9 Økonomiske og administrative konsekvenser

9.1 Blodprøver, utåndingsprøver, teknisk utstyr

Utåndingsprøver

Siden utåndingsprøver ble tatt i bruk i 1996, har det ved Rettstoksikologisk institutt vært en reduksjon i antall blodprøver:

Blodprøver

Per 1. halvår 1998 er det tatt 1494 blodprøver.

Det totale antall utåndingsprøver tatt i Norge har økt som følger:

Utåndingsprøver

Pr. 1. september 1998 er det tatt 1965 utåndingsprøver.

Det forutsettes etter de forsøk som er gjort at utåndingsinstrumentene kan brukes i lavpromilleområdet slik som konkludert ovenfor i kap. 6.2.

Skulle man likevel komme til det resultat at det skal tas blodprøve dersom analyseresultatet av en utåndingsprøve viser lavere alkoholverdi enn 0,25 milligram per liter luft, alternativ 3 i kap. 6.2 ovenfor, vil de samlede honorarutgiftene for blodprøver øke. Samlede utgifter til instrumenter vil ikke reduseres for det tilfellet at instrumentene ikke kan benyttes.

Antatt brukstid for et utåndingsinstrument er ca. 8 år. Intoxilyzer 5000N er relativt kostbare, ca. kr. 100 000 per instrument. Det er forventet at neste generasjons instrumenter vil ha en lavere kostnad og være mobile. Bruk av utåndingsinstrumenter i lavpromilleområdet vil ikke innebære andre kostnader enn ved bruk av instrumentet ved dagens straffbarhetsgrense utover de som vil gå med til mer service og vedlikehold som følge av utvidet bruk.

Annet teknisk utstyr. Behov for innkjøp og justering av alkometre.

Politiet har med hjemmel i vegtrafikkloven § 22 a adgang til å ta en alkotest (foreløpig blåseprøve) under nærmere angitte vilkår.

Alkotest («ballong») brukes idag som feltmessig hjelpemiddel ved «vegkantkontroll» i forhold til grenseverdi 0,5 promille i et antall av ca. 20 000 i året. Alkotest («ballong») basert på 0,2 promille er uegnet og er per dato angivelig ikke i produksjon. Denne type utstyr er følgelig uaktuelt å bruke ved en 0,2 promillegrense.

En annet type apparat for foreløpig alkotest er alkometre. Politiet disponerer idag et antall på noe over 1000 alkometre av typen LION SL 2 H. Apparatet lar seg bygge om i forhold til grenseverdi 0,2, 0,5 og 0,8, men ikke slik at ett og samme apparat kan håndtere to eller flere forskjellige grenseverdier. Pris for modifisering er anslått til kr. 500 per apparat. Denne apparattypen gikk ved årskiftet 1997/98 ut av produksjon.

Dagens tilbud av alkometre baserer seg på nyere teknisk og brukermessig kunnskap. Før innføring av apparattype må det utarbeides en kravspesifikasjon som følger egne prosedyrer.

Resultatet og prøvetaking får en konsekvens for den som blir testet. Det må være en rimelig overensstemmelse mellom resultatet av prøvetaking med alkometer og resultatet av bevissikringsprøven (utåndingsprøve eller blodprøve). Problemet med feilkilder, målenøyaktighet og sikkerhetsmarginer blir større jo lavere grenseverdi som blir fastsatt. I dette perspektivet kan det selv om grenseverdien blir endret fra 0,5 til 0,2 promille, i praksis bli en politihåndhevelse/oppdagelsesmulighet som er tilnærmet uendret fra dagens.

Politiets materielltjeneste anslår at en stykkpris for alkometre vil ligge i størrelsesorden kr 7 500 til kr 8 000 per apparat. Nøyaktig fastsettelse av pris per alkometer kan skje først etter at anskaffelsens kvalitet, omfang, konkurranse og tilbud er kjent.

Politiets materielltjeneste har anslått behovet for alkometre i politi- og lensmannsetaten til å være 2000.

Dette representerer således 2000 stykker a kr 8000, hvilket utgjør et antatt budsjettbehov på 16 mill kr. Politiets materielltjeneste har forslagsvis satt opp en periode på 3 - 5 år for gjennomføring av utskifting og opprusting av alkometre.

Arbeid med utredning og anskaffelse av ny type alkometre er relativt omfattende og krever noe tid. Det må også medgå tid til opplæring i bruk av nytt apparat.

9.2 Straffesatser

Samferdselsdepartementet foreslår at det som regel ilegges bøter ved overtredelse av § 22 første ledd ved alkoholkonsentrasjon i blodet til og med 0,5 promille eller alkoholkonsentrasjon i utåndingsluft til og med 0,25 milligram per liter luft. Etter departementets syn bør ikke hovedregelen være bot på minst 10 000 kroner ved lavpromillekjøring, jf. ovenfor. Det bør kunne tas hensyn til både promillens størrelse og farene ved kjøringen. Selv om en ikke kan forvente bøter i den størrelsesorden som idømmes ved overtredelse av eksisterende regelverk, vil innføring av senket promillegrense bety en økning i bøteinntektene. Ved et anslag på gjennomsnittlig 6-8 000 kr per bot, vil bøteinntektene beløpe seg til ca. 10 mill. kr.

Idømmelse av fengselsstraff er etter lovutkastet ikke utelukket, men er lite sannsynlig i særlig omfang. Ved gjentagelse av lavpromillekjøring kan det rent unntaksvis tenkes at fengsel blir idømt. Dette betyr at det neppe vil bli særlig økning i antall fengselsdøgn. Imidlertid kan det bli en viss økning i subsidiær avsoning grunnet manglende betaling av bot.

9.3 Økt kontroll og oppdagelsesrisiko

Ved en senket promillegrense må politiets innsats rettes mot en større gruppe trafikanter. Etter en beregning foretatt av Utrykningspolitiet etter oppdrag fra Justisdepartementet vil innføring av en promillegrense på 0,2 kunne medføre en økning på ca. 1300 promillesaker per år. Dette er under forutsetning av at kontrollnivået opprettholdes på dagens nivå. Beregningen er basert på en gjennomgang av årsstatistikken på registrerte «gule utslag» i landet i perioden 1991 - 1997. Gule utslag i denne sammenheng indikerer blodalkoholkonsentrasjon mellom 0,05 og 0,39 promille.

Kontroll og overvåking er det mest effektive virkemiddel samfunnet kan gjøre bruk av for å begrense trafikklovbrudd, herunder i forhold til brudd på regelverket om kjøring i ruspåvirket tilstand. Det er vesentlig at den enkelte trafikants opplevelse av risiko for å bli oppdaget ikke reduseres. Det er ut fra dette på det rene at politiet trenger økte ressurser for å kunne forholde seg til en senket promillegrense på en tilfredsstillende måte.

Det må være en reell oppdagelsesrisiko i forhold til økningen i tilfeller av promillekjøring som lovforslaget vil medføre og samtidig må en opprettholde oppdagelsesrisikoen i forhold til eksisterende kjøring under ruspåvirkning. Helst burde risikoen for å bli oppdaget i forbindelse med kjøring med høy promille økes. Ressurstilgangen må i alle tilfelle være så vidt stor at oppdagelsesrisikoen i forhold til kjøring med promille over 0,5 ikke svekkes.

En senket promillegrense setter skjerpede kvalitetskrav til politiet da kjøring med promille under 0,5 i liten grad vil gi seg synlige utslag i kjøreferdigheten. I praksis vil kjøring med lavpromille bare kunne konstateres i forbindelse med en rutinekontroll hvor politiet stopper en fører for kontroll og i forbindelse med ulykker hvor politiet blir tilkalt.

Organisering av promillekontroller etter en senket promillegrense vil kreve gjennomgående større mannskap per kontroll enn hva tilfellet er i dag for ikke å slippe overtredere gjennom kontrollen. Dette er i seg selv en utfordring som vil kreve ressurser. Legges det til grunn et ressursbehov på i gjennomsnitt ¹/₄ stilling per politidistrikt og forsterkning av Utrykningspolitiet, til sammen 15 årsverk med gjennomsnittskostnad, inkludert drift, per ansatt på kr. 500 000, utgjør dette en merkostnad på ca. 7,5 mill. kr på årsbasis.

Justisdepartementet har tidligere beregnet at det går med gjennomsnittlig tre til fire timeverk etter hver promillepågripelse der mistenkte fremstilles til blodprøve. Tilsvarende tidsforbruk ved utåndingsprøver er beregnet til noe over en time. En gjennomgang av dette i 1998 viser noenlunde tilsvarende tidsforbruk. I tillegg kommer tiden som medgår til øvrig etterforskning av sakene, påtalemessig oppfølging og eventuell domstolsbehandling. Effekten av bruk av utåndingsprøve som målemetode kan ikke medregnes ved vurdering av økte arbeidskrav som følge av senket promillegrense. Ressurskravet vil variere fra sak til sak.

Med utgangspunkt i 1300 - 1400 saker i økning per år, og en pris per årsverk som nevnt ovenfor, vil det dreie seg om en merkostnad på anslagsvis 1,9 mill. kr.

Det er videre påregnelig at ressurskrav til etterforskning og påtalemessig oppfølging i saker i lavpromilleområdet vil øke idet publikum vil påstå at andre årsaker som inntak av mat/drikke kan være medvirkende årsak til analyseresultatet.

Det er også påregnelig at en eventuell senket promillegrense vil medføre økning i arbeidsbelastningen for domstolene. Det synes imidlertid vanskelig å si noe eksakt om ressursbehovet. Fordelt på alle landets domstoler, samtidig tatt i betraktning at det i mange tilfeller pådømmes promillesaker sammen med andre forhold, vil økningen per domstol neppe bli vesentlig. Anslått at 400 - 600 saker pådømmes, og det beregnes 3 - 4 timer per sak, vil dette for dommer og aktor utgjøre ca. ett årsverk satt til kr 500 000, dvs. ca. 1 mill. kr på landsbasis.

Samlet vil de årlige utgiftene som følger av endringen antas omlag å tilsvare de årlige inntektene. En senking av promillegrensen vil gi besparelser som følge av økt trafikksikkerhet og unngåtte ulykker, uten at det er mulig å tallfeste dette.