 er heller ikke til hinder for at personell som bistår med elektronisk bearbeiding av opplysningene, eller som bistår med service og vedlikehold av utstyr, får tilgang til opplysninger når slik bistand er nødvendig for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon.

Personell som nevnt i første og andre ledd har samme taushetsplikt som helsepersonell.

Til § 25

Bestemmelsens innhold når det gjelder samarbeidende helsepersonell tilsvarer i hovedsak bestemmelsen i legeloven § 34. Det er foretatt en endring i begrepsbruken «samarbeidende personell» er brukt i stedet for «helsepersonell og medhjelper». Dette er gjort for å synliggjøre at opplysninger kan gis andre enn medhjelpere, for eksempel til helsepersonell i andre avdelinger i sykehus eller til helsepersonell utenfor sykehuset eller i andre virksomheter. Vurderingstema er om kommunikasjonen tjener pasientbehandlingen og ivaretar hensynet til pasientens selvbestemmelsesrett. Pasienten skal så langt råd er være kjent med at det utleveres opplysninger om han i samarbeidsøyemed, og kan motsette seg dette. Det kan likevel tenkes tilfeller der helsepersonell, ut fra kravet til forsvarlig helsehjelp, kan utlevere opplysninger til samarbeidende personell selv om pasienten motsetter seg det. Det vises til det som er uttalt i spesielle motiver til § 45.

Begrunnelsen for bestemmelsen er å ivareta pasientens behov for oppfølgning og for å bidra til forsvarlige, rasjonelle og hensiktsmessige forhold i helsetjenesten.

I bestemmelsen er det åpnet for at teknisk personell kan få tilgang på taushetsbelagt informasjon, men samtidig inntatt et krav om at slik informasjon ikke skal gjøres tilgjengelig såfremt det ikke anses «nødvendig» for å oppfylle lovbestemte krav til dokumentasjon. Dette kravet tar sikte på at det både må være nødvendig med teknisk bistand og at denne igjen forutsetter at taushetsbelagt informasjon må gis. Det vil m a o ikke anses nødvendig hvis opplysningene kan anonymiseres. I denne sammenheng har departementet funnet det nødvendig å nevne edb-personell særskilt. Dette er begrunnet i at helsepersonell i praksis gjerne vil være avhengig av hjelp fra edb-personell til bl a vedlikehold og oppgradering av systemene og til gjenfinning av tapte data.

Edb-personell og andre som samarbeider med helsepersonell har samme taushetsplikt som helsepersonell.

Opplysninger til bruk av forskning faller utenfor denne regelen, se § 29.

§ 26. Opplysninger til virksomhetens ledelse og til administrative systemer

Den som yter helsehjelp, kan gi opplysninger til virksomhetens ledelse når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp, eller for internkontroll og kvalitetssikring av tjenesten. Opplysningene skal så langt det er mulig, gis uten individualiserende kjennetegn.

Den som yter helsehjelp, skal uten hinder av taushetsplikten i § 21 gi vedkommende virksomhets pasientadministrasjon pasientens personnummer og opplysninger om diagnose, eventuelle hjelpebehov, tjenestetilbud, innskrivnings- og utskrivningsdato samt relevante administrative data.

Reglene om taushetsplikt gjelder tilsvarende for personell i pasientadministrasjonen.

Til § 26

Det er nytt at den som yter helsehjelp kan gi slike opplysninger til ledelsen av virksomheten. Bestemmelsen gir en videre adgang til å kommunisere pasientopplysninger enn de øvrige unntak i taushetspliktlovgivningen gir hjemmel for. Utleveringsadgangen begrenses ut fra formålet. Det er kun opplysninger som trengs for å gi helsehjelp eller for internkontroll og kvalitetssikring som kan gis. Normalt vil det ikke være nødvendig å gi opplysninger om pasientens identitet. Dersom dette likevel er aktuelt, kan pasienten motsette seg utleveringen. Det forutsettes en viss aktivitet fra pasientens side. Det innebærer at det ikke er påkrevd å spørre pasienten i det enkelte tilfelle, med mindre man har grunn til å tro at pasienten ville ha innvendinger hvis han/hun ble spurt.

Bestemmelsens annet ledd pålegger helsepersonell plikt til å utlevere opplysninger til pasientadministrative system. Pasientadministrative system er systemer som etableres for å administrere den enkelte behandlingsenhet. Slike systemer er i ulik grad koblet opp til pasientjournalsystemer. Opplysninger i de pasientadministrative systemene er ofte de samme som tradisjonelt ligger i en pasientjournal. Dette kan være diagnosekoder, operasjonskoder, henvisningsårsak o s v. Et annet eksempel er systemer for ventelisteføring hvor sykehusene trenger oversikt over pasienter som venter på behandling. Pasientadministrative systemer omfatter systemer innen den enkelte behandlingsenhet, og omfatter både systemer innen spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten. Det er kun opplysninger fra helsepersonell til slike systemer som reguleres i bestemmelsen. Eventuell utlevering av opplysninger fra pasientadministrative systemer til lokale, regionale eller sentrale helseregistre som ikke er opprettet for administrasjon av helsetjenesten, trenger egen lovhjemmel. Lovens opplisting av pasientopplysninger er uttømmende. Det vil si at det ikke er adgang til å lagre andre pasientopplysninger i sykehusets pasientadministrative system enn de opplysninger loven regulerer. Bakgrunnen for dette er at det er ønskelig å ha en viss kontroll med hvilke data sykehusenes og kommunehelsetjenestens registreringssystemer har tilgang til.

§ 27. Opplysninger som sakkyndig

Taushetsplikt etter § 21 er ikke til hinder for at helsepersonell som opptrer som sakkyndig gir opplysninger til oppdragsgiver, dersom opplysningene er mottatt under utførelse av oppdraget og har betydning for dette.

Den som opptrer som sakkyndig, skal gjøre pasienten oppmerksom på oppdraget og hva dette innebærer.

Til § 27

Bestemmelsen første ledd er en videreføring av gjeldende rett nedfelt i legeloven og tannlegeloven § 33. Hvis helsepersonell opptrer som sakkyndige overfor helsemyndighetene, gjelder bestemmelsen i § 30.

Det vises til pkt 11.7.3 i de generelle motiver.

§ 28. Opplysninger til arbeidsgiver

Departementet kan gi forskrift om adgangen til å gi opplysninger om en arbeidstakers helseforhold videre til arbeidsgiveren, i den grad opplysningene gjelder arbeidstakerens skikkethet til et bestemt arbeid eller oppdrag.

Til § 28

Bestemmelsens første setning tilsvarer dagens legelov § 35.

Mens bestemmelsen i § 27 forutsetter at det foreligger et oppdrag fra tredjemann, tar bestemmelsen her utgangspunkt i at legen representerer pasienten, men en annen person/instans ber om opplysninger som helsepersonellet er kilden til.

Arbeidsgivere har ofte interesse av arbeidstakers helsetilstand m v og krever iblant opplysninger. Det kan være sykemelding ved fravær fra arbeid, eller helseattest med tanke på skikkethet.

På den ene side må det tas hensyn til personvern for arbeidstaker, vern mot urimelige helsekrav og mot indiskresjon. På den andre side må det tas hensyn til vern mot skade og beskyttelse av arbeidstakerens eller andres helse. Vern av arbeidsmiljø og beskyttelse mot smittespredning er andre hensyn som kan legitimere krav på helseattest fra arbeidsgivers side. Dette kan føre til at de regler som bør gis, vil kunne variere for de forskjellige yrker og for forskjellige slags sykdommer, skader og helsemessige problemer.

I lovforslaget er adgangen til å gi opplysninger begrenset til helse, sykdom og skade. Opplysningene kan omfatte skikkethet og egnethet for arbeide. Opplysninger om personlige og helsemessige forhold skal bare kunne gis i samråd med pasienten, med mindre annet lovgrunnlag foreligger for å kunne gi opplysningene. Et slik lovgrunnlag kan for eksempel være bestemmelser i folketrygdloven.

§ 29. Opplysninger til andre formål

Departementet kan bestemme at opplysninger kan eller skal gis til bruk i forskning, og at det kan skje uten hinder av taushetsplikt etter § 21. Til slikt vedtak kan knyttes vilkår. Reglene om taushetsplikt etter denne lov gjelder tilsvarende for den som mottar opplysningene.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om bruk av taushetsbelagte opplysninger i forskning.

Departementet kan i forskrift regulere helsepersonells rett til utlevering og bruk av taushetsbelagte opplysninger til andre formål enn helsehjelp, når pasienten har gitt samtykke. Det gjelder formål som forsikring, kredittinstitusjoner o l.

Til § 29

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett uttrykt i legeloven og tannlegeloven §§ 36 annet ledd. Bestemmelser om adgang til å dispensere fra taushetsplikten i forbindelse med forskning finnes også i psykologloven § 6 tredje ledd, ortopediingeniørloven § 8 og helsepersonelloven § 5. Begrepene medisinsk og odontologisk forskning i legeloven og tannlegeloven er erstattet med begrepet forskning, for å unngå en utilsiktet innsnevring av virkeområdet.

Bestemmelsens annet ledd er tatt inn ut i fra behovet for å regulere bruk av helseopplysninger til andre formål enn helsehjelp. Ved denne forskriftshjemmelen har departementet mulighet til raskt å gripe inn i uønsket praksis på dette området.

Kapittel 6 Opplysningsplikt m v

§ 30. Opplysninger til tilsynsmyndigheten

Helsepersonell skal gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomhetens lokaler, og gi alle de opplysninger som ansees påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak o l som kreves av tilsynsmyndigheten.

Til § 30

Bestemmelsen er en presisering og videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen omfatter helsepersonell både i offentlig og privat virksomhet.

Første ledd:Forslaget innebærer en utdypning av helsepersonells plikt til å gi tilsynsmyndigheten adgang til virksomheten, samt plikt til å gi opplysninger til tilsynsmyndigheten. Tilsynet skal være rettet mot helsepersonells yrkesutøvelse. Bestemmelsen har som formål å gi helsemyndighetene tilgang til opplysninger som relaterer seg til denne yrkesutøvelsen. Bestemmelsen gir ikke adgang til å kreve utlevert opplysninger der helsepersonell er pasienter. Helsepersonell har i slike tilfeller krav på samme beskyttelse rundt sin private sfære som andre pasienter. Dersom tilsynsmyndigheten ønsker adgang til pasientopplysninger om personellet, må dette skje etter vedkommendes samtykke, eventuelt med hjemmel i andre unntaksbestemmelser, jf plikten for helsepersonell til å underkaste seg sakkyndig undersøkelse i § 60.

Etter første ledd inntrer plikten etter tilsynsmyndighetens henvendelse til helsepersonell eller helsetjenesten. For det første skal helsepersonell la fylkeslegen og Statens helsetilsyn få fysisk adgang til virksomheten ved tilsynsbesøk. For det andre skal helsepersonell uten hinder av taushetsplikten forklare seg og utlevere opplysninger i enhver form til tilsynsmyndigheten når dette kreves. Bestemmelsen omfatter alle slags opplysninger som finnes i dokumenter, pasientjournaler, røntgenbilder, lyd- og billedopptak samt opplysninger lagret på mikrofilm, diskett, CD-rom eller lignende. Bestemmelsen er også forutsatt å skulle omfatte den tekniske utvikling med hensyn til fremtidige muligheter for å lagre opplysninger.

§ 31. Opplysninger til nødetater

Helsepersonell skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.

Til § 31

I hovedtrekk innebærer bestemmelsen en presisering av nødrett i disse situasjoner. Den gjelder helsepersonell generelt. Taushetsplikten skal tilsidesettes ved fare for personers sikkerhet, eller hvis det foreligger fare for øket skadeomfang hvis bistand fra andre nødetater ikke innhentes. Det vil være ved behov for sikring av skadested, for eksempel ved utrykning for å hjelpe en person som er blitt utsatt for vold, uten visshet om gjerningspersonen fortsatt utøver vold, eller det kan være ved utrykning til trafikkulykke på trafikkert vei. Det kan dessuten være fare som berettiger tilsidesettelse av taushetsplikten ved kombinerte ulykker/katastrofer som forutsetter bistand fra ulike nødetater, brann, politi og helsepersonell. Et fellestrekk i disse situasjoner er at det vil være behov for informasjonsformidling for å ivareta andre mer tungtveiende interesser enn taushetsplikten. Det vil være å verne om liv og helse, eller å hindre store materielle skader. Et annet fellestrekk er også at det ofte er liten tid til rådighet, og at denne tiden kan være avgjørende for mulighetene til å begrense skadeomfanget. På denne bakgrunn kan det ikke alltid kreves visshet om at det foreligger en situasjon hvor taushetsplikten rettmessig kan tilsidesette. Det vil være tilstrekkelig at det utfra situasjonen er gjort adekvate forsøk på å få klarhet i situasjonen. Hvis det på denne bakgrunnen kan synes nødvendig med bistand fra andre nødetater, skal disse varsles.

Ved trafikkulykker kan det være nødvendig å varsle politiet, med mindre pasienten motsetter seg slik varsling.

I bestemmelsen åpnes det for at helsepersonell kan gi opplysninger for å avverge alvorlige skader på mennesker. Denne opplysningsretten vil normalt ikke gå lenger enn det som følger av det generelle unntaket i § 23 nr 4, se kommentarer til denne. Den innebærer imidlertid at helsepersonell kan gi opplysninger utover det som følger av opplysningsplikten i straffelovens § 139. Dette kan f eks være aktuelt for å avverge forbrytelser som ikke er oppregnet i denne bestemmelsen, eller hvor øvrige vilkår ikke er oppfylt. Det kan f eks være for å hindre at en person som verbalt eller fysisk gir uttrykk for å ville utøve vold - får utfolde seg. Bestemmelsen åpner også for at helsepersonell kan kontakte politiet for å hindre at en person som er påvirket av legemidler, narkotiske stoffer eller alkohol kjører bil.

§ 32. Opplysninger til sosialtjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter § 21.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til sosialtjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade, jf lov om sosiale tjenester § 6-2a. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om sosiale tjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

Til § 32

Bestemmelsen er for det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett. I dagens lovverk er opplysningsplikt til sosialtjenesten gitt eksplisitt til enkelte grupper. Det gjelder leger jf. legeloven § 34a, og tilsvarende bestemmelser finnes i lover for tannleger, fysioterapeuter, sykepleiere, psykologer og jordmødre.

I første ledd knyttes plikten til det helsepersonell som yter helsehjelp. Vanligvis vil det være leger, tannleger, psykologer, jordmødre og sykepleiere. Disse innehar nødvendige faktiske opplysninger og faglige kvalifikasjoner til å kunne vurdere om vilkåret er oppfylt, og hvilke opplysninger det er relevant å utlevere. Endringen gjøres for å knytte opplysningsplikten til de grupper som etter forslaget får en selvstendig dokumentasjonsplikt. Dersom opplysninger kan gis uten hinder av taushetsplikt, f eks etter samtykke fra pasienten, plikter helsepersonell å samarbeide med sosialtjenesten.

Andre ledd: I påleggstilfellene bør helsepersonellet få informasjon slik at formålet med bestemmelsen på en bedre måte ivaretas. På dette grunnlaget kan helsepersonellet vurdere om vilkåret for utlevering av opplysninger er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Pålegg om å gi opplysninger kan påklages til Fylkesmannen etter forvaltningsloven § 14, forutsatt at helsepersonellet ikke er underlagt kommunal instruksjonsrett.

Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles. Dette er imidlertid ikke et lovbestemt krav, men følger av prinsippet om at pasienter så langt mulig bør rådspørres og delta i beslutningsprosessen. I samsvar med de øvrige bestemmelser om unntak fra taushetsplikten, mener departementet at samtykke bør forsøkes innhentet der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på fosteret. Dersom det er fare for at den gravide rusmiddelmisbrukeren forsvinner e l, vil innhenting av samtykke kunne være i strid med bestemmelsens formål.

Tredje ledd inneholder bestemmelse om at det i institusjoner skal utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av opplysninger til formål som nevnt. Det innebærer at en person skal sørge for at opplysninger blir gitt etter at det er foretatt en grundig vurdering av om vilkåret for utleveringen er til stede. Denne personen må foreta en samordning samt en viss styring med hva slags informasjon som gis. Forslaget tar sikte på å forhindre at flere personer på bakgrunn av forskjellig vurderingsgrunnlag utleverer opplysningene.

§ 33. Opplysninger til barneverntjenesten

Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side.

Uten hinder av taushetsplikt etter § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf lov om barneverntjenester § 4-10, § 4-11 og § 4-12. Det samme gjelder når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker, jf nevnte lov § 4-24.

Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av lov om barneverntjenester, skal helsepersonell gi slike opplysninger.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha ansvaret for utleveringen av slike opplysninger.

Til § 33

Bestemmelsen en videreføring av gjeldende rett. Forslaget innebærer imidlertid visse mindre endringer. I dagens lovverk er opplysningsplikt til barnevernstjenesten gitt eksplisitt til enkelte grupper. Det gjelder leger etter legeloven § 34a. Tilsvarende bestemmelser finnes i lover for tannleger, fysioterapeuter, sykepleiere, psykologer og jordmødre.

Plikten knyttes til det helsepersonell som yter helsehjelp. Vanligvis vil det være leger, tannleger, psykologer, jordmødre og sykepleiere. Disse innehar nødvendige faktiske opplysninger og faglige kvalifikasjoner til å kunne vurdere om vilkåret er oppfylt, og hvilke opplysninger det er relevant å utlevere. Endringen gjøres for å knytte opplysningsplikten til de grupper som etter forslaget får en selvstendig dokumentasjonsplikt.

I påleggstilfellene bør helsepersonellet få informasjon slik at formålet med bestemmelsen på en bedre måte ivaretas. Barneverntjenesten må gi de opplysninger som er nødvendige for at helsepersonellet skal få tilstrekkelig informasjon til å forstå hva slags opplysninger som skal gis. På dette grunnlaget kan helsepersonellet vurdere om vilkåret for utlevering av opplysninger er oppfylt, og hvilke opplysninger som skal gis. Pålegg om å gi opplysninger kan påklages til Fylkesmannen etter forvaltningsloven § 14, forutsatt at helsepersonellet ikke er underlagt kommunal instruksjonsrett.

Barn defineres i denne bestemmelsen på samme måte som i lov om barneverntjenester av 17 juli 1992 nr 100 § 1-3. Dette vil i hovedsak si personer under 18 år.

Helsepersonellet bør så langt det er mulig og hensiktsmessig informere pasienten før opplysninger videreformidles, jf kommentarene til § 32. I samsvar med de øvrige bestemmelser om unntak fra taushetsplikten, mener departementet at samtykke normalt bør forsøkes innhentet der et slikt forsøk ikke kommer i strid med formålet med bestemmelsen, som er å avhjelpe en situasjon som kan medføre skade på barnet. Eventuell tilbakemelding fra barneverntjenesten til helsepersonellet kan gis i samarbeid med klienten og med klientens samtykke, jf barnevernloven § 6-7.

Når det gjelder siste ledd, henvises til kommentar til foregående paragraf, siste ledd.

§ 34. Opplysninger i forbindelse med førerkort og sertifikat

Lege, psykolog eller optiker som finner at en pasient med førerkort for motorvogn eller sertifikat for luftfartøy, ikke oppfyller de helsemessige kravene som stilles, skal oppfordre pasienten til å innlevere førerkortet eller sertifikatet. Dersom pasientens helsetilstand antas ikke å være kortvarig, skal helsepersonell som nevnt gi melding til offentlige myndigheter etter nærmere regler fastsatt av departementet i forskrift.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til gjennomføring og utfylling av første ledd, og kan gi reglene i første ledd tilsvarende anvendelse i forhold til pasienter som har tjeneste utenfor luftfartøy, dersom tjenesten har betydning for luftfartens sikkerhet.

Til § 34

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett for såvidt gjelder leger, med enkelte presiseringer. Bestemmelsen innfører også en plikt for psykologer og optikere. Dette anses hensiktsmessig av hensyn til trafikksikkerheten. Det vises til generelle merknader i kapittel 12 om opplysningsplikter.

I stedet for at helsepersonellet skal advare pasienten, vil departementet foreslå at ovennevnte helsepersonell skal oppfordre om at førerkort eller sertifikat blir innlevert til myndighetene som har utstedt førerkortet/sertifikatet eller til politiet. Kravet til varighet modifiseres til «ikke kortvarig». Departementet vil med det understreke at selv en antatt ikke-varig helsemessig tilstand kan tilsi at vilkåret for å gi opplysninger kan anses oppfylt. Det kan være en tilstand som varer noen uker. På den annen side vil helt midlertidige tilstander, som f eks rus, ikke innebære at vilkåret er oppfylt. En slik tilstand må imidlertid vurderes opp mot lovens generelle unntak fra taushetsplikt i § 23.

Kapittel 7 Meldeplikt

§ 35. Melding om fødsler

Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel til folkeregisteret. I meldingen skal det opplyses hvem som er far til barnet etter reglene i barneloven §§ 3 og 4, eller hvem moren har oppgitt som far til barnet i tilfeller der farskapet ikke er klarlagt. Departementet kan i forskrift bestemme at slike meldinger også skal inneholde andre opplysninger.

Dersom farskapet ikke er klarlagt eller foreldrene ikke lever sammen, skal fødselsmeldingen sendes til både folkeregisteret og bidragsfogden.

Det skal gis fødselsmelding selv om barnet er dødfødt.

Lege eller jordmor skal gi melding om fødsel eller svangerskapsavbrudd etter tolvte uke til Medisinsk fødselsregister i samsvar med forskrift gitt av Kongen.

Til § 35

Plikten til å melde om fødsler er i dag pålagt leger og jordmødre i forskrift gitt av Finansdepartementet av 25 oktober 1982 nr 1524. Ved denne lovbestemmelsen gir Sosial- og helsedepartementet plikten en lovmessig forankring. Bestemmelsens tre første ledd er i samsvar med gitte forskrifter.

Medisinsk fødselsregistering har pågått siden 1967 og skjer med grunnlag i to rundskriv fra Helsedirektøren. Om moren registreres navn, fødselsnummer, adresse, sivilstatus, ekteskapsår, tidligere barn, slektskap med barnefaren, helseforhold før svangerskapet, siste menstruasjons første blødningsdag og helseforhold under svangerskapet.

Det er uheldig at et personregister med et så vidt anvendelsesområde kun er basert på rundskriv fra Helsedirektøren. Det er videre tvilsomt om legeloven § 40 hjemler en så omfattende registrering det her er tale om. Det fremmes forslag om at meldeplikten til Medisinsk fødselsregister hjemles særskilt, samtidig som bestemmelsen forutsetter at meldeplikten spesifiseres i forskrifter gitt av Kongen. Når det gjelder registrering av slike opplysninger i medisinsk fødselsregister, må dette reguleres av konsesjonsvilkår gitt med hjemmel i personregisterloven. Meldeplikten omfatter også avsluttet svangerskap etter tolvte svangerskapsuke. Med avsluttet svangerskap menes fødsel, indusert fødsel, dødfødsel, spontanabort, nemndsbehandlede svangerskapsavbrudd i henhold til lov om svangerskapsavbrudd.

Hvilke opplysninger som skal meldes, må for øvrig vurderes i forbindelse med arbeidet med ny helseregisterlov.

§ 36. Melding om dødsfall

Leger skal gi erklæring om dødsfall som de blir kjent med i sin virksomhet. Departementet gir forskrifter om erklæringene.

Leger som har gitt legeerklæring om dødsfall, eller som har gitt helsehjelp til en person før vedkommende døde, skal gi kommunelegen nødvendige opplysninger om dødsårsaken. Kommunelegen skal gi opplysningene videre til dødsårsaksregisteret.

Er det grunn til å tro at dødsfallet er unaturlig, skal legen underrette politiet i samsvar med forskrift fastsatt av departementet.

Er etterforskning iverksatt for å avklare om døden er voldt ved straffbar handling, skal legen gi retten opplysninger av betydning for saken, dersom retten ber om dette.

Til § 36

Dette er en plikt som bare påhviler leger. Dødsfall utløser forskjellige rettsvirkninger og har lenge vært meldt myndighetene. Det vises her til Ot prp nr 1 (1979-80) s 109 flg. At en person er død, er i utgangspunktet ikke underlagt taushetsplikt.

Første og annet ledd: Legen plikter å gi opplysning om dødsårsak av hensyn til dødsårsaksstatistikken. Dette vil kunne omfatte diagnoser og andre omstendigheter i forbindelse med dødsfallet som kan si noe om dødsårsaken. Dette kan være sensitive opplysninger avhengig av hva som er dødsårsaken. Dødsmelding forutsetter at navn oppgis. Det sentrale Dødsårsaksregisteret føres av Statistisk Sentralbyrå på oppdrag av Helsedirektoratet (Statens helsetilsyn). Statens helsetilsyn står som registerfører. Registeret inneholder opplysninger om avdødes fødselsnummer, bosted, sivil status o s v, samt opplysninger om dødsfallet. Det kan registreres inntil fire diagnoser, opplysninger om ulykkes/selvmordssted, misbruk av narkotika, død i fengsel/arrest og mer tekniske opplysninger. Bestemmelsen forutsetter at leger som blir tilkalt til en døende eller til en som er død, vil ha en plikt til å vurdere den døde for å utferdige melding om dødsfall.

Meldingen skal sendes kommunelegen som vil pålegges et ansvar for videreformidling av meldingen til dødsårsaksregisteret. Se endring i kommunehelsetjenesteloven § 3-5.

Etter tredje ledd pålegges legen å melde fra om unaturlige dødsfall. Meldeplikten går foran taushetsplikten, men gjelder i første omgang bare det objektive faktum at legen antar det foreligger et unaturlig dødsfall (se for øvrig Ot.prp. nr 1 (1979-80) s 241). Med hensyn til hva som ligger i begrepet «unaturlig dødsfall» henvises til forskrifter av 15 mars 1982 nr 755.

Fjerde ledd: Settes etterforskning i gang, har legen plikt til å gi retten de opplysninger han har som kan ha betydning for saken. Da går hans plikt lenger enn den gjør ved underretning til politiet, og den går foran taushetsplikten. Det forutsetter at retten krever opplysninger av legen, det er ikke hans plikt å ta initiativet. Legen plikter ikke å forklare seg til politiet etter denne bestemmelsen, men etter departementets oppfatning har legen rett til også å gi politiet slik forklaring. Legen kan sitte med opplysninger som har betydning for saken, og som han mener det er riktig at kommer fram. Dette vil kunne lette og påskynde oppklaring av saken, og spare ham selv for å måtte møte til rettsmøte under sakens etterforskning.

§ 37. Melding til helseregistre m v

Kongen kan opprette og godkjenne helseregistre i den grad dette er nødvendig for en forsvarlig styring og utvikling av helsetjenesten. Kongen kan i forskrift pålegge helsepersonell med autorisasjon eller lisens å gi opplysninger til slike registre, og ellers gi nærmere bestemmelser om gjennomføringen av meldeplikten. Helsepersonell kan ikke pålegges å gi individualiserte opplysninger, med mindre dette er nødvendig for formålet med registeret. Opplysningene skal så langt det er mulig gis uten individualiserende kjennetegn.

Til § 37

Bestemmelsen erstatter dagens legelov § 42 som er en generelt utformet meldepliktsbestemmelse og som det hersker usikkerhet ved hvor langt rekker. I dag er såvel Kreftregisteret som Blinderegisteret opprettet med basis i denne bestemmelsen. Legeloven § 42 er drøftet i NOU 1993:22 - Pseudonyme helseregistre (Boe-utvalget). Boe-utvalget er av den oppfatning at bestemmelsen neppe har et så vidt anvendelsesområde som departementet tilsynelatende har lagt til grunn.

For å kunne bedre befolkningens helsetilstand, utvikle effektive forebyggende tiltak og planlegge en rettferdig og effektiv helsetjeneste, trengs informasjon på flere nivåer. Vi må ha kjennskap til hvordan forholdene er. Her er det behov for langsiktig kunnskapsutvikling (forskning), dokumentasjon gjennom utredninger og statistikk og mer konkrete styrings- og informasjonssystemer for å bygge kompetanse og viten om bakgrunnsforhold, årsakssammenhenger, effekter av tiltak og forebyggingsmuligheter. For å kunne styre og gi adekvate råd og veiledning, er det behov for omfattende bakgrunnsinformasjon (viten) relatert til målene for helsepolitikken og resultatene av tjenestetilbudene. For å kunne gi den enkelte et best mulig tilbud innen såvel forebygging som behandling, rehabilitering og pleie, er vi avhengig av informasjon om hvordan pasienten beveger seg i behandlingssystemet, hva helsehjelpen inkluderer, hva resultatet av helsehjelpen er og hva den faktisk koster. Gjeldende rett ivaretar ikke i tilstrekkelig grad helsemyndighetenes behov for innsamling og bearbeiding av slik informasjon. Disse problemene gjør seg gjeldende både i forhold til de tradisjonelle helseregistre, og de nært beslektede styrings- og informasjonssystemer som sentrale helsemyndigheter er avhengig av.

Problemområdet lar seg ikke løse gjennom ny lov om helsepersonell. Departementet foreslår imidlertid en forholdsvis omfattende meldepliktbestemmelse for å bøte på noen av de hjemmelsproblem som reiser seg i forbindelse med innsamling av helseopplysninger.

Bestemmelsen vil fange opp de meldepliktsordninger som i dag gjelder etter legeloven § 42. Registerområdet reiser en rekke spørsmål av personvernmessig karakter. Det bør ikke være kurant å opprette nye registere og informasjonssystemer. Tvert imot må det foretas en grundig avveining av behovet for ny informasjonssamling, og i hvilken utstrekning det er nødvendig med personidentifiserbare opplysninger. Dette understrekes ved å legge forskriftshjemmelen for opprettelse av nye registre og informasjonssystemer til Kongen.

Departementet vil komme tilbake til en mer grundig vurdering av disse problemstillinger i forbindelse med utarbeidelse av forslag til ny lov om helseregistre.

§ 38. Melding om betydelig personskade

Helsepersonell med autorisasjon eller lisens skal snarest mulig gi skriftlig melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsehjelp eller ved at en pasient skader en annen. Det skal også meldes fra om hendelser som kunne ha ført til betydelig personskade.

Meldeplikten for helsepersonell etter første ledd gjelder ikke dersom helseinstitusjonen har meldeplikt etter lov om spesialisthelsetjenesten § 3-3.

Til § 38

Dagens sykehuslov § 18 a pålegger helseinstitusjon som omfattes av loven å gi melding til fylkeslegen om betydelig personskade som voldes på pasient som følge av ytelse av helsetjenesten. Bestemmelsen er fulgt opp i forslaget til ny lov om spesialisthelsetjeneste. Det er imidlertid ikke etablert noen form for meldeplikt eller plikt til å håndtere avvikshendelser som finner sted i kommunehelsetjenesten eller i privat helsetjeneste, utover de plikter som følger av internkontrollbestemmelsen i tilsynsloven § 3. Departementet finner grunn til å innføre en tilsvarende meldeplikt i helsepersonelloven, idet de samme hensyn som begrunner avvikshåndtering for sykehusene gjør seg gjeldende for andre deler av helsetjenesten.

Kapittel 8 Dokumentasjonsplikt

§ 39. Plikt til å føre journal

Den som yter helsehjelp, skal nedtegne eller registrere opplysninger som nevnt i § 40 i en journal for den enkelte pasient. Plikten til å føre journal gjelder ikke for samarbeidende helsepersonell som gir hjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell.

I helseinstitusjoner skal det utpekes en person som skal ha det overordnede ansvaret for den enkelte journal, og herunder ta stilling til hvilke opplysninger som skal stå i pasientjournalen.

Departementet kan i forskrift pålegge helsepersonell som nevnt i første ledd å føre egen journal som pasienten oppbevarer selv (egenjournal).

Til § 39

Bestemmelsens utforming er ny. Ansvaret for å nedtegne opplysninger knyttes til helsehjelp og ikke som tidligere til profesjonsgruppene. Bestemmelser om journalføringsplikt er i dag gitt i legeloven § 43 og tannlegeloven § 40. I medhold av psykologloven § 5 er det gitt midlertidig forskrift av 25 september 1974 om psykologers virksomhet, for fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster er journalføring regulert i § 5 i forskrift av 9 juni 1978, for jordmødre i jordmorloven § 7, for ortopediingeniører i forskrift til ortopediingeniørloven og for optikere og kiropraktorer i lov om helsepersonell. For de øvrige grupper av offentlig godkjent helsepersonell (sykepleiere, hjelpepleiere, ergoterapeuter, fotterapeuter, radiografer, tannpleiere, vernepleiere og bioingeniører), har man ikke særskilte regler om journalføring. Disse har ikke noen selvstendig journalføringsplikt.

Første ledd: Den som yter helsehjelp og i den forbindelse gjør journalopptegnelser, har ansvar både for pasienten og for pasientens journal. Første ledd annet punktum innebærer at helsepersonell som gir helsehjelp etter instruksjon eller rettledning fra annet helsepersonell, kan ha journalføringsplikt dersom de rent faktisk er alene om å gi den aktuelle helsehjelpen, eller for øvrig har en selvstendig rolle. Kravet til selvstendighet for at journalføringsplikten skal inntre, innebærer at personell som har en støttende eller underordnet funksjon i forhold til annet helsepersonell, ikke har journalføringsplikt. Slikt personell kan imidlertid tildeles oppgaver i denne forbindelse, og plikten beror da på instruksjon fra den som har ansvaret for journalføringen, se nedenfor.

Pasientjournalen skal bestå av relevante opplysninger for helsehjelpen til en pasient. På denne bakgrunn skal det helsepersonell som gjør observasjoner eller forestår behandling og oppfølgning av pasient, skrive dette ned når dette har relevans. En lege vil for eksempel være ansvarlig for journalføring i etterkant av en operasjon for å dokumentere årsaker og forutsetninger for operasjonen, spesielle forholdsregler, hva han/hun har utført under operasjonen og hvordan eventuelle komplikasjoner ble håndtert. Anestesisykepleieren vil være ansvarlig for å journalføre data om hva slags anestesi pasienten har fått, herunder dosering og hvordan pasienten har reagert på dette. Andre sykepleiere vil for eksempel kunne være ansvarlig for å dokumentere at pasientens blodtrykk eller temperatur er målt og resultatene av dette, hvordan sårbehandlingen utvikler seg eller hva som er gjort av observasjoner hos for eksempel en intensivpasient. Fysioterapeutene vil kunne være ansvarlig for å dokumentere hvilke undersøkelser som er gjort, hva slags helsehjelp pasienten er gitt, hvilke øvelser som er utført og hvordan pasienten har reagert på dette. Jordmødre vil være ansvarlig for å dokumentere symptomer og funn ved svangerskapskontroll, hendelsesforløp under fødselen, hvilke smertestillende medikamenter og metoder som eventuelt ble benyttet, hvilke vurderinger som ble foretatt på hvilke tidspunkt og hvorledes morens tilstand under fødselen var. Ortopediingeniører vil være ansvarlig for å journalføre hvilke proteser som blir laget til de ulike pasientene, hvordan disse tilpasses, hvordan pasienten fungerer med protesene og eventuelle komplikasjoner og slitasjeskader. På samme måte vil tannpleier og tannlege måtte dokumentere hva som var formålet med undersøkelsen, objektive funn og subjektive symptomer, undersøkelser og prøver som er tatt, diagnose og aktuell behandling og eventuelle komplikasjoner under behandlingen.

Den som journalplikten påhviler, kan overføre utførelsen til andre. Dette innebærer for eksempel at en lege som er ansvarlig for diagnostisering kan overlate til en sykepleier eller annet personell å journalføre dette. Legen har imidlertid fortsatt hovedansvaret og må sørge for å kontrollere journalen hvis han mener dette er nødvendig. Sykepleieren på sin side har et selvstendig ansvar for journalføring av oppgaver som er underlagt seg, men kan overlate selve journalføringen til andre. Slik kan alt helsepersonell som er ansvarlig for journalføring overlate selve utførelsen til andre, d v s til annet helsepersonell eller til andre medhjelpere. Det må imidlertid vurderes i hvert enkelt tilfelle om det er hensiktsmessig og forsvarlig å overlate utførelsen til andre.

For at journalen skal fungere som et godt og hensiktsmessig arbeidsverktøy, må det foretas en koordinering av informasjonen og dokumentasjonen. Det foreslås derfor at det for den enkelte journal innen helseinstitusjoner skal utpekes en person som skal ha det overordnede beslutningsansvaret for denne, herunder journalens innhold. I utkastet til spesialisthelsetjenestelov er det i § 3-7 foreslått en forskriftshjemmel til å gi bestemmelser om pasientansvarlig lege og tilsvarende ordninger for andre grupper helsepersonell. I de generelle motiver er det vist til at den pasientansvarlige legen bør ha en funksjon i forhold til dette koordineringsbehovet. Det er samtidig påpekt at vedkommende ikke vil ha selvstendig beslutningsmyndighet hva angår behandling, dokumentasjon, informasjon o s v. Dersom det er behov for ytterligere koordinering og beslutninger, må det være opp til den enkelte virksomhetsledelse å sørge for at dette behovet ivaretas. En virksomhetsledelse kan naturligvis legge beslutninger til pasientansvarlig lege, men dette må avgjøres innen den enkelte institusjon. I helseinstitusjoner, er det den som utpekes til å ha det overordnede ansvaret for journalen som avgjør hvilke opplysninger som skal tas inn i journalen. «Helseinstitusjoner» omfatter etter definisjonen i § 3 institusjoner som hører under spesialisthelsetjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven.

Tredje ledd gir departementet hjemmel til å pålegge helsepersonell plikt til å føre journal som pasienten bringer med seg (egenjournal).

§ 40. Krav til journalens innhold m m

Journalen skal føres i samsvar med god yrkesskikk og skal inneholde korrekte og fullstendige opplysninger om pasienten og helsehjelpen, samt de opplysninger som er nødvendige for å oppfylle meldeplikt eller opplysningsplikt fastsatt i lov eller i medhold av lov. Journalen skal være lett å forstå for annet kvalifisert helsepersonell.

Det skal fremgå hvem som har ført oppplysningene i journalen.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pasientjournalens innhold og ansvar for journalen etter denne bestemmelse.

Til § 40

Definisjonen av pasientjournal er all informasjon om pasienten som lagres som grunnlag for undersøkelser, diagnostisering, behandling eller annen oppfølgning av pasienten. Også vedlegg regnes til journalen. Pasientjournalen, eller deler av den, kan oppbevares elektronisk på papir, bilder, lydmålere, bildeopptak, e l over en viss tid. Registre over flere pasienter regnes ikke som pasientjournal.

Det overordnede ansvaret for pasientjournalen tillegges den som utpekes av virksomhetsledelsen der grupper arbeider sammen og i helseinstitusjon. Ansvaret innebærer en plikt til å opprette journal, strukturere og avslutte journaler på forsvarlig vis, eller etter særskilte retningslinjer når det er gitt. Ansvaret for å strukturere journalen innebærer at journalen må ordnes slik at den fungerer som et arbeidsverktøy i samsvar med intensjonene. Journalen må gjøres lett tilgjengelig for de som skal anvende opplysningene som grunnlag for beslutninger om undersøkelser, behandling og annen oppfølgning av pasienten. Den som har ansvaret for journalen kan på dette grunnlaget beslutte at opplysninger tas ut p g a irrelevans eller dobbeltføring. Dette vil særlig være nødvendig når flere gjør nedtegnelser i samme journal. Det vises for øvrig til kommentarene under § 39.

Det forutsettes gitt nærmere bestemmelser om journalens innhold m m ved forskrift. Det kan herunder være behov for konkretisering av hvordan journalen skal utformes. Det bør vurderes om det er grunnlag for større grad av standardisering av journalen. Også dokumentasjon som røntgenbilder, prøvesvar m m regnes som del av journalen.

Departementet vil i forskrift kunne stille nærmere krav til innhold, hvordan opptegnelser skal føres, om oppbevaring og videre håndtering av opplysningene.

§ 41. Plikt til å gi pasienter innsyn i journal.

Den som yter helsehjelp, skal gi innsyn i journalen til den som har krav på det etter reglene i pasientrettighetsloven § 5-1.

I helseinstitusjoner skal den som har det overordnede ansvaret for journalen etter § 39, sørge for at det gis innsyn etter første ledd.

Til § 41

Etter gjeldende rett har pasienten som hovedregel rett til innsyn i egen journal med bilag.

Bestemmelser om innsyn har vi i dag blant annet i legeloven § 46, tannlegeloven § 43 og jordmorloven § 8. Forslaget er en videreføring av gjeldende rett. Den som yter helsehjelp, har en plikt til å gi pasienten innsyn i journalen. Bilag er ikke spesielt nevnt da det forutsettes å være en del av pasientjournalen, se § 40

Det vil fremgå av § 40 og eventuell forskrift med hjemmel i denne hva en journal skal inneholde og omfatte. Pasientene er gitt en korresponderende rett til innsyn. For at innsynsretten skal bli reell, må helsepersonell på anmodning gi en forklaring på faguttrykk o l. Helsepersonell er også på anmodning ansvarlig for å gjøre samers journaler tilgjengelige ved at de oversettes eller at det benyttes tolk. Departementet vil også bemerke at det vil følge av pasientens medvirkningsrett og helsepersonells informasjonsplikt, jf forslagets § 10, at helsepersonell må sørge for at pasienter med langvarige behandlingsforhold som hovedregel er kjent med innholdet i sin journal. Unntaket fra hovedregelen er utformet i nær overensstemmelse med forvaltningsloven § 19 bokstav c. For øvrig må det materielle innhold i innsynsretten leses ut av pasientrettighetsloven § 5-1.

§ 5-1, tredje ledd gir pasienter uten innsynsrett adgang til å oppnevne en representant som skal ha rett til innsyn. Det vil være viktig for pasienten å utpeke en representant denne har tillit til. På den annen side er det viktig at personen som utpekes er egnet til oppgaven og har evne til å vise diskresjon og ansvarsfølelse. Helsepersonellet som er ansvarlig for journalføring, vil kunne avvise en representant hvis denne anses uskikket. En ny representant vil også kunne avvises på dette grunnlag.

Av samme bestemmelse går det fram at innsyn ikke kan nektes når representanten er en lege eller en advokat. Begrunnelsen er at disse har taushetsplikt i tillegg til yrkesetisk og rettslig ansvar. Er imidlertid en advokat eller lege pasient og ønsker å se sin egen journal, står han prinsipielt i samme stilling som en annen pasient. Foreligger særlige forhold, vil en advokat eller lege også kunne nektes innsyn av den som er ansvarlig for journalføringen. Dette vil kunne være tilfelle der legen eller advokaten er i nær slekt med pasienten.

Pårørendes adgang til journalinnsyn følger av pasientrettighetsloven § 5-1, femte ledd. Etter en pasients død har de nærmeste pårørende rett til innsyn i journalen. Pårørende vil være ektefelle, registrert partner, person som i minst to år har levd i ekteskapsliknende eller partnerskapsliknende samboerskap med vedkommende, myndige barn, foreldre eller den som har foreldreansvaret, myndige søsken eller deres myndige barn, besteforeldre, verge eller hjelpeverge. Den nærmeste er den av disse som pasienten selv oppgir. Når ikke noen er oppgitt vil den nærmeste pårørende være den/de av disse som i størst utstrekning har varig og løpende kontakt med vedkommende, likevel slik at det tas utgangspunkt i den rekkefølgen som er angitt i det foregående punktum. Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring, kan nekte innsyn hvis det foreligger særlige grunner for å unnta opplysninger. Dette vil kunne være aktuelt hvis journalen inneholder opplysninger som er svært støtende for de pårørende. Helsepersonellet avgjør om noen av de pårørende eller eventuelt ingen bør få innsynsrett.

§ 42. Retting av journal

Helsepersonell som nevnt i § 39 skal etter krav fra den opplysningen gjelder, eller av eget tiltak, rette feilaktige, mangelfulle eller utilbørlige opplysninger eller utsagn i en journal. Retting skal skje ved at journalen føres på nytt, eller ved at en datert rettelse tilføyes i journalen. Retting skal ikke skje ved at opplysninger eller utsagn slettes.

Dersom krav om retting avslås, skal kravet om retting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om retting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om retting kan foretas.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om retting etter denne bestemmelse.

§ 43. Sletting av journalopplysninger

Etter krav fra den journalopplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette opplysninger eller utsagn i journalen, dersom dette er ubetenkelig ut fra allmenne hensyn, og:

1. opplysningene er feilaktige eller misvisende og føles belastende for den de gjelder eller

2. opplysningene åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp.

Dersom krav om sletting avslås, skal kravet om sletting og begrunnelse for avslaget nedtegnes i journalen.

Avslag på krav om sletting kan påklages til fylkeslegen, som etter å ha innhentet uttalelse fra Datatilsynet, avgjør om sletting kan foretas.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om sletting etter denne bestemmelse.

Til § 42 og 43

Gjeldende rett om retting og sletting av journal finnes i forskrift av 17 mars 1989 om leges og helseinstitusjons journal for pasient. Forskriften er gitt med hjemmel i legeloven og sykehusloven. Forslaget til regler om retting er en videreføring av dagens regler, mens forslaget til regler om sletting går lenger. Det vises til generell tekst for en presentasjon av dagens regler om sletting.

Etter forslaget i § 42 vil helsepersonell som har ført journalen, eller den som etter § 39 andre ledd har det overordnede ansvaret for journalen, være pliktige til å rette feil, mangelfulle opplysninger eller utilbørlige utsagn i journaler. Det er et grunnleggende element av personvernet at opplysninger som nedtegnes i offentlige dokumenter er riktige.

Er vedkommende ansvarlige helsepersonell på ferie eller er det skjedd et personskifte, vil den som har overtatt den ansvarliges arbeidsområde være rette vedkommende. Opplysninger som kan rettes, vil for eksempel være åpenbare feil som ukorrekt fødselsdato eller navn, men også hvor det viser seg at diagnoser er feil eller det er gitt mangelfulle opplysninger om en pasients helsetilstand eller behandling vil dette kunne rettes. Ved utilbørlige utsagn som for eksempel er belastende for pasienten, skal det også foretas retting. Helsepersonell som er ansvarlig for journalføring vil kunne rette journaler etter eget initiativ eller etter anmodning fra pasienten eller andre som er nevnt i journalen. Opplysninger i barns journal om personer med foreldreansvar vil etter dette kunne rettes. Dette kan f eks være opplysninger om overgrep som viser seg å være ubegrunnede. I disse situasjonene kan foreldre eller andre med foreldreansvar som er nevnt i journalen, kreve retting. Retting skal skje ved ny journalføring eller datert rettelse, og ikke ved overstrykninger eller på annen måte slik at journalen eller deler av den blir uleselig. Nektes retting, kan avgjørelsen overprøves av fylkeslegen.

Av § 43 følger det at helsepersonell skal slette journalopplysninger av eget tiltak eller hvis pasienten eller andre som er nevnt i journalen krever det, dersom det er ubetenkelig å slette opplysningene. I dette ligger det at opplysninger ikke kan slettes hvis det for eksempel oppdages samme feilbehandling av en lang rekke pasienter. I et slikt tilfelle vil allmenne hensyn kunne tilsi at journalen bevares for at man skal kunne dokumentere feilbehandlingen, reagere overfor helsepersonell hvis det er nødvendig og lære av de feil som er begått. Dette vil for eksempel kunne være aktuelt hvis det er benyttet uheldige eller skadelige behandlingsmetoder.

Forutsetningen for at det skal være adgang til sletting etter § 43 er at det foreligger feilaktige eller misvisende opplysninger. Dette er alternative vilkår. I tillegg kreves det at opplysningene som ønskes slettet føles belastende for pasienten eller andre som nevnes i journalen. Opplysningene som kreves slettet skal altså være feilaktige eller misvisende og i tillegg belastende for pasienten eller andre som nevnes i journalen. Vilkårene for å slette er således strengere enn for retting av journal. Sletting av hele eller deler av journal vil være særlig aktuelt der journalen inneholder opplysninger om diagnoser som er feil eller opplysninger som er misvisende. Et annet alternativ er at opplysningene som anmodes slettet åpenbart ikke er nødvendige for å gi pasienten helsehjelp. I dette ligger det at opplysninger som på en eller annen måte kan være til nytte i videre helsehjelp til pasienten, ikke må slettes. Som eksempel kan nevnes opplysninger om psykiske lidelser som kan virke misvisende og belastende, men som muligens vil kunne komme til nytte senere hvis pasienten skulle bli psykisk syk. Fylkeslegen behandler spørsmålet om avslag på anmodning om sletting av hele eller deler av journal. Fylkeslegen skal innhente uttalelse fra Datatilsynet før avgjørelse tas. Dette er i samsvar med den praksis som i dag er etablert med hjemmel i journalforskriften § 12. Fylkeslegens avgjørelse kan ikke overprøves.

Hvis helsepersonell eller fylkeslegen avslår anmodning om retting eller sletting fra pasient eller andre som er nevnt i journalen, skal anmodningen og begrunnelse for nektelsen nedtegnes i journalen.

Departementet kan i henhold til §§ 42 og 43, begge siste ledd, gi nærmere regler om retting og sletting av journalopplysninger i forskrift.

§ 44. Journal på feil person

Etter krav fra den opplysningene gjelder, eller av eget tiltak, skal helsepersonell som nevnt i § 39 slette journal, eller opplysninger eller utsagn i en journal, som er ført på feil person, med mindre allmenne hensyn tilsier at sletting ikke bør foretas. Reglene i § 43 annet til fjerde ledd gjelder tilsvarende.

Til § 44:

Helsepersonell som er ansvarlig for at det føres pasientjournal, skal slette journaler opprettet på feil person hvis ikke allmenne hensyn tilsier at journalen bør bevares. Sletting vil for eksempel kunne nektes hvis det er aktuelt å samle dokumentasjon for å kunne reagere overfor helsepersonell som har gjort feilen. Nektes sletting, kan avgjørelsen overprøves av fylkeslegen.

§ 45. Overføring, utlevering av og tilgang til journal og journalopplysninger

Med mindre pasienten motsetter seg det, skal helsepersonell som nevnt i § 39 gi journalen eller opplysninger i journalen til andre som yter helsehjelp etter denne lov, når dette er nødvendig for å kunne gi helsehjelp på forsvarlig måte. Det skal fremgå av journalen at annet helsepersonell er gitt tilgang til journalen etter første punktum.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder bestemme at annet helsepersonell kan gis tilgang til journalen også i de tilfeller som faller utenfor første ledd.

Til § 45

Bestemmelsen er en utvidelse av gjeldende rett som man blant annet finner i legeloven § 45 og tannlegeloven § 42. Opplysningene kan gis i form av muntlig eller skriftlig kommunikasjon, og kan også overføres ved hjelp av elektroniske medier. Bruk av elektroniske medier ved kommunikasjon av helseopplysninger vil for øvrig bli regulert i fremtidig lov om helseregistre.

Det er bare de opplysninger annet helsepersonell trenger for å gi pasienten forsvarlig helsehjelp som skal kunne utleveres. Det må med andre ord foretas en konkret vurdering av nødvendigheten av å utveksle taushetsbelagte opplysninger.

Når det gjelder utlevering av epikrise, er utgangspunktet at man følger samme regler som for kommunikasjon av andre taushetsbelagte opplysninger. Hovedregelen vil derfor være at utlevering av epikrise er nødvendig av hensyn til pasientbehandlingen.

Utleveringen skal tjene den helsehjelp pasienten gis, og skal vurderes i lys av om pasienten er tjent med dette. Det må derfor i utgangspunktet legges til grunn et samtykke fra pasienten før utleveringen skjer. Med hensyn til samtykke fra pasienten, vil det i de alt overveiende antall tilfeller være riktig å legge avgjørende vekt på dette. I tilfeller hvor pasienten ikke er i stand til å gi noe bevisst samtykke, vil det ofte være grunnlag for å forutsette at pasienten ville gi slikt samtykke. Imidlertid kan det tenkes tilfeller hvor journalen bør utlånes eller overføres selv om pasienten motsetter seg dette. For eksempel i forbindelse med tvangsinnleggelser av psykiatriske pasienter, vil pasienten kunne tenkes å motsette seg utlevering av journalopplysninger. Det vil kunne være av stor betydning at behandlende personell får kjennskap til tidligere sykdomshistorie eller behandling. I slike tilfeller vil man kunne bygge på rettsstridsreservasjonen i § 23 og det vil således kunne åpnes for at journalen kan overføres eller lånes ut til tross for at pasienten har motsatt seg det dersom det er av særlig stor betydning for helsehjelpen. Dette må i så fall besluttes av det helsepersonell som har ansvaret for helsehjelpen.

Telefaks eller elektroniske medier bør som hovedregel ikke benyttes ved overføring av journalopplysninger. Dersom det er av særlig stor betydning for helsehjelpen, kan telefaks likevel benyttes. Det bør i tilfelle foretas en anonymisering eller kryptering av opplysningene, for å forhindre at uvedkommende får tilgang til dem. Telefaks kan benyttes dersom pasienten samtykker eller dersom det er snakk om lite ømfintlige opplysninger som ikke er å regne som taushetsbelagte.

Det er foreslått hjemmel for å forskriftsregulere at slike opplysninger også kan gis utenom hensynet til helsehjelpen, men uten at det er meningen at departementet skal stå fritt med hensyn til å regulere utlevering av opplysninger. Her vil det være aktuelt å regulere utleveringer i forbindelse med kvalitetsarbeid, for eksempel når epikriser sendes innleggende lege som tilbakemelding. Normalt vil det kunne presumeres samtykke fra pasienten i disse situasjoner. Ved denne reguleringen må det tas hensyn til pasienten, slik at jo fjernere formålet med utleveringene er fra helsehjelpen, desto større grunn til å innhente samtykke fra pasienten.

§ 46. Krav til elektronisk pasientjournal

Kongen kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om bruk av elektronisk journal, og kan herunder oppstille krav om opplæring og tiltak som skal sikre at utenforstående ikke får kjennskap eller tilgang til journalen.

Til § 46

Bestemmelsen er ny. Bruk av elektronisk informasjonsteknologi i helsevesenet reiser mange og kompliserte spørsmål. Man kan si at ansvaret for pasientopplysningene overføres fra helsepersonell til det elektronisk data-systemet. Det er en utfordring å finne fram til ordninger som forener fordelene ved dette mediet med høy grad av sikkerhet og konfidensialitet. Det arbeides kontinuerlig med disse spørsmålene på ulike nivåer.

En bredt sammensatt arbeidsgruppe som har arbeidet med journalreglene, har pekt på behovet for en egen forskrift om bruk av informasjonsteknologi i helsevesenet.

Departementet er enig i at det er behov for en slik forskrift for å gi rammer og fastsette krav til bruk av edb. Det er her snakk om forhold som dels hører under helsemyndighetene og dels under Datatilsynets ansvarsområde. Under alle omstendigheter mener departementet at det bør være hjemmel for å stille krav i medhold av helselovgivningen. Det er derfor hjemlet en adgang til å stille krav til bruk av elektronisk journal og om opplæring og tiltak for brukerne av elektroniske datasystemer. Siden sikring av opplysninger berører to departementer (Sosial- og helsedepartementet og Justisdepartementet som overordnet Datatilsynet), legges forskriftshjemmel til et nivå over departementet. Departementet viser for øvrig til ny lov om helseregistre, som er under utarbeidelse, når det gjelder reguleringen av sikkerheten ved elektronisk behandling av helseopplysninger.

§ 47. Opptegnelser og journal som bevis

I rettssak eller forvaltningssak om helsepersonells yrkesutøvelse, kan opptegnelser, journal og journalmateriale kreves lagt fram som bevis i original eller bekreftet fotokopi eller utskrift.

Til § 47

Det er i dag regler om bruk av opptegnelser og journal som bevis blant annet i legeloven § 44 og tannlegeloven § 41. Reglene videreføres i den nye helsepersonelloven. Det vil være behov for å kunne anvende slike opplysninger som bevis både i saker om autorisasjon eller lisens, saker om forskrivning av narkotika, og klagesaker m m vedrørende helsepersonell. Dette gjelder både saker for domstolene og saker som behandles administrativt. Departementet finner ikke grunn til nærmere spesifisering i loven av de ulike typer av saker. Det er likevel grunn til å understreke at de opplysninger som kan kreves fremlagt, må referere seg til helsepersonells yrkesutøvelse. Bestemmelsen åpner ikke for at pasientopplysninger om helsepersonell skal kunne trekkes inn som bevis.

Kapittel 9 Vilkår for autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

§ 48. Autorisasjon

Autorisasjonsordningen etter denne lov omfatter følgende grupper helsepersonell:

1. ambulansearbeider

2. audiograf

3. bioingeniør

4. ergoterapeut

5. farmasøyt

6. fotterapeut

7. fysioterapeut

8. helsesekretær

9. hjelpepleier

10. jordmor

11. kiropraktor

12. klinisk ernæringsfysiolog

13. lege

14. omsorgsarbeider

15. optiker

16. ortopediingeniør

17. perfusjonist

18. psykolog

19. radiograf

20. sykepleier

21. tannhelsesekretær

22. tannlege

23. tannpleier

24. tanntekniker

25. vernepleier

Rett til autorisasjon etter søknad har den som:

1. har avlagt eksamen i vedkommende fag ved norsk universitet, høgskole eller videregående opplæring,

2. har gjennomført praktisk tjeneste fastsatt i forskrift gitt av departementet,

3. har avlagt skriftlig løfte fastsatt i forskrift av departementet,

4. er under 75 år og

5. ikke er uegnet for yrket.

Rett til autorisasjon etter søknad har også den som:

1. har utenlandsk eksamen som anerkjennes som jevngod med tilsvarende norsk eksamen,

2. har utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52, eller

3. på annen måte har godtgjort å ha den nødvendige kyndighet.

Departementet kan i forskrift bestemme at helsepersonellgrupper som ikke omfattes av første ledd, kan gis autorisasjon etter søknad. Ved avgjørelsen skal det legges vekt på hensynet til pasientsikkerhet, innhold og formålet med utdanningen, i hvilken utstrekning yrket utøves selvstendig og hensynet til harmonisering med andre land.

Departementet kan i forskrift fastsette tilleggskrav for autorisasjon for den enkelte helsepersonellgruppe, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har autorisasjon eller offentlig godkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

Til § 48

Bestemmelsen angir hvem som kan få autorisasjon som helsepersonell og vilkårene for å få slik autorisasjon. Etter gjeldende rett har leger og tannleger autorisasjon, mens det for de øvrige grupper kalles offentlig godkjenning. Departementet innfører her betegnelsen autorisasjon for alle grupper.

Første ledd lister opp hvilke grupper helsepersonell som foreslås autorisert. Departementet viser til kap 11 flg om administrative bestemmelser om autorisasjon.

Annet ledd angir vilkår søker må oppfylle for å få rett til autorisasjon. Alle vilkårene må være oppfylt. For det første må søker kunne dokumentere at han/hun har avlagt eksamen i det aktuelle fag ved norsk universitet, høyskole eller videregående opplæring. Dernest må vedkommende oppfylle eventuelle krav til praktisk tjeneste og skriftlig løfte. I likhet med forslaget i NOU 1993:33 foreslås det at disse kravene fastsettes i forskrift av departementet. Det er i tillegg et vilkår at søker ikke er over 75 år. Dette er den samme aldersgrense som i dag stilles for å få/inneha autorisasjon som lege/tannlege (uten etter særskilt søknad). Aldersgrensen foreslås gjort gjeldende for alt helsepersonell. Det innebærer en endring at det stilles en øvre aldersgrense for annet helsepersonell enn leger og tannleger. Dette antas ikke å ha særlig betydning i praksis. Helsepersonell eldre enn 75 år kan for øvrig gis lisens etter § 49 dersom de kan godtgjøre at de er egnet etter lisensens omfang. Det foreslås også at det skal stilles som vilkår at søker ikke er uegnet til yrket. Dette anses å være viktig for å kunne utelukke de som allerede under utdanningen har vist seg uegnet til et yrke som helsepersonell, for eksempel på grunn av omfattende rusproblemer. Dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon, anses søker uegnet. Videre vil søker normalt anses uegnet dersom det foreligger utvisningsgrunn etter lov om universiteter og høgskoler (universitetsloven) § 42. For at informasjon om dette skal bli kjent for autorisasjonsmyndigheten, har departementet foreslått at det etableres hjemmel i universitetsloven som gir universiteter og høgskoler plikt til å gi autorisasjonsmyndigheten informasjon om utvisning etter universitetsloven § 42 første ledd nummer to, og grunnlaget for denne.

Tredje ledd åpner for at det kan gjøres unntak fra kravet om at søker må kunne dokumentere eksamen fra norsk lærested, dersom søkers utenlandske eksamen anses tilfredsstillende, eller vedkommende på annen måte enn ved eksamen godtgjør å ha den nødvendige kyndighet. Før departementet fatter avgjørelse med hensyn til om autorisasjon kan gis på bakgrunn av utenlandsk utdannelse, må aktuelle utdanningsinstitusjon ha vurdert utdanningen, jf. universitetsloven § 48. Tredje ledd viser dessuten til at autorisasjon kan gis uavhengig av ovennevnte vilkår, hvor gjensidig godkjenning følger av avtale, jf § 52.

Fjerde ledd fastslår at departementet ved forskrift kan bestemme at helsepersonell som ikke omfattes av bestemmelsen, jf 1. ledd, kan gis autorisasjon etter loven. Det anses nødvendig med en fullmaktsbestemmelse som gir departementet anledning til å etablere godkjenningsordninger for grupper som ikke er særskilt nevnt i loven. Departementet ser at det kan reises innvendinger mot å overlate innføring av offentlig autorisasjonsordning for andre grupper til forskriftsregulering. Hensynet til at regler blir gjenstand for grundig debatt og behandling, hensynet til informasjon og hensynet til tilgjengelighet taler normalt for å bruke lovformen. Departementet finner det likevel nødvendig med en egen fullmaktsbestemmelse her, da det er vanskelig å forutse om andre grupper bør komme inn under loven, og i tilfelle hvilke. Vi viser imidlertid til at bestemmelsen angir de kriterier som skal legges til grunn ved eventuell godkjenning av nye grupper. Forslaget er i samsvar med fullmaktsbestemmelsen i dagens lov om godkjenning av helsepersonell og forslaget i NOU 1993:33.

Femte ledd gir departementet kompetanse til ved forskrift å stille tilleggskrav for autorisasjonen for den enkelte helsepersonellgruppe. Departementet vil presisere at dette gjelder adgang til å stille krav til alt helsepersonell innen bestemte yrkesgrupper, ikke krav til enkeltindivider som sådan. Det kan for eksempel være aktuelt å utarbeide krav om at visse grupper helsepersonell innen et visst tidsrom må gjennomføre etterutdanning for å opprettholde autorisasjonen. I forskrift kan det i henhold til denne bestemmelsen fastsettes at kravene skal gjelde også for de som allerede har autorisasjon ved forskriftens ikrafttredelse. Offentlig godkjenning som helsepersonell anses som autorisasjon i denne sammenheng. At kravene skal kunne gjelde også for de som har autorisasjon ved forskriftens ikrafttredelse nevnes av pedagogiske hensyn, men er strengt tatt unødvendig.

§ 49. Lisens

Helsepersonell som ikke har rett til autorisasjon etter § 48, kan gis lisens etter søknad. Lisens kan bare gis til helsepersonell som er skikket ut fra lisensens art og omfang.

Lisens kan også gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.

Lisensen kan begrenses i tid, til en bestemt stilling, til visse typer helsehjelp eller på annen måte.

Departementet kan gi nærmere forskrifter om betingelsene for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den, herunder at kravene skal gjelde for de som allerede har lisens ved forskriftens ikrafttredelse.

Til § 49

Etter gjeldende rett finnes det bestemmelser i legeloven og tannlegeloven § 3 om at den som ikke fyller vilkårene for autorisasjon kan få lisens som lege/tannlege av departementet. Dette er aktuelt for eksempel for turnuskandidater eller utenlandske leger/tannleger. En lisens etter § 49 er en begrenset autorisasjon. Denne begrensningen kan gjelde i tid, til en bestemt stilling, til visse undersøkelses- eller behandlingsmåter. Begrensningen kan også innebære at lisensen er gitt på visse vilkår, for eksempel at en lege kun kan praktisere innen en begrenset del av det medisinske fagområdet.

Første ledd slår fast at lisens kan utstedes til personer som ikke fyller vilkårene for autorisasjon. Lisens vil i første rekke være aktuelt for helsepersonell der praktisk tjeneste er et vilkår for autorisasjon (turnuskandidater). Lisens vil således være aktuelt for helsepersonell med utenlandsk utdanning, når kandidaten må gjennomføre klinisk tjeneste for å kunne avlegge eksamen i nødvendige tilleggsfag. Lisens vil dessuten også være aktuell for studenter, jf dagens ordning med midlertidig lisens for medisiner- og odontologistudenter.

Lisens kan også gis der helsepersonell for eksempel p g a individuelle fysiske eller psykiske begrensinger (sykdom o l) ikke lenger kan utføre sitt yrke slik det forutsettes for en som innehar autorisasjon. Betingelsen er at helsepersonell anses faglig skikket innenfor det området lisensen omfatter. Lisens kan også gis til helsepersonell over 75 år( aldersgrensen for å utstede autorisasjon og for bortfall av autorisasjon, jf §§ 48 og 54), som for øvrig fyller vilkårene til autorisasjon. Lisens kan også utstedes til helsepersonell som fyller vilkårene for autorisasjon, men som likevel ikke ønsker slik.

Lisens kan også i unntakstilfelle anvendes i stedet for autorisasjon der for eksempel nyutdannet helsepersonell har funksjonshemming slik at full autorisasjon ikke kan utstedes. Etter en konkret vurdering kan da helsemyndighetene utstede lisens som angir hva helsepersonellet faktisk kan utføre av arbeidsoppgaver, selv om full autorisasjon antagelig aldri vil kunne oppnås, for eksempel til hjelpepleier med redusert bevegelsesevne.

Andre ledd fastslår at lisens også kan gis til helsepersonell med utenlandsk eksamen som er anerkjent etter avtale om gjensidig godkjenning etter § 52.

Tredje ledd angir at lisensen kan begrenses på ulike måter.

Femte ledd gir departementet kompetanse til å fastsette nærmere bestemmelser om betingelser for å få lisens og de vilkår som kan knyttes til den. Dette samsvarer med den kompetanse departementet har etter lege- og tannlegelov.

§ 50. Grenselisens

Offentlig ansatt og autorisert helsepersonell i Sverige og Finland i arbeid langs grensen til Norge, kan utøve virksomhet i tilgrensende norske kommuner uten norsk autorisasjon eller lisens etter §§ 48 og 49.

Til § 50

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av legeloven § 4, som gir bestemmelser om grenselisens, dvs at offentlig ansatt lege i finsk eller svensk legedistrikt kan utøve legevirksomhet i tilgrensende norsk kommune uten norsk autorisasjon eller lisens.

§ 51. Vilkår for spesialistgodkjenning

Departementet kan gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området, herunder at vilkårene skal gjelde for dem som allerede har spesialistgodkjenning ved forskriftens ikrafttredelse.

Til § 51

Etter gjeldende rett har legeloven § 14 og tannlegeloven § 13 bestemmelser om godkjenning av spesialister. Med hjemmel i legeloven § 14 er det fastsatt forskrifter som fastslår at departementet skal fastsette hvilke medisinske fagområder det kan gis spesialistgodkjenning i, godkjenne institusjoner som skal kunne utdanne spesialister og kunne bestemme at søkere må gjennomgå prøve for å kunne godkjennes som spesialist m m. Kongen skal etter forskriften opprette et Nasjonalt råd for spesialistutdanning for leger, som skal være rådgivende for departementet.

Flere yrkesgrupper har etablert spesialistgodkjenning innen ulike fagområder, for eksempel psykologer og fysioterapeuter, som gjennom sine yrkesforbund har etablert godkjenningsordninger for spesialister. NOU 1993:33 foreslo en generell bestemmelse om spesialistgodkjenning i lovutkastet § 17.

Departementets forslag er nytt i den forstand at det åpner for at det kan utstedes spesialistgodkjenninger for andre grupper autorisert helsepersonell. Dette vil bli regulert i forskrift. Videreutdanning som skal lede til en spesialistgodkjenning må godkjennes av departementet, jf også dagens forskrift om spesialistgodkjenning av leger.

Departementet finner at det bør være et grunnleggende prinsipp at det gis spesialistgodkjenning hvor en utdanning bygger på en helsefagutdanning som gir autorisasjon, og at det ikke innføres ny autorisasjon for den kompetanse videreutdanningen leder til. De hensyn autorisasjonsordningen skal ivareta, er ivaretatt ved at grunnutdanningen gir autorisasjon. Slik spesialistgodkjenning vil kunne være aktuell for optikere med kontaktlinsekompetanse, som da vil kunne kalle seg optometrister, for sykepleiere med videreutdannelse i ortoptikk, som da ville kunne kalle seg ortoptister m fl. Departementet antar at fastsettelse av spesialiteter, hva de skal omfatte samt kravene til utdanning og etterutdanning vil være under stadig utvikling. Det er derfor aktuelt med en hjemmel for å regulere dette i forskrift.

§ 52. Internasjonale avtaler

På grunnlag av avtale med annet land om gjensidig godkjenning kan autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gis til utenlandsk statsborger.

Departementet kan i forskrifter gi nærmere bestemmelser til utfylling av første ledd, og kan herunder fastsette særlige vilkår for godkjenning som er nødvendige for å oppfylle internasjonale avtaler.

Til § 52

Bi- og multilaterale internasjonale avtaler kan være et rettslig grunnlag for utstedelse av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning. Dette gjelder for eksempel for Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for visse yrkesgrupper innen helsevesenet og for veterinærer. En slik internasjonal avtale går foran de vilkår som oppstilles i loven. Annet ledd gir mulighet for å fastsette i forskrift særskilte krav for å oppfylle internasjonale avtaler. Det gjelder i dag for Norges tilslutning til EØS-avtalens krav til praksis for allmennpraktiserende leger.

Kapittel 10 Tildeling og bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

§ 53. Tildeling av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Statens helsetilsyn gir autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning mot nærmere fastsatt godtgjørelse. Helsetilsynet kan delegere myndighet til å gi spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner.

En søker kan nektes autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis det foreligger grunnlag for tilbakekall etter § 57.

Vedtak etter bestemmelsens foregående ledd er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Hvis det er grunn til å tro at tilbakekallsgrunn foreligger, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg undersøkelser som omtalt i § 60.

Til § 53

Etter første ledd er det Statens helsetilsyn som gir autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Nytt i forhold til gjeldende rett er hjemmel for at det kan kreves godtgjørelse i form av gebyr for utstedelse av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning. Det kan også kreves godtgjørelse for utgifter i forbindelse med tildeling av ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Gjeldende legelov § 14 tredje ledd og tannlegelov § 13 tredje ledd gir departementet hjemmel til å delegere myndighet til å treffe enkeltvedtak om godkjenning av spesialister, og gi nærmere forskrifter om dette, til henholdsvis Den norske lægeforening og Den norske tannlægeforening. Bestemmelsen her innebærer at utstedelse av spesialistgodkjenning kan delegeres til private yrkesorganisasjoner, i tråd med gjeldende rett for leger og tannleger. Departementet vil imidlertid ikke foreslå å delegere adgangen til å gi forskrifter om spesialistgodkjenning til private yrkesorganisasjoner, slik dagens lege- og tannlegelov gir anledning til. Utstedelse av spesialistgodkjenning forutsetter at vilkårene for spesialistgodkjenning er oppfylt. Etter forslaget § 51 kan departementet gi forskrifter om vilkår for godkjenning av autorisert helsepersonell som spesialister innen en avgrenset del av det helsefaglige området.

Etter fjerde ledd kan Helsetilsynet pålegge søkere å underkaste seg medisinsk, herunder psykiatrisk, eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige. (Se mer om dette i merknadene til § 60.) For å øke forhåndskontrollen med søkere og derved fremtidige helsearbeidere, er det hensiktsmessig med en slik plikt. Av rettssikkerhetsmessige grunner er det av betydning at det må foreligge konkrete opplysninger, som gjør det påkrevet med sakkyndig undersøkelse. Slike opplysninger kan for eksempel komme fra en utdanningsinstitusjon eller fra den som er ansvarlig for praktisk tjeneste under eller etter utdanningen eller lignende.

§ 54. Bortfall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning bortfaller når vedkommende fyller 75 år. Yrkestittelen kan likevel benyttes.

Til § 54

Bestemmelsen er ny. Det materielle innholdet i bestemmelsens første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Aldersgrensen som i dag gjelder for leger og tannleger, jf lege- og tannlegeloven §§ 5, er gjort gjeldende for alle grupper autorisert helsepersonell.

Kapittel 11 Reaksjoner ved brudd på lovens bestemmelser

§ 55. Tilrettevisning

Fylkeslegen kan gi tilrettevisning til helsepersonell som overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på annen måte handler ukorrekt eller i strid med god yrkesskikk, selv om helsepersonellet ikke kan bebreides.

I tilrettevisningen kan det gis veiledning om hvordan pliktbruddet kan rettes, tidsfrist for retting samt varsel om at strengere reaksjoner kan bli ilagt dersom pliktbruddet ikke rettes.

Før tilrettevisning blir gitt, skal helsepersonellet gis anledning til å uttalele seg.

Tilrettevisning skal gis skriftlig og er unntatt fra offentlighet. Tilrettevisning er ikke enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Fylkeslegen kan underrette arbeidsgiveren og den som har påpekt pliktbruddet, om tilrettevisningen.

Til § 55

Det vises til drøftelsen i de generelle merknader. Tilrettevisning er den mildeste reaksjonen i reaksjonssystemet og er en videreføring av samme reaksjonsform som er hjemlet i dagens lege- og tannlegelov. Slik bestemmelsen er utformet, er den ment å skulle erstatte gjeldende bestemmelser om tilrettevisning, samt den uformelle reaksjonsformen «uformell kritikk». Den skal være til veiledning for helsepersonellet ved at tilsynsmyndighetene avgir en vurdering av pliktbruddet. Tilrettevisning vil for eksempel kunne være aktuelt ved mangelfull journalføring, ved brudd på taushetsplikt, opplysningsplikt overfor pasienter, nektelse av innsyn i journal, unødvendig ressursbruk m m, uavhengig av om det aktuelle helsepersonell kan bebreides for forholdet. Tilrettevisning vil dessuten kunne være aktuelt hvor tilsynsmyndigheten finner at den helsehjelp som er gitt ikke har vært slik den burde være, uten at dette kan bebreides helsepersonellet.

Første ledd bestemmer at fylkeslegen kan gi tilrettevisning. Dette er nytt, da denne myndighet tidligere kun lå til Statens helsetilsyn. I kraft av at Statens helsetilsyn i denne sammenheng er overordnet fylkeslegen og de er samme etat, tilligger selvfølgelig også kompetansen Helsetilsynet, enten som overordnet fylkeslegen eller som første instans hvis fylkeslegen ikke har ilagt en reaksjon. Dette innebærer ikke at både fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal gi tilrettevisning for samme forhold.

Tilsynsmyndigheten er gitt frihet til å utøve skjønn med hensyn til om en avgjørelse skal treffes eller ikke. Formålet bak reaksjonsreglene, hensynet til at forvaltningen ikke må foreta urimelig forskjellsbehandling, at like tilfeller bør behandles likt m v, medfører imidlertid at denne friheten er begrenset.

Tilrettevisning kan ilegges ved overtredelse av pliktbestemmelsene i loven, eller i forskrift gitt med hjemmel i den, eller hvor helsepersonellet på annen måte har handlet ukorrekt eller i strid med god skikk innen yrkesgruppen. Tilrettevisning kan gis der forholdet ikke har medført fare for sikkerhet i helsetjenesten eller betydelig belastning for pasienten. Dette må sees i sammenheng med vilkårene for å ilegge reaksjonen advarsel, som forutsetter at pliktbruddet er av en viss alvorlighetsgrad. I tillegg forutsetter advarsel kvalifisert uaktsomhet. Tilrettevisning kan derfor anvendes på overtredelser som ikke har ført til fare for sikkerhet eller representerer en betydelig belastning på pasienten, aktsomme og uaktsomme.

Tilrettevisning kan også gis om pliktbruddet har ført til fare for sikkerhet eller representerer en betydelig belastning, jf vilkår for å gi advarsel, dersom pliktbruddet skyldes forhold som ikke kan bebreides helsepersonellet.

Annet ledd innebærer at tilsynsmyndigheten kan gi konkret veiledning til helsepersonellet om hvordan pliktbruddet kan rettes opp. Slik veiledningsplikt følger allerede av tilsynsloven, men presiseres likevel her. Omfanget av slik veiledning må vurderes ut fra det konkrete behovet, på bakgrunn av om formålet med reaksjonen kan oppnås. Videre kan tilrettevisningen angi en bestemt tidsfrist for når forholdet må ha blitt rettet. Det kan også gis varsel om at strengere reaksjoner vil bli vurdert (advarsel) hvis helsepersonellet ikke innretter seg etter tilrettevisningen.

Tredje og fjerde ledd stiller krav om at tilrettevisning ikke skal gis før helsepersonellet har fått anledning til å uttale seg om forholdet, og at tilrettevisning skal gis skriftlig. Tilrettevisningen skal videre være unntatt offentlighet, for å unngå stigmatisering av helsepersonell og for å understreke reaksjonens karakter av tilbakemelding og veiledning fra tilsynsmyndigheten til det enkelte helsepersonell. På denne bakgrunn er det heller ikke anledning til å klage på en tilrettevisning. Den er ikke å anse som enkeltvedtak etter forvaltningslovens regler.

Den instans som gir tilrettevisningen, kan underrette arbeidsgiver om denne. En konkret vurdering av det forhold det reageres mot må ligge til grunn for hvorvidt underretning skal gis arbeidsgiver. Ved vurderingen av om arbeidsgiver skal underrettes, må det legges vekt på om informasjon til arbeidsgiver er nødvendig for at arbeidsgiver skal oppfylle sitt ansvar for å tilrettelegge for at helsepersonellet kan utøve sin virksomhet i tråd med kravene i regelverket for å påse at virksomheten drives i lovlige former. Den som påpeker pliktbruddet kan underrettes i den grad dette er nødvendig for at han skal kunne ivareta sine interesser.

§ 56. Advarsel

Statens helsetilsyn kan gi advarsel til helsepersonell som forsettlig eller uaktsomt overtrer plikter etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, hvis pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerheten i helsetjenesten eller til å påføre pasienter en betydelig belastning. Det kan også gis advarsel dersom helsepersonell ikke innretter seg etter en tilrettevisning. Tilsvarende gjelder dersom helsepersonell har utvist atferd som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe.

Advarsel er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 56

Bestemmelsen er ny i den forstand at den gir hjemmel for ileggelse av advarsel overfor alt helsepersonell. Det vises til drøftelsen ovenfor i generelle merknader.

Første ledd angir vilkårene for at advarsel skal kunne gis. Hvis vilkårene er oppfylt, kan Helsetilsynet gi reaksjonen advarsel.

Det kreves for det første en forsettlig eller uaktsom overtredelse av loven eller forskrift gitt i medhold av denne, i form av en handling eller en unnlatelse av å handle. Videre kreves det i tillegg at pliktbruddet er egnet til å medføre fare for sikkerhet eller til å representere en betydelig belastning for pasienten. «Egnet til» sikter til en objektiv vurdering av overtredelsens art. Med fare for sikkerhet i denne lov menes derfor også risiko for at skade kunne inntruffet på bakgrunn av en handling eller unnlatelse av handling.

Dersom helsepersonell begår grove feil som på grunn av tilfeldigheter ikke får noen følge for pasienten, vil det kunne reises spørsmål ved om lovens vilkår for å gi advarsel er til stede. Er handlingen av en slik art at den vanligvis ville ha ført til skade på pasienten, må en vanlig språklig forståelse tilsi at fare for sikkerhet har oppstått i denne situasjonen. Advarsel kan da gis, såfremt helsepersonell hadde reelle handlingsalternativer. I uaktsomhetsvurderingen må det sees hen til hvorvidt helsepersonellet i den aktuelle situasjon hadde handlingsalternativer. Hvis ikke, kan ikke helsepersonellet bebreides for resultatet.

Det må også sees hen til formålet med reaksjonen, å sikre kvalitet og tillit til helsevesenet. Det avgjørende er at det blir reagert på pliktbrudd som forekommer.

Fare for sikkerhet må bedømmes i det konkrete tilfelle. Det samme gjelder betydelig belastning på pasienten. Generelt kan sies at det kreves mer enn den daglige risiko eller den belastning en normalt må regne med ved undersøkelse eller behandling av sykdom eller skade. Det må også være direkte årsakssammenheng mellom helsepersonellets uaktsomme pliktbrudd og den risiko som oppstod eller den belastning som ble påført pasienten.

Bestemmelsen gir også hjemmel for advarsel der helsepersonell til tross for tilrettevisning fra tilsynsmyndigheten ikke har innrettet seg etter lovens bestemmelser. Helsepersonell er da oppmerksom på tilsynsmyndighetens syn på forholdet, og plikter å innrette seg etter dette. Når det gjelder overtredelse av plikter i henhold til lov eller forskrift, er helsepersonells rettsvillfarelse med hensyn til hvilke regler som gjelder innenfor deres yrkesområde ikke unnskyldelig.

Advarsel kan videre gis hvor helsepersonellet har utvist adferd som er egnet til å svekke tilliten til vedkommende yrkesgruppe. Dette vil typisk gjelde domfellelse for forbrytelser som ikke anses så alvorlige at de gjør helsepersonellet uskikket til å inneha autorisasjon, jf § 57. For eksempel vil det kunne gjelde gjentatte tilfeller av promillekjøring, voldsforbrytelser, narkotikaforbrytelser, bedrageri overfor trygdemyndighetene o l, som ikke er av så alvorlig karakter at tilliten til det aktuelle helsepersonellet eller yrkesgruppen som sådan blir svekket på en slik måte at det anses uforenlig med det å inneha autorisasjon.

I annet ledd foreslås at advarsel skal være et enkeltvedtak. Dette innebærer at forvaltningslovens regler om saksbehandling ved enkeltvedtak gjelder. Av det følger at den det gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, vedtaket som hovedregel skal være skriftlig, m v. Departementet forslår med dette å innføre klageadgang på vedtak om advarsel. Klageinstans vil bli Statens helsepersonellnemnd, et klageorgan som kun skal ha kompetanse til å avgjøre klagesaker om administrative reaksjoner fra helsepersonell.

At en advarsel er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven innebærer etter lov 19. juni 1970 nr 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) at vedtaket er et offentlig dokument som er gjenstand for innsyn fra offentlighetens side, jf offentlighetsloven § 2. Både vedtaket og de faktiske forhold som ligger til grunn for vedtaket er undergitt allmenn offentlighet. Derimot vil de underliggende forhold kunne være unntatt offentlighet dersom disse er av personlig karakter og derved undergitt taushetsplikt. For eksempel vil personlige forhold som psykiske problemer, rusmiddelmisbruk, sosiale, eller familiemessige problemer hos helsepersonellet være omstendigheter som er taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13 , første ledd pkt 1), og derved unntatt innsynsrett etter offentlighetsloven § 5 a. Det samme gjelder personlige forhold vedrørende pasienten.

§ 57. Tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Statens helsetilsyn kan kalle tilbake autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning dersom innehaveren er uegnet til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av alvorlig sinnslidelse, psykisk eller fysisk svekkelse, langt fravær fra yrket, bruk av alkohol, narkotika eller midler med lignende virkning, grov mangel på faglig innsikt, uforsvarlig virksomhet, grove pliktbrudd etter denne lov eller bestemmelser gitt i medhold av den, eller på grunn av atferd som anses uforenlig med yrkesutøvelsen.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake dersom innehaveren til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning kan kalles tilbake også dersom vilkår fastsatt i forskrift etter §§ 48, 49 eller 51 ikke er oppfylt.

Autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land, kan kalles tilbake dersom godkjenningen i dette landet mister sin gyldighet.

Tilbakekall er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 57

Bestemmelsen gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning fra alle grupper autorisert helsepersonell.

Første leddangir de ulike tilbakekallsgrunnene. Disse tilsvarer i store trekk tilbakekallsgrunnene i gjeldende lege- og tannlegelov. Grunnvilkåret er at helsepersonellet er uskikket til å utøve sitt yrke forsvarlig på grunn av en av de oppregnede tilbakekallsgrunner. Det vises til gjennomgangen av hver enkelt tilbakekallsgrunn i kapittel 21, samt behandlingen i Ot prp nr 1 1979-80 om lov om leger og lov om tannleger s 42 flg.

Annet ledd gir hjemmel for tilbakekall i tilfeller der helsepersonell til tross for advarsel unnlater å innrette seg etter lovbestemte krav, for eksempel ved fortsatt å unndra seg tilsyn og kontroll, fortsatt unnlate å registrere seg m v. Gjeldende rett har tilsvarende bestemmelser i psykologloven § 8 første ledd siste punktum og fysioterapeutloven § 9 første ledd bokstav a. Dette er en tilbakekallsgrunn uten uskikkethet som grunnvilkår. Det er etter bestemmelsen nok at tilsynsmyndigheten har gitt en advarsel etter § 56. Grunnlaget for tilbakekall opphører derfor når vedkommende helsepersonell har innrettet seg etter de lovbestemte krav advarselen gjelder.

Tredje ledd gir hjemmel for tilbakekall av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning der tilleggsvilkår fastsatt i forskrift med hjemmel i §§ 48, 49 eller 51, ikke er oppfylt. Det vil for eksempel gjelde hvor eventuelle forskriftsfastsatte krav til etterutdanning ikke innfris.

Fjerde ledd bestemmer at autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning gitt på grunnlag av tilsvarende godkjenning i et annet land kan kalles tilbake hvis godkjenning gitt i det andre landet taper sin gyldighet. Hvis ikke annet følger av internasjonal overenskomst, skal et slikt tilbakekall så langt det er mulig vurderes konkret.

Femte ledd slår fast at vedtak etter bestemmelsen er enkeltvedtak etter forvaltningsloven. Forvaltningslovens regler om saksbehandling gjelder derfor for vedtak av denne art. Det innebærer bl a at den saken gjelder skal få uttale seg før vedtak fattes, at vedtak skal være skriftlige m v.

§ 58. Suspensjon av autorisasjon, lisens og spesialistgodkjenning

Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er tilstede og helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning inntil det er tatt endelig beslutning i saken. Suspensjonen kan gjøres gjeldende i seks måneder, og kan forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Suspensjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 58

Bestemmelsen hjemler suspensjon hvis det foreligger berettiget grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende rett i lege- og tannlegeloven, men gjelder etter forslaget alt helsepersonell med autorisasjon. For at suspensjon kan finne sted må det være grunn til å tro at vilkårene for tilbakekall er til stede. I tillegg må helsepersonellet ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten. Hensynet til pasienters sikkerhet begrunner m a o adgangen til suspensjon.

Det stilles ikke like strenge krav til bevis for suspensjon som for tilbakekall. Av hensyn til helsepersonells rettssikkerhet, foreslår departementet derfor at det innføres en tidsfrist for hvor lenge suspensjon kan gjøres gjeldende uten at formelt vedtak om tilbakekall finner sted. Fristen foreslås satt til seks måneder, med adgang til forlengelse i ytterligere seks måneder. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen med seks måneder mer enn en gang.

Annet leddslår fast at suspensjon er et enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

§ 59. Begrensning av autorisasjon

Statens helsetilsyn kan begrense autorisasjonen til å gjelde utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Slik begrensning kan fastsettes i tilfeller der helsepersonell, til tross for at vilkårene for tilbakekall er oppfylt, ansees skikket til å utøve virksomhet på et begrenset felt under tilsyn og veiledning.

Vedtak om begrensning av autorisasjon er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 59

Bestemmelsens innhold er nytt. En tilsvarende bestemmelse ble foreslått i NOU 1993:33.

Første ledd gir tilsynsmyndighetene adgang til å begrense autorisasjon. Dette blir da et alternativ til tilbakekall, og man trenger ikke, som etter dagens lege- og tannlegelov, først tilbakekalle autorisasjonen for deretter å gi begrenset lisens, hvor helsepersonellet ansees skikket til begrenset virksomhet. Autorisasjonen kan begrenses til utøvelse av bestemt virksomhet under bestemte vilkår.

Annet ledd gir vilkårene for en slik begrensning. Det kan skje i tilfeller der tilsynsmyndigheten har funnet at tilbakekall kan skje etter § 57, men at helsepersonellet likevel er skikket til å utøve virksomhet på et begrenset område under tilsyn og veiledning av annet helsepersonell.

Tredje ledd:En begrensning av autorisasjon vil bli truffet i form av et enkeltvedtak som angir hvilke områder helsepersonellet ansees skikket til å utøve virksomhet på, samt hvordan tilsyn og veiledning skal foregå.

§ 60. Pålegg om sakkyndig undersøkelse

I saker der tilbakekall av autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning skal vurderes, kan Statens helsetilsyn pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk eller psykologisk undersøkelse av sakkyndige.

Statens helsetilsyn kan suspendere autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning så lenge pålegg etter første ledd ikke etterkommes.

Til § 60

Bestemmelsen avløser gjeldende legelov § 10 og tannlegelov § 9 hvor det går frem at departementet (Statens helsetilsyn etter delegasjon) kan pålegge lege/tannlege å underkaste seg undersøkelse av sakkyndige, og videre at autorisasjon eller lisens kan suspenderes så lenge slikt pålegg ikke etterkommes. Jordmorloven har også en bestemmelse om at Helsetilsynet kan pålegge jordmor å la seg undersøke av lege når det finnes påkrevet. De øvrige profesjonslovene har imidlertid ingen bestemmelse om adgang til å gi slikt pålegg.

Første ledd gir hjemmel for at Statens helsetilsyn kan pålegge helsepersonell å underkaste seg medisinsk, herunder psykiatrisk, eller psykologisk undersøkelse av sakkyndig. Det er av stor betydning for dokumentasjonen i tilbakekallsaker at det foreligger adgang til å pålegge sakkyndig undersøkelse. Det vil i enkelte tilfeller også kunne fremstå som betryggende for helsepersonell at deres helsetilstand vil bli faglig vurdert av eksterne sakkyndige forut for vurdering om tilbakekall. Et pålegg om sakkyndig undersøkelse er ikke å anse som et enkeltvedtak, men er derimot en prosessuell avgjørelse. De ordinære klagemulighetene gjelder derfor ikke.

Annet ledd gir Helsetilsynet suspensjonsadgang når helsepersonell nekter å fremstille seg til sakkyndig undersøkelse. Det finnes få andre muligheter til å kunne kartlegge og dokumentere forhold rundt helsepersonells helsetilstand til bruk i tilbakekallsvurderinger, og det er derfor viktig at en slik undersøkelse kan bli gjennomført.

§ 61. Frivillig avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning

Helsepersonell kan selv gi avkall på autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Autorisasjons-, lisens- eller spesialistgodkjenningsdokumentet skal så vidt mulig innleveres samtidig.

Til § 61

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett i legeloven § 7 og tannlegeloven § 6, men er gjort generell for alt autorisert helsepersonell. Med autorisasjon menes her også begrenset autorisasjon etter § 59.

§ 62. Ny autorisasjon eller lisens

Statens helsetilsyn kan gi helsepersonell som har mistet autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning ved tilbakekall eller frivillig avkall, ny autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning hvis vedkommende godtgjør at han/hun er skikket. Ny autorisasjon kan begrenses etter § 59.

Avslag på søknad om ny autorisasjon eller lisens er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 62

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett i legeloven § 13 og tannlegeloven § 12, men er gjort generell for alt autorisert helsepersonell. Bestemmelsen kan synes overflødig, men er tatt med for å synliggjøre at i slike situasjoner er det helsepersonell og ikke tilsynsmyndigheten som har bevisbyrden for å vise at de igjen er skikket til å utøve yrket.

§ 63. Tap av retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B

Hvis legers eller tannlegers rekvirering av legemidler i gruppe A og B anses uforsvarlig, kan Statens helsetilsyn helt eller delvis kalle tilbake retten til å rekvirere slike legemidler for en bestemt tid eller for alltid. Det samme gjelder for annet helsepersonell som i forskrift fastsatt i medhold av § 11 er gitt begrenset rett til å rekvirere legemidler.

Helsepersonell kan selv gi avkall på retten til å rekvirere legemidler som nevnt i første ledd ved skriftlig erklæring til fylkeslegen. Et avkall er bindende i den perioden det er gitt for.

Hvis vilkårene for tilbakekallet fortsatt er oppfylt ved utløpet av fristen etter første ledd, kan Statens helsetilsyn treffe nytt vedtak etter første ledd.

Når leger eller tannleger ikke selv har rett til å rekvirere legemidler i gruppe A og B, skal kommunelegen, avdelingsoverlegen eller fylkestannlegen rekvirere legemidler som er nødvendige i vedkommendes virksomhet. Disse kan også godta at et annet helsepersonell foretar rekvireringen.

Vedtak om tilbakekall av rett til rekvirering er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 63

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett uttrykt i lege- og tannlegeloven §§ 20 og 23. En lignende bestemmelse ble foreslått i NOU 1993:33 § 62.

«Rekvirere» omfatter etter denne bestemmelsen all ordinering av legemidler til pasient, egen praksis eller helseinstitusjon. I stedet for betegnelsen «narkotika» slik det står i dagens legelov (§20) og tannlegelov (§20), brukes betegnelsen legemidler i gruppe A og B. Dette på grunn av at A- og B-preparater kan omfatte både narkotiske og andre vanedannende legemidler. Av hensyn til muligheten for misbruk og fare for avhengighet, bør tilsynsmyndigheten ha adgang til å begrense forskrivningsretten for begge disse gruppene. I henhold til forskrift av 27 april 1998 nr 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 13-2, er det Statens legemiddelkontroll som bestemmer om et legemiddel skal være reseptpliktig og hvilken gruppe (A, B eller C) det skal plasseres i.

Vilkåret for å kunne tilbakekalle forskrivningsretten er at den misbrukes på en måte som må ansees uforsvarlig. Om misbruket skjer i uvitenhet, i egen eller andres interesse, ved uaktsomhet eller forsett er uten betydning. Det avgjørende er om forskrivningen har vært uforsvarlig, slik at pasienters sikkerhet har vært utsatt for risiko. Kommunelege, fylkestannlege eller avdelingsoverlege har i slike tilfeller ansvar for forskrivningen. Denne oppgaven kan delegeres til andre som står nærmere helsepersonellet. Forutsetningen er at det etableres betryggende rutiner for tilsyn og kontroll.

§ 64. Suspensjon av rekvireringsrett

Hvis det er grunn til å tro at vilkårene for å kalle tilbake rekvireringsretten er oppfylt og helsepersonell ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten, kan Statens helsetilsyn suspendere retten til å rekvirere legemidler som nevnt i § 63 inntil saken er avgjort, men ikke utover seks måneder. Hvis helsepersonellet forhaler saken, kan suspensjonen forlenges en gang med ytterligere seks måneder.

Vedtak om suspensjon av rekvireringsrett er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 64

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett etter lege- og tannlegelov. Det er et vilkår for suspensjon av rekvireringsretten at helsepersonellets rekvireringspraksis ansees å være til fare for sikkerheten i helsetjenesten. Av hensyn til helsepersonellet kan suspensjonen kun gjøres gjeldende i seks måneder, med mindre helsepersonellet forhaler saken. Det er ikke adgang til å forlenge suspensjonen mer enn en gang.

§ 65. Forkortelse av frist for tap av rekvireringsretten

Hvis det finnes forsvarlig, kan Statens helsetilsyn etter søknad gi helsepersonellet tilbake retten til å rekvirere legemidler i gruppe A og B før utløpet av den fristen som er fastsatt.

Avslag på slik søknad er enkeltvedtak etter forvaltningsloven.

Til § 65

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende rett uttrykt i lege- og tannlegeloven § 22.

Hvis Statens helsetilsyn antar at det ikke lenger er fare for misbruk av rekvireringsretten, kan helsepersonell få retten tilbake før den fastsatte frist er løpt ut. Det vil som regel være vedkommende helsepersonell som tar opp spørsmålet.

§ 66. Informasjon til arbeidsgiver og til andre land

Statens helsetilsyn skal varsle arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon. Med arbeidsgiver menes også offentlig myndighet som har driftsavtale med helsepersonellet.

Hvis helsepersonellet driver selvstendig praksis med driftsavtale, skal Statens helsetilsyn gi rett offentlig myndighet et forhåndsvarsel når det foreligger berettiget mistanke om at vilkårene for nevnte vedtak foreligger, og vedtaket vil få betydning for muligheten til å oppfylle driftsavtalen.

Ved tilbakekall, frivillig avkall eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller ved begrensning av autorisasjon, skal Statens helsetilsyn underrette de landene Norge er folkerettslig forpliktet til å informere.

Til § 66

Første ledd innebærer en opplysningsplikt til arbeidsgiver ved advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, suspensjon eller begrensning av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett, jf §§ 56, 57, 58, 59, 61, 63 og 64. Bestemmelsen begrunnes i arbeidsgivers behov for informasjon for å kunne organisere og drive virksomheten forsvarlig.

Etter annet ledd skal offentlig myndighet informeres på et tidligere tidspunkt hvis helsepersonellet innehar driftsavtale med offentlig myndighet, og det antas at det foreligger forhold som vil vanskeliggjøre oppfyllelse av avtalen. Offentlig myndighet vil etter dagens praksis være kommuner og fylkeskommuner. Bestemmelsen må sees i sammenheng med kommuners plikt til å organisere og yte helsetjenester, og pasienters rett til helsehjelp. Tilfeldig informasjon til kommuner i forbindelse med tilbakekallssaker har skapt problemer med planlegging og drift av helsetjenester etter kommunehelsetjenesteloven. Av hensyn til pasienter og for at kommuner skal kunne gjøres i stand til å oppfylle sine plikter, skal disse motta et forhåndsvarsel hvis det er overveiende sannsynlig at helsepersonell med driftsavtale vil få sin autorisasjon, forskrivningsrett m m tilbakekalt eller begrenset. Informasjonsplikten inntrer først når begrensningen vil få betydning for helsepersonellets muligheter til å fortsette sin praksis, herunder oppfylle de forutsetninger som følger av driftsavtalen.

I henhold til EØS-avtalen og direktivene om legers, tannlegers, sykepleieres og jordmødres etableringsrett, skal hjemlandet eller seneste oppholdsstat oversende vertsstaten de nødvendige opplysninger om yrkes- eller forvaltningsmessige tiltak eller forføyninger som er truffet overfor vedkommende. Det samme gjelder opplysninger om straffetiltak angående vedkommendes yrkesutøvelse i hjemstaten eller seneste oppholdsstat. De aktuelle bestemmelsene i EØS-regelverket finnes i henholdsvis Rdir 93/16/EØF art 12 for leger, Rdir 77/452/EØF art 7 for sykepleiere, Rdir 78/686/EØF for tannleger og Rdir 80/154/EØF for jordmødre. Disse er foreløpig de eneste grupper helsepersonell som dekkes av bestemmelsen. Videre følger det av «Nordisk overenskomst om felles arbeidsmarked for helsepersonell» en gjensidig underretningsplikt om forhold av denne art. Bestemmelsen antas å imøtekomme fremtidig regelutvikling innen EØS. Pliktsubjektet etter bestemmelsen er Statens helsetilsyn.

§ 67. Straff

Den som forsettlig eller grovt uaktsomt overtrer eller medvirker til overtredelse av bestemmelser i loven eller i medhold av den, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder.

Offentlig påtale finner sted hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn.

Til § 67

Bestemmelsen innfører en generell straffehjemmel. Skyldkravet er satt til forsett eller grov uaktsomhet. Bestemmelsen retter seg, etter ordlyden, til enhver. Det mest praktiske er at helsepersonell rammes, men da § 74 sier at ingen uriktig må benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, er det også nødvendig at bestemmelsen retter seg mot andre enn helsepersonell.

Det vises til generelle merknader for en nærmere redegjørelse av forholdet mellom administrative reaksjoner og straff. I utgangspunktet er straff og administrative reaksjoner to uavhengige systemer, med ulikt formål, skyldkrav og bevisregler. Departementet ønsker i denne forbindelse å åpne for at tilsynsmyndighetene i utgangspunktet kan vurdere administrative reaksjoner som tilbakekall uavhengigav resultatet av en straffesak med eller uten påstand om rettighetstap etter straffeloven § 29 mot samme person. Ved avgjørelsen av om en autorisasjon skal tilbakekalles eller ei, er det hensynet til å beskytte pasienter mot helsepersonell som er uskikket, som er det avgjørende. Så sant det ikke går ut over pasienters sikkerhet, bør det imidlertid tas hensyn til at de samlede administrative og strafferettslige reaksjoner ikke må bli urimelig harde for vedkommende helsepersonell.

Annet ledd gir en påtaleregel om at offentlig påtale skal skje hvis allmenne hensyn krever det eller etter begjæring fra Statens helsetilsyn. Denne bestemmelsen er inntatt etter forslag fra Riksadvokaten i forbindelse med høringen av NOU 1993:33.

Kapittel 12 Statens helsepersonellnemnd og klageregler

§ 68. Statens helsepersonellnemnd

Det opprettes en Statens helsepersonellnemnd (HPN).

Statens helsepersonellnemnd er klageorgan for vedtak etter §§ 53, 56-59 og 62-65.

Til § 68

Bestemmelsens innhold er nytt. Etter dagens regelverk er det Statens helsetilsyn som har kompetanse til å ilegge administrative reaksjoner mot helsepersonell, og klageadgang varierer etter type vedtak og gruppe helsepersonell. Departementets forslag fører imidlertid ikke til noen endring av Helsetilsynets kompetanse.

Departementets forslag skiller seg vesentlig fra forslaget i NOU 1993:33. Det vises til gjennomgangen i generell tekst i kapittel 2.

Statens helsepersonellnemnd (HPN) er en ny uavhengig klageinstans. Dette blir et nytt nivå i den forvaltningsmessige behandling av administrative reaksjoner mot helsepersonell. Etter dagens rettstilstand kan som hovedregel ikke Helsetilsynets avgjørelser påklages, med unntak av bl a tilbakekall av lege og tannleges forskrivningsrett og tilbakekall av offentlig godkjenning for noen grupper helsepersonell. Med opprettelse av en helsepersonellnemnd vil dette være mulig. To forvaltningsmessige instanser ved formelle reaksjoner vil bidra til bedre rettssikkerhet for helsepersonell, og er bedre egnet til å skape allmenn tillit til systemet. Forslaget om opprettelse av et nytt nivå ved ileggelse av administrative reaksjoner innebærer ikke noen realitetsendring i tilsynsmyndighetenes oppgaver slik de er i dag. Det nye nivået vil være en ren klageinstans, og vil således ivareta oppgaver som ikke er tilfredsstillende løst etter gjeldende rett.

Av annet ledd går det frem at Helsepersonellnemnda har kompetanse til å fatte vedtak i klagesaker fra helsepersonell som gjelder avslag på søknad om autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning, advarsel, tilbakekall og suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning og rekvireringsrett, begrensning av autorisasjon samt avslag på søknad om ny autorisasjon og ny rekvireringsrett.

§ 69. Organisering av Statens helsepersonellnemnd

Statens helsepersonellnemnd skal være et uavhengig organ med høy helsefaglig og juridisk ekspertise som oppnevnes av departementet for tre år av gangen.

Statens helsepersonellnemnd skal bestå av tre jurister, hvorav en er leder av nemnda, samt tre personer med helsefaglig bakgrunn og en legrepresentant.

Statens helsepersonellnemnd kan oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak.

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om organiseringen av Statens helsepersonellnemnd.

Til § 69

Nemnda er fullstendig uavhengig av både Statens helsetilsyn og departementet. Nemndas avgjørelser kan kun overprøves av domstolene. Nemnda står fritt til å prøve alle sider av Statens helsetilsyns vedtak om administrative reaksjoner.

Nemndas medlemmer samt personlige varamedlemmer oppnevnes av departementet, og skal sitte i en treårsperiode. Departementet foreslår at nemnda skal bestå av syv faste medlemmer. Tre skal være jurister, hvorav en er leder av nemnda, og tre skal ha helsefaglig bakgrunn. Det siste medlemmet skal være en legrepresentant. Nemnda kan i tillegg oppnevne to sakkyndige for bistand i den enkelte sak. Med sakkyndig forstås en person som har spesiell innsikt i fagfeltet.

Departementet kan ved forskrift gi nærmere regler om organisering av nemnda.

§ 70. Statens helsepersonellnemnds virksomhet

Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om saksbehandlingen i Statens helsepersonellnemnd.

Til § 70

Bestemmelsen gir hjemmel for at departementet ved forskrift kan gi nærmere regler om saksbehandlingen i nemnda. Det vil f eks kunne være aktuelt med bestemmelser om innhenting av taushetsbelagte opplysninger til bruk for saksbehandlingen. Saksbehandlingen for nemnda vil for øvrig følge forvaltningslovens regler så langt de passer.

§ 71. Domstolsprøving av suspensjon, tilbakekall og begrensning

Vedtak i Statens helsepersonellnemnd om suspensjon, tilbakekall og begrensning kan bringes inn for retten, som kan prøve alle sider av saken.

Saken behandles etter reglene i tvistemålsloven kapittel 30. Retten kan ved kjennelse beslutte at vedtaket om suspensjon, tilbakekall eller begrensning ikke skal ha virkning før det er truffet endelig vedtak i saken eller før endelig dom foreligger.

Bestemmelsen er ikke til hinder for at vedtak kan bringes inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen.

Til § 71

Etter gjeldende rett er det bestemmelser om domstolsprøving i legeloven, tannlegeloven, psykologloven og lov om godkjenning av helsepersonell.

Bestemmelsen gir en generell adgang til å prøve Statens helsepersonellnemnds avgjørelser i saker om suspensjon og tilbakekall av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning og rekvireringsrett samt begrensning av autorisasjon, fullt ut for domstolene. Etter bestemmelsen har domstolen anledning til å prøve alle sider av saken fullt ut, også det forvaltningsmessige skjønnet.

Siste ledd om adgang til å bringe vedtak inn for Stortingets ombudsmann for forvaltningen er tatt med, fordi det antas at ombudsmannens instruks ellers ville være til hinder for en slik klageadgang. Ombudsmannsinstruksen, fastsatt av Stortinget 19 februar 1980, inneholder følgende bestemmelse i § 2: «Ombudsmannens arbeidsområde omfatter den offentlige forvaltning og alle som virker i dens tjeneste, med de unntak lovens § 4 fastsetter.

Unntaket for domstolenes virksomhet etter § 4 første ledd c) omfatter også avgjørelser som ved klage, anke eller annet rettsmiddel kan innbringes for en domstol.»

Forslaget er i tråd med de høringsuttalelser Stortingets ombudsmann for forvaltningen har avgitt i forbindelse med NOU 1993:33 og tidligere.

§ 72. Anmodning om administrativ reaksjon

Den som mener at bestemmelser om plikter fastsatt i eller i medhold av denne lov er brutt til skade for seg, kan be tilsynsmyndighetene ilegge helsepersonellet en administrativ reaksjon etter reglene i kapittel 11. Pasienten kan opptre ved representant. Kravet sendes fylkeslegen.

Representant etter første ledd er den som har fullmakt til å fremsette en anmodning på andres vegne, eller som har samtykkekompetanse etter reglene i pasientrettighetsloven kapittel 4. Fullmektig som ikke er advokat, skal legge fram skriftlig fullmakt.

Fylkeslegen skal vurdere de synspunkter som er fremsatt i anmodningen, og kan også ta opp forhold som ikke er berørt i anmodningen.

Hvis fylkeslegen mener at det bør ilegges strengere reaksjon enn tilrettevisning, skal saken oversendes Statens helsetilsyn. Tredje ledd gjelder tilsvarende for behandlingen av saken hos Statens helsetilsyn.

Tilsynsmyndighetene skal gi den som har fremsatt en anmodning, underretning om resultatet av sin behandling av saken og en kort begrunnelse for resultatet.

Departementet kan i forskrift fastsette nærmere bestemmelser om tilsynsmyndighetenes saksbehandling, og kan herunder fastsette regler om frist for fremsettelse av anmodning etter denne paragraf.

Til § 72

Bestemmelsen er ny, men er til en viss grad en lovfesting av gjeldende rett.

Etter første ledd kan pasienter som mener seg utsatt for et pliktbrudd av helsepersonell til skade for seg, be fylkeslegen i fylket der pliktbruddet skjedde ilegge helsepersonellet en administrativ reaksjon etter kapittel 11. Pasienten kan opptre ved representant.

Annet ledd fastslår at en representant etter første ledd er en som har fullmakt til å opptre på pasientens vegne eller en som har samtykkekompetanse etter pasientrettighetsloven kapittel 4. Dersom representanten ikke er advokat, må det legges fram skriftlig fullmakt.

Tredje ledd fastsetter regler for fylkeslegens behandling av anmodningen. Fylkeslegen skal vurdere de forhold som fremkommer i anmodningen, men kan også ta opp andre forhold. Anmodningen om å ilegge helsepersonell reaksjon etter kapittel 11 kan f eks ha påstand om feildiagnostisering som grunnlag. Dersom fylkeslegen ved sin gjennomgang av saken avdekker mangelfull journalføring, kan fylkeslegen ta dette opp uavhengig av om pasienten eller dennes representant har bedt om dette i sin anmodning.

Hvis strengere reaksjoner enn tilrettevisning kan være aktuelt, skal saken etter fjerde ledd oversendes til Statens helsetilsyn.

I femte ledd fastslås at den som har bedt om at helsepersonellet gis en administrativ reaksjon skal underrettes om resultatet av tilsynsmyndighetens behandling, og gis en kort begrunnelse for dette.

Sjette leddgir departementet myndighet til å fastsette saksbehandlingsregler for tilsynsmyndigheten i forskrift, herunder frist for fremsettelse av anmodning om administrativ reaksjon mot helsepersonell. Formålet med reaksjoner er å sikre kvalitet i helsetjenesten. Dersom det bes om administrativ reaksjon på grunnlag av forhold som ligger svært langt tilbake i tid, vil hensikten med reaksjonen kunne være borte. Det vil derfor kunne være behov for å fastsette en frist for hvor gammelt et forhold kan være for å gi grunnlag for å be om/gi administrative reaksjoner.

Forvaltningslovens regler er ikke umiddelbart anvendelige på slike anmodninger som bestemmelsen gjelder. Ordet «klage» er ikke brukt i lovteksten, da dette lett kan lede tanken inn på forvaltningslovens klagebegrep. Pasienten er ikke å anse som «part» i forvaltningsrettslig forstand, men har krav på informasjon etter femte ledd.

Dersom pasienten ønsker å ta opp andre ting enn et konkret pliktbrudd, kan han/hun henvende seg til pasientombudet, jf høringsutkast til ny lov om pasientrettigheter. Når fylkeslegen har tatt en avgjørelse i saken, er denne endelig for pasienten, jf også klageordningen skissert i ny pasientrettighetslov. Dette gjelder selvfølgelig også for Helsetilsynets avgjørelser dersom fylkeslegen sender saken dit for ileggelse av strengere reaksjon enn tilrettevisning. En avgjørelse om å gi f eks en lege en tilrettevisning, vil også være endelig for legen, og kan ikke påklages.

Kapittel 13 Forskjellige bestemmelser

§ 73. Erstatning for tap ved suspensjon og tilbakekall

Dersom vedtak om suspensjon eller tilbakekall viser seg å være ugyldig eller blir omgjort av annen grunn, kan det kreves erstatning for lidt tap etter vanlige erstatningsrettslige regler.

Til § 73

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett, uttrykt i tannlegeloven § 11 og legeloven § 12. Bestemmelsen kan synes overflødig, men er tatt med i lovutkastet av pedagogiske årsaker, for best mulig å synliggjøre de rettigheter helsepersonell har etter alminnelige erstatningsrettslige regler i forbindelse med et ugyldig tilbakekall.

§ 74. Bruk av beskyttet tittel

Bare den som har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning har rett til å benytte slik yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe helsepersonell.

Ingen må uriktig benytte titler eller annonsere virksomhet på en slik måte at det kan gis inntrykk av at vedkommende har autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om hvilke titler som er beskyttet etter denne paragraf.

Til § 74

Bestemmelsen innebærer en utvidelse av antall titler som er beskyttet i forhold til gjeldende rett. Autorisasjonen eller spesialistgodkjenningen utløser en tittelbeskyttelse. Betegnelsen «sykepleier» vil være beskyttet i motsetning til dagens reguleringer.

Det må foretas en objektiv vurdering av hvilken yrkesbetegnelse som kjennetegner vedkommende gruppe. Slik vil titler som «jordmor», «tannlege», «lege» og «psykolog» m m være forbeholdt autoriserte utøvere av vedkommende yrke.

Bestemmelsen markerer at tittelbeskyttelse er en rettsvirkning av autorisasjon, og de beskyttede titlene vil fremgå av bestemmelsene om autorisasjon.

Første ledd er i hovedsak en videreføring av gjeldende rett. Bestemmelsen fastslår at andre ikke kan bruke titler eller annen yrkesbetegnelse som kjennetegner helsepersonell med autorisasjon, lisens eller spesialistgodkjenning.

Annet ledd setter begrensninger i uriktig bruk av titler eller annonsering av virksomhet på en måte som kan gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som helsepersonell. Således vil f eks titler kombinert med ordet lege (f eks naturlege) ikke kunne brukes av andre enn personell som har autorisasjon som lege. Tilsvarende vil annonsering som inneholder virksomhetsbeskrivelse som kan knyttes til bestemte faglige kvalifikasjoner være forbudt for andre enn den som har en bestemt autorisasjon. Således vil f eks ordet «kiropraktikk» kunne gi inntrykk av at vedkommende har autorisasjon som kiropraktor og er derfor forbeholdt kiropraktorer å benytte.

Tredje ledd gir en forskriftshjemmel til å nærmere bestemme hvilke titler eller andre yrkesbetegnelser som er dekket av denne paragraf.

§ 75. Ikrafttredelse

Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. Kongen kan bestemme at de enkelte bestemmelsene i loven skal tre i kraft til forskjellig tid.

§ 76. Forskrifter

Forskrifter o l gitt med hjemmel i lover som oppheves eller endres når loven her trer i kraft, gjelder i den utstrekning de ikke strider mot loven her eller forskrifter fastsatt med hjemmel i loven.

Den som ved lovens ikrafttredelse har autorisasjon, offentlig godkjenning som helsepersonell eller lisens, beholder sin autorisasjon, godkjenning eller lisens etter denne lov.

Departementet kan fastsette forskrifter til gjennomføring av loven, herunder overgangsbestemmelser.

§ 77. Opphevelse av og endringer i andre lover

Fra den tid loven trer i kraft oppheves følgende lover:

1. Lov av 13 juli 1956 om fysioterapeuter og mensendiecksykegymnaster.

2. Lov av 8 januar 1960 nr 1 om godkjenning av sykepleiere.

3. Lov av 11 juni 1971 nr 54 om ortopediingeniører og om omsetning av ortopediske hjelpemidler.

4. Lov av 23 juni 1972 nr 69 om offentleg godkjenning av pleiarar i psykiatriske sjukehus.

5. Lov av 9 mars 1973 nr 13 om godkjenning m v av psykologer.

6. Lov av 14 juni 1974 nr 47 om godkjenning m v av helsepersonell.

7. Lov av 13 juni 1980 nr 42 om leger.

8. Lov av 13 juni 1980 nr 43 om tannleger.

9. Lov av 26 april 1985 nr 23 om jordmødre.

Fra samme tid gjøres følgende endringer i andre lover:

1 I lov av 19 juni 1936 nr 9 om innskrenkning i adgangen for den som ikke er norsk læge eller tannlæge til å ta syke i kur gjøres følgende endringer:

Ny lovtittel skal lyde:

Lov om innskrenkning i adgangen for den som ikke er helsepersonell til å ta syke i kur.

Ny § 1 skal lyde:

Denne loven gjelder personer som ikke faller inn under § 3 i lov om helsepersonell.

§ 2 nytt første ledd skal lyde:

Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke uten samtykke av det departement som medisinalvesenet hører under, avertere eller ved tekst eller billeder gjøre reklame for sin virksomhet, frasett opplysning om navn, adresse og kontortid og en almindelig meddelelse om virksomhetens art.

§ 3 nytt første ledd skal lyde:

Den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke anvende lægemidler som det er apotekerne forbudt å utlevere til alle og enhver, foreta operative inngrep, gi innsprøitninger, iverksette fullstendig eller lokal bedøvelse, eller anvende noen annen undersøkelses- eller behandlingsmåte som efter nærmere bestemmelse av Kongen bare må anvendes av helsepersonell som nevnt.

§ 4 nytt første ledd skal lyde:

Den som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, må ikke ta syke i kur og derunder behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer etter lov om vern mot smittsomme sykdommer.

§ 5 oppheves

§ 6 første ledd skal lyde:

Overtredelse av §§ 1- 4 eller av bestemmelser som gis efter denne lov, straffes med bøter eller fengsel i inntil tre måneder. I gjentagelsestilfelle og under særdeles skjerpende omstendigheter kan straffen forhøyes til inntil seks måneders fengsel.

Nytt tredje ledd skal lyde:

Det fritar ikke vedkommende for straff at han i de tilfeller som er nevnt i § 4, på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått sykdommens art.

Nytt fjerde ledd skal lyde:

Overtredelse av §§ 1- 4 anses som forseelse.

§ 7 nytt første ledd skal lyde:

På samme måte som nevnt i § 6 straffes den som tar syke i kur uten å være helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, og som derved utsetter noens liv eller helbred for alvorlig fare, enten ved selve handlingen eller ved at den syke undlater å søke kyndig hjelp. Har kuren medført døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, jfr. straffelovens § 9, kan anvendes fengsel i inntil to år.

Nytt tredje ledd skal lyde:

Det fritar ikke vedkommende for straff at han på grunn av manglende kyndighet ikke har forstått faren eller sykdommens art.

Ny § 8 skal lyde:

Har noen krav på helsehjelp for annens regning, straffes den som for å opfylle den plikt som således påhviler ham, har bevirket den syke tatt under kur av person som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3, med bøter hvis kuren har medført døden eller betydelig skade på legeme eller helbred, jfr. straffelovens § 9.

Til § 77 annet ledd nr 1:

Lovens virkeområde foreslås innskrenket til kun å gjelde personell som faller utenfor helsepersonellovens anvendelsesområde. Departementet ser ingen grunn til at helsepersonell heretter skal være regulert av kvaksalverloven. Det enkelte helsepersonells plikt til forsvarlig yrkesutøvelse skal følge av den nye loven om helsepersonell, og ikke av kvaksalverlovens kasuistiske bestemmelser. Departementet foreslår derfor å endre kvaksalverlovens virkeområde, ved at det presiseres at kvaksalverloven gjelder for personer som ikke er helsepersonell etter lov om helsepersonell § 3.

Departementet foreslår således at § 1 i dagens kvaksalverlov oppheves, idet bestemmelsen i helsepersonelloven § 74 regulerer tittelbeskyttelse. Departementet vil videre foreslå at kvaksalverloven § 5 oppheves. Bestemmelsen antas å være i strid med Norges internasjonale forpliktelser og har i dag ingen praktisk betydning. Når det gjelder bruk av visse metoder som nevnt i kvaksalverloven § 3 og behandling av alvorlige sykdommer, jf. kvaksalverloven § 4, vil det i praksis i hovedsak være leger som har den nødvendige faglig kyndighet til f eks å foreta operative inngrep og til å behandle sykdommer som er oppregnet i kvaksalverloven § 4. Kravet til forsvarlighet i helsepersonelloven § 4 vil sette begrensninger for hva slags helsehjelp de ulike grupper helsepersonell kan gi. For øvrig er det foreslått mindre endringer i §§ 2, 6, 7 og 8 for å tilpasse bestemmelsene til de øvrige endringene i kvaksalverloven.

2 I lov av 19 november 1982 nr 66 om helsetjenesten i kommunene gjøres følgende endringer:

Ny § 1-3a skal lyde:

§ 1-3a. (Tilrettelegging m v)

Kommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.

Til § 77 annet ledd nr 2

Kommunehelsetjenesteloven § 1-3a:

Plikten til internkontroll for enhver som yter helsetjeneste er i dag hjemlet i tilsynsloven § 3.

Departementets forslag innebærer at kommunene pålegges en plikt til å planlegge, organisere og tilrettelegge for at kommunen, helsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Denne plikten kan muligens utledes av kommunehelsetjenesteloven § 1-4, der det bl a står at kommunen skal planlegge sin helsetjeneste i samsvar med lov om planlegging av og forsøksvirksomhet i sosialtjenesten og helsetjenesten i kommunen, og av generelle ansvarsforhold. Det er imidlertid uklart hvor langt denne plikten rekker og hvor omfattende den er. Sett i sammenheng med at det her dreier seg om en plikt for kommunene, bør denne fremgå uttrykkelig av lov. Departementet mener derfor det er nødvendig å innføre en slik bestemmelse nettopp for å understreke hva hovedansvaret for kommunene innebærer, med adgang til å presisere dette nærmere i forskrift. Som ansvarlig for planlegging og organisering av helsetjenester, vil kommunene ha det overordnede ansvar for kvalitetssikringsarbeidet i de enkelte virksomheter, og for at helsetjenestetilbudet organiseres på en helhetlig måte.

Lovutkastet inneholder videre en plikt for kommunene til å tilrettelegge for at helsepersonell kan utføre sine oppgaver på en måte som sikrer at helsepersonellet gjøres i stand til å etterleve lovpålagte plikter. Lovutkastet vil da ivareta de hensyn som er nødvendig for å sikre en forsvarlig helsetjeneste. Departementet vil presisere at kommunenes ansvar også omfatter privat virksomhet som kommunene eventuelt inngår kontrakt med om utførelse av kommunal helsetjeneste.

Ny § 1-3b skal lyde:

§ 1-3b. (Registrering m v)

Kommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell i kommunen og i kommunehelsetjenesten.

Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt register.

Etter forslag til ny helsepersonellov § 18 har helsepersonell med autorisasjon eller lisens i privat virksomhet plikt til å gi kommune eller fylkeskommune melding når de åpner, overtar eller trer inn i virksomhet og når denne opphører. Bestemmelsens første ledd gir kommunen en plikt til å motta og registrere slike meldinger. Annet ledd gir adgang til å gi forskrifter om hvilke opplysninger som skal gis, når de skal gis og hvordan de skal registreres og videreformidles til sentralt register.

Ny § 3-4 skal lyde:

§ 3-4. (Taushetsplikt i forhold til kommuneadministrasjonen)

Kommunen kan pålegge helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av kommunehelsetjenesten.

Pålegg etter denne bestemmelsen skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet.

Det vises her til særskilte merknader til § 37. Tilsvarende begrunnelse gjelder her.

Nåværende § 3-4 blir ny § 3-5.

§ 3-5 nytt fjerde ledd skal lyde:

Kommunelegen skal videresende dødsmeldinger mottatt fra leger i kommunen etter lov om helsepersonell § 36 til Dødsårsaksregisteret.

I henhold til § 36 plikter leger å gi kommunelegen melding om dødsfall. Etter endring i kommunehelsetjenesteloven § 3-5 fjerde ledd pålegges kommunelegen plikt til å motta meldingene og videresende disse til dødsårsaksregisteret.

§ 6-6 b oppheves.

Etter Sosial- og helsedepartementets skjønn er det mest hensiktsmessig å pålegge opplysningsplikt til barnevernet for visse grupper helsepersonell. De helsepersonellgruppene som har de faktiske kunnskapene og de faglige kvalifikasjonene til å vurdere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt, bør være pliktsubjekter etter bestemmelsen. Kommunehelsetjenesten som sådan kan ikke pålegges plikt til å oppfylle vilkårene i bestemmelsen. Kommunehelsetjenesten skal planlegge og organisere virksomheten, ikke vurdere enkeltsituasjoner. På den annen side har kommunehelsetjenesten plikt til å tilrettelegge slik at lovpålagte plikter overholdes.

Departementet foreslår på dette grunnlag at bestemmelsen i kommunehelsetjenesteloven § 6-6 b oppheves, og at helsepersonells opplysningsplikt ovenfor barneverntjenesten tas inn i helsepersonelloven.

3 I lov av 3 juni 1983 nr 54 om tannhelsetjenesten gjøres følgende endringer:

Ny § 1-3a skal lyde:

§ 1-3a. (Tilrettelegging m v)

Fylkeskommunen skal planlegge, organisere og legge til rette for at fylkeskommunen, tannhelsetjenesten og helsepersonell kan oppfylle krav fastsatt i eller i medhold av lov eller forskrift. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om pliktens innhold.

Ny § 1-3b skal lyde:

§ 1-3b. (Registrering m v)

Fylkeskommunen skal motta og registrere meldinger om helsepersonell i fylkeskommunen og i tannhelsetjenesten.

Departementet kan i forskrift gi regler om hvilke opplysninger som skal gis, når disse skal gis og hvordan de skal registreres og formidles videre til sentralt register.

Ny § 3-4 skal lyde:

§ 3-4. (Taushetsplikt i forhold til administrasjonen i fylket)

Fylkeskommunen kan pålegge helsepersonell som arbeider innenfor rammen av denne lov å gi opplysninger til bruk for planlegging, styring og utvikling av tannhelsetjenesten i fylkeskommunen.

Pålegg etter denne bestemmelsen skal være saklig begrunnet og ikke omfatte flere opplysninger enn det som er nødvendig av hensyn til formålet.

Gjeldende §§ 3-4 og 3-5 blir nye §§ 3-5 og 3-6.

Til § 77 annet ledd nr 3:

Her gjelder de samme begrunnelser som for forslag til tilsvarende endringer i kommunehelsetjenesteloven. Det vises til kommentarer til disse.

4 I lov av 30 mars 1984 nr 15 om statlig tilsyn med helsetjenesten gjøres følgende endringer:

§ 2 ny overskrift skal lyde:

§ 2. Tilsynsmyndighetenes oppgaver

§ 2 nye femte, sjette, sjuende og åttende ledd skal lyde:

Fylkeslegen skal informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier advarsel eller tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.

Fylkeslegen og Statens helsetilsyn gir administrative reaksjoner til helsepersonell etter reglene i lov om helsepersonell kapittel 11.

Fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal registrere advarsel og tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett eller begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.

Fylkeslegen og Statens helsetilsyn skal informere helsepersonellets arbeidsgiver om advarsel, tilbakekall, frivillig avkall, eller suspensjon av autorisasjon, lisens, spesialistgodkjenning eller rekvireringsrett og begrensning av autorisasjon etter lov om helsepersonell kapittel 11.

Til § 77 annet ledd nr 4:

Etter tilsynsloven § 2 nytt femte ledd skal fylkeslegen informere Statens helsetilsyn om forhold som tilsier reaksjon ut over tilrettevisning etter helsepersonelloven, jf § 55. Fylkeslegen kan gi tilrettevisning. Andre reaksjoner etter helsepersonelloven kan bare gis av Statens helsetilsyn. Statens helsetilsyn må således varsles om forhold som er av en slik art at de foranlediger alvorligere reaksjoner etter kapittel 11 enn tilrettevisning.

Forslag til nytt sjette ledd fastslår at det er fylkeslegen og Statens helsetilsyn som kan gi administrative reaksjoner etter helsepersonelloven. Etter sjuende ledd pålegges fylkeslegen og Statens helsetilsyn å registrere reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11, med unntak av tilrettevisninger.

I henhold til åttende ledd skal fylkeslegen og Statens helsetilsyn informere berørte arbeidsgivere om reaksjoner etter helsepersonelloven kapittel 11, med unntak av tilrettevisninger, jf § 66.

5 I lov av 17 juli 1992 nr 100 om barneverntjenester gjøres følgende endringer:

§ 6-4 siste ledd skal lyde:

Også yrkesutøvere i medhold av lov om helserpersonell m v, lov om psykisk helservern, lov om helsetjenesten i kommunene, lov om sykehus, lov om familievernkontorer og meklingsmenn i ekteskapsloven (jf lov om ekteskap), plikter å gi opplysninger etter reglene i andre ledd.

6 I lov av 4 desember 1992 nr 132 om legemidler m v gjøres følgende endringer:

§ 9 annet ledd skal lyde:

Når særlige grunner foreligger, kan markedsføringstillatelsen gjøres betinget av at preparatet bare skal være til bruk for visse sykehus eller rekvireres av visse spesialister.

§ 26 annet ledd skal lyde:

I forskriftene kan fastsettes alminnelige innskrenkninger i helsepersonellsadgang til å rekvirere sprit, brennevin og vin til medisinsk bruk.

Til § 77 annet ledd nr 6

§ 9 annet ledd gir adgang til å gjøre markedsføringstillatelser betinget av at det aktuelle preparat bare skal være til bruk for visse sykehus eller rekvireres av visse spesialister. Det vises til det som tidligere er sagt når det gjelder terminologisk endring ved at forskrivning erstattes av rekvirering.

I § 26 annet ledd er «legers, tannlegers og veterinærers»erstattet med «helsepersonell»,da departementet kan gi andre grupper begrenset rekvireringsrett. Ordet «forskrive» er tatt ut, slik at bare rekvirere gjenstår, jf det som tidligere er sagt om terminologien.

7 I lov av 12 mai 1995 nr 22 om universiteter- og høgskoler gjøres følgende endringer:

§ 42 nr 2 nytt annet og tredje punktum skal lyde:

Institusjonen skal informere Statens helsetilsyn om utestenging etter dette alternativ. Departementet gir forskrift om informasjonsrutiner.

Til § 77 annet ledd nr 7:

Det foreslås at det skal stilles som vilkår for å få autorisasjon etter helsepersonelloven at søker ikke er uegnet til yrket, jf § 48. Dette ansees å være viktig for å kunne utelukke de som allerede under utdanningen har vist seg uegnet til et yrke som helsepersonell, f eks på grunn av omfattende rusproblemer. Dersom det foreligger forhold som ville medført tilbakekall av autorisasjon, ansees søker uegnet. Videre vil søker normalt ansees uegnet dersom det foreligger utvisningsgrunn etter lov om universiteter og høgskoler (universitetsloven) § 42. For at informasjon om dette skal bli kjent for autorisasjonsmyndigheten, etableres det hjemmel i universitetsloven som gir universiteter og høgskoler plikt til å gi autorisasjonsmyndigheten informasjon om utvisning etter universitetsloven § 42 første ledd nummer to, og grunnlaget for denne.