4 Engangsbetalt foretakspensjon

4.1 Generelle merknader til lovforslaget

4.1.1 Innledning

Foretakspensjon og innskuddspensjon bygger på forskjellige finansielle produkter. Foretakspensjon har forsikringselement i form av dødelighetsarv, og død før nådd pensjonsalder vil innebære at den pensjonskapitalen som sikrer retten til alderspensjon tilfaller forsikringskollektivet. Innskuddspensjon er lagt opp som spareordninger i yrkesaktiv periode, der pensjonskapitalen ved medlemmets eventuelle død benyttes til ytelser til avdødes etterlatte. Det knytter seg således ikke såkalt dødelighetsarv til innskuddspensjon i arbeidstakernes yrkesaktive periode.

Lovutvalget som utarbeidet utkast til lov om innskuddspensjon foreslo at det også ble utarbeidet nødvendige endringer i lov om foretakspensjon, slik at den gir adgang til at pensjonsinnskuddene kan brukes til kjøp av forsikringer. Disse forholdene er bakgrunnen for det oppdrag som ble gitt arbeidsgruppen. Formålet er å legge grunnlag for en fullt ut forsikringsbasert pensjonsordning uten den usikkerhet for foretakene, når det gjelder størrelsen på framtidige premiebetalinger, som knytter seg til foretakspensjon med ytelsesbasert alderspensjon. Arbeidsgruppen har valgt å betegne dette som innskuddssikret alderspensjon. Det dreier seg her om en pensjonsordning som forsikringsmessig vil bygge på vanlige prinsipper for pensjonsforsikring samtidig som den kostnadsmessig for foretakene har samme egenskap som innskuddspensjon. Arbeidsgruppen har utformet sitt utkast som endring i lov om foretakspensjon, slik at de forsikringsbaserte løsningene med dødelighetsarv samles i denne loven.

4.1.2 Høringsinstansenes merknader

Flere høringsinstanser er positive til hovedtrekkene i arbeidsgruppens lovutkast. Blant annet uttaler Nærings- og handelsdepartementet:

«Ytelsesbaserte pensjonsordninger innebærer en betydelig usikkerhet for foretakene mht. framtidige pensjonskostnader. Forslaget til endringer i lov om foretakspensjon gjør det mulig å eliminere denne usikkerheten ved at det åpnes for kjøp av forhåndsdefinerte engangsinnbetalinger. Etter NHDs syn er dette det viktigste elementet i det foreliggende forslaget.

Forslaget til endringer i lov om foretakspensjon innebærer en større fleksibilitet for foretakene i valget av pensjonsordning, og kan medvirke til at flere bedrifter, også små og mellomstore, ser seg i stand til å tilby sine ansatte en tjenestepensjonsordning. Gode tjenestepensjonsordninger vil trolig bli et stadig viktigere virkemiddel i konkurransen om å tiltrekke seg arbeidskraft. Dette vil kunne være viktig for bedriftenes utviklingsmuligheter.»

Norges Skogeierforbund uttaler:

«Vi ser det som nevnt i forbindelse med høringen om NOU 1999: 32 som en fordel - ikke minst for mange mindre bedrifter - at det også i Norge etableres en adgang til innskuddsbaserte pensjonsordninger. Det konkrete lovforslaget ser for oss ut til å være en hensiktsmessig løsning og vi har ingen særskilte merknader til arbeidsgruppens forslag.»

Også Kommunenes Sentralforbund støtter arbeidsgruppens anbefalinger, og gir sin støtte til at bestemmelsene innarbeides i lov om foretakspensjon.

Landsorganisasjonen i Norge uttaler:

«LO viser til utredningen der det gjøres klart at de foreliggende forslag er en (teknisk) oppfølging av tidligere vedtak om tjenestepensjoner og pålegg fra Stortinget om oppfølging.»

Rikstrygdeverket uttaler på den annen side bl.a.:

«Vi har for øvrig visse problemer med å se hvorvidt det er et vesentlig behov for denne tredje varianten av en tjenestepensjonsordning, og savner dermed en nærmere beskrivelse av de fordeler man ser i en ny innskuddssikret foretakspensjon og hvordan denne vil bidra til at man får bedre pensjonsløsninger og et mer helhetlig pensjonssystem. Etter vår oppfatning vil man ved å innføre flere typer av pensjonsordninger gjøre det vanskeligere for arbeidsgivere og arbeidstakere å orientere seg i markedet og foreta rasjonelle valg.»

Advokatforeningens permanente lovutvalg for forsikringsrett uttaler:

«Forslaget innebærer at unit-linked selskapene skal selge produktene med investeringsvalg. Norge er i dag det eneste land i Europa som opprettholder dette skille; «tradisjonelle» livsforsikringsselskaper skal selge yttelsesbaserte produkter og unit-linked forsikringsselskapene skal selge produkter hvor kundene kan velge investeringsprofil. Skillet er meget kunstig og bør bli avviklet.»

Den norske Aktuarforening, Sparebankforeningen, Finansnæringens Hovedorganisasjon og Norske Pensjonskassers Forening fremmer tilsvarende synspunkt.

Enkelte høringsinstanser har hatt merknader til begrepsbruken. Den norske Aktuarforening uttaler:

«Lovforslaget til innskuddssikret pensjon benytter begreper som blir unaturlige når LOF skal omfatte både ytelsesbaserte og innskuddssikrede ordninger.

For eksempel benyttes:

• Begrepet »innskuddssikret», hvilket kan misforstås ved at man tror innskuddene er sikret (noe de nødvendigvis ikke er med mindre man tegner avkastningsgaranti), kanskje »innskuddsforsikret» er bedre.

• Begrepet «engangspremie» bør i stedet være for eksempel «innskuddspremie», jf. LOF §§ 4-3(2) og 5-2(4).

• Begrep som «tillegg til ytelsene» bør for eksempel være «tillegg til årets innskuddspremie», fordi innskuddene kan være uten avkastningsgaranti ved individuelt investeringsvalg, jf. LOF §§ 4-3(2) og 5-2(4).»

Kredittilsynet uttaler tilsvarende:

«Kredittilsynet er klar over at det kan være vanskelig å finne godt egnede begreper på området. Et mulig alternativ kan være å bruke betegnelsen «innskuddsbasert alderspensjon» (og tilsvarende «innskuddsbasert foretakspensjon» der det er naturlig).

(...) Kredittilsynet vil bemerke at i forhold til en del bestemmelser i loven om foretakspensjon vil det imidlertid være behov for å klargjøre hvilke regler som gjelder for innskuddssikret foretakspensjon i tradisjonelle livselskaper og i fondsforsikringsselskaper. De ovennevnte problemstillinger (avkastning/overskudd) er typisk noe som faller inn under denne kategori.»

Enkelte høringsinstanser har uttalt seg vedrørende det lovvalg som er lagt til grunn. Aktuarforeningen uttaler bl.a.:

«Med de store likhetene det er mellom innskuddssikret pensjon og innskuddspensjon, hvor forskjellen kun ligger i at innskuddssikret pensjon har dødelighetsarv, finner Aktuarforeningen det mest hensiktsmessig å samle disse to typer pensjonsordninger i en og samme lov. Det er av underordnet betydning for organiseringen av lovverket at innskuddssikret pensjon inneholder forsikringselement (i tillegg til sparing) og ikke bare er ren sparing.»

Næringslivets Hovedorganisasjon uttaler:

«Det som skiller denne ordningen fra de rene innskuddsordningene er i realiteten bare dødlighetsarven. De største problemene gjelder fastsettelsen av innskuddsstørrelsen og investeringsalternativene. Dette er regulert i lov om innskuddspensjon. Vi vil derfor anbefale at ordningen med innskuddssikret alderspensjon reguleres i lov om innskuddspensjon.

(...) Dersom ordningen likevel blir regulert gjennom bestemmelser i lov om foretakspensjon anbefaler vi at det offisielle navnet på ordningen bør være «innskuddssikret foretakspensjon».»

Aktuarforeningen uttaler:

«Aktuarforeningen ser det som vanskelig å videreføre systemet som i dag gjelder for administrasjonsreserve i ytelsesbaserte pensjonsordninger, innenfor en innskuddsbasert eller innskuddssikret pensjonsordning. Både innskuddspensjon og innskuddssikret pensjon står i et så direkte konkurranseforhold til løsninger fra tilbydere som er fritatt fra forpliktelsen til å ha administrasjonsreserve, at det ville virke sterkt konkurransevridende å pålegge livselskapene administrasjonsreservekrav på disse produktområdene.

(...) Skulle det mot formodning bli stilt krav til administrasjonsreserver i innskuddssikrede ordninger, må dette hensyntas i bestemmelsene om maksimale innskudd til ordningen, slik at det gis de samme muligheter som ved andre løsninger for å etablere et ønsket ytelsesnivå.»

Kommunenes Sentralforbund er opptatt av at det skal være en likebehandling med hensyn til skattemessig fradragsrett for arbeidsgivers andel av pensjonspremien mellom privat sektors tjenestepensjonsordninger og tilsvarende offentlige tjenestepensjonsløsninger som er basert på tariffavtaler. Kommunenes Sentralforbund påpeker også at det kan synes nødvendig med en fullstendig gjennomgang av de ulike forslag og utredninger som er kommet vedrørende pensjonsforhold.

Norske Pensjonskassers Forening gir uttrykk for at det bør være adgang til å ha de to typer ordninger parallelt eller i kombinasjon, og at ytelsesbaserte ordninger bør kunne kombineres med ordninger etter innskuddspensjonsloven.

Verdipapirsentralen uttaler seg om behovet for krav til informasjon:

«For pensjonsordninger som blir opprettet i forvaltningsselskap for verdipapirfondet registrert i Verdipapirsentralen kan VPS tilby registrering med en egen pensjonskonto for hvert medlem.

(...) For at VPS skal kunne tilby de ovennevnte tjenestene er vi avhengige av at visse forhold i tilknytning til ordningen avklares. Dette gjelder kravet til informasjonsinnholdet i de oppgaver som vi skal utarbeide, hvorvidt det er institusjonen eller foretaket som har ansvaret for pensjonsutbetaling, skatteinnberetning og annen offentlig eller privat rapportering, ansvarsforholdet ved utbetaling ved dødsfall, informasjonsplikt om tidligere ekteskap, tidspunkt for verdifastsetting av kapitalen for beregning av utbetaling, regler for avtaleforholdet mellom partene og organisering av alderspensjonskonti og bankkonti. Dersom VPS skal forestå utbetalinger på vegne av forvaltningsselskapene, må vi ha et forsikringsregister over kontohaverne. Vi antar at De vil utferdige forskrift som regulerer disse forholdene etter de eventuelle lovvedtak og at vi er høringsinstans i denne sammenheng.»

Enkelte av høringsinstansene har tatt opp spørsmålet om premier for kvinner og menn. Kredittilsynet uttaler i denne sammenheng:

«Det fremgår av lovutredningen at for en mann og en kvinne med samme alder og som det betales inn en like stor premie for, vil det kunne forventes å bli utbetalt like mye i alderspensjon over den samlede utbetalingsperiode. Siden menn statistisk sett har en høyere dødelighet enn kvinner, vil færre menn få utbetalt alderspensjon, og menn får forventningsmessig utbetalt pensjonen over færre år. Dette hensyntas i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen slik at en mann som faktisk overlever fram til et gitt utbetalingsår får en noe høyere pensjon enn en kvinne i tilsvarende situasjon. Dette forutsetter at det er betalt inn samme premie for de menn og kvinner som sammenlignes. Utvalget foreslår at det ved fastsetting av innskuddspremien bør kunne tas hensyn til at kvinner statistisk har høyere levealder enn menn.

Kredittilsynet er enig i utvalgets vurderinger på dette punkt, og har ved flere anledninger gitt uttrykk for at det er et riktig prinsipp at man fastsetter premien i forhold til faktisk risiko, og at dette også er i samsvar med sentrale bestemmelser i forsikringsvirksomhetsloven. Det er blant annet lagt vekt på at det ikke vil være mulig å opprettholde et system med en systematisk kryssubsidiering (hvilket det vil bli med like premiesatser for menn og kvinner) i et forsikringsmarked med konkurranse, blant annet fra utenlandske tilbydere.»

Aktuarforeningen uttaler:

«Aktuarforeningen anser at UNISEX-tariffer er et uaktuelt virkemiddel. Det er knapt noen eksempler på at det har vært mulig å opprettholde kjønnsnøytrale tariffer i et marked med konkurranse. Selv om alle selskaper pålegges kjønnsnøytrale tariffer, vil kjønnssammensetningen være ulik i de ulike selskapenes bestander. Tariffene blir dermed uansett forskjellige og de vil påvirkes direkte ved bestandsendringer, som f.eks. vil skapes når arbeidsgivere med en bestemt kjønnssammensetning blant de ansatte søker til det selskap som på akkurat det tidspunktet har den gunstige tariff for den spesielle kjønnssammensetningen.»

Likestillingsombudet er i sin uttalelse opptatt av forholdet til likestillingsloven:

«Pensjonsytelser i arbeidsforhold er omfattet av likestillingslovens lønnsbegrep i § 5, jf. Ot.prp. nr 1 1977-78 s. 19. Utkastet til lovregler for innskuddssikret foretakspensjon reiser da også spørsmål som er av likestillingsmessig betydning.

Spørsmålet om forholdet til likestillingsloven reiser seg både ved fastsettelse av innskudd og utbetaling av pensjon. Kvinner har i gjennomsnitt lengre levealder enn menn. Dette tas det hensyn til i beregningsgrunnlaget for pensjonsordningen slik at en mann får en noe høyere utbetalt pensjon per måned enn en tilsvarende kvinne, forutsatt at det er innbetalt samme premie for kvinnen og mannen, jf. rapporten punkt 4.2.2. Forslaget åpner videre for at det ved fastsetting av innskuddspremien skal kunne tas hensyn til at kvinner som regel har lengre levealder enn menn, jf. § 5-2 fjerde ledd. Med andre ord kan en arbeidsgiver innbetale høyere premier for kvinner i den hensikt å sikre lik månedlig pensjonsutbetaling for begge kjønn.

Likestillingsombudet har tidligere stilt seg kritisk til å benytte kjønn som variabel ved risikoberegning. Det er også et spørsmål om slike ordninger er i strid med likestillingslovens diskrimineringsforbud, jf. §§ 3 og 5.»

Utenriksdepartementet uttaler at det synes rimelig om den økte premie som kvinners lengre pensjonisttilværelse gjør nødvendig, fordeles likt mellom de to kjønn.

4.1.3 Departementets vurdering

Departementet antar at det kan være foretak som ønsker mulighet til å ha en forsikringsbasert pensjonsordning med dødelighetsarv, men uten den usikkerhet som ligger i premiene knyttet til en ytelsesordning etter lov om foretakspensjon. Departementet er av den oppfatning at arbeidsgruppens forslag fyller denne målsetningen. Dødelighetsarv innebærer at midler etter avdøde forblir i ordningen, og benyttes til videre pensjonsformål til de som lever. Dette bidrar til at en slik ordning kan bli rimeligere enn en ordning hvor midler etter avdøde utbetales til arvingene.

Spørsmålet om slike bestemmelser bør innarbeides i lov om foretakspensjon eller i lov om innskuddspensjon er drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet legger der til grunn at en slik forsikringsordning vil ha mange fellestrekk med foretakspensjonsordninger, og at det vil være mest hensiktsmessig å innarbeide bestemmelser for den som et tillegg til lov om foretakspensjon. Dette var også lagt til grunn i det mandat som ble gitt arbeidsgruppen. Departementet er av den oppfatning at det utkast til bestemmelser som arbeidsgruppen har utarbeidet er vel tilpasset lov om foretakspensjon.

Livsforsikringer med investeringsvalg kan bare tegnes i såkalte fondsforsikringsselskaper. Det har sammenheng med hvorledes forsikringsregelverket er bygd opp, bl.a. med overskuddsfordelingsreglene som skal sikre at kundene tildeles sin del av overskuddet. Gjennom overskuddsdelingen avhenger avkastningen på en kontrakt i et ordinært livsforsikringsselskap av det økonomiske resultatet i hele virksomheten på en annen måte enn ved livsforsikring med investeringsvalg. Å endre dette regelverket vil være en meget omfattende oppgave som vil kreve gjennomgang og eventuelt endring i større deler av lovgivningen og øvrig regelverk for forsikring generelt. Dette var ikke omfattet av arbeidsgruppens mandat. Departementet viser for øvrig til at Banklovkommisjonen 13. juli 2000 ble gitt i mandat av Finansdepartementet å foreta en bred gjennomgang av virksomhetsreglene i forsikring som en oppfølging av Konkurranseflateutvalgets innstilling, jf. NOU 2000: 9. Formålet med en slik gjennomgang er å etablere et tidsmessig og helhetlig regelverk for å sikre norske selskaper rammevilkår for å møte et større innslag av internasjonal konkurranse, og for å gi grunnlag for effektiv drift og et best mulig tilbud til kundene.

Departementet har tatt til etterretning synspunkter som er fremmet i høringen om at begrepet «innskuddssikret» pensjon kan misforstås. Departementet foreslår i stedet at denne ordningen benevnes «engangsbetalt» pensjon. På denne måten får en fram at ordningen er basert på en serie av årlige engangsbetalte premier, men uten at en sikter mot en bestemt endelig ytelse fra ordningen, slik tilfellet er i ytelsesbasert foretakspensjon. På grunnlag av høringsinstansenes merknader er det for øvrig gjort enkelte justeringer og presiseringer av begrepsbruken, og som er omtalt i sammenheng med de relevante bestemmelser.

Spørsmålet om adgang til å kunne kombinere innskuddspensjon og foretakspensjon er drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, der det bl.a. heter:

«Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer, og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne føre til at bare de med relativt høy lønn får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden, ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger. En bør unngå å åpne opp for ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større finansiell risiko enn de øvrige.»

Flertallet i finanskomiteen (alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti) fremmet i Innst.O. nr. 2 (2000-2001) følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger.»

Departementet ser, ut fra behandlingen av lov om innskuddspensjon, liten grunn til ikke å gi adgang til at foretaket har pensjonsordning der enkelte er medlem i en ordning for engangsbetalt alderspensjon, mens andre er medlem enten av en innskudds- eller ytelsesbasert ordning. Det vises til omtale av dette spørsmålet i avsnitt 2.5.

Flertallet i Finanskomiteen fremmet i Innst.O. nr. 2 (2000-2001) videre følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen av en ytelsesbasert pensjon.»

Departementet finner det således ikke naturlig nå å ta stilling til dette i tilknytning til engangsbetalt alderspensjon, men vil komme tilbake til spørsmålet i oppfølgingen av Stortingets behandling av lov om innskuddspensjon, jf. også omtale i avsnitt 2.5.

Verdipapirsentralen tar i sin høringsuttalelse opp behovet for å utarbeide forskrifter, bl.a. for å dekke visse informasjonsbehov. Departementet foreslår inntatt en generell bestemmelse om informasjonskrav i lovforslaget § 2-8. Bestemmelsen vil få anvendelse også for ytelsesbasert foretakspensjon. Behovet for eventuelle utfyllende forskrifter vil bli vurdert nærmere, og vil i så fall bli sendt på ordinær høring.

Departementet viser til at administrasjonsreservene i forsikring benyttes til å dekke fremtidige kostnader. Hvis administrasjonsreserven skulle avvikles, måtte en finne andre måter å løse dette på, uten at andre forsikringstakere måtte bære kostnaden. Dette kan i visse tilfeller være vanskelig, f.eks. hvis ordningen må opphøre pga. konkurs i foretaket. Departementet finner det derfor ikke aktuelt å oppheve disse bestemmelsene.

Forholdet mellom innbetalinger og ytelser for kvinner og menn er grundig drøftet i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, jf. avsnitt 7.3. Der heter det bl.a.:

«Departementet viser til at bestemmelsen av premieberegningsgrunnlaget ikke er knyttet til lov om innskuddspensjon eller tjenestepensjoner spesielt, men er knyttet til forsikringsvirksomhetsloven, hvor § 7-6 stiller krav om at et forsikringsselskap skal benytte premier som står i rimelig forhold til den risiko som overtas og i forhold til selskapets økonomi. Den årlige premien i livsforsikringsprodukter settes ut fra hvor sannsynlig det er at personer dør før utbetaling skal skje. Dette varierer etter kjønn og alder. Premien avhenger også av alder, slik at eldre er dyrere enn yngre. Denne effekten er mye sterkere enn kjønnsforskjellen. Den informasjon som benyttes må være objektiv, være like tilgjengelig for kunde og forsikringsselskap og ha klar statistisk sammenheng med sannsynligheten for at forsikringstilfellet skal inntre.»

Departementet viser i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) også til at spørsmålet om likebehandling innen en pensjonsordning er svært sammensatt, knyttet til bl.a. omfang av ordningen og utbetalingstid. Det vises også til soliditets- og konkurransemessige forhold i forsikringsnæringen. På denne bakgrunn varslet departementet at det vil bli tatt initiativ til at spørsmålet om kjønnsnøytrale premier utredes på bred basis. Departementet forbereder nå oppnevnelse av et slikt utvalg.

4.2 Innskuddspremieplanen

4.2.1 Innledning

I engangsbetalt foretakspensjon bestemmes medlemmenes premiereserve av de premier som betales, og av den avkastning som tilføres premiereserven. Det er denne reserven som senere danner det finansielle grunnlaget for utbetaling av pensjon. Bestemmelser om premiebetaling og om tilføring av avkastning til pensjonskapitalen er derfor sentrale for medlemmenes opparbeidelse av pensjonsrettigheter. I dette avsnittet gjennomgås innskuddspremieplanen, dvs. de regler som gjelder for foretakets årlige tilskudd til medlemmenes premiereserve for alderspensjon. For en nærmere gjennomgang av bestemmelsene om tilføring av avkastning til premiereserven, vises det til avsnitt 4.3 om forvaltningen av pensjonskapitalen.

4.2.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen foreslår at de nærmere reglene om innskuddspremiene i ordningen skal nedfelles skriftlig i regelverket, som en del av ordningens pensjonsplan, jf. lovforslaget § 2-3 første ledd. I denne pensjonsplanen skal også vilkårene for og omfanget av ytelsene fastsettes. I lovutkastet § 5-2 femte ledd (departementets lovforslag § 5-2 fjerde ledd) framgår at medlemmenes rett til innskuddspremie skal framgå av en innskuddspremieplan,som skal være en del av denne pensjonsplanen.

Etter lovutkastet § 9-6 første ledd skal innskuddspremieplanen gjelde på årlig basis, og kostnader etter beregningsgrunnlaget, bl.a. til administrasjon i pensjonsinnretningen, skal komme i tillegg til de premier som angis i planen. Premiene kan bare benyttes til kjøp av pensjonsforsikring med dødelighetsarv. Arbeidsgruppen foreslår videre at det forsikringsselskap eller den pensjonskasse hvor ordningen er opprettet skal garantere for de ytelser som er opptjent etter pensjonsplanen dersom ordningen er uten investeringsvalg eller er opprettet med kollektivt investeringsvalg, jf. lovutkastet § 2-3 annet ledd. Arbeidsgruppen skriver om dette at det i en ordning med investeringsvalg i utgangspunktet ikke avtales eller garanteres noe bestemt ytelsesnivå, men at et slikt nivå vil følge implisitt av en gitt premiereserve dersom det er et krav om en vedvarende avkastningsgaranti. Bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med utkastet § 11-1 fjerde ledd om forvaltningen av pensjonskapitalen, som omtales i avsnitt 4.3. I den tredje varianten av engangsbetalt foretakspensjon hvor medlemmet selv velger sammensetningen av investeringsporteføljen, jf. lovutkastet § 11-2, er det ikke et tilsvarende krav om at forsikringsselskapet eller pensjonskassen skal garantere for ytelsene.

Innskuddspremieplanen skal etter lovutkastet § 5-2 femte ledd fastsettes etter samme prinsipper som gjelder for en innskuddsplan etter forslag til lov om innskuddspensjon, jf. lovutkastets kapittel 5. De vurderinger og drøftinger som er gjort i Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) kapittel 7 om innskuddsplanen har derfor relevans også for innskuddspremieplanen. Arbeidsgruppen har ikke foretatt noen ny utdypende vurdering av disse reglene, men skriver bl.a. (NOU 2000: 13 side 20):

«Innskuddsplanen er en del av ordningens regelverk som fastsettes av foretaket. Innskuddsplanen bestemmer foretakets årlige innskudd til medlemmene, og kan endres etter de regler som gjelder for endring av regelverket for øvrig. Foretakets innskuddsplan skal bygge på et forholdsmessighetsprinsipp, bl.a. slik at pensjonsinnskuddene ikke kan utgjøre en stigende andel av lønn, likevel med enkelte begrensede unntak. Innskudd for det enkelte medlem kan fastsettes som:

• et bestemt beløp pr. medlem uavhengig av lønn,

• en bestemt prosent av et lønnsgrunnlag, eller

• et beløp for hvert medlem beregnet på grunnlag av ulike prosentsatser for medlemmets lønn i forhold til G.»

Det følger av utkastet § 5-2 tredje ledd at lønnsendringer tillegges virkning fra det tidspunkt de trer i kraft. Etter utkastet er det derfor ikke anledning til å forskuttere eller utsette virkningene av en lønnsøkning.

Utkastet innebærer at foretak som oppretter engangsbetalt foretakspensjon eller innskuddspensjon må foreta de samme vurderinger ved utforming av foretakets bidrag til pensjon. Dette bidrar til å sikre at de samme hensyn blir ivaretatt i de ulike ordningene, herunder bl.a. forholdsmessighetsprinsippet. Arbeidsgruppen har ikke foreslått konkrete grenser for hvor store premier som skal kunne betales, men foreslår i § 9-8 at Kongen gis hjemmel til å fastsette regler som innebærer at premiene for alderspensjon ikke overstiger et fastsatt beløp eller en fastsatt prosent av medlemmets lønn. Det kan fastsettes ulike prosentsatser for lønn inntil 6 G og for de deler av lønnen som ligger mellom 6 G og 12 G. Tilsvarende bestemmelse finnes for øvrig i forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold § 5-4, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000). Arbeidsgruppen peker videre på at det permanente innslaget av dødelighetsarv i engangsbetalt foretakspensjon innebærer at denne ordningen - alt annet likt - vil gi noe høyere årlig alderspensjon enn en ordning med innskuddspensjon for de medlemmer som overlever. Arbeidsgruppen legger derfor til grunn at det kan fastsettes andre øvre innbetalingsgrenser for innskuddssikret alderspensjon enn for innskuddspensjon.

Arbeidsgruppen uttaler at spørsmålet om likebehandling av kvinner og menn i pensjonsordninger er komplisert, bl.a. fordi sammenligningen kan foretas ut fra om hhv. ytelsesnivå eller innskuddsnivå er målstørrelsen. Dødeligheten for kvinner er i gjennomsnitt lavere enn for menn i samme alderskategori. Den dødelighetsarv forsikringsselskapene benytter er tilpasset dette ved at kvinner som lever fram til en gitt alder tilføres en noe lavere dødelighetsarv enn menn. Dette innebærer at en mann og en kvinne, med samme alder og som det betales inn en like stor premie for, kan forvente å få utbetalt like mye i samlet alderspensjon betraktet fra innbetalingstidspunktet. Av samme grunn vil et mannlig medlem som lever fram til et gitt utbetalingsår (etter at pensjonsalderen er inntrådt) få en noe høyere pensjon dette året enn et sammenlignbart kvinnelig medlem. Betales det inn mer for kvinner enn for menn, kan denne forskjellen i årlig pensjon utjevnes, men da slik at det blir kjønnsbestemte ulikheter i samlet forventet pensjon. Arbeidsgruppen foreslår derfor at lov om innskuddspensjon § 5-3 annet ledd skal komme til anvendelse også for engangsbetalt foretakspensjon, hvilket innebærer at det i regelverket kan fastsettes at det skal betales inn et høyere beløp eller en høyere prosentsats av lønn eller lønnsgrunnlag for kvinner enn for menn.

Lov om foretakspensjon har i § 3-9 bestemmelser om at det i regelverket kan fastsettes at eldre arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder ikke skal opptas som medlemmer, eller at slikt opptak skjer på særskilte vilkår. Bestemmelsen må ses på bakgrunn av de kostnader foretaket kan ha for eldre arbeidstakere i ytelsesbaserte ordninger. Arbeidsgruppen foreslår at disse reglene ikke skal gis anvendelse for engangsbetalt foretakspensjon.

4.2.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet mener det ikke er naturlig å anse innskuddspremieplanen som en del av pensjonsplanen, slik det er lagt opp til i lovutkastet § 2-3 første ledd. Kredittilsynet mener at innskuddspremieplanen, som skal angi regler for fastsetting av premien, og hvor stor del av årlig avkastning som skal tillegges premiereserven, bør ha en helt selvstendig stilling.

Kredittilsynet mener at det er naturlig å betrakte den fastsatte premien for alderspensjon som en størrelse som inkluderer kostnader, og at en ikke bør trekke ut kostnader etter beregningsgrunnlaget. Etter lovutkastet § 9-6 annet ledd skal pensjonsordningen, om den omfatter uførepensjon og etterlattpensjon også tilføres årets premier til disse ytelsene. Kredittilsynet skriver at det anvendte begrepet «risikopremie» i denne sammenheng kan innebære en endring av prinsippene for finansiering av risikoytelsene, og antar at dette ikke har vært hensikten. Kredittilsynet skriver om dette:

«Uførepensjon og etterlattepensjon omtales i forsikringsterminologi som «risikoytelser». Dette innebærer imidlertid ikke at den premie som innbetales til finansiering av disse ytelsene uten videre kan betegnes som «risikopremie».

Innen tradisjonelle ytelsesbaserte pensjonsordninger består årets premie av en sparedel og en risikodel (og en kostnadsdel) for alle ytelser i pensjonsplanen. Sparedelen tilføres premiereserven for de respektive ytelsene, hvilket altså innebærer at de forsikrede er sikret opparbeidede rettigheter etter fratreden også når det gjelder uføre - og etterlattepensjoner. Risikodelen for uførepensjon og etterlattepensjon inngår i fellesskapets «risikopool» og anvendes til avsetninger til årets forsikringstilfeller som følge av uførhet eller død.

Ved rene risikoforsikringer for uførepensjon og etterlattepensjon innbetales en årlig risikopremie, og det foretas ikke noen oppsparing. Denne formen er hittil ikke benyttet i kollektive tjenestepensjonsordninger, og vi forstår lovforslaget om foretakspensjon slik at det fortsatt skal være et krav at det for samtlige pensjonsytelser opparbeides pensjonsrettigheter. Dette innebærer altså at det ikke skal gis skattefradrag for det tilfelle at eventuelle uføre - og etterlatteytelser er tegnet som rene risikoytelser.»

Kredittilsynet skriver at arbeidsgruppen ikke har angitt spesifikt om uførepensjon og etterlattpensjon skal etableres som tradisjonelle ytelser med oppsparing, eller om rene risikopremier også kan benyttes, og at dette spørsmålet heller ikke er nærmere omtalt i forarbeidene til lov om foretakspensjon. Kredittilsynet ber departementet klargjøre dette.

Kredittilsynet viser for øvrig til at det i forslag til lov om innskuddspensjon § 7-3 fjerde og femte ledd er en bestemmelse som sikrer at det ikke blir utbetalt høyere ytelser enn maksimalgrensene i lov om foretakspensjon, og stiller spørsmål ved om ikke tilsvarende begrensningsregler bør gjøres gjeldende for innskuddssikret alderspensjon.

Akademikerne mener at pensjonsplanen for de engangsbetalte ordningene må inneholde en beregning av den totale pensjonsytelsen basert på summen av de ytelser som hvert år er sikret på grunnlag av de årlige premiene, og at denne informasjonen årlig sendes ut til den enkelte. Akademikerne støtter forslaget om at også de med mindre enn 10 år igjen til pensjonsalderen må opptas som medlem i den engangsbetalte ordningen.

Flere høringsinstanser har i sine høringsuttalelser kommentert spørsmål knyttet til likestilling, felles premietariffer mv. Det redegjøres for disse spørsmålene i avsnitt 4.1. Enkelte høringsinstanser har også gitt uttrykk for mer konkrete synspunkter på arbeidsgruppens forslag om at foretaket skal kunne betale inn en høyere premie for kvinner enn for menn. Den norske Aktuarforening uttaler om dette:

«Det er foreningens syn at dette er den eneste måten for å sikre årlige ytelser på samme nivå for begge kjønn. Imidlertid minner vi om at det for de tradisjonelle kombinasjoner av alders-, etterlatte- og uføreytelser allerede i utgangspunktet vil være små forskjeller i det samlede premienivå for kvinner og menn og dermed begrenset behov for en differensiering av innskuddets størrelse mellom kjønnene.»

Arbeids- og administrasjonsdepartementet advarer mot adgangen til å betale inn mer for kvinnelige enn mannlige medlemmer, i det dette etter deres vurdering vil dempe foretakenes etterspørsel etter kvinnelig arbeidskraft. Siden forholdet mellom engangspremien for kvinner og menn for livsvarig pensjon fra 67 år ikke er konstant, uttaler AktuarKonsulenters Forum (AKF) at de ikke kan se noen praktisk metode for å sikre at menn og kvinner får samme pensjon. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er enig med arbeidsgruppen i at det ved fastsetting av innskuddspremien bør kunne tas hensyn til at kvinner lever lenger enn menn. HSH skriver videre om innskuddspremieplanen at:

«HSHs primære standpunkt er at innskuddsplanen er overflødig i en innskuddsbasert pensjonsordning. HSH betrakter pensjon som en del av lønnsvilkårene. Det bør derfor være opp til arbeidsgiverne i forhandlinger med arbeidstakerne å bestemme hvor stor del av lønnspotten som skal settes av til pensjonsinnskudd i det enkelte år. Dette vil gi større valgfrihet for både arbeidsgivere og arbeidstakere til å prioritere ut fra hva de til enhver tid mener tjener de ansatte og bedriften.

Gitt at det skal innføres en innskuddsplan, så finner vi det rimelig at man regulerer hvor store innskudd det skal gis skattefradrag for. Innskuddsgrensene - det vil si hvor stor andel av lønn som skal gi skattefradrag - må fastsettes i lovteksten. Vi går sterkt i mot at lovutkastet åpner for at innskuddsgrensene skal fastsettes i forskrifter da dette gir liten forutsigbarhet for bedriftene.»

HSH gir videre uttrykk for at reguleringen av innskuddspremieplanen bør være tilsvarende som reguleringen av innskuddsplanen, men at det kan være behov for ulike øvre innbetalingsgrenser begrunnet ut fra det permanente innslaget av dødelighetsarv, og at dette hensynet må veies opp mot hensynet til å unngå for mye detaljregulering. Også Sparebankforeningen er opptatt av å unngå at foretakene forpliktes til å foreta visse innskudd, og uttaler:

«Skal ovennevnte innskuddsordninger framstå som reelle alternativer til foretakspensjon, er det (...) helt nødvendig at innbetalingene fra bedriftene kan variere fritt fra år til år. Det er det så langt ikke lagt opp til for noen av ordningene. Det forutsettes at innbetalingene skal nedfelles i en forhåndsfastsatt innskudds/innskuddspremieplan, og utgjøre samme prosentsats av lønnen hvert år. Et innskudds-/premiefond skal fungere som en buffer. Bedriftene kan i gode år betale noe ekstra til fondet, som det så kan tæres på i trange tider. Bedriften kan imidlertid tilbakeføre midler fra innskudds-/premiefondet når det blir av en viss størrelse. Innskudds-/innskuddspremieplanen kan endres, men det er en omfattende prosess. Innbetalingsordningene for både innskuddssikret alderspensjon og innskuddspensjonen synes således altfor lite fleksible, og legger framtidige økonomiske bindinger på arbeidsgiveren (...). Sparebankforeningen mener det er tilstrekkelig at kun en eventuell maksimalgrense for årlig innbetaling nedfelles i regelverket.»

Den grunnleggende egenskapen ved innskuddsordninger er etter Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) sin vurdering at medlemmets pensjonsrettigheter i innbetalingsperioden skal være begrenset til å eie sin pensjonskapital. FNH gir uttrykk for at denne egenskapen bør gjelde innskuddssikret alderspensjon. FNH mener derfor at det først ved pensjonering bør være aktuelt å innføre et generelt krav til at pensjonsrettigheter omdannes til sikrede ytelser. Organisasjonen skriver videre om dette:

«Arbeidsgruppens utkast til § 4-3 annet ledd definerer opptjent pensjon i innskuddsordningene. I arbeidsgruppens rapport, side 42, fremgår det at bestemmelsen skal forstås slik at tilveksten i premiereserven består av (1) årets innskuddspremie fra foretaket og (2) avkastning tilført medlemmets premiereserve. I selve bestemmelsen benyttes betegnelsen «pensjonsytelser som er sikret» og bestemmelsen kan oppfattes slik at medlemmet er sikret et visst nivå på opptjent pensjon.

Dette er ikke i tråd med utforminger med individuell investeringsportefølje i henhold til § 11-2. I motsatt fall vil utkast til § 4-3 innebære betydelig og unødig begrensing på innskuddsikret alderspensjon i forhold til innskuddpensjon i arbeidsforhold som vil virke konkurransevridende.

FNH vil vise til at i forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold, Ot.prp.nr. 71, gis en tilsvarende bestemmelse i § 3-6. Der defineres imidlertid pensjonskapital og ikke opptjent pensjon. Det gis også en særskilt definisjon av pensjonskapital i ordninger med egen pensjonskonto i bestemmelsen annet ledd.

FNH foreslår at § 4-3 opptjent pensjon strykes i sin nåværende form og erstattes av en definisjon som tilsvarer § 3-6 opptjent pensjonskapital i forslag til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. FNH antar at begrepet opptjent premiereserve kan benyttes i tilknytting til innskuddsikret alderspensjon. I loven bør det tydelig fremgå at pensjonsytelser ikke er sikret før oppnådd pensjonsalder, med mindre dette er nedfelt i ordningens regelverk og avtalt med institusjonen. I de ordninger hvor pensjonsytelsene ikke er garantert, vil det være naturlig at medlemmene blir gjort oppmerksomme på dette, jf § 2-7 i forslag til Lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold.»

4.2.4 Departementets vurdering

Departementet støtter arbeidsgruppens vurdering av at foretaket skal fastsette en premiebetalingsplan, og at denne skal inngå som en del av ordningens pensjonsplan. Departementet mener samtidig at det er naturlig å se kravene til innskuddspremieplanen i lys av Stortingets behandling av lov om innskuddspensjon. I Innst.O. nr. 2 (2000-2001) sier komiteens flertall, alle unntatt Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at det bør være fleksible muligheter til å variere innskuddene fra år til år ut fra foretakenes økonomi. Departementet legger til grunn at disse vurderingene også har relevans i ordninger med engangsbetalt foretakspensjon, og tar sikte på å komme tilbake til Stortinget med nærmere vurderinger av dette forholdet sammen med de tilsvarende vurderinger som skal foretas knyttet til innskuddene etter lov om innskuddspensjon, jf. også omtale i kapittel 2.5.

Når det gjelder spørsmålet om hvilken premie som skal fastsettes i innskuddspremieplanen, legger departementet til grunn at arbeidsgruppens forslag om å holde kostnader etter beregningsgrunnlaget utenfor, er egnet til å gi medlemmene et best mulig inntrykk av den reelle pensjonssparingen. En slik løsning kan også være egnet til å unngå usikkerhet om hvordan kostnadene skal fordeles mellom medlemmene. Framgangsmåten vil imidlertid føre til at det for foretaket kan være vanskelig å forhindre at økte kostnader slår ut på foretakets pensjonsutgifter. Et alternativ er imidlertid å endre innskuddspremien. Hvis foretaket blir belastet kostnadene etter beregningsgrunnlaget, vil det dessuten ha incentiver til å holde disse kostnadene nede. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at innskuddspremieplanen skal angi den premie foretaket skal betale eksklusive kostnader etter beregningsgrunnlaget.

Departementet deler Kredittilsynets vurdering av at bruken av ordet «risikopremier» i arbeidsgruppens lovutkast § 9-6 kan tolkes dithen at eventuelle uføre- og etterlattepensjoner skal være uten oppsparing. Dersom disse risikoytelsene er finansiert med oppsparing, vil medlemmet ved fratreden ha rett til fripolise og tilhørende premiereserve for risikoytelsene. Dersom risikoen inntrer etter opphørt medlemskap, vil fripolisen gi grunnlag for en viss uføre- og etterlattpensjon. Et spareelement vil imidlertid påvirke kostnadsstrukturen i ordningen for foretaket, ved at en relativt større del av forpliktelsene til det enkelte medlem finansieres tidlig i medlemskapet. Departementet ser ikke grunn til å forby risikoytelser finansiert med et spareelement eller uten oppsparing. Forslaget til § 9-6 er derfor endret i forhold til arbeidsgruppens utkast slik at bestemmelsen ikke kan tolkes som et påbud om bruk av rene risikopremier uten oppsparing for de aktuelle ytelsene.

Det vises til at Kredittilsynet har reist spørsmål ved om det bør fastsettes en øvre grense for årlig pensjon fra en engangsbetalt pensjonsordning tilsvarende det som er foreslått gjort gjeldende fra en innskuddsordning, jf. lov om innskuddspensjon § 7-3 fjerde og femte ledd. Departementet er av den vurdering at utbetalingene av engangsbetalt foretakspensjon bør følge tilsvarende retningslinjer som innskuddspensjon. Dette innebærer at maksimal årlig pensjon beregnes med utgangspunkt i det maksimale pensjonsberettigede lønnsnivå etter lov om foretakspensjon § 5-5, dvs. 12 G. Samlet pensjon kan etter forslaget ikke utgjøre mer enn 10,2 G. Fra samlet pensjon skal det ved beregningen av hvor mye som maksimalt kan utbetales fra ordningen, gjøres fradrag for beregnet folketrygd etter reglene i lov om foretakspensjon § 5-5 første ledd. Eventuelt overskytende pensjon skal benyttes til å øke pensjonens varighet. Departementet foreslår inntatt bestemmelsen i § 5-13. Departementet foreslår videre inntatt i § 5-13 en bestemmelse som sikrer jevn utbetaling av pensjon når årlig pensjonsytelse ikke er garantert. Tilsvarende bestemmelse finnes for øvrig i lov om innskuddspensjon § 7-3 tredje ledd. Bestemmelsen vil etter departementets vurdering også måtte komme til anvendelse på fripolise som forvaltes med individuelt investeringsvalg. Dersom det er behov for nærmere regulering av diskonteringsrenten knyttet til slik utbetaling, legger departementet til grunn at dette kan fastsettes i forskrift med hjemmel i loven § 1-3.

Departementet kan ikke se at det i høringsrunden har framkommet avgjørende innvendinger mot arbeidsgruppens forslag om at det i henhold til ordningens innskuddspremieplan skal kunne betales inn mer til alderspensjon for kvinner enn for menn, eller at innskuddspremiene skal kunne være like store. Større premiebetaling for kvinner er nødvendig for å bidra til at en kvinne på tidspunktet for premiebetalingen får en høyere premiereserve enn en tilsvarende mann, noe som er nødvendig for at ytelsene hvert år skal bli like store, uavhengig av kjønn. Innbetaling av like store premier for kvinner og menn vil føre til at et kvinnelig og et mannlig medlem forventningsvis får utbetalt like mye i samlet alderspensjon. I ordninger uten investeringsvalg innebærer bestemmelsen at innskuddspremien kan fastsettes slik at kvinner og menn garanteres like årlige ytelser, jf. § 2-3. Det vises for øvrig til at departementet i kapittel 4.1 varsler at det er under forberedelse oppnevning av et utvalg for å se nærmere på spørsmål om kjønnsnøytrale premier.

Forslaget § 2-3 annet ledd og § 4-2 annet ledd må ses i sammenheng. Forslaget § 2-3 innebærer at ytelser opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen for så vidt ikke annet følger av reglene om individuelt investeringsvalg i § 11-2. Dette betyr at pensjonsinnretningen på premiebetalingstidspunktene skal garantere at dette årets innbetalte premie gir en viss minste årlig pensjonsytelse fra fastsatt pensjonsalder og fram til pensjonen etter pensjonsplanen opphører. Av disse garanterte pensjonsytelsene kan det avledes et krav til den premiereserve som skal være avsatt i pensjonsinnretningen for å sikre ytelsene. Det er etter forslaget § 2-3 bare i ordninger med individuelt investeringsvalg etter § 11-2 at det ikke er krav om at en slik minste pensjonsytelse skal være garantert. Også i slike ordninger er det imidlertid et krav at pensjonsrettighetene skal være sikret ved avsetninger i pensjonsinnretningen. Det spesielle for disse ordningene er imidlertid at verdien av investeringsporteføljen til enhver tid avgjør den økonomiske verdien av rettighetene (nåverdien av ytelsene), og derfor også kravet til avsetninger i pensjonsinnretningen. Departementet har på denne bakgrunn omarbeidet definisjonen av opptjent pensjon i forslaget § 4-2 annet ledd noe i forhold til arbeidsgruppens utkast, slik at den klarere får fram sammenhengen mellom summen av de pensjonsrettigheter som er sikret og premiereserven.

Forsikringer etter lov om foretakspensjon, hva enten disse er ytelses- eller engangsbetalte, reguleres av forsikringsavtaleloven og de bestemmelser som gjelder om informasjon i den loven, jf. bl.a. forsikringsavtaleloven § 9-3. Departementet mener likevel at også lov om foretakspensjon bør inneholde regler som sikrer arbeidstakerne et godt bilde av regelverket, medlemmenes rettigheter, premiene og hvilken alderspensjon medlemmene kan forvente å få, samt om endringer av betydning. Departementet foreslår tatt inn bestemmelser om dette i forslag til ny § 2-8 om informasjon til arbeidstakerne. Bestemmelsen tilsvarer lov om innskuddspensjon § 2-7.

Departementet kan ikke se at det har innkommet merknader mot arbeidsgruppens forslag om at lov om foretakspensjon § 3-9, om at det kan fastsettes i regelverket at arbeidstakere som har mindre enn 10 år igjen til pensjonsalder ikke skal opptas som medlemmer, ikke skal gjøres gjeldende for engangsbetalt alderspensjon, og deler arbeidsgruppens vurdering av at bestemmelsen ikke bør få anvendelse for engangsbetalt alderspensjon, jf. lovforslaget § 3-9 nytt fjerde ledd.

4.3 Forvaltningen av pensjonskapitalen

4.3.1 Innledning

I lov om innskuddspensjon bygges alderspensjon opp gjennom innskudd og avkastning tilført pensjonskapitalen. Foretakets plikt til å foreta innskudd er fastsatt i innskuddsplanen og innskuddene beregnes særskilt for hvert år det foretas innskudd. Foretakets årlige brutto utgifter til pensjonsordningen følger derfor i en innskuddsordning i hovedsak direkte av innskuddsplanen. Foretakets netto utgifter kan derimot påvirkes av de nærmere reglene om fordeling av avkastning ved forvaltning av pensjonskapitalen mellom medlemmer og foretak. Foretakets adgang til å bestemme at avkastning fra pensjonskapitalen skal tilføres foretakets innskuddsfond avhenger etter lov om innskuddspensjon av hvordan kapitalforvaltningen er organisert. Pensjonskapitalen kan foreløpig forvaltes etter følgende modeller:

1. Alminnelig kapitalforvaltninghvor institusjonen forvalter midlene samlet etter de regler som gjelder for den institusjonen hvor ordningen er opprettet.

2. Som en ordning med investeringsvalg for egen pensjonskonto. Innskudd i verdipapirfond og i livsforsikringsselskap med investeringsvalg vil falle inn under denne modellen. Investeringsvalget er tillagt det enkelte medlem, og medlemmet må selv bære risikoen ved kapitalforvaltningen, når annet ikke avtales.

I loven er det lagt til grunn ulike løsninger for fordeling av avkastning mellom foretak og medlem avhengig av om ordningen er basert på investeringsvalg eller alminnelig forvaltning. Ved alminnelig kapitalforvaltning kan avkastningen deles mellom medlem og foretak. Avkastningen fordeles i tilfelle til medlemmenes pensjonskapital og foretakets innskuddsfond. Kongen er i loven gitt hjemmel til å bestemme hvor stor del av oppnådd avkastning som etter regelverket kan overføres til foretaket ved innskuddsfondet. I disse ordningene vil medlemmenes pensjonskapital være beskyttet mot finansielle tap. Er ordningen basert på investeringsvalg for egen pensjonskonto skal all avkastning tilføres pensjonskapitalen, og pensjonskapitalen reduseres dersom eiendelene tilknyttet investeringsporteføljen faller i verdi. Ønsker medlemmet å redusere risikoen, kan det velge en mindre risikabel investeringsportefølje, og/eller kjøpe en avkastningsgaranti.

4.3.2 Arbeidsgruppens utkast

4.3.2.1 Innledning

Arbeidsgruppen har lagt til grunn at alderspensjon skal være obligatorisk for foretak som oppretter ordning med foretakspensjon, og at alderspensjon kan suppleres med de samme risikoytelser som innskuddspensjon og ytelsesbasert foretakspensjon. Risikoytelsene omfatter pensjon til medlemmet dersom vedkommende blir ufør, samt fortsatt premiebetaling ved uførhet (premiefritak). I tillegg kan ordningen omfatte pensjon til barn, ektefelle, partner eller samboer, som utløses ved medlemmets død. Disse pensjonene skal være ytelsesbaserte, og kan ikke opprettes med investeringsvalg.

Arbeidsgruppens utkast innebærer at kapitalen som sikrer alderspensjonen i ordningen skal kunne forvaltes etter de samme tre prinsipper som var foreslått i Ot.prp. nr. 72 (1999-2000) Om lov om innskuddspensjon: uten investeringsvalg, med investeringsvalg for foretaket eller med investeringsvalg for det enkelte medlemmet. I tillegg foreslår arbeidsgruppen at ordningens premiefond skal kunne forvaltes med investeringsvalg. Arbeidsgruppen foreslår samme krav til sammensetning av en investeringsportefølje som etter lov om innskuddspensjon.

4.3.2.2 Forvaltning av premiereserve

Innskuddssikret foretakspensjon uten investeringsvalg

Arbeidsgruppen foreslår at innskuddssikret (engangsbetalt) foretakspensjon skal kunne opprettes som ordning uten investeringsvalg. Slik ordning kan opprettes i ordinært livsforsikringsselskap eller pensjonskasse, i hovedsak ved at de vedtatte bestemmelser i lov om foretakspensjon gjøres gjeldende for innskuddssikret alderspensjon uten investeringsvalg.

I ordning uten investeringsvalg vil allerede opptjent pensjon og ytelser opptjent etter pensjonsplanen være garantert av pensjonsinnretningen, jf. lovutkastet §§ 2-3 annet ledd og 4-3 annet ledd (lovforslaget § 4-2 annet ledd), ved at premiene suksessivt benyttes til kjøp av forsikringskontrakter med en pålydende pensjon. Medlemmet vil på denne måten hvert år garanteres ytelser av en viss minimumsstørrelse, og summen av rettighetene vil være opptjent pensjon. Pensjonen skal utbetales fra oppnådd pensjonsalder og fram til pensjonisten dør, eventuelt så lenge utbetalingsperioden varer, minimum i 10 år. Det er foretaket som i pensjonsplanen bestemmer hvor lang utbetalingsperioden skal være.

Etter arbeidsgruppens utkast kan medlemmene i en innskuddssikret ordning tjene opp pensjonsrettigheter ved at foretaket betaler inn nye premier og ved at avkastning ut over grunnlagsrenten tillegges pensjonskapitalen. Dersom overskuddet i sin helhet tilføres premiefondet, vil medlemmets opptjente pensjon være helt avhengig av nye premiebetalinger fra foretaket. Allerede opptjent pensjon vil være gitt som et nominelt beløp «en gang for alle» beregnet ut fra innbetalte innskudd og avkastning i samsvar med beregningsgrunnlaget. Allerede opptjent pensjon vil da ikke vise noen utvikling, mens det normalt vil være en generell lønns- og prisvekst i samfunnet. Arbeidsgruppen foreslår derfor tatt inn hjemmel i § 9-7 om at Kongen kan fastsette at en bestemt andel av det overskuddet som tilføres pensjonsordningen, skal tillegges premiereserven og brukes til kjøp av pensjonsforsikring. Ut over eventuelle regler fastsatt etter denne hjemmelen vil det i ordning uten investeringsvalg etter utkastet være opp til regelverket om overskudd på premiereserven skal benyttes til kjøp av ytterligere pensjonsrettigheter, dvs. tilføres premiereserven på samme måte som systemet er for fripoliser, eller overføres til premiefondet. De nærmere regler om fordeling av avkastning mellom medlemmer og foretak skal framgå av ordningens innskuddspremieplan, jf. lovutkastet § 5-2 femte ledd annet punktum (lovforslaget § 5-2 fjerde ledd annet punktum).

Kollektiv investeringsportefølje

Arbeidsgruppen foreslår at ordning med innskuddssikret alderspensjon skal kunne opprettes med kollektivt investeringsvalg. Pensjonskapitalen i ordningen vil da forvaltes samlet av den institusjon hvor ordningen er opprettet, men etter retningslinjer gitt av foretaket. Det er foreslått nærmere regler om dette i utkastet § 11-1.

I utkastet § 2-3 foreslår arbeidsgruppen at ytelser opptjent etter pensjonsplanen i ordning med kollektivt investeringsvalg skal være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen. På side 25 og 26 i NOU 2000: 13 står det følgende om hvordan dette kravet skal forstås i en ordning med kollektivt investeringsvalg:

«I en forsikringskontrakt som innebærer investeringsvalg er det i utgangspunktet ikke avtalt eller garantert noe bestemt ytelsesnivå. Et slikt ytelsesnivå vil imidlertid følge implisitt av en gitt premiereserve dersom det er et krav om vedvarende avkastningsgaranti til forsikringen.»

Medlemmenes allerede opptjente rettigheter og tilhørende premiereserve bør etter arbeidsgruppens vurdering skjermes mot de eventuelle negative utfall foretakets disposisjoner kan resultere i, og som de selv har begrensede muligheter til å påvirke. Arbeidsgruppen foreslår derfor at medlemmets opptjente rettigheter og tilhørende premiereserve i en ordning med kollektivt investeringsvalg ikke skal kunne reduseres. Foretaket må derfor enten tegne en avkastningsgaranti med institusjonen, eller selv bære den finansielle risikoen ved kapitalforvaltningen. Om innholdet i denne avkastningsgarantien skriver arbeidsgruppen videre side 24-25:

«Premiereserven kan sikres som foreslått gjennom en avkastningsgaranti avgitt av institusjonen etter avtale med foretaket. En avkastningsgaranti gitt av institusjonen må i tilfelle betales som et særskilt tillegg til ordinær premie, jf. utkastet § 11-4 femte ledd. Tilsvarende krav er for øvrig også nedfelt i forskrift 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning § 17. En slik finansiell garanti vil eksponere institusjonen på noenlunde samme måte som grunnlagsrenten i ordinær forsikring, og kan maksimalt settes til 3 prosent p.a. i nye kontrakter.

Arbeidsgruppen foreslår videre at foretaket skal kunne sikre premiereserven gjennom primært å benytte premiefondet og for øvrig foretakets midler som buffer. Dette samsvarer med prinsippene for tilsvarende ordning i utkastet om lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Dette opplegget innebærer at foretaket som har investeringsvalget, også har det primære ansvar for å dekke opp manglende premiereserve. Institusjonen får i slike tilfeller et sekundært ansvar for å dekke opp eventuelt udekket verdireduksjon, jf. § 11-1 fjerde ledd. Avsetningsplikten vedrørende medlemmenes opptjente rettigheter reduseres ikke som følge av foretakets investeringsvalg.»

Arbeidsgruppen skriver at det vanligvis er ved årsskifte og i forbindelse med fremleggelse av årsregnskap og årsberetning at institusjonen foretar en full forsikringsteknisk gjennomgang. Arbeidsgruppen har vurdert om foretakets forpliktelser til å fylle opp manglende premiereserve bør kunne knyttes til et lengre tidsrom. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette ville være ensbetydende med at det i kortere eller lengre tid kunne være avsatt premiereserve i selskapet som er for liten i forhold til medlemmenes opptjente rettigheter. På den annen side vil det kunne være slik at negativ avkastning i ett år vil kunne dekkes opp av positiv avkastning i etterfølgende år. En vil imidlertid da også kunne risikere at underdekningen forverres over tid. Arbeidsgruppen har derfor lagt avgjørende vekt på at periodevis underdekning ville medføre usikkerhet om ordningens finansielle soliditet, og ville bryte med det grunnleggende prinsippet om at ordningen til enhver tid skal være fullt ut fondert ved avsetninger i forsikringsfondet. Det er videre grunn til å peke på at den faktisk avsatte premiereserven på et gitt tidspunkt vil kunne ha direkte betydning i forhold til medlemmer som slutter i foretaket, eller dersom pensjonsytelsene endres, se bl.a. lov om foretakspensjon §§ 4-7 og 5-8. Arbeidsgruppen foreslår derfor at foretakets forpliktelse til å fylle opp eventuelt manglende premiereserve skal gjelde på årsbasis på lik linje med en eventuell avkastningsgaranti gitt av institusjonen.

Arbeidsgruppen ser det som rimelig at foretaket, når dette har investeringsvalget, også kan ta del i den finansielle avkastningen som oppnås, og foreslår at nærmere regler om dette skal fastsettes i ordningens regelverk. I utkastet § 9-7 foreslås det at Kongen kan fastsette nærmere regler om fordeling av overskudd mellom medlemmene og foretak ved innskuddssikret foretakspensjon. Arbeidsgruppen legger til grunn at denne hjemmelen skal kunne benyttes også for fordeling av finansiell avkastning, selv om det ikke er vanlig å betegne slik finansiell avkastning som «overskudd» i selskap som tilbyr investeringsvalg.

Individuell investeringsportefølje

Etter utkastet § 11-2 kan foretaket i regelverket bestemme at ordningen skal opprettes med en egen pensjonskonto for hvert medlem, hvor hver pensjonskonto er tilordnet en egen investeringsportefølje.

Arbeidsgruppen legger til grunn at den forsikrede i en slik ordning alltid skal godskrives all avkastning. Avkastningen legges til premiereserven. Det er ikke krav om at ytelser opptjent etter pensjonsplanen skal være garantert i ordning hvor medlemmet selv har investeringsvalget, jf. utkastet § 2-3 annet ledd. Lavere avkastning enn lagt til grunn ved beregning av opptjent pensjon bidrar isolert sett til at opptjent pensjon reduseres. Eventuelle tap vil bli belastet premiereserven og redusere grunnlaget for pensjon. Medlemmet kan, for å sikre seg mot slike tap, tegne en avkastningsgaranti på forsikringen. Forslaget innebærer videre at foretaket i regelverket skal kunne kreve at premiereserven forvaltes med slik avkastningsgaranti, jf. utkastet § 11-2 tredje ledd.

4.3.2.3 Premiefond med investeringsportefølje

Arbeidsgruppen foreslår at ordningens premiefond skal kunne forvaltes med investeringsvalg. Denne adgangen skal ikke være avhengig av om alderspensjonen er ytelsesbasert eller innskuddssikret, eller av om alderspensjonen er opprettet med investeringsvalg, jf. utkastet § 11-3. Det er i så fall foretaket som foretar investeringsvalget, og som i den grad risikoen ikke er avdekket gjennom en avkastningsgaranti, må ta de finansielle konsekvensene av at premiefondet eventuelt reduseres i verdi. Fordi premiefondet, både i innskuddssikret og ytelsesbasert pensjonsordning, er uten direkte betydning for opptjente rettigheter, foreslås imidlertid ingen plikt til å fylle opp eventuelt tapt verdi på premiefondet. Eventuelle tap av midler i premiefondet vil således først og fremst manifestere seg i at foretaket får reduserte muligheter til å benytte premiefondet til finansiering av framtidige premier.

4.3.2.4 Generelle krav til investeringsporteføljens sammensetning

Forsikring med investeringsvalg skal etter gjeldende regler tilbys av egne livsforsikringsselskaper, ofte kalt fondsforsikringsselskaper. I ordninger med investeringsvalg er det ikke institusjonen, men «kunden» som bestemmer hvordan kapitalen skal forvaltes. Forskrift 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning (kapitalforvaltningsforskriften) inneholder regler om hvilke eiendeler som kan inngå i en portefølje med investeringsvalg. Etter forskriften skal den enkelte forsikringskontrakt tilordnes spesifiserte eiendeler som forsikringsselskapet eier, jf. kapitalforvaltningsforskriften § 15. Dette kan være:

• andeler i verdipapirfond,

• andeler i en særskilt investeringsportefølje,

• bankinnskudd, kontanter og andre likvider.

Den særskilte investeringsporteføljen skal settes sammen etter retningslinjer fastsatt av institusjonen, og verdipapirfondloven (lov 12. juni 1981 om verdipapirfond) §§ 4-4 til 4-7 gjelder tilsvarende så langt de passer. I praksis innebærer kravet at en investeringsportefølje, dersom den skal bestå av risikofylte investeringsalternativer (dvs. ikke bare av kontanter og tilsvarende likvider), må ha en viss diversifisering. Bestemmelsen innebærer videre at det stilles enkelte kvalitetskrav til porteføljen og de verdipapirene som inngår, bl.a. om notering på børs mv.

Arbeidsgruppen har foreslått at det tas inn regler om sammensetning av investeringsportefølje i ordning med investeringsvalg i utkastet § 11-4. De foreslåtte kravene tilsvarer lov om innskuddspensjon § 3-4, og de krav som er stilt opp i kapitalforvaltningsforskriften. Arbeidsgruppen foreslår likevel inntatt reglene i loven, bl.a. fordi dette sikrer en hensiktsmessig spredning av risiko for opptjent pensjon også i ordninger som er tegnet i filialer av utenlandske selskaper, og fordi de viktigste reglene om pensjonsordningen bør framgå direkte av pensjonslovgivningen. De foreslåtte kravene i utkastet § 11-4 får anvendelse for kollektiv investeringsportefølje, individuell investeringsportefølje og for premiefond med investeringsportefølje, jf. utkastet §§ 11-1 til 11-3.

4.3.3 Høringsinstansenes merknader

FNH mener reglene for innskuddssikret alderspensjon bør innebære at det er knyttet dødelighetsarv, og eventuelt rentegaranti, til deler av ordningens midler i innbetalingsperioden. FNH gir imidlertid uttrykk for at det bør åpnes for at deler av medlemmenes midler forvaltes uten dødelighetsarv, og at disse midlene i tilfelle av død i så fall anvendes på samme måte som etter forslag til lov om innskuddspensjon.

FNH går i mot det foreslåtte kravet om 0-prosent-garanti på premiereserven i ordninger hvor arbeidsgiver har investeringsvalget, og begrunner dette bl.a. på følgende måte:

«Etter FNHs oppfatning bør det legges betydelig vekt på at krav om 0-garanti vil kunne føre til lavere forventet avkastning over tid enn i en ordning uten slik garanti. I så måte fremstår ikke 0-garantien som en fordel for ordningens medlemmer. Hvis departementet til tross for disse anførsler likevel skulle legge vekt på at det er behov for å sikre rettighetene til medlemmer som slutter i foretaket og har rett til fripolise, så bør det vurderes andre løsninger enn å kreve en 0-garanti på hele premiereserven. En løsning som kan vurderes er å innføre en egen avsetning i forsikringsfondet som skal anvendes til å sikre opparbeidede rettigheter til medlemmer som slutter i foretaket på et tidspunkt hvor verdien av premiereserven er lavere enn ved utgangen av fjoråret. Et annet alternativ kan være at institusjonen knytter en garanti til eventuelle fripoliser ved å kreve et tillegg i årlig premie. Slike løsninger kan innebære færre begrensinger på investeringsvalgene, fremstå som mer kostnadsbesparende for foretaket, samt gi større grad av forutsigbarhet for foretaket når det gjelder fremtidige premier/tilskudd til pensjonsordningen.

FNH mener loven bør åpne for innskuddssikret pensjonsordning med investeringsvalg for foretaket hvor det ikke er krav om årlig 0-garanti og at all avkastning tilfaller premiereserven. I en slik ordning så vil det være hensiktsmessig at foretakene gis anledning til å opprette en investeringsportefølje med lavere risikoprofil for arbeidstakere med for eksempel mindre enn 7 år igjen til oppnådd pensjonsalder.»

Etter FNHs oppfatning er det behov for å klarlegge hva som skal skje i de tilfeller hvor foretaket ikke kan oppfylle sitt primæransvar etter utkastet § 11-1 fjerde ledd, og det heller ikke har inngått avtale om avkastningsgaranti med institusjonen. FNH gir videre uttrykk for at en i loven bør skille mellom renten i beregningsgrunnlaget og avkastningsgarantien. Organisasjonen mener avkastningsgarantien, slik begrepet benyttes i lovutkastet kapittel 11, må oppfattes som en garanti knyttet til finansiell avkastning på institusjonens aktivaside. FNH gir uttrykk for at det ikke er korrekt å se på renten i beregningsgrunnlaget som en garanti for avkastningen på aktivasiden, selv om institusjonen selvsagt har en plikt til å sørge for at de har eiendeler som dekker forpliktelsene. FNH antar at det primært er foretakets ansvar å dekke den finansielle risikoen ved investeringsvalget inntil renten i beregningsgrunnlaget, dersom det ikke er tegnet en avkastningsgaranti med institusjonen.

Kredittilsynet er delt i spørsmålet om medlemmene bør beskyttes mot tap gjennom en obligatorisk avkastningsgaranti i ordninger som er underlagt kollektiv forvaltning. Et flertall i styret går inn for at det ikke skal være krav om slik avkastningsgaranti, og begrunner dette bl.a. med at:

«All erfaring viser at samlet verdi av selskaper i aksjemarkedene stiger dersom tidsperspektivet er tilstrekkelig langt, og reduksjon i investeringsporteføljens markedsverdi ett enkelt år vil derfor ikke føre til redusert pensjonskapital for arbeidstakerne med varig virkning. Tvert imot vil forventet alderspensjon til arbeidstakerne bli høyere når regelverket utformes uten de strenge krav til kapitalforvaltningen som vil måtte kreves dersom ytelsene skal garanteres. For øvrig kan arbeidsgivere som ønsker å sikre seg mot negativ avkastning sørge for dette ved å plassere midlene i aksjeindekserte obligasjoner eller lignende.»

Kredittilsynet viser til at det, for å unngå uheldige utslag av kraftige verdireduksjoner, bl.a. i England er en praksis for at medlemmer som har 5 - 7 år igjen til pensjonsalder flyttes over i en portefølje med langt lavere risiko for å unngå verdireduksjon de siste årene før pensjonsalder. Flertallet anbefaler at foretakets plikt til å dekke reduksjonen av investeringsporteføljens markedsverdi og institusjonens plikt til å gi en 0-garanti bortfaller dersom det avtalefestes at hele avkastningen legges til pensjonskapitalen.

Mindretallet i Kredittilsynets styre, styreleder Erling Selvig, mener at prinsippene i lovutkastet § 11-1 fjerde ledd om foretakets ansvar for sine investeringsvalg bør gjelde fullt ut for innskuddssikret foretakspensjon. Mindretallet peker på at flertallets forslag innebærer at risikoen for foretakets disposisjoner plasseres hos arbeidstakerne, som kan få redusert sine pensjonsytelser. Dette vil etter mindretallets syn være i strid med den sosialpolitiske begrunnelse for foretakspensjon og bryte med prinsippet om at opptjente pensjonsytelser skal være sikret og garantert av pensjonsinnretningen, jf. lovutkastet § 2-3 annet ledd.

Når det gjelder tidspunkt for innfrielse av ansvaret for å dekke eventuell manglende premiereserve, peker Kredittilsynet på at dette gjøres minst hvert kvartal i alle selskaper, og ikke som arbeidsgruppen har lagt til grunn, ved hvert årsskifte. Kredittilsynet vil fraråde at det innføres lempninger i kravet om at det skal være full forsikringsteknisk dekning for rettighetene og at institusjonen er ansvarlig for at ytelsene er sikret til enhver tid. Kredittilsynet mener videre at bestemmelsen i lovutkastet § 9-1 om at premiereserven til enhver tid skal være så stor at den etter beregningsgrunnlaget for ordningen er tilstrekkelig til å sikre opptjente pensjonsrettigheter, også må gjelde innskuddssikret alderspensjon. Kredittilsynet foreslår derfor at overskriften i lovutkastet «Pensjonsordning med ytelsesbasert alderspensjon» flyttes slik at den følger etter, og ikke kommer før, denne bestemmelsen.

Angående det foreslåtte minstekravet til diversifisering av porteføljen i utkastet § 11-4 skriver Kredittilsynet:

«Reglene i § 11-4 er en gjentakelse av reglene om sammensetningen av en investeringsportefølje i forskrift av 23. april 1997 om forsikringsselskapers kapitalforvaltning §§ 15 til 17. Kredittilsynet antar at hensikten med å gjenta disse bestemmelsene i § 11-4 i foretakspensjonsloven må være å gjøre reglene gjeldende også for filialer av utenlandske EØS - selskaper. Slik Kredittilsynet har forstått det, er den rettspraksis som har sitt utgangspunkt i den såkalte Bachmann - dommen og som er antatt å gi vertslandet en relativt vid adgang til å gi egne regler for skattefavoriserte forsikringsprodukter, basert på kontrollhensyn. Det kan imidlertid synes noe vanskelig å se at det foreligger skattemessige kontrollhensyn som kan begrunne reglene om hvilke typer eiendeler en investeringsportefølje kan bestå av innenfor foretakspensjonsordninger.

Kredittilsynet stiller seg tvilende til at dette vil bli akseptert av de utenlandske selskapene eller de øvrige forsikringstilsynsmyndigheter innen EØS, som forenlig med den enerett myndighetene i selskapets hjemland har til å regulere finansielle forhold eller for øvrig restriksjonsforbudet i sin alminnelighet. En regulerer her forhold som antagelig vil bli oppfattet å være harmonisert gjennom livsforsikringsdirektivene, jf. tredje livsforsikringsdirektiv (Rdir. 92/96/EØF) artikkel 20 til 23. Til sammenligning vises det også til § 1-3 i verdipapirfondsloven, med tilhørende forskrift av 30. juni 1994 om utenlandske investeringsforetaks adgang til å tilby verdipapirfondsandeler i Norge. Her framgår det at det er hjemlandets regler basert på Rdir. 85/611/EØF og ikke verdipapirfondsloven som gjelder for sammensetning av porteføljene når investeringsforetaket har sitt hovedsete i et annet EØS-land. I den sammenheng viser Kredittilsynet også til de prosedyreregler som er nedfelt i artikkel 40 i tredje livsforsikringsdirektiv, som gjelder ved tilsyn og håndheving av vertslandsregler og som krever at Kredittilsynet involverer tilsynsmyndigheten i selskapets hjemland i slike saker.»

Kredittilsynet viser til at overskuddsbegrepet i livsforsikring består av overskudd på hvert av elementene rente, risiko og kostnader. Med avkastning menes vanligvis selskapets kapitalavkastning. Tilsynet mener at det er behov for å avklare bruken av begrepene avkastning og overskudd i utkastet, f.eks. i lovutkastet § 4-3.

Kredittilsynet viser til at utkastet åpner for at premiefondets midler forvaltes i et fondsforsikringsselskap også når ordningens midler for øvrig forvaltes av et ordinært forsikringsselskap. Tilsynet reiser spørsmål ved om det er behov for å klargjøre hvilke institusjoner som kan forvalte premiefondet for ordninger opprettet i tradisjonelle livsforsikringsselskaper, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-1.

Advokatforeningens permanente lovutvalg for forsikringsrett uttaler om arbeidsgruppens forslag om årlig 0-garanti ved kollektiv forvaltning at:

«Vi antar at dette innebærer at dersom foretaket ikke har kjøpt noen avkastningsgaranti, påtar foretaket seg å dekke opp premiereserven til markedsverdi dvs. avgir overfor sine ansatte en garanti på 0 %. Vi er enige i at den som forestår kapitalforvaltningen dvs. foretaket, er nærmest til bære risikoen for avkastningen overfor de ansatte. Men da dette vil kunne komme til å bli et svært viktig punkt fremover, burde enten loven eller forarbeidene vært meget tydligere på hva foretakets ansvar innebærer.

Fjerde ledd, siste setning lyder:

«Institusjonen svarer for at udekket verdireduksjon i premiereserven blir dekket på annen måte».

Dette må innebære at forsikringsselskapet må dekke denne verdireduksjonen dersom foretaket ikke har egne midler og f.eks. går konkurs. Dette subsidiære ansvaret for forsikringsselskapet gjelder antatt bare det året tapet oppstår. Også denne bestemmelsen burde i lov eller forarbeid vært tydeliggjort da her er en risiko for uforutsette og uforutsigbare tilskudd kan være stor som kan virke begrensende på etableringen av denne type forsikringer.»

AktuarKonsulenters Forum (AKF) etterlyser en mer presis angivelse i lovutkastet § 11-1 av hvilke deler av pensjonsordningens midler som kan forvaltes med investeringsvalg. AKF mener videre at hovedpoenget med bestemmelsen i § 11-1 fjerde ledd, om at eventuelt redusert verdi på investeringsporteføljen skal dekkes av foretaket eller institusjonen, må være at premiereserven er tilstrekkelig til å sikre medlemmenes opptjente pensjon, og at bestemmelsen slik den nå er utformet ikke ivaretar dette hensynet. Etter AKFs syn kan underdekning oppstå selv om avkastningen på investeringsporteføljen er positiv, fordi premiereserven kan være basert på en grunnlagsrente på tre eller fire prosent. Videre kan verdien av investeringsporteføljen reduseres i løpet av et år fordi det er foretatt pensjonsutbetalinger og overføring av premiereserver ved fratredelse, uten at det av den grunn oppstår underdekning.

I forhold til bestemmelsen i lovutkastet § 11-2 om individuelt investeringsvalg skriver AKF:

«Det fremgår i bestemmelsen at kontohaveren, dvs. arbeidstakeren selv bærer risikoen hvis investeringsporteføljen blir redusert. Som beskrevet ... er det vesentlig at premiereserven er stor nok til å sikre opptjent pensjon. Det fremgår imidlertid ikke hvordan for lav avkastning og dermed underdekning i premiereserven skal fylles opp. Derfor bør kanskje individuell investeringsportefølje medføre at avkastningsgaranti blir obligatorisk, i det minste i en definert periode før alderspensjonering.»

Den norske Aktuarforening uttaler at:

«Aktuarforeningen oppfatter lovens kapittel 4 om regulering av løpende pensjon (§ 5-10) slik at uførepensjon og etterlattepensjon skal gis samme tillegg som i tilfelle gis til alderspensjon under utbetaling. Vi formoder at man her mener at bare den løpende pensjon, men også eventuelle og oppsatte pensjoner skal reguleres med samme tillegg. F.eks. hvis vedkommende er blitt ufør skal ikke bare uførepensjonen reguleres, men også eventuelle etterlattepensjoner og oppsatt alderspensjon skal reguleres med samme tillegg (prosentvis).

Er ordningen en tradisjonell ytelsesbasert foretakspensjon vil dette fungere, men slik er det ikke uten videre med innskuddssikret alderspensjon kombinert med risikoytelser sikret som ytelsesbasert foretakspensjon. Den innskuddssikrede alderspensjon vil kunne være sikret uten investeringsvalg eller med investeringsvalg, og da basert på kollektivt eller individuelt investeringsvalg. Når alderspensjonen er basert på investeringsvalg der porteføljens avkastning atskiller seg fra avkastningen på midlene knyttet til etterlatte- og uførepensjoner, blir reguleringskonseptet komplekst. Det er ikke utredet tilstrekkelig hva man her har ment og hvordan finansiering skal foretas. Vi heller til den oppfatning at det her vil kunne være aktuelt med ett overskuddsfond pr. avtale.»

Akademikerne gir uttrykk for at all avkastning på premiereserven generelt og uavhengig av hvilken forvaltning midlene er underlagt bør tillegges premiereserven, og at det ikke bør være anledning til å fastsette annet i regelverket.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet(AAD)skriver at det i større grad enn for ytelsesbaserte ordninger er et behov for at det enkelte medlems risikoprofil avgjør plasseringsformen, og støtter arbeidsgruppens forslag til regler for investeringsporteføljene.

Landsorganisasjonen i Norge uttrykker skepsis til at individuelle investeringsvalg oppmuntres med skattefordel.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) uttaler:

«HSH er enig med arbeidsgruppen i at foretaket skal fastsette prinsippene for fordeling av avkastning ut over beregningsrenten, men under forutsetning av at den som foretar investeringsvalget også skal bære risikoen knyttet til dette. Vi er derimot svært skeptisk til at man gjennom forskrifter skal kunne fastsette nærmere regler om fordeling av avkastning mellom foretak og medlem (i utredningen er det tenkt på bl a at opptjent pensjon kan beholde en viss kjøpekraft dersom avkastningen gir grunnlag for det). HSH mener at spørsmålet om fordeling av avkastningen mellom medlem og foretaket er et forhandlingstema mellom de ansatte og foretaket.»

Etter HSHs vurdering vil en årlig 0-garanti ved kollektiv forvaltning være til hinder for en mer langsiktig investeringsstrategi med høyere risikoprofil og høyere avkastningsmuligheter, og uttaler i denne sammenheng bl.a.:

«HSH mener det er rimelig å forlange at arbeidsgiveren har et økonomisk ansvar hvis avkastningen blir negativ i de tilfeller han står for investeringsvalget, og ikke bare økonomisk gevinst dersom avkastningen bli høy. Vi er enig med utvalget i at dette er viktig for insitamentstrukturen i pensjonsordningen. Vi mener derfor at avkastningen på pensjonskapitalen må være positiv sett over et lengre tidsperspektiv. Det er imidlertid for strengt å kreve en null-garanti for hvert enkelt år. Vi foreslår derfor at null-garantien må gjelde gjennomsnittlig avkastning i siste femårs periode. Dersom en ansatt slutter i løpet av de fem første årene etter at innskuddspensjon er innført, så må vedkommende være sikret minst null i avkastning i løpet av den perioden han eller hun har vært i bedriften i disse fem årene. Slutter vedkommende etter f eks 2 år, må den gjennomsnittlige avkastningen for disse to årene være minst null».

HSH ser positivt på arbeidsgruppens forslag om at pensjonsordningens premiefond skal kunne forvaltes med investeringsvalg, uavhengig om alderspensjonen er ytelsesbasert eller innskuddssikret, og om alderspensjonen er opprettet med investeringsvalg.

AktuarKonsulenters Forum (AKF) mener det er uklart hvorfor premiereserven for eventuell uføre- og etterlattepensjoner ikke skal kunne forvaltes med investeringsvalg.

Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening uttaler at de ser positivt på forslaget om å åpne adgang for at foretaket selv kan gjøre sitt investeringsvalg.

4.3.4 Departementets vurdering

4.3.4.1 Innledning

Departementet støtter arbeidsgruppens forslag om at engangsbetalt foretakspensjon bør kunne opprettes med eller uten investeringsvalg for alderspensjon. Et eventuelt investeringsvalg skal kunne legges til det enkelte medlem (individuell investeringsportefølje). Ut fra merknadene fra flertallet i finanskomiteen i Innst.O. nr. 2 (2000-2001), vil departementet foreløpig ikke åpne for ordning med kollektivt investeringsvalg. Departementet er videre også enig i at premiefond bør kunne forvaltes med investeringsvalg, og at det bør stilles visse krav til sammensetningen av investeringsporteføljen.

4.3.4.2 Forvaltning av premiereserve

Engangsbetalt foretakspensjon uten investeringsvalg

Høringsinstansene har hatt få merknader knyttet til reglene om forvaltning av midler i engangsbetalt alderspensjon uten investeringsvalg. I ordning uten investeringsvalg kjøper foretaket hvert år, på bakgrunn av premiene beregnet etter innskuddspremieplanen, en forsikring med en pålydende pensjon.

Ordning uten investeringsvalg vil kunne opprettes i ordinært livsforsikringsselskap eller i pensjonskasse. Det følger av forslaget § 2-3 annet ledd at medlemmenes ytelser skal være garantert av institusjonen, og sikret av pensjonsinnretningen på bakgrunn av den premiereserven som følger av beregningsgrunnlaget for forsikringsavtalen, jf. forslaget § 9-1. Det er derfor institusjonen som i en ordning uten investeringsvalg hefter for den pensjon som er opptjent på bakgrunn av de innbetalte premier. Beregningsgrunnlaget, herunder grunnlagsrenten, sikrer at institusjonen garanterer for ytelsene og den nødvendige utvikling i premiereserven. Ytelsene kan imidlertid over tid bli større enn det som opprinnelig ble sikret ved foretakets premiebetaling. Det skyldes at det overskudd som tilfaller kunden etter forsikringsvirksomhetsloven § 8-1, skal fordeles mellom medlemmene og ordningens premiefond etter regler som fastsatt i ordningens regelverk, jf. forslaget § 5-2 fjerde ledd. Avkastning som ikke tilføres medlemmene skal overføres til ordningens premiefond. Loven spesifiserer således at avkastning enten skal tilføres premiereserven og benyttes som engangspremie for nye ytelser, eller tilføres premiefondet. Departementet anser likevel at bestemmelsen ikke er til hinder for at ordningen opparbeider såkalte betingede rettigheter i form av tilleggsavsetninger og kursreserver, slik praksis er også for ytelsesbaserte ordninger.

Departementet er enig i arbeidsgruppens forslag til regler om kapitalforvaltning og fordeling av overskudd i ordning uten investeringsvalg. Ordlyden i forslaget § 4-2 annet ledd er noe endret i forhold til arbeidsgruppens utkast (§ 4-3 annet ledd) for tydeligere å få fram at det vil være avkastning ut over avkastning etter beregningsgrunnlaget som benyttes som engangspremie for tillegg til ytelsene.

Engangsbetalt foretakspensjon med kollektivt investeringsvalg

I Ot.prp. nr. 71 (1999-2000) side 61 ga departementet, i tilknytning til forslaget om kollektivt investeringsvalg i innskuddspensjon, uttrykk for det syn at beslutningsmyndighet og risiko i hovedsak må plasseres samme sted, og at medlemmet derfor ikke skulle kunne belastes tap som følge av arbeidsgivers investeringsbeslutninger. Departementets forslag om regler for investeringsvalg tillagt foretaket var basert på dette syn. I Innst.O. nr. 2 (2000-2001) uttaler et flertall i finanskomiteen, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, at:

«Flertallet mener at et krav om årlig 0-garanti utgjør en uheldig fokusering på eventuell kortsiktig verdireduksjon i arbeidstakerens pensjonskapital, og går inn for at dette årlige kravet bortfaller og ber Regjeringen komme tilbake med forslag i tråd med dette.»

Arbeidsgruppens utkast til regler om kollektivt investeringsvalg er basert på de samme forutsetninger om at beslutningsmyndighet og risiko bør høre sammen, som departementets forslag til regler om kollektivt investeringsvalg i ordning med innskuddspensjon, jf. Ot.prp. nr. 71 (1999-2000). I forhold til de innvendinger Finanskomiteen framførte mot de foreslåtte reglene om årlig 0-garanti i forslag til lov om innskuddspensjon, kan det bemerkes at arbeidsgruppens utkast tar som utgangspunkt at det er ytelsene, som for de flestes vedkommende først vil komme til utbetaling mange år fram i tid, som skal garanteres. Departementet har likevel funnet det hensiktsmessig å vurdere reglene for kollektivt investeringsvalg etter lov om innskuddspensjon og i ordning med engangsbetalt foretakspensjon samlet. Departementet vil derfor komme tilbake med en vurdering av regler om kollektivt investeringsvalg i engangsbetalt foretakspensjon etter lov om foretakspensjon i tilknytning til den varslede vurdering av reglene om kollektivt investeringsvalg i lov om innskuddspensjon, jf. kapittel 2.5.

Engangsbetalt foretakspensjon med individuell investeringsportefølje

Arbeidsgruppen foreslår at medlemmene skal kunne gis et individuelt investeringsvalg innenfor den pensjonsinnretning hvor foretaket har opprettet ordningen, jf. forslaget § 11-2. Verdien av medlemmets pensjonsrettigheter tilhørende en engangsbetalt foretakspensjon med individuell investeringsportefølje avhenger av verdiutviklingen på eiendelene, med mindre det er knyttet en avkastningsgaranti til avtalen. En slik avkastningsgaranti betales særskilt, og garanterer medlemmet en viss finansiell minsteavkastning på premiereserven. Medlemmene vil i en slik ordning ikke erverve rett til noen bestemt pensjonsytelse, men til en premiereserve som skal benyttes til pensjon ved oppnådd pensjonsalder.

Departementet legger til grunn at kollektiv forvaltning av kapitalen vil være relevant i mange foretaksordninger. Andre foretak kan mangle ønske eller ressurser til å ta på seg et slikt ansvar. Mulighet til å opprette ordninger med individuelt investeringsvalg innen de rammer loven gir, kan i slike tilfeller være et alternativ, og som kan bidra til at flere foretak oppretter pensjonsordning for sine ansatte.

Departementet kan ikke se at det i høringsrunden har framkommet tungtveiende innvendinger mot de foreslåtte regler om individuell investeringsportefølje, jf. forslaget § 11-2, og departementet slutter seg til arbeidsgruppens utkast til regler om slik ordning.

4.3.4.3 Premiefond med investeringsportefølje

Departementet deler arbeidsgruppens vurdering av at premiefondet også bør kunne forvaltes med investeringsvalg, og at dette bør ses uavhengig av om forvaltningen av midlene i ordningen for øvrig er basert på investeringsvalg. Bestemmelsen om investeringsvalg på midlene i premiefondet åpner for at disse midlene vil kunne forvaltes i fondsforsikringsselskap eller i forvaltningsselskap for verdipapirfond.

Det er ikke knyttet såkalt dødelighetsarv til midlene i premiefondet. Etter forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 første ledd kan et forsikringsselskap bare drive forsikringsvirksomhet og virksomhet som naturlig henger sammen med forsikringsvirksomhet. Departementet antar at bakgrunnen for Kredittilsynets merknad om forholdet til forsikringsvirksomhetsloven § 7-1, baserer seg på at det ikke er knyttet risiko til liv eller helse til slik forvaltning av premiefondet. Det kan derfor reises spørsmål ved om et premiefond forvaltet med investeringsvalg i et fondsforsikringsselskap er å anse som et selvstendig kapitaliseringsprodukt, og at det derfor må knyttes en avkastningsgaranti til premiefondet. Etter departementets vurdering kan forvaltning av premiefondet anses som virksomhet som henger naturlig sammen med forsikringsvirksomhet, jf. forsikringsvirksomhetsloven § 7-1 første ledd. Departementet anser derfor at det ikke er nødvendig for fondsforsikringsselskaper å knytte en avkastningsgaranti til eventuell forvaltning av premiefondet.

4.3.4.4 Generelle krav til investeringsporteføljens sammensetning

Etter departementets vurdering er det et generelt behov for å sikre at kapitalen i pensjonsordninger med investeringsvalg forvaltes med et visst minimum av diversifisering og at de eiendelene som inngår for øvrig har en viss kvalitet. Arbeidsgruppen har foreslått regler om at en investeringsportefølje, i tillegg til kontanter og tilsvarende likvider, skal kunne bestå av eiendeler i verdipapirfond og andeler i en særskilt investeringsportefølje, jf. forslaget § 11-4. For den særskilte investeringsporteføljen gjelder verdipapirfondloven §§ 4-4 til 4-7 så langt de passer. Dette innebærer bl.a. at det må være en viss spredning også blant de eiendelene som inngår i en eventuell særskilt investeringsportefølje.

Etter departementets vurdering vil det foreslåtte kravet bidra til å redusere investeringsporteføljens markedsrisiko. Departementet anser at dette kan være en effektiv måte å redusere markedsrisikoen på i ordninger med investeringsvalg. Departementet er ikke av den oppfatning at EØS-avtalen er til hinder for at arbeidsgruppens forslag gjennomføres. Departementet viser i denne sammenheng til at forslaget har til hensikt å begrense risikoen i ordningene (enten for medlemmene eller foretaket), og ikke vil påvirke plasseringsmulighetene til de institusjoner som tilbyr ordningene for den kapital disse selv bærer risikoen for. Departementet vil i denne sammenheng understreke at kravet ikke vil få generell anvendelse for de produkter som selges, verken av institusjoner som har hovedsete i Norge eller i utlandet, men utelukkende får anvendelse på de relevante pensjonsproduktene. Alternative krav for å sikre pensjonsrettighetene i ordningen, f.eks. utvidede krav om bruk av avkastningsgaranti, ville videre kunne få vesentlig større betydning for porteføljens sammensetning enn de krav arbeidsgruppen har foreslått i § 11-4. Etter departementets syn vil reglene ikke være til hinder for fri bevegelse av kapital eller tjenester innenfor EØS-området. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om at en investeringsportefølje skal kunne bestå av andeler i verdipapirfond, andeler i en særskilt investeringsportefølje og kontanter og tilsvarende likvider, jf. forslaget § 11-4.

4.3.4.5 Nærmere om løpende pensjoner

Bestemmelsene om regulering av løpende pensjoner på bakgrunn av midler i pensjonistenes overskuddsfond er av arbeidsgruppen foreslått flyttet uten realitetsvirkninger til §§ 5-10 til 5-12.

I ordninger med ytelsesbasert foretakspensjonvil pensjoner under utbetaling være garanterte. Avkastning, dvs. tilførsel av midler ut over det som følger av beregningsgrunnlaget for garanterte ytelser, på premiereserven til pensjoner under utbetaling skal etter forslaget § 11-1 tredje ledd overføres til pensjonistenes overskuddsfond. Bestemmelsene om regulering av pensjoner under utbetaling i forslaget § 5-10 til § 5-12, vil derfor ha samme grunnleggende funksjon i en ytelsesbasert ordning med investeringsvalg som i en ytelsesbasert ordning uten investeringsvalg. Departementet støtter derfor arbeidsgruppens forslag om å gjøre forslaget § 5-10 til § 5-12 gjeldende for ytelsesbaserte ordninger med investeringsvalg.

Har ordningen individuelt investeringsvalg, vil eventuell positiv avkastning på premiereserven i sin helhet tilføres medlemmets pensjonskonto, og således senere danne grunnlag for høyere alderspensjon, jf. forslaget § 11-2 tredje ledd. Det er ikke gjort unntak for premiereserve knyttet til pensjon under utbetaling. Premiereserven i en slik ordning vil derfor, og dersom det er grunnlag for det, reguleres på bakgrunn av avkastningen også uten bestemmelser som angitt i forslaget § 5-10 til § 5-12. Bestemmelsen om regulering av pensjoner under utbetaling på bakgrunn av midler tilført pensjonistenes overskuddsfond, må derfor antas å ha mindre betydning i ordninger med individuelt investeringsvalg. Den finansielle bæreevnen til pensjonistenes overskuddsfond vil videre være vesentlig lavere enn i ordninger hvor fondet overføres overskudd på premiereserven til alderspensjoner under utbetaling. Skal alderspensjon omfattes blant de pensjoner som skal reguleres på bakgrunn av midlene i pensjonistenes overskuddsfond, vil dette i betydelig grad kunne svekke grunnlaget for regulering av eventuelle løpende uføre- og etterlattepensjoner. Ved individuelt investeringsvalg kan rett til tilskudd fra pensjonistenes overskuddsfond videre føre til at en eventuell gevinst beholdes, mens et eventuelt tap blir dekket. Dette vil kunne stimulere til uønskede avveininger av risiko blant pensjonistene. Departementet anser derfor at bestemmelsene om regulering av løpende pensjoner på bakgrunn av midler i pensjonistenes overskuddsfond ikke bør gjøres gjeldende for alderspensjon i ordninger med individuelt investeringsvalg. Departementet viser i denne sammenheng til lovforslaget § 4-7 første ledd annet punktum om at det skal utstedes fripoliser for medlemmer som går av med pensjon i ordninger med individuelt investeringsvalg. Etter departementets vurdering gjør ikke de samme hensyn seg gjeldende i engangsbetalt ordning uten investeringsvalg, og departementet foreslår derfor at forslaget § 5-10 til § 5-12 gjøres gjeldende for pensjon fra slik ordning. For nærmere omtale av årlig utbetaling av pensjon i ordning hvor pensjonen ikke er garantert vises det til omtale i kapittel 4.2.4.

4.4 Opphør av medlemskap og sammenslåing av pensjonsrettigheter

4.4.1 Innledning

Situasjonen ved opphør av medlemskap i en pensjonsordning og utstedelse av fripolise er regulert i lov om foretakspensjon kapittel 4 del II, §§ 4-6 til 4-15. Opphør av medlemskap i pensjonsordning kan være aktuelt ved arbeidsforholdets opphør, dersom opphøret skyldes andre grunner enn at vedkommende når pensjonsalder, for eksempel i forbindelse med arbeidstakers overgang til ny jobb. Arbeidstakers medlemskap i pensjonsordningen opphører fra det tidspunkt arbeidstakeren fratrer sin stilling i foretaket. Se nærmere omtale av dette i Ot.prp. nr. 47 (1998-99) om lov om foretakspensjon, side 89 til 100 og side 267 til 270.

Situasjonen der hele pensjonsordningen som sådan opphører er regulert i lov om foretakspensjon kapittel 15 om opphør og avvikling.

4.4.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen foreslår (NOU 2000: 13 side 26) at reglene om opphør av medlemskap og retten til opptjent pensjon og premiereserve i innskuddssikret ordning, baseres på reglene i lov om foretakspensjon.

Dersom opptjent pensjon er definert som en minste pensjonsytelse, hvilket vil være tilfelle dersom ordningen er tegnet i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse uten investeringsvalg for det enkelte medlem, legger arbeidsgruppen til grunn at fripolisen skal beregnes etter de retningslinjer som gjelder for ytelsesbasert pensjon. Dersom opptjent pensjon ikke er definert som en minste pensjonsytelse, f.eks. fordi det medlem som fratrer har eget investeringsvalg knyttet til sine pensjonsrettigheter, skal fripolisen utstedes på grunnlag av premiereserven. I tillegg kommer i alle tilfelle rettigheter vedrørende en eventuell uføre- og etterlattedekning. Etter arbeidsgruppens vurdering sikrer lovens §§ 4-6 annet ledd og 4-8 første ledd forannevnte, og gruppen kan derfor ikke se at innføringen av innskuddssikret pensjon foranlediger behov for endringer i loven på dette punkt. Fripolisen vil også her utgjøre et eget rettsforhold mellom innehaveren og selskapet.

Arbeidsgruppen mener at det bør åpnes adgang til sammenslåing av fripoliser fra ytelsesbaserte og innskuddssikrede pensjonsordninger. Det dreier seg - etter at fripolisene er utstedt - om likeartede forsikringsprodukter.

4.4.3 Høringsinstansenes merknader

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) støtter arbeidsgruppens forslag om å åpne for adgang til å slå sammen fripoliser fra ytelsesbaserte og innskuddssikrede pensjonsordninger. Akademikerne anser disse reglene for gode og har for øvrig ingen kommentarer til dem.

Kredittilsynet peker på at arbeidsgruppen har foreslått at det skal være adgang til å slå sammen fripoliser fra en innskuddssikret pensjonsordning og en ytelsesbasert pensjonsordning, men at det ikke er foretatt noen spesifikk vurdering av problemstillingen. Kredittilsynet er i tvil om slik sammenslåing bør tillates, men antar at dette spørsmålet kan vurderes nærmere ved utarbeiding av forskrift i medhold av lovens § 4-15 tredje ledd.

I tilknytning til lov om foretakspensjon § 4-9 om forsikringsforholdet etter fripolise, uttaler Kredittilsynet at det i forslaget til lov om innskuddspensjon er åpnet for at innskudd som den enkelte selv innbetaler etter fratreden kan justeres for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, jf. forslaget til lov om innskuddspensjon § 6-5 annet ledd. Kredittilsynet mener det bør vurderes om fortsettelsesforsikring for ytelsesbaserte pensjonsordninger og for innskuddssikret alderspensjon bør ha samme mulighet for regulering av innbetalte beløp.

AktuarKonsulenters Forum (AKF) peker på at det ikke er noen udekket ytelse ved innskuddssikret alderspensjon, jf. lov om foretakspensjon § 4-9. AKF mener at en bestemmelse tilsvarende forslag til lov om innskuddspensjon § 6-5 hadde vært mer relevant.

FNH har forslag til «oppmyking» av regelverket for små fripoliser med sikte på å redusere administrasjonskostnadene. For å redusere kostnadene ved svært små fripoliser mener FNH det er viktig å få løst opp forholdet knyttet til premiereserven for alderspensjon. Administrasjonsreserven er i dag ikke splittet mellom de forskjellige ytelsene, så her må det gjøres et kostnadskrevende arbeid bare for å få splittet ut alderspensjonen. FNH peker også på problemet med kun å se på alderspensjonsreserven i de tilfellene hvor det kun er uføre- og/eller etterlattedekninger (for eksempel tilknyttet innskuddspensjon). FNH vil derfor foreslå følgende:

«Premiereserve under 20 prosent av G går til premiefond.

Premiereserve mellom 20 og 50 prosent av G blir behandlet som allerede angitt i Lov om foretakspensjon.»

Når det gjelder institusjonens sekundæransvar, uttaler FNH at i følge utkast til § 11-1 fjerde ledd har institusjonen et sekundæransvar for å dekke eventuell verdireduksjon dersom foretaket ikke kan oppfylle sitt primæransvar. FNH uttaler videre at:

«Dersom utkast til § 11-1 fjerde ledd skulle bli vedtatt, vil FNH bemerke at det ikke synes å være klarlagt hva som skal skje i de tilfeller hvor foretaket ikke kan oppfylle sitt primæransvar og det heller ikke har inngått avtale om avkastningsgaranti med institusjonen. FNH antar at pensjonsordningene i slike situasjoner vil bli avviklet, og at institusjonens ansvar begrenser seg til å dekke opp manglende pensjonskapital for det aktuelle avviklingsåret. Dette bør presiseres i lovens kapittel 15 Opphør og avvikling, f.eks. i tilknytting til § 15-1 tredje ledd.»

Når det gjelder avkastningsgarantien ved opphør av medlemskap så uttaler Den norske Aktuarforening:

«Vi antar at for de medlemmer som slutter i et foretak i løpet av et regnskapsår og skal ha sine fripoliserettigheter, så må rentegarantien også oppfylles for disse. Dette bør presiseres i lovteksten.»

4.4.4 Departementets vurdering

Departementet slutter seg til arbeidsgruppens forslag om at reglene om opphør av medlemskap og retten til opptjent pensjon og premiereserve i engangsbetalt ordning, baseres på reglene i lov om foretakspensjon, jf. foretakspensjonsloven § 4-6.

Kredittilsynet har vist til at det i lov om innskuddspensjon § 6-5 tredje ledd er fastsatt at årlig innskudd til alderspensjon ikke kan overstige det beløp, justert for utviklingen i folketrygdens grunnbeløp, som ble innbetalt til alderspensjonskontoen siste år arbeidstakeren var medlem av pensjonsordningen. Departementet slutter seg til tilsynets uttalelse om at det bør vurderes om fortsettelsesforsikring for engangsbetalt alderspensjon bør ha samme mulighet for regulering av innbetalte beløp. Departementet kan imidlertid ikke se at det er tilstrekkelig grunnlag for en tilsvarende bestemmelse for ytelsesbaserte pensjonsordninger. Departementet foreslår etter dette at en tilsvarende bestemmelse som i lov om innskuddspensjon § 6-5 tredje ledd tas inn i lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd nytt annet punktum, og at denne kun gjelder engangsbetalte alderspensjonsordninger.

FNH foreslår at premiereserve under 20 prosent av G går til premiefondet for å unngå svært små fripoliser med relativt høye administrasjonskostnader. Departementet viser til at den nedre grense for rett til pensjonskapital i form av fripolise er definert ut i fra ansettelsesforholdets varighet og ikke ut i fra størrelsen på premiereserven. Den nedre grense er således satt til 12 måneders tjenestetid i så vel lov om foretakspensjon § 4-6 annet ledd som i lov om innskuddspensjon § 6-1 annet ledd. Departementet kan ikke se at det er grunnlag for å etablere en avvikende ordning for engangsbetalte pensjoner.

Departementet slutter seg videre til arbeidsgruppens forslag om at det bør åpnes for en adgang til sammenslåing av fripoliser fra ytelsesbaserte og engangsbetalte pensjonsordninger. Departementet viser til at en fripolise uansett er å anse som en forsikring. Departementet legger til grunn at seleksjonsproblemer således ikke vil være av noen vesentlig betydning. Adgangen til sammenslåing av fripoliser antas videre å redusere institusjonenes administrasjonskostnader knyttet til hvert enkelt forsikringsforhold. Departementet anser det på denne bakgrunn som en fordel dersom antallet små fripoliser kan reduseres som følge av muligheten til å slå sammen fripoliser.

Det kan stilles spørsmål ved om hvem som skal ha ansvaret for et eventuelt verdifall i en portefølje der medlemmet har sluttet i foretaket og arbeidsgiver betalte avkastningsgarantien. Spørsmålet er hvordan en eventuell fortsatt avkastningsgaranti skal finansieres når arbeidstakers oppsparte midler knytter seg til en fripolise. Etter departementets syn kan arbeidsgiver ikke være ansvarlig for å betale kostnaden ved en avkastningsgaranti etter at arbeidstaker har sluttet i foretaket.

Midler knyttet til fripolise utstedt til medlem som har sluttet i foretaket, omfattes ikke av pensjonsordningens midler. I motsetning til pensjonsplanen, som er et rettsforhold mellom institusjon og foretak, så er fripolisen et rettsforhold mellom institusjonen og det tidligere medlemmet. Institusjonen må ha særskilt godtgjørelse for dekning av garantirisikoen. Spørsmålet blir da om medlemmet selv må bære denne kostnaden, eller om kostnadene kan dekkes ved å tære på selve premiereserven. Det bør være opp til medlemmet selv å ta stilling til om det skal knyttes en avkastningsgaranti til fripolisen og om kostnadene skal dekkes av premiereserven eller av ytterligere tilskudd fra medlemmet selv. Departementet ser etter dette ingen grunn til å utelukke medlemmet fra muligheten til å dekke avkastningsgarantien fra premiereserven.

Det er altså medlemmet selv som må dekke institusjonens særskilte godtgjørelse for dekning av garantirisikoen (jf. forslaget § 11-5 tredje ledd). Dersom medlemmet lar fripolisen bli stående i et fondsforsikringsselskap, og ikke eksplisitt tegner en avkastningsgaranti, forblir fripolisen uten avkastningsgaranti og medlemmet må selv bære risikoen for eventuell verdireduksjon. Departementet gjør oppmerksom på at medlemmet kan velge å flytte fripolisen til et ordinært livselskap.

4.5 Omdanning av engangsbetalt foretakspensjon

4.5.1 Innledning

Omdanning av innskuddsbasert pensjonsordning til ytelsesbasert pensjonsordning er regulert i lov om innskuddspensjon § 14-1. Loven her åpner for at et foretak ved regelverksendring kan omdanne en ytelsesbasert ordning til en engangsbetalt ordning og vice versa. Det foreslås ikke regler for omdanning av pensjonsordning etter loven her til ordning etter innskuddspensjonsloven. Det vises til at Stortinget ba Regjeringen fremme forslag om regler om adgang til å lukke ytelsesordninger for nye medlemmer, slik at de som i dag er inne i en ytelsesordning kan ha rett til å stå i ordningen fram til pensjonsalder, jf. Innst. O. nr. 2 (2000-2001) side 57 til 58, jf. også omtale i kapittel 2.5.

4.5.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen foreslår (NOU 2000: 13 side 27) at et foretak som har innskuddssikret pensjon etter loven her skal kunne omdanne denne til ytelsesbasert foretakspensjon eller til pensjonsordning etter forslag til lov om innskuddspensjon. Tilsvarende skal et foretak som har innskuddspensjonsordning kunne omdanne denne til innskuddssikret foretakspensjon. Slik omdanning vil også kunne være aktuell ved sammenslåing av foretak med ulike pensjonsordninger eller ved endringer i konserntilknytning.

Arbeidsgruppen antar at reglene om omdanning i forslaget til lov om innskuddspensjon kan anvendes også i forhold til innskuddssikret foretakspensjon. Omdannelse fra ytelsesbasert til innskuddssikret foretakspensjon, eller omvendt, vil kunne foretas ved regelverksendring. Arbeidsgruppen ser ikke behov for ytterligere lovregler om omdanning.

Omdanning av pensjonsordning skal etter arbeidsgruppens forslag ikke ha innvirkning på de rettigheter som tilkommer personer som får utbetalt alderspensjon, uføre- eller etterlattpensjon. Dette innebærer at rettighetene til medlemmer som har slike ytelser på tidspunktet for omdanningen, ikke skal berøres av omdanningen.

4.5.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet uttaler at omdanning vil være aktuelt ved overgang til annen type pensjonsordning etter arbeidsgivers ønske, eller ved sammenslåing av foretak med ulike pensjonsordninger, eller ved endringer i konserntilknytning. Kredittilsynet sier seg enig i at innskuddspensjonsordning må kunne omdannes til innskuddssikret foretakspensjon og omvendt, og at reglene for omdanning i forslag til lov om innskuddspensjon kan anvendes uten endringer.

Når det gjelder omdanning fra ytelsesbasert til innskuddssikret pensjonsordning og omvendt, uttaler Kredittilsynet at dette ikke synes å innebære spesielle problemer eller behov for særskilt lovregulering, og at Kredittilsynet således slutter seg til arbeidsgruppens vurdering på dette punkt.

Kredittilsynet viser videre til at arbeidsgruppen har gjort en antakelse om at det ikke er behov for ytterligere lovregler ved omdanning fra innskuddssikret til ytelsesbasert pensjonsordning. Kredittilsynet antar at arbeidsgruppen ved slik omdanning har lagt til grunn at premiereserven for innskuddssikret alderspensjon skal benyttes som premiereserve for ytelsesbasert alderspensjon. Kredittilsynet uttaler i tilknytning til dette at:

«Kredittilsynet vil bemerke at en ytelsesbasert pensjonsordning er underlagt krav om forholdsmessighet som er langt mer spesifikke enn for en innskuddssikret ordning. Videre er tjenestetid en avgjørende parameter. Premiereserven fra en innskuddssikret ordning vil alltid avvike fra nødvendig premiereserve i en ytelsesbasert ordning ved samme lønn og tjenestetid. Det bør derfor gis anvisninger i lovteksten, eller i det minste i spesialmerknadene, om hvordan det skal forholdes i de tilfelle hvor overført premiereserve er hhv. større og mindre enn det som kreves i den nye pensjonsordningen. Den mest naturlige løsning vil være å bygge på de prinsipper for medregning som er gjort gjeldende i lovens § 4-12. For øvrig nevnes at dersom den nye ytelsesbaserte pensjonsordningen etableres i en annen institusjon enn den innskuddssikrede, kommer problemstillingene knyttet til sikring av ytelser og premiereserve i forhold til flytteforskriften § 3-12 også inn i bildet.»

FNH deler arbeidsgruppens syn om at reglene om omdanning i forslag til lov om innskuddspensjon bør kunne anvendes i forhold til innskuddssikret foretakspensjon. FNH uttaler videre at:

«FNH er også enig i at foretak som har innskuddssikret pensjon etter lov om foretakspensjon skal kunne omdanne denne til ytelsesbasert foretakspensjon, eller omvendt. Etter FNHs oppfatning inneholder loven imidlertid ikke klare retningslinjer for hvordan slik omdanning skal skje. FNH viser spesielt til at reglene i §§ 5-8 og 5-9 ikke er tilpasset innskuddssikrede ordninger, især ordninger med individuelle investeringsvalg.»

Den norske Aktuarforening er enig i at sparesaldo i en innskuddssikret ordning kan flyttes til en ytelsesordning og at premiereserven i en ytelsesordning kan omdannes til en innskuddsordning ved at framtidig opptjening skjer etter ny plan. Aktuarforeningen foreslår forbud mot partiell flytting. Aktuarforeningen viser til at risikoytelsene i tilknytning til en innskuddssikret ordning vil kunne være annerledes priset enn i en normal ytelsesordning og at dette vil kunne gi seg utslag i at krav til reserveavsetning endres ved produktovergang. Aktuarforeningen uttaler videre at hvis det i tillegg dreier seg om en såkalt partiell flytting, så vil det avgivende selskap måtte holde tilbake de reserver som er nødvendig etter delingen og det mottagende selskap må foreta avsetning etter sitt grunnlag, dvs. eventuelt styrke disse. Aktuarforeningen foreslår på denne bakgrunn at enten så må alt eller intet flyttes.

Aktuarforeningen er videre av den oppfatning at regler for omdanning mellom ytelsesordninger og innskuddssikrede ordninger må tas inn i lov om foretakspensjon.

Aktuarforeningen gir videre uttrykk for bekymring for en betydelig større risiko for flyttearbitrasje fra tradisjonell forsikring til fondsforsikring og eventuelt tilbake igjen. Aktuarforeningen mener det er fare for at kundene kan sikre seg betydelige midler som en følge av at innskuddspremiefondet blir så høyt at det utløser en mulig plikt for selskapet til å tilbakebetale midler til kunden.

Akademikerne anser de foreslåtte reglene for gode og har for øvrig ingen kommentarer til dem.

4.5.4 Departementets vurdering

Departementet er enig med arbeidsgruppen i at omdanning fra en innskuddsbasert pensjonsordning til pensjonsordning etter loven her må skje ved avvikling av den opprinnelige pensjonsordningen, jf. innskuddspensjonsloven § 13-3. Departementet er videre enig med arbeidsgruppen i at omdanning mellom ytelsesbasert foretakspensjon og engangsbetalt foretakspensjon ikke forutsetter en avvikling av den opprinnelige pensjonsordningen, men kan skje ved endringer i regelverket i pensjonsplanen, jf. foretakspensjonsloven § 5-8. Dette vil i tilfelle være en sak for foretaket og styringsgruppen, jf. § 2-4.

Departementet slutter seg til Aktuarforeningens forslag om å ta inn regler om omdanning i lov om foretakspensjon. Departementet går etter dette inn for å ta inn en egen bestemmelse i foretakspensjonsloven om omdanning fra ytelsesbasert til engangsbetalt pensjonsordning og omvendt, jf. forslaget til § 15-5.

Det vil kunne være noe ulike krav til reserveavsetning i ytelsesbaserte pensjonsordninger i forhold til innskuddsbaserte. Kravene til reserveavsetninger vil derfor kunne endres ved flytting eller omdanning. Kredittilsynet etterlyser nærmere regler om hvordan man da skal forholde seg, og mener at reglene i § 4-12 bør gjelde tilsvarende.

Departementet er enig i merknadene fra Kredittilsynet, FNH og Aktuarforeningen i at det er behov for nærmere lovbestemte regler om medregning og premiereserve ved omdanning fra engangsbetalt pensjonsordning til ytelsesbasert pensjonsordning, og legger til grunn at reglene i § 4-12 skal gjelde tilsvarende så langt de passer. Nærmere regler for engangsbetalte ordninger kan eventuelt gis i form av forskrift ved behov.

Kredittilsynet mener det må fastsettes regler om hvordan midler i tilleggsavsetninger skal anvendes ved flytting av ordning fra tradisjonelt livsforsikringsselskap til fondsforsikringsselskap. Departementet kan ikke se at det er behov for særskilte regler om dette (og i tilfellet tilsvarende for kursreserver). Departementet antar i likhet med Kredittilsynet at midlene i tilfelle vil måtte overføres til pensjonsordningens premiefond, dog slik at deler av tilleggsavsetningene vil måtte holdes tilbake i avgivende selskap i forhold til hvor stor del av pensjonskapitalen som blir holdt tilbake. Dersom premiefondet overstiger grensen på 10 ganger årets premie, legger departementet til grunn at overskytende midler må overføres til foretaket mot beskatning.

Ved partiell flytting vil det selskap som avgir et medlem kunne måtte sette av/holde tilbake reserver samtidig som det kan bli behov for å kapitalisere opp i medlemmets nye selskap. Departementet kan likevel ikke se at det er tilstrekkelig grunn til et lovpålagt forbud mot slik splitting. Departementet antar det eventuelt vil kunne tas inn regler i pensjonsplanen om dette. Hvis det skulle vise seg å være behov for ytterligere regulering, kan det vurderes å gjøre dette i utfyllende forskrift.

Når det gjelder faren for ulemper i forbindelse med arbitrasje som Aktuarforeningen uttrykker bekymring for, så viser departementet til at det vil påløpe kostnader i forbindelse med omdanning og flytting som vil redusere incentivet til rent arbitrasjemotivert flytting. I tillegg til flyttekostnadene må pensjonsplanen endres. Departementet antar at dette vil redusere faren for arbitrasje vesentlig. Ellers viser departementet til muligheten til å fastsette nærmere bestemmelser i forskrift i henhold til den generelle forskriftshjemmelen i lov om foretakspensjon § 1-3.