5 Ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg

5.1 Innledning

I tillegg til sitt mandat om å utarbeide utkast til regler om engangsbetalt foretakspensjon, ble arbeidsgruppen bedt om også å utarbeide utkast til regler om investeringsvalg for anvendelse overfor ytelsesbasert foretakspensjon. Bakgrunnen for dette er å finne i finanskomiteens merknader til lov om foretakspensjon, jf. Innst.O. nr. 50 (1999-2000), som det er nærmere gjort rede for i kapittel 2.2 foran om arbeidsgruppens mandat.

Arbeidsgruppen har foreslått at ytelsesbasert foretakspensjon skal kunne opprettes med investeringsvalg for premiefondet og/eller for premiereserven for alderspensjon. Gruppen foreslår ikke adgang til investeringsvalg for premiereserve knyttet til eventuelle risikoytelser i pensjonsordningen. For arbeidsgruppens utkast til regler om investeringsvalg for premiefondet vises til omtale i kapittel 4.3 foran. Departementets vurdering av regulering av løpende pensjon er omtalt i kapittel 4.3.4.5. Nedenfor redegjøres det nærmere for arbeidsgruppens forslag til regler om investeringsvalg for premiereserven for ytelsesbasert alderspensjon.

5.2 Arbeidsgruppens utkast

Arbeidsgruppen har ikke avgrenset reglene om investeringsvalg i lovutkastet kapittel 11 til innskuddssikret pensjon, og har med dette ment at reglene så langt de passer skal kunne anvendes for premiereserven for alderspensjon i ytelsesbasert foretakspensjon. Arbeidsgruppen legger til grunn at reglene om individuelle investeringsporteføljer bare vil kunne anvendes for innskuddssikrede (engangsbetalte) ordninger. Dette skyldes at arbeidstaker i ordning med individuelt investeringsvalg i utgangspunktet er ansvarlig for resultatet av kapitalforvaltningen, noe som er uforenlig med at ordningen er ytelsesbasert. Arbeidsgruppen mener at bestemmelsene om kollektive investeringsporteføljer i utkastet § 11-1 vil kunne anvendes ved forvaltningen av premiereserven i ordninger med ytelsesbasert alderspensjon.

Arbeidsgruppen peker på at avkastningen på midlene i premiereserven ved investeringsvalg avhenger av de valg foretaket gjør, og at dette i utgangspunktet kan stå i motsetning til medlemmenes behov for sikkerhet for opptjente pensjonsytelser og tilhørende premiereserve. I en ytelsesbasert ordning er det derfor behov for en mekanisme som hindrer at utviklingen i størrelsen på premiereserven påvirkes av avkastningen på midlene i investeringsporteføljen. Arbeidsgruppen foreslår at en eventuell reduksjon i premiereservens verdi gjennom regnskapsåret straks skal dekkes ved overføringer fra ordningens premiefond eller ved andre tilskudd fra foretaket, jf. utkastet § 11-1 fjerde ledd. Dersom foretaket ikke oppfyller forpliktelsen, eller foretaket har tegnet en avkastningsgaranti i institusjonen, vil det være institusjonen som må svare for eventuelle reduksjoner i investeringsporteføljens verdi. Arbeidsgruppen skriver om dette på side 26 i NOU 2000: 13:

«Ytelsene er i det hele uavhengige av resultatet av forvaltningen, og kravet til premiereserven vil således være entydig gitt som en funksjon av ytelsene. Av samme årsak vil foretaket i forhold til pensjonsinnretningen fullt ut også måtte bære den finansielle risikoen ved investeringsvalget, likevel slik at foretaket kan redusere eller eliminere denne risikoen gjennom å tegne en avkastningsgaranti i institusjonen. Er dette ikke gjort, vil det i forholdet mellom foretak og institusjon være foretakets ansvar å sørge for tilskudd for å dekke tap ved den valgte kapitalforvaltning.»

I en ordning med kollektivt investeringsvalg vil foretaket etter arbeidsgruppens utkast i utgangspunktet kunne fastsette regler om fordeling av avkastning mellom foretaket og medlemmene. Arbeidsgruppen legger til grunn at dette ikke vil kunne være tilfelle ved anvendelse av investeringsvalgsreglene på en ytelsesbasert foretakspensjon. Her må avkastningen fullt ut tilføres foretakets premiefond. Pensjoner under utbetaling, og tilhørende premiereserve, skal likevel reguleres i den utstrekning avkastningen tilhørende premiereserve gir grunnlag for det, jf. lovforslaget om foretakspensjon §§ 5-10 til 5-12. Reguleringen kan ikke overstige den prosentvise økning av folketrygdens grunnbeløp.

Arbeidsgruppen gir uttrykk for at utkastet § 11-1 etter dens vurdering vil gi de forsikrede en sikkerhet for opptjent pensjon som i utgangspunktet ikke står tilbake for sikkerheten i ordninger uten investeringsvalg. Arbeidsgruppen gir imidlertid uttrykk for tvil i synet på om adgangen faktisk vil bli benyttet for å øke risikoen ved forvaltningen av midlene, og skriver om dette (NOU 2000: 13, side 26):

«Det er imidlertid grunn til å anta at institusjonen, for å være villig til å ta denne risikoen, vil kunne begrense egen risiko ved å legge føringer på foretakets investeringsvalg. Det er derfor ikke åpenbart i hvilken grad foretak ved å benytte § 11-1 faktisk vil øke risikoeksponeringen på midler knyttet til ytelsesbaserte pensjoner. Dette vil avgjøres av den pris (risikojustert avkastningskrav) foretaket eller eventuelt institusjonen krever for den risiko som følger av porteføljevalget. På den annen side vil foretak som ikke liker usikkerhet om framtidige pensjonskostnader, gjennom å kombinere avkastningsgaranti med forsiktige porteføljevalg, kunne redusere usikkerheten om nettokostnaden til pensjonsordningen, også i forhold til om ordningen var opprettet i livsforsikringsselskap uten investeringsvalg.»

5.3 Høringsinstansenes merknader

Kredittilsynet presiserer at i ytelsesbaserte ordninger skal ytelser opptjent etter pensjonsplanen være garantert av forsikringsselskapet eller pensjonskassen, jf. lovutkastet § 2-3. Kredittilsynet uttaler at avsetningskravet beregnes minst hvert kvartal i alle selskaper, og at det derfor ikke er riktig som arbeidsgruppen skriver at en full forsikringsteknisk gjennomgang vanligvis bare gjennomføres ved framleggelse av årsregnskapet. Kredittilsynet understreker viktigheten av at lovverket og forarbeidene utformes slik at det ikke gis rom for utsettelser med hensyn til manglende premiereserve for så vidt gjelder institusjonens forpliktelser, og at institusjonens ansvar for ytelsene må presiseres.

Kredittilsynet understreker at det i henhold til solvensmargin- og kapitaldekningsregelverket vil bli betydelige krav til fondsforsikringsselskapenes egenkapital dersom de skal tilby årlige avkastningsgarantier. Tilsynet viser i denne sammenheng også til at det store flertall av kollektivkontraktene er tegnet med en grunnlagsrente på 4 pst., og at opparbeidede rettigheter etter en eventuell flytting må videreføres med samme rentesats/avkastningsgaranti. Kredittilsynet er for øvrig enig med arbeidsgruppen i at premiefondet i fondsforsikringsselskaper skal kunne benyttes til å dekke manglende premiereserve, og mener at denne endringen tilsier at det ikke innføres en adgang til å ha tilleggsavsetninger i fondsforsikringsselskaper.

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon mener det er viktig å gi medlemmene i en ytelsesbasert pensjonsordning med investeringsvalg sikkerhet for opptjent pensjon, uavhengig av verdiutviklingen på de eiendelene som inngår i investeringsporteføljen, men uttaler også at kravet til avsetninger må ses over et lengre tidsperspektiv enn ett år. Over tid og i gjennomsnitt bør kravene til avsetninger ikke være lempeligere enn det som gjelder for tilsvarende ordning uten investeringsvalg.

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) uttaler seg i favør av at det etableres et system med investeringsvalg for arbeidsgivere som dekker sin pensjonsforpliktelse gjennom en ytelsesordning, og organisasjonen er positiv til at det innføres en slik adgang for de virksomheter som har opprettet slike ordninger etter lov om foretakspensjon. NHO uttaler at rettighetsopparbeidelsen må ses over et lengre tidsperspektiv. NHO mener at sikring av opparbeidet pensjon for medlemmer som slutter i foretaket og har rett til fripolise bør vurderes gjort på en annen måte enn ved å kreve årlig 0-garanti på hele premiereserven, f.eks. ved at det innføres en egen avsetning i forsikringsfondet. Denne avsetningen kan anvendes til å sikre opparbeidede rettigheter for medlemmer som slutter i foretaket på et tidspunkt hvor verdien av premiereserven er lavere enn ved utgangen av fjoråret.

Etter Finansnæringens Hovedorganisasjons (FNH) oppfatning er det viktig at det klargjøres hvordan foretakets primæransvar gjelder i forhold til renten i beregningsgrunnlaget, og at institusjonens sekundæransvar for eventuell verdireduksjon av premiereserven presiseres. FNH gir uttrykk for at renten i beregningsgrunnlaget og avkastningsgarantien prinsipielt og logisk sett bør ses på som to ulike begreper. Etter FNHs oppfatning er det behov for å presisere dette i tilknytning til lov om foretakspensjon. FNH uttaler videre om dette spørsmålet:

«I lovutkastets § 11-1 fjerde ledd fremgår det at institusjonen har et sekundært ansvar i det tilfelle hvor avkastningen er negativ og foretaket samtidig ikke kan oppfylle sine forpliktelser. Institusjonens sekundæransvar kan ikke oppfattes som en ordinær avkastningsgaranti, og skiller seg således fra garantien avledet av renten i beregningsgrunnlaget i ordinære ytelsesbaserte ordninger (...)

(...) Som nevnt over antar FNH at foretakets ansvar for å bære den finansielle risikoen ved investeringsvalget, også innebærer at foretaket har ansvar for å dekke eventuell manglende avkastning inntil renten i beregningsgrunnlaget, dersom det ikke er tegnet avkastningsgaranti med institusjonen. I ytelsesordninger med investeringsvalg overtar således ikke forsikringsselskapet finansiell risiko fra foretaket gjennom renten i beregningsgrunnlaget på tilsvarende måte som i ytelsesbaserte ordninger uten investeringsvalg. Etter FNHs oppfatning er det behov for å presisere forholdet mellom renten i beregningsgrunnlaget og eventuelle avkastningsgarantier i motivene til kapittel 11.»

Etter FNHs vurdering må premietariffen med fastsatt rente for beregning av opptjent pensjon og premiereserve gjelde for hele kontraktsperioden, samtidig som nivået på avkastningsgarantier med tilhørende risikopremier kan fastsettes for ett år av gangen. FNH mener det i tilfeller hvor avkastningsgarantien og renten i beregningsgrunnlaget avviker, vil være nivået på renten i beregningsgrunnlaget som avgjør størrelsen på de pliktige avsetningene. FNH legger til grunn at det er foretaket som, i den utstrekning foretaket ikke har tegnet en avkastningsgaranti i institusjonen, har primæransvaret for å bidra med de nødvendige tilskudd som følge av eventuelt manglende avkastning i forhold til beregningsgrunnlaget.

Etter FNHs oppfatning bør det være like regler knyttet til ytelsesbaserte ordninger med og uten investeringsvalg når det gjelder hvor mye avkastning/overskudd som årlig kan tilføres premiereserven. FNH gir uttrykk for at lovutkastet § 11-1 tredje ledd knyttet til tilførsel av avkastning til premiereserve er til hinder for at premiereserven tilføres avkastning i henhold til renten i beregningsgrunnlaget med mindre denne renten er lik null, og at dette ikke samsvarer med intensjonen.

FNH mener for øvrig det bør innføres en adgang til å foreta tilleggsavsetninger i fondsforsikringsselskaper hvor det er opprettet ytelsesbasert foretakspensjon med investeringsvalg.

5.4 Departementets vurdering

Departementet støtter i hovedsak arbeidsgruppens forslag til regler, slik at ytelsesbasert foretakspensjon skal kunne opprettes med investeringsvalg knyttet til premiereserven for alderspensjon. Departementet er for øvrig enig med arbeidsgruppen i at foreslått § 11-1 legges til grunn i dette tilfellet.

I ytelsesbaserte ordninger med investeringsvalg for premiereserven er det nødvendig å fastsette et beregningsgrunnlag for ordningen, herunder en diskonteringsrente som benyttes for å beregne ytelsene. Arbeidsgruppen har ikke foreslått nærmere regler om hvordan dette beregningsgrunnlaget skal utformes. Etter departementets vurdering vil det ikke være hensiktsmessig å fastlegge nærmere regler om utformingen av beregningsgrunnlaget i lov om foretakspensjon. Departementet antar imidlertid at beregningsgrunnlaget for ordningene i praksis vil være slik utformet at institusjonen, i det minste for ett år om gangen, garanterer for beregningsgrunnlagets forutsetninger om kostnader og risiko, dvs. være økonomisk ansvarlige ved eventuelle underskudd på risiko- og omkostningselementet innenfor en slik tidshorisont (uten å justere beregningsgrunnlagets forutsetninger). Foretakets ansvar for å skyte til midler, jf. forslaget § 11-1 fjerde ledd, er således etter departementets vurdering særlig aktuelt, men ikke nødvendigvis avgrenset til de tilfeller hvor den finansielle avkastningen på investeringsporteføljen er lavere enn den diskonteringsrente som er benyttet for ordningen.

Departementet legger til grunn at beregningsgrunnlaget vil måtte være av en slik karakter at det ut fra de ytelser som er opptjent, på en entydig måte bestemmer størrelsen på premiereserven, og at beregningsgrunnlaget vil måtte legges til grunn for beregningen av de pliktige avsetningene (premiereserven) i ordningen. Departementet mener ut fra dette at det, til et gitt beregningsgrunnlag, ikke vil være tvil om kravet til premiereservens størrelse. Departementet mener at begrepet avkastning i forslaget § 11-3 må ses i sammenheng med kravet til premiereservens størrelse, slik at midler tilført ordningen ut over det som er nødvendig for å tilfredsstille dette kravet, er å anse som slik avkastning som etter forslaget § 11-1 tredje ledd skal overføres til premiefond eller pensjonistenes overskuddsfond. Det er derfor flere forhold enn selve fondsavkastningen (finansiell avkastning på investeringsporteføljen) som påvirker hvor stor avkastning foretaket etter forslaget § 11-1 tredje ledd kan og skal overføre til premiefondet. Bl.a. vil en høyere diskonteringsrente isolert sett føre til redusert avkastning etter forslaget § 11-1 tredje ledd. Departementet foreslår å endre ordlyden i § 11-1 tredje ledd noe i forhold til arbeidsgruppens utkast, slik at det ovenfor omtalte forholdet til ordningens beregningsgrunnlag kommer klarere fram. Departementet deler arbeidsgruppens syn på at slik avkastning i en ytelsesbasert ordning må overføres til foretakets premiefond. Unntaket fra denne regelen er den rett medlemmer med løpende pensjon har til å få denne regulert, i den grad avkastning på tilhørende premiereserve gir grunnlag for dette, jf. også foreslått § 11-1 tredje ledd. Bestemmelsen i forslaget § 11-1 tredje ledd gir således en utfyllende beskrivelse av hvordan avkastning på premiereserven for alderspensjon skal anvendes i den aktuelle ordning.

I en ytelsesbasert ordning med investeringsvalg er det helt sentralt at ansvaret for ordningens forpliktelser overfor de forsikrede og deres garanterte ytelser ivaretas på en god måte. Departementet er av den oppfatning at institusjonen etter lovforslaget har en selvstendig plikt til å påse at premiereserven i en ytelsesbasert ordning til enhver tid utvikler seg som forutsatt i ordningens beregningsgrunnlag. Dette følger etter departementets vurdering bl.a. av forslaget § 2-3, om at institusjonen skal garantere for opptjente ytelser, og forslaget § 9-1 om at premiereserven for en pensjonsordning til enhver tid skal være så stor at den etter beregningsgrunnlaget er tilstrekkelig til å sikre den rett til pensjon som medlemmene har opptjent. Det vises i denne sammenheng også til at institusjonen bl.a. har en plikt til å se til at det ved beregning av avsetningene for de enkelte forsikringskontrakter benyttes samme beregningsgrunnlag som ved beregningen av premien, jf. forskrift 15. september 1997 om premier og forsikringsfond i livsforsikring. Negativ eller utilstrekkelig (i forhold til forutsetninger i ordningens beregningsgrunnlag) verdiutvikling på investeringsporteføljen vil derfor etter lovforslaget verken påvirke opptjent pensjon eller tilhørende premiereserve. Sett fra institusjonens side vil imidlertid et slikt forløp, avhengig av forsikringsforholdets art, herunder om det er tegnet avkastningsgaranti (lik diskonteringsrenten i beregningsgrunnlaget), kunne utløse en fordring på foretaket, jf. forslaget § 11-1 fjerde ledd. Institusjonen må derfor ved opprettelse av ytelsesbaserte ordninger med investeringsvalg, vurdere både markedsrisikoen på investeringsporteføljen og kredittverdigheten til foretaket.

Departementet mener premiereserven til en ytelsesbasert ordning med investeringsvalg må beregnes like ofte som i andre ytelsesbaserte ordninger, og uavhengig av om foretakets plikt til å foreta tilskudd for å dekke forpliktelsen utløses på årlig basis. Departementet anser for øvrig at forslaget § 11-1 fjerde ledd ikke er til hinder for at foretaket og institusjonen avtaler at foretakets tilskudd beregnes og foretas oftere enn en gang pr. år. Ved manglende tilskudd fra foretaket kan og skal ordningen bringes i opphør og fripoliser utstedes. Departementet vurderer det da slik at institusjonens ansvar for å kapitalisere ordningen iht. forutsetningene i beregningsgrunnlaget gjelder fram til det tidspunkt hvor fripoliser er utstedt, jf. nærmere omtale i avsnitt 4.4. Medlemmer som fortsatt ønsker å beholde garanterte ytelser, vil måtte overføre fripolisen til et ordinært forsikringsselskap. Dersom medlemmet eventuelt beholder fripolisen i institusjonen, vil medlemmet ha investeringsvalg på polisen og bære avkastningsrisikoen på vanlig måte. For eventuell avkastningsgaranti på slik fripolise skal institusjonen kreve en særskilt godtgjørelse på ordinære vilkår.

Som det framgår av drøftingen ovenfor, er departementet av den oppfatning at det i en ytelsesbasert ordning med investeringsvalg er nødvendig å skille mellom ordningens diskonteringsrente og den eventuelle finansielle avkastningsgaranti foretaket kan tegne i institusjonen. Departementet vil imidlertid presisere at dette skillet etter forslaget bare vil ha betydning for forholdet mellom foretaket og institusjonen. Institusjonen vil, uavhengig av foretakets tilskudd for å dekke eventuelt manglende finansiell avkastning, ovenfor de forsikrede garantere at premiereserven utvikler seg som forutsatt. For medlemmer vil altså diskonteringsrenten også framstå som en avkastningsgaranti. Dette framgår av forslaget § 11-1 fjerde ledd. Institusjonenes primære økonomiske ansvar vil være knyttet til den avkastningsgaranti som foretaket eventuelt har betalt for ved en særskilt premie, mens den vil ha et sekundært økonomisk ansvar også for diskonteringsrenten i beregningsgrunnlaget. Gitt at forutsetningene i beregningsgrunnlaget knyttet til risiko og omkostninger oppfylles, åpner lovforslaget i tråd med dette for følgende tre situasjoner:

• Dersom faktisk finansiell avkastning på investeringsporteføljen et år er høyere enn diskonteringsrenten, skal overskytende avkastning (avkastning etter § 11-1) overføres til foretakets premiefond, og bidra til at dette øker.

• Dersom faktisk finansiell avkastning et år er like stor som den benyttede diskonteringsrente, tilføres avkastningen i sin helhet premiereserven. Overføring etter § 11-1 vil da være lik null, og premiefondet påvirkes ikke.

• Dersom den finansielle avkastningen på investeringsporteføljen et år er lavere enn diskonteringsrenten tilføres premiereserven likevel midler som om finansiell avkastning var lik diskonteringsrenten. Om det er foretaket eller institusjonen som har det primære ansvaret for å bidra med de nødvendige midler, dvs. fylle opp for differansen mellom faktisk avkastning og diskonteringsrenten, avhenger av om foretaket har tegnet en avkastningsgaranti i institusjonen som tilsvarer diskonteringsrenten. Har foretaket ikke tegnet avkastningsgaranti, kan foretakets forpliktelse dekkes ved overføring fra premiefondet.

Livsforsikringsselskapenes adgang til å foreta tilleggsavsetninger, som er avsetninger som ikke er endelig fordelt til forsikringstaker eller forsikret, følger av forskrift 15. september 1997 om premier og forsikringsfond i livsforsikring. Av samme forskrift følger det at fondsforsikringsselskaper ikke kan foreta tilleggsavsetninger. Departementet kan ikke se at forslaget om adgang til investeringsvalg i ytelsesbasert foretakspensjon foranlediger behov for endringer i forskriften.